Innledning

I denne teksten har jeg fokus på psykologi. Jeg veksler mellom flere perspektiver. Jeg hadde i utgangspunktet et samfunnsperspektiv, men etter hvert har dette også blitt en arena hvor jeg også tillater meg å reflektere og spekulerer over psykologiske teorier.
Jeg tenker at overlappingen mellom psykologi og filosofi er åpenbar. En gang tidlig i min tenkekarriere skrev jeg at «For å forstå verden må jeg først forstå meg selv. Men for å forstå meg selv må jeg først forstå verden». Psykologien er kanskje vår tids viktigste kilde til å «forstå meg selv». Den er riktig nok for svak på evolusjons-perspektivet, og dermed kanskje også noe for svak på perspektivet om «hjernen som informasjonssystem, utviklet for biologisk optimal orkestrering av individets atferd». Men, jeg tenker at enhver filosof burde ha god innsikt i psykologi, og motsatt. Når man ser på historien så er det åpenbart at mange filosofiske temaer, fra eldre tider, nå er overtatt av psykologien.

Kanskje har psykologien ikke fullt og helt har tatt de begrensningene den antroposentriske referanserammen setter på måten vi forstår og fortolker våre hjerneprosesser på. Dette er en del av min forsiktige kritikk mot psykologien. Jeg har også selv via egenerfaring erfart at psykologi også er sårbart for misbruk, og at man særlig innenfor dette faget står i behov for kontrollmekanismer som sikrer forsvarlig faglig standard. Jeg kjenner selvsagt til de etiske retningslinjene for psykologer. Det er lite å kritisere der. Men jeg stiller spørsmålstegn ved oppfølgingen av dette.

Fra ånd til psykologi

For 500 år siden kunne man stå i fare for å bli brent på bål dersom man hadde epilepsi. Epilepsi, ble som så mange andre sykdommer og tilstander i hjernen, bedømt å handle om demonbesettelse og innflytelse av sataniske krefter. Innenfor det gamle middelalder-paradigmet blir vårt sinn og vår hjerne i stor grad betraktet som et medium. Vårt sinn er en arena hvor vår egen sjel kan uttrykke, seg. Men vår sjel er ikke alene om kontrollen over sinnet. Her virker også Gud, eller Guds Ånd, i tillegg til demoner av forskjellige slag. Vårt sinn er i all hovedsak en kamparena for alle disse kreftene.

Tenk på sykdommer som Tourettes-syndrom, hvordan dette passer inn og bekrefter denne virkelighetsforståelsen. En person som bare må banne eller komme med upassende utrop, passer jo helt perfekt til forestillingen om et sinn som er overtatt eller besatt av en demon. Så har vi sykdommer som schizofreni, og andre tilstander som leder til psykoser og noen ganger farlig atferd. Alt dette var symptomer som i middelalderen ble tolket inn i datidens åndsparadigme, og som bekreftet realitetene i dette. Slike tilstander har nok i fordums tid både vært med og formet religioner og gitt innhold og legitimitet til forskjellige former for overtro.

Etter hvert som vitenskapen vokser frem, begynner den naturlig også å utfordre dette paradigmet. Noe av dette har jeg vært inne på i Fra Ånd Til Fysikk. Psykologien vokste frem som eget fag fra midten av 1800 tallet.
Psykologiens fremvekst er svært gode nyheter for alle mennesker som er rammet av forskjellige psykiske lidelser og tilstander. Husk at dette er mennesker som i tidligere tider var sosial valuta for teologiske og juridiske og politiske krefter som til fulle utnyttet dette i sine spill, enten det handlet om makt, moralisme, karriere, økonomi eller rett og slett muligheten til å plage, eller lage dramatikk og sosialt akseptert vold i bygda. Mennesker med psykiske tilstander var håpløst prisgitt i det gamle åndsparadigmet.

Og selvsagt har ikke denne utviklingen gått uten konfrontasjon. Det er ikke usannsynlig at jeg, for første gang, hørte om Freud og psykologi fra talerstolen i Adventistsamfunnet. Det var definitivt et tema. Og da dreide seg om kritikk av psykologien. Dette er veldig forståelig da psykologien, til de grader utfordrer, det som tidligere har vært teologiens ubestridte område, nemlig forståelsen av menneskesinnet selv.
Denne kampen er på ingen måte over. For menneskesinnet er svært komplekst. Selv i dag kan vi ikke si at vi har en grunnforståelse av dette som er så entydig at alle kan tilslutte seg dette under tyngden av empiriske bevis. La oss som et eksempel, gå inn i temaet «kampen om homofili».  Er homofili en synd, en villet tilstand eller en medfødt legning? Vårt syn på hva homofili er og mekanismene rundt dette, er avgjørende for hvordan samfunnet forstår og forholder seg fenomenet. Den opprinnelige religiøse tilnærmingen handler selvsagt om å skitne dette til, de-humanisere homofile, sanksjonere, utstøte og plage. Man har tilstrebet et politisk regime som legitimerer homofili som en arena hvor all slik plaging av de homofile er akseptert. Det gir opphav til karriere og penger, en hel industri som kan fokusere rundt helbredelse. Her kan man avdekke, kartlegge og klassifisere de forskjellige homofile synder. Og man kan foreskrive en rekke former for behandling, alt fra demonutdrivelse til forskjellige former for psaudo-psykologiske behandlinger, gjerne understøttet av staten. Og det er selvsagt sosial valuta for politi og rettsvesen, når alle disse syndene skal påtales og sanksjoneres.
Det er svært mye som står på spill for veldig mange når et slikt paradigme trues. I kampen for homofile og homofiles rettigheter står psykologien sentralt. For det handler også om å forskning i et forsøk på å forstå fenomenet. Og det handler om forskning i å forstå f.eks. virkningen av homofil praksis. Man kunne jo f.eks. hevde at homofil praksis er skadelig. Vann på mølla får man jo gjerne fra all den elendighet og hyppighet av selvmord blant homofile. Dette er jo selvsagt en selvoppfyllende profeti, og må ses i sammenheng med hva stigmatisering og kriminalisering gjør med mennesker, rent generelt. Men for å bringe rasjonalitet og vitenskap inn i dette trenger vi psykologisk forskning og kompetanse som evner å distansere seg fra både tabu, stigmatisering osv. for å avdekke realiteten i dette.
Det gode budskap i dette er som sagt bevegelsen fra et åndsparadigme til et vitenskapelig paradigme, noe som åpner muligheten for et mer realistisk syn på menneskets komplekse psyke.

Psykologi vitenskap og erkjennelse

Psykologi plasseres i dag inn under samfunnsvitenskapene. Man kan jo spekulere på om den plasseringen har påvirket måten faget har utviklet seg på. Om vi starter med den spede begynnelsen så har psykologien et fundamentalt problem i forhold til andre mer naturvitenskapelige disipliner. Det vitenskapelige idealet for erkjennelse er jo den hypotetisk deduktive metode. Og den fungerer best med klare begrepsapparat, som er kvantifiserbart, og som kan måles. Da kan man stille hypoteser, utføre eksperimenter, måle resultater, og på den måten sortere mellom gode og dårlige hypoteser. Opp imot dette idealet har psykologien utfordringer på følgende områder:

1)   Den mangler direkte tilgang til strukturen i de mekanismene som studeres. Det gjør at begrepsapparatet, med tilhørende strukturer ofte er eksperimentelle tankeverktøy, og ikke alltid har så mye med realiteter å gjøre. Her er alltid risiko til stede for selvbekreftende prosesser, altså at man utvikler strukturer, med tilhørende observasjon og eksperiment, som fortolkes inn i disse strukturene og dermed fungerer som en mental blindgate til overtro på en bestemt type tankestrukturer.
I våre dager aner vi muligheten for å kunne komme rundt mye av dette. Vi får stadig mer kunnskap om hjernens anatomi, kartlegging av funksjoner, direkte målinger av hva hjernen driver med. Vi har et eget fag som heter nevropsykologi, som søker å nærme seg problemet etter sandwich-metoden. Altså både fra psykologi-siden og fra nevrologi-siden. Men dette viser seg å være svært komplekst. Sannsynligvis kommer man aldri unna at man i psykologien må operere med kvalitative begreper og strukturer som ikke kan gjenspeiles i hjernens anatomi, men som er mer som virtuelle informasjonsmodeller å regne. Dette kan være svært fruktbart, både i forhold til diagnostisering og behandling av psykiske lidelser. Men her er det vesentlig at fagpersonell evner å se akkurat denne nyanseforskjellen, slik at ikke slike virtuelle modeller begynner å leve sitt eget liv og skape psykologisk overtro.

2)   «Måling» kan kun gjøres indirekte, da med særskilt vekt på fortolkning av tale og atferd.
Tradisjonell psykologi baserer seg i stor grad på introspeksjon og hva pasienter og andre subjektivt rapporterer. Man kommer aldri utenom det å fortolke datastrømmer (språk og annen informasjon via sanseapparatet). Det gjelder for alle vitenskaper. Men det å fortolke naturlig tale er en egen utfordring. For her ligger alle de muligheter for forvrenging som ligger innebygget i denne kommunikasjonsformen. Her er risikoen, både for selvbekreftelse og overtolkning latent til stede. Psykologer er også mennesker. Jeg har hørt antydninger om at logos utgjør bare 20% av det man oppfatter av et budskap. Det betyr at resten handler om hvem det er som snakker og måten budskapet fremstilles på. Det betyr i praksis at, budskapet vil oppfattes forskjellig om det er statsministeren eller Jørgen Hattemaker som sier akkurat de samme ordene. Vi må jo håpe at psykologer er mer trent og dermed mer resistente mot denne type svakheter. Men, som sagt, de er mennesker og denne type feil skjer mest sannsynlig hele tiden. Dette behøver ikke å være ødeleggende i kliniske sammenhenger, men i forhold til det å forstå menneskesinnet, grunnleggende universelt, så er dette en stor kilde til forurensing av psykologiske teorier. Man må være åpen for tanken om at psykologenes fortolkninger blir selvbekreftende, åpner døren på vid gap for at feilaktige forestillinger sniker seg inn og sementerer seg i faget. Kanskje kan det gå generasjoner før det oppdages og lukes ut.

3)   Man har begrensede muligheter til eksperimentering.
Innenfor legevitenskapen er såkalte doble blindtester blitt standard for all utvikling av medisin og behandlingsformer. Det gjør at vi kan føle en viss trygghet i forhold til de medisinene legen foreskriver. Når jeg sier «en viss trygghet» så handler jo dette om organiseringen av dette og den beryktede legemiddelindustrien. Jeg drar opp dette poenget for å peke på at all slik forskning også har elementer av profitt og karriere i seg. Det gjelder selvsagt også innenfor psykologi-feltet. Men uansett så har altså legemiddelindustrien svært strenge krav på seg, på å vise eksperimentelt at behandlingen virker utover det vi kjenner som placeboeffekten.
Av åpenbare grunner kan man ikke gjøre lignende forsøk i forhold til psykologisk behandling. Det innebærer at man må basere seg på pasientevalueringer og lage en form for statistikk med utgangspunkt i det. Er det slik at placebofenomenet også er fullt ut gjeldende innenfor psykologien? Ja selvsagt, kanskje i enda større grad. Det som er opplagt at på samme måte som den fysiske helsen svinger fra dag til dag, at vi blir syke, så blir vi friske og tenderer til å tro at det var det som skjedde den siste sykedagen som fikk oss frisk. Kanskje hadde vi drukket blåbærsaft, den dagen, eller en spåkone pustet på meg, eller jeg fikk kalde omslag, eller jeg fikk noen piller av legen. Hva gjorde meg frisk? Vi mennesker har vanligvis en tendens til å overdimensjonere den siste tids hendelser, og ofte undervurderer vi kroppens egen evne til å takle sykdomsforløp, helt av seg selv, uten vår hjelp. Alt dette, sammen med placebo gjør at vi stadig får høre forestillinger om mirakel medisiner, helsekost, eller mennesker med spesielle krefter. Dette er neppe så forskjellig i forhold til psykologi.
Dette åpner for muligheten for at enhver psykologisk klinikk kan utvikle en kollektiv overtro på egne behandlingsmodeller, men hvor behandlingsmodellen i seg selv, fungerer omtrent som årelating gjorde i gamle dager.

4)   Psykologiske eksperimenter har sterke etiske begrensinger
Med tiden har de etiske rammene rundt eksperimenter som involverer mennesker og dyr, blitt underlagt stadig strengere etiske rammer. Det er ikke mer enn rett og rimelig, men det legge selvsagt begrensinger på kunnskapsutviklingen. Man kan selvsagt designe eksperimenter veldig smart og kreativt. Men ofte overlates man til å søke svar gjennom statistikk og målinger på naturlige sosiale prosesser i samfunnet. Og dette er vanskelig. Hvorfor er egentlig barnet emosjonelt ustabilt? Det er umulig å kartlegge og dekomponere alle hendelser i de komplekse vekselvirkninger som barnet er en del av. Så hva er problemet? Se gjerne denne videoen og få et innblikk i hvor komplekst dette egentlig er.

5)   Blandingen av terapi og utredning
Psykologien er tradisjonelt orientert om det terapeutiske. Det vil si å finne frem til metoder og tenkemåter som har best mulig effekt i behandling av psykiske lidelser. Så tenker jeg at det kan eksistere en viss bevisstløshet når de samme psykologene tildeles oppgaver utenfor det terapeutiske området, som for eksempel innenfor rettsprosesser, eller å utrede risiko. For det terapeutiske fungerer sannsynligvis det kvalitative best, med utgangspunkt i modeller og tankemåter som fungerer for dette. Men når det gjelder utredinger fungerer dette dårligere. Det burde eksistere et fag som het psykonomi, som ville vært langt mer orientert om å få frem kvantitative resultater med god prediktiv effekt. Beste eksempel på det er IQ test. Men man måler mange andre forhold og får frem kvantifiserte resultater. Videreutvikling av dette handler i stor grad om god forskning på resultatenes prediktive egenskaper. Det er dette vi har behov for ved utredinger, og ved vurdering av risiko. En åpenbar grunn til denne distinksjonen er å unngå sårbarheten for subjektiv innflytelse på de utredinger som gjøres. Vi kan ikke ha sakkyndige psykologutredinger hvor resultatet er influert av alt fra ideologi, religion, økonomi, korrupsjon eller ren skjær personlig kjemi. Jeg trenger kun å nevne saken mot Breivik for å poengtere denne svakheten.

Samlet vil de mange usikkerhetskildene skape en risiko for utvikling psykologisk sekterisme, hver med sine yppersteprester og tilhengerskare av troende, ikke så ulikt religiøse sekter. Har dette skjedd? Ja, selvsagt har det skjedd. Se denne dokumentaren.
Summen av dette er at psykologien som fag er sårbar for uvitenskapelig influens. Den fagkunnskap som til enhver tid finnes på området, risikerer å bli forurenset av denne type svakheter. Det skaper altså muligheten for at faget blir fragmentert og at det formes av religiøse-, kulturelle-, politiske-, kommersielle- eller ideologiske krefter, som vil bruke dette som et instrument til å oppnå helt andre formål.

Den såkalte Behaviorismen, som ble utviklet på begynnelsen av 1900 tallet forsøker å kompensere for en del av dette. Jeg har kritisert behaviorismen her. Hovedproblemet med behaviorismen er at dersom man ser bort fra subjektet, så har både individualiteten og etikken en tendens til å forsvinne med i dragsuget.
Likevel innser jeg det at det å objektivt studere, måle og klassifisere atferd, dens stimuli og responser, kan lære oss mye, også om mennesket. Den er på ingen måte fulldekkende, men kan utgjøre et viktig bidrag. Uansett hvordan vi snur og vender på det, er dette det nærmeste vi kommer objektivitet innenfor dette faget.

Selvsagt kan man også hente mye fra sosiologi, måle og telle forhold i samfunnet, og vurdere dette opp mot variabler man tror er adekvate.

Så man kan utvikle tester. Det er vel ingen som kan si eksakt hva man måler, når måler IQ, men man vet at mennesker skårer forskjellig, og at man kan gjøre gode forutsigelser på bakgrunn av resultatet. Selvsagt er det utviklet utallige tester på samme modell som for IQ. Poenget er at man heller ikke her alltid vet hva man måler. Men testenes evne til å si noe om individet og gjøre forutsigelser, kan gjøre dette til gode verktøy, blant annet for diagnostisering.

Men også her må man være obs på at slike tester ofte adresserer spesielle psykologiske modeller, som ikke nødvendigvis har noe med realiteter å gjøre.

Deler av psykologien baserer seg i større grad på denne type kvantifisering. På denne måten kan man skape et begrenset objektivt grunnlag for det man holder på med.

 

 

Den empatiske feilslutning kan være utbredt i psykologien

Den empatiske feilslutning er beskrevet her. Den går i korthet ut på en ubevisst (implisitt) antakelse om at «alle er som meg». Når sinn skal undersøke sinn, så fungerer ens eget sinn som basis anskuelsesform for det sinn man undersøker (projeksjon). I den grad dette ikke harmonerer, vil det resultere i feiltolkninger. Men her vil jeg inn på en spesialvariant av dette fenomenet. Det er det jeg kaller for «Den antropiske feilslutning». Det handler om forholdet mellom det bevisste og det ubevisste. Mitt mentale landskap avgrenses av min egen bevissthet. Oppdagelsen av at det finnes et langt større ubevisst mentalt univers der utenfor, er fundamental. Min egen bevissthetsopplevelse kan sies å avgrense av en slags tåke, eller at hav hvor elementer ligger og vaker mellom det bevisste og det ubevisste, men også hvor elementer strømmer inn fra tåken, og jeg har ingen aning om det der ute som produserer alt dette. Jeg tenker at det er dette grenselandet vi kaller for intuisjon.

Den antropiske feilslutningen handler om en implisitt forestilling om at de prosessene som er utenfor bevisstheten, ligner på det som er innenfor. Med andre ord, når jeg analyserer det som går inn og ut av min bevissthetshorisont, så fortolker jeg det i lys av hvordan prosesser foregår i egen opplevelse av bevisst tenkning. Om jeg skulle foreslå en visuell modell for dette, så måtte det være en tegning hvor en hjerne-del representerer min bevissthet, men så har vi andre rom, som også er hjernedeler, men som er utenfor min rekkevidde. Men de tenker som meg. De har følelser, analyser, de har en historie, de har fantasier osv. Slik som jeg fremstiller dette, er det jo åpenbart absurd. Det er fordi jeg setter ord på det. Vulgærpsykologien kan kanskje basere seg på noe slikt som dette, da ikke som en bevisst teori, men som en implisitt måte å forstå psykologien på. Impulsen til å tenke slik, kan kanskje ha opprinnelse i biologisk arv. For dette har med det man kaller for «theory of mind». Det vil si arter som har evne til å kalkulere inn andres sinn i ligningen. Da er det gitt en forutsetning om at andres sinn er som mitt sinn. Når sjimpansen ser en banan, så vet den at det ikke bare er han selv som har lyst på den. Den kalkulerer implisitt med, at det gjelder alle andre som ser den samme bananen. Dette er et overlevelseskriterium for arter som har sosial interaksjon med hverandre. Så vi har dette i oss. Jeg kaller det gjerne for aktørisme. I en slik setting blir de rommene som er usynlig for vår bevissthet til selvstendige aktører som agerer som bevisste individer.

Jeg har en spekulasjon om at det tidlige barnet implisitt opplever alt som sinn. Det har jeg vært inne på her. Poenget er uansett at vi har en naturlig tendens til å gjøre empatiske feilslutninger i forhold til andre informasjonsprosesserende systemer, utenfor rekkevidden av vårt eget mentale univers. Og i den grad dette ikke blir bevisst, så blir det liggende som en stum premiss for våre fortolkninger. Jeg har den hypotesen at akkurat den samme mekanismen kommer til anvendelse når vi prøver å tenke om underbevisstheten. Det skaper en latent tilbøyelighet til å fortolke ubevisste prosesser, som om de ligner på den bevisste indre prosessen vi selv opplever og er en del av. Følgende analyse viser at dette på ingen måte behøver å være tilfelle:

1)   Underbevisstheten er sannsynligvis språkløs
Det meste av vår bevisste tenkning skjer i form av en indre dialog, basert på språk. Koding og dekoding av språk er i seg selv ubevisste automatiske prosesser. Men husk, som Alan Turing sa, at man trenger ikke å forstå konseptet aritmetikk, for å kunne utføre aritmetikk. En computer som utfører komplekse aritmetiske beregninger, har selv ingen peiling på hva den driver på med. Systemer som koder og dekoder språk, er verktøy. De har selv intet overordnet konsept om det de driver på med. Vår hjerne har en tredelt struktur: Lillehjernen og hjernestammen betegnes som krypdyrhjernen, fordi dette har vi felles med krypdyrene. Så har vi det limbiske system som vi har til felles med alle pattedyr. Over der har vi hjernebarken, som assosieres med mennesket, men som f.eks. sjimpanser også har en god del av. Poenget er at ingen andre arter har symbolspråk på samme måte som mennesket. Likevel har andre arter velfungerende hjerner. Da er det grunn til å tenke at, det meste av det vi ser vi har til felles med andre dyrearter, er funksjonalitet som foregår språkløst. Det betyr jo ikke at andre arter, eller babyer ikke har bevissthet. Det betyr heller ikke at det ikke foregår tenkning. Men det betyr at mennesket gjennom språket har tatt denne evnen til et høyere nivå. Og det er ved hjelp av dette høyere nivået vi er i stand til å utvikle en analytisk forståelse av oss selv og verden rundt oss. Det er ved hjelp av dette nivået at vi konstruerer historier, som igjen skaper perspektiver og fungerer som katalysator for bevissthetens analyser. Men det kan altså forblinde oss til å tro at resten av hjernen fungerer på samme måten.

2)   Store deler, kanskje hele underbevisstheten mangler identitet.
Den identiteten vi har i vår bevissthet består i all hovedsak av det jeg kaller for sosial identitet. Alt i hjernen er informasjonsstrukturer. Det gjelder også identitet. Det betyr at «jeg» som noe selvstendig eksisterende, uavhengig av min hjerne, er en illusjon. Denne illusjonen er konstruert av en rekke fasiliteter. Jeg har den hypotesen at en slik fundamental komponent er basert på organismens evne til å navigere i den fysiske verden. En annen slik komponent handler om kroppens avgrensing med omgivelsene. Evolusjonen har bygget identitet lag på lag, blant annet på denne type funksjonalitet. Men alt dette er samlet på et overordnet aggregert nivå i vår tenkende bevissthet. Det vil si at de fleste understrukturer i hjernen bare har et delvis og som regel intet forhold til dette. Systemer som beregner vinkler, detekterer mønstre osv. har overhodet ikke forhold til slike overordnede kontekster. I den grad funksjonalitet har behov for informasjon om navigering, posisjon osv. så snakker vi kun om operativ signalering, og interne representasjoner, som ikke er forskjellig fra andre representasjoner. I praksis innebærer dette at de fleste operasjoner i hjernen opererer uten noen form for narrativ kontekst. De har ingen fortid, ingen fremtid, intet mål eller mening, med det de holder på med. De er redskaper, på samme måte som hammer og sag.
Selvsagt kan det nok være slik at på aggregerte nivåer, så begynner dette å summere seg opp til noe som ligner. Da ligger vi nok rett under overflaten på det bevisste.

3)   Informasjonsprosessen foregår over utallige nivåer
Det har jeg allerede vært inne på. I bunnen av alt finner vi de spesialiserte nervecellene vi kaller for hjerne-celler. Dette er organiske maskiner, som jeg tror, i prinsippet kunne blitt erstattet med annen teknologi, og systemet ville fungert like bra. Nå kommer jo dette an på hvilken teori man har om bevissthet. Men den naturalistiske tilnærmingen handler jo om at bevisstheten emergerer som følge av komplekse informasjonsprosesser. Min hypotese er at det ikke er hva som helst av informasjonsprosesser, eller at kompleksitet alene har en slags magi i seg som skaper bevissthet. Det er snakk om måten systemet er innrettet på. Bevisstheten er en konstruksjon, som krever spesifikke egenskaper for å kunne skapes. Det betyr at alle de komponentene som inngår i denne konstruksjonen, selv ikke er bevisste. Det innebærer også at det meste av hjernen ikke er en del av denne konstruksjonen, men fungerer som ressurser som integrerer med den. Denne måten å se hjernen på, som et komplekst informasjonssystem, som også har fasiliteter til å skape et virtuelt subjekt, er grunnlaget for det jeg kaller for ekte subjektivisme.

4)   Store deler av informasjonsprosesseringen har ingen forhold til følelser.
På basisnivå opphører distinksjonen mellom «fornuft og følelser». Alt som foregår kan beskrives i form av signalutvekslinger, enten det er nervesignaler (elektrisk) eller kjemiske signaler som påvirker hjernecellene. Det vi kaller for følelser, eller emosjoner, er for det meste orientert rundt det limbiske system, altså den delen av hjernen vi deler med pattedyrene. Disse systemene er tett integrert, både nedover og oppover i systemet. Det vil si at de forsyner utallige hjernefunksjoner med informasjon. Like mye informasjon går den andre veien. Men for en funksjon, som f.eks. hemmes eller stimuleres av en «følelse», handler kun for den funksjonen om signaler, og styrke på signaler. Funksjonen i seg selv har intet forhold til at organismen akkurat nå opplever frykt eller aggresjon. Dens kommunikasjon med Amygdala, er som kommunikasjon med et hvilket som helst annet hjernesenter, logiske operasjoner basert på stimulans og respons.

Summen av dette er at jeg er kritisk til ideen om at man i underbevisstheten har en eller flere uavhengige «agenter» som tenker og analyserer slik som jeg gjør i min bevissthet.

 

Den grunnleggende menneskeforståelsen, ånd eller biologi?

Dersom psykologien skal kunne kalle seg vitenskapelig må den basere seg på evolusjonsteorien. Den ultimate forklaringsmodell på menneskets atferd med tilhørende psykologi må rotfestes i et rammeverk basert på biologisk evolusjon. Det er dette man kaller for evolusjonspsykologi, og den er for tiden lite populær innenfor de humanistiske fagene. Her vil evolusjonen i stor grad stoppe ved halsen, og ikke inkludere hjernen som et evolvert organ, som alt annet. Dette er en komplett uvitenskapelig holdning, som er uakseptabel dersom psykologi skal kunne fungere som tiltenkt som en tjeneste i samfunnet som holder høy faglig standard og kvalitet.

Når jeg sier evolusjonsteorien, så er hovedvekten på de mekanismer som har formet utviklingen, og mindre på historien i seg selv. Dette handler om å få øye på hvordan dette manifesterer seg i menneskenaturen den dag i dag. Det er minst to grunner til dette:

1)   Den etiske grunnen
Alternativet er å overlate teorien til politiske- eller religiøse ideologier, hvor mennesket defineres som det passer ideologien. Det sårbare menneskets største beskyttelse mot dette er et solid menneskeverd kombinert med vitenskap som jo er basert på evidens utenfor elite-menneskets nedslagsfelt for sosial definering.

2)   Redusere risiko for skadelige teorier, eller behandlinger.
Historien er full av eksempler på at psykologi og psykiatri vulgariseres til instrumenter for mishandling og undertrykkelse. En evolusjonær tilnærming, uten påtrykk av religion og psykologi vil av-demonisere mennesket, uansett avvik eller type mentale sårbarheter. Men dette forutsetter et modent samfunn som stiller strenge krav til vitenskapelighet og faglighet i anvendelsen av psykologiske teorier, på alle samfunnets områder.

Overgangen fra å forstå mentale fenomener som ånd til å forstå dem som biologi er enda ikke over, på tross av at det har passert mer enn 150 år siden Darwin lanserte teorien i 1859. Dette er ikke en liten fotnote i psykologien. Den er formidabel. Det er ikke dermed sagt at man ikke finner evolusjonære forklaringsmodeller i psykologien. Selv Freud bygde jo sin tilnærming på evolusjon. Men her vil jeg hevde at mye var basert på misforstått evolusjonsteori. Det beste eksempelet er forestillingen om dødsdrifter, som jeg for mange år siden reflekterte over her. Så har vi behaviorismen som jo gikk til den ytterligheten å ekskludere alt som heter mentale opplevelser. Dette har jeg reflektert over her.

Så har vi kanskje en retning hvor man benytter seg av kunstige informasjonssystemer som rammeverk til forståelse av psykologiske mekanismer. Det blir også begrensende fordi hjernen hverken er en digital Turingmaskin eller har en konseptuell utviklingshistorie slik kunstige informasjonssystemer har. Til tider ser jeg datanerder tillegge datamaskiner mentale egenskaper som f.eks. dødsangst. Dette er uttrykk for samme problematikk (antropisk anskuelse), bare med motsatt utgangspunkt. Subjektivistisk filosofi har som utgangspunkt at hjernen er et informasjonssystem. Dette er med brodd mot å se på de psykologiske fenomenene som noe åndelig magisk fra utsiden av denne verden. Men samtidig må man utvikle bevissthet om at enhver fortolkningsramme innebærer risiko for å gå seg vill.

Jeg startet min filosofiske karriere med følgende utfordring:

For å forstå verden må jeg forstå meg selv. Men for å forstå meg selv må jeg først forstå verden.

Jeg husker ikke i hvilken rekkefølge tankene kom dalene, men jeg liker å tenke på dette i dag, som et resultat av åpenbaringer jeg fikk da jeg tok mine første skritt i å utvikle en teori om informasjonspålitelighet. Dette har bevisstgjort meg på hvilken rolle fortolkningsskjema har på vår erkjennelse. Og selvsagt handler dette også om vår forståelse, og at denne forståelsen igjen inngår som referanseramme for videre utvikling av vår virkelighetsoppfatning.

Dette har også fått meg til å innse at filosofien står i en vekselvirkingsprosess med vitenskapelig utviklingsprosesser. Vitenskapsfilosofien er skapt som et resultat av erkjennelse av svakheter i den menneskelige erkjennelsesprosessen. Så skaper vitenskapen videre resultater som igjen endre vår oppfatning av mentale prosesser. Den viktigste hendelsen i så måte er nettopp Darwins Evolusjonsteori. Den representerer et paradigmeskifte i menneskets forståelse av seg selv. I løpet av tiden som er gått har hverken filosofien eller andre humanistiske fag til fulle absorbert dette største jordskjelvet i idehistorien siden mennesket først fikk øye på sitt eget sinn. Dette er en slagside som jeg tenker også psykologien preges av. Man er ikke kommet helt ut av ånds-paradigmet, og tillegger hjernens ubevisste mekanismer antropiske kvaliteter. Det vil si resonnementer og tenkning som ligner det som skjer i våre bevisste kognitive prosesser. Jeg skal komme tilbake med eksempel på det.

Men først vil jeg skissere noe av mitt grunnsyn på dette med mentale opplevelser kontra biologi. I klartekst så kjenner vi dyret i oss (biologien) hver enges gang vi kjenner en følelse, ja til og med når vi husker følelsesutbrudd. Det er ikke et spørsmål om vi har «instinkter» eller ikke. Vi har bare ikke lært oss å sette det rette navnet på våre mentale opplevelser. De såkalte «instinktene» er våre følelser, da spesifisert som våre emosjonelle opplevelser. Spørsmålet om menneskets atferd påvirkes av biologi kan enkelt reduseres til et spørsmål om vi lar oss påvirke av følelser og intuisjon. I evolusjonsperspektiv kan dette forstås funksjonelt. Det emosjonelle systemet er de innrettinger som gir individet evnen til å foretrekke noe foran noe annet. Uten dette hadde ikke beslutninger vært mulig. Og uten beslutningsevne er ikke individet i stand til å orkestrere sine handlinger.

Det vi vet, ut av moderne vitenskap er et hjernen er et evolvert organ. Dette vises til og med anatomisk. Dette har jeg beskrevet her. Hjernen er et organ som orkestrerer individets handlinger. Individets handlinger påvirker individets fitness dramatisk. Følgelig er disse mekanismene gjenstand for seleksjonstrykk, og er dermed formet av evolusjonsprosesser. Vår atferd formes grunnleggende av oppmagasinert urgammel informasjon om biologisk lønnsomme responser. Dette er biologien. Dette blir kombinert med et kognitivt system som akkumulerer erfaring om de faktiske individuelle utfordringer individet eksponeres for. Dette er de lokale tilpassingene av dette.

Så er det et perspektiv til som må nevnes. Det er begrepet intuisjon. Vår bevissthet er begrenset til brøkdeler av det totale informasjonsarbeidet som hjernen bedriver. Menneskets bevissthet oppleves i stor grad som språk og indre samtaler. Selvsagt har vi også språkløse bevissthetsopplevelser. Men tenkningen, slik vi kjenner den, oppleves og formes i det naturlige språk.

Når jeg her introduserer begrepet «den antropiske feilslutning», så handler det om en tendens til at de prosesser som foregår utenfor den bevisst opplevde tenkning, tillegges egenskaper nettopp fra bevisste tankeprosesser. Dette skjer fordi vi benytter oss av en referanseramme fra vår egen bevissthetsopplevelse. Med andre ord er det høy risiko for et temmelig avvikende fortolkningsskjema.

For å anskueliggjøre hva jeg mener går jeg inn på to psykologiske temaer:

Projeksjon

Her er introduksjonen til fenomenet fra Store Norske Leksikon:

Projeksjon kan bety en forsvarsmekanisme eller mestringsstrategi hvor en tillegger andre følelser, motiver eller egenskaper en selv har, men som en opplever som uakseptable og dermed benekter hos seg selv. Dette er et begrep som benyttes innen psykodynamiske behandlingsformer. Et eksempel kan være at egen fortrengt aggresjon projiseres på andre, slik at en opplever andre som truende og blir redd.

Jeg har skrevet lignende om dette her. Jeg har også skrevet om projeksjon for mange år siden da jeg satte meg inn i Freuds psykologi (se her). Dette er en forståelse jeg er skeptisk til i dag.

Først er det vesentlig å erkjenne selve fenomenet. Empirisk har jeg første hånds erfaring, kanskje som de fleste. Så jeg har ingen grunn til å benekte vår tendens til å tillegge andre tilbøyeligheter vi kjenner fra oss selv. Men jeg har en forklaring som er mindre antroposentrisk.
Jeg har tidligere beskrevet en variant av dette, kalt empatisk feilslutning. Dette er en utvidelse av denne tankegangen, til generelt at vi forstår andre med utgangspunkt i oss selv som fortolkningsskjema.

Jeg hevder at hovedårsaken til projeksjon ligger i erkjennelsesmekanismen og måten hjernen erverver informasjon på. Formelen er:

Informasjon=datastrøm + fortolkning.

Denne formelen kan snus etter vanlige matematiske regler:

Fortolkning = informasjon - datastrøm.

Dersom du kjenner datastrømmen og informasjonen slik avsender gir uttrykk for den, så kan man «beregne» fortolkningsskjemaet. Forklart folkelig:

På seg selv kjenner man andre.

Er man selv opptatt av penger, så fortolker man andre i lys av dette, og tror at deres handlinger egentlig har det samme fokuset. Er man selv en notorisk manipulator, så fortolker man andres handlinger som manipulasjon. Er man selv positiv og full av velvilje, ja så går man fort i fella fordi man fortolker andres handlinger med utgangspunkt i velvilje.

Hypotesen er at dette er årsaken til projeksjon. Det er en innebygget mekanisme som til og med fugler har. Det er systemer som evner å kalkulere med at andre individer har samme sinn som en selv (theory of mind).

Den evolusjonære forklaringen er at evne til å kunne forutsi andres responser på egne handlinger øker egen fitness. For å kunne gjøre slike forutsigelser må man søke å høste informasjon om responsen fra andres sinn. Men hvordan skal man fortolke den datastrømmen? Jo ved å bruke egenskapene i eget sinn som fortolkningsnøkkel. Forutsetningen er at den andre ligner på meg selv. Dette er ikke hundre prosent treffsikkert. Men det er nok bedre enn gjetning. Det gir høyere fitness opp mot å ikke ta dette med i betraktningen i det hele tatt.

Strategien har altså vist å gi biologisk suksess, og er dermed nedarvet i oss alle. Dette er igjen et eksempel på at de systemer evolusjonen skaper på ingen måte er perfekte eller ufeilbarlige. Denne funksjonen er full av feil, men rent statistisk så ender den altså godt på pluss-siden i det naturlige utvalg.

Nettopp dette fenomenet er kjernen i min nyeste hypotese om bevissthet. Det er at det bevisste system vinner over den filosofiske zombie i sin evne til å forutsi andre individer. Dermed er det skapt et seleksjonstrykk for bevissthet.

Men nettopp usikkerheten i denne funksjonen øker sannsynligvis, etter hvert som artene blir mer sofistikerte. Dette kan ha forårsaket et nytt lag i denne utviklingen. Det er et lag som gradvis har utviklet seg etter hvert som det sosiale spill har utviklet seg til å bli mer og mer signifikant opp mot naturlig utvalg. Les gjerne min refleksjon om det sosiale univers. Les også om hvordan realitetsorientering etter hvert umuliggjøres og erstattes med sosial definisjonsmakt.

Til sammen skaper dette en tilleggsforklaring til projeksjon. Det er at tilbøyeligheten til å tillegge andre negative egenskaper, på tross av at man selv har dem, er en del av den dekadens som oppstår når mennesket går på mental tomgang. Man «gjenskaper steinalderen» for å skape seg utfordringer. Dette har jeg forklart her. Det er en komplett evolusjonsbasert forklaring.

Men dette utelukker ikke mekanismer foreslått i tradisjonell forståelse av projeksjon. Men da tenker jeg at det som regel er bevisste prosesser involvert. Det kan handle om bevisst manipulasjon. Eller det kan ha utgangspunkt i opportunistisk manipulasjon og sosialt spill, men så har man forfektet dette så mye og så lenge at det skaper en selvoverbevisning og man glemmer opphavet til det.

Om Theory of Mind

Når jeg drar inn «Theory of mind» her, så bruker jeg dette på en måte som nok er uvanlig blant forskere og tenkere. Jeg vektlegger fortolkningsmekanismens behov for fortolkningsnøkkel. Det er denne som ligner. Psykologer har som regel utgangspunkt i eksperimenter med barn som viser stadier hvor barnet ikke evner å skille mellom eget sinn og andres. Vet barnet noe, så har ikke barnet evne til å forstå at andre vet noe annet enn det selv. Dette er hovedfokus i psykologenes bruk av «Theory of mind».
Men som jeg påpeker, så er selve forestillingen om andres indre liv nøkkelen her. Det er først når egen bevissthet utvikler forestillinger om andres separate bevissthet, at grunnlaget for å tenke om disse som separate entiteter er til stede. Men dersom informasjon om de andre skal være mulig, må det ha basis i fortolkning. Det mest synlige som varierer mellom sinnene er jo forestillinger om at jeg kan vite noe den andre ikke vet, og motsatt. Vi oppdager at dette refererer seg til kognitiv funksjonalitet, med utgangspunkt i fakta-kunnskap. Men fortolkingen av dette må nødvendigvis basere seg på noe som individet kjenner fra før. Da handler det først og fremst om emosjonelle responser. Liker jeg bananen, så er sannsynligheten stor for at andre også gjør det. Forutsetningen her er jo at selv om vi har forskjellig informasjon, så er våre emosjonelle responser de samme. Projeksjonen går altså her på det emosjonelle systemet, kombinert med det kognitive systemets formale funksjoner (logikk).  Og om jeg skal strekke strikken enda lengre, så kjenner vi jo dette igjen langt opp i akademia, i form av diskusjoner rundt kunst. Når jeg liker kunstverket oppstår det en impuls til å tenke at det er objektivt. Altså er min bedømmelse av kunstverket basert på en ubevisst projeksjon av mine egne preferanser over, ikke bare på alle mennesker i verden, men også som en sannhet i platonsk ide-verden-forstand. Dette skjer på grunn av egen verdiblindhet. Man ser ikke de subjektive delene av bedømmelsen, reduserer den til de objektive komponentene, og anser det som en sannhet.  Og i den grad andre er uenige, så er de enten vrange, eller har åpenbare feil i egen dømmekraft.
Man kan si at vår evne til å forstå andres sinn kommer i stadier av modenhet. Det første stadiet er allerede nevnt. Det er den totale sammenblandingen hos små barn. Neste stadium er altså evnen til å forstå kognitive forskjeller; «jeg vet noe du ikke vet». Og denne er selvsagt svært omfattende og kan nyanseres i det uendelige. Da handler det om å erkjenne forskjeller i måte å forstå på, i måter å vektlegge på, hvor fokus er, bekreftelsesfeller, bias, begrepsforståelse og ordforråd, hvor systematisk man er. Alt dette kommer i tillegg til den store empiriske komponenten som livserfaringen utgjør. Det er en erfaring i seg selv å erkjenne slike forskjeller gjennom interaksjon med andre. Det forutsetter konstruktiv dialog og vilje til å forstå andre.

Men den jeg tror et flertall av voksne mennesker bommer på, er erkjennelse av at våre emosjonelle systemer også er del av et mangfold. Da handler det både om styrke på emosjonelle responser, men ikke minst om at de kan være forskjellige. Erfaringsmessig konstaterer jeg omfattende forsøk på å objektivisere noe som åpenbart er subjektivt. Rent etisk kan denne holdningen betegnes å være et overgrep. For til syvende og sist handler jo dette om respekt. Men min hypotese er at det slett ikke er alle voksne som oppnår modenhet nok til å erkjenne dette. Da handler det om projeksjon. Og misforståelsen er ikke med overlegg, men en sann villfarelse. Og dette sitter langt inne. Oppdag at det er nettopp det emosjonelle systemet som danner fortolkningsskjemaet der vår hjerne prosesserer kunnskap om kognitive forskjeller.  Vi kan enkelt og empatisk, etter beste evne, forsøke å «se verden» som den andre ser den. Men oppdag at det vi da tester ut er vår egen emosjonelle respons på det å se verden slik. Dette er en mekanisme, som fra førmenneskelig tid, er treffsikker nok til å ha gitt store gevinster. Men det er på ingen måte en fullkommen «vei til sannheten om den andre». Les gjerne om nivåene i min meningsteori. Den dypeste form for mening, er gjennom emosjonelle responser. Så der vi oppdager at vår forståelse feiler, nettopp på grunn av denne feilkilden, så sier vi med rette at «jeg forstår ikke den andre». Det som egentlig svikter her, er vår egen intuisjon. Poenget er at intuisjonen nettopp baserer seg på denne form for projeksjon, og den bommer der forutsetningen ikke lengre holder. Det krever kognitiv mobilisering å erkjenne problemet, og å komme rundt det. Men fullt så enkelt er ikke dette. For her er vi i kjernen på det vi i dagligtale kaller for menneskekjenning. Og da snakker vi om troen på vår egen dømmekraft som menneskekjenner. Oppdag at den troen i seg selv gir mentale, sosiale og dermed også biologiske gevinster. Det å fremstå med umiddelbar og skråsikker menneskekjenning, gir autoritet, det er tiltrekkende, og får andre til å kopiere og bekrefte dette.
Motsatt så er det å fremstå med usikkerhet på de andre, et svakhetstegn. Og det utløser forakt, særlig hos mennesker innenfor cluster B type trekk (narsissisme og sosiopati). Så i den grad individet misforstår andre, så er impulsen å påtvinge denne forståelsen, på omgivelser og på individet selv. Les gjerne her om identitetsdominans.

Eksempler:

Autisme
Dette er en effekt som blir nærmeste akutt i det aspergere kaller for «Wall of glass Experience», som nettopp oppstår som følge av den emosjonelle profilen hos mange autister avviker så pass mye at det er kilde til konstant misforståelse mellom nevrotypiske og autistiske personer. Se en god beskrivelse av dette her. Et vesentlig poeng her, er at misforståelsen går begge veier. Men resultatet er at nevrotypiske mennesker nærmes konstant misforstår autister, men har som regel definisjonsmakt til å forstå dette asymmetrisk.

Mellom kjønn

Hypotesen er at menn og kvinner har gjennomsnittsforskjeller i emosjonelle profiler. Dette slår ut i gjensidig misforståelser mellom kjønnene. Som oppvokst mann har jeg ofte hørt utsagn av type «hun er så sur fordi det er lenge siden hun har fått seg noe». Altså man fortolker eldre- eller mindre attraktive kvinner med utgangspunkt i egen seksualitet. For når menn ikke «får seg noe» går det rett på selvtillit og generelt velvære i livet. Videre ser jeg at kvinner alt for oftere fortolker menn, i perspektiv av sosialt spill, eller maktanalyser. Mye av dette har jeg vært inne på her.

Homofili

Jeg snakker generelt om homofili, her og etisk, her. Som heterofil er det å bli forelsket i eller begjære noen av samme kjønn noe som ikke lar seg forstå, på det dypere emosjonelle planet. Og enkelte av oss opplever vemmelse med tanke på homofil praksis. Denne type opplevelse er jeg nok ikke alene om. Her beskriver jeg hvordan enkeltmenneskers emosjonelle impulser påvirker og utvikler seg i kulturelle prosesser. Og her beskriver jeg hvordan normer utvikler seg og blir en del av dette.
Dersom jeg projiserer mine egne følelser på homofile, kan det skape komplett forvirring i mitt sinn. En mulig respons på det er aggresjon. Og selvsagt er det slik at der homofobi har utviklet seg i kulturen, så har vi både en emosjonell og en «moralsk» grunn til å fordømme homofili. Og disse er i harmoni. Derfor virker det så sterkt. Det er neppe utenkelig at ikke-analytiske mennesker, ikke evner å sortere mellom det emosjonelle og det kognitive. Da er de heller ikke i stand til å fatte at det kan være mulig at andre føler annerledes enn meg.
Men jeg vil også hevde at evnen til å gjøre denne analysen, handler om kompetanse som kan læres. Vi kan lære å tenke tanken at andre har andre emosjonelle responser enn det vi selv har. Og i den grad, dette blir en erkjennelse, så har vi nådd et modenhetsstadium som gjør det mulig å spørre seg selv: hvordan forholder jeg meg til dette?
Men igjen, så kan andre hensyn overstyre dette. Vi har det fenomenet jeg beskriver her, om at mennesker misbruker moralen for å oppnå gevinster i det sosiale spill. Dette henger også nøye sammen med det jeg kaller for alliansesynkronisering. Det vil i praksis si at holdningen er en del av gruppeidentiteten. Dette forhindrer individet fra å melde seg ut på grunn av de sosiale omkostningene.
Men gitt at vi er modne nok til å frigjøre oss fra lenkene i det sosiale spill, og vi innser at homofobi er dypt umoralsk, hva da? Løsningen er kognitiv mobilisering og det jeg beskriver her som «som om».

Seksuelle overgrep

Jeg har tidligere snakket om overgrep her, og pedofili her. Jeg har sett at pedofile overgripere ofte henviser til at offeret likte det som skjedde, at de sammen var forelsket og at de sammen nøt sex. For meg er det ikke utenkelig at dette nettopp dreier seg om emosjonell projeksjon. Overgriperen projiserer sine egne emosjonelle responser over på offeret. Følgelig kan ikke den pedofile fatte og begripe hvordan «noe så fint» kan være galt, eller straffbart. Det er for meg ikke utenkelig at en viktig del av behandling av pedofile overgripere, må handle om å få den pedofile til å erkjenne at dette er en feilslutning. Og enda verre, at det har skapt et helvete for offeret. Jeg kan også tenke meg forsvareaksjoner hos den pedofile, nettopp fordi tanken på at hans handlinger kanskje har ødelagt livet for offeret, kan være uutholdelig. Og jeg kan godt tenke meg at pedofile nødvendigvis må bruke svært lang tid på å komme til denne erkjennelsen. Og noen kommer kanskje aldri dit.
Men om vi skal trekke denne videre, så vil jo normalmennesket oppfatte det som en selvfølge at overgrep skaper disse virkningene. Her kan også de gjøre en projeksjon over på den pedofile, og oppfatte at det vet selvsagt den pedofile også.
For om min beskrivelse over er riktig, så snakker vi om ekte villfarelse. Den pedofile vet ikke hvilke smerter han påfører offeret. 
Men normalmennesket tolker ikke dette som en villfarelse, og mistolker dermed den pedofiles hensikt i retning av sadisme eller maktutøvelse. Følgelig er risikoen stor for at samfunnets reaksjon på overgrepet, vil preges av en bedømmelse av den pedofile som en ondskapsfull person, og handtere ham deretter. Dette kan igjen medføre at samfunnets handtering av problemet blir kontraproduktivt, gitt et mål om færrest mulig overgrep i samfunnet.
Når alt dette er sagt, så innebærer dette selvsagt ikke benektelse av at ja, det finnes nok sadistiske overgripere også der ute, men kanskje er de i mindretall.

 

Narsissistisk atferd

Først en liten liste over hvilke trekk vi snakker om. Denne listen burde kanskje vært utformet av eksperter. Men her finnes svært gode ressurser på nettet som beskriver dette. Her er de egenskaper jeg vektlegger:

1)   Selvberettigelse

2)   Søker beundring

3)   Ansvarsfraskrivende  og ansvarsunndragende

4)   Intolerant (der det passer)

5)   Overflatesjarm / sosial appell

6)   Perfeksjonisme

7)   Forfengelighet

8)   Arroganse eller nedlatenhet

9)   Manipulasjon

10)                    Moralsk asymmetri

11)                    Høy brutalitetstoleranse (relateres til alle typer vold, men kanskje mest sosial vold)

12)                    Overflatiskhet

13)                    Dominant

14)                    Sosialt kompetent

15)                    Nytale

De psykologiske mekanismene i narsissistisk atferd er vel studert. Men mitt inntrykk er at forklaringsmodellen sannsynligvis er mangelfull på følgende punkter:

1)   Den er antropomorf på den måten at man forstår narsissistisk atferd, som teknikker som er vel gjennomtenkt, ondskapsfulle og utspekulerte.

2)   Man er for lite fokusert på å se dette i sammenheng med relasjoner og sosiale mekanismer.

3)   Man mangler tilnærminger til ultimate forklaringsmodeller, som kanskje i større grad ville opplyst om variabler i samfunnet som påvirker prevalensen av fenomenet.

Når en relasjon forringes av narsissistisk atferd så vil jeg først og fremst betegne dette som en relasjonsskade. Det vil si at begge parter er medvirkende i den negative utviklingen av relasjonen. Dette har ingenting å gjøre med tildeling av skyld. Dette handler om mekanismer som vekselvirker, noe som kan være vanskelig å motstå.

Hoved-hypotesen er at narsissistisk atferd utløses av mekanismer vi har med oss fra lenge før menneske ble menneske, med andre ord komponenter i den menneskelige natur. Dette skal jeg komme tilbake til.

Først noen overordnede betraktninger:
Hypotesen er at vi har alle narsissistiske tilbøyeligheter i oss. Manifestasjonen av det varierer fra nesten fraværende til de ekstreme tilfeller hvor man definerer dette som personlighetsforstyrrelser.

Hypotesen er videre at opplevelse av ujevnt styrkeforhold i relasjonen skaper latens for narsissistisk atferd.  En tanke er at opplevelse av ujevnt styrkeforhold blir et felles rammeverk for relasjonen. Part A føler seg overlegen og tilsvarende opplever part B seg underlegen. Dersom begge opplever seg overlegen, blir det maktkamp. En slik maktkamp kan i teorien stoppe den negative utviklingen. Det å bli forsøkt kontrollert, kan ofte kun stoppes ved klar og tydelig grensesetting. Man kan være klar på at «dette aksepterer jeg ikke fra deg». Men, det å grense-sette er jo i seg selv en opposisjon og provokasjon. Det er nok en dårlig kjent sannhet at responsen på dette avhenger av hvem du er og hvilken motmakt du har å by på. Les gjerne her om toleransetrappen. En variant av dette er det jeg kaller for uansvarlighetens triumf. Dersom vedkommende har sterk handlekraft, kombinert med uansvarlighet, kan nettopp den risikoen som ligger i dette, utgjøre en betydelig trussel. Og selv om den andre kunne ha noe å by på, så vil jo den reflekterte også forstå risikoen for eskalering. Da handler det om å ta ansvar i den situasjonen, noe som kan bety at det minste ondet er å gi etter. Men hvis person B gir etter, agerer på dette og underkaster seg, så stimulerer det og forsterker den narsissistiske atferden.

En variant kan være å agere med utgangspunkt i verdighetsideologi, forsøke dialog og appellere til rasjonalitet basert på menneskeverd. Dette oppfatter person A som svakhet, og igjen utløser det forakt og narsissistisk atferd. Biologisk forstår vi dette som rangordningsmekanismer, påvirket av frykt, aggresjon, misunnelse og forakt. Det som egentlig er i spill her, er dyret i oss. Hypotesen er at narsissistisk atferd neppe er så kalkulert, men heller et utslag av det jeg kaller for, biososial modus.

Jeg tenker at dette skaper en mental blindsone hos den overlegne part, som er en direkte forutsigelse av den biologiske modellen. For dette blir ikke effektivt dersom den dominante skulle kjenne empati for den dominerte. Empati ville sette omfattende grenser for de virkemidlene som den dominante kan anvende. Individer som preges av empati og omsorg, stiller med svakere våpen-arsenal og vil derfor alltid tape i en slik kamp. Det er en biologisk grunn til at empatien slås av. Vi kan nok gå dypere enn som så. For det er nok aggresjonen i seg selv som har denne evnen til å slå av empatien. Min hypotese er at aggresjon er eldre enn mekanismer for empati. Da kan det være at aggresjonen lett overstyrer empatien. Det kan også være at opplevelse av forakt nettopp er en mekanisme som slår ut empatien, og at det kanskje er nettopp derfor den er der. Det kan også være at empatisk appell er forsterket som en forsvarsmekanisme mot dette, og at den er særlig effektiv på nært slektskap og spesielt mot avkom. Vi har i alle fall empiri på at steforeldre er kraftig overrepresentert i bruk av vold mot barn.

En annen tanke er at det er ikke hvem som helst som har sosial råd til å la narsissistiske impulser komme til uttrykk. Da snakker jeg ikke om penger eller økonomisk kapital. Dette handler om å ha råd til den sosiale risikoen som dette medfører. For det å vise narsissistisk atferd innebærer risiko. I Det Plagende Mennesket beskriver jeg hvordan behovet for å erte og plage, er noe som er med i barns lek, fra tidlig stadium. Jeg påpeker at dette er en utprøvingsprosess for utvikling av ferdigheter på området (manipulasjonskompetanse). Dette blir avgrenset av kombinasjonen av evne til avansert manipulasjon og omgivelsenes toleransegrense for slikt. Min hypotese er at gode ressurser, godt utseende, sosial appell og empatisk appell er styrende for hvor toleransegrensen settes. Summen av det er at det er i møte med pene tiltalende mennesker at varsellampene bør indikere fare. Her kan det være narsissisme gjemt bak masken.

Uansett hvordan dette er, så er altså hypotesen at mekanismen skaper en mental blindsone hos den overlegne person A. Denne blindsonen dekker over vesentlige deler av subjektet til person B. Dette er egentlig objektivisering, men de deler av subjektet som kan lide blir værene på radaren. Dette fungerer nemlig som drivkraft for aggressivt begjær.

Denne blindsonen er ikke nødvendigvis bevisst. Ikke en gang forakten behøver å være bevisst. En eventuell mental splitting (dissosiasjon) handler nå ikke om egen sårbarhet, men om denne blidsonen hvor den andres subjekt er ikke-eksisterende. I stedet for å forstå dette som et sett med vel utspekulerte strategier (som er en antromorf forståelse av dyret i oss) så er den atferden vi snakker hverken uttenkt eller utspekulert. Den er en direkte konsekvens av denne blindsonen. Strategiene som utvikles er nærliggende responser på impulser, i høy grad fabrikkert av ubevisste intuitive kreative prosesser.

Tilstanden av blindhet for den andres subjekt nøytraliserer de passive sosiale forsvarsmekanismer den underlegne innehar. Det som nøytraliseres er:

1)   Subjektets egenverdi

2)   Subjektets individuelle nytteverdi

Vær oppmerksom på at dette befester maktforholdet på den måten at den overlegne på ingen måte fremstår som avhengig av den underlegne. Den underlegne har altså ingen motmakt å møte dette med. Det vil si at vedkommende er fullstendig prisgitt den overlegnes vilje.

Når subjektets egenverdi er emosjonelt nøytralisert så fungerer ikke empatisk appell. «Stakkars meg» oversettes til narsissistisk manipulativ empatisk appell (projeksjon). Ethvert forsøk på å appellere med utgangspunkt i egenverdi vil ensidig fremstilles som egoisme og videre fortolket som selvsentrert, «offermentalitet» eller manipulasjon. Det som styrer denne fortolkningen, er den narsissistiske grunnforståelsen.  Klisjéen «Fremstå som et offer» fungerer utmerket i slike sammenhenger, som en nøytralisering av empatisk appell. Dette er et eksempel på projeksjon. Også her avviker, som sagt min grunnforståelse fra gjengse psykologiske teorier.

Resultatet er at enhver appell opp mot egeninteresse eller eget velbefinnende kun vil virke mot sin hensikt, og bare øke forakten. I praksis vil dette si at person B aldri vil kunne si at «dette passer ikke meg», eller «dette er ugreit», eller «jeg liker ikke», eller «dette ødelegger for mine planer». Enhver henvisning til B’s egeninteresse vil umiddelbart påtales som egoisme eller selvsentrert, eller som «syting og klaging». B har altså mistet de verktøy som skal til for å sette grenser. Den blindhet som preger A består i den totale asymmetrien i dette. For narsissistisk atferd dreier seg jo nettopp om dette: «Det passer ikke meg», «Jeg liker ikke …», «Jeg aksepterer ikke …». Dette er kjernen i fenomenet «selvberettigelse». Hypotesen er at dette handler om mentale blindsoner.

For det andre vil person B's subjekt nøytraliseres som individ. Det er dette jeg kaller for avindividualisering. Det kan også kalles for agentblindhet. Det som ligger i dette, er at B ikke lengre har noen individuell status som subjekt med autonomi. Vedkommende kan ha nytteverdi som arbeidskraft(instrumentalisering), men da som noe som er lett erstattelig. Som person har du ikke lengre noe å stille opp med, men du kan jo ha nytteverdi på samme måte som strømmen i veggen, som trekkraft eller noe trivielt.

Også her trekker jeg linjene videre til evolusjonspsykologien. Da er det to mekanismer som peker seg ut. Det er alfa-dominans og gruppe-mekanismer (tribalisme).

Det har ledet til tanken om at dette er noe som er i oss alle (menneskets natur) og at det forklares med utgangspunkt i overnevnte mekanismer som igjen kan gis gode evolusjonære forklaringer. Men det er ikke temaet her.

Drevet av aggressivt begjær vil person B bli utsatt for urimelige beskyldinger, usaklige overdrivelser, personangrep og negative karakteristikker. Alt av sårbarheter blåses ut av proporsjoner og demoniseres. Dette er psykisk vold, sannsynligvis drevet av aggressiv tilfredsstillelse. Alt dette er verbal juling som befester og forsterker rangeringen mellom de to. Det er krenkelser som forsterker impulsen til underkastelse.

Forsøk på å møte beskyldinger og negative karakteristikker med forklaringer vil enten bli avskåret av usynliggjøring eller manglende arena, eller med en rekke retoriske verktøy for nøytralisering. Forklaringer karakterisert som «bortforklaringer» eller «unnskyldninger», eller «forsøk på rettferdiggjøring» eller «bagatellisering» osv. Analyser og argumentasjon vil bli møtt med karakteristikker som «polemikk». Kritikk vil bli møtt med karakteristikker som «trakassering» eller «sjikane».

 

Det jeg trekker ut av dette er at det blir for ensidig å forstå dette som statiske egenskaper ved enkeltpersoner. Jeg benekter ikke at det finnes enkeltpersoner med personlighetsforstyrrelser som har utgangspunkt i dette. Men selv disse har evnen til å legge bånd på seg når det er nødvendig. Uten den evnen ville de aldri ha vunnet frem. Jeg tenker at det meste man ser av narsissistisk atferd også handler om patologiske relasjoner. Det er i all hovedsak relasjonen som er skadet, ikke nødvendigvis permanente trekk ved enkeltpersonene i seg selv. Det kan være kombinasjoner av permanente trekk. Men poenget er at hver for seg i andre relasjoner, så kan relasjonene være velfungerende. Hypotesen går altså ut på at det er manglende likeverds-følelse som er utslagsgivende; at minst en av personene opplever seg overlegen, og faktisk også kan bli oppmuntret av den andre personens signaler om underlegenhet.

Jeg har i min filosofi utviklet refleksjonen om det dominante mennesket. Her ligger også refleksjon om alfa-mennesket. Koblingen mot menneskets natur ligger her. Den emosjonelle konfigurasjonen bak sosial rangering går langs to linjer:

1.    Den negative som misunner og frykter oppover og har forakt nedover

2.    Den positive, som beundrer oppover og har omsorg nedover

Dette er ingen dikotomi. Utslagene varierer, og de kan kombineres i en og samme relasjon. Men her er dynamikker som kan lede inn i bestemte spor og permanente trekk i relasjonen. Men hvis vi starter med den likeverdige relasjonen, altså en relasjon som ikke signifikant er preget av rangering mellom individene, så kan de likevel inneholde alle ingredienser av dette. Det kan være omsorg begge veier, beundring, men også til tider, misunnelse, frykt og forakt. Men poenget er at dette er sånn noenlunde balansert og avdempet. For å avdempe dette kreves det kognitiv kapasitet, kombinert med evne til selvkontroll. Det betyr at det å opprettholde en balansert relasjon krever mobilisering av kognitiv kapasitet.

Den evolusjonære drivkraften bak rangering antas å handle om at høyt rangerte individer har høyere fitness jo lengre opp i hierarkiet man kommer. Høy rang sammenfaller med mer ressurser og bedre gen-kvalitet. Rangering i hierarkier er et fenomen som går igjen på tvers av utallige dyrearter. Om vi skal tenke lagdeling her, så er det den første varianten som er den mest primitive. Den er i all hovedsak drevet av aggresjon og frykt. Rivaliseringen drives av misunnelse, som er et lag utenpå aggresjonen. Det samme er forakt, som også er en følelse med store innslag av aggresjon. Dette er grunnkreftene i rangeringsmekanismen.

Når jeg snakker om den store splinten som evolusjonen har etterlatt i vår hjerne, så er den egentlig i minst to faser. Vi har overgangen fra individer til flokk. Det er her skillet mellom egoistiske og sosiale tilbøyeligheter oppstår. Den første varianten er i all hovedsak drevet av egoistiske drivkrefter.

Min hypotese er at utvikling av evne til omsorg for avkom er den katalysatoren som åpnet for videre utvikling av sosiale ferdigheter som gjorde det mulig å etablere flokkdannelser og de fordeler det gir. Evne til omsorg forstås diffust, slik som alle emosjoner. De utløses ikke bare på avkom, men på slektninger generelt og på nære flokkmedlemmer.

Men ikke glem hvordan evolusjonen fungerer. Den bygger alltid på det som er. Det vil si at de gamle linje-1-mekanismene er fullt ut intakt. En konsekvens av det, er at det også krever kognitiv kapasitet til å avdempe de eldre tilbøyelighetene. Det kan ikke være på noen annen måte fordi dette må fungere selektivt. I noen tilfeller har man bruk for det ene, og i andre tilfeller har man bruk for det andre. Fleksibiliteten kan kun oppnås ved hjelp av en fleksibel struktur for utløsning, samt evne til å undertrykke aggresjon.  Det er den første splinten, og den eksisterer i mange arter i tillegg til hos mennesket. Kanskje er det dette som en gang satte i gang utvikling av kognitiv kapasitet.

Den andre linjen har som sagt utgangspunkt i foreldre-avkom-relasjonen, da særlig mor-avkom-relasjonen. Her eksisterer en naturlig rangering, som også har egenskaper fra linje 1, nemlig størrelse og ressurser. Omsorgselementet er enkelt å forstå. Jo bedre drahjelp avkommet får fra sine foreldre, desto bedre fitness. Beundringen oppover handler nok om læring. Avkom som imiterte foreldrene opparbeidet kompetanse som igjen påvirker fitness. Dette er utgangspunkt for det jeg kaller for alfa-attraksjon og alfa-identifikasjon.

Det revolusjonerende med dette er som sagt at dette påvirker atferd som også ligger utenfor foreldre-barn relasjonene, og rent genetisk trekker det seg også til slektskap. Det danner basis for livslange familieflokker, basert på slektskapseleksjon. Og her er det altså mennesket som har tatt denne trenden lengst ut, ved å utvikle kognitiv kapasitet nok til at dette også fungerer, ikke bare utenfor slekt, men også i møte med fremmede kulturer. Det er det som åpner for evnen til å organisere seg i store tall. Denne «versjon 2» av den store splinten handler altså i stor grad bare om mennesket. Det handler i stor grad om møtet med fremmede, med andre utgrupper og evnen til å utvikle storkoalisjoner; store sosiale/kulturelle strukturer som krever konstruktiv samhandling med fremmede, også personer man opplever å tilhøre utgrupper. Dette krever planmessighet, og refleksjon. På dette utvikles ofte regelbasert samhandling, mer eller mindre paleo-designet for å holde den underliggende biologien i sjakk. Jeg har vært inne på handel, og på høflighet som gode eksempler på dette. Men også utvikling av rettssystemer blir en del av dette. Man kunne også sett på for eksempel utvikling av forretningsorden i større organisasjoner, som jo kan oppfattes som utvikling av høy rigiditet i den store dialogen, som søker å optimalisere meningsutvekslingen på saklighet og holder den underliggende biologien i sjakk. Jeg vet ikke om sosiologer har interessert seg for slike fenomener. Men kanskje de ikke er de rette, dersom de ikke makter å se dette i sammenheng med menneskets utviklingshistorie. Men det her et helt annet spørsmål.

Så kan man jo spørre om hvorfor mekanismene i linje 1 har en så fremtredende plass hos mennesket, selv i vår tid med teknologi og moderne sivilisasjon. Forklaringen på dette kan være, oppsummert at linje 1 er den biologisk mest lønnsomme strategien, vel og merke for enkeltindivider. Men for mange individer i flokk er det mest lønnsomt å kunne samarbeide. Dette skaper et naturens kompromiss, som beskrevet her og her. Kort fortalt er det individuelt lønnsomt for ressurssterke enkelt-individer å falle tilbake på egoistiske strategier. Flertallet i flokken taper fitness på dette dersom det blir for mye av det.

På den annen side taper flertallet også dersom det hele blir for rigid. For da mister vi det store bidraget enerne kan gi. Resultatet vil alltid bli et kompromiss som bølger frem og tilbake mellom det individualistiske og kollektivistiske. Suboptimalisering enten på det ene eller på det andre, vil skape ubalanse med risiko for kulturelt sammenbrudd.

En viktig tilleggsfaktor er risikoen for angrep og krig med andre grupper. Dette krever en annen konfigurasjon av flokken enn i fredstid. Da er det igjen fysisk styrke, makt, aggresjon, styrke og brutalitet som er suksessfaktorene.  

En annen viktig tilleggsfaktor er at miljøer som lykkes for godt og dermed eliminerer mye av de utfordringer som livskampen har å by på, tenderer til å forfalle i dekadanse, forklart og beskrevet her , her og her.

Alt dette gjør at både den aggressivt baserte, og omsorgsbaserte grunnholdningen alltid vil eksistere side om side, i enhver kultur.

Forståelse av dette har avgjørende betydning for hvordan vi forstår menneskets natur. For poenget er at vi fortsatt har alt dette i oss. Alt, både linje 1 og linje 2 er aktive drivkrefter som er virksomme og påvirker atferden til alle mennesker, uansett hvor moderne man måtte bli.

Forskjellen mellom æreskulturer og verdighetskulturer er drevet av denne underliggende biologien. Om det blir æreskultur eller verdighetskultur avhenger av komplekst samspill mellom tilfeldigheter og omgivelser. Gjetersamfunn med svak eller fraværende overbygning av ordensmakt vil ha sterkere latens for å utvikle æreskultur. Dette forteller om fleksibiliteten til mennesket. Det forteller også at alt etter måten vi vokser opp på, og innretting i kulturen vil avgjøre om det er den ene eller den andre profilen som blir dominerende.

Vi oppdager også at dette får konsekvenser for etisk profil. Linje-1-basert moral er aggresjonsbasert, mens linje 2 er verdibasert. Menneskeverd eller individverd har rot i linje 2, mens sanksjonisme har sin rot i linje 1.

Og dette slår videre ut på hvordan vi forstår og forklarer psykologiske fenomener og mekanismer. Psykologien har for lengst erkjent fenomener som narsissisme, eller hele området som kalles «Den Mørke Triaden», bestående av narsissisme, psykopati og makivellianisme. Fenomenenes eksistens er udiskutabel, og all kunnskap om manifestasjoner og mulige behandlinger er jo empirisk basert kompetanse som fungerer, men den grunnleggende forståelse av bakgrunnen for dette blir for snever i tradisjonell psykologi.

Når jeg har fulgt mange titalls utlegninger av psykologer om narsissisme på nett, så er det en ting som slår meg. Den såkalte narsissisten er demonisert. Når jeg har forsøkt meg på å beskrive demoniske egenskaper, så innser vi at våre forestillinger om narsissister og psykopater treffer veldig godt på dette. Dette er det jo ingen som sier. Men noe av dette kan avdekkes av språket. Her har jeg en refleksjon om språkbruk og forskjellen på hva du er, og hva du eier. Jeg er veldig imponert av videoene til Dr. Ramani på YouTube. Jeg legger ved en eksempellenke her. I disse videoene lærer vi veldig mye om narsissistiske teknikker, narsissistisk atferd, og ikke minst å sette ord på de mange strategier og teknikker som er i bruk. Dette anbefales. Men om jeg skulle våge meg på en kritikk av dette så er det nettopp at det fremstår som bevisst konstruerte teknikker og strategier som narsissisten har tenkt ut i sitt stille sinn. Så forklares dette underliggende med at dette handler om et dypt sårt og skadet subjekt, med tilhørende råsterke forsvarsmekanismer. Jeg vil ikke avvise at det kan være realiteter i noe av dette. Men det er ingen ultimat forklaring. I tillegg er jeg er mer i tvil om at dette er bevisst uttenkte strategier. Mitt forslag er at dette er mer impulsdrevet, men at det kombineres med en velfungerende intuitiv tenke-motor, som jeg kommer tilbake til, i kombinasjon med stort sosialt handlingsrom.

Her er et eksempel på begrepet «gaslighting». Det er best beskrevet her.  Da handler det om å benytte seg av den andres usikkerhet, både på egen hukommelse, oppfatningsevne, kompetanse eller forståelse. Det vil si at narsissisten skaper forvirring med overlegg, som et ledd i en strategi for å oppnå maktovertak. Strategien handler altså om bevisst overbevisende villedning i den hensikt å bryte ned den psykiske motstandskraften i den andre.

 

Atferden nok et definitivt velkjent fenomen. Men jeg tviler altså på om den er så utspekulert og planmessig som det ofte fremstilles. Min forklaring er at dette drives av en opplevelse av tilfredstillelse av å holde noen for narr, føle tilfredstillelse av å oppleve at eget narrativ vinner over andres versjoner, gjerne et narrativ konstruert nettopp til det formålet. Dette har som effekt at det øker sannsynligheten for maktovertak. Effekten er at den som er utsatt for dette, begynner å føle seg forvirret, tviler på seg selv og det svekker motstandsevnen. Det skaper igjen en vekselvirkning hvor «gaslighteren» får stadig mer av maktovertaket.

Merk deg forskjellen på disse to forklaringsmodellene: Den første er antropisk. Det vil si at vi fortolker fenomenet i lys av vår egen opplevelse av å tenke, rasjonalitet, og bevisst planlegging. I denne varianten har altså narsissisten en langsiktig plan om å bryte ned den andre. Han har tenkt ordene og arbeider målbevisst og snedig for å oppnå sine mål. Merk også at dette er en versjon som fremhever ondskapen i narsissisten. Med andre or demonisering. Dette er vesentlig fordi det åpner for hat og aggresjon mot narsissisten.

Den andre forklaringen er biologisk; følelser påvirker handlingen, og «narsissisten» har ingen bevisst hverken mål eller mening med det hele. Han bare opplever tilfredstillelse ved å gjøre dette, og selv dette har ikke vedkommende satt ord på. Men effekten blir den samme. Dersom «narsissisten» skulle bli konfrontert med sine handlinger, vil han der og da, konstruere opp en rettferdiggjøring, som kanskje i sin helhet kan være fabrikkert, men som også kan ha en kjerne av virkelighet i seg. Også her kan det være at narsissisten bare er delvis bevisst sine løgner, og han hjelpes frem av en «følelse» av å tro på sine egne ord. Det er jo en stor fordel for å unngå å bli avslørt.

Dette handler ikke bare om forholdet mellom fornuft og emosjoner, men også mellom bevisst tenkning og intuisjon. Bevisst tenkning er langsom og anstrengende. Dette er en kostbar funksjon som hjernen har mekanismer for å spare på. Dersom denne blir for aktiv, tapes den sosiale flyten. Og nettopp sosial flyt er en sterk suksessfaktor, både i relasjonen og generelt i det sosiale spill. Fornuften rekvireres kun ved nødvendighet. Og her ligger sannsynligvis en nøkkelfaktor i denne forståelsen. Nødvendigheten innebærer at utfordringene ikke lar seg løse på intuisjon eller impuls, og ikke minst erfaringen med at nettopp dette skaper enda verre utfordringer. Individer som sliter med å hevde seg, opplever flere slike utfordringer enn individer som bare flyter på toppen. Det å havne på undersiden av en overmakt kan løses på minst to måter:

1.    Man underkaster seg, både synlig og mentalt. Mekanismene bak dette har jeg beskrevet her. Men det forutsetter at man enten oppnår overmaktens velvilje, eller at man makter å overleve under overmaktens regime, både fysisk og psykisk.

2.    Alternativet er at man ser på overmakten omtrent som man ser på et atomkraftverk. Det vil si man tar i bruk alt man har av rasjonelle resurser i den hensikt å manøvrere i dette uten å havne i «den store nedsmeltingen». Man anser overmakten som et monster, men er enten ute av stand til å komme unna nedslagsområdet, eller fremstår og agerer på en måte som i minst mulig grad havner på radaren, eller terger på seg monsteret. Dette krever rasjonalitet på en måte som sjelden er kompatibel med intuisjon og impulser. Følgelig er terroriserte undertrykte sannsynligvis en vesentlig del av det seleksjonstrykket som en gang medførte den usedvanlige utviklingen av kognitiv kapasitet hos mennesket.

 

Poenget her er at opplevelse av motgang og krenkelse, også kan utløse bruk og utvikling av kognitiv kapasitet. Dersom man ikke møter denne mostanden i livet, vil ikke rasjonaliteten utvikle seg, og man blir impulsiv og går på intuisjon. Dette kan kun skje dersom individet har så store ressurser at omgivelsene tolererer store deler av atferden. Det forklarer at narsissister som regel er penere, høyere, med god sosial appell, eller empatisk appell. 

 

Det handler jo om definisjoner, men på en måte kan det kanskje bli misvisende å kalle dette for personlighetsforstyrrelser. Det er ikke det at jeg vil underminere psykologisk terminologi, men sett større på det så er ikke dette annet enn varianter av konfigurasjoner over samme tema. Vi har åpenbart genetiske forskjeller. Dette er påvist, i alle fall for psykopati. Men alt dette er komplekse samspill, og konfigureringen av mekanismene skjer som følge av individets vekselvirkning med omgivelsene. Og sannsynligvis er noe av dette irreversibelt. Noen ganger sammenligner jeg mennesker med bier eller maur, på den måten at individene får sin plass i samfunnet som følge av fôring. Fôring avgjør om du blir dronning eller arbeider. Vi mennesker skapes av sosialt fôr. De utordringer individet eksponeres for, som foster og videre gjennom barndom og ungdom, skaper den du blir. Ikke misforstå dette med å tro at biologien i seg selv ikke spiller noen rolle. For det gjør den så absolutt. Individets ressurser har utgangspunkt i genenes helse, og mors helse. Men individets ressurser avgjør hvordan individet blir møtt av omgivelsene. Måten individet blir møtt av omgivelsene former individets atferd. Og motsatt: Individets atferd former hvordan omgivelsene møter individet. Dette skaper vekselvirkninger som er svært komplekst. Men ofte leder det inn i spor som opp gjennom oppveksten determinerer individets løp i denne verden.

De knapper man kan trykke på, er hvordan man selv responderer, men ikke minst på hvordan man som omgivelser responderer. For å påvirke det har vi kognitive ressurser. Med da fordrer det kunnskap, innsikt og forståelse. Men til slutt fordrer det beherskelse. Og her skal vi være klar over at nødvendigheten av å mobilisere beherskelse og selvkontroll avhengig av i hvor stor grad vi er i behov av å kompensere for de urgamle impulser, som er fullt virksomme, men åpenbart tilpasset en annen tid og helt andre omgivelser.

 

Her er problemet: Jo høyere opp på alfa-rangstigen individet befinner seg, desto svakere er den personlige nødvendigheten av slik beherskelse. Det aggressive handlingsrom er langt større for alfa-mennesket enn for Jørgen-hattemaker. Det samme gjelder for øvrig det seksuelle handlingsrom og begjær generelt. Her ligger det i kortene at utviklingen sementeres gjennom selvforsterkende utviklingsforløp, hvor omgivelsenes aksept for narsissistisk atferd, blir en vesentlig del av dette.

Her har jeg laget en liste over forhold i omgivelsene som kan stimulere til narsissistisk atferd:

1)   Omsorgsstøtten i miljøet er for svak
Evnen til å innvilge menneskeverd blir underutviklet. Dette kompenseres av nytte, styrke, posisjon, rikdom, ære osv.
Det er vesentlig at utvikling av verdighetskultur forutsetter en viss intellektuell bevissthet i familiekulturen. Det innebærer en grad av etiske refleksjoner, og innslag av refleksjoner generelt. Dersom omsorgsstøtten er svak, kombinert med store innslag av fordømmelse, forakt osv. både mot individet selv, men ikke minst at individet opplever foreldrenes holdninger mot andre på denne måten, så blir den naturlige konsekvensen at kampen avgjøres med maktmidler. Så ja, dette innebærer naturlig at man ikke verdsetter noen med utgangspunkt i annet enn nytteverdi og den maktbase egne ressurser gir. Og man fortolker omgivelsene med utgangspunkt i egne holdninger. Med andre ord forventer man ikke at noe annet enn at nytteverdi eller den maktbasen resursene gir, definerer egenverdet. Det vil si et egenverd basert på det man har, men ikke på det man er i seg selv. Dette forhindrer ikke egeninteresse eller egoisme. Tvert imot: «Jeg passer på meg, så får de andre passe på seg». Så hypotesen her er at det svekkede egenverdet egentlig dreier seg om oppfattelse av omgivelsenes grunnholdning.
Vi skal være klar over at dette er menneskets mest naturlige og nærliggende impuls i sosiale prosesser. Der den intellektuelle overbygningen er fraværende, er det dette bildet vi vil se.

2)   Store innslag av rivalisering
Vinn eller forsvinn. Den naturlige konsekvens av det første punktet er rivalisering og konkurranse. Den naturlige konsekvens av omgivelsenes holdning er at måten man skaper sin identitet på er gjennom å vinne og gjennom suksess. All innsats konsentreres dermed inn mot dette. Dette er det største hinderet vi har mot å utvikle evne til konstruktiv dialog. For med en gang man går i rivaliseringsmodus for å «vinne diskusjonen» med alle midler, så er muligheten for reell dialog ødelagt. I og med at dialog og refleksjon er en vesentlig basis for enhver likeverdig relasjon, så er denne grunnholdningen også en trussel mot helsen i relasjonen. Her er det også vesentlig å forstå at hvis en av partene tenker dialog og den andre tenker rivalisering, så vil dette nødvendigvis ende opp med at den dialogvennlige parten blir dypt frustrert og ikke skjønner noen ting. Og om vedkommende etter hvert forstår, så er det jo umulig å nå inn med budskapet, fordi rivaliseringsmodus blokkerer lytteevnen.

3)   Store innslag av sanksjonisme
Det fenomen at omgang med hverandre reguleres av straff og belønning, kaller jeg for sanksjonisme. Igjen er dette en naturlig følge av de første punktene. Sanksjonisme er en rangeringsmekanisme. Man sanksjonerer nedover og frykter/underkaster seg oppover. Mitt inntrykk er at individer som har utviklet en slik grunnholdning, avslører dette måten man snakker, uttrykker meninger og håndterer utfordringer på. Man blir mer opptatt av å finne den skyldige og straffe, enn å analysere årsaker, og lære. Og man er mer opptatt av å benekte egne feil, enn å lære. Man går til personangrep, og deler ut karakteristikker, og forherliger seg selv. Alt dette gjenkjennes i narsissistisk væremåte. Et klart kjennetegn ved narsissistisk atferd er at man aldri innrømmer egne feil, og er opptatt «blamegame»; «hvem er den skyldige?», «hvem kan vi ta for dette?», og hvilke sanksjoner «fortjener de». Ref. Donald Trump under Corona-krisen.

4)   Individet oppnår mestring og suksess i slike omgivelser
Min hypotese er at narsissistisk atferd utvikles i samspill med omgivelsene. Individet må oppleve at mestring og oppmuntres av omgivelsene. Ethvert vellykket forsøk på plaging, eller manipulasjon eller å lykkes med allianse med overmakten på bekostning av utsatte, gir mestringsfølelse. Dette stimulerer til mer av den samme type manipulerende strategier. Suksess stimulerer til å ta dette til stadig nye høyder. Jeg har lært veldig mye av Donald Trump. Han har nok mange forutsetninger på plass, i tillegg til være født inn i rikdom. Men det er ikke tvil om at omgivelsene gir ham spillerom som ingen andre presidenter før ham har hatt. Les gjerne refleksjonen om sosialt handlingsrom. Poenget er at det er ikke hvem som helst som har tilgang til de forutsetninger som skal til for å kunne utvikle seg i denne retningen. Min hypotese forutsier at innslag av sjarme, vinnende vesen, godt utseende, sosial appell eller naturlig empatisk appell, naturlig autoritet, er hyppige trekk hos mennesker som utvikler denne type utfordringer. Det innebærer også en overopphoping av slike egenskaper i de øvre sosiale sjiktene, og blant eliten. Dette påvirker også rekruteringen. Like barn leker best. Overmakten faller for slike egenskaper fordi man gjenkjenner seg selv. Følgelig forutsier hypotesen en selvforsterkningseffekt også av dette.

5)   Omsorgstøtten er for omfattende
Individet utvikler selvberettigelse. Se gjerne min refleksjon om parental-seleksjon, omsorg og om den hårfine balansen mellom selvfølelse og selvberettigelse. Nøkkelen er å forstå at omgivelsenes samspill med barn ofte er en hårfin balanse med ukjente variabler. Omsorgssvikt øker risikoen for at barnet utvikler et forsvarsverk av typer som er nevnt over. Det er en vinn eller forsvinn-strategi. Men dersom omsorgen blir for omfattende og barnet opplever seg berettiget på andres bekostning, da er det ikke en forsvarsmur vi snakker om, men overdreven forventning, og også forventning om sosial aksept for aggresjon og ufine teknikker for å «oppdra omgivelsene» dersom ikke de selvfølgelige forventningene innfris. På folkemunne har vi uttrykk som å være «bortskjemt». Det heter nok at barnet aldri kan få for mye kjærlighet. Men her er åpenbart en balansegang, spesielt i det å gå for langt i å gi barnet en opplevelse av naturgitt forrang foran alt annet. Min hypotese er at ubalanse begge veier øker risikoen for narsissistisk atferd.  Her er jeg nysgjerrig på om gjengse psykologer skiller den ene varianten fra den andre, eller om manifestasjonen av dette kan fortelle oss hvilken av variantene vi har med å gjøre.

6)   Individet eksponeres for lite for reelle utfordringer (dekadanse)
Hypotesen er at for lav eksponering for reelle utfordringer skaper irrasjonalitet og manglende perspektiv (selvsentrert og snevert fokus på de nære ting) og manglende empati. Dette må ses i sammenheng med forrige punkt. Den gamle innsikten advarer mot å «la barn få alt de peker på». I et velstandssamfunn er denne muligheten langt mer nærliggende og massivt til stede. Og vi skal være oppmerksomme på at mantraet i vår tids psykologi er på omsorgssvikt eller mangel på omsorg. Dette skaper en innretning i samfunnet, i alt fra barnehager, helsetjeneste, barnevern og skole, som fokuserer på gode marginer for å demme opp mot omsorgssvikt. Og nettopp dette med gode marginer utgjør en latent risiko for å sørge for at «mitt barn ikke stikker seg ut i å mangle noe». Krav til foreldreskap i dag er ekstremt høyt, sett opp mot tidligere tider. Dette må også ses i sammenheng med utviklingen av terapeutisk kultur. Summen av dette blir en slags konkurranse om å være den flinkeste til å gi sitt barn all mulig støtte. Det skal ikke forekomme at barnet skal kjenne på psykiske belastninger på noe vis. Og med den rollen som barnevern har fått i vår tid, så, er ikke dette en ubegrunnet bekymring. Den amerikanske sosialpsykologen Jonathan Haidt har sammen med andre utviklet begrepet «anti-fagile» som en motvekt til denne trenden. Dette handler om en erkjennelse at barn også trenger slike utfordringer for å utvikle nødvendig robusthet til å kunne fungere i samfunnet. Det fungerer omtrent som immunsystemet. Mennesket er inkompatibel med å leve i paradis. Det å få seg noen nesestyvere, både fysisk og psykisk er en nødvendig del av det å kunne utvikle seg til et harmonisk menneske. Dette blir som sagt en del av det forrige punktet. Det øker risikoen for å utvikle selvberettigelse, manglende perspektiv (fordi kognitiv refleksjon blir understimulert), og manglende empati. Det gir full åpning for narsissistisk atferd.

7)   Aggressiv atferd idealiseres, støttes og oppmuntres
Det er helt åpenbart at den etiske grunntonen i omgivelsene har stor innflytelse for enkeltindividets etiske grunntone. Dette handler om forskjellen på æreskultur og verdighetskultur. Da er vi tilbake til de to linjene for relasjoner. Æreskulturer preges av oppadgående frykt og nedadgående forakt. Men frykten håndteres gjerne med beundring, tilbedelse og underkastelsesritualer.  Dette er beskrevet i «Det Tilbedende Mennesket». Da idealiseres overmakten, det sterke. Det er dette jeg kaller for alfa-attraksjon. Ut av dette følger gjerne også behovet for å bli som overmakten. Det er det jeg kaller for alfa-identifikasjon. Grunntonen går altså langs en linje hvor man hyller maktbruk, brutalitet, voldsbruk, signalspråk og maktutøvelse via alle typer vold, nulltoleranse og sanksjoner. Tilsvarende kjennes forakt for svakhet, sårbarhet. Dette er den bølgen Donald Trump vant presidentvalget på. Denne moralske grunntonen åpner ikke bare for narsissistisk atferd, den forherliger den. Vi skal være oppmerksomme på at denne holdningen er grunnleggende anti-intellektuell. Dette er villdyrets frislipp. Les gjerne refleksjonen om intuisjon og oppdag at, med en slik grunnholdning så handler intellektets jobb for det meste om manipulasjon, rivaliseringsstrategier og rettferdiggjøringer, fullstendig uavhengig av verdier som sannhet, oppriktighet, åpenhet og nysgjerrighet. Intellektet er slave under villdyret. Hver eneste IQ er sugd inn i utfordringen med å skape den historie som er nødvendig for å oppnå individets mål. Da er det også åpenbart at høy IQ på ingen måte er til hinder for dette. Høy IQ er et narsissistisk suksesskriterium.

Det som skjer er at dersom man ikke har en rettslig overbygning som avdemper og kompenserer for dette, så risikerer man en selvforsterkende prosess med elitistisk forvitring, fordi narsissistisk blir sosialt lønnsomt og dermed selvforsterkende.

Dette er en balansegang. Selvsagt er det slik at individet bør ende opp i voksenverden med et trygt og godt selvbilde. Og selvsagt er det slik at det sosiale klima, man vokser opp i, kan stimulere til dette. Samtidig oppdager vi at, særlig den negative siden av dette er sosialt reproduserende. Sannsynligvis inneholder narsissisme betydelige komponenter av sosial arv. Likevel er det en utopi å tenke at narsissisme kan utryddes ved hjelp sosial teknologi. Den som forstår fenomenet i lys av menneskets natur, vil forstå at tilbøyeligheten er biologisk latent. Selv i et optimalt modent samfunn vil alltid måtte ta høyde for at dette kan slå ut, og at narsissistiske subkulturer fra tid til annen vil poppe opp. Bekjempelsen foregår på minst tre områder:

1)   Bevisstheten om problemet opprettholdes ved at kunnskap og kompetanse om dette stadig utvikles.

2)   Det må bygges inn systemer for maktbalanser i alle innretninger, av enhver subkultur

3)   Lærere, foreldre og alle voksne-ledere av barnemiljøer, må utstyres med kompetanse til å unngå å skape toksiske oppvekstmiljøer som utløser slike utviklingstendenser hos barn.
Dette er kanskje det viktigste området, og det vanskeligste.

 

En annen veldig viktig effekt av dette er at selv om man unngår å utvikle permanente narsissistiske personlighetstrekk, så vil ikke det si at man er uten narsissistiske trekk. Vi har alle villdyret i oss. Narsissismen er en vesentlig del av dette. Vi har alle i oss en latens til utløsning av slik atferd. Dette skjer ubevisst. Individet er selv lite bevisst på hvordan det forskjellsbehandler mennesker. Dette kan kun kompenseres med forståelse, etisk bevissthet, øvelser, kompetanse og ikke minst motstå den narsissistiske fristelsen det er å ignorere tilbakemeldinger på egen atferd, fordi man oppfatter varsleren som insignifikant.

Dette er ingen liten erkjennelse av forhold i menneskets natur. Den er formidabel. All diskriminering, til alle tider involverer disse mekanismene som en vesentlig del av årsaks-bildet. Det er ikke slik at først ideologi, så diskriminering. Det er motsatt. Først menneskets natur med innslag av narsissistiske trekk. Deretter diskriminering, deretter rettferdiggjøring, så ideologi. Så vil ideologien utvikles og sofistikertes i vekselvirkning med kulturen. Og dette fungerer også på det personlige plan. Først mentalitet, deretter rettferdiggjøring, så urett. De to siste kan komme i vilkårlig rekkefølge, alt etter om man begår uretten først, så rettferdiggjør, eller man søker omgivelsenes aksept først, gjennom rettferdiggjøring, så begås uretten.

I vår humanistiske kultur har vi tatt oppgjør med diskriminering på de store sorteringsvariablene, slik som etnisitet, religion, kjønn, seksuell legning osv. Vi har en voksende bevissthet om artsdiskriminering også.  Vi har gående et oppgjør med dette i vår tid. Men uretten er på ingen måte utryddet. Vår innsats er sannsynligvis basert på en for svak forståelse av menneskenaturen. Saken er at uretten fortsatt begås, men bare langs andre mindre synlige sorteringskriterier. Vår tids mest viktigste urett begås langs kriterier som utseende, sosial status, posisjon, empatisk appell osv. Og egentlig så er dette en sosial regresjon tilbake til æreskulturer (dekadanse). Min hypotese er at mange innenfor minoritetene forveksler den urett de selv opplever som diskriminering på minoriteten, egentlig er urett som alle opplever, også "hvite sinte menn", som har basis nettopp i lavstatus.

Identitetsberøvelse

Vi snakker nå om et narsissistisk gruppetrekk. En måte å fremheve seg selv på er å gjøre andre ubetydelige. Det kan skape betydelig press på sårbare menneskers sosiale identitet. Identitetsberøvelse handler om opportun redefinering av individets subjekt på en måte som tjener egeninteressen til de definerende instanser. Dette skjer gjennom mentale og sosiale omskrivinger av individets identitet, da spesielt sosial identitet.

Men la oss rent systematisk starte med subjektet. For det er nær tilknytning mellom subjekt og identitet. Identitet er forestillinger om subjektets egenart og eksistens. Angrep på identitet er å regne som den dypeste angrep på subjektet. Det er en gjensidighet her. Subjektet kan ikke eksistere uten forestillinger om subjektet. Dette har nær sammenheng med bevissthet, hvor min yndlings-hypotese om bevissthet baserer seg på informasjonssystemer som fortolker andre informasjonssystemer, altså selvanskuelse. Dette er jeg inne på her og mer generelt om bevissthet her.

I dette tankesystemet fungerer altså identiteten som beskrivelser av, eller forestillinger om subjektet.

Identitetsberøvelse handler om at omgivelsene former forestillinger om individets subjekt, ikke med utgangspunkt i søken etter virkelighet, altså realisme, men med utgangspunkt i hva som tjener egne formål.

Tanken med ordet er altså at individet berøves sin reelle identitet, og at denne identiteten substitueres med narrativ konstruert for formål utenfor subjektet selv. Et annet begrep jeg har brukt for dette er identitetsdominans. Det betyr stort sett det samme. Individets berøves sin autonomi og påtvinges en annen identitet. Dette er sannsynligvis den dypeste formen vi har for sosial vold. Den er dypt umoralsk. Det verste er risikoen for at dette fungerer som en selvoppfyllende profeti. Individet tvinges inn i en rolle, som bekrefter den påtvungne sosiale identiteten.

For å utvikle dette temaet kan vi jo starte med det ytterpunktet jeg kaller for objektivisering. I subjektivistisk filosofi handler dette om at individets subjekt i sin helhet raderes ut. Dette kommer i to utgaver. Den intellektuelle versjonen handler om å mangle forestilling om subjektets eksistens (dyp kynisme). Et eksempel det å tro at dyr er bevisstløse maskiner. Den moralske versjonen av objektivisering er å ignorere subjektet. Det vil si at man nok kan ha en forestilling om at det er der, men man bryr seg ikke. Min moralske karakteristikk på dette er kynisme.

I disse tilfellene blir altså subjektet borte. Identitetsberøvelse handler ikke om at subjektet blir helt borte, men at det omformes, men gjerne også svekkes. Her er det ikke tilfeldig hva som raderes ut og hva som gjenstår. Det vil avhenge litt av formålet.  Her er det på sin plass å opplyse om at jeg oppfatter denne type form fortegning av individers sosiale identitet som et narsissistisk trekk. Da handler det både om tilbøyeligheten til å krenke andre, og tilbøyeligheten til å søke beundring i omgivelsene.

Hypotesen er at mye av denne atferd utløses av subtil aggresjon. Og måten jeg forstår aggresjon på, er at den får sin mening gjennom tilfredstillelse gjennom forestillingen om den andres lidelse. Og en slik forestilling forutsetter jo et subjekt med evne til å lide. På den måten kan ikke subjektet bli borte. Forestillingen om subjektets lidelse er nødvendig for å opprettholde potensiale for å kunne nyte subjektets smerte og destruksjon.

I tillegg kan man kanskje snakke om den narsissistiske tilfredstillelsen av å ydmyke, fornedre, som i sin tur kan skape selveste høydepunktet; underkastelsen, beundringen og tilbedelsen.

I praksis kan identitetsberøvelse beskrives som en «utmelding av menneskeheten». Manifestasjoner er ignorering, utestenging, dehumanisering, demonisering, et mangfold av krenkelser, usynliggjøring eller i verste fall vold, sosial utrenskning eller drap. Et viktig poeng her er at denne typer mekanismer ligger og vaker i bevissthetsnivå hos den enkelte. Noe av dette handler om bevisst manipulasjon eller sanksjon, men det kan også handle om ubevisste mekanismer.

Først vil jeg sette noen ord på det å «bli utmeldt av menneskeheten». Det mest korrekte ordet på dette er sannsynligvis dehumanisering. Det ligger noe mer i dette enn at «du ikke er en av oss» (tribalisme).

Det handler om at det som man betegner som menneskelige egenskaper, for eksempel rasjonalitet, språk, moral, kompetanse, fellesskap, dialog, refleksjon osv. bevisst eller ubevisst avskrives hos den som rammes. Man kan kalle det for en delvis objektivisering av individet. Objektivisering handler i min terminologi om at hele individets subjekt blir nøytralisert. Man ignorerer subjektet og ser på individet som en ting.

Ved dehumanisering er objektiviseringen bare delvis. For dehumanisering innebærer også forakt og avsky. Vi forakter eller avskyr ikke passive ting. Forakt forutsetter forestilling om et subjekt. Man da snakker vi ikke om et «menneskelig», men subjekt som gjenstand for hat og aggresjon. Oppdag at aggressiv tilfredsstillelse har subjektets lidelse og destruksjon som mål. Dehumanisering reduserer altså subjektet til de delene som fungerer som mottaker av lidelse og krenkelse.

Ulvedebatten i Norge kan kanskje avspeile noe av nyansene i dette. Man kan ane forskjell på mennesker som har at antagonistisk forhold til ulven, mennesker som har et instrumentelt forhold til den og individer som har et humanistisk forhold til ulven. Både en instrumentell og antagonistisk tilnærming kan vektlegge ulven som farlig, skadelig og ikke minst som en trussel. Den instrumentelle tilnærmingen objektiverer ulven. Det vil si at ulven ikke har noen moralsk status (amoralsk), og kan betraktes som et uønsket naturfenomen på lik linje jordskjelv eller flom. Det betyr også at det å «ta ut» ulven ikke oppfattes å ha noen moralsk dimensjon ved seg. Det er som å grave grøfter og kanaler, for å beskytte seg mot flom. Den antagonistiske tilnærmingen karakteriseres ved at ulven hates og tillegges «onde egenskaper». I det kan det ligge aggressiv tilfredstillelse i det å «ta-ut» ulven. En slik handling kan oppleves som en tilfredsstillelse. Da er vi der at tilfredstillelsen forutsetter den delen av subjektet hos ulven som kan krenkes og som kan lide. Det betyr at objektiviseringen ikke er komplett. Jeg har en hypotese om at aggresjonen blokkerer empatiske-følelser. Det er dette som omformer bildet av individets subjekt, slik at eventuelle impulser av omsorgsfølelse ikke skal blokkere for tilfredsstillelsen av vold mot dyret.

Dette står i motsetning til den leiren som har en humanistisk holdning; har utgangspunkt i ulvens egenverdi, føler omsorg og har en tanke om å beskytte, naturmangfold osv. Denne holdningen har den kostnad at den kan skape dilemma. For disse moralske hensyn må veies opp mot andre moralske hensyn, for eksempel sau og lam, og kanskje også risikoen for mennesker. Det er det som gjør ansvarlig moral vanskelig, og dermed også dårlig populistisk gjennomslagskraft.

Disse nyansene lar seg overføre til måten vi mennesker ser hverandre på. Den empatisk etiske grunnholdningen er å ta moralsk hensyn til alle. Alle har ubetinget etisk verdi. Men igjen, dette er da oppgav til dilemma, kompromisser og avveininger som mangler populistisk gjennomslagskraft.

Manglende oppslutning om det etiske menneskeverd åpner for det jeg kaller for etiske singulariteter. Da trer ofte moralens onde tvilling inn med varianter av krenkelse individets subjekt.

Begrepet demonisering, handler i denne sammenhengen ikke bare om at vi fraskriver individet menneskelige egenskaper, men at vi også tillegger individet «onde» egenskaper som vi må beskytte oss mot. Det som er spesielt med demonisering er disse onde egenskapene, som gjerne kombineres med monsterforestillinger, altså at «demonen er en mektig og farlig fiende».
Dette er forskjellig fra dehumanisering. Denne kategorien utelater monsterforestillingen. I stedet reduseres individet til noe puslete og lite signifikant. Men begge disse holdningene gir impulser av avsky og forakt.

Dette utgjør i sin tur den emosjonelle basis for hele spektret av konstruktive rettferdiggjøringer for å kunne ta ut denne aggresjonen.

Interessen for å se og forstå et annet individ, utløses av empatisk appell og omsorgsfullhet. Det utløser viljen til å forstå den andre. Det utløser oppmerksomhet på hvordan den andre har det, da særlig opp mot mentale belastinger. Det utløser interesse for å se den andres kvaliteter, interesse for å støtte den andre osv. Alt dette innebærer selvsagt også potensielle kostnader i form av innsats for å hjelpe til. Men slik investering gir som regel stor avkastning nettopp fordi det utløser gjensidighet, allianser, mental sunnhet og dype relasjoner.

Det er viktig å forstå at manglende naturlig empatisk appell og omsorgsfullhet kan kompenseres ved hjelp av kognitiv mobilisering. Det bestyr at man forstår nytten av og moralen i å forholde seg til den andre som om man hadde disse emosjonelle drivkreftene.

Som moralsk oppfordring kan akkurat dette formuleres slik:

Det å være god mot de man liker og er glade i, er jo en fin ting, men god moral blir det ikke før man er like god mot de man ikke liker eller er glade i.

Det som er vesentlig, er at vi alle har disse impulsene. Dette er dyret i oss, som uttrykker sin vilje. Dersom impulsene ikke kompenseres kognitivt, vil de manifesteres som identitetsberøvelse.

Som en oppsummering lister jeg opp noen varianter av identitetsberøvelse:

1.    Identitetsblindhet
Kan kanskje også kalles for agentblindhet. Man ser ikke den andre med utgangspunkt i positive empatiske mekanismer. Det vil si med utgangspunkt i empatisk appell, eller fortolket inn i et spektrum på linjen mellom glede og lidelse. Graden av objektivering er høy. Individet handteres som et fenomen, gjerne med negativt fortegn som noe som enten er en mer eller mindre konstruert trussel, eller som potensielt kan bli krevende, enten i form av kostnader, eller rett og slett som noe som kommer i veien for oss, tar plass eller ikke passer inn.

2.    Identitets benektelse
Man benekter at den andre har menneskelige egenskaper som fortjener empati eller omsorg. Resultatet er det samme som forrige punkt. Forskjellen er at man er bevisst aktiv i rettferdiggjøringen av dette. Dette kobles gjerne til stereotyping eller stigmatisering, og også til dehumanisering eller demonisering.

3.    Identitets nektelse
Dette er den varianten hvor man, helt bevisst går inn for å knuse individets identitet. Det kan handle om manipulasjon eller sanksjon. Man blokkerer den andres muligheter til å fremstå med menneskelige egenskaper. Velkjente retoriske teknikker er bruk av ord som «sutring», eller «å gjøre seg til offer» eller «selvmedlidenhet», eller «å være ute etter oppmerksomhet». Her kan tas i bruk en rekke manipulasjonsteknikker, og ikke minst arenakontroll i den hensikt å forhindre individet fra å kunne vise frem sine kvaliteter.
Det er vesentlig å forstå at dette forutsetter et dårlig menneskesyn hvor man både lar seg forblinde av eget aggressivt begjær, og at man mangler et reflektert etisk fundament for generelt menneskeverd.

4.    Identitetsdominans
Da går vi enda lengre. Vi snakker fortsatt om en strategi for demonisering eller dehumanisering; utvikling av fiendebilde og hat-ideologi. Men i tillegg snakker vi om at det bildet som tegnes tilpasses en agenda. Vi snakker altså om en tilstand hvor individet, eller grupper av individet presses inn i en rolle som er konstruert for anledningen. Individet konverteres med andre ord til sosial valuta, som videre kan utnyttes i de sosiale spillet.

 

 

Omgivelsene behøver ikke å være bevisst de signaler man sender ut eller sin handlingsmåte. Ofte kan det nok være slik at holdningen eksisterer i form av språkløse forutsetninger, som bare er der. I tillegg kan man, som sagt, utvikle et sterkt forsvarsverk som forhindrer at perspektivet oppdages. For det første vil den eller de som rammes være blokkert fra å kommunisere dette, nettopp på grunn av holdningene over.  Det vil si at ethvert budskap fra den underordnede blir overdøvet av fortolkningsskjema som bekrefter holdningen.
Men denne blindheten følges også av høyberedskap mot kritikk av egen person. Dette skaper et vell av rettferdiggjøringer som nøytraliserer kritikken.

Hvilke konsekvenser har så denne tilbøyeligheten i den menneskelige natur for dem som rammes? Det er vanskelig å tro noe annet enn at det å bli utsatt for identitet berøvelse utgjør høy risiko for psykiske og sosiale skadevirkninger. Risikoen er at man nedbrytes både sosialt, psykisk og fysisk.

Den som rammes av dette vil fornemme identitetsberøvelse gjennom fortolkning av signaler som aktuelle omgivelser sender ut, gjennom ord og handling. Antagonistisk grunnholdning kan ofte indikeres gjennom språk. For eksempel er det forskjell på å omtale noe som individets sårbarhet, og på å omtale dette som avvik. Språkets virkning og signaler her jeg vært inne på her og her og her og her.
Så har vi handlinger. Og her har vi et stort mangfold av handlinger som signaliserer identitetsberøvelse. For eksempel sanksjoner, trusler, utestenging, arenakontroll, avstand, tendensiøse fortolkninger og selvsagt mange manipulasjonsteknikker. Det jeg tenker på her er altså at en viktig virkning av å bli utsatt for dette, er signal om at du blir fortolket i et svært negativt lys.

Slike signaler oppleves som risiko for utstøtelse fra inngruppen. Her må vi ikke glemme er at mennesket biologisk er utformet som et sosialt dyr. Hver for oss er vi svært sårbare overlatt til oss selv. For mange av oss vil det bety den sikre død. Individets biologiske kompetanse inneholder også denne statistikken. Og den manifesterer seg som skam, eller angst for å bli utstøtt. Og det treffer oss mennesker brutalt og nådeløst. Og har du ingen alternativ inngruppe, så er du bokstavelig talt fortapt. Selvsagt vil dette kunne volde betydelig skade, ikke bare på individet, men også på omgivelsene selv.

Det er vesentlig å oppdage at mennesker som rammes av dette, praksis er blokkert fra å varsle om problemet og få hjelp. Årsaken til dette er at den rammede som regel er diskreditert, både fordi vedkommende var sårbar i utgangspunktet, men også fordi de giftige omgivelsene aktivt utøver hersketeknikker som diskreditering, demonisering og ikke minst arenakontroll.

For individet beskrives fortapelsen i form av handlingslammelse. Det vil si at individet er avskåret fra enhver innsats som kan avhjelpe dette. Det er høyrisiko for at alt individet gjør vil fungere kontraproduktivt og forverre tilstanden. Dette handler om at alt som individet gjør eller ikke gjør fortolkes inn i omgivelsene svært negative fortolkningsskjema. Eksempel på dette er det jeg kaller for dobbeltgarderte bekreftelser. Det er beskrevet her. Individet er med andre ord prisgitt.

Det finnes veier ut av dette. Men det går via andre mennesker. Dersom en eller flere personer med solid omdømme går i individets forsvar, kan trolldommen snus, og fortolkningsskjema redefineres. Poenget er uansett at dette avhenger av andre mennesker, såkalte helter, eller samspillskatalysatorer. På religiøst språk kalles det vel for «frelser».  Men slike mennesker er som regel mangelvare.

Den skaden som oppstår, kan sikkert ikles mange tilstander beskrevet i psykologien. For eksempel Komplekst Posttraumatisk stress-syndrom, forskjellige former for angst og depresjon.

Jeg har formulert det som Det sosiale Dødsbudskap. Det er beskrevet her. Les gjennom det. Hovedpunktene er:

1)   Du er hjelpeløs

2)   Du er ubrukelig

3)   Du er verdiløs

4)   Du er en byrde

Dette er de fire signalene som til sammen utgjør det jeg kaller for psykologisk utmattelse. Den er egnet til å skape apati, med påfølgende depresjon og handlingslammelse.

Men, som nevnt, det er ikke bare individet som skades av dette. Det samme gjelder kulturen, eller de sosiale omgivelser som fungerer på denne måten. Det er det jeg kaller for kulturell selvpåvirkning.

Årsaken er at den antagonismen som dette utgjør opphever bunnivået for menneskeverdet. Det vil i sin tur skape et destruktivt sosialt klima. Indikasjoner på dette er høy forekomst av skam og sterke utslag av intoleranse.

 

Samfunnsansvaret

Vi snakker altså om en potensiell erkjennelse av at narsissistisk atferd er en del av menneskenaturen, og dermed også latent til stede i hver eneste en av oss. Da er tanken på at hele miljøer, grupper eller kulturer vil kunne utvikle patologiske tilstander som fungerer på denne måten. Og vi erkjenner hvilke betingelser som skaper risiko for utløsning av dette.

Dersom dette medfører riktighet, vil det måtte få store konsekvenser for enhver samfunnsplanlegger og ikke minst for politisk filosofi.

Jeg kobler altså nå på et moment som det kanskje ikke er så mye oppmerksomhet om. Da handler det om erkjennelsen av at risikoen for at narsissisme kan fungere som et sosialt patogen, og dermed forgifte sosiale miljøer, subkulturer, ja hele kulturer.

Motforestillingen mot dette kan være at tendenser til sterk dominans er noe som sjelden eller aldri kan fungere dersom det er flere i det sosiale nettverket som utøver dette.

Argumentet for at dette likevel kan skje ligger nettopp i resonnementene over: Narsissistisk atferd er noe som dynamisk tilpasses avhengig av tilstand på den enkelte relasjon. På godt norsk kalles det for å være «falsk», og det er en egenskap, den som driver med dette, er helt avhengig av å ha. Utøvelse av narsissisme er umulig uten å ha mange og mektige allierte. Her ligge nøkkelen som gjør at mennesker med slike trekk er i stand til å tilpasse seg hverandre. Nettopp den erkjennelsen at atferden utløses i relasjoner med ubalansert styrkeforhold, åpner nettopp for dette.

Men akkurat dette gir jo også den fortrøstingen at mennesker som har slike trekk på engen måte er fortapt, og at det kan være mulig å avdempe forekomsten av dette i miljøer med positivt sosialt klima.

Så til de sosiale mekanismene som kan være involvert her. Jeg har tidligere nevnt rangeringsmekanismene og vi-og-de, eller inn- ut-gruppe mekanismer. Begge deler er selvsagt involvert, men når det gjelder gruppedynamikk, så handler dette i stor grad om inn-utgruppe mekanismer. Dette skjer jo når gruppen man tilhører, utvikler narrativ som forherliger dem selv som gruppe, og blir tilsvarende nedlatende i forhold til andre grupper. Vi ser umiddelbart at dette et trekk som tilsvarer selvberettigelse på det personlige plan. Men nå erverves denne følelsen som en del av en gruppeidentitet. Dersom vi da kobler dette til nettopp hypotesen om at følelsen av overlegenhet utløser narsissistisk atferd, vel så har vi vel umiddelbart oppskriften på hvordan kan oppstå innenfor avgrensede subkulturer.

Videre forsterkes dette av mekanismer som:

·       Sosial Arv
Slik som jeg har formulert sosial arv så er det en «vertikal prosess» med overføringer fra generasjon til generasjon. Dette har jeg gått videre på her. Dette er åpenbart kanskje den mest signifikante mekanismen til utforming av individenes mentalitet. Men jeg tenker at vi også har en horisontal arv, som handler om utbredelser av memer; narrative og kollektive referanserammer. Slike referanserammer avgjør måten vi anskuer verden på. Slike referanserammer er påvirket av om vi befinner oss en verdighetskultur eller en æreskultur. Utpreget æreskultur, eller sterke kompetitive kulturer tenderer til å forherlige narsissistiske trekk. Men det samme kan skje i subkulturer, særlig der man har utviklet sterke inn/utgruppe narrativer.

·       Dydssignalisering
Dette er et vanlig fenomen i all gruppedynamikk. Da handler det om å markere gruppeidentitet, særlig ved å fremstå som moralsk overlegne, noe som igjen dehumaniserer andre grupper. Nettopp umenneskeliggjøring blir en vesentlig faktor i å blokkere empati. Her får vi god drahjelp av naturen selv. Det viser seg at Oksytocin, kjærlighetshormonet som nok er en viktig del av prosessen med å skape gruppesamhold, samtidig forsterker tilbøyeligheten til sterk forakt og fiendtlighet mot andre grupper.

·       Alliansesignalisering
Igjen en vesentlig gruppe-mekanisme, som nå er orientert om allianser. Min hypotese er at dette ikke bare handler om synkroniserte bevegelser, eller synkronisert atferd, men at det også påvirker de narrativer vi holder oss med. Det er altså mindre slik at de store narrativer, ideologiene, religionene osv. er resultat av personlig gjennomgang, analyse og objektiv vurdering, gjerne deduktivt med utgangspunkt i faktagrunnlag, postulater og aksiomer. Det er mer slik at vi tar til oss de narrativer som gruppen holder, nettopp som signalisering om vår egen gruppeidentitet og lojalitet. Opp mot narsissistiske trekk er alliansesynkronisering en maktdemonstrasjon. Det å tilhøre en mektig allianse utløser opplevelse av overlegenhet og selvberettigelse. Det utløser igjen narsissistiske holdninger til utgrupper.

·       Tenkesurfing
Tenkesurfing handler om at man overlater forståelsen og tenkningen til «de andre i gruppen». Man utvikler en ubetinget tillit til gruppe-forståelsen, eller til innflytelsesrike enkeltpersoner i gruppen. Dermed blir dette en mekanisme som også inngår i alliansesignalisering. Tenkesurfing resulterer i manglende kritisk tenkning og manglende refleksjon. Begge deler gir åpninger for ukritiske narrativer som fungerer dehumaniserende, og som gir de nødvendige rettferdiggjøringer for nettopp narsissistisk atferd.

·       Massesuggesjon
Jeg har et syn på massesuggesjon som inkluderer mange av de mekanismene som er nevnt over. Anbefaler å lese linken over. Her beskrives mekanismene som medføres at det kognitive systemet, fornuften settes ut av spill, under påvirkning av massesuggesjon. Det handler om at mennesket i lagt større grad lar seg influere av emosjonelle signaler enn av analytiske refleksjoner. Massesuggesjon er en kollektiv orgasme av emosjonelle utbrudd. I dette ligger også mekanismer som dydssignalisering og alliansesignalisering. Summen av dette beskrives best av metaforer som «villdyret» eller det bibelske «Dyret» i Åpenbaringen. Begge treffer det observerte fenomenet at «dyret» er uten refleksjon, mektig, nådeløst, brutalt og rasende.
Alt dette frembringer mønstre vi kjenner igjen fra beskrivelser av narsissistisk atferd.

·       Sosiale utrenskningsprosesser
Subkulturer som benytter narsissistiske metoder vil både tiltrekke seg mennesker som er svak for slike trekk, og slike trekk vil utløses hos de som eksponeres for opplevelsen av bruk av slike metoder. På den måten vil kulturen formes av det den driver med. Men det vil selvsagt skape spenninger innad i gruppen. Da er det slik at narsissistiske metoder er kraftigere personlige våpen enn dialog. Dette tvinger enkeltindivider med en mer samspillsorientert mentalitet, til å måtte ta i bruk narsissistiske metoder for å overleve i subkulturen. Denne dynamikken er selvforsterkende slik at mentaliteten sprer seg, og blir et overlevelseskriterium i subkulturen.

Dette er mekanismer som burde interessere enhver seriøs tenker innen politisk filosofi. Hypotesen er altså at narsissistiske trekk ikke begrenses til noen få individer, med personlighetsforstyrrelser. Dette er noe som er med oss alle, og som ligger som latente tilbøyeligheter, klare til å utløses når betingelsene er til stede. Samtidig har vi latente tilbøyeligheter til å underkaste oss og støtte opp om overmakten, uansett hvor brutal den måtte være, gjerne støttet opp av rettferdiggjørende ideologier.
Dersom vi så går videre og overfører dette til beskrivelsene i statsmonstret, så håper jeg at slike refleksjoner kunne vekke politiske tenkere, til kanskje å ta dette med som en viktig del av politisk tenkning. Merk dette: ethvert maktovertak kan utløse narsissistiske trekk. Enhver opplevelse av «oss i staten» og «de utenfor» kan utløse inn/utgruppe-mekanismer som igjen oppmuntrer narsissistiske holdninger til de som er utenfor. Enhver politisk tenker med demokratiske grunnverdier vil ikke ønske at departementer, etater, avdelinger eller noen subkulturer i offentlig regi skal preges av narsissistisk mentalitet. Men saken er at uten at man konkret bygger forsvarsmekanismer mot dette, så vil dette utvikle seg.
Her er noen mekanismer som gjør at dette blir til memer med «høye smittetall» innenfor sine miljøer.

·       Den sosiale ventilasjonseffekten
Personer med trekk av narsissisme, vil umiddelbart utnytte slike hull, dersom de finnes. Dette kan også fungere som en magnet for individer med narsissistiske trekk.

·       Sosiale forsvarsmekanismer

o  Ansvarspulverisering og passiv medvirkning
Dette er nok den viktigste overlevelsesstrategien, altså at man spiller passivt med, ungår konfrontasjoner og innretter seg etter gruppekulturen. Dette er det jeg kaller for «Det grå mennesket». Det er ikke uten grunn at vi har lover for å beskytte varslere. Belastingen ved å påpeke uretten kan være overveldende, og man vinner ingenting annet på dette enn å bli frosset ut, og til slutt selv rammes av det toksiske miljøet.

o  Sosiale våpenkappløp
Narsissistiske virkemidler er lagt kraftigere mer effektive virkemidler for sosial suksess enn lojalt samarbeid. Man kan ikke møte bomber med pil og bue. Dette krever at man tar i bruk de samme virkemidlene for å forsvare seg.

·       Gruppeidentitet
Enhver bedrift, stor eller liten vekker urinstinktet «vi og de» i oss. Når vi møter publikum, enten det er kunder, klienter, pasienter, passasjerer, studenter osv. så er opplevelsen av det å sitte på «innsiden» med all den kompetanse det innebærer, så gir det alltid en følelse overlegenhet. Publikum er utenforstående. De kjenner ikke systemet, kulturen eller alt som ligger bak det bedriften fremstår som. Derfor er det ikke hvem som helst som har det som skal til for å bli god kundebehandler.

·       Rivalisering

Listen kan sannsynligvis bli mye lengre. Men poenget er at dersom man skaper miljøer med store innslag av maktovertak, samtidig som man unnlater å utvikle fungerende kontrollmekanismer, så skapes en kulturell latens med høy risiko for utvikling av patologiske miljøer, som kan bli fullstendig ødeleggende for hele sitt nedslagsområde.

Det er her psykologien og psykologer bør ta sitt samfunnsansvar. Dette er trekk som psykisk skadelig, både for de som er i miljøene, men ikke minst dersom man får subkulturer med makt, som fungerer på denne måten. Disse kan får ødeleggende virkinger i samfunnet, og de kan få overtak. Dette er ikke i tråd med demokratisk grunnholdning. Det er ikke i tråd med kunnskapskulturer, og det undergraver verdighetskulturen. Over tid kan slike sosiale branner ende opp i moralsk kollaps og demokratiet sammenbrudd.

Enkeltmennesker kan flykte ut av parforholdet, ut av menigheten eller arbeidsplassen, men de fleste av oss kan ikke flykte fra staten. Jeg tenker at blindhet for disse mekanismene utgjør en stor risiko for at vi skaper statsmonsteret. For de fleste av oss, er ikke dette hva vi ønsker å overlevere til kommende generasjoner.

I et modent samfunn vil det være viktig å forske på disse fenomenene og finne frem til gode sikringsmekanismer som kan holde dette i sjakk. Kanskje er dette mest et felt for en type sosial-psykologi, som særlig fokuserer på sosiale mekanismer. Men i denne sammenheng er det viktig at grunnforutsetningen, som er menneskets natur, inkludert det å overkomme tilbøyeligheten til å anlegge antropiske forståelsesrammer på psykologiske fornomener. Særlig på dette området som omhandler narsissisme, tenker jeg at dette er avgjørende. Dersom vi ser på fenomenet utelukkende som individuell personlighetspatologi, så mister vi fullstendig gangsynet i forhold til hvordan de samme trekkene er til stede og virker i store deler av normalpopulasjonen, og at vi gjennom etablering av statlige etater med makt, risikerer regelrett monsterdannelse i statlig regi.

Mange etater står i fare for å utvikle dette. Det mest nærliggende er jo politi og forsvar, nettopp fordi dette er organer med store innslag av maktutøvelse i sin profesjon. Men dette er nok bare toppen av isfjellet. I utdannelsessektoren har nok noen sett lunten. For her har man etablert filtreringsmekanismer, allerede på utdannelsesnivå. For selvsagt er det å være lærer en betydelig maktposisjon. Dette utløser de samme mekanismene. Alle har vi vel sett eksempler på dette fra egen erfaring i systemet. Så har vi etater som helsevesenet og, ikke minst kriminalomsorgen. Har her vi jo Stanford Prison Experiment å se til, som et skrekkeksempel på hvor galt det kan gå. Så har vi NAV. Her har vi nylig hatt en stor skandale hvor en rekke mennesker har blitt uskyldig dømt for svindel, på grunn av feil anvendelse av lovgrunnlaget. Det kan synes juridisk og teknisk, men jeg tror ikke vi skal undervurdere den menneskelige faktor i slike prosesser. Da tenker jeg nettopp på at de som er insidere i apparatet, som følge av opplevelsen av «vi-og-de» og overlegenhet, både kan kjenne på tilfredstillelsen ved maktutøvelsen, og tilsvarende fristes til å bli ukritiske og tenkesurfing, som en følge av nettopp narsissistisk trekk. Men som et litt større dypdykk i kan se på det norske barnevernet, som er det området som kanskje er mest akutt i det norske samfunnet i dag.

Er det norske barnevernet korrumpert av narsissisme?

Det er god grunn til å stille spørsmål ved sider av den norske barnevernstjenesten slik den fungerer i skrivende stund (2020). For øyeblikket pågår en prosess i menneskerettsdomstolen i Strassburg hvor Norge får en strøm av dommer mot seg for brudd på menneskerettighetene i barnevernssaker. For seks år siden startet en rekke fagfolk, psykologer, advokater osv. nettverket KIB (Kvalitet i Barnevern) som i all hovedsak var et kraftig varsel om tilstanden i det norske barnevernet. I tillegg har det dannet seg grupper av aktivister på sosiale media, og det har vært store protester mot barnevernet både i inn- og utland. Likevel ser det ut til tingenes tilstand forblir som de er. Dette på tross av ministre fra litt mer skeptiske partier som Krf og Frp.

Dette er tilstander som burde interessere forskningen innenfor både psykologi, sosiologi og ikke minst statsvitere. Men det forutsetter jo at man er i stand til å erkjenne problemet, som det seriøst store samfunnsproblemet det er. Det ser ikke ut til å skje, og nettopp det er sannsynligvis resultat av akkurat de samme mekanismene som er beskrevet over.

Problemet er at systemet på papiret ser ut som en vanntett struktur med en rekke faginstanser og kontrollinstanser, inklusive rettsvesenet. Vi har verdens beste barnelov med forskrifter, som neppe er til å misforstå. Samtidig har man selvsagt på toppen av det hele, individer som er veldig flink til å reklamere for systemet, og ikke minst vise frem glansbildehistoriene fra systemet. Fra oversiden virker det hele gjennomtenkt, reflektert, planmessig, selvkritisk og tilsvarende reformvennlig. På kommunalt nivå har man selvsagt en tilsvarende tilstand med barneverns ledere med taushetsplikt, som fremstiller glansbildeversjonen av måten de jobber på, slik som i dette eksemplet.

Når det fra tid til annen blir for hett om ørene har det ført til såkalt gransking av saker. Dette innebærer ofte at man gjennomgår sakspapirene, slik de var fremstilt for fylkesklagenemda. Da får man i stor grad ikke frem historien til de som har vært rammet, men en glansbildeversjon produsert av barnevernet. Poenget her er at sett ovenfra og ned, så langt «øyet rekker» så ser dette ut som et velfungerende system.

Nå er denne fremstillingen fokusert på narsissistiske trekk. Den ubevisste narsissismen som her manifesterer seg hos politikerne, er usynliggjøringen av de som rammes av dette. I fremstillingen over har jeg nevnt fenomenet «objektivisering». Det vil i praksis si at individstatusen til de som har opplevd urett, er neglisjert. Den neglisjeres fordi maktposisjonen utløser opplevelsen av selvberettigelse, noe som slår av empatien for de som lider urett, og sannsynligvis også utløser aggressivt begjær. Dette skaper som sagt en mental blindsone, og man mister den overvåkenheten som burde ha vært der; erkjennelsen av at kilden til informasjonen er ubalansert. Politikerne får servert rettferdiggjørelsen av denne atferden på et sølvfat. Det er diskreditering i form av at «dette er foreldre som reagerer på å ha mistet sine barn, som ikke forstår barnas beste». Dette er en dobbel rettferdiggjøring. For det første er det å få på seg bekymringsmelding, diskrediterende. For det andre er påstanden om at foreldrene «bare tenker på seg selv» diskrediterende. Selvsagt er det også slik at det ikke er de mest ressurssterke og med de beste posisjoner som havner i en slik ulykke. Så forsvarsevnen mot et slikt system er selvsagt begrenset. Alt dette forhindrer mennesker i politiske posisjoner å se de som er rammet, som mennesker, men heller som brysomme kostnader eller «fenomener». Det er et åpenbart narsissistisk trekk. I tillegg får vi nok en gruppedynamikk i det hele; vi-og-de. De rammede utløser utgruppe-mekanismer. Da er det vanskelig å imøtegå dette, eller stille kritiske spørsmål, nettopp på grunn av den trusselen dette utgjør mot egen sosial identitet. Jevnfør alliansesignalisering. Barnevern er en god sak. Her er rikelig mulighet til å gå i foreldremodus og uttrykke sin indignasjon mot «de som mishandler sine barn», som oftest oppkonstruerte fantasibilder av slike. Slikt gir god sosial valuta i kassen, noe som kommer godt med i nominasjonsprosessene.

Men hva med kontrollinstansene? Som kontrollinstanser starter vi med barnevernet selv, som jo har en ansvarlig barnevernsleder. Disse kan støtte seg på Bufetat, som blir faginstans, eller på private kommersielle aktører; psykologer og terapeuter. Neste nivå blir sakkyndige psykologer, så har vi fylkesklagenemda og til slutt rettsvesenet. De som blir rammet har klageadgang, først til barnevernet, så til fylkesmann, deretter til sivilombudsmann. Videre kan saker tas til menneskerettighetsdomstolen i Strassburg, men det hører til sjeldenhetene at noen har ressurser til å ta dette så langt.

Det som ofte skjer, er at terapeuter og sakkyndige jobber «for barnevernet». Dette skjer fordi barnevernet selv kan utpeke den som får oppdraget. Det betyr også at barnevernet kan knipe igjen den sekken overfor aktører som er for selvstendige i sine vurderinger. Dilemmaet er velkjent. Det blir konflikt mellom optimalisering av profitt kontra faglig kvalitet på den jobben som gjøres. I tillegg er det ikke grenser for hvor mange oppdrag man kan påta seg, noe som igjen innebærer en fristelse til å gå på akkord med kvalitet blir innebygget i systemet.

Når saken så går videre, enten det er til fylkesklagenemnda, eller inn i rettssystemet så ser det ut som om systemet i stor grad går på autopilot. Et samstemt barnevern og sakkyndige gir fasit. Altså vi har en sakkyndige som i stor grad er fristet til ettergivenhet overfor barnevern, og i å fare med harelabb inn i saken. Selvsagt finnes det sakkyndige her som nekter å gå på akkord med samvittigheten. Men igjen så kan narsissistiske trekk underminere dette. Sakkyndige tilhører en velutdannet elite, de rammede tilhører ofte lavere klasser, med lavere utdannelse og lavere posisjoner i samfunnet. Alt dette utløser opplevelse av egen overlegenhet, arroganse og forakt. Det utløser narsissistiske trekk, som nøytraliserer det som måtte være av samvittighet, og som i alle fall fungerer som utmerket rettferdiggjøring av det som egentlig er et profittmotiv.

Når vi så kommer til rettssystemet, eller til nemdene, så ser bildet veldig enkelt ut: Vi har et samstemt barnevern, som igjen er samstemt med sakkyndige. I tillegg er ofte historien som barnevernet legger frem svært ubalansert. Det vil si både fabrikkeringer, unyanserte fremstillinger, overdrivelser og stille forbigåelser, alt i den hensikt å skape kontraster som gjør saken lett, og opplagt for dommeren. Dette skaper «lette» saker som dommeren eller nemden bare setter sitt stempel på. I barnefordelingssaker så forsterkes dette, ved at den som ligger an til å få barnet (som regel den flinkeste manipulatoren, gjerne med narsissistiske trekk), samme med barnevern og sakkyndig som medspiller, har et maktovertak på sin motpart, med en underliggende trussel om sabotering av samvær, eller i verste fall fullstendig bortfall av barnets mulighet til relasjon med den andre parten og dens familie. Dette vet alle advokater, og lar derfor klokelig være å imøtegå åpenbart falske narrativer. Følgelig vil falske narrative kunne passere gjennom, uten at åpenbare feil og mangler blir gjennomgått i retten. Men skal ikke advokater kunne kompensere for dette? Her er problemet: Første bud er å få sakkyndige over på sin side. Her må det nok være en massiv allmenn erkjennelse av at et stort flertall av sakkyndige ikke tåler å bli motsagt.  Det er jo et narsissistisk trekk, og stikk i strid med all faglighet. Resultatet er at forsøk på å anlegge kritisk vinkling på sakkyndiges vurderinger, ikke er noen god ide. For dette utgjør da en altfor stor risiko for å ødelegge saken for sin klient. Følgelig blir løsningen å «stryke sakkyndige med hårene», og heller forsøke å finne best mulig løsninger innenfor det handlingsrommet som sakkyndigvurderingen avgrenser.

Advokater, uansett side, er uansett kommersielle aktører. De finner raskt ut at det å tape saker ikke pynter på deres egen statistikk. Ved å unngå å utfordre systemet kan man lokke klienten med på fullstendig urimelige forlik, gjerne med den rettferdiggjørelsen at alle andre alternativer er enda verre.

Summen av dette er at risikoen for at alle kontrollinstanser blir proforma er høy. Da koker det hele ned til barnevernets måte å handtere sakene på. Og her vil jeg igjen påpeke at politikere og beslutningstakere, nettopp på grunn av narsissistiske trekk faller inn i ukritisk modus, går på intuisjon og glipper gang på gang, mens monstret vokser seg stadig større og mektigere.

Det er mange og sammensatte årsake til at kontrollmekanismene svikter. Jeg har nevnt det kommersielle aspektet, men også både inn- ut gruppemekanismene som denne gangen sorterer på «staten» eller «engasjert av staten», som utløser selvfølelse med fare for selvberettigelse med tilhørende arroganse og forakt for de som er utenfor. Og det medfører objektivisering med tilhørende usynliggjøring av de som lider urett i systemet. Dermed mangler den emosjonelle drahjelpen som sannsynligvis må til for å kunne vekke funksjonen «kritisk tenkning» fra sin dvale-søvn.

Dette er utløsing av narsissistiske trekk som følge av opplevelsen av maktovertak eller å tilhøre overmakten. Men det forutsetter den rettferdiggjøringen at «vi er de snille, vi er de overlegne, både moralsk og i kompetanse». Dette gir da en blind tro på at det er dette grunnstoffet alle i barnevernet er bygget av.

Men stemmer det? Selvsagt ikke. Det vi vet er at kanskje så mye som 15-20 prosent av alle barnevernssaker havarerer på den måten at den etterlater knuste familier, knuste barn, høyt konfliktnivå osv. Det er betegnende at f.eks. evalueringer er fullstendig fraværende innenfor disse miljøene. Det har med akkurat det samme mønsteret. De som rammes har mistet sin synlighet som subjekter. De er redusert til fenomener, plagsomme problemer som koster penger. Samtidig er det nettopp kun i denne gruppen at erfaringen om systemets reelle feilbarlighet finnes. Dette skaper ikke bare mentale blindsoner hos individene som forvalter dette, men som en patologi på tvers av hele kulturen.

Men nettopp barnevernet har jo alle betingelsene som skal til for utløsing av narsissistiske trekk innad i selve etaten. De har tilgang til sterkt inngripende virkemidler: Helsejournaler, politi-registrer, informasjon fra skoler, barnehager osv. De har tilgang til å utløse dyre hjelpetiltak, men også politiaksjoner. Så har de altså gode muligheter til å manipulere kontrollinstansene, sette dem ut av spill. Med kontrollinstansene ute av spill er det fritt frem. Så vidt meg bekjent er i skrivende stund ikke en barneverns ansatt noensinne stilt til ansvar for havarerte barnevernssaker. Dette medfører at:

1)   Jobben virker tiltrekkende på mennesker som fristes av tilfredstillelse ved slik maktutøvelse.

2)   Jobben innebærer maktposisjoner som utløser narsissistiske trekk.

3)   Prevalensen av narsissistiske trekk stiger så mye i subkulturen at narsissistiske trekk normaliseres

Videre har vi slagord som «barnets beste» som ikke bare frister til suboptimalisering, men også blir en standardbegrunnelse for alt man ønsker å gjøre. Og det blir en diskreditering av alle som er uenige for da «vil de jo ikke barnets beste». Denne type slagord vil med andre ord fungere som kraftige sosiale våpen i manipulatorens hender.

Så har vi manglende rutiner og forskrifter. Møter avholdes uten agenda, ordstyrer. De avvikles uten opptak, og eventuelt referat eller journalføring godkjennes ikke. Dette gir åpninger for å skape de fabrikasjoner som må til for å utvikle narrativer som tilpasses egne formål. Journalføringen blir deretter «sannheter» som i generasjoner etterpå kan fungere som hersketeknikker eller våpen for krenkelse eller undertrykkelse.

Poenget her er å vise at, dersom man er blind eller naiv og ikke tar høyde for det, så er det en betydelig risiko for at måten barnevernet er innrettet på skaper kulturell latens for utvikling av narsissistiske subkulturer innenfor barnevernet.
Jeg har allerede nevnt det empiriske, og jeg har forsøkt å koble hypotesen om opportunt utløste narsissistiske trekk til alle de svakheter i systemet som gjør at problemet får utvikle seg, hvorfor det ikke oppdages, og hvorfor det fremstår som et glansbilde ovenfra, men at det er kun de som er ofre for systemet som erfarer den dysfunksjonelle baksiden av medaljen.

Kan narsissister føle empati?

Jeg er skeptisk til psykologers påstand om at narsissister ikke evner å føle ekte empati. Da handler dette om forskjeller i den grunnleggende forståelse av årsaker til narsissisme. Men for å nyansere litt: Jeg snakker mer om narsissistiske trekk, enn om narsissister. Og det kan være at langt ute, og over i selve personlighetsforstyrrelsen, så kan psykologene kanskje ha rett.

Min hypotese er at det er nær sammenheng mellom evne til kognitiv mobilisering og narsissistiske trekk. Dyrets usminkede tilstand er grunnleggende narsissistisk. Evolusjonært snakker vi om en bevegelse fra det egoistiske til slektskapsnær omsorg og over i det sosiale. Og for hvert steg i denne bevegelsen, så inntrer de kognitive bremsemekanismene med stadig sterkere kraft. For evolusjonen bygger på det som er. Impulsene blir ikke borte. Men det inkompatible overvinnes ved bremsemakanismer.

Narsissisme kan da handle om svikt i disse bremsemekanismene. Se gjerne tekster som det kontrollerte mennesket, og om det automatiske mennesket og om dekadanse Alt handler om dette: Balansen mellom impulsene og kognitiv kontroll.

La det være ingen tvil: Det uhemmede egoistiske handlingsmønsteret er det biologisk mest optimale, der ingen motstand finnes. Egoismen er utgangspunktet, de andre mekanismene er påbygninger for å møte tilpasninger der den egoistiske plankekjøringen feiler.

Bare for å gjøre det klart: Narsissisme er sammenfallende med egoisme.  Våre impulser er sammenfallende med den samme egoismen. Det er selvsagt mer nyansert, for vi har også en balanse mellom kortsiktighet og langsiktighet. Dette krever også den samme type bremsemekanismer. Sannsynligvis er det mye sammenfall her. Men merk dette: For et menneske som har komplett overtak i sine omgivelser, så kan manglende langsiktighet kompenseres av omgivelsene, som tar støyten, på tross av at narsissisten går på ren impuls.

Dette gjør narsissistiske trekk i oss, interessant å studere. For dette er kilden til innsikt om villdyret i oss. Det er heller ingen tilfeldighet at vi oppfatter narsissistiske trekk som umodent. Barnet kommer til verden som et fullkomment narsissistisk individ. De kognitive lagene over bruker lang tid på å utvikle seg etter det. Og da forutsetter denne utviklingen en balansert vekselvirkning med omgivelsene.

Jeg tror uansett at det er vesentlig å sortere mellom arvelige anlegg for narsissisme og det om utvikles i vekselvirkning med de sosiale omgivelsene.

Men for å ta det grunnleggende først: Her skriver jeg om samspillsbalansen. Poenget er det at biologisk gevinst aldri kan optimaliseres utelukkende av arvelige komponenter. For utfordringen varierer svært mye fra individ til individ, selv i samme miljø.

Utvikling fra fødselen skjer alltid i samspill og i vekselvirkning med omgivelsene. På samme måte som vi kommer i mangfold på kroppsformer og høyde, er også vår mentale ryggsekk unik, hver med sine egne forholdstall.  Så personligheten preges også av arv. Noen kan ha mer anlegg for narsissisme enn andre, sånn rent arvelig. Det jeg har sett, som jeg vet er at psykopati er en høyere arvelig risiko for noen enn for andre, og at man har identifisert gen-komplekser for dette. Jeg vil på ingen måte være overrasket dersom man finner slike arvelige disposisjoner for alle såkalte Cluster B, tilstander.

Men det vi lærer er jo at arv bare er en disposisjon. Det er i vekselvirkning med omgivelsene at blomstringen får sin form. Og dette er jo helt vesentlig, da det må bety at det er mulig å påvirke dette.

Jeg antyder jo som sagt at vi alle har narsissistiske trekk, og er at dette er noe som kan utløses hos oss alle, bare betingelsene er til stede. Jeg tror at som små barn, så starter vi alle ut som egoister, narsissister og psykopater.  Det er gjennom vekselvirkningen med omgivelsene at vi møter den motstand og de utfordringer som må til for å avdempe dette, og komme kompromisser med omgivelsene. Dette er en vesentlig del av den kognitive utviklingen. Her trener vi da også opp de bremse-mekanismer som må til for å beherske dette. Dette er en trening som pågår gjennom hele oppveksten. Og selvsagt er her arvelige komponenter i dette: Kognitiv kapasitet, og ikke minst sensitivitet for sanksjoner.  Jeg har forstått det slik at f.eks. psykopater i stor grad mangler sensitivitet for sanksjoner. Straff hjelper ikke. Da kan man jo spørre seg om det er ubehaget i straffen, som mangler, eller om det er evnen til å assosiere straffen med negativ atferd. Kanskje er det en kombinasjon. Men det sier seg da også selv at dersom man er svakere på kalkulasjon av risiko, så påvirker dette også det som fremstår som mot, og dristighet. Vi har jo ord som «dumdristig» som faktisk dekker dette aspektet.

Men vi har en annen variant i dette som kanskje ikke er like merkbar. Det er forhold som sosial appell, og empatisk appell.  Dersom barn har naturlig høy empatisk og eller sosial appell, så tolererer omgivelsene mye mer. Dette går på alt fra utseende til kjønn til status. Jeg har den oppfatning at utvikling av narsissisme ofte henger sammen med et godt utseende og i det hele tatt et tiltalende utrykk i sine omgivelser. Mangler i dette kan kompenseres med empatisk appell, men ofte går disse hånd i hånd. Det er dette som gir det spillerommet som skal til for å kunne utvikle manipulasjonskompetanse. Og min hypotese er at det er gjennom utvikling av manipulasjonskompetanse at den klassiske narsissisten oppstår.

Et vesentlig poeng her er at dette ikke skjer bevisst.  Min hypotese er at denne tilpasningen er dyp. Dette kan gå helt ned på genetisk nivå. Les gjerne her om dypere konfigurering av vårt sinn, styrt av den livserfaring individet møter. Poenget er at både det emosjonelle systemet, intuisjon og det kognitive systemet, og styrkeforholdet mellom dem, kan påvirkes av dette.

Og når det går så dypt, så er det heller neppe viljestyrt. En narsissists blindhet og manglende selvinnsikt, kan nok ses på som strategisk smart, men det er neppe viljestyrt. Tilpasningen er en biologisk strategi, for optimalisering av biologisk gevinst, tilpasset den plass og den slagkraft individet har i sine sosiale omgivelser. For å si det i klartekst: Narsissistiske trekk er biologisk lønnsomt for mennesker som har mye ressurser og befinner seg langt oppe i rangeringshierarkiet.

 

Når alt dette er sagt er det på tide å foreslå et svar på spørsmålet om narsissister kan føle empati. Dersom vi legger min virkelighetsoppfatning til grunn, så må svaret bli ja. For empati er en type emosjon, blant mange andre. Sannsynligvis er det ikke slik at deler av det emosjonelle register, bare viskes ut, av den narsissistiske tilstanden. Men poenget er at når empatien mangler den kognitive støtten, så blir den også til en impuls. Det betyr at når narsissisten føler for det, så kan vedkommende med liv og lyst overøse et individ med ektefølt kjærlighet.  Men den manglende kognitive støtten gjør dette uforutsigbart og vilkårlig.  Den ene dagen kan narsissisten legge all sin sjel i omsorgen for katten, gjerne anskaffet på impuls. Den neste dagen er det greit å få den avlivet for vi skal på ferie. Empati i «rå» form, er hverken rettferdig, eller har noen etisk dimensjon, for begge disse krever våre kognitive evner.

Derfor tenker jeg at vi må tro på narsissen når vedkommende hevder ektefølt empati. Faktisk kan det være slik at ingenting er så overstrømmende, som når narsissisten er i denne type modus. Men alle som har erfaring med narsissister vet også at det er farlig. Alle røde lamper bør lyse for de som blir gjenstand for dette. For selvsagt vil det kunne bli brukt mot deg, i det narsissisten snur på en femøring, og blir brutal i sine krav om gjenytelser. Da er ikke jeg blant dem som tar det for gitt, at denne overstrømmende godheten nødvendig var en iskaldt planlagt, strategi. Det kan ha vært det, men det kan også være at idet brutaliteten melder seg, så er narsissisten ekspert på å bruke det som måtte passe for å forsterke denne brutaliteten. Og da blir jo en tidligere hendelse av overstrømmende godhet, en svært verdifull valuta.

 

Sammenhengen mellom dette og risikoen for at narsissistiske trekk kan utløses av overtak, eller opplevelse av overlegenhet er vel ganske klar. For nettopp det å befinne seg i en tilstand hvor man opplever å dominere sine omgivelser, vil naturlig slippe opp på de bremsemekanismene som holder narsissismen i sjakk.  Dette er lett å forstå fordi hierarkier og dominans er mekanismer som sitter dypt, og som vi alle har med oss fra førmenneskelig tid. Her gjelder en helt annen logikk, enn de etiske idealer vi som mennesker har utviklet. Dette er inkompatibelt, og der en dyp filosofisk innsikt at det er slik.

Kommer man høyt opp i et hierarki, så øker latensen dramatisk for at det er disse mekanismene som blir styrende. Men kommer i kampmodus, og kontrollerer hverandre via frykt, autoritet, tilbedelse og dominans. Og når det sosiale klimaet først er der, så vil enhver etisk reflektert tenker bli brutalt tråkket ut av spillet. Og i det spillet, er det de som er flinkest med sine narsissistiske trekk som vinner. Og dette er selvsagt selvforsterkende.

Når man først kommer langt nok opp, vil omgivelsene selv forsterke dette. Omgivelsene vil beundre, tilbe, forskjellsbehandle i en komplett bevegelse som dyrker fram og bekrefter lederens selvberettigelse og særstilling. Mye av denne dynamikken er beskrevet i «det tilbedende mennesket». Og var ikke lederen, narsissist fra før, så skapes monstret ut av denne bevegelsen i seg selv. Dette utrykkes på folkemunne gjennom utsagn som at «makt korrumperer».

 

 

 

 

Den underbevisste tenkemotoren

Det er ikke slik underbevisstheten ikke bidrar til den bevisste tankeprosessen. Men måten dette foregår på, kan være ganske annerledes enn det vi forestiller oss. Når vi skal forsøke å forstå oss selv er det nærliggende å benytte våre opplevde bevissthetsprosesser som referanseramme. Men jeg tenker at det er en fallgruve.

For det første tenker jeg at de ubevisste prosessene, mest sannsynlig, er språkløse. Kanskje er det slik at interne representasjoner som ikke er ord, er langt mer effektivt. Dermed foregår disse kalkuleringene lynkjapt. Det den gamle hjernen, før språk, hadde å arbeide med var sanseinntrykk. Representasjonene av dette er mønstre i nevrale nettverk. Kanskje handler denne superraske språkløse prosessen om forkortede representasjoner av slike mønstre, som representerer minner fra hørsel, syn, smak, kroppsfornemmelser osv. Den beste gjetningen på hvordan denne språkløse prosessen kan fungere er gitt i skissen over den kreative prosess. Det vi vet er at disse virker, både ovenfra og ned, og nedenfra og opp. Det er en motor som, straks den eksponeres for en utfordring (f.eks. sanseinntrykk), starter med gjetninger om hva dette er og hva det kan føre til. Det vil si at gjetningen på hva dette er, starer umiddelbart, med forenklede evalueringsmekanismer. Fortolkingsprosessen gjetter og søker gjenkjennelse i kjent erfaring. Fortolkningsalternativer dukker opp og evalueres i en kontinuerlig strøm. Dette evalueres kontinuerlig mot datastrømmen og sammenholdes med et dynamisk fortolkningsskjema som konstrueres ut fra tidligere kjente forestillinger. Etter hvert som kandidater utkrystalliseres vil dette bli gjenstand for analyse av limbiske system for å få fram emosjonell respons: Ønsker eller ønsker ikke, liker eller liker ikke. Dette skaper relevans i den evalueringen som pågår. Og påvirker utformingen av et stadig mer avansert og sofistikert fortolkningsskjema.

Jeg tenker da dette som en motor som vekselvirker oppover og nedover i systemet, og på den måten, evaluerer utallige scenarioer, både opp mot realisme og emosjonell respons. Denne må være optimalisert på hurtighet. Det betyr at sanseinntrykk representeres, men gjenskapes ikke nødvendigvis i sin komplette form. Kanskje gjelder det også emosjonelle signaler. Det er først på et nivå over, når den kreative prosessen kommer opp med realistiske scenarioer, at dette omsettes til sanse-representasjoner, og emosjonelle representasjoner. Dette er dyrets livsverden. Individet ser scenarioene for seg i sitt indre blikk og kjenner på emosjonelle responser. Vi mennesker har altså et lag til, over dette, hvor de viktigste av disse representasjonene, omsettes i språk. Kanskje kan vi tenke oss at både prosessen å konvertere over til indre sanserepresentasjoner, og ikke minst prosessen med å produsere språk ut av dette, er mer krevende og langsomme prosesser. Derfor skjer det en sortering på veien, hvor alt som evalueres som uvesentlig blir sortert ut.

Men hva er vesentlig og hvordan skjer denne sorteringen? For det første handler dette om de emosjonelle responsene. Det er det emosjonelle systemet som styrer relevans. Men kanskje er det enda mer komplekst enn som så. Vi snakker altså om to lag hvor slik konvertering skjer. Når scenarioet når opp til sanserepresentasjon, så er det i seg selv en hendelse, som hjernen reagerer emosjonelt på. Samme med laget over, fra sanserepresentasjon til språk.

En alternativ blokkeringsteori

Kanskje vil disse sorteringsprosessene også kunne fungere som portvakter, slik at det er ting som prosesseres språkløst, men som, blir for smertefulle å ta videre til neste lag. Dette er ikke veldig forskjellig fra hvordan vi ellers erfarer at kroppen fungerer. Det hender vel for de fleste av oss at vi fra tid til annen har skader i armer og bein. Den som følger oppmerksomt med vil oppleve en slags motvilje eller bremse mot å gjøre enkelte bevegelser. Dette er ikke som en følge av bevisst analyse at skaden er sånn og sånn, og at den manøveren vil belaste disse muskelmassene slik eller slik, dermed vil det utløse smerter, som følge av skaden. I vår bevissthet opplever vi bare en bremse, som kanskje får oss til å rekonstruere den manøveren vi var på tur å gjøre. Det er åpenbart en underliggende motor, som kalkulerer alt dette, slik at den, før smerten er der, vet hva dette vil føre til. I vårt mentale univers fremstår det da som en motvilje, en sperre som eventuelt kan overvinnes, om vi tvinger oss til det. Jeg har den hypotesen at mentale strafferesponser er en videreutvikling av smertesystemet. Det betyr at den samme motoren, som bremser oss fra å foreta smertefulle fysiske bevegelser, også kan bremse oss fra å forfølge visse tankebaner, eller fremkalle visse minner.

På den måten kan vår bevissthet bli blind for noe som er i oss. Men dette høres jo irrasjonelt ut. Tenk om det er noe viktig, men vi er blinde for det, fordi det blokkeres på vei inn i vår bevissthet. Forklaringen kan handle om evolusjon. Disse informasjonsmessige overordnede systemer, sanserepresentasjon og språkrepresentasjon, gir store fordeler, men har altså den leie bieffekten at de kan aktivere det emosjonelle systemet så kraftig at det leder til handlingslammelse, eller i verste fall overbelastning og skade på hjernen. Den totale ligningen blir da summen av alt dette. Vi får et kompromiss mellom de åpenbare fordeler de kognitive funksjonene har, opp mot å begrense skade som følge av overbelastning. Det viktigste prioriteres, men det kan også blokkeres, dersom det representerer fare for overbelastning, balansert mot at det ikke er ekstremt akutt.

Men her er et vesentlig poeng. Normalt sett er jo de fleste bevegelsesmanøvrer vi gjør, stort sett smertefrie. Det er først nå vi har en skade, at vi hemmes i våre bevegelser. Sannsynligvis er ikke dette veldig forskjellig fra det å tenke og mane frem forestillinger i oss. Dersom vi har fått oss en mental «kilevink», kan dette på samme måte som med muskler, skape overbelastning og skade. Det betyr at denne typer problemer først blir signifikant, dersom vi allerede har pådratt oss mentale skader. Det betyr at denne type mekanismer, ikke skaper problemer for den sunne psyke.

Vi kan da også trekke denne parallellen videre. Dersom jeg har en fysisk skade, som gjør at jeg unngår visse typer bevegelser, og også kanskje skeiv-belaster kroppen, så vil jo dette kunne utvikle seg temmelig dramatisk i negativ retning. Det er jo dette fysioterapeuter jobber med å rette opp igjen. Da er det heller ikke umulig å tenke seg at lignende prosesser kan skje, psykologisk, dersom det først har oppstått en skade. Totalt sett medfører det at det kognitive handlingsrommet snevres inn. Det er så få rom tenkningen kan være i, uten at det medfører smerte. Og rom som ikke brukes, vil forfalle og kanskje inngå i hele denne smerteproblematikken. Dermed har vi en selvforsterkende prosess som beveger seg i en nedadgående spiral.

Men vi kan også forestille oss det motsatte. Vi må kunne gjette på at også psykiske skader reparerer seg selv. På samme måte som for resten av kroppen, så trenger systemet en periode med ro. Tiden leger alle sår. Så når systemet har kommet seg, så tas det langsomt i bruk igjen, og den mentale helsen kommer tilbake til sin normaltilstand.

Da kommer jo selvsagt spørsmålet opp: når skal vi utfordre den psykiske smerten, og når skal vi la den være i fred. Selvsagt er det vanskelig å vite. Det vi vet, er et de fleste av oss, kan forebygge skaden, ved en såkalt «debrifing» rett etter at den traumatiserende hendelsen har skjedd. Kanskje har det å gjøre med at skaden ikke skjer i løpet av sekunder, en kanskje utvikler seg i løpet av timer, eller dager, og at man i den perioden kan avdempe dette ved å gi det et kognitivt rom for regulering av overbelastende følelser.

Akutte situasjoner er spesielle. Dette vet vi fordi det ikke er sjelden at de mest ekstreme delene av hendelsen blir glemt. Her har jeg en anekdote fra eget liv. Jeg kan vel ha vært 13 eller 14 år. Vi var noen kamerater som hadde fått mani på å rulle steiner ut fra stup. Det er en mektig opplevelse å se et steinras. Det vekker både frykt og spenning. Så vi var på et fjell rett ovenfor der jeg bodde. Og vi trillet den ene steinen etter den andre utover stupet. Dette var på våren. Det var kaldt og isete. Da skjedde det at jeg skled, mistet taket og begynte å rutsje nedover mot stupet. Jeg innså raskt at jeg ikke hadde noen mulighet til å stoppe katastrofen. Jeg ville rase ut for stupet, enten jeg ville det eller ikke. Jeg husker jeg så einebusker på kanten av stupet. Akkurat der vi var, hadde jeg ingen anelse om hvor høyt stupet var. Einebuskene skjermet så jeg kunne ikke se. Alt jeg visste var at her var det et stup. Det neste jeg husker var at jeg bremset opp i en snøfonn nedenfor stupet. Det hadde gått bra. Stupet var neppe mer enn 5-6 meter høyt. Men flaksen var altså at det hele endte i en snøfonn under som kurvet perfekt utover, slik at oppbremsingen ble perfekt. Jeg overlevde uten en skramme. Og det var jo fantastisk. Men jeg var raskt til å konstatere at jeg husker ingenting av svevet. Jeg har hørt andre fortelle lignende historier. Denne totale hukommelsessvikten er et velkjent fenomen. Psykologenes forklaringer på dette kan nok variere. Den gjengse forklaringen er at dette er en blokkering. Da kan det jo være fristende å dra opp min skisse av hvordan slike blokkeringer kan skje. Men min skisse handler om tenkning, ikke om handtering av akutte krisesituasjoner. Så jeg synes ikke den passer så godt.

Andre teorier om blokkeringer kan jo f.eks. være Freuds teori om fortrengninger, eller kanskje også med Janets teori om dissosiasjon. Teorien om at minner kan bli fortrengt, og hentes frem igjen er omstridt. Vi har foreløpig ikke funnet noen måte å bekrefte eller falsifisere dette på, vitenskapelig.

Da kan psykologer finne på å si at det er en instans i hjernen som måler affekter, og finner ut at, nei dette kan vi ikke utsette bevisstheten for, så dette kapsler vi inn. Denne måten å fremstille det på er antropisk. Det vil si en ureflektert forestilling om at den dypere delen av hjernen tenker omtrent som «meg». Dette er forskjellig fra en ingeniørtenkning hvor, hvor dette beskrives mer som en hvilken som helst fysisk prosess. Da er vi tilbake til at dette handler om mekanismer som automatisk blokkerer emosjonelle overbelastninger, helt mekanisk uten noen paternalistisk overprosess som skal «passe på».

I stedet er det nærliggende å tenke som følger:

Det er å anta at hjernen har utallige strategier for krisehandtering. Om vi tenker oss at blodforsyningen til hjernen begynner å svikte. Så er det vesentlig at hjernen prioriterer blod til de viktigste livsopprettholdende funksjonene. Det er hjernestammen, lillehjernen, og hypothalamus. Dette er systemer som sørger for pusting, hjerterytme, temperatur osv. Når disse svikter så dør organismen. Sannsynligvis fungerer dette generelt slik at de mest primitive funksjonene i hjernen prioriteres først. Det betyr i motsatt rekkefølge av hjernens utviklingshistorie. Først slås storehjernen av. Fortsatt kan individet agere på det jeg kaller for primærstrategier. Det vil si i all hovedsak emosjonelt styrt. Neste system som slås av er det limbiske system. Da er individet i praksis bevisstløst, og har ingen respons på ytre stimuli. Men fortsatt er livsopprettholdende funksjoner i gang. Når dette bryter sammen, er mennesket dødt. Nå er nok dette en veldig forenklet beskrivelse. For sannsynligvis er dette mekanismer som er i spill hele tiden, og som regulerer hvilke deler av hjernen som får prioritet. I fortellingen over kan forklaringen være at selve systemet (hypocampus) som styrer lagring av minner, midlertidig er koblet ut. Det kan også være at selve systemet som skaper bevisstheten, er midlertidig koblet ut. Det kan også være at systemet som setter språk på opplevelsen, er midlertidig ute av funksjon. Det kan igjen medføre at evnen til å skape episodisk minne om det som skjer er blokkert. Da kan det tenkes at minnet er der, i form av implisitt minne. Men jeg har intet språk på dette, og heller ingen episodisk opplevelse av det. Dermed vil jeg heller ikke kunne gjenkalle det i min bevissthet.

Det er imidlertid vesentlig å poengtere at den «blokkerings-teorien» jeg skisserte over, delvis motsies av moderne minneforskning. Problemet med traumatiske hendelser er ikke at de glemmes, men at de huskes altfor godt. Man kan altså ikke anvende minnefortregningsteorier ukritisk. Det er heller ikke i tråd med hva organismen trenger for å overleve. Kanskje er det mer sofistikert enn som så. Jeg husker konteksten av min historie. Jeg vet at jeg har falt ned et stup, og jeg har en rekke minnebilder av konteksten rundt hendelsen. Og nettopp den konteksten er det jeg trenger som livserfaring, for å unngå å havne opp i lignende situasjoner. På samme måte tenker jeg at en kvinne som har blitt voldtatt, vet at hun er blitt voldtatt, men kanskje de mest traumatiske delene av opplevelsen er avdempet i bevisstheten. Men så er det kanskje slik, at nettopp disse blokkeringene kan utvikle seg over mange år, og skape invalidiserende ringvirkninger.

Oppsummeringen av dette er altså at jeg her skisserer en psykologisk teori som er mer i tråd med evolusjonsteorien og hjernens evolusjonære utvikling. Den bygger på ideen om at vi alle har dyret i oss, og at vår spesifikke menneskelighet bare eksisterer som et skall på toppen av dette systemet. Da er det spesielt vår evne til å tenke i symbolspråk, som representerer våre bevisste tankeprosesser. Pattedyrs bevisste tenkning foregår i et underliggende språk, basert på sanseerfaringer emosjoner. Men det jeg lanserer er altså en kjerne innenfor som er helt uten disse språklige lagene, og som fungerer etter skissen av den kreative prosess. Hvert av de språklige lagene representerer en dramatisk forbedring, spesielt i sosial tilpasningsevne. Men dersom dette skal være mulig, må de overordnede lagene ha tilgang til å regulere emosjonelle utbrudd, slik at disse ikke alltid utløser primærstrategier. Det åpner igjen for mulige feilreguleringer, slik at det emosjonelle systemet blir skadet. Dermed oppstår muligheten for blokkeringer, som i utgangspunktet beskytter systemet, men som risikerer å ta en patologisk retning og sende hele systemet i en negativ spiral. Sluttresultatet av dette er forskjellige varianter av posttraumatisk-stress-syndrom.

Jeg har også antydet at akutte ekstreme opplevelser kan utløse andre mekanismer, som ikke handler om slike blokkeringer, men rett og slett at mekanismene som skaper hukommelse, midlertidig settes ut av spill.

I tillegg til dette er det jo vesentlig å reflektere over at det vi nå snakker om, i all hovedsak manifesterer seg i vårt mentale landskap som intuisjon. Dette er system1, den store motoren i oss, som vi på ingen måte kan klare oss uten. Hadde vi ikke denne, ville vi ikke kunne klart å tenke i det hele tatt. Tenk på ordene i ditt sinn. Hvor kommer ordstrømmen fra? De skapes ikke ut av løse luften i ditt mentale landskap. Ordene kommer rennende inn, sammen med alt mulig annet av visuelle, bilder, lydmønstre og fornemmelser. Du er ikke forfatter av dine egne tanker. Dette er den indre mentale motoren som er fullt virksom, og som serverer oss ordene på et fat. Selvsagt kan man da spørre seg: Hvilken rolle har da egentlig jeg i det hele? Er jeg kun en tilskuer? Mitt forsøk på å besvare dette finner du her. Jeg er blant dem som tenker at evnen til bevissthet er utviklet fordi det har gitt biologisk suksess. Det her jeg skrevet om her. Ditt jeg er fullintegrert med resten av hjernen. Dette vet vi fordi det går like mye signaler begge veier. Dette er en vekselvirkning. Dersom den ikke hadde noen påvirkning på dette, ville den ikke ha vært der.

Analog beregning

Den tenkemotoren jeg har beskrevet baserer seg sannsynligvis i stor grad på det som kan kalles for analog beregning. Vi mennesker har blitt utrolig flinke til å kvantifisere ting. All vår vitenskap, ingeniørkompetanse, økonomi og til og med mange sosiale forhold hadde ikke vært mulig uten matematikk. Dette får vi til ved hjelp av språk, struktur og å kvantifisere, analysere, finne sammenhenger og sette dette inn i matematiske modeller. På den måten blir det mulig for oss å regne oss frem til svaret. Så vi forbinder naturlig all kalkulasjon med logikk, resonnement, tall og matematikk. Derfor heter den jo «kalkulator», den innretningen som kan regne for oss. Da er det lett å gjøre en antropisk feilslutning og tro at alle beregninger gjøres på denne måten. Og kanskje begrenses vi i en nærliggende ensidig tro på at dette er den eneste mulige metoden for kalkulering. Vi må være åpne for at biologien har drevet med kalkulasjoner lenge før menneskets tenkning kom på banen.

Grunnleggende finnes det ikke et eneste tall i vår hjerne. Nevrale nettverk er analoge. Deres virkemåte avhenger grunnleggende av styrken på forbindelsene mellom hjernecellene. Men det er på det grunnleggende planet. Dette fortsetter på mange nivå oppover i systemet. Et eksempel på forskjellen kan være fotballspilleren som løper etter ballen der oppe, for å kunne ta den med hodet, og heade i mål. Hvordan vet han hvor ballen vil nå hodehøyde? Hvordan vet han hvor fort han må springe for å være akkurat der, i akkurat det øyeblikket? En «dum» analytiker som meg, ville nok ha slått opp i fysikk-bøker og matematikk, utnyttet Newtons bevegelseslover, loven om tyngdekraft, beregnet baner og hastigheter, og kommet frem til at han må løpe så og så fort i den og den retningen for å treffe det rette øyeblikket. Og kanskje noen vonde timer etter at ballen har landet, har jeg svaret. Hvordan greier hjernen det? Sannsynligvis, ved trening og atter trening så har underliggende ubevisste systemer funnet ut at ved å løpe slik at man beholder vinkelen i forhold til ballen på en bestemt verdi, så treffer man. Kalkuleringen skjer idet han løper, og kontinuerlig måler denne vinkelretningen. Ingen tall, ingen formler, men beregningen fungerer langt raskere og mer elegant, enn hva jeg kunne drømme om. Denne måten å beregne på driver hjernen med hele tiden. Og det går nok så dypt som til emosjonelle beregninger. Da snakker vi styrkeforhold mellom motstridende emosjonelle primærstrategier, avhengig av kontekst, avhengig av dagsform og tidligere erfaringer. Et godt eksempel er den gangen jeg traff på en andemor som lå og ruget på eggene sine. Det som var overraskende var at vi kunne gå helt nær, og den flyttet seg ikke. Vi kan jo bare tenke oss konflikten, mellom den naturlige frykten for mennesket, opp mot viljen til å beskytte eggene. Kanskje hadde akkurat denne andemoren gode erfaringer med mennesker, dermed var det omsorgen for eggene som vant denne gangen. Men det er viktig å forstå at dette både kan avhenge av kontekst, dagsform og tidligere erfaring. Dermed er dette ikke enkle prosesser, de er komplekse. Husk at hjernen har drevet med denne type kompleksitet, lenge før mennesket ble menneske. Det er viktig å erkjenne at, selv om vi kan bli imponert av prestasjonene til den kognitive delen av vår hjerne, så er den ofte langsom, og kommer til kort når det gjelder å skape den naturlige flyten i vår atferd, som kreves av våre omgivelser. Vi kommer ikke utenom vår intuisjon, vår magefølelse og emosjonelle påvirkning. Våre kognitive ferdigheter kommer i tillegg til alt dette, men de blir aldri en erstatning for villdyret i oss.

Så er det helt vesentlig å påpeke at alle slike kalkulasjoner er formet av biologiske realiteter. Enten har det gitt suksess, eller det har gitt fiasko. Suksess eller fiasko måles i levedyktige avkom. Det er alt. Slike kalkulasjoner fungerer dermed ikke som fasit, hverken i forhold til virkelighet, eller som moral. Mennesket er av natur, det har en natur og det er natur. Naturen har formet disse mekanismene, men naturen i seg selv er grunnleggende amoralsk. Dette er en blind prosess, som blir det den blir, fordi det viser seg å fungere.

For å dra dette videre, så finner vi denne type prosesser også på sosialt og kulturelt nivå. Om vi skal kalle det for beregninger eller ikke, kommer an på. Men den sosiale prosessen handler også ofte om spenninger og styrkenivå. Ofte tenderer vi jo til å tenke at de som vinner er de som har rett. For den vinnende part, definerer ofte både sannhet og moral. På sett og vis blir det på en måte fasiten, fordi det bestemmer vår egen skjebne i prosessen. Men igjen, dette har ingenting å gjøre med sannheten, sett opp mot realiteter, eller moral, sett opp mot mer idealistiske perspektiver.

 

En alternativ teori til dissosiasjon

Jeg har vært inne på blokkeringer og midlertidig utkobling av mekanismer for episodisk minne. Men jeg har en alternativhypotese til fenomener som kan assosieres med dissosiasjon, men som er helt hverdagslig. Da snakker vi om evnen til å fokusere. Tenk over det: Fokusering er en svært avansert funksjon. Sannsynligvis har vi systemer i hjernen som er spesialisert på å handtere nettopp fokusering. Hva består oppgaven av? Oppgaven består av hurtigsortering av assosiasjoner på relevans. Jeg har vært inne på hvordan hjernen konstruerer fortolkningen ved hjelp av en tenke-motor som assosierer inntrykk og konstruksjon med forestillinger. I det kreative hjørnet må denne prosessen være bred, for nettopp å kunne koble sammen de mer usannsynlige forestillingene. Men i fokusert modus ryddes det meste av assosierte forestillinger bort, som følge av at relevansen blir for svak.

På denne måten forbedres kapasitet og hurtighet i systemet. Med andre ord: det er den mentale prestasjonsevnen som forbedres. Men det går som sagt på bekostning av kreativitet og «tenke ut av boksen». Fokus betyr at tema, her og nå, reindyrkes og alt annet settes på vent.
Det som umiddelbart kommer ut av dette ser ut som et kompromiss. Høy konsentrasjon og man fungerer godt på et smalt område. Det gir god prestasjonsevne. Men det går på bekostning av kreativitet, og såkalt divergent tenkning. Lav konsentrasjon, og man blir mer kreativ, tenker ut av boksen og mer helhetlig. Det går da på bekostning av prestasjonsevnen. De fleste har nok fleksibilitet, og kan være i forskjellige modus. Men dette kan nok også variere med personlighet og personlige egenskaper.
Kan det tenkes at tilstander som ADHD og autisme-spektrum kan ha ulike forstyrrelser i dette systemet? Særlig ADHD er jo kjent for konsentrasjonsutfordringer. Her er det interessant å merke seg at sentralstimulerende stoffer øker konsentrasjonsevnen. Forklaringen kan være at den dypere forstyrrelsen handler om oppmerksomhetskontroll. Dette påvirkes av mekanismer som sitter dypt helt nede på hjernestammen. Dersom denne funksjonen er «feiljustert» kan det rett og slett handle om at hjernen ikke får den stimulans som skal til for å klare oppgaven med å sortere på relevans godt nok. 

Videre har disse spekulasjonene åpnet for muligheten til å forklare noe som jeg oppfatter som normalmenneskets nevrotypiske dissosiasjoner. For en slik funksjonalitet leder altså til evnen til å sortere bort assosiasjoner.
Intuisjon handler kanskje ikke bare om ideene som kommer opp fra dypet, men også om hvilke assosiasjoner som ikke kommer opp. Da tenker jeg at evnen til å sortere bort typiske assosiasjoner som kan true individets prestasjoner og sosiale flyt, absolutt er noe som kunne skape seleksjonstrykk.

Et eksempel kan være prestasjonsangst, eller rettere sagt avdemping av prestasjonsangst. For nettopp ved å holde bekymringene unna bevisstheten, så kan all mental energi konsentreres om oppgaven her og nå.

Sett i sosial sammenheng må jo en slik evne være gull verdt. For her handler det som sagt ikke om sannheten, men om sosial gevinst. Da handler det mer om å treffe best mulig innenfor tankemønsteret til et normalspektrum. Se refleksjonene om alliansesignalisering. Da handler det om å treffe på en slik måte som skaper god resonans i omgivelsene. Husk at det meste av utenfor-boksen-tenkning er nonsens. Det har en høy kostnad, og gir gevinst kun når man finner «nåla i høystakken». For sosial gevinst er det lønnsomt å utrykke de tanker som flertallet gjør.

Det er et moment. Det andre handler at enhver oppgave har et spekter av mulige assosiasjoner. Men assosiasjonene som kommer er jo ikke tilfeldig trukket ut av hatten. Kanskje kan man sortere dette i assosiasjoner som faller inn under divergent tenkning. Det vil si tenkning med potensiale til å utvide forståelsesrammen. Der finnes den mulige nåla i høystakken, med potensiale til å revolusjonere temaet. Men mest av alt handler nok dette om meta-perspektiver av forskjellig slag. Disse er neppe heller tilfeldige, men kan gjenspeile personlige utfordringer eller noe innenfor personens interesseområder.
Og igjen aner vi et kompromiss: Prestasjonsevnen blir da også stående i motsetning til refleksjonsevnen. Og igjen kan nok dette handle om modus, men også om personlige egenskaper, slik at de som er best på prestasjoner, ikke er fullt så god på refleksjoner og motsatt.

Dette kan da kobles videre. Jeg er vokst opp i kristent miljø. Hvordan kan mennesker som åpenbart manipulerer og lyver, gjøre dette uanfektet, samtidig som de «vet» om fortapelsen, Guds straffedommer og budet om at man ikke skal lyve? Kan svaret være at idet de utfører sine bedrag og manipulasjoner, så er disse andre religiøse rommene koblet bort og ut av sinnet her og nå? Min gamle forklaring handlet om falskhet, at de egentlig ikke tror på de religiøse dogmene. Den kan jo ikke utelukkes, men en tilleggsforklaring kan nettopp være nettopp denne evnen til å ikke assosiere når det er nødvendig. Det øker evnen til å kunne «be med overbevisning», når det behøves, og å kunne «lyve med overbevisning» når det er nødvendig.
Dette kan igjen fungere som en forklaring på at mennesker som virkelig presterer godt på det å lyve, faktisk har en høyere grad av tro på sin egen løgn idet den serveres. Tenk over det. Da eksisterer ikke bekymringen for om andre tror det eller ikke. Dette kan da videre trekkes inn som forklaring på at mennesker blir troende. Da handler det om at de kritiske rommene permanent stenges ute fra assosiasjonsstrømmen.
Videre kan det fungere som forklaring på det jeg kaller for moralsk asymmetri, som man jo ofte ser hos mennesker med narsissistiske trekk. Dette er en blindhet jeg har stusset på. Men jeg har tenkt at det må være en form for blindhet, altså ikke nødvendigvis en bevisst uttenkt strategi. Da kan denne type dissosiasjon være en mulig forklaring på denne type fenomener.
Tankerekken kan trekkes videre. For i møte med kritisk analyse vil jo falske narrativer basert på slike dissosieringer være truet. Men dersom det falske narrativet forutsettes og opprettholdes av dissosiasjon, så undergraves bevisst opplevelse av at akkurat dette er en trussel. Impulsen om å reagere med former for avledning, enten i form av manipulasjon, arenakontroll eller subtile former for aggresjon, vil jo fungere utmerket som beskyttelse mot slike «trusler». 
OK, dette er spekulasjoner, men jeg oppdager at det kan forklare mye atferd jeg har susset på.

Summen er at jeg, som er litt på siden av det nevrotypiske, kanskje har rørt bort i noen forhold ved normalmennesket som kan være av interesse å sette søkelyset på. Oppdagelsen er en evne til å stenge ute det forstyrrende eller ubehagelige fra bevisstheten slik at man kan prestere bedre, til å fokusere og til sosial flyt.
Dette er jo en byggekloss som kan tas videre med i for eksempel massesuggesjon, som jo også er en form for konsentrasjon. Det kan anvendes som delforklaring på dydssignalisering, og ikke minst alliansesynkronisering. Alt dette fungerer jo som forklaringsmodeller på barnets spørsmål av type «hvorfor er det så mye krig i verden?». Hvordan kan hele stater av oppegående mennesker komme opp med industrielt folkemord? Dette er mulig dersom evnen til å stenge ute er mye kraftigere enn jeg kunne drømme om.
Jeg har tidligere reflektert over det jeg kaller for biososial modus. Dette kan ha en sammenheng. Den enorme strømmen av mindre relevante assossiasjoner, er kun nødvendig der kognitive tjenester er nødvendig for å kunne handtere utfordringen. I biososial modus er man på en måte «sugd inn i det». Meta-nivået er mer eller mindre blokkert, og individet fungerer på mer eller mindre avanserte varianter av primærimpulser. Det er dette som er den sosiale vinneroppskriften, og det fungerer så lenge flyten går greit og utfordringene ikke begynner å hope seg opp. Behov for å «gå meta», behov for «å tenke ut av boksen», behov for refleksjon, utløses av utfordringer. Dette handler ikke om individet alene, men mest om individet i vekselvirkning med sine omgivelser. Dette er ofte prosesser preget av «butterfly»-effekter, påvirket av ingredienser som empatisk appell, sosial appell, toleransetrappen og sosialt klima generelt. Dersom samspillet havarerer for ofte, er det signal om at samspillet i biososial modus er utilstrekkelig. Mennesket er da automatisk programmert til å forsøke å kompensere ved hjelp av å mobilisere kognitiv kapasitet. Men det blir et «andre-valg» fordi dette i seg selv forverrer den sosiale prestasjonsevnen, i alle fall på kort sikt. For her snakker vi altså om å utvikle kognitiv kompetanse på noe som for flertallet går ureflektert på auto.
Jeg sier ikke at dette er årsaken til konsentrasjonsproblemer, men det kan være noe som på kort sikt forsterker problemet.

Et annet problem her er fortolkningen. Særlig, i lys av at dissosiasjon har fått fokus som signal på psykisk skade eller overlast. Jeg har nevnt eksempler fra min egen oppvekst i kristne miljøer. Det at jeg kobler dette med dissosiasjon handler selvsagt også om min egen projeksjon. Jeg var selv veldig opptatt av fortapelsen, og veldig redd for den. Da handler jo projeksjon, om tendensen til å tro at alle andre også har det slik som en selv. Så når de åpenbart ikke assosierer på samme måte som meg, så er konklusjonen nærliggende at det må handle om former for dissosiasjon.

På samme måte tenker jeg at en terapeut eller psykolog, jo har sine egne perspektiver og forventninger til klienten. Dersom klienten har en annen fokuseringsprofil, eller en annen interesseprofil, eller andre perspektiver, så vil dette skape andre strømmer av assosieringer enn det terapeuten forventer. Her tror jeg det kan ligge en kilde som kan lede til gale konklusjoner som for eksempel at pasienten lider av sykelig dissosiasjon.

Jeg tenker også at det kan være en kobling mellom denne type mekanismer og det som på psykolog-språk kalles for fiksjoner. For å nyansere det litt. La oss kalle det for temafiksjoner. Vi sier gjerne at mennesker er «opphengt» i ting. Dette er det samme fenomenet som jeg i «Det fanatiske mennesket» kaller for å bli «bergtatt». For eksempel ser man enkeltpersoner i diskusjonsforum som, uansett hva temaet er, klarer å koble alt til innvandring. Enten det handler om skole, helse, politisk system, religion, økonomi, uansett alt ender opp med spørsmålet om innvandring. På samme måte finner vi religiøse mennesker som kobler alt til sin religion, radikalfeminister som kobler alt til patriarkatet osv. Selvsagt gjelder dette også meg selv.

Kan også dette dreie seg om en form for dissosiasjon? Da snakker vi om at vante assosiasjoner vi gjør går på bekostning av et bredere mangfold av assosiasjoner. En ting vi vet er at når en kobling mellom to nevroner blir aktiv så forsterkes den. Det vil si den blir mer solid og kraftigere. Det er slik vi lærer ting. Jo mer solid og kraftig den er, desto lettere aktiveres den. Dette er slik biologisk informasjonsteknologi fungerer fra bunnen av. Og motsatt: blir ikke koblingen brukt, så forsvinner den. Dette er ekte dissosiasjon på det fysiske planet.  Og kanskje er det inne i bilde når vi opplever våre aha-er, våre begeistringer og beveger oss inn i fortryllelsen, så kobler vi alt mot dette. Vi utvikler de såkalte «sky-lappene». Oppdag da at dette jo er jo en slags mental fokusering som kan skje på lang sikt, og som selvsagt da går utover fleksibilitet og evne til å se med bredde på tingene. Følgelig uteblir mye relevant fra vår mentale utsikt. Selvsagt skaper dette store blindsoner, og selvsagt kan dette oppfattes som dissosiasjoner.

Så må vi også være oppmerksom på at vi alle sammen har slike konsentrater i våre sinn, og at de eksisterer i et mangfold blant oss mennesker. Dette blir jo en viktig del av måten hver enkelt av oss fortolker verden på.

Den filosofiske lærdommen av dette er følgende: Dersom det virkelig er slik at vi mer eller mindre ubevisst stenger mange rom ute fra temaet, så er den eneste måten å kompensere for dette på via dialogen.
Det er en velkjent følelse, hos de fleste av oss, at vi opplever at mennesker fremstår som å «sove» i sine prosesser, og har behov for å «våkne opp». Med andre ord oppfatter man blinde flekker i måten de fremstår på i sine vurderinger. Og ofte kan man oppfatte slike blinde flekker som massivt store. Den grusomme konklusjonen er jo at dersom det virkelig eksisterer slike blindheter hos andre, så eksisterer de selvsagt også hos meg selv. Det å erkjenne at jeg har like store behov for å «våkne opp» som de andre, er fundamental. Og noen ganger har jeg opplevd slike oppvåkinger. Det er når jeg er så heldig å få tilgang på en arena hvor former for kommunikasjon faktisk skjer. Det er da jeg eksponeres for tenkemåter, som er meg fremmed, som både kan virke meningsløse eller truende. Det er det jeg ofte betegner som at «intellektet har fått mat». Det er da vi går de intellektuelle oppoverbakkene. Prosessen kan være smertefull, men jeg har skjønt at dette kanskje er eneste metoden som kan kompensere for denne sårbarheter, som jo kanskje er kostnaden for vår konsentrasjonsevne. Veien ut av dette handler om konstruktiv dialog. Det er så synd at det er så stor mangelvare på akkurat det.

Når det gjelder psykologien så lurer jeg på om man har gode metoder for å sortere mellom «normal» dissosiasjon, og noe som er sykelig. Opphavet til begrepet har jo sin opprinnelse i mennesker som har vært utsatt for så sterke traumer at det har fått fysiske utslag. Dette ble særlig synlig under første verdenskrig. Man fikk begreper som «bombesjokk» eller «granatsjokk». Og utslagene kunne være fysiske i form av lammelser, eller at syn eller hørsel forsvant, uten at det var noen fysisk grunn til det. Konklusjonen er at her er en åpenbar kobling mellom sterke mentale påkjenninger og fysiske patologiske symptomer. Men hva er den koblingen? Noe har jeg spekulert på i min alternative blokkeringsteori. Et alternativ kan være at dette kan være fysiske betennelsestilstander i hjernen. Når muskler blir feilbelastet eller overbelastet, kan jo dette resultere i betennelser. Kanskje det ikke er så annerledes med hjernen, som jo også er et fysisk organ, og som også kan bli overbelastet. Det jeg vi påpeke er vår tendens til å anlegge et antropisk fortolkningsskjema på det hele. Vi ser det hele fra vår egen mentale opplevelses-horisont, og projiserer dette over på de fysiske prosessene som egentlig finner sted. Det er ikke sikkert at ekstreme mentale belastninger og de skader de kan medføre, har noe som helst med den type «normaldissosiasjon» som jeg har reflektert over her. Risikoen er jo at fagpersoner innenfor psykologi har et godt nok skille mellom dette. Da er risikoen at man, på grunn av det mangfoldet som er beskrevet, alt for lett fortolker mennesker å dissosiere, for deretter å inferere et årsaks bilde av traumer. Og når individet så stiller seg uforstående til dette, så vil jo dette nettopp kunne forsterke psykologens tro på at hun er på rett vei. For ikke bare dissosierer pasienten, han har jo i tillegg fortrengt hele sin traumehistorie. Dermed er man i gang med en vekselvirkningsprosess som kan ende opp i konstruksjon av narrativer som er frakoblet fra virkeligheten. Vi kjenner dette som sosiale fenomener fra vår tid, særlig med falske påstander om vold, sataniske ritualer og seksuelle overgrep.

Her er det vesentlig å forstå at dette er en av skyggesidene med psykologien, og som det kreves høy faglig kompetanse for å sikre seg mot.

 

Dyrenes livsverden og oss

Hvordan er det å være dyr? Hvordan er det å være hvilket dyr? Man har til tider betvilt at dyr kunne ha bevissthet. I dag tar vi det som en selvfølge at mange arter har det.  Spørsmålet er i hvilken grad vi har forutsetninger for å forstå hvordan andre arters livsverden erfares. Til dette har jeg refleksjonen om den antropiske referanserammen. Her hevder jeg at vi skiller lag med andre arter bare i de øverste lagene. Jeg antyder vel også at arter som er nær oss kan være enklere å forstå. Det handler jo om at vi deler flere felles referanser.  Men noen har antydet at det f.eks. for oss mennesker er umulig å gå inn i opplevelsen til f.eks. en flaggermus og kunne komme tilbake og fortelle om det. Da handler det igjen om at vi har beveget oss så langt utenfor vår egen referanseramme, at vi ikke har noe å hekte vår erfaring på. Og vi har uansett ikke språk for det.
Men vi mennesker gjennomgår åpenbart faser fra fødsel og i tidlig barndom som sannsynligvis har i seg hva andre dyrearter også opplever. Samtidig tenker jeg at vår hjerne har en lagdeling og en felles anatomi med andre arter. Det gir oss noe å gå på.

Toveis-transparens-illusjonen

Denne illusjonen handler om den umiddelbare opplevelse av at den verden som umiddelbart oppfattes er den som er.  Man kan se på det som et vindu, som sjelen ser ut av. Det er en umiddelbar opplevelse av en transparent oppfattelse av verden der ute.

Men illusjonen er dobbeltsidig. Den utrykkes i at «øynene er vinduet til sjelen». Når vi mennesker ser den andres øyne, så er oppfattelse av en «sjel» i andre enden umiddelbar.

Med andre ord plasserer denne illusjonen sjelen i verden og i umiddelbar relasjon til andre sjeler i verden. Jeg bruker begrepet «sjel» for å makere at dette er en svært gammel illusjon. Dette er et kunststykke som er nesten som et mirakel, utført av hjerner langt eldre enn menneskehjernen. Som systemutviklere er man jo ikke i nærheten av et slikt helintegrert grensesnitt mot omverdenen.

Jeg tenker ofte på denne illusjonen når jeg forsøker å forestille meg dyrs livsverden. I innledningen nevnte jeg den antroposentriske referanserammen. Den starter som sagt med biologi.  Vår egen forestillingsevnes mulighet til å trenge inn i dette vil nok bli mer og mer upresis jo lengre evolusjonær avstand vi snakker om.

Men, som sagt, går vi til pattedyr nær oss, så er jo muligheten til stede slik at vi kan ane litt av dette. I vår egen individuelle utvikling, har vi faser som ligner på dette. 

Selv mener jeg å huske bakover til to-tre år og at jeg oppdaget mine egne øyne.  Med andre ord ser jeg for meg en fase hvor jeg opplevde å se med hele ansiktet.  Vi vokser altså opp med en mental reise hvor en viktig fase i stor grad ligner på det som kan være nærstående arters livsverden. Og i dette ligger som sagt denne illusjonen.

Da er det neppe slik at illusjonen fordufter selv om menneskets kognitive evner utvikler muskler nok til å kunne utfordre dette. Illusjonen er svært nyttig. Den er umiddelbar, intuitiv, og ureflektert tilstedeværende. Vi vil ikke kunne fungere uten dette.

Men er det en illusjon? Er verden virkelig ikke slik som vi ser den? Vel, vi har altså en kulturell intellektuell utvikling som i flere kulturer blir oppmerksom på muligheten, og dermed også utfordrer det å ta verden for gitt, som vi ser den. Flere av Østens filosofier har vært der fra svært gammel tid. På Indisk har man begrepet Maya, som innbefatter ideer om sinnets illusjoner.  Og selv om dette er sammenvevd i religiøs tenkning, så tenker jeg at dette også handler om dyp innsikt.

På 1800-talet kom den tyske legen og vitenskapsmannen Hermann von Helmholtz opp med en hypotese at vår oppfattelse er et produkt av ubevisste gjetninger ut av forventninger. Poenget er at hjernen gjetter hva som er der ute, og benytter sansene til å korrigere gjetningen. Bevisst sanseoppfatning virker ikke utenfra og inn, men innenfra og ut. Dette er det jeg beskriver som motoren i en kreativ prosess. Med andre ord er det hjernen selv som konstruerer vår oppfattelse av verden. Den engelske nevroforskeren Anil Seth, bruker begrepet kontrollerte hallusinasjoner om dette. Noe av oss har opplevd schizofrene personer på nært hold. Vi blir smertelig klar over at de hører og ser ting som ikke er der. Det samme gjør vi jo når vi drømmer. Det burde antyde at våre sanseoppfatninger, i stor grad er konstruerte. Det er bare det, at noen sykdommer frikobler dette fullstendig fra sanseapparatet. Da blir dette til uvirkelige sanseopplevelser. Men når vi er friske, så er hallusinasjonene kontrollert på den måten at de hele tiden korrigeres av sanseinntrykk. Når vi tenker oss om så er dette forståelig. Hjernen er blind og døv. Den eksisterer i mørke, og er hundre prosent avhengig av å selv å skape bildet av verden, med utgangspunkt i nervesignaler fra sansene. Dette er en fantastisk måte å løse utfordringen på.

Men dette har selvsagt en rekke filosofiske implikasjoner. For spørsmålet er da i hvilken grad vi egentlig ser verden som den er.

 

Vårt språk og dyrenes signalspråk

Jeg sier ofte at vi har «villdyret» i oss. Det er fordi vi deler mesteparten av hjernens funksjoner med, spesielt pattedyrene. Nå antyder jeg altså at vi kan ane glimtet av dyrenes livsverden, ved å koble ut ordene, og se på det som ellers manifesterer seg vårt mentale univers. Det er alt det språkløse. Sansene, fornemmelsene, følelsene de visuelle forestillingene osv. Slik kan vi skape oss forestillinger om hvordan dyret opplever verden. Men kanskje er dette litt forhastet. For vi mennesker har jo dette språklige kognitive laget, som skaper det menneskelige i oss. Men de som forsker på dyr, vil jo hevde at dyrene selvsagt også kommuniserer med hverandre og med oss. Og dette kan være temmelig nyansert kommunikasjon. Jeg kaller det for signalspråk. Det inneholder både lyder, lukter og ikke minst kroppsspråk. Hypotesen er da at, i og med at vi mennesker baserer oss på symbolspråk og kognisjon, så er disse gamle funksjonene blitt noe rustet. Vi er på langt nær så flinke til å lese og forstå det gamle signalspråket. Da er det også nærliggende at dyrs tenkning, i langt større grad er basert på dette signalspråket. Da kan vi også ane at her kan være en dimensjon i dyrenes livsverden som vi mennesker ikke har del i. Vi kan nærme oss en kognitiv forståelse av dette ved såkalt etologisk tilnærming. Det handler om å få dyrene ut av burene, laboratoriene, og studere dem i sitt eget naturlige miljø. Det handler om forsøket på å snakke med dyr på deres egne premisser. På den måten kan vi komme mye lengre i vårt forsøk på å forstå dyr, og ikke minst utvikle en dyp respekt for dem. Til syvende og sist vil jo dette få etiske konsekvenser. Men innenfor psykologien er det viktig å være bevisst på at dette gamle maskineriet er i full virksomhet i oss og påvirker oss på en måte som ofte unndrar seg vår bevisste oppmerksomhet. Vår egen opplevelse av det mentale univers som avgrenses i skyer av fornemmelser og uklarhet, er bare en del av et mye større univers, som på ingen måte tenker på den lineære måten som vi kjenner fra bevisst tenkning. Det er det Freud kalte det ubevisste.

Metastemmen

Når vi beveger oss over fra andre dyrearter, så har jeg den hypotesen at menneskets mentale opplevelse kan sorteres i den intuitive flyten, altså å være i det som skjer, og metastemmen som er en slags livs-kommentator.

En tilstand av ren intuitiv flyt er dyrets tilstand. Det er i denne tilstanden vi har best potensiale for gode prestasjoner.

Prestasjoner avhenger selvsagt også av kompetanse, trening og ressurser. Men prestasjonen i nuet, avhenger av i hvilken grad hjernen er dedikert og ikke bremses i det den holder på med akkurat nå.

Derfor er dette også en slags idealtilstand, og hjernen belønner denne tilstanden. Den beskrives som den «egentlige tilstand av velvære». Da handler det ikke om lykkefølelse der og da, men heller om en opplevelse av varig livskvalitet.

Det jeg har hørt om av lykkeforskning idealiserer denne tilstanden.

Vi er avhengig av kompetanse og trening for å klare å få til flyt. Og ofte krever dette store og tunge oppoverbakker. Men resultatet av innsats er ikke nødvendigvis gitt. Det er igjen et produkt av livsoverskudd, utholdenhet, læreevne, talent og handlingsrom for å innarbeide dette.

 

Problemet er når prestasjonen likevel blir dårlig eller mislykkes. Da oppstår en naturlig splitt i prosessen. Tenkeevnen, system 2 rekvireres i et forsøk på å komme opp med kognitive strategier som kan redde situasjonen. Men dette er ikke kostnadsfritt. Prestasjonen vil også avhenge av hvor stort beslag metastemmen legger på hjernens ressurser. Det er en motsetning mellom metastemmen og prestasjonsevnen. Jo mer metastemme, jo dårligere prestasjon og omvendt. Kan du se behovet for kompromiss og balanse i dette?

 

Hva er metastemmen?

Det å «gå meta» er å skape et narrativ om narrativet. Se også her om selvreferanse. Jeg tenker at metastemmen er et produkt av vår fornuft og vår fantasi. Dette er en del av vår menneskelighet, og den legger beslag på hjerneressursene.

Metastemmen er den delen av vår tenkning som i høy grad benytter seg av språket. Det kan ligge i grenseland, men indre språkbruk er en vesentlig del av dette. Jeg er blant dem som anser symbolspråket som en vesentlig katalysator for vår tenkning. Det vil si at det er ikke bare IQ, eller hardware hjernekraft som teller. Hypotesen er at denne funksjonen mangedobler menneskets kognitive kapasitet.

Men kostnaden er altså at den forstyrrer prestasjonsevnen. Dersom individet er opptatt med enkle rutineoppgaver, så kan «tankens flukt» være god utnyttelse. Det er en rekke oppgaver hvor denne formen for innebygget biologisk «multitasking» fungerer utmerket. De fleste av oss klarer fint å gå, sykle, svømme eller kjøre bil, samtidig som vi tenker på noe annet.

Det finnes åpenbart flere nivåer på metastammen. Den kan være fokusert på å «kommentere» det vi holder på med der og da. Da er det harmoni mellom metastemme og det vi holder på med. Det er ikke alltid like bra, Min egen erfaring med volleyball kan tjene som et godt eksempel på det. Jeg elendig i all sport, men fikk nå i en periode innpass i et miljø som møttes en gang i uka for å spille volliball. Jeg kastet meg selvsagt med, vel vitende at jeg på ingen måte var i stand til å bidra særlig positivt. Men uansett, så manglet det ikke på innsats. Konsentrasjonsevnen er selvsagt en viktig del av utfordringen.  Så selvsagt var jeg motivert for å konsentrere meg og søke og være helt og fullt tiltede der og da. Og enkelte ganger opplevde jeg noen glimt. Men jeg måtte le da jeg erfarte at mens jeg anstrengte meg for fullt, og tenkte med meg selv «Jeg er med jeg er med, jeg helt i det fullt ut konsentrert», hadde vel ikke før tenkt tanken ut før ballen datt ned ved siden av meg. Metastemmen hadde vært der. Jeg tenkte om det som skjedde, i stedet for å være fullt ut dedikert i det som skjer.

Jeg tenker at det er mulig å utvikle teknikker som hjelper en til å bli hundreprosent dedikert til oppgaven.

Eksempel: Noen av oss har kanskje merket oss tennisspilleren Rafael Nadal, og alle de merkelige ritualene han driver med før han server. Min hypotese er at dette handler om en ting, nemlig å stilne metastemmen, og la det hele gå på en autopilot som er i behov av alt den kan få av ressurser for å kunne prestere hundre prosent.

Vi har en rekke teknikker og påvirkninger som stilner metastemmen. For eksempel massesuggesjon, bønn, ritualer, meditasjon og som sagt det å gjøre noe og være oppslukt av det.

Det er ingen nødvendighet at metastemmen er i harmoni med det man holder på med. Her kan frikoblingen bli nesten total. Vi er fullt ut i stand til å tenke så intenst på alt mulig annet at vi nesten mister kontakten med her og nå. Dette skjer selvsagt ikke ut av det blå. Metastemmen er der for å lete etter de langsiktige løsningene og høste den langsiktige innsikt og læring av vår livserfaring. Jo mer livsfrustrasjon, jo større utfordringer, desto mer frakobles vi fra nuet, i forsøk på å løse opp alle knutene i livene våre. Eller det kan handle om en flukt fra det hele. Da er vi over i dagdrømmen. Det er vel velkjent i psykologien at det å «falle ut» eller konsentrasjonsproblemer er indikasjon på livsutfordringer. Jeg har den forestillingen at her kan mye innsikt høstes ut ved å studere individets dagdrømmer.

Metastemmen skaper våre narrativ, på alle nivåer. Det er en del av den kreative prosess. Det har jeg beskrevet her. I sin tur vil det igjen være med å påvirke vår atferd. Hadde ikke dette hatt biologisk svært nyttige effekter, så hadde ikke vår art utviklet det, og mennesket ville ikke ha eksistert.

Igjen vil jeg koble dette til den store splinten. Kanskje er det slik at menneskebarnet allerede tidlig i sin erfaring, får befatning med splinten, gjennom metastemmen og all disharmoni som dette skaper, både mentalt og sosialt. For dette er, som sagt, en svært kostbar funksjon i vår hjerne, og vi kjenner alle på motvilje mot å bruke for mye av vår tenkeevne. Men det har ikke bare med energikostnader å gjøre.

For som sagt, det går ut over prestasjonsevne, og da også sosial prestasjonsevne. Det er vesentlig å påpeke at behovet for metaprosessering varierer fra individ til individ. Et par ganger har jeg møtt mennesker som ikke husker noe fra sin barndom før de begynte på skolen. De har begge vært svært sosial vellykkede mennesker. Og de husker lite fra barndommen generelt. De er til stede her og nå. Selvsagt er det anekdotisk, men tanken har slått meg at det kan være en sammenheng her. Til gjengjeld opplever jeg glimt fra jeg var 2-3 år.

Til tider har jeg operert med begrepet suksessrate. Mennesker med høy suksessrate har mindre behov for refleksjon. Man er dedikert, i nuet og det fungerer på en god måte. Dette fungerer også ubevisst som signaler. Mennesker som er dedikerte, i god flyt og med gode prestasjoner får høy skår på sin sosiale appell. På den annen side, dersom individet på en god måte klarer å kommunisere sin tenkning og tilføre nytteverdi med den, så kan det i seg selv skape etterspørsel og slå positivt ut på sosial appell. Det som alltid er sosialt usexy er å signalisere usikkerhet og ikke minst «tenke høyt» på tvers av normer og kutymer.

Det at vi har metastemme som tenker i språk handler ikke bare om vår indre dialog. Dette er jo helt vesentlig for fellestenkning mellom flere individer. Jeg har to hypoteser for dette. Det å snakke høyt, på flyt, altså at vi lar metastemmen slippe frem nesten usensurert, handler også om et tenkebehov. Det er en måte vi utøver vår egen tenkning på. Det å ha lyttere og si ordene høyt, fungerer katalyserende både på egen tenkning og på våre lyttere. Her har jeg den tilleggshypotesen at behovet for å si høyt det man tenker, kan variere mye mellom mennesker. Vi snakker med oss selv (innrøm det!). Visstnok er det et tegn på intelligens. Kanskje kan man snakke om begrepet «mental indre hørsel». Dersom man uttaler ordene høyt, så hjelper det sannsynligvis på vår egen tenkning. Men så tenker jeg at det å ha lyttere er det optimale. Det gjør mye med egen tankeprestasjon, men i tillegg så får vi jo alle tilbakemeldingene. Og ikke minst så fungerer dette igjen som tenkekatalysator hos lytterne, og man kan i lyse øyeblikk, oppnå det jeg kaller for konstruktiv dialog, hvor man får en vekselvirkning som igjen eskalerer dialogprosessen. Dette er den andre hypotesen, at metastemmen i stor grad handler om denne utvekslingen og vekselvirkning med andre mennesker. Når jeg karakteriserer det å komme i slik dialog med andre, som «medlemskap i menneskeheten», så er det ikke tilfeldig. For dette fordrer trygghet på likeverd, og tilsvarende respekt for hverandre. Vi har trygghet for å kunne være oss selv. Det gir oss rom for å tenke høyt, erkjenne at «keiseren faktisk er naken», tenke uortodokse tanker, og ta feil. Oppdag at da, er også metatenkeren tilbake i flyten. Nå er det tenkningen selv som er prestasjonen, med forhøyet mulighet til å bli hundre prosent dedikert.

Det grunnleggende her er ideen om «den store splinten». Det vi snakker om her er spenningsforholdet mellom det intuitive systemet og vår bevisste tenkning, som er det vi lettest forbinder med fornuften. Det er åpenbart et nært samspillsforhold her, men kanskje like åpenbart at systemene kan forstyrre hverandre.

Jeg ser dette også i sammenheng med refleksjoner om normalmenneskets dissosiasjon og fokuseringsforstyrrelser. En hypotese er at regulering av metastemmen også kan handle om arvelige forhold, eller fysiske forhold i hjernen som varierer fra person til person. Den som har satt seg litt inn i ADHD eller autisme spektrum-forstyrrelser vil raskt oppdage at her er det mye konsentrasjonsutfordringer involvert. Men det er ikke dermed sagt at jeg utelukker at dette er noe som kan trenes eller behandles. Da handler det først og fremst om å identifisere, erkjenne og anerkjenne dette som et reelt problem.

Og om vi går videre på dette opp mot psykoser og schizofreni, så stiller jeg meg spørsmål om vi her har patologiske tilstander hvor metastemmen når en høyere grad av mental materialisering. Den blir reell, som om du hører den fysisk.

Jeg tenker også at begrepet «prestasjonsangst» i stor grad handler om denne balansen. Vi presterer dårligere dersom fokuset blir mer på tanken om prestasjonen i stedet for faktisk å være i det og prestere. Men igjen, dersom den intuitive prestasjonsevnen stadig svikter, så kan det ende med en innlæring hvor fornuften ikke slipper kontrollen. Prestasjonen blir da aldri maksimal.

I bunnen av dette vil det nok alltid være slik at den intuitive kapasiteten varierer fra menneske til menneske. Da vil mennesker med svakere intuisjon, konstant måtte operere med fornuftsbaserte korrigeringer på alt de gjør. Det blir slitsomt, og prestasjonen blir aldri god.

I forhold til sosial prestasjonsevne så vil individets sosiale appell spille en stor rolle for det sosiale handlingsrommet. Man kan ikke operere på intuisjon i et klima av trangt sosialt handlingsrom. Her tvinges individet til konstant å måtte korrigere med fornuften. Følgelig vil dette gi redusert sosial prestasjon, noe som skaper negativ selvforsterkning i slike prosesser.

Minnefortregning eller unnvikelse?

Helt siden Freud kom opp med ideen om at minner kan bli fortrengt, har dette vært en het potet innenfor psykologien. Det ryktes at Freud mer eller mindre gikk bort fra dette.

En teori som er blitt veldig populær kalles for dissosiasjon. Det er en teori som ble utviklet av Pierre Janet i begynnelsen av forrige århundre. Teorien har utgangspunkt i Freuds teori om fortrenginger, men må anses som en modifisering eller videreutvikling av denne. Dissosiasjon et symptom på at hjernen ikke har nok kognitive ressurser til å bearbeide traumer som den har blitt eksponert for. Da går teorien slik at minnene om traumet blir så emosjonelt overveldende at de kobles fra bevisstheten.  Men dette fortsetter å leve sitt liv i underbevisstheten og kan for eksempel slå ut i fysiske symptomer som f.eks. lammelser. Men de kan også manifestere seg i bevisstheten som maskerte forestillinger og fikseringer. Under første verdenskrig så man en rekke tilfeller av noe man kalte for «bombesjokk». Det handler om at en rekke soldater utvikler merkelige fysiske symptomer. Det kunne handle om alt fra lammelser, blindhet, døvhet eller merkverdige repetitive bevegelser. Man skjønte etter hvert at dette ikke hadde noe med kroppen å gjøre. Det var mentale reaksjoner på sjokk. Det ble kalt for konversjonslidelser, fordi dette er mentale tilstander som blir «konvertert» over i fysiske lidelser. Den generelle teorien om dissosiasjon har basis i dette, men åpner også for at slike konverteringer også skjer mentalt. Da opptrer dette i form av fortrenginger, fikseringer, mental fragmentering eller tåketilstander. Man har også operert med såkalt personlighetsspaltning, som en del av dette, men dette er man mer eller mindre gått bort fra i våre dager.

Det virker som om moderne psykologi er mer avdempet i forhold til ideen om fortrenginger. Det handler om at moderne minneforskning motsier ideen om at sterke traumer glemmes. Tvert imot fungerer det motsatt.

Her kan man referere til arbeider gjort av fremtredende psykologer som Elisabeth Loftus og minneforskeren Richard McNally. McNally sier følgende i den svenske dokumentaren «Kvnnan bakom Thomas Quick» :

Mennesker hjemsøkes av påtrengende minner som de helst ikke vil tenke på. Men minnene fortsetter å komme tilbake til dem i form av tydelige bilder. Uhyggelige bilder fra bilulykker, voldtekter eller stridssituasjoner.  Problemet her er ikke at de har problemer med å minnes traumene, men at de husker dem altfor godt. Teorien om fortrenging motsier alt vi vet om hvordan sinnet virker hos mennesker som har opplevd traumatiske opplevelser.
 
Det vises også til vedlagte artikkel som ligger på Tidsskriftet.no, av den norske psykiateren Einar Kringlen (2002).
Den vinklingen jeg har på dette er at vi her ikke snakker om glemsel, men om et mønster av unngåelse. Det vil si at en person som har vært utsatt for noe, vet at dette har skjedd, men vil vegre seg for å gå inn i detaljer om hendelsen.

Det vil jo ikke si at glemsel aldri kan skje. For vi vet at ekstrabelastninger av type krig, vil kunne overbelaste systemet. Så kan man bli blind av dette, så går det ikke an å nekte for at det også kan slå ut på hukommelsen.

Hva har dette å si for behandling av psykiske lidelser?

Tilbake til mitt resonnement om at den tenkende og analyserende delen av vår bevissthet, tenderer til å projisere egne egenskaper over på alle andre deler av hjernen. La oss kalle det for en antropisk forestilling, om at resten av hjernen, fungerer og tenker på samme måte som vår språklige tenke-prosess. Denne forestillingen er et tveegget sverd. For det første åpner det for at den er feil på den måten at den konstruerer forestillinger som neppe harmonerer med realitetene. Men, for det andre, vil jo også denne kognitive prosessen kunne påvirke hele systemet, mentalt og sosialt.

Jeg har nå vært gjennom hjernens evolusjonære utvikling, hvordan dette ender opp med bevissthetsopplevelser på dyrenivå, og hvordan overgangen til det menneskelige, skjer via symbolspråk. Vi har vært innom hvordan hvert steg i denne prosessen, både gir fordeler og ulemper. Hver nyvinning setter individet i stand til å opptre smartere, gjøre bedre forutsigelser, bli mer langsiktig, og øke sin tilpasningsevne, særlig til sosiale utfordringer. Men nedsiden er at dette også øker muligheten for skade, i form av overbelastninger, og avgrensinger av det kognitive rom som følge av emosjonelle skader, unnvikelser og blokkeringer. Dette blir en del av det jeg kaller for den store evolusjonære splinten i menneskets sinn.   

Kanskje kan denne forståelsesmåten utvides til en generell skisse for handtering psykologisk patologi. Det handler om at store og små kriser i livet, kan utløse mekanismer som beskrevet. Resultatet kan være at den kognitive fungeringen innsnevres, eller at den avmattes, eller trigges til og gå i ring. Og nettopp dette er det som blokkerer systemets evne til å rehabilitere seg selv.

Psykologens vei i inn i systemet er normalt sett via samtale, som jo aksesserer det øverste språklaget. Kanskje kan man ved hjelp av hypnose, eller andre teknikker kommer rundt dette. Noen driver jo på med dette, og det kan absolutt være noe i det. Men her handler det om troen på at den kognitive funksjonen har potensiale for høy slagkraft i å påvirke de underliggende systemene.

Men da kan det kanskje være på sin plass å si litt om grunnfunksjonen til vår kognitive kapasitet. Min hypotese er, som sagt, at kognitiv kapasitet er et verktøy som primært er innrettet på å regulere emosjonelle prosesser og støtte kreative prosesser for å finne alternativer til primærstrategier. Regulering kan skje internt, ved at fornuften «trykker på knapper» eller sender signaler som manipulerer de emosjonelle prosessene. Kanskje er det innovative prosesser involvert. Den trykker forskjellige kombinasjoner, slik en eller flere optimale tilstander oppnås. Dersom dette ikke holder, så blir fornuften en del av den kreative prosess, som kommer opp med alternative strategier for atferd, altså strategier med potensiale til å fjerne seg bort fra primærstrategier, og mer tilpasset den utfordringen som oppfattes. Det er det ytre form for regulering. Frustrasjon eller spenning slår ut i handling, atferd, som i sin tur forhåpentligvis reduserer ubehag, og gjenoppretter den indre balansen i systemet. Det jeg sier her har i stor grad utgangspunkt i en freudiansk analyse av menneskelig drift og libido, som han kalte det. Men det handler også om hvordan vår kognitive kapasitet er helintegrert med det gamle emosjonelle systemet. Og integrasjonen fungerer på en måte som mangedobler individets evne til å løse livets utfordringer. Det er dette som til sammen skaper vår rasjonalitet. Det er nettopp på dette punktet jeg, i min tenkning avviker fra det meste av filosofisk tenkning som tenderer til å isolere disse to domenene fra hverandre. Men systemet krever balanse. Og da er det åpenbart flere forhold som kan dra systemet ut av denne balansen:

1)   At det finnes svakheter i systemet, i utgangspunktet (medfødt)

2)   Kjemiske overbelastninger (rus)

3)   Langvarig frustrasjon

4)   Langvarige mentale overbelastninger

5)   Sterke traumatiske hendelser

6)   Sosial patologi som igjen kan lede til Fanatisme (det å bli bergtatt av smale narrativ)

Alt dette har potensiale til å skape permanent skade i systemet. Og selvsagt er det slik at alt dette skaper vekselvirkninger, både mentalt og ikke minst sosialt, slik at årsaksforholdene etter hvert blir svært komplekse.

Logisk må vi kunne skille mellom skader, som er permanente og ugjennopprettelige, og skader eller ubalanser som kan gjenopprettes. Troen på psykologien handler da om forestillingen om at problemet kan repareres, eller i alle fall avdempes. Og da baseres jo det på hypotesen om at kognitiv aktivitet, har kraft i seg til å få dette til.

Min måte å forstå dette på kan kanskje kalles for «placebohypotesen». Og den har utgangspunkt i resonnementene over.

Det handler om at terapeut og pasient sammen utvikler en såkalt narrativ, altså en historie, som pasienten forholder seg til som om det var virkelighet. Det kan handle om barndommen, spesielle hendelser og fortolkningen av alt dette. Det behøver ikke å ha noe med de egentlige realiteter å gjøre, men det har gitt pasienten de verktøy som skal til for å handtere problemet ved hjelp av kognitive mekanismer.

De spesifikke modeller og teknikker som terapeuten kan bruke, kan kanskje variere, men kanskje er det ofte denne sosiale interaksjon, kombinert med den kognitive aktiveringen som skaper effekten.

Det at det finnes en åpning for denne type mulighet gir terapeuten en ekstra utfordring. Problemet er at både terapeut og pasient kan bli bergtatt av innholdet i terapien og begynne å tro på narrativet som utvikles, selv om det bare var selve prosessen som gav utslaget.

I klartekst innebærer det at, det som trigger den kognitive funksjonen til å «trykke på de rette knappene», stort sett kan være hva som helst. Poenget er at aktiviteten utløser en mental effekt, som pasienten oppfatter som lindrende. Dette skaper tro på effekten av behandlingen. Dermed utvikler psykolog og pasient en vekselvirkning som samlet sett utvikler en strategi, for lindring og helbredelse. Medisinen er en språklig basert narrativ, en fortelling som fenger på en slik måte at det aktiverer den beste påvirkningen. Og det er gjennom denne fortellingen at pasienten klarer å regulere systemet. Språkliggjøringen med tilhørende narrativ åpner kognitive rom, som igjen aktiverer kognitiv kapasitet, som på en underfundig måte har evne til å massere det såre emosjonelle systemet på en slik måte at det skaper lindring. Det betyr i klartekst at fortellingen, i seg selv kan være rent oppspinn. Det kan være alt mulig, alt etter tid sted, pasient og kultur:

1)   Få tilgivelse og syndenes forlatelse (skrifting)

2)   Få satt ord på, og bearbeidet at man ble utsatt for overgrep fra en satanist-sekt da man var baby.

3)   Demonutdrivelse

4)   Kjæledyrets magiske kraft

5)   Bønn til Gud

6)   Tabletter

7)   Elektriske støt

8)   Religiøs omvendelse

9)   Bearbeidede barndomsopplevelser

10)                    Bli kvitt romvesener fra Xenu (Scientologi)

 

Den historien som har kraft til helbredelse, har altså ikke nødvendigvis noe med virkeligheten å gjøre. Psykologens dilemma handler da om at denne historien må oppleves som «sann» for pasienten for at den skal kunne virke. Det vil si at pasienten blir motivert til å klynge seg til sin historie, med alle midler. Dersom historien er sosialt belastende (f.eks. at mine foreldre er satanister, eller at familien har misbrukt meg), så oppnår man ikke annet enn å forflytte problemet, og kanskje skape en sosial brann, som kan få store konsekvenser for flere generasjoner fremover.

Religioner har selvsagt hatt denne virkningen. Ofte kan religioner være velutviklet i sin evne til å skape slike effekter. Og det styrker selvsagt troen på religionen. På samme måten som at religionen skaper en narrativ som fungerer, og som dermed befester seg, så kan psykologiske teorier fungere på samme måte. Psykologens dilemma kan kanskje løses ved å skape gode historier av edruelige psykologiske, og vitenskapelige teorier. Det vil si teorier som ikke er fiksert på «blame-games»: hvem kan vi skylde på? Hvem kan vi utøse vårt hat over? Dersom utløsning av sinne, er nødvendig, så kan man kanskje utvikle metoder for å gjøre det på andre måter, enn å søke hat og hevn.

Vitenskapen er en fantastisk historie. Menneskets evolusjonære fortid, alt som formet oss, individets utvikling og hjernens fantastiske økologi. Alt dette er et fantastisk fengende stoff. Det å utvikle sin personlige narrativ, i lys av, vitenskapelige realiteter, er sannsynligvis vel så virkningsfullt. Da unngår vi at den psykologiske behandlingen, skaper bølger av sosiale konflikter, som igjen skaper nye offer som psykologer kan ta tak i. La oss ikke håpe at det er motivet.

Jeg er blant dem som tenker at realkompetanse om mekanismene i egen psyke, i seg selv gir individet flere verktøy for selvregulering og helbredelse. Psykologen behøver nødvendigvis ikke å utvikle hvilken som helst narrativ sammen med pasienten, men heller videreformidle egen faglige kompetanse.

Når alt dette er sagt, så er det jo vesentlig å påpeke at mentale problemer også kan handle om somatisk patologi. En overømfintlig og sår Amygdala, kan være nettopp det, rent fysisk, slik at den slår seg av og på i tide og utide og dermed utløser angst. Angst er en funksjon. Den behøver ikke å komme fra noe. Det kan være fysiske feil, som gjør at den lever sitt eget liv.

Slik kan det være med mange funksjoner i vår hjerne, store og små. I gamle dager trodde man at epilepsi var demon-besettelse. Men i dag er det ingen som går i terapi hos psykolog for å behandle epilepsi. Det er fordi vi vet at dette handler om fysiske skader. Selvsagt eksisterer det utallige slike feilfunksjoner. Det er bare det at de ikke er så kraftige at vi kan se dem. Ikke enda. Men forskningen går stadig fremover. Og kanskje blir vi en dag overrasket over hvor mye av våre mentale skavanker, som har fysiologiske årsaks-komponenter i seg. Mye av dette kompenserer sikkert hjernen for, men noe ender kanskje opp med å tyte ut i et eller annet merkbart problem. Utfordringen for psykologen er selvsagt å skille mellom hva som kan behandles, og hva som er utenfor psykologiens rekkevidde. Heldigvis vet de fleste psykologer i dag, at f.eks. homofili ikke kan «helbredes». Så verden går nå i alle fall fremover.

 

Behandling og effekt

En vesentlig drivkraft bak utvikling av psykologi som fag handler om å kunne avhjelpe psykiske lidelser. Etter over 150 år med psykologi må det gå an å spørre om psykologien har vært en suksess. Min umiddelbare respons på det er ja, selvsagt. Psykologien er i bruk i stort omfang. Den er anerkjent som en selvfølgelig del av helsevesenet. Hver eneste dag behandles tusenvis av mennesker. Dette hadde ikke vært tilfelle dersom man ikke ser åpenbare effekter av dette.

Men så stilte jeg meg det litt mer kritiske spørsmålet: er det mindre psykiske problemer nå enn det var for 200 år siden? Eller enda verre: er det mindre psykiske problemer i vår del av verden (hvor psykologi er svært utbredt) kontra andre deler av verden som ikke har så mye av slike tilbud? Jeg har sett antydninger om at det er motsatt. Men jeg lar den ligge for jeg finner ikke noen seriøs forskning på dette. Om det var slik, ville jeg være tilbakeholdende med å skylde på psykologien i seg selv. Den gjør jo at flere tilfeller blir oppdaget og diagnostisert. En annen tanke, jeg har tatt meg, er at velstand medfører risiko for et liv i nedoverbakke. Et liv i nedoverbakke medfører kanskje at hjernen får andre typer utfordringer enn det den er utviklet for. Og det kan kanskje skape psykiske lidelser.

Avsnittet over antyder problemet med å måle effekt av behandling. Bruk av tester kan nok avhjelpe dette. Særlig tester som kan måle forbedringen. Et banalt eksempel: man har en test som måler graden av depresjon, og som kan utføres ubegrenset, uten at målingen påvirker resultatet. Med et slikt verktøy kunne man teoretisk måle graden av depresjon. Så kan man behandle med forskjellige typer teknikker så måle depresjonsgraden igjen. På den måten kan man finne frem til hvilke teknikker som har best effekt.

Men, igjen, det er vesentlig å forstå at dette er empirisk forskning. Det vil si at man nok kan ha noen modeller om mekanismene som påvirkes, men at modellen kan være feil, men behandlingen virker likevel.

Placebo i forbindelse med psykologi, må også ses i sammenheng med den oppturen det er for et individ å få en psykologs fulle oppmerksomhet og omtanke, at man utvikler en verdifull relasjon. Sannsynligvis kan det ligge mye helbredelse bare i dette. Så tenker jeg, som sagt, at det også kan være slik at det å utvikle et begrepsapparat og en forståelse rundt det psykiske problemet, i seg selv virker lindrende. Man får satt ord på ting. Man aktiverer egne kognitive funksjoner. På den måten får kanskje hjernen nye redskaper til å møte problematikken med.

Er det mulig å indusere psykisk smerte?

Jeg så akkurat et innslag hvor man via forsøk fikk mennesker til å oppleve fysisk smerte, som egentlig ikke var reell. Det ser ut som det er forholdsvis enkelt å lure mennesker til å føle smerte kun som følge av tro. Da kom jeg på at det samme er kanskje enda mer tilfelle i forhold til psykisk smerte. Og på sett og vis blir jo dette motsatt psykologi. Det vil si at man, med vilje, eller uforvarende induserer psykisk smerte, ved å suggerere eller indusere forestillinger hos pasienten. Tanken har da også slått meg, at grener av psykologien kan fungere på denne måten. Det som i så fall kan skje, er at aktiviteten vil øke markedet for psykologiske tjenester. Jo mer en pasient tror eller føler seg psykisk syk, desto mer vil han etterspørre psykologiske tjenester som ender opp med å forsterke, eller vedlikeholde den dårlige tilstanden til evig tid.

Det kritiske spørsmålet er om psykologien som fagfelt er resistent mot en uforvarende (eller ønsket) utvikling av slike mekanismer. Her vil jeg igjen referere til at psykologien er sårbar, nettopp fordi verifiserbarheten er så pass mye lavere her enn på andre områder i helsesektoren. Tenk på hvor lenge man kunne drive med årelating fordi det ikke kunne verifiseres, og fordi man manglet grunnforståelse av hvordan kroppen virket. Dette fungerte på grunn av placebo. Vi har en tendens til å se sammenhenger som ikke er, tilskrive bedringen, den siste tids hendelser osv.

Jeg mistenker at psykologien fortsatt befinner seg i en fase av primitiv forståelse (sett relativt opp mot den enorme kompleksiteten), hvor nettopp prøving, feiling og muligheter til utvikling av ren overtro er overhengende tilstede.

Da handler det spesielt om overgrepsindustiren, men også om troen på muligheten til å lese mennesker entydig ved hjelp av signaler, overtolkning av barns lek, overtolkning av mangfold, subkulturelle briller osv.

Bruk av psykologiske teorier til å indusere smerte kan basere seg på troen på fortrengte minner. Det vil si at psykologen tror at pasienten kan være utsatt for forskjellige former for overgrep, og ikke huske det. Gjennom å «gjenkalle» minner, gjerne i harmoni med psykologens eller kulturens overtro, kan pasienten plutselig «gjenoppleve» overbelastninger, som egentlig er suggerert. Det er neppe så veldig forskjellig som mennesker som suggereres til å tro at de er besatt av demoner. På den måten kan pasienten oppleve psykisk smerte og frykt, som han nå trenger «behandling» for.

Dette er selvsagt ren spekulasjon. Men hensikten med dette er å øke forståelsen for det etiske ansvar som ligger i dette komplekse problemområdet. At psykologi på avveie har skapt en rekke skandaler og personlige katastrofer, er vel dokumentert.

 

 

 

 

Psykologien i samfunnet

Jeg håper nå å ha etablert forståelsen av at, av alle helsevitenskaper så er psykologien mest sårbar for invasjon av overtro og ideologi. Dette er en naturlig følge, både av etiske og praktiske rammevilkår for eksperiment og etterprøving. I tillegg befatter psykologien seg med noe av det mest komplekse vi vet om i hele universet, nemlig den menneskelige hjerne.

Fortsatt preges vårt samfunn av negative holdninger og stigmatiseringer til psykiske lidelser og forstyrrelser. Mennesket er mangfoldig. Det gjelder også menneskesinnet. For to hundre år siden var det høyst uvanlig å knytte psykiske lidelser til helse-begrepet. Da ble mennesker, som led av slike sykdommer, gjerne marginalisert, eller demonisert, eller i verste fall sanksjonert. Heldigvis er vi kommet lengre i dag. Men vi er sannsynligvis ikke kommet langt nok. Fortsatt er det slik at mentale skavanker tenderer til å havne i krimstatistikken i stedet for helse-statistikken, der det hører hjemme.

Selvsagt er det slik at psykologer er en del av samfunnet, og som alle andre vil de, i større eller mindre grad, preges av de fordommer og mentale sperrer som preger resten av samfunnet. Dermed handler psykologenes inntreden i samfunnet også om den risikoen at deres profesjon kan fungere som et redskap til å forsterke slike fordommer.

Et av psykologiens viktigste samfunnsoppgaver er å motvirke slike fordommer, og ikke minst forske og utvikle metoder som gjør oss alle resistente mot dette.

Samfunnets behov for psykologens tjenester har vært økende de siste årene. Psykologi har avgrensingspunkter opp mot mange områder: kultur, sosiologi, filosofi, biologi, nevrologi, pedagogikk, legevitenskap religion, kriminologi. Etter hvert kan psykologer bli etterspurt, både av reklamebransje, informasjons-bransjen, politikk, journalistikk, organisasjon, ledelse osv.

Det å forstå og kunne påvirke menneskesinnet er en kompetanse som står sentralt i mesteparten av det vi foretar oss. Da er det vesentlig å ta inn over seg at dette slår rett inn på etikkens område.

Derfor er det vesentlig at alle psykologer har solid utdannelse innenfor filosofi og særlig etikk. Det etiske må bli en sentral del av psykologens fagfelt. Da gjelder det både i forhold til terapi, utredninger og, ikke minst som en viktig stemme i samfunnet, på vegne av mennesker som sliter mentalt.
Filosofi er også vesentlig i forhold til evne til å utvikle meta-perspektiv på eget fag og de roller som spilles. Da handler det nettopp at psykologisk kompetanse innvilger definisjonsmakt i det sosiale universet. Husk at det å kunne uttale seg med autoritet om andres indre sinn, i høy grad skaper risiko for sosial definering, og initiering av selvforsterkende prosesser som ender opp i selvoppfyllende profetier. I det sosiale spill vil det alltid være en kamp om definisjonsmakten. Her er religioner og ideologier, sentrale. I dette spillet blir psykologien et tveegget sverd. Den kan avdempe dette ved å innføre analyse og forståelse. Men den kan også gjøre det motsatte, ved å sette sammen spekulative psykologiske teorier til lukkede forklaringsmodeller. Da vil pyskologien kunne bli et mektig redskap for faglig eller vitenskapelig legitimering av opportun sosial definisjonsmakt.
Et godt eksempel på dette finner vi i saken om Thomas Quick. Her hadde psykologien en sentral rolle i det drama som utspilte seg. Ved hjelp av teorier om dissosiasjon, fortrengte minner, og psykiske forsvarsmekanismer, var det mulig å få Thomas Quick til å erkjenne drap han ikke hadde begått, hvorfor han fornektet dem, hvorfor han ikke husket dem, og årsaken til hele problemet, som var overgrep i barndommen, som han heller ikke husket, og som ingen andre heller husket.

Sett utenfra er jo det kollektive selvbedraget i dette åpenbart. Men, nettopp med psykologien som legitimering av det hele, kunne et helt samfunn la seg bedra til det absurde. Det er kun religion som kan utrette mer sosial skade enn dette.

De av oss som fikk med seg litt av rettsaken mot Anders Bering Breivik, kunne neppe unngå at den psykologiske fag-ekspertisen på mange måter kunne minne om en fisk på land. Det var et kaos av diagnoser, spekulasjoner og uenighet.

Det er opplagt at psykologien her fremstod som inkompatibel med det juridiske. Vi fikk også forklart at dette kommer av psykologien er et fag, hvis diagnoser handler om å kartlegge tilstander med hensyn på å komme opp med adekvat behandling. Dette passer dårlig med jussens mer dikotomiske begrep om f.eks. tilregnelighet. Like fullt så ser vi i dag at det blir stadig mer etterspørsel etter psykologisk fagekspertise i rettsprosesser.

Det modne samfunn tar konsekvensen av det, og splitter disiplinen opp i to deler. Det ene er behov knyttet opp mot behandling av pasienter, altså terapi. Det andre er utredinger opp mot samfunnets behov. Da kan det både handle om utredning og kategorisering av skader. Personlighetsprofiler, både i forhold til etterforskning, og i forhold til å vurdere risiko.

Det er viktig at det å behandle og det å stille diagnoser utførers av uavhengige instanser. Dette er for å unngå sammensausing og problemstillinger av typen bukken og havresekken. Muligheten til å diagnostisere og utrede, med insitament at her skaper det oppdrag, engasjement, og karrieremuligheter, vil raskt kunne starte kulturelle branner, noe overgrepsindustrien er et godt eksempel på.

 

 

Derfor tenker jeg at det er å differensiere psykologirollen slik at man unngår uheldige rolleblandinger. Kanskje kunne man tenke seg en grunnutdanning pluss spesialisering. Grunnutdanningen må i tillegg til psykologi, også resultere i god innsikt i de avgrensende fagene som er nevnt, og kanskje flere. Så kunne man utvikle påbygninger med spesialisering, som for eksempel innenfor følgende områder:

1)   Utredning og diagnostikk opp mot psykisk patologi

2)   Utredning og diagnostikk opp mot juridiske utredninger

3)   Psykologisk terapi (de mange retninger)

4)   Psykologisk forskning og utvikling

Det er jo selvsagt ikke gitt at det er hensiktsmessig å strukturere det akkurat slik. Det jeg prøver å poengtere, er selve måten å tenke om dette på.

Psykologi er et mektig fag som går rett i strupen på det indre hos hver og en av oss. Den invaderer det private, og kler mennesket nakent. Når vi så vet hvilken kraft dette kan gi, positivt og negativt, så innser vi at det er nødvendig med ingeniørtenkning på hvordan vi kan kontrollere dette slik at vi kan få det beste ut av det, og hindre «atom» katastrofer av typen «sosial nedsmelting». Så psykologien må plasseres inn i en struktur som søker å eliminere risiko, samtidig som vi høster godene av den.

Et vesentlig moment her, er at på samme måte som man nitid monitorerer alle prosessene i et kjernekraftverk, så må psykologisk aktivitet monitoreres og evalueres. Her blir jo selvsagt en balansering mellom effektivitet og omfang. Men i stor grad skal pasienter og andre instanser ha mulighet til å gi sin evaluering. Og man bør alltid ha gående prosesser som evaluerer på lang sikt, slik at vi får god oversikt over hva som virker, hva som ikke virker, prognostiseringsevne osv. I tillegg må man etablere velfungerende frikoblede klageinstanser som har tilgang til virkemidler, til både korrigere, advare, suspendere, ja kanskje også sanksjonere. I tillegg bør individer, som rammes signifikant av psykologers feiltagelser, kunne søke om erstatning.

Sannsynligvis bør psykologi-studenter underlegges et regime hvor det filtreres på egnethet. Vi ønsker ikke å få inn personer med plagetendenser, fanatikere, dårlig menneskesyn osv. inn i posisjoner som psykologer besitter. Her bør det selvsagt være romslighet. Det er viktig at denne filtreringen fungerer rettferdig, treffsikker og ikke infiseres av det sosiale spill.

Alt dette summerer seg opp til at utøvelse av psykologi i samfunnet må være verdibasert Psykologiske teorier, og forståelsen av menneskesinnet er faktabasert. Men utøvelsen av faget kan aldri bli verdinøytralt.

Min fremstilling her, har selvsagt utgangspunkt i mitt ståsted, gitt i det modne samfunn. Jeg tenker at det er det mest allmennmenneskelige ståsted man kan ha. Samfunnets er til for alle, og menneskeverdet er begrunnet i livskvalitet, og det er ideologisk likt fordelt mellom alle.

Hva er forskjellen på en psykolog og en eksorsist?

Dette provoserende spørsmålet bør kanskje stilles oftere. Problemstillingen er allerede berørt og analysert, men nå setter jeg det på spissen.

I tidligere tider har vi hatt sjamaner, demonutdrivelser og utallige varianter av healere som har tatt seg av behovet for handtering av psykiske lidelser. Dette har fungert innenfor andre rammeverk; andre narrativ for forståelse av menneskesinnet og dets utfordringer. Det er neppe tvil om at dette har hatt sin virkning. Sannsynligvis har vi hatt et mangfold av mennesker med kunnskap, egnet for å avhjelpe, og hvor det ofte virket. Her kan ha væte en forbausende innsikt, men kledt inn i et rammeverk som tilsvarte datidens forståelseshorisonter. Det er viktig at kombinasjonen av overtro og kanskje generasjoners ervervede innsikt, ikke kan avfeies på den måten at dette ikke hadde kraft til å avhjelpe de mange utfordringer som må ha vært opp gjennom tidene. Vår hjerne er et underfundig organ. Og det narrativet, den prosessen, det ritualet som skal til for å oppleve bedring, er ofte uavhengig av realiteter. For dette aktiverer ofte det kognitive, det aktiverer tilliten, det aktiverer viljen, det aktiverer troen. Klart at det virker.

Men, samtidig vil jo alle slike fenomener alltid være svært sårbare, for svindel, for sosialt spill, for utnyttelse, for sosial definisjonsmakt, som verktøy for sosial utrenskning osv.

Når psykologien kommer på banen, så er det nye at denne har utgangspunkt i opplysningstidens akademiske og vitenskapelige tilnærming. De gamle teknikkene, representerer overtro, de er sammenvevd i religion og livssyn, og på ingen måte nøytrale. Det har ikke utgangspunkt i en mulig allmennmenneskelig forståelsesramme.

En ide om et samfunn som er til for alle, og som begynner å anse psykiske utfordringer som helseproblemer, kan ikke ha basis i noe som avhenger av den enkeltes religiøse trosforestillinger, dersom ambisjonen er å tilby tjenester på lik linke med andre helseproblemer.

Dette handler også om humanisme, særlig de etiske sidene av dette. Det gamle disiplinene var, som nevnt, vid åpne for misbruk av alle slag. Dette blir ikke en fagdisiplin før den er robust mot denne type misbruk. Dette krever både vitenskapelige og etiske barrierer. Og dette henger sammen. Sosial definisjonsmakt kan kun eksistere og florere i kraft av manglende realitetsorientering.

Alle andre forløpere for psykologien har utgangspunkt i metafysiske referanser til det overnaturlige. Dette gir som sagt fritt spillerom for omfattende misbruk i den sosiale prosessen. Psykologifaget må ha et bolverk imot dette. For som vi har sett, så er faget i sin natur av den beskaffenhet at det er en større utfordring å forankre dette vitenskapelig, enn for de fleste andre fag. Dette handler både om etiske begrensinger, men ikke minst om langt mer omfattende epistemologiske utfordringer.

Dette gjør faget mer utsatt, mer sårbart for misbruk enn andre helsefag. Dermed stiller det større krav til høy bevissthet om denne utfordringen. Derfor bør dette være en del av utdannelsen, og en del av den kontinuerlige prosessen for å røkte faget slik at det ikke forfaller. Den vitenskapelige fanen må holdes svært høyt, og den etiske fanen må holdes like høyt.

Vi som er lekfolk, vi som er samfunn må kunne se den klare forskjellen. Dette er et ansvar som ikke blir borte. Glipper man her, kan kulturen fort skli ut. Og før man vet ordet av det, er det bare å melde psykologien ut av akademia og etablere seg som trossamfunn.

Jeg har dessverre det inntrykket at noen psykologiske miljøer i dag faktisk allerede er der. Og det er høst urovekkende.

Hva med den store jungelen av psykologiske teorier?

Kanskje, mangler man, i samfunnet, en generell meta-teori om konstruksjoner av psykologiske teorier, deres vitenskapelige forankring, anvendelsesområde og virkninger. Vi har en jungel av teorier, og utallige psykologiske retninger som beveger seg langs linjene på slike teorier. Foreløpig har vi ikke virkemidler til å realitetsorientere psykologiske teorier i samme grad som vitenskapelige teorier om den fysiske verden. Det er jo noe som kan endre seg. Uansett må jungelen av teorier valideres og evalueres. Om vi ser det utenfra, så oppdager vi at mange teorier er svært omstridt, at her finnes sekteriske tendenser innenfor psykologien. Alt dette forteller oss at vi er på usolid grunn.

Det legger veien åpen for vilkårlighet, som slår ut både i forvaltning og behandling.

Vi må skille mellom:

1)   Utredning/Diagnostisering
Denne videoen forteller i alle fall nok til at diagnostisering av psykologiske lidelser er svært komplisert. Som systemutvikler aner det meg at behovet for kobling mot behandlingsrettigheter er alt for styrende i forhold til de sorteringer som er gjort. Jeg tenker at det kan være slik at en rekke sykelige tilstander i våre sinn har et forholdsvis begrenset repertoar av manifesterende symptomer. Det betyr i klartekst at det kan være et utall årsaker til at noen blir deprimerte, får angst, blir utagerende, voldelige osv. Derfor tenker jeg at det hadde vært en fordel å, i første omgang, frikoble diagnostiseringer fra de mange kryssende behov, fra ulike instanser i samfunnet. I stedet kunne man utviklet verktøy som utreder eller kartlegger pasienten, på bred basis og gir poenger (ala IQ) på en rekke tilstander. Det er helt vesentlig å utvikle tester for dette, slik at man, i mindre grad, blir avhengig av faglig skjønn, som jo alltid vil ha en vilkårlighet ved seg.
Forskning og teorier på dette området bør i størst mulig grad konsentrere seg om det målbare og kvantifiserbare.
Psykologiske teorier kan påvirke dette. Det er vesentlig å ha et kritisk blikk på teoriene. Teorier som skaper lukkede forklaringsmodeller, må utelukkes. Det samme gjelder teorier som er omstridt på et høyt nivå, altså teorier som ikke har en bred konsensus. Kanskje bør samfunnet ha jevnlige gjennomganger av teorier, hvor teorier sertifiseres til bruk for utreding og diagnostisering. Jeg tenker at dette regimet bør være spesielt strengt på dette området. Vi vet at teorier ofte kan handle om mote og kulturelle strømninger. Denne type koblinger viser det subjektive elementet i dette. I forhold til diagnostisering og utreding må vi unngå for mye av dette, fordi det skaper vilkårlighet og åpner for sosialt spill.
Når det er sagt, så tenker jeg at bredden på kartleggingen bør utvides kraftig. Individets mentale prosess står i en vekselvirkning med omgivelsene, og med et livsforløp. Dette bør også inn i kartleggingen, selvsagt i begrenset omfang. Men det er nok en klar fordel å hente inn nærstående som også ser personen utenfra, for å se deres perspektiv. Det ideelle er selvsagt en så bred utredning som mulig. Men det ender nok alltid opp i et ressursspørsmål. Kanskje kunne man se på utredningen, som en slags «blodprøve», hvor man starter bredt, men dog med begrensinger ut fra symptomer, eller et grunnoppsett, hvor man kan bestille ekstrafordypninger på relevante områder.
Resultatet av dette vil altså komme i form av en rekke tester som forhåpentligvis ender opp med en rekke kvantifiseringer og kvalitative observasjoner.
Det er ikke til å unngå at denne kartleggingsprosessen har høy risiko for å redusere pasienten til «et kasus». Altså den medmenneskelige siden av det har en tendens til å bli borte. Dette er en vesentlig grunn at samme instans, som utreder, ikke skal behandle pasienten.
Så til diagnosen: Og da tenker jeg prosessen med å komme frem til mulige behandlingsalternativ.
Den starter «på ryggen» av denne mer objektive utredingen. Her kan man utvikle verktøy for gjenkjenning av mønstre og profiler, og derigjennom komme opp med et knippe av mulige adekvate tilnærmingsformer for behandling. Men her er det vesentlig med åpenhet for en sirkelbevegelse. Dersom man gjennom behandlingsprosessen avdekker forhold som bør utredes nærmere, så kan pasienten sendes tilbake til mer utreding, eventuelt endring av diagnostisering.
Diagnostisering bør, som sagt, aldri foretas av behandlende instans. I tillegg til den grunnen som allerede er nevnt, nemlig at pasienten, i en utredningsfase, fort kan reduseres til et kasus, så handler dette også om å unngå bukken og havresekken. Det skaper en barriere mot å tilpasse diagnosen slik at det tjener profitt eller karriereformål. I tillegg vil jo dette alltid sikre at det er flere personer involvert i denne bedømmelsen. I Det Modne Samfunn, nevnes sosiale brannmurer som et ytterligere virkemiddel for å forhindre korrupte koblinger i slike prosesser. Det kan være aktuelt, også på dette området.  
Et vesentlig problem med psykiske diagnoser er at dette ofte, over tid, vulgariseres og stigmatiseres av populærkulturen i samfunnet. Da er det heller ikke til å unngå at slike stigmatiseringer vil påvirke både behandlende psykologer og hele det samfunnsmaskineriet som forvalter dette. Kjennskap til denne prosessen medfører behov for at man jevnlig bytter ut belastede begreper i diagnostiseringsmanualene. En tilnærming kan være at samfunnet konstant monitorerer vulgariserings-tendensene og flagger når stigmatiseringer kommer for langt. En vesentlig del av det å motvirke denne tendensen er at samfunnet oppfyller sin plikt til å minimalisere forekomsten av dårlig menneskesyn i samfunnet. Psykologenes plikter å gjennomføre prosesser for bevisstgjøring slik at man klarer å stå imot å påvirkes av slike tendenser.
Dette henger selvsagt også nøye sammen med at det oppfattes som et problem å meddele pasienten diagnosen. Det er jo naturlig at det er behandler som gjør dette.

2)   Behandling
Kravet til anvendelse av psykologiske teorier i behandling, evalueres på bakgrunn av effekt. Her er det vesentlig at effekten måles, ikke bare på pasienten, men også på omgivelsene. Dersom en pasient blir frisk av å fremdyrke raseri mot andre i omgivelsene, kan nok kanskje det fungere effektivt for pasienten, men vi får en lei sosial bivirkning, som jo kan slå dramatisk ut i samfunnet. Husk at det å behandle en pasient for mentale lidelser, ikke kan sammenlignes med f.eks. å helbrede et sår på foten. Mentale lidelser står alltid i vekselvirkning med omgivelsene. Pasienten har et liv, og det livet skal leves, for det meste i det sosiale univers. Behandlinger som fremdyrker negative relasjonelle emosjoner, som sinne, hat, forakt eller en sort-hvit oppdeling av verden, risikerer å starte sosiale branner som, riktignok kan gi psykologene mer å gjøre, men som definitivt undergraver samfunnsoppdraget.
I forhold til psykiske lidelser, så er det nærliggende å sammenligne det med software-problemer i en datamaskin. Men selvsagt kan det være slik at også fysiske tilstander kan ligge i bunnen og være en del av årsaks-komplekset til psykiske problemer.
Uansett så tenker jeg at, når symptomer avdempes som følge av behandling, så handler det ofte at den kognitive prosessen og den sosiale relasjonen med psykologen, har veldig mye å si, uansett hvilken teoretisk tilnærming psykologien måtte ha. Mangel på kvalitets-relasjoner er sannsynligvis omfattende i vår del av verden. Hva er en kvalitets-relasjon? Det er først og fremst en symmetrisk relasjon, av likeverd og gjensidig aksept. Pasienten, og psykologen teamer opp i en felles innsats for å bekjempe lidelsen. Pasienten er ekspert på sitt eget liv, psykologen er ekspert på mentale prosesser. Begge kobler dette sammen på en meningsfylt måte. Man skaper en narrativ, man kler problemet i en språkdrakt og strukturer som gir fornuften håndtak til å dra dette opp og sortere det ut gjennom bevisst refleksjon. Den psykologiske teorien fungerer da bare som en katalysator for å skape slike hensiktsmessige strukturer.
Relasjonen består i at man er felles og likeverdig i utvikling av en slik narrativ. Man har begge en arena å boltre seg på, man samspiller, man blir synlig for hverandre, og pasienten forlater aldri førersetet i forvaltningen av eget liv. Dette signaliserer pasientens egenverdi, noe som jeg tenker er basis for å kunne utvikle en god selvfølelse. Mennesket er først og fremst et sosialt vesen. Den helbredende virkningen ligger ofte i denne sosiale relasjonen. Men det forutsetter autonomi i utvikling av positiv sosial identitet. Denne kan ikke defineres av psykologen. Konstellasjoner av psykologiske teorier, som gjør det mulig for psykologen å definere pasienten sosialt, må anses som svært tvilsomme. Her bør det sannsynligvis trekkes noen grenser.
Det er også psykologens ansvar at den narrativ som utvikles, ikke er skadelig for omgivelsene. Her bør det nok også trekkes grenser for anvendelse av spekulative psykologiske teorier, som åpner for slike muligheter.

3)   Utreding til andre formål enn behandling
Andre formål kan handle om personlig egnethet til utøvelse av forskjellige yrker, pedagogikk, utdannelse, politietterforskning, vurdering av risiko, juridiske utredninger osv. Slike utredinger kan nok starte med den samme type kartlegging som er nevnt i pkt.1, men at når dette skal sorteres og evalueres, så kan det være aktuelt mer et begrepsapparat som i større grad er tilpasset det enkelte saksområde. Da sier det seg selv at dette krever spesialkompetanse for hvert enkelt område. Man må også akseptere at slike sett av begreper innenfor hvert enkelt område sjelden blir kompatible med hverandre. Man kan nok drømme om en så høy grad av objektivitet. Men med dagens erkjennelsesmessige begrensinger så er nok ikke dette mulig på lang tid.
Da har man altså en frihet til å utvikle adekvate teorier som tilpasses hvert enkelt saksområde. Slike teorier kan nok bygge på eksisterende psykologiske teorier og tilpasses det enkelte område, men man kan også tenke seg at man går inn og utvikler egne teorier.
For eksempel piloter. Vi vet i dag at dårlig samarbeid mellom piloter har ført til svært mange dødsulykker med fly. Vi vet også at sosial rangering er hovedproblemet. Kapteinen er arrogant, og andre-flygeren tør ikke å motsi ham. Her har vi altså et spesifikt yrke, hvor det må utvikles tester, både i forhold til arroganse og til autoritetsfrykt. Og disse kan sannsynligvis brytes ned i en rekke forhold i vår psyke. Det må utvikle kvantifiserbare tester som måler dette med presisjon. Og da har vi kun vært innom et yrke. Det sier seg selv at her er det duket for utallige spesialområder.
De mest sensitive områdene er nok innenfor jus, kriminalitet og egnethet i forhold til omsorg for barn. Dette er områder som selv i dag er svært sårbare for manipulering, lukkede forklaringsmodeller, partiskhet, vilkårlighet og ikke minst ukritisk anvendelse av spekulative psykologiske teorier.
Også her må samfunnet inn og evaluere, på vitenskapelighet, på treffsikkerhet, forutsigbarhet osv. Uegnede teorier må sorteres ut. Allerede i dag har rettsapparatet i den vestlige verden mer eller mindre sluttet å anvende informasjon som er kommet frem i terapi, i form av såkalt gjenskaping av fortrengte minner. Dette er fordi forskning viser at slike fortrenginger sjelden skjer, og at det er fullt mulig å indusere minner som pasienten blir overbevisst om, er sanne.
Men det virker som om prosessen med å evaluere de forskjellige teorier, er vilkårlig. I det modne samfunn vil slike evalueringer foregå systematisk og kontinuerlig.

Å være sakkyndig

Å være sakkyndig psykolog stiller helt andre krav i forhold til det å være behandler. Her må ikke kortene blandes. Som regel handler dette om konfliktområder hvor mye står på spill. Det kan handle om skole, juss, kriminalitet, barnevern osv. Da er det noen viktige egenskaper som må være på plass:

1)   Nøytralitet
En sakkyndig skal alltid unngå å ta stilling til konfliktspørsmål, men heller konsentrere seg om å få frem faktaopplysninger, sannsynligheter, risiko, prognoser osv. I prinsippet fungerer sakkyndig som premissleverandør. Da er det greit å kjenne til beslutningsteori, og vite at sakkyndiges oppgave handler om den virkelighetsoppfatning beslutningstakere skal basere seg på.
Utover dette kan selvsagt sakkyndige bidra med forslag til mulige alternativer, altså øke det mentale handlingsrommet i saken.

2)   Et godt etisk fundament
Det har vi vært inne på før, og kommer også inn på dette som eget tema.

3)   Høy kompetanse på sosiale prosesser som inneholder innslag av manipulasjon, retorisk ubalanse eller sosialt spill generelt.
En sakkyndig bør vite at det alltid vil oppstå mini-myter i en sak. Det er viktig at man unngår å svelge alt man hører og leser rått. Dersom historiene, man får seg forelagt, er relevante på den måten at de er med å påvirke sakens utfall, må de kvalitetssikres. Det gjøres ved å innhente alle involverte parters versjon, undersøke verifiseringsmuligheter. I den grad de ikke finnes, og ord står mot ord, bør de ikke vektlegges. Her bør man også vurdere informasjonsmessig avstand. Hvor lang tid, og hvor mange menneskelige ledd har dette passert før det kommer til meg. For mange ledd, for lang tid, for store avvik i fremstillingen, gir grunn til å avskrive det hele som en mini-myte. Men, det kan selvsagt ligge informasjon i mønstre av slike mini-myter. Er det for eksempel slik at en av partene står for beskyldingene, og stadig kommer opp med nye anklager, mens den andre parten hele tiden befinner seg i en forsvarsposisjon, så må jo dette kunne fortelle noe om partene. Kanskje kan det si noe om personlighet, retorisk gjennomslagskraft, og maktforhold.
En sakkyndig bør ha evne til å avlese sin egen biologiske programmering, sette ord på den, og ha perspektiv på den. Er det involverte i saken man liker svært godt? Er det andre man misliker? Utløses det begjær om å dominere eller plage? Hva sier den opportunistiske radaren? Dersom man merker slike tendenser i seg selv, så bør det anses som et rødt lys på radaren. Refleksjonen er: Dersom jeg opplever det slik, er det sannsynlig at det gjør også andre aktører i saken. De man ikke liker, eller opplever uvilje mot, er sannsynligvis retorisk underlegen. Og motsatt, har man identifisert den parten som sitter med det retoriske overtaket. Når slike ubalanser er identifisert, er det selvsagt en utfordring å riste seg ut av denne naturlige biologiske programmeringen, og søke å opprettholde nøytralitetsidealet. Her må det utvikles teknikker som setter fagpersonen i stand til akkurat dette. Uansett hva det er så innebærer det en bevegelse fra det intuitive system 1 til det mer anstrengende system 2. Man må ta kontroll over autopiloten og tenke selv.
Det er vesentlig å kjenne til sosiale prosessers kaotiske natur, butterflyeffekten og hvordan slike ubalanser kan utvikle seg til å determinere sakens utfall. Da er det ikke fag som avgjør saken, men biologi. Det er steinaldermennesket som har tatt over. I et sivilisert samfunn må slike tendenser overvinnes. Rettferdighetens ideal er å behandle mennesker likeverdig. Det er jo ofte umulig, når vi har å gjøre med interessekonflikter og høye konfliktnivåer. Men man kan i alle fall bestrebe seg på høyest mulig grad av rasjonalitet. Da handler det om åpne, transparente målsettinger, og at men er mest mulig realitetsorientert i den virkelighetsoppfatning som ender opp med å bli grunnlag for den beslutningens som tas. Det er nettopp her, det er høy risiko for å gå i felle. For virkelighetsoppfatningen i det sosiale univers er, i høy grad, definerbar. Og det er som oftest den parten med det sterkeste retoriske overtaket som får definisjonsmakten. Her spiller dessverre ikke biologien på lag med rettsstatens idealer. Det skal mye kognitivt arbeid til for å motstå villdyret i oss. Men når man opptrer på statens vegne, så er det et krav, i det modne samfunn, at man kjenner til disse mekanismene. Særlig bør psykologer kjenne til dem, motvirke dem i seg selv og advare oppdragsgiver mot det samme.

4)   Evne til meta-perspektiv (unngå å bli sugd inn i saken)
Det velkjente Stanford fengsels-eksperimentet lærte oss mange ting. Men det som er interessant å merke seg her, er at forskningslederen, som også spilte rollen som fengselsdirektør, ble så sugd inn i spillet at han måtte fortelles av en kvinnelig med-forsker (som senere ble hans kone), at eksperimentet var gått av hengslene og måtte stanses.
Dette er sannsynligvis en viktig effekt av alt sosialt spill. Hvis man ikke er på vakt, vet man ikke av det før man er sugd inn i spillet. Det å bli sugd inn i spillet medfører tap av perspektiv og meta-kognisjon. Men slutter med andre ord å bruke fornuften, og går heller på intuisjon. I denne tilstanden er man slave av egen emosjonell programmering. Da er det steinaldermennesket som har overtatt, og igjen: dette er inkompatibelt med all vår oppfattelse av rettferdighet, likeverd og det modne siviliserte samfunn.

5)   Unngå å bli sosialt investert, alternativt gjenkjenne den i seg selv og trekke seg fra oppdraget dersom noe slikt erkjennes

6)   Høy sosial viljestyrke og selvstendighet
Vilje og evne til å motsi en gruppe, være kritisk og faglig, der gruppen tar av i sin egen dynamikk. Selv små grupper har kraftige mekanismer for suggesjon og fenomener som tenkesurfing og alliansesignalisering. Alt dette er sosiale mekanismer som sveiser gruppen sammen og som derfor representerer en dyp fristelse til å tune seg inn på. Det er hverken sosialt sexy eller tiltalende å kaste kalt vann på gruppens felles-narrativ. Man øker egen nerdefaktor og man provoserer. Da er det viktig at sakkyndig har den styrke og karakter som skal til, og det må ikke eksistere maktforhold i gruppen som interfererer med sakkyndiges uavhengighet. Da tenker jeg at det å imøtegå gruppen ikke skal kunne medføre at noen i gruppen kan sørge for at sakkyndiges karrieremuligheter trues.

Så langt jeg kan se kan man ha to strategier for å unngå å tape nøytralitet, og unngå å bli manipulert:

1)   Skjerming: Den sakkyndige blir i størst mulig grad skjermet fra selve spillet og aktørene i saken, om nå det enn gjelder justis, barnevern, politietterforskning osv. Det er forskjell på «need to know» og «nice to know». De psykologisk sakkyndige skal kun kjenne det minimum av saksinformasjon som er nødvendig for å kunne gjøre en profesjonell vurdering. Poenget er å unngå at saksskapte fortolkningsskjema skal flyte rundt på tvers av instanser for så å forurense fortolkningen av de data som observeres.

2)   Mental vaksinering:
Den sakkyndige er godt skolert, kjenner disse mekanismene godt, og står kanskje i forbindelse med et kollegium, eller har en mentor som ikke kjenner aktørene i saken, og som har som oppgave å korrigere dersom det avdekkes at den sakkyndige begynner å ta farge av spillet.

Sannsynligvis er strategi nr. 2 den beste. For den gir den sakkyndige mulighet til å snakke med partene. Samtidig kan man operere med såkalte sosiale brannmurer opp mot de offentlige aktørene i saken. Man unngår da å overta forurensede fortolkningsskjema, og man unngår uheldige lojalitetsbånd mellom de offentlige aktørene. Dette siste poenget er vesentlig. Den sakkyndige må på ingen måte stå i noe avhengighetsforhold til noen av de andre aktørene. Det betyr i klartekst at ingen av de andre aktørene i saken skal kunne ha noen påvirkning på utnevnelsen. Man må altså innrette dette slik at, når det er behov for en sakkyndig, så går dette gjennom en uavhengig instans, som har nettopp dette som formål, nemlig å frikoble slike utnevnelser fra involverte aktører, slik at man unngår sortering på resultat.

Et ledd i en slik prosess kunne vært å innføre kilderevisjon, slik at det forelagte materialet i saken, blir fremstilt mest mulig som beskrivelser og observasjoner, og i mindre grad som fortolkninger. Nå er jo dette egentlig svært vanskelig. Det er umulig å beskrive noe uten å benytte seg av fortolkninger. Dessuten florerer selvsagt bekreftelsesfellen i alle slike saker, slik at observatører blir selektive i det utvalget av observasjoner de videreformidler. Intervju med informasjonsformidlerne, og kartlegging av fortolkningsskjema og graden av åpenhet i forhold til dette. Alt dette vil uansett alltid påvirke det materialet man får seg forelagt. Det er tenkt at kilderevisjon skal utgjøre en fagekspertise som er i stand til å avdekke og påpeke slike forhold. Det gjør at kilderevisjon kan være et verktøy for å opprettholde faglig nøytralitet i saken.

 

Psykologers makt og innflytelse i samfunnet

Psykologene har fått så mye makt over vår kultur at noen må rope varsko, hevder psykolog og filosof Ole Jacob Madsen til verdibørsen 9.mai 2017.

Jeg tenker at dette ikke er noe nytt. Jeg ser minst to farer ved psykologenes virksomhet i samfunnet:

1)   Når psykologer blir overmaktens medløpere
Det er ikke alltid lett å se forskjell på hva som er i samfunnets interesse og hva som er i maktens interesse. En stat kan komme ut av kontroll og utvikle seg til et maktmonster med egeninteresse totalt i motstrid med samfunnet. I så måte gjelder det for alle profesjoner, hvor den enkelte har en grunnleggende etisk holdning som sier stopp, og taler overmakten midt imot.
Men vår illusjon av glansbilde-mennesket gir oss fort en forestilling om at flertallet av oss er moralsk oppegående og motstandsdyktige når det gjelder. Slik er det selvsagt ikke. Psykologien kan (mis) brukes på mange måter. Som fag er den svært nærgående opp mot selve menneskenaturen. Det gjør at psykologi kan bli dratt inn i ideologiske og religiøse retninger. Psykologi kan også brukes til å sortere og umyndiggjøre mennesker. Den kan brukes i «normalismens» tjeneste, altså til å umyndiggjøre eller, i verste fall, støte ut og demonisere ytterkantene av mangfoldet. Man kan måle og teste, og komme opp med svært inngripende tiltak på bakgrunn av dette.
Da jeg var liten hørte jeg en historie, som jeg ikke har fått bekreftet. Det handlet om en psykolog som målte IQ og kanskje andre tester på barn som skulle begynne på skolen. På grunnlag av dette gav han fra seg en forutsigelse på hvordan barna ville gjøre det på skolen. Og det stemte flere år på rad. Ett år gjorde vedkommende en vri. Han rangerte motsatt. Poenget var at denne forutsigelsen stemte like godt. Den nærliggende forklaringen er selvsagt at elevens prestasjonsevne har nær sammenheng med lærerens forventning og holdning å gjøre. Sannsynligvis er dette overdrevet, men den underliggende lærdom er det høyst sannsynlig noe i. Lærerens holdning til eleven, vil påvirke elevens prestasjoner. Og da snakker vi ikke bare om læreren, men om alle i omgivelsene som får seg forelagt profesjonelle psykologiske vurderinger av et annet menneske. Det ligger et element av selvforsterkning i det, det blir ofte til en selvoppfyllende profeti.  Psykologiske teorier er ikke eksakt vitenskap. De kan dermed være formbare til hensiktsmessige formål. Det gjør at psykologer kan bli et yndet redskap for maktapparatet. Og måten dette kanaliserer det sosiale trykket på, vil til slutt kunne forme et menneske, som regel til det negative.
Derfor er det sannsynligvis svært viktig at psykologens taushetsplikt i noen tilfeller er absolutt. Prinsippet om «Need to know / nice to know», må praktiseres med omhu. Er teorien omstridt, er resultatet en del av en større nyansert kompleksitet? Det er slett ikke sikkert at omgivelsene har den nødvendige kompetansen til å anvende seg av dette. Resultatet kan fort bli stempling, og en agering som ødelegger individet.
Selvsagt er det slik at det sosiale spill, og maktspillet gjør det fristende å få psykologien på sin side. Her er det vesentlig at psykologen ikke blir dratt inn, som en del av dette spillet og lar seg friste til å forme resultater slik at de passer en agenda. Dette er korrupsjon. I Norge har vi et stygt eksempel på kobling mellom maktapparatet og misbruk av psykologi i Juklerød saken.

2)   Kommersialisering av psykologien
Om vi går tilbake til Ole Jacob Madsen og verdibørsen 9.mai 2017 så setter han psykologien inn i et interessant perspektiv. Psykologien har spist seg kraftig inn på religionens område, hvor prester og sjelesørgere tradisjonelt hadde et kulturelt hegemoni. Det er vesentlig å forstå at, når vi mennesker trenger «sjelelig massasje», så handler det alltid om forsøket på å konvertere våre mentale og sosiale konflikter, over inn i det kognitive, for deretter å benytte kognitive ressurser til å regulere problemet. Det som før handlet om «kjødet, synden, ånden, gud og demoner», nå handler om underbevissthet, emosjoner og en rekke mentale mekanismer.
Det er, som sagt, ikke rart at pyskologien har møtt på religiøs motstand. De to profesjonene er mer eller mindre i direkte konkurranse. Tenk over det: når tragedien virkelig slår til, så er det vel i vår tid nesten like naturlig å involvere psykologen, som det er å involvere presten.
Madsen hevder at vi har utviklet en «terapeutisk» kultur i vesten. Han spissformulerer det med at det kollektive fokuset har gått fra «frelse til helse». Herunder er alle våre mentale utfordringer og belastninger, mer et spørsmål om psykisk helse enn om tro.
Da tenker jeg at, på samme måte som religionen, både har sine gode virkninger og skadevirkninger, så gjelder dette også for psykologien. Parallellen er åpenbar. Da snakker vi makt, innflytelse, ideologi og doktriner.
Min grunnide på dette med menneskets psykiske smerter, er at mennesket er kommet i en særstilling i naturen på grunn av følgende: Vi er et sosialt dyr. Det betyr at vi har en innebygget konflikt mellom egoistiske og sosiale drivkrefter i våre sinn. Dette er vi ikke alene om, i alle fall ikke blant pattedyr. Men, men mennesket er det mest ekstremt sosiale av alle arter som baserer seg på høyere nivås kognitive funksjoner for å handtere våre sosiale evner. Av det følger det også at mennesket har utviklet kognitiv kapasitet, nærmest som en ekstremitet, sammenlignet med andre arter. Kanskje kan det sammenlignes med noen av dyrerikets mest spektakulære ornamenter, som påfuglens hale.
Vår ekstreme kognitive kapasitet forsterker denne bivirkningen. Det gir oss innsikt i at vi er dødelig, og det gir oss evnen til å forsterke våre emosjonelle tilbøyeligheter, slikt som bekymringer, frykt, men også våre sosiale tilbøyeligheter, som forakt, misunnelse, aggresjon og hat.
Men det vi har oppdaget er at den kognitive kapasiteten også er nøkkelen til å regulere dette. Her har religionene hatt et mange tusen års hegemoni, frem til de to siste århundrene. Og vi vet, som sagt at dette også har sine store skadevirkninger.
Men, i forhold til religion, så er psykologien en tradisjon i sin pure ungdom. Den er ung og uerfaren, og er kanskje nesten uten kollektiv kulturell refleksjon over sin rolle og sitt potensiale, både positivt og negativt.
Er det en trend at den vestlige kulturen tenderer til å anse omtrent alle mentale varianter og smerter som sykelige, unormale, noe som trenger behandling? En ting er sikkert. Jo mer som defineres som sykt, desto større blir behovet for psykologer og terapeuter, desto mer kommersielt interessant blir det.
Vi har altså et latent driv mot å blåse opp mentale skavanker i den hensikt å øke profesjonens, betydning, utvikle karriere eller å tjene penger.
Den andre siden av dette er at fordommene mot psykiske lidelser fortsatt lever godt i vår kultur. Det vil si at psykiske lidelser fortsatt innebærer latent risiko for sosial stempling, og misbruk, også fra offentlige forvaltningsinstitusjoner.
Dette har også sin parallell i den religiøse sfæren, hvor man, stemples som syndige og mindreverdige dersom man ikke helt klarer å følge opp alle normer og krav.
Den religiøse normalisme er i ferd med å bli erstattet av en psykologisk normalisme. Jo smalere denne normalismen er, desto større behov, og desto større makt ligger det i dette.
Summen av dette, er jo risikoen for sosiale utrenskningsprosesser, som i tidligere tider ble handtert av profeter og prester i koalisjon med overmakten, men som nå blir handtert av professorer, psykiatere og psykologer i koalisjon med overmakten.
Nå er dette satt på spissen. Våre samfunn har tatt et oppgjør med religionen. I gamle dager var det religionen som kontrollerte samfunnet. I våre dager er det samfunnet som kontrollerer religionen. Selvsagt er det nyansert, men det er det store bildet, og de fleste av oss regner dette som et fremskritt.
Når et fenomen får lov til å vokse seg inn i samfunnet og spinne ut av kontroll i koalisjon med statsmakt, så skjer det fordi samfunnet er ureflektert og blind for det som skjer. Det er det jeg kaller for paleo-konstruksjon. Ingen har hatt ideen. Ingen har tenkt den ut. Ingen har planlagt den, og ingen satte den ut i livet. Det bare ble sånn, i en lang kompleks sosial prosess.
Men vi vet at sosiale prosesser kan styres. Men det krever bevissthet om fenomenet. Så er kanskje dette løsningen for psykologiens plass i samfunnet. Behovet for fagfeltet er åpenbart. Dette er et langt fremskritt i forhold til religion. Men, man må kanskje bli bevisst, at her også finnes store fallgruver. For psykologiens presteskap, psykiatere og psykologer er også mennesker. Foreløpig er dette ingen eksakt vitenskap. Da er det lett å henfalle til doktriner. Det er lett å bli dratt inn i det sosiale spill i samfunnet, i de machiavelliske renkespill, og psykologer er vel like påvirkelige i forhold til fordommer og mote-trender, ja til og med samfunns-panikker, som alle andre.
Derfor bør det tenkes høyt om dette. Det bør settes ord på det, og det bør være på det modne samfunns dagsorden. Hvordan kan man innrette psykologiens funksjon i det modne samfunn, slik at misbruk og skadevirkninger minimaliseres, samtidig som vi får optimal nytte?
Det er åpenbart at vi må ha en viss form for frikobling her, slik at den makten som til enhver tid rår, aldri skal ha muligheten til å forme eller utnytte psykologien til egne formål, på utsiden av samfunnsoppdraget. Samtidig bør det være en innretting på dette slik at en eventuell kommersialisering skjer regulert, slik at det ikke vokser frem hele industrier som blåser seg selv opp, ved å blåse sine temaer ut av proporsjoner. Som tidligere nevnt: det å stille diagnose skal ikke kobles mot behandling. Det å utforme diagnoser og satsningsområder, må være styrt av samfunnsoppdraget, og aldri bli forurenset av kommersielle- eller karriere-motiv.
Og kanskje har psykologene en offentlig oppgave i å hamre løs på våre forestillinger om glansbildemennesket. Kanskje kan de bidra til livets skole, hvor gjennomsnittsmennesket innser at livet aldri blir uten motbakker og humper, at vi er sårbare og full av mentalt mangfold, på godt og ondt, at misnøye, tap, fortvilelse og elendighet er den del av det vi får med oss på denne livsveien, at nullvisjoner er illusjoner, og at det finnes et godt nok. Så vil det alltid være de av oss som kommer utenfor det handterbare. Da har vi et alternativ til presten, det er en psykolog å snakke med.

Sosial folkehelse

I nær fremtid vil samfunnet forvente at psykologer har kompetanse på forebyggende tiltak som bedrer den psykiske helsen i befolkningen som et hele – ikke bare hos enkeltindivider. Særlig gjelder dette kommunepsykologer og spesialister i samfunnspsykologi her)

 

Psykologi og etikk

Det burde kanskje være overflødig å si at en psykolog som er sint på deg, forakter deg, er redd deg eller har fordommer mot deg, nødvendigvis må slite i forhold til å kunne gi deg en god behandling. Det er vel tenkbart at en kirurg som hater deg, likevel ville klare å gjennomføre operasjonen på en noenlunde profesjonell måte, selv om det nok også kan være risikabelt.

For en psykolog er dette langt verre. For, som jeg allerede har vært inne på, så vil neppe noen form for behandling, kunne fungere uten at psykologen utvikler en likeverdig relasjon til pasienten. Jeg tenker at dette gjør at psykologens etiske grunnsyn på mennesker generelt, vil prege vedkommende egnethet i forhold til å drive med psykologisk behandling.

Og det er ikke hvilket som helst etisk grunnsyn vi snakker om. Det er det spesifikke grunnsynet som ikke kompromitterer individets egenverdi, uansett omstendighet.

Men man kan jo motsi det på den måten at en psykolog som opererer under et Nazistisk raseregime, jo ville kunne fungere utmerket i forhold til hvite mennesker av den ariske rase.

Vel, da kommer det inn igjen, dette med samfunn og helhet. Hvor lett er det ikke å utvikle og anvende psykologiske teorier som relaterer alle lidelser til jøders aktiviteter i samfunnet. Hvor lett er det da ikke at behandlingen består i å projisere all ondskap på jøder? Ved å dyrke frem hatet, og søke å realisere det helbredes pasienten gjennom sin tilfredstillelse av destruksjon av den jødiske rase.

Det er ikke utenkelig at ikke en slik behandling ville fungert utmerket, og bekreftet teoriens fortreffelighet. Men vi innser raskt at om en slik behandling har effekt, så gjør den ikke annet enn å flytte eller transformere problemet over til noe som kanskje er mye verre.

Alt dette knytter psykologien nært opp mot etikken og etisk grunnsyn, også på samfunnsplan. Og det er et dilemma fordi egnethet til psykolog, i langt sterkere grad også vil påvirkes av etisk grunnsyn og dermed også livssyn.

Da er vi faktisk i den situasjon at psykologens livssyn kan påvirke egnethet i forhold til å kunne behandle pasienter. Det behøver ikke nødvendigvis være slik, for dette har også med evne til profesjonalitet å gjøre. Men det er opplagt at et livssyn som åpner for dårlig menneskesyn, har innslag av hat-ideologier, eller andre uheldige sorteringer av menneskeverd, bør plassere vedkommende på radaren. For hva skjer når psykologen møter en pasient av det slaget, hans livssyn har et negativt forhold til?
Empatisk etikk, har et menneskeverd som er robust og absolutt resistens mot ideologisk forvitring av menneskeverdet. Her går livssynet hånd i hånd med det menneskesyn som en profesjonell psykolog bør ha, for å kunne gjøre en god jobb med pasienten.

 

Åpenhet og det å teame opp med pasienten

Fordommer mot mentale lidelser og mentale skavanker utgjør alltid en risiko for at psykologen du møter vil betrakte deg som et kasus, og ikke som et medmenneske. Det er en fristelse. Psykologien betrakter menneskesinnet med utgangspunkt i faglige teorier. Da handler det selvsagt også om forsøket på å diagnostisere individet inn i handterbare kategorier. Konflikten oppstår fordi vi mennesker ikke opplever oss selv som kasus, men som individer, med egen identitet, og som står i sosiale prosesser med tilhørende sjeleliv. Da kan det oppleves nedverdigende å bli redusert til et kasus.

Nå er det alltid slik at relasjoner er å betrakte som en kaotisk prosess av gjensidig vekselvirkning mellom partene. Det betyr også at, måten prosessen starter på, vil ha avgjørende betydning for hvordan den utvikler seg. Og måten den starter på vil, i tillegg til førsteinntrykk, kunne påvirkes av fordommer og stereotyper. I en slik prosess vil både pasient og psykolog påvirke hverandre gjensidig.

Det er opplagt at det er psykologen som har det største ansvaret for at denne initieringen en kommer i gang på en slik måte at dette utvikler seg i en positiv retning. Det forutsetter:

1)   Oppgjør med relevante fordommer og stereotyper i forkant av møtet.

2)   Et ubetinget positivt menneskesyn

3)   At psykologen har en gjennomgående menneskepositiv grunnholdning

4)   Åpenhet, nysgjerrighet, genuin interesse og vilje til å forstå

5)   Avdemping av fordømmelse eller forakt

Alt dette har svært mye med etikk å gjøre. For menneskeverdet ligger i bunnen av alt dette. Det vil alltid være en faglig fristelse å objektivisere. Man faller for fristelsen til å fortolke signalstrømmer fra et kasus, i stedet for å ha en dialog med subjektet som er der inne. Jeg regner med at de fleste psykologer anerkjenner at selvfølelse er en nøkkelfaktor for mental sunnhet. Man kan ikke ha selvfølelse uten evne til å verdsette seg selv. Det er nok interessant hvor langt det elendige menneske er villig til å gå i selvforakt. «Du hevder direkte eller indirekte at jeg er et elendig menneske. Jeg går langt i å bekrefte dette, i ord og handlinger». Hvorfor er det slik? Mye av dette handler om hvor langt individet er villig til å gå i å ha et fellesskap, en relasjon med andre mennesker. «Du og jeg er enige om noe, da setter du forhåpentligvis litt pris på meg». Dette er selvsagt et paradoks, at i kampen å øke egen verdifullhet, så snakker man ned sin egen verdifullhet.

Normalisme kontra mangfold

Det å være et individ er å være unik. Det å være unik er å være forskjellig fra alle andre. Det å være menneske er å være feilbarlig. Det er å ha gode sider, men også svakheter og sårbarheter i livet. Kanskje er en av velstandssamfunnets ulemper at perfeksjonistiske tendenser får stadig større gjennomslag. Normdannelsen som følger dette, kaller jeg for normalisme. Normalismens motsetning er mangfoldet, som samfunnet er så avhengig av for å kunne opprettholde og utvikle sin innovasjonskapital. Variantene på normalkurvens ytterflanker bærer innovasjonens kostnader.
Og selvsagt er det slik at når dette skaper helse-problemer for individet, så er det å betegne som et helseproblem. Helseproblemer skal utløse nødvendig støtte fra samfunnet, men samtidig må dette gjøres på en måte som bevarer individets verdighet. Hva betyr det? Se her.
Når det dukker opp mennesker som har utviklet problemer de trenger hjelp til, så tenker jeg at den mest verdige måten å gjøre det på er å sørge for at individet alltid er kaptein på eget skip, at individet lærer seg å bli stolt av sin egenart, og finner måter å snu det negative til noe positivt. Man opptrer som rådgiver, premissleverandører, og i de tilfeller hvor psykologen «tar roret» så er det fordi «kapteinen ber ham om det».
Jeg tenker også at det er nærliggende for psykologer å ha en rolle i å forske på og utrede samfunnsskade som følge av for høye nivåer av perfeksjonisme og æreskultur. Jeg tenker at psykologen er de første til å detektere følgeskader av dette. Da har også psykologene en rolle å spille i forhold til å varsle om dette og bidra til å utvikle strategier som kan avdempe dette.

 

Den emosjonelle radaren

Når vi møter nye mennesker, går hjernen vår på høygir. Den er ekspert på å bedømme fremmede, nesten med lynets hastighet. I gamle dager spekulerte jeg på temaet (se her). Hoved-hypotesen er at den lynraske bedømmelsen ikke er spesielt treffsikker, men at denne så blir styrende for en mer inngående bedømmelse. Dette kan igjen ende opp med å bli styrende for hvordan relasjonen til slutt ender opp. Ifølge denne videoen så kan nok dette nyanseres. Men hovedtanken står seg den dag i dag. Hjernen gjør en lynhurtig bedømmelse. Og den blir faktisk styrende for hvordan man fortolker senere signaler. Dette er vår naturlige måte å forholde oss til andre på. Og om vi ikke har oppdaget det, så er dette funksjoner som i stor grad styres av den eldre delen av hjernen, det er språkløst og det utløser sannsynligvis emosjoner som styrer hvordan vi forholder oss. For den som er psykolog så kan dette utnyttes bevisst. Det handler om å skape et kognitivt rom for å se, observere og bli bevisst på sin egen radar. Fordi det du ser på din egen radar, er sannsynligvis det de fleste ubevisst opplever og lar seg styre av i møte med det mennesket du har med å gjøre. Med andre ord gir din emosjonelle respons nyttig informasjon om hvordan «verden møter dette mennesket». Krypdyrhjernen klassifiserer oss i fire forskjellige kategorier:

1)   Venn (En jeg er interessert i å bygge allianser med)

2)   Fiende (en jeg ikke vil ha noe med å gjøre)

3)   Mulig seksualpartner (en spennene person)

4)   Ubetydelig (Denne personen er uinteressant for meg)

Da er det viktig å reflektere over at min magefølelse ikke sier så mye om hvordan dette mennesket egentlig er, men det sier mye om hvordan det blir møtt i verden, og at jeg må bli bevisst min bias, og legge vinn på å kompensere dette kognitivt. Det er åpenbart at i en behandlingssituasjon så gir dette så stor dybdeinnsikt i klienten at det blir lett å oppdage «mennesket innenfor». Likevel er det viktig å påpeke at utvikling av relasjonen er en kaotisk prosess hvor den første bedømmelsen kan fungere som en butterflyeffekt, og at det er viktig å søke å overstyre dette så tidlig så mulig i forløpet. Den ideelle kategorien å havne i forhold til behandling er selvsagt-vennekategorien. Men den mest sannsynlige er kanskje ubetydelighets-kategorien. Jeg tenker at den beste psykologen er den som er genuint interessert i klienten som menneske. Kanskje er det slik at selv om det å vise kunstig interesse, etter hvert utvikler seg til genuin interesse.
Men dette temaet blir mest interessant i tilfeller hvor psykolog eller andre fagfolk opptrer som sakkyndige og ellers i rettssystemet hvor jeg tenker at denne primitive førstebedømmelsen kan får mer å si for sakens utfall enn vi liker å tro. Tenk på barnefordelingssaker. Det fortelles om utallige tilfeller hvor det ser ut som at retten lar seg manipulere. Tenk også over denne radaren, når du kjenner at du liker den ene av foreldrene, eller synes at alt det vedkommende sier virker seriøst og troverdig. Dersom den andre parten i tillegg gir et mer ubetydelig førsteinntrykk, da bør en rød alarmlampe blinke. Det er ikke så dumt å gjøre et overslag over partenes sosiale kapitalbase. En unnselig person vil ofte kunne få hele rettsapparatet imot seg, ene og alene fordi den sosiale gjennomslagskraften mangler, ikke på grunn av saken i seg selv. Da blir dette en vekselvirkning hvor den sosiale tyngdekraften går i favør av manipulatoren, som godt kan være narsissist, eller psykopat uten at noen oppdager det. En god fagperson burde ha bevissthet om slike mekanismer, sørge for å bevisstgjøre retten om den sosiale ubalansen i systemet, for derved å dra i retning av en mer rettferdig saklig avgjørelse.

 

Personvern

Den gamle katolske praksisen med skrifting hadde sterk tradisjon for konfidensialitet. Jeg vet ikke hvor langt det måtte gå, før presten måtte ty til varsling. Psykologien sliter jo med det samme dilemmaet. På den ene siden, er det ideelle at det skal være mulig å komme til en psykolog med alt. På den andre siden, dersom psykologen omfatter at her er det reell risiko for andres liv og helse, så må det finnes en måte å handtere dette på. Her er det vesentlig å regulere dette slik at terskelen for å måtte varsle må være høy. Da snakker vi om høy konkret risiko. Men her er det også viktig at måten samfunnet handterer dette på er moden og rasjonell. Og modenhet er da også stikkordet for utveksling av sensitiv helse-informasjon om enkeltindividet. Det betyr at psykologenes sentrale organer må sette høye krav, både til de instanser som skal motta slik informasjon og til enkeltpersoner som står for forvaltningen. Vi har alt for mange eksempler på at offentlige instanser misbruker slik informasjon, da særlig med referanse til barnevernet. Her burde psykologene sette ned foten, både fordi instansen i seg selv ikke fungerer, og fordi kravene til kompetanse på de som forvalter dette er alt for lave. I tillegg til at man skal ha behov for den spesifikke informasjonen, så kreves det også at man har avlagt en modenhetstest som viser at man ikke styres av fordommer, hat-ideologier , fanatiske religiøse forestillinger eller vulgære populærforestillinger som flyter i media.
Det modne samfunn vil ha lover som beskytter profesjonene mot tvang eller press til å inngå i uetiske partnerskap med mektige aktører i samfunnet, herunder også staten selv. Det betyr at staten eller offentlige instanser ikke har noen ubetinget tilgang til helse-informasjon om den enkelte. Jeg er nøye med å påpeke at det er helse-informasjon det er snakk om. Informasjonen er samlet inn og avgitt i den hensikt å handtere psykiske problemer.
Hva med opplysninger om kriminalitet? Her tenker jeg at psykologen ikke har noen umiddelbar plikt til å melde fra om kriminelle forhold han får vite om under behandlingen. Men her er jo selvsagt unntak. Og da gjelder det sikkerheten for andre samfunnsborgere, og i situasjoner der andre f.eks. er i ferd med å bli uskyldig dømt osv.
Vi må også påregne at psykologer kan (og vil) gjøre feilbedømninger. Noe av kvaliteten kan kanskje heves med f.eks. anonym tilgang til et nettverk med «second opinion». Uansett må det alltid påregnes en viss «kostnad» ved at psykologer bommer. Her er det viktig at man ikke roper høyt med alvorlig fordømmelse, men at man heller etablerer «havari»-kommisjoner i slike tilfeller, for å se om det finnes lærepunkter for alle innenfor faget. For sannsynligvis vil gevinsten uansett bli langt større enn kostnaden, dersom man hadde innrettet dette på en slik måte.

Bruk og misbruk av psykologiske teorier

Dersom vi setter sammen psykologiske teorier, om det ubevisste, om det fortrengte, om splitting, om dissosiasjon og om de utallige forsvarsmekanismene som individet utvikler for å vedlikeholde sine strukturer, så åpner dette for muligheten til å sosialt definere individer.

En psykolog kan med andre ord hevde at «jeg forstår deg, bedre enn du forstår deg selv».

Dette kan videreføres til at «Når du motsier min definisjon, så benekter du, fornekter eller du fortrenger realiteten. Derfor vil dine motsigelser bekrefte min hypotese. Dersom du aksepterer min hypotese, er det fordi du endelig åpner deg selv opp for de faktiske realiteter i ditt sinn. Da er dette også en bekreftelse på min hypotese».

Det er dette jeg kaller for dobbelgardert bekreftelse. Den er prinsipielt uvitenskapelig fordi teorien ikke er falsifiserbar.

Det er altså mulig, ved hjelp av psykologiske modeller å konstruere opp teorier om et annet menneskes sinn. Dersom pasienten bekrefter dette, vel da bekreftes jo teorien. Dersom pasienten ikke bekrefter det, vel da snakker vi forsvarsmekanismer. Da er det fornektelse, eller rettferdiggjørelser osv. vi snakker om. Og individet vet jo ikke dette selv, fordi alt er ubevisst.

I og med at psykologi ikke er en eksakt vitenskap, og at psykologer selv kan bli offer for egne psykiske mekanismer, så kan dette bli en svært farlig mikstur.

Relasjonen mellom psykolog og klient er ikke forskjellig fra alle relasjoner på den måten at den blir til som følge av vekselvirkinger med store innslag av kaotiske elementer i seg.

Dette er å sammenligne med kvantefysikken. Den kvantefysiske verden er så innfløkt at man påvirker den ene og alene ved å observere den. Måten man har løst dette på er ved å skrive det observerende subjekt inn i den matematiske teorien. I kvantefysisk teori inngår observatøren som en komponent i systemet som beskrives.

Psykologi er selvsagt langt unna fysikken. Men denne problemstillingen er den samme. Psykologen kan som regel aldri observere pasienten uten å påvirke. Og i en normal samtale, som jo er det psykologer som regel driver med, vil vi alltid ha en vekselvirkning som vil prege begge parter. Slike relasjoner vil alltid ha kaotiske elementer i seg og de er ofte selvforsterkende.

Mot dette vil noen hevde at psykologen kan lese kroppsspråk, som jo er signaler som pasienten avgir ufrivillig, og på den måten få en mer ufiltrert kanal inn i pasientens indre liv. Vi kan jo også anta et «psykologisk lag» i pasientens måte å snakke på, hvor pasienten sender ufrivillige signaler. Her viser forskningen at vår treffsikkerhet på dette nærmer seg ren tilfeldighet. Selv erfarne politietterforskere har høy feilprosent i slike bedømmelser. Det som er den store risikoen her, er at psykologer får en tendens til å overvurdere seg selv. Det skaper risiko for at de drar konklusjoner som er feilaktige, men installerer seg i psykologens mentale fortolkningsskjema og former den videre vekselvirkningen mellom psykolog og pasient.

Teorier om det ubevisste, om fortrengninger, om splitting og dissosiasjon med et tilhørende tykt belte av forsvarsmekanismer, kan nok alle ha noe for seg. Men den reflekterte vil fort oppdage at dette også er det jeg kaller for en lukket forklaringsmodell. Så snart psykologen her «bestemt» seg for en oppkonstruert virkelighet i pasientens sinn, så vil alt som deretter skjer, fungere som en bekreftelse på hypotesen. Vi har med andre ord en latent bekreftelsesfelle i dette.

Dersom det kun er snakk om å behandle en pasient, altså å bevege en pasient fra en uholdbar psykisk helsetilstand, til øket sunnhet, så behøver ikke dette å være direkte uetisk, så lenge man er åpen på hva man gjør og forstår at dette er konstruert. Man kan tenke seg at man kan konstruere opp en historie som omhandler både elementer fra pasientens liv, og fra forestillinger om mekanismer i pasientens sinn. Sammen utvikler man en såkalt narrativ, som fungerer for pasienten og fungerer helbredende.

Jeg tenker at de fleste psykologer kjenner til at, både årelating, helbredelse ved bønn, demonutdrivelse og trolldom, gjennom årtusener har fungert på samme måten. Og alt dette er lukkede forklaringsmodeller som fungerer selvbekreftende. Et tankekors er at fellesnevneren for alt dette er at vi aktiverer kognitive ressurser. Vi utvikler kognitive forestillinger og vi får kledt det hele inn i en språkdrakt. Og alt dette til sammen, gjør at vi skaper et kognitivt rom for våre følelser, og på et eller annet vis, skaper det et regime for også å handtere dem bedre.

Det etiske i dette er at den gode virkningen ikke kan tas som garantist for sannhetsgehalten i historien, forestillingen, eller den psykologiske modellen. Men, det som ofte skjer, er at både psykolog og pasient kan bli bergtatt av den narrativ som fungerer så fint for pasienten. Her tenker jeg at psykologen, som fagperson må være utstyrt med en rekke innsikter som vaksinerer ham mot dette. Dette er en innsikt som langsomt, men sikkert må overføres til pasienten.

Innenfor legevitenskapen hender det ikke sjelden at medisiner har alvorlige bivirkninger. Så må man kanskje ha andre medisiner for å dempe bivirkninger. Slik kan man se på behandlingen som en fler-trinns rakett. Kanskje er det ikke så forskjellig i psykologien. Kanskje er det virkningsfullt å skape en kraftig narrativ om skurker og helgener i pasientens livshistorie. Men samtidig er det lett å resonnere seg frem til at det kan bli svært sosialt problematisk å vedlikeholde slike historier i det virkelige sosiale liv, hvor monstre, demoner, onde mennesker eller glansbilder ikke eksisterer. En pasient som går ut i samfunnet med behov for å vedlikeholde slike forestillinger, vil riktig nok skape enda flere behov for slike psykologens tjenester, men i samfunnet kan dette få alvorlige konsekvenser. Det overgrepshysteriet vi så på 80-90 tallet kan ha vært delvis skapt av denne typer prosesser hvor man søker å realisere de fantasiene som berget pasienter ut av sine mentale helseproblemer.

Derfor kan en behandling ikke avsluttes før pasienten er brakt tilbake til kompatibilitet med de omgivelser vedkommende skal fungere i. Det er kanskje effektivt å behandle mennesker med dikotome forestillinger om gode og onde mennesker, og kanalisere ut en masse aggresjon på forestillinger om det onde. Men prisen er at man sender mennesket ut i samfunnet med det samme dårlige menneskesynet.

I det modne samfunn vil selvsagt man ha et ønske om å prioritere behandlinger som ikke dyrker frem monsterfantasier og hat-ideologier hos pasientene. Kanskje er det ikke nødvendig. Vi kjenner til, både fra Holocaust, Sør-Afrika og ofre for overgrep at dette med å hate og demonisere gjerningspersoner ikke nødvendigvis er den eneste helbredende veien ut av traumene. Det er kanskje individuelt. Men forskning på behandlinger som dyrker frem det gode menneskeverdet, vil absolutt være et prioritert område. Kanskje er det også slik at frem-dyrking av det gode menneskesynet kan fungere som en katalysator for utvikling av eget selvbilde i en positiv retning. Et positivt menneskesyn, vil nødvendigvis skape gode muligheter for et positivt syn på seg selv.

Psykologer er sannsynligvis de første til å forstå at menneskets indre mentale liv er svært kompleks, nyansert og at det neppe tjener noen til gode å bli tråkket ned i forakt eller skam, at menneskekulturen er på sitt beste når man dyrker frem det beste i hverandre.

Mørk psykologi

Da passer det å definere mørk psykologi, som psykologi bruk destruktivt, for å ramme individet i stedet for å hjelpe det. Kanskje kan det også kalles for vulgær psykologi.

Det er viktig at psykologer forstår hvilken makt de har, over menneskesinnet og at dette kan brukes både positivt og negativt.

Som sagt utgjør psykologiske teorier et potensiale for lukkede forklaringsmodeller. Det gjør det absolutt mulig å definere andre mennesker. Dette er sosiale definisjoner i det sosiale univers. Det betyr at slike stemplinger ofte kan være selvforsterkende, og dermed også fungere som selvoppfyllende profetier.

Da sier det seg selv at psykologer og psykologi kan utnyttes som våpen mot enkeltmennesker og grupper. Da er det særlig grunn til å være på vakt mot totalitære stater og etater. Psykologforeningen har jo sine nordisk etiske retningslinjer, som et bolverk mot dette. Det er svært viktig at man etablerer regimer for høy etisk standard blant psykologer, og at faren for å miste retten til å drive i faget, er reell dersom man bryter med dette. I vår tid og i vårt samfunn har vi tendenser til at det kan skli ut. Dette ser vi særlig i forbindelse med barnevernet og med overgrepsindustrien.

Det å utnytte psykologisk kompetanse og de muligheter den gir, til noe annet formål enn individet i seg selv, er å betegne som sosial korrupsjon.