Innledning

Jeg skal nå inn på et følsomt tema. Da er det viktig å presisere at det jeg omtaler er en bevegelse. Mennesker som av en eller annen grunn er fanget inn i dette har fortsatt min fulle respekt, sitt menneskeverd, og om villdyret i meg skulle friste meg til forakt eller følelse av fiendskap, så søker jeg umiddelbart å arrestere dette. Det er viktig for meg å sette et klart skille mellom bevegelsen som fenomen, og menneskene som inngår i den.

Og om det jeg skriver noen gang blir tatt alvorlig så vil kanskje kritikken hagle i forhold til dette. Og det hadde jo vært fantastisk. Uansett så har jeg selvsagt på forhånd bevæpnet meg med noen mer grunnleggende refleksjoner:

Mitt syn på likestilling er tindrende klart og jeg mener det er grundig begrunnet, rent filosofisk gjennom empatisk etikk. I praksis vil det si at jeg er totalt immun mot enhver ide som går ut på å tildele mennesker verdi og roller i kraft av sortering og stigmatisering. Jeg er tilhenger av personlig frihet og at individets autonomi skal ha gode mulighet til å komme til uttrykk, dog innenfor rammene av det gode sosiale samspill. Her er det ingen forskjeller, i forhold til kjønn, etnisitet, seksuell legning, religion eller andre sosialt konstruerte sorteringer.

Jeg sier om meg selv at jeg er feminist. Men selvsagt legger jeg da min egen betydning i begrepet og det kan jeg selvsagt, med rette, arresteres for. Men jeg prøver å være åpen og ærlig om det. Innenfor feministisk teori er det mye som er ukjent terreng for meg. Det er mye jeg ikke forstår eller vet om. Dermed blir det vanskelig for meg å kalle meg feminist i ordets rette forstand. Det er da også grunnen til at jeg legger min egen betydning i begrepet.

Så har jeg altså empatisk etikk i bunnen. Det er en etikk som bevisstgjør oss på forskjellen mellom nytteverdi og egenverdi. Den grunnleggende refleksjonen som følger av dette er at vi kan tåle å analysere våre ulikheter uten at det blir noen trussel mot individets egenverd.

Mer kontroversielt er det at jeg er blant dem som også har muligheten åpen for å trekke inn biologiske forklaringer på menneskets atferdsmønstre. Men da må jeg skynde meg å si at dette ikke er den eneste forklaringsmåten. Når menneskets atferdsmønster skal analyseres og forstås må man trekke inn en rekke vitenskaper, alt evolusjon, det naturlige og seksuelle utvalg som forklaring på individenes genetiske utgangspunkt, og over på individuell utvikling, fosterutvikling, biologisk kjønn, fysiologiske påvirkninger på den ene siden, over til det kulturelle eller sosiale faktorer, og videre via psykologi, hormoner, feromoner osv. Poenget er at jeg også tar med biologiske faktorer som del av slike forklaringer. Men slike forklaringer konverteres ikke til normer. Det er ikke det som er motivet for å søke etter forklaringer.  Det å finne frem til gode forklaringer handler altså ikke om å sementere normer og tradisjoner. Tvert imot så handler dette om mitt grunnleggende syn på rasjonalitet og det rasjonelt baserte samfunn. Jo mer vi forstår av menneskets natur, desto større er muligheten for å kunne bruke rasjonaliteten til å frigjøre oss fra de negative sidene av vår natur. Jeg opererer med et begrep som jeg kaller for biologinære standpunkter. Det er standpunkter som ureflektert lar våre biologiske impulser dirigere våre holdninger.

Dersom vi skal kunne forme samfunnet inn mot et samfunnsoppdrag som er orientert mot best mulig livskvalitet for alle, så er vi avhengig av å tilstrebe en rasjonell forståelse av oss selv, som jo er den mest grunnleggende enheten i samfunnet. Uten rasjonelt baserte forklaringer vil samfunnet hemmes fra å kunne utvikle optimale løsninger. Dette vil, i sin tur medføre enda mer lidelse og elendighet.

Jeg har inntrykk av at man innenfor en del radikale feministiske miljøer opererer med mer eller mindre generelle teorier på at menn har konspirert bevisst for å undertrykke kvinner. Jeg har ikke grunnlag for å benekte at slike bevisste konspirasjoner sporadisk har funnet sted men jeg tviler på at dette er noe som har forekommet i stor stil. I de verste fantasier kunne man forestille seg en verdensomspennende mannskonspirasjon. Her tenker jeg at slike konspirasjonsteorier har de samme kjennetegn som alle andre konspirasjonsteorier og er derfor uvitenskapelige og har ingenting med virkeligheten å gjøre. OK, skal innrømme at jeg ikke har analysert dette nok til å kunne påstå noe slikt. Det eneste jeg vet er at jeg er mann, og jeg vet ikke om noe slikt. Og jeg har da kjent en del menn opp gjennom tidene, og ingen av dem jeg kjenner har gitt uttrykk for noe slikt, bortsett fra i religiøs sammenheng. Men jeg tar likevel denne hypotesen som utgangspunkt for å komme med mine egne refleksjoner om dette. For det må jo regnes som faktum at menn har hatt de mest dominerende posisjoner i de fleste kulturer opp gjennom tidene. Et av hovedspørsmålene da er hvorfor det er slik. Med den oppvåknende feministiske revolusjonen i forrige århundre har det altså vokst frem mannskonspirasjonsteorier som søker å besvare akkurat det spørsmålet.

Men før jeg begynner analysen av et så sensitivt tema er det viktig mer konkrete å referere til er-bør-problemet. Jeg (og mange med meg) avviser fullstendig at det er noen nødvendig slutning fra hvordan ting er til hvordan ting bør være. I tillegg har jeg altså vist til en etisk grunnholdning som aviser enhver form for favorisering av enkeltgrupper.

Dermed har jeg frikoblet denne problematikken slik at den ikke forurenser min analyse om hvordan ting er eller har vært. Jeg regner denne type forutsetning som svært viktig for i det hele tatt å ha muligheten til å komme frem til en noenlunde realistisk virkelighetsoppfatning.

Mitt utgangspunkt er ideen om atferdsdualisme generelt og teorien om seksuelt utvalg spesielt. Noen vil sannsynligvis betegne dette for å være (kanskje ekstremt) et biologisk utgangspunkt. Og det er det, fordi mennesket er et biologisk vesen. Når man tar denne biologiske tilnærmingen så er på sin plass å rydde unna enda en potensiell villfarelse, nemlig den som ikke ser forskjell på biologisk og sosialt resultat og individets opplevde styring av egen atferd. Den biologiske påvirkning av menneskets atferd manifesterer seg altså gjennom det vi til daglig opplever som følelser motivasjon og vilje. Dette må kunne differensieres fra biologisk resultat. Den emosjonelle programmeringen preger altså menneskets atferdsmønster i samsvar med strategier som i tidligere tider har gitt biologisk suksess. Individet selv, har ingen kognitiv oppfattelse av dette. Individet selv er på ingen måte naturlig motivert av biologisk suksess. Naturlig har de fleste av oss overhodet ikke dette i tankene når vi går gjennom livet. Men det biologiske resultat av vårt liv vil likevel avtegne seg som en filtrering hvor de individer med størst biologisk suksess sprer sine arveegenskaper best.

Gitt naturlig utvalg og seksuell seleksjon er det altså min «kontroversielle» påstand at atferdsmønstret mellom kjønnene har en gjennomsnitts differensiering. Forklaringen er at de to kjønnene har delvis ulike utfordringer i forhold til reproduksjon. Og det lønner biologisk seg alltid å ha strategier som samsvarer best mulig med de utfordringer individet står overfor. Det gir seg altså utslag i gjennomsnittsforskjeller mellom kjønnene i forhold til emosjonell programmering. Konkret innebærer det at de to kjønnenes følelser og interessemønster har gjennomsnitts forskjellige profil.

Våre oppfatninger om likestilling kan kanskje plasseres langs en linje, hvor sentrum er det humanistiske alternativet: alle mennesker har etisk verdi i kraft av å være individer. Hvert individs muligheter eller potensiale skal ikke avgrenses av noen form for gruppeidentitet eller stigmatisering. Det innebærer en type likestilling hvor hver og en av oss posisjonerer oss i forhold til de muligheter og begrensinger vi måtte ha som individer. Problemet er bare det at det er en utopi. Fordi vi alle står i sosiale og kulturelle sammenhenger som vi vekselvirker med og hvor utviklingen er mer styrt av mekanismer ingen kontrollerer, flaks, uflaks og tilfeldigheter. Drømmen om den utopiske absolutte likestillingen er og forblir en drøm. Så selv om vi opphever den etiske- og politiske kjønnsdiskriminering så blir vi alle på mange måter fanget inn i den kulturelle utviklingsprosessen. Og her slår kjønnsparametret ut, og lager forskjeller i våre statistiske evalueringer. Derfor er det på sin plass at vi bevisst investerer i prosesser som søker å dempe begrensinger som følge av kjønnsbaserte stigmaer. Men, når jeg sier vekselvirkning, så handler det også om at individets egne medfødte disposisjoner også slår inn og blir en del av prosessen. Så kan vi jo spørre oss hva vi gjør med det? Denne vinklingen representerer et sentrum hvor de ekstreme ytterpunktene på hver side kan formuleres slik:

1)   Ideen om kjønnenes «naturlige plass og roller» (radikalkonservativ tenkning)

2)   Kjønnsmaktperspektivet utledet som konspirasjonsteori (radikalfeministisk tenkning)

Her vil jeg ha fokus på det siste. Men jeg vil raskt si noe om den radikalkonservative posisjonen. Generelt baserer jeg meg å forsøke å stable på beina hypoteser som søker å forklare hvorfor det er blitt som det er blitt. Jeg tenker at den radikalkonservative tenkingen er et resultat av en kombinasjon av naturlige biologiske kjønnsrollemønstre, kulturell sementering, konservatisme, religiøse mekanismer og sosiale moralske sorteringsmekanismer, og rene hersketeknikker.  Mye av dette er kommer jeg inn på senere i denne teksten, her. Egentlig kjenner jeg ikke, eller vet om noen som har konsekvente sterke posisjoner i forhold til tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Jeg oppfatter det ikke å være noen sterk bevegelse for dette. Men tendensene har jo hele tiden vært der. Min hypotese, for å forklare dette, går i korthet ut på at kjønnsrollemønstret er drevet frem av menneskets levemåte fra førmenneskelig tid og i steinalderen. Her har biologiske differensieringer samspilt med kulturell vekselvirkning og skapt en kulturell paleo-konstruksjon av kjønnsrollemønstre. Disse mønstrene har etter hvert blitt sementert gjennom tradisjon og religion. Dette har etter hvert funnet sin vei i de forskjellige kulturenes normsett, og derfra inngått i det sosiale spill, og sannsynlig også gjennom moralsk hersketeknikk og sosiale utrenskingsprosesser. Når så kulturene har nærmet seg vår tid, opplysningstid og sivilisasjon vil disse holdningene naturlig utfordres. Da får vi polariseringseffekter, prestisje og enda skarpere fronter i det sosiale spill. Vi får miljøer på begge sider, med overfokus og man utvikler etter hvert en tilhørende diskurs med retoriske begreper. Dermed er vår tids kjønnskrig i gang.

Et kritisk blikk på kjønnsmaktperspektivet

Den feministiske kulturforklaringen begynner med kjønnsmakts-perspektivet. Det går i korthet ut på en kulturforståelse hvor menn oppfatter seg som overordnet kvinnen, og anser kvinner som underordnet. Det innebærer at menn generelt har en dyp, kanskje ubevisst forankring i en slags naturgitt rett til å herske over kvinnen. Dette er en grunnholdning som erverves av en kultur som går i arv. Jenter og gutter behandles forskjellig, både bevisst og ubevisst.  Og de voksne rollemodellene er kjønnsdifferensierte. Selv om man har en kognitiv tilslutning til likestilling så finnes det underliggende holdninger som bobler opp til overflaten, og som preger individene inn mot kulturelt sementerte kjønnsroller. Noen er selvsagt seg bevisst disse holdningene og spiller sine kort for å få det som de vil. Jenter og kvinner vil naturligvis også preges av disse underliggende kulturelle strømningene. Ubevisst kan de både akseptere og oppmuntre dem. Slik går den patriarkalske kulturen i arv fra generasjon til generasjon. For å kunne bryte dette repeterende mønstret er det nødvendig med langvarig sterkt fokus på holdninger som motvirker det.
Men selvsagt vil det, å bryte ned et slikt kjønnsrollemønster, slå negativt ut for mange menn som opplever sin «naturgitte posisjon», som jo oppfattes både behagelig og rett og rimelig, som truet.  Den jevne mann er ikke klar for å gi opp sin maktposisjon, og når den er truet så vil han ta i bruk de virkemidler som er nødvendig for å opprettholde sin posisjon. Menns tradisjonelle virkemidler for å oppnå dette er gjennom virkemidler som hersketeknikk, vold og voldtekt. Når en mann voldtar er det fordi han føler seg berettiget til å ta seg til rette i kraft av denne, sin naturgitte rett. Motivet for voldtekt handler altså om makt, og forsvar for det patriarkalske kjønnsrolle-mønstret.

Dette er i svært korte trekk essensen av denne teorien, slik jeg forstår den.

Jeg tenker at teorien, slik den er beskrevet her, kan ha delvis relevans på noen områder. For eksempel de miljøene Eva Lundgren forsket i på 80-90 tallet. Og for å ha sagt det med en gang. Det er viktig å ha fokus på og forstå dynamikken i par-relasjoner der vold og voldtekt er en del av mønstret. Og sannsynligvis har det mye for seg å trekke inn den virkningen det har på kvinnen som offer for vold, at hun etter hvert anser dette som normalt, og at hun bebreider seg selv når det skjer. For det betyr jo at slike forhold kan pågå i årevis uten at utenforstående aner at noe er galt. Følgelig er det grunn til å anta at her må det finnes mørketall. Og, moralsk sett, er det selvsagt totalt uakseptabelt at slikt skal kunne foregå.

Jeg anser det som meget sannsynlig at slike mekanismer finnes, og at de utløses i forhold der undertrykkelse skjer, særlig ved hjelp av fysisk og psykisk vold. Men jeg tenker at man begår en kardinaltabbe når dette universaliseres og gjøres til en enøyd universalforklaring på alle nivåer, i alle kulturer, fra det enkelte forhold til konflikter mellom kjønnene som grupper på samfunnsnivå.  For slike enøyde perspektiv vil alltid ende opp som en mental tvangstrøye, som hindrer videre forståelse og nyansering av et svært kompleks og sammensatt fenomen.

Eva Lundgrens forskning hadde utgangspunkt i strenge kristne miljøer fra bibelbeltet på Sørlandet. Og her snakker vi om en ideologi som på ingen måter kan tilskrives flertallet i vår kultur. Og det er vel ikke så rart at, dersom man er mann, med hang til fysisk vold, og får en slik idelogi opp i hendene, at Gud har forordnet en evig gyldig rangering mellom kjønnene, så er det vel neppe tvil om at dette er et våpen som av noen vil bli brukt for alt hva det er verdt. Det er det jeg kaller for den sosiale ventilasjonseffekten. Man bruker ideologien som en rettferdiggjøring for egne handlinger. Og sannsynligvis får dette ekstra kraft fordi kvinnen jo kommer fra det samme miljøet og dermed ofte deler den samme ideologien. Det gjør terskelen for å akseptere og normalisere lavere.

Man kan også tenke seg andre ideologier trukket inn i en slik maktkamp. En rasistisk ideologi ville, for eksempel, kunne fungert der mannen er hvit, og kona er afrikaner. Og litt mer lokalt, kan jo mannen hevde at hennes familie er mindreverdig og trenger formynderi. Han kan være høyt utdannet, mens hun har folkeskolen. Da kan skolering og dannelse brukes som argument for å umyndiggjøre henne. Eller det er han som tjener pengene og det gir ham rett til å herske over henne. Altså er det bare fantasien som begrenser hva et individ kan bruke til å rettferdiggjøre noe vedkommende innerst inne vet er galt. Men de gamle tradisjonelle Midøsten-religionene serverer altså kjønnenes rangering på et fat.

Med utgangspunkt i at det finnes både kristne, muslimske og andre miljøer som forfekter slike ideer er det lett å godta at også et slikt perspektiv må med i analysen. Men det å gi denne forklaringsmodellen monopol som fortolknings-skjema i forhold til alle slags fenomener i det menneskelige samspill, hvor kjønn inngår, er, etter min mening, en klar indikasjon på et underliggende dårlig menneskesyn. 

Mennesket er først og fremst individ. Og vi er svært komplekse individer, som inngår i enda mer komplekse sosiale interaksjoner med hverandre. Og jeg tenker at den jevne mann og kvinne i gata vil ha seg frabedt elitens sjablongmessige dusinvarefortolkning av hva som måtte oppstå av elendighet i våre liv. I sannhet er det dette som er diskriminering, og det er undertrykkende. Les i wikipedia om stigmatisering og du vil oppdage at et fastlåst kjønnsmaktperspektiv fungerer akkurat slik. Poenget er at menns motiver blir avindividualisert. Alt de gjør eller ikke gjør blir enøyd fortolket inn i kjønnsmaktperspektivet. Dette er en svært fornedrende umoralsk holdning som i dag anses, ikke bare som politisk korrekt, men som et politisk og akademisk overlevelseskriterium. Og det går mest ut over den lille etnisk vestlige mann. Alle andre menn er delvis beskyttet mot dette av antirasistiske holdninger og verdier. Dette så vi spesielt i forbindelse med overgrepene som skjedde rundt nyttår 2015-2016.

Jeg reagerte ganske kraftig da jeg ble klar over at den svenske riksdagen faktisk har vedtatt et monopol for kjønnsmaktperspektivet som fortolkning på alle menneskelige relasjoner. Når det kommer så langt går vi over fra forestillinger som bergtar noen fanatikere, til å bli en fullblods politisk doktrine av totalitære dimensjoner.  Dette er det nærmeste vi kommer politisk diskriminering i vårt samfunn.  Og jeg synes det er forunderlig. For forestillingen om kjønnsmakt-perspektivet er en oppfatning men ikke et standpunkt. Det kan jeg si fordi et perspektiv handler om en måte å fortolke fakta på. Det er en måte å analysere fakta på som skal kunne gi ytterligere innsikt og forståelse av det som skjer. Resultatet er en virkelighetsforståelse. Og virkeligheten kan ikke vedtas. Virkeligheten er noe man erkjenner. Den kan ikke velges. Dette mener jeg er en fundamental filosofisk innsikt. Hvordan kan det være mulig for et lands nasjonalsamling å vedta en virkelighet? Ifølge Margareta Winberg gikk dette vedtaket veldig lett gjennom. I dokumentaren om «kjønnskrigen» svarer hun bekreftende slik:

Nei, jeg kjente aldri noen motstand i regjeringen, det må jeg ærlig innrømme. Og i blant så tolker jeg det slik at de ikke riktig visste hva jeg gjorde. Eller så visste de det og samtykket, jeg vet ikke. Men jeg ble aldri motarbeidet, det kan jeg si.

Hva er dette for en nasjonalforsamling???

Kjønnsmakt-perspektivet må kunne karakteriseres som en endimensjonal politisk doktrine med uhørt retorisk sprengkraft, og like stort potensiale for irrasjonell politikk. Det er en kombinasjon verdt å frykte. Det skulle da også vise seg at dette vedtaket har fått omfattende skadelige konsekvenser. Men det er selvsagt konsekvenser som rammer den jevne kvinne og mann, og som på mange måter ikke angår den eliten som står for ideologien.

Hva kan et maktregnskap fortelle?

Noe av ensidigheten i kjønnsmaktperspektivet kan kanskje handle, enten om et ureflektert forhold til maktbegrepet, eller at det er for smalt definert. Jeg definerer makt som evne til å påvirke og kontrollere sine omgivelser. Sosial makt er evne til å påvirke sine sosiale omgivelser. Dersom man på denne måten ser gjennom selve maktbegrepet og ser hva det egentlig handler om, så blir selvsagt dette mye mer nyansert. For da handler det ikke bare om formell maktposisjon og penger, men om alt som kan fungere som verktøy til å oppnå gevinster i det sosiale spill.

Det å sette opp et maktregnskap rent basert på kjønn, er selvsagt urimelig. For vi er individer. Men noen generelle betraktninger kan i alle fall påpekes.

På menns pluss-side finner vi:

1)   Det er (foreløpig) flere menn enn kvinner i maktposisjoner

2)   Menn er fysisk sterkere enn kvinner

3)   Menn har i gjennomsnitt mer økonomisk kapital enn kvinner

4)   Menn har større naturlig autoritet

På kvinners pluss-side finner vi:

1)   Kvinner har i gjennomsnitt høyere sosial kompetanse enn menn

2)   Kvinner har høyere empatisk appell enn menn

3)   Kvinner har i gjennomsnitt større sosiale nettverk enn menn

4)   Det er i gjennomsnitt høyere lojalitet i kvinnenettverk enn blant menn

5)   Kvinnen forvalter det reproduktive maskineri (og dermed også tilgang til sex)

 

Så er det jo et spørsmål om å balansere disse opp mot hverandre for å se om vekten tipper i den ene eller andre retningen. Det tenker jeg blir vanskelig. I forhold til menn, så er det neppe mer enn 5-10% av dem som har signifikante maktposisjoner. Det er neppe mer enn 20% av dem som tjener mer enn en normal lønn, og det er neppe mer enn 20% av dem som har naturlig autoritet gjennom fysiske alfa-trekk. I forhold til fysisk styrke, så befinner vi oss i en kultur hvor det er forbudt og forbundet med stor skam å benytte seg av fysisk makt, særlig mot kvinner.

Så er det dette med at kvinner i stor grad står langt sosialt sterkere enn menn. Da handler det om de fire punktene som er nevnt. Samlet sett utgjør de en betydelig risiko for at en konflikt kan ende med at han får hele sitt sosiale nettverk mot seg.

Igjen, så er jo dette ren spekulasjon. Jeg aner ikke hvor mye som er forsket på akkurat denne vinklingen. Poenget mitt er at maktbalansen mellom menn og kvinner er nyansert, og at det ikke er gitt at den typiske mann befinner seg i noen naturgitt maktposisjon i forhold til kvinnen.

 

Hvor kommer kjønnsmaktfenomenet fra?

Kanskje det her er riktig å starte med at det er en nær sammenheng mellom radikalfeminisme og marxisme. Fra en del konservative kretser hevdes det at denne koblingen oppstod da marxismen etter hvert gikk på tomgang i løpet 60-70 tallet. Da ble det vel etter hvert klart at den ikke innfridde, hverken politisk, økonomisk eller moralsk. Mer om det her. Oppsummeringen er at man erstattet den tradisjonelle marxistiske klassetenkningen med andre sorteringer hvor makt og undertrykkelse regnes inn som en del av relasjonen. Da snakker vi om forhold mellom kulturer, etnisitet, seksuelle minoriteter og kjønn. Alt dette fortolkes inn i et snevert skjema med ensidig fokus på makt. Når jeg sier ensidig, så innebærer det at alle typer hierarkier fortolkes snevet inn i dette skjemaet. Jeg vet ikke om det er tilsiktet, men resultatet av dette er jo at løsningen på problemet ikke kan bli annet enn motmakt. Man kan ikke bekjempe makt med noe annet enn motmakt. I realiteten betyr det en ideologisk og politisk krigføring uten noen form for diplomatiske virkemidler. I forhold til kjønnskamp så tenker jeg at den i store trekk er oppkonstruert. Men faren ved det hele er at dette blir en kollektiv forestilling som etter hvert får bredt fotfeste i vår kultur. Det vil i så fall bety at vår kultur vil fragmenteres med frontlinjer som blir til et finmasket nett, tvers gjennom alle sosiale strukturer, som et vindusglass som går i oppløsning. Med andre ord: sosial dekonstruksjon av den vestlige kulturen.

Igjen tar jeg forbehold om at dette er en konkret agenda som noen har tenkt ut og setter i verk. Det kan like godt være det jeg kaller for en sosial paleokonstruksjon. Problemet er at denne står i fare for å gå av hengslene og til slutt overmanne oss alle.

Jeg kjenner ikke til om det finnes noen dypere analyse av patriarkatets opprinnelse innenfor feministisk teori. Med kjønnsmakt så forstår jeg det slik at menn til alle tider har tatt seg til, og argumentert for, en slags naturgitt, eller gudegitt rett til å dominere over kvinner. Jeg gjetter at, for radikalfeminister, så er biologiske forklaringer er utelukket. Men man står da tilbake med mulige kulturelle forklaringsmodeller. Det jeg stort sett har hørt og oppfattet ligner påtagelig på konspirasjonsteorier. Kanskje kan jeg gå så langt som å hevde at kjønnsmakts-perspektivet er en konspirasjonsteori. Dersom du sjekker innledningen på min refleksjon om konspirasjonsteorier, så starter jeg med å ramse opp noen kjennetegn:

1.    En mektig organisasjon

2.    De jobber i det skjulte, med agendaer som ikke tåler dagens lys

3.    Formålet er penger eller makt, eller kontroll

4.    De har ekstrem gjennomslagskraft

5.    Og de er kyniske og uten skrupler

6.    Vi kan kun avsløre dem indirekte ved å identifisere virkningene av deres aktiviteter

 

Pkt. 1 er dekket: Vi snakker da om mannlig sammensvergelse mot kvinner. Og enten er det en global sammensvergelse, eller så snakker vi om lokale sammensvergelser som «tilfeldigvis» har oppstått i nesten samtlige kulturer i verden.

Pkt. 2 er dekket: Den skjulte agendaen er makt og kontroll over kvinner.

Pkt. 3 er dekket: Det handler om makt og kontroll

Pkt. 4 er dekket: Det skjer nesten i alle kulturer

Pkt. 5 er dekket: Vold og voldtekt er de viktigste virkemidlene.

Pkt. 6 er dekket: I tillegg til vold og voldtekt, så avsløres dette av pornografi, prostitusjon, religion, språk, kjønnsrollemønstre og kulturelle tradisjoner. Det vises også igjen ved dekonstruksjon av nesten all vestlig litteratur.

I min refleksjon om konspirasjonsteorier dveler jeg ganske mye med de mekanismer som skaper dette fenomenet. Det er å bemerke at det er dype mentale mekanismer vi snakker om. De samme mekanismene er inne i bildet ved dannelse av alt fra eventyr, myter, religion, ideologier, ja til og med vitenskap. Men innenfor vitenskapsfilosofien har man lagt vekt på å temme de prosesser som tenderer til å få det hele til å fyke av skaftet. For videre studium av disse mekanismene, les gjerne gjennom følgende:

1)   Virkelighetsoppfatning

2)   Se mønster i kaoset: her og her

3)   Lukkede forklaringsmodeller

4)   Det kreative mennesket

Når det kritiske mennesket får høre fantastiske historier om mektige onde krefter som opererer i det skjulte, så bør det alltid lyse en rød lampe. Da er det all grunn til å underkaste dette et kritisk blikk. Forestillingen om kjønnsmakts-perspektivet er åpenbart irrasjonell og i utakt med realiteter.

Men la meg begynne med å nyansere bildet litt. Jeg tenker at vi har en tendens til å anlegge et mer eller mindre stereotypt patriarkalsk blikk på fremmede kulturer og på fordums kulturer.  Jeg tror nesten jeg tør påstå at kvinner i alle kulturer og til alle tider har tatt lederansvar.  Om vi ser dette opp mot steinalderen så har jo kvinnen naturlig en slik rolle. Hun har som regel hatt hovedansvaret for oppfostring av barn. Og her har hun jo en naturlig lederrolle. I tillegg kan man nok se for seg lange perioder hvor menn har vært på jakt, eller i krig, hvor kvinner selvsagt har stått for alt den praktiske organiseringen på hjemmebane. Der det har vært kjønnsdelte arbeidsoppgaver, ser jeg for meg at kvinner i all hovedsak har vært selvorganiserte innenfor sine områder. Og kvinnen er naturlig en utmerket leder, preget av det jeg kaller for feministiske verdier. Det vil si en større vektlegging på dialog og samarbeid, i stedet for konkurranse og dominans. Og for å trekke denne helt ut, så tenker jeg at nettopp denne feministiske tilnærmingen er det som vil fungere best i en moderne sivilisasjon. Men den type ledelse vi snakker om her kan ofte kalles for uformell ledelse. For det som går igjen i de fleste kulturer er at «landsbyhøvdingen» som oftest er en mann. Det vil si at gruppens formelle synlige lederpersoner som regel har vært menn. Det har også vært vanlig å anta at flesteparten av parforholdene her vært preget av mannlig dominans. Kanskje er det reelle bildet mer nyansert. Rent anekdotisk kan det for meg se ut som at, i de fleste forhold, så er det heller snakk om «utenriks-departement» (mannen) og «innenriksdepartement», (kvinner), eller andre fordelinger. Likevel er det åpenbart at, fra steinalderen av, har mannen sittet med det endelige trumfkortet som kalles fysisk makt, og det har nok satt sitt preg på mange forhold, endt opp med å prege kjønnsrollemønstrene.

Men det er vesentlig at ingen av disse mønstrene er uten unntak. I historien finner vi jo kjente kvinnelige lederskikkelser som for eksempel Kleopatra, og Dronningen av Saba.

Ingeniørtenkning på dette området må jo begynne med det grunnleggende som er forsøket på å forstå kjønn. Dette har jeg vært inne på her. Og konklusjonen er at det kan være flere grunner til at kjønn er en vellykket evolusjonær strategi. Det er vel også en empirisk konklusjon all den tid kjønn er en svært utbredt biologisk strategi som kanskje også har oppstått flere ganger i evolusjonens historie.

Deretter kan vi gå over på seksuell seleksjon hvor vi blir oppmerksom på at asymmetri i kjønnenes investering i avkom, kan sette i gang en seksuell seleksjonsprosess, som både former fysisk utvikling, men ikke minst atferd.

Teorien på hvordan genetisk koding slår inn på atferdsmønstret er den jeg kaller for atferdsdualisme. Dette er jeg også inne på her. Konklusjonen er at vår atferd påvirkes av emosjonell programmering. Teorien på hvorfor mennesket både kan være kreativt og samtidig være påvirket av emosjonell programmering er beskrevet her og her. Jeg har også refleksjoner om hvordan individet kan være bevisst rasjonelt besluttende og ha en illusjon om fri vilje, i kombinasjon med emosjonell programmering.  

Samlet sett danner dette en forståelseshorisont hvor mennesket opplever seg fritt, opplever fri vilje, er kreativt og oppfinnsomt, men likevel tydelig influert av emosjonell programmering.

Med utgangspunkt i dette grunnsynet blir den videre oppgaven å analysere latent mannsdominans i kulturene i lys av emosjonell programmering og forsøke å forklare dette med utgangspunkt i naturlig utvalg og seksuell seleksjon.

I refleksjonen om det reproduktive mennesket slår vi fast et det er gjennomsnitts størrelsesforskjell på kjønnene hos mennesket. Det plasserer mennesket inn i en gruppe av arter hvor hanner konkurrerer om hunner. Jo hardere konkurransen er innad i den enkelte art jo større er den relative størrelsesforskjellen mellom kjønnene. Mennesket plasserer seg her moderat. Det vil si at mennesket ikke er noen typisk utpreget alfa-hann dominert art, hvor hver gruppe stort sett er dominert av en alfa-hann. Men mennesket har altså en avdempet dominans av et alfa-regime. Det er god grunn til å anta at slik har det vært i de fleste steinalderkulturer. Men igjen er det viktig å poengtere at kulturutvikling har sterke innslag av kaotiske elementer slik at mange varianter kan ha eksistert opp gjennom tidene. En mulig årsak til avdempet mannsdominans kan være at mennesket har gjennomgått en særskilt prosess med seksuell seleksjon på mental kapital. Her henger sosial kompetanse sammen med hjernestørrelse. Hjernestørrelse gir behov for stort hode. Stort hode gir problemer i forhold til fødsel. Det gjør igjen at barn fødes tidlig og at mesteparten av hjernestørrelsen må utvikles etter fødsel. Det gir hjelpeløse barn og lang oppfostringstid. Det gir større belastning som gjør det mer biologisk lønnsomt at begge foreldrene bidrar med oppfostring. Da vil etter hvert den emosjonelle programmeringen hos begge kjønn formes etter dette.

Det utelukker alfa-hannen som enerådende hann for avl og den seksuelle utvalgsmekanismen fremelsker omsorgsatferd også hos hanner. Og mer omsorgsatferd krever sterkere sosial kompetanse, som igjen krever mer hjernekapasitet. Dermed er vi inne i en kompleks selvforsterkende prosess som driver frem økende hjernekapasitet.

Summen av dette er altså et komplekst system av tilbøyeligheter med ulike relasjoner mellom hverandre, ulikt styrkeforhold og som står delvis i konflikt med hverandre. Men med utgangspunkt i kjønnsmessig differensiering i fokus og interesse, drevet av reproduksjonsmekanismen, skal det likevel være mulig å forutsi hvilke mønstre som vil gå igjen i de forskjellige kjønnene.

Mennesket ar altså en art hvor det er moderat konkurranse mellom menn om reproduksjon. Her har jeg listet opp tre forskjellige strategier for menn. Primærstrategien er fortsatt alfa-hann idealet. De fleste menn vil direkte eller indirekte strebe etter elementer som ligger i det å bli assosiert med en alfa-hann. Deretter følger den solide arbeidsorienterte strategien som preger flertallet så til slutt den snikende taper-hann strategien. I denne sammenheng er det vesentlig å bemerke at disse strategiene ikke utelukker hverandre. De er hovedsakelig styrt av den til enhver tid gjeldende arena. En taper kan godt ta ut sine alfa-ambisjoner på hjemmebane. Dette gir gjennomsnittsmannen primært større vekt på dominans og rivalisering og heroisme, hvor fysisk makt er et nærliggende virkemiddel. Sekundært snakker vi om arbeidende strategier med virkemidler av type kompetanse, omsorg, heroisme, trofasthet osv. Så til slutt kommer taper-strategien som kanskje er den mest mangfoldige og kreative av dem, men som også er full av juks og bedrag, kriminalitet, provokasjon og operasjoner «under radaren».

Men summen av dette er at menn i gjennomsnitt er mer emosjonelt programmert på å oppnå sosial status gjennom å fremstå som resurssterke, dominante, heroiske, kompetente og solide. Det er også vesentlig å fremstå som moralsk for derved å fremstå som trofast. Men det handler om hvordan man fremstår. Mer diskret finnes både tilbøyeligheter til utroskap og sjalusi. Særlig taper-hann strategien preges også av sjalusi og aggresjon.

Det er vesentlig å være oppmerksom på at menns sosiale fallhøyde er brattere og mer brutal enn den er for kvinner. Menn har ofte kun nytteverdi å falle tilbake på, mens kvinner har større kapital av empatisk appell. Derfor er menns rivaliserings-iver et resultat av en mer brutal sosial virkelighet som mer eller mindre handler om vinn eller forsvinn.

Kvinners konkurransestrategier gir emosjonell programmering for å utvikle sosial kompetanse, utvikle en god sosial kapital, manipulasjon, empatisk appell, sjalusi osv.

Men alt dette er ikke et entydig bilde. For selvsagt er det store overlappinger mellom kjønnene. Slik at alle de egenskapene som er nevnt gjenfinnes i begge kjønnene. Men det man må se på er de store mønstrene som fremkommer ved hjelp av statistikk og gjennomsnittsbetraktninger.
Den emosjonelle programmeringen som ligger i dette har så etter hvert sementert seg på forskjellige måter i de forskjellige kulturene. Og her er det mange forhold som spiller inn i forhold til hvordan dette manifesterer seg. Vår kultur er preget av kristendommen, som jo har utgangspunkt i en gjeter og nomadekultur. Vi vet fra forskning at dette ofte er æreskulturer. I slike kulturer blir ofte denne kjønnsdiskrimineringen veldig markant. Abraham var en alfa-hann. Han var et ubestridt overhode, med minst to koner og kanskje et harem av slavinner i tillegg. Det er neppe tilfeldig at disse bibelske figurene ble kalt «patriarker».

Vi tar nå med oss denne bakgrunnen over på områder hvor kjønnsmaktperspektivet har vært enerådende. Poenget er ikke å bortforklare kjønnsmaktperspektivet der det åpenbart er plausibelt, men å vise til at det blir for snevert å ha dette som enøyd perspektiv i alle sammenhenger og at biologiske forklaringer kan være vel så plausible og ikke minst kanskje mer konstruktivt:

1)   Menns synlighet og dominans i samfunnet
Denne er i høy grad biologisk drevet. Her finner vi gjennomsnitts sterkere emosjonell programmering mot både dominans og mot synlighet. Dette er alfa-hann strategier som i fordumstid gav mulighet for store «reproduksjonsmessige lottogevinster». Det er en egen dynamikk i dette også. Den store sterke trygge mannen har større naturlig autoritet. Både kvinner og menn har emosjonelt insitament til å underkaste seg og tilbe slike mennesker. Og kvinner har en i tillegg en ekstra seksuell dragning mot slike menn.
Om vi trekker en sammenligning her opp mot kjønnsmaktperspektivet  så vil dette gi utslag i hvordan man forholder seg til det. I det modne samfunn er det en basis verdi at alle skal ha like muligheter til innflytelse på samfunnsutviklingen. Alle skal ha like muligheter til å inngå i lederroller, uavhengig av kjønn. Men om man har et kjønnsmaktsperspektiv på å forstå hvorfor det ikke alltid er slik, så innebærer jo det at dette ene og alene har med kulturen å gjøre. Følgelig er det en kamp som teoretisk sett kan vinnes. Akkurat som man har overvunnet en sykdom som kopper, slik kan kjønnsdiskrimineringen overvinnes en gang for alle.  Sett med et biologisk perspektiv, er dette ønsketenkning. Her er kjønnsdiskriminering å sammenligne med en kronisk sykdom. Man kan dempe symptomene, men aldri vinne krigen. Det betyr at strategien i det modne samfunnet er å ha på plass permanente strukturer og innsats for å motvirke enhver tendens til kjønnsdiskriminering på alle nivåer. Og kanskje må man til og med lage motsatte moderate mot-diskrimineringer (kvotering) nettopp fordi det er ønskelig med balanse mellom kjønn på alle ledernivåer. Da er dette strategier som kompenserer for gjennomsnitts lavere ambisjonsnivåer hos kvinner. Og det er i bunn og grunn en helt annen strategi. For da handler det ikke lengre om holdningskampanjer og nytteløs oppdragelse, men heller om å bygge insitamenter inn i strukturene med det formål å gjøre det mer attraktivt for kvinner å ta lederroller. Men det betyr jo frustrasjon for ambisiøse menn som derved nødvendigvis skyves til side. Også det bør man ha en strategi på, uten at jeg har noen gode forslag på det. Men det er jo en klar opplagt grunn til at menn tiltrekkes slike posisjoner. Det er fordi det gir status. Manglende status er ofte katastrofalt for menn. Jeg tenker at den fallhøyden er brattere enn for kvinner. Jeg tror at dersom man forsker på dette så vil menns sosiale kapital være mer følsom for dette enn kvinners. Mangel på sosial kapital fører ofte individet inn i en selvforsterkende negativ spiral. Man utestenges eller får ikke innpass i viktige sosiale fora. I den grad man får innpass må man ta til takke som benkfyll eller anonym pengebidragsyter. Både sosial attraktivitet og seksuell markedsverdi svekkes, både med manglende status og tiltagende svekket selvfølelse. Tap av sosial kapital innebærer også at informasjon uteblir, sosial kompetanse svekkes. Fellesarenaen for sosialt samspill med andre skrumper inn. Menn har som regel lite å hente på empatisk appell. Det er ikke menn som er overrepresentert hos psykologer eller andre støtteapparat. Alternativet kan ofte bli rus og kriminalitet eller selvmord. I et samfunn som forstår disse mekanismene vil man måtte ha en tanke for å kunne motvirke det. Skal vi ha en god kjønnsfordeling på prestisjefylte posisjoner i samfunnet, og det må jo være et mål, så må samfunnet ha på plass makenismer som gjør det mulig for den lille mann å oppleve et like sosialt meningsfylt liv som den lille kvinnen. Det ideelle her er jo en strategi som kunne dempe, eller aller helst, spre denne statusen til andre oppgaver og roller i samfunnet. Og dette handler selvsagt ikke bare om menns holdninger, men også om kvinners holdninger, ikke bare til sine medsøstre men også å avdempe den markante interesseforskjellen mellom høystatus og lavstatus menn. Og da snakker jeg om biologinære holdninger, som må kompenseres med mer rasjonelle kulturelle verdier.

2)   Systematisk kvinneundertrykkelse
I det første punktet snakker vi om biologinære atferdsmønstre. Men i enhver kultur er det et potensial for sementering av slike biologiske tilbøyeligheter. Da blir dette fort til sosialetiske normer, som deretter formuleres videre inn i religion eller politiske ideologier. Her er det viktig å være oppmerksom på innslaget av sosial pelao-konstruksjon. Ingen fikk ideen, ingen tenkte det ut, ingen planla det og ingen satte det ut i livet. Slik er det med mange sosiale strukturer. Men, i den grad dette er normer som er formulert, og holdes i hevd, og forsvares så snakker vi om en systematikk i det hele.  Og dette kan av og til gå svært langt, slik som vi ser i enkelte muslimske kulturer.  Når vi først har en systematikk i det og tradisjoner som er formulert, logisk sammenhengende i dogmer og doktriner, da har vi også en argumentasjon på dette som kan gjenkjennes av kjønnsmaktperspektivet. Det vil si at vi har menn og kvinner som argumenterer for en «naturens orden» eller religiøse forordninger. Det må jo være dette som er ekte patriarkat. Men poenget her er å få frem hvordan slikt kan utvikle seg, i stor grad med utgangspunkt i emosjonell programmering, og tilfeldigheter, uten at slike ideologier eksisterte på forhånd. For veldig ofte er slike «åpenbaringer» bare bekreftelse på allerede eksisterende normer. Sannsynligvis en god strategi for gjennomslag, nettopp fordi det gir resonans i den lokale kulturen. Slik systematisk diskriminering i forhold til kjønn kan ikke aksepteres av det modne samfunn. Og dette er vel på dette området kjønnsmaktperspektivet treffer best. For her snakker vi om bevisste holdninger i diskriminerende retning.  Strategien for dette er foreslått her. Forskjellen opp mot kjønnsmaktperspektivet er jo at symptomet er jo stort sett det samme, det det er snakk om kulturelle fenomener som har låst seg fast. Strategien kan imidlertid bli noe forskjellig i den grad man antar at dette er en konspirasjon, og ikke et resultat av biologiske tilbøyeligheter i oss. For snakker vi konspirasjon, da snakker vi også om fiender og mektige krefter i sving.  Det gir en hardere og mer konfronterende motstrategi. Men med et biologisk perspektiv kan det mer handle om å imøtegå holdninger med argumentasjon, analyse, dialog og opplysning.

3)   Menns dominans i nære relasjoner
Først kan vi vel trekke tråden tilbake til forrige punkt og bare slå fast at en rekke tradisjoner og religiøse ideologier dikterer en familiær forordning med mannen som overhode Det er jo et kraftig virkemiddel som jo kan være fristende å utnytte opportunistisk for hva det er verdt. Også ureflekterte oppfatninger om kjønnsroller kan være med styre dette. Men det er selvsagt ikke i bare i slike forhold man finner mannsdominans. I familier, hvor slike ideologier ikke finnes, kan slike mønster likevel utvikle seg. Det kan handle om at mannen har en naturlig autoritet, i kraft av fysisk størrelse og stemme. Dette er jo egenskaper som knyttes til dominans. Og tradisjonelt har det jo vært slik at mannen har hatt de største økonomiske musklene. I tillegg kan jo mannen virke truende og spille på fysisk makt. Det som er interessant er at de egenskaper jeg her nevner nettopp er de som virker attraktive på kvinner. Her har vi jo nettopp det paradokset at kvinner tiltrekkes nettopp av de egenskaper med menn som utgjør størst fare for at de blir dominert av mannen. Summen av alt dette er jo at flertallet av forholdene har elementer i seg som øker sannsynligheten for at mannen blir en vinner i maktkampen mellom de to. Og det er ikke alltid i kraft av idelogi, men ofte så har vi en dynamikk her, som ubevisst går i mannens favør. De unge som inngår i parforhold burde ikke bare lære om kjønnsmaktperspektivet, men også kjenne til dynamikken som styrer utvikling av maktfordeling i parforhold, slik at begge parter kan bruke kognitive strategier til å motvirke en uheldig utvikling som kan bite seg fast. Det ideelle parforholdet er jo demokratisk, hvor begge parter er likeverdige og gjensidig anerkjennes som de selvstendige individer de er.

4)   Vold i nære relasjoner
Fysisk vold er som regel resultat av aggresjon. Aggresjon er en affekt. I affekttilstand er det sjelden snakk om bevisste iskalde strategier, slik kjønnsmaktperspektivet  forutsetter. Den emosjonelle programmeringen for vold har selvsagt utgangspunkt i evne og styrke til å anvende dette som virkemiddel, og det er det primære biologiske virkemidlet for dominans. I gjennomsnitt har menn naturlig mer av alt dette enn kvinner. Det gjør menn i gjennomsnitt mer disponert for bruk av fysisk vold i et parforhold.
Når det er sagt så ligger her også biologiske motstrategier inne. For det første har kvinnen en sterk empatisk appell. En mann som er ekte glad i sin kone slår henne ikke, enkelt og greit fordi han ikke ønsker å gjøre noe vondt mot henne. For det andre er det å slå et forsvarsløst menneske en anti-heroisk handling. Fra vi var små ble vi gutter opplært med at «du slår ikke en jente». Det oppfattes om feigt, og står i grell kontrast til menns naturlige ønske om å fremstå som helter.
Akkurat det gir grunn til å anta at menns vold mot andre menn er mer utbredt enn menns vold mot kvinner. For her mangler denne heroiske empatiske sperren. Tvert imot kan det være «sexy» å utøve vold mot andre menn i andres påsyn. Dette burde slå ut i statistikken i form av at menn generelt sett er mer voldsutsatt enn kvinner. Indirekte antyder statistikken dette. Menn er langt mer utsatt for vold i det offentlige rom enn kvinner. Mens kvinner er overrepresentert på hjemmebane og på jobben. Det kan ikke bety annet enn at det nettopp er menns heroiske emosjonelle programmering, og de normer det har sementert i kulturen som er virksom her. Det er med andre ord ikke «kult» å banke kona. Tvert imot oppfattes det som skammelig i de fleste kulturer. Det er igjen en indikasjon på at det neppe kan være noen bevisst mannskonspirasjon inne i bildet her. Og jeg tenker at i den grad menn gir uttrykk for ideologisk tankegods i favør av «å tukte sin hustru» så handler det kanskje mer om vikarierende argumenter for rettferdiggjøring av handlinger som egentlig handler om noe helt annet. For eksempel, dersom du tar sosial kompetanse opp mot fysisk makt, så ender det jo oftest med at responsen på vinnerargumentasjon er slag, trusler og vold. Men det er jo bare et eksempel på hva som kan gå galt.  Krangling og rus, særlig alkohol er vel andre faktorer. Så kan det handle om sjalusi eller direkte plaging, eller at mannen tar ut frustrasjoner han har opparbeidet for eksempel på jobben. Variantene er mange. Og selvsagt kan dette dreie seg om maktkamp hvor mannen faller tilbake på fysiske virkemiddel for dominans. Poenget er at variasjonene er så mange og nyansene så omfattende at selv om vi så bort fra kjønnsmaktperspektivet så er det nok fristende for all verdens psykologer og samlivseksperter å etablere en slags sjablongmessig forklaringsmodell på fenomenet. Det tror jeg egentlig er vanskelig. Og selv om det er følsomt å nevne det så består jo ethvert parforhold av to personer. Og begge parter kan inngå i den dynamikken som leder til vold. Dette må ikke misforstås dit hen at offeret på noen måte ansvarliggjøres. Vold er uansett og alltid uakseptabelt. Men i ethvert parforhold er det en egen dynamikk og en egen «kjemi». Og for å kunne forstå og beskrive akkurat dette parets dynamikk er det viktig å ta med helheten i prosessen. Uansett så blir et enøyd sjablongmessig kjønnsmaktperspektiv total inadekvat i forhold til forståelse av denne problematikken. Og i Sverige førte det i sin tid til en svært så irrasjonell politikk, som heller bare forsterket problemet i stedet for å dempe det. Det skal vi komme tilbake til.

5)   Prostitusjon
Slik jeg forstår kjønnsmaktperspektivet anvendt på prostitusjon, så handler det om at menn kjøper sex for å signalisere kvinnens underordning. Her kan hun behandles som en vare som kan kjøpes og selges etter menns forgodtbefinnende.  På denne måten befester menn sin stilling som overordnet. Motivet er makt og menns hemmelige forbund om å holde kvinnen nede. I dette bildet anses den prostituerte som passivt offer som jevnlig voldtas mot betaling. Menn som kjøper sex kan dermed karakteriseres å ha utdaterte dårlige holdninger i forhold til kjønn eller uvillige til å akseptere likestilling. Dette kommer jo i tillegg til religiøse karakteristikker om de er umoralske, driver hor osv. Ytterligere tillegg til dette er jo at dette er tapere som ikke får seg noe på «normalt» vis. Og på grunn av at området er så skambelagt er det vanskelig for kunder å forsvare seg mot denne type trakassering.
I forhold til prostitusjon tenker jeg at kjønnsmaktperspektivet  treffer svært dårlig. For om det var slik så skulle man tro at det var stort sett tilfeldig hvilke menn som kjøper sex. Nå har jeg egentlig aldri sett noen gode undersøkelser på det, og ofte poengteres det at det er menn fra alle samfunnslag som kjøper sex. Men jeg tenker at flertallet er menn fra den nedre delen av attraktivitetsskalaen. For det er som sagt ikke populært blant menn å kjøpe sex. Det er heller det motsatte. For da signaliserer man ikke alfa-hann status. «Jentene løper ikke etter meg, jeg må løpe etter dem, og ender uansett opp med å måtte betale til slutt». Det er ikke den attraktive populære mann som dras gjennom den sølen. Og hvem har egentlig makten i en slik transaksjon? Er det kjøper eller er det selger? Det er på ingen måte gitt at det er kjøper. Det biologiske perspektivet på dette er at skjevheten i det kommersielle kjønnsmarkedet i stor grad er drevet av emosjonell programmering. Og da i form ev en kombinasjon av både kvinnelig og mannlig emosjonell programmering. Vi har ingen problemer med å akseptere at det er biologi som skaper slike skjevheter blant andre dyrearter hvor det er konkurranse om hunner, hvorfor skulle dette plutselig endre seg for mennesket? Menn har et fysisk begjær etter kvinner og kvinnekropp. Menn har fantasier om kvinner og kvinnekropp. Og er det mangelvare, kan et være fristende å betale for det. Menn kjøper hovedsakelig sex fordi de har lyst på kvinner og kvinnekropp.
Og igjen kolliderer de to perspektivene i forhold til måten samfunnet skal forholde seg til dette. Kjønnsmaktperspektivet anser dette som et kulturfenomen, som kan bekjempes og overvinnes. Strategier handler da om kriminalisering, sanksjoner, propaganda og holdningsskapende arbeid.
Med utgangspunkt i et biologisk perspektiv er prostitusjon noe som vanskelig kan overvinnes og som alltid i større og mindre grad vil være der.  I det modne samfunn er det ikke et mål i seg selv å bekjempe prostitusjon, men heller å dempe forekomst av lidelse og elendighet. Jo mindre fattigdom det er i samfunnet, desto færre vil benytte muligheten til å skaffe penger ved hjelp av sex.  Men det er jo bare halve problemet. Et problem som samfunnet også må ta på alvor er de mange mennesker ute i samfunnet som mislykkes på kjønnsmarkedet. Er det en lidelse og frustrasjon som samfunnet burde ta på alvor? Hvilken strategi har man i så fall i forhold til dette? Empatisk etisk samfunn har selvsagt også dette med i ligningen.

6)   Voldtekt
Slik jeg forstår den feministiske analysen av voldtekt med utgangspunkt i kjønnsmaktperspektivet, er voldtekt bare et av voldens mange uttrykksformer. Og voldens primære motiv er makt eller undertrykkelse. Man bruker da gjerne begrepet «seksualisert vold» også om voldtekt. Med andre ord er voldtekt er et instrumentelt virkemiddel for å bryte ned og dominere et annet menneske. Det er altså ikke noen prinsipiell forskjell i forhold til motivasjon og hensikt, for bruk av vold eller voldtekt.
Jeg har med utgangspunkt i et biologisk perspektiv gjort den ganske annerledes analyse av dette. Og her er jeg tilbake til forestillingen om at kanskje flertallet av voldtekter som begås er seksuelt motivert. Her vil jeg skille mellom angrepsvoldtekter og kontaktvoldtekter. I forhold til kontaktvoldtekt så tenker jeg at en svært stor prosent av disse er seksuelt motivert. Dette gjelder kontaktvoldtekter utenom parforhold. I forbindelse med parforhold kan bildet være mer nyansert. Her kan det også dreie seg om maktkamp eller dominans. Mens angrepsvoldtekter nok kan være en miks av seksualitet, spenning, sadisme og aggresjon.
Selvsagt kan det forekomme instrumentelle voldtekter også. Det vil voldtekter som ikke primært er motivert av selve handlingen, men mer er å anse som en strategi for å oppnå noe annet. Også her vil jeg nyansere litt. Jeg tenker man kan skille mellom skinn instrumentelle handlinger og ekte instrumentelle handlinger. For det andre motivet som oppgis, for eksempel makt, dominans, å skape frykt, nedbrytning av motstand, religiøse eller ideologiske doktriner osv., alt dette kan også være vikarierende motiver. Voldtekten er en nærliggende strategi rett og slett fordi det er det vedkommende har lyst å gjøre.  Selv i krig, hvor dette instrumentelle elementet er mest aktuelt, viser det jo seg at det er de mest attraktive (fruktbare) kvinnene som er mest utsatt.
Men selvsagt opp i alt dette så forekommer det nok ekte instrumentelle voldtekter. Det vil si at vedkommende som utfører ugjerningen på ingen måte har lyst til å gjøre det han gjør. Men han gjør det han må, enten fordi det er en plikt (kommando)eller fordi dette er en mest effektive måten å oppnå noe annet på.
Kanskje er den mest utbredte instrumentelle voldtekten noe som forekommer i parforhold, da gjerne nettopp i forlengelse av et mønster av vold, som en del av et terrorregime.
I summen av dette er ikke jeg blant dem som blankt avviser kjønnsmaktperspektivet , men jeg tenker at dette er enøyd og unyansert som en universalforståelse av fenomenet. Jeg tviler også på at kvinneundertrykkelse er den hyppigste årsaken. Tvert imot tror jeg andelen for denne varianten er forholdsvis lav. Jeg tror også at seksualitet er en komponent i dette i de aller fleste tilfeller av voldtektene. Og, igjen vil dette slå ut i forskjellige strategier i forhold til samfunnets innsats for å bekjempe fenomenet.  Voldtekt er for øvrig også et stort tema her, og her.

Er «Patriarki» en erstatning for «synd»?

En interessant sosiologisk forskning kunne vært å se på sammenhengen mellom innslag av religion og radikalfeminisme. For en hypotese kan være at der religionen falmer, der øker også tendensen til radikalfeminisme. For feminismens gjennomslag har jo stort sett kommet i områder der religionens opprettholdelse av tradisjonelle kjønnsroller har brutt sammen. Og det kan muligens henge sammen med generell svekkelse av religionen, som igjen er forårsaket av velstand og velfungerende stater. Men det er kanskje en overflatisk sammenheng. For, som jeg nok har vært inne på mange ganger, så er steinaldermenneskets biologiske programmering rigget for krig. Det betyr at lavstatusmannen ofte hadde et kort og brutalt liv, med kort levetid. Vi hadde altså en konstant naturlig avsetning på lavstatus menn. Og i den grad man hadde fredelige, gode perioder så, ble plagsomme lavstatusmenn enten kastet ut eller drept av indre justis. I dag fylles fengslene opp av dem. Men det er ikke nok til at fredsamfunnene flyter over. De indre mekanismer som da trer i kraft er det jeg kaller for sosiale utrenskningsmekanismer. Til dette formål har religioner fungert som utmerkede redskaper. De store «synderne» som Jesus vanket sammen med i det gamle Israel, var «syndere og tollere». Det handlet nok hovedsakelig om sosialt utstøtte menn. Synd er religionens form for sosial stempling. Dette henger nøye sammen med sosial utrenskning.

Når religionen falmer, så falmer også syndsbegrepet. Men menneskets biologiske drivkrefter for sosial utrenskning blir ikke borte av den grunn. Religionen er kun en manifestasjon av dette. Kanskje er radikalfeminismen en ny manifestasjon, som oppstår i det vakuumet som oppstår av en tilbaketrekkende religion.

I denne videoen forteller Gad Saad om at man, i en del, radikalfeministiske teorier anser bikinien som et undertrykkende plagg (i motsetning til Burka, som er frigjørende).  I denne videoen forteller han om konkrete forslag om å kriminalisere «bikinivoldtekt», altså det å stirre på en kvinne i bikini.

Vi har en nøyaktig parallell til dette i Det Nye Testamentet, Bergprekenen der Jesus sier noe slikt som at «den som ser på en kvinne for å begjære henne, han har drevet hor med henne i sitt hjerte».

Poenget her at det er selve den mannlige seksualiteten som stemples som syndig, og som angripes. Det vil si, vi har en nyanse her: Når en mann og en kvinne er likeverdig og gjensidig involverer seg i seksuelle aktiviteter og det ellers skjer i en sosialt akseptabel setting (som jo varierer med kultur) så er det OK.

Den klare parallellen her handler altså om stempling av menns seksualitet utenfor gitt kontekst som rammes inn av rigide moralske normer. Vi har også klarer paralleller i den sosiale prosessen rundt dette. Vi har anklagen, vi har den moralske indignasjonen, vi har masseraseri og vi har overmakten, som gjennomfører den sosiale utrenskningen ved å dømme og sanksjonere.

Dette er paralleller vi gjenkjenner fra alle de tre abrahamittiske religionene, og som nå gjenoppstår i ny drakt, nemlig radikalfeminisme.

Men dersom jeg hevder at en del religioner og radikalfeminisme, begge er manifestasjoner en underliggende biologisk realitet, hvilke drivkrefter snakker vi om da?

Jeg tenker at de er nok så lett å få øye på. Svært mye av den underliggende biologien er beskrevet i Det Reproduktive Mennesket. Det handler om seksuell seleksjon, om hvordan dette driver til sosial rangering, til utallige seksuelle strategier, til maktspill og til utrenskningsprosesser. Basis drivkraft er aggresjon. Teorien om seksuell seleksjon har en utrolig forklaringskraft i forhold til de spenninger og prosesser vi ser i vårt samfunn i dag.

Det som er åpenbart er at dette ikke er kompatibelt med en moden sivilisasjon, med humanisme, med gode etiske standarder, med forestillingen om en global menneskehet. For det vi gjennomskuer er at radikalfeminismen representerer enda en manifestasjon av alfa-regimet. Så lenge villdyret fungerer usynlig i bakgrunnen, så vil ingen kunne temme det. Og det er jo et paradoks. For så snart vår kultur fikk øye på religionen, at vi så de undertrykkende mekanismene, de totalitære tilbøyelighetene, stemplingen av menneskeverdet, moralsk trakassering, i det hele tatt den dikotomiske splittingen mellom «det gode- og det onde mennesket», og all den ulykke som dette påførte hverdagsmennesket, så er det et paradoks at vi fortsatt er blinde for de underliggende mekanismene og at hele vår kultur lar seg forføre nok en gang. Og det mest ironiske av alt dette er at den mest treffende bekrivelse av dette er nettopp å finne i Bibelen: «Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret». Det er det enhver ikke-troende kan bli målløs av, er den kanskje ubevisste innsikt som kan ha ligget i noen av de gamle profetiene i Johannes åpenbaring, som kanskje ubevisst er drevet av en urgammel arketypisk forestilling om «dyret». Så har gjetningene gått over alle støvleskaft, fra Napoleon, til Hitler, til Den Katolske Kirke, men så har vi ikke sett at dette er dyp psykologi. For Johannes Åpenbaring beskriver kanskje en transformasjon, bort fra tradisjonell religion og over inn i noe annet. Men det er like fullt et bedrag, som gis navnet «dyret». Det er det store splint som evolusjonen har satt i mennesket, som er kampen mellom villdyret i oss, og våre rasjonelle kognitive evner. Nå er jeg langt ute på viddene i spekulasjon. Men det er jo morsomt. Men før jeg går videre vil jeg være litt mer konkret i å påpeke noen av de totalitære drivkrefter som ligger i dette:

1)   Forakten
Ingen av oss kan benekte at vi noen ganger føler forakt for andre. Den store forskjellen er hvordan vi forholder oss til den. Empatisk etikk har identifisert forakten, dens bakgrunn og har en klar oppfatning om at den alltid må motvirkes ved hjelp av kognitiv kapasitet. Forakt degraderer menneskeverd. Den gir oss et dårlig menneskesyn. Forakten i radikalfeministisk kultur har sannsynligvis mange kilder. Det åpenbare er jo krisesentre som jo samler opp kvinner som har vært utsatt for vold og misbruk fra menn. Et krisesenter vil jo da fungere som et ekkokammer, hvor det er en latent mulighet for ekstrapolasjon av det en liten prosent av menn bedriver, til å gjelde alle menn. Så kan jo dette også ha i seg tilsnitt av geriatrisk forakt. Man snakker ofte om mannegriser, og da ser man ofte for seg eldre menn. De er lett å forakte fordi de har trekk som forbindes med det onde.
Enda en nyanse opp i det hele handler om mange menns evige jakt etter seksuell tilfredsstillelse. Den slår jo ut i pornografi, prostitusjon, og dersom det ikke er interessant, en jakt etter eventyr på «lovlige» arenaer. Slike forsøk kan raskt bli bedømt som seksuell trakassering.

2)   Hatet
Egentlig er det vel bare gradsforskjell mellom forakt og hat. Mens forakt representerer sosial uvilje og utløser undertrykkelse, så handler hat enda mer om et uttalt ønske om å påføre lidelse og destruksjon. I kjølvannet av hat følger hat-ideologier og demonisering. Da utvikler vi et enda dårligere menneskesyn, og verden polariseres i «gode og onde mennesker». Det åpner for fantasier om vold, tortur og destruksjon av mennesker. Den som har makt nok, har potensiale til å sette det ut i livet.
Den radikalfeministiske drivkraften bak hatet er vel omtrent det somme som vi finner under forakt. Men måten hjelpeapparatet møter dette på kan være avgjørende for hvordan dette utvikler seg. Det kommer jeg tilbake til under neste punkt. Radikalfeminismen har valgt den motsatte strategien. Det er

3)   Spillet
En ny forkledning endrer spillets overflate, men de underliggende sosiale prosesser er de samme. I stedet for at vi nå snakker om «synd og «hor», så snakker vi om patriarkat, sexisme, voldtekstkultur og seksuell trakassering. Jørgen Hattemaker er uansett skyldig. Bakgrunnen for dette er altså biologisk programmering. Men den er ikke deterministisk. Dette kunne ha vært handter på en bedre måte. Radikalfeminismen har overgitt seg til en vei på hatets premisser. Det er jo nærliggende at kvinner som kanskje over lang tid har blitt utsatt for menns mørke sider, kan ende opp med å hate. Kanskje, særlig dersom man tidligere har normalisert volden, for så å oppdage at man er manipulert og holdt i et jerngrep i en årrekke. Da er det forståelig at det kan utløse hat. Men jeg tenker at det apparatet som kvinnen møter i ettertid har et ansvar her. I et modent samfunn ønsker man ikke å dyrke frem hat. Man ønsker tvert imot motvirke det. Det er fullt mulig å fordømme moralsk det et menneske har gjort. Men det er en forskjell på det og på å demonisere overtrederen. Tvert imot er det viktig å forsøke å forstå. For det er gjennom forgåelse at forebygging kan finne sted. Radikalfeminismen preges av å ha valgt den motsatte strategien. Drivkraften bak det er kanskje også biologisk. Det handler om tilfredstillelse av aggresjon. Men man kunne jo i konspirasjonsteorienes navn spekulere i om dette kan handle om en bevisst strategi. Et vellykket forebyggende arbeid vil jo undergrave eksistensen til de mange organisasjoner og foretak som lever av dette. En ferdigoppdratt mannskultur vil gjøre radikalfeminismen overflødig. Bevegelsens overlevelse tjener på å opprettholde og hause opp de problemene som er, og samtidig undergrave at de finner sin løsning. Jeg tviler nå egentlig på om denne spekulasjonen har med virkeligheten å gjøre. Men det er viktig å være klar over at måten bevegelsen agerer på, skaper spekulasjoner, særlig når man hverken skjønner noe av dette eller kjenner seg igjen i det fiendebildet som tegnes. Da vil enhver hjerne naturlig begynne å spekulere.

 

Kjønnsmaktperspektivet har sine klare paralleller i propaganda som har ledet til folkemord. Her er et utsnitt fra Hutuenes propaganda før folkemordet i Rwanda, «Hutuenes 10 bud, hvor det står at «Tutsienes eneste mål er å oppnå etnisk overlegenhet»[1]

 

Skadevirkninger av et enøyd kjønnsmakt-perspektiv

Mye av stoffet her er hentet fra den svenske dokumentaren Könskriget. Det hører med til historien at den senere ble felt for uhederlighet av den svenske granskingsnemnden for radio og TV.  Deler av denne historien står å lese i Wikipedia om Eva Lundgren som visstnok var den som fremsatte klagen. Hun mente seg kryssklippet. Nå er det ikke mulig for meg å evaluere dette all den tid jeg ikke har tilgang på det materiale som ble klippet bort. Men slik jeg forstår det kan kanskje de verste påstandene om barneofringer og satanisme avdempes noe. Det vil si at Lundgren kanskje står for et mer nyansert syn. Det var første del som ble klaget inn. Det vil si at andre del, i sin helhet og helhetlige historier strekkes over begge episodene kan betegnes å ha en kvalitet som har passert granskningskommisjonens nåløye. Uansett snakker vi om en kamp mellom ideologier. Og i slike kamper er det vel ikke annet å vente enn skitne trekk fra begge sider. Granskningskommisjonen skal visstnok ha blitt kritisert fra begge sider. Og hvem vet hvilken slagside som kan ha vært gjennom hele denne prosessen.  Du kan se hele dokumentaren på Youtube her og her. Om disse ikke virker kan du jo søke her.

Nå tenker jo jeg at vi mennesker har mange rare og motstridene oppfatninger om mangt og mye. Og det er en personlig frihet vi skal ha lov til å ha. Noe annet ville vært utenkelig i et moderne demokrati. Men, jeg har jo som sagt det grunnsynet at staten skal tilstrebe rasjonalitet i alt den gjør. Selv med et rasjonelt utgangspunkt vil likevel virkelighetsoppfatningen kunne avvike fra realitetene. Og gal virkelighetsoppfatning fører ofte til gale beslutninger.  Men jeg tenker at en stat som baserer seg på uavhengig vitenskapelig forskning har mindre sannsynlighet for å gjøre gale beslutninger.   

 

Forskning

I en fri demokratisk stat er det svært viktig at forskning og kunnskapsutvikling er fri og uavhengig. Dersom det ikke er tilfelle åpnes det for muligheten for at myndigheter i kraft av sin makt definerer «sannheten», dikterer forskning, bestiller resultater og gjør om forskningsinstitusjonene til eget propagandaapparat. At dette er noe som undergraver både demokrati og rasjonalitet i samfunnet er det neppe tvil om. Den svenske riksdagens vedtak om å monopolisere et enøyd kjønnsmaktperspektiv, må sies å være det nærmeste man kan komme i forsøket på å definere en sannhet. Dette må jo være misbruk av skattebetalernes penger til propaganda for eget formål. Men det mest skremmende er at det ser ikke ut som at man helt var klar over hva man gjorde.

Margareta Winberg uttalte i dokumentaren at

Så lenge regjeringen har anerkjent kjønnsmakts-perspektivet og riksdagen har bekreftet dette og besluttet dette, da er jo dette den offisielle politikken, den politiske oppfatningen. Da får jo disse alternative teoriene og deres talspersoner forsøke å overbevise om at de har rett. Når de har gjort det, da blir det en annen politikk.

Er dette uttrykk for en velskolert vitenskapelig grunnholdning? For det det sier er at grunndata der det er relevant alltid skal tolkes på en bestemt måte. Det har riksdagen bestemt. Winberg innrømmer at det finnes alternative tolkningsmåter. Men de er altså ikke besluttet av riksdagen, og kan derfor ikke anvendes.

Hvordan skal da teorier kunne brytes mot hverandre?

Og her var man villig til å gå mye lengre, for alle utdannings og forskningsinstitusjoner skulle ensrettes mot dette perspektivet. Winberg hevdet i programmet at dette var en naturlig konsekvens av en agenda om å skape en gjennomgripende endring i samfunnet, med basis i denne feministiske virkelighetsforståelsen. En ting jeg ikke vet, og som jeg lurer på, er om akkurat denne agendaen var en pen valgkampsak i Sverige. Visste den jevne «medelsvensson» at det var en slik agenda han stemte for den gangen? Men det er en annen sak. De svenske kunnskapsinstitusjonene protesterte jo selvsagt høylytt og pålegget ble heldigvis stoppet av den ministeren som hadde ansvaret for dette området.

Jeg kan jo godt skjønne at Winberg var fristet av en slik tanke om å gjøre utdanningsinstitusjonene om til redskaper for egen propaganda. Men dette er totalitært og utenfor demokratiets spilleregler. I dokumentaren ble det sammenlignet med gamle DDR. Man kan sikkert ta med Nord-Korea og andre totalitære regimer i tillegg. Felles for dem er et de kveler vitenskapen. Og dermed ødelegges også rasjonaliteten.

Og selvsagt er det god grunn til å stille spørsmålstegn ved vitenskapeligheten i dette. Winberg sier videre at

Det er alltid en styrke å ha en regjering ved sin side der man bekrefter hverandre.

Ligner ikke dette på det man i dag kaller for ekkokammer? Altså at man har et forum hvor alle mener det samme, hvor ingen har motforestillinger, og hvor alle bekrefter hverandre. Vi har vel alle sett og hørt om dette fenomenet i ekstreme høyrepopulistiske miljøer, og vi er vel enige om at dette ikke er bra, og at det på ingen måte skaper en virkelighetsforståelse som i tråd med realitetene.

I dokumentaren ser jeg en gjennomgående selektivitet hvor alt som ikke passer med ideologien bare avvises. Dette minner om den åpenbaringserkjennelsen vi finner innenfor kreasjonistiske miljøer. Forskjellen er bare at det nå ikke er åpenbaringer det er snakk om, det er ideologi. Og kan skje kan man så at vi her har å gjøre med tre fundamentalt forskjellige måter å komme til sannheten:

1)   Den religiøse åpenbaringen: Sannheten er det som gudene åpenbarer for mennesket

2)   Den filosofisk vitenskapelige: Sannheten erkjennes

3)   Den politiske/ideologiske: Sannheten defineres

Og det er vel ingen tvil om at kun en av disse alternativene er rasjonell. Det er den vitenskapelige. Nok om det. Når ROKS leder blir konfrontert med forestillinger om rituelle drap på barn så virker hun overbevist om at rituelle drap er noe som foregår. Når hun blir konfrontert på at ingen politietterforskning noen gang har avdekket noe slikt, så snur hun bare utfordringen: «Hvordan vet du det?» Hvordan kan man bevise at noe ikke har skjedd? Og, som vi ser innenfor kreasjonismen, så ser vi her at dette fort bærer over i konspirasjonsteorier. Og da er vi langt over i det det fanatiske og det irrasjonelle. Den modne politiker baserer seg på å erkjenne sannheten. Den retoriske politikeren har heller en strategi om å definere sannheten. Det er dette jeg kaller for sosial rasjonalitet.

Nå må det i rettferdighetens navn sies at de karakteristikker, jeg deler ut her, neppe er noe som kan gjelde hele det feministiske miljøet det er snakk om. Jeg har ingen belegg for eksempel å påstå at det ikke er vitenskapelighet over f.eks. Eva Lundgrens forskning. Jeg tenker nok at mye av dette har vitenskapelig verdi, særlig det som går på dynamikken i det voldelige forhold. Men måten ekstrapolasjonen er gjort er sannsynligvis under enhver kritikk. Det handler om at det empiriske materialet har vært for snever koblet opp mot ekstreme kristne miljøer.  Og selvsagt må man jo alltid ta høyde for problemet med å forske på mennesket ved hjelp av samtaler. Her ligger veien åpen for det jeg kaller for kausalitetsforvrengning. Intervjuer kan bevisst eller ubevisst komme til å forme intervjuobjektets historie. Dette er velkjent problematikk, og det er en hel vitenskap på det å foreta avhør hvor disse mekanismene er dempet mest mulig. Bevisstheten om denne problemstillingen var på ingen måte til stede på 80-90 tallet da Eva Lundgren drev sin forskning. I tillegg til dette har vi jo hele problemkomplekset med falske minner. Det vil si at historien ofte delvis skapes og omformes i samtalen, og at det ender opp med at det er slik intervjuobjektet husker sin historie.

Men tilbake til mønstret med normaliseringsprosessen. Jeg tror det er en god teori. Men jeg tror det kan gjelde i enhver prosess der noen knekker og blir liggende under for andres dominans. Noe av dette har jeg vært inne på i forbindelse med sosial viljestyrke og i Det tilbedende mennesket. Dette er en overlevelsesstrategi for den svake i møte med den sterke.

Alkoholpolitikk

Først må jeg bare si som en digresjon at det som utløste min nysgjerrighet på ekstreme feministiske miljøer var et intervju med Hilde Pape forsker ved Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) på verdibørsen 12.10.2013. Den gangen fikk jeg hakeslepp, og fikk problemer med å tro det jeg hørte. For det hun sa at alkoholforskning i forhold til vold hadde en tendens til å bli ignorert. Pape hadde gjennomgått de de viktigste dokumentene om vold mot kvinner i nære relasjoner. Og her var det forunderlig å se at alkohol som risikofaktor var et neglisjert tema. Dette på tross av at forskning viser en klar og entydig sammenheng.

Pape har en analyse om at det nettopp er den feministiske ideologien som står i veien for å trekke alkohol inn i dette bildet. Her er hennes analyse:

Mine refleksjoner rundt det, det handler nok om mange ting at det er så fraværende. Jeg har skrevet en artikkel og jeg har nøye gransket alle de viktigste dokumentene på dette feltet. Det er en viss forandring underveis fra de første kom, rundt tusenårsskiftet og frem til i dag. Men alkohol er gjennomgående et neglisjert tema. I den tidlige fasen, så handlet nok dette veldig mye om et feministisk perspektiv på volden. Og i et slikt perspektiv så var det viktig å få frem at vold mot kvinner, slik det ble betraktet, dreide seg om menns undertrykkelse av kvinner, også på samfunnsnivå. Og man anså det slik at den volden som den enkelte kvinne ble utsatt for, på en måte bare gjenspeilte grunnleggende kjønnsskjeve maktstrukturer i samfunnet. Det var utgangspunktet. Og i et slikt bilde, så passer alkohol ikke inn. Og tvert imot så har det vært viktig for kvinnebevegelsen å avvise alkohol som risikofaktor for vold i nære relasjoner. Dels fordi det kunne oppfattes som en slags formildende omstendighet. Menn kunne ikke stilles til ansvar, de var beruset og slikt, men også fordi man var opptatt av å betrakte volden som et slags normalfenomen, at dette ble sett på som noe alle menn hadde i seg. At det ikke handlet om spesielt syke, stakkarslige eller alkoholiserte menn. Alkohol var forstyrrende. Det var nok utgangspunktet. Over tid så har nok dette kjønnsmakts-perspektivet modifisert seg en god del og man har åpnet opp for også andre måter å betrakte volden på.

Nå er jo dette norske forhold og heldigvis har ikke det norske Storting skjemt seg ut med å definere virkeligheten slik som svenskene har gjort. Dessuten tenker jeg at Norge har en forholdsvis fornuftig alkoholpolitikk. Så det er ikke sikket at et manglende alkoholperspektiv i dokumenter om vold i nære relasjoner hadde fått så mye å si. Men det er opplagt at dette er en indikasjon på hvordan en del ideologiske politiske miljøer tenker. De er ikke erkjennende, de er definerende. Og jeg må si at det er skremmende at slike holdninger i det hele tatt skal ha innflytelse på politikken. Hva dette har gjort med praktisk politikk for Norges del vet jeg ikke. Men uansett så tenker jeg at enhver forekomst av vold er en for mye. Og man kan ikke få til en optimal politikk på området, uten at man forstår mekanismene som er i spill her. På andre områder har jo alkoholpolitikken mye å si for omfang av vold, for eksempel i forhold til åpningstider på barer og restauranter.

Prostitusjon

Sverige innførte sexkjøpsloven i 1999 og i dag mistenker jeg at det nettopp er de samme krefter og den samme ideologien som her har gjort seg gjeldende.  Og jeg bet meg merke i en kommentar fra en svensk politiker under den norske debatten i forkant av at Norge fulgte etter i 2008. Hun sa at denne oven ikke hadde de prostituertes ve og vel som formål, men at det var selve kvinnebegrepet som her skulle beskyttes. Det er lenge siden og jeg kan dessverre ikke dokumentere hvilket debattprogram det var. Den gangen ble jeg sittende som et spørsmålstegn. I dag kan jeg forstå en slik argumentasjon om man ser dette i lys av kjønnsmaktperspektivet . Og da handler ikke sexkjøp om sex men om maktutøvelse og dominans av kvinner. I forkant av det norske vedtaket i 2007 var jeg inne på et forum hvor kunder av prostitusjon diskuterte temaet. Og jeg så aldri noen kunder gi uttrykk for en slik motivasjon. Og jeg har heller aldri sett forskning som bekrefter denne hypotesen. Dette er en sannhet som er ideologisk påtvunget eller definert. Mennesker som blir kunder av prostituerte har nok mange forskjellige motivasjoner, men makt er neppe hyppig forekommende. Men her kan selvsagt være en sammenheng, all den tid en kunde kan ha ønsker om å gjøre ting han ellers ikke får prøvd ut med sin partner. På den måten er jo kunden i en posisjon hvor han eller hun kan bestemme en del. Det blir jo å sammenligne med å gå på restaurant. Det er jo lettere å spesifisere hva man vi ha der enn få forlange at partneren skal servere mat slik og slik. Dette er jo noe som alltid karakteriserer en kjøpssituasjon. Og selger har selvsagt alltid noen grenser han kan strekke seg innenfor. Utover grensen er det enten stopp, eller prisen går opp. På mange måter så blir dette perspektivet å sammenligne med at motivasjonen for å gå på restaurant, ikke er at man er sulten, eller har lyst på god mat, men man ønsker å utøve makt. Sex og mat inngår i det man kaller for fysiske behov. Og det er nok her begjæret gjør seg sterkest gjeldende. Dette er mekanismer som har eksistert i oss siden vi var krypdyr. For mat har vi et velutviklet fordøyelsessystem. Vår hjerne står i nær toveis integrasjon med dette. Begjæret er i høyeste grad fysisk. For sex har vi kjønnsorganer, og vi har den samme fysiske nærhet til vår mentale opplevelse. Men her er selvsagt kjønnsforskjeller.  Poenget er at vi på ingen måte har tilsvarende fysiske organer for utøvelse av makt. Det finnes et latent begjær etter makt i oss. Men det er på et langt høyere sosialt nivå og er på ingen måte å sammenligne med grunnleggende fysiske begjær. Et menneske våkner ikke på natta av en intens lyst på makt. Men man kan våkne opp med både lyst på sex og mat. Og mens begjær etter mat er noe vi alle har, og begjær etter sex er noe alle menn og mange kvinner har, så er begjær etter makt noe som er mindre universelt utbredt hos oss mennesker. For de aller fleste av oss mennesker er virkeligheten heller slik at det handler om å tilpasse seg de rådende maktforhold som måtte være i det aktuelle miljøet. Makt er for de få. Og da utløses det sannsynligvis dette hos de i individer som har mulighet og ressurser til å utøve makt på en eller annen arena. Og la nå det være klart at slike egenskaper nok får øker i hyppighet etter hvert som man stiger mot maktens tinder. Her ligger det et stort potensiale for empatiske feilslutninger. For maktspillere vil nok tendere til å fortolke all informasjon i lys av maktspill. Dermed kan jeg godt skjønne at en slik hypotese kan bite seg fast i slike miljøer, selv om den ikke har noe med virkeligheten å gjøre.
Virkeligheten er nok enklere enn som så. Når noen kjøper mat, er de motivert av lyst på mat. Når noen kjøper sex er de motivert av lyst på sex.

En motforestilling mot dette kan jo gå på forekomsten av voldsbruk innenfor prostitusjon. Å være prostituert utgjør jo også en risiko for å bli utsatt for vold. Jeg vet ikke i hvilken grad det har vært forsket på, men jeg tipper at voldsutøvelse i slike sammenhenger kan splittes opp i to kategorier. Den første kategorien og den jeg tror er mest vanlig, handler om krangel om pris, kondom eller andre uenigheter mellom kjøper og selger. Den andre kategorien kan handle om sadisme, hat eller plaging. Den siste kategorien kan selvsagt også knyttes til makt. Men her skal vi huske på at makt er en sosial konstruksjon. Den kan dekomponeres i en rekke tilbøyeligheter av type rivalisering, vold, sinne, hat, forakt osv. Dermed blir det et definisjonsspørsmål om dette handler om makt, eller om det stort sett er snakk om et biologinært atferdsmønster, uten videre refleksjoner om sosial effekt av det man gjør.

Jeg tenker uansett at konklusjonen av dette er at anvendelse av kjønnsmaktperspektivet  på prostitusjon er en villfarelse. Og dersom det er dette som utformer politikken, vil det selvsagt få konsekvenser. Mest for de som er nærmest fenomenet, nemlig de prostituerte selv og kundene.

Og la meg si det med en gang. I et ideelt samfunn skulle prostitusjon ikke eksistere. Men da må jeg skynde meg å slå fast at i et ideelt samfunn har absolutt alle, inkludert dyr et meningsfylt liv med utmerket livskvalitet. Her er det ingen som lever sine liv i elendighet, i kronisk frustrasjon og misnøye. Vi er autonome individer, og vi får alle muligheter til å slå ut våre vinger og fly fritt. I en slik setting har ikke prostitusjon noen plass, utenom i en setting av en eller annen form for spill eller lek eller noe slikt.

Men vi er ikke i nærheten av et slikt samfunn. Og kan neppe påregne noensinne å komme dit. Prostitusjon er et fenomen som eksisterer som følge av utilstrekkelige menneskers forsøk på å oppnå et mer meningsfylt liv. For selger er det pengene, og det det kan gi som er motivet. For kjøper er det menneskelig nærhet, kontakt og sex som er motivet. Ingen av disse gruppene har særlig sterke stemmer i den store samfunnssamtalen. Dette forbindes med skam og elendighet. Det elendige mennesket er forsvarsløst og kan glatt ignoreres med utgangspunkt i dårlig menneskesyn.

I skrivende stund har vi hatt en evaluering av virkningene av sexkjøpsloven som kom i 2008. Her er konklusjonen at prostitusjonen i Norge har gått ned med 25 %. Uten at jeg har lest evalueringen så antar det meg at dette er en ensidig evaluering, med hovedfokus på å dempe forekomsten av prostitusjon i samfunnet mest mulig. Og det er jo også i tråd med kjønnsmaktperspektivet . Jeg er ikke så sikker på at dette er et mål i seg selv i Det modne samfunn. Prostitusjon er et symptom på noe annet. Og sexkjøpsloven angriper symptomene uten tanke for årsaken. Det blir som å ta bort feberen med paracet, og tro at sykdommen er borte. Med utgangspunkt i refleksjonen over er mekanismer som er innrettet på å forhindre at elendige mennesker utligner sin elendighet ved hjelp av denne type transaksjoner, et onde for de som rammes. Og det gjelder både selger, som går glipp av pengene, og kjøper som går glipp av kosen. I god empatisk etisk ånd må alle involverte tas med i det etiske regnskapet, også kjøperen. Begge grupper var jo sterkt mot loven da den ble innført. Men som sagt de har svake stemmer og ingen makt i samfunnet. Følgelig kunne de gladelig ofres på ideologiens alter. Det er jo sjelden at man protesterer på at stigmatiserte grupper blir tråkket på i et samfunn. Det er vel heller svakt skjult skadefryd som preger det hele. Dette er det plagende mennesket ved maktens tinder. Ikke det at jeg tror at alle de som var for, gjorde dette for å plage. For mange kan nok ha hatt gode hensikter. Men at det også handler om en underliggende forakt er vel vanskelig å tvile på. Det skal vi komme tilbake til.
Evalueringen sa vel heller ikke så mye om hva loven har gjort med den gjenværende prostitusjonen. Har innslaget av vold øket? Hva har skjedd i forhold til menneskehandel? I forhold til vold så er jo åpenbart den prostituerte mer sårbar under et slikt regime, hvor alt må skje i de skjulte og hvor kunden er ekstremt anonym. Og det er jo en dramatisk forverring for de det går ut over. Dette er jo noe som skulle ha vært tatt med i det etiske regnskapet, men som er ignorert.

I forhold til menneskehandel så får vi bare håpe på at loven har virket positivt. Etter som jeg forstod så var det heller ingen sikre tegn på dette. En evaluering av dette må jo handle om at færre kvinner og barn lures eller tvinges inn i en kriminelt organisert slavehandel. Hvordan kan man måle det? Det er vanskelig, men jeg er stygt redd for at resultatet omtrent hadde blitt null. Det norske markedet er pengesterkt, men det er lite. Jeg går ut fra at de kriminelle ikke har noen problemer med å få avsetning på sine «produkter» utenfor det norske markedet, eller til og med i skjul på det norske markedet. Denne refleksjonen forteller vel også meg at det egentlig ikke er sex-slavehandel som er adressen for denne loven. Hadde det vært det, ville vi sett helt andre virkemidler. For her snakker vi internasjonalt samarbeid og etterretning. Vi snakker intense folkeopplysningskampanjer i de områdene hvor rekruteringen skjer. Vi snakker tilstedeværelse i disse områdene. Og som de lange linjer så snakker vi om viljen til å gjøre vårt for at slike områder skal kunne utvikle seg ut av fattigdommen og komme i gang med skole, helse osv. Jeg skal ikke ta hele regla her, men poenget er rasjonelle handlinger som direkte adresserer årsaken til de problemer vi vil bli kvitt. Og det står i motsetning til det irrasjonelle, som det jo er å bruke ressursene på å ligge i buskene og ta Ola Nordman med buksene nede. På verdensbasis gjør dette ingenting for menneskehandelen.

I sum synes jeg det skinner gjennom at sexkjøpsloven handler mer om ideologi enn om en god praktisk og velmenende politikk, som jo ville blitt utformet med tanke på å dempe skadevirkningene av prostitusjon mest mulig. Da dreier det seg om å promotere et bedre menneskesyn i form av at både prostituerte og deres kunder innlemmes fullt og helt i menneskeheten som likeverdige mennesker. Det dreier seg om å legge til rette for at den prostitusjonen som foregår, skjer trygt og sikkert. Det dreier seg om å verdsette den innsats prostituerte gjør i form av å gi varm og nærhet til mennesker som trenger det. Men det dreier seg også om å hjelpe mennesker på sin livsvei slik at de kan klare dette sosiale samspillet på en bedre måte, eller enklere sagt, lære seg å finne en partner uten å måtte betale for det. Og det dreier seg om kampen mot fattigdom og elendighet. Og det dreier seg om at samfunnet også må lære seg å leve med fattigdom og elendighet. Det ene utelukker ikke det andre. Og det dreier seg om å ha gode støtteordninger for mennesker i prostitusjon. Og der som i forhold til selvbestemt abort. Den som vil ut, støttes. Den som vil bli støttes også. Den enkelte prostituerte er suveren forvalter av eget liv. Det er det som er ekte likeverdighet.

Vold mot kvinner

Det som går frem av dokumentaren er at Sverige over en lengre periode hadde dårlig og i det hele tatt manglende tilbud i forhold til behandling av voldelige menn. Hvor mye skade dette har medført avhenger av de resultater slik behandling kunne ha gitt. I Norge hevder man å ha svært gode resultater på å behandle voldelige menn.  Med en biologisk analyse er det god grunn til å tro på dette. Menn blir konfrontert i forhold til empati og det å forstå og sette ord på den skade volden deres gjør. Så tenker jeg at oppøvelse i selvkontroll og det å hjelpe menn til å finne andre mulighetsrom enn vold i forhold til sosiale utfordringer. Dette er noe som kan læres. Det er noe det er mulig å bli bevisst på. Dette er bevegelsen fra biologinærhet til rasjonalitet. Det er bevegelse mot modenhet. Ja, jeg har absolutt tro på dette. Og om virkeligheten er slik, da har altså svenskene gått glipp av mange år med denne muligheten. Det betyr jo at menn som går der ute, som kunne vært harmløse, går inn i nye forhold og banker stadig nye kvinner. Med andre ord så har vi en politikk som forsterker voldsbruken i stedet for å dempe den. Igjen ser vi at når det irrasjonelle og fanatiske får overtak i politikken, så får det store negative ringvirkninger. Og det går ut over de svakeste. Pussig nok så vil nok organisasjoner som ROKS tjene på akkurat den utviklingen. For krisesentrene vil jo ha mer enn nok å gjøre.

Voldtekt

Mesteparten av problematikken rundt voldtekt her diskutert her og her. Om man skulle postulere noen direkte skadevirkninger av nåværende politikk i lys av kjønnsmaktperspektivet så måtte det være at fokus på de underliggende årsaker til at menn blir asosiale er alt for dårlig. For all forskning viser at det i all hovedsak er asosiale menn som begår voldtekter. Dette faktum er i alt for stor grad neglisjert av ekstremfeminister. De er veldig opptatt av å påpeke at voldtekt er noe hvem som helst kan finne på. Dermed blir man ikke oppmerksomme på forhold som kan få gutter og menn til å utvikle seg i feil retning. Det ser for meg ut som at ekstremfeminismen har en sterk motvilje mot i det hele tatt å analysere voldtektsmannen, annet enn i lys av det sjablongmessige kjønnsmaktperspektivet . Dermed uteblir fokus på oppvekstmiljø på gutters premisser. Med det mener jeg at ja, det er nok fokus på kjønnsroller her. Men ser vi de gutter som faller gjennom? De som er frustrerte og som ikke helt får det til? Poenget er at gutter i gjennomsnitt er svakere på sosial kompetanse. For de gutter som faller gjennom her vil mulighetsrommet i forhold til å manøvrere gjennom sosiale utfordringer bli mye mindre. Og de taper, i forhold til andre gutter og i forhold til jenter.
Om det er noe i det jeg tenker her, og dette ikke blir adressert på adekvat måte, så må jo det føre til at flere gutter utvikler seg i asosial retning. Og jo flere asosiale menn, desto flere voldtekter. Og det er jo ikke bare voldtekt det er snakk om. Voldtektsmenn er kjent som multikriminelle. Altså har vi åpnet muligheten for en politikk som virker stikk motsatt av hva den er ment som.

Jeg tenker også at det er skadelig at voldtekts-begrepet har gjennomgått en betydelig inflasjon. Etter min mening burde det kun være reservert for de tilfeller hvor tvang åpenbart inngår i handlingen. Det er ikke dermed sagt at jeg ser lett på det å ta seg til rette, der samtykke ikke er åpenbart. Men man burde kalle det for noe annet og kanskje handtere dette innenfor helsevesenet i stedet for i rettsvesenet. Poenget er at stemplingen ødelegger menn for livet. Det er et tap for alle parter. Og rettslig behandling av dette er en stor og unødvendig belastning for begge parter. Og jeg tenker at voldtektsbegrepet burde vært reservert for de som virkelig var offer for dette. For jeg tror den traumatiske skadevirkningen av å bli angrepet eller utsatt for vold og tvunget til sex i forhold til det å våkne opp dagen derpå med en vond følelse av å ha blitt manipulert med på noe man egentlig ikke vil. I det første tilfeller er det ikke uvanlig for kvinnen å regelrett føle seg i livsfare og oppleve dødsangst. I det andre tilfellet kan det kanskje være nok til å føle seg såret og forbannet, men sannsynligheten for posttraumatisk stressyndrom er mye mindre.

Uansett så medfører denne inflasjonen av begrepet at statistikken eksploderer i forhold til andre lands statistikk med snevrere definisjoner. Og det setter igjen den norske mann i et urettferdig dårlig lys.

Fra kamp for likestilling til hat

Fra suksess til tomgang

Kvinnekampen i vesten i det 20 århundre har vært en suksesshistorie. Om man sammenligner kvinners kår i dag opp mot hva de var på 1800-tallet så må man jo si at fremgangen har vært dramatisk. Og på mange områder total seier. I store deler av verden har kvinner i dag de samme rettigheter som menn har. Kvinner har fulle demokratiske rettigheter, ubegrenset tilgang til utdanning, og ingen yrkesmessige begrensinger. I tillegg har hun full selvråderett over egen reproduksjon. Ved hjelp av prevensjon og selvbestemt abort kan hun forvalte og planlegge dette selv, slik at det passer inn med resten av livet. I tillegg har menn fått formaliserte forpliktelser i forhold til egne barn. På den måten er vi på tur inn i et samfunn hvor den biologiske skjevheten mellom kjønnene i forhold til investering i avkom, i stor grad forsøkes kompensert og rettet opp av samfunnet. Dette har selvsagt vært en kamp hvor absolutt ingenting har kommet av seg selv. Dermed står det all respekt av denne kampen og hva det har gitt samfunnet. Mye gjenstår selvsagt. Og store deler av verden henger igjen. Særlig i den muslimske verden. Så det man kan kalle for en berettiget kamp for likestilling er på ingen måte over, om man ser på menneskeheten som en helhet. Og dersom jeg hadde vært strateg i denne bevegelsen er det ikke tvil om at fokus har vært størst på de områder og kulturer i verden som fortsatt henger igjen. I vår del av verden så tenker jeg at det jeg kaller for etisk likestilling og politisk likestilling i all hovedsak er på plass. Vi kan ha noen diskusjoner om pappapermisjon og hvordan samfunnet skal legge til rette på en slik måte at begge foreldrene tar likeverdig ansvar i forhold til barn. Og dette er nok noe man kan holde på å eksperimentere med i noen år før vi finner en rimelig balanse. I forhold til kulturell likestilling så er vi nok ikke helt på plass. Vi er fortsatt i en fase hvor vi jobber med å frigjøre oss fra tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Og her kolliderer forskjellige ideologier i forhold til hvordan strategien skal være på dette området. Kanskje kan det beskrives slik at det moderate alternativet handler om å slippe mennesket fri, mens det ekstreme alternativet handler om å tvinge individene inn i nye rollemønstre som passer bedre med et idealisert bilde av likestilling. Og det som jeg mener kompliserer denne ligningen er altså hypotesen om at de to kjønn i gjennomsnitt har forskjellig profil på den emosjonelle programmeringen. Det betyr i klartekst at når mennesket «slippes fri» så vil dette medføre en kjønnsmessig fordeling på yrker og interesser som ikke passer med et idealisert bilde av likestilling. Det var akkurat dette man så på i programserien hjernevask, hvor man var inne på det såkalte norske likestillingsparadokset. For her ser man at i de land der individets naturlige interessefelt får råde så får vi en sterkere kjønnsdeling i forhold til yrker. Og dette handler hverken om evner eller kapasitet. Det handler rett og slett om hva man interesserer seg for eller har lyst til. Et annet område som jeg tidligere har nevnt er at menn i gjennomsnitt har større ambisjoner i forhold til lederverv enn kvinner. Og igjen: det vil alltid være en potensiell fare for at dette sementerer seg inn i kulturens normer og tradisjoner. For den kvinnelige sykepleier blir et forbilde for hennes yngre medsøstre. Og den mannlige ingeniør blir et forbilde for de unge guttene. Dette forsterker og former de unges interessefelter. Dermed er kjønnsstereotypene tilbake igjen i fullt monn.

Med andre ord er det man kaller for det norske likestillingsparadokset slett ikke noe paradoks. Det lar seg utmerket forklare med utgangspunkt en kjønnsmessig gjennomsnittsforskjell i emosjonell programmering, formet av evolusjonen og det seksuelle utvalg. Et samfunn som forstår og forholder seg til dett har tatt et viktig steg på veien mot modenhet. Så er jo spørsmålet om dette er et problem man bør gjøre noe med. Jeg mener ja. Og her er det flere grunner. For det første ligger det alltid et latent potensial for sementering i kulturen. Og dette kan gå så langt at det biter seg fast i tradisjoner og ender opp som samfunnsormer. For vi må aldri komme dit hen at vi sier til datteren:

«Du kan jo ikke bli ingeniør du som er jente. Det blir jo helt feil. Nei finn på noe annet, lærer eller sykepleier eller noe slikt».

Og enda verre, dersom noen fanatiske religiøse eller ideologer får overtaket, så kan vi risikere at de sperrer ingeniørutdannelsen for kvinner. Dette er jo prosesser som kan gå over generasjoner. Men om vi ikke er oppmerksomme på dem, så kan de godt ta av og begynne å leve sitt eget liv.

Med andre ord må forståelse av hvordan kjønnsstereotyper utvikles og biter seg fast i et samfunn, være en selvfølgelig del av grunnopplæringen i skolen. Vi kan neppe forhindre at enkelte yrker og miljøer domineres av kjønn, men vi kan forhindre at dette konverteres til normer og sjablonger som skal tres nedover hodet på oss. Og vi kan hele tiden ha en oppmuntring til å tenke utradisjonelt.

En annen god grunn er jo at kjønnsmessige monokulturer på ingen måte er bra. Forskning viser at de best velfungerende sosiale miljøer er blandingsmiljøer. Kjønnsmessige monokulturer har en tendens til å utvikle de verste skyggesidene forbundet med hvert kjønn.

Så det modne samfunn har gode grunner til å bruke innsats for å motvirke den kjønnsmessige gjennomsnittsforskjellen i emosjonell programmering. Men da må man ikke falle i den grøften at man bruker de samme tvangsmessige virkemidlene som vi i utgangspunktet forsøker å unngå. For når datteren gjerne vil velge tradisjonelt, fordi hun ikke kan tenke seg noe annet, så skal hun ikke få høre at:

«Siden du er jente får du ikke lov til å bli sykepleier, for da bekrefter du bare kjønnsstereotypene. Nei, ta deg sammen og bli bussjåfør, flymekaniker eller noe slikt»

Eller at:

«Hei, nå har du vært hjemme lenge nok med barnet ditt. Du er jente, og du hører ikke til ved kjøkkenbenken, dit alle menn så gjerne vil tvinge deg».

Alle slike påbud, forbud og normer er et signal om manglende respekt og vilje til undertrykkelse. En kvinne som drømmer om å være hjemme og ta seg av hjem og familie, og som har mulighet til det, skal ikke skamme seg over det. Det kan ikke være slik at noen ideologer skaper en standardrolle som alle kvinner må bekle, for å kunne kalle seg likestilt.

I bunn og grunn handler dette om respekten for enkeltindividets autonomi. Og i det modne samfunn må vi klare å dempe de verste utslagene av vår emosjonelle programmering, samtidig som respekten for menneskeverdet aldri undergraves.

Dermed er vi i en balansegang i forhold til det å «slippe mennesket fri». Og i denne balansegangen skal vi ikke ha problemer med å akseptere kjønnenes forskjellighet like lite som vi skal ha problemer med å akseptere individenes forskjellighet.

Jeg tenker at store deler av den moderate feministiske bevegelsen har hatt denne strategien. Først frigjøring, så vil resten komme av seg selv. Den kampen er på mange måter vunnet.  Frigjøringen har blitt en realitet. Men på grunn av manglende kunnskaper om menneskets natur så har altså dette ikke gitt det idealbildet man en gang forestilte seg. Og det har nok etterlatt det politiske miljøet i villrede, enkelt og greit på grunn av uvilje mot å se mennesket som det egentlig er. Hva nå?

Hatet kommer frem

Men parallelt med dette har jo den mer militante feminismen utviklet seg. Det finnes jo fanatiske elementer i enhver bevegelse. Og radikalfeminismen er en slik fanatisk variant av feminismen. Og her er kjønnskampen slett ikke over. Den har knapt begynt. For det er en fundamental forskjell på å se dette som en frigjøring fra fastgrodde kjønnsrollemønstre til å se på dette som en kamp mellom kjønnene.  På tross av likestilling på papiret, er vi på ingen måte kvitt vold mot kvinner, partnerdrap, voldtekt, økonomiske skeivheter, og mannsdominans i ledelse og topposisjoner. Og da er det særlig menns mishandling av kvinner vi skal ta utgangspunkt i her. For vi får altså etter hvert fremvekst av krisesentre for kvinner i det fleste vestlige land. Dette er en bevegelse på siden av det offentlige, men som opplagt har sin berettigelse. Og krisesentrene fylles av kvinner og barn som mishandles hjemme. Krisesentret blir redningen for utallige kvinner på flukt fra sin mann. Krisesenterbevegelsen har utgangspunkt i kvinnebevegelsen. Den oppstod på 1970-tallet og Norge fikk sitt første krisesenter i Oslo i 1978. I Sverige får vi den tilsvarende organisasjonen ROKS. Disse organisasjonene har etterhvert opparbeidet full offentlig finansiering fordi samfunnet etter hvert har erkjent behovet. Samtidig som det avhjelper kvinner i akutt krise, er bevegelsen aktiv med å få problemet på dagsorden i den offentlige debatt. Og det er svært viktig i forhold til å endre holdninger. Og forhåpentligvis har offentlighetens fokus på dette endret holdningene i samfunnet slik at mishandling og undertrykkelse av kvinner har avtatt. Dette er den positive siden. Men her kommer altså en medaljens bakside. Og den har etter min analyse to sider: For det første har den utgangspunkt i en feminisme som utvikler seg i stadig mer ekstrem retning. For det andre er krisesentrene fullstendig kvinnedominert. Og her får vi en egen dynamikk. For har får vi altså et miljø som graviterer inn kvinner som er mishandlet og kvinner med problematisk forhold til menn generelt. Og det er vel unødvendig å påpeke at det her finner sted en sortering av mennesker med en sammenfallende erfaringsbakgrunn. For de har alle opplevd fysisk eller psykisk vold fra menn. De har alle opplevd å bli undertrykket og dominert av menn. At denne felles tunge erfaringsbakgrunn knytter dem sammen er jo heller ikke så vanskelig å forstå. At her utvikles en profesjonell samtaletjeneste som etter hvert leder kvinnene inn i en felles forståelse for prosessen heller ikke vanskelig å skjønne. Og det er jo positivt. For kvinner møtes på kvinners premisser, og deres livserfaring blir tatt på alvor. Dette skaper gruppeidentitet.  Begrepsapparatet tilpasses denne erfaringsverden. Det handler om kjønnsmaktperspektivet, patriarkatet, normalisering og menns «gudgitte» rett til å herske over kvinnen. Den sterke kvinnedominansen gjør selvsagt at menn stort sett er fraværende i dette. Det skaper den sosiale distanse som skal til for å utvikle et demonisert bilde av menn generelt.  For meg er det nærliggende å tenke at vi har snakker om et kulturelt ekkokammer hvor forestillingene utvikles i en selvbekreftende dialektisk prosess. Og forestillingene utfordres aldri. Og for hver ny kvinne med voldserfaring som kommer inn i miljøet, bekreftes forestillingen slik at den til slutt blir en felles sannhet i hele bevegelsen. Gruppeidentiteten gjør det mulig å definere alle menn i en gruppe. Og dette er vår gruppes fiender.  Dette skaper igjen grobunn for hat og til syvende og sist hat-ideologier.

I regjeringens handlingsplan mot radikalisering nevnes et kjennetegn på radikalisering som jeg synes treffer denne utviklingen:

En kognitiv utvikling mot en stadig mer ensidig virkelighetsoppfatning, der det ikke er rom for alternative perspektiver

Dersom kjønnsmaktperspektivet anvendes ensidig og alle andre alternativer utelukkes, så er altså dette et kjennetegn på radikalisering. Og jeg tenker at dette gir god grunn til å karakterisere denne retningen som radikal feminisme.

Det andre kjennetegnet handler om viljen til å bruke vold:

Dernest en videre utvikling der virkelighetsoppfatningen oppleves så akutt og alvorlig at voldshandlinger er nødvendige og rettferdige.

Jeg vil ikke si at dette kjennetegnet er oppfylt. Men det spørs jo hva man forstår med vold. Dersom vi anvender mitt utvidede voldsbegrep, og snakker om sosial vold, og vold via proxy, så er jo dette kriteriet til stede i fullt monn. Noen fysiske utslag ser man jo også. Eirin Pizzey, som selv har en sentral rolle i krisesenterbevegelsen, men som har gått ut og tatt avstand fra denne ensidige virkelighetsforståelsen skal visstnok ha mottatt draps-trusler fra militante feminister.

Umenneskeliggjøring av mannen

Fiendebildet som etter hvert utvikles av spesielt hvite voksne menn, er etter hvert blitt en del av det propagandatrykket vi ser i dag. Og dette etablerer jo radikalfeminismen som en ren hatideologi.

I 2012 ble den etnisk norske mann kåret til verdensmester i partnerdrap. Det er vel det man kan trekke ut av lanseringen av filmen «90 minutter». For her fortalte Eva Sørhaug at Norge ligger på verdenstoppen i partnerdrap, sammen med Spania. Da jeg begynte å grave i dette innser jeg at denne forestillingen enten bygger på ren propaganda eller på dårlige matematikkunnskaper. Jeg finner nok stoff på nettet til å ta stikkprøver. Det jeg har funnet at i Norge så ble det drept 184 menn og 146 kvinner i perioden 2003-2012. Det gir en drapsrate for kvinner på i gjennomsnitt 2,95 pr million pr år. Det betyr at det det blir drept omtrent 3 kvinner pr million innbyggere i Norge årlig.
Så snoket jeg opp denne siden som forteller litt om drapsstatistikk i USA i 2010. Der ble det drept til sammen 12966 mennesker dette året. 77,4 % av disse oppgis å være menn. Det gir 10036 drepte menn og 2930 drepte kvinner. Det gir en drapsrate pr million for kvinner på 9,5. Altså har vi en antydning om at det blir drept rundt 9 kvinner pr million årlig i USA. Nå er svakheten med dette at vi ikke vet hvor mye av dette som er partner. Det vi vet er at de fleste kvinner som blir drept, blir drept i partnerdrap. Mener det er over 50 %. Tror ikke dette er så veldig forskjellig fra USA. Konklusjonen er da at den jevnlige amerikaner dreper sin partner tre ganger så ofte som vi nordmenn gjør.

Men så ser vi en interessant ting ut av tallene. Vi kan se at i gjennomsnitt så er 44 % av de norske drapsofrene kvinner, mens 56 % er menn. De tilsvarende amerikanske tallene er 22,6 % kvinner og 77,4 % menn. Og her ligger da hunden begravet. For da kan man si at:

44 % av drapsofrene i Norge er kvinner, mens det tilsvarende tallet i USA «bare» er 22 %.

Ser man bare på disse tallene og ikke tenker over at prosentregning er forholdstall eller i det hele tatt mangler matematisk refleksjon, så ser jo plutselig den amerikanske mannen ut til å være veldig mye snillere. Men det er bare på papiret. Den egentlige virkeligheten her handler rett og slett om at det amerikanske samfunn er langt mer voldelig enn i det norske. Og mye av volden foregår i det offentlige rom, hvor vi vet at menn er overrepresentert som offer. Den amerikanske mann er rett og slett mye slemmere enn den norske. Drapsraten på amerikanske menn regner jeg meg frem til er ca. 32 pr million pr år.  For norske menn er det tilsvarende tallet i underkant av 4. Det betyr at amerikanere dreper 8 menn for hver mann nordmenn dreper. I sum betyr dette at den norske mann er 8 ganger så snill mot sine medbrødre enn den amerikanske, mens han er bare 3 ganger snillere mot kvinner. Og det at disse to forholdstallene er så forskjellig innebærer jo at den prosentvise forskjellen mellom kjønn på drapsoffer endres dramatisk. Og dette kan jo videre være kriminologisk interessant. For mens mannen er blitt langt mindre voldelig i det offentlige rom, så er fremgangen ikke fullt så sterk på hjemmebane. Hva kommer det av?

Men det er ikke poenget å gå videre med dette her. Poenget er at vi her har fått etablert en offentlig sannhet om den norske mannen som er helt uten hold i realiteter, og som samtidig bidrar til den feministiske monsterforestillingen av mannen.

Dokumentaren viser at når vi kommer inn i den innerste kjerne av feministiske kvinnehomogene miljøer, så finner vi alt fra sanger som håner menn, til sjikane og til uttrykk for rent hat. Her trer selvsagt også massesuggesjonen inn og forsterker hele bildet. Her er noen eksempel:

Her siteres Valerie Solanas:

«At kalle en mann et djur är at smickra honom; han är en maskin, en vandrande dildo, en emotionell parasit, en biologisk olycka; mannlighet är en sjukdom» Ref Kvinnotryck Oktober 2003

 

I dokumentaren svarer lederen for svenske ROKS Ireen von Wachenfelt på spørsmålet: At menn er dyr og maskiner og vandrende dildoer. Står du for det?

Ja det står jeg for. Menn er dyr, synes ikke du det?

Hun har senere tatt avstand fra dette svaret. Men alt dette indikerer at vi her har å gjøre med noe mer enn en politisk filosofi. Det jeg har antydet her er at vi har å gjøre med en organisasjon som bobler av et underliggende hat. Da er også tanken nærliggende på at dette kan slå på det politiske området.

Jeg innbiller meg at drivkraften bak hangen til å ville demonisere menn også kommer fra geriatrisk forakt, forakt for usynlige menn og nerder og et ambivalent elske/hate forhold til alfa-menn.

Kjønnsradikalisering

Det jeg har beskrevet over er en sosial prosess jeg senere i min tenkning har funnet et godt navn på, nemlig kjønnsradikalisering. Vi finner kjønnsradikalisering hos begge kjønn. Og den har utgangspunkt i det jeg kaller for primær kjønnsfrustrasjon. Der jeg har skrevet hittil om dette handler om hvordan jeg tror dette utarter både for menn og kvinner. Følg gjerne koblingen og sett deg inn i dette. Senere i denne teksten går jeg dypere ned i dette og introduserer det jeg kaller for den biologiske kjønnsknuten. Poenget er at begge kjønn opplever sin frustrasjon i forhold til kjønnsmarkedet. Kjønnsradikalisering handler om sosiale prosesser hvor man demoniserer eller utvikler hat til det motsatte kjønn, på bakgrunn av slike frustrasjoner. Jeg legger vekt på at dette også har sosiale dimensjoner. Man går inn i et ekkokammer av retorikk og utvikler en felles forståelse og aksept for demonisering av det motsatte kjønn. Gjennom slike prosesser radikaliseres man gjennom å utvikle et fanatisk grunnsyn på virkeligheten, og det ender opp med en latent fristelse til å «gå til aksjon».

På kvinnesiden identifiseres dette som radikalfeminisme. Det er en bevegelse som har vært latent til stede i feministiske miljøer i mange år. Men de siste årene har dette fått kraftig momentum.

På herresiden kjente vi tidligere til stort sett bare spredte tilfeller av ensomme ulver. Dette er nå i ferd med å snu og manifesterer seg som grupper i sosiale media og på internett som kaller seg for «incels» (involuntary celibacy). Dette har i flere tilfeller ført til alvorlige angrep hvor mange mennesker har blitt drept.

For menn er sannsynligheten for å knuges av kjønnsfrustrasjon omvendt proporsjonalt med sosial rangering. Dette forverres av et misforhold mellom opplevelse av egen identitet og omgivelsenes definering av denne, gjerne innenfor trange rammer, slik at arenaen for utfoldelse uteblir. Det er det jeg kaller for sekunder sosialfrustrasjon. En mann kan altså oppfatte seg selv som «verdig og utvalgt», men fatter ikke at ikke kvinners respons samsvarer med dette. Dette ender gjerne opp med forestillinger om at «jeg har rett til sex», eller «rett til en partner». Det vil si en bevegelse fra å søke kvinners gunst til å en aggressiv proklamering av «min rett». Holdningen normaliseres i ekkokamre. Ekstremismen i dette består jo av at ikke bare kvinner (også kalt Stacys), men også «de rike menn», kalt «chads» har tapt sitt etiske menneskeverd. De hates og ønskes det verste. Jeg råket en gang bort i et innlegg postet på en slik gruppe hvor vedkommende fortalte at han stod i kø i kassen for å betale, da en kollega kom bort til kassadamen og sa noe som fikk henne til å bryte ut i gråt og fortvilelse. Det kom frem at en nær venn hadde dødd. For forfatteren av innlegget var dette dagens høydepunkt. Da med referansen av hvor fantastisk det var å se kvinnens smerte. Vi kjenner jo igjen dette som aggresjonens primærrespons. Det er åpenbart at dette er farlige bevegelser, nettopp fordi menns aggresjon oftere manifesterer seg i fysisk vold og terror.

For kvinner handler dette mindre om sosial rangering eller utenforskap. Dette rammer like gjerne vakre og tiltalende kvinner, som gjerne ruver høyt på den sosiale stjernehimmelen. De er jo desto mer tiltrekkende og fristende. Det øker sannsynligheten for å bli utsatt for uønsket oppmerksomhet og utilbørlig sexpress. Men dette er blandet. De aller fleste kvinner vil både oppleve og føle menns uønskede begjær etter seg. Kvinnens frustrasjon handler både om dette ubehaget, om frykten for å tape sin moralske dyd (skam som følge av farskapsusikkerheten). Men det handler kanskje også om hennes indre skyldfølelse av å forakte og hate uønskede menn og hvordan dette kommer i åpenbar konflikt med hennes tilbøyelighet til omsorg og empati. Dette her jeg skrevet om her. Jeg kaller det ikke bare for kognitiv dissonans, men også emosjonell dissonans.

Jeg har tidligere reflektert over eksistensen av gutte- og jente kulturer. Hypotesen er at dette ligger latent i enhver kultur. Dette skaper også kulturelle forskjeller mellom menn og kvinner. Det skaper forskjeller i kommunikasjonsformer, sosialetiske normer, fokus, forbilder og alskens forskjellige kutymer. Man utvikler altså avvikende sosial kompetanse. Men forskjellene preges spontant av underliggende biologiske forskjeller. Dette slår igjen ut på de manns- og kvinnekulturene vi ser over hele verden. Jeg tror at enhver som forsker på dette, vil finne mye av de samme forskjellene. Utpreget kjønns-segregering forsterker dette. Det skaper igjen usunne dysfunksjonelle kulturer. Og vi vet alle intuitivt hvilke forskjeller dette er. Utpreget mannskulturer blir aggressive og fysiske. De anser lett kvinner som forbruksvare, grove vitser, opptatt av ære, brutale og kompetitive. Dette er de macho-kulturer vi alle kjenner.

Kvinnekulturer blir også opptatt av ære, eller nå kan vi vel kalle det for dydsorienterte. Og de blir aggressive. Men nå manifesterer aggresjonen mer feminint, i form sosial vold; baktalelser, sladder, utestenging og sterkt fokus på å dominere hverandre med utseende med alskens tilbehør. Og de utvikler en nedlatende holdning til menn, samtidig som de beundrer alfa-hannene i hemmelighet. Jeg trenger nok en kvinne til å beskrive dette bedre.

Poenget er at, og her mener jeg å ha forskning i ryggen, at begge disse kulturformene er dysfunksjonelle og på ingen måte optimale. Det optimale er blandingsmiljøer med høy forekomst av sosial punktering. Der dette uteblir, så får vi slike dysfunksjonelle effekter. Kjønnsradikalisering befinner seg ytterligere i ytterpunktene på slike dysfunksjonelle miljøer.

Fra hat til maskuline strategier

Det hatet vi her har identifisert kan være en av forklaringene på ensrettingen mot kjønnsmaktperspektivet. Dette perspektivet medfører en definitiv bråstopp for all analyse av menns oppførsel. Alt erstattes med en forenklet sjablongmessig fortolkning som kun kan fravikes ved sterke mentale lidelser. Det er enkelt og greit at mannen slår fordi han er berettiget til det i kraft av sin overordning over kvinnen.

Da er vi tilbake til en kjent problemstilling jeg tidligere har vært inne på her. Den handler om konflikten mellom hatets utløp og kunnskap. Jo mer kunnskap, desto mindre berettiget er hatet. Jo mer vi kan forklare av en uakseptabel handling, desto mer svekkes potensialet for fordømmelse. Dersom kulturen er opphengt i et paradigme om skyld så vil en slik svekkelse av fordømmelsespotensiale også svekke legitimeringen av reaksjoner på handlingen. Altså vil man under et slikt paradigme oppleve et tiltagende potensial for handlingslammelse etter hvert som vitenskap og forskning kan forklare mer og mer av menneskets handlingsmønster. På samme måte, så vil forøver nettopp kunne henvise til forklaringer i den hensikt å dempe reaksjoner. Og i den grad kulturen henger i et paradigme om skyld så vil slike argumenter ha irrasjonell gjennomslagskraft. Dette er en klar parallell til alle de filosofiske problemene som diskuteres rundt forholdet fri vilje, ansvar og determinisme. Det springende punkt er skyldebegrepet, som jo er en urgammel sosial konstruksjon og som har fulgt med på lasset i samtlige menneskekulturer fra førmenneskelig tid.

Kjønnsmaktperspektivet kan dermed også ha et utgangspunkt i ønsket om å ville «nedkalle gudenes vrede» over den man hater.  Det er det jeg kaller for «vold via proxy». Og på samme måte som man uten spørsmål avliver hunder som er farlige, så er man uvillige til å vie mannen annen oppmerksomhet enn «den han fortjener». Og det er selvsagt å bli straffet som et «monster». Helst så lenge som mulig.

Men, om vi tenker oss om, så tenker jeg at feminismens gode verdier her er ofret på hatets alter. Sanksjonen, ydmykelsen, umenneskeliggjøringen, brutaliteten, alt dette er maskuline strategier, tatt rett ut av handlings-repertoaret til den mannlige undertrykkeren. Borte er dialogen, borte er analysen, borte er varmen og kjærligheten.

 

Fra ideologi til konspirasjonsteori

Jeg har allerede vært inne på at forestillingene om kjønnsmaktperspektivet og patriarkatet har alle ingredienser som skal til for å kunne karakteriseres som en konspirasjonsteori. Kanskje er det den eneste politisk korrekte konspirasjonsteorien som vår kultur holder seg med for tiden. Kanskje er det slik at evnen til å bli bergtatt av slike teorier, kan være avhengig av personlige egenskaper. Og blir man først bergtatt av en teori, så kan jo den samme overtroen fort utvikle seg enda lengre. Det er kanskje det vi ser eksempel på i den nevnte dokumentaren. Den første delen handler om en forholdsvis bisarr enkelthendelse. Et krisesenter evakueres, personellet med klienter legger ut på flukt. Årsaken er en angivelig trussel fra en mektig pedofilring. Det går ellers frem av dokumentaren at innenfor dette miljøet er troen på at det jevnlig skjer rituelle barneofinger i Sverige virker å være utbredt. Dette ser igjen ut som en historie som har i seg alle elementene i en konspirasjonsteori. Her finner man forestillinger om det mektige onde. De turte ikke å varsle politi eller myndigheter. For de regnet med at denne mektige pedofilringen hadde kontroll på alt dette. Og dette mektige vesenet er ondt og driver med ondskap. Her flettes forestillinger om satanisme, rituelle barnemord, eller ofringer av foster osv. Mye av dette er jo forestillinger som kommer fra Eva Lundgren. Og i og med et dette er pedofile så ser vi nok her levendegjort samfunnspanikken fra 80-90 tallet som blant annet resulterte i Bjugnsaken. Bland alt dette opp med ukritiske monsterforestillinger og hatideologer, så skal man vel se at individene bergtas av egne fantasier, blir toende, så kommer paranoiaen. Individet blir fanget av sine egne hatforestillinger. Flukten fra Sverige til Norge er en utrolig historie. Har det ikke vært for at denne også er fortalt av slike personer som Tove Smaadal, som jo selv er sentral i den norske krisesenterbevegelsen, så hadde jeg hatt vanskelig for å tro på dette. Jeg synes oppriktig synd på dem. Og igjen slår tanken meg at det som skal til for å vaksinere mennesker mot denne ulykken er: kunnskap, kunnskap, kunnskap, rasjonalitet, rasjonalitet, rasjonalitet og, ikke minst filosofi, filosofi, filosofi. Dette er unødvendig i vår opplyste del av verden. Vi har nok til å berge oss unna dette. Men så lenge vi lar det sosiale spill dominere og gir oss hen til politisk retorikk, og det blir basis for styring av samfunnet, så vil menneskenaturen ta siste stikk og da blir det slik.

 

Fra konspirasjonsteori til religion?

Jeg har noen ganger kjent på fristelsen til å gå enda lengre, og undersøke om radikalfeminismen har religiøse trekk. Nå er det jo slik at det er vanskelig å komme opp med en fullgod definisjon av religion, en som favner alt vi oppfatter å være religion, og holder utenfor alt vi ikke oppfatter som religioner. Det handler selvsagt om at kollektive ideer, og subkulturer som graviterer rundt dette, er så utrolig mangfoldige. Kanskje er religionsbegrepet ikke nødvendigvis noe adekvat tanke-verktøy for denne type studier. Kanskje man heller burde søke å identifisere fellestrekk ved nettopp ideer eller forestillinger som får så stor gjennomslagskraft at det skapes subkulturer av dem. Kollektive kulturelle forestillinger, eller memer har i alle fall et markant fellestrekk. De inneholder en særegen diskurs, språklige strukturer, egne begreper, særegen bruk av begreper. En radikalfeminist kan raskt identifiseres på begrepsapparatet. Men det samme kan en muslim, Jehovas Vitne, eller en forsker fra et bestemt forskningsmiljø. Det som kanskje også kan identifiseres er fokus på tema, og særlig ofte overfokus i bestemte retninger.

Det jeg skrev min refleksjon om «Det religiøse mennesket», kom jeg opp med en liste over seks karakteristikker som preger mange religioner. Jeg går nå gjennom denne listen og måler den opp mot radikalfeminismen.

1.    Den skaper et kulturelt sosialt fellesskap
Det er ingen tvil om at radikalfeminismen skårer full pott her.

2.    Virkelighetsoppfatning med store innslag av ikke-rasjonelle forestillinger.
Her skårer også radikalfeminismen full pott. Vi har jo akkurat sett hvordan kjerneideene om patriarkat og kjønnsmakt har sterke trekk av konspirasjonsteori. De har ingen støtte i tradisjonell vitenskapelig forskning. Vi ser også at radikalfeminismen er antivitenskapelig på den måten at de bekjemper evolusjonspsykologien, ikke med vitenskapelige argumenter, men ved sosial stempling, megafonaktivisme, og politisk korrekthet. I tillegg sklir jo denne bevegelsen over i andre lignende bevegelser som helt og fullt går inn for å «nullstille» vitenskapen.

3.    Den målbærer ofte egen ideologi eller etikk.
Radikalfeminismen har hentet mye av sitt momentum på moralsk indignasjon, bølger av moralpanikk, moralsk trakassering. Mesteparten av dette har omdreiningspunkt om mannens seksualitet på avveie. Da snakker vi selvsagt om voldtekt, overgrep, pornografi, prostitusjon og seksuell trakassering. Så snakker vi selvsagt også om vold i nære relasjoner, hvor hovedfokus er på menns vold mot kvinner. Så snakker vi selvsagt også om ugunstige kjønnsforskjeller i samfunnet.
Det religiøse trekket ved dette er den utstrakte monokausalistiske forklaringen på dette: Da er vi igjen tilbake til konspirasjonsteorien om kjønnsmaktperspektivet og patriarkatet. Særlig dette området, viser at konspirasjonsteorien fungerer som en lukket forklaringsmodell; den forklarer alt og ingenting.
Jeg vet ikke i hvilken grad det innenfor radikalfeministisk tenkning finnes noen moralteori, eller en tenkning som posisjonerer seg på en eller annen basis etisk plattform. Sannsynligvis mangler dette. Kanskje det nærmeste vi kommer er etisk relativisme. Men det er åpenbart at manifestasjon av radikalfeminisme i all hovedsak handler om moralske kommunikasjon. Spørsmålet er om dette mer eller mindre er tilfeldig opportunistisk. En gjenganger i dette er det klassisk marxistiske overfokus på undertrykkere kontra undertrykkede. I dette bildet demoniseres undertrykkerne, mens de undertrykte defineres som offer, med all rett til ubegrensede virkemidler i sin kamp. Dermed har vi identifisert en slags parallell mellom de religiøst troende /hellige/fromme, som å tilsvare den marxistisk undertrykte; de med offerstatus. Og vi har definert fienden, den religiøse satan, som undertrykkeren, som sitter på toppen av dominanshierarkiet (patriarkatet) og undertrykker. Dette kan «reverse-engineres» til en todeling av moralsk verdige og moralsk uverdige mennesker. Det at dette er akseptabelt, viser at dette ikke bremses av en tanke om et underliggende ufravikelig menneskeverd, gjeldende for alle mennesker.
Identitetspolitikk springer ut av de samme tendensene. Sortering i kjønn er jo bare en måte å sortere dominanshierarkiet på. Så kan vi gå videre til kultur, etnisitet, religion, seksuell orientering osv. Med identitetspolitikken blir en annen tendens klarere. Det er kollektivismen, og kollektiv ansvarliggjøring. På samme måte som at det en gang var OK å hate og diskriminere Jøder, fordi de «drepte Jesus», så kan man nå kollektivt ansvarliggjøre alle hvite menn, for alle synder vestlige kulturer har stått for det siste årtusenet. Og nettopp her finner vi radikalfeminismens svar på den kristne frelseslære. For det første: Du er født syndig, og er i behov av frelse fra den dag du er født. Det tilsvarer at du er født hvit mann, og bærer all den skyld dine hvite forfedre har begått før deg. For det andre så består jo selve frelsen i å bekjenne sin synd, og omvende seg fra den. Den tilsvarende radikalfeministiske frelsen er å bekjenne sin tro på de radikalfeministiske doktriner om patriarkatet, og kjønnsmaktperspektivet. Deretter handler det om å omvende seg, ikke bare slutte å diskriminere og trakassere, men også om å tre tilbake i alle sammenhenger. For nå er kvinnens tid kommet. Igjen betyr det at et individ som ikke omvender seg, ikke kan forvente seg evig straff i helvete som i kristen tradisjon, men i alle fall helvete på jord her og nå. Husk at denne ideologien allerede presser rettsstatsprinsippene, at straffenivåene er på tur opp. Vi vet ikke enden på dette. Det eneste vi vet er at individets egenverdi er i fritt spill.
En annen refleksjon er at overfokuset på mannens seksuelle «syndighet» er en klar indikasjon på biologinær moral. Det har jeg vært inne på her. Det faktum at pornografi, og prostitusjon blir sett på som nedverdigende for kvinner, men ikke for menn, taler også sitt tydelige språk om at ideologen er fanget av den biologien de selv tar slik avstand fra. Selvsagt kan man beklage at det fortsatt er slik at jenter som har flere partnere stemples, mens gutter med mange partnere bare får mer status. Og det hender det nok at radikalfeminister gjør, oppgitt som de er over mannekulturen som skal ha definert disse normene. Men hva med prostitusjon og pornografi? Det å si at kvinner da nedverdiges, er jo knefall for akkurat den samme tendensen. Selve det store banneordet «hore» kommer jo nettopp herfra. Min hypotese er at disse tendensene har sitt opphav i seksualt utvalg; biologi. Poenget er at når man er blind for dette, så ender man opp som slaver under det, f.eks. i prostitusjonsdebatten.
Om jeg skal oppsummere så tenker jeg at radikalfeminismen i all hovedsak drives av aktivisme og agitasjon på moralsk indignasjon. Det kan man gjøre uten noen som helst grunnleggende etisk plattform, refleksjon eller forståelse av menneskenatur og sosiale og kulturelle prosesser. Fordi det er selve den moralske indignasjonen som gir sosial gjennomslagskraft. Det gjør den fordi den er sexy. Den er alfa-regimets språk.

4.    Et kraftig redskap for maktutøvelse
Da er det bare å referere til det overordnede punktet. Radikalfeminismen driver med omfattende moralsk trakassering i media, og over alt hvor man slipper til. Det viser seg å ha blitt en særdeles lønnsom strategi. For samfunnet kjenner ikke begrepet «moralsk trakassering», og blir derfor forsvarsløs mot denne strategien. På den måten har radikalfeminismen definert den moralske diskursen i samfunnet. Enhver som ytrer seg kritisk mot dette risikerer ikke bare karrieren, men også å bli sosialt stemplet, eller i verste fall strafferettslig forfulgt. Jeg er blant dem som tenker at årsaken til at METOO-kampanjen har fått den formen den her, handler nettopp om frykten for å pådra seg radikalfeministenes moralske stempler.
Moralsk indignasjon, skamming, stempling og moralsk trakassering er emosjonell kommunikasjon som skapt for massemedia og sosiale media. Det er ikke nerder og analytikere som får sin arena her, det er megafonaktivister og indignerte mennesker av alle slag. Massemedia henter all sin profitt fra kommersielle annonsører. Det eneste som teller er antall annonser og bannere. Og sosiale media drives jo av liker-klikk. Effekten av dette kjenner vi jo i dag i form av tendenser til polarisering og debatter som går av skaftet. Poenget er at de som er flinke på emosjonell kommunikasjon veldig lett får sitt gjennomslag gjennom dette. Vi er vel etter hvert blitt klar over hvilket formidabelt instrument dette er for maktutøvelse.
Så går det ikke an å komme utenom at radikalfeminismen får stadig større fotfeste i akademia. Se en god beskrivelse av dette av Professor Janice Fiamengo her og her og her. Det som kan være faretruende er at dersom universitetenes ledelse og administrasjon besettes av personer fra humanistisk akademia, med en utdannelse som mer er preget av ideologi, postmodernisme og antivitenskap så risikerer vi at hele det kulturelle grunnlaget for akademia vil korrumperes og omskapes til et instrument for totalitær politisk ideologi. Om det var nazister, katolikker, eller kreasjonister, som fikk samme status, ville jo skandalen blitt åpenbar for alle og enhver. Nå er det neppe kommet så langt, og det kan være fort å overdrive virkningen av det, men muligheten er absolutt åpen for at vi her slipper inn et sosialt monster, med potensiale til å kuppe hele den akademiske sektoren og gjøre den om til radikalfeministenes svar på Islamskoler. Vi skal være klar over at det kan være en selvforsterkende effekt i dette. Jo flere som er bergtatt av ideologien, desto større gjennomslag. Jo større gjennomslag, desto flere posisjoner. Jo flere posisjoner, desto større gjennomslag. Og det gir makt, som kan fryktes og som til slutt når et kritisk nivå hvor dette driver seg selv. Dette er en parallell til det religiøse viruset. Begge deler er sosiale prosesser som spinner ut av kontroll.

5.    Kulturelle utrykk gjennom kunst, kulturelle særtrekk og ritualer
Her har jeg ikke funnet noen paralleller.

6.    Den kan være organisert
I dag er det vanskelig å skille organisatorisk mellom radikalfeminister og feminister. Dette er jo en måte å sortere på som ikke er særlig utbredt. Det snakkes om første, andre og tredje bølges feminisme. Det er lettest å knytte radikalfeminismen til tredje bølge. Men det blir heller ikke helt dekkende, da det absolutt fante radikalfeminister så tidlig som på 70-tallet. Skillet handler jo mest om personlig mentalitet. Radikalfeminismen er militant, på den måten at den i langt større grad er opptrer som en interesseorganisasjon, gjerne med en nullsumvisjon; det vi får taper de andre og motsatt. Det er en kriger-mentalitet hvor menn er definert som fiender som må nedkjempes. Feminismen, eller kanskje man kunne si «den humanistiske feminismen» handler like mye om likeverd, om likestilling, at ingen skal bli diskriminert på grunn av kjønn. Det er noe annet enn demonisering av det andre kjønnet.
Poenget med å si dette er at begge disse retningene eksisterer i de samme organisasjonene. Ja, det er organisert i et teppe av mektige organisasjoner. Men disse organisasjonene består forhåpentligvis ikke bare av radikalfeminister.

Radikalfeminismen har utgangspunkt i en ideologi og et miljø hvor ateisme er svært utbredt. Da er det jo selvsagt litt søkt å trekke frem religion, slik jeg har gjort her. Men religion er ikke noe annet enn utslag av en rekke mekanismer og tilbøyeligheter i oss alle. Da er det kanskje slik at ateisme som kun er ideologisk forankret, og som mangler den tradisjonelle basen av vitenskapelig og humanistisk forankring, etterlater et slags mentalt vakuum som kan fylles av overtro. Overtro behøver ikke nødvendigvis å bestå av det tradisjonelt overnaturlige, men kan sannsynligvis utmerket godt erstattes av konspirasjonsteori.

 

Min stemme går til mennesket

Når jeg ser på dokumentaren om kjønnskrigen, er det en ting som slår meg. Jeg opplever regelrett å synes synd på dem. For det første har de hatt uheldige opplevelser med menn. For flertallet av menn er ikke voldelige. En del kvinner i reportasjen uttaler at i stor grad har sluttet å ha med menn å gjøre. Dette er jo selvsagt at det har gjennomgått den «kursingen» ROKS har å tilby. Og her tegnes det neppe noe pent bilde av mannen. Kanskje mange av dem har hatt sin drøm i unge og naive dager. De har sett for seg familien, barna, hjemmet og den trygge gode mannen. De har sett for seg helgene foran peisen, eller TV-en, god mat, kanskje litt vin. De har sett for seg en evig blomstrende romantikk, med blomster og gaver. De har sett for seg lykkelige barn, som strutter av livsglede, og som noen ganger faller og slår seg, og pappa kommer og løfter opp, blåser på den lille og trøster. De har sett for seg feriene, til fremmede steder, sol og palmer, og barna som leker på stranden, og pappa som lærer dem å svømme. De har kort og godt sett for seg en mann som er der, som er til for dem, som ser dem, som lytter og forstår, og som lykkes med sitt gode forsett å bygge et trygt hjem, en trygg økonomi, en god familie, et utstillingsvindu, noe å være stolt av, noe å vise frem. De har sett for seg prinsen, og seg selv som prinsesse. Dette har kanskje vært den store ungdomsdrømmen som falt i grus. De fleste barn og unge skuer fremtiden via en drøm eller en fantasi. Og fantasien skaper forventinger, som regel svært urealistiske forventinger. Og ingen forteller de unge dette. I alle fall ikke på noen måte som når inn. For fantasien er så stor og den står for all mening. Drømmen kan ikke fravikes. Det er i bevegelsen fra fantasi til realitet at drømmen skaper seg om det jeg kaller for den sekundære kjønnsfrustrasjon.  Styrken på, og hvordan dette slår inn er individuelt. For noen merkes det kanskje ikke i det hele tatt. Fantasien har ikke vært så sterk, og man opplever å mestre livet på en god måte. I den motsatte enden kan fallet være dramatisk. For kanskje er det slik at signalene på den miserable virkelighet melder seg tidlig i livet. Det gjør fantasien desto større, desto mer påtrengende, desto mer fornektende. Så en dag slår realitetene inn som en eksplosjon, et fall utenfor fossen. Jeg tenker at denne erfaringen er noe som kan ramme begge kjønn med like stor sannsynlighet.

Og jeg tenker at de fleste innenfor dette miljøet har denne erfaringen. Og kanskje har de den erfaringen med flere menn. Det er jo hevdet at for noen kvinner, så blir menns vold blir en gjenganger gjennom flere forhold. Om det er korrekt eller ikke vet jeg ikke. Men om det er tilfelle kan det nok komme av flere ting. Men det kan ofte handle om at hun tiltrekkes av egenskaper ved menn som har volden som skyggeside. I en samlesekk kan kanskje dette være æres-orienterte menn, som skyter, er tøffe, beskyttende, stiller krav, sterk sosial viljestyrke, tar ansvar, er sterke og finner seg ikke å bli tullet med. I refleksjonen om Det Heroiske Mennesket er jeg inne på at menn oppnår reproduksjonsmessig suksess ved å banke hverandre. I alle samfunn er det menn som er mest voldsutsatt. Og de er overrepresentert på statistikken over drapsofre. Mann-mot-mann-vold er ikke akseptabelt men det er sexy. Mange kvinner faller for den mannevolden som rammer andre, særlig «de taperne som fortjener den». Men noen kvinner faller ofte mer for slikt enn andre. Dette er alfa-attraksjon, og det er sexy. Noen kvinner fristes altså fort til å ta menn med «pen innpakning» men som ressursmessig egentlig står svakt likevel.

Dette er en variant. Det finnes sikkert mange flere. Uansett tenker jeg at slagene er mer enn bare fysisk smerte. Det er også uttrykk for en tapt illusjon. Og her er det fort slik at den tapte illusjonen ikke bare gjelder «min mann» men alle menn. Og det som er trist opp i det hele er at verden er full av gode og snille menn som aldri slår. De vises kanskje ikke så godt men de er der. Og det som jo er enda mer trist er at disse kvinnene jo har fedre, brødre og sønner. Hva med dem? Er pappa også et monster? Er min sønn et monster? På sett og vis er kjønnskamp en selvmotsigelse. Kvinner deler samtlige av sine egne gener med menn. De tilhører samme arten. De tilhører til og med samme kulturen, ja samme familie. Tenk på mødre med slike oppfatninger som føder sønner. Hva må de tenke? Er de i ferd med å fostre frem et monster? Hvilket utgangspunkt har den sønnen? Å postulere en kjønnskamp er å erklære krig mot sine egne. Bør man gjøre det før man har en grundig analyse av hva det er som egentlig foregår og hvilke konsekvenser det kan ha? Og en grundig analyse, hva bør den bygge på? Definerte retoriske dogmer? Åpenbaringer? Eller erkjente fakta?

Poenget er at vi alle er mennesker. Vi er alle av det samme kjøtt og blod. Vi sliter alle med våre frustrasjoner. I steinalderen hadde vi en kjønnsdeling som fungerte, i alle fall sånn noenlunde. Vi hadde en kjønnsdeling som naturlig og over lang tid er utviklet og tilpasset det liv som da levdes. Ikke det at dette var noe paradis, langt derifra. Mennesket kjempet en innbitt daglig kamp, for seg selv, for sin familie og sitt avkom. Gleder og sorger fulgte tett på suksess og fiaskoer, i sanking, jakt, rivalisering, avkom og kamp om godene. Her er det vinnere og tapere. Naturen har ingen moral. Naturen er ikke rettferdig. Naturen er nådeløs.

I dag har vi skapt oss en ny sivilisasjon. Mange av disse nådeløse kampene er ikke her lengre. Men, dette har skjedd over en periode på mindre enn 10000 år. Vår emosjonelle programmering er fortsatt tilpasset steinalderen. Og det skaper våre dagers frustrasjoner.

Når jeg sier jeg stemmer på mennesket, så er det fordi jeg ser at mennesket har kommet en lang vei. For 740000 år siden var vi nær utryddet av en vulkan i Indonesia. Etter det har mennesket reist seg, overkommet sult og indre stridigheter, samarbeidet og konkurrert, utviklet kulturer, sivilisasjoner, teknologi, kunst og vitenskap.

Ja, noen av oss menn har noen uregjerlige tilbøyeligheter. Og slike tilbøyeligheter kan ikke aksepteres av et modent samfunn. Men sammen er vi mennesker, og med mindre vi biter tennene sammen og er sammen om våre utfordringer, så vil vi før eller siden gå under. For av alle typer forunderlige sorteringer vi kan gjøre av hverandre, og oppkonstruere sosial distanse og konflikt, så er vel dette den aller mest destruktive. Som i alle andre konflikter, risikerer vi en selvforsterkende dynamikk mot radikalisering. Vi har mannehatere og kvinnehatere. Det vil vi alltid ha. Men det går an å innrette samfunnet slik at det blir færrest mulig av dem. Et av de mest effektive virkemiddel mot dette er at samfunnet aldri lar seg bergta av deres retorikk. I det hele tatt, enhver politisk ideologi som inneholder hat og fiende bilder bør vi være advart mot. Og vi bør forstå og ha kunnskap om slike tema, slik at analysen kan kvele retorikken, og realitetene skinne som en sol. Vi trenger ikke konflikter i denne verden. Vi trenger samarbeid og gjensidig respekt. Så kan vi konkurrere der det er effektivt, dog innenfor rammen av sunn konkurranse.

 

Tilleggstema

Er kjønn en sosial konstruksjon?

Se også her (hvor jeg hevder en annen mening).

Dette er en diskusjon som har pågått noen tid. Og selvsagt er den kanskje både begrepsmessig uklar og ustrukturert. Biologene har for lenge siden definert kjønn som at hunner er de som har de største kjønnscellene, og hanner har de minste. På den måten er kjønn et fysisk fenomen som opptrer i naturen, og som sannsynligvis er svært biologisk lønnsomt. Men mange vil vel hevde at akkurat dette er en avsporing, fordi det er mennesker og menneskekulturer vi snakker om. Men jeg tenker at her er det en sammenheng. Og den må vi forholde oss til fra den dagen vi aksepterer at mennesket er en del av evolusjonen. Da strekker det seg en ubrutt kjede bakover fra mennesket og tilbake til den gang kjønn oppstod. Vi må ikke glemme at evolusjonen alltid bygger på det som er. Det vil si at hvert steg i utviklingen drar med seg en historie som strekker seg tilbake til tidenes morgen.

Men det er opplagt at kjønn også har med kultur å gjøre. Min forståelse av dette går gjennom det at kjønnene har ulike profiler for emosjonell programmering. Dette manifesterer seg på ulike måter i de forskjellige kulturene, men grunnmønstret går igjen. Spørsmålet er i hvilken grad det er mulig å dekomponere kulturell påvirkning fra emosjonell programmering. Jeg tror at det er en nesten umulig oppgave fordi disse vekselvirker fra den dagen vi er født. I tillegg kommer andre mekanismer i forhold til genetisk konfigurering av det enkelte individ. Så har vi tendensen til spontan segregering, i jente- og gutte-kulturer og i kvinne og manne-kulturer. Alt dette er prosesser som slynger seg i hverandre og påvirker hverandre gjensidig. Til sammen er dette det jeg kaller for et kaotisk system. Et tenkt eksperiment kunne være (det er jo totalt uetisk) å utdanne spesialtrenet personell og slippe dem løs på noen titalls babyer på en øde øy. Kanskje vi til og med kunne lage innretninger slik at kjønnet var skjult for alle sammen. De skulle skape et absolutt kjønnsløst samfunn. Det hele ville jo nådeløst blitt avslørt ved puberteten men, før man kom så langt? Hva ville være individenes interesseområder? Og hvordan ville de oppføre seg? Ville typiske gutter fortsette å leke-slåss, konkurrere og rivalisere? Ville typiske jenter, leke med dukker, samle seg i grupper og være opptatt av hverandre, roller og det sosiale samspill? Ville jenter vært mer interessert i mennesker og gutter mer interessert i ting? Ifølge den teorien jeg har skissert så tenker jeg at ja, vi ville absolutt ha sett en forskjell. Men hvor sterk den hadde vært og hvor omfattende, det er det vel ingen som kan si. Andre vil nok være uenige med meg. For det er jo mange som antar at mennesket fullt og helt formes av kulturen det er født inn i. Og man har vel påvist og er oppmerksom på at vi bevisst eller ubevisst behandler kjønnene forskjellig fra den dag de er født. Og opplagt er dette en del av det som former det enkelte individ. Og slik blir kjønnsrollene også en del av den sosiale arven.  Dette er selvsagt et stort problem i de kulturer hvor kjønnsroller er sementert inn som normer og til og med inn i det politiske lovverk. Men slik er det ikke i vår kultur, som jo er fullt og helt politisk likestilt. Og mitt retoriske spørsmål er da: hva er problemet? Vi klarer på ingen måte å bryte dette mønstret, det henger ved oss. Men er det noe stort problem? Var det ikke Frans av Assisis som bad denne bønnen:

God, grant me the serenity to accept the things I cannot change,
Courage to change the things I can,
and the wisdom to know the difference.

Visdommen ligger i å akseptere de forhold vi ikke kan gjøre noe med, eller som min venn sier: Ikke kjemp de kriger du ikke kan vinne.

Mitt store spørsmål opp i alt dette er om dette virkelig er et så stort problem. Jeg mener så lenge vi har millioner av mennesker på flukt, og tusener som dør av krig og sult hvert eneste år. Opp mot dette så ser jeg ærlig talt ikke det helt store problemet i at jenter liker rosa og gutter liker blått. Så lenge vi har et bunnsolid menneskeverd, politisk likestilling og er frigjort fra de styggeste sidene ved kjønnsrollemønstrene, så ser ikke jeg det helt store problemet. Skal samfunnet bruke tid og energi på å presse dette enda lengre? Vi må ikke glemme at det er en grøft og gå i på den andre siden. Det er den fanatiske, hvor vi utvikler nye strenge normer for hva kvinner og menn kan og ikke kan gjøre, ene og alene for å motsi de gamle kjønnsrollemønstrene. Og det bringer oss videre til neste tema.

Om friheten til å få være seg selv

Er det et mål i seg selv å viske ut kjønnsrollene? Handler ikke dette om et fundamentalt problem i samfunnet til å kunne forholde seg modent til mangfold? Hva er det? Jo det er å kunne verdsette, eller sette pris på forskjellighet, uten stereotyper og stigmatiseringer. Det handler om å kunne vite forskjell på menneskeverd, frihet og rettigheter på den ene siden og mangfold eller forskjellighet på den andre siden. Den første kategorien handler om verdier, og dypest sett moral og etikk. Den andre siden handler om vitenskap og fakta. Det er ingen formel som korrelerer disse på noen måte. En slik formel eksisterer simpelthen ikke, hverken rasjonelt eller etisk. Og, som nevnt mange ganger før, disse kategoriene kan ikke blandes.  Det modne mennesket forstår og forholder seg til det faktum at det ikke er noen nødvendig forbindelse mellom disse kategoriene. Følgelig finnes det intet holdbart rasjonelt argument for hverken å oppgradere, eller nedgradere menneskeverdet i forhold til egenskaper.

Med denne refleksjonen som bakgrunn kan det være betimelig å spørre hvorfor vi mennesker skal berøves gleden ved å være kjønn og å fremstå som kjønn. Dette er en fundamental del av egen identitet.

Husk at menn kommer fra en kvinne; er oppfostret i kjærlighet og omsorg fra en kvinne; vil alltid lengte tilbake til dette i sitt voksne liv; og således hige etter din aksept og beundring. Mange menn har ikke det samme verbale språk som vi kvinner har for å formidle kjærlighet, de trenger den fysiske nærheten for å vise at de elsker. Han trenger å føle seg fysisk forbundet til deg og motta kjærtegn fra deg. Om du gir han dette, vil han elske og ære deg. La han være mann, og tillat deg selv å være kvinne. Sammen utfyller dere hverandre og gjør hverandre enda bedre.

Kristin Spitznogle (sitat fra blogg om radikalfeminisme)

Er begjæret etter kvinnekroppen noe som er innlært av kulturen?

Jeg tror at enhver mann som evner å skille mellom følelser og fornuft, og som vet at følelser, på et grunnleggende plan, ikke kan læres, vet svaret på det spørsmålet. Og forklaringen på vår sterke tilbøyelighet til å begjære kvinnekroppen er biologisk og den er enkel. De menn som ikke var interessert i kvinnekropp ble ikke våre forfedre. Vi menn er altså emosjonelt programmert til å være veldig interessert i kvinnekropp. Kanskje er det tilsvarende spørsmålet for kvinne: er interesse for barn innlært av kulturen? Eller enda verre: Er gråt og latter innlært av kulturen? Det er noe nedverdigende i dette. For en ide om at dette er noe innlært innebærer at det også kan avlæres. Jeg oppfatter det slik at en del ekstreme feminister har slike ideer. Dette innebærer streng livslang oppdragelse for alle menn. Det er definitivt noe nedverdigende og undertrykkende over slike forestillinger. Tenk deg et lignende regime for kvinner. Du skal ikke interessere deg for barn. Du skal ikke ha fantasier om å stelle med barn. Hver gang en slik fantasi dukker opp i ditt sinn skal den arresteres, og du skal straffe deg selv. Og selvsagt må vi forby dukker, bamser og alt som minner om dette. Og kjæledyr, som jo fungerer som surrogat, akkurat som porno gjør det for menn, blir selvsagt forbudt. Er det dette som er å være menneske? Vil et menneskevennlig samfunn overhodet drive med slikt? Jeg tenker at et slikt prosjekt vil være ødeleggende for livskvaliteten i et samfunn. Sannsynligvis vil noen menn klare å undertvinge slike tilbøyeligheter i seg selv. Jeg så en gang en indisk hindu som hadde tvunget seg til å holde den ene armen rett opp i årevis. Og nå stod den der som en stokk, delvis visnet bort. Men den sto der, som et symbol på mannens mentale styrke til å undertvinge kroppen og egne tilbøyeligheter. Så ja, jeg tenker at det er mulig for noen mentalt råsterke individer, med de mentale konsekvenser det måtte få. For at dette skader er det vel neppe tvil om.  Resten av mennene spiller helt eller delvis skuespill. Og noen får ikke det til engang. Å ja, vi får en sortering her. Hvem skal belønnes og hvem skal fornedres. Det blir et sosialt spill og hykleri av en annen verden. Er det dette vi vil med samfunnet vårt? Hvorfor? Til hvilken pris? Er dette et menneskevennlig samfunn? Igjen kommer mitt retoriske spørsmål: hva er problemet? Kanskje kan man svare at dette handler om at samfunnet gjør kvinner til objekter. Her er jeg absolutt enig i at samfunnet bør være oppmerksomt på en slik kulturutvikling. Men da må jeg presisere hvilken kulturutvikling vi egentlig snakker om. For jeg tenker at det ikke er noen moralsk motsetning mellom å begjære en kvinnes kropp samtidig som hun opprettholder sitt etiske menneskeverd. Objektivisering er ignorering, eller benektelse av individets subjekt og som nødvendig følge av det, tap individets etiske verdi. Så når deler av kvinnebevegelsen hevder seg å være interesseorganisasjon for kvinner og ensidig kjemper frem saker som ødelegger livet for mange menn, og de anser ikke dette som deres problem, ja da er dette objektivisering av menn. Det enøyde kjønnsmaktperspektivet er jo også en avindividualisering av menn. Det er akkurat det samme. Individet taper sin etiske verdi, fordi det taper sin individuelle identitet. Ethvert samfunn som skaffer seg hatobjekter, forholder seg til grupper i stedet for individer driver med objektivisering.  Derfor representerer ensidige interessegrupper alltid risiko for objektivisering, og kanskje også demonisering av andre. Og risikoen går langs linjen med radikalisering og fanatisme. Et menneskevennlig samfunn vil måtte jobbe hardt for å opprettholde et kompromissløst etisk menneskeverd på tvers av alle grupper og sorteringer i samfunnet.

Det doble mannsidealet

Det doble mannsidealet er kanskje best formulert av Kristin Spitznogle:

Kvinner er dobbeltkommuniserende i forhold til hva de ønsker fra mannen. Han kommer dem i møte på de myke verdiers arena, men hun savner et ekte mannfolk - og den maskuline seksuelle dominans - på soverommet. Det er nemlig den deilige kraften i maskuliniteten som vekker henne seksuelt, men så har hun forvandlet han fra en mannlig tiger til en søt kattepus. Menn trenger å få lov til å være menn på egne premisser, og hylles for dette. Det samme gjelder naturligvis kvinnen.

Kristin Spitznogle (sitat fra blogg om radikalfeminisme)

Sosialantropolog Inger Lise Lien forteller i denne debatten på NRK Verdt å vite om en studie hun gjorde på en skole i Oslo med mye innvandrerungdom. Hun forteller at somaliske og pakistanske gutter var mer opptatt av å beskytte jenter mot trakassering. Dersom jenter (det kunne også være norske jenter), søstre eller mødre ble kalt «horer», mobiliserte de flokker på hver side som sloss mot hverandre. Norske gutter holdt seg som regel i bakgrunnen i all slik strid. For her i Norge har vi en kultur for at vold er umodent. Resultatet var at norske gutter var mindre populære og slet mer med å finne seg kjærester. Om man skulle ha en kamp om oppdragelse av kjønnene i vår kultur. Kanskje kan det være et tema for jenter: Hvorfor kan de ikke styre sin tendens til å falle for de mest voldelige av guttene? Jeg tviler selvsagt på realismen i en slik oppdragelse. Men det skader ikke å påpeke problemet.

I vårt samfunn har vi gjennom de siste århundrene hatt en fantastisk nedgang i voldsbruk. Vi har utviklet sterke normer mot vold, og vi har lært oss alternative måter å handtere konflikt på. Vold anses som å være primitivt og destruktivt. Dette skaper også et varmere sosialt klima. Ja de sosiale hierarkiene finnes fortsatt, men vi dominerer ikke hverandre så strengt lengre. Det hele er litt mer avdempet. Vi liker vel å si at vi er mer siviliserte og mer humane. Vekten er på myke verdier. Og i tråd med dette er den norske mann blitt mer feminin. Han tar i større grad til seg feminine verdier. I langt større grad tar han seg av barn, hus og hjem og han er blitt snillere. Og ideelt sett, i dag, når man kommer til sengs så er det vel juridisk forventet at mannen pent skal spørre om samtykke. Kanskje det ikke er nødvendig i de situasjoner der hun lidenskapelig drar ham inn i akten. Men hvor ofte er hun slik lidenskapelig … med en snill tøffelhelt ved siden av seg, som attpåtil maser om samtykke?

Kvinner har en emosjonell programmering som drar henne mot prinsen, den store helten, beskytteren. Alt sammen nøyaktig forutsagt av teorien om det seksuelle utvalg. Nei vi vil ikke tilbake til voldssamfunnet. Nei vi vil ikke tilbake til den gamle patriarkalske æreskulturen. Vi vil aldri akseptere voldtekten, selv ikke innenfor hjemmets fire vegger. Dette aksepterer vi ikke, og vi kjemper oss ut av det. Men noe av lidenskapen går tapt i det dragsuget. Det er kostnaden. Og den er der fordi mennesket har fjernet seg fra den virkeligheten det er utviklet for, nemlig steinalderen. Vi har ikke en emosjonell programmering tilpasset store sivilisasjoner. Derfor bruker vi fornuften til å kompensere for dette, slik at vi kan fungere også i et slikt miljø. Og uten tvil savner noen av oss lidenskapen. I smug sniker vi oss ut av landet, til fjernere strøk, der hvor utviklingen ikke har gått fullt så langt i vår retning. Menn sniker seg til Thailand, og kvinner sniker seg til Afrika. Vi forsøker oss på et «Ja takk begge deler». Og muligheten vil jo vedvare så lenge resten av verden ikke går i vår retning.

På hjemmebane er altså den norske mann nesten ferdig oppdratt. Og selv om han i alle henseender er blitt snillere enn sine medbrødre fra ute i den store verden, så er han fortsatt gjenstand for hard oppdragelse. Og ikke alle får det til. Og den norske mann taper tydeligvis terreng blant de samme damene som oppdrar. Ekteskapskrangelen, kjeftingen og utskjellingen er dratt ut i det offentlige rom. Heltestatusen er tapt. For det er kanskje noe ved den ekteskapelige krangelen, som er skremmende biologisk. Kanskje er hennes urimeligheter og fornærmelser manifestasjon av urgammel biologisk tradisjon. Evner han å stå opp for seg selv, banke foten i gulvet og si i fra at nok er nok? Den mannen som ikke en gang klarte det i steinalderen, han er ikke verdt å samle på. Den biologinære responsen er forakt. Nå er prosessen tatt ut i det offentlige rom. Den etnisk hvite arbeidshesten av en mann, har bøyd sitt hode og blitt tam. Men det redder på ingen måte situasjonen.  Tilbake står et avkledd, tannløst «monster» av det som en gang skulle forestille en mann, men som nå er gjenstand for kollektiv forakt, og selvforakt. Og det er selvsagt ikke hvem som helst mann som ender slik. Dette er de vi kan være foruten, de vi kan forbruke, de som er uten egenverdi. Det er Jørgen Hattemaker som må bære stemplet.

Og likevel er det noen som ikke kan fatte nåtidens fenomen med de mange «hvite sinte menn».

Summen av dette er en tendens. Og det er en tendens, men ikke et fundamentalt problem som berører flertallet. Tendensen er menn som taper, både på kjønnsmarkedet og dermed også karrieremessig. Disse tingene henger sammen. Samtidig er de gjenstand for kraftig oppdragelse og sjikanering fra media og det offentlige. De «kan skylde sin tilstand på seg selv», og det tolereres mindre fra dem enn fra innvandrermenn.

Det sier seg selv at dette skaper et ulmende raseri, og til syvende og sist terrorisme.

Realmakt fordelt på kjønn, hvem vinner?

Jeg har tidligere nevnt at jeg ikke uten videre aksepterer en unyansert fremstilling av fortiden, som et patriarkalsk system hvor menn hadde all makt og kvinner var ingenting. Jeg nevnte Kleopatra, og den berømmelige dronningen av Saba, som jo etter sigende besøkte Kong Salomo, og som fikk en mottagelse like bra som enhver annen statsleder på denne tiden. Jeg finner ingen reservasjon, eller i det hele tatt refleksjon i forhold til hennes kjønn. Og dette skjer midt i superpatriarkalske gammeltestamentlige Israel. Det forteller meg at rangering av kjønnene ikke kan ha vært basert på noen sterk ideologi, generelt basert på kjønn.

Når jeg snakker om realmakt, så handler det om evne til innflytelse på de sosiale omgivelsene. Det som går igjen er at menn har de synlige formelle leder-posisjonene. Men et maktregnskap handler ikke bare om det formelle, men også om reell påvirkningskraft.

Her vil jeg først påpeke at innenfor ethvert sosialt rangeringshierarki så finnes det mange sosiale lag. Ingen kan påstå at det noensinne har vært slik at menn fyller de øverste lagene, mens de nederste består av kvinner. I hvert sosialt lag befinner det seg både menn og kvinner. Jeg kjenner ikke så mye til Saudiarabisk kultur. Men Saudi-Arabia er vel det landet hvor kvinnediskrimineringen er mest påtagelig. Her skulle jeg gjerne likt å sett samspillet mellom Ahmed Hattemaker og en av landets mange prinsesser. Jeg gjetter at hattemakeren ligger langflat og blir dominert av prinsessene. Det forekommer kvinner i alle sosiale lag. Det er en av grunnene til at jeg snakker om alfa-regimer. Jeg tenker at det er sjelden, kanskje aldri at alfa-regimet bare kontrolleres av menn.

Ordtaket sier at «det står en kvinne bak hver mann». Det er neppe tilfeldig. Dette er en erkjennelse. Historien er full av mødre som gjennom sosiale intriger greier å få sine sønner helt fram og opp. Eksempler kan være Alexander Den Store og ikke minst, Nero. Kvinner har gjennomsnitts bedre sosial kompetanse enn menn. De dominerer ofte det sosiale univers. De har jevnt over større sosialt nettverk, og flere sterke sosiale allianser. De er flinkere til å manipulere og mindre sårbare i forhold til rangering. Kurven for sosial rangering slakkere og bredere for kvinner. Dette gjør at kvinner, og kvinners nettverk, både innsetter og avsetter ledere.

Generelt kan man kanskje si, at status-menns naturlige maktbase er mer orientert mot det fysiske universet. Det starter med egenskaper som størrelse og fysisk styrke, som jo er eldgamle biologiske markører. Så har vi territorium (eiendom), teknologi, og videre over på kompetanse og økonomi. Alt dette er områder hvor realitetsorientering er en helt vesentlig suksessfaktor. Men en vesentlig nyanse må nevnes. Det er bare et fåtall menn som når alfa-status. I lagene under er nytteverdi helt avgjørende. Da handler det om å skape seg sitt liv ved hjelp av å være til nytte for andre, enten kroppsarbeid, eller via kompetanse og spesialarbeid, eller via underholdning, forretingsteft osv. Og igjen, alt dette baseres på realitetsorientering. Realitetsorientering, krever våre kognitive kapasiteter: observasjon, logikk, analyse, hypotesedannelse, naturvitenskap; evne til å la sine forestillinger forme etter hva naturen svarer. Alt dette kan ha fremelsket en preferanse for «ting» som en slags motsetning til kvinners preferanse for «mennesker». Alt dette er en nøyaktig forutsigelse basert på refleksjonen om det reproduserende mennesket; seksuell seleksjon. Men igjen er det vesentlig å poengtere at vi snakker gjennomsnittsforskjeller. Det er store overlappinger og de individuelle forskjellene innenfor kjønnene er mye større enn gjennomsnittsforskjeller mellom kjønnene.

Uansett tenker jeg at det, i de fleste kulturer, etableres en usynlig maktbalanse, basert på feminine og maskuline krefter. Det er en helhetlig dynamikk i dette. For å opparbeide og opprettholde et alfa-regime kreves det kompetanse på hele spektret, fra teknologi, våpen, produksjon, verdiskaping til det sosiale samspillet som sveiser samfunnet sammen, og over i det sosiale spillet om posisjoner og generelt sosial kapital. Men kunne nok spørre en historiker, men jeg tenker at i samtlige regimer som har eksistert, så har kvinner spilt en rolle, enten i kulissene eller også mer i front. Det gjelder også alle de undertrykkende regimene som har vært, enten vi snakker om Romerriket fra eldre tider, alle moderne eksperimenter som Nazi-Tyskland, Pol Pot, Sovjetunionen. Test det ut. I samtlige regimer har kvinner eksistert som en del av undertrykkerregimet, og vært nådeløse støttespillere. Til og med i den nåtidige vulgariserte kampen mot kvinneundertrykkelse, står kvinner i fronten for undertrykkelse av prostituerte, og i mer eller mindre ledtog med noen av verdens mest kvinneundertrykkende regimer i de muslimske landene. Når kulturenes «kollektive ansvar» skal tildeles, er ikke kvinnen frikjent.

Poenget er at kvinner kan maktspill. De har alltid vært på banen, og de har alltid påvirket utviklingen, og de har vært en del av denne utviklingen, på godt og på ondt.

Når det er sagt, så er jo likevel kvinnekampen berettiget. Da handler det om kjønnsrollemønster, som jo er sementerte tradisjoner, gjerne med biologiske røtter. Det modne mennesket evner å riste på hodet og se at dette ikke er kompatibelt med utfordringen til moderne sivilisasjon. Her er jo likestillingen kommet langt. Men fordi kulturen enda ikke har tatt de biologiske mekanismene inn over seg, blir den siste delen av dette prosjektet, som er kulturomformingen, underminert. Mennesket har ikke vokst fra biologien. Den ligger der fortsatt og styrer vår atferd. Dersom vi ikke forstår disse mekanismene vil vår innsats på området bli ineffektiv.

Er det en virkelig en ulykke å bli født som jente i de skandinaviske kulturer?

Det modne mennesket hever sitt blikk og konstaterer at det er ikke lett å være menneske. Jeg tenker meg at steinalderkvinnen, der i sin hule, når hun er mett etter en vellykket dag, og alle er trygt tilbake og sover. Da kunne kanskje fantasien og bildene komme. I sine fantasier kunne hun kanskje drømme om hauger av mat og drikke som aldri tok slutt, en lykkelig tilværelse på mathaugen, slik at hun kunne sitte rolig noen dager, slappe av og se utover. Og kanskje hun også fantaserte om guder som leget alle sykdommer, og bortkomne sønner, som kom hjem igjen. Og kanskje gudene også kunne holde mennene litt i øra, slik at de ble litt snillere.

Men det er ikke bare steinalder kvinnen. Reis rundt i verden og se på mennesket som strever, som sliter, er frustrert og som drømmer seg bort fra sine frustrasjoner og sin misnøye med tilværelsen. Men har mennesket noen gang kommet dit at alle frustrasjoner og all misnøye er en saga blott? Vil vi dit … egentlig? Selv i vår rike, fredelige og likestilte del av verden, så matres vi av misnøye og frustrasjoner over et liv som ikke blir som vi ser for oss i fantasien.

Det er et paradoks at vi i den rikeste og mest likestilte delen av verden har størst fokus på misnøye med mannen og frustrasjon over en likestilling som har kommet for kort. Kanskje er dette et velstandsfenomen. De vonde tingene blir så mye vondere fordi vi har livsoverskudd til å dvele ved dem. Vi mister perspektivene og blåser problemene opp til mega-størrelser.

Sett i perspektiv har den skandinaviske kvinnen det svært godt. Det vil ikke si at alt er perfekt. Hun er fanget i en perfeksjonsspiral, ledsaget av dårlig menneskesyn. Man er ikke noe verdt dersom man ikke er vellykket. Og kanskje hun også frustrert over det tapte feminine. Hun kan ikke gå inn i den kvinnerollen hun så ofte drømmer om i hemmelighet, være fristerinne, hegne om mann og barn, la seg overmanne av en sterk og trygg mann. Nei livet er ikke uten humper, man må prioritere og av og til stemmer ikke livet med glansbildet.

Men livet er ikke uten frustrasjon, ikke for noen. Her er det kanskje jevnt fordelt mellom kjønnene, bare med forskjellig innhold.

Jeg har hørt antydet at kjønnene kommer stort sett likt ut i såkalte lykke-undersøkelser i Skandinavia. Noen ganger har jeg hørt antydninger om at kvinner skårer høyere. Men jeg vet ikke, for det er vanskelig for kvinner og menn å bedømme hverandre, på grunn av empatiske feilslutninger med basis i forskjellig profil på emosjonell programmering. Men jeg kunne ha tenkt meg et tankeeksperiment at du skal fødes inn i vår del av verden, i vår tid. Hvilket kjønn ville du valgt? Jeg tenker at de fleste ville hatt som mål og leve et godt, meningsfylt og langt liv. Hvilke kriterier ville vi da ha valgt å undersøke? Det vi ikke vet er hvilken status vi vil få. Vi kan med andre ord havne alle steder i det sosiale hierarki. Jeg har ikke mye forskning å vise til i forhold til forhold mellom livskvalitet og kjønn relatert opp mot sosial rangering. Her er hva jeg tror.

På toppnivå i vår del av verden er det ikke noe forskjell. Her er det ikke begrensinger og begge kjønn har like muligheter til å forfølge sin drøm. På mellomnivå er jeg mer usikker. Kvinner har bedre sosiale nettverk, men blir fort dobbeltarbeidende. Selv om jeg tror akkurat dette problemet er overdrevet i vårt samfunn. Først og fremst er jo automatiseringen kommet svært langt. For det andre tar jo gjennomsnittsmannen sine tak i langt større grad enn i tidligere generasjoner. For det tredje driver jo menn fortsatt mer med vedlikehold, hage og bilstell. Jeg tenker at den beste måten å måle dette på er å se på personlig fritid. Med det mener jeg tid og innsats den enkelte bruker på seg selv, uten at det har noe med egen- eller familiens opprettholdelse å gjøre. Eksempel på slike aktiviteter kan være se på fotballkamp, underholdning (alene), spille spill, shoppe, pynting (den overdrevne utover vanlig hygiene), snakke med venner/venninner i telefon, jentekveld med rødvin, lese bilmagasiner, eller moteblad, syklubben, spiller golf, jakt og fiske osv. Vi driver mye med slikt i Norge. Men er det noe forskjell i tid og innsats i forhold til kjønn, og hvordan varierer dette med sosial status? Er det bare min personlige erfaring at damer spiser langsommere, kler seg langsommere, bruker lengre tid på badet? Hvor mange ganger har jeg ikke sett gubben sitte frustrert i bilen og venter på at fruen endelig skal bli ferdig og komme? Tids og innsatsregnskapet hadde vært interessant å se forskning på. Det samme gjelder forbruk. Ja menn er fortsatt på inntektsstoppen. Men hva med forbruket? For det er vel det som betyr noe. Jeg har aldri sett undersøkelser på det. En måte å gjøre det på er å studere totalomsetningen til kjønnsspesifikke butikker her i landet. Mitt inntrykk er jo at de fleste butikker i et kjøpesenter ikke fanger min interesse. Jeg synes det hele bugner over av damesko, parfyme, dameklær, smykker, interiør og dill dall. Selvsagt finner jeg butikker med mannsklær også, og en gang i blant elektronikk. Men det er mitt subjektive inntrykk. Hvordan fordeler det personlige forbruket seg mellom Ola og Kari Nordmann?  Jeg er klar over at dette er vanskelig å måle fordi at det er vanskelig å sortere forbruket på den måten jeg skisserer. Når hun kjøper dill dall på interiørbutikken så går det jo på en måte til familien, selv om ingen har bedt om det, eller ønsker seg det. På samme måte, når han kjøper en minnepinne, så er jo det noe hele familien kan dra nytte av. Så dette er vel vanskelig å forske på men neppe umulig.

På noen områder er det vel opplagt en fordel å være kvinne på sosialt mellomnivå. Ved skilsmisse har hun fortsatt den beste muligheten til å sitte igjen med hus og barn. Men det viktigste er kanskje at hun nesten alltid tar med seg hele det sosiale nettverket. Risikoen for at mannen blir sittende igjen med skam og sosial svarteper er langt større enn 50 %. Og kanskje er denne formuen av langt større betydning enn den økonomiske.

Dersom man havner i det nedre sosiale sjiktet er det mitt inntrykk at man kommer langt bedre ut av dette som kvinne enn som mann. Kvinner har en langt større empatisk appell å spille på, de har bedre sosialt nettverk, og de har media og myndigheter på sin side. Lavstatus-menn havner fortere i rus, kriminalitet, fengsel og ulykker. OK, jeg har ikke belegg for å si at det er slik. Men med den kunnskapen jeg har, så er det ikke tvil om hvilket kjønn jeg ville valgt på dette nivået. Jeg ville blitt kvinne.

OK, nok spekulasjon og tankeeksperiment. Når man måler lykke og livskvalitet går man gjerne på lister av den typen jeg har laget under. Og her finnes det jo målinger og statistikk man kan ty til, og som gir indikasjoner.

1)   Dødsfall i selvmord: Menn er overrepresentert, men kvinner gjør flere forsøk.

2)   Ofre for drap: Menn er overrepresentert

3)   Ofre for vold: Menn er overrepresentert

4)   Kriminalitet: Menn er overrepresentert på kriminalitetsstatistikken

5)   Dødsulykker: Menn er overrepresentert

6)   Fengslede: Menn er i klart flertall

7)   Andelen barnløse menn ligger nå rundt 25 % mens andelen barnløse kvinner er under 12 %.

8)   Livslengde: Kvinner lever 4 år lengre

Summen av det hele er at vi i alle fall ikke har noen klare indikasjoner på at menn lever bedre liv i vårt samfunn enn kvinner. Tvert imot. Dersom jeg skulle ha tatt det valget i dag, så tror jeg at min sannsynlighet for et meningsfylt liv ville vært størst som kvinne. Og, som mann har jeg langt større sannsynlighet for å ende opp med et miserabelt elendig liv. Det er ikke så veldig forskjellig fra steinalderen, hvor fremvoksende tenåringsgutter fra den nederste delen av attraktivitetsskalaen, mest sannsynlig ble jaget ut av flokken.

 

Toksisk maskulinitet

Dette begrepet er hentet fra amerikansk psykologi (Toxic Masculinity) og betegner ekstremvarianter av mannlig maskulinitet i form av adferd som er destruktiv både for vedkommende selv og omverdenen. Min umiddelbare refleksjon er at dette handler om alfa-identitet. Ur-alfaen er av den type vi ser blant menneskeaper i dag. Det handler om størrelse, styrke, brutalitet, dominans, nulltoleranse, signalspråk, narsissisme osv.  Jeg har tidlig vært inne på kjønnsradikalisering. Dette handler om gutte- og mannskulturer hvor maskuline normer dyrkes frem, ukorrigert i en type ekkokammer. Det beste eksemplet på slike kulturer er i fengsler. Det er også å bemerke at menn som ikke når opp på disse egenskaper, naturlig søker seg bort, om de ikke blir ekskludert. Det er en god grunn til det. Kommer de seg ikke unna, overlever de neppe. Dette er et viktig poeng. For det betyr at overlevelse i et slikt miljø avhenger av at man matcher disse egenskapene og evner å sette seg i respekt. Det betyr at dette er en overlevelsesstrategi. Er man i tradisjonelle fengsler, eller i tradisjonelle gruvemiljø, eller fiske-miljø så gjelder mye av dette, i forskjellig grad. Fengsler er verst. Dette handler om menn på biologisk autopilot. Det sies at dette ledsages av følelsesmessig avstumpethet. Jeg tenker at det er feil. Her er store innslag av aggresjon og stolthet. Det er de uttrykkene som vises frem. Men selvsagt handler dette også om frykt. Man har bare et annet ord for det. Man kaller det for respekt. Det som dyrkes frem og forherliges er de psykopatiske trekkene. Jeg tenker også at dette med medfølelse er mer nyansert. Her finnes også lojalitetsbånd, og man beskytter hverandre innenfor sub-grupper. I dette finnes det sterke allianser med tilhørende lojalitetsbånd. I slike settinger er empati et godkjent uttrykk. Vi har også heroisme, særlig i forhold til kvinner og barn der det er aktuelt. Det at det utvikler seg f.eks. homofobi i slike miljøer, har å gjøre med dydssignalering; moralsk indignasjon. Da handler det om å finne egnede grupper eller individer å knytte dette opp mot. Det som er tabu er å avsløre sårbarhet. Det betyr at gråt, overdreven varme og omsorg tones kraftig ned. Skam skjules og nevnes ikke for noen.

Det er også verdt å merke seg at utvikling av kognitiv kapasitet i form av analytiske egenskaper ikke stimuleres i slike miljøer. Her er intuisjonen; autopiloten suksesskriterium nummer en. Det er det jeg kaller for biologinærhet. Atferden må flyte, være umiddelbar og direkte. Dette er sexy, og det skaper alfa-beundring. Dette handler om forholdet mellom intuisjon og kognitiv kapasitet. Det å måtte ty til tenkning og analyse er et svakhetstegn. Ubevisst vil pupillene utvide seg når vi tenker så det knaker. Dette er også et ufrivillig frykt-signal. Sannsynligvis utnyttes dette ubevisst og oppfattes som svakhet. I slike miljøer er dette hypersensitivt. Dette er blåkopier av apekulturer. Derfor skyves analytikere raskt ut av miljøet. De hadde ingen plass i apeverdenen, da blir de et fremmedelement i villdyrets verden. Da er faren tilstede for at det oppstår en patologisk mangel på kognitiv kapasitet. Pannelappen blir for lite stimulert. Dermed svekkes det kognitive som skulle vært der som en buffer for moden handtering av følelser. Da har man mindre å gå på for utvikling emosjonell regulering. Man får kort lunte og tåler ikke utfordringer.

Det hevdes ofte at kvinnehat er en del av dette. Jeg tenker at det også er mer nyansert. Det skjer åpenbart kjønnsradikalisering i slike miljøer og kanskje kan det slå gjennom. Men jeg tror mer på alfa-identifikasjon som handler om et image, der en gir inntrykk av vilje til å «vasse i kvinner», at man er beundret av kvinner. Det vil si at det lett oppstår en oppfatning av kvinner «som forbruksvare». Man skryter indirekte eller direkte, gjerne om tresifret antall partnere, noe som gir følelse av status og beundring. Virkeligheten er jo ofte ikke slik. Menn som kommer i forhold med kvinner vil sjelden bli beundret mer enn en kort tid. Kvinner gjennomskuer det tiltrekkende alfa-glansbildet og begynner å kommentere svakheter og utilstrekkeligheter. Slike kommentarer kan ofte være aggressivt ubehagelige. Her er det viktig å ta med seg hvordan kvinners atferdsmønstre kan forverre hele prosessen. Jeg har en hypotese om at kommunikasjonsformen som er utviklet i kvinnekulturer avviker så pass mye fra det vi ser i mannskulturer at det i seg selv skaper inkompatibilitet. Man forstår ikke hverandre. Om man kobler dette til mekanismene jeg har beskrevet over, så mangler mannen plutselig det sosiale og språklige repertoaret som skal til for å matche kvinnens utfordringer på en adekvat måte. Det han sitter igjen med er kort lunte og sin fysiske overlegenhet. Da er veien til fysisk vold kort. Og det skjer selvsagt alt for ofte. Men jeg er kritisk til at det å være voldelig mot kvinner er at alfa-ideal. Tvert imot: en mann som mister besinnelsen og banker partneren, vil naturlig skamme seg over dette. For her brytes en viktig æreskodeks. I et matcho-miljø er heroisme en vesentlig del av dette bildet. Det å denge løs på noen som er svakere enn seg selv skårer ikke alfa-poeng. Tvert imot. Blir dette kjent, risikerer han alt fra sanksjoner til utstøtelse. Endelig er det noen i miljøet som ser sitt snitt til å gjøre en heroisk gjerning. Det består i å «banke synderen» og ekspedere han «bort fra flokken». Jeg tror at enhver mann som slår kvinner, vet dette. Grunnen til at han slår er ofte mangel på selvkontroll, en dyp fortvilelse over å mangle virkemidler til å møte utfordringen med. Det er villdyret som har styringen. Det er aggresjonen som mangler en kognitiv bremse.

Når alt dette er sagt om problemene rundt mannlig maskulinitet på avveie, så tenker jeg at uttrykket «toxic» er uheldig. Dette gjelder særlig i vår tid når begrepet er i ferd med å etableres i mer populistiske miljøer. Risikoen er at vi får en vulgærversjon av dette som forbindes med alt som har med maskulinitet å gjøre. Og vi får en holdning hvor menn generelt oppfattes å forgifte tilværelsen. Akkurat dette er det jeg er redd for at radikalfeminismen vil gripe fatt i og bruke for alt hva det er verdt. Et eksempel på dette finner du her.
En annen assosiasjon jeg fikk når jeg kikket på dette temaet er følgende: Gutter har rykte på seg for å være mer bråkete, mer ufokuserte, mer fysiske og uregjerlige enn jenter. Dette er forskjeller man observerer fra barnehagen av. Det er kanskje ikke så sort-hvitt som jeg fremstiller det her, kanskje en tendens som nå og da overdrives. Selve begrepet skal visstnok ha oppstått tidlig på 90-tallet, utenfor feministiske miljøer. Dette kommer fra menn som har sett problemet innenfra. Poenget er at problemet nok har blitt observert også av feminister, men at det senere har blitt knyttet til dette begrepet.  Men det å se problematikken fra radikalfeministisk ståsted innebærer en risiko. Det handler om ideologien om «blank slate». Ifølge denne ideologien blir mennesket født som en blank tavle, og at det mennesket blir handler om sosial innlæring. Følgelig handler bråkete gutter om sosial patologi som indoktrinerer gutter med kjønnsroller i tråd med patriarkatet. Følgelig fortsetter tankerekken med at det er mulig å overkomme denne kulturelle slagsiden og sosialisere gutter til å bli «som jenter». I og med at forskjellene vises allerede i barnehagen, blir da teorien at denne patologiske påvirkningen begynner svært tidlig og fungerer ubevisst. Dette er en teori som er milevis fra den hypotesen jeg kommer med. Skillet er velkjent. Det handler om at jeg tar biologiske faktorer med i ligningen. Det er ingen benektelse av sosiale kjønnsroller. Men det handler om helhets-forståelsen av mekanismene bak alt dette. Så har jeg tatt meg den tanken at dersom min hypotese er nærmere virkeligheten, noe jeg tror det er gode grunner til å anta, så vil utvikling av metoder og praksis basert på gale forutsettinger kunne skape risiko for å gjøre mer skade enn gavn. Det som kan ha skjedd er grovt sett at gutter i oppveksten blir gjenstand for mer sosial kontroll og inngripen enn jenter. Det vil si mer «oppdragelse», flere korrigeringer, problemer med å mestre kravene, osv. noe som igjen skaper mindre mestringsfølelse, lavere selvfølelse. Gutter underlegges et regime med trange rollemønstre som hindrer den autonome naturlige delen av et guttebarns utviklingsprosess. Der finnes utallige hypoteser på hvorfor gutter stadig taper terreng i vestlige utdanningssystemer. Det er neppe en årsak, men her kan vi pirke bort i noe som kan ha med saken å gjøre.

Jeg tenker at en fremgangsmåte som handler om sterk sosial kontroll for sosialisering av gutter til jenter, er dømt til å mislykkes. I stedet ville jeg foreslått andre fremgangsmåter mer i tråd med hvordan jeg forstår dette. Da handler dette om mangfold og en optimal balanse mellom fri lek/utfoldelse, segregerte aktiviteter og samlet aktiviteter. Det at gutter og jenter leker sammen, fungerer likestilt på samme arena er svært viktig for sosial punktering og at gutte- og jente- kulturene avdempes. Men samtidig må der finnes spillerom for gutter til å være gutter og følge naturens egen oppskrift på lek og utfoldelse. Jeg har dyp respekt for naturens løsninger. Det å påtvinge og frisere naturen er sjelden en god ide.

Så har jeg tenkt på dette med arbeidsplasser. Det er ikke bra med segregerte miljøer. På de arbeidsplasser jeg har vært på har det alltid vært blandingsmiljøer. Det jeg oppdager med meg selv er at jeg, i yrkessammenheng blir «kjønnsblind». Det vil si at jeg sjelden reflekterer over kollegaens kjønn, rent profesjonelt. Vi har noen roller å fylle, vi har våre kompetanseområder og vi har oppgaver som skal løses. Og det fungerer som regel utmerket. Det er ikke det samme som å si at jeg ikke noen ganger, også på arbeidsplassen, kaster øynene på kvinner og finner dem tiltrekkende. Men det forblir i min indre private sfære. Det har ingen adekvate uttrykk i den sosiale sfære, og det lever jeg svært godt med. Min erfaring, og forståelse er at slike miljøer er de mest gunstige for begge kjønn. Da hevder jeg altså også at rene kvinne-miljøer heller ikke er så bra. De har neppe potensiale til å utvikle seg så synlig ekstreme som en del rene mannsmiljøer. Men definitivt sliter de med sitt.

Jeg tenker at fengsler, gruve-miljøer eller fiske-miljøer i stor utstrekning, over lange perioder er kunstig i forhold til menneskets naturlige levevis. Et unntak finnes, det er menn i krig. Sannsynligvis er dette da en strategi for overlevelse og suksess på slagmarken. Men forhåpentligvis blir det mindre behov for dette etter hvert som utviklingen går sin gang. Det modne samfunn bør søke å innrette det slik at det blir mindre av ensrettede mannsmiljøer. Våre dagers fengsler, særlig de amerikanske, er ekstremt kontraproduktive i forhold til å skape samfunnskompatible mennesker. Jeg har en mistanke om at det at man «lar dette skje» handler om sanksjonisme, og til syvende og sist, aggresjon. Pedofile overgripere er jo kjent for ikke å samsvare med slike matcho idealer i det hele tatt. De er som regel ikke multikriminelle. De er med andre ord ikke kompatibel med den typiske alfa-kulturen. Eneste grunn til å slippe slike aggressive miljø løs på dem handler om sanksjon og hat. Uansett er summen av dette at menn i fengsler blir ødelagt, og enda mindre i stand til å bli kompatible samfunnsborgere. Det er en tap-tap strategi for alle parter, bortsett fra de som nyter andres lidelse.

Når alt dette er sagt, så tenker jeg at rene kvinnemiljøer også er et problem. Jeg har mistanke om at det meste av radikalfeminismen har utgangspunkt i rene kvinne-miljøer. En ting er at dette blir ekko-kammer. Men det verste er kanskje problemet med at det feminine fortolkningsskjema ukritisk anvendes på mannlige uttrykk og atferd. Det samme skjer jo i mannsmiljøer. Utallige ganger har jeg hørt menn uttale at feminister handler om «gamle hurper og stygge kvinner som ikke får seg noe». Repeter gjerne det jeg sier om kjønnsradikalisering. Dette er det maskuline fortolkningsskjema anvendt på kvinners atferd. Og jeg vil tenke at de fleste kvinner både kan bli oppgitt og forbannet over en slik vulgær fortolkning av problemet. Men vi skal være klar over at dette går begge veier. Jeg kaller dette for «den empatiske feilslutning». Vi tenderer til å tro at «alle tenker og ser verden som meg». Utallige ganger tar jeg meg i å gremmes når jeg ser kvinners forsøk på å fortolke menns indre. Samtidig forsøker jeg å benytte slike feiltolkninger til å utvikle kompetanse på det feminine fortolkningsskjema. Det jeg ser er at kvinner er langt mer reflektert på dette med roller, hva som er min plass, hva som forventes, hvordan jeg kan fylle min plass i dette, og ikke minst på det sosiale spill. Og de fortolker ofte menn til å drive med det samme. Den maskuline mann er ofte ikke der i det hele tatt. Han har lavere sosial kompetanse. Han mangler nyanser i språket. Atferden har større innslag av språkløse impulser. Store deler av spillet er ikke satt ord på.

Når jeg snakker om sosial punktering, i denne sammenheng, så handler det i stor grad om det å utvikle konstruktiv dialog mellom menn og kvinner. Det er en dialog som starter med å utvikle gjensidig respekt og likeverd. Og det starter med å utvikle felles referanserammer for kommunikasjon. Vi må arbeide med å innse at våre egne fortolkningsmodeller har svakheter og at vår forståelse er feilbarlig. Det gjelder begge veier. Den som får det privilegiet være med på en slik prosess har større mulighet til å utvikle kompetanse på problemet. Det innebærer også muligheten til større forståelse og ikke minst anerkjennelse av det motsatte kjønn. Det innebærer muligheten til å innse at problemet nok kan dempes, men at dette alltid vil være en utfordring som vil henge ved oss mennesker. Da gjelder det også å mobilisere viljen til å ta ansvar for dette og leve med det så godt man kan, på det nivå man er, og gjøre det beste ut av det, både for seg selv og sine medpassasjerer på denne livets reise.

Den siste åpenbaring: Kvinnens primære kjønnsdrift er aggresjon

Jeg har spandert mye innsats i et forsøk på å forstå og reflektere rundt det fenomenet radikalfeminismen representerer. Jeg har sannsynligvis en høyere fokus på dette enn gjennomsnittet. I skrivende stund befinner vi oss midt i en stor sosial revolusjon, som vil gå inn i historien med merkelappen #METOO. Men dette er jo bare en manifestasjon av en rekke sterke brytninger som rir vestens samfunn. Og mye av dette henger sammen. Jeg, og flere med meg, har samlet det under merkelappen: postmodernisme. Jeg har skrevet en egen refleksjon om dette, og finner meg nå midt i en serie med blogger hvor jeg reflekterer over fenomenet. Det var under arbeid med bloggen som heter «postmodernisme 5», at jeg kom over en tematikk som ble avgjørende for meg. Jeg tror jeg har ervervet meg en dyp innsikt, som jeg akkurat nå synes å ane er et aldri så lite filosofisk gjennombrudd for meg selv. Det kjennes i alle fall slik ut når jeg nå skal forsøke å sette ord på det.

Min blogg, med navn «postmodernisme 5: Mannfolk for dummies», burde kanskje fått ny tittel. Kanskje burde den hete «Kvinnfolk for dummies», for her dukker det altså opp en dypere innsikt, som er så dyp at selv kvinner sliter med å sette ord på det. Bloggen handler om et intervju på britiske Channel 4, hvor den canadiske professoren i psykologi Jordan Peterson, intervjues av revolverjournalisten Cathy Newman. Dette kan du lese om i bloggen. Det som var mest spennende for meg, var jo alle de debattanalysene som fulgte i etterkant av dette. Blant annet denne, som er et intervju med den danske psykolog-eksperten Louise Mazanti. Temaet er nettopp det omtalte intervjuet, fordi det det har skapt masse furore i sosiale media.

Når en reflektert kvinne, som ikke er rasende snakker om dette, så bør jeg lytte. For her kan det være mye innsikt å høste. Jeg formulerer det på denne spesielle måten, ikke for å stigmatisere kvinner, men for å påpeke det faktum at hver gang dette fenomenet manifesterer seg, så er det i form av sinte kvinner. Da er det vanskelig å føre den dialogen som skal til, for å erverve seg innsikt. Jeg har, for lenge siden, forstått at radikalfeminismens basis drivkraft er aggresjon. Jeg har til og med postulert en forklaring på dette, som jo handler om krisesenterbevegelsen og hvordan den bringer hjelpeapparatet i nærkontakt med de utallige kvinner som utsettes for vold. Dette gir et skjevbilde av menn, som så generaliseres og som i sin tur gir grobunn for generelt mannshat. Men akkurat dette intervjuet har fått meg til å tenke at selv dette kan være manifestasjon av langt dypere biologisk mekanisme. Mazanti, og mange andre med henne, bekrefter at den grunnleggende drivkraften er aggresjon.  Hun sier at hun selv kjenner dette, og uttrykker at dette er noe som ligger i alle kvinner, og som vi trenger å ha en intelligent dialog om. Hurra, sier jeg og nå er jeg koblet på, med alle mine intellektuelle øyne og ører, full av nysgjerrighet og forventinger om at forståelsens øyeblikk er like om hjørnet. Men så, her og et par minutter utover, så snakker hun på en måte som både forundrer og skuffer meg. Dette er en intelligent samtale, men det betyr ikke at dette kan gripes fullt ut rent intellektuelt. Det sitter dypere, det er noe kroppslig, som ikke enkelt lar seg fange intellektuelt. For meg er det forunderlig og paradoksalt at disse ordene kommer fra en av vår tids mest reflekterte kvinner. For nettopp kvinner har jo ry på seg for, i langt sterkere grad, kunne sette ord på sine følelser, enn vi menn. Og her har vi en av de mest reflekterte av dem. Jeg skal ikke si at hun melder pass. Sannsynligvis har hun mye mer å komme med, i en dypere samtale, men her sirkulerer hun rundt dette. Og flere ganger når hun refererer til dette dype, så snakker hun om det kroppslige og håndbevegelsene markerer dette med å referere nedover. Det fikk meg inn på følgende spor:

Biologiens sol skinner sterkest på kvinnens reproduktive utrustning. Den biologiske kampen om reproduksjon, sentreres nettopp her. Mannens seksuelle begjær har dette som sentrum. Dette er den mannlige seksualitetens endelige biologiske mål. Men så oppdager vi jo at kvinnens grunnleggende biologiske oppgave er å forvalte denne utrustningen. Det innebærer jo et fundamentalt behov for å beholde kontrollen over den. Hjernen blir, i dette spillet, bare et verktøy for å oppnå akkurat dette. Hjernen er innrettet for å spille ut sin rolle som portvokter for hennes reproduktive maskineri.

Akkurat her kan det være på sin plass å ta et sideblikk på vår nærmeste slektning, sjimpansen. For her er en vesentlig forskjell opp mot mennesket, som jeg først nylig ble klar over. En sjimpansehunn er forholdsvis ukritisk i forhold til hvem hun parrer seg med. Jeg hørte en gang følgende observasjon: En av de litt mer laverestående hannene var kanskje smartere enn sjimpanser flest. For han ble gjentagende ganger observert, mens han pisket opp stemningen, ertet andre sjimpansehanner på hverandre. Dermed fikk alfa-hannen det travelt med å gjenetablere roen i flokken. Når disse tumultene pågikk, så var luringen på og parret seg med hunner, uten at alfa-hannen oppdaget det. Dette forteller oss at slaget om seksuell seleksjon i en sjimpanseflokk står mellom hannene. Og selvsagt er alfa-hannen svært nøye med å vokte på hunnene slik at ingen andre slipper til.

Hos oss mennesker er dette mønstret på mange måter snudd på hodet. Det er nyansert, men her er konkurransearenaen flyttet over til hunnenes gunst. På et vis er dette en slags naturens egen demokratisering. Hunnen velger hvem hun slipper til. Og da sier det seg selv at dette blir en del av drivkraften som driver frem kognitiv kapasitet og intelligens. Men det har en kostnad. Kostnaden er at dersom hun forhindres fra å utøve denne naturens fullmakt, så er dette så dypt kroppslig forankret i henne at det skaper en dyp frustrasjon. Dette er kvinnens dypeste primære kjønnsfrustrasjon. Den emosjonelle responsen på at denne kontrollen trues er aggresjon. Derfor tenker jeg at kvinnes mest sentrale kjønnsdrift, ikke er seksualiteten, men aggresjon. Aggresjon er organismens viktigste verktøy i forsvaret av biologiens reproduktive sentrum.

Oppdagelsen av at den mest sentrale feminine kjønnsdriften er aggresjon, er fundamental. Men vel så viktig er oppdagelsen av den nære koblingen det er mellom dette og reproduksjon.

Som en bakgrunn vil jeg påpeke noe som jeg har gjentatt mange ganger før i andre sammenhenger. Det er erkjennelsen av at naturen fullstendig amoralsk. Naturen kjenner ingen rettferdighet eller barmhjertighet. Den er vilkårlig opportunistisk, nådeløs og brutal. Derfor er det ingen moral i denne naturens spill med oss. Hverken kvinner eller menns biologiske innretning har noe gudgitt moralsk stempel på seg. Dette er villdyret i all sin villskap og råskap. Kvinnens biologiske linser er laget, ikke for å like-behandle, men for å forskjellsbehandle. Kvinnens dypeste biologiske impuls er nådeløs diskriminering. De begunstige forherliges, mens de mindre heldige demoniseres. Og det er her raseriet kommer inn, som en del av forsvaret av kontrollen over det reproduktive maskineriet.

På den måten har kvinnehjernen en sterk medvirkning i utformingen av mannen og menns kvaliteter.

Denne type problematikk vil vokse med utvikling av sivilisasjon. Det som gjør sivilisasjonen mulig er kognitiv kontroll over villdyrets mørkeste sider. Og her er det at det feminine villdyret stanger og vil ut, håpløst inkompatibel med sivilisasjonens etiske idealer. Det er kanskje ikke tilfeldig at radikalfeminismen har oppstått i den mest humanistiske kulturen, i det mest humanistiske øyeblikk i denne klodens historie. Det skjedde ikke i Babylon. Det skjedde ikke i den gammeltestamentlige jødiske kulturen, hvor patriarkatet nærmest ble oppfunnet. Det skjedde ikke under Romerrikets åk og kvinneundertrykkende regime. Det skjedde ikke i muslimske kulturer som endte opp med å ta patriarkatet til det ekstreme. Det fremstår som et paradoks at den radikalfeministiske bevegelse har oppstått, og har sitt største momentum, i den mest likestilte kulturen som noensinne har eksistert på denne kloden.

Her kommer forklaringen: For det første handler det om at velstand skaper færre begrensinger, dermed tenderer vi mot økende biologinærhet (dekadanse). For det andre er det fordi det feminine villdyr her har noen skyggesider som er fullstendig inkompatibelt med humanistiske verdier. Dette skaper den dypeste kognitive dissonans. Den er kollektiv og den kan rett og slett ikke kles i språk fordi den er grunnleggende moralsk forkastelig, sett med humanismens linse.

Hva er det som er det egentlige problemet? Da starter jeg med å påpeke at et viktig prinsipp i vår kultur er «likhet for loven». De regler som gjelder for meg, gjelder også for deg. Min og din oppførsel bedømmes juridisk sett ut fra akkurat de samme reglene. Dette er en dyp verdi vi har utviklet i vår kultur. Dette har nær sammenheng med vårt syn på likeverd, rettferdighet og ansvar. Vi diskriminerer ikke mellom mennesker, og vi har stygge sosiale stempler på de som driver med slikt.

Da må vi se dette idealet opp mot dyptliggende biologiske mekanismer, hvis grunnleggende handler om nettopp diskriminering. Dette har jeg best satt ord på i denne refleksjonen om seksuell trakassering. Poenget er at en persons handlinger ikke lengre bedømmes etter objektive kriterier, men etter om vedkommendes tilnærmelser er velkomne eller ikke.  Og for å gå videre med dette: det blir ikke en voldtekt dersom hun ønsker hans tilnærmelser velkommen. Hennes følelser overfor ham, avgjør om dette er en hellig- eller blasfemisk handling. Hennes emosjonelle respons avgjør om han er en helt eller et monster. Da er det heller ikke tilfeldig at helten ser ut som supermann, mens monstret er heslig og frastøtende.

Reglene endres avhengig av hvem som er involvert. Handlingen i seg selv kan hverken bedømmes eller karakteriseres objektivt. Innenfor humanistisk moralsk tenkning er dette dypt umoralsk.
I en sosial kontekst hvor denne dype biologiske responsen står som en grell motsigelse mot alt det humanistiske tankegodset vi stor overfor, så utgjør dette en så stor trussel mot sosial og mental integritet at det utgjør en latent risiko for utvikling av psykologiske- og sosiale patologiske forsvarsstrategier. Dette er sosialpatologi. Det er selve den sosiale prosessen som er på et sykelig spor.

Kanskje er har selve velferdsstaten vært med å bidra. Vår kultur har vært fokusert på menneskeverd, menneskerettigheter, frihet, individualitet og den har fremskaffet alt dette i form av velferd, goder og rettigheter. Dette trekker de fysiske begrensingene lengre bort fra et flertall av oss. Det gir biologien større spillerom. Derav det såkalte «norske likestillings-paradokset» Mot alle ideologiske odds hoper det seg opp med menn i ingeniør- og tekniske yrker, og kvinner i sykepleier og omsorgsyrker. Kanskje er radikalfeminismen en manifestasjon av den samme effekten. Det er en reell risiko for at velstand fører til dekadens. Dekadens er karakterisert av mindre rasjonalitet. Altså lavere vilje til å bruke kognitiv kapasitet. Det vil si at biologien får økende gjennomslagskraft. Og i forbindelse med kjønn og seksualitet så kommer en uløselig biologisk knute opp til den sosiale overflaten. Og den ser ikke pen ut. Louise Mazanti snakker om feminismens mørke skyggeside. Det er kanskje akkurat det vi har snakket om. Men selvsagt har vi en tilsvarende maskulin skyggeside. Det er mye, og den er ganske synlig om omdiskutert i vår kultur. Også her handler det om aggresjon, rivalisering, dominans osv. Men fokus her er kjønnsdriften. Maskulinitetens mest sentrale kjønnsdrift, er nettopp seksualdriften. Og kanskje til noens overraskelse så vil jeg hevde at dette ikke bare handler om tilgang til reproduktiv kapasitet, men også om egenverdi. Her vil jeg rette oppmerksomheten på det som er skrevet her. Det handler om selvfølelse. Det har igjen kobling til dypere mekanismer i oss, som kan tilskrives parental seleksjon. Det å oppfatte seg som utvalgt, som en av naturens begunstigede, som innenfor verdighetssirkelen, er i seg selv en berusende stimulans. Det er en bekreftelse på likeverd, respekt, ja rett og slett på at man «er noe». Den mentale kapital som bygges av slike erfaringer, er gull verdt i kampen om status og rivalisering. Menn som taper i dette, taper ikke bare en reproduktiv mulighet, men også viktige våpen i slaget om status, makt og posisjon. Dette er sannsynligvis en viktig påvirkningsfaktor for utforming av det sosiale hierarkiet. Men det går lengre enn som så. Den som er usikker på sin status, og på denne måten tester det ut, tar en formidabel risiko. På samme måte som Den sorte enkes hann-utgave som er mye mindre enn hunnen, risikerer å bli spist, risikerer menneskehannen sosial katastrofe. For om han ikke er utvalgt så risikerer han en sosial rekyl som i seg selv kan ødelegge resten av livet. Da har vi jo koblingen tilbake til kvinnens aggresjon og den sosiale vold som kan følge i kjølvannet av dette. På et vis er jo dette også sosial kannibalisme, fordi hun ved å «gjøre anskrik» kan skåre verdifulle sosiale gevinster på dette. Denne risikoen er så stor at den møtes med en biologisk motstrategi. Derav menns notoriske tendens til å overdrive troen på seg selv. Følgen av dette er et jevnt trykk av ikke-utvalgte menn, som i sin biologiske blindhet prøver seg, og dermed uforvarende nører opp det kollektive feminine raseri. I tillegg har vi alle de strategier som er nevnt under Menns konkurransestrategier, som jo i all hovedsak er drevet av seksuelt begjær, inkludert de mørkeste sider som er voldtekt og overgrep.

Det vi ser her, er altså at vi har en slags biologisk kjønnsknute som ikke lar seg løse av all verdens ideologi, religioner, humanisme eller ideer om etisk menneskeverd. Alt dette er i konflikt med grunnleggende biologiske realiteter. Men kanskje er det største problemet med dette vår manglende evne, eller motvilje til å erkjenne problemet. Vi sliter med å se villdyret i hvitøyet. Dette kan være forklaringen på den massive motviljen som radikalfeminister har mot biologiske vinklinger på problemet. Det blir rett og slett en del av forsvarsstrategien. Husk at aggresjon har andres lidelse og destruksjon som mål for primærstrategien. Enhver vinkling som truer med å blokkere denne utladningen, blir en trussel mot at tilfredsstillelsen ved at primær forløsning kan finne sted. Derav motviljen mot og å søke å utlade denne aggressive energien på en mer konstruktiv måte. Dette har potensiale til å overta rollen som kvinnens primære kjønnsfantasi. Seksuelle fantasier kommer i annen rekke. Det primære er fantasien om den totale ydmykelse og knusing av de menn hun hater.

Den mannlige seksualiteten, i seg selv redefineres som syndig. Det gjelder da menn som ikke er utvalgt, og det er kanskje et flertall. Kampen mot pornografi og prostitusjon kan, i tillegg til sexmonopolisering, også ha komponenter av dette som drivkraft. Og vi har jo sett antydninger til at bare det å se på en kvinne, virker provoserende. Ord som «bikinivoldtekt» er lansert. For meg virker det nærliggende å tenke at dette ikke handler fullt så mye om kvinner ve og vel, som om demonisering av den mannlige seksualitet, i seg selv, i enhver manifestasjon. Og selvsagt forsterkes dette av andre mørke sider av villdyret; forakten for svakhet og ikke minst geriatrisk forakt. Det er de svake og eldre menn som byr så inderlig på aggressive fristelser. Så kan vi kanskje legge på det ambivalente forholdet til alfa-mannen, som på den ene siden lokker frem supermann- og prinse-fantasiene, men som på den andre siden skuffer med sine psykopatiske trekk.

Det hatet som hos noen kvinner kan utvikles som følge av dette, får selvsagt en rekke negative utslag. Feminin aggresjon slår ut i et primært mønster av psykisk- og sosial vold. I den grad det er fysisk handler det som regel om vold via proxy. 

 

Det å reflektere over dette åpner altså for den muligheten at vi her har å gjøre med uløselige biologiske realiteter. Dette kommer ikke til å bli borte, uten at vi friserer det ut av selve menneskenaturen. Det kan det bli lenge til, kanskje aldri.

Erkjennelsen er at vi er nødt til å se villdyret i hvitøyet, og bli klar over hva som er der. Så hva gjør vi med det? Skal vi begrave humanismen? Jeg tenker at å begrave humanismen innebærer at vi gir opp det store menneskelige sivilisasjonsprosjektet. Vi overlater menneskekulturene til tilfeldigheter. Jeg tenker at sannsynligheten da er større for at mennesket til slutt overmannes av globale utfordringer i kø, og til slutt blir borte. Dessuten innebærer det å forlate humanismen at vi gir opp de moralske standarder som vi tror har bidratt til den suksess vi tross alt har hatt på denne kloden.

Alternativet er altså å opprettholde humanismen, vår kultur og våre moralske standarder. Men det fordrer at vi, i tillegg til å se villdyret i hvitøyet, tar på oss den byrden det er å handtere dette sivilisert, går videre i vår sivilisasjon, vel vitende om de kollektive biologiske skavanker vi må dra med oss på vår vei. Det innebærer at vi må ofre. Det er ikke bare menn som må oppdras. Menneskehetens store sivilisasjonsprosjekt har ingen gratispassasjerer. Kvinner er ikke fritatt fra å bære sine byrder inn i dette.

Det er da jeg lanserer den tenkningen at, jovisst er mannens seksuelle drivkraft opphav til svært mye lidelse i vårt samfunn. Seksualitet på avveie er i all hovedsak «en manne-ting». En stor del av villdyrets manifestasjon i mannen handler om pervertert seksualitet. Og da snakker jeg ikke om pervertert i vanlig forstand. Jeg snakker om de manifestasjoner av dette som, på en signifikant måte fungerer destruktivt for en selv eller de som treffes av den. Mannens forsakelse kan formuleres slik: Du må være villig til å avstå fra enhver form for seksualitet som virker signifikant destruktivt på dine omgivelser. Avdemp din tendens til å dyrke dette frem i fantasien, og motstå fristelsen til å omsette det i praksis.

Så kan mye sies og tenkes om kunsten å forvalte egen seksualitet på en måte som ikke bryter med dette.  For det er en kunst, en balansegang. Og det handler ikke minst om å utvikle kompetanse, både på egen seksualitet, men også den generelle samfunnskompetansen på området. Og selvsagt må vi innse at dette aldri vil bli fullkomment. Menn vil falle for sin egen seksualitet, om og om og om igjen. Samfunnets ansvar blir å innrette det slik at omfanget blir minst mulig og at skadene begrenses mest mulig. Jo høyere kompetansenivå i befolkningen, desto nærmere kan vi komme utopien om problemets fravær. Men husk, som jeg har vært inne på: et samfunn som er bevisst på, og dyrker frem menneskeverd, vil kunne forvente seg bedre resultater. Og det handler ikke bare om mannens bekreftelse på egenverdi, men også om den moralske bevisstheten generelt. Det er bare sadister og sinte mennesker som ønsker andres lidelse. For alle oss andre, så er det å bli skyld i andres lidelse, en stor belastning.

Men så kommer det revolusjonerende. Det er appellen til at kvinner må ta ansvar og at deres offer er vel så stort. Det vi har oppdaget er at kvinnens primære kjønnsdrift er aggresjon. Og det endrer spillets karakter fullstendig. Aggresjon på avveie er også en kvinne-ting. En stor del av villdyrets manifestasjon i kvinner handler om pervertert aggresjon. Og igjen så knyttes bruken av pervers-begrepet seg til manifestasjoner som virker destruktivt på en selv eller de som treffes av dette. Kvinnens forsakelse er: Du må være villig til å avstå fra enhver form for aggressivitet som virker signifikant destruktivt på dine omgivelser. Avdemp din tendens til å dyrke dette frem i fantasien, og motstå fristelsen til å omsette det i praksis. Men det går enda lengre enn som så. Vis mindre rygg til Jørgen Hattemaker. Del mer av din gudommelige anerkjennelse også med ham. Hjelp til med å utvikle hans opplevelse at også han, med hele seg og sin menneskelige ufullkommenhet er velkommen i den hellige sirkel av medmennesker. Metoden å gjøre dette på må utvikles. Men jeg tenker at det å utvikle intellektuell forståelse av de egentlige mekanismene som er i spill her; se villdyret i hvitøyet, er en viktig komponent her. Tiden er kommet for ekte likestilling. Kvinnen må selv ut i det ukjente, kaoset, møte dragen der ute, og temme den.

Det å ofre er å påta seg en byrde, en lidelse og være villig til å bære den. Lidelsen er en del av bagasjen vi alle må ha i ryggsekken på vår vei gjennom livet. Og, som sagt, naturen er ikke moralsk. Disse byrdene blir aldri rettferdig fordelt. I korte trekk går ofret ut på at vi menn må ta større ansvar for å tøyle vår seksualitet. Men samtidig må kvinner, ta større ansvar for å tøyle sin aggresjon. Ofret er å avstå fra den tilfredsstillelse som forløsning av aggresjon lover.
Det fort nærliggende for en lavstatusmann som meg å hevde at Jørgen Hattemakers byrde er vond å bære. Noen menn vil sannsynligvis tidlig måtte konstatere at de ikke er utvalgt, at deres muligheter til å komme nær en kvinne er mikroskopisk. Han kan aldri prøve seg, men bare håpe på at han en gang blir sett, utvalgt og får glede av signaler som ikke er til å misforstå. Men, som sagt er sannsynligheten ofte forsvinnende liten. Jørgen Hattemakers offer handler om å akseptere dette, finne måter å handtere det på, uten å tråkke på, eller krenke kvinner. Også for lavstatusmannen er det en viktig visdom å ikke slippe raseriet fritt frem. Dette har jeg reflektert over her. Men samtidig har også kvinner et offer å gjøre her. Lavstatusmannens seksualitet er ikke en synd i seg selv. Her finnes det muligheter, både innenfor teknologi, pornografi og prostitusjon, som kan være med å lette på dette, og gjøre livet mer levelig. Det er på ingen måte en erstatning. La oss slippe å høre alfa-kvinner hovere over dette. Selvsagt er det ingen fullkommen erstatning. Alle vet og skjønner dette. Man tar det man har og gjør det beste ut av det.

La oss slippe en strøm alfamenneskets fordømmelse og moralske indignasjon. Det er alfa-menneskets offer, det er kvinners offer. Motstå fristelsen til å forakte og demonisere de som ikke kan forsvare seg selv. Motstå fristelsen til å overdramatisere, skåre billige moralske poeng. Motstå personangrep og bring saklighetsnormene tilbake til heder og verdighet. Adresser krenkelse av menneskeverd og dårlig menneskesyn.

Igjen, den biologiske kjønnsknuten løses ikke på denne måten. Dette er ikke «den endelige løsning på problemet». Men det demper lidelsen for hverandre, vi bevarer menneskeverdet, og vi utvikler forståelse i stedet for fordømmelse.

Nå vil noen kanskje reagere på at det her skjer en viss forflytning av ansvar. Jeg vil heller si at her likestilles ansvaret. Jeg skammer meg ikke over at jeg gjør akkurat det; peker på kvinners ansvar. Viktigheten av dette ble jeg klar over da jeg så denne videoen. Selvsagt blir det motbør fordi dette undergraver offer-rollen. Men husk hva offer-rollen egentlig er. Det er en barnerolle. Den arketypiske sosiale rollen er barnet som appellerer til sine foreldre. Det er interessant dette. Enhver huskatt driver med en atferd som villkatter skjønner lite av. Hele livet driver den med en atferd som bare kattunger driver med i «den virkelige verden». Den maser om mat, kos, stell og søker trygghet. Voksne villkatter driver selvsagt ikke med slikt. På den måten kan en livslang overdrevet omsorg forhindre utvikling av modenhet. Det å få påpekt at «også du har et ansvar», er en appell om å bli voksen, få seg en identitet. Analysen videoen jeg snakker om peker på at det er akkurat det mange kvinner er i desperat behov av. Det er en grunnleggende forutsetning for nettopp likestilling. Og kanskje fyller den noe av den tomheten som kvinner kan oppleve, og som de så alt for lett fyller opp med aggresjon. Min oppfordring er: ta deg sammen og bli et medmenneske.

Det modne samfunn må sannsynligvis utvikle en strategi som skaper flere medmennesker og færre mot-mennesker. Akkurat nå går utviklingen i gal retning. Det radikalfeministiske prosjektet er i ferd med å rive vår kultur i filler. Og merk: dette var den mest likestilte, humanistiske og vellykkede kulturen som noensinne har eksistert. Hvilken verden ønsker du at dine barn og barnebarn skal komme til? Noen ganger mistenker jeg radikalfeminister for å være så forblindet av sin aggresjon at de ikke stiller dette spørsmålet. Det å skape en sivilisasjon, for oss selv og våre etterkommere handler mindre om å slå hver andre i hodet med moralske diktater, men mer om kompromiss, «godt nok» som Per Fugelli, snakket om. Det handler om viljen til å tåle meg selv og mine medpassasjerer på denne livets reise, selv om ikke alt går på skinner. Det vil det aldri gjøre. Og hurra for det, sier jeg. Vi mennesker er laget for utfordringer, og våre skavanker bringer oss sammen. Bli med å flire av livet du også.

 

Tillegg 1: Venus og mars snakker forbi hverandre

Det er et velkjent problem at vi snakker forbi hverandre og at mange sosiale prosesser går av hengslene nettopp på grunn av kommunikasjonsproblematikk. Da har jeg kommet opp med den hypotesen kommunikasjon på tvers av kjønnsgrensene kan være mer sårbar for dette, enn kommunikasjon mellom individer av samme kjønn. Jeg hekter denne hypotesen på  fortolkningsteori, da spesifikt at de to kjønnene tenderer til å utvikle gjennomsnitts avvikende fortolkningsskjema. Kommunikasjonsproblemet oppstår fordi menn mistolker kvinner med utgangspunkt i mer maskulint baserte fortolkningsskjema. Og motsatt, at kvinner mistolker menn med utgangspunkt i feminint baserte fortolkningsskjema.
Hypotesen baseres videre på teorien om projeksjon, som jeg har beskrevet her. Derfor foreslår jeg navnet «kjønnsprojeksjon» på denne mekanismen. Da handler det altså om tendensen til å tillegge andre de samme mentale egenskaper som en selv innehar.

 

Hypotesen på hvorfor avvik i fortolkningsskjemaer oppstår, kan sorteres på følgende måte:

1)   Gjennomsnittsforskjell mellom kjønnene i den emosjonelle profilen(biologisk)
Denne hypotesen baserer seg på at kjønnene rent biologisk har avvikende utfordringer, og at dette har skapt avvikende seleksjonstrykk på atferd, og at i den grad atferd påvirkes av det emosjonelle systemet, så avsetter dette seg i den emosjonelle profilen.

2)   Gjennomsnittsforskjell i hvordan kjønnene blir møtt i tidlig barn og oppvekst. Det kan igjen føres tilbake til både kultur og dypere emosjonell programmering.

3)   Kulturforskjeller som følge av spontan kjønns-segregering. 

Dette er faktorer som kan samspille og ikke minst skape vekselvirkninger. Denne type effekter er beskrevet her.

Videre utdyping:

1)   Kjønnskulturer
Jeg har tidligere skrevet om spontan kjønnssegregering her. Her har jeg også vært inne på at slike segregeringer åpner for at subkulturelle prosesser utvikler forskjellig retning. Følgelig, etter hvert som dette blir mer og mer sofistikert så kan altså kjønnene i gjennomsnitt utvikle avvikende kompetanse på kommunikasjon eller dialog (i tillegg til sosial interaksjon). Dette skaper igjen en viss inkompatibilitet som ligger der og skaper humper i kommunikasjonen.
Jeg har mange ganger tenkt at radikalfeminismen egentlig gjenspeiler noen av de humper jeg kjenner igjen fra forhold jeg har vært i. For å ta et, konstruert for anledningen, men ikke ulikt konflikter jeg kjenner meg igjen i: Hun foreslår at nå er det på tide med en skikkelig ferie. Her kan kanskje jeg svare at det bergenser seg, for vi har ikke så mye penger, og at de pengene vi har, vil gå med til utgifter jeg vet vil komme. Vaskemaskinen holder på å ryke, og både clutch og registerreim må byttes på bilen. Hun hører ikke forklaringen, hun hører bare «at jeg ikke vil». Og det kan være nok til at jeg får servert en anklage om at jeg ikke prioriterer familien, at jeg er egoistisk, at jeg holder pengene for meg selv, ja til og med at jeg har planer om å gå ut av forholdet. Min respons på dette, er (kanskje) en typisk manns respons: en årsaksforklaring. Det er det noen kvinner kaller for «mansplaining». Så jeg forklarer om pengene vi har i banken, en hel lektyre om registerreimer på eldre biler, og hva som kan skje om vi lar det skure, om usikkerheten på jobben, om tilbakeslaget i kampen for å stige i gradene osv.  men at jeg foreløpig ikke klarer å tjene nok penger på kort nok tid, til at vi kan klare en slik luksus uten risiko for å sette oss i store problemer. Men hele poenget med «mansplaining» er at det hun hører er en meningsløs ordsalat. Hypotesen er at gjennomsnitts-kvinnen legger større vekt på aktørisme. Altså, jeg kan, men jeg vil ikke. Og når jeg ikke vil, så handler det om fortolkninger av meg og mine indre motiver. Det jeg sier tolkes altså som manipulasjon, og det gjør saken enda verre. På et slikt stadium i kommunikasjonen går det gjerne temperatur i dialogen. Jeg blir forbannet fordi jeg oppfatter at hun ikke tar inn over seg noe av det jeg har sagt. I tillegg fortolkes det hele i en kontekst jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i. Hun blir forbannet fordi jeg åpenbart manipulerer, at jeg ikke prioriterer og forsøker å beholde alle pengene for meg selv.  Når først affekten tar oss begge, så eskalerer det hele over i konfliktuniverset, og det går gjerne så langt at vi ikke husker hva som startet det hele.
Mønstret her er altså at menn i gjennomsnitt er mer ingeniørtenkende, og fokuserer på de «tekniske utfordringer», mens kvinner i gjennomsnitt er mer magi-tenkende og fokuserer på sosiale utfordringer. Den feminine fortolkningen er altså fokusert på vilje og hensikt, mens det som kommer ut av munnen er mer eller mindre smarte måter å spille dette ut på. For slik fungerer det i det sosiale univers. Hun gjør en empatisk feilslutning og fortolker mannen ut fra samme referanseramme. Og her er ikke responsen kompatibel med de sofistikerte kutymer som finnes her. Og det tenner aggresjonen.
Den maskuline fokuseringen er derimot fokusert på kausalitet, teknisk forståelse og de muligheter og begrensinger dette gir. Den har større fokus på det fysiske univers. Og mannen gjør en empatisk feilslutning og tror at også hun ser verden ut fra denne mer ingeniørtenkende referanserammen. Så når hun ikke «forstår enkle sammenhenger» oppfattes hun som «dum».
Nå setter jeg selvsagt dette satt på spissen. For, rent karikert så gjenspeiler det noe som kan friste til å kalles for et toksisk forhold. Da tenker jeg at forholdet ikke er basert på likeverd, men på en arketypisk prins/prinsesse relasjon. Det er idealiseringen av det romantiske forhold, hvor prinsen i tillegg til å disponere ubegrenset med ressurser, også er den store helten som går gjennom ild og vann, bare for henne. Prinsessen er, i tillegg til å være uimotståelig vakker og ung, også uskyldig. I denne uskyldighetsrollen ligger også et ideal om ignoranse. Og det igjen gir forholdet sin skjeve tone av paternalisme. Han er den mektige som kan alt, vet alt og gir alt. Herav koblingen mot aktørisme. Det som kommer ut av prinsens munn er hans vilje. Det er ikke noe som heter begrensinger.
Igjen, dette er satt på spissen. For dette handler overhodet ikke om at hun mangler, hverken kognitiv kapasitet eller modenhet til å ingeniør-tenke sammen med mannen. Når jeg refererer prinsen og prinsessen, så snakker jeg om en arketyp. Da snakker vi «villdyret». Og hva ser hunndyret, når hun ser en mann som problematiserer og lister opp alle mulige og umulige begrensinger? Jo, hun ser i alle fall ikke prinsen. Hun ser ikke en som er helt og går gjennom «ild og vann». Hun ser ikke alfa-hannen. Hun ser en stusselig kar, som ikke klarer å hanke inn ressursene så raskt og effektivt som hun vil. Det å kave for å holde seg økonomisk flytende, er ofte et nullsumspill opp mot tid. «Han er på jobb hele tiden og har ikke tid til familien».  Da er mannen på maks. Enten går kapasiteten til tid for familien, eller den går til å skaffe resurser. Lav kapasitet gjør at det ikke eksisterer et balansepunkt som tilfredsstiller begge behov på samme tid. Det at et slikt nullsumspill i det hele tatt eksisterer er et symptom som effektivt løfter ham ned fra prinserollen. Og for villdyret er det ingen mellomting. Hun snur fra tilbedelse til forakt i løpet av sekunder. Ordene som ikke kan formuleres: «Du tjener ikke pengene fort nok til å dekke alle mine behov». Ingen tenker alt dette, ingen resonnerer. Dette er kun villdyret og dets forakt. Og forakten fremkaller edder og galle. Når ukvemsordene begynner å falle, urimelige karakteristikker, og stempler han ikke kjenner seg igjen i, så faller hans magiske prinsimage sammen. Det er et hardt slag for mannen, og det betyr den endelige slutten på den magiske, og helt urealistiske romantikken. Han som skulle være den som var som en gud for henne. En som hun beundret, nesten tilbad, forgudet og så opp til. Hun var den som, ikke bare så ham som den store prinsen, men som holdt ham frem, i venninneflokken og over alt hvor hun kom til. For slik hever man sin feminine status i det sosiale univers. For da er hun utvalgt, berettiget og har «en mektig prins» i ryggen. Det gir ressurser hun kan «flashe» med, og ytterligere forsterke sin status. Og det er jo utrolig, for nettopp dette fungerer som en katalysator som igjen smører maskineriet slik at mannens sosiale fremgang forsterkes ytterligere. Men dette tenker ingen. Dette er villdyrets språkløse spill, utviklet gjennom utallige generasjoner. Så, når forakten kommer og signaliseres, da treffer det mannen effektivt på det såreste punktet. Men det vet ikke han. Han kjenner bare at han blir aggressiv og at magien i forholdet for lengst er blitt borte. Faren for en nedadgående spiral blir dermed overhengende.
Jeg sier at dette er en karikatur av et toksisk forhold. Det toksiske i det er at begge sider lar villdyret spille seg uhemmet ut. Det er basert på arketypiske impulser som ligger i oss. Det finnes kun en medisin mot slikt: ta i bruk fornuften.
Så hvordan ville en slik samtale forløpt mellom to menn, eller to kvinner? For å starte med kvinner. Her mangler jo jeg kompetansen som skal til. Det er spørsmål om å bruke penger på oss selv, som vi egentlig ikke har. Kanskje en respons kunne være av typen: «Det var en kjempegod ide. Det må vi få til. Du fortjener det virkelig.» Det vil si en hundre og ti prosent tilslutning, kanskje ned i dypet, vel vitende om at det er lite realiserbart. Og man kunne gå videre med drømmerier og fantasier om ferien. Og så senere tatt det steg for steg. Fordelt oppgaver, slik at forslagstilleren var den som endte opp med å se på konto/ inntekt og fremtidige utgifter og oppdage at regnestykket ikke henger helt sammen. Er dette manipulasjon? Vel, om vi tar en Mann-mann-versjon av dette, så hadde responsen vært noe nærmere det jeg startet med til å begynne med. Og motparten ville ha forstått, tatt det inn over seg, og kanskje kommet med forslag om ekstrajobb, eller spare inn på noen utgifter og utsette det hele til neste år eller noe slikt. Poenget er at begge disse strategier fører omtrent til handtering av de samme utfordringene. Det er bare det, at som mann mot dame, så ligger ikke den sosialt sofistikerte responsen som førstevalg på autopiloten. For dette handler om kompetanse, som er utviklet så langt og så sofistikert at det, for en kvinne bare kommer intuitivt, automatisk, uten resonnement, uten anstrengelse. Og det kan være nok til å kunne ta ned en slik ball uten å utløse villdyrenes rasende spill med hverandre. Den empatiske feilslutningen her, handler om: hvorfor kan ikke gjennomsnittsmannen bare gjøre det samme? Det krever to ting av oss: Vi må ingeniør-tenke om mekanismene som får dette til å flyte så lett, og innse den empatiske feilslutningen: Det er ikke alle som har denne kompetansen, og menn har den i mindre grad enn kvinner. For det andre kreves det at vi etablerer vilje til forståelse. Det er den etiske siden av dette. Det handler om viljen til å forstå at ressurser, kompetanse og talenter er forskjellig fordelt blant oss mennesker, og om viljen til å arrestere villdyret: «Nei jeg vil ikke forakte».

2)   Gjennomsnitts kjønnsforskjeller på interesse og fokus
Det biologiske kompromisset i et parforhold handler om at mannen kan tilby ressurser, mens kvinnen tilbyr det reproduktive maskineriet.
Om vi nå kobler dette over til kjønnskulturer, så er det vel ikke å ta munnen for full når jeg sier at kvinne-kulturer utvikler en sterkere fokus på sosiale prosesser, på sofistikert sosial interaksjon. Her er det også rivalisering og hierarkier, men arenaen har omdreiningspunkt om sosial kapital. Men her kommer også alt det andre inn i bildet, fysisk kapital (ungdom og utseende), og økonomisk kapital, ressurstilgang. Mannskulturer er mer synlig på rivalisering, men dette går mer på prestasjoner, praktisk kompetanse (dermed også mer teknisk fokus), men også på popularitet hos kvinner, fysisk kapital (høyde, stemme, utseende), og selvsagt også sosial kapital i form av makt og status.
Dette fører både til et seksuelt og økonomisk spenningsforhold mellom kjønnene. Menn søker å melke kvinners reproduktive maskineri. Kvinner søker å melke menns produktive maskineri. Dette spenningsforholdet er biologisk bygget inn i oss. Og det driver kjønnene til forskjellig fokus. Om vi legger til grunn at voldtekt er umoralsk og alltid har blitt sett på som umoralsk i alle kulturer, så er det kun en vei som leder mannen til «paradis». Det er gjennom å imponere kvinnen, lokke henne med ressurser og status. Menns fokus tenderer da mot veier til rikdom, makt og berømmelse. For det store flertall av menn, som ikke oppnår alfa-status handler dette om hardt arbeid, utvikling av kompetanse, realitetsorientering, ingeniørtenkning og rasjonalitet. Menns toksiske skryt handler om meritter, rikdom og kvinnelige erobringer. Kvinners fokus er langt mer på det sosiale spill. Det har jeg reflektert over her. Det er vesentlig å poengtere at kulturutvikling er dynamiske prosesser. Selv om disse mentalitetsforkjellene ikke er så markante, så tenderes de til å selvforsterkes i den sosiale prosessen. Sterk segregering utgjør derfor en øket risiko for at det utvikles toksiske kulturer, både kvinnelige og mannlige. Men, uansett, på grunn av spontan kjønnssegregering vil vi alltid ha slike effekter, hvor kompetansen differensieres mellom kjønnene. Kanskje kan vi ta oss den tilleggshypotesen at noe av dette kompenseres ved at gutte- og jente-kulturer gjennomlever tenåringsfasen, hvor interaksjonen mellom gruppene er mer intens. Det er åpenbart at det er i denne fasen at noe av dette kan normaliseres, ved at man opparbeider seg kompetanse på den motsatte kjønnskulturen. Men, allerede på dette stadiet er det jo forskjell på «kong Salomo» og «Jørgen Hattemaker». Lavstatus-gutter, eller gutter som ikke er alfa-spirer, vil i større grad være ekskludert fra slike prosesser, og dermed også glippe på den kompetansehevningen det kunne ha gitt. Det er dermed å forvente at alfa-mennesker er gjennomsnitts sterkere på sosial kompetanse, på tvers av kjønn, enn lavstatus menn. Mot dette kan man hevde at forekomsten av psykopatiske trekk øker med økende alfa-status, og at det faktisk tolereres mer. I tillegg sklir jo menn med alfa-status lettere inn i prinserollen. Og da er det ikke sikkert at den sosiale korreksjonen blir så stor.

3)   Den biologiske kjønnsknuten
Vi har jo akkurat vært inne på denne i det forrige avsnittet. Jeg finner ikke noen annen måte å nærme med dette poenget på, uten å bli litt personlig nærgående. Det at det oppstår spenninger i et forhold, også på det seksuelle planet i et forhold, er vel neppe så uvanlig. Det jeg er opptatt av her, er kommunikasjonen, og her har jeg ikke annet enn personlige erfaringer å komme med. Jeg oppdaget svært tidlig i mitt første forhold, at å mase er en bortkastet strategi. Her fikk jeg egentlig klar beskjed: Å spørre er en seksuell ned-tenning. Det er bare å glemme. Det kan straffe seg og gi kulde i dagevis. Så jeg må jo berømme min eks-partner for å ha gitt budskapet i klartekst. Det er ikke sikkert alle menn er så heldig. Problemet mitt var bare at jeg ikke ante hvilke andre fremgangsmåter som kunne brukes. Jeg er ingen manipulator. Tvert imot har jeg motvilje mot å legge planer hvor man langsomt manipulerer partneren inn i leken.  Jeg føler at det er falskt, og risikoen er jo stor for at det gjennomskues, og jeg blir beskyldt for nettopp det, å manipulere. Ikke har jeg kompetanse til det heller. Løsningen min, var bare å glemme det, satse på solo-sex, så fikk hun komme når hun vil. Kanskje villdyret i meg visste bedre. For noen ganger «gikk det bare til». Vi kom nærmere hverandre og det ene tok det andre, og det fungerte av seg selv. Men noen ganger gikk også dette galt, da det hendte at min kognitive usikkerhet slo igjennom i stundens hete. Et lite «skal vi?» var nok til å ødelegge alt sammen, stopp der og da med klar beskjed om at slikt måtte jeg aldri finne på. Dette står jo i grell kontrast til at dagens voldtekts-lovgivning (i alle fall den svenske). For sex uten positivt samtykke fra kvinnen, gjør mannen skyldig i voldtekt. Dette gjør jo at bildet med den sorte enke, kommer faretruende nærmere.
Men, så kommer et merkelig dilemma. Det er jo det at jeg på langt nær tenker på sex, hver gang jeg gir klem eller blir kosete. Problemet er risikoen for å bli fortolket slik, og dermed nettopp falskt avslørt som manipulator. For om jeg ikke er fokusert på denne spenningen, så er hun det. Det fører jo igjen til ytterligere forsiktighet som jo slår tilbake i neste omgang. For elsker jeg henne, egentlig dersom jeg ikke gir noen signaler på dette? Med andre ord: kjærlighetssignaler feiltolkes som seksuell tilnærming (eller trakassering), mens manglende signaler fortolkes som mangel på kjærlighet. Og igjen, det å forsøke å forsvare seg mot dette, eller å forklare, gjør bare saken enda verre.
Min hypotese er at dette handler om at den magiske dansen, som erotikken egentlig er, er villdyrenes spill med hverandre. Her har vår menneskelige fornuft ingen plass. Det er bare det at dette spillet er forbeholdt «prinsen og prinsessen». Det skal ikke gå langt inn i et forhold for mange av oss menn avsløres med vår utilstrekkelighet og falmer dramatisk i vår prinsstatus. Villdyret i oss fanger nok opp denne utviklingen også, og banker dermed på fornuftens dør etter hjelp. Fornuften kan kanskje forhindre, overgrep, voldtekt eller en utvikling som både kan skade forholdet eller til syvende og sist ruinere oss mentalt og sosialt. Det er bare det at fornuften som kanskje forhindrer dette, også roter det til. Uoverensstemmelser rundt sex oppgis ofte som en av de viktigste årsakene til samlivsbrudd. Skal vi berge forholdet kan vi ikke være slaver av villdyret og la dette spille seg fritt ut. Det er dømt til undergang. Men akkurat det krever rasjonalitet, og det innebærer at «drømmen om den magiske dans» falmer. Det er kostnaden vi må være villig til å bære.

Da går jeg tilbake til hoved hypotesen, som er at den dynamikken som utspiller seg i parforholdet, har eskalert ut og manifesterer seg nå i form av en spenning mellom kjønnene i samfunnet. Her må jeg nok igjen innrømme min slagside som mann. Jeg forstår feminismen, for den handler om likestilling og menneskeverd. Det er radikalfeminismen jeg sliter med, og det er i denne jeg finner parallellene med den tradisjonelle ekteskapskrangelen.

Her er min liste:

·       Likestilling på utkomme
Parallellen finner du i punkt 1, hvor det maskuline fokus er på årsaksforklaring, mens det feminine fokus er på aktørisme. Når det er slik at kvinner i gjennomsnitt tjener mindre så er det fordi menn, vil det slik, altså aktørisme, mens den mer maskuline fokus er en nyansert årsaksforklaring, gjerne med mange sammensatte årsaks-komponenter, noe som jo blir komplisert (og dermed også usexy og kjedelig) og betegnes som «manspaining», noe som igjen fortolkes som en hersketeknikk.

·       Oppdragelsen
Dette har jeg ikke nevnt over, men mitt inntrykk er at menn ofte blir gjort om til livslange oppdagelses-prosjekter. Selvsagt gir dette også mye støy i forholdet. Noen ganger er det nok berettiget, mens andre ganger handler det om manglende forståelse, eller vilje til forståelse. De siste tiårene har jo dette blitt en trend i media, og en del av den store samtalen. Vi har fått en nødvendig normendring som følge av at kvinner nå deltar for fullt i arbeidslivet. Og det har selvsagt virket. Om vi målte det mot andre kulturer, så vil vi nok se at vestlige menn tar større ansvar hjemme. Men det har en utilsiktet virkning: Tøffelheltfaktoren stiger, og det blir sosialt trendy å lange ut mot menn i media. Det er det samme som at når en mann gir etter for oppdragelsen hjemme, så er han ikke bare snill, men også harmløs. Det vekker forakt, og en tilfredstillelse til å dominere enda mer. Kollektivt reiser dette forakten mot vestlige menn. Hvordan frigjøre seg fra stemplet? Ved å skaffe seg en arena hvor man kan vise uforbeholden tilslutning til gjeldende normer og verdier. Dette er elitens privilegium. Alle andre menn er uten denne arenaen, og de mest oppmerksomme føler stemplet trykke, uten mulighet til å kunne gjøre noe med det. 

·       Feiltolkningene
Første punkt inneholder også en typisk feiltolkning. Noe av dette skyldes nok det jeg kaller for «den empatiske feilslutning». Det er nært beslektet med projeksjon. Det er det at man fortolker den andre med utgangspunkt i det man selv er og er opptatt av. Andre muligheter er et forvrengt fortolkningsskjema, som følge av en eller annen stigmatisering. Så har vi selvsagt også den muligheten at feiltolkningen skjer med vilje, og hvor dette enten handler om aggresjon, eller annen form for sosialt spill.
Parallellen i samfunnsdebatten er jo forestillingene om patriarkatet, og kjønnsmaktperspektivet, som jo leder til en konsekvent massiv feiltolkning av menn som ikke er i elite posisjon slik at de gjennom denne arenaen kan oppvise noe annet. Og da kan man jo selvsagt spekulere i alle de tre mulige forklaringer på det (empatisk feilslutning (projeksjon), stigmatisering eller sosialt spill). Og sannsynligvis er årsaks-bildet sammensatt. Jeg mistenker at det kan ha utgangspunkt i ren sosial definisjonsmakt. Det er mye å vinne på det. Man skaffer seg en forsvarsløs fiende. Man skårer moralske poeng ved å bruke dem som stråmenn for holdninger man ønsker å markere mot, man får alle gevinster av å dyrke en hat-ideologi og man etablerer åpninger for tilfredsstillelsen ved utløsning av aggresjon. Men så, etter hvert som dette tar fyr, så etableres nok også troen på dette, man blir bergtatt og fanges inn i overtroen.

·       Prinsen som forsvant
I svært mange forhold forsvinner prinsen fort. Begrensinger kommer til syne: sjalusi, maktbruk, psykopatiske trekk, men minst like ofte usikkerhet, feighet, utilstrekkelighet og nettopp tendensen til å la seg dominere. Denne siste varianten leder ikke til englestatus som man kunne håpe på, men til forakt. Jeg tror ikke jeg er den eneste mannen som forstår dette alt for seint til å kunne gjøre noe med det. Parallellen til vår tids samfunnsprosess er kanskje også en slik bivirkning etter at tiår med kjønnsrolleendring og kollektiv oppdragelse har satt sine positive spor, skulle man tro. Deler av den kollektive forakten har sannsynligvis rot i akkurat dette. Ikke misforstå meg slik at jeg er imot den endringen som har skjedd. Men det finnes ingen gratismåltider. Det finnes ingen medisiner uten bivirkninger. Og hypotesen er at dette er en slik bivirkning. Og den er der fordi vi lar villdyret spille sitt frie spill. Den vestlige mann er blitt for tam og harmløs til å vekke alfabeundringen i oss. Uten beundring, slår villdyrets holdning over til det dikotomisk motsatte: forakten. Med forakten som drivkraft følger det krenkelser. Krenkelser skaper raseri. Vi får den hvite sinte mann, som der igjennom bekrefter sin lavstatus. Det blir en selvoppfyllende profeti. Jeg tenker at dette er en prosess vi kjenner igjen fra parforholdet.

·       Hatet mot mannlig seksualitet
I forhold til parforholdet er problematikken nevnt i punkt 3. Konflikter rundt seksualitet havner ofte innenfor topp 3 årsak til konflikter og samlivsbrudd. Det generelle mønstret er jo kjent. Menn vil ofte mer enn kvinner. Med dårlig konflikthandtering kan dette bli styrende for hele dynamikken i forholdet, inklusive kommunikasjonen mellom partene. Vi kjenner igjen parallellen i den store offentlige samtalen. Her manifesterer dette seg i form av moralske bølger av METOO, seksuell trakassering, kamp mot pornografi, kamp mot prostitusjon, stadig mer omfattende bruk av voldtekts-begrepet. I dag står slike begreper og banker på døra for å skitten-gjøre mannens blikk. Ord som «blikking» og «bikinivoldtekt» er allerede lansert. Det er vesentlig å forstå de mange dynamikker som er inne i dette. Se her og her og her. Jeg har tidligere snakket om maktregnskapet. Det har en viss relevans i denne sammenhengen. Mannens mulighet til seksuell tilfredsstillelse går gjennom henne. Det er i seg selv et forhandlingskort. Men dersom mannen kan avdempe dette via andre kanaler, nøytraliseres dette verktøyet. Andre kanaler kan være alt fra utroskap, til onani, til pornografi til prostitusjon. Alle disse områdene har til forskjellige tider vært gjenstand for moralsk trakassering. Det er neppe tilfeldig. I vår tid og i vår kultur er det pornografi og prostitusjon som er mest under angrep. Men vi skal være klar over at dette er noen av de kraftigste verktøy som finnes for negativ sosial kontroll av Jørgen Hattemaker. Og her finner vi en gammel allianse mellom kvinnegrupper og alfa-mennesker og ikke minst religiøse grupperinger. Og igjen, dette handler nødvendigvis ikke om konspirasjon eller bevisst strategi. Dette er mest sannsynlig biologinær kultur, m.a.o. sosial paleo-konstruksjon, utløst av impulser som sjalusi, dydssignalisering, dominans, aggresjon og alliansesignalisering. Så får vi sosiale prosesser som vipper frem og tilbake alt etter hvordan stemningen er. Men resultatet, som er streng sosial kontroll av Jørgen Hattemaker, er svært lønnsom for alle utenom Jørgen Hattemaker.

·       Karakteristikkene
På samme måte som at uoverensstemmelser eskalerer til konflikter i parforholdet, så ser vi en tilsvarende utvikling i samfunnet. Og på samme måte som at konfliktene leder til personangrep, så ser vi det tilsvarende vokse frem i samfunnets offentlighet. Begreper modifiseres og nye begreper utvikles og spisses i kampen for å diskreditere motparten. Vi får begreper som sexisme, rasist, seksuell trakassering, voldtekts-kultur. Voldtekts-begrepet er dramatisk utvidet i de siste årene. Som sagt er det fare for at dersom jeg ikke stirrer ned i bakken neste gang jeg er på stranden, så stemples jeg med voldtekts-begrepet, og blir en del av voldtekts-kulturen. På samme måten som dialogen i parforholdet forgiftes og blir til krangel, nettopp av slike personangrep, så får det samme virkning i samfunnets store samtale.

·       Sosial vold
Et av de begrepene som virkelig trenger utvidelse og nyansering er volds-begrepet. Det tradisjonelt snevre synet som vi i dag betegner som fysisk vold, er i dag heldigvis forlatt. Vold er mye mer enn det fysiske. Psykisk vold er pr. i dag en anerkjent kategori. Selvsagt er det problematisk å avgrense den. Her har jeg gjort noen forsøk på å avgrense kategoriene systematisk.
Jeg definerer sosial vold som noe som rammer individets sosiale kapital hvor det medfører sosial lidelse, krenkelse eller destruksjon.
Poenget er igjen å påpeke av det totale maktregnskapet ikke er komplett før vi har tatt sosial vold med i regnskapet. Mens menn har fysisk vold som sitt primære volds-instrument, så er det nettopp sosial vold kvinnens primære volds-instrument. I parforholdet er det selvsagt ingen garanti for at dette skaper maktbalanse. Fortsatt har vi forhold hvor mannen totalt dominerer ved hjelp av vold, trusler og full kontroll over økonomien. Har får ikke kvinnen tatt ut sitt potensiale fordi hun lever i, er avhengig av et voldsregime, som er normalisert. Risikoen ved å gå ut med dette blir regelrett for stor. Og den er reell. Årlig drepes jo kvinner i parforhold. Men vi har også den motsatte ytterlighet, hvor hun har den hele og fulle kontrollen og holder den ved hjelp av psykisk og sosial vold. Han vet at hun kan knuse ham fullstendig sosialt, enten ved taktiske beskyldinger, baktalelser eller kanskje også utleveringer. Og han får ikke tatt ut sitt potensiale, enten fordi han ikke kommer over den moralske terskelen, eller han er ikke voldelig, eller han vet at det er straffbart. Så har vi alle varianter mellom dette. Parallellen i samfunnet er imidlertid langt mer forskjøvet. Som gruppe har ikke menn noen form for fysisk makt over kvinner. Men kvinner som gruppe har bedre sosial kompetanse, høyere empatisk- og sosial appell og tettere sosiale bånd. Veldig mye av den radikalfeministiske kampen kan analyseres i lys av at det sosiale våpenet spisses enda mer: Man hamrer løs på rettssikkerheten, man utvider stadig rommet for voldtekt, overgrep og seksuell trakassering. Man stiller inn våpnene mot alle maktpersoner som våger å ta til motmæle mot urimelige sosiale utrenskningsprosesser. Kvinner overtar stadig flere arenaer for sosial ideologisk krigføring, fra barnehager og helt opp til universiteter. Og de samme miljøer har overtatt alle humanistiske disipliner, som jo har denne sosiale slagkraften i seg. Og nå ser vi tendensen til at denne slagkraften innrettes mot å destruere realfag, som ingeniørfag, biologi og evolusjons-psykologi. Denne siste varianten er interessant. Det handler om aggresjon. I parforholdet skal en voldelig mann, ikke forstås, men helst gjemmes og glemmes i vanære og fordømmelse. Det er et nullsumspill mellom forståelse og fordømmelse. Jo mer vi forstår, jo mer nyansering, jo mer skrumper vinduet for fordømmelse inn. Det truer aggressiv utløsning, og gir dårligere plass for en Münchausen offerrolle. På samfunnsplan slår dette ut i en sterk motvilje mot å la den evolusjonære forståelsesrammen slippe lengre opp enn til halsen. Hjernen som et fysisk organ, med evolusjonens skavanker innebygget, dreper demoniseringens magi. Angrepet på evolusjonspsykologien kan passer ganske godt inn i en slik forståelsesramme.

 

Tillegg 2: Er radikalfeminismen biologinær?

Les gjerne her om begrepet «biologinær». Det er ikke helt det samme som å være impulsstyrt, men heller at om man tar en «reverse engineering» på holdninger og handlinger så er steget kort til myldret av emosjonelle impulser i oss, eller det er lett å tilbakeføre til evolusjonære strategier, spesielt koblet opp mot reproduksjon og rivalisering. Andre dyrearter er langt mer biologinære enn vi mennesker er. Det som er menneskets varemerke er i hvilken grad vi evner kognitiv overstyring av dette. Les gjerne generelt om alt dette her.

Jeg har lenge gått og ruget på følgende spørsmål: er radikalfeminismen et politisk håndverk som er så genialt at det er utenfor min forståelseshorisont, eller er dette en sosial paleo-konstruksjon som med sitt emosjonelle budskap, har truffet tiden akkurat på rett plass? Sannsynligvis er fasiten langt mer kompleks, men inneholder fasetter av begge deler. Men nå har jeg tenkt å sette ord på årsaken til at jeg i det hele tatt har tenkt på biologinærhet. Her kommer min liste:

1)   Koblingen fra biologisk forskjell til etisk verdi
Det er velkjent at det å koble atferd og sosiale prosesser opp mot biologi har fått status som en av vår tids blasfemier. Og vi finner den i en rekke bevegelser, knyttet opp mot kulturelle historier om diskriminering: homofili, kjønn, og ikke minst rase. I forhold til homofili, må jeg innrømme at jeg ikke helt har klart å knekke koden. For det å tviholde på at kjønn er en helt plastisk opsjon i vårt sinn, og at enhver homofil har dette som et frivillig valg; en bevisst selvskapt tilstand så heller de jo all bensin på bålet til den konservative kristne leiren, som jo har hevdet dette i årtier, og dermed også rettferdiggjør kampanjer og innretninger for å «helbrede homofili», med alle de ulykker og lidelser det har medført opp gjennom tidene. I forhold til rase, så er jo koblingen mellom biologisk mangfold og etisk verdi, en del av selve ideologien. Nazismen var definitivt biologinær på dette punktet. Den nevnte koblingen er ideologisk (naturen som moralens øverste autoritet), men derfra så er det jo bare å anvende vitenskapen for hva den er verdt, nettopp til å utvikle kunnskap om slike forskjeller, så kan man, med utgangspunkt i dette rangere menneskeverdet. La meg konkret påpeke det biologinære i dette: Det er at vi har en biologisk programmering til å forbinde sårbarhet med skam. Og motsatt, så utløser andres sårbarheter en fristelse til å dominere, og tråkke akkurat på denne sårbarheten. Alt dette ligger i oss i innebygget i våre straffe- og belønningssystemer. Dette er et av de områdene som faller inn under tanken om at vi mennesker har en biologisk programmering som er inkompatibel med moderne sivilisasjon. For det er klart: Lever vi dette ut til fulle, så bryter det sosiale samspillet i kulturen sammen. Det må korrigeres kognitivt, dersom det skal fungere. Før jeg forlater rasismen, så er det også på sin plass å sette dette på spissen i forhold til intelligens. Det største tabuet på dette området, er nemlig forskning på sammenheng mellom etnisitet og IQ. Og jeg kan ikke med min beste vilje forstå at ikke samfunnet for lenge siden har knekt koden. Så vi har en viss sannsynlighet for å finne forskjeller som ikke kan bortforklares. Problemet med at dette er problematisk er for meg helt åpenbart. Hva skal jeg da si, som en gang (håper jeg var i dårlig form) fikk resultat 90 på en IQ-test? Fatter vi ikke at vi ved å anse dette som «svært problematisk» også avslører våre holdninger til «dumme» medmennesker? Dersom det virkelig er slik at det er «veldig nedverdigende» å tilhøre en gruppe som er «dummere» enn vår gruppe, så har vi også sagt noe om våre holdninger til de i vår egen gruppe som ikke rekker opp. Og selvsagt er det slik at de individuelle forskjellene innad mellom gruppene alltid vil være mye større enn mellom gruppene. Et voldsomt engasjement for at vi ikke «skal vite» slike ting, fordi det nedverdiger, signaliserer i seg selv et grunnleggende dårlig menneskesyn, og ja selvsagt er det biologisk programmert. Det reproduktive mennesket er innrettet på å selektere på intelligens, fordi det øker avkommets reproduktive muligheter. Vi har en innebygget impuls til å se ned på de vi oppfatter som dumme. Og igjen, dette er inkompatibelt med sivilisasjon, nettopp fordi det legger et press på det etiske menneskeverdet, som i sin tur undergraver den etiske standard, som er hele vitsen med å ha en sivilisasjon. Det krever en del kognitivt arbeide å motstå villdyret også på dette punktet.
Så til radikalfeminismens variant av dette. Og det går på det samme. Den biologinære impulsen er at «avsløring» av gjennomsnittlige kjønnsforskjeller på forskjellige områder også skaper gjennomsnittlige sårbarhetsforskjeller mellom kjønnene. Men det kan vi jo ikke vite om fordi det «nedverdiger kvinnen» i de tilfeller hvor differansen går i kvinners disfavør. Dette er det samme som å si at forskjell på individers egenskaper legitimerer forskjeller på individers etiske verdi. Og selvsagt (håper jeg), når jeg formulerer dette slik i ord, så bør det vekke til protest mot akkurat dette. Ja takk sier jeg. Det er dine kognitive fasiliteter som våkner opp og innskrenker villdyrets regjeringsområde enda et hakk. Hadde vi satt ord på og instruert oss, forpliktet oss på en etisk plattform hvor menneskeverdet er uavhengig av egenskaper, så hadde jo ikke dette vært noe problem. Mangelen på denne type refleksjon avslører biologinærheten i dette. I stedet går man ut og søker å blokkere forskning og vitenskap som studerer slike ting. Og, som et provoserende spørsmål til slutt: Burde vi ikke da også slutte å studere forskjeller på individuelle egenskaper? Dersom det virkelig er så nedverdigende å være litt dummere enn gjennomsnittet, hvorfor skal noen vite om dette i det hele tatt? Kan vi ikke bare avvikle alt som heter psykologi, nevrologi, karakterer, skoleprestasjoner, opptaksprøver, ja i det hele tatt prøver og eksamener. «Bort med alt dette. Dårlige karakterer har forfulgt meg i alle år. Jeg er krenket, jeg er diskriminert. Kjære arrogante samfunn, få det bort!»

2)   Alfa-fikseringen
Jeg har skrevet om alfa-attraksjon her. Jeg har sett nok rygger til å ha fått bekreftet at den kvinnelige (og mannlige) menneskeradaren er temmelig smal. Biologisk, er vi mennesker programmert til å kategorisere individene inn i venn, fiende, seksualpartner eller ubetydelig. Resonnementer jeg har gjort både i Det Dominante Mennesket og Det synlige Mennesket, går i retning av at vår menneskelige radar er nok så smalt fiksert oppover i hierarkiet. Dette gir da også mening opp mot reproduksjon og overlevelse i gruppen. Radikalfeminismen avslører tydelig denne blindheten når de snakker om menns privilegier, lønnsgap, maktforhold osv. De aller fleste menn befinner seg i den midtre og nedre delen av det sosiale hierarkiet. De har ingen innflytelse, de er ikke rike, de er ikke innflytelsesrike, de er avmektige, og sliter på sin livsvei med gjennomsnittlig mindre sosial support enn sine tilsvarende medsøstre. Jeg har utallige ganger stusset over denne svært unyanserte stereotypen av menn, med karakteristikker som kanskje bare treffer noen få prosent av alle menn. Så ekstrapolerer man og gjør dette stereotypt gjeldende for hele gruppen. Så argumenterer man for sosialt trykk og kontroll, som for å bedre problemet, men som jo treffer Jørgen Hattemaker på en helt annen og urettferdig måte, mens Kong Salomo, ikke er berørt i det hele tatt. Denne type overforenkling kan selvsagt være retorisk bevisst manipulasjon, men som, sagt jeg, er også åpen for den hypotesen at dette er et rent utslag av den biologiske programmeringen av vår menneskeradar. Vi ser bare de synlige menneskene (et lite mindretall) alt annet er usynlig fordi det er biologisk insignifikant, og hele ideologien er formet av villdyret, som man ikke aner eksistensen av.

3)   Uhemmet naturlig empatisk appell
Jeg hevder altså at kvinner har høyere empatisk appell enn menn (i gjennomsnitt) og at barn har mest. Dette stemmer nøyaktig med hvilken biologisk programmering man skulle forvente, gitt reproduksjonens utfordringer. Jeg mener også å ha sett at forskning underbygger dette. Titanic: «Kvinner og barn først» var neppe gjennomreflektert, men det kulturell trend vi finner over alt. Men prinsipiell etisk refleksjon motsier dette: Lidelsens vekt er uavhengig av hvem som lider (se også her). Dette er et svært viktig prinsipp i et sivilisert samfunn. Radikalfeminismen er uhemmet biologinær. MeToo kampanjen og andre prosesser viser klart at kvinners overlast på grunn av bagateller (satt i perspektiv) blåses opp med kjønns- narsissistiske proporsjoner, mens det er OK å hate menn, og kjenne på tilfredsstillelsen av deres lidelser.

4)   Beskriver prostitusjon og pornografi som "nedverdigende"
Kanskje er begrepet nedverdigende lite reflektert over i feministisk litteratur. Mine refleksjoner finner du her. Hva er verdi? Hva styrer individets egenverdi? Dersom denne type spørsmål utelates fra fornuftens domene, får villdyret fri arena. Den biologiske responsen på kvinner som er promiskuøse er indignasjon, forakt og tilsvarende sosial nedgradering. Dette relaterer seg til farskapsusikkerheten og til sexmonopolisering, som antas å være biologiske mekanismer som fungerer i oss. Argumentene mot dette handler ofte om fokus på kvinner som ofre, og det kan jo være genuint, men mistanken er der om at mer mørkkledde motiver lurer i bakgrunnen. Se dette innslaget hvor en svensk forfatter oppfordrer til boikott. Motivasjonen avsløres i bruken av uttrykket «kvalm». Man bruker jo ikke slike uttrykk når man synes synd på noen. Her er det forakt som uttrykkes.

5)   Ambivalensen: ønsket om omsorgsmannen, men begjæret etter bøllen
Forståelig nok har radikalfeminismen gått etter «slemme menn» som er voldelige, og «late menn» som ikke bidrar til husarbeidet. Og kanskje har man lykkes så alt for godt i å temme den vestlige mann, som kanskje i gjennomsnitt har blitt snillere, mer arbeidshest, tammere, mer demokratisk og mer forståelsesfull. Men ubs …  hvor ble det av spenningen, tiltrekningen og alfaen? Hvorfor er «Fifty shades of gray» en av litteraturens største suksesser, noensinne? Men, for ikke å henge oss opp i dette. Det som kan være verdt å reflektere over er at den biologiske responsen på nedrangering er forakt. Det å bøye hodet å gi seg, handler kanskje om midlertidig å be om fred. Men det er også en sosial katastrofe. For det er ikke slik at man da får være i fred. Villdyret driver en konstant fristelse til å gå enda lengre, tråkke enda mer, krenke enda mer. Den biologiske drivkraften er forakt. En hypotese er at en utilsiktet bivirkning av temmingen av den vestlige mann, er at forakten for hvite vestlige menn brer om seg. Og her kommer begjæret etter bøllen inn. For i kontrasten mot dette, står innvandreren, afrikanere og muslimer, med større innslag av såkalt «toksisk maskulinitet», fordi de kommer fra kulturer som har høyere toleranse for dette. Hypotesen er da at den tilsynelatende alliansen mellom radikalfeminisme og Islam, ikke handler, hverken om konspirasjonsteorier eller genialt politisk håndverk, men rett og slett om impuls. Og da sier jeg «tilsynelatende allianse», for alliansen er en fortolkning som kan betviles. Ingen sitter i mørke rom og planlegger dette. Dette er rett og slett at, f.eks. asymmetrien i toleranse og bruk av virkemidler, kun handler om impuls og deretter sofistikert rettferdiggjøring av det hele. Hypotesen står svakt, men bør tas med.

6)   Bekreftelsesfellen
Vår hjernes naturlige kognitive arbeidsform er bekreftelse. Vi gjetter på verden og søker bekreftelse på vår forståelse. Vitenskapen jobber motsatt: Vi gjetter på verden, og søker å motbevise vår gjetning med alle midler. Dette er stikk i strid med vår natur, og krever derfor konstant kognitiv overstyring. Ingen klarer dette hele tiden. På dette området er vi alle biologinære, det meste av tiden. Kunsten er å erkjenne problemet, forstå at «jeg er intet unntak», og opparbeide viljen til å la seg eksponere for at våre tankesett blir utfordret. Det er det jeg kaller for konstruktiv dialog. Skal du vokse som forsker og fagperson kreves det vilje og evne til å la seg utfordre i konstruktiv dialog.
Mitt inntrykk av radikalfeminismen er det motsatt. De er en aktiv del av en bevegelse som er engasjert i å blokkere alle stemmer som er kritisk til deres ideologi. Teknikkene handler om alt fra usynliggjøring, deplattforming til diskreditering via karakteristikker som «kvinnehater» eller «voldtekts-kultur». Med andre ord usaklige personangrep. Og nettopp ved å bruke slike teknikker så oppnås to ting. Men lykkes med å skape nødvendig avstand for demonisering, og i den grad motparten ikke tåler mer og reagerer med samme mynt eller aggressivt, vel da bekreftes jo karakteristikkene.

Når jeg sier at radikalfeminismen er biologinær, så betyr ikke det at alle som er involvert i bevegelsen er umodne, impulsive eller ureflekterte. For enkelt-individer så kan jo det være tilfelle, men i forhold til en bevegelse så kan det handle om massesuggesjons-mekanismer. Det har jeg vært inne på her. Men mitt poeng er at slike massesuggesjonsmekanismer tenderer til å bremse kognitiv aktivitet, til fordel for det emosjonelle og det intuitive. Hypotesen er at slike prosesser åpner for hjernens mer primitive impulser, dermed er det dyret i oss som regjerer arenaen. Når dette skjer og vår kognitive kapasitet endelig rekvireres til tjeneste, så handler oppgaven om rettferdiggjøring av det man har sluttet seg til. Til dette trenger man det jeg kaller for en lukket eksistensialmodell, altså et metanarrativ med universal forklaringskraft. Konspirasjonsteorien om patriarkatet og kjønnsmaktperspektivet fyller denne rollen.

 

 

Tillegg 3: Om kjønnsroller og den historiske utviklingen som ledet opp til dette

Denne videoen fikk meg til å innse at jeg kanskje burde reflektere litt rundt utviklingen av kjønnsrollemønstre. Det er jo faktisk viktig at samfunnet bruker innsats på nøytral historieforskning på området, slik at vi kan få faglig en korreks til nåtidens mantra om patriarkatet og kjønnsmaktperspektivet.

George Orwell skal ha skrevet noe slikt som at Den som kontrollerer fortiden, kontrollerer også fremtiden. Den som kontrollerer nåtiden kontrollerer også fortiden.

Da vil jeg jo legge til at ethvert forsøk på «å kontrollere fortiden» faller inn under den subjektivistiske definisjonen på det å lyve. Jeg har også gitt denne prosessen et annet navn, nemlig «sosial definisjonsmakt».
Forestillingen om patriarkatet er et utrykk for sosial definisjonsmakt, fordi at banaliteten i det er så åpenbar, at det sosiale gjennomslaget kun er uttrykk for en formidabel maktdemonstrasjon.

Da kunne man jo håpe at samfunnet hadde kraft nok til å investere i nøytral forskning som forteller hvordan dette mest sannsynlig egentlig var. Og det er neppe den forenklede fremstillingen som radikalfeminismen predikerer.

Så hvordan har denne prosessen egentlig vært? Mitt stalltips begynner med det jeg kaller for sosial paleo-konstruksjon. Det står i motsetning til ideen om en global mannskonspirasjon, som jo baserer seg på aktørisme. Ingen av oss var der i steinalderen, men vi har noen holdepunkter som gir basis for kvalifiserte spekulasjoner. Vi har studium av kjønnsrollemønster hos urbefolkningen, og dette passer nøyaktig med hva man kan forvente i et samfunn hvor kvinner bindes av graviditet og amming og dermed bindes til en base, hvor de gjennomgår sårbarhetsperioder med behov for støtte rundt seg. Det baserer seg også på det faktum at for alle andre arter hvor der er variasjon i investering av avkom, så får vi også variasjoner i kjønnsrollemønstret. Det å anta at kvinner i større grad hadde hovedansvar for hjem og barn, og kanskje også for administrasjon av det praktiske som skjedde på hjemmefronten i eventuelle landsbyer, tror jeg ikke er å betegne som intellektuelt selvmord. Alt dette har jeg vært inne på her.

Vårt kulturelle utgangspunkt handler altså om mønstre som strekker seg tilbake fra førmenneskelig tid. Her har som den differensieringen som har skjedd på kjønn vært med å bidra til vår arts suksesshistorie. Men det er veldig viktig å påpeke at dette aldri kan ha vært sort-hvitt roller. Selvsagt er nok denne historien full av kreative unntak fra A4-mønstre, historier om mannen som aldri kom hjem fra jakt, hvor småbarnsmoren faktisk har greid oppgaven med å forsørge og beskytte sine barn og fått (noen av dem) frem, eller om moren som døde i barselseng, og en far som greide det samme. Vi mennesker har en høyere universalitet over oss. Vi er ikke biologisk bundet i vårer roller slik som andre dyrearter er. Sannsynligvis er vi alle etterkommere av familier hvor ting ikke gikk på skinner, hvor katastrofen tok tak, men hvor det heroiske mennesket også plukket ned sine seiere.

Men, i all hovedsak ville nok utenforstående arkeologer ha beskrevet et mønster, en sosial beskyttelses ring rundt reproduksjonen, med barn i kjernen, hovedsakelig omsluttet av kvinner og med menn i ytterste lag, som forsørgere og beskyttere. Og nettopp i det mønstret, som jo er hovedmønstret, så har altså også mennesket hatt drahjelp av sin biologiske konfigurering. Full prestasjon krever mer enn bare tørr innlæring, det krever et emosjonelt apparat som ligger der i bakgrunnen og driver det hele med sin biologiske urkraft.

Da er det også nærliggende å tenke at etter hvert som kulturene vokser frem, så sementeres nettopp disse mønstrene seg inn i kulturene, i form av normer og tradisjoner. Jeg tenker også at dette tidlig har inngått i det sosiale spill. Og selvsagt har mangt en jente med ambisjoner, blitt presset tilbake av en kultur (bestående av både menn og kvinner), fordi hun utgjorde en for sterk trussel mot det bestående. Og selvsagt kan et opportunistisk alfa-regieme komme opp med normative utsagn, oppblåsing, og moralsk indignasjon, spilt ut i hele sin bredde, ene og alene i den hensikt å bevare det bestående der og da. Men slike hendelser, med utgangspunkt i sterke personligheter, autoriteter som ble til myter og guder, blir altså til en sosial arv, som videre sementeres i kulturens normer og tradisjoner. Gjennom utallige sosiale spill over utallige generasjoner kan kjønnsroller etterhvert ha nådd svært rigide nivåer. Da er det viktig å merke seg at dette igjen vil inngå i det jeg kaller for sosiale utrenskningsprosesser. Og det vil nok ha rammet de sårbare og fattige mest, se her. Så selvsagt er jeg ikke fremmed for at kulturene også holder på historier hvor også kjønnsroller har etablert seg som et tyngende rigid lag i kulturen og skapt mye lidelse og ulykke, i tillegg til tap av både verdiskaping og innovasjonsevne.

Og dette tror jeg er en type tilstander som har bølget frem og tilbake helt frem til opplysningstiden skapte store omkalfatringer i samfunnsretningene og dermed utløste nye og påtrengende utfordringer.

Historien om patriarkatet er en overforenkling av disse komplekse prosessene. Dette er kulturprodukter. Det er ikke manneprodukter. I alle lag av samfunnet bak i tid, har det vært både kvinner og menn på alle sider av konfliktlinjene. Og det handler ikke om bevisste konspirasjoner. Dette er utviklingstrekk som ingen har planlagt eller hatt bevisste strategier på. Det er det jeg kaller for sosiale paleo-konstruksjoner. Og de har en egen tendens til å fange individene inn i spill, ingen ønsker eller ber om. Det handler om komplekse vekselvirkninger, sosial arv, biologisk latens, sosiale fluktuasjoner og utallige tilfeldigheter.

Men menneskets forståelsesramme er jo kulturelt betinget av forholdet i kulturen der og da. Det som i tidligere tider ble fortolket inn i gudeverdener, skjebner, magi, ånder og demoner, kles nå inn i alternative språkdrakter basert på rammeforståelser i vår nære fortid: konspirasjoner, utdatert psykologi, sosiologi osv.

Den historien som fortelles i angitte video, virker mer nyansert og troverdig på meg. Fremveksten av industrisamfunn, teknologi og store nasjonalstater, legger etter hvert et kraftig press på rigide kjønnsroller.  Det vokser frem stadig sterkere etterspørsel etter differensiering og kompetanse og den demokratiske grunntanken biter seg etter hvert fast. Selvsagt er en rigid kvinnerolle som «hjemmets innenriksminister» i høy grad inkompatibel med denne utviklingen. I «Den Fordømte Nordlendingen» sier noen at nordlendingen ikke ble «værsyk» før han fikk radio og fikk høre «hvor jævlig dårlig været egentlig er». Kanskje kan det være et humoristisk bakteppe på at fremveksten av humanisme, menneskeverd og demokrati i vår del av verden langsomt spiller opp en erkjennelse av at kjønnsrollene fungerer urettferdig diskriminerende i våre samfunn. Og selvsagt antenner dette konflikt.

Men det er to ting som nevnes i videoen som jeg merker meg. Det ene er krigen, særlig Den Andre Verdenskrig, medførte at en stor prosentandel menn ble kommandert ut i krigen. Da ble det kvinnene som ble tilbake og måtte drive samfunnet. I praksis handler nok dette om masse ledige jobber, og kvinner (og et samfunn) som oppdager at dette vakuumet kunne fylles av kvinner, at kjønn har lite eller ingenting å si for evnen til å fylle de utallige roller i næringsliv og forvaltning. De som kanskje i sin konservative iver hevdet det motsatte får nå sine forestillinger behørig motbevist.

Så kommer p-pillen, og prevensjon generelt som gjør at kvinnen på en helt annen måte får kontroll over sin egen reproduksjon. Dette har jo vært et stridsspørsmål. Spørsmål om abort og kunstig befruktning når store høyder i moralsk indignasjon.

Katherine K. Young som er fagpersonen i videoen sier at det totale trykket av alt dette er at mannens rolle i biologisk reproduksjon reduseres til «en teskei med sæd». Den biologiske mannens tradisjonelle domene har, i tillegg til å levere sæd, vært forsørger og beskytter. Hva nå?

Når jeg hører dette, så kan jeg ikke fri meg fra å reflektere over at fortolkningsperspektivet her har et feminint tilsnitt. Ref. tillegg 1 om Venus og Mars som snakker forbi hverandre. Jeg er ikke så sikker på at menn «våkner opp» og setter fokus på «sin egen rolle» og føler seg truet. Jeg tror at rollebevissthet er høyere oppe på den feminine lista enn på den maskuline. Det handler rett og slett om at det feminine fokus er sterkere på det sosiale. Det skaper også bedre sosial kompetanse, og hvor nettopp rolleforståelse blir et naturlig fokus. Jeg tenker at det naturlige maskuline rollemønstret er mer implisitt, biologinært. Når jeg var i oppveksten, og ville bli astronaut, flyver, fotballspiller eller rockemusiker, så handler jo alt dette om roller, og det handler om et mønster. Men for meg hadde det intet kognitivt rom, ingen meta-refleksjon, kun levd liv, fantasi og intuisjon.

Jeg glemmer ikke mine to eldste barn. Min sønn kan ha vært 6-7 år og dattera ca. 4. Min sønn sier: Skal vi leke helikopter? Ja, sier min datter, så kan jeg være mamma.

Dette er et mønster, hvor rolleleker fanger større interesse hos jenter enn hos gutter.

Så egentlig er jeg ikke så sikker på at «menn våkner opp» i denne perioden, og spør seg selv etter egen kjønnsidentitet og sin rolle. Men det er ikke dermed sagt at vi ikke får en rollekrise. Det er ikke utenkelig at noen mannlige bussjåfører ubevisst føler at sin rolle som bussjåfør «degraderes» når kvinner begynner å kjøre buss. Men slike utslag er sannsynligvis manifestasjoner av en underliggende kjønnskrise, som kanskje alle er blinde for idet den skjer.

Så tenker jeg at dette skaper spenninger langs konfliktlinjer, som er kjente fra før i samfunnet: spenningen mellom konservative og liberale, mellom unge og eldre, mellom religiøst konservative og liberale. Kvinnebevegelsen blir en del av dette. Og selvsagt skaper disse spenningene ondt blod mellom parter, nå og da. Slik antennes også sosiale prosesser som polariserer og selvforsterker hverandre.

Forsørgerrollen

Den mest åpenbare endringen er jo kvinners massive inntreden i arbeidslivet. Det skaper minst to typer press. For det første risikoen for et trangere arbeidsmarked. For det andre, som jeg har vært inne på, så svekker det mannsrollen å drive med noe som begge kjønn kan like godt. Når jeg formulerer det slik, så kjenner jeg selv en bevisstgjøring på akkurat dette. Om jeg skal forsøke å sette noen famlende ord på det, så handler det nok om søken etter en slags kontrast som fremhever «manndommen i meg selv». Og kanskje kan det forenkles til «Jeg gjør noe som kvinner ikke kan og derfor beundrer». Jeg kjente en viss stolthet den dagen jeg kunne kalle meg ingeniør. Og jeg tror faktisk ikke jeg hadde kjent på det samme om jeg kunne kalt meg for «sykepleier». Når jeg setter ord på det på denne måten, så høres det jo tåpelig ut. Men, når jeg nå språkliggjør villdyrets innfall på denne måten, så tipper jeg at jeg ikke er den eneste, og at dette kan være en respons som har tatt mange menn mye sterkere enn meg og dermed også skapt en motvilje, både mot å gå inn i kvinneyrker og til å motsette seg trusselen mot «mannlige monopoler». Jeg har aldri kjent sterkt på dette, og dermed selv aldri forsvart noen form for mannlig monopolstilling i yrkeslivet, men vi har jo et mangfold. Så dette kan ha gjort utslag i form av motvilje mot å slippe kvinner inn.

Men det presset dette skaper på arbeidsplasser får et interessant utslag. Dette må ses i kombinasjon med at endringen i samfunnet, egentlig er å effektivisere barnepasseoppgaven på den måten at færre mennesker passer på flere barn, og dermed frigjør vi arbeidskraft til annen verdiskaping. Og den har kommet og drevet opp velstandsnivået dramatisk i vårt samfunn. Det er jo et vesentlig positivt rekk i dette. Men der følger også strukturelle endringer med dette. I de fleste land hvor dette har skjedd, så har vi fått en voksende stat. Det er sikkert svært komplekst, men vi kan konstatere at vi i dag har langt flere arbeidsoppgaver i staten, og at det meste av denne økningen besittes av kvinner. Det er selvsagt en utilsiktet bivirkning, som nok kan ha både gode og dårlige sidevirkninger. Disse offentlige forvaltningsoppgavene dreier seg da i stor grad om helse omsorg og barn, som jo er «kvinne spesialiteter». Når vi i dag, i store deler av den vestlige verden, finner en tendens til kjønnsdeling av velgermassen (kvinner tenderer mot venstresiden, mens menn tenderer mot høyresiden), så handler det sannsynligvis også om dette). Men dette skaper også en annen utilsiktet bieffekt: To-inntektsfamilier driver både levestandard og kostnadsnivå i været. Det vil si at sårbarheten for å havne i fattigdom øker dersom man er enslig. Velferdsstaten rigges for å avdempe fattigdom, men det er ikke utenkelig at menn, som både har lavere empatisk appell, og hvor det å være enslig oftere ikke er selvvalgt, og oftere har høyere terskel for å søke hjelp (på grunn av høyere risiko for sosial krenkelse), blir i flertall opp mot denne type fattigdom.
Alt dette har nok skapt en viss friksjon, særlig i forhold til kulturell likestilling. Det vil si at selv om etisk- og politisk likestilling har kommet på plass, så er den kulturelle endringshastigheten langt lavere. Og dette handler nok i stor grad om fordommer opp mot kvinners evne til å utføre visse typer arbeidsoppgaver. Menn er jo fysisk sterkere enn kvinner. Og det bergenser i forhold til yrker som krever rå muskelkraft. Men det er store individuelle forskjeller som overstiger gjennomsnittsforkjellene, og selvsagt dukker det opp «råsterke» kvinner. Da er jo spørsmålet om det faktum at de er kvinner i seg selv skal være noen hindring. Den rasjonelle vil jo svare nei, absolutt ikke. Det er de individuelle egenskaper som skal telle. Så har vi en effekt jeg her vært inne på tidligere. Dersom vi bare her sett mannlige bussjåfører, og stort sett bare sett menn kjøre bil, så blir det fort nærliggende å kortslutte at «menn naturlig har bedre kjøreferdigheter enn kvinner». Du skal ikke se bort fra at nettopp denne effekten kan ha hatt noe å si da Saudi Arabia hadde kjøreforbud for kvinner gjennom mange år. Så kan man jo selvsagt intensivere denne debatten med å stille seg det undrende spørsmålet om det virkelig kan være gjennomsnittsforskjeller på menns og kvinners kjøreferdigheter. Dette har jo ingenting med hverken rettigheter til å ta sertifikat eller yrkesforbud å gjøre. For begge kjønn har jo mer enn nok potensiale til å kunne fungere i trafikken. Men det er jo da fanatikere innenfor radikalfeminismen går amok. Men faktum er jo f.eks. at unge gutter er overrepresentert på ulykkesstatistikken i trafikken. Da må det være mulig å forske på kjønnenes gjennomsnitts mentalitet, finnes svar og adressere det. Det handler om å redde liv. Da har vi ikke råd til å tulle med fanatisme.
Slik kunne man selvsagt gå inn i område for område. Men det er et område som kan være verdt å dvele litt med. Det er lederposisjoner. Politisk sett er vi i dag likestilt (og vel så det), men næringslivet henger etter. På dette området henger fortsatt radikalfeminismen med en ensidig forklaring om «gutteklubben grei», altså at det handler om en mannskonspirasjon (det såkalte glasstaket). Og igjen, det er monokausalismen som råder. Selvsagt kan jeg med min manglende livserfaring på dette området ikke benekte muligheten for ekte mannekonspirasjon i disse alfa-kretser. Men, også her tenker jeg at årsaksmønstret er mangfoldig og komplekst. Mitt «bidrag» er det biologiske. Vi har en tendens til å la oss dominere av høyde, muskler og kraft, gjerne manifestert med en kraftig lavfrekvent stemme. Legg merke til Heavy Metal, de lave frekvensene, vokalstilen og ikke minst tilhengerskaren (menn). Dette er min alfaidentifikasjon. Legg også merke til hvordan kvinner senker stemmefrekvensen når de skal dominere. Menn har naturlig mer av høyde lavfrekvent stemme. Sjekk så opp menns alfa-suksess basert på disse kriteriene. Jeg garanterer at du vil finne gjennomsnittsforskjell, særlig på høyde. Når bedriften er ute etter en leder, så er jo et vesentlig kriterium at vedkommende evner akkurat det: å lede; få andre med seg; få andre til å tro ekstra sterkt på vedkommende osv. De som rekrutterer bruker sannsynligvis egen biologiske rader, helt ubevisst, og plukker derfor ut mennesker med akkurat de egenskapen. Jeg tenker at dette er en vesentlig årsaksfaktor.

Men hva har skjedd i politikken som jo har snudd opp ned på dette? Først og fremst vil jeg si at dette viser jo klart at det ikke er noe deterministisk ved en slik biologisk disposisjon. Kvinner står på ingen måte tilbake som ledere. I Norge trenger vi bare å se til Gro Harlem Brundtland, og Erna Solberg, for å konstatere akkurat det. Så dette er ikke noe forsvar for at vår biologiske programmering har noen hellig autoritet, eller «vet best». Jeg snakker om årsak virkning, og konstaterer at dette er en faktor. Men dette i bakhodet kan vi jo spørre oss hva politikken gjorde riktig, som næringslivet ikke har klart? Jeg har ingen gode svar på det spørsmålet. Jeg gjetter på at nettopp feminismen, og det politiske fokus på likestilling, som jo har slått inn (etter hvert) i alle politiske partier og blitt til en «hellig norm» i tillegg til en demokratisk overlevelsesstrategi, kan ha slått inn. Vår kultur kan ha nådd det jeg kaller for et «sosialt vippepunkt». Og siden demokratiet, nærmest er overfølsomt på slike sosiale strømninger, så har fokuset vært der, og effekten har ikke uteblitt.

Men næringslivet drives ikke av demokrati. Kapitalismen er rigget etter darwinistiske prinsipper. Dette preger kanskje mentaliteten i de alfaregimer som befinner seg på toppen i det private. Dette preger kulturen, det preger idealene. Dette er konkurransemodus, det er regelrett mer biologinært. Man rekrutterer på mer på «instinkter» enn på ideologi. Kan det være forklaringen?

 

Beskytterrollen

I forhold til mannens rolle som beskytter, så har jeg kommet opp med et annet perspektiv. Det er den lange perioden med fredstid. Og her vil jeg skyte inn (noe jeg sikkert har nevnt før), nemlig at mannens tradisjonelle rolle som beskytter kan ha fått uventede bivirkninger i kulturene fra det 20 århundre og fremover. Poenget er at her blir samfunnets organisering av forsvar stadig mer gjennomorganisert og profesjonelt. Vi får høyere bevissthet på faget «å skape den mest effektive soldat», som også består en psykologisk del, hvor man utvikler en mentalitet med sterk emosjonell følelse for «kongen, fedrelandet og flagget», nasjonalfølelsen, viljen til å ofre seg for fellesskapet. Og det hele drilles inn i alt fra synkroniserte bevegelser, til synkroniserte utrop. Samtidig finner vi et underliggende lag av heroisme med fysisk vold som virkemiddel. Ingen skal kunne fortelle meg at unge menns tid i militæret, med sterkt fokus på psykologisk indoktrinering, ikke tas tilbake med inn i kulturen og utvikler seg der som en sentral del av den maskuline mannskulturen. Så får vi altså en laaang periode med fredstid. Det skal vi jo alle være svært glade for, men det finnes ingen gratismåltider. Ingen medisin uten bivirkninger, heller ikke sosialt. Bivirkningen er best beskrevet her. Og dette handler ikke bare om menn. Hele samfunnets forestilling om den beskyttende mannsrollen falmer. Og det er ikke så rart. I generasjoner som ikke har opplevd krig, kjenner heller ikke på behovet for å ha egne soldater som en beskyttelses-mur rundt seg.
Når vi ser samfunnets «alt right» organisere seg, uniformere seg og heie på nasjonalismen, så tenker jeg at det også handler om det trykket som institusjonaliseringen av et omfattende folkeforsvar har skapt på kulturen. Det å «blåse opp» fiendebilder blir en del av dette. Mennesket på tomgang søker å gjenskape steinalderen. I dette tilfellet: «Uten fiender har jeg ingen plass i samfunnet». Og igjen, dette er neppe bevisste refleksjoner. Det er impulser, satt i system, det er villdyret som herjer med oss.

Sædcelleleverandøren

Tilgang til prevensjon og selvbestemt abort har revolusjonert kvinnens mulighet til å ta kontroll på egen reproduksjon. Dette har frikoblet seksualiteten fra det biologiske alvor som fulgte med dette. Da skulle man tro at: hurra, nå er det tut og kjør med seksualiteten som verktøy til glede og nytelse, uhemmet av det gamle ansvaret. Og kanskje var dette noe av årsaken til det seksuelle frislipp vi så på sekstitallet. Og det burde jo blitt til glede og nytelse for begge kjønn. Det er åpenbart at mange i hippie-bevegelsen tenkte slik. Vi fikk en helt annen seksuell åpenhet. Seksualiteten fikk et offentlig uttrykk – til stor protest fra den eldre garde – og vi fikk kollektiver med fri sex på tvers av alt.

Som en som vokste opp på denne tiden, så må jeg ha fått med meg deler av denne tidsånden, opprøret mot den trangsynte foreldregenerasjonen, og ideen om fri sex, på tvers av alle normgrenser som et paradis (i alle fall for slike som meg). Det tok tid for meg å våkne opp. Det opprørte meg å høre om at kollektivene brøt sammen, etter etter ett. Jeg måtte skuffet konstatere at det fungerte ikke. Eksperimentene brant etter hvert ut, og mine paradisforestillinger forsvant med dette. Denne brytningstiden inneholder store potensialer for kunnskap, og burde kanskje vært forsket på. Datidens foreldregenerasjon er preget av ansvarligheten i koblingen mellom seksualitet og reproduksjon. Avstanden til viktoriatiden er forholdsvis kort. Og, sett på den bakgrunn, så er det bruddet som skjer på 60-tallet dramatisk. Sannsynligvis har moralpendelen på seksualitet svingt frem og tilbake gjennom uminnelige tider. Dette handler om normutvikling i brytning mot naturlig ungdomsopprør. I denne epoken snakker vi altså om en pendelbevegelse fra rigid seksualmoral i viktoriatiden til seksuelt frislipp på 60-tallet. De teknologiske mulighetene som kom gjennom p-pillen, prevensjon og ikke minst abort var nok med på å forsterke akkurat dette. Det er som et barn som plutselig får fri tilgang til is, men som enda ikke har kjent på magesmerter. Vi møtte villdyret i døren, og det var intet behagelig møte. Kulturen snublet i biologiske realiteter og gikk på et ideologisk mageplask. For på tross av at vi hadde lurt moder natur med vår teknologi, så følger vårt emosjonelle apparat på ingen måte med på det partyet. En slik smell kommer jo nettopp fordi vi ikke har tatt oss den nødvendige tid og investering til å se villdyret i hvitøyet. Eksperimentene ble fanget av sjalusi, alfa-regimet, dydssignalisering, indignasjon, opplevelse av krenkelse, den biologiske kjønnsknuten og massemekanismer. Det meste av villdyrets arsenal smalt oss i trynet, uforberedt og uten anelse om de mekanismer som er i spill.

OK, så jeg har nevnt den biologiske kjønnsknuten, og hvordan jeg forstår at dette treffer kvinnen, som vokter og forvalter av det reproduktive maskineri. Men her kommer noe nytt, som kanskje radikalfeminister burde høre etter på: Det at «Ingen kommer til paradis uten gjennom meg» handler ikke bare om «en teskei med sæd». Det handler også om verdighet, i biologisk forstand. Tradisjonelt har jo menn møtt utallige nåløyer, kanskje best manifestert i tradisjoner av typen «den store manndomsprøven», som jo er formalisert i noen tradisjoner, men som finnes der uformelt i andre kulturer: krig, jakt, eventyr, oppdagelser, opprør, kompetanse, kunst og utallige uttrykk. Men kanskje den viktigste av dem er nettopp «å komme til paradis gjennom meg», altså ingen sniking rundt portvokteren, som korrekt oversatt handler om kvinnens villighet. Dette er en vesentlig kilde til menns opplevelse av selvfølelse og status. Hennes «biologiske verdighet» er innebygget. Det gir en enklere vei inn i menneskeheten. Hans «biologiske» verdighet må fortjenes. Og den er, i biologisk forstand, nådeløs dikotomisk. Enten er du prins, eller du er en skam.

Nei, det handler ikke bare om akten og en dråpe sæd. Det handler om selvfølelse, selvrespekt, opplevelse av verdighet, og motsatt: krenkelsen av å bli veiet og funnet for lett. Ta dette med i regnestykket: Menn som fisker, flørter og strekker i kvinners toleranserammer, de fisker også etter bekreftelse på egen verdighet. En positiv respons fra en kvinne, på en vits, en uggen hentydning, dårlig spøk, kan oversettes til en bønn om hennes gudommelige velsignelse, om enn for en stakket stund, et lite øyeblikk av dopaminrush, som en bekreftelse på egen sosiale eksistens.

Og her kommer problematikken nevnt i avsnittet om «det doble mannsidealet». Det idealet som stilles opp i det store vestlige «oppdragelsesprosjektet» er inkompatibelt med en mannsrolle som sitter dypere enn kulturen, både hos menn og kvinner.

Selvsagt kan mange protestere på dette, og noen menn ikke kjenne seg igjen. Husk dette er ikke kognitivt, det er store individuelle variasjoner på emosjonell profil, og vi er ikke alle like bevisst på villdyrets språk i våre mentale landskap. Men rent empirisk finner vi utallige holdepunkter som støtter hypotesen: hvorfor tenderer menn til å overdrive antall seksualpartnere? Hvorfor handler mye av såkalt «toksisk maskulinitet» om å skryte høylytt av sine «erobringer»? På skolen hvor jeg gikk, holdt man seg med lister over sine erobringer.

Jeg kan også skjønne vegring mot en slik hypotese. Dette er en del av det å se villdyret i hvitøyet. Skal vi skape en sivilisasjon med mål om gode samfunn, så vil denne kunnskapen kreve noe av oss alle. Ikke bare menn.
Den radikalfeministiske fortolkningen av dette handler om menns kvinneforakt. Jeg er åpen for at alle slike fenomener er sammensatt, så jeg utelukker ikke komponenter av dette. Men igjen, la oss ikke falle inn i monokausalisme her. Jeg foreslår altså hypotesen om at «manneverdet» på denne måten også defineres av den kvinnelige folkekalkulatoren. Det er også interessant å se hvordan fenomenet «incels» tas imot i samfunnet. Fenomenet er forholdsvis nytt, og møtes som regel med avsky og forakt. En fjerdedel av norske menn reproduserer ikke. Det er nok en temmelig høy på prosent av disse hvor dette handler om at de ikke rekker opp til nederste hylle på kjønnsmarkedet. Det at disse står frem i det digitale universet, som gruppe, er sannsynligvis ikke tilfeldig. Det er først da man kan ha den skjermingen som er nødvendig for å kunne stå frem med problematikken. Jeg tenker at det å «komme ut av skapet» som incel, er en større belastning enn å komme ut som homofil eller transperson. Det handler med andre ord om opplevelsen av skam og fornedrelse ved å ikke tilhøre «de utvalgte».
Det jeg er inne på her er det jeg kaller for menneskets primære kjønnsfrustrasjon. Det er noe som kan ramme begge kjønn, hver på sin måte.

Oppsummering kjønnsroller

Når alt dette er sagt, så tenker jeg alt i alt at arbeidslivet i vestlige samfunn tok vel imot kvinner, både i det offentlige og i det private. Jeg kjenner ikke til forsøk på yrkesforbud noen steder. Jeg tror også at humanismens utbredelse, særlig i tiden etter andre verdenskrig har spilt inn. Holocaust endret kulturens normsett hurtig og dramatisk. Da handler det ikke bare om at diskriminering mot etiske minoriteter kom mye høyere på radaren, men også all form for diskriminering. Anti-diskriminering utviklet seg etter hvert til en «hellig norm». Men det er ikke nok til å oppnå kulturell likestilling i en slik grad som man fantaserte om. Den radialfeministiske fortolkningen av denne motbakken handler altså om en universell mannskonspirasjon; en ide om at «menn snakker pent på overflaten, men driver med sabotasje under overflaten». Det at denne grunnholdningen har fått fotfeste i store deler av befolkningen og resultert i et konstant sosialt trykk for «å oppdra den vestlige mann», noe som igjen er med på å forvitre mannsrollen.
Mitt inntrykk er at de problemstillingene som vår tids kulturelle kjønnsendringer skaper, på ingen måte er adressert i den offentlige samtalen. Det er neppe tilfeldig at dette sammenfaller med et menneskeverd under kulturell forvitring. Det vil si at individets etiske verdi er kommet i bakgrunnen. Grunntonen blir jo da at vi tilegner oss vår verdighet gjennom de roller vi har. Uten etisk verdi står individet ribbet tilbake med hva det kan tilby av nytteverdi. Dersom jeg ikke er noe for noen, så har jeg heller intet etisk grunnfjell å falle tilbake på. Dette skaper en kollektiv angst for det sosiale sorte hull, et bunnløst sort sluk der det etiske grunnfjellet skulle ha vært.

Tillegg 4: Tilfeldig utvikling eller strategi?

Jeg er ganske bevisst på å unngå å la meg fange av konspirasjonsteorier. Jeg oppfatter radikalfeminismen som ikke å være ett miljø, men heller et utviklingstrekk som preger mange miljøer, særlig i den vestlige verden. Derfor er det vanskelig å tillegge bevegelsen bevisste sosiale strategier. Likevel kan det være at radialfeminismen, særlig inspirert av arkaistiske teorier kan ha opparbeidet i en innsikt som det kan ta oss andre generasjoner å se og avdekke. Her vil jeg påpeke to forhold som har ledet til hypoteser om at dette kan handle om mer enn tilfeldigheter:

1)   Utviklingen av intoleranse
Nylig føyde jeg på temaet intoleranse, både som maktredskap og som manipulasjonsteknikk. Les gjerne refleksjonene bak disse linkene. Gjennomslag for intoleranse skaper de instrumenter som skal til for å kunne bebreide og fordømme andre mennesker. I manipulasjonsøyemed så er dette strategisk. Målet handler ikke om normbrudd, men om å ramme vedkommende, enten instrumentelt eller som et mål i seg selv. Metoo-bevegelsen var jo en vekker i så måte. Det strategiske i dette er sedelighetsforfølgelsen som jo svært treffsikkert rammer menn. Da snakker vi ikke bare om MeToo, men om alt fra sexkjøp, til angrep på pornografi, til inflasjonen på voldtekts-begrepet. Tenk over i hvilken grad dette åpner for alt fra å presse menn ut av sine jobber, til utpressing til å skape et sosialt klima av frykt og preget av politisk korrekthet.
Man må jo gjerne sette dette i kontrast mot kvinnefrigjøring på 60 og 70 tallet, som jo også innebar seksuell frigjøring for kvinner, nettopp på grunn av tidligere tiders sedelighetsforfølgelse. Det som senere kom, er jo en sterk motsigelse av dette.

2)   Styrke-signalisering
Les gjenre beskrivelsen bak linken. Da jeg satte meg inn i postmodernismen, endte jeg opp med å reflektere over om ekte postmodernisme kunne eksistere. Det har jeg reflektert over her. Min konklusjon er at ingen mennesker kan navigere i livet uten å bruke logikk, analyse, språk og uten å verdsette noe. Det ledet til en konklusjon om at noe av dette måtte ha med sosialt spill å gjøre. Men hva? Noe av løsningen ligger nettopp i dette med styrkesignalisering. Etter å ha lest halve boka «The Parasitic mind» av Gad Saad, brenner jeg inne med kommentarer, jeg gjerne skulle hatt dialog med ham om. Saad introduserer OPS (Ostrich Parasitic Syndrome), som et mentalt patogen, som forstyrrer vår fornuftsevne og virkelighetsoppfatning. I boken bruker Gad Saad ganske mye plass på å vise eksempler på utallige tåpelige analyser og tankefeil som jevnlig strømmer særlig fra radikal-feministisk hold. Jeg har jo selv utviklet et begrep som ligner, nemlig «strutsestrategi». Og på samme måte som Gaad Saad har jeg sett parallellen mellom virus og skadelige memer.
Men, som sagt, kan en videreutvikling av dette handle om at dette er sosialt spill. Det vil si at de fleste involverte selvsagt ser de analytiske og faktuelle manglene i sine uttrykk, men det er ikke det som er poenget. Dette er makt-demonstrasjoner. Det handler ikke om argumentet i seg selv, men om signalet det gir. Den verste fellen vi kan gå i er å undervurdere kraften i dette. Dette handler ikke om manglende kunnskap eller analytiske evner, det handler om viljen til å bruke dem.  Det handler heller ikke om at evnene ikke blir brukt, når den sosiale konteksten er riktig. Det handler heller om at den konteksten ikke eksisterer der vi er.
I tillegg til å være en maktdemonstrasjon, snakker vi også om alliansesignalisering. Utrykkene er ikke å regne som innlegg i noen form for dialog, de er smykker som signaliserer synkronisering i den store alliansen som bevegelsen utgjør. Vi snakker ikke om en bevegelse som ikke kan, men heller om en bevegelse som ikke vil.

Fellesnevneren for begge disse to fenomenene er den grunnleggende analysen bak patriarkatet. Det er det urgamle makt mot makt. Patriarken møtes på sin egen banehalvdel. Det som før var en patriarkalsk overmakt som dominerte kvinnene, forvitres nå av deres eget våpen, men med kvinnens list som en trojansk hest. En for en rykkes menn ut av sine posisjoner. Alle andre undertrykkes av utpressing og det sosiale press, som etter hvert har blitt til et formidabelt maktovertak. Ved hjelp av dette overtas, alle politiske partier, rettsapparatet og akademia, langsomt, men sikkert. Vestens kulturer står for fall. Ytringsfriheten skal bort. Demokratiet skal bort. Religionene skal bort. Humanismen skal bort. Vitenskapen skal bort. Historien skal bort. Kapitalismen skal bort. Dette er gjentagelse av den marxistiske doktrinen om proletariatets diktatur. Kulturen må knuses for at den kommunistiske utopi skal kunne realiseres. Så det nytter ikke å akke og bære seg over at dette jo «er en trussel mot sivilisasjonen. Svaret blir jo: «Akkurat, selvfølgelig. Det er jo hele hensikten».

Tror jeg på dette? Nei, ikke som konspirasjonsteori. Jeg er imidlertid åpen for at noen kan ha tenkt disse tankene helt ut. Tankegodset finnes der, gjør det ikke? Dette er tross alt en forholdsvis nærliggende tanke, ut av dette. Men, som jeg mange ganger før har uttrykt, hoved hypotesen min er at dette er bio-sosialt. Begge fenomenene over støttes av biologiske impulser, i form av alliansesynkronisering, dydssignalisering, sosial rangering og i form av tribalistiske tilbøyeligheter.

 

Tilligg 5: Radikalfeminismens etiske relativisme

Jeg har i mange år fundert over forholdet mellom radikalfeminisme og Islam. Feminismens åpenbare utgangspunkt handler om kvinnefrigjøring. Radikalfeminismen kan oppfattes som den militante varianten, som gjerne vil snu hele trenden, og etablere et regime som undertrykker menn i stedet: «Nå er det kvinners tur».
Men jeg vet ikke om noen regimer som til de grader undertrykker kvinner, og som har dette uttalt i sin ideologi, som enkelte muslimske regimer, særlig i Midtøsten og Nord-Afrika. Likevel ser vi noe som ligner alt fra unnfallenhet til noe som ligner støtte til slike regimer. Dette er en kode jeg ikke klarer å knekke.

Men selvsagt er det komplisert. Noe av dette kan handle om at «dine fiender er mine venner», altså en slags alliansedannelse i biososial modus. Da handler det om innvandringsmotstand. Her er menn overrepresentert. I tillegg knyttes jo innvandringsmotstand til ekstrem høyreside. Da har vi altså en konfliktlinje mellom en stor andel vestlige menn og særlig muslimske innvandrere. I tillegg får da innvandrende offerstatus, som flyktninger fra krig og fattigdom. I tillegg er det stort sett bare menn som kommer. Kvinner i disse landene kommer seg jo ingen vei, nettopp på grunn av undertrykkelse.  

Så har får vi en slags kognitiv dissonans. På den ene siden er disse innvandrerne i behov av hjelp og støtte. De har offerstatus, og har sannsynligvis hatt god grunn til å komme seg vekk. På den andre siden tar de altså med seg nettopp sin kvinneundertrykkende kultur, gjerne i form av strenge moral-normer, gjerne med tradisjoner for omskjæring av jentebarn i bagasjen. I tillegg kommer de fra brutale, antidemokratiske autoritære regimer. Dette er jo det nærmeste man kan komme det rendyrkede patriarkatet. Da skulle man tro at dette også ville skape bekymringer en venstreside som jo tar avstand fra all undertrykkelse og urettferdighet.

Kan det være at «mine fienders fiender er mine venner», overstyrer alt dette? Eller kan det være enda enklere at muslimske menn er mye mer spennende? I så fall er vi jo bikket helt over på «dyrets» premisser.
Men som sagt dette er en kode jeg ikke knekker. Og til en viss grad har jeg delvis avskrevet dette som oppspinn, som kanskje en stråmann, skapt av høyreside propaganda. For jeg har jo ikke sett eller møtt representanter for dette synet.
Jeg regner meg fortsatt som i mørket her. Og selvsagt kan det være individuelt. Men så kom jeg altså over denne videoen som er en samtale mellom Sam Harris og to iranske kvinneaktivister, som har flyktet fra Iran. Den ene er Masih Alinejad det Iranske regimet både truer og forsøker å drepe. I denne podkasten beskriver hun hvordan den feministiske venstresiden uteblir med støtte og utsetter henne for scenenekt. Men det jeg reagerer på er begrunnelsen hun beskriver at de gir. «Dette er jo din kultur …».  Kan dette rett og slett handle om etisk relativisme? Jeg tar avstand fra etisk relativisme. Se her og her. For å kunne bli etisk relativisk må man bli grunnleggende amoralsk (kulturen er absolutt autoriteten). Dette er for øvrig samme begrunnelse for å ta avstand fra etisk realisme (der Gud er absolutt autoritet). Dersom dette er tilfelle, viser det at radikalfeminismen er ideologisk amoralsk. Det betyr i praksis tap av all moralsk troverdighet. De kommer i samme kategori som troende som bifaller helvete og fortapelse.
Dette innebærer også at deres utfall mot alt fra sexkjøp til pornografi, ikke kan anses som moralske, men som instrumentelle virkemidler i en nådeløs maktkamp. Det innebærer også ubegrenset brutalitetstoleranse. Med andre ord snakker vi om en aktør som potensielt er svært farlig, selv for de kvinner den skulle beskytte. Husk at kvinner tortureres og drepes i det iranske regimet, og her har vi en aktør som ikke letter en finger og bifaller det, fordi kulturens autonomi, ser ut til å være toppunktet i verdihierarkiet.
Men igjen, med alle forbehold. Dette er kanskje skyggeboksing. Jeg har jo ikke snakket med noen radikalfeminister.