Stats-monsteret

Historien om Frankenstein er bare en av mange historier som handler om at mennesker skaper noe som de mister kontrollen over og som blir til et monster.  Dette er en av menneskehetens store kollektive skrekkvisjoner. Du finner den i Bibelen, med Gud som skaper Lucifer og mister kontrollen over engelen som etter hvert utvikler seg til å bli Satan. Du finner den i Odyssey 2001 hvor mennesket mister kontrollen over datamaskinen HAL, med tilhørende katastrofale konsekvenser. Du finner den i Matrix, med visjonen om mennesket som mister kontroll over maskinene. Tilsvarende finner man ganske så realistiske scenarioer over menneskeskapte virus, eller nanoteknologi osv.

En variant av dette er høyst realistisk. Som dystopi finner du den i begge romanene av George Orwell: 1984 og The Animal Farm.  Dette handler om stater som har utviklet seg til monstre. Og dette er som sagt et høyst realistisk scenario. Det har skjedd, i gamle Sovjetunionen, i Kina, i DDR, i Nord-Korea, i Iran, Saudi-Arabia og mange flere stater Og dette er bare i moderne tid. Min teori om maktens selvforsterkende natur tilsier at dette er noe som skjer hele tiden, dersom man ikke i selve samfunnsforfatningen bygger inn mekanismer som skal forhindre det.

Hva karakteriserer et monster? Her er min liste over egenskaper man kan se i monstre:

1)      Det vekker skrekk og frykt
Man er redd monsteret fordi det er farlig. Det er med andre ord god grunn til å frykte et monster. Det innebærer også fryktstrategier i møte med monsteret. Man vil forsøke å komme seg unna, man kaster seg ned og gjør seg ufarlig, eller man kan søke å oppføre seg på en måte som ikke vekker monstrets vrede.

2)      Det er overmåte mektig
Monstret var intet å frykte dersom det ikke hadde kapasitet til å gjøre noe. Det er det er monstrets krefter, dets tilgang på makt, dets slagferdighet og enorme nedslagsfelt, som er verdt å frykte. Uten disse kreftene er det for meg vanskelig å karakterisere noe som monster.

3)      Det er irrasjonelt og vilkårlig
Irrasjonalitet eller vilkårlighet går ut på at rasjonell kommunikasjon med monstret er en umulighet. Monstret roper og brøler, og i den grad det taler, så taler det til oss og ikke med oss.  Monstret taler maktspråk, det utstråler dominans, forlanger absolutt lydighet og underkastelse.

4)      Det er nådeløst
Monsteret har ingen annen moral enn de regler som det selv setter. Det vil si intet verdigrunnlag annet enn det som tilfeldigvis måtte være opportunt der og da. Det vil si at individet overhodet ikke kan regne med å bli innvilget noen form for egenverdi. Individet er til for monsteret, og må aldri komme i veien for det. Monstret kan tale i regler, påbud og forbud. Det forlanger lydighet, det vil si at moralen er absolutt. Kommer man i veien for monsteret er det nådeløst, ja ikke bare nådeløst men kan oppføre seg direkte grusomt, alt etter hva maktmidlene tillater.

Gjør selv sammenligninger mellom de samfunn jeg har nevnt opp og disse karakteristikkene. Det er ikke så vanskelig å se at mange av disse elementene er det som preger totalitære stater. Kanskje kan man si at dersom man er ureflektert på dette i begynnelsen av en statsdannelse så er sannsynligheten svært høy for at vi ender opp med et statsmonster som resultat. For vi har svært mange tilbøyeligheter i vår natur som driver i den retningen. Jeg kan nevne:

1)      Det Dominerende Mennesket

2)      Det Synlige Mennesket

3)      Det Stolte Mennesket

4)      Det Heroiske Mennesket

5)      Det Tilbedende Mennesket

6)      Det Grå Mennesket

7)      Det Sinte Mennesket

8)      Det Redde Mennesket

Flere kunne sikkert også nevne. Men om du studerer disse refleksjonene, og legger dem sammen, hva blir da ligningens løsning annet en latent overhengende fare for å skape forskjellige fasetter av stats-monstre. For selvsagt er det ikke bare stater vi snakker om. Dette handler om mennesker organisert i forskjellige strukturer. Det kan være religioner, fagforeninger, bedrifter, statlige etater osv. Jeg nevnte denne refleksjonen for Peder, min kjære samtalepartner. Da kom han med en gang trekkende med det norske barnevernet. Og her kan jeg ikke nekte for at vi finner igjen flere av karakteristikkene over. Barnevernet har vide fullmakter, de mennesker som utfører forvaltingen har ofte vist høy grad av irrasjonalitet og vilkårlighet. Til tider har vi sett det nådeløse, og frykten for barnevernet har nådd langt utover landets grenser.

Hva vi kan lære av dette, er at krav til empatisk etisk moral, til rasjonalitet og sindighet må øke med økende makt. Jeg tenker også at for stor maktkonsentrasjon aldri er bra. Dessverre er det nok slik at størrelsen på modent rasjonelt vett er ofte omvendt proporsjonel med tilgang til makt. Dette kan man avlede direkte av menneskenaturen. Mennesket evner å organisere seg i store tall. I små grupper havner ofte noen få alfa-mennesker på toppen. I en stor organisasjon kan det være hundrevis av dem. Forskning viser at det finner sted en viss sortering hvor mennesker med sterkere psykopatiske egenskaper tenderer til å hopes opp på toppen. Tenk på hva dette gjør i forhold til risikoen for at et sunt sosialt samspill skal forvandles til et råttent sosialt spill. Tenk på hvilket sosialt klima dette skaper.

Når mennesket skal skape et samfunn er ikke dette så veldig forskjellig fra alt annet som mennesket skaper. Alle redskaper, alle maskiner, alle teknologier har gode sider, men de medfører også risiko. Man kan miste kontrollen. Og plutselig befinner det lille mennesket seg i klørne på et uregjerlig monster. Følgelig må et modent samfunn være bevisst på denne risikoen og etablerelag på lag med mekanismer som avdemper og motvirker disse tendensene.

Tillegg: Det vulgære mennesket

Min bruk av begrepet «vulgær» er sannsynligvis noe på siden av det gjengse. For meg handler vulgarisering om overforenkling, og forvrenging av original tenkning og analyse, i den hensikt å bruke dette for å oppnå et vikarierende motiv. Som eksempel har jeg brukt begrepet «vulgær behaviorisme» som beskrivelse på den forenklede og forvrengte bruken av behavioristisk teori.

Vi skal nå konsentrere oss om alfa-menneskets opportunistiske bruk av hva som enn måtte finnes av tankegods med sprengkraft nok til å slå seg opp og ta kontroll over mennesker og til slutt hele samfunn.

Absolutt alle ideologier, uansett intensjon, er sårbare for maktmenneskets misbruk i den hensikt å oppnå makt og ta kontroll. Dette er en erkjennelse jeg har hatt i mange år. Dette er noe jeg også har hatt i tankene da jeg skrev Det Modne Samfunn. Nå er jo sannsynligheten for at en slik tekst skal bli tatt alvorlig svært liten. Men likevel har jeg i noen narsissistiske glimt sett parallellen mellom meg og Karl Marx. For vi har jo begge det til felles at vi har produsert tekster i den hensikt å rekonstruere samfunnet. Jeg ser ingen grunn til å tvile på at Marx hadde en intensjon om å ville skape et bedre samfunn. En rekonstruksjon av samfunnet består av følgende:

1)      Erkjennelse av nåtilstandens mange og store svakheter

2)      Analyse og forståelse av nåtilstanden

3)      Med utgangspunkt i analysen, konstruere en ny samfunnsmodell, ment å eliminere svakhetene i den foregående modellen.

4)      Gjennomføre endringene

Min analyse av Marx er altså at han bommet totalt på menneskenaturen. Samtlige kommunistiske prosjekter i det 20 århundre endte med forferdelse. Og selvsagt finnes det utallige analyser av hva som er problemet med kommunismen. Når vi legger godviljen til, og ser at dette har utgangspunkt i gode intensjoner, tanker om likeverd, rettferdighet og rettferdig fordeling av godene osv. Og det handlet om å frigjøre mennesket fra datidens undertrykkende kapitalistiske regimer. Hvordan kunne det gå så galt? Så finner vi selvsagt mengder med analyser på hva som gikk feil. Selvsagt har mange av dem noe for seg. Bildet er jo ekstremt nyansert.

Min analyse på dette handler som sagt om menneskenaturen. Men jeg går kanskje lengre enn de fleste i å hevde at dette har mer å gjøre med menneskenaturen enn med selve ideologien. Derfor har jeg sett med skepsis på mine egne tekster om det modne samfunn. For selv den beste etikken, den beste vitenskapelige forståelsen av mennesket, de beste intensjoner er ikke nok. Like fullt, om noe slikt skulle ha blitt forsøkt realisert, så er det tilstede en latent risiko for at det hele ender opp med å bli kuppet av mennesker med utpregede alfa-ambisjoner. Paradokset er at, for å gjennomføre en stor omkalfatring, så kommer vi ikke utenom ledere, som inspirerer og styrer oss gjennom vanskelige farvann. Og nettopp disse lederne, som vi så sårt trenger, har høy risiko for å korrumperes av selve prosessen. Maktens beger er en giftig drikk, som de færreste kommer uskadet fra. Og har man først makt, så kan veien være åpen for bruk av den samme makten til å skaffe seg enda mer makt. Det er loven om kapitalens selvforsterkning. Det gjør at risikoen er stor for at vi, i stedet for å realisere en drøm, ender opp med en stat som spinner ut av kontroll, et statsmonster.

Dette skjedde med marxismen, men selvsagt har det skjedd tidligere også. Mennesket har utgangspunkt i alfa-regimet, som den naturlige organisasjonsform. Alfa-regimet er paleo-konstruert. Det vil si at ingen har tenkt det ut, ingen har planlagt det og ingen har satt det ut i spill. Alfa-regimet kan bestå av alt fra en diktatorisk lederskikkelse til hele grupper som står i allianse med hverandre.

Jeg tenker at kommunismen representerer det første gjennomgripende forsøk på å rekonstruere samfunnet. Tidligere skrekkregimer, som Fasismen, Nazismen kan mer eller mindre betegnes som semi-rekonstruksjoner, som er mer eller mindre tilpasninger med utgangspunkt i paleo-konstruerte stater. Men selvsagt spiller filosofi og religion alltid en stor rolle når stater dannes, som regel infisert av alfa-menneskets forenklede retorikk.

Når jeg tenker på det vulgære mennesket, så utkrystalliserer det seg følgende grupper eller roller:

1)      Det dominante mennesket
Vulgariseringen skjer fordi det dominante mennesket tenderer mot maktspråk, språkhandlinger, foreldreatferd og manipulasjon. Alt dette handler i stor grad om å flytte grensedragningen mellom realiteten og det sosiale univers slik at det går på bekostning av realitetsorientering. Det gir større rom for sosial definering, som jo er en kraftig maktforsterker. Da har vi en drivkraft mot forenkling av språk, manglende realitetsorientering, karakteristikker, manipulasjon, personangrep osv. Maktorientering av språket gir en kraftig vulgariseringseffekt.

2)      Det grå mennesket
Det grå mennesket er opportunistisk i sin natur, og plukker derfor opp, det som måtte fungere best av omgivelsenes diskurs.

3)      Det fanatiske mennesket
Fanatisme er en forenklet virkelighetsoppfatning som fungerer som et strengt ureflektert filter som man ser verden gjennom. I dette skapes gjerne dikotomier der det ellers er et spektrum av nyanser. Fanatisme deler gjerne oss mennesker inn i gode og onde mennesker. Enten er du med oss eller så er du mot oss. Og når man først anser mennesker som demoner eller fiender, så fortolkes disse selektivt inn i dette lyset. På samme måte som for maktspråk så driver denne forenklingen til en vulgarisert forståelse av verden. Nyanser forsvinner, man overtolker og kontraster blåses opp.

4)      Det tilbedende mennesket
Det dominante menneskets tendens til å vulgarisere all teori og forståelse, handler om å «massere massen», altså evnen til å få med seg flertallet. Det lar seg gjøre ved hjelp av det tilbedende menneskets utallige komplimentære strategier. Det er altså strategier som passer sammen og vekselvirker med det dominante mennesket, og på denne måten skaper helhetlige gruppedynamiske mekanismer.

 

Poenget her er altså at man kan ta hvilken som helst sosial analyse, refleksjon, ide, ideologi eller religiøse doktrine, og man vil som oftest se forenklede, vulgære utgaver av dem, formet i alfa-menneskets tjeneste.

Sannsynligvis berører vi her kanskje mennesket desidert største svakhet opp mot evnen til å skape sivilisasjon. Vi kommer ikke unna behovet for gode ledere, som er rasjonelle, rettferdige, forutsigbare og gode beslutningstakere. Men, rent biologisk er vi programmert til å elske alfa-mennesket. Og nettopp alfa-mennesket skårer dårlig på alle disse karakteristikkene.

Det dominante mennesket har det som noen kaller for «a solider mindset». Det har utgangspunkt i rivalisering og sosial rangering. Hovedfokus er dominans, som i vår tid, ender opp som makt. Her er det sosialt spill, konflikt og krig som gjelder. Det er om å gjøre å være sterkest, eller tilhøre den sterkeste gruppen.

Motsetningen er det rasjonelle mennesket, som har det noen kaller for «scout mindset». Speideren er den som observerer og analyserer. Også denne rollen strekker seg like tilbake til steinalderen. Det handler om sporfinner, finne byttet, utvikle redskaper og teknologi osv. Dette er egenskaper som krever mer av menneskets kognitive påbygning.

Mens alfa-mennesket lever i en sosial boble, måtte det rasjonelle mennesket handtere realitetens utfordringer ved hjelp av arbeid, rasjonalitet og kreativitet.

Dette er motsetninger. Jeg pleier å si det slik at vi mennesker egentlig er «det manglende mellomledd». Vi har det gamle villdyret fortsatt i oss. Det er på ingen måte under kontroll. Det dukker opp i oss alle før vi vet ordet av det. Satt på spissen, er det rasjonaliteten opp mot villdyret i oss. Dessverre er det slik at vi elsker villdyret, fordi det assosieres med alfa-mennesket. Derfor tenderer vi fortsatt til å slippe det frem, og la det ta opp plassen, der den skulle vært avløst med moderne tenkning og rasjonalitet.

Det samme villdyret forakter det rasjonelle mennesket. For det assosieres med det arbeidende mennesket, de av oss så må slite for å handtere utfordringene i livet.

Og det er nettopp denne spenningen, mellom det rasjonelle og det dominante som er årsak til at nesten samtlige av ideer og ideologier, som mennesket har kommet opp med i forhold til samfunn, ender opp med å bli infisert av alfa-mennesket, kuppet og skapt om til det ene stasmonsteret etter det andre.

Jeg skal nå ta for meg en del eksempler fra historien.

1)      De gamle kongedømmene
Best beskrevet her. De kan kanskje kalles for semi-rekonstruerte, med utgangspunkt i en kulturell arv av alfa-regimer som strekker seg tilbake generasjon for generasjon til førmenneskelig tid. De har utgangspunkt i paleo-konstruerte institusjoner som ordensmakt, hær, rettsvesen, skatt, toll osv. Og de utnytter gjerne en kombinasjon av fysisk maktovertak, religion, og glansbildeimage til å opparbeide sin legitimitet. De blir ofte sett på som «guder», sønner av gudene eller begunstiget av gudene. Religion og religiøse forestillinger, blir altså tilpasset til å tjene dette formålet.

2)      Israel i Det Gamle Testamentet
Har mange av de samme trekkene som de gamle kongedømmene. Men forbindelseslinjen Gud, går via profetene. Og vi merker spenningsforholdet mellom profetene og kongene. Det er en åpenbar maktkamp. Men vi ser at f.eks. profeten Samuel, både innsetter konger, avsetter dem og irettesetter dem. Det er interessant å lese det som står i 5.Mos 17.14 og utover. Her er det åpenbart en tanke om tiltak for å unngå at kongen korrumperes av sin makt. Blant annet skulle han ikke berike seg, bli hovmodig å ha mange koner. Allerede da er alfa-menneskets skyggesider på radaren til det gamle Israels tenkere.  Men det gikk åpenbart ikke lang tid før disse restriksjonene var glemt. Kong Salomo var søkkrik og hadde over 700 koner. Og han skapte seg jo et image av hvor fantastisk og klok han var. Hm … Profetenes kritikk var svak og kom vel mest i ettertid, når det begynte å gå nedover. Poenget er et vi her har en eneveldig konge, som er sterk nok til å gjøre som han vil, og som åpenbart er i strid med religionens formaninger. Hvordan fikk han det til, uten strategiske tilpasninger?

3)      Den katolske kirke
Kristendommen er spesiell på den måten at den er en religion som fremstår som en religion i opprør mot det bestående. Opprinnelsen kan man jo diskutere. Kanskje er det noe i fremstillingen i denne videoen, hvor man spekulerer i om at opprinnelsen handler om romersk propaganda, ment å nøytralisere den jødisk messianske opprørsbevegelse, ved hjelp av en mer romersk-vennlig pasifistisk religion. Pådriver kan ha vært Titus, som i det romerske senatet, fikk godkjent en doktrine som kåret hans far, Vespasian som Gud. Det gjorde Titus til «Guds sønn», en parallell som kanskje ikke er tilfeldig.
De romerske keiserne hadde sin egen religiøse kult, hvor de selv ble kåret til guder (med godkjennelse av senatet). Kulten hadde sitt eget presteskap, sine tradisjoner og sine ritualer. Parallellen til den katolske kirke er slående, og kanskje ikke tilfeldig. Husk at alt dette i historien er rørt sammen i en og samme tradisjon og kultur.
Funnet av dødehavsrullene forteller en vesentlig ting som ikke kan benektes: Det har vært perioder hvor litteraturen har vært under sterkt press. Et slikt press på litteraturen kan ikke handle om annet enn at mektige krefter var ute etter å ødelegge dem. Det handlet enkelt om at historien blir forsøkt omskrevet. Og dødehavsrullene forteller nøyaktig om en militant jødisk messiansk opprørsbevegelse, om et Judea i krig, en kamp på liv og død mot den romerske undertrykkelsen. Dette er ganske forskjellig fra fremstillinger i Bibelen, hvor dette virker mer fredfylt, hvor Jøder blir «den store skurken», som tar livet av Jesus. Her skapes den antisemittismen vi lever med den dag i dag.
Har er det jo mye spekulasjon, men det har åpenbart vært en kamp om litteraturen, som jo representerer menneskets kollektive minne og forståelse av verden. Det forteller om alfamennesket, som opportunistisk omskaper historien og religionen. I dette tilfellet ser det ut til at det utvikles en hybrid av den jødisk messianske bevegelsen og den romerske keiserkulten, noe som langt senere ender opp som Den katolske kirke. I den oppgitte videoen blir jo dette en slags konspirasjonsteori. Men her er det mange muligheter om hvordan veien kan ha blitt til, ettersom historien har utviklet seg. Den jødiske motstandsbevegelse er vel et faktum. At den var preget av forestillingen om Messias: Gudesønnen som skulle komme og opprette et nytt rike, er vel heller ikke å tvile på. At det fantes en rekke opprørere som søkte å oppfylle denne profetien, er vel heller ikke å benekte. Kanskje har jesuskulten opprinnelse i nettopp noe slikt. Så er evangeliene kanskje et forsøk på tilpasninger hvor motivet kan ha vært å møte den jødiske motstanden på ideplanet. I filmen «Ben Hur» utfordrer Ben Hur Messala med følgende spørsmål: «Hvordan bekjemper man en ide?» Dette handler om at den jødiske motstanden var rotfestet i ideer og forestillinger om Messias som skulle komme og opprette et nytt rike. Messalas svar er kanskje karakteristisk: «Man bekjemper en ide med en ny ide». Funnet av dødehavsrullen forteller om en storslagen kamp om ideer, og om hvordan alfa-mennesket går til det dramatiske skritt å radere bort tusenårige kulturtradisjoner i et forsøk på å befeste sin egen stilling.
En annen parallell: Det ser ut som at Den Katolske Kirke fortsetter denne tradisjonen, om ikke akkurat å ødelegge historien, men i alle fall kontrollere den, slik at oppdragelsen av folket kan tilpasses maktens forsetter.

4)      Islam
Man skal ikke grave dypt i Islam før man oppdager en viss dissonans i budskapet. Vi finner ut at Koranen er blitt til i to epoker: Mekka-epoken og Medina-epoken. Under Mekka-epoken som er den tidligste, utvikler Muhammad den religiøse delen av Islam. Denne epoken handler om alfa-mennesket som ikke helt får til sine religiøse ambisjoner. Mohammad skal ha vært en flott kar, fremgangsrik handelsmann og han giftet seg med en 15 år eldre velstående kvinne. Den religionen han utviklet skal ha vært nok så fredelig, sentrert om Allah, og den religiøse praksis for tilbedelse av Allah.
Mohammad måtte flykte fra Mekka, men ble tatt imot som helt i Medina, som jo var i rivalisering med Mekka. Her fikk Mohammed sitt politiske gjennombrudd, og alfa-mennesket våkner i ham. Her utvikler han den siste delen av Koranen, som er en politisk ideologi, og hvor flere utsagn slår i hjel det han tidligere hadde sagt i Mekka-delen. Den politiske ideologien er opplagt en tilpasning som vulgariserer Muhammads tidligere religiøse ideologi. Dette er interessant, fordi, i Mekka, har Muhammad rollen som «Ahmed Hattemaker». Han har ikke politisk makt, og hans ideologi preges av dette. Men, når han får makt blir dette nøytralisert av hans alfa-ambisjoner. Det handler om erobring, berikelse, sex, voldtekt, disiplinering. For disiplineringen, utvikles de strenge Sharia-lovene og synde-begrepet (haram) utvikles for sosial utrenskning, og gamle ideer om helvete utvikles til nye høyder av skrekk. For sex, total kvinneundertrykkelse og flerkoneri. For berikelse og erobring: fiendedefinering av alle «vantro», en ide om et verdensomspennende kalifat, og en hær av krigere som tror at det å dø i kamp er ensbetydende med å komme rett til himmelen og få utdelt 72 jomfruer.
Noen ganger, når man ser dette så kan man komme på troen på at alfa-hannen, i dette tilfellet Muhammad, må ha vært en skikkelig smarting. Det er ikke nødvendigvis slik, at han tenkte ut alle disse doktrinene i den hensikt å karre til seg fordeler. Mye av dette er det jeg kaller for paleo-konstruksjoner. Det vil si at enhver tilpasning ikke nødvendigvis er del av en masterplan eller noe slikt. Forestillingen om helvete, hadde jo eksistert i tusener av år før Muhammad. Her snakker vi sosial arv, og tilpasningen av dette. For alt vi vet kan det ha eksistert hundrevis, ja kanskje tusenvis av mennesker med alfa-ambisjoner, og deres utallige forsøk. Mohammads mikstur, falt sammen med andre tilfeldigheter, og det skapte det sosiale gjennombruddet. Mye tyder på at Mohammad, neppe bevisst for med direkte lureri. Han må jo ha trodd på seg selv som profet. Det viser jo måten han døde på. De hadde raidet en jødisk bosetting, drept de fleste menn, og voldtatt de fleste kvinner. Men kvinnene, de mest attraktive av dem fikk leve. En av dem tilbydde seg å lage mat til Muhammad, og hans nærmeste. Maten bar så forgiftet at det kunne kjennes på smaken. Men selv om de kjente det, trodde de så sterkt på profeten og Allahs beskyttelse, at de spiste. Flere av dem døde, inkludert Muhammad. Noen kunne vel si at Mohammad måtte være en idiot som tok imot mat fra en jødisk kvinne, som de nettopp hadde drept familien til, og høyst sannsynlig voldtatt. I tillegg smakte maten som sagt rart. Jeg tenker at dette er utslag av overdreven tro på egen berettigelse. Mohammad kunne ikke forestille seg at Allah ikke beskyttet ham.
Uansett, så har altså den miksturen Mohammad hadde skapt, til egen fordel, sprengkraft, langt utover hans eget liv og helt ned til vår tid. Dette er sosial arv i praksis. Og det er kraft nok i dette til at diktaturer og terrorstater har kommet og gått på løpende bånd i all ettertid. De fleste av dem har vært grusomme, undertrykkende og ekspanderende. De bærer alle sammen statsmonstrets karakteristikker.
https://www.youtube.com/watch?v=fMJRsd8SrhU

5)      Marxismen
Opplysningstiden, renessansen medførte en revolusjon i kunnskap og teknologi. Teknologien ledet til industrialiseringen i den vestlige verden. Industrialiseringen skapte arbeiderklassen, og dermed også spenningene mellom eliten, de rike på den ene siden og arbeiderklassen på den andre siden. Mange må ha sett uretten, og ønsket seg en mer rettferdig verden. Marx og Engels, må nok også ha vært influert av dette. Mitt poeng er at hele den marxistiske ideologi har utgangspunkt i en drøm om en mer rettferdig verden. Og her gjorde Marx analyser som jeg mener står seg den dag i dag. Datidens regimer, var da som nå, preget ev an allianse mellom de politiske og kapitalen. Selve begrepet «kapitalisme» ble oppfunnet av Marx. Og selvsagt var det slik da som nå, at både kapitalen og politikken var dominert av alfa-regimer.
Karl Marx var banebrytende i måten han forsøkte å analysere samfunnet på, og ikke minst i sitt forsøk på å rekonstruere samfunnet, og sette det hele ut i livet. I vår tid vet vi fasiten. Dette feilet totalt, og min analyse er at Marx bommet på menneskenaturen. Poenget er at utgangspunktet, altså ideen om en mer rettferdig verden, er godt. Og her er mye bra analyse. Men implementeringen var vid åpen for alfa-mennesket til å kuppe.
Intuitivt, når man hører en ide om å skape en mer rettferdig verden, så ligger det i det at dette handler om omsorg for hvert enkelt individ. Det å være undertrykt og utnyttet, refererer seg naturlig til det enkelte individ. Dersom individet ikke har noen moralsk verdi, hvor da kan man da hevde at en gruppe av individer har det? Det ligger en dobbeltmoral i dette. All verdens påpekning av urettferdighet, fattigdom og undertrykkelse, kan ikke forsvares uten med basis i individets egenverdi. Likevel er det nettopp individets egenverdi som ofres i den vulgariseringsprosessen som nå kommer. «Vi må knuse noen egg for å lage en omelett. Du er egget, vi spiser omeletten». Dette er kollektivismen i et nøtteskall. Forkastelse av individets egenverdi, legger verden vid åpen for full brutalisering av alle virkemidler. Marx opererte med klasser, altså grupper av individer. Det var overklassen, og det var arbeiderklassen. Vulgariseringen av dette er det man i dag kaller for identitetspolitikk. Individet tilskrives en sosial identitet, i henhold til gruppetilhørighet, men det frarøves individuell identitet.
Det vi så av revolusjoner og maktovertakelser i det 20 århundre, i Russland, Kina, Nord-Korea og mange andre var ikke sosialismens seier, det var utskifting av en overklasse med en annen. Og det kunne kun skje på alfa-menneskets vis, ved brutal krig og revolusjon. Samtlige endte som diktaturer, med mektige redskaper i sin hånd. For nå kunne man glatt operere med begreper som «fiender av staten». Man laget mye omelett i de dager. I kommunismen fant alfa-mennesket de perfekte redskaper. Propaganda: Omverden blir sensurert, informasjon blir kontrollert, historien blir omskrevet. Alt dette skjer i overmaktens tjeneste. Det er ikke veldig forskjellig fra hverken Islam, eller andre religiøse forførelser.
Det vi skal merke oss fra denne tiden er for det første at her gjelder maktens rett fullt ut (et alfa-trekk), informasjon erstattes med språkhandlinger, dvs. virkelighet er irrelevant, kun ordenes massasje av massen har betydning. Dette er en opplagt alfa-egenskap. Omverden defineres som fiender, og man opererer med høyt nivå på sosial utrenskning. Alt dette er verktøy man finner igjen i alfa-menneskets verktøykasse.

6)      Kapitalismen
Kapitalismen er i utgangspunktet paleo-konstruert. Det vil si den har ingen egentlig opprinnelse-person i form av en ideologi, som så satte det hele i spill. Kapitalismen handler om produksjon, handel med varer, penger, finans og kapital. Selvsagt har vi foregangspersoner som Adam Smith og andre, som satte mye av dette i system. Siden har jo økonomiske systemer utviklet seg på basis av erfaring. Og vi er neppe enda i mål med dette.
Om vi tester det kapitalistiske system opp mot alfa-menneskets verktøykasse, finner vi umiddelbart at dette er godt nytt for alfa-mennesket. Det kan oppsummeres i loven om kapitalens selvforsterkning. Jo mer kapital man har, desto større evne har man til å skaffe seg enda mer. Uregulert kapitalisme, vil over tid skape negativ omfordeling, og stadig flere monopoler. Det vil i sin tur skape stadig større maktsentrum i samfunnet. Disse maktsentra vil etter hvert også gjøre sitt inntog på den politiske arena, og skape oligarkier.  Dette vil igjen bli en trussel mot det frie markedet. Kapitalistisk idealisme handler om å la det frie markedet fungere. Man har en ide om den perfekte konkurranse, hvor vi har likeverdige aktører som konkurrerer på likeverdige vilkår. Problemet er bare at tilstanden av perfekt konkurranse ikke er stabil, nettopp på grunn av loven om kapitalens selvforsterkning, og dermed utvikling av monopoler og store private maktsentra. Den første konfrontasjonen med alfa-mennesket vil jo derfor komme idet samfunnet forsøker å gripe inn, i den hensikt å stabilisere det frie markedet. Da får vi bevegelser som forfekter minst mulig statlig inngripen. Det er de som ber om å få være i fred med sin business. Man kaller det for Laissez-faire kapitalisme. Dette er en vulgarisering, fordi man nekter å ingeniør-tenke på bærekraften i det systemet man forfekter. Men promoterer konkurranse som en slags magisk prosess som løser alt. Virkeligheten er selvsagt langt mer nyansert enn dette. Men det er ikke poenget for alfa-mennesket. Poenget er slagkraftig retorikk som tjener egeninteressen her og nå.
Men dette har jo selvsagt gått lengre enn som så. Vi har jo også en slags syntese mellom kristendom og kapitalisme. Da tenker jeg særlig på den lutherske-varianten, som jo er tydelig i ansvarliggjøring av individet. Denne syntesen er hovedingrediensen i konservative politiske bevegelser verden over. Her er det viktig for meg å poengtere at samfunn som har hatt dette utgangspunktet har klart selg langt bedre enn de fleste andre samfunnsmodeller. Så når jeg kritiserer dette, så handler ikke det om at jeg ikke anerkjenner dette. Men i globalt, langsiktig perspektiv vil denne type ideologi komme fullstendig til kort. Det konservative tankegods er preget av ideer om fri konkurranse, alfaattraksjon og ideen om at «enhver fortjener sin skjebne». De to siste handler om syntesen med en vulgærversjon av kristendommen. For den protestantiske teologi vektlegger individet og individuelt ansvar. Mennesket har fri vilje og individet høster fruktene av de frø som er sådd, positivt og negativt. Dette åpner for sosial utrenskning, strenge normer, intoleranse og harde straffer. De fattige fortjener sin skjebne, for de er late og dumme. De rike fortjener sin rikdom fordi de er flittige og smarte. Dette passer alfa-mennesket som hånd i hanske. For det fritar for ansvar, både for samfunn og for den enkelte. Derfor har man da utviklet propaganda hvor alt dette er elementer i det budskapet, som ender opp i en retorikk rundt frihet. Men mange avgjørende nyanser er fraværende i denne retorikken. Som for eksempel selvforsterkende prosesser, altså at små forskjeller, ofte tilfeldige, kan virke selvforsterkende og bli avgjørende i forhold til vinnere og tapere. Som for eksempel hvordan arv spiller inn, at pappas gromgutt, starter med store fortrinn som vrir konkurransen i utgangspunktet. Som for eksempel Paretos prinsipp, at dette ender med at en liten prosent av befolkningen, som regel via arv, disponerer mesteparten av samfunnets ressurser. Som for eksempel at ulik tilgang til helse og utdannelse er sterkt konkurransevridende. Som for eksempel at rikdom gir fribillett til maktens innerste sirkler, slik at man kan endre spillereglene, og langsomt dra opp stien etter seg og dermed sikre egen familie i utallige generasjoner fremover. Vi oppdager etter hvert at det hverken er mye kristent i dette, ei heller egen fortjeneste, ei heller fri vilje, ja ikke en gang kapitalisme. Dette handler kun om en ting: makt.
En annen variant av vulgariseringen er syntesen mellom kapitalisme og darwinisme. Dette har jeg vært inne på her. I sin mest ekstreme variant, ender jo dette opp i fascisme og nazisme. Men lenge før det kommer så langt, så gir jo darwinismens teori om det naturlige utvalg en slags legitimitet av berettigelse. Man kan resonnere slik at all den kløkt og oppfinnsomhet som naturen har lagt for dagen er drevet av det naturlige utvalg. Dersom vi nøytraliserer naturlig utvalg, vil vi undergrave naturens egen skapende prosess. Følgelig er det «umoralsk» å ta vare på det svake. Da kan vi erstatte den vulgær-kristne syntesen, om at du fortjener din skjebne fordi du har fri vilje, med en annen syntese om at jeg eller du er begunstiget av naturen. Vi har en naturgitt rett til godene og til å dominere. Vi kan ikke la oss behefte av alle naturens feilslag.
Felles for disse to er at egen makt forsterkes gjennom fraskrivelse av ansvar for de mindre begunstigede, og fraskrivelse av samfunnsansvar. Som en digresjon kan vi jo også merke oss at den kristne syntesen skaper berettigelse i form av nytteverdi (fortjeneste), mens den darwinistiske syntesen faller tilbake på naturens begunstigelse, som refererer seg til etisk verdi som følge av parental seleksjon.
Dette er jo også typiske alfa-trekk: å argumentere for egenverdet for seg selv og sin familie, mens de andre får seile sin egen sjø.
Samfunnsansvaret vulgariseres på den måten at det reduseres til sanksjonisme. Og her er det nødvendig med strenge normer, slik at man kan bedrive sosial utrenskning i moralens navn. Alt dette henger sammen.
Det er også vesentlig å poengtere at en stat som fullstendig overlater kapitalkreftene til seg selv, til slutt vil overmannes av den. Dette vil skje ved hjelp av lobbyvirksomhet, og alle andre muligheter for politisk innflytelse som rikdom gir. Dette gir høy risiko for at politikerne blir hengende hjelpeløst i stroppene på rike kapitalister som drar i trådene. Og politikerne vedtar i henhold til kapitalens premisser, noe som selvsagt bare forsterker problemet. Det er et paradoks at søkkrike Donald Trump, selve symbolet på vulgær-kapitalisme, som startet med en feit arv fra farens imperium, vant presidentvalget i USA, med et budskap om at han var uavhengig, altså ikke avhengig av de rikes pengegaver, og dermed ikke i lomma på de rike, fordi han selv jo er søkkrik. Hva er det, annet enn å flytte makten fra en søkkrik fraksjon til en annen. Utrolig hva man kommer gjennom med, bare man er rik nok. Forklaringen er nok mest alfaattraksjon.

7)      Sosialdemokratiet
Grovt sett handler sosialdemokrati om en slags gylden middelvei mellom kapitalisme på den ene siden og sosialisme på den andre siden. Kanskje er det kun innenfor rammene av sosialdemokrati at verdighetskulturen har fått en reell mulighet til å utvikle seg. Vi har fokus på menneskerettigheter, rettferdighet, like mulighet og en ide om at «alle skal med». Viktige verdier som ytringsfrihet, religionsfrihet holdes høyt i hevd. Og sant og si så går det ikke an å benekte at det går langt bedre med det sosialdemokratiske prosjektet, enn med uregulert kapitalisme og dens forskjellige vulgærutgaver. Og selvsagt går det også bedre enn i alskens kommunistiske diktaturer. Jeg tenker at mye av sosialdemokratiets suksess kommer av:

 

·         Ytringsfrihet
Begrenser overmaktens mulighet til propaganda
Åpner for dialog
Åpner for rasjonalitet og analyse

·         Maktfordelingsprinsippet
Begrenser muligheten for eneveldige alfa-regimer
Liberalisme som jo er det motsatte av totalitærisme

·         Velfungerende demokrati
Gjør ethvert alfa-regime avhengig av alle samfunnets innbyggere

·         Omfordeling
Avdemper muligheten for store konsentrasjoner av makt og kapital
Øker kunnskapsnivået i befolkningen
Øker nivået på helse i befolkningen


Alt dette undergraver verktøyene i alfa-menneskets verktøykasse. Og da burde man tro at vi endelig har greid å skape en samfunnsmodell som holder alfa-regimet i sjakk, en stat av menigmenn, for menigmenn.
Virkeligheten er selvsagt ikke så rosenrød. Den som følger oppmerksomt med i politikken vil oppdage at alt det som er nevnt over, mer eller mindre er under press.

 

Den sosialistiske komponenten i dette, kan oppsummeres i begreper som radikal feminisme, offerkultur og postmodernisme. Alt dette er jeg mer grundig inne på her.