Innledning

·       Menneskets viktigste ressurs er mennesker

·       Menneskets farligste fiende er mennesker

·       Menneskets største drømmer er om mennesker

·       Menneskets største skrekk er mennesker

·       Menneskets viktigste gud er mennesker

·       Menneskets mest fryktede monster er mennesker

Ved mennesket kom du til, med mennesker skal du leve, mennesker avgjør suksess eller fiasko, rikdom eller fattigdom og ofte liv eller død.

Ingen art på denne kloden er så totalavhengig av velviljen fra sine egne artsfrender som mennesket. Kampen om alt dette er det sosiale spill. Uregulert er det vinn, eller forsvinn, nådeløst brutalt, amoralsk, uten rettferdighet, uten nåde. Menneskets sosiale prosesser er den naturen det en gang kom fra, bare i enda en av de utallige fargerike manifestasjoner. Min misjon her i livet er å holde opp speilet og vise mennesket seg selv, og spørre: Hva faen gjør vi med dette? Uten at vi tar dette inn og forholder oss til det, så ender vi bare opp som et punktum i naturens mektige spill.

Hvis du som leser dette ønsker å ha en filosofisk tilnærming til dette stoffet er det en fordel at du bevisst forsøker å ta noen steg bort fra det sosiale spill. Forestill deg gjerne at du er en biolog fra en annen planet som observerer og analyserer menneskearten. Det er jo slik at det er først når man er i stand til å betrakte ting utenfra at man kan få et overblikk over terrenget, identifisere mekanismer og gjøre analyser av det vi observerer. Å komme helt ut av det sosiale spill er umulig. Selv når vi er alene spiller vi en rolle. Men vi kan bevisst forsøke å heve oss over konkurranseinstinktet, tendensen til forakt eller beundring, status og posisjonering, retorikk og språk, dominans eller undertrykkelse.

Jeg har etter beste evne forsøkt å betrakte disse prosessene som fenomener. Det vil si å basere meg på analyse og refleksjon. Det faktum at vi selv opplever det å være menneske vil alltid forstyrre dette bildet. Vi må lære oss å sortere mellom mentale prosesser og sosialt og biologisk resultat. Dette temaet innebærer et hovedfokus på sosialt resultat, men det ligger i bunnen at høy sosial suksess er en vesentlig faktor for å styrke det biologiske resultat. Det gjør at sosiale prosesser i høyeste grad er preget av evolusjon og det naturlige utvalg.

Det sosiale spill i økonomiske termer

Dette en begrepsklargjøring av termer som jeg benytter meg av, stort sett over alt i mine refleksjoner. Det som kjennetegner et spill eller konkurranse er at det er et system som skaper vinnere og tapere i forhold til et mål. «Målet» for det sosiale spill er høyest mulig sosial kapital. Man kan gi flere mål på sosial kapital. Kort fortalt dreier deg seg om størrelser som status, rangering, makt, ære, oppmerksomhet osv. Transaksjoner som endrer verdien på den sosiale kapital kaller jeg for sosialt resultat. Positive resultater oppgis som sosial gevinst, mens negative resultater betegnes som sosiale kostnader.
Individet søker sosial gevinst i den hensikt å øke sin sosiale kapital. Men individets atferd eller andre forhold kan også medføre at individet pådrar seg sosiale kostnader.
Begrepet sosial suksess knyttes i denne sammenheng naturlig til de individer som lykkes med å tilegne seg rikelig med sosial kapital.

Begrepet sosial valuta defineres som oppfatninger med sosial gjennomslagskraft som påvirker individets sosiale kapital. Her er det vesentlig at sosial valuta både kan være positiv og negativ. Sosial stempling, drittpakker eller kunnskap om individets sårbarhet eller ufullkommenhet, eller sosialt definerte stempler, fiendebilder, fungerer alt som sosial valuta, egnet å styrke interessene til spillere som evner å hefte dette ved andre.

Det sosiale spillets grunnleggende drivkrefter

Mennesket er utstyrt med sosiale tilbøyeligheter som søker å optimalisere den sosiale kapitalen. Disse tilbøyelighetene er preget i vår art som følge av evolusjonære prosesser. Da snakker vi om det naturlige- og seksuelle utvalg. Jo høyere sosial suksess et individ har, desto større evne til å spre sine gener. Dette kan begrunnes gjennom at sosial suksess medfører bedre tilgang på partnere og det gir bedre muligheter til å gi avkommet en god start i livet. Dermed vil det sosiale spill hardne til etter hvert som generasjonene kommer og går. Studier av flokkdyr viser ofte at det etableres en sosial rangorden i en hierarkisk struktur. Hver på sitt nivå vil individene kjempe om sin plass i systemet. Dette kan ofte skje gjennom fysisk kamp, eller truende atferd, hvor den sterkeste befester sin stilling over den som er svakest. De mest resurssterke individene vil alltid besitte de høyeste posisjonene. Det er da også disse som får størst oppmerksomhet fra det motsatte kjønn, og derfor har størst mulighet til å spre sine gener.
Hos oss «siviliserte» mennesker handler det sosiale spill handler om oppmerksomhet, synlighet og makt eller kontroll. Som enkeltindivider kan vi kjempe med å synliggjøre våre positive personlige ressurser. Vi spiller på det vi har: rikdom, utseende, makt, dyktighet, suksess, bekjentskaper osv. Biologer opererer gjerne med et begrep kalt «handicapprinsippet». Det vil si man viser styrke ved å bære en unødvendig byrde. Det kan være en påfuglhale, eller elgens gevir. For oss mennesker kan kanskje dette dreie seg om hjernen[1]. På den måten signaliserer man gode gener, fordi gode gener gir styrke til å bære en slik byrde. Jeg tenker at det for oss mennesker kan handle om å fremvise livsoverskudd, styrke, og ferdigheter. Spillet kan være aktivt selv om det er bare to personer til stede. Jo flere personer som er til stede i en sammenheng, jo sterkere fremtrer spillet. Noen få (vinnerne) blir svært synlige. Så går gradene nedover til massen som kun er synlig gjennom massehysteriet, og over til taperne som enten kan være totalt usynliggjort eller, enda verre, gjenstand for massens forakt og fordømmelse og kanskje også aggresjon.

Enkeltmenneskets totale personlige ressurser vil som regel avgjøre dets plassering i det sosiale hierarki. Men her finnes en rekke selvforsterkende prosesser som gjør at små realforskjeller kan utvikle seg til gigantiske sosiale forskjeller. Generelt kan dette uttrykkes på den måten at jo større sosial kapital man har, desto større er muligheten for å skaffe seg enda mer sosial kapital. Men også andre forhold påvirker dette, nemlig den at høy sosial kapital også innebærer mye å forsvare. Mennesker med høy sosial kapital vil derfor ofte preges av ekstrem fokus på sosial gevinst. Klær er ikke godt nok, det må være merkeklær. Merkeklær er ikke godt nok, de må koste mye. Samme resonnement kan gjøres i forhold til hus, bil, mat reiser og til og med språkbruk. For de som er lengre ned på rangstigen kan dette oppfattes som tåpelig og absurd.

Det er grunn til å tro at intensiteten på det sosiale spill avhenger av sosialt klima. Et varmt sosialt klima med et godt etisk menneskeverd i bunnen vil som regel være mer preget av sosialt samspill enn av sosialt spill. På tilsvarende måte vil et kaldere sosialt klima med tilhørende dårlig menneskesyn intensivere det sosiale spill, noe som kan være svært usunt både på individ-basis og som kultur.

Overgangen fra sosialt samspill til sosialt spill kan kanskje sies å være en glidende overgang fra det samspill drevet av et grunnleggende behov for sosialt fellesskap og over på konkurransen om å skaffe seg fordeler, som jo er en vesentlig komponent i det sosiale spill. Kanskje kan strategier for å skaffe seg fordeler grovt deles inn i følgende grupper:

1)   Den dominante strategien
Domineres av fysisk makt og maktspråk, og mer eller mindre fordekte trusler om bruk av makt. Den dominante strategien har utgangspunkt i synlig makt som oppleves overlegen, hvor valget er enten å tilpasse seg eller å bli valset over. Den dominante strategien kan gjerne sorteres inn som en maskulin strategi. Den er i sin natur synlig og usjenert. Jo sterkere overmakten er, desto mindre er den sosiale reservasjon i forhold til å vise den frem.

2)   Den manipulerende strategien
Det finnes selvsagt innslag av manipulasjon i alle fire gruppene. Men manipulasjon som hovedstrategi kan sies å være den feminine varianten som matcher den mer maskuline dominante varianten.  I denne sammenheng handler det altså om å oppnå fordeler ved hjelp av virkemidler som på overflaten er usynliggjort. Men effekten kan ofte være vel så kraftig som den dominante strategien. En undervariant av dette handler om bevisst utnyttelse av andres behov. Det kan handle om alle slags behov fra fysiske behov til sosiale behov. Religion kan også være en slik utnyttelse.
Begge disse to øverste gruppene er strategier som er typisk for høy rang. De her store innslag av biologinærhet. Det vil si at det er snakk om individer med så store ressurser at de i ganske stor grad manøvrerer på magefølelsen, uten at det nødvendigvis ligger så mye bevisst kognitivt arbeid bak. Jeg sier nødvendigvis, for selvsagt finner også her varianter som er svært så sofistikerte og velregisserte. Særlig på området manipulasjon gjør jo dette seg gjeldende.

3)   Arbeidsstrategien
Arbeidsstrategien handler om å skape seg selv nytteverdi ved å produsere varer og tjenester som andre har behov for eller glede av.  Denne strategien preges i stor grad av rasjonalitet. Individet baserer sin strategi på at «her kommer ingenting gratis», så her må det bygges stein på stein. Man anskaffer kompetanse, og trener opp styrke, ferdigheter og utholdenhet, gjerne med langsiktige bevisste målsettinger. Når det er sagt, så er det ingen selvfølge at alle enkeltindivider har reell mulighet til å komme til denne strategien. Det kreves både mentale, fysiske og sosiale ressurser som utgangspunkt for å få det nødvendige fotfeste. Det skal både flaks og kløkt til for å bli klar over egne talenter. Og det kreves både utholdenhet og sosial støtte for så å kunne utvikle dette til å bli noe.

4)   Den usynlige strategien
Denne strategien handler først og fremst ikke om det sosiale spill, men om å unngå det. Det handler om å unngå synlighet, konflikt og konkurranse. En slik strategi kan være å lete seg frem til nisjer som andre ikke er interessert i, og som derfor er uten konkurranse. Det kan også handle om å leve som eremitt, eller utenfor samfunnet. Eller det kan dreie seg om forskjellige former for parasituell atferd. Man spiser «smulene fra den rike manns bord» som det heter. Men det kan også dreie seg om å operere under radaren, med alt fra sniking, til tyveri, til juks og bedrag. I dette sjiktet er det som regel stor kreativitet. Det kan selvsagt også innebære manipulasjon av forskjellige slag. Men stort sett handler dette om et hardt liv på utsiden hvor man må være rasjonell og utvikle en robusthet for å kunne overleve fra dag til dag.

 

Noen spesialiteter ved det sosiale universet.

Vi har lett for å tenke oss inn som en del av det fysiske universet, og det er alt. Men innenfor subjektivistisk tenkning sier vi at hjernen er et informasjonssystem. Det betyr at de rom vårt mentale jeg navigerer i, som oftest er virtuelle rom, som ikke har så mye med fysiske realiteter å gjøre. Jeg har tidligere benevnt seks slike universer: fortiden, fremtiden, makrokosmos, mikrokosmos, det mentale univers og det sosiale univers.

Hver av disse universene har sin egen dynamikk, sitt eget begrepsapparat, sin egen logikk osv. Det sosiale universet er sannsynligvis det viktigste vi har for vår egen suksess i livet. Ofte står det sosiale universet og virkeligheten som motsetninger til hverandre. Vi mennesker har individuelle forskjeller i vårt fokus på og hvordan vi behersker disse universene. Jeg forestiller meg faktisk en viss kjønnsforskjell. Jeg tenker at menn i gjennomsnitt er mer realitetsorientert, mens kvinner i gjennomsnitt er mer sosialorientert. Men her er jeg veldig klar over at det er spekulativt. I skrivende stund har Donald Trump akkurat overtatt presidentmakten i USA. For meg fremstår Trump langt mer sosialorientert enn realorientert. Og han er jo absolutt ikke kvinne. Så kanskje skulle vi også inkludere alfamennesker som veldig synlige i det sosiale universet.

Den store forskjellen mellom det sosiale universet og det virkelige universet er erkjennelsesprosessen. Og her må jeg innrømme at all min teori, og alle klassiske filosofers teorier før meg er fokusert på erkjennelse av realiteter. Hvordan kan man vite noe? Hva betyr det å vite? Platon satte det viktige kriterium at det man mener å vite må være sant. Og da snakker vi om sannhet som en korrelasjon mellom virkelighet og forestilling.

I det sosiale universet står dette kriteriet langt svakere. Først og fremst er erkjennelse av «den sosiale virkelighet» svært vanskelig. Dette har jeg vært inne på her. Vi vet ikke hva andre tenker, opplever og føler. Vi kan kun ha hypoteser om dette. Det kan kanskje forandre seg i fremtiden. Tankelesning er ikke lengre en umulighet. Det vil i så fall revolusjonere det sosiale universet. Men enn så lenge kjenner enhver av oss bare en av de milliarder aktører i det sosiale univers, nemlig oss selv. Og på oss selv og hva vi oppfatter at andre tror om oss selv, så kan vi erkjenne den sosiale erkjennelsens store svakhet. Hvem av oss opplever ikke å bli feiltolket, misforstått feilbedømt osv. Dette er sjelden rettferdig. De fleste av oss vet så alt for godt om vår feilbarlighet i forhold til sosial erkjennelse.

Men det går lengre enn som så. For nettopp denne usikkerheten skaper jo rom for å definere virkeligheten. I det sosiale univers erkjennes ikke virkeligheten, den defineres. Det er anti-realisme. Og det er selvsagt ikke Jørgen Hattemakers privilegium å kunne påvirke denne prosessen i nevneverdig grad. Også her er det slik at dette er maktens privilegium. Instrumentene for å skape den sosiale virkelighet er retorikk, makt, synlighet, sosial viljestyrke, sosial status osv. Alt dette er jo ressurser som er en del av den sosiale kapitalen. Slik at jo mer sosial kapital man har, desto større er evnen til å definere den sosiale virkeligheten. Slik gjelder jo også her loven om negativ omfordeling. Jo mer man har, desto større er evnen til å skaffe seg enda mer. Det som er vesentlig her er at i den fysiske verden så er korrekt virkelighetsoppfatning, altså nærmest mulig sannheten, et helt vesentlig kriterium i forhold til det å handtere virkeligheten. Dette er en lovmessighet som nesten er opphevet i det sosiale univers. Det er derfor jeg har innført begrepet sosial rasjonalitet. Mens ekte rasjonalitet gir mest suksess i den fysiske virkeligheten, så er din suksess i det sosiale univers i langt sterkere grad avhengig av din evne til å skape den virkelighet som er nødvendig for å oppnå dine mål. Det inkluderer selvsagt også det å lyve, retorikk og alt slags sosialt renkespill. I det sosiale univers er det nødvendigvis ikke sant at «ærlighet varer lengst». Det er en regel som kun gjelder for den som ikke er flink nok til å lyve.

Vi skal være klar over at analyse og forståelse, er mekanismer som avdemper og motsier definisjonsmakten. Derfor er ikke definisjonsmakt kompatibel med vitenskap og rasjonalitet. Typisk vil mange mennesker som er sosialorienterte fornekte eller motarbeide vitenskap, rasjonalitet og analyse. Eksempelvis ser vi denne konfliktlinjen i det jeg kaller for vinduet for fordømmelse.

Samme konfliktlinje ser vi i forbindelse med hat-ideologier og gruppemotsetninger. Jo svakere informasjonsflyt det er mellom gruppene eller hat-objekter, desto større nedslagskraft har definisjonsmakten. Derfor oppstår det ofte interessemotsetninger mellom de som ønsker å punktere sosiale spenninger og de som ønsker informasjonsmessig isolasjon. Det kan gå så langt som til forbud mot å ha noe som helst med «fienden» å gjøre. Dette ser vi innenfor politiske ideologier, som f.eks. i dagens Nord-Korea, og vi ser flust av disse tendensene innenfor fanatiske religiøse grupperinger. Vi skal også være klar over at den påvirkning dette skaper i hver enkelt av oss. For dette kan forme det fortolkningsskjema vi bedømmer hverandre med. Når vi så forstår hvor skjør vår bedømmelse av andre individer er, så skjønner vi at vi her har en kraftig mekanisme som utløser grove feilbedømmelser av hverandre.

Mange av de temaene vi skal inn på her refererer seg til strategier for å definere sannhet i det sosiale universet. Eksempler kan være:

·       Selvoppfyllende profetier

·       Dominans

·       Sosial distanse

·       Sosial Fortolkning

·       Sosial smaksforsterker

·       Sosial kannibalisme

·       Moralsk indignasjon

·       Baktalelse

·       Folkedemoner

·       Sosial stempling

·       Osv.

 

I det modne samfunn er det et mål å avdempe tendensen til definisjonserkjennelse i det sosiale univers. Prosjektet er realitetsorientering. Vi kan jo aldri komme unna at dette skjer. Men det som er vesentlig å få på plass når man skal organisere en stat er å nøytralisere disse effektene i den statlige og kommunale forvaltning. Ansvarlige innenfor slike etater skal være godt skolert på disse mekanismene, og kjenne dette igjen når de ser det, og kunne både avdempe seg selv og hjelpe andre til det samme, når det stormer som verst. Viktige instrumenter her er:

1)   Analyse

2)   Vitenskap

3)   Rasjonalitet

4)   Realitetsorientering

5)   Motvirke hatideologier, monsterfantasier og demoniseringer.

6)   Sosial omfordeling

7)   Trening på å motstå retorikk (Etos og Patos)

8)   Oppdage og kompensere for retorisk ubalanse mellom parter i konflikt.

Sosiale konstruksjoner

Sosiologien om sosiale konstruksjoner: Se her.

Begrepet «sosial konstruksjon» er vel mest brukt av ideologier på venstresiden i politikken. I sin mest ekstreme form snakker man om «sosial-konstruksjonisme». Da favner ideen absolutt alt i den menneskelige kultur. Biologiske mekanismer avvises. Jeg har en mellomposisjon på dette. For meg er det vanskelig å la være å se sammenheng mellom biologi og kultur. Men den sosiale overbygningen inneholder mye mer enn biologi. Det er det sosiale universet, som jo også er et kulturelt univers. En rekke tenkeforestillinger i våre kulturer refererer seg ikke til den fysiske virkelighet, men er fruktbar opp mot det å forholde seg til det sosiale univers. Men her er det svært viktig at vi er oppmerksom på at det sosiale universet er et plastisk univers. For det er ikke bare individer som defineres inn i dette, men en rekke forhold som handler om det å kunne tenke og snakke om elementer i det sosiale spill og i det sosiale samspill. Vi må ikke bli bergtatt av dette, slik at dette blir til ufravikelig virkelighet. Elementene i det sosiale univers er formbare. De er ofte et resultat av paleo-design. Ingen har planlagt det. Ingen har tenkt det ut. Det bare er med oss som en del av den sosiale verktøykasse. De er skapt i en lang utviklingsprosess av vekselvirkning mellom kultur og begreper. Og kulturene kan fanges i dette, og bli låst av det. Det er spesielt filosofers oppgave å bryte ut av slike tankefengsler, kle problemer inn i nye og mer rasjonelle språkdrakter, slik at vi kan tenke nytt og mer rasjonelt om vårt sosiale mellomværende. På den måten kan det rasjonelle mennesket bryte seg ut av tidligere tiders tankestengsler og løfte seg og sin kultur til et mer rasjonelt nivå.

Sosiale konstruksjoner handler om vår indre representasjon av det vi ofte ureflektert tror er sosiale realiteter. Mye av dette handler om moral og normer, karakteristikker, gjerne ideer som har fungert i årtusener. Eksempler kan være respekt, ansvar, rettferdighet, straff, fri vilje, ånd, fortjeneste, ære eller religiøse forestillinger som griper inn i dette. Listen over sosiale begreper kan gjøres svært lang. Bare tenk på begreper som avtale, lover, konge, rolle, forbilde, idol, tilbedelse, ydmykelse, løgn, kriminalitet, allianse osv. Fra moderne tid er begrepene blitt stadig mer avanserte: bedrift, konkurs, forskrift, rammeverk, diplomat, ja til og med penger er et sosialt konstruert begrep.

Vi innser at mye av dette handler om menneskets evne til abstraksjon og symbolspråk. Uten vårt symbolspråk hadde ikke alt dette vært mulig. Alt det jeg har nevnt er fullstendig meningsløst i resten av dyreverdenen.

Kontroversene rundt dette har spesielt gått på kjønn. Ekstreme konstrukualister kan ikke akseptere at kjønn har noe mer å gjøre med biologien enn de fysiske kjønnsforskjellene. Da avviser man enhver sammenheng mellom kjønnsroller og biologi. Dette handler igjen om at man oppfatter at likestilling avhenger av at kjønn er rene sosiale konstruksjoner. Det gir dermed håp om at disse kan rekonstrueres mer rasjonelt i likestillingens navn.  Noe av dette har jeg vært inne på her.

Problemet lar seg løse ved bruk av atferdsdualismen. Det er neppe noen forskjell på kjønnenes kognitive kapasitet. Det er altså intet belegg på at det er noen kognitive innramminger som styrer rolleforskjeller mellom menn og kvinner. Fornuften representerer fakta, læring og forståelse. Forskjellen ligger i den biologiske programmeringen. Dette er altså på et ikke-språklig intuitivt nivå. Jeg tenker at det er gjennomsnittsforskjeller på hvordan kvinner og menn responderer rent emosjonelt. Dette slår da ut i form av interesse, fokus og innsats på de forskjellige områdene. Disse forskjellene skaper en påvirkning inn i kulturen, gjerne i form av selvforsterkende vekselvirkninger. Slik oppstår forskjellige rollemønstre. Dette kan imidlertid overstyres, rent kognitivt. Det kan handle om ideologi, for eksempel likestilling, men det kan også handle om ren nød. Vi ser en klar tendens i verdens mest likestilte land til at kjønnsforskjellene blir mer markante i yrkeslivet. I utviklingsland kan kvinner være mer fokusert på å tjene penger enn på å forfølge egne interesser. Da påvirker dette yrkesvalget. Og det blir av fattig nød. Men i land hvor friheten er stor, så slår biologien gjennom og yrkesvalgene blir mer kjønnsdelte.
Sosiale konstruksjoner i forbindelse med kjønn handler ofte om at kjønnsrollemønstre, som kan utvikle seg forskjellig i forskjellige kulturer, blir sementert i kulturenes normsett og tradisjoner. Slik kan sosiale prosesser, som har utgangspunkt i differensiert biologisk programmering, og som får et tilfeldig kulturelt utrykk, til slutt påvirke utviklingen av moralske normer. Da er det det kulturelle utrykket av dette, som kan omformes og rekonstrueres til noe mer rasjonelt. Men den biologiske forskjellen vil alltid være der. I det modne samfunn innser man at også slike mekanismer virker inn. Det betyr at man motarbeider enhver form for moralisme i forhold til kjønnsroller. Da handler det om å forhindre at sosiale kjønnsrollemønstre får feste seg i kulturen.  Men faktisk er det slik at det er uheldig med for stor kjønns-segregering i de forskjellige yrkene og miljøene. Det optimale miljøet er blandingsmiljøer. Derfor ønsker vi flere kvinnelige ingeniører, og flere mannlige sykepleiere. Og kanskje enda viktigere: flere mannlige barnevernere, og flere kvinnelige ledere. For å få til dette, i et samfunn basert på frihet, må vi ha konstante virkemidler som fungerer som trekkplaster for de yrkene som er mindre attraktive for det enkelte kjønn. Dette er prosesser som må være konstant tilstede, så lenge mennesket er menneske.
Da har jeg dratt denne ganske langt i den hensikt å vise hvordan forståelse av slike mekanismer til syvende og sist kan ende opp i praktisk politikk og hvordan vi innretter oss i samfunnet.

 

Noen utvalgte temaer

 

Innledning

Å gi en praktisk beskrivelse av det sosiale spill som er fullstendig og troverdig er umulig. Det vi snakker om er sannsynligvis den definitivt største utfordringen ethvert menneske har i sitt liv. Hvordan tilpasse seg, hevde seg og få suksess i den kulturen jeg tilfeldigvis er havnet inn i, i denne verden? Det handler om å forstå seg selv, kjenne sine egne signaler og tilbøyeligheter, kontroll på seg selv, tolkning av andre, opparbeide kompetanse på skrevne og uskrevne kutymer for samspillet. Alt sammen utspiller seg i en svært kompleks, verbal og non-verbal strøm av informasjon i raskt tempo. Det handler om tilpasning av roller, bytte masker, spille kortene på en optimal måte. Det er kanskje nettopp denne utfordringen som en gang var drivkraften bak evolusjonen av hjernens størrelse. Å beskrive dette spillet er på mange måter som å beskrive fotball. Det gjøres kanskje best av lynraske fotball-reportere der og da, inn i det konkrete spill. Men fotball kan også beskrives mer teoretisk, hvor man beskriver regler, strategier, teorier om samspill og psykologien bak. Alt dette ender opp i en vitenskap som analyserer og forstår dette reduksjonistisk, del for del, men det kan jo aldri bli selve spillet. Det sosiale spillet er langt mer komplekst, langt mer variert og dynamisk. Jeg er ingen «fotball-reporter», som kan beskrive selve spillet fra innsiden. Min måte er å nærme meg dette, ved nettopp å se på en del fasetter ved det, del for del, med en total som sannsynligvis neppe blir fulldekkende. Selvsagt finnes det profesjonelle vitenskaper om dette, selv om de også bare dekker fasetter av det hele.

Jeg har jobbet med dette i to faser. Da jeg første gang begynte å skrive om det kom jeg bare opp med en rekke temaer som berører området. Det er de som følger under. I de senere år har jeg gått noe mer systematisk til verks og utviklet en bedre gjennomgang av selve menneskenaturen, samt menneskeserien. Begge deler hører definitivt med i min refleksjon om det sosiale spill. De temaene jeg er innom er hyppig referert i de fleste av mine refleksjoner. Om vi anser beslutningsteori, atferdsdualisme, rasjonalitet og empatisk etikk som kjernen i min filosofiske tenkning, så vil disse forestillingene om menneskets natur ligge som et skall rundt denne kjernen. Dette skallet danner igjen danner grunnlaget for mine politiske refleksjoner.

Begrepet «Fri vilje» og dets rolle i det sosiale spill

 

Det å benekte at mennesket har fri vilje er ikke det samme som å benekte at mennesket har vilje.
Det er heller ikke å benekte den rasjonelle nytten av å holde hverandre ansvarlig.
Det som benektes er fortjenesten i form av tilbedelse og forakt.

Mennesket har en naturlig opplevelse av å ha fri vilje. Om man plukker ut dette fenomenet og gjør det til et begrep, så vil dette begrepet fungere omtrent som en smaksforsterker fungerer for mat. Slik fungerer også forestillingen om menneskets frie vilje. Den forsterker både ære og skam. Hvordan kan jeg hevde den koblingen?

Tenk deg at du lager et utmerket måltid med mat. Du har lagt all din sjel og innsats i dette. Ikke bare har du trålet området etter de beste råvarene. Du har til og med dyrket frem noe av dette selv. Du har satt deg grundig inn i vitenskapen om mat og smak. Du har skaffet deg de beste verktøyene. Du har trenet deg opp til å finstille sammensettingen av krydder til en optimal smaksopplevelse. Du har satt deg grundig inn i å dandere dette på en estetisk kunstferdig måte.

Når du så opplever beundring og anerkjennelse for ditt mesterverk, så opplever du det rimelig nok som vel fortjent. Dette er din innsats, dine kunnskaper, din kompetanse. Og du berømmes for det og skinner som en sol.

Sannsynligvis ville du da oppleve møtet med en tørr filosof som forteller deg at egentlig har du ikke fortjent noe av dette, som temmelig irriterende. Han er frekk nok til å ramse opp alle de forhold hvor du har hatt flaks og vært privilegert som har gjort at du kunne utføre dette mesterverket. Det kan dreie seg om alt fra dine talenter, som du jo ikke har skapt selv, til dine foreldre som du ikke har valgt, til den del av verden du bor i, til hvem du har møtt i livet, til ditt livsoverskudd. Alt dette er et resultat av prosesser som du til syvende og sist ikke har hatt noen innflytelse på. Hvordan kan du da hevde å fortjene alt dette?

Jeg kan jo godt skjønne at filosofen er totalt malplassert i en slik situasjon og at du ønsker ham umiddelbart kastet ut av din tilværelse. Men jeg tenker at poenget er opplagt. Om ikke mennesket hadde en forestilling om fri vilje så ville sannsynligheten være stor for at det ødelegger for vår opplevelse av å fortjene noe. Og nettopp tanken på å kunne sole seg i sin egen fortjeneste er jo ofte det som motiverer til innsats.

Så det motsatte eksemplet. Du blir tiltalt for vold mot partneren din. Du har i lengere tid slitt med jobben, med alkohol og med et dårlig ekteskap. Du fikk ny sjef på jobben, kjemien stemte ikke og sjefen degraderte deg. Partneren gir stadig sterkere uttrykk for misnøye og frustrasjon over deg. Du drikker jevnlig for å døyve smerten og fortvilelsen. En dag, du kommer hjem halvfull, har partneren tømt kontoen og solgt myntsamlingen din for å finansiere sin neste ferie med felles venner, men du er behørig ekskludert. Du mistet besinnelsen og sparket og slo partneren som måtte på legevakten.

Aktor insisterer på at du er en ond person, at du visste hva du gjorde og hvorfor du gjorde det. Forsvarer prosederer på at du var presset opp i et hjørne, at du ikke helt visste hva du gjorde, at du hadde en dårlig oppvekst, ja til og med dårlige gener. I sin sluttprosedyre spissformulerer hun det slik at du i ditt liv var som en som er redusert til en blindpassasjer på eget skip.

Det er vel forholdsvis lett å innse at kampen mellom aktor og forsvarer i slike tilfeller ofte dreier seg om tiltaltes fortjenestefullhet av sine handlinger. Jo større innslaget av «fri vilje» i tiltaltes handlingsmønster oppfattes å være, desto bedre kort har aktor på handen.

Dette forteller oss at uakseptable handlinger vil bedømmes hardere jo mer «frivillig» de oppfattes å være.

Og dette kan trekkes lengre. Mennesker som havner i fattigdom og elendighet vil ofte selv bli ansvarliggjort for sin tilstand. Fordi de er jo like frie som de som har kommet bedre ut. De kunne jo ha valgt samme suksessfylte strategi som de mer vellykkede.

Rent retorisk, i det sosiale spill vil man altså ha insitament begge veier, avhengig av hvor vellykket eller mislykket man føler seg. Dette er jo en spekulasjon. Men det er jo mulig å undersøke om forekomsten av fri vilje-tilhengere er større blant mennesker som føler seg vellykket enn blant tapere.

Idealet er selvsagt at man søker å frigjøre seg fra fristelsen til å bli tendensiøs i et så viktig spørsmål. For dette er et faktaspørsmål som ikke kan avgjøres på bakgrunn av hva vi måtte ønske.

Summen av dette er at forestillinger om «fri vilje» fungerer sosialt negativt omfordelende. Det vil si at de vellykkede blir mer vellykkede, og taperne blir mer tapere. I kjølvannet av forestillinger om fri vilje forsterkes også ansvarliggjøring og ansvarsfraskrivelse. Den vellykkede kan fraskrive seg ansvar for de elendige, samtidig som den elendiges skyld legges tungt på vedkommendes egne skuldre. Et viktig poeng her er begrepet moralsk etterlevingsevne. Individets evne til å etterleve moralske standarder, handler ikke bare om «fritt valg» i løse luften, men også om ressurser. Da snakker vi om alt fra fysiske, til mentale til sosiale og økonomiske ressurser. Følgelig kan det å sette høye moralske krav, medføre at mennesker, enkelt og greit ikke makter dette. Her er et godt eksempel på dette. I det sosiale spill fungerer slike som sosial valuta. Dette er påskudd, både for å posere moralsk, og vise sin indignasjon, og ikke minst sin makt og innflytelse ved å bevirke brutale straffer. Opp i dette fungerer ideen om fri vilje, på samme måte som det jeg kaller for sosial kannibalisme. Man hever egen status på bekostning av andres status.

Roller og rollemønstre

Min mor refererte mange ganger til diskusjoner hun hadde med min far på 50 tallet. Langt senere kommenterte min far at hun var «forut for sin tid». Diskusjonene handlet om kvinners rolle i samfunnet. Jeg blir overrasket når jeg får høre om posisjonene den gangen. Kvinner i politikk og ledende stillinger var utenkelig. Og min mor reagerte sterkt på systematisk forskjellsbehandling ved avlønning av kvinner og menn i samme stillinger. Min far forsvarte dette med at menn måtte ha mer i lønn fordi de hadde forsørgeransvar. Og selvsagt hjalp det ikke at min mor kom opp med alle unntakene. Ungdommer uten forsørgeransvar, som ble behandlet urettferdig, og ikke minst enker og skilte mødre, særlig med barn. Vi vet jo hvordan utviklingen ble i ettertid, og det er vel ikke for mye å hevde at vi i dag sitter med fasiten på dette. Men nok om det. Min analyse av den debatten handler ikke bare om bevisst diskriminering og makt, det handler også om en mer dypereliggende mekanisme som preger oss mennesker. Jeg tenker at mennesket, som det ekstremt sosiale vesen det er, har behov for å sortere mennesker for bedre å kunne håndtere de sosiale utfordringene. Som sosialt flokkdyr har vi en mentalitet og en kultur for differensiering og for mangfold. Det er det som gir det kollektive sin styrke. Og nettopp differensiering og mangfold gir opphav til sortering av mennesker. Og sortering gir igjen opphav til utvikling av roller og rollemønstre, med tilhørende sementering i kulturen. Dette gir igjen mulighet for forutsigbarhet og sosial kompetanse. Det innebærer igjen utvikling av proaktivt ansvar slik at individet unngår å ødelegge sine sosiale muligheter. Summen av dette er at sosiale roller skaper trygghet. Avvik fra sosiale roller skaper tilsvarende utrygghet. Selvsagt vil sosiale roller igjen bli momenter i det sosiale spill. Individer vil selvsagt utnytte dette, både for å låse andre og for å skape muligheter. Motstand mot endringer av rollemønstre kan derfor både handle om utrygghet, om makt og selvsagt også om ren retorikk. Når mennesker vokser opp med slike rollemønstre vil det ofte forme den sosiale kompetansen gjerne også på en språkløs måte. En måte å forstå debatten over på er at min far ikke evnet å sette ord på rollemønstret av mannen som forsørger og kvinnen som husholder. Dette fungerte som, det man ofte kaller for, ubevisste premisser i et resonnement. Man tar ting som så selvfølgelig at man hverken har språk eller analyse for det. Kanskje kunne det ha løsnet for min far, nettopp ved å sette ord på premissen. Er det noen logisk nødvendighet at mannens rolle i en familie er forsørger og hun er husholder og barnepasser? Vel, nå er jeg ikke så sikker på at et slikt spørsmål umiddelbart ville løst opp i den faktiske diskusjonen. Men jeg tenker at det ville satt i gang en prosess hvor min far nødvendigvis hadde måtte forholdt seg mer bevisst til denne delen av problemstillingen. Dette er en problemstilling som setter spørsmålstegn ved en fasttømret forestilling, sementert i en hel kultur. Mainstream reaksjon på noe slikt, tipper jeg kan gå både på prestisje og på å dempe usikkerhet. Begge deler ansporer til motvilje mot å videreutvikle en slik ide. Prestisjen ligger jo der som en drivkraft til aldri å gi seg uansett argument. Prestisjen skaper kreative argumenter som igjen har den evnen å bergta den som argumenterer i en slik grad at vedkommende aldri noensinne kommer ut av det. Men det er en digresjon her. For å oppsummere så har vi altså følgende mulige reaksjoner på en slik utfordring:

1)   Det sosiale spill
Som slår ut i form av prestisje, og i dette tilfellet for de mer beregnende individer i form av et maktspill hvor rollene forsøkes bevart i den hensikt å beholde kontroll.

2)   Bekymringen for at det å rokke ved en vel innarbeidet samfunnsstruktur skal virke destruktiv og ødeleggende for samfunnet. Eller i mindre grad, føre til omveltninger hvor resultatet er uforutsigbart.

3)   Undring, analyse og åpenhet for reform

Jeg tenker at min far, som respons på en slik utfordring ville kommet en et argument i retning av at dette er noe som ligger i kjønnenes natur. Menn er fysisk sterkere. Og i de dager så var jo arbeid i høy grad forbundet med kroppsarbeid. Kanskje kunne han til og med kommet med en gammel Aristoteles, at kvinnen også har et svakere sinn og derfor ikke passer til å ha noe annet ansvar enn de de blir tildelt som husmødre. Dette er jo en type argumenter som jo etter hvert er blitt velkjent i den store samfunnsdebatten som fulgte i tiårene etterpå. Og, for å fullføre den, så har jo dette etter hvert blitt en bevisst filosofi, med linjer trukket tilbake til de gamle fedre som i Bibelen, eller Aristoteles.
På denne måten blir kampen om rollemønstre sementert i kulturen. Kritiske spørsmål avstedkommer prestisje og forsvar for det bestående. Besvarelsen av dette kan utvikle seg til akademiske doktriner og politiske filosofier. Nå er jo debatten om kjønn noe som angår hele menneskeheten på et generelt plan. Men jeg tenker at en del av dette kan overføre til alle slags strukturer av mønstre og sortering mellom mennesker. En vesentlig ting som kvinnekampen har lært meg handler om en dynamisk variabel som fungerer i dette spillet og som hele tiden forblinder oss. Hvorfor trakk Aristotles den slutning om kvinnen at hun på alle måter var svakere og underlegen mannen? Hvorfor har Bibelens skribenter, og konservative krefter på 60-70 og 80 tallet trukket den samme slutning? Vår tid har jo fasiten. Kvinnekampen er vunnet, og kvinner står ikke på noen måte intellektuelt tilbake i forhold til menn. Hvorfor har vi dette fasitsvaret i dag? Jo fordi vi har sett kvinner utfolde seg på alle de arenaer menn var enerådende på før. Og vi har måttet erkjenne at hun klarer seg utmerket. Den usynlige variabelen jeg snakker om her er arena. I tidligere tider har kulturer utviklet seg i retninger hvor kvinnens arena har blitt begrenset. Det skjedde definitivt i den bibelske kulturen og i den greske kulturen. Men det har ikke nødvendigvis skjedd like sterkt over alt. Historien forteller oss f.eks. om kvinnelige faraoer i Egypt. Men de kulturer som har påvirket oss mest har definitivt utviklet en såkalt patriarkalsk virkelighetsforståelse. Dette er den sementeringen som nok er en manifestasjon av tidligere tiders nomade- og gjeter-kultur. Når vi er vant å se kvinnen ved kjøkkenbenken så ender vi opp med at både menn og kvinner tror at det bare er det hun kan. Femti prosent av individene i en kvinne diskriminerende kultur har et uutløst potensiale av talenter og muligheter som vi aldri har sett. Hvilket kollektivt tap dette har resultert i er det vel ingen som kan regne seg til. Selvsagt kan vi gjøre fra er til bør-slutninger, om at siden det er slik rollene er, så bør de være slik. Men tragedien er at når vi skal begrunne dette så er vi «vitenskapelig» og begrunner det ved hjelp av en observasjon. Det er bare det at observasjonen er en selvoppfyllende profeti. Det er en vekselvirkning mellom den arena et individ tildeles og hva som skaper individet. Naturlig vil individet tilpasses og formes av arenaen. Dermed ligger det også en dynamisk selvbekreftelse i denne prosessen. Og vi blir blind for eventuelle potensialer utenfor den fasttømrede arenaen.
En annen mekanisme ved dette er stereotypering. Da er vi tilbake til sorteringen. Altså at hjernen har behov for å sortere mennesker på synlige variabler og på den måten knytte egenskaper til sorteringen. Dermed har hjernen tatt en effektiv snarvei i forhold til å forstå og forholde seg til en stor mengde mennesker. Det er det jeg oppfatter å være innholdet i begrepet «stereotypering». Kvinner er slik og slik, mens menn er slik og slik, arabere er slik og slik, og bussjåfører er sånn og sånn. Hvilken trygghet vi oppnår ved en slik måte å se verden på. Vi har ikke behov for å analysere individet. Det holder med sorteringen. Kostnaden er at individet mister sin identitet. Dette gir store muligheter i det sosiale spill. De som er sosialt viljesterke kan utnytte dette og alltid få rett. Og da er vi igjen tilbake til at den mulighetsarenaen et menneske har tilgang til ofte former det mennesket. Summen av dette er at mennesker ofte formes i bildet av den kollektive vilje. Dermed blir det ofte slik at stigmatiseringen bekrefter seg selv. Når det er sagt så er det selvsagt ikke slik at individet alltid trives i den rollen det mer eller mindre er presset inn i av omgivelsene. Det er det jeg kaller for den sekundære sosiale identitetsfrustrasjonen, som jo omhandler den frustrasjonen det er å bli oppfattet som noe annet en det man opplever selv å være. En slik frustrasjon gir en drivkraft til å søke å sprenge seg ut av rollen. Selvsagt vil ressurser og muligheter avgjøre i hvilken grad individet faktisk forsøker å agere i forhold til dette. For det er ingen enkel oppgave og det medfører ofte stor risiko og forsøke seg på dette. Og ofte kan jo forsøkene være irrasjonelle, det kan være provokasjoner eller handlinger preget av aggresjon og vold. Men om et menneske har ressurser kan den sekundære sosiale identitetsfrustrasjonen være en svært konstruktiv kraft, som slår ut i kreativitet, kunst og skaperkraft. For slike individer er ikke en trang sosial rolle noen evig skjebne, men tvert imot en livsutfordring som ender i en suksess som igjen kan endre kulturen. Og det gir jo alle andre et håp som i seg selv kan være med å dempe frustrasjonen.

Til slutt, litt mer om sorteringer. Vi har jo vært inne på de store sorteringer, som kjønn, etnisitet, kultur osv. Og som gruppe er det jo disse som er i fokus og aktuell for vår bevissthet. Men selvsagt sorterer vi også i det små, altså innenfor gruppen. Den mest synlige sorteringen her er rangeringen. Og ofte er det slik at alle andre sorteringer vi gjør innenfor gruppen ofte relaterer seg til rangering. Og i den grad det sosiale klima tillater det, slår dette selvsagt også ut i hvordan vi behandler hverandre. Derfor blir den sosiale rolletildelingen av avgjørende betydning for individet. For det blir avgjørende for sosial funksjonering. Innenfor rangering får vi slike roller som ledere, tjenere arbeidere og diverse sosiale klasser. Det kan vel også kalles for store sorteringer. Men så har vi alle de små kulturelt baserte sorteringer. Fra vår kultur kjenner vi begreper som kverulant, livsnyter, pen, nerd, religiøs, naiv, stygg, fattig, rik, lat, selger, sterk, farlig, sjarmør, grubler, akademiker, teoretiker, upålitelig, streng osv. Om vi tenker oss om så har vi alle bilder av slike personer i hodet vårt og vi knytter egenskaper og forventinger til dette. I større eller mindre grad, tror jeg våre forventinger i forhold til personer vi sorterer på slike karakteristikker vil være med å fange mennesker inn i roller. I noen tilfeller så inntar vi også rollen som oppdragere, gjerne vel ment, men dette kan også være med på å forsterke en slik prosess i en uønsket retning som skaper mer frustrasjon.
Den siste og kanskje mest usynlige varianten av dette er det som kan kalles personlig stereotypering. Fra individet er født gjennomgår individet en utvikling hvor hjernen må forholde seg til et stadig økende persongalleri. Det begynner med mamma. Og den lille er veldig opptatt av mamma. Det er selvsagt mange grunner til det. Men en vesentlig grunn her er hjernens behov for å bygge sosial kompetanse. Da er forståelse av mennesket og interaksjon med andre mennesker helt vesentlige elementer i dette. Den lille utvikler kompetanse på mamma og hun blir hjernens første og viktigste prototype på mennesket. Den kompetansen den lille utvikler på mamma og etter hvert pappa vil deretter naturlig bli anvendt på søsken og andre mennesker. Individet baserer sin sosiale kompetanse på en grundig oppmerksomhet på de første individer som kommer i dets vei. Denne kompetansen projiseres så ut på nye relasjoner. Selvsagt ikke uten reservasjon. Dette er nok meget komplekse mekanismer som jeg her bare forsøker å tegne en enkel skisse av. Jeg tenker at dette er en prosess som utvikler seg og som individet baserer seg på resten av livet. Når vi møter et nytte-menneske sorterer vi ut egenskapene og søker etter gjenkjennelse fra tidligere relasjoner. Og i den grad vi finner en slik gjenkjennelse, tenderer vi til å projisere egenskapene fra den relasjonen vi husker over på denne nye. Om jeg treffer en person som minner meg om en som jeg liker veldig godt, da er det sannsynlig at jeg vil møte det mennesket med større åpenhet og velvillighet enn om jeg møter et menneske som minner meg om noen jeg har dårlige erfaringer med.
Denne «førsteinntrykk» prosessen kan påvirkes ved at vi selv forsøker å ligne de mennesker vi liker, eller å fremstå som stereotyper vi vet assosieres positivt.
Ut av dette kan man trekke den slutning at de første mennesker i barnets liv ofte vil ha signifikant påvirkning på barnets sosiale utvikling. Man kan også anta at den såkalte kjemien som oppstår mellom mennesker som møtes ikke bare har med den isolerte hendelsen å gjøre, men også med den sosiale ballasten man drar med seg inn i dette og at dette har nær sammenheng med hvilke mennesker vi har møtt tidligere i livet og de erfaringer som kyttes til det.

 

Kan-og-vil analysen

En kamerat av meg fikk følgende presentert på bedriftens julebord (omtrentlig gjengitt).

Dersom vi sorterer menneskene på variablene kan og vil, får vi følgende fire kombinasjoner:

1)   De som kan og de som vil

2)   De som ikke kan, men vil

3)   De som kan, men som ikke vil

4)   De som ikke kan og heller ikke vil.

Den første gruppen er åpenbart bedriftens mest foretrukne. Gruppe 2 er eller intet problem, for de kan vi lære opp.
Gruppe fire, er heller ikke noe problem, de kan vi ikke ha. Det store problemet er hva vi skal gjøre med gruppe 3, de som kan, men ikke vil. Dette ble en oppgave for forsamlingen på julebordet å svare på. Hva gjør vi med mennesker med god kompetanse, men som ikke vil?

Jo mer vi tenker på problemet, jo mer innser vi at det å kunne, men ikke ville, ikke bare er kontraproduktivt, det kan også skade gruppen, arbeidsmiljøet eller bedriften. Det er et alvorlig spørsmål.

Men selvsagt er dette satt opp som en dikotomi, med skarpe synlige kan og vil. Virkeligheten er selvsagt langt mer nyansert og definitivt uklar. Generelt kan vi si at denne problematikken omhandler forholdet mellom kompetanse og motivasjon. Men det handler også om handlingsrom.

Det optimale for samarbeide er en godt forankret felles motivasjon mot mål, og et mangfold av mennesker som hver kan bidra med sin kompetanse inn mot målet. Vær oppmerksom at med en gang vi introduserer mangfold, så snakker vi både kompetansemangfold, men også kognitivt mangfold, altså ulike måter å resonnere på, og ikke minst et mangfold av livserfaring.  Det er nettopp mangfoldet som gir systemet innovasjonskapital. Det er det som skaper kreativitet og fleksibilitet. Det er ikke det eneste. Her snakker vi også sosialt klima. Glem ikke at kreativitetens viktigste forutsetning er at det er rom for prøving og feiling, rom for uenighet, rom for å begå feil.

Så det er ikke slik at selv om hele gruppen, både kan og vil, at her ikke oppstår uenigheter, uoverensstemmelser, at det begås feil og fiasko. Det sosiale klimaet handler om hvordan dette handteres og bearbeides i gruppen.

Dessverre er det ikke slik at man kan få nobel-prisen for å bevise at en teori er feil. Men det burde kanskje ha vært det. For også feiltakelsene, de motbeviste hypotesene, alle feilsporene er også del av den naturlige prosessen mot forbedret kunnskap, innsikt og kompetanse. Uten dette hadde vi ikke hatt kunnskap.

Poenget her er at en gruppe hvor alle «kan og vil» på ingen måte er en «harmonisk» gruppe, hvor ikke uenigheter oppstår, heller ikke motgang og fiaskoer. Vi har påpekt mangfoldet på mange plan, men vi har ett unntak, og det er nettopp på «Vil».

Dersom ikke alle i miljøet er lojale mot målet, så har vi en helt annen situasjon. Et «mangfold av mål» utgjør latent risiko for sosial fragmentering av gruppen. Glem ikke: Det er mange veier til Rom, men det er bare ett Rom. Men dersom Rom ikke finnes, så går alle hver sin vei. Organiseringen oppløses. Den viktigste forutsetning for samarbeid er derfor at vi har felles mål.  

Det er å påpeke at motivasjon, eller vilje ikke kan observeres direkte. Vi kjenner vår egen motivasjon (bare kanskje), andres motivasjon kan vi bare ha hypoteser om.

Ideen om å vite hver andres vilje er derfor, ikke bare en forenkling, men i seg selv også farlig for det sosiale klima. Ideen om at vi alle er åpne om dette, er selvsagt også naiv. Nettopp det at dette er forhold som er skjult for vår direkte observasjon, er selve grunnbetingelsen som åpner for sosialt spill.

En av mine tidligste barnlige konklusjoner som, nok har stått seg, er at alt biologisk liv er motivert, men ikke nødvendigvis i menneskelig forstand. Men som mennesker er vi alle motivert. Med andre ord: De finnes ingen som «ikke vil». Forenklet kan man si at vi har «de som vil», så har vi de som «vil noe annet». Og for å være brutal og grusom, så er mitt forslag at vi alltid har et mangfold av «vil», ikke bare mellom oss mennesker, men også i oss selv. Vi har emosjonelle konflikter i oss selv.

Så hvordan ser enkeltmenneskets viljes-mønster ut, om vi kunne ha sett det? Vel, det er vel dette tema som utforskes i menneskeserien, i refleksjonene om menneskets natur, i refleksjonene om det emosjonelle system, om egoistiske- kontora sosiale emosjoner.

Altså er ikke bare de andres «vil» skjult for omgivelsene, de består også av så komplekse mekanismer, at håpet om å kunne få god oversikt, er null, i alle fall i nær fremtid. Det betyr ikke at vi ikke kan si noe, på statistisk grunnlag, eller på grunn av forskning generelt. Men jeg vil påpeke at individets behov for å forstå de andre er av eksistensiell relevans.  Så selvsagt er vi utstyrt med mekanismer og funksjonalitet som desperat forsøker å presse kvalifisert innsikt ut av alle de empiriske dråpene vi måtte greie å få tak på. Med andre ord: vi fortolker hverandre. Ikke bare det, men vi definerer hverandre også. Jeg påpeker altså våre sterke tilbøyeligheter til å definere, der vi egentlig ikke vet. Og vi tror på det. Det verste er at de definerte ofte føyer seg inn i dette. Jeg kaller hele den sosiale mekanismen for identitetsdominans.

Ta en person som vil, men ikke kan. Han sier selvsagt at han vil. Men blir han trodd, når han gang på gang mislykkes? Hva er forskjellen på en som ikke kan, og på en som saboterer? Kan vi se dette utenfra? Og dersom vi først tror at den som egentlig ikke kan, at han saboterer, hva skjer da? Blir han forbigått på møteinnkallelsen? Ser man en annen vei når man møter ham? Ble han ikke invitert med på studiereisen? Hva skjer da med motivasjonen hans? Blir han lettere paranoid? Utvikler han uvilje mot enkeltpersoner? Slår dette ut i handling? Stemmer dette med bildet av ham som «sabotør»?

Det er ikke uvanlig å tenke at mennesker kan mer enn de får til. Dersom vi tenker projeksjon, så gir det mening å tenke at dette er en trosutøvelse som oftere kan kobles til mennesker som selv, enten selv har stor handlekraft (og tror alle andre har det), eller som er vant til god gevinst av «å skvise sitronen».

Oppdag at her går det også et politisk skille. Det fenomenet jeg nå beskrev kjennes mest fra politikkens høyreside. Da snakker vi altså om en generell tro på at alt mennesker blir eller ikke blir, kan eller ikke kan, handler om motivasjon. «Du kan hvis du vil», som Bodø siterer sin bestemor i Stompa. Oppdag at politisk syn på alt fra straff, til velferdsstat, til utdannelse og marked, handler om dette: Troen på i hvilken grad menneskets atferd kan påvirkes via motivasjon.  Mantraet her blir altså at «Alle kan, det er kun et spørsmål om motivasjon». En slik doktrine er selvsagt unyansert. For dette passer selvsagt ikke på alle mennesker. Men den kan heller ikke avvises å gjelde for en viss andel av oss. Men hva som er det prosentvise forholdet, eller hvordan man kan sortere dette ut på den enkelte, har vi sannsynligvis svært mangelfull kunnskap om. Følgelig er dette kilde også til sosialt- og politisk spill. For selvsagt er nok sårbarhet for å bli identitetsdominert, den mest signifikante variabelen for hvordan dette kan slå ut og ramme den enkelte. Som sosial valuta kan dette utnyttes til å stille krav, sette rammer med tilhørende påskudd for diverse sanksjoner eller mer eller mindre subtil trakassering, av ymse slag som det måtte passe.

Men selvsagt kommer ikke denne type spill ut av et vakuum, men baseres på fenomenet i den motsatte enden av skalaen: det viljeløse offeret for alle slags psykiske diagnoser, eller demonisk besettelser. Det var ikke jeg, som gjorde eller ikke gjorde, det, det var hjernen min, eller demonene i meg. Det er ikke vanskelig å forestille seg at dette også er en del av det sosiale spill. Da snakker vi om bevisst å nedspille «hva jeg kan». Det å åpne for muligheten for slike strategier gjør jo dilemmaet komplett. Hvordan sorterer man de utilstrekkelige fra uvillige og bedragere?

For å komme tilbake til politikken.  Venstresiden er mer åpen for realistisk eksistens av utilstrekkelighet eller elendighet blant mennesker. En tanke her er spørsmålet om i hvilken grad utilstrekkelighet eller elendighet er et resultat av hvordan omgivelsene er innrettet.  Ekstremvarianten av dette er jo at individet ikke kan klandres når livet sporer av. Det er vår feil. Det er fellesskapet som har sviktet og «gjort vedkommendes slik». Parallellen er jo klassisk narsissistisk ansvarsfraskrivelse: det er alle de andres feil, men ikke min. Får man gjennomslag for dette er det mye sosialt spill å høste ut av det. Når det er slik at det er «alle de andres feil, men ikke min», da er selvsagt ikke ansvaret likt fordelt på oss alle. Husker du ikke Orwells «Vi er alle like, men noen er likere enn andre»? Så selvsagt starter da jakten på syndebukkene. Det sosiale spill er i full gang. Hvem, eller hvilke grupper kan vi klandre for at tilstanden i samfunnet er slik at vi blir sånn som vi er? Dette gir da full åpning for tribalisme, og utkalling av enkeltmennesker, som utskjelte representanter for alt som er galt i samfunnet. Stemplene kommer, og intoleransen florerer, ja vi kjenner igjen mønstret av i dag.

Tilbake til bedriften, eller subkulturen. Jeg har påpekt hvor viktig det er med mangfold på områder som kompetanse og andre personlige egenskaper. Dette er menneskets varemerke, at vi i fellesskap klarer å utnytte mangfold til å skape innovative, fleksible og produktive miljøer, hvor helheten er større enn summen av delene, slik som beskrevet her. Men jeg har også påpekt at dersom motivasjonen spriker i alle retninger, så er disse gevinstene, snudd til destruksjon. Betingelsen er altså personlig mangfold, men felles mål. Dette er en av grunnene til at det er så viktig å kunne skille mål og motivasjon på den ene siden fra fakta, oppfatninger og strategier, på den andre siden.

Det er også helt vesentlig i vårt forsøk på å forstå andre. Behovet for å forstå, handler om muligheten til å forutsi andres responser og handlinger. Det er ikke tilfeldig at man i rettsapparatet sorterer mellom uaktsomt drap, forsettlig og overlagt drap. Alt dette handler i bunn og grunn om en ting: motivasjonen. Kjenner vi vedkommendes motivasjonsapparat, har vi et helt annet potensial for å kunne predikere responser.

Selvsagt vil det være slik at i en bedrift, eller i en gruppe så vil alle måtte signalisere lojalitet til felles mål. Dette sier ikke veldig mye om den enkeltes reelle lojalitet.  Gjorde vi en spørreundersøkelse i bedriften ville vi blitt overrasket om noen åpen erkjenner å tilhøre gruppen «ikke vil», eller «vil noe annet», som jeg formulerer det.

Men vi skal merke oss dette, at det ligger en naturlig forpliktelse i dette, på den måten at det skaper et gruppepress. Når jeg snakker «det etiske grunnfjellet», som en dugnad, så er det nettopp denne mekanismen som er tenkt utnyttet positivt. Det er ikke det at jeg vet at dette målet dermed blir styrket, med ekte oppslutning. Det kan også være en effekt. Men her er en annen effekt som er like viktig. Det er at når vi, i vårt mangfold, har våre uenigheter og uoverensstemmelser, så setter dette rammer for hvordan argumentene blir vektlagt. De foreslåtte strategiene blir da ikke bare subjektive vurderinger, men objektive analyser basert på det jeg kaller for betingede sannheter. Og det er denne betingede objektiviteten som blir basis for det etisk baserte rettferdige samspillet mellom mennesker.

I et samfunn hvor ubetinget menneskeverd er det ytterste mål, så er det umulig å argumentere for diskriminering, apartheid, utestengelse, demonisering, uten, at man samtidig signalisere illojalitet mot felles mål.

Er man egentlig en «hater av homofile», så kan ikke det være en åpen begrunnelse for å forby likekjønnede ekteskap. Da må man heller pakke det i argumenter av type «ekteskapet som institusjon undergraves», og der etter komme opp med argumenter som overbeviser oss om at dette vil undergrave samfunnet, og til slitt ødelegge for oss alle sammen. Ubs, plutselig er dette redusert til fakta-spørsmål. Merk deg min nyansering mellom oppfatninger og standpunkt. Standpunktet fremstår med verdsetting i tråd med fellesmålet, som er det ubetingede menneskeverd. Men strategien baseres på oppfatninger om hvordan dette påvirkes av f.eks. ekteskap mellom likekjønnede. Da er vi over på oppfatninger. Stemmer det som vedkommende hevder at «ekteskapet som institusjon blir undergravet»? Hva betyr det egentlig? Er det en nødvendig konklusjon? Har vi vitenskapelig belegg? Hvordan kan man gå vitenskapelig frem for å avklare det spørsmålet?

Innerst inne vil nok mange av oss tenke at dette er oppkonstruert, men nødvendig for å dekke over en agenda, som egentlig er i disharmoni med felles mål. Men, vi ser ikke hverandres motivasjon, derfor er vi tilbakeholdende med å beskylde hverandre. Vi hever oss over umoden «ad hominem».  Vi tar dialogen ned på et saklig nivå, og søker å avgjøre spørsmålet, på en rasjonell kunnskapsbasert måte.

Poenget her er å påpeke hvordan gruppebevissthet på felles mål, kan utnyttes til å sette rammer som gjør at dialoger og debatter naturlig faller ned i et saklig spor.

 

Mektige personer, er personer vi tror kan mye. Da handler det ikke bare om kompetanse, men om store handlingsrom. Mektige personer kan få «utrettet store ting». Det er de som kan med stor K. Det ultimate «kan» er velkjent fra religionen, og kallers for allmakt. Det knyttes til Gud, som i mange religioner beskrives som allmektig. For mange år siden undersøkte jeg allmakts-begrepet her. Det som er interessant er at etterhvert som handlingsrommet blir ubegrenset, så ender vi til slutt opp med at det eneste som avgrenser den allmektiges handlingsmønster blir etikken eller verdiene.

Derfor er tanken om allmakt også et etisk tankeeksperiment. Første delen av romanen Gudenes Sang bygger opp mot akkurat dette tankeeksperimentet. Men da er det ikke guder som kommer i besittelse av allmakten, men et menneske, med god grunn til å hevne seg. Høres det skremmende ut? Tenk deg om.

Da er vi plutselig tilbake til en problemstilling vi kjenner så alt for godt fra vår egen livserfaring: Mennesker som kan så alt for mye, men som «vil noe annet». Marerittet her er jo slike mennesker med uvilje rettet i vår retning. Det generelle her er altså mye makt kombinert med manglende moralske standarder.

Dette er jo ikke et ukjent fenomen i sosiale og kulturelle prosesser. Det vi beskriver er jo yndlingsplassen for mennesker med psykopatiske - eller narsissistiske trekk.  Gjett om slike trekk hoper seg opp nettopp på slike topper. Dette er jo en ide jeg utvikler politisk i teksten om statsmonsteret.

Merk at når jeg her snakker om «sviktende moralsk standard», så er det ikke relativistisk. Det er ikke hvilken som helst moralsk standard vi snakker om her. Les gjerne denne teksten om det moralsk indignerte mennesket, for refleksjoner om moralske standarder på avveie. Den moralske standarden jeg snakker om handler om det ubetingede menneskeverdet. Logikken er forholdsvis enkelt. Den baserer seg på moralsk symmetri. Det jeg krever moralsk av deg, må jeg også sette som standard for meg selv. Gitt at du aksepterer moralsk symmetri som betingelse, så følger resten logisk av seg selv. Da nytter det ikke å være lunken når maktens uvilje går en annen vei. Dersom vi alle er slik, hvilken støtte kan jeg forvente når maktens uvilje kommer min vei? Det er en grunn til at jeg poengterer ubetinget menneskeverd. Da er alle avledningsmanøvrer fåfengt. Les dette langsomt: Det finnes ingen etisk insignifikante personer Dette er summen av etisk symmetri. Den sammenfaller med den demokratiske grunnholdningen. Støtter du demokrati, er dette en logisk slutning.

Refleksjon må jo bli at vi spør oss selv: hvordan kan man innrette, organisasjoner, bedrifter og samfunn på en slik måte at denne kombinasjonen forhindres å komme til makta? For vi vet at når det først skjer, så vil maktmennesket ettertrykkelig låse døren etter seg. Jeg skal ikke dvele så mye med det her, annet enn å påpeke viktigheten av å arbeide med slike temaer.

Litt mer om religionen. Det er lett å forstå at forestillingen om Gud som allmektig, med nødvendighet låses fast på ideer om fullkommen kjærlighet. Da er vi tilbake til forestillingen om allmakt som ikke med nødvendighet holder noen moralsk standard. Kan et allmektig vesen med sviktende moralsk standard kalles Gud? Tenk over det, et ubegrenset allmektig vesen, og uviljen kommer din vei. Kan noe slikt være Gud? Oppdag at her står vi overfor en svært viktig nyansering av gude-begrepet. Er «Gud» en tittel, eller navn på et spesifikt vesen?

Det er jo ut av dette vi får det såkalte «ondes problem». Dersom det kun er etikken som setter grensene, hva sier det da om Gud. Vår empiriske erfaring er at det er mye ondt og lidelse i verden. Kan allmakten da forenes med ideen om en god og kjærlig Gud?

Hva skal vi fire på her? Hva Gud kan, eller hva han vil? Eller kan vi snu opp-ned på det hele med å se på gude-begrepet som en tittel, som med nødvendighet defineres både av allmakt og fullkommen moralsk standard? I den nevnte romanen topper det hele seg i symfoniens tredje sats, hvor Munken rett opp i ansiktet på Gud erklærer at «Gud ikke eksisterer».  Dette adresserer nøyaktig den problemstillingen at selv om guden var allmektig og hadde skapt universet, så vil en sviktende moralsk standard hos dette vesenet diskreditere ham nok til å frata ham gudetittelen. Dette koker igjen ned til det grunnleggende spørsmålet: aksepterer vi en moral basert på at «makt gir rett»? Dette berøres her og her. Oppdag at du, ved å akseptere dette prinsippet abdiserer som autonomt moralsk individ. Du står ikke for noe du. Er det noen god moralsk posisjon?

Jeg tror det er lærepunkter å hente fra dette, i måten vi innretter våre samfunn på, på alle nivåer. For åpenbart så øker kravene til moralsk standard, jo større makt et menneske har. Det verste vi da kan gjøre, er å gi maktmennesker den moralske definisjonsmakten. Disse må skilles fra hverandre, med god grunn.

En siste refleksjon handler om politikk og valg. Kandidatene kommer med sine såkalte valgløfter. Men hva er disse løftene? Er det resultater politikerne lover, eller er det handlinger? En ting er å love å doble antall sykehjemsplasser - det er å love et resultat-, noe annet er å love at man skal hente penger fra vei-budsjettet for å gjøre det.

Så kan det være at politikeren, enten ikke fant penger på vei-budsjettet, eller ikke fikk gjennomslag for nok penger fra veibudsjettet. Dermed blir resultatet mye svakere enn lovet. Det er viktig å forstå at politikere ikke kan love resultater. Det eneste de har kontroll på er hva de skal gjøre, eller forsøke å gjøre. Det er det de kan. Men ønsket resultat, altså det de vil, gir seg ikke selv ut fra handlinger. Resultatet av det de gjør, er noe vi kan måle eller registrere i ettertid.

 

Glansbilde-mennesket

Feil og utilstrekkeligheter er ikke bare personlige skavanker, men fungerer også som flekker på vårt sosiale image. Slike flekker avslører sårbarheter og det vil utløse skamfølelse. Opplevelse av skam er biologisk programmering til å ville fremstå som perfekt, eller fullkommen. Mye av det refleksjonene jeg har innenfor det sosiale spill handler om denne grunnleggende sosiale drivkraften til å ville fremstå som et fullkomment glansbilde.

Realiteten er imidlertid at ideen om den endelige fullkommenhet er en illusjon. Hva er et fullkomment menneske?  Er det et menneske som ikke mangler noe, behersker alt og alltid oppfører seg perfekt? Hva kan man gi et slikt menneske som det ikke har fra før? Hva kan man glede et slikt menneske som har all lykke fra før? Hva kan vel jeg være for en slik person? Mot dette kan man vel si at da kan ikke dette mennesket være fullkomment likevel. For ingen er vel fullkommen som ikke trenger noen. For når et menneske ikke trenger noen, da kan jo vedkommende ikke gjør andre ekte glad. Er det ikke slik at den beste glede man kan ha er å glede andre? Om alle var fullkomne, hvem skulle vi da glede? Ideen om fullkommenhet er en utopi. Som vi ser, skaper denne utopien paradokser.

Det er mange år siden jeg kom til den innsikten at det, som binder oss mennesker sammen, ikke er vår fullkommenhet, men tvert imot vår ufullkommenhet. Det er nettopp det forhold at ikke alle kan alt, at alle faktisk kan bidra med noe, det er det som binder oss sammen. Det er det som er det sosiale lim. Og uten det sosiale lim så visner mennesket bort.

Jo mer ressurssterk man er som menneske, desto mer vil man tendere til å investere i et perfeksjonistisk image. Man vil gi omverden et inntrykk at man er fysisk attraktiv, rik med stort sosialt nettverk, fremgangsrik og moralsk. Fullkommenheten er selve referansepunktet for det sosiale spill. Man må gjerne ha skavanker og svakheter innerst inne, men i den grad dette blir synlig er det å anse som en sosial kostnad.
Vårt behov for å fremstå som fullkommen er omvendt proporsjonalt med temperaturen på det sosiale klima. Det samme gjelder menneskeverd. Jo svakere menneskeverd, desto kraftigere driv mot perfeksjonisme.

I et varmt sosialt klima, smelter massemenneskets rusting og vi blir til medmennesker med skavanker, sårbarheter, omsorg for hverandre og evne til å gråte sammen.
De fleste av oss skjønner at glansbilde-mennesker er en illusjon. Da er det egentlig veldig rart at vi får en slik inderlig trang til å underkaste oss eller beundre mennesker som fremstår på denne måten. For vi vet jo med fornuft at dette er bedrag. Sannsynligvis handler dette om underliggende språkløse reaksjonsmønstre. Den som kler seg i fullkommenhetens panser signaliserer flere ting:

·       Ressurser
Det skal mye ressurser til for å fremstå som perfekt.

·       Vilje til dominans
Se jeg er falsk, og jeg har styrke nok til å komme unna med det. Pass deg!

·       Jeg er ikke interessert i deg
Ser man kun den perfekte siden av et menneske, så signalerer det det samme som å holde kortene tett inntil seg. Det betyr: jeg deler ingen hemmeligheter med deg. Du er ikke en del av min indre sirkel. Jeg har ingen allianse med deg.

·       Jeg kan være nådeløs og farlig
Du er for liten til å være interessant for meg. Du har ingen nytteverdi for meg. Etisk verdi er ikke en del av min verden. Jeg har ingen motforestillinger mot å valse over deg.

Glansbildemennesket er et skall. Det er en rustning som dekker over for indre sårbarhet og utilstrekkelighet. Det betyr at glansildemennesket egentlig er sårbart for nærmere granskning. Den største trusselen mot glansbildemennesket er det nærgående og det analytiske. Dette skaper behov for overflatiskhet. Glansbildemenneskets største trussel er den naive analytikeren som ikke har vett til å begrense sin egen nysgjerrighet, og som derfor kan finne på å stille de ubehagelige kritiske spørsmålene. Kanskje kan dette være en medvirkende årsak til impulser som blokkerer arenaen for det mer dyptgående analytiske. Den glansfulle rustning betinger overflatiskhet. Bare på den måten kan glansbildet opprettholdes.

Det er ikke dermed sagt at ikke glansbilder kan fremstå som åpne med sine svakheter og motgang man har hatt i livet. Men dette snus da til å bli til noe man har «seiret over». Det å fremstå som å ha klatret de store fjell og overvunnet vanskelighetene blir en del av det perfekte imaget. Det som er essensen her, er jo at glansbildet selv har kontrollen på eget narrativ. Definisjonsmakt på eget narrativ er en grunnleggende betingelse for å kunne fremstå som glansbilde.

Narsissistisk perfeksjonisme

Alt som er nevnt om glansbildemennesker, er jo noe som er mest fremtredende hos mennesker med narsissistiske trekk. Men jeg tenker at det går lengre. Hypotesen er at mange narsissistiske mennesker, selv tror de er perfekte. I den grad noe ser annerledes ut, er det andres feil. Men det mest slitsomme er vel mennesker som forventer et perfekt liv, og at dette inngår i deres image som perfekte mennesker. En narsissist er overflatisk, og forventer at et perfekt liv er et liv uten motgang. Og dette blir da et krav til omgivelsene. Husk at de er selvberettiget. De tar som en selvfølge at omgivelsene har en plikt til å sørge for at narsissisten får det perfekte liv. Så når motgangen kommer har du ikke bare sviktet, du har også fornærmet narsissisten. Slikt blir det helvete av.
Dette innebærer også at andres dårlige utseende kan bli en fornærmelse for narsissisten. Det å måtte se på en uryddig person, ødelegger jo øyeblikket. Mennesker som ikke rekker opp, bør jo vite i hvilken grad de svir i øynene på narsissisten, og holde seg langt unna.

Nå dikter jeg og setter ting på spissen her. Men hypotesen er ikke helt uten empirisk støtte. Jeg har hørt om «super-jenter» som blir fornærmet bare av å bli spurt av en gutt «som burde kjenne sin lavere rang». Jeg har også hørt forslag om å reservere stranden for mennesker med kropper som ikke «vekker avsky». Og det er klart når man hører om systemer som Apartheid, og rasesegregering, så lurer jeg på om det ikke er noe av det samme som ligger og lurer i mørket. Kanskje kan en del av motivasjonen bak innvandringsmotstand, handle om nettopp dette.
Men OK, jeg setter dette på spissen med vilje. At narsissister er intolerante, er vel kjent. Når de ser eller opplever noe som smaker dem dårlig så har de ingen sperre for å lange ut mot omgivelsene, bli urimelig og gi alle andre skylden.

 

Baktalelsens språkløse effekter

Sladder må være viktig i det sosiale spill. Forskere har kommet frem til at to tredjedeler av all hverdags konversasjon mellom mennesker er sladder. Da handler sladder om at vi omtaler hverandre og bak hverandres rygg. Når et individ blir anklaget eller kritisert, bak sin rygg, så handler dette ikke bare om kritikken i seg selv. Det ligger noe dypere i dette. Neste gang du har mulighet til det, så observer deg selv når du hører noen kritisere et annet menneske. Da er det en viss fare for at det skjer en holdningsendring i deg.

1)   Den som blir kritisert falmer litt i glansen
Når vi hører kritikk om andre så vil tillit, sosial rangering og sosial anseelse til dem som rammes, naturlig svekkes. Denne effekten er nok større jo mindre vi kjenner den kritiserte. Den vil også påvirkes av de holdninger jeg har til vedkommende i utgangspunktet. Er det en jeg ikke liker vil kritikken ramme hardt. Er det en jeg liker eller har tillit til så kan det motsatte skje.

2)   Du blir nysgjerrig
Det sosiale univers er full av baktalelser. Den som ikke blir interessert når samtalen dreier inn på tredje-person er neppe særlig sosialt kompetent. De aller fleste av oss suger naturlig all den informasjon vi kan karre til oss om andre. Hvorfor? Fordi det å forstå sosiale omgivelser er avgjørende for evnen til å fungere og få suksess. De i fortiden som ikke hadde dette fokuset, de ble ikke våre forfedre. Med andre ord er vi emosjonelt programmert til å interessere oss for å høre om de andre.
Vi skal også være klar over den metainformasjon som ligger i baktalelse. Den forteller oss hvilke feller vi skal unngå, hva som er gjeldende normer, hvordan vi selv ikke skal fremstå osv. Baktalelsen er den viktigste mekanismen for spredning av kulturelle normer, tabuer og holdninger.

3)   Den som kritiserer øker sin status
Dette handler at det å kritisere signaliserer flere ting: det signaliserer «mine holdninger», som kontrast til den som omtales. Det tenderer jo til å bygge baktalerens moralske kapital og tilsvarende nedgradere den baktalte. Det er jo det jeg kaller for moralsk kannibalisme.  I tillegg signaliserer baktaling dominans noe som igjen kan signalisere status og dermed også beundring.

4)   Baktalelse er alliansebygging.
Baktalelse av tredjeperson skjer nesten aldri i det åpne rom. Det å bli inkludert i den lille krets, som får høre dette, er et signal om allianse mellom oss. «Vi er ikke slik som ham eller henne». Dette gir en opplevelse av å tilhøre et forbund, en liten ring av nære allierte. Da har vi rullet ut alt som handler om sosial identitet, og gruppetilhørighet. Dette må også ses i sammenheng med forrige punkt. For det kan være med å øke beundringen for den som kritiserer.

Summen av alt dette er at baktalelsen fungerer som sosial kannibalisme. Den gir sosial gevinst til de involverte, mens den den baktalte får en sosial kostnad.
Det at baktalelse har slike virkninger gjør den altså sosial lønnsom, både for den som baktaler og for de som inkluderes. Og er den sosial lønnsom, så er sannsynligheten stor for at vi også her snakker om arvelige mekanismer som bidrar til dette.

Her er en litt mer etisk vinkling på fenomenet. Men et viktig poeng å nevne er at innholdet i baktalelsen sjelden er sant, og like sjelden rettferdig. Dette handler om at vi alle mennesker er komplekse og sammensatte. Baktalelsen må være konstruert slik at forenkler og tabloidiserer. Uten slike retoriske virkemidler vil den hverken fenge eller ha gjennomslagskraft. Da er vi over og godt inne på det store innslaget av manipulasjon i dette. Ikke sjelden er hele det narrativet som presenteres fabrikkert.

 

Bedømmelse av individet

Det er interessant å studere dynamikken i spillet rundt det å bedømme hverandre. Det er sjelden vår bedømming er rettferdig i den forstand at den blir en objektiv og god beskrivelse av et annet menneske. Her er det veldig fort å trå feil. Men det jeg skal fokusere på her er et par mekanismer som er virksomme i det sosiale spill, og som kan benevnes som sympatiske og antipatiske mekanismer. Dette er motsatte psykologiske prosesser som leder til henholdsvis sympati og antipati. Rent psykologisk virker begge disse prosessene som «vipper» på den måten at de er selvforsterkende. Dersom man i utgangspunktet har en sympatisk forventing til en person, vil man tendere til å tolke personens utrykk (handlinger, utseende, utsagn osv.). i et positivt lys, og dermed gi positive bekreftelser som forsterker forventningene osv. I tillegg kan en person som «føler» denne positive atmosfæren gjøre en bedre figur, både fordi prestasjonsangsten dempes og fordi det gir en god arena som åpner for muligheten til å vise sine beste sider fordi dette går så god respons i omgivelsene.

Og motsatt: en skeptisk eller direkte negativ holdning gir tilsvarende negativt fargede tolkninger av individets utrykk, med tilsvarende selvbekreftende og selvforsterkende prosesser.

Praktiske eksempler på motsatte tolkninger: At man er velkledd kan bety at man er falsk og smiskete, eller at man er oppegående og elegant. At man er normalt kledd, kan bety at man er ekte, tøff selvstendig, eller at man er kjedelig og grå. At man er dårlig kledd kan bety at man hever seg over trivialiteter og fokuserer på det viktige i livet (askese?) eller at man er sjuskete, urenslig fattig eller respektløs. En middags invitasjon kan tolkes som forsøk på smøring, eller på å oppnå sex, eller som en omtenksom oppmerksomhet. En klage på maten forteller om en viljesterk person som ikke lar seg «plukke på nesen» eller som en egoistisk sytepave. En manns smil eller forsiktig klapp på skulderen, kan enten fortolkes som seksuell trakassering, eller som et romantisk signal.

Poenget her er at det ofte ikke er spørsmål om hva, men hvem. Handlinger eller utsagn har som regel mange og tvetydige tolkningsmuligheter. Hjernen tenderer til å fokusere på den tolkningen som passer best til den stereotype oppfatningen av personen bak. I neste omgang vil den rådende tolkningen forsterke eller bekrefte den tidligere oppfatningen av vedkommende person. Når først en oppfatning om en person er etablert i et miljø kan dette igjen resultere at personen selv mer eller mindre tvinges inn i den forventede og tiltenkte rollen. Er omgivelsene fiendtlige kan personen drives til å vise sine fiendtlige og negative sider. Frykt, fortvilelse, sinne avmakt osv. slår ut i negative handlinger, kanskje vold, krangling, beskyldninger osv. Handlingene sementerer omgivelsenes inntrykk og gir til slutt et varig preg på forholdet.  Dette virker som en selvoppfyllende profeti.

Og motsatt: åpne, vennlige og tolerante omgivelser åpner en arena og stimulerer til innsats, samarbeid og gjensidig respekt.

Det paradoksale med det hele er at slike selvoppfyllende profetier tenderer til å styrke troen på egen dømmekraft i forhold til å bedømme andre mennesker. Men kanskje en stor del av dette er egenskaper vi selv ubevisst, i større eller mindre grad, påfører våre omgivelser (sosial definering).

Som individer vil alle personer drive et eller annet form for spill i forhold til å styrke sin egen anseelse eller status, og som individer bombarderes vi stadig av personers kamp om oppmerksomhet. Hjernen må stadig gjøre hurtige bedømmelser av andre personer. Samtidig må den hele tiden tenke ut det neste trekket i sitt eget spill. Selv menneskehjernen må gi tapt i forhold til å kunne gjøre denne prosessen på en optimal eller objektiv måte. Det dreier seg om konstant informasjonsmangel, og konstant mangel på tid for grundige bedømmelser. Samtidig krever det sosiale spill hurtig respons. En analytisk og grundig tilnærming kan aldri bli noen suksess. Hjernen løser dette ved hjelp av snarveier, som består at den ved hjelp av «objektive kriterier» fastslår kategorien person den skal bedømme. Hvor gammel? hvilket kjønn? hvilken religion? Hvilket firma? Hvilken nasjonalitet? Hvilken rase? Størrelse? Utseende, klær, språk, ligner han/hun på noen vi har sett før? Førsteinntrykket dannes i løpet av sekunder. Og i løpet av sekunder har hjernen hentet frem den kategorien som passer best ut fra tilgjengelig informasjon. Den første følelsen av sympati eller antipati melder seg fordi den er direkte knyttet opp mot stereotypen. Det er derfor førsteinntrykket blir så ekstremt viktig. Fordi det så til de grader kan ta styring på den videre prosessen. Går det galt her kan personene ende som fiender for resten av livet. Hvilke forutsetninger må til for å kunne endre førsteinntrykket og vår tilsynelatende følelse av bekreftelse?

1.    Åpenhet

2.    At man blir kjent og samspiller over tid

3.    At førsteinntrykket er feil

 

Førsteinntrykket kan ofte erstattes av rene fordommer. Tilhører personen en gruppe vi i utgangspunktet forakter eller har nedlatende holdninger til? Hvordan vi reagerer på gruppetilhørigheten avhenger av tid og sted og hvilken gruppe vi selv tilhører.

En viktig årsak til gjensidig forakt eller antipati er sosial avstand. Sosial avstand begrenser informasjon. Avstanden kan være fysisk, men den kan også være av ren sosial karakter. Poenget er at blandingen mellom kulturene i de ulike gruppene er svak eller helt fraværende. Mindre informasjon og mer fantasi gir ofte grobunn for mistro og forakt. Karismatiske ledere og sterke personligheter forsterker gjerne fordommene ved å spre alskens vrengebilder av «fienden», for på denne måten å styrke sin egen posisjon. Det er et kjent fenomen at et sterkt fiendebilde og frykt øker oppslutning om egne ledere.

En del av det sosiale spill er også at eliten kan utnytte lavstatus eller foraktede personer for å vise sin egen makt. Det kan være alt fra forferdelige straffer til forskjellige former for offentlig ydmykelse.

 

Menneskets tendens til selvbekreftende overtolkning av hverandre kan også betegnes på en litt mer billedlig måte.

Det sympatiske utgangspunktet kaller jeg gjerne for Red-light effekten. Enkelte byer er kjent for sine Redlight District. Det er det karakteristiske røde lyset som ofte preger steder hvor sex er til slags. Det røde lyset er neppe tilfeldig. Det røde lyset har den effekten at det gjerne dekker over skavanker og aldringstegn. Dette er jo en fordel både for selger og kjøper. Jeg har valgt å bruke dette som en metafor på at vi også har mentale redlight briller. Når vi bedømmer andre mennesker, hvor vi i utgangspunktet er positive, så tenderer vi å ta på oss redlight brillene. Det innebærer at alt det mennesket gjør, vil vi forsøke å sette inn i et positivt lys. Det demper det negative og forsterker det positive. Dette tenderer igjen til å bekrefte vår positive bedømming av dette mennesket og vi får en effekt som forsterker seg selv. Den ekstreme redlight effekten oppstår gjerne når vi er forelsket (alt er rosa). Det er ikke for ingenting at det heter at forelskelse gjør blind.

Men red-light effekten har også sitt motstykke, den antipatiske. Den kaller jeg for gynolys effekten. Metaforen er gynekologens skarpe lampe, hvor ingen intime detaljer kan undra seg oppmerksomhet.  Når man setter et skarpt hvitt lys på et menneske får man den motsatte effekten av redlight. Man får fremhevet alt det negative. Selvsagt har vi også slike briller tilgjengelig i vårt mentale register. Om vi i utgangspunktet er negativ til et menneske, så tenderer vi til å fortolke dette mennesket i et overkritisk lys. Og alt det dette mennesket gjør, eller ikke gjør, overfortolkes og bekrefter dermed seg selv, slik at negativiteten forsterkes. Dette kan utvikle seg til fiendskap og gjensidige fiendtlige handlinger som jo ender opp som den ultimate bekreftelse på hvor elendig dette mennesket er.

Biologisk medvirkning til menneskebedømmelse

Dersom man aksepterer at vi mennesker er dyr som har utviklet noe vi kaller for menneskelige egenskapen, er det en solid konklusjon at vi har dyret i oss. Og dyr har måttet forholde seg til hverandre gjennom uminnelige tider. I denne videoen forklarer kroppsspråk-eksperten Mark Bowden akkurat dette. Vi har ubevisste prosesser, som mest sannsynlig starter i «krypdyrhjernen» som sorterer individet i følgende kategorier: venn, fiende, mulig seksualpartner, eller uviktig. Dette kommer til oss i form av «magefølelse» eller intuisjon. Spørsmålet er hvor pålitelig denne vurderingen er. Det videre spørsmålet er «i forhold til hva»? Dersom dette er formet av evolusjonen, så gir det svaret at denne responsen er formet av biologisk suksess. Altså: din egen organisme forteller deg det du trenger som gir størst sannsynlighet for biologisk suksess. Er dette alltid kompatibelt med sivilisasjonens utfordringer og idealer? Svaret er selvsagt nei. Denne intuitive bedømmelsen sier mer om hva som er sosialt formålstjenlig (opportunisme), enn om egenskapene til personen i seg selv. Litt lengre ute i denne teksten kommer vi til det jeg kaller for «allianse signalisering». Det handler om at individet er biologisk programmert til å synkronisere med gjeldende memer i inngruppen. Og det gjelder på alle nivåer, fra motorisk-synkronisering, til emosjonell synkronisering til synkronisering av holdninger, oppfatninger, standpunkter og ideer. Allianser handler om relasjoner. Hvilke relasjoner er det verdt å investere i, og hvilke er uviktige, og hvilke bør man unngå. Det er denne kalkulasjonen organismen driver med, når individet bedømmes. Det intuisjonen gir oss svar på, er altså beste gjetning på sosial lønnsomhet. Vår intuisjon er med andre ord mer en sosial relasjonsmaskin, enn en sannhetsmaskin. Som vanlig, vil vår kognitive kapasitet hjelpe oss med å rettferdiggjøre denne holdningen. Følgelig vil denne kalkulasjonen være sensitiv på alfa-status. Og det slår begge veier, alt etter sosial kontekst. Vi snakker om venner eller fiender, som blir viktigere med øket alfa-status. Selvsagt kan dette nyanseres. Vi har sosial kontekst som delvis kan erstatte alfa-status, for eksempel at noen er rike, meritter, kjendiser eller står i verdifulle allianser osv. Og vi har slektskaps og familiebånd som nuller ut mye av dette. Dette slår mest ut når vi må forholde oss til nye mennesker.
For å sette dette på spissen. Ofte får vi behov for å vurdere troverdighet. Dette er en egenskap som ikke korrelerer med alfa-egenskaper. Jeg trenger bare et eksempel for å illustrere dette: Donald Trump. Like fullt har han enormt gjennomslag, og urovekkende mange tror blindt på ham. Egenskaper som troverdighet, moral, oppriktighet osv. burde jo være gode kriterier for å tilskrive autoritet. Men sannsynligvis tenker «organismen» annerledes.  Og her ligger da en mulig forklaring på at kvinner må streve mer for å nå opp i lederposisjoner enn menn. For (alfa) menn har dette naturlige fortrinnet med høyde og stemme, som krypdyret i oss kalkulerer som verdifulle egenskaper og som ofte overprøver alt annet. Vår naturlige intuisjon er kvinnediskriminerende. I et sivilisert samfunn bør man forstå dette og innrette seg bevisst for å kompensere for det.
Men dette går lengre enn til kjønn. Vi har en rekke prosesser i samfunnet hvor nettopp troverdighet blir avgjørende for prosessens utfall. Ofte kan det ha store konsekvenser. I denne teksten beskriver Grete Nordhelle hvordan manipulasjon er et utbredt problem i barnefordelingssaker. Den retter seg spesifikt mot sakkyndige, som jo er psykologer og hvordan de stadig blir lurt. Den dypere årsaken til dette handler sannsynligvis om at troverdighetsspørsmålet avgjøres på intuisjon, med påfølgende rettferdiggjøring og selektiv fortolkning. Det forteller meg at utdanningen av en rekke profesjoner, enten det er psykologer, jurister(dommere), saksbehandlere, lærere eller helsepersonell, sannsynligvis er for svak på dette området. Enhver som utøver troverdighetsbedømminger i sin profesjon burde innprentes at magefølelsen sier ingenting om troverdighet, kun sosial signifikans. Og det bør utvikles og trenes på teknikker som i størst mulig grad søker å nøytralisere problemet.
 

Dybdefortolkning av mennesker

Da jeg reflekterte over at språket har mange lag som kan fortolkes, så er det naturlig å koble dette opp til vår fortolkning av mennesker generelt. Det anbefales å lese gjennom dette.

Normalt sett vil vi alle benytte oss av intuitiv fortolkning av hverandre. Intuisjon handler om automatikk; umiddelbar og uanstrengt fortolkning av samspillet rundt oss. Det er en helt nødvendig mekanisme for å skape flyt i prosessen. Da er vi tilbake til den type fortolkning vi hittil har snakket om. Den vil være overflatisk, basert på fordommer, holdninger og forventinger.

Dybdefortolkning skjer gjerne i ettertid, eller gjennom mer intensiv en-til-en-dialoger. Her kan man trekke et skille mellom det som er mitt fokus i konstruktiv dialog, nemlig forsøket å forstå hverandres budskaper. Vi har et budskap vi ønsker å formidle, og gjennom dialog utvikler vi gjensidig forståelse for hverandres budskaper. Det er en likeverdighet i dette. Du har noe å formidle, jeg har noe å formidle. Og vi er begge er interessert i og har en åpenhet hverandres budskap. Men vi kan gå videre på denne veien. Da handler det om at man ikke bare er fornøyd med en overflate-forståelse av det som blir sagt. Kanskje ligger her også en dypere mening, som kan trekkes ut av dette. Enhver kommunikasjon baserer seg også på underliggende forutsetninger, tankemodeller og holdninger som man kan trekke frem og søke å forstå. Det er jo slik mange leser Bibelen, eller Koranen. Og man innser at teksten har mange lag som man kan trekke sine refleksjoner ut av. Dette er uttrykk for dyp respekt for avsenderen. Her kan vi også ane at det sosiale spill slår inn. For det er åpenbart at en person, som vi ikke finner interessant nok, eller har status nok (etos), stort sett vil fortolkes rent overflatisk.

En venn av meg fortalte om utfordringer, han og kona hadde, med rot hjemme. Det var nok noe som plaget dem begge. Det skal jo ikke så mye til for å oppdage at rot oppstår fordi man ikke legger tingene på plass, og lar dette skure og gå helt til huset ser ut som en svinesti. Så det handler om våre uvaner. Problemet var bare at min venn ikke var flink nok til å formidle dette til sin kone uten at hun mistolket dette som personlig kritikk av henne. Og kanskje var det også slik, for hun var vel oppegående nok til å se og forstå det samme problemet. Men min venne klarte altså ikke å oppnå en konstruktiv dialog om dette. Hans neste strategi var eksemplets makt. Altså, han tok alle tingene etter seg selv, og håpet at hun skulle se det, og følge «eksemplets makt». Det fungerte ikke og medførte at han jevnlig ble kommandert til å røske opp i svinestien, gjerne en time før de ventet besøk. Min venn følte seg nokså lei og frustrert, så etter hvert endret han på nytt taktikk. Det hadde gått en uke siden siste ryddesjau og hennes rot lå spredt rundt i stua, gangen og på kjøkkenet. Den nye taktikken var enkelt og greit å ta alt som var malplassert og legge det i en haug midt på stuegulvet. Min venns håp var at synet av den haugen, og innholdet i den skulle skape en slags åpenbaring i henne: «Har jeg virkelig klart å misplassere så mange ting i løpet av en uke?» Min venn husker vel ikke ordrett de kommentarene som etter hvert kom, men han gjentok vel eksperimentet et par ganger før hun kommenterte at det var så fortvilende at han ikke lengre var i stand til å rydde ordentlig, at han nå bare samlet alt i en haug midt på stuegulvet. Det hele endte bare i en stor hoderysting på hvor håpløs min venn var blitt. Da gav min venn opp, og innså at han måtte leve med at enten måtte han selv rydde systematisk etter alle, ellers så måtte han finne seg i å leve i rotet. Det ble vel mest det siste.

Poenget her handler om manglende vilje til å se etter en dybde i det som skjer. «Hvorfor drikker Jeppe?». Som regel handler det ikke om evne, men om en ubevisst holdning til den personen man har med å gjøre. Sannsynligvis er dette en gjenspeiling av sosial rangering. Den dominante har lite eller ingenting å hente, annet enn nytteverdi, fra et individ som befinner seg lengre ned på rangstigen. Det å se et annet menneske, som noe mer enn bare en overflate-aktør, som enten er til nytte eller til bry, betyr innsats. Det er en investering. Vår naturlige hang til dybdeforståelse av mennesker retter seg som regel oppover eller horisontalt i hierarkiet. Det er her det er størst gevinst i å skape allianser, og ikke minst forståelsen av de man rivaliserer med.

På toppen av dette hierarkiet befinner Gud seg. Derfor den sterke interessen for Bibelen eller Koranen. Det er en del av det jeg kaller for alfa-attraksjonen.

Her har jeg enda en refleksjon å komme med. Det handler nemlig om at denne type dybdeanalyse, særlig i språk og tekst, på ingen måte er noen absolutt vitenskap. Jeg har vært med på noen bibel-studier og har etter hvert skjønt at jo dypere man kommer inn i dette, desto mer finner man av seg selv i dette. Det er egentlig ganske naturlig. For når vi søker etter dypere mening, så er fokus oftest innrettet på våre egne interesseområder. Husk at den rene kognitive teori er temmelig kjedelig. Da handler det om at vi ikke klarer å se noen nytte i dette. Det blir bare ord og strukturer som blir hengende i løse luften uten at vår hjerne ser nytten i dette. Vår hjerne er en lat hjerne. Den straffer deg for å misbruke kognitive ressurser unødvendig. Så når vi graver i tekst, så graviterer våre fortolkninger naturlig om det som gir oss emosjonelle responser. Det vi kommer opp med, er dermed ikke noe som for oss fremstår som kjedelig og dødt, men det som fasinerer oss. Og nettopp fordi det fasinerer oss, så ser vi visdommen i dette, og tekstens opphavsperson blir geniforklart. Men egentlig er det det vi oppfatter som vår egen dybde-visdom som bekreftes. Selvsagt er dette på ingen måte bortkastet. For det gir oss dybdeinformasjon og gode refleksjoner. Men vi skal være klar over at teksten ofte i slike sammenhenger kun fungerer som en katalysator for å sette språk på det som befinner seg i vårt eget dyp.

Men det å dybde-fortolke andres kommunikasjon kan selvsagt handle om mye mer enn bare budskapet. Her er noen eksempler:

1)   Psykologiske fortolkninger
Mye av dette er jeg inne på her og her.

2)   Taktiske overtolkninger
Dette handler om en teknikk, f.eks. i forbindelse med forhør, eller intervju, bevist utfordrer vedkommende slik at man får en talestrøm. Man er ikke interessert i vedkommendes budskap, men heller ute etter uintendert informasjon i vedkommendes kommunikasjon. Dette kan så misbrukes til overtolkning eller til å fiske etter noe helt annet enn det vedkommende snakket om. I forlengelsen av dette får vi utfordringer med overfokus, selvbekreftelse og sosial definering. Taktiske overtolkninger går særlig på diskreditering av subjektets motiver, dømmekraft eller moralske karakter. I tillegg vil ordvalg kunne overtolkes som at vedkommende «røpet seg», og dermed bekrefter en oppkonstruert historie. Med andre ord, dersom subjektet vet at det er denne teknikken som er i spill, så skaper jo det en motivasjon til ikke la seg rive med av utfordringene, men heller bare snu dem tilbake. For faren er da stor for at man komme til å si ting som blir overtolket og brukt imot en.

3)   Mistenksomhet
Se også her. Her starter man ut med en hypotese eller konspirasjonsteori, som søkes bekreftet gjennom å overtolke kommunikasjonen. Det blir mye det samme som det forrige punktet, men med den forskjellen at man starter ut med en bestemt hypotese som man da søker bekreftelse på.

Felles for alt dette, er at personens bevisste budskapsformidling kommer i bakgrunnen. Dermed er personen på et vis redusert til et «kasus», og dermed på mange måter redusert til et objekt. (objektivisering) Man ser forbi subjektet og konsentrerer seg om signalstrømmen, som man omdanner til mekanismer, prosesser og fenomener. I seg selv kan jo dette være både nyttig, nødvendig og lærerikt. Det er jo det samme man gjør, når man f.eks. undersøker et organ i kroppen.

Faren med dette er imidlertid at denne objektiviseringen kan utløse en amoralsk grunnholdning til vedkommende. Altså at vedkommende, som subjekt kommer så langt i bakgrunnen, at de moralske sidene ved prosessen som skjer, enten kommer helt i bakgrunnen eller blir borte. Det å omgå subjektet og overse det fullstendig er å regne som en urettmessig invadering av en annens sinn.  Det er et grunnleggende psykisk overgrep, som i bunn og grunn destruerer individets egenverd. Men det handler selvsagt ikke bare om invadering, men også urettmessig definering. Så om man ikke treffer så godt i forhold til hva som er der inne, så kan man uansett definere innholdet og dermed stemple vedkommende ut av menneskeheten.

Den moralske siden av dette handler altså i hvilken grad man tar hensyn til den enkeltes subjekt, og at dette beholder selvråderetten, og sitter i førersetet på den reisen som skal skje. Denne tendensen ligner jo ganske mye på det jeg tidligere har beskrevet som avindividualisering.

Jeg tenker at vi alle bør gjøre oss refleksjoner i denne retningen, men at særlig de som har menneskesinnet som profesjon, enten det er psykologer, leger, pedagoger eller i offentlig forvaltning, så bør denne problemstillingen være en sentral del av den etiske grunn-opplæringen.

 

 

Relasjoner og allianser

En relasjon handler, i denne sammenheng, om en-til-en forholdet mellom to enkeltindivider. Denne relasjonen kan ha en rekke egenskaper. Et viktig aspekt ved relasjonen handler om graden av gjensidighet, eller balanse. Dette kan man kalle for symmetri. Symmetrien på egenskapene sier mye om kvaliteten relasjonen. Den ideelle relasjonen er symmetrisk på alle egenskaper. Da snakker vi om en allianse. Da er partene villig til å stille opp for hverandre, og forholdet er preget av egenskaper som respekt, lojalitet og solidaritet. Det motsatte er asymmetri, det vil si en relasjon hvor en eller begge parter ikke opplever hverandre som likeverdige. En asymmetrisk relasjon finnes for eksempel i forholdet til profilerte mennesker. Alle kjenner pastoren, men pastoren kjenner ikke meg. Slike asymmetrier kan forekomme på en rekke kvaliteter, som respekt, verdighet, solidaritet, hengivenhet, kjærlighet, rang, avhengighet, tillit, åpenhet osv.

Et annen viktig egenskap er sosial distanse. Det vil si i hvilken grad man har personlig kjennskap til hverandre. Allianse handler om å stå sammen, være lojal og støtte hverandre.  Den viktigste alliansen i menneskets liv er foreldre/barn–alliansen. Den starter, paradoksalt nok, nesten hundre prosent asymmetrisk. Uten allianser vil ikke et individ kunne leve opp. Den første alliansen i individets liv er mor/barn alliansen. For barnets del er dette en allianse man får «gratis» ved fødselen. Den er selvsagt ikke hundre prosent selvfølgelig. Barnet kan bli adskilt, moren kan dø, eller barnet kan være uønsket osv. Det er unødvendig å argumentere for hvor avgjørende viktig denne alliansen er. Men, styrken på alliansen er ikke nødvendigvis likt fordelt blant alle barn, selv ikke blant søsken med samme mor. Alliansen i forhold til far er ikke nødvendigvis så selvfølgelig. Men det er vesentlig å innse at de barn som vokser opp med begge disse støttespillerne hundre prosent på lag, har en vesentlig fordel. Det er vel også velkjent at foreldre ofte favoriserer barn. Et lite barn vil neppe skjønne så mye av dette, rent bevisst, men jeg mistenker at dette er noe ubevisste deler av den unge hjernen er veldig oppmerksom i forhold til og at dette vil være avgjørende i forhold til styrkeforholdet mellom tilbøyeligheter. Dette kan kanskje gå så dypt som til epigenetikk, det vil si at gener kan slås av og på. Hypotesen er altså en antagelse om at personligheten formes, ikke bare «softwaremessig» men også «hardwaremessig» av forhold i barndom og oppvekst.[2] Et barn vil ubevisst oppleve negativ forfordeling eller urettferdighet som en personlig katastrofe og innrette seg deretter. Jeg tenker at dette går langt tilbake i tid. Tenk på fugleungene i et reir. Det er ikke gitt at alle får like mye mat. Det er velkjent at den som gaper og skriker høyest får mest oppmerksomhet og mest mat. Men, den som får mest mat, vil da få større styrke til å søke enda mer oppmerksomhet. Selvforsterkningen går igjen hele tiden. Dette skaper et seleksjonspress i retning av å kjempe om oppmerksomheten. Den som taper blir straffet hardt av følelsene og det motiverer til større innsats neste gang.
I de første leveår handler allianser mest om den nære familie. Om ikke dette fungerer vil sannsynligvis evnen til å skape allianser senere i livet reduseres. Men det er vesentlig å påpeke at evnen til å skape allianser også kan være genetisk betinget. Man skal alltid være varsom med å «skylde» på foreldrene.
Allianser er avgjørende for sosial suksess. Det handler om venneflokken, på skolen, på jobben, uansett om man mangler lojale medspillere som man kan stole på så kommer man ingen vei. Da er det selvsagt også slik at sett sosialt sett er mest lønnsomt å inngå i allianser med de som har mange og viktige allianser fra før. Igjen ser vi hvordan selvforsterkende tilbakekoblinger forsterker forskjeller som i utgangspunktet kan være ganske små. Et allianseløst menneske må ty til andre strategier for å overleve. Det kan være kriminalitet, fysisk makt eller man kan da skaffe seg allianser i forhold til den nytte man kan være til, for andre. Men, om alliansen kun baseres på nytte så vil den jo falle bort straks den dagen de tjenester man kan levere ikke er konkurransedyktige. Dette er den motsatte ytterlighet av de allianser som er bygget på menneskeverd og gjensidig respekt, med tilhørende solidaritet.
Det kan selvsagt være stor forskjell på oppfattede og reelle allianser. Ofte vil man ikke vite den reelle kvaliteten på en relasjon før man selv mister det som måtte være av nytteverdi i relasjonen. Den rike vil ikke vite om hans venner er der for ham eller pengene før den dagen han blir fattig. Den populære vil ikke vite kvaliteten på alliansen før den dagen han er ekskludert. Den flinke menneskekjenner har her en fordel fordi vedkommende som regel klarer å sortere dette ut. Hvem står meg bi i vanskelige situasjoner, hvem er likegyldig og hvem dolker meg i ryggen. Det å klare å sortere ut dette er oppskriften på god sosial suksess.
En vesentlig allianse er den som finnes mellom staten og enkeltindividet. I et sivilisert samfunn har individet krav på støtte fra samfunnet i kraft av å være samfunnsborger. Og motsatt gir det da også plikter. Dermed er det en allianse. Statens «kontrakt» med den enkelte kan virke utjevnende, eller omfordelende i forhold til de selvforsterkende mekanismer som er nevnt. For selv det allianseløse individet har f.eks. krav på utdannelse og på hjelp i forhold til helse og beskyttelse ellers. For det innebærer f.eks. at individer kan skaffe seg kompetanse og bygge seg et liv på tross av manglende støtte fra familie og omgivelser ellers. Men det forutsetter selvsagt at man har noen talent å spille på.

Stumme allianser

Konspirasjonsteorier baserer seg ofte i stor grad på forestillinger om såkalt uhellige allianser. Det vil si at noen samarbeider i det skjulte. Og det skjer selvsagt hele tiden, men neppe i så stor skala som konspirasjonsteoretikere fabulerer om. Det har jeg skrevet om her.  En svakhet med uhellige allianser er at de er vanskelig å inngå, og at det innebærer at aktørene blir sosialt investert i hverandre. For det er en forholdsvis høy risiko i det å ta initiativ til noe slikt. Idet en tar et synlig initiativ, så innebærer det risiko. Man kan bli utlevert, eller den andre kan til og med profitere på å reklamere for den tilnærmingen han ble utsatt for, og som han stod imot. Dette gir høy sosial gevinst, og tilsvarende trekker den andre ned i sølen. Man skal ha svært god tro på seg selv, som en verdifull alliansepartner, for å kunne ta en slik risiko. For eksempel må man ha høy nytteverdi i form av makt og innflytelse, men i tillegg må man ha tillit, både i form av lojalitet og evne til høy diskresjon. Og det er jo egentlig en selvmotsigelse i dette. For her tar man initiativ, som jo nettopp viser mangel på lojalitet og andre moralske tvilsomheter. Min konklusjon er at det å komme inn i uhellige allianser forutsetter høy grad av bekjentskap, man kanskje også et en av aktørene allerede har et omdømme, av type mafia eller litt tvilsom. Det skal noe til for at dette skjer mellom mennesker som fremstår med et hederlig omdømme.

Det er her det kommer inn, dette med stumme eller stilltiende allianser. En stum allianse, er som det ligger i begrepet, uten noen form for avtale mellom aktørene. Ingen tar initiativ, og ingen snakker om dette. Dermed elimineres veldig mye av den risikoen som er nevnt over. Og alt man gjør, kan ofte forsvares eller begrunnes med utgangspunkt i vikarierende motiver. Et tenkt eksempel kan være stilltiende prissamarbeid mellom bensinstasjonene i et område. Vi observerer jo mønstre i hvilke dager det er dyrt over alt, o andre dager hvor det er billigere. Dette svinger i takt. Man kan jo mistenke kartell-virksomhet, men her er det jo mye enklere at man stilltiende følger hverandre. Prisene er jo så til de grader tilgjengelige, så dette lar seg utmerket synkronisere av seg selv. I det hele tatt er prissamarbeid et velegnet område for denne type stumme allianser. Vi oppdager at det som kreves for å få det til, er en viss transparens, slik at aktører kan observere hverandres atferd. Med andre ord snakker vi om synlighet, som en vesentlig faktor her. Og selvsagt kan dette være mye mer «uhellig» eller korrupt enn prissamarbeid. Advokater tjener på konflikter. Det gjør også psykologer. Dersom for eksempel barneverns systemet har en konfliktdrivende praksis, så er dette et levebrød, ikke bare for barnevernet, men også for advokater og psykologer. Dette kan gi insitament til at, ikke bare aktørene, men også foreningene deres, tjener best på å holde gående et dysfunksjonelt barnevernssystem, og dermed stikker kjepper i hjulene for alt som kan endre dette. Det er jo ikke dermed sagt at alle advokater eller psykologer tenker slik, men kanskje mange nok til at slike allianser blir en del av problemet mer å få bukt med slike dysfunksjonelle praksiser. I enkeltsaker kan familieterapeuten hausse opp barnets utfordringer, og barnevernet får en sak som passer med ønsket statistikk. Man trenger ingen avtale for å støtte hverandre opp i dette, selv om man ender med å ødelegge en familie. Det vil si at alle aktørene har utmerkede virkemidler som begrunner og forsvarer det de holder på med, samtidig som det egentlige motivet er uhellig.

Vi har også en annen variant av dette, som jeg har beskrevet her. Det handler om at enkeltaktører makter å påføre andre synlig destruksjon eller skade, og komme unna med det. Dermed blir andre, uten avtale, motivert til å holde seg inne med vedkommende, både for fordeler, men også for selv å unngå å bli det neste offeret. Dette kan bety at man støtter vedkommende, der man vet at det riktige ville vært å gå imot.
Det totale mønsteret i dette, er at dette er et spill som er forbeholdt ressurssterke mennesker som tilhører lengre opp i hierarkiet. Motsatsen er jo at grunnplanet klarer å alliere seg samlet mot dette, og på denne basis tar dem ned. Men det skal veldig mye til. For slike bevegelser krever ledere. Men også de får jo en maktbase, som kan misbrukes.

Alliansesignalisering

Se også om konformitetseffekten. I min beskrivelse av allianser har jeg ikke vært inne på hvor viktig allianser er for sosial rangering. Vi mennesker baserer oss ikke på en-til-en fysisk styrke i rangeringsprosessen. Her er det mange sorteringsvariabler inne, både i forhold utseende, kompetanse, personlighet osv. Men en vesentlig faktor her er allianser. Da jeg gikk på ungdomsskolen var jeg nok mer sårbar og utsatt enn jeg likte å vite selv. Jeg var egentlig ikke mye utsatt for plagere, men det kunne nok ha vært verre, dersom jeg ikke hadde hatt følgende flaks: I valgfag hadde jeg skolekjøkken. Vi var bare to gutter i den gruppen. Den andre karen var fra Tromsø, en gutt med som var større enn meg og med bra utseende. Vi hadde ingen relasjon ellers, men det er opplagt at det at vi var sammen disse få timene i uken automatisk skapte en relasjon. Og det var faktisk nok. Jeg husker at en av skolens bøller nærmet seg meg i skolegården, og det hele begynte å utvikle seg til et fysisk basketak, hvor jeg selvsagt var sjanseløs. Det var da, i denne fortvilede situasjonen, at min venn fra skolekjøkkenet oppdaget hva som skjedde og umiddelbart grep inn. Han trengte faktisk ikke mer enn å snakke. Han bad bøllen om å «å la han Runar være i fred», og det skjedde faktisk ikke flere slike episoder det året. Jeg fikk gå i fred. I denne guttens atferd lå det flere signaler på allianse. Han kalte meg ved mitt rette navn, og han viste vilje til å gripe inn. Det var alt som skulle til. Det skaffet meg beskyttelse for et helt skoleår.  Denne type mobbing er en del av en sosial rangeringsprosess. Men det vi også ser, er at det ikke alltid er bøllen som vinner. I den grå mengden hender det at det finnes noen helter som stikker seg ut. Og jeg er overbevisst om at de fleste som fikk med seg opptrinnet, ubevisst gav sin kreditt til helten og ikke til bøllen. Bøllen kan komme langt, noen ganger til topps, men slik jeg har skjønt det, så er det slik i ape-verden at bøller ofte ikke varer lenge på alfa-toppen. Her er allianser nøkkelen til å forstå disse mekanismene.

Se gjerne denne videoen og oppdag at dette ikke bare gjelder oss mennesker, men også sjimpanser. Det var når jeg så denne videoen at jeg ble oppmerksom på alliansesignalering og hvilken kraftig mekanisme dette egentlig er. Se spesielt på denne sekvensen. Se gjerne også de første 6 minuttene av denne grusomme dokumentaren og oppdag hvordan Charlize-Company drilles inn på synkronisert atferd. Det gikk opp for meg at synkronisert atferd er alliansesignalisering. Uten å vite det kognitivt så vet vi likevel at en marsjerende mengde signaliserer enhet og makt, og inngir også dermed til frykt eller beundring alt etter hvordan man oppfatter egen relasjon til dette. Samtidig er jeg ikke fremmed for tanken på at nettopp denne type synkronisert atferd også skaper lojalitet og samhold.

Oppdag hvordan dette er en mekanisme som har fulgt oss siden førmenneskelig tid. Har du noen gang lurt på hvor rytme, dans og sang kommer fra? Kanskje ligger forklaringen her. Her er en artikkel i fra Aftenposten hvor forskning støtter opp om den samme hypotesen. Her kommer det frem at sang stimulerer oss emosjonelt og binder oss sammen som gruppe.

Tenk over det: synkronisering signaliserer enhet. Det er lett overførbart til mental synkronisering, som kanskje er den kraftigste manifestasjonen av dette. Det er naturlig å se på to varianter av dette:

1)   Emosjonell synkronisering
All forskning viser at retorikk med sterk emosjonell appell er langt mer effektiv enn kognitive resonnementer. Så er det slik at bevegelsen mellom signalspråk og symbolspråk er på et kontinuum hvor signalspråk i all hovedsak adresserer emosjoner, mens symbolspråk adresserer kognitiv funksjonalitet. Det betyr at i en gruppe så tenderer responsen fra mengden til å bli kraftigere, jo mer vi nærmer oss signalspråket. Og dette synkroniseres. Vi søker enhet med mengden, og vil dermed tendere til å synkronisere oss med de signalene vi oppfatter, og også selv sender ut. Les gjerne denne refleksjonen om hvordan mengden skaper sin egen selvforsterkning ved å overgå hverandre i synkronisering av emosjonelle signaler. Derfor tenker jeg at so større mengden er, desto mer preges språket av signalspråk. Det vil også si at mengdens fokus, som jo kan være alt fra en karismatisk taler, til musikere, religiøse ledere, til en fotballkamp, i all hovedsak er begrenset til et register av signalspråk. Det er selvsagt en rekke unntak til dette. Men om man målte alle massesamlinger i verden i løpet av et år, så ville man nok se en svært høy overvekt på emosjonell kommunikasjon. Da bør vi også være oppmerksom på hva det er som blir styrende for en slik prosess. Det er det jeg kaller for villdyret, vårt emosjonelle sentrum. I denne prosessen er vi tilbake i vår ville biologiske fortid, og fungerer ikke så veldig forskjellig fra en apeflokk. Som en digresjon kan det jo påpekes at alt fra latter, til gråt til gjesping har en evne til å smitte. Sannsynligvis en manifestasjon av samme fenomen.

2)   Kognitiv synkronisering
Selv om den mest synlige mentale synkroniseringen er emosjonell, så har vi sannsynligvis også kognitiv synkronisering som jeg også refererer til som opportunistisk meningsdannelse. Det handler om at vi som mengde også tenderer til å synkronisere våre memer, oppfatninger og standpunkter. Les gjerne min refleksjon om tenkesurfing. Vi har altså alle en tendens til å slappe av i vår kritiske tenkning og basere oss mer på mennesker rundt oss som vi føler tillit til. Fuglemetaforen, som er brukt i tenkesurfing, som er brukt på tenkesurfing kan nå tas et steg videre. For fugler flyr også i formasjon og perfekt synkronisering. Min hypotese er at dette driver vi mennesker også med. Vi synkroniserer våre oppfatninger og standpunkter opp mot flertallet i inngruppen. Les gjerne også min refleksjon om sosiale vippepunkter, som handler om tilbøyelighet til å søke signaler på hvor flertallet beveger seg. Alt dette handler om en ubevisst tendens til å være lydhør for hvilke oppfatninger og standpunkter som gjelder i min gruppe. På den måten blir disse memene skapt om til identifikatorer på vår gruppetilhørighet, og dermed også en del av den sosiale identitet. Til tider er jo dette så sterkt at det fungerer som sosiale utrenskningsmekanismer. De forestillinger som rammes inn på denne måten kalles ofte for gruppens doxa. Ved å omfavne gruppens meninger befester man tilhørigheten til gruppen. Det å flagge meningene får da samme funksjon som dydssignalisering. Og motsatt vil det å opponere mot meningene kunne oppfattes som illojalt mot gruppen. I verste fall kan det oppfattes som forræderi, og utløse dydssignalisering og eskalere til sanksjoner og ekskludering.  En slik hypotese antyder også at flertallet bare har en forholdsvis svak rasjonell beskyttelses-mur til forsvar for sine meninger. Ubevisst kan dette manifestere seg i manglende interesse for temaene eller at man unngår å bli eksponert for motforestillinger. Det er en variant. Den andre er den mer stridslystne, hvor man oppsøker motforestillingene og utvikler et kraftig forsvar mot dem. Man skaper seg om til en «kriger» for gruppens ideologi. Dette handler da om at man starter ut med den forutinntatthet som ligger i gruppelojaliteten, så blir man ekstremt kreativ i sin argumentasjon for å forsvare dette. Les gjerne min refleksjon om det å bli bergtatt, også av egne meninger. På den måten utvikler man en kraftig beskyttelses-mur, basert på egen ubevisste bias. Alle mennesker har bias i sine meninger. Det er ikke noe man kan disiplinere seg bort fra. Det er grunnen til at man trenger konstruktiv dialog.
Det vi oppdager av slike mekanismer er årsaken til at selvstendig tenkning ikke alltid er så utbredt blant oss mennesker. Denne hypotesen kan enkelt testes ved å måle samsvar mellom gruppeidentitet og holdninger til et bredt sett med temaer.
En slik hypotese forutsier også et annet fenomen. Det er at styrken på den sosiale tilknytningen til gruppen og kvaliteten på relasjonene, blir styrende på hvor selvstendig tenkende personen er. Jo svakere tilknytning, desto lavere gruppelojalitet, desto større åpning for å tenke kritisk om doxa. Og her kommer en interessant effekt. For ved å åpne for å tenke kritisk om dette, kombinert med falmende bias, fordi man sosialt befinner seg i gruppens randsone, så ser man lettere manglene ved de mange holdningene. Følgelig fungerer dette som intellektuell bevæpning for provokasjon og opposisjon. Dersom slike ekskluderte grupper greier å etablere et brohode, altså en arena for å utfordre dette, så åpner det seg en mulighet til å snu opposisjonen og dermed også maktovertakelse. Dette er en ny variant av refleksjonen om konservative kontra progressive krefter i kulturene. Og denne hypotesen gjør da den forutsigelsen at jo svakere gruppetilknytningen er, jo dårligere man er integrert i gruppen desto større er muligheten for åpenhet og evne til selvstendig tenkning.
Men det er en siste hake ved dette som må nevnes. Alfa-regimet selv har absolutt både mulighet og evne til å pløye den intellektuelle marken, og ta gruppens intellektuelle kapital til høyere nivåer. Følgelig finner vi også stor forekomst av selvstendig tenkning gruppens toppskikt.
Enda en kontroversiell tanke må nevnes: Kan det være gjennomsnitts kjønnsforskjeller her? Jeg tror det. Kvinner klarer seg, i gjennomsnitt bedre i det sosiale samspill enn menn. De bryter langt sjeldnere normene. De opponerer mindre. Sannsynligvis har preges de mer av alfa-attraksjon enn av alfa-identifikasjon. Da blir det færre kvinner blant de sosialt marginale. Følgelig forutsier denne hypotesen at menn i gjennomsnitt tenker mer selvstendig enn kvinner.
Man kan måle selvstendig tenkning ved å sjekke individets holdninger til en rekke temaer opp mot gruppens doxa. Jo større avvik, desto større selvstendighet. Men da er det selvsagt vesentlig å identifisere hvilken gruppe individet identifiserer seg mest med.

Lenge etter at dette var skrevet dukket denne historien opp i media. Vi er i en situasjon hvor vilkårene for kvinner i Tyrkia blir stadig verre (med noe slikt som 500 kvinnedrap i året i nære relasjoner, uten at det får noe særlig konsekvenser for utøveren). Så kvinner har startet en kampanje i sosiale media, med å poste sort-hvitt bilder av seg selv. Denne bølger jo selvsagt raskt til hype. Da avslører en stor gruppe at de ikke vet hvorfor de er med på hypen. Det er et godt eksempel på det jeg snakker om.

 

Gruppetenkning

Begrepet ble lansert av den amerikanske sosialpsykologen Irving Janis. Se her og her. Det handler om at det utvikler seg en usunn konformitet i grupper. Den er usunn fordi den hemmer selvstendig tenkning, og kritisk tenkning i gruppen.  I de angitte linkene oppgis det karakteristikker som gjør det mulig å måle graden av gruppetenkning i en gruppe. For eksempel kollektiv rasjonalisering, stereotype forestillinger om ytre motstandere og konformitetspress.

Sammenhengen med det foregående om alliansesignalisering og konformitet, er åpenbar. Hypotesen om alliansesignalisering går dypere og gir en biologisk forklaring på dette sosiale fenomenet. Poenget er uansett at dette må anses som patologiske tilstander i slike grupper. For det hemmer rasjonalitet, innovasjon og tilpasningsevne. I tillegg er det også uetisk, og kan medføre store belastinger for dem som rammes av dette. Dermed setter det også alvorlig press på menneskeverdet, noe som igjen virker destruktivt på gruppen.

Vi har altså all mulig grunn til å utvikle innretninger i gruppen, som motvirker denne type naturlige tendenser.

Utvikling av sosial manipulasjons-kompetanse

Fra sjimpanse-verden har jeg hørt et en historie som jeg sikkert har gjenfortalt andre plasser. Den første er om en smart liten apejente. Hun ble ved et par ganger observert at hun fulgte med på en noe eldre ung-apes iherdige graving for å få frem en spiselig rot. Så, akkurat når jobben er gjort så skriker apejenten med et signal om at hun har blitt forulempet av den litt større apen. Moren iler til, og i tumultene, så sikrer apejenten seg roten, og spiser den. Dette gjentok seg, helt til moren skjønte hva datteren egentlig holdt på med. Da ble det slutt.

Enhver som leser dette kjenner selvsagt igjen slike mekanismer, også hos oss mennesker. Jeg har den hypotesen at barns tendens til å plage og erte, også handler om å utvikle sosial-manipulasjonskompetanse. Barn tester ut sine muligheter til å lure og manipulere, både sine jevngamlinger og de voksne. Og det er åpenbart at de barn erfarer mestring oppmuntres til å videreutvikle denne kompetansen. For eksempel det å nedkalle de voksnes vrede (urettferdig) over noen andre, gir ikke bare får et kjempe-kick der og da, men barnet lærer seg også å bruke og stole på sine manipulative evner.
Forutsetningen for å kunne utvikle slik kompetanse er at man har god sosial appell kombinert med gode sosiale talenter, kombinert med omgivelser som gir rom for denne type spill. Som barn har man mye empatisk appell å spille på. Dette gir automatisk en god startkapital på området. Likevel er det ikke til å stikke under en stol at det å ha et tiltalende utseende utgjør en latent risiko for denne type utvikling. Men det skal også en viss grad av talent til.
Heldigvis er det vel slik at flesteparten møter «veggen» før dette går for langt. For selvsagt er ikke dette en god utvikling. Jeg tenker at mange av de som utvikler psykopatiske trekk, kan være stimulert av denne type vekselvirkninger. Manglende bevissthet om dette, pluss andre favoriserings-mekanismer gjør at dette er sosiale prosesser som skaper både vanskelige og farlige mennesker, fordi man ikke oppdager manipulasjons-evnene før det er for seint.

Vikarierende motiv

Enhver handling er en hendelse som skaper «bevegelse i verden». Det kan beskrives i form av konsekvenser som ringer i vann. Her kan det komme virkninger som er i tråd med intensjonen, det kan komme bivirkninger, utilsiktede virkninger osv. Poenget er at man ikke uten videre kan avlede intensjonen med utgangspunkt i handlingens mange mulige effekter. Og, selv om mange av oss tror det, så kan vi ikke gjennomskue andre med spesielt stor treffsikkerhet.

Dette er både en utfordring og et verktøy i det sosiale spill. Det er grunn til å mistenke vikarierende motiv når et mulig utfall av handlingen tjener aktørens egeninteresse, mens aktøren oppgir et annet «edlere» motiv, basert på et av de andre mulig utfallene av samme handlingen. Dette er jo opphav til ordtaket: «Følg pengene».

Det å bli beskyldt for vikarierende motiv vil ramme aktørens troverdighet. Dette kan da også være opphav til den varianten at man kaster frem en slik mistanke som en del av det sosiale spill. Det vil si at man selv har et vikarierende motiv om å ramme den andre, ved å søke gjennomslag for en slik bekymring.

På denne måten blir spillet om intensjoner en vesentlig del av det sosiale spill. Det er som regel et spill som ofte kan være svært ubalansert, da det ofte er den mest troverdige parten som vinner frem. Her er det ikke noen nødvendig sammenheng mellom troverdighet og pålitelighet. Troverdighet bedømmes ofte opp mot sosial appell, sosial identitet og empatisk appell. Med andre ord, status, utseende, sosial identitet osv. Dette er med andre ord enda en mekanisme som forsterker sosiale forskjeller i kulturen.

Profet i eget hus

Denne refleksjonen har nær sammenheng med den foregående om sosial distanse. Sosial distanse baserer seg på at informasjonsutvekslingen mellom individer eller grupper blir for svak. Og hjernen tenderer til å fylle ut kunnskaps-hullene med fantasi. Sosial distanse handler i all hovedsak om at denne fantasien er negativt ladet. Men det er ikke alltid tilfelle. Våre helter og idoler er jo mennesker vi som regel ikke kjenner. Men her går jo fantasien i motsatt retning. Fordi vi har en positiv grunnholdning til slike mennesker så fylles hullene med positiv fantasi. Vi glorifiserer og skaper oss mentale glansbilder. Jeg vet ikke, men jeg tenker nok at i den grad vi hadde mulighet til å komme nær slike idoler så vil nok mange bli skuffet. For da fylles de store gapene av fantasi med realisme. Og den skinner som regel på langt nær så fint.
Om vi nå drar inn de virkelig store sosiale avstander, slik som tid og død, så ser vi jo at denne effekten blir dramatisk. Når vi hører om kjente mennesker som levde for hundrevis, kanskje tusenvis av år siden, så har de en tendens til å få en slags gurustatus. Om avstanden blir så stor som til det som aldri har eksistert, vel hvem kan vel det være andre enn Gud, og selvsagt også Djevelen, negativt glorifisert. For da består absolutt alt av fantasi.
Men om vi nå går tilbake til de nære ting så fungerer jo dette også som forklaringen på hvorfor noen ikke blir «profet i eget hus». Vi kan nok sette de som står oss nær ganske høyt. Men samtidig, jo tettere vi er på, jo mer ser vi av deres utilstrekkelighet, ufullkommenheter og sårbarheter. De er så åpenbart mennesker. De er en av oss. Det gjør jo samtidig at alt de kommer med blir satt i et visst kritisk lys. Og jo mer ufullkommen vedkommende er, desto mer kritisk blir vi. Tenk på Muhammed. All den tid han bodde i Mekka, så kom aldri det helt store gjennomslaget. Det var først når han kom til Medina, som en fremmed, langt borte fra, som man hadde hørt rykter om, fantasert om, det var da det store gjennomslaget kom. Det å starte langt borte, og sende et godt etos i forveien, det er oppskrift på suksess. Det er jo umulig å få til hjemme. Følgelig skal det veldig mye til å bli profet i eget hus.

 

Om å utnytte eller bli utnyttet

Ethvert menneske som sliter med å kunne bidra med noe vil føle seg mislykket. For nettopp det å kunne bidra med noe er inngangsbillett til sosiale relasjoner, vennskap og allianser. Har man ingenting å bidra med, risiker man sosial fiasko. Derfor straffes individer hardt følelsesmessig i forhold til dette. Det å «bidra» med noe må ikke forstås for bokstavelig. En tigger kan bidra med bedende øyne, og stor takknemmelighet, så kan han eller hun spe på med lykkeønskninger og gode spådommer. Dermed er man raskt inne i religionens verden. Poenget er uansett at vi alle søker å være til nytte, om ikke nødvendigvis «matnytte», så til en nytte som betyr noe for andre mennesker. Dette blir umulig dersom vi ikke har noen å være til nytte for. Derfor ligger det ikke noe galt i det at vi mennesker bruker hverandres tjenester. Tvert i mot. Villighet til å «bruke» hverandre er en forutsetning for konstruktivt samarbeid. Utnyttelse blir det først når det oppstår en markert asymmetri i en slik relasjon. Hva vil det si? Det innebærer en gjensidig, men sterkt ubalansert utveksling av varer eller tjenester mellom to parter, hvor der også kan inngå i elementer av tvang og eller manipulasjon fra den begunstige parts side. En enklere måte å si det på er at utnyttelse betyr at ytelse og gjenytelse ikke står i forhold til hverandre. Det negative i dette handler ikke bare om asymmetrien. For asymmetrien bærer bud om en mer dypereliggende kynisme. Altså, den som utnytter har et likegyldig forhold til den som blir utnyttet. Det er bare nytteverdien som teller. Den som blir utnyttet innvilges ingen etisk verdi. Og akkurat det er kanskje det mest forsmedelige ved følelsen av å bli utnyttet. Man er ikke verdt noe, annet enn det man kan yte.

Nå kan det ofte være vanskelig å bedømme hva som er utnytting fordi ytelse og gjenytelse ofte er kvalitativt veldig forskjellig. Men det kan være flere måter å nærme seg dette på. En måte handler om å sammenligne hvor mye innsats, risiko og tid som hver av partene investerer i transaksjonen. En annen måte er å ha et system hvor alle tjenester skal betales med penger. Da kan ytelse/motytelse balanseres i forhold til pris. Er prisen for høy, trekker kjøperen seg, er prisen for lav, trekker selgeren seg. Noen millimeter-rettferdighet blir det jo aldri i dette fordi enkeltindividets effektivitet i forhold til å skaffe pengene jo varierer ekstremt mye. En taxisjåfør fra Norge kan sannsynligvis kjøre mange timer taxi i Thailand for en times taxi-kjøring i Norge. Men dette handler jo mer om politikk og samfunnssystemer enn om enkeltindivider som utveksler varer og tjenester.

Det er stor forskjell på individers effektivitet. Man kan si at enhver innsats kan bestå av

·       Tidsforbruk

·       Personlig energiforbruk

·       Ressurser i form av fysisk energi og materielle ressurser

Her er tidsbruken og den materielle energi og ressursbruken kvantifiserbare verdier som kan sammenlignes. Men det personlige energiforbruket er veldig individuelt og vanskelig å måle. For det første er energiomsetningen forskjellig for hvert individ. For det andre er det svært forskjellig hvor effektiv den personlige energibruken er. Dette avhenger av individets egne ressurser.

Om vi holder tjenesten som skapes konstant og lar mange forskjellige individer skape den samme tjenesten og det samme volum og forsket på dette ville vi sannsynligvis finne at:

·       Det er stor variasjon innsats og den opplevde belastning prosessen medfører

·       Det er stor variasjon i tidsbruken

·       Det er stor variasjon i kvalitet.

Så er jo spørsmålet hvordan rettferdighetsprinsippet skal anvendes her. Normalt og intuitivt måler vi jo dette objektivt i form av varer, kvalitet og penger. Det vil si at mennesker med store personlige ressurser vil bli vinnere og komme lettere til godene i alt de foretar seg. Sett i forhold til denne vinklingen vil altså den enkeltes personlige utkomme i forhold til opplevd innsats variere svært mye fra person til person. Den type individuelle forskjeller vi her snakker om er det som kan kalles for de krusninger på folkehavet som setter i gang sosiale butterfly-effekter. Dette er bølger som forsterker seg selv via det sosiale spill. Denne type effektivitet gir store sosiale gevinster fordi

·       Man fremstår som en vinner i mange flere sammenhenger

·       Det som regel er nær sammenheng mellom effektivitet og attraktivitet

·       Man får mer livsoverskudd som kan utnyttes videre i det sosiale spill

Alt dette innebærer store muligheter til å bygge verdifulle sosiale allianser, noe som igjen kan gi en sosial multiplikasjonseffekt og dermed bane veien for god sosial suksess. Dette skaper igjen maktbaser som igjen kan utnyttes til å forsterke den samme effekten ved stadige omdreininger på den samme spiralen.

Dette skaper en utvikling i retning av stadig større forskjeller på fattig og rik. Når vi først har disse forskjellene, kan det bli virkelig interessant å se dette i lys av utnyttelse. For det er klart at den rike delen av menneskeheten ikke lengre er i nærheten av den innsatsen som fattige må yte bare for å overleve. Vi har etablert en situasjon hvor vi har en rik «adel» som ikke nødvendigvis yter så veldig stor personlig innsats men som mer eller mindre nyter store fordeler av de verdier som den fattige delen av befolkningen skaper. Rent etisk er dette selvsagt ikke holdbart og rent samfunnsmessig burde det motvirkes bare av denne grunn. Men det er grunn til å anta at en utvikling som går for langt i denne retningen også vil sette hele samfunnet i fare. Det som ofte skjer er at den rike adelen etter hvert vil bli arrogante, eksklusive og konservative. I dette ligger utnyttelsens grunnleggende natur. Nemlig at de utnyttede ikke lengre innvilges etisk verdi. Vi får en æreskultur. Alt dette vil etter hvert undergrave det sosiale samspill og samfunnets innovasjonsevne.

Betyr dette at det er umoralsk for rike å handle med fattige? Nei selvsagt ikke. Tvert imot så utjevner man jo forskjellene ved å handle med fattige og benytte seg av deres tjenester. Det som er vesentlig her er at den frivillig inngåtte handel mellom individer er den beste sikring mot utnyttelse, fordi det garanterer et vinn-vinn-utfall. Moralen i dette er uansett at den sterke part, uansett om vi snakker om kjøper eller selger, ikke utnytter egen sosiale- og økonomiske- overlegenhet til å diktere eller dumpe prisene langt under anstendig nivå, eller motsatt, at selger utnytter en monopolsituasjon til å ta overpriser. Det er dette som er den egentlige sosiale dumping. Forskjellen er ikke om man handler eller ikke, forskjellen er at en respekterer motpartens etiske verdi. Og da tar man signifikant hensyn til motpartens egeninteresse i transaksjonen. I praksis kan det bety at den prisen som avtales er anstendig i forhold til varen eller tjenesten som leveres. Det er det som er forskjellen på utnyttelse eller likeverdig handel mellom rik og fattig.

Konformitetseffekten

Dette er nært beslektet med alliansesignalisering.

Det sies at vi alle fødes som originaler, men vi dør som kopier. Det handler nok om at vi alle formes av våre omgivelser. Konkret dreier det seg om de sosiale mekanismer som driver oss mot konformitet. Konformitet dreier seg ikke bare om utseende, men også om oppførsel, virkelighetsoppfatning, normer, verdier og språk. Vi bekrefter vår tilhørighet til gruppen ved å kle oss og oppføre oss som alle andre i gruppen. Vi viser også vår fortreffelighet ved å være tidlig ute med å oppdage de nyeste trendene og vise dem frem. Det gjelder å komme nærmest mulig det å definere trendene. De som gjør det, demonstrerer styrke og lederegenskaper, med dertil påfølgende sosial suksess. Disse mekanismene skaper et samlet konformitetspress inne i gruppen. Å melde seg ut av dette medfører alvorlig risiko for eksklusjon. Det sosiale spill i forhold til konformitet er ofte meget synlig. De som ikke følger eller respekterer gruppens kodekser risikerer negative reaksjoner i form av kritikk, utfrysning, sanksjoner eller eksklusjon. Evnen til å skape allianser svekkes fordi andre ikke vil assosieres med vedkommende. Dette er et æres-spill. Men som hundre prosent konform kan man også risikere usynlighet. For det er jo slik at ledere og markante personer i gruppen, ofte blir ledere fordi de tør å utfordre det tradisjonelle og tenke nytt. Det å bryte ut på denne måten er et høyt spill i seg selv. Risikoen for tap er stor, og konsekvensene av tap kan ofte være katastrofale. Men gevinsten av å vinne frem er desto høyere. Derfor har vi selvsagt også tilbøyeligheter som motvirker konformiteten. Den som bryter ut av dette signaliserer noe. Hva vedkommende signaliserer er ofte gjenstand for fortolkning. Det kan fortolkes som mot og styrke og vilje til å utfordre. Det kan også tolkes som opprør eller illojalitet. En tredje variant er ren skjær dumskap eller mangel på sosiale antenner. Dersom gruppens profilerte personer eller ledere oppfatter konformitetsbrudd som en provokasjon kan det utløse sterke reaksjoner. Samtidig gir dette enhver menig en mulighet til å demonstrere egen lojalitet og tilslutning til gruppens verdier. Samlet utgjør dette en formidabel risiko for den som bryter ut. For det innebærer store muligheter for at lederne får med seg mange i sin iver etter å påtale og sanksjonere avviket. Dette er maktgrunnlaget for gruppens konservative krefter. Motstykket er gruppens progressive krefter, som er de kreftene i gruppen som bevisst forsøker å få til forandringer. Motkreftene i enhver gruppe rekrutteres gjerne fra mennesker som er sterke og modige nok til å utfordre og de får med seg de innenfor gruppen som kanskje ikke finner seg så godt til rette eller er misfornøyde med tingenes tilstand. Mennesker som sliter innad i gruppen vil etter hvert kunne tape både lojalitet og fellesskapsfølelse. Terskelen er dermed lavere i forhold til å tilslutte seg motkreftene.

Konformitet er selvsagt også et utmerket redskap til å skille «klinten fra hveten». Dette utnyttes selvsagt i fullt monn i forhold til særlig eksklusive grupper. Om vi tenker en gangvei som er brolagt med lyse og noen mørke steiner. Om vi tenker oss en tiåring som har laget sin egen regel. Hun har kun lov til å tråkke på de sorte steinene. Hun spretter og hopper og beveger seg fremover uten å bryte regelen. Om vi så tenker oss en nittiåring med gåstol, som kreker seg langs den samme gangveien. Hun bryter tiåringens regler hele tiden og hun er ikke i stand til å gjøre noe annet. Så, om tiåringens regler skulle blitt gjort allment gjeldende ville 90 åringen ha pådratt seg sanksjoner og eksklusjon. Refleksjonen er selvsagt den at evnen til å etterleve normer og regler også avhenger av de ressurser enkeltindividet til enhver tid disponerer. Dermed handler konformitet også om å få de mer ressurssvake individer ut av gruppen, eller de kan bli gjenstand for ydmykelse og nedverdigelse. Den moralske refleksjonen opp i dette blir da i hvilken grad man ønsker å være med i en gruppe som fungerer slik, eller i hvilken grad man jobber for å motvirke denne effekten. Med henvisning til multiplikasjonseffekten er det en erkjennelse at enhver gruppe på lang sikt tjener på å fremelske mangfoldet som er det motsatte av konformitet.

Enhver gruppe får sin identitet definert i kontrast mot «de andre». For det ureflekterte gruppemedlem kan utenforstående brudd på gruppens kodekser virke støtende og fornærmende. Dette kan utnyttes av gruppens ledelse til å skape et fiendebilde og umenneskeliggjøre «de andre». Dette virker da samlende på gruppen. Jo mer truende den ytre fiende virker, desto mer samler gruppen seg om sin leder. Fra utsiden ser vi at dette også virker radikaliserende og faren for konflikt øker.
Jo sterkere konformitetspress det eksisterer i en gruppe, desto mindre individuell frihet innad i gruppen. Denne erkjennelsen gjør at det er vanskelig å forstå såkalte monokulturalister. Dette er jo mennesker som etter sigende skal befinne seg på høyresiden hvor der også er en sterk liberalistisk tradisjon. Den konforme monokultur ødelegger vilkårene for liberalismen. Det ensrettede samfunn er en motpol mot mangfoldet. Og mangfoldet er en forutsetning for individuell frihet.

 

Språkets rolle i det sosiale spill

Alt naturlig språk er dynamisk. Det vil si at nye ord og begreper hele tiden oppstår og andre faller ut. På samme måte endrer måten ord og begreper brukes på. I tillegg har man innflytelsen av språk utenfra. Språket varierer i dialekter, som jo har med geografi å gjøre. Men språket endrer seg også med sosiale strukturer, subkulturer og fagmiljøer. Det forandrer seg også med aldersgrupper. Men språket forandrer seg også med økende sosial distanse, og da også særlig i asymmetriske relasjoner. I en symmetrisk relasjon snakker man med hverandre. I en asymmetrisk relasjon snakker man mer til hverandre, eller om hverandre. Forekomsten av banning og humor, i dialogen mellom partene, avtar dramatisk. Dette med banning er spesielt interessant. Mesteparten av vårt kommunikasjonsregister er jo non-verbalt. Det vil si kroppsspråk, stemmeleie, øyekontakt osv. Jeg kaller det gjerne for retorikk. Men banning er jo nettopp en verbal kommunikasjon av følelser. Banning kan uttrykke glede, sinne, overraskelse, fortvilelse osv. Det samme kan man jo gjøre nonverbalt. Min observasjon er at begge uttrykksformer dempes av sosial avstand og graden av asymmetri i relasjonene. Sannsynligvis er fellesbetegnelsen her at man skjuler egne følelser i den hensikt å skjerme sin egen sårbarhet. Sannsynligvis er dette hensiktsmessig i forhold til mennesker man kjenner dårlig, fordi det demper sannsynligheten for konflikt. Men ulempen er også at man derved ikke viser vesentlige deler av sin egen menneskelighet og således også kan mistolkes som umenneskelig.
I sosial sammenheng blir språket en del av identiteten. De forskjellige grupper og subkulturer utvikler etter hvert egner sjargonger, begreper eller særegne måter å bruke begrepene på. Møter du et religiøst menneske som snakker om «Satan Djevelen» eller «Jehova Gud». Da vet vi at vi har med Jehovas vitner å gjøre. Møter vi et politisk menneske som har overdreven vekt på «a-endelser» (regjeringa, arbeidstakera.. osv.) så vet vi at vi har med venstresiden å gjøre. På samme måte utvikler forskjellige fag-grupper sine «stammespråk».  Innenfor akademia ser man de samme tendensene. Dette handler altså ikke bare om kommunikasjon, det handler også om hvem som er utenfor eller innenfor min gruppe. Behersker man ikke «stammespråket» vil det kritiske søkelys bli slått på, og man vil selvsagt holdes på avstand.
Identitetstankegangen får en konserverende effekt på språket. Man får en form for «språkrøkting» med den hensikt å «bevare språkets originale form». Dette kan selvsagt hemme den naturlige kulturelle utvikling. For det er jo slik at kulturutvikling og språkutvikling henger sammen. Bremser man språket hemmes kulturen og motsatt.

Språk og sosial rangering

Jeg har inntrykk av at der vi møter mennesker som snakker i begreper vi ikke kjenner, så tenderer vi intuitivt til å oppfatte dem som smartere enn oss selv. Intelligens er jo en vesentlig del av menneskets rangeringskriterier. Les her om kriteriene for sosial rangering. Dette gjør at vi kan oppleve oss underlegne i møte med kompleks tekst eller tale. Vi føler oss dumme. Og motsatt kan kanskje den som bruker det avanserte språket oppfatte seg selv som tilsvarende overlegen. Dette innebærer risiko for at det utløses narsissistiske trekk hos «den kyndige». Følgelig kan vi se for oss at ord og begrepsbruk også er komponenter i det sosiale spill. Og det behøver slett ikke å være intendert fra avsenders side. Poenget er at møte med vanskelig språk skaper denne type impulser hos den som eksponeres for det. Impulsen kan ofte lede til at man søker å skjule sin mangel, eller at man trekker seg bort, eller at man høyrøstet kommer med påstander om at avsender bevisst forsøker å trykke den andre ned, ved hjelp av språk.
Vi har også den varianten at man forsøker å heve seg selv ved bevisst å lære seg ord og begreper, og stør disse rundt seg i et forsøk på å få innpass i kretser man ellers sliter med. Og igjen så kan mennesker som bruker slike ord, oppfattes som å ha denne intensjon, uten at det nødvendigvis er tilfellet. Ord som «name -dropping» brukes ofte i eksklusive kretser der man oppfatter at noen prøver seg.

For mange år siden ble jeg invitert til å debattere evolusjon kontra kreasjonisme, i en forsamling av adventister. Mine meddebattanter ble nok av meg, oppfattet som langt mer skolerte enn meg. Og kanskje var det nettopp av den grunn jeg ble «utvalgt» til oppgaven. Jeg hadde jo ikke den skolerte bakgrunnen som de andre, og hadde møysommelig, på egen hånd, lest meg til den kunnskapen jeg hadde, ved å låne bøker på biblioteket, og å kjøpe andre bøker. Er du en ensom egen-student så kan dette raskt avsløres i min uttale. Så jeg hadde lest om Ptolemaios, men aldri hørt noen uttale navnet. Så jeg uttalte det nok ganske annerledes enn de som har sittet i klasserommet og hørt dette. Og det er på denne måten man kan avsløre seg, og oppfattes ikke å tilhøre klanen av skolerte personer.  Da er det også åpenbart at dette skader eget etos. Manglet jeg troverdighet i utgangspunktet, så bidro dette neppe positivt.

Jeg hørte også nettopp en podkast hvor noen skolerte filosofer gjorde narr av de de kalte «name-dropping». Så her var det en som snakket om «Camus», som det skrives og ikke «Kamy» som det uttales. Selv flinke filosofer er ofte ubevisste på denne type mekanismer. Intuitivt trer stamme- og rangeringsmekanismer inn. Og man er i gang med denne rangeringen uten at man selv enser hva som egentlig skjer.
Vår impuls til å ville skjule vår språklige utilstrekkelighet, som følge av dette, virker dermed selvforsterkende. For det første skaper også dette sosiale barrierer mellom oss. Og for det andre, så blir vi redde for å spørre om undervisning i dette, der vi har innpass og det er rom for det. På denne måten har ikke dette så mye med om «vi er dumme» eller ikke, men om vår tilgang til miljøet hvor språket praktiseres.

Summen av dette er uansett at det sosiale spill i stor grad også handler om språk, og at sosial identitet i stor grad også defineres av språk. Derav også sosial rangering. Det er nok ikke enkelt å overkomme dette. Men med kunnskap, og bevissthet om det, så er det kanskje mulig å kompensere noe.   

Selvoppfyllende profetier

Det er velkjent at enkelte ektemenn foretrekker å kjøre bilen selv. Jeg har en slektning som er av den støpningen. Jeg husker at vi som barn moret oss over dette. Vi satt på i bilen med dem, og tilfeldigvis havnet kona bak rattet. Og ektemannen kjeftet høylytt. «Ska du kvæl både mæ å motoren?». Dette har vi ledd av mange ganger. Men saken er jo den at når kona kjørte uten at ektemannen var med, så var hun en utmerket sjåfør. Med andre ord gikk kjøreferdighetene betydelig ned i det hun hadde ektemannens kritiske blikk på seg. Dette er et godt eksempel på hvordan vår prestasjonsevne kan formes av andres atferd. Dette påvirker selvbildet og selvsikkerheten. Jo lavere selvbildet er desto mer sårbare er vi for slike situasjoner. En selvoppfyllende profeti kan kanskje best beskrives som at individet ender opp med å bli den rollen som omgivelsene definerer. Her er et innslag på verdibørsen som beskriver dette veldig godt. Det er flere måter dette kan skje på. Vi har allerede vært inne på bedømmelse av individet. Det er jo en direkte variant av kunnskapens gravitasjonslov. Det betyr at individet ikke nødvendigvis påvirkes objektivt som følge av dette, men utsettes for urettferdig overtolkning av sin atferd. Uten tvil er dette med på å påvirke oss som mennesker. Har du opplevd mennesker som sliter med å stole på at andre kan gjøre jobben sin bra nok? Tenk deg at du er et menneske med noe i overkant gode evner. Det vil si at det du gjør det får du som regel til, kanskje bedre enn det du ser flertallet rundt deg presterer. Hva skjer om din oppfatning av dette blir oppfattet av de rundt deg? Det som skjer er at veldig mange vil prestere dårligere i ditt nærvær enn de ellers ville ha gjort. Følgelig vil din misoppfatning av omgivelsene forsterke seg. Og du blir et menneske som sliter med å slippe kontroll og overlate oppgaver til andre. Slike mennesker sliter seg ofte unødvendig ut. Dette er en typisk selvoppfyllende profeti.

Og det er jo en tragedie som hemmer menneskers evne til å utfolde seg og dermed også til å bidra med sitt beste. Et individ som konstant og urettferdig plasseres i en bås ikke kan forbli upåvirket av dette. Det formes av den rolle det presses inn i. Dette slår, til slutt ut, i samspillet mellom individ og omgivelser. Det gjør noe med individet, og det kan sette konkrete rammer for individets handlingsrom.

Dette kan få katastrofale konsekvenser. Det å oppleve seg selv mistolket, stigmatisert og urettferdig satt i en negativ bås, skaper sterke frustrasjoner, bitterhet og fortvilelse. I det hele tatt er det å bli stigmatisert egentlig å bli fratatt sin individuelle identitet. I stedet tilhører man en belastet kategori, hvor egenskapene utledes fra kategorien i stedet for fra individet selv. Dette tvinger individet inn i forsvarsposisjon. Samtidig er jo individet ekskludert som individ, og dermed også som verdig menneske. Det kan bety utenforskap. Det innebærer forsvarsstrategier og strategier preget av utenforskap. Det å befinne seg i forsvarsposisjon skaper ofte en dialog av type forelder mot barn. Gjennom denne strategien befester individet sin nedverdigede status. Samtidig vil utenforskapet ødelegge selvfølelse og fellesskapsfølelse. Dette vil ødelegge lojalitet og troverdighet. Om vi da tar med at i denne prosessen vil individets handlingsrom langsomt, men sikkert bli begrenset, så får vi altså kombinasjonen: høy frustrasjon, dårlig handlingsrom, lav lojalitet kombinert med en ikke ubetydelig mengde av aggresjon og bitterhet. En kultur kan altså på denne måten skape det monsteret som de selv har profetert.

Er dette teori? Nei dessverre. Det beste eksempelet er kanskje homofili. Diskriminering av homofile foregår jo i stor skala i mange deler av verden og også i vår kultur frem til for et par generasjoner siden. La oss begynne bakfra og ta utgangspunkt i sluttproduktet. Homofili er kriminalisert. Det forringer den homofiles handlingsrom. Det gjør at homofile sniker, lyver og bruker unnvikende strategier. Alt dette gir skandaler hvor homofile blir tatt, nekter, forsøker å skjule sannheten osv. «Forbrytelsene» hauses opp. Det stempler dem også som løgnere og bedragere og lite troverdige. Alt dette gir «profetien» rett i at dette er umoralske mennesker. Så får de psykiske problemer, lever på samfunnets skyggeside, begår selvmord eller havner i institusjoner. Profetien får rett: homofili medfører moralsk forfall og psykiske og sosiale problemer. Og det at homofile må holde sin legning skjult, gjemme seg bort, ikke prate om det, gjør jo at de blir usynlig i samfunnet. De mangler med andre ord en arena å vise seg frem på, vise sin menneskelighet og en arena å forsvare seg på. Det gjør dem forsvarsløse i forhold til aggressiv samfunnspropaganda. Det åpner for forestillingen om fantasimonsteret, det umenneskelige, det heslige, et uvesen som må raderes bort fra jordens overflate. Og monsteret skaper frykt og hat. Det blir mange om beinet som skal «redde oss fra det», og som søker å trekke ut moralsk profitt ut av dette. De roper i moralsk indignasjon, og skaper noen ganger massesuggesjon og samfunnspanikk.

Et annet konkret eksempel fra vår tid er jo en episode jeg så på TV i forbindelse med prostitusjonsdebatten for en del år tilbake. Der var det noen kunder som deltok i debatten, men med maske på. Disse ble latterliggjort nettopp derfor. «Se de sitter med maske på og tør ikke å vise frem ansiktet». Dette sier man vel vitende om at kunder av prostituerte er både stigmatisert og kriminalisert. Hadde de stått frem kunne de ha risikert alt fra å miste jobb til trakassering, ja kanskje lynsjing, om stemningen hadde blitt pisket høyt nok. Dette er en ramme som samfunnet selv har skapt. Når så individet reagerer adekvat på dette, så bruker plagerne det mot dem som en bekreftelse på deres umenneskelighet.

Dette foredraget på TED er inne på det samme. Hun er inne på hvordan de rammene som samfunnet setter for prostitusjon forsterker stigmatiseringer og at disse to, rammene og stigmatiseringen forer prostituerte inn i den elendighet, som plagerne endelig kan redde dem fra.

Dominans

Kampen om dominans er eldgammel og grunnleggende. Vi er alle utstyrt med tilbøyeligheter til både dominans og underkastelse. Begge er overlevelsesstrategier, og faktisk også strategier for reproduksjon. De mest synlige i en flokk er de dominante. Det er jo primært dit alle vil, med kanskje litt gjennomsnittsdifferensiering på kjønn. Vår tilbøyelighet til å søke dominans er velkjent og veldokumentert. Men det som kan være verdt å reflektere over er den motsatte tilbøyeligheten, nemlig tilbøyeligheten til underkastelse. Her er det flere roller som passer inni det sosiale spill. Det ene er barnerollen. Det er velkjent at huskatten ofte oppfører seg på en måte som indikerer at den ikke er blitt voksen eller moden. Dersom den har noen som mater den og passer på den kan en slik strategi være lønnsom. Huskatten oppfører seg neppe på samme måte når den er ute sammen med andre katter. Dette er nok en atferd som den har evne til å dra frem når det passer. Det å stå i allianse med en overordnet sterk makt gir trygghet og mulighet for tilgang til goder man ellers ikke ville fått. Det er jo slik at et flertall av oss mennesker befinner seg i kategorien «underordnet». Til dette er vi utstyrt med tilbøyeligheter som beundring, persondyrkelse, tilbedelse øyentjeneri, konformitet osv. En vesentlig del av dette spillet er supermann-effekten. Den er todelt. De som besitter topp-posisjonene tenderer til å fremstå pompøst, som supermennesker eller guder, de er selvskrytene og har overdreven tro på seg selv. Underordnede får sin trygghet gjennom nettopp å se sine ledere som «guder» som kan alt, vet alt, er veldig kloke og veldig sterke. Det gir trygghet å stå i allianse med en slik. Den eneste risikoen er at man ikke må få dem mot seg. Det vil si man må vedlikeholde alliansen. Det gjør man med stadig å uttrykke sin beundring, lojalitet, vise sin underkastelse. Om man ikke helt klarer å leve etter strenge påbud, tyr man til øyentjeneri. Parallellen til barn/foreldre-forhold og til religion er åpenbar. Det er de samme tilbøyelighetene i den menneskelige natur som er i sving. Utstøtte og mennesker som annen måte ikke finner seg til rette i en slik setting gjennomskuer ofte dette spillet. Blir det mange nok som sliter og ikke føler denne alliansen, vil elitens maktgrunnlag være truet. Mangt en leder har gått nedenom og hjem fordi han har gått for langt og har et kynisk forhold til at «folket sulter». 

 

Rettferdighet

Jeg er blitt fortalt om en episode som skjedde da jeg var i to-tre-års alderen. Min mor, min storebror og jeg var på kafé. Min mor kjøpte bløtkake til storebror, mens jeg fikk en kjeks. Jeg reagerte spontant med et hylende raseri. I desperasjon byttet min mor kjeksen med kaken. Men det var for sent. Poden var ustoppelig rasende. Nå kan kanskje en slik reaksjon regnes som noe på utsiden av det normale spekter for en toåring. Men tilbøyeligheten er kjent. Ethvert barn vil ganske fort bli var på forskjellsbehandling fra foreldrenes side. Dette er nok en tilbøyelighet som ligger dypt nedarvet i oss. Fra fugleverden kjenner vi jo til hvordan kampen mellom fuglesøsken er hard og nådeløs. Den ungen som har det største gapet og som skriker høyest har en tendens til å få mest mat. Og som om ikke det er nok, så hakker de på hverandre. Det vil si at ungene veldig fort finner ut hvem av dem som er sveklingen. De kaller til stadig på den samme flekken, inntil der åpner seg et sår. Sveklingen ender med betennelse og blir svekket i forhold til sin evne å gape og skrike og påkalle foreldrenes oppmerksomhet. Dette får jo en selvforsterkende effekt, fordi med mindre næring taper sveklingen enda mer i konkurransen med søsknene og, etter all sannsynlighet vil den ikke overleve. Denne type konkurranse er svært utbredt selv om intensiteten kanskje varierer. Dette har skapt i oss en sterk tilbøyelighet til å reagere negativ på forfordeling som rammer oss selv. For å gå tilbake til åpningseksemplet, er det neppe sikkert at poden hadde reagert i det hele tatt om han hadde fått bløtkaken. Vi erkjenner en asymmetri i dette. Vi har større tilbøyelighet til å reagere på urettferdighet som går mot oss selv enn motsatt. Dette viser vel at de første spirene til rettferdighet er basert på egoistiske tilbøyeligheter. Det er først når man tar med empati og en god porsjon kognitive ressurser at vi evner å snu dette til et generelt prinsipp som gjelder like mye for alle uavhengig av «meg».  Men vi skal være klar over at også her treffer vi på menneskets egosentriske tilbøyeligheter. For det er jo en flott måte å vise frem seg selv på, det å reagere på at andre blir urettferdig behandlet. Dette er en type atferd som frembringer enorm sosial gevinst. For det man samtidig viser frem er jo eget livsoverskudd og selvoppofrelse. Dette er egenskaper som teller høyt i forhold til status.
I det sosiale spill er dette med rettferdighet en temmelig kompleks mekanisme. For det første har man den spenningen mellom det å utnytte eller å bli utnyttet. Vi misliker å bli utnyttet, samtidig som vi frykter det å ikke kunne være til nytte. Det å være unyttig, innebærer avhengighet av andre, risiko for forakt og utstøtelse. Samtidig kan det å være nyttig føre til utnyttelse. Da kan det være en strategi å fremstå som selvvalgt nyttig. For det gir tross alt noen pluss i det sosiale regnskapet. Og kanskje er det nettopp den mekanismen mer privilegerte mennesker er i stand til å utnytte. For det er jo slik at fordeling av goder aldri blir rettferdig, hverken på verdensbasis eller i ethvert samfunn. For det er jo ikke slik at privilegerte mennesker selv har skapt alle de ressursene de disponerer over. Det er svært sjelden mulig for enkeltmennesker å fremstå som suksessrik med høy status uten at man bygger dette på goder som andre har skapt. Og som alltid er det vel de som blir den tapende part i dette spillet som begynner å reflektere mer prinsipielt over rettferdighet orientert rundt fordeling av godene.
Men rettferdighetsbegrepet har også et annet innhold. Det handler om oppgjør. Har man gjort noe galt skal man gjøre opp for det. Dette handler jo mest om forhold mellom skadeforvolder og ofre, men om vi vinkler dette i forhold til det sosiale spill er der alltid en tredje pert som profiterer på å gjennomføre selve prosessen. For ethvert sivilisert samfunn er man selvsagt nødt til å ha en slik instans for å dempe æreskulturen. Poenget her er at dette behovet også blir utnyttet i det sosiale spil til å heve egen verdighet og tråkke på andres.

Dobbelansikt

I Det Plagende Mennesket er illustrerer jeg makttrekanten. Overmakten representerer topp-punktet og mellomværende mellom person A og B skjer i et samspill, mellom dem og i vekselvirkning med overmakten. Dette er jo hierarkier slik at A kan f.eks. stå hierarkisk over B. Dette er jo en typisk mellomlederposisjon. Dobbelansikt er navnet på en strategi hvor individet opptrer med et annet «ansikt» oppover i systemet enn overfor de som vedkommende dominerer eller rivaliserer med. Man er engel oppover og drittsekk nedover. Dette er et typisk narsissistisk trekk. Strategien kan jo også utarte seg som engel overfor dem man har bruk for, og drittsekk overfor dem man vil dominere eller rivaliserer med.

Dette er som sagt et narsissistisk trekk og sannsynligvis ganske vanlig. Det som kanskje ofte overrasker de som rammes av dette, er at ikke overmakten gjennomskuer dette. I sin tur medfører jo det tap av tillit til overmakten. Men kanskje er det slik at overmakten noen ganger faktisk gjennomskuer det, men av flere grunner lar det passere. Da kan det handle om at det kan være en effektiv måte å ha kontroll på. Det kan også være at vedkommende dobbelansikt har kvaliteter som overmakten ikke ønsker å miste. Det kan også være en ledelsesfilosofi at man «viser tillit inntil det motsatte er bevist». Det vil si at ledere utviser lojalitet og tillit til sine medarbeidere, fordi dette normalt sett er den beste type ledelse. Da kan det sitte langt inne, selv om mistankene er der. Man kan til og med tenke seg at dobbeltansiktet med vilje skaper situasjoner som vedkommende tar opp med ledelsen, som berettiget konflikt, dermed signaliserer styrke, «tydelig ledelse», og vilje til å «ta en kamp». Og kanskje vedkommende søker støtte hos sin ledelse i denne kampen, og dermed styrker alliansebåndene gjennom prosessen.

Vi har også den muligheten at overmakten blir bergtatt av dobbelansiktet, som jo ofte kan være veldig sjarmerende og sosialt attraktiv. Den formelle makten sitter hos overmakten, men dobbelansiktet kan oppnå et «magisk» overtak på overmakten.

Begrepet «flying monkeys» hører med i dette bildet. Ofte bygger dobbelansiktet opp et nettverk av personer som ikke gjennomskuer vedkommende og handler på vedkommendes narrativ. De kalles for «Flying Monkeys» etter den onde heksen i «Trollmannen fra Oz», som sendte ut flyvende aper for å utføre handlinger på hennes vegne.
Poenget er at dobbelansiktet med sitt vinnende vesen og sin sosiale magi klarer å omvende et nettverk av personer som dermed agerer på vedkommendes vegne. Da handler det om manipulasjon. Det heter seg at dersom noe er for godt til å være sant, så er det som regel det. Kanskje kan det omskrives til at dersom noe er for negativt til å være sant så er det som regel ikke sant. Nøytralisering av dobbeltansikter handler i stor grad om å vaksinere seg mot å bli manipulert. Det er ikke alltid man klarer det. Men et råd kan være å forbli konstant utro i sin bruk av informasjonskilder. Når man ser veltalenhet, sterke karakteristikker eller diskreditering, så bør varsellampene lyser. Ofte utnyttes kutymer, regelverk, systemer osv. til å forhindre ofrenes tilgang til arena for å møte dette på. Eller de nøytraliseres av diskreditering og kraftig negative fortolkningsskjema. Det er nettopp da man utvise notorisk utroskap og oppsøke kilder, eller på annen måte søke seg frem til komparativ informasjon, og etter-gå dette som om det var en politietterforskning. Det behøver ikke å skje i det skjulte. Dersom omgivelsene vet at ingen får «monopol på sannheten», at du er notorisk utro i din bruk av kilder, tar alt med en klype salt, og aldri sjalter ut noen på bare snakk, så er det veldig mye vanskeligere å manipulere deg. Da er neppe fristelsen til å forsøke veldig stor.

 

Konkurranse og samarbeid

Den som forelsker seg i darwinismen kan risikerer å ramle inn i en logisk felle. Man kan komme i skade for å misforstå det naturlige utvalg dit hen at alt handler om en beinhard konkurranse hvor de sterkeste dominerer og vinner over de svakeste. Denne type oppfatninger er blitt ideologisert av filosofer og politiske bevegelser. Tankegangen gjennomsyrer også mange områder i vårt samfunn i dag. Man dyrker konkurranse. Det gjennomsyrer områder som økonomi, sport, underholdning, debatter, moteklær, karriere og skole. Går man langt nok handler dette også om kulturer, religioner og nasjoner. Slikt blir det konflikt av.
Darwinismen handler ikke om at de sterkeste overlever. Darwinismen handler om at de mest tilpassede har størst sannsynlighet til å spre sine gener. Styrke kan være en strategi opp i det hele, men den er på langt nær den eneste. Suksess i konkurranser behøver ikke alltid være noen indikator på god genetisk tilpasningsevne. Reproduksjon kan også ses på som en usynlig konkurranse som ingen er bevisst, men som er et resultat av tilfeldigheter og tilpasningsevne. For eksempel kan jo rike og vellykkede kvinner la være å få barn, eller få bare ett barn fordi de ikke vil ofre karriere og det gode liv på barn. Deres fattige medsøstre som kanskje får både tre og fire barn, gjerne med forskjellige fedre, gjerne i sosial skam, kan spre sine gener langt mer effektivt, og blir dermed ubevisste vinnere i det genetiske kappløpet.
Ideologiseringen av denne misforståelsen er heller ikke en uproblematisk etisk posisjon. Det er jo en typisk slutning fra er til bør. En slik slutning er ikke noen mental nødvendighet. Det er ingen slik nødvendig kobling mellom etikk og logikk. Man har alt å tjene på å frigjøre seg mentalt fra denne type slutninger. Dermed behøver ikke det naturlige utvalg som mekanisme å være blanko modell for hvordan vi innretter samfunnet på små og store områder.

Det er ikke dermed sagt at konkurransen som mekanisme ikke er nyttig. Vi mennesker er jo, av natur innrettet med sterke tilbøyeligheter til å ville konkurrere. Konkurransen er nyttig, både som insitament og som en måte å finne frem til gode talentet på. Den kan også fungere bra på områder innen økonomi (markedsøkonomi) og politikk (demokrati), og sikkert også mange andre områder. Poenget er at den ikke ideologiseres blindt som et universalmiddel som skal løse alt. For å bruke dette rasjonelt og fornuftig må man ty til ingeniørtenkning. Det innebærer at man må forstå mekanismen som den mekanisme den er og ikke som en trylleformel. Da oppnår man en rasjonell evne til å se muligheter og begrensninger for dette verktøyet.
Om man er litt observant og reflektert tar det ikke lang tid å erkjenne at samarbeid er et fenomen som er vel så utbredt i naturen som konkurranse. Organismenes oppfinnelse av samarbeid har vært en udiskutabel suksess fra første dag. Man finner spor etter encellede organismer så langt tilbake som for 4 milliarder år siden. Skjedde det noen form for samarbeid mellom disse? Mye tyder på det. Man finner også kolonier av encellede organismer. Men evolusjonen på denne tiden har gått svært langsomt. Det er på tross av at generasjonstiden ofte har vært svært lav (ned til 20 minutter) og mutasjonsraten svært høy. Hva har dette med samarbeid å gjøre? Jo det har å gjøre med det faktum at det oppstod en evolusjonær eksplosjon den dagen cellene begynte å samarbeide som noe annet en ensrettet monokultur, nemlig differensiert som flercellede organismer. Når skjedde dette? Det skjedde for ca. 650 millioner år siden. Det vil si at evolusjonen stod mer eller mindre i stampe i over 3 milliarder år, før den store revolusjonen kom. Biologene har et eget navn på oss flercellede organismer. Vi kalles for «superorganismer». En superorganisme får man når mange organismer går sammen og samarbeider. Denne formen for differensiert samarbeid begynte som sagt for 650 millioner år siden. Samtidig eksploderte evolusjonen.  Så etter hvert gjentar naturen sin egen suksess. Superorganismene begynner å samarbeide med hverandre. Vi får årevingene (maursamfunn, bier, veps osv.)  Her lar samarbeide seg enklere forklare fordi det genetiske slektskapet er nærmere enn for andre arter. Men gang på gang har jo andre arter utviklet flokkstrategier. Man kunne jo spekulere på hvorfor dette har skjedd om og om igjen. For den type samarbeid vi ser balanserer jo ofte syltynt opp mot faren for å bli utnyttet, og derved tape i den genetiske kampen. Så hvorfor skjer dette?

Her er det evolusjonære kompromisset:

1.    Det er biologisk lønnsomt å eksistere i store velfungerende sosiale strukturer, basert på samarbeid. Dette krever egenskaper som beskrevet i Det sosiale samspill. Da snakker vi om atferd basert på likeverd og respekt, som igjen er basert på verdighet og omsorg.

2.    Men for enkeltindivider med mye ressurser og god gen-kvalitet så er ofte egoistisk basert atferd den mest lønnsomme strategien. Da inkluderer dette alt fra manipulasjon, til bedrag til konflikt i tillegg til rivalisering og konkurranse. Men samtidig så er dette en konstant trussel mot samarbeidsalternativet.

Blir det for mye av alternativ 2 så bryter samarbeidskulturen sammen. Og da faller fitness for alle i flokken. Dette er bakgrunnen for spenningsforholdet mellom kollektivisme og individualisme.  Sannsynligvis skaper dette seleksjonspress til mekanismer som dreier seg om flokkens justis, sosial kontroll og til sist sosiale utrensingsprosesser. Men det er bare et problem med dette, det er at nettopp de egoistiske tilbøyelighetene som utøver sosial kontroll og flokkens justis. Dette er ofte drevet av forakt og aggresjon. Dette gir «egoistene» også en rolle i å holde de samme tilbøyelighetene i sjakk. Maktbalansen kan kun skapes ved at makt møtes med motmakt. En annen variant av dette er at den sosiale appell, og seksuell appell fortsatt sentreres rundt alfa-individene. Det er ingen mekanismer som slår dette tilbake. Makt er sexy. Bøllen er sexy.

Men dersom det er slik, så kan man spørre om hvordan mekanismer som forutsetter samarbeid i det hele tatt har kunnet utvikle seg.

Biologene kan sikkert svare, men min refleksjon er at dette har sin årsak i en tilbøyelighet som er lett å forstå, nemlig mor/barn relasjonen. De mødre som tok vare på sine barn fikk en fordel med tanke på å spre egne gener. Da er det også lett at slike tilbøyeligheter vil fremelskes. Men hva med steget videre? Her trekker jeg frem en refleksjon jeg har kalt genetisk lekkasje mellom kjønn. Det vil si at begge kjønn har ervervet tilbøyelighet til omsorg og empati. Dette er da utgangspunktet for slektskapsseleksjon. Så er det slik at tilbøyeligheter er abstrakte pådriv. Det betyr at evnen ikke har en presisjon som kun treffer foreldre/barn relasjonen. Den treffer langt videre.  I dag ser vi at denne tilbøyeligheten er så sterk at den kan strekke seg utenfor arten. Vår hang til kjæledyr er en del av dette. Men vi ser det også i dyreverden hvor man stadig ser «sensasjoner» av type hund som tar seg av kattunger osv. Når det kan strekke seg så langt er det ikke vanskelig å anta at disse tilbøyelighetene kunne være det som trigget de første flokkdannelsene. Poenget er at når dette først skjedde så var suksessen formidabel. I kjølvannet av flokken har vi fått utviklet en rekke av det jeg kaller for sosiale tilbøyeligheter (samvittighet, empati, gjengmentalitet, konformitet, underkastelse, dominans, arroganse, massesuggesjon, rettferdighet osv.)  Mennesket har hatt en enestående suksess som art. Mye av dette skyldes sannsynligvis at menneskets evne til differensiering er enestående. Differensiering gir en formidabel tilleggs gevinst til samarbeidet. Sannsynligvis mangedobles effekten. Dette gir da også den erkjennelse av variasjon er en nøkkelfaktor for gruppesuksess. Uten variasjon vil innovasjon og dermed tilpasningsevne utebli, og på lang sikt vil det ende i fiasko.
Som en digresjon til slutt er det jo et selvmotsigende paradoks innenfor mange såkalte liberalistiske miljøer at man samtidig idealiserer den såkalte monokulturen. Det monokulturelle samfunn frarøver enkeltindividet sin egen frihet, i det man dyrker frem strenge normer for hvordan man skal oppføre seg. Hvordan kan man kalle det for liberalisme? Her kommer det «hellige evangelium» inn i bildet. Det er at frihet og mangfold gir styrke fordi det gir innovasjon og tilpasningsevne. Den ekte styrke i et samfunn skapes gjennom frihet og mangfold, ikke ensretting og konformitet.

Mennesket som ressurs i forhold til menneske som subjekt

I vår del av verden har vi etter hvert utviklet et ideal om å se alle mennesker som subjekter. Det vil si at mennesket er et mål i seg selv, som Kant uttrykte det. Det vil si at vi samtidig er kritiske til å se eller anvende mennesker som middel. Mennesket som mål i seg selv uttrykkes i beslutningsregnskapet i form av at hensynet til enkeltindividet, dets verdighet og livskvalitet kommer til uttrykk på verdisiden. Men dette forhindrer ikke at vi trekker inn to vesentlige fakta i denne refleksjonen. For det første er mennesker også ressurser. For det andre ligger det en klar tilbøyelighet i oss til å ta dette i bruke, til nytte og glede for oss selv og for andre. Det er vel et ubestridelig faktum at mennesker som ikke får vist frem sitt potensial vil oppleve dette som en sterk mental belastning. Dette er en mekanisme som ligger dypt forankret i våre sosiale tilbøyeligheter. Den evolusjonære forklaringen kan ha å gjøre med at det er en sterk sammenheng mellom sosial suksess og hvilket ressursmessig arsenal som disponeres.  Dette er da også grunnen til at alle individer naturlig søker etter en arena og vise seg frem på. Dette er ikke nødvendigvis en fysisk arena hvor man har tilgang på et stort publikum. Tilgang på ressurser vil som ofte avgjøre hvilken strategi som kommer til anvendelse i forhold til det å skaffe seg en slik arena. Og tilgangen på ressurser for oss mennesker er svært forskjellig fra individ til individ. Derfor er kreativiteten enorm. De mest synlige er jo mennesker som på et eller annet vis utmerker seg på en måte som kan fenge det store flertallet av oss. I den kategorien kommer fotballspillere, politikere, dansere, musikere, skuespillere, forskere, professorer, religiøse ledere, næringslivsfolk osv. De mer vanlige av oss finner andre arenaer. Her er kanskje arbeidsplassen en av de viktigste. Vi har yrker med status, eller vi legger all vår ære og stolthet i å gjøre en god jobb. Om vi mislykkes her finnes det alltids muligheter innenfor familien eller i vennekretsen. Her kan man fremstå som, den snille, den modige, den morsomme, den omtenksomme, den selvstendige, den rampete, den fromme, eller den hjelpsomme osv.
Om individet mislykkes eller ikke er fornøyd med sin arena oppstår en følelse av usynlighet. Denne tilstanden straffes hardt mentalt. Grunnen er enkel at dette innebærer en stor risiko. Risikoen kan være å bli ekskludert, holdt utenfor, nedverdiget, tråkket på eller misbrukt. Derfor er det feil, å kun betrakte mennesket som subjekt. Mennesket har et innebygget behov også et å bli sett på som en ressurs. Det heter at man som regel blir mer glad av å gi enn å få. Dette handler om at vår evne til å gi, også handler om å vise frem eget livsoverskudd. Da blottstiller den som får også det motsatte. Her ligger det altså en tilbøyelighet til å føle ubehag med det å få noe, uten å kunne gjengjelde gaven. Derfor har vi også tilbøyeligheter i retning av å ville gi tilbake. Dette er ikke utelukkende en menneskelig mekanisme. Hos enkelte fuglearter er det faktisk slik at sterke hanner plutselig kan finne på å mate hanner som står lengre ned på rangstigen. Dette handler om å ydmyke mottaker i den hensikt å vise frem sin egen rangorden og sitt eget livsoverskudd.
Det er avgjørende for individets følelse av verdighet at man innehar ressurser som man føler har en viss etterspørsel i omgivelsene. Derfor er dette med å synliggjøre eller usynliggjøre hverandres ressurser en viktig del av det sosiale spill. Sjelden er omgivelsenes bedømmelse av enkeltindividets ressurser rettferdig, positivt eller negativt. For også her gjelder loven om selvforsterkning i høy grad. Den som har en arena å vise seg frem på, vil gjennom det gjerne erverve seg flere og større arenaer, som igjen gir større muligheter osv. Motsatt vil en usynlig ikke kunne vise frem noe som helst, noe som gjør vedkommende enda mindre interessant og enda mer usynlig. En annen faktor spiller også inn her, det handler om massesuggesjon, i liten eller stor skala. Om et menneske blir beundret, vil denne beundringen ofte smitte over til andre, som dermed viser at de er på høyde med det ”som skjer i tiden” og hva som er ”kult”, for dermed å befeste sin stilling som lojalt og verdig medlem av gruppen. Den samme effekten skjer selvsagt i forhold til forakt. Selvsagt er det jo også en del av det sosiale spill å søke å undergrave andre. Det kan gå på alt fra egenskaper til oppførsel.

Sosial distanse

Jeg er mest opptatt av fenomenet, og at man i fremtiden skal kunne hindre at det oppstår så store sosiale avstander mellom folkegrupper at man ikke får øye på hverandre som medmennesker, og derfor kan oppføre seg forferdelig

Nils Christie[3]

Det å forstå og holde rede på andre enkeltindivider er en komplisert mental prosess, krever mye kognitiv kapasitet. Enhver mental prosess krever energi. Derfor er det en grense for hvor mange enkeltindivider hjernen kan klare å holde rede på. Det har versert anslag på at grensen går opp mot 200 individer, noe som kunne passe godt med en typisk gruppe i steinalderen.

Vi kjenner best de vi omgås med til daglig. Det å omgås gir mye info og det åpner muligheten til å skape oss et detaljert eller nyansert bilde av nære individer. Men vi kan ikke se og oppleve hverandres mentale landskap. Hjernen kompenserer for dette med å ta utgangspunkt i seg selv. Vi tenderer til å forstå andre med utgangspunkt i oss selv. Dette er en svært kompleks prosess og den er full av feil, overtolkninger, mistolkninger. Alt dette inngår i det sosiale spill. Men når vi beveger oss bort fra den indre sirkel vil den felles arenaen for samspill skrumpe inn. Den umiddelbare erfaringen svekkes og informasjonsstrømmen blir svakere. Det vil i praksis si at individene blir usynlige for hverandre. For vi har ingen arena å oppleve hverandre på.

Dette kompenseres ved å lytte til andres erfaringer og innføre mer fantasi i egen bedømmelse. Og vi begynner å basere oss på kategorier; sortering av mennesker i grupper hvor hvert individ har identiske egenskaper. Analytisk sett innser vi at feilprosenten kan øke dramatisk på denne måten, men det er ikke naturgitt at vi innser dette mentalt sett. Det har kanskje med behovet for trygghet å gjøre. Hjernen har behov for illusjonen å «vite hvordan de andre er». En viktig biologisk forklaring på dette er at det er bedre å være skeptisk, og ta feil, enn å være naiv godtroen og bli lurt. Vår tendens til å anlegge en kritisk sjablongmessig holdning til fremmede grupper, kan dermed være en biologisk programmering.

Begrepet sosial avstand er konstruert for å beskrive i hvilken grad vi samspiller med andre mennesker som vi bedømmer. Jo mindre direkte samspill, desto større sosial avstand. Familie, nære venner og kolleger er individer vi har mye direkte erfaring med. Vår treffsikkerhet i forhold til bedømming av disse personene er forholdsvis høy. Jo fjernere mennesker er desto mer blir vi avhengig av andres erfaringer for bedømming, og ganske raskt ender dette opp i sorteringer, eller stereotype forestillinger. Når hjernen ikke lengre kan bedømme individet på direkte eller nære erfaringer, så trer naturlig en sorteringsmekanisme inn. Individene blir plassert i båser eller grupper og vi tildeler egenskaper til gruppen, og har forventinger om at alle individer oppfører seg i forhold til dette. Dette er en av hjernens mange strategier for å kompensere for manglende informasjon. Det gir en trygghet og en opplevelse av å kunne beherske sine omgivelser på en god måte.
De betraktninger jeg har gjort i forhold til «massemennesket» passer godt inn i dette bildet. For en måte å handtere dette på er å etablere et sosialt skall. Det vil si at arenaen for egen utfoldelse skrumper kraftig inn, man skjuler egne sårbarheter og følelser. Man filtrerer seg selv i den hensikt å signalisere styrke. Når alle gjør dette, så vil denne «offentligheten» bestå av det jeg kaller for massemennesker, altså mennesker som fremstår mer eller mindre som umenneskeliggjort. Denne umenneskeliggjøring blir igjen gjenstand for måten vi fortolker hverandre på.

Sosial avstand behøver ikke alltid å bety fysisk avstand. Vi kan godt ha forskjellige samfunnsklasser som eksisterer side om side, men har minst mulig med hverandre å gjøre. Det samme gjelder subkulturer og kulturer som lever på samme område men ikke har noe med hverandre å gjøre. Selv på en arbeidsplass kan den sosiale avstand mellom ledelse og medarbeidere være svært stor. Effekten av sosial avstand er som regel negativ. Den selvbekreftende overfortolkningen går som regel i den retningen også. Man ender opp med negativ stigmatisering av grupper. Dette kan igjen føre til frykt og fiendtlighet, og kan ende i konflikt og krig.

Sosial distansering

Mekanismer som driver til sosial distansering handler ofte om forakt, aggresjon, fiendebilder samt behovet for å se oss selv og våre nære som av «et finere slag». Man ser mennesker, man oppfatter som lite tiltalende, som kanskje går kledd på spesielle måter, signaliserer holdninger, eller som man tillegger stråmannsholdninger som man i sin tur kan markere avstand til. Eller man kan ha andre markører man kan signalisere avstand til. Da kan handle om alt fra alder, til kjønn, til kultur, sosial klasse, kultur eller etnisitet. Dette har nær sammenheng med det jeg kaller for moralsk indignasjon. Jeg tenker at dette er en utbredt tendens som vi alle kjenner igjen i oss selv fra tid til annen. Dette er biologiske tendenser, som er i oss og som har å gjøre med det sosiale spill, og den evige jakt på sosiale gevinster. Noe som igjen refererer seg til dominanshierarkiet.

I ytterkantene av den sosiale avstand finner vi monstermennesket. Det er de mennesker som ingen har sett, men som alle snakker om. Det er velkjent at karismatiske leder og sterke personer bruker dette bevisst. Man fremhever det negative til det ekstreme eller regelrett dikter historier som umenneskeliggjør fienden. Dette er en mekanisme som blant annet hjelper soldater til å senke terskelen for å ta liv. Men bieffekten kan fort være at det samtidig senker terskelen for å begå ugjerninger og massakre på forsvarsløse mennesker. Men monstermennesket opptrer i en rekke sammenhenger i det sosiale spill. Ofte kan det se ut som vi har behov for slike kollektive vrengebilder, kanskje fordi det forsterker gruppetilhørigheten. Monstermennesket står for alt som er umoralsk, galt, ondt, dumt, ekkelt eller heslig. Gruppemedlemmenes klare avstandtaken indikerer god moralsk holdning og signaliserer tilslutning til gruppens verdier og normer. Man finner ideer om monstermennesker som tilhørende alle mulige slags kategorier. Jøder, religiøse minoriteter, katolikker, svensker, fattige, homofile, pedofile, innvandrere, vantro, muslimer, de rike, arbeiderklassen, de rødgrønne, akademia. I skrivende stund er man opptatt av de mange unge sinte menn. Det gjelder ikke min bror, eller min far, eller min sønn, eller kollegaene mine, eller vennene mine, men de finnes der ute de stygge sinte menn, som har alle de dårlige holdninger og politisk ukorrekte meninger. Refleksjonen er selvsagt at dette er fantasimonstre og kan ikke relateres til enkeltpersoner. Enkeltpersoner er alltid nyansert lar seg ikke fange inn i rigide sort-hvitt mønstre.

 

Det høflige mennesket

Eksempler fra historien: se her.

Da jeg var liten, syntes jeg det vi lært om høflighet virket tåpelig og rart. Vi lærte at når vi så fremmede på veien så skulle vi ta av oss lua, bukke og si «god dag». Og når vi møtte fremmede skulle vi ta dem i hånden og presentere oss. Tidlig forstod vi også at høflighet handlet om tilbakeholdenhet, være hjelpsom, ikke banne eller vise negative følelser.

Dette er jo noe som går igjen i alle kulturer, hver med sin egenart. I Thailand hilser man ikke som i Nord-Norge. Man hilser ved å sette håndflaten mot hverandre og bukke. Er man høyt rangert bukker man mindre enn om man er av lavere rang. Og rangen bestemmes ofte av synlig alder.

Som liten, oppfattet som sagt, jeg en viss tåpelighet i dette. Det var flaut, fordi det virket tilgjort, men også kanskje fordi denne bukkingen er et biologisk signal om underkastelse. Det ligger en viss ydmykelse i dette.

Vi fikk selvsagt aldri noen forklaring, eller refleksjon over hvorfor man skulle opptre så høflig, særlig mot fremmede, men det inngikk som en del av det sosial-kulturelle normsettet. På samme måte ser jeg, i Thailand, når f.eks. jeg møter foreldre med små barn, så ser jeg hvordan de arbeider med barnet for å få det til å gjøre sin «wai», den asiatiske hilsen. Dette innlæres som en del av det sosiale normsettet, uten nærmere forklaring eller refleksjon.

I dag, tenker jeg at dette er paleo-konstruksjon, som drives frem i møtet med en fundamental utfordring, i forhold til sosialt samspill, som går utover vår egen inngruppe. Det fundamentale problemet er allerede nevnt i refleksjonen om sosial distanse, og i forhold til massemennesket. Kortversjonen er at vår hjerne har begrenset kognitiv kapasitet, og informasjon i forhold til å kunne kjenne mer enn kanskje 200 mennesker på basis av individuelle egenskaper. Utenfor dette opererer hjernen med sorteringer og kategorier, hvor gruppene tilegnes egenskaper, i stedet for individet. Og som jeg er inne på i refleksjonen om sosial distanse, så bærer dette raskt over i fremmedfrykt eller fremmedfiendtlighet.

Den primære emosjonelle responsen i møte med fremmede mennesker er sannsynligvis frykt. Og fryktens første primærstrategi er å stikke av eller gjemme seg. Jeg husker en tv-dokumentar fra Brasil da jeg var liten. Det handlet om en indianer-stamme som aldri hadde vært i kontakt med sivilisasjonen. For det første var det vanskelig å finne dem. Og de eneste bilder eller film, vi så av dem, var at de flyktet inn i jungelen. Dette er en biologisk primærstrategi, fordi den er den sikreste måten å overleve på. Men dette må overvinnes dersom mennesket skal kunne samarbeide i store antall, noe som jo er menneskets varemerke.

Det neste biologiske hindret i møte med fremmede menneskegrupper er rangeringsmekanismen. Hvem av oss er størst og sterkest? Hvem skal dominere? Hvem skal underkaste seg? Hos dyr ser man jo dette best når vi ser fresing, reise bust, brøling og hyling. Vi mennesker har jo lignende signaler, gjerne i form av utrop, vi løfter hendene, eller legger dem i kors, setter beina langt fra hverandre osv. Alt dette er biologiske signaler for dominans.

Og det er klart at dersom disse biologiske primærstrategiene slipper til, så ender jo det enten med flukt, eller krig.

Det som er menneskets varemerke er at vi har klart å temme disse biologinære reaksjonene og utviklet måter å tilnærme oss hverandre på, som åpner for noe helt nytt: samarbeid på tvers av inngrupper.

Den biologiske drivkraften bak denne utviklingen er sannsynligvis nysgjerrigheten. Først var vi redd hverandre. Så hatet og foraktet vi hverandre. Men på et eller annet stadium i utviklingen har vi altså blitt nysgjerrige på hverandre. I den grad nysgjerrigheten har vært stor nok til å overvinne, frykten og aggresjonen, så har dette medført så store fordeler at dette er noe mennesket har endt opp med å investere i. Og fordelene er åpenbare. Her er det mulighet for:

·       Handel

·       Kulturutveksling

·       Teknologiutveksling

·       Genetisk utveksling (mindre innavl)

De grupper som klarte å samarbeide med hverandre, har sannsynligvis oppnådd så store fordeler at de har vokst på bekostning av andre, mer fiendtlige grupper. Dette er begynnelsen på utvikling av sivilisasjon.

Det er viktig å forstå at de første primære responsene på møte med fremmede er biologisk dominerende, og at det skal mye kognitivt arbeide til for å overvinne dem. Dette er en biologisk realitet som gjelder den dag i dag. De fleste av oss vil kjenner igjen disse responsene i møte med fremmede. Vi kjenner en viss nervøsitet, som jo er en fryktreaksjon. Vi kjenner sjenanse, som jo er redsel for å dumme oss ut, som igjen refererer seg til skam, som igjen refererer seg til sårbarhet og vårt behov for å skjule sårbarheten slik at vi kan fremstå med mest mulig styrke. Dette refererer seg igjen til uavklart rangering, og et ønske om å skåre best mulig på den skalaen. I tillegg vil noen av oss kjenne både på tendens til forakt, og behov for å dominere de andre.

Om vi legger alt dette sammen, så innser vi at møtet med fremmede er en svært kompleks sosial prosess. Vi kjenner ikke individet. Vi tenderer til å knytte det opp mot stereotyper som ofte kan være negative. Situasjonen har en innebygget latens for emosjonelle responser, som truer fred og likeverdig samarbeid mellom oss.

Alt dette møtes med en kulturelt paleo-konstruert strategi av høflighet. Bukkingen fungerer som et forsiktig tegn på underkastelse, eller i alle fall en vilje til ikke å dominere, eller å provosere. Vi innser at alle høflighetsfrasene har et rituelt preg over seg. Det gir en forutsigbarhet som demper usikkerheten mellom partene. Og høfligheten fremelsker positive signaler som hjelpsomhet og kanskje utveksling av gaver osv. Samtidig demper den alle negative impulser, slik at vi unngår å såre eller fornærme noen.

Alt dette hjelper oss til stålkontroll over våre biologiske impulser i en kritisk fase i møtet med fremmede. Og det er viktig å komme gjennom denne kritiske fasen, på en mest mulig positiv måte. For det skaper igjen den arenaen som skal til for å kunne vise oss frem for hverandre som individer med menneskelighet. På den måten har mennesket overvunnet et kraftig biologisk hinder for å kunne utvide sin sosiale kapital og skape symmetriske likeverdige allianser, til gjensidig nytte for hverandre.

Sosial punktering

Sosial distanse medfører akkumulering av sosiale spenninger. Prosessen er vel forholdsvis enkel å forstå. Sosial avstand forhindrer at informasjonen mellom oss flyter fritt. Jo større avstand, desto mindre vet vi. Men vet vi at vi ikke vet? Er vi ureflektert så gjør vi ikke det. For vi har en fantasi som kompenserer for dette i vårt mentale landskap. Og, som tidligere nevnt, så er ikke fantasien en nøytral mekanisme. Noen ganger når jeg møter mennesker jeg ikke har sett på lange, så kan jeg få den kommentaren at «jeg må ha slanket meg». Og jeg kan vite at det er det motsatte som har skjedd. Saken er sannsynligvis den at siden jeg er litt rund, og det er lenge siden noen har sett meg, så forsterkes denne egenskapen i fantasien, slik at de husker meg rundere enn jag faktisk var da de så meg sist. Fantasien former sine bilder etter eget «forgodtbefinnende». Ofte er dette påvirket av emosjoner. Hadde vi et godt forhold til et menneske, vi ikke har sett på årevis, vil det gjerne bli til et glansbilde i vårt sinn. Og motsatt: Vi har en naturlig biologisk programmering til å se på det fremmede med en blanding av frykt, forakt og aggresjon. Vår fantasi om «de andre» kan ofte ta denne retningen. Vi opplever fremmedfrykt. I mangel av noe annet, vil fantasien vår skape konspirasjonsteorier om de andre. Og vi tenderer til å demonisere dem. Om vi så lar vårt atferdsmønster styres av dette i vårt møte med de fremmede, så skaper det tilsvarende motreaksjoner. Våre antagelser bekreftes. Det blir en selvoppfyllende profeti. Slik kan fiendskap mellom grupper oppstå av absolutt ingen rasjonell grunn. Og alle taper på fiendskapet fordi det hindrer det gode samarbeid og det eskalerer fort til konflikt. Det jeg snakker om her er av den største viktighet. Dersom flertallet ikke skjønner dette, kan de føre senere generasjoner i avgrunnen.
En vaksine mot dette består av akkurat den kunnskapen jeg nå har formidlet, pluss viljen til å møte mine «fiender». Viljen til å møte, innebærer viljen til samvær, til dialog, til forståelse, til gjensidig respekt, til sosialt samspill, til å handle med hverandre, til å bruke hverandres produkter og tjenester. Alt dette kaller jeg for sosial punktering. For det vi snakker om her en bevissthet på å punktere spenningen mellom grupper og personer. Jo større avstand, jo lengere tid, desto høyere er den sosiale spenningen. Vaksinen er hyppige møter og jevnlig sosialt samspill.

Eksempler på beundringsverdig sosial punktering finner du f.eks. i denne dokumentaren på NRK. (Håper linken den varer). TV2 hadde i sin tid en serie som het «Til Bords med fienden». Dette var en serie om mennesker fra fiendegrupper som kom sammen for å spise. Dette med å spise sammen er faktisk ingen dårlig ide. For det gjør noe ubevisst med bindingen mellom mennesker. Sannsynligvis handler det om urgamle mekanismer i oss. Det er også viktig at vi sitter sammen, altså at vi ikke står. Dette er kroppsspråk som hjelper til med å åpne oss opp for hverandre. Kanskje går det an å eksperimentere enda mer med dette. Jeg har lenge tenkt at en god katalysator for å få en forhandling ut av vranglås er at det er små barn og kjæledyr tilstede. Dette utvider den arenaen vi viser oss frem på. Og det endrer våre bilder av hverandre. Det skjer en bevegelse fra massemenneske, det avindividualiserte og over til at vi ser hverandre som individer. Det er det som skal til for å tilegne hverandre etisk verdi. Det er en vinn-vinn for alle parter.

Eksempel på sosial punktering:
https://www.youtube.com/watch?v=bVV2Zk88beY

Rasjonelle beslutninger i det sosiale spill

Se også her og her. Den som reflekterer over rasjonelle beslutninger kan fort komme til den tro at dette er den optimale måten å beslutte på i alle sammenhenger. Det er ikke tilfelle. Jeg mener å ha lest om forskning som antyder at mennesker som evner å følge intuisjon eller magefølelse har høyere suksessrate enn de som søker å ta beslutninger på en mer «faglig» eller «vitenskapelig» måte. Det kan være flere forklaringer på dette. Den ene er at de prosesser som foregår i underbevisstheten har langt større prosesseringskapasitet enn det bevisste. I dette kan det ligge mengder av ikke-språklig kunnskap, eller momenter som aldri er formulert i ord, men som likevel er vesentlig å legge vekt på. Med andre ord besitter man innsikt som man ikke er i stand til å formulere, men som likevel slår gjennom som intuisjon eller magefølelse. Årsaken til denne språkløsheten kan for eksempel være at innsikten er blitt til i deler av hjernen som er språkløse. Men det kan også være at det er sosiale tabuer, eller kraftige egoistiske tilbøyeligheter involvert, men at dette er så uakseptabelt at det skjules for bevisstheten. Dette kan være tilbøyeligheter som handler om å søke suksess i det sosiale spill. Det sosiale spill har sin egen dynamikk. Det er ikke nødvendigvis den med de viseste tilnærminger som vinner. Det er heller ikke den mest reflekterte. Dveling ved beslutninger fremviser nøling, usikkerhet. Dette er ikke egenskaper som vinner frem i det sosiale spill. De som vinner frem i det sosiale spill, gjør det ofte ved oppvisning av selvsikkerhet, styrke og besluttsomhet. Når man så oppnår gjennomslag, opptrer selvforsterkningseffekten. For gjennomslag innebærer at man får flere med seg, det gir allianser, det gir makt, og dermed også enda større gjennomslagskraft. Dette forholdet skaper et paradoks man bør være klar over. For da er det slik at enkeltindivider med et velfungerende retorisk talent som oftest vinner over analytikerne, rent sosialt sett. Om man tenker på seg selv og sitt, så er det mest lønnsomt for de som klarer å utnytte intuisjon og følge sin magefølelse. Sosialt sett er det viktigere å få rett enn å ha rett. Men, min påstand er da, at å videreføre dette til å ta store beslutninger på vegne av de mange er fatalt. Beslutninger på gruppenivå, for bedriften, for samfunnet blir kun optimale med en mer vitenskapelig, faglig tilnærming. Men alt for ofte ser man at disse krefter, retorikk og sosialt spill infiserer slike store beslutningsprosesser. Stikkord her er prestisje. Prestisje handler jo om kampen for å få rett. Det å få rett gir alltid plusspoeng i det sosiale spill. Motsett, det å få feil, kan være fatalt.

Arroganse

Arroganse er en asymmetrisk sosial relasjon. Arrogant atferd kan defineres ved at man plasserer seg selv i en overordnet posisjon i forhold til den man har med å gjøre. Det kan utløse narsissistiske trekk. Tendensen til å spille en rolle øker drastisk med asymmetri. En arrogant person viser dette på mange måter. Han demper sin humor, han holder personlig avstand, han endrer språket (mer formell, banner ikke etc.). Han er bevisst på informasjonen som deles. Informasjon er gjerne tendensiøst fremstilt. Han er tilbakeholdende med å gi analytiske begrunnelser. Han går ikke inn i noen form for likeverdig dialog. Terskelen i forhold til manipulasjon øker med arroganse. Denne typen asymmetri virker ofte selvforsterkende fordi den begrenser den arenaen man har for å kunne vise frem sitt egentlige jeg. Derfor forsterkes stereotypene. Det kan tenkes at arrogante mennesker har en overhyppighet i tendensen til å anse seg selv som en del av en høyverdig gruppe, som håndterer mennesker i en mer mindreverdig gruppe. Slike tendenser kan fort utvikle seg til at etikken blir forskjellig for de to gruppene.  Kort oppsummert kan det vel bli slik at den mindreverdige gruppen avindividualiseres, mens i den høyverdige gruppen, aksepteres individet. Kanskje forsterkes også normkravene i den høyverdige gruppen, slik at høyverdigheten dermed kan bekreftes og forsvares.

Sjenanse kan ofte forveksles med arroganse, fordi den sjenerte ofte kan ha en atferd som ligner på de forhold som er nevnt.
Det er latent fare for arroganse i enhver relasjon hvor det forekommer innslag av eksklusivitet eller ujevnt maktforhold. Eksempler på relasjoner i den første gruppen kan være leder/medarbeider, lege/pasient, saksbehandler/klient, pastor/troende, politiker/borger, foreldre/barn, lærer/elev. Den andre gruppen (eksklusivitet) mann/kvinne, rik/fattig, norsk/muslim, akademiker/lekmann osv.
For den/de som utsettes for arroganse er dette ikke bare negativt. Man lærer om en side av mennesket som kanskje er mer usynlig for de som er høyere opp i hierarkiet.

Sosial kannibalisme

En måte å opphøye seg selv på er å vise avstand i forhold til andre individer som det er akseptert å forakte. Det å fremstå som et såkalt «moralsk høyverdig» individ handler ofte om å vise avstand til andre på forskjellig vis. Teknikkene kan være mange. Det enkleste og mest direkte er jo å snakke om andre på en nedsettende måte. På engelsk kalles det for «virtue signaling». Det kan kanskje oversette med dyds-signalering. Man viser avstand ved å kritisere andre, og setter derved en høyere moralsk standard for seg selv. Samtidig vil jo den som omtales, tape moralsk anseelse. Med andre ord spiser man av andres moralske kapital.
Man kan også snakke nedsettende om grupper av mennesker. Man kan unngå bestemte steder. Man kan være eksklusiv i sitt valg av venner. Man kan tilhøre eksklusive grupper. Man kan innta en foreldre-rolle eller en formyndersk holdning overfor den foraktede. I alle slike sammenhenger så oppnår man en sosial gevinst på bekostning av andre. Derfor kan det også kalles for sosial kannibalisme. Dette er noe vi alle, mer eller mindre bevisst driver på med. Men med å være bevisst på fenomenet kan man jo forsøke å dempe det.

Etikk og moral som ingredienser i det sosiale spill

La meg starte med å påpeke at overholdelse av moralske normer krever innsats. Innsats krever ressurser. Med andre ord varierer evnen til moralsk oppførsel mellom individer. Så vil jeg også påpeke at normer kan sorteres i forhold til signifikans på sosialt samspill, og på livskvalitet. Normer er nødvendig for å stabilisere det sosiale samspill. Og det er nødvendig for å dyrke frem livskvalitet, og spesielt avdempe lidelse. Dette siste poenget er jo det mest grunnleggende i Empatisk etikk.  Så i ene enden av denne skalaen finner vi altså normer som er absolutt nødvendige i forhold til de nevnte kriterier. Det er det jeg kaller for universelle normer. På den andre siden av dette spektrumet finner vi det jeg kaller for fin-etiske normer. Men disse normene kan være fjernt fra det nødvendige. Et eksempel på en slik norm kan være at du ikke må sovne når Den Store Leder taler.

Det at dette ikke er signifikant i forhold til de gitte kriteriene over betyr ikke at alle kulturer og sosiale miljøer tar lett på det. Det så vi for noen år siden, i Nord Korea, da en fremtredende minister, nettopp sovnet mens den nordkoreanske lederen talte. Det ble grusom dødsstraff. Et annet eksempel er f.eks. det gammeltestamentlige forbudet mot å samle ved på sabbaten. Det førte jo også til dødsstraff.

Jeg vokste opp som syvendedags adventist. Vi vokste opp med utallige regler[4]. Vi skulle ikke leke på sabbaten (lørdagen), vi skulle ikke høre på popmusikk, vi skulle ikke spise svin, blod eller sjømat, vi skulle ikke røyke eller drikke alkohol, vi skulle ikke drikke kaffe, vi skulle holde sabbaten (strenge krav), lese Bibelen, ikke ha sex før ekteskapet, vi skulle ikke engang tenke på sex og aldri begjære noen. Vi skulle ikke handle på sabbaten, vi skulle ikke jobbe på sabbaten, vi skulle ikke gå på skole på sabbaten. Jenter kan kun bruke kjole på sabbaten. Listen over «gjøre, ikke gjøre» er uendelig. Vår evne til å holde alle disse reglene bestemte vår status i gruppen. Om vi framsto som flinke og fromme kunne statusen bli «en god adventist». Da ble man populær og fikk mange verv i menigheten. Jeg kaller det gjerne for moralsk kapital. Med i dette spillet hører selvsagt også høylytt uttrykt indignasjon over de andre som ikke er fullt så flinke. Slik atferd godskrives selvsagt også på kontoen for personlig moralsk kapital.

I den andre enden har man de som kanskje ikke får det til, ikke bryr seg så mye, eller uforvarende kommer til å blottstille sin utilstrekkelighet. Disse får kanskje status som usynlig, tolerert eller foraktet. I adventistsamfunnet ble man aldri ekskludert, kanskje fordi det fikk negative økonomiske konsekvenser for menigheten. Men ekskludering er ellers en vanlig reaksjonsform.
Men, det finnes selvsagt mye verre systemer enn adventistsamfunnet, selv i dag. Et eksempel kan f.eks. være Taliban. Taliban har blant annet forbud mot musikk, dans og film. De har strenge forbud for kvinner. Jenter kan ikke gå på skole, de må ha «verge» for alt de skal gjøre. De kan ikke kjøre bil, og de kan ikke vise seg offentlig uten burka.
Alt dette forsvares i moralens navn. Men det å steine et «skyldig» menneske er ikke umoralsk, det regnes vel tvert imot som moralsk. Ingen problem at barn ser på.
I det sosiale spill fungerer dette som hersketeknikk. Det åpner for en konstant prosess av «sosial utrenskning». Refererer her til refleksjonen rundt konformitet, som jo egentlig dreier seg om de samme mekanismene. For det andre gir et normsett, som er vanskelig å overholde mulighet, til å heve seg selv ved å kunne oppvise fromhet. Dette kan igjen forsterkes ved å fordømme de som ikke er fullt så flinke, slik at man hever seg selv opp ved å trykke andre ned. Den beste kur mot dette er at man ikke aksepterer at etikk, moral eller synd skal kunne fungere som en begrunnelse i seg selv.

I forhold til kommunikasjonsmodellen tenker jeg at den sosiale bindingseffekten er mye sterkere i barne- og foreldre-modus enn i voksenmodus. Foreldremodus er ofte en utveksling av holdninger av forskjellig art, også moralske. Ved å bekrefte hverandres holdninger skapes gruppetilhørighet og samhold. Jeg tror at de av oss med sterke sosiale antenner uttrykker og aksepterer holdninger, først og fremst på grunn av tilhørigheten, og ikke på grunn av holdningene i seg selv. Derfor kan helt urimelige holdninger vokse og utvikle seg i visse miljøer, og flertallet aksepterer dette. På toppen av det hele får vi den effekten som kalles massesuggesjon, hvor mennesker hauser hverandre opp, helt til massen blir et ustyrlig kynisk og heslig vesen med sitt eget liv, uten empati, uten refleksjon, men voldelig, ja til og med dødelig. Mye av den kulturelle moralen vi har vedlikeholdes og sementeres ved hjelp av disse mekanismene.

En annen variant av slike mekanismer kan handle om tilfeldige sosiale fluktuasjoner. Vi vil alltid ha utsatte mennesker i de sosiale miljøene. Fellesnevner er at skaper grader av uvilje i omgivelsene sine. Så kan det komme en eller annen hump i form av et ord som falles skeivt eller en original handling. Dette skaper et ubevisst påskudd til en viss grad av irritasjon. Så kan altså en av de med pondus nok påtale eller påpeke dette, gjerne i manges påhør og på den måten utøve en grad av krenkelse mot det individet. Og dette kommer da ut rent intuitivt, spontant og den første rettferdiggjøring er egentlig i tåkeheimen. Omgivelsene bekrefter dette sine signaler, som om de har forstått noe de egentlig ikke har forstått. De kjenner intuitivt at de forstår det, selv om de egentlig ikke forstår det. Det som er vesentlig her er å gi sin tilslutning ved å fremstå å forstå det, slik at man ikke blir bedømt «like dum som han». På den måten sprer tilslutningen seg i omgivelsene, hvor av noen går hjem og virkelig begynner å tenke over sakene. Det er nemlig vesentlig å ha forstått det slik at «jeg ikke blir offer neste gang». På den måten fungerer spillet katalyserende for tanken, og sender mange i tenkeboksen med motiv av å skape en fungerende narrativ for kutymen som nå er i ferd med å etablere seg. På den måten skapes en kognitiv kraft for kollektiv rettferdiggjøring. Dette utvikles da, og temaer rundt dette blir til. Deretter får vi en kreativ prosess, beskrevet her, hvor kutymen eller normen utkrystalliseres med risiko for å selvforsterkes i et kappløp hvor man tyr til stadig sterkere reaksjoner og responser og utrykker sine indignasjoner, med det sosiale gevinster det gir utsikt til.

I forhold til vår tid, så er det en refleksjon at svingninger i normer skjer hurtigere enn tidligere. Vi har en verden som aldri har forandret seg hurtigere enn nå. Det betyr også at kulturelle endringer går raskere. Og på grunn av teknologi og globalisering så sprer dette seg hurtigere rundt omkring i verden. Når man i skrivende stund river ned statuer i USA, og uttrykker sterke moralske indignasjoner over politikere som kler seg ut i indianerdrakter, og ikke minst sterke kampanjer mot seksuell trakassering, så har alt dette sammenheng med normer som er i hurtig endring. Ting som var greit før, er ikke greit lengre. Ting som bare var problematisk før er nå karrieredrepende, selv om det skjedde for noen tiår siden da normene ikke var fullt så spisse. I dag er det ingen som aksepterer slaveri. Så kan vi si at verden går fremover. Sørstats-generalene for 200 år siden aksepterte slaveri. Men det gjorde de fleste i deres samtid. Er det grunn god nok til å rive ned statuer? I steinalderen satte man ut svake barn, og noen kulturer kastet de eldre utfor stupet.  Men sannsynligvis hadde ikke du og jeg eksistert om ikke noen den gang hadde gjort slike beinharde prioriteringer. Da er vi igjen tilbake til sammenhengen mellom normer og ressurser. Vår kultur har sannsynligvis muligheten til å holde seg med «finere» normer enn fortidens kulturer. Vi kan også forestille oss at verden enda går fremover i noen hundre år. Da kommer vi kanskje til en epoke hvor all mat er syntetisk produsert. Vi trenger ikke å spise dyr mer. I en slik kultur vil det raskt utvikle seg normer mot det å spise dyr. Man kan godt tenke seg at mennesker blir arrestert og straffet for «dyrespiseri». Hvordan vil så denne fremtidskulturen se på oss? Vi har jo utviklet rene konsentrasjonsleirer, for masseproduksjon av kjøtt. Er vi da så mye bedre enn de som i tidligere tider holdt slaver? Vi må ikke glemme at vi står på skuldrene til alle disse som gjennom sitt slit og sine prioriteringer gjorde vår kultur mulig. Og de stod på skuldrene til kulturer som måtte gjøre sine prioriteringer. Og dette strekker seg tilbake til steinalderen og før det, til en periode hvor naturens harde brutalitet var enerådende.

Hovedproblemet her er et grunnleggende menneskesyn som ser mennesket gjennom dikotomiske briller av sort-hvitt. Enten ond eller god. Det er et menneskesyn som behøver realitetsorientering. Menneskekulturer handler i avmakt, hver på sitt nivå. Vi kan ikke stoppe dyrespisingen på et øyeblikk. Vi er avhengig av å utvikle kunnskap og teknologi som kan erstatte det som i dag er ugreit. Empatisk etikk er nådeløs på at det er etisk galt å spise dyr. Men empatisk etikk er grunnleggende utopisk. Det vil si at den stiller opp utopien foran oss, slik at vi vet i hvilken retning vi bør streve. Ja, vi er umoralske, og det vil vi sannsynligvis alltid være, målt opp mot denne utopien. For, i tillegg til det utopiske målet, så trenger vi også refleksjonen om menneskets avmakt, ikke som en sovepute, men for å kunne opprettholde forståelse og ikke minst aldri bruke denne avmakten til å gjøre det virkelig umoralske, nemlig å avskilte mennesket fra dets verdighet.

Sosial utrenskning med moralske virkemidler

Det ble lite søvn denne natten. Lille-jenta er syk. De mangler ved til å varme opp vann. Han rakk ikke å sanke ved i går fordi hele dagen gikk med på å finne et lam som var gått seg bort. Da Joshua endelig fant lammet sitt, kom han i klammeri med noen som hevdet at det var deres lam. Lammet var merket. Men det spilte ingen rolle. Joshua er både mindre og svakere enn gjennomsnittet. Mora var fattig enke. Det hadde vært magre kår i oppveksten. Han kjemper en hard kamp for seg og sin lille familie. Tapet av et lam kan bety liv eller død for minstejenta. Han hadde opponert og hevdet sin rett. Det hadde ikke hjulpet. Men bare det at han hadde åpnet sinn munn hadde gjort noen fornærmet. Joshua er en outsider. Han vet godt at han mangler de forbindelser og allianser som skal til for å vinne en eventuell tvistesak. Likevel hadde han åpnet sin munn og uttrykt sin mening.

Hele dagen og halve natten hadde gått med i denne harde kampen for tilværelsen. Nå var minstejenta livstruende syk. De hadde ikke ved og det var sabbat. Derfor hadde han gått grytidlig ut, slik at ingen skulle se ham. Dette er selvsagt ikke første gangen. Det hendte støtt og stadig at Joshua ikke klarte å rydde plass til sabbaten. All hans tid går med i kampen for å overleve. Hver syvende dag er for de rike. De som har tjenere, arbeidsfolk og slaver. Den som strever vil ofte slite med å klare dette.
Så Joshua hadde rutiner på å skjule sine aktiviteter på sabbaten. Men, i dag må noen ha sett ham, fordi de ventet på ham der ute. Hva de ellers gjorde der i utmarka, tidlig på en sabbats-morgen er vanskelig å si. Eneste grunn for å gå dit er jo å samle ved.

De tok ham og la ham i bakken. Han ble bakbundet og ført tilbake til landsbyen. Her ble han satt i en jordhule i påvente av at høvdingen skulle avgjøre hans videre skjebne. Mens han satt der fattet han håp om at han ville få en mild irettesettelse. Han var tross alt en fattig mann. Ikke hadde han drept noen, ikke drevet hor og heller ikke stjålet noe. Det var en liten forseelse gjort i ytterste nød. Han har alltid sett opp til landsbyhøvdingen som et rettferdig menneske. Han ville nok høre på fornuft.

Så kom tiden da han ble ført frem for landsbyhøvdingen Moses, som regjerte sammen med sin bror Aron.

Sjokket var totalt da Moses gav ordre om at han skulle steines. Alle hans forklaringer var blitt oversett, og Moses hevdet å ha fått ordren fra selveste Gud.

Teltet blir brutalt revet opp og en kommende enke og hennes dødssyke datter blir brutalt revet ut av sengene og ført ut av landsbyen. Ordren gjelder hele landsbyen. Alle er beordret til å overvære denne seansen, slik at de kan lære hva som skjer dersom man bryter sabbaten. Alle overværer de en brutal prosess med langsom og pinefull henrettelse av et menneske, som ikke har gjort annet galt enn å sanke ved på feil tid. De grå mennesker følger ordren. De er lydige, de er fromme de er datidens moralkorps. De kaster små steiner slik at lidelsen skal vare lenge. Lille-jenta overlever ikke den neste dagen, og det går ikke lenge før en desperat enke er fritt vilt på kjønnsmarkedet i et desperat forsøk på å overleve dag for dag.

(Fritt etter 4. Mos. 15 32-36)

Menneskets moral har utgangspunkt i en nyansert biologisk programmert miks. Et av disse elementene er det såkalte handicap-prinsippet. Det handler om å vise at man makter å slepe på en byrde, og oppnå sosial gevinst av det. Når alfa-mennesket finner opp normer av type «sabbat» og «tiende», handler det også om sosial utrenskning. For det å holde regler og normer, krever ressurser. De med minst ressurser vil ikke klare dette. De risikerer da å bli offer for sosial utrenskning. Konsekvensen kan handle om skammeliggjøring, inndragning av rettigheter, utestenging, utfrysning, eller sterkere sanksjoner.

 I verste fall handler det om ren slakting slik at man i tillegg til den sosiale gevinsten også kan røske til seg det som måtte bli igjen etter dem. Er man heldig, slipper man unna med advarsel, eller ydmykelser.

Derfor er det viktig å være klar over disse mekanismene i det sosiale spill. Husk at det alltid er noen som tjener på slike prosesser. Det kan handle om alt fra oppvisning av makt, inndragning av goder, til avskrekking, til alliansebygging. Dette er også moralsk hersketeknikk. Og den er kun mulig dersom flertallet av oss gir dette næring i form av å opptre som lydige grå mennesker.

Rent moralsk gir det også grunn til å stille kritiske spørsmål ved alle normer og spørre seg selv hvilken funksjon de har. I et modent samfunn vil de normer, vi holder oss med, være rasjonelt begrunnet med utgangspunkt i et ufravikelig menneskeverd. Det vil automatisk renske bort slike normer som «sabbaten» fordi mekanismen ikke handler om menneskeverd, men om sosial utrenskning. Det hører ikke hjemme i et sivilisert samfunn.

Tillegg 1: Mulige biologisk bidrag til sosial utrenskning

Det er noen år siden jeg skrev dette. I mellomtiden er det en forestilling som stadig har dukket opp i tankene. Det er en spekulasjon om sosial utrenskning, i seg selv kan skape seleksjonspress. Da tenker jeg som følger:

Det miljøet, individets etterkommere vokser opp i, har mye å si for etterkommernes biologiske resultat. Med andre ord kan man forsterke biologisk profitt ved å holde miljøet i hevd. Dersom denne antakelsen er korrekt, er det altså biologisk lønnsomt å drive med sosiale utrenskningsprosesser. Dette kan nok da manifestere seg på flere måter. For eksempel:

1)   Nøytralisere og utrenske lavstatus menn
Refleksjon om lavstatus menn, se her, og her, og her og her. Da handler det om at kvinner som er den aktive part i seksuell seleksjon, orienterer seg oppover i hierarkiet, mens det store presset kommer nedenfra, fra menn som er uten interesse. Det er dette som igjen skaper det jeg kaller for den biologiske kjønnsknuten. Et miljø med store grupper uinteressante menn, med dårlig selvkontroll og svak selvinnsikt, er ikke bare plagsomt, men også farlig. Sosiale utrenskningsprosesser kan altså bevirke til døtrenes muligheter til biologisk suksess forbedres. Den naturlige alliansen her er et bredere lag av kvinner i samspill med elite og alfa-menn. Disse har alt å tjene på, enten å redusere lavstatus menn til produksjonsmidler, eller kvitte seg med dem. Det blir jo ofte en kombinasjon av begge deler.

2)   Utvikle høystatus subkulturer
Slike subkulturer preges ofte av krevende normsett, som ofte forsterker seg selv og inngår som en del av det sosiale spill. Dermed oppnås en eksklusivitet, selvberettigelse og sosial distanse mot omverden. Bevisstheten om normsettet diskrediterer de som er utenfor, men skaper også en sosial utrenskningsprosess innad i systemet. Mye av dette måles som sagt mot et strengt normsett, som jo i sin tur avspeiler handicap-prinsippet og dermed også livsoverskudd. Slike sosiale miljøer utvikler som regel også dekadente tendenser, forårsaket av at menneskeverdet kommer under press.

3)   Sosial arv
Dersom man klarer å sverte ned grupper eller familier, kan dette leve videre, i mange generasjoner som følge av mekanismene i sosial arv. På den måten kan sterke sosiale spillere vinne reproduksjonspoeng, langt utover egen livslengde i generasjoner fremover. Noen ganger kan dette selvforsterke, og utvikle deg til «evig» undertrykkelse av enkeltfamilier, og marginale grupper.

4)   Sanksjonisme
Sanksjonisme og strenge normer henger sammen. Det å holde seg med strenge normer har en rettferdiggjørende effekt på utløsning av sanksjoner. Samtidig er det å utløse sanksjoner en maktdemonstrasjon; et typisk alfa-trekk. Ergo kan alfa-regimer fristes til å etablere urimelige og strenge normer. Og, jo strengere straffer, desto større blir maktdemonstrasjonen.

Selvsagt er det ingen nyutviklede emosjonelle systemer som dyrkes frem. Her er nok av allerede eksisterende systemer til oppgaven: aggresjon, frykt, forakt, heroisme, stolthet, dominans, tribalisme, rivalisering og skam. Dette er en sammensatt mikstur. Alt dette manifesterer seg i det sosiale spill. Det er også verdt å merke seg at gjennomslag i sosiale utrenskningsprosesser gir god sosial valuta som adderer seg opp i form av moralsk- og sosial kapital.

Tillegg 2: Biologisk bidrag til sosial utrenskning som en del av kamp om økonomiske ressurser

Samme resonnement som det første tillegget. Men her har jeg kommet på en mulig enda kraftigere mekanisme for dette. For det er jo slik at dersom ressurstilfanget er konstant, så blir det mer på hver dersom det blir færre å dele på (nullsumspill). Det vil si at dersom man klarer å få bort brysomme konkurrenter, for eksempel til matfatet, så blir det mer igjen på en selv og sine. Så det å få bort mennesker ved hjelp av sosial utrenskning vil da gi en fitness-plusseffekt for de som blir igjen. Selvsagt blir dette nyansert. For individer med evne til større verdiskaping enn sitt eget forbruk, vil, sett i et økonomisk perspektiv, bli biologisk ulønnsomme og renske ut. Det introduserer jo en egen logikk som blir slik at det er mest sannsynlig at svake individer blir en byrde. Og vips der har vi et «biologisk motiv» som sikter inn aggresjon mot svake og sårbare individer. Og vips så har vi en biologisk forklaring på mobbefenomenet. Mekanismene som virker i dette, er jo foreslått i det forrige tillegget, så det er ikke nødvendig å gjenta her.

Tillegg 3: Medlemskap i menneskeheten

Uttrykket medlemskap i menneskeheten refererer til noe dypere enn bare fysisk utenforskap. Her beskriver jeg min oppfatning av hva som er det spesifikt menneskelige ved vår art. Det spesifikt menneskelige er for menneskeindividet det samme som å fly for fugle-individet. Det handler om behovet for å kunne være menneske blant mennesker på menneskelige premisser. Vårt ansvar, både for oss selv og andre har jeg oppsummert i humankontrakten.

Dette kan kanskje være i overkant preget av meg og egne innestengte behov. Men jeg merker meg at det er akkurat disse kvaliteter som kan komme under angrep ved hjelp av postmodernistisk filosofi. Jeg merker meg også at vår tids svar på det som tidligere var sosiale utrenskningsprosesser, nå manifesterer seg som kanselleringskultur, som jo nettopp angriper individet ved hjelp av sosial og mental vold. Dette er etter min mening, i praksis utmelding av menneskeheten, og ingen burde akseptere at vi drev med slikt.

Hvem er så medlemmer i menneskeheten, og hvem er ikke? Empatisk etikk er basert på menneskeverd, hvis kjerne er etisk verdi, som beskrevet her. Alle mennesker som er innvilget ubetinget etisk verdi, er medlem av menneskeheten. Men det er ingen sentral autoritet som innvilger dette. Det er du og jeg. Dette er en dugnad, som beskrevet her. Som individ, kan du melde andre ut av menneskeheten, ved å ikke oppfylle humankontrakten for dem. Oppfordringen er jo selvsagt å bli med på dugnaden, for på den måten å bli et etisk ansvarlig individ. Det innebærer selvsagt at du må oppgi alle hat-ideologier. Du kan ikke demonisere andre. Du må flagge hvor du står, og søke etter beste evne praktisere respekt. Det krever kognitiv mobilisering, som beskrevet her.

 

Sosial kontroll

Sosial kontroll kan kanskje defineres som press til innordning i en sosial gruppe. Et visst press vil det alltid være, og det er nødvendig for at det sosiale samspill skal fungere. Men når jeg snakker om sosial kontroll, så handler det som regel om overdrevet sosialt press, gjerne på irrasjonelle normsett og som gjerne utøves i form av sosial utrenskning, inkludert sosial vold og fysisk, psykisk vold. I enhver sosial prosess ligger muligheten for sterk sosial kontroll latent i prosessen. Det skal ofte ikke mye til for å utløse den. Noe av dette har jeg vært inne på her og her og her.

Sosial ekskludering

Den kanskje mest subtile formen for sosial vold er sosial ekskludering. Den kan være svært subtil først og fremst fordi den er ansvarspulverisert. Ofte er det ingen som har bestemt noe. Ingen har avtalt noe. Ting bare skjer. Det kan være en selvforsterkende prosess i form av at man oppdager at noen er upopulære. Man tar signalet og ender opp med motvilje mot å bli assosiert med vedkommende. Det oppstår sosiale vippepunkter, og vips så er vedkommende alende selv midt iblant flokken. Men selvsagt kan dette også være styrt, eller avtalt. Da kan det handle om rivalisering. Og fenomenet opptrer sjelden alene. I samme mønsteret finner vi også andre former for sosial vold, som baktaling, ryktespredning, og omdømmeknusing.
Når vi ser for oss sosial ekskludering så forbinder vi dette ofte med jenteflokker. Det er sannsynligvis her vi ser den største forskjellen mellom det maskuline og det feminine. Mens maskuline konflikter oftest manifesterer seg i fysisk vold, vil feminine konflikter ofte handle om sosial ekskludering. Og som sagt er denne formen for vold ofte usynlig. Det er sjelden eller aldri at noen jenter kommer i trøbbel for utøvelse av sosial vold. Dette må ses i nær sammenheng med det jeg kaller for manipulasjonskompetanse. Og dette må igjen ses i nær sammenheng med sosial kompetanse. Dette er maktmekanismer som balanserer ut den maskuline fysiske makten. Det vi oppdager er at denne feminine kompetansen ofte er limet i sosiale grupper. Det skjer på godt og vond, ved hjelp av gode holdninger til samhold og lojalitet. Men også her har vi en moralens onde tvilling. Sosial ekskludering er en dyp krenkelse. Det er et tydelig signal om degradering av menneskeverd. I så måte er det en trussel mot gruppens etiske standard, gjennom at det skaper et alvorlig press på menneskeverdet.

Men det som er problemet med dette, er som sagt at dette er usynlig. Da handler det også om at den som blir rammet, blir usikker. Er dette noe som er tilfeldig? Hva kan man sette fingeren på? Har jeg gjort noe feil? Er det jeg som er overfølsom og innbiller meg ting? Vi får en omfattende utfordring med å identifisere problemet, langt mindre varsle om det. For nettopp dette å ta det opp er en svært høy risiko. For det signaliserer usikkerhet, og dermed svakhet. Det kan jo forsterke eksklusjonen, eller det kan utløse en eksklusjon som kanskje ikke var der i utgangspunktet. Og om den er der, hva skal du peke på? Vi har en pulveriseringseffekt av skuldertrekk. Hele flokken stiller seg uforstående. Og foresatte eller myndighetspersoner er ofte smittet av akkurat de samme impulsene. Egentlig er det ikke rart man har utviklet myter om hekseri det å bli påkastet forbannelser. Dette kan sitte så dypt i oss som arketyper. For her kjemper man mot en usynlig kraft, noe som ikke lar seg påvirke, noe flyktig som ikke kan defineres.

Dette er en form for vold som er vanskelig å bekjempe. Det eneste som kan hjelpe er høy bevissthet om fenomenet, kombinert med gode moralske holdninger. Samtidig er det svært viktig med høy kompetanse på manipulasjon og manipulasjonsteknikker. Samtidig tenker jeg det er viktig å forske på. Kanskje er det nettopp de som i sin ungdom stod i spissen for denne type prosesser, som er best egnet til å navngi teknikkene, og å utvikle metoder for gjennomskuelse av slike mekanismer. For problemet er at nettopp denne type sosial vold, nok er arnested for all annen manifestasjon av sosial vold, og som i vår tid utbrer seg som en farsott i samfunnet, uten at noen hverken ser eller navngir problemet.

Sosial kirurgi

Kirurger har høy status. Jeg har tenkt den tanken at dette ikke bare handler om at det er flinke folk som driver med dette. Det å «skjære bort ting» kan også assosiere med å vise handlekraft og heroisme. Man fjerner det skadelige, uønskede fra det man beskytter. Med andre ord to maskuline trekk.
Kanskje er det ikke tilfeldig at det var avkutting av hoder som stod i fokus da IS hadde sine glansdager. Vi ser jo også det ritualistiske i dette, for eksempel på tegningen av når Ludvig Den 16 ble halshugget.

Videre i overført betydning dukker dette opp i det jeg kaller for sosial kirurgi, som handler om å isolere mennesker fra hverandre. Det handle om at mennesker blir satt i fengsel, men også at menneskegrupper effektivt forhindres fra å ha kontakt med hverandre. Dette kan skje «frivillig» ved at man etablerer hatideologier eller demoniseringer mellom gruppene. Eller det kan skje gjennom forbud, restriksjoner og reguleringer. Det å forlange forbud mot innvandring, eller ideer om at «alle muslimer må kastes ut» kan muligens også hente energi fra denne tilbøyeligheten. Den vil dermed også inngå i det jeg kaller for alfaidentifikasjon.

Det er åpenbart at sosial kirurgi også er et viktig verktøy for å kunne etablere informasjonsmonopol. Demonisering av andre grupper fungerer best der man klarer å forhindre mennesker fra å snakke med hverandre. På den måten blir det mulig å utvikle de forferdeligste historier om den andre, uten at det blir mulig å verifisere dette. Motstrategien handler om sosial punktering. Som jo igjen handler om å bryte barrieren mellom menneskegrupper i den hensikt å «gjenoppdage» hverandre som mennesker. Sosial kirurgi er en kraftig hersketeknikk. Fenomenet kan betegnes som sosial vold, nettopp fordi det så effektivt angriper menneskers og gruppers sosiale kapital.

Folkedemoner

Denne refleksjonen er en videreutvikling av refleksjonen om fantasimonstret, om moralsk kapital, om moral som hersketeknikk og det moralsk indignerte mennesket. Og refleksjonen, som jeg har gnaget på i mange år, er en mistanke om at ethvert samfunn, enhver kultur trenger en demonfantasi som et slags antimoralsk referansepunkt. En slik huggestabbe kan uten risiko brukes til å bygge og markere moralsk kapital. Den kan sveise sammen gruppesamholdet gjennom et ekkokammer av foreldremodus kommunikasjon. Og, ikke minst så kan dette forsterke oppslutningen om egne ledere.

De enkleste fiender å demonisere er jo de ytre fra fremmede kulturer. For her har vi jo en naturlig geografisk avstand. I tillegg kan den sosiale avstand forsterkes ved å sementere egne kulturelle normer til absolutt moral. På den måten blir fienden umenneskeliggjort.

Men, selvsagt, til alle tider har man jo også demonisert sine indre fiender. På bibelsk tid kunne det være spedalske, annerledestroende eller «skjøger». Opp gjennom tidene har vi hatt mange varianter av dette. Hekser, homofile, besatte (mentalt syke), fattige, rike, yrkesgrupper, andre raser osv. Fellesnevneren er at det er snakk om marginaliserte grupper med begrenset eller ingen evne til å forsvare seg mot flertallets demonisering.

I det modne samfunn har man kunnskap om denne sosiale tilbøyeligheten. Derfor har man også fokus på det. Og man har kontinuerlig prosesser gående for å motvirke dette. Og staten selv går selvsagt aldri inn og fyrer opp under slike demonfantasier.

Demonisering

Jeg tenker at en demon kan karakteriseres ved å ha en eller flere av følgende egenskaper:

1)   Den er ond
Demoner er umenneskelige vesener. De er med andre ord ikke medlemmer av menneskeheten. Demoner er ikke et produkt av arv og miljø. De er manifestasjoner av en åndeverden utenfor menneskelig fatteevne. Demoner har en iboende ond natur som driver den til å plage mennesker på verst tenkelige måte.

2)   Den er mektig
Mytiske demoner besitter som regel mektige magiske krefter. De tillegges usynlighet, usynlig påvirkning og evne til å påføre sykdom eller utløse store katastrofer, eller ta full kontroll over mennesker og manipulere dem.

3)   Den er smart
Demoner fremstår ofte som smarte, manipulerende, psykopatisk beregnende, med slue planer for å ta rotta på oss.

4)   Den er smittefarlig
Befatning med demoner kan gjøre oss «besmittede». Det å komme i nærheten kan medføre både at man skitnes til, influeres av mørket, eller blir syk. Mye av dette knyttes selvsagt til vemmelse. Demonen er ikke bare ond, den er også heslig. I den grad den fremstår som attraktiv og tiltrekkende, så handler det om et skalkeskjul for det heslige innenfor.

5)   Den er umenneskelig
Demoner omtales sjelden som han eller hun. Demonen er intetkjønn, og omtales ofte som den». Dette handler om markering av avstand til menneskelighet. Demoner er blottet for menneskelighet, og får dermed status som umenneskelig, eller overnaturlig.

6)   Den er umoralsk
Demoner har ikke moral. De kan være amoralske, eller umoralsk alt etter som. Det umoralske går gjerne på forbindelser med seksuelle tabuer. Dette er egentlig en del av umenneskeliggjøringen av demonen.

Demonisering er egentlig enhver sosial prosess som tillegger mennesker en eller flere av disse egenskapene. Fiendebildet handler som regel om slike forestillinger. Fienden er ond, mektig, smart, umenneskelig og man kan ikke tenke seg å ha dem som venn, partner eller naboer. Dette refererer seg jo igjen til hesligheten og den avsky man føler.

Men demoniseringen har en dypere side ved seg. Heslighet og avsky, kan faktisk lokaliseres til hjernesenteret Insula i hjernen. Dette har jeg skrevet om her. Og videreutviklingen av denne hjernefunksjonen som kobler til moral, er beskrevet her. Det som er poenget her, er at vi nå er kommet dypere enn det intellektuelle. Vi er kommet forbi forestillingene. Vi er kommet forbi språket. Vi er over i den førmenneskelige opplevelse av avsky. Dette kobles nå mot mennesker. Dette overstyrer det som måtte være av vegring som følge av empati eller omsorg. Dette er mekanismer som blokkeres, som beskrevet her. Det vi står igjen med, er avsky, vemmelse og aggresjon. Mennesker som er gjenstand for dette, har tapt sitt menneskeverd, fordi basisen for menneskeverdet, som er omsorg og empati er fysisk blokkert i hjernen. Det eneste som kan redde, dette er kognitiv mobilisering som nøytraliserer de impulser som følger av dette.

Uten at dette skjer, så resulterer prosessen i demonisering, og det demoniserende individet forlater det menneskelige i seg selv. Paradokset her er jo at individet gjennom å demonisere, selv utløser de egenskaper, som er beskrevet over og som vedkommende i utgangspunktet forakter. Det demoniserende mennesket blir ond, i den forstand at ikke bare destruksjon, men også lidelse ønskes for den demoniserte.  Det demoniserende mennesket er mektig i den grad det makter å utløse sin vrede over den demoniserte. Det demoniserende mennesket er smart, i den grad denne moralske selvmotsigelsen blir bortforklart og rettferdiggjort i sofistikerte doktriner av type «fri vilje», skyld, eller gjengjeldelse. Det demoniserende individet er smittefarlig i den forstand, at dette er emosjonell utagering, som gjennom mekanismer som massesuggesjon eller hat-ideologier, har en langt høyere smittsomhet, enn fornuftsbaserte memer. Det demoniserende individet er umenneskelig i den grad vedkommer forlater egen menneskelighet i denne prosessen. Det demoniserende individet blir umoralsk gjennom ønsket om grusomme straffer for den demoniserte.

I empatisk etikk bedømmes demonisering som umoralsk. Dette er nærmere beskrevet her.

Villdyret gjenskaper steinalderen

Se også her. Min hypotese er altså at vi har «villdyret» i oss. Dette har jeg beskrevet her og her og her. Jeg har også den hypotesen at funksjoner som hjernen har utviklet «insisterer» på å bli brukt. Ut av dette kan vi legge sammen to og to. En primitiv hjerne som er utviklet i førmenneskelig tid, har funksjonalitet som i mange tilfeller er inkompatibel med det å leve i en sivilisasjon. Det siviliserte samfunn skaper økt sikkerhet og trygghet, samtidig som det krever oss mer opp mot det å forholde oss til store grupper mennesker vi ikke har personlig kjennskap til. Dette driver i retning av at villdyret har tilbøyeligheter til rent virtuelt å skape de monstre det har bruk for å kunne bruke seg selv helt og fullt. Dette gir stimulans til hjernesentre som Amygdala, for frykt og aggresjon, og Insula, for vemmelse. Men, ikke minst, skaper dette sosiale muligheter. Man kan heve sin egen sosiale status ved å mane dette frem i flokk og markere moralsk avstand fra det. Man kan fremheve egen betydning ved å ha kunnskap om dette, blåse opp alvorligheten, og ha løsninger for bekjempelse. Man kan bruke det til å signalisere egen høye moralske standard, og til alliansesignalisering. Eller man kan fremstå som «offer» for monsteret og innkassere sosial kreditt på naturlig empatisk appell. Poenget er at store deler av det sosiale miljøet kan ha stor egeninteresse i å ha slike monsterfantasier gående mellom seg. Dette genererer sosial profitt samtidig som villdyret får sine behov tilfredsstilt. Det er en vinn-vinn, bortsett fra en rekke bivirkninger: Det kan medføre samfunnspanikk, marginalisering, sosial utrenskning, og ende med folkemord. I tillegg forherdes det sosiale klimaet. Det skaper et press på samfunnets mest grunnleggende sosiale kapital, nemlig menneskeverdet. Man blir redd for hverandre, man vokter på hverandre. Toleransen dør og samfunnet kommer i helspenn.

Troverdighet

Jeg vil starte med å sortere mellom to utrykk: Troverdighet og pålitelighet. For å starte med påliteligheten først. Pålitelighet definerer i hvilken grad vi kan stole på en kilde til informasjon. Og da snakker vi om informasjonens sannhetsverdi, altså harmoni med sannheten. I det sosiale kan vi avgrense det til i hvilken grad vi kan stole på at vitnes beskrivelse harmonerer med virkeligheten. Da har vi fokus på forklaringen og i hvilken grad den harmonerer med virkeligheten. Da er dette med ærlighet eller uærlighet bare en del av årsaks-bildet som kan påvirke dette. For det kan også handle om vitners evne til å huske og beskrive tingene mest mulig presist og korrekt. Her kommer hele det faget som heter vitnepsykologi inn i bildet. Og fasiten er til en viss grad nedslående. Vi husker overraskende mye feil, og minnene våre endrer seg over tid. Vi tenderer ofte til å beskrive fortolkinger i stedet for fakta, og vi tenderer til å overdrive eller underdrive og vi misser på detaljenes signifikans. En tredje faktor handler også om feilbarligheten av egen fortolkning av det budskapet som presenteres. Vurdering av pålitelighet kan altså både handle om personlige egenskaper, modenhet, men også om hvor lenge det er siden og ikke minst affekt i situasjonen osv. Poenget er uansett at selv de beste av oss har potensiell høy feilbarlighet som vitner.

Så har vi begrepet troverdighet.  Jeg definerer troverdighet som evne til å bli trodd. Dette er kanskje noe avvikende fra hvordan begrepet vanligvis kan anvendes. Troverdighet er altså noe man fremstår med. Men det sier ikke nødvendigvis så mye om hva personen faktisk er.

Her bør vi nok nyansere mot enda et begrep, nemlig sannferdighet.  Dette er vesentlig. En person kan fremstå troverdig, men likevel ikke være sannferdig. Og motsatt: en person kan være sannferdig men ikke troverdig. Denne siste varianten er verdt å merke seg som et betydelig fenomen i det sosiale spill. En bedrager kan ikke bedra dersom ikke vedkommende fremstår med troverdighet. Det er nettopp troverdigheten som er verktøyet for å bedra. Da snakker vi selvsagt også manipulasjon. Så det vi egentlig vurderer når vi tenker troverdighet, er sannferdighet. Da handler det om vedkommendes holdning til sannheten og vedkommendes motivasjon til å si sannheten. Les gjerne her om den subjektivistiske definisjonen på løgn.

Her er det med en gang viktig å slå fast at sannferdighet i stor grad er situasjonsavhengig. Selv den beste av oss kan komme opp i situasjoner hvor det ender opp med løgn, tilbakeholdelse eller fordreining av sannheten. Jeg har reflektert over de etiske dilemma rundt løgn her. Poenget er at mennesker kan komme opp i en situasjon hvor vi som utenforstående innser at, gitt vår fortolkning, så er det mennesket i en situasjon som fungerer sterkt motiverende for å lyve. Det betyr også en slik situasjonsbetinget vurdering av sannferdighet, ikke nødvendigvis sier noe om vedkommendes personlighet. Det betyr selvsagt ikke at personlighet er irrelevant. Har vi å gjøre med mennesker med høy manipulasjonskompetanse, så svekker det selvsagt også troverdigheten generelt. Vi har også personlighetsforstyrrelser hvor mennesker lyver for å lyve. Så her finnes mange varianter.

Dersom man mistenker uvilje til å si sannheten eller vilje til å fordreie sannheten, så snakker vi om tap av troverdighet. Men her er det vesentlig å skille mellom faglig- og intuitiv bedømmelse av troverdighet. For det som er vesentlig her er at vi mennesker har innebygget funksjonalitet for dette, som sannsynligvis strekker seg tilbake til lenge før mennesket ble menneske.

Jeg har en mistanke om at «faget» å bedømme troverdighet, enten er underutviklet eller ikke anvendes der det bør anvendes. Da tenker jeg mest på områder som politi, rettsapparat og i statsforvaltningen generelt. Når man ser på feil som begås, så kan det sette et alvorlig press på om det som skjer holder gode faglige standarder.

I det daglige så går altså vi mennesker på intuisjon når vi bedømmer hverandres troverdighet. Mitt inntrykk er at de fleste av oss til de grader overvurderer våre egne evner til å bedømme dette. Vi betegner oss som gode menneskekjennere. Dette er sannsynligvis i seg selv biologisk betinget. For det å føle seg selvsikker på området skaper som regel i seg selv høy sosial gjennomslagskraft. Da handler det om fenomener som selvoppfyllende profetier, sosial definisjonsmakt, identitetsdominans osv. Og i stor grad innebærer dette positive tilbakekoblingsmekanismer som selvforsterker. Dette kan skje i form av fortolkning som skaper selvbekreftelse, som igjen former fortolkning, og ikke minst at det påvirker det sosiale samspillet og rammer de som utsettes for dette på en måte som igjen skaper reaksjoner, som igjen fungerer bekreftende osv.

Når det gjelder intuisjon så er det en ting som er vesentlig å forstå. Vårt intuitive maskineri er på ingen måte optimalisert på sannhet. Det er optimalisert på Fitness, som handler om overlevelse og reproduksjon. For oss mennesker er dette apparatet i stor grad rettet inn på sosial gevinst. Intuitiv bedømmelse handler ikke om hva som er sant, men om hvem som sosial signifikant. Bedømmelsen innretter seg mot det jeg kaller for sosial appell.

Her inntrer biologiske mekanismer nevnt under personbedømmelse. Vi har lettere for tiltro til personer som er større enn oss, enn som er mindre. Vi har lettere for tiltro til mennesker vi oppfatter å tilhøre vår egen gruppe enn rivaliserende grupper. Vi har lettere for tiltro til mennesker i egen familie. Vi har lettere tiltro til pene mennesker og mennesker med god naturlig empatisk appell. Vi har lettere for tiltro til mennesker som deler vår tro eller ideologi. Vi har lettere for å tro på mennesker vi identifiserer oss med. Vi har lettere for å tro mennesker som vi interesserer oss for, og som vi oppfatter som en potensiell venn. Vi har lettere tiltro til flertallet enn til mindretall, eller enkeltpersoner.

Og motsatt:
Vi er mer skeptiske til mennesker med dårlig stempel, tvilsomt rykte, eller som kan assosieres med noe negativt. Vi er skeptiske til mennesker som har dårlig utseende, virker svake eller skårer lavt på sosial rangering. Vi er mer skeptiske til fattige mennesker. Vi er mer skeptiske til stygge mennesker. Vi er mer skeptiske til mennesker som ikke hører til vår gruppe osv.

Og da, for å gjenta poenget over. Dette skaper en selvforsterkende effekt. For denne intuitive grunnholdninger avgjør hvordan vi fortolker vedkommende. Og fortolkningen fungerer da bekreftende på vår intuisjon. Og det styrker igjen troen på at vi er «på riktig vei».

Dette former igjen våre handlinger, som igjen skaper påvirker hvilke reaksjoner vi får tilbake. Dette blir da igjen fortolket inn i den samme forståelsen, og slik går inntrykket seg fast.

Magien fester seg som ikke bare en bekreftelse på vår intuisjon, men også en bekreftelse på vår egen «fortreffelige» dømmekraft på området.

Vi skal også være oppmerksom på at sosialt spill eller manipulasjon bevisst kan utnytte disse mekanismene. Det å utvikle høy troverdighet i en sosial kontekst handler i langt større grad om bevisste strategier og teknikker enn om vedkommendes reelle sannferdighet. Dette er en del av det jeg kaller for sosial magi. Her er det vesentlig å ta inn over seg at dette i stor grad spiller på emosjonelle virkemidler. Fornuften parkeres ofte på sidelinja i dette.

Videre vil mennesker med høy manipulasjonskompetanse ofte ha kraftige strategier for å undergrave andres troverdighet, som en del av sin verktøykasse av hersketeknikker.

Da handler det om bevisst å tenne fyr på denne prosessen ved bruk av diskreditering, demonisering,  fabrikasjoner, omforminger og annen manipulasjon. Da handler det ikke om realiteter, men om kunsten å vinne frem i det sosiale spillet. Dersom motivet er å vinne frem, åpner det for å ta i bruk de midler som er nødvendig for å undergrave troverdigheten til de aktører som man opplever å stå i veien.

Så hva vil en faglig troverdighetsvurdering bestå av?

Jeg starter med en systematisk oppsummering av forsvarlig bedømming elementer i kommunikasjonen:

1)   Etos og Patos
Dette er forhold som det må regnes som useriøst og ufaglig å legge vekt på. Her må vi være oppmerksomme på at det å legge høy vekt på slike forhold, fungerer som arenakontroll. Man kansellerer og forstummer vedkommende. Et menneske som taper troverdighet på slikt grunnlag, kan like godt avslutte kommunikasjonen der og da. Man er avhengig av en startkapital av troverdighet for i det hele tatt å kunne si noe. Troverdighet kan kun tapes dersom man blir tatt i bevisst manipulativ løgn.

2)   Resonnementer kan tas fullt ut seriøst, for det kan evalueres etter allmenn logikk.

3)   Verifiserbare fakta kan sjekkes ut.

4)   Hypoteser
Betinger at avsender tydelig markerer fremstillingen som hypoteser. Disse kan være nyttige bidrag, og også fungere som gode indikasjoner på vedkommendes kunnskap og refleksjonsevne.

5)   Ikke-verifiserbare fakta-opplysninger
Det er her troverdigheten kommer til anvendelse. Inkludert i ikke-verifiserbare fakta kommer selvsagt vedkommendes rapportering av eget indre.
Det er også vesentlig å kartlegge vedkommendes virkelighetsoppfatning og refleksjonsevne for på den måten å kunne få en pekepinn på fortolkningsbasisen i det som gjengis.
Det er selvsagt også vesentlig å legge til grunn hva som er åpenbare motivasjonsfaktorer. Altså hva kan vedkommende kan tjene på å lyve om.

 

En god praksis kan være å starte med å kjenne på egen intuisjon. Da handler det om etos og patos. Den faglige innsikten er at mennesker som intuitivt oppleves troverdige samtidig er de som har mest å tjene på manglende sannferdighet. Oppdag at det er kombinasjonen høy troverdighet og manglende sannferdighet som er manipulatorers viktigste ressurs.  Oppdag at mennesker med intuitiv svak troverdighet faktisk er ute av stand til å manipulere, selv om de aldri så mye var motivert til å ville gjøre det.

Innsikten er altså høy vaktsomhet når man støter på personer som fremstår med høy troverdighet. Det er ikke dermed sagt at alle personer med slike egenskaper er manipulatorer. Heldigvis er neppe det tilfellet. Det jeg sier, er at dersom man først er bekymret for manipulasjon, så er det ikke blant mennesker man intuitivt opplever skepsis til man bør være mest på vakt.

Vår intuitive bedømmelse av et annet menneske er viktig informasjon. Da handler det ikke om at egen intuisjon er fasiten. Men jeg kan regne med at måten jeg føler for å bedømme et menneske, sier mye om hvordan dette mennesket blir møtt i sin hverdag. Dette er en «måling» som bør beskrives skriftlig, for på den måten å bevisstgjøre hva man bør kompensere for. Men bare den opplysningen om «hvordan dette mennesket blir møtt i sin hverdag» vil selvsagt også kunne si noe om hvordan dette mennesket er formet.

Og som sagt, høy troverdighet er en grunnbetingelse for å kunne utvikle høy manipulasjonskompetanse. Det er slike mennesker som blir til sosiale magikere. Skal man virkelig bli lurt, så er det ikke av mennesker man naturlig mistror, men av mennesker som fremstår som verdens mest troverdige.
Det er ikke sjelden at slike mennesker vil ta en kritisk tilnærming som en fornærmelse. Det er et signal, verdt å ta med seg. Og husk, at her spiller igjen intuisjonen inn. Vi har en kraftig impuls til å allianse-synkronisere med mennesker vi oppfatter som tiltalende og viktig. Uttrykk for en slik fornærmelse fungerer dermed som en underliggende trussel. Dette signaliserer et menneske med stort nok sosialt handlingsrom til å kunne spille ut slike sosiale gullkort. Det signaliserer jo at dette er en teknikk som vedkommende er vant med å benytte, fordi det fungerer. Dette bør få alarmen til å gå, og den faglige tilnærmingen er da å motstå impulsen til å underordne seg dette presset.

For et menneske som er vant til å bli mistrodd kan mye av dette snus på hodet. Det er sannsynlighetsovervekt for at vedkommende har forstått at det ikke nytter å lyve om ting. Følgelig kan man forvente færre forsøk på manipulasjon. Og dersom et slikt menneske opplever sannheten på sin side, så vil det komme til uttrykk i form av ønske om å kunne dokumentere, for eksempel gjennom opptak, og skriftlig dokumentasjon av det som skjer. En tanke er at informasjonen ofte blir ufullstendig fordi vedkommende tier om det som ikke kan dokumenteres, nettopp fordi det jo er «nytteløst». Dette forsterkes også av opplevelse av risiko for intoleranse og at alt som kommer frem vil bli snevert fortolket i verste mening. Det betyr at arbeidet med å hente ut vedkommendes virkelighetsoppfatning, innebærer egne typer utfordringer. Det handler om å utvikle tillit, og styrke vedkommendes tro på egen troverdighet.

Igjen handler den faglige tilnærmingen om å bli bevisst egen intuisjon, hva det signaliserer og løfte dette over i fornuftens analyse.  
Den mest objektive måten å arbeide faglig med troverdighet er via verifisering. Man leter etter muligheter til verifisering. Da handler det om å lete etter alternative, uavhengige informasjonskilder.  Det er dette som er den tunge resurskrevende jobben. Åpenbart er det ofte her det butter, fordi man mangler ressursene som skal til. Og veldig mye kan jo ikke verifiseres. Her må vi være obs på at den dyktige manipulator er de som vet dette aller best. Den store kunsten er å balansere løgnen slik at den alltid befinner seg utenfor rekkevidden av verifisering.

Men en vesentlig del av verifiseringen handler om kontroll opp mot hva vedkommende tidligere har sagt. Selvmotsigelser er viktige indikasjoner på en manipulator som snubler i sin egen historie. Her skal vi være klar over at det kan bli svært resurskrevende også for en manipulator, å holde historien konsistent over tid.
Muligheten til å gjøre opptak og holde styr på vedkommendes narrativ er her et viktig verktøy. Det er et verktøy som er teknisk tilgjengelig. Alternativet er hukommelse eller å ta notater. Notater har store svakheter, fordi de formes av tidspress, hva den som noterer har fokus på akkurat nå, motiv og bekreftelsesfelle. Hukommelse er et enda verre alternativ. Opptak er langt bedre og sikrere fordi dette er en teknisk løsning som fungerer ufiltrert av den menneskelige hjerne. Opptak er ikke alltid juridisk tilgjengelig, selv om det burde være det.

Igjen er det viktig å påpeke forskjellen på troverdighet og pålitelighet, da forstått på den måten som er gjengitt over. Selv om man finner avvik, så er det i seg selv ikke nok til å konkludere. Det må konfronteres og avklares. Man konkluderer først når det avtegner seg et mønster. Da er det at det skjer påfallende ofte, og at feilene fungerer til vitnes fordel.

Da er vi over på en tredje viktig faktor opp i det hele: motivasjon. Det er ikke slik at et menneske er enten sannferdig eller ikke (dikotomi).  Dette avhenger av tema og situasjon. Det finnes situasjoner hvor det å lyve er det minste av onder. Det å lyve definerer ikke individet, og uansett ikke hele individet. Det å oppdage at en person lyver etterlater oss med en problematikk som er grunnleggende umulig å få til med sikker presisjon, men som vi mennesker nødvendigvis må handtere hele tiden, nemlig å avlede motiv med utgangspunkt i andre individs atferdsmønster. Denne utfordringen er jeg inne på her.

Så er det vesentlig å påpeke den innflytelse som tap av troverdighet har på den sosiale prosess. Tap av troverdighet, berettiget eller uberettiget, medfører helt spesielle utfordringer for den aktøren som rammes:

I en ideell verden vil tap av troverdighet medføre at alle opplysninger som aktøren ikke kan dokumentere, eller få verifisert via uavhengige kilder, vil måtte undergå et sterkt kritisk lys. Derimot vil referanse til felles faktagrunnlag, og resonnementer og analyser knyttet opp mot det, kunne vurderes uavhengig av troverdighet (2+2=4 uansett hvem som sier det).

Aktøren som mangler troverdighet blir dermed avhengig av solid dokumentasjon, og grundige begrunnelser for å kunne ha en stemme inn i prosessen. Dette skaper behov for å gjøre opptak, og nitid loggføring og oppsamling av dokumentasjon på det som skjer. I tillegg kreves arena for å fremlegge analytiske resonnementer. I en ideell verden ville de andre aktørene innvilge dette, og dermed begrense skaden av troverdighet til den aktøren som er rammet til rollen som vitne i en setting hvor vedkommende er eneste kilde. Det er alt. I alle andre roller er aktøren likeverdig med andre. Det er dette som er den rasjonelle og etisk riktige måten å handtere tap av troverdighet på. Dermed er dette også det som forventes av et fagmiljø. Nedskriving av troverdighet får kun konsekvenser der det er rasjonelt relevant.

Men det er i en ideell verden. I de fleste sammenhenger vil ikke normalmennesket evne å sortere disse kategoriene fra hverandre. Tap av troverdighet er også tap av såkalt etos. Det kan, i praksis bety nedskriving av menneskeverd.

I praksis betyr det at den mistrodde uansett taler for døve ører, hvis vedkommende i det hele tatt kommer til. Risikoen er absolutt til stede for at dette følges av arenakontroll, eller varianter av sosial utrenskning.

Det som er vesentlig å være klar over her er i hvilken grad dette er et instrument for sosial vold. Da handler det om angrep på individets sosiale kapital. Det å tape troverdighet kan være fullstendig ødeleggende. Vi ser også at det er betydelig risiko for at prosessen kan utvikle seg i retning av krenkelse eller trakassering. Og det kan skape dynamiske mekanismer som fungerer selvforsterkende i en negativ spiral.

I det modne samfunn vil det eksistere en bevissthet rundt dette. Det skaper behov for forskning. Kravet er at det kun er overveldende indikasjoner på upålitelighet som styrer dette. Da handler det om å finne frem til gode metoder som kvalitets-sikrer estimater av pålitelighet.
Misbruk av troverdighetstap regnes da som sosial vold og må handteres deretter.

Sosial stempling

Sosial stempling kan defineres som bruk av kraftige negative karakteristikker som fungerer så altomfattende at det definerer individet. Det er nært beslektet med stigmatisering.

En annen måte å si det på er at sosial stempling er å tvinge en uønsket sosial identitet på et menneske.

Rent språklig kan en god indikasjon være distinksjonen mellom at man har noe til at man er noe. Se også her og her. F.eks. man har utviklet spilleavhengighet opp mot at man er spillegal. I den første betydningen oppfattes en distinksjon mellom individet og «ulykken» som har rammet. Men i den andre betydningen definerer begrepet selve personen. Personen er «spillegal». Her ligger det i kortene at det er mer klanderverdig å «være noe» enn å bli utsatt for noe. Rent moralsk sett kan jo ingen lastes for hverken hva de er, eller hva de er utsatt for. Men vi har en biologisk drevet mekanisme til å avsky «det heslige». Og nettopp det at man er «det heslige», utløser da både avsky, forakt og aggresjon. Det at man «er noe» innebærer også en indirekte indikasjon på at det er umulig å skilles fra det, uten at individet opphører å eksistere. Dette må ses i kontrast opp mot det å være menneske. Et sosialt stempel definerer individet som «et avvik» fra menneske-standarden. Dermed handler det også om grader av utdefinering av menneskeheten. Herav begrepet «monster[5]», som markerer alt dette. Sosial stempling vil alltid være en del av demoniseringsprosessen.

En annen språklig indikasjon er begrepsinflasjon, som beskrevet her. Da handler det om at effekten av stemplingen blir kraftigere jo sterkere utrykket er. I vår kultur kjenner vi til inflasjon av begreper som «kommunist», «fascist», «voldtekt», «pedofil» eller «rasist». Alt dette er begreper hvor begrepsavgrensingen flyttes eller sklir, i den hensikt å favne stadig flere mennesker inn under stempelet.

Sosial stempling fungerer også på den måten at individet mister sin individuelle sosiale identitet, og at dette erstattes med et stempel, som jo er en negativ gruppeidentitet. Siden hjernen ikke kan kjenne alle, så skaper den virtuelle sorteringer (gjerne basert på arketyper) som fungerer som mentale bokser man putter individene i, og hvor individene i boksen er å regne som dusinvare, hvor alle har de samme egenskapene. Dermed kan hjerne forholde seg til mennesker, ved å tillegge den enkelte, alle de karakteristikker som knyttes til kategorien. Dette gir hjernen trygghet i en illusjon om å forstå mer av verden enn den egentlig gjør.

Individer som blir tatt i det sosialt uakseptable risikerer selvsagt mange ubehageligheter. En ting er sanksjoner, ekskludering og all den nedverdigelse og skam som er rundt dette. Men opp i alt dette kan individet være heldig å bli beskyttet av en viss diskresjon rundt saken. Dermed kan vedkommende reise seg og komme videre i sitt liv. Men, i de tilfeller der vedkommende utleveres i stor utstrekning så sier man at vedkommende blir stemplet. Et slikt stempel kan ofte vare, ikke bare livet ut, men mange generasjoner etterpå. For eksempel hadde ABC-nyheter en hel serie i 2015 hvor de presenterte landssvikere fra Andre Verdenskrig. Sosial stempling har den funksjonen at den åpner for enhver til å rette sine private sanksjoner mot enkeltpersoner. Ofte handler jo det om baktaling, ekskludering eller utfrysning. Men det kan også gå så langt som allment yrkesforbud og diverse offentlige ydmykelser som det å spytte på noen. I vårt samfunn er det vanlig å utestenge potensielle arbeidstakere dersom man får nyss om at de har vært pornomodeller, eller prostituerte, eller har en dom på seg. Nå for tiden går det vel faktisk så langt at det holder å finne bilder på Google av vedkommende, enten halvnaken eller fra en fyllefest for mange år siden. Og selvsagt avslører de som driver med slikt, ofte en enda dårligere moral enn den de spytter på.
Sosial stempling fungerer ofte som en selvoppfyllende profeti. Tap av sosial kapital, innebærer færre muligheter. Færre muligheter krever større oppfinnsomhet og alternative metoder å få livets ligning til å gå opp. For hva gjør man når man for eksempel er uten jobb og samtidig sulten? Den som blir stemplet har fått ødelagt sin sosiale kapital. Vedkommende møter dermed helt andre og dypere livsutfordringer enn normalmennesket. I den grad dette fører til elendighet, eller at vedkommende blir tatt på nytt i et forsøk på å løse sin livs ligning med de midler som er til rådighet, så vil jo dette selv-forsterke seg å bli til en selvoppfyllende profeti.

I vår tid er begrepet «drittpakke» blitt kjent og, (i noen miljøer) anerkjent som gangbar sosial valuta. Drittpakker handler om å slå hull på individets, ofte skjøre, glansbilde-fasade. Vi er alle ufullkomne, utilstrekkelige med hver våre varianter av elendighet. Vi har alle dette i våre familier, i vår gruppe, i vår kulturelle fortid. Vi bærer alle på sårbarheter, som, plassert i de rette hender, kan konverteres til en drittpakke. Drittpakker kan også være rene konstruksjoner, som ikke er verifiserbar, spesiallaget for formålet. Formålet kan være sosial profitt i form av karriere, penger, moralsk profitt, aggresjon, dominans osv.
Drittpakker kommer i alle varianter og treffer ikke bare politikere og prominente personer. Dette er effektiv valuta med stor sprengkraft, til bruk i alle lag av samfunnet. Drittpakker kan ha et snev av sannhet i seg, men ofte er de ikledt det verst tenkelige begrepsapparat, de blåses ut av proporsjoner, og fungerer overveldende definerende på det individet som rammes. Vår tids #Metoo er et eksempel på knefall for den moralske aksept for å anvende dette. Det er en del av vår tids dekadente trekk.

I det modne samfunn vil man søke å utvikle holdninger mot sosial stempling. En persons handlinger kan karakteriseres, men da på en måte som hverken foringer menneskeverd eller definerer personen bak. Konsekvensen av en handling, i seg selv, bør heller ikke påvirke karakteristikken av personen. For konsekvenser kan både være tilsiktet og utilsiktet. Dette handler ikke bare om menneskeverd, men også om dialog. Her har jeg et eksempel, hvor jeg analyserer begrepet «mikroaggresjon». Det vi oppdager, er at om vi lar ordenes virkning på mottaker, bli negativt definerende på avsender, så vil avsender komme i forsvarsposisjon og kommunikasjonen eskalerer mot konflikt. Det er viktig å anerkjenne andre menneskers opplevelse av noens ytringer. Sårbare mennesker trenger spesielle hensyn.  Men det er forskjell på å bli gjort oppmerksom på slike sårbarheter, og det å bli angrepet med negativer karakteristikker. I det første tilfellet, gir jo kommunikasjonen en åpning for å anerkjenne den andres sårbarhet, ta hensyn og være med på prosessen med å avdempe problemet. Men dersom man starter dette med personangrep, vil dette utløse forsvarsmekanismer, da særlig aggresjon. Det fører prosessen i gal retning, en prosess som kan ende med at alle parter blir nedverdiget. Kan du se hvordan det første alternativet støtter opp under menneskeverdet?

 

Sosial invertering

Se også her. Dersom vi ser bort fra fysisk vold, er sosial invertering en av de verste hersketeknikkene vi har. Sosial invertering har nær sammenheng med begrepet identitetsberøvelse. Noe av innholdet herfra vil bli gjentatt her. Invertering betyr å snu om på noe. Det som snus om på er resultatet av individets innsats.
Her snakker vi faktisk om negativ makt. I Maktmekanismer definerer jeg sosial makt som evnen til å påvirke sine sosiale omgivelser. Da kan resultatet måles i form av omgivelsenes respons på individets anstrengelser. Men andre ord handler dette om at omgivelsenes respons suksessivt snus mot det som er individets intensjon med handlingen.

Dette må da kobles opp mot en strategi som jeg kaller for Dobbelgardert bekreftelse, som handler om det å skape fortolkinger som passer den agendaen man enn måtte ha. I dette tilfellet handler det altså om måten man fortolker individets handlinger på, med tilhørende respons på den fortolkningen. Dette krever mye kreativitet og høy manipulasjonskompetanse. Et individ som kommer med en ustrakt hånd til samarbeid, kan fortolkes til å ville smiske, eller «skape oppmerksomhet om seg selv». Et individ sompassivt finner seg i det som skjer, fortolkes som «svak, viljeløs uten evne til å stå opp for seg selv». Et individ som står opp for seg selv, fortolkes som «konfliktorientert og uten samarbeidsevne». Et individ som forsøker å manøvrere i omgivelsene ved å skaffe seg allianser blir fortolket som «å konspirere, og dolke andre i ryggen».

På sitt verste kan denne type handlingsmønstre signalisere det jeg kaller for Det sosiale Dødsbudskap. Det lyder slik:

1)   Du er hjelpeløs
Enhver selvstendig handling fra deg vil nådeløst bli snudd og brukt mot deg. Du vil aldri kunne gjøre noe som hjelper deg selv. Det finnes ingen innsats, stor eller liten som har evnen til å styrke din posisjon. Alt du kan gjøre er å påvirke hastigheten på din vei ned i elendigheten.

2)   Du er ubrukelig
Du har ingen rolle å fylle. Du har ingen nytteverdi. Alt du kan bidra med, kan lett erstattes av andre.

3)   Du er verdiløs
Du har ingen rett til å ta egne hensyn. Vi har ingen grunn til å ta hensyn til deg. Enhver prioritering du gjør for deg selv er egoisme, og den tåles ikke. Dine følelser betyr ingenting. Hva du mener, tror eller tenker betyr ingenting. Du har intet menneskeverd.

4)   Du er en byrde
De goder vi innvilger er på vår nåde. Vi forventer takknemmelighet, underkastelse og tilbedelse.

Dette kan karakteriseres narsissistisk blindhet. Det vil si at individene faktisk er mentalt blind for det som skjer.

I denne sammenheng åpner vi for at dette også kan være en bevisst sosial strategi. Det kan være en konspirasjon, men har kan også være mekanismer av type alliansesynkronisering eller dydssignalisering inne i bildet. Dersom vi snakker om et helt miljø, en subkultur så er nok dette blandede mekanismer i spill. Bak kan det altså ligge sterke manipulatorer, som nøyaktig vet hva de gjør, men samtidig vil mange tilhøre «den grå masse», som bare synkroniserer i samme retning som de føler at  massen vipper. Resultatet er uansett et omfattende verktøy for dyp sosial vold. Sannsynligvis vil subkulturen selv ta skade av dette, da det ødelegger menneskesynet i kulturen og skaper et tilsvarende negativt sosialt klima.

I Det modne samfunn vil man søke å utvikle metoder, både for å forebygge, oppdage og utbedre slike tendenser. Faktisk kan det nok være en utfordring å oppdage dette, når man selv er en del av miljøet. Dette fordi man selv er rammet av den blindhet som følger av kollektiv identitetsberøvelse. Derfor må man ha høyt fokus på fenomenet. Det må ha et navn, og mennesker som mener seg rammet må ha muligheter til å påpeke dette, og bli tatt på alvor på tross av at det er i strid med «min egen magefølelse». Det er slik «blinde flekker på radaren» kan kompenseres for.

 

Fremdyrking av herske-normer

I forlengelsen av refleksjonen om sosial stempling er det på sin plass å fokusere på prosessene som bevirker at slike stempler oppstår og utvikler seg i kulturer. Se gjerne også generelt om normutvikling i samfunnet her.

Herske-normer er sosiale stempler som, sett utenfra, åpenbart er urimelige, som regel oppblåste, intolerante og som samtidig har stor effekt i å diskreditere, demonisere og ødelegge individet sosialt. Referer gjerne også til refleksjonen om misbruk av moral og etikk (se også her), som sosial valuta i det sosiale spill. Se også denne refleksjonen om begrepsinflasjon, som er en viktig mekanisme bak dannelsen av herske-normer.

En annen karakteristikk som preger herske-normer er at kulturen som helhet ofte på overflaten er blind for urimeligheten i dette. Årsaken er massemekanismer som beskrevet her og her.  Vi skal komme til eksempler, men først skissere opp sosiale mekanismer som inngår i utvikling av slike fenomener. Dette er komplekst, men jeg vil først og fremst nevne den type mekanismer som er beskrevet i Det Diskriminerende Mennesket, her. Slike stempler fødes som regel av at noe blåses opp, gjerne til urimelige proporsjoner. Det er gjerne mennesker med narsissistiske trekk som ofte får sine gevinster ved å holde slike forestillinger. Dersom noen først klarer å skaffe seg sosial aksept for noe slikt, så har det minst to konsekvenser:

1)   Noen, som ser dette, fristes til å gjenta suksessen.

2)   Andre som ser dette blir redd for å bli stemplet, det fører til at atferdens justeres og man applauderer normen, eller man «går stille i dørene». Dette er det grå menneskets reaksjonsformer.

Dette berører jo også den mekanismen jeg kaller for sosial synkronisering, eller dydssignalisering. Det handler om akkurat det samme. Man følger de bølgene som går i kulturen, i den hensikt å overleve sosialt, eller om man er sterk nok, trekke store sosiale veksler på det hele.
Resultatet er uansett en prosess som forsterker seg selv, gjerne eksponentielt. Dette kan skape kraftige sosiale bølger av fanatisme.

Det er dessverre ikke vanskelig å finne eksempler på dette, hentet rett ut av vår tid. Her er to av dem:

1)   Sedelighet
Bak linken finner du refleksjon som både lister opp mekanismene bak dette, dilemmaene og det nødvendige kompromissene som må etableres for å opprettholde en sunn kultur. Sedelighetsforfølgelse som fenomen er så biologinært at dette nok er en utfordring som har påvirket alle kulturer til alle tider. Det kunne vært en interessant forskning å forsøke å kartlegge fenomenet på tvers av kulturer, og samhold dette med det man vet om kulturenes utvikling og historie. At dette påvirker den kulturelle helsen, er åpenbart. Det er vel også åpenbart at vi befinner oss i en tilstand hvor dette er svært skadelig for kulturen. Men spørsmål er hva som er den optimale måten å innrette en kultur på, med utgangspunkt i det målet samfunnsoppdraget definerer i Det Modne Samfunn.

2)   Rasisme
Fremdyrkingen av rasismebegrepet som sosialt gigastempel kan i stor grad relateres til Holocaust. Dette har farget begrepet så sterkt negativt at det har medført uimotståelig fristelse til retorisk misbruk. Dette ser vi tatt i bruk i stor skala i dag, med store konsekvenser for alle de enkeltindivider som får denne sosiale forbannelsen kastet etter seg.

Begge disse er «varmet opp» over tiår. Og vi se hvordan dette nå hele tiden anvendes i høysosiale spill på samfunnstoppene. Så kan man selvsagt spekulere konspiratorisk i om frem-dyrkelsen av dette er bevisst gjennomført, nettopp i det øyemed å smi de store sosiale atombombene. Jeg tviler egentlig på det. Jeg heller mer til tanken om at dette er forsterket gjennom stadig mer ramsalt og åpenbar misbruk som forsterker seg selv på den måten som beskrevet. Men uansett vil nok analyser i ettertid vise at dette er svært skadelig for våre samfunn. Kanskje truer det vår kultur. For kostnaden her er menneskeverdet.

Mini-myter

Vårt bevisste fokus på myter, handler som regel om de store kulturelle mytene, de som alle kjenner til og som preger vår kultur. Det vi kanskje ikke så ofte legger merke til ar at vår hverdag er full av mini-myter. Mini-myter er forestillinger som deles i et avgrenset miljø, og som kan ha helt tilfeldig opphav og også stå i et tilfeldig forhold til realitetene. Det avgrensede miljøet kan være en avdeling på en arbeidsplass, en familie, i en etterforskning, i en rettssak, i et politisk parti, i en menighet osv. Eksempler på slike mini-myter kan være f.eks. at pastoren kan helbrede, at eldstesønnen er ekstra smart, at herr Hansen ikke er til å stole på, at Kari er lærerens favoritt-elev osv. Mye lokal overtro er mini-myter. I min hjembygd er det fortsatt velkjent at en jente med navn Birgitte, for ca. hundre år siden ble tatt av hulderen, og ført inn i en stor stein, hvor hun var i syv dager. Noen ganger kan slike mini-myter ta av og vokse seg så store at de preger hele kulturen. F.eks. at Muhammed kløvde månen i to, eller at Jesus gikk på vannet. Men det er ikke temaet her. Mitt poeng er at slike mini-myter kan spille mektige roller i det sosiale spill. For faktum er at den nære sosiale prosess neppe kan fungere uten slike myter. Det er ved hjelp av slike myter vi forstår det nære sosiale univers. Vår oppfatning av enkeltpersoner og hvilke roller de spiller, baserer seg i høy grad på anekdoter, noe basert på egenerfaring, men mest handler det om forestillinger vi har hørt av andre. Det er som sagt svært vanskelig å realitetsorientere oss i det sosiale univers. Vår hjerne er i konstant underskudd på informasjon om alle menneskene rundt oss, hvem de er, hva de gjør, hvilke hensikter de har osv. Disse hullene fyller vi med spekulative fortolkninger, og et vell av myter basert på utveksling av erfaringer med andre.

Hvordan oppstår slike myter? Her er en liste over mekanismer som jeg tror er involvert:

1)   Det kreative mennesket
Vi har en usedvanlig kraftig fantasi, med kapasitet til å konstruere forestillinger.

2)   Vi er programmert til å se etter mønstre og sammenhenger
Og vi ser ofte sammenhenger der det kun handler om tilfeldigheter. Dette kan legge seg til eller starte utviklingen av en ny forestilling.

3)   Vi spiller sosialt spill, lyver eller tilpasser våre historier for å oppnå skjulte hensikter.
Gode sosiale spillere er som regel eksperter på å manipulere fortellingen slik at den tilpasses en skjult hensikt. Kunsten handler om å unngå å introdusere noe i forestillingen som er verifiserbart, eller i strid med noe annet. Dette handler også om en innsikt i hvordan vår hukommelse virker, hvordan den kan påvirkes/ manipuleres og utnyttelse av det faktum at detaljer forsvinner fra minnet over tid. Disse hullene kan da fylles med tilpasninger, og krydres med over-tolkninger.

4)   Vi overtolker
Det vil si at vi tilpasser våre fortolkninger til hensikt. Fortolkingene er ubalanserte, og man innfører ad-hoc forklaringer der fakta ikke passer.

5)   Vi benytter oss av sosial definisjonsmakt
Dette er alltid snakk om opportunistiske tilpasninger av fakta. Når disse først er etablert, så kan de spre seg i miljøer og etter hvert etablere seg som myter.

6)   Vi går i bekreftelsesfellen
Når myter sprer seg, vil det påvirke vårt fortolkningsskjema. Det styrer igjen våre fortolkninger. Dermed har vi den velkjente spiralen av selvbekreftelse.

7)   Selvoppfyllende profetier
Dette handler igjen om at myter påvirker våre fortolkninger, noe som vil endre vår atferd. Ofte får vi det resultatet at individer tvinges inn i ubekvemme roller. Og når de først er der, så bekrefter de sin rolle.

8)   Vår mistenksomhet
Frykt kan virke selvforsterkende i mangel på informasjon. Da tar fantasien over og vi konstruerer opp konspirasjonsteorier.

9)   Osv.

Mini-myter er ikke bare harmløse vandrehistorier. De kan smitte og infisere narrativ slik at narrativet fortegnes og utgjøre en risiko for skade. Her passer det å ta i bruk meme-begrepet, slik som det er beskrevet her. Og vi kan videreføre dette med metaforer som passer godt inn i dette bilde, nemlig mutasjoner, virus og smitte. Alle historier vil mutere, på den måten at den som hører historien alltid vil gjengi den forskjellig fra det opprinnelige. Virus-metaforen passer best der historien tilpasses på en slik måte at den kan skade noen andre. Smitte handler enkelt om at når mini-myten videreformidles, så spres også de skadelige elementene. Eksempel på dette er beskrevet som en del av teknikkene som brukes ved manipulasjon. Se her. Da handler det altså om, gjerne med utgangspunkt i reelle hendelser, å fordreie fremstillingen på en slik måte at den er egnet til å skade de som rammes av det. Så sprer myten seg. Den samme myten vil så påvirke omgivelsenes fortolkning, noe som igjen motiverer til at nye narrativ fortegnes, og noe fabrikkeres. På den måten smitter «viruset» over på andre historier som igjen rammer de utsatte på nye måter. Denne smitte skjer via fortolkningsskjema. Mekanismen kalles for bekreftelsesfellen. På den multipliseres skaden opp, noe som igjen kan ødelegge mennesker sosialt for livet.

 

Sosial normalisering

I skrivende stund er det bare uker til Donald Trump overtar som president i USA. Det finnes mange spekulasjoner om hvordan det kommer til å gå. Forhåpentligvis blir ikke det ikke katastrofe. En mulighet er at vi etter hvert får se en annen side av Trump enn den rabagasten vi har sett i valgkampen.  Om det skjer kan noe av forklaringen være det jeg kaller for kulturell normalisering. Hva er det? Det er enkeltmennesket i møte med en kultur man ikke kjenner så godt fra før av. Da snakker jeg ikke nødvendigvis kultur med stor K, men om større og mindre miljøer og subkulturer. Det kan handle om kulturen i en bedrift, i et statlig organ, i eliten eller et arbeidslag.
Når Trump møter det store kobbel av embetsfolk, politikere og elite, så er sannsynligheten stor for at de skarpeste kantene slipes bort. Vil Trump være like kvass og påståelig om klima, som han er nå? Hva med hans syn på meksikanere, handelsavtaler osv. Vi får se[6]. Jeg har hørt at en tidligere finansminister fra Høyre sa at det tok omtrent tre uker før de sprekeste valgløftene ble droppet, og han var kultivert inn i systemet. Med Kristin Halvorsen, fra SV skal det ikke ha tatt mer enn en uke.

Opposisjonspolitikere med store ambisjoner slipes fort av, tar systemets grå farge og lar kolossen subbe videre med sitt.

Sosial normalisering er altså at enhver av oss tenderer til å ta farge av den kulturen vi kommer inn i, og det er både på godt og på ondt. For de av oss som ikke er kulturrelativister så er det opplagt at hele miljøer og kulturer kan havne på dårlige spor. Når jeg sier dårlige spor, så impliserer det at jeg har tatt stilling til hva som er dårlig og hva som er bra. Det er ikke det samme som at det finnes objektive mål for dette, men med utgangspunkt i empatisk etikk og det faktum at vi kan vise til et diffust moralsk kompass, så går det han å hevde som jeg gjør: Kulturer og miljøer havner fra tid til annen på feil spor, og er i desperat behov av korrigering av kursen.
Jeg har lånt normaliseringsbegrepet fra feminismen. Her betyr det at offeret i et voldelig parforhold tenderer til å normalisere tilstanden. Et parforhold er også en kultur. Nesten alt man kan si om kulturer og kulturutvikling gjelder også for parforholdet. Så her har vi altså et godt eksempel på kulturell normalisering med negativt fortegn.
Noen ganger sier vi at «kulturen sitter i veggene».  Det er bare de færreste, som begynner i en bedrift, som starter i en posisjon eller har pondus nok til å være «nye koster» som omkalfatrer alt. Dette skjer, men langt oftere blir det slik at vi glir inn i miljøet og tar farge av det. Dersom nå dette miljøet driver med noe som vi fra utsiden normalt ville ha reagert på, så kan det godt være at innenfor miljøet så blir dette «normalt» fordi man jo opplever at «alle aksepterer det». Dette har jeg vært nærmere inne på her og her. Til sammen viser dette at nesten samtlige av oss har potensiale til å begå stor urett eller vold mot andre, dersom omstendighetene ligger til rette for det.

Noen ganger har jeg tenkt at f.eks. Nav, som jeg oppfatter å ha en inngrodd ukultur (kanskje urettferdig betegnelse), kanskje aldri kan endres innenfra, selv ikke med en minister som gjerne vil. Da har jeg tenkt på at kanskje samfunnet noen ganger ikke kan gjøre annet enn å opprette et parallelt organ, som starter helt fra bunnen av, med god veiledning og god kunnskap om å utvikle en profesjonell kultur. Så etter hvert kan denne parallelle enheten overta mer og mer, og forhåpentligvis kunne fase ut den kulturelt skadede enheten i løpet av en 10-20 års periode.
Kanskje enda viktigere kunne det være å gjøre en slik prosess med det norske barnevernet. Slike saker som dette forteller jo om et forvaltningsorgan som slever sitt eget liv, og som i alt for mange saker opptrer som et monster.  Kostnaden ved å ha slike troll i samfunnet kan jo bli formidabel på sikt.

Toleransetrappen

Det er ingen tilfeldighet at «likhet for loven» er og sannsynligvis alltid vil være en kampsak. For her vil jeg hevde at dette idealet har noen kraftige motspillere lokalisert i vår egen natur. Det er de sosiale rangeringsmekanismene, og da spesielt hvordan opplevelse av overlegenhet kan utløse narsissistiske trekk, og hvordan disse i sin tur skaper det jeg kaller for identitetsberøvelse. Dette fenomenet innbefatter også blindhet for at individer eller grupper av individer har status som aktører i de sosiale prosesser. Jeg kaller dette for identitetsblindhet. Identitetsblindhet skaper da også en etisk asymmetri fordi vesentlige deler av subjektet er havnet i den etiske radarens blindsone. Følgelig har vi hatt tider der begreper som «likhet for loven» ikke bare var utenkelig, men også usynlig. Det er så selvfølgelig at kongen kan gjøre det som måtte passe, og at eliten ellers har sine privilegier, at ingen kommer på å stille spørsmålstegn ved det.
Det som kanskje kan være vanskeligere å få øye på er at dette går begge veier. For Jørgen Hattemaker er dette også like selvfølgelig. Dette er best uttrykt i utrykket «makt gir rett». Les mer om det her. Det vi har, er altså en generell oppfatning i samfunnet om at slik er det. Det er neppe en kognitiv oppfatning. For dette har nok vært slik i uminnelige tider, helt til noen har satt ord på det. Og det har satt uretten på dagsorden og faktisk endret noe, i alle fall i de vestlige demokratier.
Men mitt poeng er at dette stikker dypere enn som så. Min hypotese er at vi har en biologisk tilbøyelighet til å flytte toleransegrensene i samsvar med sosial rang. Det beste eksemplet på dette er Donald Trump. Dette er en person som åpenlyst lyver, manipulerer, gir kallenavn og åpenlyst skjuler skattelistene sine. Og han kommer gjennom med det. Det ser faktisk ikke ut til å påvirke velgerne hans i det hele tatt. En rekke ganger har han blitt beskyldt for seksuell trakassering, og han betalte ut hysj-penger til en pornostjerne. Sammenlign med den medfarten vår hjemlige Trond Giske har fått.

Så hva kan i så fall forklaringen være på dette? Jeg tenker at det kan handle om flere mekanismer:

1)   Sosial appell
Våre ubevisste vurderinger av andre mennesker baserer seg på sosial lønnsomhet. Vi kjenner det intuitivt som sosial appell. Det styres av utseende, kjønn, sjarm, rang og hva vi ellers måtte assosiere med vedkommende.
Det er viktig å opparbeide gode allianser med innflytelsesrike mennesker. Dette gir impuls til taktisk å øke toleransegrensene, for på den måten å unngå å bli oppfattet som opposisjonell. Les gjerne refleksjonen om «Det tilbedende mennesket» for videre refleksjoner i denne retningen. Se spesialt om tilbøyeligheten til Alfa-attraksjon, som naturlig setter mye av våre kritiske vurderinger til side, til fordel for noe vi oppfatter som større enn oss selv.

2)   Sosial valuta og dydssignalisering
Men for de som vi oppfatter oss overlegne over skjer det motsatte. Her trer våre egne narsissistiske trekk inn. Her faller vi for fristelsen til å overdramatisere og blåse opp det som måtte være av sårbarheter eller utilstrekkelighet. Vi fristes til å omskape dette til sosial valuta, som igjen investeres i dydssignalisering. Dette skaper en konkurranse hvor vi overgår hverandre i fordømmelsen av hva det måtte være av normbrudd eller overtredelse. På den måten hever vi oss selv, eller i det minste bekrefter vår gruppelojalitet, gjennom fanatisk oppslutning om gruppens normsett. Dersom slike tendenser tar fyr i det sosiale miljøet, kan dette selvforsterkes. Mekanismene for dette er beskrevet her.

3)   Seksuelle seleksjonsmekanismer
Her er det spesielt den biologiske kjønnsknuten og responsen på menns tilnærminger som skaper et mønster.

4)   Empatisk appell, som vekker omsorgsresponsen i oss, og det øker toleransegrensen. Vi blir mer romslige.

5)   Alliansesignalisering
Denne går vel egentlig også på sosial lønnsomhet, men den nevnes spesifikt. Da handler det om tendensen til å følge «massen» og dermed også forsterke de sosiale vippepunktene med omdreiningspunkt på sosialetiske normsett.

Igjen er det vesentlig å påpeke at dette dreier seg om ubevisste mekanismer som manifesterer seg som impulser, og som deretter rettferdiggjøres ved hjelp av kognitiv kapasitet. Totalen av dette er at individets sosiale handlingsrom i stor grad påvirkes av hvor på den sosiale rangstigen et individ befinner seg. Dette er jo også åpenbart en selvforsterkende mekanisme, som følger loven om negativ omfordeling . Jo større sosialt handlingsrom man har, desto bedre er mulighetene for måloppnåelse og suksess, noe som igjen forsterker det sosiale handlingsrommet.

Forskjellsbehandlingen på sosialt handlingsrom er ofte en blind flekk på normalmenneskets moralske radar. Forestillingen om like muligheter for alle handler ofte om at systemet i seg selv gir like rettigheter og muligheter for alle. For et menneske som er vant til å bli hørt på, tatt seriøst og vist respekt, kan det fort bli en empatisk feilskuting at «slike muligheter har jo alle». Man er blind for at mennesker konsekvent skyves til side, ikke får sine rettigheter og muligheter blokkeres, og varsling ignoreres på grunn av de samme mekanismene. Dette er den ekte formen for diskriminering i vår tid. De gamle variablene på kjønn, etnisitet, livssyn, klasse eller seksuell legning er svekket. Vår tids diskriminering skjer i stor grad på rangeringsmekanismer, sosial appell og empatisk appell. Det er mer i tråd med biologien i oss. Det er kanskje derfor det er så vanskelig å få øye på dette.

Sosial investering

Sosial investering har nær sammenheng med prestisje. Mye av det som er sagt her, gjelder også for sosial investering. Men her er en nyanse. Man blir sosialt investert når man er med på, og dermed også ansvarlig, for noe som rammer andre eller noen ganger gir egne kostnader.

Eksempel når man begår handlinger som får negative konsekvenser for andre. Det å ha forårsaket andres ulykke er noe de fleste av oss opplever som svært belastende. Dette skaper et behov for å forklare, dekke over, eller å rettferdiggjøre det som har skjedd.
På samme måte som at aksjeinvesteringer både gir håp om fortjeneste, men også risiko for tap, så finnes det også «sosiale aksjer» som både gir utsikt for gevinst, men også risiko for fiasko. Da er det ikke økonomien vi snakker om, men sosial kapital i form av nettverk, status og anseelse.

I min terminologi så er det rimelig å bruke begrepet «å være investert» om en person som har gjort en sosial investering. For eksempel en politietterforsker som legger all innsats i å bevise at X er skyldig. På et stadium i prosessen er det rimelig å si at etterforskeren er sosialt investert i saken. Det å være sosialt investert innebærer risiko for å komme i forsvarsposisjon. Dermed tapes eventuell nøytralitet. Man går i bekreftelsesmodus, og blir mer motivert av eget forsvar enn av sakens objektive fakta. Jeg er av den oppfatning av at når denne tilstanden overstiger en grense, så er dette i samme kategori som å være inhabil i en sak. Da er det på tide med sosial nullstilling.

 

Har vi noen eksempler på slike sosiale aksjeposter?

Vi snakker altså om handlinger som setter det sosiale renommeet på prøve. Da snakker vi om alt fra å flagge et standpunkt til å stå på en scene, til å anklage noen for kriminalitet eller umoral.

For eksempel: Det å anklage noen innebærer risiko. Vær oppmerksom på at det å anklage i stor grad handler om i hvilken grad man får med seg omgivelsene på dette eller ikke. Man kan ha forskjellige motiver for anklagen. Det kan jo handle om en rettferdig anklage, men det kan også handle om sosialt spill, eller kombinasjoner. Selv om man vet at det er rettmessig, så innebærer det risiko å anklage. For dersom omgivelsene ikke slutter seg til dette, vipper det raskt over i mistanker om nettopp en eller annen form for sosialt spill. Her er det vesentlig å påpeke toleransetrappen. Risikoen er ofte mye mindre for kong Salomo enn for Jørgen Hattemaker.

Dersom man derimot vinner fram med sin anklage, vil det ha utsikter til store sosiale gevinster. For det første gir det gjennomslag i de sosiale omgivelsene. Slike gjennomslag fungerer ofte selvforsterkende og vil øke gjennomslagskraften ved senere anledninger. I dette ligger en anerkjennelse av motet til å gå ut med anklagen, eller av rollen som helten som endelig tok et oppgjør, eller den innsiktsfulle som endelig avslørte. Det å makte å «nedkalle gudenes vrede over synderen» er et meget kraftig signal om makt eller dominans. Dette blir da en del av den ligningen som gir anklageren lettere gjennomslag og større synlighet i det sosiale landskapet.

Så det er åpenbart at med en gang kortet er spilt ut, så er man motivert til å «følge opp investeringen» i den hensikt å skape den etterlengtede gevinsten og i alle fall forhindre tap.

Andre varianter kan være å flagge en mening. Se på det som å spille ut et kort. Man kan havne inn i situasjonen som en helt nøytral person. Temaet behøver ikke en gang å angå en personlig, eller påvirke på noen måte i eget liv. Da er man også i en fase hvor man faktisk er i stand til å gjøre rasjonelle, noenlunde nøytrale vurderinger.

Men oppdag at det ikke nødvendigvis er den vanligste måten å møte situasjonen på. Forskning viser at vi er mer sensitive for hvem som sier, eller hvordan det blir sagt enn for selve budskapet. Sannsynligvis er det langt færre analytikere enn sosiale spillere blant oss. Så når man utfordres til å «spille kortet», så kan det være helt andre vurderinger som blir avgjørende for hvor vi havner.

Blant annet har vi hypotesen om sosial synkronisering. Hva mener flertallet? Hva mener «min gruppe»? Sannsynligvis har vi en rekke kraftige sosiale vurderingsmekanismer bygget inn i det ubevisste. Dette manifesterer seg i form av intuisjon eller emosjonelle bevegelser. Organismen ser etter sosial lønnsomhet. Sannhet har mindre verdi i en slik setting. Vår hjerne er ikke optimalisert på sannhet, men på biologisk gevinst som også impliserer sosial lønnsomhet.
Dette gir da den forutsigelse at man har høy risiko for å gå fra nøytralitet til de oppfatninger eller standpunkter som kalkuleres som mest sosialt lønnsomt.

Sett på bakgrunn av sosial investering, så er dette forståelig. Man spiller det kortet som gir størst sannsynlighet for sosial gevinst.

Enda en variant er når man gjør en investering i form av et offer. Man tar en belastning med utgangspunkt i en overbevisning. En belasting er en kostnad. Dersom man har tatt feil, blir kostnaden til tap. Forskning viser at det å oppleve tap kan utløse store mentale forsvarsreaksjoner. En måte å benekte tapet på, er nettopp å tviholde på overbevisningen. Det kan være mulig dersom gevinsten er noe som ikke er lett observerbart. En slik forsvarsreaksjon leder inn i bekreftelsesfellen. Og denne bidrar kun til å forsterke tilstanden.

Her tror jeg nok de fleste av oss vil rygge og hevde at «dette gjelder ikke meg». Det er i alle fall min reaksjon. Jeg opplever å benekte at «jeg kan være slik». Men det som er vesentlig å forstå er at denne type atferd på ingen måte er kognitivt basert. Her må jeg presisere at det er impulsen som ikke er kognitivt basert. Når kortet først er spilt, når investeringen først er tatt, så blir vår kognitive kapasitet engasjert som verktøy for dette spillet. Det er rettferdiggjøringen. Det er all den kreative argumentasjon man kan komme opp med i den hensikt å forsvare egne handlinger. Det er dette som er den bevisste prosessen. Og merk deg at du selv er den beste lytter til din egen argumentasjon. Så selvsagt ender du opp som overbevisst om at du har rett. Det er det jeg kaller for å bli bergtatt. Og selvsagt snur hjernen dette trill rundt, slik at du selv ender opp med å tro at ditt standpunkt startet med kognitive vurderinger og all den argumentasjon du har konstruert opp i ettertid. Vi skaper oss med andre ord en illusjon om at vi er objektive og rasjonelle i våre vurderinger, og at de er basert på rasjonelle avveininger.

På denne måten låses man inn i sin investering. Og sannsynligheten er svært liten for at man noensinne kan komme ut av dette. Poenget her er at dette er sosialt lønnsomt. Sannsynligheten for å vinne på denne atferden er større enn tap. Dette sorteres under begrepet «sosial rasjonalitet».

Den sosiale investeringen handler da om rettferdiggjøringen av dette. Er man riktig flink snus det til gevinst i stedet for skyld. Min hypotese er at denne mekanismen kan ha vært medvirkende til ideer som «fri vilje» og mange religiøse doktriner.

Særlig innenfor politietterforskning har man etter hvert blitt klar over denne mekanismen. Asbjørn Rachlew sorterer dette under bekreftelsesfellen. Det er nok riktig fordi det har samme effekt. Hør Rachlew snakke om dette i forbindelse med Birgitte Tengs saken her (episode 4 fra ca. 34:50).

Dersom man har en posisjon eller stilling hvor andre menneskehjerner er en ingrediens av dette, så inntrer disse mekanismene for fullt. Når man kommer den fasen i politietterforskningen at man varetektsfengsler en mistenkt, så er nettopp dette en kraftig inngripen mot et annet menneske. Det å bomme, ta feil og måtte slippe vedkommende oppfattes som et nederlag. For å ikke snakke om all den anerkjennelse som ligger i det å få rett på den måten at det ender med tilståelse, dom og straff. Og for å ta denne videre, så skjer jo det samme i rettsprosessen. Når dommerne dømmer, så legges det sosiale kortet på bordet. Selv dommerne investerer sosialt i dette spillet. Hvorfor er det så vanskelig å få saken opp igjen. Selvsagt har det også med prosessøkonomiske forhold, men uten tvil handler dette også om beskyttelse av dommerstanden og opprettholdelse av tillit til systemet.

Vet vi at det noen ganger går feil i slike prosesser? Ja selvsagt gjør vi det. Det er utallige eksempler på akkurat dette. Det er da man kan høste denne type innsikt ved å studere aktørenes reaksjoner på skepsis eller kritikk mot behandlingen av saken.

Et godt eksempel er Thomas Quick saken. Se gjerne denne dokumentaren. Få eller ingen av de som var involvert i denne prosessen har skiftet mening. Det mest interessante eksempelet er forsvareren Claes Borgström, som fremstod ufravikelig overbevisst om at Quick var skyldig. Han var uenig i frifinnelsen, og argumenterte mot den. Sett opp mot den investeringen som var gjort, så blir dette forståelig. For i motsatt fall hadde jo han gjort en svært dårlig jobb på vegne av sin klient.

Men det er selvsagt ikke bare i rettssystemet av denne type mekanismer gjør seg gjeldende. Ta for eksempel lærere som har hatt ansvaret for «dårlige elever». Var det fordi læreren gjorde en dårlig jobb, eller handlet det om en håpløs elev? Jeg tenker at det kan være fristende for en lærer å argumentere for det siste alternativet. Og vi ser hvordan dette kan utvikle seg til en selvforsterkende prosess, hvor læreren får et motiv for å forsvare seg selv ved å snakke ned eleven. Og dette kan selvsagt påvirke alle elevens omgivelser, inkludert andre lærere, andre elever og til og med familien. Man kan tenke seg samme effekt i forhold til foreldre, men her slår ofte mekanismene bak slektskapsseleksjon inn, og motvirker dette.

Slik kunne vi fortsatt, men i skrivende stund er det en etat som er høyaktuell som eksempel på denne type mekanismer. Det er det norske barnevernet. Har er det flere titalls saker inne til den europeiske menneskerettsdomstolen, og Norge er dømt i litt for mange saker. Dette har ført til mindre skjerpelser, men man legger lokk på den store grunnleggende diskusjonen. Investeringen her handler selvsagt om det omfattende inngrep som en omsorgsovertakelse egentlig er. Det er så kraftig at både barnevernet, fylkesnemnder, rettsapparat, kommersielle aktører og sakkyndige preges av dette. Samtidig eksisterer det en blindhet for slike mekanismer slik at her ikke finnes noen innrettinger som demmer opp mot det. Toget ruller og går, mange tjener penger og sosiale gevinster på dette, men vektskålen tipper selvsagt den gale veien på grunn av de mange og omfattende ulykkene dette skaper.

Enda et perspektiv må føyes til dette. For man blir også sosialt investert når man er med på noe som ikke tåler dagens lys. Det viktige i denne sammenheng er at man er sammen om det som ikke tåler dagens lys. Mennesker som vet om «hva du har vært med på» har et overtak på deg, og du kan utpresses.

Her er det vesentlig å reflektere over at hava som ikke «tåler dagens lys» avhenger av det sosiale klima.  Dårlig sosialt klima og høy grad av intoleranse er noe som hører sammen. Det vil si at terskelen for å få sosial juling er mye lavere i et dårlig sosialt klima. Dette vil i særlig grad motivere til å skjule sosiale investeringer. Dermed er man sårbar for utpressing. Dette er en effekt som gir store mulighetsrom for manipulatorer. En manipulator kan lokke deg til å bli med på noe som ikke tolereres. For eksempel utroskap, eller andre uakseptable former for seksualitet. Eller det kan starte som et skråplan, hvor det ene tar det andre og hvor man til slutt ender sosialt investert, enten sammen med manipulatoren, eller lokket av en manipulator som nå «vet om deg».  I Knutby saken har jeg spekulert om akkurat dette kan være tilfellet i forholdet mellom pastoren og den såkalte «Kristi brud». Her er noen beskrivelser av hvordan pastoren lokkes inn i stadig mer intrikate seksuelle ting med Åsa. I tillegg var denne Åsa gift. Hennes mann «lokkes» til å inngå i et forhold med en yngre dame, et forhold som for enhver pris måtte skjules. Så når Åsa dømmer mannens elskerinne til «utenforskap», så hadde mannen intet å stille opp med, nettopp på grunn av sosial investering. Det samme kan kanskje være tilfelle i forhold til pastoren, som jo endte opp med å manipulere en yngre barnevakt til å begå drap.
Nå er jo dette spekulasjoner, men det er tatt med for å illustrere hvordan en manipulator kan utnytte intoleranse til å få andre sosialt investert, og derved også oppnå makt over dem.
En giftig refleksjon ut av dette er å påpeke hvordan intoleranse kan skade hele miljøer og forgifte dem til det ugjenkjennelige.

 

Sosial nullstilling

If I could start again
A million miles away
I would keep myself
I would find a way

Tekst fra fra Hurt med Johnny Cash.

Den siste setningen i Johnny Cashs innspilling av «Hurt» beskriver det som kan kalles for drømmen om sosial nullstilling. Det å ha forstått sosiale prosesser, handler også om å forstå et dette er en, ofte enveiskjørt prosess, hvor den sosiale tilstand til enhver tid fortolkes og styres i lys av tidligere sosiale tilstander. I dette kan det ligge både feiltolkninger, feiltakelse, feilgrep osv. som man ikke kommer unna, og som er der og former prosessen fordi tidligere hendelser huskes i en sosial hukommelse.

Sosiale prosesser er inkrementelle utviklingsforløp. Da handler det om prosesser hvor enhver utvikling har utgangspunkt i foregående tilstand. Dette gir en såkalt butterflyeffekt, hvor små tilfeldige variasjoner kan får avgjørende betydning senere i forløpet.

Her er det åpenbart at for individer hvor det har vært en uheldig utvikling, så holdes de mer eller mindre i et sosialt fengsel, dirigert om omgivelsenes oppfatninger av individet. I den grad individet selv oppfatter dette som urettferdig, feiltolkning, stempling eller feilbedømmelse, skaper det noe jeg en gang kalte for den sekundære sosiale identitetsfrustrasjon: «Jeg er ikke den de tror jeg er». Frustrasjonen skaper drømmen om sosial nullstilling. Den enkleste måten å gjøre dette er, som det foreslås i teksten: «Start again a million miles away». Da handler det selvsagt om å komme ut og bort fra de omgivelsene hvor dette har «satt seg», og da selvsagt ikke gjenta tidligere feil. Dette er en tanke jeg personlig kjenner igjen fra egen oppvekst. Jeg tenker den er et symptom på en underliggende svakhet i sosial funksjon. Det å «komme seg bort» og starte på nytt, er jo også en test på om det er «meg» som er problemet, eller om dette bare handler som uheldige omstendigheter. Ofte er det nok begge deler. Men om problemene gjentar seg, så vet jeg at min væremåte er en del av problemet. Men det kan selvsagt også handle om at jeg er skadet av mine erfaringer, og at denne skaden preger meg ubevisst, slik at mønstret repeterer seg i nye omgivelser. Da handler den sosiale nullstillingen, ikke bare om omgivelsene, men faktisk om at individet selv må omforme egen atferd, med utgangspunkt i en rasjonell analyse av hva som går feil, og utvikle kompetanse på å kompensere for det.

Men selvsagt er det slett ikke alle som bare kan forlate det miljøet de er i og begynne på nytt. Spørsmålet er om det er mulig å nullstille et sosialt miljø, i seg selv. Det er kanskje ikke mange som tenker i disse banene. Men det er åpenbart behov for å utvikle kompetanse på å avhjelpe denne type sosial patologi. Det kan være anvendbart i alt fra kjernefamilien, parforholdet, i klasserommet og på arbeidsplassen. Men det forutsetter at hele miljøet utvikler et minimum av kunnskap, kompetanse og bevissthet på problemstillingen og denne type mekanismer. Det kommer selvsagt ikke av seg selv. Vi har «villdyret» i oss, en autopilot som hele tiden «leder oss i fristelse» til å agere på en måte som opprettholder «kollektive sannheter» i det sosiale univers. Det skal en god del kognitivt arbeid og kompetanse til for å avdempe. For det er neppe mulig å nøytralisere dette fullstendig. Det krever:

1)   Evne til tilgivelse

2)   Evne og vilje til gjensidig forståelse

3)   Avdemping av det sosiale spill

4)   Vilje til realitetsorientering

5)   Et solid etisk grunnfjell

6)   Høy-felles kompetanse på sosiale prosesser

7)   Gode/velutviklede metoder for sosial nullstilling

Jeg tenker at kulturer eller sosiale miljøer som utvikler slik kompetanse, vil styrke sin egen sosiale helse gjennom denne type prosesser. I Det modne samfunn vil det bli investert i forskning og utvikling av teknikker med tanke på å skaffe verktøy for sosial nullstilling. Dette er en viktig del av strategier for sosial omfordeling.

Den sosiale lydmuren

Mennesker som greier å få sosialt gjennomslag kan metaforisk sies å bryte den sosiale lydmuren. Les gjerne om sosiale vippeprosesser her. Det å bryte gjennom den sosiale lydmuren er en kunst. Den kalles ofte for retorikk. Hoved-refleksjonen her er at argument kun står for rundt 20% av overbevisningskraften. Resten handler om hvem man er, og hvordan man fremstår. I større sosiale sammenhenger slår også gruppetenkning inn. Her bidrar jeg med hypoteser om alliansesynkronisering og tenkesurfing. Sosialt gjennomslag oppnås ikke ved appell til menneskets intellekt, men ved emosjonell appell og mekanismer avledet av massesuggesjon. Flertallet vipper over når de får an oppfatning av retningen massen beveger seg i.
Så er det viktig å registrere at dersom man først har oppnådd gjennomslag, så fungerer dette selvforsterkende. For gjennomslag skaper oppmerksomhet, oppmerksomhet skaper arena. Arena skaper da plattform for nye utspill, som gir nye gjennomslag, enda mer oppmerksomhet osv.

 

Prestisje

I denne sammenheng bruker jeg begrepet om tilbøyeligheten til å ville få rett uavhengig av om man har rett, eller ikke. Fenomenet faller inn under mekanismene som nevnt under sosial investering.

Vi har alle en tilbøyelighet i vår natur på den måten at vi har lav terskel for å danne oss meninger, men tilsvarende svært høy terskel til å forandre mening.

Når vi er kjappe og danner oss meninger så handler det som regel om intuisjon. En hypotese er at dette kan handle om at det gjør oss bedre engasjert. Vi kommer i rivaliseringsmodus. Det skjerper oss og vi suger mer inn av relevant informasjon om temaet. Og her vil umiddelbart mekanismene rundt bekreftelsesfellen slå inn. Og vi begynner å fortolke ny informasjon inn de det meningsskjema vi allerede har dannet oss.

Denne mekanismen fungerer, som vi ser, som en lås. Vi blir innelåst av våre intuitive konklusjoner. Innsikten er at det hele starter på intuisjon, og tenderer til å låse seg. Samtidig vet vi  at intuisjon har store svakheter.

Men hvorfor har vi så stor motvilje mot å endre mening? Da handler det ofte om prestisje. Generelt handler prestisje om det som gir sosial gevinst eller høy status. Og opplagt handler dette om status. Dette er en menneske-ting. For det å ha rett signaliserer god kompetanse. God kompetanse signaliserer intelligens. Intelligens signaliserer gode gener og store ressurser. Dette er gull verdt på kjønnsmarkedet. Dermed har man en reproduksjonsmessig fordel. Det å få rett uansett signaliserer også dominans og styrke. Den som får rett, stiger i hierarkiet. Han vinner rivaliseringen.  Derfor ligger dette i oss som en latent tilbøyelighet.
Sett i dette lyset blir det å ta feil å regne som en ydmykelse, eller nedverdigelse. I skrivende stund går det en sak i media om Nord-Koreas forsvarsminister som visstnok skal ha blitt henrettet for få dager siden. Grunnen skal visst nok være at han ved noen anledninger skal ha sovnet på møter og at han har motsagt landets overhode. I en æres-basert kultur er det jamgodt med en fornærmelse. Den store leder har ikke råd til å fremstå som feilbarlig. Jeg tenker at han, med en slik henrettelse, sender et kraftig signal om hvem av dem som alltid har rett uansett.  I det kalde sosiale klima, i æreskulturer er dette en av de ødeleggende effektene som gjør at slike kulturer har høy risiko for å tape både rasjonalitet og innovasjonskraft. I praksis ser vi også at fenomenet har veldig mye med personlige egenskaper å gjøre. Det mest ekstreme utslaget er de såkalte kverulantene. Det er personer som aldri gir seg uansett tyngden av bevis. Dette fenomenet har nær sammenheng med temaet Læring og Belæring. Vår hang til prestisje gjør oss til svært kreative agitatorer. Vi produserer, samler opp og finpusser argumentene slik at de passer med vår posisjon. Dette er selvsagt en fordel på den måten at enhver posisjon får brynet seg på utallige argumenter og angrep. Det er mat for intellektet og gir god motivasjon til analyse og forsøket på å forstå hva som skjer. Ulempen er jo at vi har den dynamikken at om man gjentar eget argument lenge nok, så blir man, til slutt bergtatt, både av argumentene og den posisjonen de forfekter.

I tillegg har man den varianten at dersom man foretar seg handlinger basert på det man påstår, så har man pådratt seg en sosial forpliktelse. Handlinger kan være alt fra å hevde sin oppfatning med styrke, til å at de handlingen man gjør får store omkostninger for en selv eller andre. Dette kan skape risiko for å utvikle en mental sperre mot åpenhet og man går i bekreftelsesfellen.

Når vi sier det går prestisje i en sak, så handler det nok sjelden om at noen bevisst vet at de har feil, men de gir seg ikke likevel. For om man vet at man har feil, så medfører det muligheten for at man blir svakere i sin fremtoning. Men om man i stedet er man i en bekreftelsesfelle og bergtatt av egen argumentasjon. Dette er ubevisste mekanismer. Man opplever seg sikker i sin sak. Dermed blir all energi lagt inn i det å forsvare denne posisjonen med troens kraft. Vaksinasjonen mot dette er analyse og vilje til å innrømme at man tar feil. Kostnaden er svakere sosial viljestyrke.

 

Krisemaksimering som sosial strategi (alarmisme)

Krisemaksimering handler om å definere hendelser eller risiko for hendelser som store katastrofer, enda det er beskjedent om vi ser det i perspektiv mot de ekte katastrofene. Andre ord for dette er oppblåsing, overdrivelser eller det engelske ordet «catastrophizing».  Her er det viktig å gjøre en distinksjon. Vi har den psykiske formen av dette: altså en overfølsom Amygdala som ser katastrofe i alt. Som pessimist har nok jeg selv en del slike trekk. Den som er en engstelig person, ser gjerne risiko for store og små katastrofer. Dette tror jeg har sammenheng med fantasi, slik som jeg har beskrevet her. Denne evne til engstelse er sannsynligvis sentral for individets overlevelse og navigering i verden. Derfor er den også anriket frem av det naturlige utvalg. Men det er jo sjelden at en funksjon bare avgrenses til det den er «designet for». Og da kommer vi inn på den andre varianten av dette fenomenet, nemlig den sosiale. Straks den sosiale utfordringen var til stede så viser denne evnen seg også som en nyttig funksjon for å oppnå sosiale gevinster. Her er det to varianter som jeg kan komme på:

1)   Individer som manipulerer for å forsterke den naturlige empatiske appell (offerrollen)
Les gjerne her om naturlig empatisk appell. Den som i utgangspunktet har en startkapital av empatisk appell, vil kunne skåre ekstrapoeng dersom oppgivelsene oppfatter at de lider, eller har en lidelseshistorie. Slike oppfatninger, eller forestillinger kan gjøre store underverker for den empatiske appellen. For dette vekker ikke bare vår medfølelse, men også omsorgsmekanismer og ikke minst helte-rollen. Dette åpner tilgangen til fordeler og spesialbehandling. Lidelseshistoriene kan være ekte nok. Men her ligger det i kortene at det å overdrive, eller jukse med dette kan gi store sosiale gevinster. Dermed blir dette et spill. Omgivelsene vil som regel dele seg i oppfatningen av hvor mye offer vedkommende oppfattes å være. Altså, hvor stor lidelse, hvor lenge, og hvor mye preget er vedkommende av dette. Dette skaper jo igjen en tredeling: offeret selv, offerets allierte, og de skeptiske. Typisk vil den offerets allierte se på offer-skeptikerne som kyniske, mens offer-skeptikerne vil se på offerets allierte som naive, og offeret som en god manipulator. Veldig mye av dette handler om definisjonsmakt i det sosiale univers. Det er vesentlig å påpeke at sannsynligheten for å lykkes med denne type manipulasjon avhenger av individets startkapital av naturlig empati. Barn har høy naturlig empatisk appell, og jenter/kvinner har i gjennomsnitt høyere empatisk appell enn gutter/menn. Derfor er det større risiko for menn å prøve seg på en slik strategi. Og denne er dobbelt opp, for offerrollen står i grell motsetning til alfa-rollen.

2)   Taktisk alarmisme for å oppnå sosiale gevinster.
Da snakker vi ikke nødvendigvis bare om empatisk appell, men her kan det også handle om risiko for skade eller katastrofe og det kan handle om normer, tabuer eller moral generelt. Bevegelsen fra noens indignasjon eller ubehag, til kutyme, til norm, til tabu, går mest sannsynlig nettopp via dette fenomenet. På hvert stadium på vei mot tabu, oppnår man sosiale gevinster ved å blåse opp. Ta f.eks. homofili, som jo lett kan vekke vemmelse hos heterofile. Noen uttrykker dette, og vi får en kutyme som skyver homofilien ut av det offentlige rom. Da kan det lønne seg for enkelte alfa-mennesker med definisjonsmakt å lage bråk om dette. Her er noen lettjente moralske ekstrapoeng å hente. Dette fungerer definerende i det sosiale univers. Dermed begynner det grå mennesket å akke og bære seg om hvor forferdelig det er når noen bryter normene. Altså blåser de det enda mer opp, og får dermed sine moralpoeng, i tillegg til å sementere egen gruppeidentitet, ved å vise lojalitet til gruppenormene. Da er veien kort til tabu.
Det er viktig å påpeke at det å blåse opp alvorlighet er med på å befeste egen faglig posisjon. Dette fenomenet kan ha vært en del av drivkraften bak moralpanikker som hekseri, og overgrepsindustrien. En rekke fenomener, særlig innenfor psykologi, hvor vi enda ikke har objektive mål på lidelse og skade, kan bli gjenstand for slik alarmering. Det er viktig å påpeke at vi alle tenderer til å overdrive for å befeste vår egen viktighet. Noen ganger maler vi fanden på veggen når vi omtaler fenomener og trender i samfunnet. Når mennesker slipper til i media er fristelsen det samme. Noen ganger er det åpenbare bagateller. I skrivende stund kan fenomenet «kulturell appropriasjon», mistenkes å være en slik oppblåsing. Det samme gjelder fenomener som «mikroaggresjon», «triggerwanings» og «politisk korrekthet».

Evne til å alarmere varierer sterkt fra individ til individ. Det avhenger av sosial kompetanse, sosial appell, empatisk appell, sosial gjennomslagskraft, evne til manipulasjon, tilgang til media osv. Og selvsagt handler det også om personlige egenskaper som moral og grad av fanatisme. Dette vil alltid være en del av det sosiale spill mellom mennesker. Men for en moden sivilisasjon er det viktig å avdempe virkningene av slike mekanismer. En måte å motvirke det på er forslagene som er gitt her. Det handler om at samfunnet objektiviserer moralen, ved å utvikle en forskningsbasert verdiindeks for lidelse, skade og tap. Samfunnets prioritering vil da styres av denne indeksen.

Korrupsjon

Hvis jeg skulle forsøke meg på en egen definisjon på korrupsjon så måtte det bli omtrent slik:

Korrupsjon er enhver atferd som på en skjult måte prioriterer egeninteresse foran formålet til det område man fremstår å skulle forholde seg til.

Dette er nok en definisjon som går langt videre enn den vanlige oppfatningen.
Normalt forbindes korrupsjon med økonomisk bestikkelse, både i det private næringsliv og i den offentlige forvaltning.  Og selvsagt er det denne som er mest synlig og som gir størst umiddelbar skadevirkning. Vanlig oppfatning av korrupsjon handler om korrumpering beslutningsregnskap, med tilhørende dårlige beslutninger. Hvis en saksbehandler vet at det vanker private goder dersom en bestemt leverandør blir valgt, så vil vedkommendes fokus på formål, endres fra den interessen han er satt til å ivareta over på egeninteresse. Det kan bety at vektleggingen av fordeler og ulemper kan bli påvirket. På samme måte kan virkelighetsoppfatningen bli preget av retorisk tunnelsyn som går i den «riktige» retningen.

I det sosiale spill går dette langt videre og bredere. Det sosiale samspill krever forutsigbarhet. Det betyr at vi har regler, systemer og roller å forholde oss til. Selvsagt kan ikke dette bli for rigid, men når vi først setter oss ut over reglene så må det skje i full åpenhet og uten at man mister felles formål ut av syne. I det sosiale spill er egeninteresse en skjult agenda opp i det hele, eller man kan utnytte hull og svakheter i de systemer som er til å oppnå fordeler som egentlig ikke var tiltenkt og som kan føre til dårligere beslutninger, urettferdighet, utnyttelse, feiloppfatninger, irrasjonalitet og systemsvikt.

I forbindelse med korrupsjon er det et par områder i samfunnet som jeg tenker har et forbedrings-potensiale. Det ene område er forskning. I dagens samfunn er forskeren avhengig av oppdrag og støtte. Om vi kombinerer dette med at de som påvirker dette er politikere og byråkrater fra det offentlige og pengesterke miljøer i det private næringsliv. Det er en kamp mellom forskerne om disse midlene. Denne kombinasjonen har to ulemper: 1) Det er penger og sterke politiske agendaer som setter agendaen, altså hva det skal forskes på. 2) Det blir fristende å bestille resultater i stedet for forskning. I den grad dette skjer, så er det korrupsjon. Selvsagt har både næringsliv og politikere interesse av å, til enhver tid, definere den «sannhet» som skal være gjeldende i vårt samfunn. Selvsagt kan dette medføre store forvrenginger i samfunnets kollektive virkelighetsoppfatning. I den grad dette skjer vil samfunnsprosessen bevege seg i retning av irrasjonalitet, noe som undergravet demokatiet. For et godt demokrati innebærer at de som skal stemme er rimelig ærlig informert, og at informasjonen ikke på noen måte bevisst er forvrengt i den hensikt å definere virkeligheten slik at den tjener noens særinteresser.

Det andre området har fortsatt med demokratiet å gjøre. I vårt samfunn har vi ingen sperrer mot at pengesterke særinteresser kan kjøpe seg profesjonelle informasjonskonsulenter for å lobbe mot politikere. Dette er en kraftig påvirkningsprosess helt utenfor demokratisk kontroll. I den grad politikere lar seg bergta av glatt retorikk, og kanskje også med utsikter til mektige allianser så er dette korrupt. For meg er det opplagt at beslutningsprosessen på samfunnsnivå må være frikoblet fra størrelsen på de økonomiske musklene til særinteresseorganisasjoner i samfunnet. Hvis ikke tas jo beslutningene på vegne av særinteresser og ikke for samfunnet som helhet. Det er irrasjonelt.

Sosial korrupsjon

Sosial korrupsjon handler om korrupte prosessert som påvirker den sosiale kapitalen. Dette er et område som i dag er så gjennomkorrupt at vi er blinde for det. Hele tiden utnytter mennesker, med muligheter, sine økonomiske fordeler, eller sosiale posisjoner til å utvikle egne allianser og ikke minst kontrollere, eller ødelegge andres muligheter på området. Dette er noe man kan drive med helt fritt, for det finnes hverken lover eller normer mot det. Men det er åpenbart at virkningen er skadelig. Det skaper sosialt spill, elite-dannelse, dynastier, konflikter og krig. Hverken holocaust, eller trakassering av f.eks. homofile ville vært mulig dersom man ikke på forhånd hadde sterke sosiale prosesser som masserer massen i retning av forakt og hat mot enkelte grupper av mennesker man ønsker av veien.

I det modne samfunn tar man til orde for sosial omfordeling. Dette handler om et forsøk på å avdempe disse mekanismene. Men det er behov for å forske på dette, for å identifisere og forstå prosessene, og deretter utvikle lover og normsett som søker å bekjempe sosial korrupsjon.

Læring eller belæring

En venn jeg hadde snakket ofte om et problem han hadde i forhold til jobben. Han er utvikler. Om man skal utvikle noe er man avhengig av å kunne undersøke det tekniske miljøet systemet skal fungere i. Lang erfaring har lært oss at dokumentasjon ofte er både utilstrekkelig, feil og ofte kan «stammespråket» den er formulert i være ukjent terreng. Den beste måten å få kunnskap om dette på er at man selv beveger seg i dette miljøet og utfyller dokumentasjon med egne erfaringer. Men organisasjonen, han jobber i, er av det rigide slaget med suboptimalisering på sikkerhet og nedsyltet av det sosiale spill, med arroganse og systematisk mistillit til medarbeidere som hovedingredienser. Så min venn var ikke i stand til å få gjennomslag for at han måtte de nødvendige tilganger for å kunne utvikle systemet på en god måte. Han stanget hodet i veggen og slet alvorlig med fremgangen. Han var selvsagt meget frustrert. Til meg snakket han stort sett «rett fra leveren». Han mente nok innerst inne at ledelsen var både arrogante og inkompetente. Men da jeg begynte å spørre nærgående om hvordan han argumenterte for sin sak viste det seg at han sannsynligvis snakket veldig indirekte og forsiktig. Han gav utrykk for at han ikke ville virke «belærende» på sine omgivelser av redsel for at det hele skulle gå fullstendig i vranglås. Men resultatet var at hans budskap aldri nådde frem.
Episoden fikk meg til å begynne å reflektere over dette begrepet «å belære». Hva er forskjellen på å lære og på å belære? Begge deler handler jo om å formidle kunnskap, så hva er egentlig forskjellen? Min konklusjon er at forskjellen ikke handler om kunnskapsformidlingen i seg selv. Om fenomenet blir læring eller belæring har med sosial rangering å gjøre.
Igjen kan det være interessant å dra frem det fenomenet med fugler av høyere rangorden som mater de mindre dominante.  Den mulige forklaringen som blir oppgitt i forhold dette kan kanskje sorteres under handikapprinsippet. Det handler om at de dominante hannene på denne måten viser frem en sløsende og raus atferd som signaliserer overskudd og dermed gode gener. Effekten av dette er at de vinner i kampen om partnere. Men samtidig blir jo den «matede» part ydmyket. De tar derfor bare motvillig imot denne «påtvungne gaven», som jo på tilsvarende måte reduserer deres mulighet til det viktigste i livet, nemlig en partner.
Om vi overfører denne tankegangen til mennesket så dreier dette ikke lengre seg om mat, men om mentale ferdigheter. Hos mennesket er sannsynligvis oppvisning av mentale ferdigheter er et kraftig virkemiddel for seksuell seleksjon. På samme måte som hos fuglene så oppfattes «belæreren» som den dominante mens den «belærte» er den svakere part. Følgelig kan vi tenke oss situasjoner hvor «belæring» utøves i den hensikt å ydmyke den andre og befeste og kommunisere egen sosial posisjon for omgivelsene. Dette er nok mekanismer som forekommer fra tid til annen blant oss mennesker, men det jeg ble opptatt av, er konsekvensene av dette. For det er jo slik at vi mennesker hele tiden har behov for å utveksle informasjon. Det jeg etter hvert ble klar over er at:

1.    Disse ur-tilbøyelighetene ofte kan virke som unødvendige sperrer for god kommunikasjon oss mennesker imellom.

2.    At disse sperrene hovedsakelig opptrer der bevissthet om rangsforskjeller er til stede hos en eller begge parter.

3.    At disse mekanismene virker på samme måte som gravitasjonen virker på masse. Det er vanskeligere å formidle informasjon oppover i hierarkiet enn nedover. (Man kunne kanskje kalle det for informasjonens gravitasjonslov)

4.    At denne sperren nøytraliseres i likeverdige relasjoner.

5.    At det holder med at en av partene er rangorientert for at sperren skal oppstå. Om en part føler seg underlegen vil han være forsiktig med å uttale seg av frykt for å utfordre den overordnede for derved å kunne pådra seg sanksjoner. Om en part føler seg overlegen vil han begrense den underordnede part sin mulighet til dialog på en slik måte at rangeringen ikke blir truet.

Når dette er sagt må det jo også sies at ledere som er trygg på seg selv veldig lett overkommer disse ur-tilbøyelighetene. Det er jo ikke rasjonelt å blokkere informasjon når man er så avhengig av å treffe best mulige beslutninger som en leder er. Det er selvsagt i de omgivelser hvor fokus på ære, status og posisjon er høyt at denne effekten slår mest ut. Det er vel en av grunnene til at æres-orienterte grupper blir mer irrasjonelle.
Kan man dempe denne mekanismen? Ja, jeg tenker dette kan dempes i rause kulturer som greier å avdempe æres-orienteringen, med god sosial omfordeling, som dyrker mangfold, er eksperimentelle, håndterer feilbarlighet og utilstrekkelighet på en rasjonell måte, og har et sterkt generelt begrep om menneskeverd. 

 

Opportunisme

Opportunisme kan best beskrives som en prinsippløs tilpasnings-strategi. Begrepet er best beskrevet her. I tillegg vil jeg poengtere at vi mennesker har utviklet opportunistiske tilbøyeligheter som en ren overlevelsesstrategi. Etisk sett befinner vel mange opportunister seg på et ureflektert sosialetisk nivå. Men selvsagt kan vi ha andre varianter hvor moralen blir brukt i manipulerende hensikt. Det er heller ikke grenser for bruk av retorikk. Jeg tenker at det som kjennetegner opportunisme er høy sosial kompetanse. Det innebærer gode forutsetninger til å forstå hvor makten sitter og fremtidige utviklingstrender i forhold til dette.  Det innebærer også et bevisst forhold til å skaffe seg allianser i forhold til dette. Er alle opportunister psykopater? Nei det tror jeg ikke. Men jeg tenker at alle psykopater er opportunister. Opportunister kan også være grå mennesker.
Å gi uttrykk for standpunkter kan også være en viktig del av det sosiale spill. Men dersom standpunktene ikke er fundert i selvstendig kritisk tenkning er de gjerne opportunistiske.  Slike ukritiske tilslutninger til standpunkter kan gjerne være massehysteriske, ukritisk ideologi, uttrykk for gruppetilhørighet, eller rasjonell tilslutning, hvor standpunktet er et middel for å oppnå noe annet. Å uttrykke maktens såkalte politiske korrekte standpunkter, for å spille på lag med overmakten, må også regnes som opportunistisk.

 

Ærlighet varer lengst … for den som ikke kan lyve

«Kan ikke du ta denne videre opp i systemet. Du er enda bedre å lyve enn meg.» Omtrent slik falt ordene i et møte jeg var på for noen år siden.
Løgnen er en uunnværlig komponent i alt sosialt spill. Dersom vi er streng på definisjonen av hva en løgn er, og anser at alle, som har løyet en eller flere ganger i løpet av livet, kan kalles for løgnere, så kan vi konstatere at vi er løgnere alle sammen. Vi vet at det lyves hele tiden rundt oss. Og vi lyver jo selvsagt mest om det som er vanskelig å oppdage. Da er det dumt å lyve om forhold i den fysiske virkeligheten. For dette kan sjekkes og vi blir oppdaget. Da er det langt enklere å lyve om forhold i det sosiale univers. I den grad man får gjennomslag for en sosial løgn, har man gjort det jeg kaller for en sosial definisjon. Sosiale løgner er utsagn som beskriver forhold i det sosiale univers som det er vanskelig å etterprøve. Det dreier seg ofte om sosial kapital. Man krediterer eller diskrediterer andre, skryter av seg selv, deler ut karakteristikker, skyld, ansvar, begår karakter-drap, tillegger motiver, skjuler egne motiver, inngår hemmelige allianser, eller hevder at andre gjør det, tenker konspiratorisk eller er kategorisk ubalansert i bedømmelsen av andre.

Evnen til å lyve handler både om evne til kontroll av kroppsspråk, mimikk, til å fremstå som troverdig, og at historien er sammenhengende, uten selvmotsigelser og sammenhengende med felles virkelighetsoppfatning. Denne evnen avhenger sannsynligvis både av trening og i hvilken grad man tidligere har hatt god suksess med sine løgner og påstander. Som barn tester vi jo dette ut. Da vil suksessen eller fiasko prege denne evnen videre gjennom livet. Et individ, som ofte blir mistrodd, vil sannsynligvis være mer nervøs og dermed lettere avsløres igjen. Dermed blir dette også selvforsterkende. Ofte er jo det å bli mistrodd en selvoppfyllende profeti. Selv om man snakker sant blir man mistrodd. En opplevelse av mistro vil uvilkårlig frembringe nervøsitet uansett om man snakker sant eller ikke.

Sannsynligvis er det slik at vår toleranse for løgn avhenger like mye av hvem som lyver som av løgnens innhold og virkning. Dersom den som lyver er et alfa-menneske, har status og innflytelse er sannsynligheten stor fort at løgnen, selv om det blir forstått som et utsagn uten dekning, fungerer som en definisjon av virkelighet. Det vi vet er at jo lengre opp man kommer i hierarkiet, desto mer intenst blir det sosiale spill. Selvsagt ender man da opp i en verden hvor tettheten av velplasserte strategiske løgner florerer. Og jeg tenker at slike mennesker på et vis forstår hverandre og ofte dekker hverandre. I skrivende stund er Donald Trump president i USA. Han sier åpenbart hva han vil, det som passer der og da. Og det ser ut som toleransen for dette er svært høy. Jeg har tidligere vært inne på at det avmektige menneskets behov for å lyve er omvendt proporsjonal med temperaturen på det sosiale klima. Et varmt sosialt klima skaper mer modne mennesker. Modne mennesker legger større vekt på forståelse og avholder seg fra å utnytte sårbarhet. Her kan også det avmektige menneske være ærlig, selv om det avslører sårbarhet eller personlige skavanker av forskjellige slag. Men når den sosiale temperaturen synker, vil toleransen for sårbarhet og avvik reduseres tilsvarende. Behovet for løgn, som verktøy til å dekke over skavanker, blir derfor stadig mer påtrengende. Men selv for små mennesker, vil evnen til å lyve, variere svært mye fra person til person. For de som ikke kan lyve, vil det være vesentlig å ta inn over seg at «ærlighet varer lengst». Da kan man gå i motsatt retning, være nådeløst ærlig og ikle seg en moralsk profil som setter denne dyden svært høyt. Men for å få til dette så skal man ikke ha mange synlige skavanker før dette slår tilbake og oppfattes patetisk.
Men det er vesentlig å poengtere at forestillingen om at «ærlighet varer lengst» er en myte. Den som kan lyve og kommer unna med det, vil sannsynligvis kunne høste stor sosial gevinst av dette. Mennesker som høster store sosiale gevinster stiger opp i hierarkiet. Derfor er det grunn til å anta at de fleste individer høyt oppe i hierarkiet er svært flink til å lyve, og at dette er et våpen de helt naturlig har i sin sosiale verktøykasse.

Den som fungerer som forvalter av tjenester i det modne samfunn vil være oppmerksom på dette. Dette innebærer også å utvikle selvinnsikt på at man selv er sårbar for å bli manipulert av dette. Mennesker med god sosial gjennomslagskraft har som regel retorisk overtak, og motsatt. Dette er noe man bør være bevisst på og søke å kompensere i ved utøvelsen av sin gjerning på samfunnets vegne.

Hvordan logikken fungerer i det sosiale spill

Se her for beskrivelse av logiske slutninger i form av induksjon og deduksjon.

Se her for kort beskrivelse av hvordan hjernen implementerer dette.

Når det kommer til det sosiale spill, så kan følgende ses i sammenheng med dette:

Deduksjon assosieres mot autoritet og selvsikkerhet, mens induksjon kan assosieres med åpenhet og usikkerhet.

Man kan ikke fremstå autoritært dersom man ikke fremstår med høy selvsikkerhet, som en som «vet mye» og hvis konklusjoner fremstår med tyngde.

Positivt er dette koblet til kompetanse. Logiske deduktive slutninger starter med et sett premisser hvor man til skutt trekker konklusjoner.  Fra logikken vet vi at dersom premissene er sanne, og slutningen er gyldig eller solid, så er konklusjonen sann.
Nå er det slik at dialogen mellom oss mennesker, sjelden eller aldri inneholder komplette velformede logiske slutninger. Vi bare sier at ting er slik eller slik (fakta-utsagn). Den analytiske kan anse utsagnene som konklusjoner med stumme premisser. Et vesentlig poeng er at det slett ikke behøver å eksistere noe fullverdig sett av premisser hos den som kommer med utsagnet. Utsagnet fremstår i avsenders sinn, enten som en oppfatning, noe hørt, lært eller registrert, eller resonnert, eller konstruert tilpasset, noe man vil oppnå. Det er først når mottaker stiller kritiske spørsmål at nærmere analyse kan bli aktuelt.  Som tidligere kjent kan uenighet eller skepsis handteres enten i kampmodus, eller i undringsmodus. 

Blir det kampmodus avspores prosessen over i en styrkeprøve. I motsatt fall er vi over i det analytiske. Og det er først der vi begynner å lete etter premissene for utsagnet.  Ideelt sett, gjennom å formulere premissene, vil vi kunne analysere oss frem til sannsynlighetsestimater på det som blir påstått.

Men nå trekker jeg inn det faktum at vi mennesker kommer i mangfold, og evner å utnytte dette til differensiering. For å kunne fungere som samfunn på høyt nivå vil den totale kompetansen som behøves være langt med omfattende enn hver enkelt av oss klarer å erverve i vår korte levetid.

Følgelig blir vi avhengige av hverandre. Vi blir avhengig av tillit til andre. Og på den måten oppnår vi ofte det jeg kaller for den sosiale multiplikasjonseffekten.

Det er to sosiale roller jeg her vil trekke frem. Det er eksperten, og det er lederen.

Hva er forskjellen på en ekspert og på en leder? Man kan sikkert ha mange meninger om det. Men ideelt så arbeider eksperten med oppfatninger, mens lederen arbeider med standpunkter. Oppfatninger er i mitt begrepsapparat verdinøytrale. Eksperten vet hvordan noe er og hvordan det fungerer. Som amatører er vi interessert i de av ekspertens konklusjoner som er relevante, men ikke nødvendigvis å sette oss inn oss inn alle premissene og alt som ligger bak. På den måten blir det mulig for oss å treffe beslutninger basert på et mer ansvarlig faktagrunnlag, uten at vi selv vet og forstår alle de komplekse forhold som ligger under alt dette. Den idealiserte ekspertrollen fungerer dermed som nøytral premissleverandør, hvor det er vi selv som verdsetter eller prioriterer opp i dette, og omgjør det hele til standpunkter på hva som er best å gjøre.

Nå er det nok sjelden det foregår så idealisert. Men poenget er at vi mennesker hele tiden baserer oss på hverandre, og er avhengig av hverandre i vår forståelse og oppfatning av hvordan ting er og fungerer. Vi holder oss sjelden med det totale overblikket over ofte svært komplekse strukturer av informasjon. Det holder med en overflate av konklusjoner som er relevant for oss.

Og selvsagt baserer ekspertene i sin tur sine premisser på andre eksperter, som igjen baserer seg på andre osv. Nå og da studerer forskere og professorer hele området og skaper en slags helhetsforståelse på temaet, som kommer ut i form av bøker eller doktorgrader.

Hovedpoenget her at ved hjelp av eksperter outsourcer vi det som ligger bak vår virkelighetsoppfatning. Vi sitter igjen med det vi oppfatter som relevant for våre utfordringer, mens vi er skjermet for de enorme komplekse strukturene som ligger under panseret. Og igjen vil jeg påpeke den sosiale dimensjon i dette som først og fremst er tillit.

Og her kommer vi inn på den sosiale spill-dimensjon i det hele.  Rollen som ekspert byr på minst to store gevinstmuligheter. For det første er det å oppnå denne tilliten i et miljø, en rik kilde til status. Eksperten blir etterspurt. Han kan selge sine tjenester, bli en stjerne på statushimmelen og ofte få store økonomiske fordeler av det.  Så dette er den ene måten gevinster oppnås. Det andre er muligheten til å påvirke andres virkelighetsoppfatning. Som jeg har sagt mange ganger tidligere: den som kontrollerer individets virkelighetsoppfatning, kontrollerer også individet. Og selvsagt fungerer dette også etter loven om negativ omfordeling. Den som har tillit nok til å kunne påvirke, kan gjennom sin påvirkning tilpasse sannheten, slik at den ytterligere forsterker hans posisjon. Her har jeg snakket om manipulasjon, og her snakker jeg om desinformasjon, og her snakker jeg om informasjonsmonopol. Med andre ord er sosiale miljøer og kulturer sårbare for å bli fanget inn i en malstrøm av bedrageri.

Opp gjennom tidene finner vi mange varianter av eksperter I oldtiden finner vi profeter, prester, astrologer, spåmenn osv.  Alle disse var neppe bevisste bedragere. Astrologi har jo f.eks. en temmelig kompleks teori bak. Det er et fag, og mange var nok seriøse og trodde fullt og fast på det de jobbet med. Men dersom vi skulle forøke og peke ut oldtidens mest kvalifiserte eksperter kommer de som holder på med det praktiske i første rekke: Det er en sann ekspertise som alltid har vært, som er fagfolk på alt fra snekring, til våpen, til fiske, fangst, matlaging, medisinske urter osv. Men det er jo ikke disse som havner i historiebøkene.

Men det er jo av slike man lærer fagene, lærer å praktisere, og lærer å bli gode på noe. Dette er det sosiale svar på deduktive prosesser. Selve prosessen med å utvikle tema og fag kan gå over utallige generasjoner. Men på samme måte som når hjernen selv har utviklet sin innsikt, så overføres den fra generasjon til generasjon gjennom sosiale prosesser. Og her blir faktisk deduksjon veldig viktig. Og ofte siterer vi de «store mestre» fra fordums tid, som en ekstra autoritet som danner premissene for det vi gjør. Oppdag hvordan tradisjonen blir en del av det som gir autoritet og tillit. Og selvsagt spiller dette seg ut i det sosiale spill, som konservatisme. Vi er trofaste til tradisjonen, og vinner våre sosiale poeng nettopp på det. Og dette er jo ikke ut av luften, for dette bygger jo på en enorm erfaringsbase, foredlet fordi det fungerer. Ofte kan det å bryte ut av dette fungere som normbrudd i det sosiale spill.
Det er her det induktive kommer inn. Det handler om de som, presser eller bryter tradisjonene. Det er jo slik utvikling skjer. Så det konservative fungerer deduktivt og skaper normer for temaet eller faget. Men, skal man utvikle faget må ofte disse normene brytes, og da har vi spillet i gang. Og selvsagt er det ikke hvem som helst som kan slippe gjennom med det. Ofte baserer de beste geniene seg på å kunne faget til fingerspissene, før de utfordrer de store mestrene. Dette handler om innsikt. For saken er den at, man kan ha en overflatisk deduktiv tilnærming. Man er flink å følge oppskriften, men man vet ikke hvorfor den er som den er. Da har man ikke den basis og innsikt som skal til for å kunne ta faget videre.

Spillet som oppstår, handler ofte om i hvilken grad de sosiale omgivelsene har tillit til at utfordreren har innsikt nok til å vite hva hen gjør. Og igjen ser vi her spenningsforholdet mellom tradisjon og kreativitet. Og vi skal også være klar over at høy faglig kompetanse også kan blokkere kreativiteten. Noen ganger kan eksperimentering vise seg å komme opp med nyvinninger som bringer det hele over i nye spennende og mer konstruktive spor. Men, som sagt, det å ha rollen som den som leder an, og utfordrer tradisjonen, er ofte svært utakknemlig. Og det innebærer risiko. Og jo verre det sosiale klimaet er, desto høyere er risikoen.

Sterk deduktiv tradisjon finner vi ofte i rettspraksis. Og det er en god begrunnelse for det. Det handler om forutsigbarhet for deg og meg. Vi skal oppleve at loven ikke praktiseres vilkårlig. Derfor tillegges tidligere rettspraksis stor vekt. Følgelig gir det høy autoritet å kunne vise til tidligere rettspraksis, når juristene skal forøke og påvirke prosessens gang. Ulempen er jo selvsagt at uheldig rettspraksis kan konserveres, og bli vanskelig å endre på.

Vi finner også sterk deduktiv tradisjon innenfor mange religiøse systemer. Begrunnelsen her handler alltid å komme tilbake til «den rene lære» som profeter eller guder har gitt. Dette er ofte også verdi-deduktivt. Her har jeg reflektert over deduktiv etikk.  Det er ikke noen god ide. Det har jeg reflektert over her og her.
Det er viktig å poengtere at man ved å praktisere det deduktive fremstår ydmyk, lojal og upersonlig, men intelligent. Ydmyk fordi man gjennom å legge noe utenfor seg selv til grunn, sier «ikke meg, men det hellige». Og da kan det hellige være Gud, fedrene, systemet eller hva det er. «Jeg er kun en tjener og formidler»- For nettopp ved å dedusere, så legger vi ikke til noe nytt. Vi bringer ikke oss selv inn i ligningen. Den store visdommen står fast. Og vi er lojale til den. «Hva sier Gud?» «Hvordan kan dette anvendes i vårt liv, og i denne sak her og nå?» Gjennom dette utviser jeg lydighet. Jeg tar utgangspunkt i det hellige, og deduserer etter beste evne, hva dette innebærer praktisert her og nå.  Og her skal vi være klar over at det ikke bare handler om underkastelse og tilbedelse av det store og hellige utenfor oss. For dette signaliserer jo også identifikasjon og lojalitet til min gruppe.  Og vi skal vær klar over at dette, siste, gruppelojaliteten, ofte er det viktigste. Les gjerne her om alliansesynkronisering, her om dydssignalisering, og ikke minst her, om gruppens hellige gravitasjonssentrum. Alt dette inngår i det jeg kaller for den sosiale dimensjon i religiøs tilknytning. Det har jeg skrevet om her.

Så til det siste, nemlig at dette er upersonlig. Merk deg at all deduktiv virksomhet ender opp med fasitsvar med to streker under svaret. Har du fått premissene riktig, og trukket den riktige konklusjonen, så må lærere gi deg rett i det svare, uansett hvor dårlig trynefaktoren måtte være.  Når du formidler at 2+2=4, så er det … ja en formidling. Dette er ikke annet en gjengivelse av et faktum. På denne måten får du omtrent samme rolle som postmannen. Postmannen kan ikke klandrers for budskapet i brevet han leverer. Han har ikke noe med innholdet. Han kun formidler. Postmannen kan være alt fra kongen til Joseph Goebbels, det påvirker ikke innholdet i svaret. Som person er den som deduserer, fullstendig fraværende. Noen ganger har jeg sett ledere kalle beslutningen for en konklusjon. Merk, en beslutning kan aldri bli en konklusjon. Men dersom vi sitter med den forståelsen, så fungerer det faktisk også som en ansvarsfraskrivelse. Og det er logikk, nettopp av overnevnte grunner- For hvis det virkelig var en konklusjon, så kan lederen komme unna med det, nettopp på grunn av denne uavhengigheten, denne objektiviteten i dette. Og alle som måtte ha innvendinger, hva er de da? Subjektive? Oppdag at det «å måtte kjempe for det objektive», da fremstår som en «dyd», en belastning man tar, «i det godes tjeneste». Og dette kan skje der vi forveksler beslutningen med en konklusjon. Går vi på den så fremstår lederen uangripelig, ansvarsfri, objektiv og standhaftig. Dette er en av mange grunner til å lære seg metoder for å trekke ut verdikomponenter fra slike «konklusjoner», og dermed påvise at, nei det er ikke objektivt. Det er ingen tilfeldighet at jeg sortere mellom standpunkter og oppfatninger, og at jeg tidlig utviklet metoder for å trekke ut verdikomponenten. Det er heller ikke tilfeldig at jeg snakker om verdiblindhet her og her. For det er nettopp utbredt verdiblindhet som gjør dette spillet mulig. Så har jeg nevnt intelligens. Deduksjoner kan ofte bli til svært komplekse systemer.  Når dommeren trekker sin konklusjon, så fremstår hun å ha kommet ut av en mental prosess, av en dimensjon vi andre bare kan fantasere om. Hun snakker om «det totale bevisbildet», i en kompleks sak som vi vanlige dødelige bare klarer å se stykkevis og delt.
Det store idealet for komplekse deduksjon systemer, må jo være Euklids Elementer. Jeg vet ikke om vi karer å fatte hvilken bragd dette egentlig må ha vært den gangen for flere tusen år siden. Dette er basis for matematikken, og ikke minst et metodisk ideal. Har du prøvd å gjennomgå noen av bevisene her? Jeg prøvde meg på Pytagoras en gang, og jeg måtte strekke meg ganske langt, og bruke mer tid enn de fleste. All matematikk er deduktive systemer. I det hele tatt er matematikk den beste tilnærmingen har, nettopp for å kunne trekke riktige konklusjoner ut av komplekse logiske problemer, på en måte som gjør oss mest mulig trygge på at vi ikke har begått logiske feil. Og selvsagt forbinder vi matematikken og matematikere med høy intelligens. De som holder på med slike ting er intelligente mennesker. Og det å være intelligent, gir status. Og status gir autoritet. Og det gir definisjonsmakt. Slik at når dommeren etter dager prosess, snakker om «det totale bevisbildet», så bøyer vi hodet under en autoritet, hvis tanker og evner overgår vår fatteevne.

Så hva holdt dommere, jury eller meddommere på med. Egentlig der på bakrommet? Vel vi må da håpe på at her er mye fornuftig dømmekraft ute og går. Selv gikk jeg inn i baneheiasaken, på den tiden det stod på som verst, i prosessen med gjenopptakelse. Og jeg ble overrasket over hvor dårlig det faktisk står til med vår tids juridiske stand. Dette har jeg skrevet om her, her og her. Dette har gjort meg oppmerksom på hvor sterkt det sosiale spill, står, selv i det som skulle være seriøse rettsprosesser.
Til slutt vil poengtere at, ja logisk deduksjon og komplekse deduktive systemer, er et ideal i våre forsøk på å prosessere informasjon på en forsvarlig måte. Men den egentlige verden, og de utallige utfordringer vi eksponeres for, er sjelden så ideelle at det er mulig å benytte slike metoder på en fullendt og komplett måte. En del av vår modenhet er å forstå, ta innover seg og akseptere at det er umulig å tvinge alle de svært komplekse prosessene i våre liv inn i ideelle logiske former. Og i den grad vi gjør det, så forblir prosessen forkludret av utallige forutsetninger, gjetninger, fortolkninger, og bias. Og som regel er vi blinde, for det meste av slike feilkilder, og uforvarende kommer i en tilstand av tro på fortreffeligheten i våre egne konklusjoner.

Enda verre blir dette når det kommer til verdisystemer. Mest sannsynligvis opererer vår hjerne med emosjonell bias, også i forhold til hva vi erkjenner, hva vi ser, hva vi legger merke til. Våre såkalte fakta-opplysninger er filtrert og formet av emosjonell bias, som virker lenge før, det dukker opp av det ubevisste havet i vårt indre.
Det å komme i tro på absolutte fasit i dette, er en umoden illusjon. Og først da, når det dukker opp i horisonten av bevisstheten, ja da har nok det urgamle spørsmålet «hva betyr dette for meg?», vært i spill lenge. Ideen om såkalte «objektive verdier», er oppfunnet av sosiale spillere. Er man villig og litt reflektert er det lett å kjøre dette i senk. Det har jeg gjort her. Det å abdisere som moralsk autonomt individ, er hverken god moral eller en god ide. Dette har jeg påpekt her. Poenget er at verdier ikke kan deduseres. Verdier handler ikke om det som er, men om hvordan du forholder deg til det som er. Min enkle verditeori finner du her. Spørsmål om verdier, handler ikke ontologi, eller epistemologi. Verdiene har sin opprinnelse i det enkelte subjekt, og de er ikke logiske. De står i konflikt med hverandre og mellom oss individer. Og konfliktene kan hverken snakkes, eller fantaseres bort. Dette er reelle livsbetingelser, vi alle er servert ved fødselen. Å akseptere dette, er en del av det å bli et modent menneske. Så, ja sosiale spillere, vil jo så gjerne ha makt over og kontrollere andre. Jeg kaller det for sosial magi. Da handler det ikke bare om virkelighetsoppfatning, men også om at du skal oppgi ditt innerste selv som menneske. Den sosiale magien handler om at så mange av oss, går på den leksa, og blir lydige zombier i tjeneste for en aller annen super-narsissist der ute. Modenhet handler også om denne filosofiske vaksinen mot å havne i denne type sosial patologi.

Konfliktens dynamikk

Det er viktig å bli bevisst på at det er forskjell mellom uenighet og konflikt. Uenighet er en nødvendighet i det sosiale samspill. Hvordan skulle vi ellers kunne delta i den store samtalen med alle våre forskjellige innfallsvinkler? I mitt tankeunivers skiller jeg mellom uenighet om oppfatninger (fakta) og uenighet om standpunkter. Den beste måten å handtere dette på er gjennom analyse, og  konstruktiv dialog. I forhold til oppfatninger, så dreier dette seg om å analysere og bearbeide forskning og kunnskap på området. I forhold til standpunkter så innføres en ny dimensjon i ligningen, nemlig verdier. Og da er det som regel individers- eller gruppers egeninteresser som er i motstrid. Det er det jeg kaller for målkonflikter. Den videre analysen da er å gå over fra en faktabasert analyse til å utvikle og analysere et komplett beslutningsregnskap. Fortsatt er det fullt mulig å holde dette på et nivå av uenighet. Men det forutsetter en viss overordnet moralsk enighet. Det kan handle om vårt syn på likeverd, rettferdighet, rimelighet, evne til kompromiss og grunnleggende etisk menneskesyn.
I den grad det er våre egne egeninteresser som er i spill, så snakker vi om forhandlinger. Men fortsatt er det mulig å holde dette på et uenighetsnivå, dersom begge parter har et godt moralsk grunnsyn på plass.

Konflikt blir det først når virkemidlene i samspillet får merkbart aggressivt preg. Det vil si de blir destruktive, konfronterende, truende, søker og skade, skyve ut, diskreditere eller nøytraliserte motparten.
Men vi skal være klar over at all uenighet, ikke bare den som omhandler egeninteresse har potensiale i seg for å eskalere til konflikt. Og veien er forholdsvis kort. Uenighet er mentalt utfordrende å handtere. Vi har alle en underliggende biologisk programmering til å reagere på dette med dominansens virkemidler. Og dominansens virkemidler er som regel basert på fysisk makt, vold og destruktiv atferd. Derfor krever det et godt stykke kognitivt arbeid til å kontrollere dette. Dette er et godt eksempel på at vårt biologisk programmerte atferdsmønster er inkompatibelt med hva som kreves av oss i en velfungerende sivilisasjon. For det er umulig å møte brutalitet med kompromiss, diplomati eller demokratiske virkemidler.  Dynamikken i konflikteskalering er at det blir umulig å trappe ned når den først skalerer opp. Man kan ikke møte slag og spark med resonnementer. Da har man misforstått. Styrke kan ikke møtes med annet enn styrke. Det er derfor en oppskalering aldri kan reverseres.

Men bruk av vold er også delvis inkompatibelt med et annet viktig fenomen, som vi har fått med oss på evolusjonens vei, nemlig slektskapsseleksjon. I forhold til slektskapsseleksjon har de moralske kvaliteter, som nettopp er nevnt, langt større gjennomslag. Derfor er sannsynligheten for en voldseskalerende konflikt lavere der våre slektskapsbaserte tilbøyeligheter er utløst. Vi mennesker står da også i en særstilling, da våre begreper om slekt også baseres på vår kognitive kapasitet. Det gjør at det som trigger samhold kontra fiendskap ikke bare begrenser seg til fysisk nær slekt. Vi har gode teknikker for å overføre dette til gruppesamhold. Og da snakker vi om grupper av ymse slag. På Dagsnytt 18 i går kom noen med forslag om at skolene skulle begynne skoledagen med å sverge troskap til det norske flagget. Dette handler om å styrke den norske identiteten. Dette er en del av den store samtalen som går i landet, om hvordan vi kan dempe radikalisering av innvandrerungdommer med muslimsk bakgrunn. Dette er en strategi som åpenbart går på akkurat denne biologiske programmeringen. Og sannsynligvis virker det. I andre sammenhenger er det bare å gå på en lokal fotballkamp. Da er gruppefellesskapet sentrert rundt de lokale fotballagene. Borte er nasjonalidentiteten og nabobyen er våre fiender. Så er det «vi i vesten», eller «vi kristne». Poenget er at dette er kognitive sorteringer. Nettopp det faktum gir håp om at det en gang skal bli «vi som bor på denne planeten».
Utfallet av en uenighet avhenger altså av minst tre faktorer, som er i spill:

1)   Viljen til å dominere (alfa-strategier)

2)   Viljen til samarbeid (slektskapsseleksjon, feminine strategier)

3)   Kognitiv kontroll

Jeg har en gang hatt det store privilegium å få være med på forhandlinger. Det var en klassisk situasjon. Bedriften forhandler med fagforeningen. Det var et lite glimt for en liten mann, men nok til å lære og til å sette i gang refleksjoner. Vi hadde en hjemme-vaktordning på IT-siden. Bedriften sa opp ordningen med den hensikt å forhandle frem en ny ordning. Akkurat da var jeg fungerende IT-sjef. Den gamle IT-sjefen hadde fått sparken og en av oss på IT måtte trå til. Jeg hadde tilfeldigvis markert meg positivt akkurat da, noe som gjorde at jeg klarte å karre til meg oppgaven. Det var en mektig interessant erfaring. Så kommer altså dette opp at it-vaktordningen skulle reforhandles. Jeg var selv omfattet av ordningen og meldte meg derfor til min sjef som inhabil. Det ble ikke tatt hensyn til, og jeg måtte pent stille opp og representere bedriftens IT-interesser. Så min interesse i dette var da formelt å sørge for at bedriftens IT-tjenester hadde den påkrevede tilgjengelighet. Opp i dette ble jeg en slags megler mellom bedriften, som ville gi oss dårligst mulige vilkår opp mot fagforeningen som ville gi oss best mulige vilkår. Først vil jeg jo gi den kommentaren at dette jo foregikk i siviliserte former. Vi kjempet med ord. Det endte ikke i håndgemeng. Og, jeg tror at prosessen ikke skapte fiendskap eller vondt blod. Men det var tøffe forhandlinger. Det jeg ble overasket over at det hverken var noen standard prosedyre eller styring på dette. Det rådet altså en viss verbal naturtilstand. Retorikken var av det ganske primitive nord-norske slaget. «Nææi ikke faen». «Det stemmer faen ikke». Og det som slår meg, i en slik kamp er at det som vinner frem i slike forhandlinger, ikke er saklig analyse, men hard munnbruk og retorikk. Man sloss bokstavelig talt med munnen i stedet for med nevene. I en slik setting er det ikke nødvendigvis den mest rettferdige løsningen som vinner frem. Det som preger en slik kamp, er mangel på tillit mellom partene. I forhold til en bedrift vil jeg alltid spørre meg: Er dette innenfor bedriftens økonomiske handlingsrom? Altså setter vi bedriften i fare, på kort eller lang sikt? Et annet viktig spørsmål er: er dette rettferdig i forhold alle andre kollegaer i bedriften? Men hva er bedriftens egeninteresse her? For en viktig del av dette er jo eierne som ønsker mest mulig profitt ut av bedriften. Og jo mer profitt eierne tar ut, desto mindre blir det igjen til arbeidstakeren. Det gir da et ekstra insitament til å svartmale bedriftens økonomiske handlingsrom. Som fagforening ville jeg jo da ha fulgt med på nettopp dette. Hva er bedriftens tilstand over tid? Hva er bedriftens utsikter? Hvordan er trenden, år for år i forhold til eiernes uttak av profitt? Hva er en rimelig profitt i forhold til investeringer? Husk at om den blir for dårlig så tapes investeringsviljen og vi har ingen bedrift. Dette er en balansegang. Som bedrift innser jeg at arbeidsstokken er den viktigste formuen bedriften har. Ingen er tjent med en arbeidsstokk som går for lut og kalt vann. Ingen er tjent med en misfornøyd arbeidsstokk som føler seg utnyttet. Ingen er tjent med stor urettferdighet i bedriften. Ingen er tjent med at tilliten mellom partene er tapt. Det var nok akkurat det som var tilfellet i dette tilfellet. Om fagforeningen gjennomskuer at bedriften på en urimelig sterk måte overdriver bedriftens utfordringer, så tapes tilliten. Dette er første steg på veien mot konflikt. Tilliten tapes. For nå tror ikke fagforeningen på alt bedriftens forhandlere kommer med. Og selvsagt kan det også medføre at redeligheten fra fagforeningens side også forsvinner. Bedriftens forhandlere taper tilliten til fagforeningens forhandlere. Det er da vi havner i en type forhandlinger slik som den jeg var vitne til. Og dette er vel kanskje ikke helt atypisk i forhold til denne type forhandlinger, utover det ganske land.
Det som er interessant i dette er at forhandlingene da har beveget seg bort fra det analytiske, fra den konstruktive dialogen hvor man søker helheten, rettferdigheten, kompromisset, forsøker å forstå hverandre. Man er borte fra dette og over i en dragkamp. Da er det styrke som gjelder. I en primitiv dragkamp er det rå fysisk styrke som gjelder. Men nå har vi sivilisert oss bort fra dette. Styrken måles på andre parametere. Hva er det? I denne sammenhengen handler det om retorikk og sosial viljestyrke. Dette er frontens virkemidler. Men disse er støttet opp av økonomisk styrke og utholdenhet. For om en slik forhandling eskalerer videre over i konflikt og ut av kontroll utløser det som regel streik, eller i noen uvanlige tilfeller, lockout. Og her vil den parten med størst utholdenhet vinne. Har fagforeningen en feit streikekasse, har de sterke kort på hånden. Bedriften må i en slik periode av stillstand, tære på sin egenkapital. Går det for langt kan bedriften gå konkurs. Det som til slutt avgjør en slik konflikt er hvor sårbar bedriften er i forhold til akkurat denne arbeidstakergruppen, sett opp mot hvor lenge fagforeningen kan holde det gående med sin streikekasse. Er dette en rettferdig måte å avgjøre en slik konflikt på? Det er det opplagt ikke for her er vi på alfa-nivå med konflikten. Det er bare det at de fysiske virkemidlene er erstattet med økonomiske virkemidler. I så måte er det en fredelig og mer sivilisert konflikt.

La oss oppsummere dette mer generelt:
Når individene samspiller inneholder dette samspillet både uenighet, konkurranse og, noen ganger konflikter. Begrepet konflikt skiller seg fra de to andre ved at det blir mer personlig, og viljen til å ta i bruk totalitære virkemidler øker. Overgangen mellom disse er flytende og sannsynligvis veldig subjektiv. Om vi skulle kunne skille mellom uenighet og konflikt, så tenker jeg at vi må måle på to karakteristikker:

1)   Graden av fiendskap
Fiendskap handler om hat mellom individer eller grupper. Det handler om aggresjon, mangel på empati, mangel på etisk verdsetting av motparten og tendenser til dirtyfisering, monsterforståelse, mistenkeliggjøring osv.

2)   Virkemidler
Konfliktens uttrykk er forsøk på utøvelse av makt. Når dette først skjer, er eskalering uunngåelig. Da er man passert det stadiet hvor uoverensstemmelsen søkes løst gjennom gjensidig rasjonelle aktiviteter, som dialog eller reelle gjensidige forhandlinger. Virkemidlene bærer da preg av vilje til å dominere, tvinge, skade, undertrykke, ydmyke osv. Og da snakker vi om maktbruk, alt fra skitne sosiale prosesser til trusler, til destruksjon, til vold, til våpen og krig.

Den dypere biologiske årsaken til uoverensstemmelser er interessekonflikter. Det sosiale samspillet forutsetter gjensidig tillit. Men den inneholder alltid risiko for utnyttelse eller å bli utnyttet. I dette spillet oppstår tilbøyeligheter både for gjengjeldelse og for tilgivelse. Den mildeste form for uoverensstemmelse er som sagt avvikende oppfatninger. Den ideelle måten å løse disse på er ved hjelp av forskning, eller undersøkelser av fakta. Dette er uenighet som det er godt håp om å kunne håndtere på en god måte innenfor det sosiale samspill. Men det forutsetter vilje til realitetsorientering.  Det modne mennesket forstår at det er viktig at vi har et miljø med et mylder av avvikende oppfatninger. Dette skjerper vår kritiske sans og vil som regel føre til en stadig forbedring av kunnskap. Det er kun i et umodent miljø eller kaldt sosialt klima at slike uenigheter eskalerer til konflikter.

I alle andre tilfeller av uoverensstemmelser har vi det jeg kaller for målkonflikter. Den mildeste av disse handler om avvikende standpunkter hvor partenes personlige interesser ikke er direkte involvert. I de tilfellene hvor avviket skyldes forskjellige oppfatninger kan denne type uoverensstemmelse reduseres til en uoverensstemmelse om oppfatninger. Det er derfor vesentlig å analysere standpunktene med henblikk på å forstå avviket. I andre tilfeller vil jo en slik analyse avdekke en faktisk målkonflikt. Altså, vi har forskjellig mål og det leder til forskjellig standpunkt. Det er jo også en vesentlig avklaring. I begge disse tilfellene, med avvikende oppfatninger og avvikende standpunkt, så snakker vi om milde uoverensstemmelser. De er som regel avdekket gjennom dialog. Og så lenge dette begrenser seg til rasjonell saklig dialog så mener jeg at vi snakker om uenighet.

Men slike uenigheter inneholder alltid risiko for eskalering utover det saklige nivå. Veien dit går gjerne gjennom retorikk, usaklighet og etter hvert, personangrep. En vesentlig faktor i dette kan kalles for prestisje. Det blir etter hvert viktigere å få rett enn å ha rett. Debatten handler da mer om konkurranse og rivalisering enn om saken i seg selv. Da er uoverensstemmelsen eskalert utover saklig dialog og vi har kimen til konflikt på gang.

Men selvsagt er dette bare en av mange mulige veier inn i uoverensstemmelser med potensiale for eskalering til konflikt. Her er min liste (og den er selvsagt ikke komplett)

1)   Uenighet om oppfatning eller standpunkter
Det har vi akkurat vært inne på

2)   Interessekonflikt
Det kan dreie seg om alt fra penger, til partner til territorium, i det hele tatt handler dette om kampen om goder.

3)   Maktkamp

4)   Fornærmelser eller forulempinger
Handlinger vi reagerer på og som vekker behov for hevn eller oppgjør.

5)   Ære

6)   Forakt
Medfører behov for å plage, nedverdige eller undertrykkelse.

Konflikt eskalering

Begrepet «eskalering» er noe ethvert barn bør lære om før man fyller 12. Det er vesentlig å utvikle en kognitiv forståelse for at konflikter har en dynamikk som driver den ut av kontroll og inn i en retning som ingen av partene ønsker. Vi skal være klar over vår første intuitive reaksjon på uoverensstemmelser er drevet av vår biologiske programmering. Vi søker å dominere motparten, vi forsøker å vinne. Dette har ikke bare med selve uoverensstemmelsen å gjøre, dette dreier seg også om sosial rangering. Og de virkemidlene vi tar i bruk, som høy stemme, avbryte, reise seg, «reise bust» truende oppførsel osv. alt sammen er en arv fra alfa-menneskets tid. Men vi skal også vite at enhver av oss primært reagerer med aggresjon på forsøk på dominans. Dette handler om å unngå krenkelse med påfølgende nedgradering. Responsen er biologisk. Dette er et spill utallige dyrearter har holdt på med gjennom uminnelige tider. Aggresjonens primærrespons er destruksjon og lidelse, noe som vanligvis slår ut i vold. Vi er tilbake til den urgamle rivaliseringsmekanismen som avgjøres av styrkeforhold mellom partene. Når rangering avgjøres av styrkeforhold, så kan dette reduseres til en enkel lovmessighet: den sterkeste vinner. Når prosessen først eskalerer ut av dialogformatet, så er vi kommet over på en annen arena. Jeg kaller det for kampmodus. Selv om den fredelige parten skulle ønske å fortsette på den fredelige veien, så er en slik eskalering enveiskjørt. Vedkommende kan gjerne fortsette dialogen, men hva hjelper det når den andre slår ham helselaus eller dreper ham? Poenget er at enten må man underordne seg makten eller så må den møte med «motmakt», og da kraftigere og farligere enn det motstanderen kom med. Her er vi over på en arena hvor vår menneskelighet, respekt, verdighet og dialog er satt ut av funksjon. Vi er tilbake til den urgamle styrkekampen mellom mennesker. Her gjelder ofte ansvarsløshetens triumf, som beskrevet her.

Så er det selvsagt nyansert hva som skaper styrken. Med utvikling mot menneskets kognitive kapasitet så vil dette etter hvert innefatte redskaper, våpen og etter hvert en rekke sofistikerte sosiale teknologier. Poenget her er at dersom en part høyner virkemidlene, så vil den andre part tape dersom vedkommende ikke klarer å mobilisere minst like mye. Det er dette som skaper eskalerings-spiralen. Det er ressurstilgang som avgjør utfallet.

Vanligvis er former for fysisk brutalitet inkompatibelt med de sosiale omgivelsene, så responsen forskyver seg mot andre uttrykksformer. Dette er dominansens redskaper. Summen er at dominans vil møtes med forsøk på mot-dominans. Jo sterkere virkemidler som tas i bruk, desto sterkere motmidler må det møtes med. Da er det lett å trekke den konklusjonen at dette eskalerer. Vi skal også vite at det å trekke oss ut, instinktivt signaliserer svakhet. Når vi følger disse impulsene så agerer vi som i en typisk æreskultur. Det skal en åpenbar styrkeforskjell til for at den underlegne part underkaster seg. Den er ikke alltid til stede, og da har vi konflikten gående.

Konflikteskalering er en selvforsterkende mekanisme. Forsøk på dominans betyr alltid å ta i bruk sterkere virkemidler enn motparten. På mange måter vil enhver eskalering binde motparten. Begynner jeg å lyve og baktale motparten, er det vanskelig for motparten å forsvare seg mot. Resultatet kan være at motparten lyver og baktaler meg. Men når det skjer så kan det jo ende i konfrontasjon. Kraftig stemmebruk, og usaklig personangrep. Det er vanskelig å forsvare seg mot dette uten å gå svare med samme mynt. Slik eskalerer det. Hvordan kan man besvare vold med diplomati? Det er jo opplagt at dersom det kommer så langt at virkemidlene har et voldelig preg så vil det binde motparten. Volden vinner frem. Vold avler vold. Og slik fortsetter det med våpen, drap, blodhevn og til slutt full krig.
Brutale virkemidler kan ikke annet enn møtes annet enn enda mer brutale virkemidler. Det er makt mot makt, hvor enhver moralsk reservasjon, øker risikoen for å tape. Her er det vesentlig å innse at brutale maktmidler utgjør en stor risiko for også å brutalisere kulturen. Man kan selv ende opp som et statsmonster.

Det kan ikke poengteres nok at konflikter dynamikken er en selvforsterkende prosess. En konflikt som starter med en liten uoverensstemmelse har potensiale i seg for å bli selvgående, eller enda verre: selvforsterkende. Det vil si at konflikten i seg selv skaper hendelser som er konfliktdrivende. En og samme hendelse kan både være en respons på konflikten og på samme tid i seg selv være konflikt-skapende. Det vi har her er det man kan kalle for en positiv tilbakekoblingsmekanisme.  Årsaken skaper hendelser som igjen forsterker eller opprettholder årsaken.

Poenget er at det som skapte konflikten til slutt kan komme helt i bakgrunnen. Konflikten brenner av seg selv. Det å komme ut av dette handler derfor ikke alene om å løse opp i årsaken til konflikten, men også om at dette selvforsterkende handlingsmønstret må brytes.
Det er svært utfordrende å være den parten som er fornuftig og forsøker å bryte dette mønsteret. Det blir som sagt naturlig oppfattet som svakhet. Måten man bryter dette på må derfor ha en form som etterlater alle aktører med verdighet. Det er det som er utfordringen ved det å komme ut av en konflikt.
Noe av dette kan i teorien dempes med refleksjon, kompetanse og holdningsskapende arbeid. Hva er menneskets adelsmerke om et ikke var vår evne til å tenke rasjonelt? Har vi kommet dit vi er fordi vi er fysisk sterke? Eller var det noen av oss som var i stand til å «bruke hue»? Er det virkelig slik at æren følger styrken? Plasser en hvilken som helst av klassens bøller sammen med en fullvoksen sjimpansehann, så får vi se hvem som vinner. Det er ikke med fysisk styrke mennesket har vunnet sin posisjon her i verden. Det skal ikke så mye kognitivt arbeid til for å forstå det.

Realitetsorienteringen er at dette ofte er umulig. Mennesket som art har løst dette med en sosial teknologi som jeg kaller for triangulering. Det har jeg beskrevet her.

Projeksjonsdrevet konflikteskalering

Når man er i en konflikt, er det alltid en fristelse å demonisere motparten. Det som ofte skjer er at vi oppfatter motparten å bruke skitne triks, være upålitelig, uberegnelig og mangle moralsk gangsyn. Men så har jeg tenkt, det forutsetter at motparten ser konflikten omtrent med de samme brillene som meg. Det vil si motparten forstår at han egentlig har feil på den måten at dette er både urettferdig og baserer seg på feil premisser. Altså motparten ser og vet dette, men like forbannet så kjører han på med spillet sitt.
Det er her man må ta seg sammen og være åpen for at det på ingen måte er tilfellet. Det jeg har gjort er en projeksjon. Det er beskrevet her. Jeg tror motstanderen ser verden som meg, det er bare det at jeg er god og han er ond. Men hva om motstanderen ser en helt annen virkelighet?

Her har jeg skrevet litt om skråsikkerhet, og her om usikkerhet. Poenget er at dersom jeg er skråsikker, så faller det meg ikke inn at det er mulig å se saken på noen annen måte. Jeg projiserer denne virkelighetsforståelsen på alle andre i hele verden.  Men det kan altså hende at motstanderen ser en annen virkelighet, er like skråsikker på den, og bedømmer meg «rettmessig» deretter.

Og hva skjer dersom jeg jobbet i en offentlig etat som forvalter andres skjebner dersom jeg ser mine klienter i dette lyset? Da kan det handle om alt fra UDI, til politi, til rettsvesen, til barnevern, til NAV. Altså, jeg tror alle i verden ser saken som meg, og at når noen sier noe annet, og yter motstand, da oppfatter jeg det som krig. Føler jeg meg da ikke på et vis berettiget til å strekke strikken litt lengre «det godes tjeneste»? Er det ikke slik at hensikten helliger midlet? Er man i krig med skurer, så er det selvsagt OK å gjøre det mest mulig vanskelig for åpenbare skurker. Det gjør det selvsagt akseptabelt jukse litt med beviser, underslå dokumenter, manipulere og lyve litt her og der på strategiske plasser.

Det jeg prøver å beskrive her er hvordan en mentalitet av skråsikkerhet medfører at konflikten eskaleres, og hvordan konflikten drives av en avgrunn av mistillit, som vokser for hver «frihet» man tar seg, i «det godes» tjeneste.
Det vi oppdager er at det er bare en metode som kan redusere denne muligheten, det er sosial punktering, at vi setter oss ned med hverandre og tar en dialog. Men så innser jeg da også at det neppe er alle mennesker som har evner til å komme ut av sin skråsikkerhet. Da bør de aldri få makt.

Hauk eller Due

Begrepene hauk og due er brukt som illustrasjoner på de to forskjellige strategiene for handtering av uoverensstemmelser. Rollene passer som hånd i hanske med de atferdsmønstrene som presenteres i denne videoen. Her representerer kriger-mentaliteten hauken, mens speider-mentaliteten representerer duen.

Det er interessant å oppdage at nesten enhver sosial spenning utløser strategier som kan sorteres inn i disse to kategoriene. Og det er ikke slik at ideologier eller kultur styrer dette på noe avgjørende vis. Dette går dypere ned i menneskenaturen. Da er det viktig å være oppmerksom på at vi alle har både hauken og duen i oss. Opprinnelsen til dette er noe vi mennesker har kjent på og visst om i årtusener. Jeg har beskrevet det som «den store splinten, som evolusjonen har etterlatt i vårt mentale univers».

Dette gir de to typer tenkesett som er motstridende og som på hver sin måte preger vår måte å tilnærme oss utfordringene på:

1)   Hauken preges av fokus på dominans. Uoverensstemmelsen avgjøres av styrkeforhold. Den er ensidig egeninteresseorientert, eller særinteresse orientert. Den appellerer emosjonelt, gjerne til massesuggesjon og aggresjon. Virkemidlene handler om anklage, demonisering, sanksjonering, maktutøvelse, utmanøvrering, kamp, våpen konfrontasjon osv. Haukens fordeler er at han er sosialt sexy og får dermed lettere sosialt gjennomslag. Dermed får han flere allianser og det øker sannsynligheten for sosial suksess. Det fenomenet jeg kaller for sosial rasjonalitet spiller også inn her. For haukens strategier innebærer som regel større risiko, og generelt et dårligere alternativ for gruppen. Sosial rasjonalitet, handler i stor grad om å oppnå gjennomslag for ideer og forestillinger som åpenbart er urimelige, og som ofte har lite med virkeligheten å gjøre. Det er det jeg kaller for det sosiale univers, hvor hauken oppnår definisjonsmakt. Det å trumfe gjennom urimeligheter, er en måte å demonstrere makt på. Det som er vesentlig med sosial rasjonalitet, er at urimeligheten i all hovedsak er åpenbar for de fleste, men ingen tør å protestere, og man lar seg synke inn i tilbedelse og beundring i stedet. Det er det grå mennesket som gir haukene makt. Hauker er som regel sosialt smarte individer, men ikke alltid så teknisk smarte, eller realitetsorientert.

2)   Duens fokus preges av individenes egenverdi. Det gir et tankemessig omdreiningspunkt rundt forsøket på å observere, analysere og forstå. Uoverensstemmelsen søkes avklart ved hjelp av gjensidig forståelse. Den setter individenes egeninteresse likt (likestilling). Den appellerer til empati og rettferdighet. Drivkraften er omsorg og empati. Virkemidlene er dialog, analyse, refleksjon og kompromiss. Duen har omdreiningspunkt om menneskeverd, og fokus på samarbeid og kompromisser. Det innebærer perspektiv på å sikre individenes velferd ved å unngå at gruppen som helhet undergraves. Vulgariseringen av dette er overgang til kollektivisme, slik at man mister individet ut av syne. Det betyr jo tap av individets egenverd, dermed åpnes det igjen fristelsen inn i haukens verden. Det er en intellektuell øvelse å unngå å falle for fristelsen til det ekstreme, men å skjønne at man må ha et dobbelt perspektiv: ta vare på gruppen, samtidig som man aldri glemmer grunnen til dette, som er individets egenverd. Dette gir en balansegang, den såkalte gyldne middelvei. Dette er lite sosialt sexy, og duen må stadig ha denne praten med villdyret: Utopier eksisterer kun i fantasien. Glansbildemennesket eksisterer ikke. Det finnes ingen «endelig løsning». Vi vil alltid ha problemer, og vi må lære oss å handtere det med verdighet. Monstre eksisterer kun i vår fantasi. Det finnes ikke «onde mennesker», kun onde handlinger. Det finnes ikke objektiv skyld. Det finnes ingen kollektiv skyld. Vi er alle varianter, mer eller mindre kompatible, med våre utfordringer. Vi har ingen adelig herkomst. Vår eksistens er betinget av utallige fiaskoer, grove synder og elendighet. Lidelsen kan dempes, men aldri avvikles. Så bær da din lidelse med verdighet, og gjør det beste for deg selv, og dine medpassasjerer på denne livets vei.
Gjentar vi dette mange nok ganger, så skal du se: villdyret hører etter. Villdyret liker en god historie, også den som er realitetsorientert. Det får villdyret til å roe seg, og vi kan ha et fruktbart samliv.

Tillegg: Asymmetrien mellom konflikt og rasjonalitet

Når vi ser to barnehagebarn barke sammen, anser vi ofte det som utspiller seg som umodent. Det kan for eksempel starte med at begge vil leke med den samme leken. Så kommer den første fornærmelsen:

-         Du er dum!

-         Nei det er jeg ikke!

-         Jo, du er kjempedum!

-         NEI, det er du som er kjempedum!

-         Det er jeg ikke, så er du stygg også!

-         Nei …

Så ender det i et basketak.

En slik konfrontasjon ser vi heldigvis sjeldnere blant voksne. Så kan man karakterisere det som et tegn på umodenhet. Men hva er egentlig umodent og hvordan er det egentlig voksne er forskjellig fra dette? Vel, en interessant refleksjon jeg har gjort, er at det vi ser her er dyret i oss som utspiller seg. Forskjellen er neppe så stor fra apeverden, bortsett fra at barna bruker språk til å uttrykke sine fornærmelser. Dyr bruker andre signaler. Men min påstand er at både barnas uttrykksform og dyrs uttrykksform handler om signalspråk. Jeg hevder altså at det eksisterer et verbalt signalspråk. Det er århundrer siden vi så den klare parallellen mellom artens evolusjonshistorie og fostrets utvikling. Barnas kommunikasjonsform starter med kroppsspråk og signalspråk. Dette fortsetter inn i den verbale språkverden, og vi har det med oss inn i voksenverden og gjennom hele livet. Verbalt signalspråk handler om å kalle hverandre, karakterisere hverandre, banning, fornærmelser, men også positive karakteristikker, tiljubling, bekreftende utrop osv. Verbalt signalspråk karakteriseres ved at det er enkelt, direkte, kortfattet helt ned til enkeltord, og at det hovedsakelig appellerer emosjonelt.  Her har vi også en parallell til vår arts evolusjonshistorie. Det emosjonelle systemet er hovedsakelig lokalisert i hjernens midtre del, det limbiske system. Dette deler vi med alle pattedyr. Det har, med andre ord, vært der lenge før menneske ble menneske, fra en tid med non-verbalt signalspråk, som en viktig ingrediens som triggere for dette systemet.

Om vi holder oss til mønstret med at individets utvikling til en viss grad gjenspeiler evolusjonshistorien, så passer dette veldig godt inn. Barnet behersker signalspråk før det verbale. Så når først det verbale kommer, så er dette fortsatt langt igjen til utvikling av symbolspråket. Så når vi ser denne atferden, så passer den godt inn i dette mønsteret.  Men vi innser at utviklingsfasen som inkluderer verbalt signalspråk er utilstrekkelig opp mot menneskets måte å fungere sosialt på. Skulle vi alle oppføre oss som små barn i konflikt, ville vi aldri kommet lengre enn våre slektninger, menneskeapene.

Vi innser også at mer konstruktive måter å løse konflikter på er avgjørende for at menneske ble menneske, og oppnådde sin suksess som en følge av mer sofistikert sosialt samspill, som inkluderer symbolspråk. Symbolspråk er et viktig verktøy for vår kognitive funksjon. Det gjør oss i stand til å avgjøre vårt mellomværende ved hjelp av gjensidig forståelse i stedet for ved bruk av styrkeforhold og  vold. Dette er en uunnværlig grunnsten for å kunne skape større samfunn og sivilisasjon.

Men, som tidligere sagt, vi mennesker er ikke en art som har utviklet seg fra dyr til menneske. Vi er dyr som har utviklet noe vi kaller for menneskelige trekk. Vi har ikke gått fra det ene til det andre. Dyret eksisterer i oss i fullt monn. Og det gjelder også på dette området. Dette er overlappinger. Fortsatt har vi store innslag av tendens til å løse hverandres mellomværende ved bruk av styrkeforhold. Og det er her denne historien kommer inn som en forklaring på den asymmetrien som eksisterer mellom disse to fremgangsmåtene.

Fra retorikken vet vi at argumentet i seg selv altså budskapet og resonnementet bare står for mellom 10 og 20 prosent av påvirkningen. Resten handler om hvem du er, og måten du fremstår på. Veien er kortere fra verbalt signalspråk til emosjonell respons, enn via analyse og resonnement. Dette er sannsynligvis en del av årsakssammenhengen bak dette. Og det har nok sammenheng med vår tendens til å oppfatte verbalt signalspråk som mer handlekraftig og dermed også som manifestasjon av styrkeforhold. Dette blir igjen til signalisering av sosial status og oppfattes derfor som mer sosialt sexy. Verbalt signalspråk gir med andre ord en alfa-effekt, som er vanskelig for oss å motstå emosjonelt.

Det gjennomslaget dette gir, medfører altså en styrkemessig asymmetri mellom to verbale kommunikasjonsformer. Vi oppdager at selv om vår kognitive funksjon er et vesentlig suksesskriterium for vår art, så er vårt emosjonelle apparat på ingen måte tilpasset kompatibelt med dette. En påstand, en karakteristikk, et personangrep er fortsatt langt mer effektivt og har langt større appell enn en forklaring. For imøtegåelse av slike påstander, ofte bestående av bare en enkel setning, kan ofte ta timer eller dager å forklare ved hjelp av analyse resonnement og fakta.

Denne asymmetrien er sannsynligvis et fundamentalt problem, sett opp mot muligheten for menneskeheten til å utvikle bærekraftige stabile sivilisasjoner. Menneskeheten har selvsagt utviklet en rekke forsvarsmekanismer som holder dette i sjakk. Vi har lover, rettsvesen, ordensmakt, politiske systemer og vitenskap. Veldig mye av dette inneholder kutymer, regler og formaliteter som til syvende og sist kan tilbakeføres til denne problematikken.

Men, på alle nivåer, vil det alltid være slik at dersom det ikke er godt nok regulert, vil det være mer effektivt å fordømme og karakterisere, enn å analysere og resonnere. Jeg snakker ofte om at vinduet for fordømmelse alltid trues av vinduet for forståelse. Det handler om akkurat det samme. Sosiale spillere styrer gjerne unna analyse og forståelse fordi det ødelegger rommet for det sosiale spill. Vi har altså en dragkamp mellom mekanismer som på den ene siden drar mennesket tilbake bort fra de menneskelige trekk, samtidig som at det nettopp er det kognitive, analysen, resonnementet og forståelsen som gjør sivilisasjon og samfunn mulig. Og problemet kan tilbakeføres til vår emosjonelle profil som ikke er kompatibelt med moderne sivilisasjon. Jeg tenker at dersom menneskeheten oppdager dette og får det inn i sin kollektive bevissthet, så vil menneskeartens levetid bli mye kortere enn den kunne ha vært.

 

Dialogsabotasje

Se denne videoen som eksempel på dialogsabotasje.

En av de første tekstene jeg skrev i mine ambisiøse bokprosjekter var teksten om Konstruktiv Dialog. Min erfaring er at dialoger har høy risiko for å havarere, særlig der vi er uenige.

Men hvorfor havarerer dialoger? Min intuisjon har alltid vært at det handler om uheldige omstendigheter. Vi her ikke tid, vi misforstår, vi blir sinte, det hele eskalerer ut av kontroll. Min hensikt med å skrive teksten den gang handler om et famlende amatør-faglig blikk på prosessen. Det var en idé om at det er mulig å utvikle- eller lære seg å benytte teknikker og metoder som stabiliserer prosessen. Og dersom partene i en dialog praktiserer slik eller slik, så kan dialogen stabiliseres, og bli til berikelse for alle parter. Dette var mitt, kanskje naive utgangspunkt. Etter noen tiår skjønner jeg at det neppe er så enkelt. På et tidspunkt skrev jeg kan-eller-vil analysen. Jeg har adressert «kan», men kan det være mennesker som regelrett ikke vil?

Jeg har også skrevet denne teksten om projeksjon. Da gjelder det meg selv og min egen intuisjon. For selv er jeg kanskje i overkant mer nysgjerrig og undrende enn gjennomsnittet. En dialog er for meg en mulighet til å dyrke dette. Og uenighet er en ekstra mulighet. Men, ja, jeg kjenner jo også på et visst ubehag av uenighet, og selvsagt kjenner også jeg på fristelsen til rivalisering, som følge av dette. Vi har dyret i oss. Vi har en naturlig impuls til å benytte uenighet som en arena til rivalisering og sosialt spill. Men det er mange tiår siden jeg innså at dette var kontraproduktivt. For samtidig er jeg nysgjerrig på å forstå årsaken til uenigheten, og jeg har innsikt nok til å innse min egen feilbarlighet, og praktiserer derfor usikkerhet.

Men er det slik alle andre også tenker? Etter hvert som jeg har gravd og studert på menneskenaturen, så er konklusjonen ganske klar. Min distanse mot rivalisering er sannsynligvis ikke i nærheten av gjennomsnittsmennesket.

Sabotasje handler ikke om uhell, eller ubetenksomhet. Det er bevisst. Kanskje kan vi i dialogsammenheng snakke om to varianter:

1)               Sabotøren driver et spill, for underholdningens skyld

2)               Sabotøren har destruktive hensikter

I begge tilfeller respekterer ikke sabotøren den saboterte. Det er vesentlig å peke på at dialogsabotasje i alle tilfeller er respektløs. Her er det vesentlig å forstå at dersom partene går inn i dialogen med inkompatible grunnforutsetninger, så medfører dette høy risiko for at vi mistolker hverandre grovt. Så når jeg går inn i en dialog, så tror jeg naturlig at vi begge er opptatt av å utforske ett tema. Jeg oppfatter ikke at det for den andre handler om en konkurranse om å få rett. Da ligger det selvsagt an til totalt havari. Og dette går begge veier. Den temafokuserte vil da bli frustrert over den andre som «misforstår», uten å forstå at disse misforståelsen er overlagte. Dette kan selvsagt også medføre fristelse til å fortolke motparten som kunnskapsløs, eller rett og slett dum idiot. En slik respons kan resultere i en slags overlegenhet med påfølgende nedlatenhet: Her er det grunnleggende forhold som den andre er i behov av å bli forklart. Og man kan sette i gang en tirade av «belæring». Den blir selvsagt umiddelbart stoppet av den konkurrende motparten.  Og selvsagt, dersom den konkurrerende motparten utsettes for en tirade av «belæring», så fortolkes dette nettopp som dialogsabotasje. Lytteevnen er selvsagt på bunnivå, og det som mottas er en ordflom. På samme måte fortolkes hypoteser som påstander, og tankeeksperimenter som provokasjoner. Som nysgjerrig person kaster jeg ut, uferdige tanker, kartleggingsspørsmål, og jeg snakker og tenker i en og samme operasjon. Det er ingen strategi i dette, annet enn det naive forsøket på å forsøke å forstå eller komme til bunns i hva uenigheten egentlig går ut på.

Det å snakke i munnen på hverandre er kanskje, sett i et konkurranseperspektiv, både en test i hvilken grad man greier å holde tråden på tross av stress og støy. Da signaliserer man høy IQ som fungerer på tross av affekt. Og det signaliserer utholdenhet, og vilje til å dominere den andre. Det er ikke budskapet i ordene som til slutt tier den dominerte, men selve det dominante signalet som ligger i det å overdøve og bringe motparten til taushet. Her er det et dyr-mot-dyr-spill. Og blant dyr og primitive mennesker så er den naturlige utgangen av dette at den ene enten gir seg eller det ender i fysisk håndgemeng. Det betyr at når den temafokuserte gir seg, fordi den verbale kommunikasjon i praksis bryter sammen, så mistolkes dette av den konkurrerende som en underkastelse og dermed også en seier.

Skjer dette over tid, så vil den konkurrerende oppleve seg som overlegen, og den tema-fokusertes undringer kan da raskt bli fortolket som provokasjoner. Kartleggingsspørsmål blir mistolket som stråmenn, oppklaringer og strøtanker blir som sagt mistolket som dialogsabotasje. Dette er da en projeksjon, nettopp fordi det er dette den konkurrerende bedriver.

Men det er klart et det viktigste signalet på denne type inkompatibilitet i prosessen er når personangrepene kommer. Det såkalte AD-homonym er det klareste signalet vi har på at dette ikke er en konstruktiv dialog, men handler om å vinne eller tape en destruktiv konkurranse. Og her, som alltid, gjelder uansvarlighetens triumf. Det er langt enklere å spore av dialogen enn å stabilisere den. Kommer det skitne virkemidler inn, så er prosessen ofte enveiskjørt. Det å få en kompetitiv aktør tilbake på undringssporet er som å be en tiger å ta bort stripene sine.

Jeg har mange gange lurt på hva som er kongeveien til omvendelse til intellektuell nysgjerrighet. Den hypotesen jeg kommer opp med som svar, er ikke særlig oppløftende for slike som meg, men likevel ikke helt håpløs. Min hypotese fenomenet har sitt utspring i narsissistiske trekk, som jeg har beskrevet her. Min hypotese om narsissistiske trekk er nettopp utøses av nedlatenhet. Dersom den kompetitive aktøren har en nedlatende holdning til meg, så har jeg tapt veien inn til hans intellekt for all fremtid.  Det betyr at forsøk på å «snakke vedkommende» ut av kampmodus er bortkastet tid. Jeg har forsøkt. Jeg kan forsøke meg på å så tanken om at dette ikke handler om å vinne eller tape, eller få rett, ja ikke en gang om å overbevise hverandre. Det handler om en kreativ prosess, hvor vi begge berikes på hverandres uenighet. Men da forutsetter det bevisste metoder og innsats på å stabilisere dialogen. Alt slik kan jeg messe om til «kråka tar meg», uten at det har noen virkning. For, igjen tilbake til inkompatibiliteten. Alt jeg sier blir enten ikke lyttet til, eller det fortolkes som snikende forsøk på å ta rotta på motstanderen.  Med andre ord, veien er stengt.

Men her er håpet. For det er ikke slik at dette nødvendigvis er «en type mennesker vi aldri kan nå inn til». Min hypotese er at det handler om tillit. De fleste mennesker har noen som de beundrer og ser opp til. Vår evne til å lytte mangedobles dersom vi har denne naturlige personbasert tilliten til noen. Vi kan gjerne kalle det for en guru, eller en mentor. Det er ikke bare at vi lytter, ofte blir vi under-kritiske til deres budskaper. Så det finnes veier inn til dem. Men jeg disponerer ikke nøkkelen til dette. Og jeg forestiller meg mange som saboterer dialogen med meg, er fullt i stand til å ha dype intellektuelle utvekslinger med mennesker de opplever som likeverdige, eller beundrer.  Veien for meg inn til vedkommende måtte da gå via en slik menneskelig katalysator, som jeg kaller det. Men det forutsetter jo at jeg får tilgang til å benytte meg av en slik mulighet. Men det å skaffe en slik katalysator kan være vel så vanskelig, ja kanskje umulig for en grasrot-person som meg.

Dette var kanskje litt på siden av dialogsabotasje, men jeg tenker det passer som en god bakgrunn. Kjernen i det jeg hadde tenkt å si litt om er selve teknikkene. Hvordan kan man sabotere en dialog? Begrepet sabotasje passer kanskje best sammen med manipulasjon. For er ligger en bevisst intensjon om å ødelegge dialogen. Men det skjer i det skjulte. Dette er altså i motsetning til såkalte kanseleringer eller åpne tilfeller av arenakontroll. Den som utøver sabotasje, har ikke til hensikt å avsløre seg selv som sabotør. I verste eller beste fall, alt etterso, så vil ikke andre forstå at det er nettopp dette som har foregått. Da er sabotasjen hundre prosent vellykket. Jeg har noen forslag til teknikker. Dette er selvsagt ikke utfyllende, da det kan eksistere teknikker vi ikke aner om, nettopp fordi de er så vellykket.

1)               Avbrudd
Dette har jeg skrevet om her. Og jeg har til og med foreslått normer og teknikker for å redusere slike, og ikke minst skadelige effekter på dialogen. Men i media ser vi jo stadig dette. Og det er selvsagt plagsomt for oss som er nysgjerrige og gjerne skulle hatt innsikt i aktørens budskap. Men avbrudd behøver ikke å handle om sabotasje. Det kan være mange andre gyldige grunner til å avbryte. Det kan handle om å oppklare misforståelser, om å få taleren «tilbake på sporet», om at man har mistet tråden i sin lytting osv. Men vi oppdager som regel raskt dersom for eksempel journalisten egentlig ikke er interessert i vedkommendes budskap, men heller i å ydmyke vedkommende, eller å markere seg selv. Denne type avbrudd blir ofte veldig synlig og vil av de fleste med en konstruktiv holdning til debatter, oppfattes som utidig, og som den sabotasjen det er. Men igjen, journalister som er flinke og fokusert på å hjelpe intervjuobjektet med å få frem sitt budskap, kan benytte avbrudd som en del av verktøykassen for å få til akkurat dette. Det er ofte lett å oppdage forskjellen på faglig dyktige journalister og bøller.

2)               Lure-spørsmål
Et av de mest kjente lure-spørsmål finner vi i Bibelen der Jesus ble utfordret på om det var riktig å betale skatt. Det snedige her er at om han hadde svart ja, hadde han ertet på seg jødene. Hadde han svart nei, ville han ha havnet i alvorlig trøbbel med romerne. Vi vet jo hvor snarrådig Jesus løste problemet, med å si noe slikts som at man måtte gi keiseren hva som tilhører keiseren, og Gud hva som tilhører Gud. Men ikke alle er så snarrådige. Derfor er sannsynligvis de fleste profesjonelle politikere drillet i aldri å svare ja eller nai på spørsmålet, og i verste fall bare ty til en hjemme-lært serie med fraser. Men det er de profesjonelle. Vi amatører vil ofte ikke oppdage lure-spørsmål som lure-spørsmål og vi plumper som regel rett ut i fella. Og da kan jo hele temaet forsvinne ut av vinduet i alle tumultene som oppstår i det å måtte forklare, forsvare eller gi etter for at her har man tenkt dårlig gjennom ting. Etter en slik omgang kan lufta ha gått ut, og temaet uteblir.

3)               Skit-prat
På samme måte som fotballspillere legger seg ned og spiller skadet, eller keeperen bruker veeeldig lang tid på å få ut ballen, så kan sabotøren prate som meningsløs frase-maker i den hensikt å ødelegge tid, for på den måte å hindre dialogen å utspille seg. Det er visstnok skrevet bøker om skit-prat og forsøk på meningsfylte definisjoner på hva det er. Jeg skal være forsiktig med noe slikt her, men igjen bare påpeke at dersom det er noe du ikke forstår eller ikke kobler konteksten med temaet, så er det ikke nødvendigvis skit-prat. Budskapet kan være der, det kan være dypt og innsiktsfullt, men du har ramlet av lasset. Da glipper du jo dramatisk dersom du bedømmer dette som skit-prat. Men med denne ryddet av veien, så må jeg selv begynne å gjette på hvordan dette egentlig designes. Jeg hørte en gang, lenge før AI, at noen laget et data-program som het «frase-maker». Den konstruerte all verdens setninger, og hadde ordliste, gjerne fullspekket med fremmedord og mote ord, slik at det hele hørtes veldig intelligent ut.  Men, ved nærmere analyse, er hver setning meningsløs og intet henger sammen på noen meningsfylt måte. Jeg tviler på at mennesker er særlig flinke til å få til noe slikt. Så hoved-hypotesen er at skit-prat, da handler om overlagte trivielle avsporinger. Altså, man sporer av og holder på så lenge man kan med detaljerte utlegninger om noe som åpenbart ikke har noe med tema å gjøre. Vi har jo noen ganger hørt politiske opphenginger, på den måten at uansett hva journalisten spør om, så kommer det samme hakket i plata ut, om og om igjen.

4)               Urimelige dekonstruksjoner
Les gjerne her om reduksjonisme som metode, altså ikke metafysisk konsept, men som en mental metode for handtering av kompleksitet. Et viktig poeng er at vi fort kan gå oss inn i tankefeller med utgangspunkt i nivå-forvirring.
Dekonstruksjon fungerer som et nyttig verktøy for dypere forståelse av et tema. Da er det ofte nyttig å bevege seg til underliggende nivåer for bedre innsikt. Men dekonstruksjon kan også misbrukes til å sabotere tema. Man kan for eksempel hevde at samfunnet eksisterer ikke, bare individer, for derved å blokkere enhver dialog som handler om sosiale prosesser i samfunnet. Eller man kan hevde at subjektet ikke eksisterer, bare hjerneceller, for derved å tilintetgjøre ethvert etisk tema. Dette er selvsagt også mulig den andre veien. Man kan for eksempel hevde at det bare er det kollektive som eksisterer, ikke individet, for igjen derved å blokkere ethvert etisk perspektiv på våre politiske meninger.
Ideen om dekonstruksjon har for alvor blomstret som filosofisk metode innenfor postmodernismen. Det har jeg skrevet om her.  Da handler det om dekonstruksjon av språket i seg selv. Det kan jo gi noen nyttige analyser, men i denne sammen hengen handler det om at metoden smis om til våpen, egnet til kanskje den dypeste formen for dialogsabotasje. Det er å sammenligne med at munnen teipes igjen for godt. Det er vel også den dypeste formen for arenakontroll. Dette er da også en av grunnene til at jeg kaller postmodernismen for filosofenes svar på atombomben.

5)               Avledninger
Her finnes en rekke teknikker for å avlede samtalen bort fra gjeldende tema. Det kan være parallell-historier, eller å henge seg opp i detaljer, personangrep eller finurlige koblinger til favoritt-tema. Den siste varianten så man mye av i tiden før kommentarfelter ble stengt. Ethvert tema ble dreid til å handle om innvandring. Ofte kan dialogsabotasje handle om manglende interesse for gjeldende tema, eller at man føler seg usikker, eller kanskje underlegen i forhold til samtalepartneren. Da blir det ofte fristende å gripe fatt i halmstrå, og trylle litt med ord, før man raskt er over på tema hvor man føler seg mer hjemme.

6)               Personangrep
Jeg nevnte personangrep, og jeg har skrevet om det her. Men det bør nevnes spesifikt fordi dette er en svært effektiv metode. Selv har jeg blitt rammet av dette mange ganger, og det irriterer meg at jeg går på limpinnen hver eneste gang. Den ideelle måten å møte dette på, er å ignorere det. Det vil si man overser personangrepene, og møter det hele med saklige argumenter. Her kreves det nok både trening, og kanskje en god porsjon selvsikkerhet. Men, uansett, når dette lykkes, så er temaet forsvunnet sidelengs ut bakdøra. Det å møte personangrep med forsvar, vil som regel bare gjøre saken verre. Skulle ønske det eksisterte et treningsprogram mot dette.

Mine punkter for metoder for dialogsabotasje som sagt ikke fulldekkende. Her er ufattelig mye kreativitet ute og går. Jeg er delvis inne på samme tema her, hvor jeg navngir en rekke retoriske knep. Mange av disse fungerer selvsagt saboterende på dialogen.
Men hovedproblemet her er jo ikke sabotasjen i seg selv, men det klimaet den forekommer i. Vi må komme oss ut av kampmodus og over i undringsmodus. Dette er den endelige løsningen for å unngå problemet.

Sosial fortolkning

Se her