Du vet ikke at du er lykkelig når du er det, men du savner det når du ikke er det

Fra biologi til narrativ

Narrativ handler om to ting: Forestillingen om fortid og forestillingen om fremtid. Veien til narrativet starter med biologiske mekanismers grunnleggende behov for å kunne forutsi fremtiden. Husk at enhver handling, eller respons hos en biologisk organisme kun har biologisk signifikans dersom den påvirker fremtidig biologisk suksess (fitness). Kanskje kan vi trekke dette helt tilbake til livets opprinnelse, som jo må ha startet med evnen til å stabilisere og reprodusere kjemiske strukturer. Selve utrustningen, altså den kjemiske strukturen i seg selv, avgjør i hvilken grad den overlever (er stabil) og reproduserer.

Forutsetningen for at dette kan fungere, er at fremtiden ligner på fortiden. Dette er den grunnleggende orden som hele livets eksistens er basert på. Og det er en egenskap ved det fysiske universet vi er en del av. Universer om ikke har denne egenskapen vil aldri kunne utvikle liv.

Når det kommer til organismer med evne til atferd, så gjelder akkurat det samme. Atferden handler om suksess i fremtiden. Atferd som ikke lykkes biologisk, vil bli filtrert bort av det naturlige utvalg.

Den første formen for atferd handler om stimuli-respons. Dette er mekanismer som er bygget inn i organismen som følge av foredling via naturlig utvalg.

Men så er det jo slik at fremtiden ikke er lik fortiden, den bare ligner. Det betyr at den også det er variasjoner. Noen ganger er det store variasjoner. Biologiske systemer vil aldri oppnå absolutt sikker forutsigelse. Organismen eksisterer i en verden av kaos, uforutsigbarhet og stadig nye og endrede utfordringer. Følgelig vil dette kreve fleksibilitet, på den måten at man ikke alltid kan ha den samme responsen på de samme stimuli. Systemet har behov for å justere responsen avhengig av hvordan omgivelsene ser ut akkurat nå.

Dette er opprinnelsen til biologiske informasjonssystemer. Det kan ha startet med at ytre stimuli, ikke bare medfører respons, men også medfører endringer i organismen som i sin tur påvirker fremtidig atferd. Vi kaller det for adaptive mekanismer, altså læreevne.

Dette betyr at organismene nå har to grunnleggende mekanismer som svarer på disse utfordringene:

1)   Selve den biologiske utrustningen, som representerer den foredlingen som har kommet som følge av de utfordringer som utallige generasjoner har blitt eksponert for. Og det er et gjennomsnitt vi snakker om. Tilfeldige fluktuasjoner blir statistisk nullet ut. Det er de store og langsiktige mønstrene som sementeres i dette. Vi kan kalle det for biologisk kompetanse. Den er genetisk arvet og representerer alle utrustningene i kroppen vår (inkludert hjernen).  Dette er utrustninger som er der fordi de rent statistisk over utallige generasjoner har kommet ut på plussiden. Da sier det seg selv at dette gir bred funksjonalitet som vil kunne gi nytte i utallige spesifikke situasjoner.

2)   Informasjonssystem som representerer kompetansen på de spesifikke omgivelser og utfordringer som individet må handtere her og nå. Det er her læreevnen kommer inn. Det er ikke nok å ha en grov statistisk biologisk kompetanse. Utfordringen løses langt bedre ved å utvikle kompetanse på omgivelser og utfordringer her og nå.

 

Disse to grunnleggende mekanismer kjenner vi i dag mentalt som henholdsvis følelser (kroppen) og fornuft (informasjonssystemet). Begge er basert på at fortiden ligner på fremtiden.

Her skal vi konsentrere oss om informasjonssystemet, som skal løse oppgaven med å handtere omgivelsene og utfordringene individet møter på sin livsvei. Men uansett er det vesentlig å forstå at Informasjonssystemet har utgangspunkt i en biologisk referanseramme. Vi kommer ikke utenom den arten vi er, og de biologiske utrustninger vi har, og at dette former måten vi oppfatter og forstår våre omgivelser på.

Informasjonssystemet inneholder følgende grunnleggende funksjoner:

1)   Et sansesystem for høsting av informasjon om omgivelsene.

2)   Faste utrustninger, eller verktøy som er universelle i stand til å løse signifikante informasjonsoppgaver (den biologiske kompetansen).

3)   En omfattende database som representerer omgivelsene (hukommelsen).

4)   Et system som utformer og iverksetter atferd på basis av disse ressursene (se skisse i «Det komplekse mennesket»)

Hukommelsen vår, som er den databasen som representerer omgivelsene kan deles i to grunnleggende funksjoner:

1)   Implisitt hukommelse

2)   Episodisk hukommelse

Den implisitte hukommelsen handler om alt vi lærer om verden, særlig som små barn, og som vi ikke naturlig har bevissthet om. Vi vet for eksempel om egenskapene til vann og forholder oss til dette i hverdagen, helt naturlig uten å tenke over det. Vi vet at steiner er harde og hvordan jord smaker. Som barn tilegner vi oss en rekke ferdigheter, som å lære å gå eller sykle osv. Dette er svært avansert kunnskap som vi som bevisste individer ikke har noe forhold til. De fleste av oss aner ikke, eller har lite kunnskap om f.eks. hvordan kroppen holder balansen. Det er en formidabel oppgave, som innebærer mye sansing og motorikk. Alt dette skjer uten at vi bevisst har, hverken språk for dette eller noe forhold til det. Dette er altså den implisitte hukommelsen.

Det er den episodiske hukommelsen som handler om narrativer. Vi husker fortiden og har forestillinger om fremtiden. På ethvert tidspunkt befinner vi oss i sentrum av dette tidsuniverset. Denne evnen til episodisk hukommelse er et vesentlig verktøy som hjelper oss med akkurat det samme grunnleggende problemet å kunne gjøre forutsigelser på basis av at fortiden ligner fremtiden.

Mentalt opplever vi dette som en slags tåke-film om hva som hendte, og tilsvarende fantasi om hvordan fremtiden utvikler seg. Og disse tingene henger nøye sammen. Vår evne til å gjenoppleve hendelsene i fortiden er samtidig en ressurs som kan benyttes til å forhånds-oppleve en fantasert fremtid. Sannsynligvis har det kreative systemet som skaper fantasien, utviklet seg i en vekselvirkning på toppen av vår evne til å avspille forløp fra fortiden.

Metaforene jeg bruker her kan være misvisende.  Vi snakker ikke om teknologi av type avspilling av lyd eller bilde-sekvenser. Det ville koste hjernen alt for mye ressurser å ha en slik funksjonalitet. Vår fantasi handler ikke bare om fremtiden, men også om fortiden. Vi husker stykkevis og delt i uklare mønstre. Fantasien er en motor som fyller på resten, med utgangspunkt i «hvordan ting pleier å være».  Med utgangspunkt i dette skaper vi altså narrativer.

Disse har selvsagt forskjellige perspektiver. Hovedfokus er her og nå. Mine omgivelser og utfordringer i dag, i går, siste uke, siste år, min livssituasjon her og nå. Så bærer jeg på en livshistorie. Den danner et bakteppe som blant annet er en del av min identitet, men også noe jeg har behov for å bringe videre til mine omgivelser. Dette behovet kan være biologisk drevet, og det opprinnelige opphavet til kulturdannelsen. Jeg bringer mine erfaringer videre, til nytte for mine etterkommere, som kan bygge videre på dette og forbedre suksessen. Dermed er narrativet på den sosiale agendaen, ikke bare som nytteverdi i form av kunnskap og erfaring, men også som relasjonsbygger til utvikling av sosial identitet.

Og vi er levende interessert i dette. Alle fortellinger, bøker, romaner, filmer og teater bygger på dette. Dette er den viktigste drivkraften bak kulturdannelsen. Det finnes ingen grenser for perspektivene. Vi får familiehistorier, slektshistorier, folkets og nasjonens historier, menneskehetens historie, verdens og universets historie. Alt dette er jo bygget inn i de fleste store religioner. Og det fyller enda et viktig behov, skapt av den samme funksjonaliteten. Det er behovet for å redusere usikkerhet via opplevelsen av å forstå de store sammenhengene. Vær oppmerksom på at organismen har et grunnleggende behov for å ivareta egen sikkerhet. Vi kjenner det som behov for trygghet. Etter hvert som arten utvikler verktøyene for episodisk hukommelse, så åpner dette våre mentale øyne for potensiell risiko. Det å ikke vite hva som skjuler seg bak steinen, skaper en naturlig tilbakeholdenhet, som dyrkes frem av det naturlige utvalg. Vi har en naturlig vegring mot usikkerhet.

På vår utviklingsgren har vi altså kommet inn i et spor hvor vi har en balanse mellom å oppfatte usikkerhet, som jo leder til forsiktighet, samtidig med at den samme funksjonaliteten faktisk også reduserer usikkerheten der vi opplever å ha kunnskap. Vi utvikler erfaring og gode evner til forutsigelser. Vi har altså et verktøy som både skaper usikkerhet i oss, samtidig den gjør oss nysgjerrige som leder til å redusere usikkerheten. Det er lett å se at dette er en balanse, eller et kompromiss. For her ligger altså risikoen for handlingslammelse fordi våre øyne åpnes for den faktiske risikoen som vi eksponeres for. For å unngå dette får vi altså behov for å «lukke øynene» igjen. Dette oppnås ved å skape de store narrativer, som gir oss en følelse av «den store oversikten». Kombiner dette med en falsk opplevelse av «å vite at det er slik», og dermed kan opplevelsen av usikkerhet reguleres. Vi blir troende mennesker.

Men narrativer handler ikke bare om dette. Det handler også om de sosiale prosesser. En glansfylt livshistorie er en kraftig sosial valuta. Og den fyller individet med den narsissistiske kraft som skal til for suksess i det sosiale spill. Og dette fungerer best dersom vi tror på det selv. Dette skaper en ubevisst drivkraft til å pynte og tilpasse historiene slik at de passer et glorifisert selvbilde og gir oss sosiale gevinster. Her er det vesentlig å være klar over at alt vi husker, all vår intuisjon, og all vår fortolkning ikke optimaliserer på sannhet i form av harde realiteter, men på sosial profitt. Vi tenderer til å se oss selv, vår historie, vår familie, vår gruppe, vårt folk i et glansfylt lys. Jo hardere sosialt klima, desto verre er denne effekten.

Det å ha forstått disse mekanismene innebærer også en erkjennelse av at dette er krefter som er i behov av å motvirkes. Det er en balanse i det. Men her finner vi åpenbart en viktig kime til det irrasjonelle. Som art handler det om å oppdage dette, og søke og avdempe det, slik at det ikke ender i irrasjonalitet og selvdestruksjon. For vi har jo sett dette utspille seg utallige ganger med forferdelige resultater.

Utvikling av vitenskap og bevisst rasjonalitet er åpenbart en vesentlig del av denne strategien. Men den er ikke den eneste. Dette har også en etisk side. Jeg nevnte det sosiale klima. Høyere trygghet på menneskeverdet er kanskje den mest sentrale nøkkelen opp i det hele.

Tilpassede minner

På samme måte som fantasien skaper en visjon av fremtiden, så er den like egnet til å skape en visjon av fortiden. Menneskets hukommelse kan ikke sammenlignes med f.eks. minnet i en datamaskin, et bilde eller et taleopptak. De fleste av oss har vel opplevd at når vi mimrer om hendelser som ligger langt bak i fortiden, så er oppfatningene forskjellige om hvordan det egentlig var. Her er det flere mentale mekanismer inne i bildet og forstyrrer det hele. En forestilling jeg har er at om hjernen skulle lagre minner på samme måte som en datamaskin lagrer filer, så ville kapasiteten raskt bli brukt opp. Vi må ikke glemme at hjernen hvert øyeblikk bombarderes av at hav av inntrykk fra sansene. Vi har både kamera, mikrofon og en rekke sensorer for kropp og motorikk, konstant på. Vi har et korttidsminne som har forholdsvis god oversikt. Slik fungerer vi i nuet. Men så har vi et langtidsminne som gir oss muligheten til å lære for livet.  Følgelig finnes det sterke sorteringsmekanismer, optimalisert på å ta vare på den informasjon som er mest signifikant. Og hva er mest signifikant? Vel, indikasjonen finnes vel klart når vi aner hvordan dette er bygget opp. Langt inne i det limiske system finnes en hjernestruktur kalles for hippocampus. Denne strukturen er ansvarlig for å sortere ut og sette i verk lagring av minner. Den er nært knyttet til emosjonelle funksjoner. Forskning antyder at jo sterkere følelsesmessige reaksjoner det er i forhold til inntrykkene, desto større blir innsatsen for å få lagret dette. Om vi følger tankegangen i atferds-dualismen så er dette veldig forståelig. Det er viktigere med en hukommelse som indirekte er preget av genenes biologiske oppdrag, enn av en korrekt ufarget gjengivelse av virkeligheten.

Denne fantasiens tendensiøsitet forsterkes sannsynligvis av den neste mekanismen vi skal inn på, nemlig det faktum at hver gang vi leser et minne, så påvirker vi det. Hver gang vi drar frem de gamle minnene så settes hele bildet inn i en kontekst, skapt av fantasien. På mange måter så kan fantasien om fortiden sammenlignes med en film, med forholdsvis fri kunstnerisk frihet, men dog basert på virkelige hendelser. Regissøren heter fantasi. Og framstillingen preges av en tendensiøsitet koblet opp mot den biologiske emosjonelle programmering. De minnene vi har er som regel omgitt en aura av mer eller mindre begrunnede assosiasjoner, fortolkninger og overtolkninger.

Men dette går enda lengre. Nyere forskning viser at individet ikke bare er i stand til å forvrenge minner, men også til å skape helt nye minner. Med andre ord er vi mennesker i stand til å huske ting som faktisk aldri har skjedd. Til å begynne med kan dette høres utrolig ut. Men når vi forstår at selve den mekanismen, som gjør at vi kan skille et ekte minne fra et minne konstruert av fantasien, er feilbarlig, så blir dette mer forståelig. Alle mentale mekanismer er feilbarlige, og ingen er optimale. Det som forteller oss at en forestilling tilhører virkeligheten, er også en fysisk mekanisme som ved gitte betingelser kan feile. Vi må ikke la vår mindblindness lure oss til å tro at opplevd virkelighet er det samme som virkeligheten selv. Men, selvsagt tenker jeg at det skal noe til for at dette skal kunne skje. Det er jo helt vesentlig for vår rasjonalitet at sinnet har en noenlunde treffsikker bedømmelse på hva som er fantasi og hva som er virkelighet. Men vi vet at diverse spørreteknikker som psykologer og politi i forhør til tider har brukt, har skapt falske minner. Og kanskje kan denne mekanismen også inngå som en del av sinnets strategi for å beskytte seg selv mot ekstremt ubehagelige sannheter.

Nostalgiens funksjon

Når vi nå skal fokusere på fortiden så er det enda en egenskap jeg tror de fleste av oss har erfart. Jeg har jo tidligere vært inne på at følelsesutbrudd kan huskes, og at vår atferd dermed indirekte påvirkes av følelser selv om vi ikke befinner oss i en affekttilstand. Når vi tenker oss om så er jo dette sinnrik smart mekanisme som gjør det mulig å fungere rasjonelt uten den reduksjonen i kognitiv kapasitet som affekttilstanden medfører.  Men nå skal vi ta denne mekanismen litt lengre. For nemlig denne muligheten til å kunne «huske» følelser kan selvsagt også kynisk brukes falskt av fantasien. Da snakker jeg om det som vi i øyeblikket opplever som nøytrale tilstander, uten de helt store følelsesmessige reaksjoner. Når vi tenker oss om så må jo de såkalte nøytrale hendelsesforløp kunne oppfattes som biologisk verdifulle. Det er situasjoner hvor det meste gikk på skinner. Individet opplever trygghet, uten de helt store problemer. Individet sultet ikke og hadde stort sett nok av det som behøves. Individet lider ikke overlast av noe slag. Dette er oppskriften på biologisk suksess. Dette oppfattes som gode vilkår for å kunne fostre frem avkom. Den reproduktive logikk sier at det er der individet bør være.  Måten dette skjer på er å skape en drivkraft for individet til å søke seg tilbake til slike tilstander. Men dette er tilstander uten de helt store affeksjoner. Da har evolusjonen enda et smart trekk i ermet. Det kan kalles for nostalgien.

I sangen heter det at «You only know you love her when you let her go». Det er først når øyeblikket er borte at du skjønner rikdommen i det. Men selvsagt er det ikke noe man «skjønner» med fornuften. Det er fantasien som skaper rikdommen i øyeblikket, lenge etter at det er borte. Igjen ser vi at fantasien brukes for å skape rosenrøde bilder av de mer nøytrale deler av fortiden.

Gjennom denne mekanismen skapes en tilbøyelighet i individet til å ville finne tilbake til de mer trygge problemfrie habitater. På mange måter er nostalgien et motstykke til leken og nysgjerrigheten. Om vi legger alt dette til sammen, så har vi altså et system som søker opp og utforsker nye habitater og muligheter, våger seg ut av komfortsonen, men som også finner tilbake til de beste alternativene. Dette er et komplett system for tilpasning til omgivelsene. Individene søker opp og finner de beste leveområdene. Samlet gir dette en den beste sannsynligheten for optimal reproduksjon. De individene med den beste balansen mellom disse drivkreftene er de som ble våre forfedre.

Men, kanskje spesielt for mennesket, som jo ifølge noen er over-utrustet i forhold til kognitiv kapasitet, så får nettopp våre nostalgiske egenskaper en behagelig bivirkning. Som tidligere nevnt i forhold til religion, så er jo en del av drivkraften bak religion nettopp den evnen den har til å dempe den utrygghet og bekymring som følger av denne over-utrustingen. Nostalgien er en mekanisme med en lignende bivirkning. Den demper individets uro ved sin evne til å skape en opplevelse av mening med livet.

Menneskets opplevelse av mening med livet handler i høy grad om fantasiens evne til å vise frem en rosenrød fortid og en like rosenrød fremtid. Dette er fantasibilder som har lite med realiteter å gjøre, men det er heller ikke relevant. Det som er relevant, er at individet ikke overmannes av en opplevelse av tomhet eller meningsløshet.

Læringen vi kan ha av dette er på mange måter paradoksal. For de flinkeste og mest suksessrike av oss er de som klarer å realisere mest av sine fantasifulle forestillinger. Dette reduserer fantasiens spillerom.  Det er det privilegerte menneskets svøpe å måtte stå i fare for å kjempe med den tomheten og følelsen av meningsløshet som dette skaper.

Individuell nostalgi

En gang tok jeg meg tid til å studere en innsekt som hadde forvillet seg inn en sommerdag. Det er velkjent at innsekter flyr mot lys. På den måten kommer de ut av de fleste feller. Men de er ikke utviklet for å kunne håndtere glass og vinduer. Så de fleste innsekter som havner inne, ender som regel med og surre rundt på vinduene. Det var også dette insektets forfeilede strategi. Men jeg tok meg tid til å følge med på hvordan insektet møtte denne utfordringen. Det går på vinduet, i retning oppover, helt til det møter karmen på toppen. Da vender i retning ca. 45 grader nedover, går noen cm, mister taket og faller ned. Så gjentar det runden med å begynne å klatre oppover igjen. Og syklusen gjentar seg, om og om igjen, inntil jeg forbarmet meg og fikk insektet ut.

Refleksjonen er jo hva som skjer når insektet for n-te gang møter veggen der opp, om ikke det skulle glimte frem en ide om at «her har jeg vært før», «kanskje på tide å prøve noe nytt».  Min enkle konklusjon er at hukommelsen ikke rekker så langt. Insektets livshistorie er kanskje ikke på mer enn noen sekunder. Det er ikke nok til å oppdage at det nå befinner seg i en sirkel som ender opp i utmattelse og død. Insekter kan sikkert lære ting, men den episodiske hukommelsen er sannsynligvis under ti sekunder.

Individets tidsperspektiv kan sies å være tredelt. Vi har fortiden, vi har øyeblikket, og vi har fremtiden. Selvsagt er det stor individuell forskjell på fordelingen av fokus på hver av disse tre delene. Små barn lever hovedsakelig i nuet. Kanskje er det slik at jo yngre man er desto mer er fokuset på øyeblikket her og nå. Det vil jo være logisk både fordi hukommelsesfunksjonen ikke er fullt utviklet før ved 4-5 års alder, og fordi små barn ikke har nok erfaring til å bygge en visjon om fremtiden, i alle fall ikke fjern fremtid.  Og fortiden for små barn forsvinner fort inn i en tåke av uklare minnebilder. Etter hvert som individet lever sitt liv, vil selvsagt forholdet mellom perspektiv på fortid og fremtid endre seg. De fleste unge mennesker utvikler etter hvert et forholdsvis sterkt fokus på fremtiden og forventinger om fremtiden. Og det er jo ikke så rart for det er jo der de forventer å tilbringe mesteparten av livet. Men jeg tenker at her er det store individuelle forskjeller ute og går. Unge mennesker som opplever at livet stort sett går på skinner, og har mye medgang tenderer hovedsakelig til å leve mer i nuet. Jeg synes å ane at det som ofte særpreger det vellykkede unge mennesket handler først og fremst om en øyeblikks orientering. Og dette er en forståelig og god strategi. For høy prioritering av mentale ressurser på øyeblikket her og nå, gir den beste sosiale gevinsten, forutsatt at autopiloten er sånn noenlunde kompatibel med det akseptable sosiale spillerom. Dette kan da også være en forklaring på at mange mennesker med høy sosial suksess ikke husker så veldig mye av fortiden. Og igjen kan jo dette slå ut i at ambisjoner og drømmer i forhold til fremtiden er mer dempet.

Individer som sliter mer, vil selvsagt ha en annen utvikling og en annen strategi. Her er analyse av fortiden og de lærdommer man kan trekke av det, utgangspunkt for ambisjoner om fremtiden. Og ambisjoner for fremtiden er en forutsetning for å kunne legge en rasjonell strategi i forhold til å forbedre egen livssituasjon. Dette kan være noe av forklaringen på at mennesker som møter mye motgang på sin vei ofte kan bli mer analytisk og reflekterte.

Men uansett slike forskjeller vil vi alle ha disse fortidens, nåtidens og fremtidens perspektiver på livet. Og selvsagt er det vel slik at jo lengre man lever, jo mer av livet befinner seg i fortiden. Følgelig vil fokus på livet mer og mer bevege seg i retning av det bakover-skuende etter hvert som livet skrider fremover og nærmer seg slutten. Derfor vil jo tendensen gå i retning av at jo eldre mennesker er desto mer nostalgisk kan de bli.

 

Konservatisme

Når jeg snakker om konservatisme så tenker jeg på et mønster av motvilje mot forandringer, gjerne kombinert med orientering mot en historisk epoke, hvor «alt var så mye bedre».  I denne sammenhengen holder jeg selvsagt utenfor konservatisme som betegnelser på politiske retninger.

I enhver gruppe vil det oppstå en spenning mellom konservative og progressive krefter. De konservative krefter jobber for å bevare tingenes tilstand. Det handler om konformitet, sterke normer og ufravikelige tradisjoner. Ofte idealiseres dette i en forestilling om en eller annen ideell tilstand som har vært i fortiden. De spiller også på vår innebygde tendens til å betrakte våre forfedre som suksessrike, og at vi dermed kan oppnå det samme ved å kopiere deres oppskrift. Det er det ideologiske, men selvsagt kan man jo finne flest konservative blant de som har størst fordel av å bevare tingenes tilstand, typisk elite og de som har god suksess i nåtilstanden. De progressive kreftene drives av flere typer motivasjoner. Det kan handle om opprør og tilbøyelighet til å ville utfordre dagens etablissement.  Men det kan også handle om generell misnøye, spesielt innenfor de undergrupper som er underpriviligerte og hvis suksess hindres av nåtilstanden. Her kan man reflektere over faren for høy maktkonsentrasjon innad i gruppen. Det er mange farer ved det, men en av dem er en konservativ forherligelse av monokultur og konformitet. Slike totalitære regimer vil på sikt drive gruppen mot undergang, fordi den stagnerer.

 Jeg sorterer da gjerne konservatisme i tre kategorier alt etter som hva som er drivkraften bak:

1)   Rasjonell konservatisme
Selvsagt er det slik at man kan bli beskyldt for å være konservativ i forhold til enkeltstandpunkter. Men det jeg kaller for rasjonell konservatisme handler ikke om et mønster av motvilje mot forandringer, men om nettopp enkeltstandpunkter med gode rasjonelle begrunnelser for å beholde status quo. En viktig begrunnelse er at det er noe som har vist seg å fungere. Da kan det innebære risiko å forsøke andre løsninger. Derfor er egentlig ikke rasjonell konservatisme, konservativ i den forstand som jeg har beskrevet. Men selvsagt er det slik om man er høyt på banen og flagger standpunkt for status quo i enkeltsaker, så kan man jo tilsynelatende fremstå som konservativ og bakstreversk. Jeg har tatt det med her for å få frem at det ikke er all motstand mot forandringer som gir grunnlag for å bedømme et menneske som generelt konservativ.

2)   Strategisk konservatisme
Strategisk konservatisme handler om å tilhøre den delen av befolkningen som har det bra her og nå, og som har alt å tape på at forandringer kommer. Typisk kan det være landets elite, eller mennesker som sitter i de beste posisjonene. Motkreftene vil alltid være de som sliter i dagens system og som håper og tror at enhver forandring vil bli til det bedre.

3)   Nostalgisk konservatisme
Den delen av konservatismen som refererer seg til en storslagen fortid, kaller jeg for nostalgisk konservatisme.
Om man tar med de mekanismer som skaper illusjonen om en rosenrød fortid, så er det da heller ikke så unaturlig at det i kulturen kan skapes forestillinger om en storslagen fortid. En fortid som selvsagt aldri har eksistert.
Da jeg vokste opp var de såkalte «glade 50-årene» et tema de voksne vendte tilbake til. Og jeg må ærlig innrømme at 50-årene fremstår for meg som et glansbilde av en tid. Det var en uskyldighetens tid hvor alt var mulig. Det var en tid med stor fremgang og urealistisk fremtidsoptimisme. Det var en tid med akselererende teknologisk fremgang, hvor man ikke så grenser for hva man kunne få til. Ja det var til og med en tid med mye vakkert vær, og hvor enkelte somre i Nord-Norge varte til langt ut i oktober. Dette bilde av de sorgløse og glade femti-årene er noe jeg kommer til å bære med meg resten av livet. Jeg så jo ikke så mye til dem selv. Jeg er født i 1958. Så det bilde jeg har er skapt av min egen fantasi, inspirert av mine foreldres ungdomsopplevelser fra denne tiden.
Men selvsagt var nok ikke bildet så skinnende likevel. Den kalde krigen raste på sitt verste. Atomprøve-sprengingene kom på rekke og rad, med stadig større sprengstyrke. Atomfrykten rådet.  Koreakrigen tok livet av rundt 2,5 millioner mennesker. Men om jeg nå ikke hadde hatt disse historiske fakta å referere til, så kunne godt historien om 50-årene blitt til en slags urealistisk rosenrød forestilling om en glansperiode som vi gjerne vil tilbake til. I sitt manifest refererer f.eks. 22.juli terroristen til en illusorisk storslagen fortid av tempelriddere og korstog. Vi kjenner også til Amish-folket, som har gjort 1800 tallets leve måte til en ideologi. De kler seg og forsøker å leve som man gjorde den gangen.  I vår tid ser vi jo Trumpismen og MAGA-bevegelsen, som jo har de samme trekkene. Slagordet er jo «Make America Great Again». Samme trekk ser vi i økende grad i Putins Russland, som glansbildeforklarer det det gamle Sovjet eller kanskje også de store Tsarene. Krigen mot Ukraina er også begrunnet i dette. Så har den nostalgiske konservatisme som er en retning innenfor Islam som kalles for Salafisme. Denne refererer til den stor muslimske glansperioden som kan ha vært en plass rundt det 2. Kalifatet. Både Taliban, IS og deler av Islamismen inspireres av en ide om å vende tilbake til denne kulturen. Denne siste varianten viser hvor omfattende og kraftfullt de nostalgiske tilbøyelighetene i mennesket kan slå ut. Mønstret er det samme. Kulturen utvikler et fantasibilde av en glanskultur som aldri har eksitert. Så vil dette fungere som en motivasjon for en styrt utvikling som skal drive kulturen tilbake til denne drømmen. Men drømmen er en illusjon og strategien er like fånyttes som forsøket på å få en foss til å renne oppover. Kulturutvikling er en kaotisk enveiskjørt prosess som på ingen måte lar seg snu i motsatt retning. Selvsagt kan man påvirke kulturutviklingen, men hvordan det endelige forløpet blir har man dårlig kontroll over. Vaksinen mot å la konservativ nostalgi ta irrasjonell overhånd er mer analyse, mer kritisk tenkning, høyere rasjonell forståelse og ikke minst en god etikk i bunnen.

Om fortiden som norm og autoritet

Det faktum at jeg eksisterer er et resultat av mine forfedres suksess. En kjede av suksess som strekker seg bak og forbi historiens tåkedis gjorde at mine forfedre hadde biologisk suksess som til syvende og sist resulterer i at jeg er her. Og selvsagt kan ikke selveste naturen la en slik suksesshistorie gå i glemmeboken uten å lære av den. For oss mennesker er læringsmekanismene todelt. Du har den biologiske læringen som jeg beskriver ved hjelp av atferdsdualismen. Så har vi den kulturelle læringen, som best kan beskrives ved vår evne til å ta farge av den kultur vi er født inn i. Det er jo så godt beskrevet i sitatet om at mennesket fødes som originaler men dør som kopier. For å ta inn metaforen om komfortsoner her, så snakker vi altså om to av dem; den biologiske- og den kulturelle komfortsonen. Det å bevege seg utenfor den biologiske komfortsonen kan oppleves som svært dramatisk. En gang for mange år siden hoppet jeg i fallskjerm. Det er definitivt å bevege seg ut av den biologiske komfortsonen. Genene har formet den hjerne-strukturen vi kaller for Amygdala, også for å gi oss evnen til å bli redd. Da jeg stod der i flydøra, lå Amygdala i fosterstilling og skrek stemmen av seg. Det skal kraftig overtalelse til for å motsette seg den stemmen.
Men det å bevege seg ut av den sosiale komfortsonen kan ofte oppleves like vanskelig. For det handler om å bryte tradisjoner eller normer, eller gjøre ting på nye og mer originale måter, noe som kan resultere både i ulykker, skandaler og sanksjoner. Inn i denne materien har vi «de gamles ord og formaninger». Det ligger en tilbøyelighet i vår natur til å lytte og respektere dette. De gamle har mer erfaring, og de gamle tradisjoner og normer kan ofte bære i seg en visdom eller klokskap, vi rent rasjonelt ikke klarer å knekke koden på, men som viser seg å ha sin misjon likevel. Sannsynligvis kan det ligge en biologisk tilbøyelighet i drivkraften om å ville lytte til dette. Kanskje er dette den biologiske bakgrunn for menneskets evne til å skape normer og tradisjoner som ramme rundt det sosiale samspill. Også dette er en strategi, som tillater å forme atferd, som et tillegg til den rent biologiske formingen av atferd. Og det må være en lønnsom strategi siden den ligger så dypt i oss. Sannsynligvis ligger hovedtyngden av suksessen til denne strategien i det forhold at individer som tilpasser sin atferd etter normene, unngår felleskapets reaktive ansvarliggjøring. Det er ikke bare en sosial katastrofe å bli stemplet. For det vil sannsynlig også medføre en biologisk katastrofe, altså individets sannsynlige reproduksjonsmessige suksess reduseres. Dermed har det naturlige utvalg en knagg å arbeide med.
Men selvsagt er det slik at om en kultur lar seg overmanne og stivne i strenge tradisjoner og normer, så vil dette kun fungere helt til den dagen det kommer signifikante endringer i de betingelsene kulturen lever under. Det kan for eksempel være miljømessige utfordringer, alvorlig sykdom, eller påtrykk fra andre kulturer. Når slike endringer kommer vil kulturen tjene på å tilpasse seg. Men en slik tilpasningsevne vil kunne bremses kraftig nettopp av slike konserverende mekanismer som det er snakk om her. Men selvsagt ligger det andre tilbøyeligheter i menneskenaturen som evner å bøte på dette. Mennesket kan for eksempel opponere, latterliggjøre, tenke kritisk, være kreativ, rasjonell eller eksperimenterende. Det som vil avgjøre kulturens skjebne i en presset situasjon kan ofte være det sosiale klima. Om kulturen dirigeres av en dominant elite med liten eller ingen vilje til endringer, eller toleranse for opposisjon kan det bety katastrofe.

Lærdommen av dette er selvsagt at det ikke ligger noen nødvendig autoritet i de gamle dogmer og formaningers visdom. Det modne mennesket er oppmerksomt på at den tyngden alder og historie gir ofte kan være illusorisk. Det vil si at tyngden i seg selv kun har retorisk virkning. Gitt den den ydmykhet og respekt man bør ha for den uvitenhet og dumskap en selv kan preges av, så fortjener den gamle visdom oppmerksomheten og det å bli tatt alvorlig. Men dermed er det ikke sagt at det modne mennesket slipper tak den kritiske side av seg selv. Noen ganger står normer og tradisjoner i veien for den gode livsutfoldelse, noen ganger virker de som maktmekanismer eller som ren sosial renovasjon. Våre holdninger vurderes kritisk i forhold til hva de gjør, hvilken virkning de har, men ikke hvor de kommer fra.
Ut av dette kommer også oppmerksomheten på at en del eldre, spesielt menn har en retorisk kraft, utelukkende gjennom sin aura. De fremstår med en slags verdighet og klokskap. Det er klart at dette gir gjennomslagskraft. Men det modne mennesket bestreber seg på ikke å slippe tak i sin egen kritiske vurderingsevne, hvor fristende det en kan være. Ayatolla Khomeini var en slik skikkelse. Jeg kan ikke akkurat si jeg er en stor beundrer av den undertrykkende terrorstaten han skapte.