Generelt

Først en personlig bekjennelse: Det er et vesen jeg har lært meg å frykte mer enn noe annet. Du ser det på fotballkamper, på religiøse og politiske møter, i lynsjegjenger og i rasende protesterende folkemengder. Vesenet farer frem som en brølende løve, knuser og ødelegger alt i dets vei. Det har ører, men kan ikke lytte. Det har øyne, men ser bare fiender. Det mangler all fornuft, det mangler empati, ingen kjærlighet, ingen nåde ingen rettferdighet. Det kan bestå av tusener av menneskehjerner, men er likevel uten en eneste analytisk tanke. Det er fullstendig egoistisk. Det har en drepende og ødeleggende makt. Vesenets navn er massesuggesjon, og det har ansvar for kriger, mobbing, nasjonalisme, massakrer, blodhevn, rusmisbruk, religiøs maktmisbruk, undertrykkelse og fiendskap mellom mennesker. Dette vesenet hater meg, like mye som jeg hater det for det vet at jeg aldri gir meg hen, og analysen er dets største fiende.

Som barn fikk jeg et første hint om fenomenets eksistens da jeg så Beatles på TV. Vi fikk se skarer av jenter som hylte og besvimte. Jeg skjønte ingenting. Senere fikk jeg se hysteriske mennesker på religiøse møter. Det hører også med til historien at jeg stadig møtte på saueflokker i fjellet. Jeg stusset over hvordan flokken oppførte seg som en helhet. Tanken slo meg allerede da at her kan det være en sammenheng. Men det var først mange år etterpå, at også dette fenomenet skulle fungere som en av mange bekreftelser på evolusjonsteorien. Jeg gikk gjennom mange år og var en tviler og svært kritisk til evolusjonsteorien.  Det som overbevisste meg, var ikke fossiler og geologi. Dette er tross alt kunnskap jeg kun kan erkjenne indirekte gjennom andre. Mennesket kan jeg selv observere.  Og da fremstår nettopp massesuggesjon som en av mange gode indikatorer på at teorien har noe for seg. Dette er fordi den tilbyr en plausibel forklaringsmodell.

Forutsetningen for massesuggesjon er høy transparens, altså at man er mange som ser hverandre, og at det oppstår et felles fokus. Fokuset kan være en konsert, en politisk taler, en felles fiende eller en felles fare som truer. Enkeltindividet oppfatter sine omgivelser, kopierer dem, eller videreutvikler dem, samtidig som man har blikket på et felles fokus. Dette forutsetter at man har utviklet flokkstrategier.

Dersom man anser hele flokken som å være et vesen, så har dette vesenet lite til felles med menneskelighet. Da forbinder jeg menneskeligheten med det som er spesifikt menneskelig for vår art. Det er det knyttes opp mot fornuft, analyse og rasjonalitet. Et unntak er språk. Vi er jo veldig flinke til å rope slagord i takt. Men vi skal merke oss at nivået på språket er det jeg kaller for signalspråk. Man får ikke mange resonnementer ut av et slikt vesen. Menneskets signalspråk er en primitiv variant av vårt språk. Den er ikke så veldig mye mer avansert enn andre dyrs signalspråk.

Også på det etiske planet er dette vesenet, i beste fall amoralsk, i verste fall totalt umoralsk. De verste handlinger som mennesker begår mot andre skjer nettopp i slike tilstander av massesuggesjon. Det er bare å google lynsjing, så bekreftes akkurat dette.

 

Alle arter som lever i flokk utvikler flokkstrategier. Mennesket er ikke noe unntak. Årsaken er at om man er mange, så ser, hører og tenker man bedre enn om man er alene. Det enkelte individ trenger nødvendigvis ikke å ha fått teften av rovdyret. Det trenger bare å flykte i samme retning som alle andre. Noen arter av fugler og fisk har jo utviklet ekstreme ferdigheter som gjør at flokken kan oppføre seg som en helhet. Alt bygger på å reagere lynkjapt og riktig i forhold de nære omgivelser. Dersom du skremmer opp en flokk med fugler kan du ofte se at de alle letter på en gang, og de oppfører seg som et system, som flyr i samme retning og setter seg i samme tre.  Å samhandle med flokken gir enkeltindividet bedre beskyttelse utenfra og dermed blir tilbøyeligheten fremelsket av det naturlige utvalg. Men det stopper ikke her. Vi ser det på jaktmetodene til f. eks. ulver. De jakter i flokk. En og en er de svært feige dyr, men i flokk er de i stand til å hausse hverandre opp og handle koordinert målrettet for å kunne nedlegge bytter som er mye større enn ulvene selv. Dette er en atferd, som ikke er uten risiko for enkeltindividet, men alternativet er å operere alene og sannsynligheten for suksess er større når individet opererer sammen med flokken. Den risikoen som tas sammen med flokken må kunne undertrykkes i kampens hete. Altså må hjernen være i stand til å velge to forskjellige strategier avhengig av om individet opererer i flokken eller utenfor. Denne fleksibiliteten vil belønnes og fremelskes av det naturlige utvalg.
En tredje variant er krig mellom flokker. Når to flokker møtes, dreier det seg ofte om en kamp om territorier eller ressurser. Da handler det om å opptre så truende og så resolutt at den andre flokken skremmes bort. Da er massesuggesjon nyttig. For den hauser individene til vanvittige handlinger. Forhold til risiko dempes (analyse). Moralen utraderes, noe som innebærer at man gjør ting mot medlemmer av den andre flokken som aldri ville vært tillatt internt i egen flokk. For at det skal kunne skje må dyrene ha utviklet en oppfatning om sosial akseptants for sine handlinger. Det er det jeg kaller for den sosiale ventilasjonseffekten. Det hele er drevet av tilbøyeligheter som aggresjon, frykt, oppvisning og intern lojalitet.

En fjerde variant handler om underkastelse. Underkastelsesstrategien er de svakere gruppemedlemmers overlevelsesstrategi. I flokk kan dette slå ut i en sanseløs konkurranse om å oppvise beundring for lederen.

En femte variant handler om parbinding. Her viser forskning at vi skårer poeng hos hverandre ved å opptre koordinert. Det handler ikke bare om dans, men om evnen til å speile alt hos hverandre. Det kan jo godt være at de egenskaper utvikles som følge av dette, videre kan opptre som komponenter i sammenhenger med massesuggesjon. Når vi først er inne på kjønnsmarkedet, så er jo dette en anledning til å vise mot og gjøre seg selv synlig, noe som igjen styrker mulighetene på kjønnsmarkedet.

Selv om mennesket ikke lenger lever på denne måten, er mekanismen fortsatt intakt. Faktisk er det slik at vi mennesker nærmest kan forvandle vår atferd totalt alt etter om vi er alene, sammen med en eller to, eller mange. Dette atferdsmønstret har utviklet seg til å bli en viktig del av det sosiale spill.

Et godt eksempel på de samme mekanismer hos oss mennesker kan være det tidligere nevnte «Beatles-fenomenet», som jo er en selvforsterkende prosess tatt ut i det ekstreme. Jentene blir hauset opp av hverandre. Jo mer oppmerksomhet superguttene får, jo sterkere blir bekreftelsen på deres heltestatus, jo større heltestatus desto mer oppmerksomhet.

Hos oss mennesker er nye sosiale mekanismer kommet til. Massesuggesjonsmekanismene begynner å virke straks vi er mer enn en sammen. Men med to personer er det fortsatt mulig å ha en fornuftig samtale, med dype analyser og vide refleksjoner. Vi kan vise empati, sårbarhet, åpenhet og nysgjerrighet.  Men denne evnen avtar etter hvert som vi blir flere. Hvor mye den avtar, er individuelt. Noen er mer følsom for massesuggesjon enn andre.

Man kan ikke snakke om massesuggesjon uten å nevne karismatikeren som er en type person som evner å ta massen under kontroll og føre den. Adolf Hitler og Joseph Goebbels er vel noen av de mest kjente eksempler på dette. Men mange religiøse leder var også sterke karismatikere: Aage Samuelsen, Pave Johannes Paul II, Billy Graham, ayatollah Khomeini, David Koresh, Jim Jones for å nevne noen. Felles for disse var at de evnet å bevege og begeistre massen ved hjelp av religiøst hysteri. For mange fikk dette meget tragiske følger. Men dette er de mest i øyenfallende og dramatiske utslag, som ofte ender i ekstase og blindt hysteri. Massesuggesjonen gjør seg gjeldene lenge før det. Det man kan observere (ikke alltid) når menneskemengden øker er fenomener som refleksjon og analyse avtar. Det hele går mer over til retorikk og til slutt til slagord, roping og ekstase. Dette kan gi varige holdningsendringer og resultere i lavere toleranse og økende sort-hvitt-tenkning. Noen ganger mistenker jeg enkelte for å suge til seg motemeninger og moteholdninger. Deres meninger er styrt av hva de tror omgivelsene synes de skal mene. Noen kan ha en bevisst holdning til det og operere med forskjell på offentlige og private holdninger. Dette er en av de mer skitne sider ved det sosiale spill.

 

Tillegg 1: Digital massesuggesjon

Det er kanskje fullstendig utilsiktet, men vår tids sosiale medier har tatt massesuggesjonen til et helt nytt nivå. Teknologien åpner for at store menneskemengder digitalt kan se hverandre, agere og ha felles fokus.  Da er alle betingelsene som skal til for å skape massesuggesjonseffekter på plass. Det er åpenbart at dette kan få virkninger i kulturen som vi enda ikke helt overskuer. Tidligere har dette ført til Den Arabiske Våren. Med andre ord kan hele land destabiliseres som følge av dette. Sannsynligvis er sosiale media en vesentlig bidragsyter vår tids politiske polariseringstendenser. Vi har også andre former for polarisering, nemlig mellom vinnere og tapere, mellom glansbilder og uthengte mennesker. I skrivende stund går #METOO sin seiersgang over verden. Mennesker henges ut, mister jobber, havner i fengsel, som følge av dette. Dette er det jeg eller beskriver som sosial utrenskning, og den type prosess har fått helt nye dimensjoner gjennom slike kampanjer. Resultatet er at det sosiale klimaet i vår kultur er i ferd med å hardne til.

Vi vet enda ikke enden på dette. Men jeg tenker at vi her nok en gang ser at mennesket får et verktøy i hendene som det ikke har nødvendig modenhet til å handtere. Og det kan bety svekkelse for vår kultur, ja kanskje hele sivilisasjonen. Kanskje må det krig til før man innser at man nok en gang har ødelagt store muligheter for menneskeheten, at våre etterkommere arver en verden i elendighet i stedet for en verdighetskultur som alle kunne profitert på.

 

Tillegg 2: Folkekalkulatoren

For en stund siden jeg skrev om den ubevisste tenkemotoren og særlig om analog kalkulasjon, hvor jeg også antydet at slike prosesser også kan ha en sosial variant. Tanken om folkekalkulatoren er en videreutvikling av dette. Mange hoder tenker bedre enn ett hode. Det er i alle fall en utbredt forestilling at det er slik. Jeg starter med å tenke kritisk om dette.

Jeg tenker at optimale forhold for fellestenkning er en mindre gruppe, som bedriver konstruktiv dialog og hvor det ikke eksisterer utpregende makt eller autoritetsforhold mellom aktørene.

Men så har jeg hørt om en del spesialvarianter. Det er en spesiell type oppgaver hvor man f.eks. setter tusen mennesker til å gjette hvor mange klinkekuler det er i en stor bolle. Jeg har forstått det slik at forskning viser at den statistiske fordelingen mellom svarene vil sentrere seg forbausende nær fasit. Men da er selvsagt forutsetningen at man ikke har kjennskap til hva andre har svart. Kanskje er det slik, at dersom man hadde gjort det samme via Facebook på en slik måte at enhver som svarer ser gjennomsnittene av andres svar, så reduseres sannsynligheten for å treffe riktig. For vi lar oss påvirke av hva andre har tenkt. Det er det jeg kaller for tenkesurfing. Da kan en fluktuasjon på begynnelsen av prosessen bli styrende for resultatet. Men uansett så har vi altså en type oppgaver som består av det å gi anslag, eller estimere noe som er rimelig estimerbart, og det blir en passe treffsikker kalkulator.

Men da tenker jeg at vi ikke må la oss friste til å generalisere dette til en type forestilling om at «flertallet har alltid rett». Dersom vi tenker oss om, så er jo det fullstendig feil. Vi vet at flertallets holdning til f.eks. moralske spørsmål svinger over tid. Og vi vet at store flertall kan bli bergtatt av myter, uvitenskapelige forestillinger og overtro som åpenbart ikke har noe med realiteter å gjøre. Og vi har alle erfaringer med utallige myter, vandrehistorier, konspirasjonsteorier som flyter rundt. Ikke minst, så er jo religionene et bevis på at folkekalkulatoren kan ta helt av. Alle religioner kan ikke være sanne samtidig. Tenk på hekse-troen for noen hundre år siden, eller oppfatningen om at det vi i dag forstår som psykiske lidelser skyldes demoner. Det at vi har hatt store folkehav som har sluttet opp om slike historier, viser at folkekalkulatoren er høyst upålitelig.

Vi ser også at folkekalkulatoren gladelig lar seg massere av karismatiske personer, media og tiltrekkende alfa-mennesker. Og det er faktisk sjelden av det gode. Her har jeg en beskrivelse av min forståelse av hvordan Nazismen oppstod.

Grunnen til å poengtere dette er at vi skal komme oss forbi magitenkningen i forhold til det store flertallet. For kanskje er det slik at vi har en intuitiv tilbøyelighet til å se på folkemeningen som fasit. Det vil si ureflektert. Når alle sier at slaveri er OK, så er det vel OK. Om vi går tre hundre år tilbake, så tror jeg det skal mye kognitiv anstrengelse til for ikke bare ukritisk støtte opp om datidens syn på slaveri. Så kan vi i ettertid, når stemningen har skiftet, og noen har tenkt kritisk på dette, innse hvor horribelt det egentlig var. Med disse forutsetningene på plass kan vi nå sitte på vår høye hest å tenke at «jeg ville ikke ha ment det samme, om jeg hadde levd for 300 år siden». Dessverre er vel sannsynligheten over 90% for at akkurat jeg, ville vært et grått menneske, også i de dager. Det er viktig å innse at det skal mye til ikke å la seg fange av flertallet: vi skal være modig, mindre gruppelojal, mindre autoritetstro, mindre sosialt forfengelig. Ingen av disse egenskapene er plussposter på den sosiale kapitalen.

Ingeniørtenkningen i dette handler om å søke å forstå mekanismene som driver folkekalkulatoren. For faktisk har jeg antydet at den faktisk noen ganger fungerer. For det er faktisk slik at flere hoder tenker bedre enn ett. Men det handler ikke om magi, men at de rette forutsetninger er tilstede.

Jeg er av den oppfatning at hele den kulturelle prosess er en informasjonsprosess. Dette manifesterer seg i stor grad som en vekselvirkning alle veier hvor memer utvikles og sprer seg. Veldig mange av disse prosessene har jeg beskrevet i «Fra Biologi Til Kultur». Hovedbudskapet her er at dette i all hovedsak er kaotiske prosesser som i stor grad fungerer etter darwinistiske prinsipper.

Når du og jeg tenker alene, så fører vi ofte en språklig dialog med oss selv. Noen ganger blir dette så sterkt at vi prater høyt med oss selv. På den måten kan vi tenke dypt og holde lange tankerekker. Kanskje de dypeste og mest konstruktive dialogene, vi kan ha, er når vi er to, og har en likeverdig konstruktiv dialog sammen. Da gnistrer våre hjerner og vi kan bli ufattelig kreative og konstruktive. Noen sier at den optimale gruppestørrelsen er ca. fem personer. Her er det også åpenbart at, dersom betingelsene er til stede så kan det bli svært konstruktivt. Vi kan idémyldre, utveksle kunnskap og kompetanse, teste ut resonnementer osv. Veldig mye av dette er beskrevet i Konstruktiv Dialog. Det er i denne vekselvirkningen at det vokser frem forståelser og tenkemåter som bryter tilvante mønstre og skaper en effekt som er større enn summen av deltakerne. Grunnen til det har jeg beskrevet her. Dette er en kreativ prosess. Mekanismen som gjør den konstruktiv har jeg beskrevet her. Dette er ikke magi, det er ingeniørtenkning. Det er strukturer og mekanismer som gjør kreativ konstruksjon mulig, og som hever kompetansenivået i gruppen.

Fem personer tilsvarer omtrent en vanlig familie. Kanskje det ikke er tilfeldig. Men, allerede når gruppen er kommet opp i en slik størrelse, så begynner sannsynligheten for at sosiale spill-mekanismer blir utslagsgivende og undergraver den positive effekten. Eksempel på undergravende mekanismer:

1)   Dominans
Dersom en i gruppen er tydelig dominant eller har tiltrekkende alfa-egenskaper, vil som regel flertallet bedrive det som kan kalles for «opportunistisk meningsdannelse», eller alliansesignalisering, og strategisk forme sine bidrag kompatibelt med alfa-lederens signaler. Det skjer en form for synkronisering. De som ikke synkroniserer seg vil risikere sosiale kostnader. På den måten ensrettes meningsdannelsen i gruppen og den kreative dynamikken uteblir. Dette er en effekt, jeg tenker ofte kan skje i juryer, i rettsprosesser generelt, i komiteer og utvalg.

2)   Rivalisering
Dersom dominanshierarkiet er uavklart kan prosessen bli preget av rivalisering. Rivalisering representerer en fristelse til å utrykke uenighet med den man rivaliserer med. Med andre ord styres igjen meningsdannelsen av det sosiale spill, og ikke av kritisk refleksjon på saken i seg selv. Her vil jeg også påpeke at det å utrykke et standpunkt eller en oppfatning, er ekvivalent med å spille ut et kort i det sosiale spill. Bordet fanger. Det skaper prestisje. Da er vi igjen inne på at det å flagge en mening er en sosial aksje-investering. Vinner man debatten går den sosiale aksjen opp, i motsatt fall går ned. Og vår sosiale kapital går i pluss eller minus, avhengig av dette. Det inspirerer til bias, og innsats for å forsvare egen mening. Og igjen er det viktig å være oppmerksom på at man selv er den største lytter til egne argumenter. Man risikerer å bli bergtatt. Så det som kanskje startet som en strategisk flagging av mening, kan raskt utvikle seg til klippefast tro, som man forsvarer med nebb og klør. Når alt dette er sagt, så er ikke rivalisering udelt negativt. Rivalisering inspirerer til kritisk tenkning. Men forutsetningen for at dette ikke skal gå i vranglås er at man følger saklighetsnormene. Man avbryter ikke unødig, man holder seg til saken, diskrediterer ikke motparten osv. I en slik konfrontasjon blir man særdeles kreativ. Og det er sunt, for da kommer det opp mange interessante momenter og perspektiver som man kan ta med seg i den videre prosess.

3)   Trakassering
Trakassering føyer seg inn i det samme mønstret som dominans og rivalisering. Det handler om sosial rangering. Noen, kanskje de fleste av oss, oppdager dersom noen i gruppen viser sårbarhetstegn. Og noen fristes til å hakke i de sårene. Risikoen er at man pådrar seg andres irritasjon og at dette slår tilbake mot en selv. Forsiktig trakassering er en sosial vippeprosess, hvor gruppen oppfatter hvor vinden blåser og synkroniserer seg med flertallet. Da er det fort gjort at minifolkekalkulatoren ramler ned på å forene seg mot en utsatt person i gruppen. Det kan være nerder eller naive mennesker, som ofte kunne ha bidratt svært konstruktivt i fellestenkningen, men som nå psykes ned, enten med ignorering, overtolkninger, avfeiing basert på «misforståelser», avbrudd, latterliggjøring osv. Jeg så en gang flyhavarikommisjonen, fra en ulykke langt tilbake i tid, hvor man var tre i cockpit. Ulykken var at de landet med for høy hastighet og kjørte av banen. Da man spilte av opptaket på det som hadde foregått i cockpit i timene før, oppdaget man nettopp dette. En av pilotene ble trakassert av de to andre. Det gikk i all hovedsak på latterliggjøring via sofistikerte kommentarer. Under innflygningen påpekte den utsatte at de hadde for høy hastighet. Dette ble latterliggjort med at «Men da kommer vi oss fortere hjem». De to andre pilotene ignorerte bemerkningen, med fatale følger. Siste ord som ble sagt i cockpit før de kjørte av banen var «I told you».  Dette ble en vekker for etterforskerne som plutselig forstod hvor stor betydning den sosiale gruppedynamikken hadde for prestasjonen. I all ettertid har man utviklet systemer som søker å minimalisere faren for at det utvikler seg sosialt spill mellom pilotene. Det handler blant annet om hvem som får jobbe med hvem. Lærdommen av dette er altså at når en gruppe infiseres av trakassering, eller sosialt spill generelt så undergraver det gruppens prestasjonsevne. Dette gjelder like fullt i klasserommet, i styrerommet, i rettsprosessen, i prosjektet osv.

Summen av dette er altså at jo større innslag vi får av sosialt spill i en gruppe, desto dårligere blir gruppens felles tenkeevne.

Hva skjer så når vi blir flere?

Her tenker jeg at «de store talls lov» gjelder. Vi kan tenke oss at en gruppe på fem eller seks eller syv kan ha en fullverdig konstruktiv dialog, men jo større gruppen blir, desto større blir sannsynligheten for at det gode samspill bryter sammen. Dette kan kompenseres med gode spilleregler (forretningsorden) og streng disiplin. På den måten kan f.eks. Stortinget fungere. Men det krever kompetent ledelse. Uten dette, kan samspillet bryte sammen, og latent i dette, kan mobben våkne til liv. Jeg vil nå forsøke å spekulere litt i mekanismene bak dette. Først og fremst så er det vesentlig å påpeke at dette er en biologisk latens, som ligger der ferdig, klar til å manifestere seg. Da snakker vi nettopp om tilbøyeligheter til å ville dominere, rivalisere og trakassere. Men i tillegg er det viktig å nevne de fenomenene som er nevnt i «det tilbedende mennesket»; vår hang til underkastelse, til alfa-beundring, alfa-attraksjon og alfa-identifikasjon. Dette er tilbøyeligheter som ligger latent klar for å manifestere seg. Mekanismene for hvordan biologi på denne måten slår ut i kulturen på, er beskrevet her.

Jeg tenker at det er viktig å studere gruppedynamikk i en masse hvor signalutvekslingen ikke har noen andre grenser enn det som er fysisk mulig i en større menneske-masse. Det vil si vi ser de som er nær oss, kanskje 20-30 personer. Vi ser eventuelt gruppens fokuspunkt, og vi oppfatter signalspråk i en langt større sirkel. Folk roper, klapper, beveger armer og dette sprer seg og synkroniserer seg. Litt interessant dette med synkronisering. Sjekk her, om alliansesignalisering. Hypotesen er at vi mennesker tenderer til å synkronisere oss med gruppen, og at denne synkroniseringen styres av alfa-regimet. Velkjent er jo biologiske synkroniseringer av type menstruasjonssyklus. Men det som er interessant her er selvsagt at alt synkroniseres, fra bevegelser til kulturuttrykk, til språk. Men det som er min hypotese er altså at dette også påvirker meningsdannelsen. Det skal vi komme tilbake til. Det som skjer når gruppestørrelsen øker er at språket primitiviseres. Det avanserte symbolspråket, som er vårt menneskelige særtrekk, og i all hovedsak adresserer kognitive funksjoner, falmer og kommer i bakgrunnen. En folkemengde er ikke i stand til å reflektere f.eks. over relativitetsteorien. Påstanden er altså at med økende folkemengde, hvor alle ser alle og er fokusert, så får vi en intellektuell regresjon. Det betyr tilbakefall mot dyre-stadiet. Informasjonsutvekslingen preges i større og større grad av signalspråk og emosjonell kommunikasjon. Hva dette betyr for folkekalkulatoren er at jo større mengden er, desto større er sannsynligheten for at villdyret etter hvert overtar dominansen. Det uvesenet som da oppstår av folkehavet, har med andre ord mistet sine menneskelige trekk. Og dette stemmer nøyaktig med hva vi kan observere. Folkemengden er i sannhet et ekte monster, kapabel til å utføre forferdelige ting. Les gjerne her og  her om lynsjing og oppdag hva vi egentlig har med å gjøre. Dette er altså et forsøk på å forklare hvorfor folkemengden kan bli det uvesenet den har potensiale til å bli. Når alt det er sagt, så styres jo som sagt utfallet av folkemengdens fokuserte sentrum. Det vil si at det kommer an på den eller de som masserer massen. Det er et enormt ansvar. Små fluktuasjoner kan starte vekselvirkningsprosesser som lever sitt eget liv. Her er et eksempel med Hitler og Nazityskland.

Selvsagt er det ingen naturlov at enhver folkemengde ender slik. De fleste folkemengder i dag er jo fokusert på positive ting, som konserter eller fotballkamper og det går jo bra. Men vi bør være klar over disse mekanismene og det bør forskes på. Sannsynligheten for at det går galt handler om betingelser. Her er dette med latens viktig. Hva er det som preger kulturen? Hva preger kulturens moralsyn? Holder kulturen seg med fiendefantasier og hat-ideologier? Alt dette skaper latens. Og det kan gå galt. En kultur må vannes med medmenneskelighet på samme måte som en knusktørr skog bør vannes for ikke å ta fyr. Det er de som har tilgang til massekommunikasjon som er ansvarlige for denne vanningen, og for ikke å skape den gnisten som setter fyr på det hele.

I vår tid har teknologien for massekommunikasjon eksplodert. Samtidig ser alle hverandre via sosiale media. Men ingen har oppdaget og tatt massesuggesjonsmekanismene på alvor i dette. Vi klør oss i hodet over hvor all trollingen kommer fra. Sannsynligvis ligger forklaringen her.

Sannsynligvis kan vi også finne noe av forklaringen på polariseringstendensene i samfunnet ved å studere disse mekanismene. Villdyret har sterke mekanismer for å sortere mellom vi og de. Selve kjærlighetshormonet oxytocin, viser seg å være selektiv akkurat langs denne grensen. Mer oxytocin og vi mer omsorgsfulle overfor inngruppen, men desto mer fiendtlig overfor utgruppen. Massesuggesjon svelger ned det kognitive rommet for refleksjon og nyansering. Tilbake står de dikotome motsetninger. Venn eller fiende. Signalspråket er full av karakteristikker. Vi kaller hverandre i stedet for å diskutere sak. Vi diskrediterer hverandre. Vi dyrker frem massehatet. Slikt blir det krig av. Da er det et tankekors at nei, dette er ikke det naturlige mennesket som det var i steinalderen. For da eksisterte det ikke teknologi som kunne massekommunisere. Dette kan sammenlignes med å ha gitt en seksåring et maskingevær. Med teknologi må det følge modenhet og ansvar. Men dersom vi ikke skjønner oss selv, vår egen natur, fornekter villdyret i oss, så risikerer vi den store katastrofen.

 

Opportunistisk meningsdannelse

Les gjerne min refleksjon om alliansesignalisering, og da særlig det siste punktet om kognitiv synkronisering. Hypotesen er at vi har en tilbøyelighet til å synkronisere våre holdninger og meninger alt etter hvilken gruppe vi tilhører. På samme måte som at normer og moralske holdninger utvikler seg til gruppens «hellige objekter», så gjelder det også politiske-, vitenskapelige- og religiøse oppfatninger. Det vil si at det store flertallet (normalmennesket) har en meningsdannelse som ikke baserer seg på kritisk tenkning eller granskning eller pro-kontra, men på gruppetilhørighet. Inn i dette kommer også tenkesurfing, dvs. vi baserer oss på hva andre har tenkt. På den måten frigjør vi mental kapasitet til å navigere så best vi kan i det sosiale univers. Individer som bruker sin mentale kapasitet på kritisk tenkning, vil ha tilsvarende mindre igjen til sosial fungering. Følgelig taper de sosialt, og da ekstra dersom de «er dum nok» til å signalisere divergens med gruppens holdninger.

Sannsynligvis er det slik at i en gruppe som har dialog sammen, så har man som regel et flertall som evaluerer utspillene, ikke i henhold til saken i seg selv, men opportunistisk opp mot hva som lønner seg rent sosialt. Da handler det mest om å identifisere alfa-kreftene i gruppen, eller hvor flertallet beveger seg, og støtte opp om de mest lønnsomme holdningene med det utgangspunktet. Her kommer det jeg kaller for sosiale vippepunkter inn i bildet.

Sementeringen av dette skjer i den grad at holdninger og oppfatninger endrer status til å bli identifikatorer som inngår i gruppeidentiteten. Det vil i at det å stille spørsmålstegn gruppens holdninger og oppfatninger ikke bare oppfattes som et angrep på gruppen, men også som lojalitetsbrudd, kanskje på linje med forræderi. Da er det heller ikke så rart at man får ideer om blasfemi.

Denne dynamikken gjør at jeg ikke har tro på folkekalkulatoren, som kilde til innsikt i saken i seg selv. Det eneste en meningsmåling, eller mange likes beskriver er tilstanden i gruppen. Det sier lite om saken i seg selv. Faktisk er det slik at jeg tenker at graden av selvstendig tenkning i en befolkning er lavere enn vi tror. Sannsynligheten for selvstendig tenkning er kanskje større i den sosiale randsonen enn i de store gruppene. Men dette er en hypotese som kan testes ut. Dersom dine holdninger har høyt samsvar med den gruppe du tilhører, er du mest sannsynlig en uselvstendig tenker. Og motsatt. Under har jeg satt opp en tabell, som kunne tenkes å være utgangspunkt for en slik selvstendighetstest. Det man måtte gjøre er å liste opp en rekke aktuelle temaer, samfunn, religion, politikk, moral osv. Så kunne man ha gjort omfattende meningsmålinger, hvor deltakerne også gir info om gruppetilhørighet. På den måten ville vi kunne kartlagt kjerneholdninger innenfor enkeltgrupper. Det kunne igjen bli brukt som en test på nettet, hvor du kunne teste din selvstendighet, ved å identifisere din gruppetilhørighet og deretter svare på spørsmålene. Jo større avvik fra din gruppe du har, desto mer selvstendig tenker er du.

 

 

Her er et eksempel på hvordan det kunne ha sett ut:

Tema	Kapitalistisk Høyre flanke	Liberal (Klassisk europeisk)	Venstre flanke
Forsvar Nivå	Høyt	Nødvendig	Nødvendig
Selvbestemt Abort	Motstander	Tilhenger	Tilhenger
Aktiv dødshjelp	Motstander	Tilhenger	Motstander
Dødsstraff	Ja	Nei	Delt
Straffenivå Stoff	Høyt	Moderat etisk rasjonelt	Kanskje for høyt
Straffenivå Vold mot kvinner	Høyt	Nødvendig	Må økes
Straffenivå Vold generelt	Høyt	Nødvendig, kreativ på alternativer	Rasjonaliseres
Straffenivå vinning	Høyt	Rasjonaliseres	Rasjonaliseres
Straffenivå økonomi	Høyt	Rasjonaliseres	Rasjonaliseres
Straffenivå sedelighet	Høyt	Rasjonaliseres	Høyt
Offentlig helsetjeneste	Nei	Ja i kombinasjon med private	Ja/Forby private
Offentlig skolesystem	Minimum	Ja i kombinasjon med private (vitenskapelig/kunnskapsbasert)	Ja/tilgjengelig for alle (Gjerne med mye ideologisk farging)
Velferdsstat	Minimum	Rasjonelt nivå	Emosjonelt (alle skal ha det like bra)
Vaksiner	Skeptisk	Frivillig, så langt det går	Obligatorisk
Klima	Skeptisk	Grønn fremtid	Grønn fremtid
Multikultur	Skeptisk	Kulturer må kunne eksistere sammen og respektere hverandre.	Ja takk, gjerne med ideologiske farger.
Monokultur	Ja takk	Monokultur=Totalitær. Alternativet er urealistisk. Så svaret er nei	Monokultur=Nazisme Fyyy!
Innvandring	Svært Skeptisk	Rasjonell balansert, hjelpe men ikke ødelegge oss selv (for da kan vi jo ikke hjelpe)	Plikt til å hjelpe
Feminisme	Skeptisk	Moderat feminisme	Radikal feminisme
Islam	Svært Skeptisk	Religionsfrihet, men passe på radikale miljøer	Må beskyttes
Kristendom	Vårt kulturgrunnlag	Religionsfrihet	Skeptisk
Individualisme	Delt	Ja takk	Skeptisk
Skattenivå	Minimum	Bidra etter evne	Vi skal ta de rike …
Nasjonalisme	Ja takk	Skeptisk; globalt perspektiv, samarbeid under likeverd og respekt	Det er Nazisme
Totalitær Vilje til å begrense personlig frihet	Høy	Nei, tilhenger av personlig frihet	Høy
Globalisme	Nei	Begrenset, et mål i fremtiden	Nei

 

 

Sterke meninger man kan ikke forklare

Hvem har ikke blitt møtt med akkurat denne type utsagn.  Man utrykker sterke meninger, men på utfordring får man høre at man bare «vet» at det er slik, men kan ikke forklare det. Ofte kalles det for «magefølelsen», og det blir en slags fasit som man bare tror på. Vær de obs på at det «å bare vite noe» er et gigantisk selvbedrag. Det er mange som bare vet ting. Men, dersom man setter dette sammen, så oppdager man at forskjellige mennesker bare vet ting som er gjensidig utelukkende. Det er lenge siden jeg dro den nådeløse konklusjonen et det å føle seg sikker på noe, bare er en følelse. Den sier absolutt ingenting om saken i seg selv. Les mer om det her.  Ofte ledsages den sterke magefølelse av uvilje til å bli utfordret. Noen ganger er denne uviljen nærmest aggressiv. Jeg har lenge relatert dette til intuisjonen, vår ubevisste tenkemotor. Til dens forsvar har jeg å si at ja, den disponerer langt større mentale ressurser en vi har tilgang til på bevisst nivå. Min ubevisste tenkemotor er langt smartere enn meg. Betyr det øket treffsikkerhet i våre oppfatninger og standpunkter? Svaret er nei. Det forutgående gir gode forklaringer på hvorfor det er slik. Men la meg gå enda litt lengre. Igjen poengterer jeg viktigheten av å se forskjell på emosjonelle responser og kognitiv tenkning. Det er noe jeg har forsøkt å sette på spissen ved å gi det et navn: atferdsdualisme. All vår atferd blir til i en kombinasjon av to systemer i hjernen: det emosjonelle og det kognitive. Det emosjonelle er villdyret. Denne erkjennelsen avspeiler seg i mitt syn på rasjonalitet, som jeg refererer som en noenlunde oppriktig virkelighetsoppfatning, kombinert med mål. Kan du se sammenhengen? Tenkningen gir virkelighetsoppfatningen, mens målet har sin opprinnelse i verdisystemet, som igjen har sin opprinnelse i det emosjonelle systemet. Oppdag da at det overhodet ikke hjelper hvor smart tenkesystemet er, dersom vi har avvik på mål. Både Mads Gilbert og Joseph Mengele er leger. De er (var) begge langt smartere og mer kompetente enn meg. Rasjonaliteten er verdiuniversell. Men den fungerer ikke uten verdier. Poenget er at man kan sette inn hvilke verdier som helst inn i systemet, og rasjonaliteten vil fungere.  Begge legene kan være smarte kunnskapsrike og rasjonelle, men ville du ha stolt like mye på Mengele som på Gilbert? Innse at det ikke er noen sammenheng mellom verdisystem og tenke-system. Så ja, din ubevisste tenke-motor er kanskje smartere enn deg, men ofte har den en helt annen agenda. Les gjerne min refleksjon om sosial rasjonalitet. Så hvilke vurderinger gjør så denne tenkemotoren? Handler det om saken i seg selv, eller om sosial profitt?

En aggressiv respons på å bli utfordret, kommer ikke fra deg, men fra villdyret. Så du har en midlertidig utfordring med å handtere affekten. Men merk deg dette: en aggressiv respons fra det store dyp er også en informasjon. Bygg deg et kognitivt rom slik at du kan gå meta, ikke bare være i dette. Hvorfor kjenner jeg aggresjon av å bli utfordret på dette? Det å lære seg å utnytte emosjonelle signaler, som blipp på den intellektuelle radaren er en uvurderlig kilde til informasjon. Oppdag at det handler forhold villdyret absolutt ikke ønsker at du skal få se.

Da er det på tide å ta en prat med villdyret. Villdyret er nødvendigvis ikke så urimelig. Det trenger bare å få inn et nytt narrativ å navigere etter. Vi er ikke i steinalderen lengre. Vi har faktisk et sivilisert samfunn å ta vare på. Det vil alle tjener på. Appeller til villdyrets empatiske system, behovet for omsorg, omtanke og forståelse. Så det er en forståelse å komme til. OK, så den ubevisste tenkemotoren har nok rett på sin måte. Den har gjort sine sosiale kalkuleringer og sannsynligheten er høy for at det kan bli en sosial kostnad av dette. Det er det den har rett i, og som den prøver å skjule for deg, slik at du kan opprettholde din illusjon om at du er et godt og oppriktig menneske. Men dette spillet er kun mulig dersom du enten fornekter villdyret, da blir du slave av det, eller at du overgir det tid det, og abdiserer som menneske, eller at du tar den kampen det er å la menneskeligheten i deg bli kaptein på eget skip.

Om bruken av monster-metaforen

Jeg har også vært inne på monsterbegrepet her. Da jeg slo opp monsterbegrepet i wikipedia var det, ved første øyekast, lite å hente. Det passer jo best inn i mytologien, hvor synonymer kan være fabeldyr eller uhyrer. Men jeg merket meg den latinske opprinnelsen, som er et verb: «monstrare», som betyr å «stille ut» eller å «peke ut». Da slo det meg at kanskje begrepet «demonstrere» har sammenheng med dette. Både det å «stille ut» og det å «peke ut» og ikke minst «demonstrasjoner» kan lett forbindes med store folkemengder.

Da jeg skrev refleksjonen om «Det Onde Mennesket» var det viktig for meg å få frem at det er uakseptabelt, ja kanskje et sosialt overgrep, å definere enkeltmennesker som onde. Men, jeg avskaffet jo ikke ondskapsbegrepet av den grunn, fordi handlinger og intensjoner må kunne bedømmes som onde, dog uten at det definerer hele individet. På samme måten ser jeg at monsterbegrepet også kan finne sin plass i et begrepsapparat som jeg tenker er moralsk akseptabelt å bruke. Da er monsterbegrepets kobling mot menneskemengder fristende å bruke for hva det er verdt.

I Johannes Åpenbaring står det om «Dyret som steg opp av Havet». Da jeg var i oppveksten, ble jeg fortalt at «havet» betyr «folkehavet». Da har vi i så fall en svært så treffende metafor på de mekanismer jeg beskriver her. Poenget er at det «dyret» som manifesterer seg ut av folkehavet på denne måte er det nærmeste vi kommer en fysisk manifestering av «villdyret» som ligger i oss alle. Dyret «står opp av havet» fordi kommunikasjonsformen i en menneskemasse degenererer til emosjonell kommunikasjon. Når vi mennesker betrakter ekte dyr, sier vi ofte at de er amoralske, eller vi tillegger dem liten eller ingen moralsk kompetanse. Løven dreper ikke for å pine, men for å spise. Vi vet jo ikke helt sikkert i hvilken grad andre dyr har selvbevissthet nok til å kunne oppleve tilfredstillelse av å påføre andre den smerte man selv frykter. Men, hos oss mennesker, er jo dette aggresjonens mål. Men om vi antar den allmenne oppfatningen av at dette er noe særegent menneskelig, så sprenges dyremetaforen som beskrivelse av aggressiv massesuggesjon. Dyr er «bare» amoralske, som naturen selv er. Det rasende «dyret» som kommer «opp av havet» er så nær den mest synlige, konkretiserte manifestasjoner av ren ondskap, som det er mulig å komme. Da holder det ikke å snakke om dyr, men om monster.
Her tenker jeg at den aggressive folkemassen har alle de karakteristikker som vi forbinder med monsteret:

1)   Mektig

2)   Skremmende

3)   Brølende

4)   Nådeløs

5)   Pervers voldelig

6)   Grusom

7)   Heslig

8)   Irrasjonelt

Det aggressive folkehav er det nærmeste jeg kommer av noe som ligner på dette. Da presiserer jeg at det er det helhetlige vesenet det er snakk om. På samme måte som hver celle i min kropp ikke kan kalles et menneske, så kan ikke hvert enkelt individ i en slik bevegelse kalles for monster. Monsterbetegnelsen benevner helheten, ikke delene. Dette er vesentlig. Jeg tenker som sagt at det er uhensiktsmessig og uverdig å gi denne betegnelsen på enkeltmennesker. Men, med en gang mennesker begynner å operere i samspill, så utvikles det en latent risiko for at monstret dukker opp. Ytterlighetene kjenner vi: den rasende folkemassen som lynsjer, eller hele samfunn som går av hengslene og begår folkemord. Men lenge før det kommer dit, så er mekanismene virksomme. Dette ser vi i form av at rasjonaliteten undergraves. Jeg tenker at, dersom vi hadde hatt muligheter til å møte Nazi-Tysklands ivrige tilhengere en-for-en, så ville vi kanskje blitt overrasket av hvor menneskelige de var, hvor reflekterte, rasjonelle, ja til og med høymoralske mange sikkert var. Vi ville ha blitt formørket av åpenbaringen av at vi møtte mennesker som deg og meg, som kanskje kunne le, gråte, bli oppslukt av poesi, være varme, kjærlige og menneskelige på alle måter. Men, som i en samlet koordinert bevegelse, kunne de begå industrielt folkemord.

Våre enkle forklaringer, om ideologi eller en samling psykopater blir bare en liten del av et komplekst årsaks-bilde. Vi skyggebokser mot noe vi ikke vet hva er, fordi vi når vi kommer for tett innpå fenomenet, så forsvinner det i enkeltindivider. Så vi ansvarliggjør enkeltindivider eller vi raser mot ideologier. Men vi treffer ikke monsteret med et eneste slag. Slik har monstret unndratt seg vår oppmerksomhet, og fortsetter å bedra oss til denne dag. Religiøse dogmer, myter og eventyr er fulle av heltens kamp mot dragen. Noe i oss vet hva dette er. Det er det intellektuelle i mennesket som mangler erkjennelsen av disse skyggesidene ved egen natur. Hvordan kan vi forstå dette reduksjonistisk? Vel, dette ligner problemet med hvordan cellene i vår egen kropp klarer å organisere seg på en slik måte at de bygger en kompleks velfungerende kropp. I dag vet vi nok til at den reduksjonistiske veien er mulig, men den er kompleks, og vanskelig å gripe.

Evnen til å fungere i samspill i store tall, er menneskets varemerke. På den måten skapes kulturer, samfunn og sivilisasjoner. Men, på samme måte som alle systemene i kroppen vår kan utvikle patologi og gå amok, så er heller ikke menneskets fantastiske sosiale egenskaper uten skyggesider. Så dette er den sosiale skyggesiden. Det finnes ingen gratismåltider, all «teknologi» har bivirkninger, patologiske skyggesider. Selvsagt gjelder dette også et av menneskets store varemerker, vår overlegne sosiale kapasitet. Hovedproblemet med dette er at det sitter svært langt inne å erkjenne dette, særlig når det skjer med vår egen kultur. Vi ser ikke skogen for bare trær. Vi lammes av frykten for dette kollektive villdyret, og vi fornekter det:

Den som fornekter villdyret blir slave av det.

Jeg tenker at det er et modent trekk å reservere monster-betegnelsen til dette fenomenet. For det første er det viktig å bli bevisst på at det å karakterisere enkeltmennesker med denne eller lignende betegnelser undergraver det jeg kaller for det etiske grunnfjell. Alle mennesker er sårbare, utilstrekkelige og fulle av feil. Og vi alle kan falle, også i denne fellen, gitt de riktige omstendigheter. Det er bare det at vi alle er så mye mer enn de enkelthandlinger vi måtte begå i en eller annen irrasjonell rus. Derfor er det urettferdig å definere individet på bakgrunn av uheldige enkelthandlinger, heller ikke for å ha snublet seg med i denne type massemobber. Innenfor empatisk etikk er alle mennesker, som individer inkludert i det jeg kaller for den moralske sirkel. Vi er der fordi vi har evne til livskvalitet, vi har evne til å lide. Det fenomenet vi her snakker om kan ikke lide, det kan ikke føle, det kan ikke tenke. Det er amoralsk, som naturen selv. Det er utenfor den moralske sirkel. Men likevel er det det nærmeste vi kommer noe som har ondskapen i seg, den overveldende makten, den ødeleggende kraften, raseriets mest abnorme manifestasjon. Det kan vi adressere, det kan vi karakterisere og trygt kalle ved sitt rette navn. For nettopp gjennom å språklig-gjøre og navngi dette, kan vi skape den nødvendige bevissthet om det som fenomen, og avsky det som den ultimate ondskap. Vi kan bevege oss over fra å være hjelpeløse slaver av denne type sosial patologi, til å se det, analysere det, forstå det og utvikle kulturelle innretninger som til slutt fanger og tar kontrollen på uvesenet.

Men det krever en sosial dugnad. Vi kan alle være med å skape den helten som møter dragen med sitt sverd og hugger hodet av den. Så hva er sverdet? Sverdet er tungt å løfte. Det er:

1)   Viljen til erkjennelse av fenomenet.

2)   Viljen til å ta i bruk vår kognitive kapasitet

3)   Viljen til å analysere og forstå

4)   Viljen til å tale dyret midt imot

5)   Viljen til å slippe tak i fristelsen til aggressiv utløsning

6)   Viljen til å skape det etiske grunnfjellet

Trollet som kommer ut i solen sprekker. Når dette fenomenet blir sett som det det er, så fordamper det. Men, i vår kultur kjenner jeg minst to kraftige ideologier til fornektelse av villdyret i oss. Det mest kjente er jo det religiøse, særlig kjent fra kristendommen og Islam, hvor menneskets nære slektskap med andre arter fornektes, hvor mennesket måles mot et fullkommenhetsideal som aldri kan oppnås, og hvor enkeltmennesker og grupper tildeles skyld, demoniseres og gjøres til gjenstand for fantasier om fremtidig dom og straff, noe som igjen undergraver det etiske grunnfjellet.

Så har vi radikalfeminismen, som for tiden er i ferd med å kuppe hele den ideologiske venstreside med en fornektelse av det biologiske i mennesket.  Studier av menneskets natur, evolusjonsbiologi og enhver avskygning innenfor akademia, som tar dette som forutsetning, motarbeides, dirtyfiseres, foraktes og demoniseres. Man har til og med gått så langt som å få gjennom vedtak av kjønnsmaktperspektivet som eneste lovlige fortolkningskriterium, når menns atferd skal fortolkes. Dette er det nærmeste vi kommer en ikke-teistisk religiøs bevegelse. Ortodoksien er konspirasjonsteorien om patriarkatet. Den er hellig. Parallellen til ideen om blasfemi er åpenbar. Dette forhindrer altså mennesket i å se sin egen natur. Vi fornekter villdyret og blir dermed slave av det. Radikalfeminismen er skremmende biologinær.