Risikoen for at innbyggerne taper kontroll over staten

Eksempel: https://www.youtube.com/watch?v=nokFaT5vTls

Historien om Frankenstein er bare en av mange historier som handler om at mennesker skaper noe som de mister kontrollen over og som blir til et monster.  Dette er en av menneskehetens store kollektive skrekkvisjoner. Du finner den i Bibelen, med Gud som skaper Lucifer og mister kontrollen over engelen som etter hvert utvikler seg til å bli Satan. Du finner den i Odyssey 2001 hvor mennesket mister kontrollen over datamaskinen HAL, med tilhørende katastrofale konsekvenser. Du finner den i Matrix, med visjonen om mennesket som mister kontroll over maskinene. Tilsvarende finner man ganske så realistiske scenarioer over menneskeskapte virus, eller nanoteknologi osv.

I vår tid er vi redd for å miste kontrollen over kunstig intelligens. Men vi burde være minst like redd for å tape kontrollen over staten. Dette er scenarioer vi finner beskrevet som dystopier i begge romanene av George Orwell: 1984 og The Animal Farm.  

Dette handler om stater som har utviklet seg til monstre. Og dette er et høyst realistisk scenario. Det har skjedd, i gamle Sovjetunionen, i Kina, i DDR, i Nord-Korea, i Iran, Saudi-Arabia og mange flere stater. Og dette er bare i moderne tid. Min teori om maktens selvforsterkende natur tilsier at dette er noe som skjer hele tiden, dersom man ikke i selve samfunnsforfatningen bygger inn mekanismer som skal forhindre det.

I refleksjonen om massesuggesjon tar jeg til orde for å reservere monsterbetegnelsen på menneskemengder, hvor den sosiale prosessen går av hengslene og blir til en fundamental trussel mot enkeltindividet. Her passer det utmerket å anvende det på de største av slike katastrofer som mennesker hittil har gjennomlevd, nemlig når hele stater utvikler seg til terrorregimer.

Hva karakteriserer et monster? Her er min liste over egenskaper man kan se i monstre (se også her):

1)   Det vekker skrekk og frykt
Man er redd monsteret fordi det er farlig. Det er med andre ord god grunn til å frykte et monster. Det innebærer også fryktstrategier i møte med monsteret. Man vil forsøke å komme seg unna, man kaster seg ned og gjør seg ufarlig, eller man kan søke å oppføre seg på en måte som ikke vekker monstrets vrede.

2)   Det er overmåte mektig
Monstret var intet å frykte dersom det ikke hadde kapasitet til å gjøre noe. Det er det er monstrets krefter, dets tilgang på makt, dets slagferdighet og enorme nedslagsfelt, som er verdt å frykte. Uten disse kreftene er det for meg vanskelig å karakterisere noe som monster.

3)   Det er irrasjonelt og vilkårlig
Irrasjonalitet eller vilkårlighet går ut på at rasjonell kommunikasjon med monstret er en umulighet. Monstret roper og brøler, og i den grad det taler, så taler det til oss og ikke med oss.  Monstret taler maktspråk, det utstråler dominans, forlanger absolutt lydighet og underkastelse.

4)   Det er nådeløst
Monsteret har ingen annen moral enn de regler som det selv setter. Det vil si intet verdigrunnlag annet enn det som tilfeldigvis måtte være opportunt der og da. Det vil si at individet overhodet ikke kan regne med å bli innvilget noen form for egenverdi. Individet er til for monsteret, og må aldri komme i veien for det. Monstret kan tale i regler, påbud og forbud. Det forlanger lydighet, det vil si at moralen er absolutt. Kommer man i veien for monsteret er det nådeløst, ja ikke bare nådeløst, men kan oppføre seg direkte grusomt, alt etter hva maktmidlene tillater.

Gjør selv sammenligninger mellom de samfunn jeg har nevnt opp og disse karakteristikkene. Det er ikke så vanskelig å se at mange av disse elementene er det som preger autoritære og totalitære stater. Kanskje kan man si at dersom man er ureflektert på dette i begynnelsen av en statsdannelse så er sannsynligheten svært høy for at vi ender opp med et statsmonster som resultat. For vi har svært mange tilbøyeligheter i vår natur som driver i den retningen. Jeg kan nevne:

1)   Det Dominerende Mennesket

2)   Det Synlige Mennesket

3)   Det Stolte Mennesket

4)   Det Heroiske Mennesket

5)   Det Tilbedende Mennesket

6)   Det Grå Mennesket

7)   Det Sinte Mennesket

8)   Det Redde Mennesket

Flere kunne sikkert også nevnes. Men om du studerer disse refleksjonene, og legger dem sammen, hva blir da ligningens løsning annet en latent overhengende fare for å skape forskjellige fasetter av stats-monstre. For selvsagt er det ikke bare stater vi snakker om. Dette handler om mennesker organisert i forskjellige strukturer. Det kan være religioner, fagforeninger, bedrifter, statlige etater osv. Jeg nevnte denne refleksjonen for en venn av meg. Da kom han med en gang trekkende med det norske barnevernet. Og her kan jeg ikke nekte for at vi finner igjen flere av karakteristikkene over. Barnevernet har vide fullmakter, de mennesker som utfører forvaltingen har ofte vist høy grad av irrasjonalitet og vilkårlighet. Til tider har vi sett det nådeløse, og frykten for barnevernet har nådd langt utover landets grenser.

Hva vi kan lære av dette, er at krav til etisk rasjonalitet og sindighet må øke med økende makt. Jeg tenker også at for stor maktkonsentrasjon aldri er bra. Dessverre er det nok slik at størrelsen på modent rasjonelt vett er ofte omvendt proporsjonel med tilgang til makt. Dette kan man avlede direkte av menneskenaturen. Mennesket evner å organisere seg i store tall. I små grupper havner ofte noen få alfa-mennesker på toppen. I en stor organisasjon kan det være hundrevis av dem. Forskning viser at det finner sted en viss sortering hvor mennesker med sterkere psykopatiske egenskaper tenderer til å hopes opp på toppen. Tenk på hva dette gjør i forhold til risikoen for at et sunt sosialt samspill skal forvandles til et råttent sosialt spill. Tenk på hvilket sosialt klima dette skaper.

Når mennesket skal skape et samfunn er ikke dette så veldig forskjellig fra alt annet som mennesket skaper. Alle redskaper, alle maskiner og alle teknologier har gode sider, men de medfører også risiko. Man kan miste kontrollen. Og plutselig befinner det lille mennesket seg i klørne på et uregjerlig monster. Følgelig må et modent samfunn være bevisst på denne risikoen og etablerelag på lag med mekanismer som avdemper og motvirker disse tendensene.

 

Tillegg 1: Det vulgære mennesket

Hør om hvordan statsmonstrene vokste frem i Afrika etter kolonitiden.

Min bruk av begrepet «vulgær» er sannsynligvis noe på siden av det gjengse. For meg handler vulgarisering om overforenkling, og forvrenging av original tenkning og analyse, i den hensikt å bruke dette for å oppnå et vikarierende motiv. Som eksempel har jeg brukt begrepet «vulgær behaviorisme» som beskrivelse på den forenklede og forvrengte bruken av behavioristisk teori.

Vi skal nå konsentrere oss om alfa-menneskets opportunistiske bruk av hva som enn måtte finnes av tankegods med sprengkraft nok til å slå seg opp og ta kontroll over mennesker og til slutt hele samfunn.

Absolutt alle ideologier, religioner eller teorier, uansett intensjon, er sårbare for maktmenneskets misbruk i den hensikt å oppnå makt og ta kontroll. Dette er en erkjennelse jeg har hatt i mange år. Dette er noe jeg også har hatt i tankene da jeg skrev Det Modne Samfunn. Nå er jo sannsynligheten for at en slik tekst skal bli tatt alvorlig svært liten. Men likevel har jeg i noen narsissistiske glimt sett parallellen mellom meg og Karl Marx. For vi har jo begge det til felles at vi har produsert tekster i den hensikt å rekonstruere samfunnet. Jeg ser ingen grunn til å tvile på at Marx hadde en intensjon om å ville skape et bedre samfunn. En rekonstruksjon av samfunnet består av følgende:

1)   Erkjennelse av nå-tilstandens mange og store svakheter

2)   Analyse og forståelse av nåtilstanden

3)   Med utgangspunkt i analysen, konstruere en ny samfunnsmodell, ment å eliminere svakhetene i den foregående modellen.

4)   Gjennomføre endringene

Min analyse av Marx er altså at han bommet totalt på menneskenaturen. Samtlige kommunistiske prosjekter i det 20 århundre endte med forferdelse. Og selvsagt finnes det utallige analyser av hva som er problemet med kommunismen. Når vi legger godviljen til ser vi at dette har utgangspunkt i gode intensjoner, tanker om likeverd, rettferdighet og rettferdig fordeling av godene osv. Og det handlet om å frigjøre mennesket fra datidens undertrykkende kapitalistiske regimer. Hvordan kunne det gå så galt? Så finner vi selvsagt mengder med analyser på hva som gikk feil. Selvsagt har mange av dem noe for seg. Bildet er jo ekstremt nyansert.

Min analyse på dette handler som sagt om menneskenaturen. Men jeg går kanskje lengre enn de fleste i å hevde at dette har mer å gjøre med menneskenaturen enn med selve ideologien. Derfor har jeg sett med skepsis på mine egne tekster om det modne samfunn. For selv den beste etikken, den beste vitenskapelige forståelsen av mennesket, de beste intensjoner er ikke nok. Like fullt, om noe slikt skulle ha blitt forsøkt realisert, så er det til stede en latent risiko for at det hele ender opp med å bli kuppet av mennesker med utpregede alfa-ambisjoner. Paradokset er at, for å gjennomføre en stor omkalfatring, så kommer vi ikke utenom ledere, som inspirerer og styrer oss gjennom vanskelige farvann. Og nettopp disse lederne, som vi så sårt trenger, har høy risiko for å korrumperes av selve prosessen. Maktens beger er en giftig drikk, som de færreste kommer uskadet fra. Og har man først makt, så kan veien være åpen for bruk av den samme makten til å skaffe seg enda mer makt. Det er loven om kapitalens selvforsterkning. Det gjør at risikoen er stor for at vi, i stedet for å realisere en drøm, ender opp med en stat som spinner ut av kontroll og blir et statsmonster.

Dette skjedde med marxismen, men selvsagt har det skjedd tidligere også. Mennesket har utgangspunkt i alfa-regimet, som den naturlige organisasjonsform. Alfa-regimet er paleo-konstruert. Det vil si at ingen har tenkt det ut, ingen har planlagt det og ingen har satt det ut i spill. Alfa-regimet kan bestå av alt fra en diktatorisk lederskikkelse til hele grupper som står i allianse med hverandre.

Jeg tenker at kommunismen representerer det første gjennomgripende forsøk på å rekonstruere samfunnet. Tidligere skrekkregimer, som fascismen, nazismen kan mer eller mindre betegnes som semi-rekonstruksjoner, som er mer eller mindre tilpasninger med utgangspunkt i paleo-konstruerte stater. Men selvsagt spiller filosofi og religion alltid en stor rolle når stater dannes, som regel infisert av alfa-menneskets forenklede retorikk.

Når jeg tenker på det vulgære mennesket, så utkrystalliserer det seg følgende grupper eller roller:

1)   Det dominante mennesket
Vulgariseringen skjer fordi det dominante mennesket tenderer mot maktspråk, språkhandlinger, foreldreatferd, desinformasjon og manipulasjon. Alt dette handler i stor grad om å flytte grensedragningen mellom realiteten og det sosiale univers slik at det går på bekostning av realitetsorientering. Det gir større rom for sosial definering, som jo er en kraftig maktforsterker. Da har vi en drivkraft mot forenkling av språk, manglende realitetsorientering, karakteristikker, manipulasjon, personangrep osv. Maktorientering av språket gir en kraftig vulgariseringseffekt.

2)   Det grå mennesket
Det grå mennesket er opportunistisk i sin natur, og plukker derfor opp, det som måtte fungere best av omgivelsenes diskurs.

3)   Det fanatiske mennesket
Fanatisme er en forenklet virkelighetsoppfatning som fungerer som et strengt ureflektert filter som man ser verden gjennom. I dette skapes gjerne dikotomier der det ellers er et spektrum av nyanser. Fanatisme deler gjerne oss mennesker inn i gode og onde mennesker. Enten er du med oss eller så er du mot oss. Og når man først anser mennesker som demoner eller fiender, så fortolkes disse selektivt inn i dette lyset. På samme måte som for maktspråk så driver denne forenklingen til en vulgarisert forståelse av verden. Nyanser forsvinner, man overtolker og kontraster blåses opp.

4)   Det tilbedende mennesket
Det dominante menneskets tendens til å vulgarisere all teori og forståelse, handler om å «massere massen», altså evnen til å få med seg flertallet. Det lar seg gjøre ved hjelp av det tilbedende menneskets utallige komplementære strategier. Det er altså strategier som passer sammen og vekselvirker med det dominante mennesket, og på denne måten skaper helhetlige gruppedynamiske mekanismer.

 

Poenget her er altså at man kan ta hvilken som helst sosial analyse, refleksjon, ide, ideologi eller religiøse doktrine, og man vil som oftest se forenklede, vulgære utgaver av dem, formet i alfa-menneskets tjeneste.

Sannsynligvis berører vi her kanskje mennesket desidert største svakhet opp mot evnen til å skape sivilisasjon. Vi kommer ikke unna behovet for gode ledere, som er rasjonelle, rettferdige, forutsigbare og gode beslutningstakere. Men, rent biologisk er vi programmert til å elske alfa-mennesket. Og nettopp alfa-mennesket skårer dårlig på alle disse karakteristikkene.

Det dominante mennesket har det som noen kaller for «a solider mindset». Det har utgangspunkt i rivalisering og sosial rangering. Hovedfokus er dominans, som i vår tid, ender opp som makt. Her er det sosialt spill, konflikt og krig som gjelder. Det er om å gjøre å være sterkest, eller tilhøre den sterkeste gruppen.

Motsetningen er det rasjonelle mennesket, som har det noen kaller for «scout mindset». Speideren er den som observerer og analyserer. Også denne rollen strekker seg like tilbake til steinalderen. Det handler om sporfinner, finne byttet, utvikle redskaper og teknologi osv. Dette er egenskaper som krever mer av menneskets kognitive påbygning.

Mens alfa-mennesket lever i en sosial boble, måtte det rasjonelle mennesket handtere realitetens utfordringer ved hjelp av arbeid, rasjonalitet og kreativitet.

Dette er motsetninger. Jeg pleier å si det slik at vi mennesker egentlig er «det manglende mellomledd». Vi har det gamle villdyret fortsatt i oss. Det er på ingen måte under kontroll. Det dukker opp i oss alle før vi vet ordet av det. Satt på spissen, er det rasjonaliteten opp mot villdyret i oss. Dessverre er det slik at vi elsker villdyret, fordi det assosieres med alfa-mennesket. Derfor tenderer vi fortsatt til å slippe det frem, og la det ta opp plassen, der den skulle vært avløst med moderne tenkning og rasjonalitet.

Det samme villdyret forakter det rasjonelle mennesket. For det assosieres med det arbeidende mennesket, de av oss så må slite for å handtere utfordringene i livet.

Og det er nettopp denne spenningen, mellom det rasjonelle og det dominante som er årsak til at nesten samtlige av ideer og ideologier, som mennesket har kommet opp med i forhold til samfunn, ender opp med å bli infisert av alfa-mennesket, kuppet og skapt om til det ene stasmonsteret etter det andre.

Jeg skal nå ta for meg en del eksempler fra historien.

1)   De gamle kongedømmene
Best beskrevet her. De kan kanskje kalles for semi-rekonstruerte, med utgangspunkt i en kulturell arv av alfa-regimer som strekker seg tilbake generasjon for generasjon til førmenneskelig tid. De har utgangspunkt i paleo-konstruerte institusjoner som ordensmakt, hær, rettsvesen, skatt, toll osv. Og de utnytter gjerne en kombinasjon av fysisk maktovertak, religion, og glansbildeimage til å opparbeide sin legitimitet. De blir ofte sett på som «guder», sønner av gudene eller begunstiget av gudene. Religion og religiøse forestillinger, blir altså tilpasset til å tjene dette formålet.

2)   Israel i Det Gamle Testamentet
Har mange av de samme trekkene som de gamle kongedømmene. Men forbindelseslinjen Gud, går via profetene. Og vi merker spenningsforholdet mellom profetene og kongene. Det er en åpenbar maktkamp. Men vi ser at f.eks. profeten Samuel, både innsetter konger, avsetter dem og irettesetter dem. Det er interessant å lese det som står i 5.Mos 17.14 og utover. Her er det åpenbart en tanke om tiltak for å unngå at kongen korrumperes av sin makt. Blant annet skulle han ikke berike seg, bli hovmodig å ha mange koner. Allerede da er alfa-menneskets skyggesider på radaren til det gamle Israels tenkere.  Men det gikk åpenbart ikke lang tid før disse restriksjonene var glemt. Kong Salomo var søkkrik og hadde over 700 koner. Og han skapte seg jo et image av hvor fantastisk og klok han var. Hm … Profetenes kritikk var svak og kom vel mest i ettertid, når det begynte å gå nedover. Poenget er et vi her har en eneveldig konge, som er sterk nok til å gjøre som han vil, og som åpenbart er i strid med religionens formaninger. Hvordan fikk han det til, uten strategiske tilpasninger?

3)   Den katolske kirke
Kristendommen er spesiell på den måten at den er en religion som fremstår som en religion i opprør mot det bestående. Opprinnelsen kan man jo diskutere. Kanskje er det noe i fremstillingen i denne videoen, hvor man spekulerer i om at opprinnelsen handler om romersk propaganda, ment å nøytralisere den jødisk messianske opprørsbevegelse, ved hjelp av en mer romersk-vennlig pasifistisk religion. Pådriver kan ha vært Titus, som i det romerske senatet, fikk godkjent en doktrine som kåret hans far, Vespasian som Gud. Det gjorde Titus til «Guds sønn», en parallell som kanskje ikke er tilfeldig.
De romerske keiserne hadde sin egen religiøse kult, hvor de selv ble kåret til guder (med godkjennelse av senatet). Kulten hadde sitt eget presteskap, sine tradisjoner og sine ritualer. Parallellen til den katolske kirke er slående, og kanskje ikke tilfeldig. Husk at alt dette i historien er rørt sammen i en og samme tradisjon og kultur.
Funnet av dødehavsrullene forteller en vesentlig ting som ikke kan benektes: Det har vært perioder hvor litteraturen har vært under sterkt press. Et slikt press på litteraturen kan ikke handle om annet enn at mektige krefter var ute etter å ødelegge dem. Det handlet enkelt om at historien blir forsøkt omskrevet. Og dødehavsrullene forteller nøyaktig om en militant jødisk messiansk opprørsbevegelse, om et Judea i krig, en kamp på liv og død mot den romerske undertrykkelsen. Dette er ganske forskjellig fra fremstillinger i Bibelen, hvor dette virker mer fredfylt, hvor Jøder blir «den store skurken», som tar livet av Jesus. Her skapes den antisemittismen vi lever med den dag i dag.
Har er det jo mye spekulasjon, men det har åpenbart vært en kamp om litteraturen, som jo representerer menneskets kollektive minne og forståelse av verden. Det forteller om alfamennesket, som opportunistisk omskaper historien og religionen. I dette tilfellet ser det ut til at det utvikles en hybrid av den jødisk messianske bevegelsen og den romerske keiserkulten, noe som langt senere ender opp som Den katolske kirke. I den oppgitte videoen blir jo dette en slags konspirasjonsteori. Men her er det mange muligheter om hvordan veien kan ha blitt til, ettersom historien har utviklet seg. Den jødiske motstandsbevegelse er vel et faktum. At den var preget av forestillingen om Messias: Gudesønnen som skulle komme og opprette et nytt rike, er vel heller ikke å tvile på. At det fantes en rekke opprørere som søkte å oppfylle denne profetien, er vel heller ikke å benekte. Kanskje har jesuskulten opprinnelse i nettopp noe slikt. Så er evangeliene kanskje et forsøk på tilpasninger hvor motivet kan ha vært å møte den jødiske motstanden på ideplanet. I filmen «Ben Hur» utfordrer Ben Hur Messala med følgende spørsmål: «Hvordan bekjemper man en ide?» Dette handler om at den jødiske motstanden var rotfestet i ideer og forestillinger om Messias som skulle komme og opprette et nytt rike. Messalas svar er kanskje karakteristisk: «Man bekjemper en ide med en ny ide». Funnet av dødehavsrullen forteller om en storslagen kamp om ideer, og om hvordan alfa-mennesket går til det dramatiske skritt å radere bort tusenårige kulturtradisjoner i et forsøk på å befeste sin egen stilling.
En annen parallell: Det ser ut som at Den Katolske Kirke fortsetter denne tradisjonen, om ikke akkurat å ødelegge historien, men i alle fall kontrollere den, slik at oppdragelsen av folket kan tilpasses maktens forsetter.

4)   Islam
Man skal ikke grave dypt i Islam før man oppdager en viss dissonans i budskapet. Tradisjonen forteller oss at Koranen er blitt til i to epoker: Mekka-epoken og Medina-epoken. Under Mekka-epoken som er den tidligste, utvikler Muhammad den religiøse delen av Islam. Denne epoken handler om alfa-mennesket som ikke helt får til sine religiøse ambisjoner. Mohammad skal ha vært en flott kar, fremgangsrik handelsmann og han giftet seg med en 15 år eldre velstående kvinne. Den religionen han utviklet skal ha vært nok så fredelig, sentrert om Allah, og den religiøse praksis for tilbedelse av Allah.
Mohammad måtte flykte fra Mekka, men ble tatt imot som helt i Medina, som jo var i rivalisering med Mekka. Her fikk Mohammed sitt politiske gjennombrudd, og alfa-mennesket våkner i ham. Her utvikler han den siste delen av Koranen, som er en politisk ideologi, og hvor flere utsagn slår i hjel det han tidligere hadde sagt i Mekka-delen. Den politiske ideologien er opplagt en tilpasning som vulgariserer Muhammads tidligere religiøse ideologi. Dette er interessant, fordi, i Mekka, har Muhammad rollen som «Ahmed Hattemaker». Han har ikke politisk makt, og hans ideologi preges av dette. Men, når han får makt blir dette nøytralisert av hans alfa-ambisjoner. Det handler om erobring, berikelse, sex, voldtekt, disiplinering. For disiplineringen, utvikles de strenge Sharia-lovene og synde-begrepet (haram) utvikles for sosial utrenskning, og gamle ideer om helvete utvikles til nye høyder av skrekk. For sex, total kvinneundertrykkelse og flerkoneri. For berikelse og erobring: fiendedefinering av alle «vantro», en ide om et verdensomspennende kalifat, og en hær av krigere som tror at det å dø i kamp er ensbetydende med å komme rett til himmelen og få utdelt 72 jomfruer.
Noen ganger, når man ser dette så kan man komme på troen på at alfa-hannen, i dette tilfellet Muhammad, må ha vært en skikkelig smarting. Det er ikke nødvendigvis slik, at han tenkte ut alle disse doktrinene i den hensikt å karre til seg fordeler. Mye av dette er det jeg kaller for paleo-konstruksjoner. Det vil si at enhver tilpasning ikke nødvendigvis er del av en masterplan eller noe slikt. Forestillingen om helvete, hadde jo eksistert i tusener av år før Muhammad. Her snakker vi sosial arv, og tilpasningen av dette. For alt vi vet kan det ha eksistert hundrevis, ja kanskje tusenvis av mennesker med alfa-ambisjoner, og deres utallige forsøk. Mohammads mikstur, falt sammen med andre tilfeldigheter, og det skapte det sosiale gjennombruddet. Mye tyder på at Mohammad, neppe bevisst for med direkte lureri. Han må jo ha trodd på seg selv som profet. Det viser jo måten han døde på. De hadde raidet en jødisk bosetting, drept de fleste menn, og voldtatt de fleste kvinner. Men kvinnene, de mest attraktive av dem fikk leve. En av dem tilbydde seg å lage mat til Muhammad, og hans nærmeste. Maten bar så forgiftet at det kunne kjennes på smaken. Men selv om de kjente det, trodde de så sterkt på profeten og Allahs beskyttelse, at de spiste. Flere av dem døde, inkludert Muhammad. Noen kunne vel si at Mohammad måtte være en idiot som tok imot mat fra en jødisk kvinne, som de nettopp hadde drept familien til, og høyst sannsynlig voldtatt. I tillegg smakte maten som sagt rart. Jeg tenker at dette er utslag av overdreven tro på egen berettigelse. Mohammad kunne ikke forestille seg at Allah ikke beskyttet ham.
Uansett, så har altså den miksturen Mohammad hadde skapt, til egen fordel, sprengkraft, langt utover hans eget liv og helt ned til vår tid. Dette er sosial arv i praksis. Og det er kraft nok i dette til at diktaturer og terrorstater har kommet og gått på løpende bånd i all ettertid. De fleste av dem har vært grusomme, undertrykkende og ekspanderende. De bærer alle sammen statsmonstrets karakteristikker.

5)   Marxismen
Opplysningstiden, renessansen medførte en revolusjon i kunnskap og teknologi. Teknologien ledet til industrialiseringen i den vestlige verden. Industrialiseringen skapte arbeiderklassen, og dermed også spenningene mellom eliten, de rike på den ene siden og arbeiderklassen på den andre siden. Mange må ha sett uretten, og ønsket seg en mer rettferdig verden. Marx og Engels, må nok også ha vært influert av dette. Mitt poeng er at hele den marxistiske ideologi har utgangspunkt i en drøm om en mer rettferdig verden. Og her gjorde Marx analyser som jeg mener står seg den dag i dag. Datidens regimer, var da som nå, preget ev an allianse mellom de politiske og kapitalen. Selve begrepet «kapitalisme» ble oppfunnet av Marx. Og selvsagt var det slik da som nå, at både kapitalen og politikken var dominert av alfa-regimer.
Karl Marx var banebrytende i måten han forsøkte å analysere samfunnet på, og ikke minst i sitt forsøk på å rekonstruere samfunnet, og sette det hele ut i livet. I vår tid vet vi fasiten. Dette feilet totalt, og min analyse er at Marx bommet på menneskenaturen. Poenget er at utgangspunktet, altså ideen om en mer rettferdig verden, er godt. Og her er mye bra analyse. Men implementeringen var vid åpen for alfa-mennesket til å kuppe.
Intuitivt, når man hører en ide om å skape en mer rettferdig verden, så ligger det i det at dette handler om omsorg for hvert enkelt individ. Det å være undertrykt og utnyttet, refererer seg naturlig til det enkelte individ. Dersom individet ikke har noen moralsk verdi, hvor da kan man da hevde at en gruppe av individer har det? Det ligger en dobbeltmoral i dette. All verdens påpekning av urettferdighet, fattigdom og undertrykkelse, kan ikke forsvares uten med basis i individets egenverdi. Likevel er det nettopp individets egenverdi som ofres i den vulgariseringsprosessen som nå kommer. «Vi må knuse noen egg for å lage en omelett. Du er egget, vi spiser omeletten». Dette er kollektivismen i et nøtteskall. Forkastelse av individets egenverdi, legger verden vid åpen for full brutalisering av alle virkemidler. Marx opererte med klasser, altså grupper av individer. Det var overklassen, og det var arbeiderklassen. Vulgariseringen av dette er det man i dag kaller for identitetspolitikk. Individet tilskrives en sosial identitet, i henhold til gruppetilhørighet, men det frarøves individuell identitet.
Det vi så av revolusjoner og maktovertakelser i det 20 århundre, i Russland, Kina, Nord-Korea og mange andre var ikke sosialismens seier, det var utskifting av en overklasse med en annen. Og det kunne kun skje på alfa-menneskets vis, ved brutal krig og revolusjon. Samtlige endte som diktaturer, med mektige redskaper i sin hånd. For nå kunne man glatt operere med begreper som «fiender av staten». Man laget mye omelett i de dager. I kommunismen fant alfa-mennesket de perfekte redskaper. Propaganda: Omverden blir sensurert, informasjon blir kontrollert, historien blir omskrevet. Alt dette skjer i overmaktens tjeneste. Det er ikke veldig forskjellig fra hverken Islam, eller andre religiøse forførelser.
Det vi skal merke oss fra denne tiden er for det første at her gjelder maktens rett fullt ut (et alfa-trekk), informasjon erstattes med språkhandlinger, dvs. virkelighet er irrelevant, kun ordenes massasje av massen har betydning. Dette er en opplagt alfa-egenskap. Omverden defineres som fiender, og man opererer med høyt nivå på sosial utrenskning. Alt dette er verktøy man finner igjen i alfa-menneskets verktøykasse.

6)   Kapitalismen
Kapitalismen er i utgangspunktet paleo-konstruert. Det vil si den har ingen egentlig opprinnelse-person i form av en ideologi, som så satte det hele i spill. Kapitalismen handler om produksjon, handel med varer, penger, finans og kapital. Selvsagt har vi foregangspersoner som Adam Smith og andre, som satte mye av dette i system. Siden har jo økonomiske systemer utviklet seg på basis av erfaring. Og vi er neppe enda i mål med dette.
Om vi tester det kapitalistiske system opp mot alfa-menneskets verktøykasse, finner vi umiddelbart at dette er godt nytt for alfa-mennesket. Det kan oppsummeres i loven om kapitalens selvforsterkning. Jo mer kapital man har, desto større evne har man til å skaffe seg enda mer. Uregulert kapitalisme, vil over tid skape negativ omfordeling, og stadig flere monopoler. Det vil i sin tur skape stadig større maktsentrum i samfunnet. Disse maktsentra vil etter hvert også gjøre sitt inntog på den politiske arena, og skape oligarkier.  Dette vil igjen bli en trussel mot det frie markedet. Kapitalistisk idealisme handler om å la det frie markedet fungere. Man har en ide om den perfekte konkurranse, hvor vi har likeverdige aktører som konkurrerer på likeverdige vilkår. Problemet er bare at tilstanden av perfekt konkurranse ikke er stabil, nettopp på grunn av loven om kapitalens selvforsterkning, og dermed utvikling av monopoler og store private maktsentra. Den første konfrontasjonen med alfa-mennesket vil jo derfor komme idet samfunnet forsøker å gripe inn, i den hensikt å stabilisere det frie markedet. Da får vi bevegelser som forfekter minst mulig statlig inngripen. Det er de som ber om å få være i fred med sin business. Man kaller det for Laissez-faire kapitalisme. Dette er en vulgarisering, fordi man nekter å ingeniør-tenke på bærekraften i det systemet man forfekter. Men promoterer konkurranse som en slags magisk prosess som løser alt. Virkeligheten er selvsagt langt mer nyansert enn dette. Men det er ikke poenget for alfa-mennesket. Poenget er slagkraftig retorikk som tjener egeninteressen her og nå.
Men dette har jo selvsagt gått lengre enn som så. Vi har jo også en slags syntese mellom kristendom og kapitalisme. Da tenker jeg særlig på den lutherske-varianten, som jo er tydelig i ansvarliggjøring av individet. Denne syntesen er hovedingrediensen i konservative politiske bevegelser verden over. Her er det viktig for meg å poengtere at samfunn som har hatt dette utgangspunktet har klart selg langt bedre enn de fleste andre samfunnsmodeller. Så når jeg kritiserer dette, så handler ikke det om at jeg ikke anerkjenner dette. Men i globalt, langsiktig perspektiv vil denne type ideologi komme fullstendig til kort. Det konservative tankegods er preget av ideer om fri konkurranse, alfaattraksjon og ideen om at «enhver fortjener sin skjebne». De to siste handler om syntesen med en vulgærversjon av kristendommen. For den protestantiske teologi vektlegger individet og individuelt ansvar. Mennesket har fri vilje og individet høster fruktene av de frø som er sådd, positivt og negativt. Dette åpner for sosial utrenskning, strenge normer, intoleranse og harde straffer. De fattige fortjener sin skjebne, for de er late og dumme. De rike fortjener sin rikdom fordi de er flittige og smarte. Dette passer alfa-mennesket som hånd i hanske. For det fritar for ansvar, både for samfunn og for den enkelte. Derfor har man da utviklet propaganda hvor alt dette er elementer i det budskapet, som ender opp i en retorikk rundt frihet. Men mange avgjørende nyanser er fraværende i denne retorikken. Som for eksempel selvforsterkende prosesser, altså at små forskjeller, ofte tilfeldige, kan virke selvforsterkende og bli avgjørende i forhold til vinnere og tapere. Som for eksempel hvordan arv spiller inn, at pappas gromgutt, starter med store fortrinn som vrir konkurransen i utgangspunktet. Som for eksempel Paretos prinsipp, at dette ender med at en liten prosent av befolkningen, som regel via arv, disponerer mesteparten av samfunnets ressurser. Som for eksempel at ulik tilgang til helse og utdannelse er sterkt konkurransevridende. Som for eksempel at rikdom gir fribillett til maktens innerste sirkler, slik at man kan endre spillereglene, og langsomt dra opp stigen etter seg og dermed sikre egen familie i utallige generasjoner fremover. Vi oppdager etter hvert at det hverken er mye kristent i dette, ei heller egen fortjeneste, ei heller fri vilje, ja ikke en gang kapitalisme. Dette handler kun om en ting: makt.
En annen variant av vulgariseringen er syntesen mellom kapitalisme og darwinisme. Dette har jeg vært inne på her. I sin mest ekstreme variant, ender jo dette opp i fascisme og nazisme. Men lenge før det kommer så langt, så gir jo darwinismens teori om det naturlige utvalg en slags legitimitet av berettigelse. Man kan resonnere slik at all den kløkt og oppfinnsomhet som naturen har lagt for dagen er drevet av det naturlige utvalg. Dersom vi nøytraliserer naturlig utvalg, vil vi undergrave naturens egen skapende prosess. Følgelig er det «umoralsk» å ta vare på det svake. Da kan vi erstatte den vulgær-kristne syntesen, om at du fortjener din skjebne fordi du har fri vilje, med en annen syntese om at jeg eller du er begunstiget av naturen. Vi har en naturgitt rett til godene og til å dominere. Vi kan ikke la oss behefte av alle naturens feilslag.
Felles for disse to er at egen makt forsterkes gjennom fraskrivelse av ansvar for de mindre begunstigede, og fraskrivelse av samfunnsansvar. Som en digresjon kan vi jo også merke oss at den kristne syntesen skaper berettigelse i form av nytteverdi (fortjeneste), mens den darwinistiske syntesen faller tilbake på naturens begunstigelse, som refererer seg til etisk verdi som følge av parental seleksjon.
Dette er jo også typiske alfa-trekk: å argumentere for egenverdet for seg selv og sin familie, mens de andre får seile sin egen sjø.
Samfunnsansvaret vulgariseres på den måten at det reduseres til sanksjonisme. Og her er det nødvendig med strenge normer, slik at man kan bedrive sosial utrenskning i moralens navn. Alt dette henger sammen.
Det er også vesentlig å poengtere at en stat som fullstendig overlater kapitalkreftene til seg selv, til slutt vil overmannes av den. Dette vil skje ved hjelp av lobbyvirksomhet, og alle andre muligheter for politisk innflytelse som rikdom gir. Dette gir høy risiko for at politikerne blir hengende hjelpeløst i stroppene på rike kapitalister som drar i trådene. Og politikerne vedtar i henhold til kapitalens premisser, noe som selvsagt bare forsterker problemet. Det er et paradoks at søkkrike Donald Trump, selve symbolet på vulgær-kapitalisme, som startet med en feit arv fra farens imperium, vant presidentvalget i USA, med et budskap om at han var uavhengig, altså ikke avhengig av de rikes pengegaver, og dermed ikke i lomma på de rike, fordi han selv jo er søkkrik. Hva er det, annet enn å flytte makten fra en søkkrik fraksjon til en annen. Utrolig hva man kommer gjennom med, bare man er rik nok. Forklaringen er nok mest alfaattraksjon.

7)   Sosialdemokratiet
Grovt sett handler sosialdemokrati om en slags gylden middelvei mellom kapitalisme på den ene siden og sosialisme på den andre siden. Kanskje er det kun innenfor rammene av sosialdemokrati at verdighetskulturen har fått en reell mulighet til å utvikle seg. Vi har fokus på menneskerettigheter, rettferdighet, like mulighet og en ide om at «alle skal med». Viktige verdier som ytringsfrihet, religionsfrihet holdes høyt i hevd. Og sant og si så går det ikke an å benekte at det går langt bedre med det sosialdemokratiske prosjektet, enn med uregulert kapitalisme og dens forskjellige vulgærutgaver. Og selvsagt går det også bedre enn i alskens kommunistiske diktaturer. Jeg tenker at mye av sosialdemokratiets suksess kommer av:

a.    Ytringsfrihet
Begrenser overmaktens mulighet til propaganda
Åpner for dialog
Åpner for rasjonalitet og analyse

b.   Maktfordelingsprinsippet
Begrenser muligheten for eneveldige alfa-regimer
Liberalisme som jo er det motsatte av totalitærisme

c.     Velfungerende demokrati
Gjør ethvert alfa-regime avhengig av alle samfunnets innbyggere

d.   Omfordeling
Avdemper muligheten for store konsentrasjoner av makt og kapital
Øker kunnskapsnivået i befolkningen
Øker nivået på helse i befolkningen

Alt dette undergraver verktøyene i alfa-menneskets verktøykasse. Og da burde man tro at vi endelig har greid å skape en samfunnsmodell som holder alfa-regimet i sjakk, en stat av menigmenn, for menigmenn.
Virkeligheten er selvsagt ikke så rosenrød. Den som følger oppmerksomt med i politikken vil oppdage at alt det som er nevnt over, mer eller mindre er under press.

Den sosialistiske komponenten i dette, kan oppsummeres i begreper som radikal feminisme, offerkultur og postmodernisme. Alt dette er jeg mer grundig inne på her.

 

Tillegg 2: Eksempel: Dagens kina

Leste dette innslaget og ser at her er flere indikasjoner på statsmonsteret som opererer. Det er all grunn til å advare mot utviklingen i dagens Kina. Vi har sett utviklingen i Hong Kong, som åpenbart indikerer en agenda, og at de menneskelige omkostninger er underordnet denne agendaen. Vi ser også med bekymringen på innfasingen av sosiale poengsystemer (f.eks Alibaba). Faren med slike systemer er at det sosiale spill blir satt i system, og den sosiale utrensingsprosessen for helt nye dimensjoner.
Kombiner alt dette med at Kina nærmer seg verdens ledende økonomiske stormakt. Samtidig har de for tiden høy militær opprustning. Derfor er det grunn til å advare generelt. Mange er redd for Islam, men jeg oppfatter risikoen fra Kina som enda større.

I den nevnte innslaget ser vi som sagt teknikker som inngår i nedsmeltingsprosessen på veien mot statsmonsteret.

Det vi ser er forsøket på å skape informasjonsmonopol. Vi ser misbruk av autoritet. Og ikke minst eksemplet på at makt gir muligheten til å skaffe seg enda mer makt:

Det er ventet at Xi vil bli gjenvalgt og bli sittende som president en tredje periode. Xi skrotet landets regler om hvor lenge en president kunne sitte i 2018.

Her går altså makten inn og avskaffer det som måtte være av oppdemming mot statsmonsteret. Dette er en gjentakelse av hva Putin gjorde i Russland for noen år siden. Poenget er at når makten blir så mektig at man den begynner å ta ut innebyggede sikkerhetsmekanismer mot nedsmelting, da er nedsmeltingen kommet til et selvforsterkende stadium. Reaktoren er i ferd med å løpe løpsk og det står ikke i noe menneskes makt å snu prosessen. Så kan man jo håpe på at Xi er en fornuftig person som kan handtere dette med modenhet. Men han kommer til å få etterfølgere som kommer til dekket bord. En plass i rekken kan det finnes en «Nero» og da er løpet kjørt.

Et viktig poeng her er at «nå går skipet sine egne veier». Man er prisgitt lederen på godt og ondt. Og man har intet å stå imot med dersom regimet utvikler seg i den onde retningen.

Tillegg 3: Eksempel Det norske barnevernet

Dette eksemplet er jo mange skaleringer mindre enn de foregående. Men her er det vesentlig å forstå at menneskenaturen skinner gjennom uavhengig av størrelse og omfang. Det vulgære mennesket gjøre seg gjeldene i alt fra parforhold, via alle subkulturer og helt opp til de store sivilisasjoner.

Jeg sitter med en passe god utenfra-kunnskap om det norske barnevernet. Jeg sitter med god dokumentasjon på enkeltsaker, og jeg er så heldig å kjenne mennesker som over tid has skaffet seg veldig god innsikt, og i stor grad ledet meg inn på de tanker jeg presenterer her. Så har jeg tidligere blogget om det norske barnevernet her og her. Så kan jeg absolutt anbefale boka «På Innsiden av barnevernet» av Solfrid Alstad.

Det som er kjent er at Norge er dømt hittil 14 ganger i EMD, for brudd på menneskerettigheter i barnevernssaker. Her har vært mange runder. Men som Geir Kjell Andersland skriver i Dagsavisen i april 2022: «Det er som om barnevernet er vaksinert mot å forbedre seg».

En morgen våknet jeg opp etter å ha gnagd mye i denne materien kommer jeg opp med følgende hypotese.

Dette er en vulgarisering og utgangspunktet er den velmenende tilknytningsteorien basert på den britiske psykiateren og psykoanalytikeren John Bowlby. Hypotesen er at det er denne teorien som er vulgarisert. Historien om vulgariseringsprosessen kan jeg ikke så godt. Men tipset går gjennom arbeidende til Kari Killén. Jeg har ambisjoner om senere å utvide dette med en mer detaljer gjennomgang av hvordan teorien ble til en doktrine for det norske barnevernet. Men poenget her er at den blir utviklet til en doktrine som gjennomsyrer det norske barnevernsmiljøet, inkludert utdannelsen. Det vulgære i dette handler om hvordan doktrinen så blir grunnlaget for en temmelig brutal sosial maktbruk, som igjen medfører moralsk degenerering særlig på etterrettelighet.

Kanskje kan vi kalle dette for hypotesen om NBB-doktrinen (Norsk Barneverns Bolwlby-doktrine). Her er en skisse av hypotesen:

 

Basisantakelser i NBB-doktrinen

 

1.    Basert på Bowlbys tilknytningsteori

2.    Basert på at mangler i tilknytningsdynamikken relateres til foreldrenes omsorgsevne

a.    Her finnes en del kjente feiltakelser. Blant annet i 50-årene da barns autisme ble tilskrevet «kalde mødre».

b.   Det kan mangle forståelse av dynamikk som både handler om foreldre og barnets utfordringer og at enhver dynamikk i en slik relasjon handler om vekselvirkning mellom alle parter

3.    Basert på forutsetningen om at undersøkelser av samspillet, basert på begrenset observasjon, gir godt nok basisgrunnlag til å trekke konklusjoner som kan legges til grunn for inngripende tiltak

4.    Basert på forutsetningen om at det å flytte barnet til ny omsorgsbase gir høyere sannsynlighet for å rette opp problemet

5.    Basert på forutsetningen om at jo tidligere, jo bedre (Vi har det travelt)

6.    Basert på at tilknytning trenger ro

a.    Samvær med foreldre forstyrrer prosessen

b.   Samvær med familie forstyrrer prosessen

Dette er selvsagt ikke en god gjengivelse av Bowlbys tilknytningsteori. Tanken her er at praktisering av slike har en tendens til å ende opp i form av fortolkninger, praksiser, selektive vektlegginger og til slutt praksiser som «går seg til». Et vesentlig poeng er at det er veldig vanskelig å komme opp med målbare resultater som kan fortelle hvilken effekt tiltakene har, og som kan nyttes til evaluering og videre læring. Risikoen er at dette fungere omtrent som teologiske doktriner, sånn litt etter hvem som har innflytelse og hva som måtte passe. Jeg har merket meg at Bowlby hadde utgangspunkt i forskning på de mange barn etter krigen som hadde mistet sine foreldre. Med andre ord er det kostnaden ved relasjonsbrudd med opprinnelige omsorgspersoner, som er utgangspunktet.

Og dette er kanskje det jeg vil tro er den viktigste vulgariseringen her, nemlig at det å miste sine foreldre, skader barn. Dette er en del av teorien som forvitrer og etter hvert blir borte i barnevernets doktrine. Vi hører faktisk ikke om at barnevernet tar denne kostnaden med i sine beregninger.

En annen variant er risikoen for at den hjelpen barnet mottar, i praksis ikke tilbyr noen erstatning for de relasjonene barnet taper. Det vil si at selv om den tilknytningen barnet hadde ikke var av det beste, så ender barnet på barnehjem eller hos forsterforeldre som på ingen måte erstatter det som er tapt.
Med andre ord har barnet en dobbel risiko her. Det er risikoen for skade av bruddet, pluss risikoen for at hjelpetilbudet bommer på målet som å erstatte dette. Og dette er ikke en liten risiko. Det er åpenbart at hjelpetiltak utgjør en langt mindre risiko i mange tilfeller.

Vulgariseringen her handler om en forskyvning av balansen i avveiningene i en retning av noe som frister noen mer, nemlig tvang. Da uteblir de gode avveiningene, og man får et sensitivt system basert på alarmer, akuttsituasjoner og omsorgsovertakelser. Effekten jeg snakker om her er ikke så veldig forskjellig fra hva man ellers kan se i organisasjoner som utøver makt i fri dressur. Da handler det både om politi, militæret, etterretningsorganisasjoner osv.

 

 

Barnevernloven

1.    Gir påbud om at barnevernet skal sikre gode oppvekstvilkår for alle barn

2.    Gir samtidig pålegg om hjelpetiltak skal være tilstrekkelig utprøvd før omsorgsovertakelse

3.    Gir samtidig pålegg om å etterleve det biologiske prinsipp

a.    Barnets rett til relasjon med egen familie

b.   Barnets rett til samvær med foreldre

c.     At akutte plasseringer og omsorgsovertakelser skal innrettes med tanke på tilbakeføring

d.   At alternativ plassering fortrinnsvis skal skje i barnets familie, der det er mulig

Skisse av NBB-Hypotesen

1.    Dersom vi ser barnevernsloven i lys av NBB-doktrinen så introduseres sterke motsetningsforhold. Poenget er at barnevernloven sett isolert kan virke fornuftig. Problemet oppstår idet denne kobles sammen med NBB-doktrinen. Det er denne koblingen som skaper motsetninger, som igjen skaper barnevernets dilemmaer. NBB-doktrinen tilsier en form for sosial kirurgi. Det ideelle ifølge denne doktrinen er at barnet forstyrres minst mulig av foreldre eller øvrige familie, slik at det får ro til å utvikle den nye tilknytningen.

a.    Følgelig vil utprøving av tiltak, slik loven foreskriver, forsinke prosessen, og «vi har det travelt fordi barn har ingen tid å miste».

b.   Følgelig er det uhensiktsmessig å innrette tiltaket med henblikk på tilbakeføring, slik loven foreskriver.

c.     Følgelig virker samvær med foreldre eller familie, slik loven foreskriver, forstyrrende på prosessen

2.    Basis for dette motsetningsforholdet er at barnevernsutdannelsens teoretiske fundament er basert på en ideologi som ikke passer med lovmakernes forståelse.

3.    Vi har altså en innebygget konflikt som skyldes manglende harmoni mellom lovgivning og den doktrine store deler av barnevernskulturen arbeider etter.

4.    Barnevernskulturen løser dette ved bevisst eller ubevisst sabotasje av de delene av loven som står i motsetning til å «sikre» barnet.

5.    Sabotasjen kommer til utrykk i form av:

a.    Praksis som skaper konflikt med foreldre og familie. Dette skaper da påskudd for å bryte med familien

b.   Praksis som undergraver eller nøytraliserer kontrollfunksjoner

c.     Autoritære virkemidler som forsvarsmekanismer mot de konflikter og spenninger som oppstår i kjølvannet av slike praksiser

 

 

Hypotesen er videre at den påvirkningen dette skaper, og de virkemidler som tas i bruk for å møte dette, beveger barnevernskulturen i dysfunksjonell retning:

1.    Det ligger i menneskenaturen å søke status
Hypotesen er at synlighet og dramatikk skaper høyere status. F.eks. i rettsvesenet, så har sannsynligvis straffesaker og særlig drapssaker høyest status, mens sivile saker og særlig barnesaker lavest status. I politiet, har trolig etterforskning av de groveste og mest profilerte forbrytelsene høyest status. Lignende resonnementer for helsevesenet. For barnevern gir dette sannsynligvis høyere status på akutt-vedtak og omsorgsovertakelser, kontra, hjelpetiltak eller oppfølging.

2.    Forholdene beskrevet over, skaper større sårbarhet for slike negative sider av menneskenaturen

a.    Det tiltrekker seg, og dyrker frem disse sidene hos dem som har legning for det

b.   Det skyver ut mennesker som ikke spiller denne type spill
Da snakker vi om mennesker som er samvittighetsfulle, opptatt av omsorg og av å hjelpe, og være mer lojale mot barn og klienter enn mot systemet

c.     Vi får en naturlig filtrering hvor de mest sosialt brutale vinner, stiger opp i systemet og setter agendaen. Den som leser den anbefalte boka til Solfrid Alstad, så beskriver hun hvordan dette i praksis skjer på slutten av boken. Hun snakker om at det oppstår «firerbander» i de enkelte miljøer, som kupper makten setter agendaen i sakene.

d.   Vi kan godt tenke oss en vekselvirkning her, hvor vulgariseringen av Bowlbys tilknytningsteori ytterligere forsterkes som følge av de spenninger som oppstår i kjølvannet av slike prosesser. Sosial investering gir behov for rettferdiggjøring, nettopp på bakgrunn av den samme teorien. Den får nå rollen, mer som en ideologi, enn som vitenskapelig basert teori.

Tillegg 4: Fra leder til diktator

Det heter seg at makt, korrumperer og at absolutt makt korrumperer absolutt. Det jeg nå vil prøve er å beskrive dynamiske prosesser som tenderer til å pense inn i et autokratisk spor. Det er ikke mulig for noen å bli diktator alene, uten støtte fra omgivelsene. Det er heller ikke mulig for at autokrati å oppstå, uten katalyserende støtte fra omgivelsene.

Vi lever i et demokrati. Det medfører samfunnsansvar til å holde seg med kunnskapsnivå nok til å sikre at også kommende generasjoner har demokratiske rettigheter. Det krever dynamisk tenkning for å kunne tilnærme seg en forståelse av hva dette innebærer og hvilke mekanismer som spiller seg ut i menneskesamfunn. Det krever at normalmennesker kommer ut av sin sløvede verden av underholdning og kortslutninger, og over i hardcore rasjonalitet, for å kunne ta dette til seg.

I grove trekk handler det om å kunne skimte en dynamikk, der det ene tar det andre, og leder inn i en ny tilstand med risiko for det tredje, osv.

Konsekvenstenkning handler ikke om fra valg, til handling til konsekvens, og deretter ferdig. En konsekvens er en hendelse. Det skaper en ny tilstand, som igjen er en hendelse som serier av nye hendelser bevirker nye tilstander osv.

Sosiale og kulturelle er kaotiske prosesser, med kaotiske prosessforløp. Strekker vi dette ut, blir forutsigelser omtrent umulig.

Men det som er mulig opp i det hele er å identifisere latens, og risikofaktorer. På den måten blir det mulig å identifisere behov for tiltak, som eventuelt kan demme opp for farlige latenser, for på den måten å redusere risiko for farlige avsporinger og tap av kontroll.

Tap av samfunnskontroll kan både handle om sammenbrudd av staten, og vi ender i en naturtilstand av klansamfunn, eller det som er temaet her, nemlig at samfunnet mister kontrollen over staten, og at statsmonsteret tar kontrollen i en irreversibel prosess.

Det fundamentalt å forstå at det å gjenetablere et demokrati, når det først er tapt, nærmest er en umulighet. Dette er en enveis prosess, med skadevirkninger som kanskje aldri lar seg gjenopprette.

Har vi først fått etablert et autoritært samfunn, så har vi samtidig etablert en konstant prosess for å smi om alle relevante institusjoner til våpen og instrumenter for å opprettholde og forsterke overmakten. Dette er loven om kapitalens negative omfordeling i praksis. Og for hver suksess i dette arbeidet, forsterkes kraften ytterligere. Dette er selvforsterkende. Ofte er revolusjon den eneste alternativet for å knekke overmakten. Men, som vi vet, vil de fleste revolusjoner bare flytte makten over fra det ene autoritære regimet til det neste. Det kommer sjelden eller aldri en demokratisk omveltning ut av en revolusjon. Det som må til er at det autoritære regimet selv bestemmer seg for å omskape staten til et demokrati, og faktisk er i stand til å rigge systemet på en måte som lar dette utvikle seg over tid. Da snakker vi flere generasjoner. Dette kan skje, og det har jo skjedd, men det er som et vinnerlodd i et lotteri. Har vi først skuslet bort demokratiet, kan vi ikke regne med å få det tilbake. Fra nyere historie har vi jo dramatiske eksempler på at dette har havarert. Sovjetunionens sammenbrudd er kanskje det meste dramatiske eksemplet. Mikhail Gorbatsjovs reformer (Glasnost og Perestrojka) kan forstås som et forsøk på å ta imperiet ut av et fastfrosset kommunistisk jerngrep og over i et mer åpent og vitalt samfunn. Det havarerte på dramatisk vis. Men historien stopper jo ikke her. For i kjølvannet av dette får vi altså et Russland, hvor Boris Jeltsin, ikke går veien om kontrollerte reformer, men avskaffer de kommunistiske maktstrukturer over natten. Vi kan vel trygt si at dette også var et havari. Og selvsagt kan utviklingen av dagens totalitære regime under jernhånd av Vladimir Putin fungere som en klassisk beskrivelse av hvordan en autoritær leder over tid tar all kontroll og steg for steg skaper et totalitært diktatur.

Poenget her er imidlertid at tap av demokrati er kan være en uopprettelig skade. Dette er et ansvar og et alvor som enhver innbygger i demokrati, burde ta dypt innover seg.

Et samfunn som stemmer bort sitt demokrati, blir dermed ansvarlig for å ha ødelagt det gode liv for flertallet av sine etterkommere, kanskje for all fremtid. I vår tid står vi ved et slikt skille. Og egentlig, for noen få tiår siden hadde jeg nektet å tro på en slik utvikling, som vi i skrivende stund ser i USA.

I min kritikk av demokratiet identifiserer jeg demokratiets største sårbarhet, nemlig risikoen for at velgerne stemmer bort sitt eget demokrati. Hvordan kan dette skje? Det er sannsynligvis utallige måter det kan skje på. Men noen trekk kan man kanskje se i befolkningen.

Det grunnleggende her er at menneskenaturen har en rekke kraftige impulser som ikke er kompatibel med demokrati. Våre impulser er innrettet på en måte som støtter sosiale hierarkier, kjent hos mange flere dyrearter enn mennesker. Kjernefunksjoner her er:

·       Sosiale rangeringsmekanismer

·       Tribalisme

·       Alfa-dyrkelse

Det må påpekes enda en svakhet ved demokratiet, nemlig svekket handlekraft. Samfunnet vil aldri bli perfekt, selv ikke i et demokrati. Det vil konstant være problemer og utfordringer. Det å løse utfordringer, store og små, krever handlekraft.
Da kaster jeg inne et nytt begrep, nemlig handlingsovertro. Hvorfor skjer det ingen ting? Hvorfor går alt i sirup. Hvorfor fremstår samfunnet med blodfattige løsninger som ikke monner? Tenk at du er fem år og har underliggende forestillinger om at mamma og pappa kan alt. Det er kun viljen det står på. Dette er handlingsovertroen, og den preger ofte umodne mennesker. Når ting ikke skjer, handler det ikke om at det er umulig, men at myndighetene, enten ikke vil eller de kan ikke. Dersom myndighetene ikke vil, har de ført oss bak lyset. Dersom de ikke kan er de inkompetente. I begge tilfeller er de udugelige og vi må inn med noe nytt som «får ting gjort».

En god indikasjon på umodenhet, er utålmodighet. Dette kalles radikalisme. «Vi orker ikke å vente. Vi er lei av blodfattige løsninger som ikke monner. Vi vil ha løsning nå». Det å radikaliseres, innebærer ideer om å gå utenom alle rammer, og sprenge de barrierer som er nødvendig for å få det til. Man overfokuseres på enkelttemaer, og «målet helliger midlet».  Herav kan ideer om at enkeltmennesker utenfor byråkrati, utenfor elite, og utenfor demokrati, er i stand til å få det gjort.

I et demokrati, vil det alltid være ytterliggående krefter som spiller ut dette kortet. Dermed utgjør det en konstant trussel mot demokratiet.

Når mange nok tror dette og har slike ideer, så er demokratiet i fare. Det jeg har presentert her er oppskriften på folkebevegelser som kan kaste demokratiet ut bakdøra. En slik tilstand kaller jeg for latens. Den ligger der som tørr skog, klar til å sette i brann. Hvem tenner på?

Risikoen er da at det dukker opp en person av den typen jeg kaller for sosial magiker. Det er gnisten som antenner det tørre graset. Da snakker vi om mennesker med gode evner til å massere massene, forsterke misnøyen og utålmodigheten. Det krever arena og evne til å «massere massene», det vil si å skape massesuggesjon. Vedkommende fremstår da som en «frelser» som makter å overbevise bevegelsen om at han er den rette til å «få tingene gjort». Les gjerne det jeg har skrevet her om sosiale magikere, og her om massesuggesjon.

Litt tilbake til demokrati. Det er sant at her er potensiale for grader av handlingslammelse. Men merk også at de fleste «enkle løsninger» ofte har store «bivirkninger», kan innebære høy risiko, kan være sosialt brutale, innebære dyp urettferdighet, bryte med viktige prinsipper som er der for å beskytte oss. Det kan også handle om at «enkle løsninger» er kortsiktige, men innebærer høy risiko på lang sikt. Det å navigere samfunn er ikke å sammenligne med å navigere eget liv, heller ikke med å drive en bedrift. Den enkle løsning kan ofte sammenligne med å pisse i buksa for å holde seg varme. Det er denne type dynamisk tenkning, som ikke kan bli mangelvare i et demokrati, er omfattende. Utvikling av kunnskapsgrunnlag, må være ansvarlig, vitenskapelig og tar nødvendigvis tid. Og man må ta langt flere hensyn og inngå kompromisser. Dette krever tålmodighet, også folkets tålmodighet.

Men likevel ser jeg problemer, og at det noen ganger kan være nødvendig med «hard over», maksimal styring. I egen politiske filosofi opererer jeg med ideer om regulerte unntakstilstander for å komme gjennom akutte kriser, hvor det er nødvendig med høyere handlekraft for å komme gjennom. Et eksempel på dette var jo pandemien i 2019. Men når jeg sier «regulert unntakstilstand», så handler det om politiske beredskapsplaner som gjør dette på en kontrollert måte, som i størst mulig grad sikrer oss tilbake til normaltilstand når krisen er over. Det å gi store fullmakter til få enkeltpersoner er et brudd med prinsippet om å unngå store maktkonsentrasjoner. Dette må unngås, nettopp fordi det kan antenne statsmonsteret, vi får en nedsmelting og mister demokratiet. Merk her at jeg ikke snakker om en spesifikk ideologi. Maktkonsentrasjoner er farlige uavhengig av kulturens ideologi. Her berører vi forhold som ligger dypere i menneskenaturen. Makt er som den langsiktige virkningen av ringen, i «Ringenes Herre». Vi kan bli konsumert og miste kontrollen over oss selv.
Maktkonsentrasjoner kan komme fra rikdom, kapitalisme, popularitet, religion, elitisme, aristokrati, politisk høyreside så vel som politisk venstreside, troende eller ikke-troende. Vi må komme oss forbi kampen mellom ideologiene, og forstå mennesket selv. For maktmennesker fungerer ofte ideologiene bare som instrumenter. Det er jo dette jeg kaller for det vulgære mennesket.

Det å ta samfunnet gjennom akutte kriser, hvor det demokratiske bolverket mot maktkonsentrasjoner, midlertidig svekkes, innebærer alltid risiko. Beredskapsplaner for dette må utvikles på forhånd, simuleres, testes og utformes med i den hensikt å sikre retur til normalen, så snart krisen er kommet ned på nivå hvor normaldemokratiet kan handtere den.
Det sies at i det gamle Romerriket, før keiserne kom (med Julius Cæsar), så kunne man få diktatorisk makt i maks seks måneder for å komme gjennom en krise. Dette vitner i så fall om at den innsikten jeg snakker om her, neppe var ukjent selv i oldtiden.
Det å utvikle gode planer for «Hard over», når krisen er der, med nødvendige fullmakter og unntakstilstand, er fundamentalt for demokratiets overlevelser. Det vi må unngå er at hver krise utløser nye fullmakter som aldri trekkes tilbake. Dette så vi i USA etter 9/11. Lar vi dette skli ut setter vi demokratiet i fare. Siste alvorlige anslag mot demokratiet i USA så vi i skrivende stund (2024) da amerikansk høyesterett i praksis plasserte presidentembetet utenfor loven. Det øker åpenbart risikoen for at det kan utnyttes til demontering av demokratiet.

Makt korrumperer

I 1887 skrev den britiske historikeren og politikeren Lord Acton at: «Power tends to corrupt, and absolute power corrupts absolutely.» Vi kjenner uttrykket på norsk som at «Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt.» Lord Acton uttrykte med dette en advarsel mot farene ved konsentrasjon av makt, og hvordan makt ofte kan lede til korrupsjon og misbruk.

Det jeg beskriver nå krever dynamisk tenkning. Og selvsagt er dette en skisse. Dette kan utspille seg på utallige måter. Men her er en del fellestrekk. Her beskriver jeg hypotesen om at narsissistiske trekk utløses av opplevelse av å oppleve seg som overlegen, eller overordnet. Dette er en del av de sosiale rangeringsmekanismene. Med andre ord er dette trekk som arten har med seg fra før-menneskelig tid.

Da vil jeg si litt om dynamikken som oppstår mellom mennesker, der ubalansen i makt og status er signifikant. Dette har jeg vært inne på i teksten om Det tilbedende mennesket, og det dominante mennesket. I møte med overmakt vil de fleste av oss gå inn i en rolle hvor vi fremstår ydmyke, viser det beste av oss selv, kanskje søker å gjøre inntrykk og «please» den mektige. Dette handler både om at kontakt med de mektige kan innebære muligheter, men også om at mektige individer kan være farlige. Vi gjør oss med andre ord til, og vi er villige til å strekke oss. Det vi ofte ikke tenker på, er at vi med dette ubevisst signaliserer anerkjennelse av de andres «storhet» og «selvberettigelse». Husk at du selv ubevisst kan påvirke ved en slik type atferd. Og jo større maktubalansen er, desto mer geberder vi oss i overmaktens nærvær. Dette blir da en vesentlig del av frem-dyrking av overmaktens narsissistiske trekk.

Med andre ord, det som naturlig utløses av omgivelsene kan forsterkes til uante proporsjoner i vekselvirkning med omgivelsene. Så avhenger selvsagt dette av den mektiges personlighet og ikke minst selvinnsikt. Kanskje er det her det passer å nevne hypotesen eller håpet om at det kan være mulig å erverve selvinnsikt og bedrive trening og øvelser som kan avdempe denne type mekanismer. Med andre ord, vil mennesker med makt, som i utgangspunktet har en sunn personlighet, kanskje kunne trene seg opp til å ha «rygg i stand til å bære gode dager». Og kanskje kan det være mulig for oss under, til å ta oss i vare for å geberde og bejuble slike «storheter», så vi ikke ødelegger dem. Men dette er jo en tenkning som ikke ser ut til å være særlig velutviklet i vår kultur. I et modent samfunn vil dette åpenbart være et tema, i alle sammenhenger hvor makt blir en del av rollen eller posisjonen som tildeles. I et demokrati, er det en selvsagt betingelse at kandidatenes personlighet og egnethet blir en del av prosessen. Og ingen kommer videre uten å gjennomgå nødvendig trening og bevisstgjøring. Og utviklingen i maktrollen, følges så videre opp, av uavhengige instanser som alarmerer ved klare tegn på korrumpering. I dag mangler vi selvsagt kunnskap og kompetanse på dette. Men kanskje er det ikke umulig å få det til.

Så har vi den andre varianten, nemlig de som føler seg mektige nok til å rivalisere, og som selv ønsker topposisjonen i hierarkiet. Her har jeg skrevet om det provoserende mennesket. Igjen, dette ligger latent i menneskenaturen, og det vil skje. Da er vi i gang med maktspill og sosialt spill. Dette er det som ofte skjer i toppskiktet av slike hierarkier. Dette vil forgifte det sosiale klima i slike kretser. Igjen er det vesentlig å forstå at en diktator aldri blir til alene. Det som skal til er en kombinasjon av omgivelser og en person med nok sosial appell til å ta lederrolle, så vil omgivelsene kunne skape en diktator ut av det. Mekanismene er kjent allerede hos våre nærmeste slektninger sjimpansene. Les gjerne her om alliansesynkronisering, og se gjerne dette foredraget av forskeren Frans De Vaal, og oppdag nyansene i sjimpansepolitikken.

Vi har altså en dynamikk hvor lederen er avhengig av nok støtte i omgivelsene til å kunne fungere. Men samtidig vil de samme omgivelsene ha potensielle rivaler som bare venter på muligheten til å manøvrere ut lederen. Dette er et spill, og om kompleksiteten i dette er høy hos sjimpanser, så mangedobles nok dette hos menneskearten.
En måte å utmanøvrere ledere på, er nettopp ved å, i skjul, sabotere lederens slagkraft, respekt og omdømme. Så når lederen gir instrukser og ting ikke utfolder seg, hva har da gått galt? Handler det om noen som ikke kan, eller er det faktisk også noen som ikke vil? Det sosiale klimaet er forgiftet og miljøet havarerer. Dette utløser det jeg kaller for kampmodus.

Det er i dette spillet at fristelsen til å sette seg i respekt på den gamle biologiske måten, er latent. Dyret i oss oppfatter intuitivt ettergivenhet som en svakhet. Dette er inkompatibelt med etisk rasjonalitet. Men i slike sosiale spill blir man ofte dekadent, og dyret tar kontrollen. Lederen fristes derfor til å ta til brutalitet for å skape en fryktbasert atferd, som forveksles med respekt. I vår tid styrer Nord-Koreas diktator Kim Jong-Un ubestridt eneveldig i sitt land. Det er ikke nødvendigvis noen selvfølge. Det vi husker fra de første årene var en ufattelig brutalitet. Blant annet falt hans onkel i unåde, angivelig for å ha sovnet på et møte. Han ble henrettet med en militær rakett. Dette er fenomener som ikke er ukjente. Dette med grusomme straffer og vilkårlighet er ikke tilfeldig. Dette er en direkte følge av biologisk strategi for å dominere andre individer.  Og dette fungerer fortsatt, selv i de mest siviliserte stater, har vi en konstant kraft som trekker i denne retningen.

Så lederen tyr altså til brutalitet, i det sosiale spill og mot individer og miljøer som enten krever korrigering, eller som det er fristende å bruke for maktdemonstrasjon.
Fra Russland kjenner mange til spekulasjonene om at det var Vladimir Putin selv som stod bak noen grusomme terror-aksjoner mot boligblokker i Moskva. Det er selvsagt bare spekulasjon, men samtidig intuitivt veldig forståelig. Da handler det om å selv skaffe seg det påskuddet som må til for å kunne demonstrere makt og brutalitet. Putin gikk som kjent brutalt inn i Tsjetsjenia, under påskudd av disse terror-handlingene. Putin er for øvrig kjent som hovedmistenkt bak utallige drap på russiske dissidenter i utlandet. Sannsynligvis er kombinasjonen av brutaliteten i dette med at «alle vet» hvem som står bak, men ingenting lar seg bevise. Dette er klare signaler på stor makt, intelligens og høy kompetanse. Dette forsterker frykt og beundring. Det er nettopp den effekten diktatoren er ute etter.
Så må vi til med dynamisk tenkning. Vi må tenke videre. Lederen oppnår «respekt» og handlekraft gjennom å demonstrere makt og brutalitet. Men hva er bi-virkningen? Bi-virkningen er at han samtidig skaffer seg fiender og voksende miljøer som hater ham.
Dermed er vi inne i en selvforsterkende negativ spiral. Ofte er det en enveis prosess. Diktatorer som faller er ikke noe pent syn. Det er bare å nevne navn som Muammar Gaddafi, Benito Mussolini og Nicolae Ceaușescu som eksempler på hvordan det kan ende, dersom en diktator mister kontrollen. Dynamikken her er jo enkel. For å sette seg i respekt, må man være brutal. Ved å være brutal skaffer man seg fiender. For å holde fiender nede må man være enda mer brutal, og man må skape et fryktregime.

Et fryktregime består ofte av sikkerhets-politi, hemmelig politi, omfattende etterretning og angiver-regime, tortur og brutal undertrykkelse av all opposisjon. Videre snakker vi om propaganda, og kontroll på informasjon (informasjonsmonopol). Men dette vil alltid være en balansegang. For, som sagt er diktatoren i desperat behov av lojale medspillere for å kunne holde kontrollen. Mentaliteten hos medløpere har jeg beskrevet i teksten om Det grå mennesket.
Det vi snakker om her er en form for sosial enginering. Det handler om å rigge regimet på en slik måte at frykten jager til atferd som ligner respekt og lojalitet. Det er ikke tilfeldig at begreper som lydighet og lojalitet opphøyes til moralens absolutte overordnede mål i slike regimer. Og hovedingrediensen i signalisering av lojalitet er jo det jeg kaller for alfa-dyrkelse, eller alfa-attraksjon. Det grå mennesket «elsker storebror». Det er heller ikke tilfeldig at gudsforestillinger tar farge av denne type ideologier. Den abrahamittiske monoteistiske gudsforestillingen er et speil av denne type autoritær ideologi.

Som sagt må det sosial enginering til, og noen diktatorer lykkes åpenbart bedre med dette enn andre. Prakt-eksemplet er Joseph Stalin. Detaljene rundt Stalins død forteller mye om tilstanden i regimet på denne tiden. Han fikk slag, men ble liggende svært lenge fordi ingen turte å gå inn til ham. Politisjefen Beria, beordret informasjon om at «lederen sov». De beste legene satt for tiden i fengsel og ventet på henrettelse, de fleste av dem var jøder. De måtte frigis fra fengsel for å kunne komme og undersøke Stalin. Det fortelles om legen som skalv så på hendene at han ikke fikk til å sjekke Stalins puls. Hør gjerne Bernt Hagtvedt og Halvor Tjønns historie om dette i verdibørsen her (eller søk «Vedibørsen Stalins Død»).

Stalin var kanskje noe nærmere et geni i maktspill. Og han maktet å etablere et skrekkregime, hvor ingen kunne stole på hverandre. Det var et regime hvor de mest fremgangsrike, jevnlig ble likvidert. Ofte var det påskudd, eller de ble rett og slett bare tatt av dage. Man kunne ikke ha suksess i dette regimet uten denne risikoen. Og dersom man holdt igjen, kunne jo det tolkes som sabotasje.
Og Stalin lyktes. Han ble aldri styrtet, og frykten for ham varte helt inn i døden. Og selv i dag er han en beundret mann i Russland. Dette på tross av forbrytelser, som kanskje overgår Hitler.

Splitt og hersk

Hele konseptet med et brutalt terror-regime handler om å forhindre at konspirasjoner mot regimet oppstår. Her er det kanskje at paradoks at diktatoren forstår seg på at for å unngå å tape makt, så må makten aldri konsentreres noe sted hvor han ikke har kontroll. Dette er jo også en innsikt man benytter i demokratisk tenkning. Men her må kreftene utbalansere hverandre og sikres mot å konsolidere. En diktator har det litt enklere. For han kan benytte egen maktbase til å forhindre utenforliggende maktkonsentrasjoner. Igjen vil jeg påpeke at hypotesen om at mennesket er spontant selvorganiserende står sterkt. Fravær av maktkonsentrasjoner i et samfunn (maktvakuum), kalles «naturtilstand», etter et tankeeksperiment som Thomas Hobbes lanserte på 1600-tallet. Og det forblir et tankeeksperiment, nettopp som følge av menneskenaturen. Nå og da dukker det opp anarkistiske ideer, som drømmer om å skape paradisisk samfunn uten maktkonsentrasjoner. Det tviler jeg på er mulig, for vi har aldri sett noe slikt. I menneskehavet vil det alltid oppstå spontane makt-konsentrasjoner. Tilstander preget av makt-vakuum spontant utvikle seg til mafialignende klaner.  Uten at man har innsikt i slike tilbøyeligheter, så vil hverken demokrati eller diktatur kunne oppstå. Men som sagt utfordringen er forskjellig. I et demokrati må maktene balansere mot hverandre og være rigget på en slik måte at de ikke kan konsolideres. Diktatorens suksess hviler på hans evne til å forhindre at slike makt-konsentrasjoner blir så sterke at de kan true hans makt.

Her har jeg nevnt frykt-regimet, gjerne med belønning for angiveri, som en viktig strategi. Institusjonalisering av dette ender ofte opp i et hemmelig politi. Eksempler kan være det øst-tyske STASI, eller det sovjetiske KGB. Da handler det selvsagt om tette nettverk som infiltrerer og monitorerer alle miljøer som kan ha potensiale til å utvikle en trussel mot systemet.
Men den strategien vi snakker om her er den urgamle splitt-og-hersk strategien. Vi må være oppmerksomme på hvilken kraft det er i å skape, vedlikeholde eller hause opp konflikter i samfunnet. Sannsynligvis kan mange diktatorer ha vært mestre i å dyrke frem konflikter, uten at aktørene selv skjønner at de er manipulert. Dette gir diktatoren et vell av muligheter og påskudd i sitt spill. For det første kan han fremstå som «skaper fred» mellom aktørene og dermed skape heltestatus. For det andre kan han benytte konflikten til å knuse potensielle rivaler. Og selvsagt vil konfliktene i seg selv forhindre at konspirasjoner oppstår. Den grunnleggende innsikten her er jo at samarbeid, gjør gruppen sterkere, mens indre konflikter svekker gruppen. Kostnaden her er jo at et samfunn gjennomsyret av konflikt og med manglende kompetanse til å forebygge, vil forfalle. Verdiskapingen går ned og innovasjonskapitalen forvitrer. Totalen av slik aktivitet er for samfunnet, med andre ord, svært skadelig. Og sannsynligvis er skaden av dette langt høyere enn skaden av svekket handlekraft som følge av demokrati. Dette kommer da i tillegg til all lidelse og død som alltid blir en naturlig følge av diktaturer.

For at splitt og hersk skal kunne fungere er det vesentlig at mennesker må ha grader av antagonistisk mentalitet. Det innebærer at menneskeverdet står svakt og at menneske-bedømmelsen foregår langs aksen forakt-beundring. Dette står da i motsetning til en verdi-orientert mentalitet. I en verdi-basert mentalitet er menneskeverdet upåvirket av menneske-bedømmelsen. Verdi-basert mentalitet søker forståelse og kompromiss og har bevisste strategier for å de-eskalere konflikter, mens den antagonistiske mentaliteten kun er motivert for å ydmyke og triumfere over andre.  Et sosialt klima preget av verdibasert mentalitet, vil derfor være mer robust mot splitt-og-hersk metoder.

Metoder for splitt-og-hersk kan ofte handle om å ta utgangspunkt i motsetninger som allerede er der. Man går inn på begge sider med manipulasjon for å hause opp og eskalere konflikten. Da handler det om baktaling, personangrep, demonisering og ikke minst konspirasjonsteorier. Man benytter alle triks i manipulasjonsmanualen, for å skape raseri og hat mot motstanderen. Dette gjør man selvsagt på begge sider av konfliktlinjen. Og selvsagt fører det også til fiendtlige handlinger fra begges sider, som på hver sin side bekrefter og forsterker hverandres demonisering. Når dette først begynner å eskalere, antenner konflikten og eskalerer av seg selv.

Selvsagt kan man også skape motsetninger ved å manipulere frem mistenksomhet og frykt for den andre parten. Og da skal de ikke mer enn én bekreftende handling til før konflikten tar fyr.
Det som er verdt å merke seg er at det er mennesker som i utgangspunktet har en antagonistisk mentalitet, som er fungerer som «nyttige idioter» for manipulatoren. Det er også verdt å merke seg at antagonismen er nært forbundet med den mentaliteten jeg kaller for kampmodus. Det har jeg beskrevet her. I klartekst, så er det altså dyret i oss, som spiller seg ut her. Det er det jeg kaller for menneskets dekadente tilbøyeligheter. Det store spørsmålet er om det er mulig å utvikle en allmennkompetanse i befolkningen som skaper resistens mot slike angrep. Dette spekulerer jeg over her og her. Dette er i så fall noe som konstant må vedlikeholdes.

I vår tid er dette høyaktuelt. For vestlige demokratier er tatt på sengen av russiske og kinesiske trollfarmer som utnytter sosiale media for hva det er verdt, i den hensikt å hause opp konfliktnivå i befolkningen. Du finner dem på hver sin side i konflikter om religion, politikk, woke, feminisme, pride, etnisitet, innvandring, MAGA, QAnon osv. Og strategien har åpenbart fungert, særlig i USA, som i dag har uakseptabel høy risiko for å tape sitt eget demokrati. Det kan være at løpet er kjørt, fordi vi stadig manipuleres til å hate hverandre.

Generelt så innser vi at samfunn som preges av opprivende konflikter, er svakere og langt mindre tilpasningsdyktige enn samfunn som er mer harmoniske. Det er vesentlig å forstå at dette ikke handler om uenighet. Uenighet er et sunnhetstegn i samfunnet. Den er helt nødvendig for samfunnets innovasjonskapital. Det å kvele uenighet og mangfold i samfunnet er å spenne bein under innovasjonskapitalen. Problemet her handler om modenhet til å erkjenne at det er forskjell mellom uenighet og konflikt. Igjen, erkjenner vi behovet av å kunne utvikle innsikt og trene på det å kunne bearbeide uenighet uten å eskalere til konflikt. Igjen handler dette om forskjellen mellom kampmodus og undringsmodus. Dette er tema jeg har utviklet i tekster om konstruktiv dialog. Se her.
Men i det hele tatt, er det vesentlig å utvikle modenhet ved å arbeide med egen tilbøyelighet til antagonisme. Modenhet er å utvikle innsikt til å innse at kampmodus er inkompatibelt med det gode samfunn, og videre utvikle robusthet mot dette.
I et diktatur er diktatoren interessert i det motsatte. Diktatoren ønsker seg selv opphøyet til gude-status, med tilsvarende harmoni. Men samtidig tvinges diktatoren til konstant å spille mennesker ut mot hverandre, for gjennom dette og holde kontroll. Dette er en motsetning og selvsagt i lengden ikke bærekraftig.

Indre og ytre fiender

Den underliggende drivkraften bak antagonisme er sosial rangering, rivalisering og tribalisme. Et vesentlig trekk ved alle diktaturer er nødvendigheten av å holde seg med fiender og det å skape sterke fiendebilder. Dette utnyttes ofte av gode makt-spillere. Man maner frem fiendebilder. Man blir høykompetente på å svartmale, demonisere, stigmatisere og på alle måte degradere enkeltmennesker og grupper. Totalen her er jo at menneskeverdet forvitrer. Dette øker brutalitetstoleransen i befolkningen, eller fjerner den fullstendig.  Og økt brutalitet vil jo i seg selv virke selvforsterkende på alle konflikter.
Sterke fiendebilder kan fungere som et mål på kvaliteten på det sosiale klima. Da ligger det i kortene at det sosiale klima i diktaturer etter hvert forgiftes totalt.
Men, dette er selvsagt et tveegget sverd. Totalen kan være betydelig svekkelse, både i humankapital og innovasjonskapital. Går det dårlig nok, vil diktatoren selv kunne komme under press.
Da kan «nasjonen samles», ved å skape en ytre fiende. Nå er det tribalismen som utnyttes. Teknikkene er de samme. Det handler om demonisering, sterke fiendebilder, raseri, hat og konspirasjonsteorier. Dette er en svært effektiv teknikk som avleder oppmerksomheten bort fra diktatorens vanstyre og over på frykt og hat mot eksterne fiender. Dette blir det krig av. Da er det også forståelig at terskelen for å begå krigsforbrytelser, eller i verste fall folkemord er langt lavere. Det er nettopp fordi menneskeverdet ofte allerede er forvitret når det kommer så langt.
Lykkes man i krigen, blir det mulig å plyndre fienden. For et samfunn hvor verdiskapingen ofte har havarert er dette ofte en kjærkommen mulighet til å kompensere for det. Men selvsagt er jo dette et høyt spill.

Diktatoren den modige

Både det å manøvrere seg inn i maktens korridorer, rivalisere, drive maktspill, manipulere, være brutal og starte kriger krever mot, mye mot. Så hvor får diktatoren motet fra? Jeg har skrevet generelt om mot her. Jeg har to hypoteser som ikke utelukker hverandre.

1)   De fleste diktatorer er psykopater
Det som er kjent fra psykologien er at psykopater, generelt er fryktløse. Her har jeg den tilleggshypotesen at dette i bunnen kan dreie seg en smerteforstyrrelse. Konkret handler det om hjernesenteret Insula, som også er kjent for smertehandtering. Man kan miste evnen til å kjenne smerte dersom fysiske strukturer i hjernen blir skadet. Jeg tror ikke at det er så dramatisk at psykopaten ikke kjenner smerte. Det kan handle om styrke på smerte, og det kan handle om evnen til å huske og lære av smerte. Vi vet at psykopater er resistente mot straff. Oppdragelse er ofte virkningsløst. Hypotesen er at både frykt og skam, har en tendens til å forsvinne i dette dragsuget. Videre kobler jeg dette til projeksjon. For dette kan være noe av årsaken til at psykopaten mangler empati. Det er former for lidelse han selv ikke kan kjenne, og er derfor avskåret fra muligheten til å kjenne det samme på andres vegne.
Men summen av dette er at psykopaten har høy risikovillighet, og bryr seg lite om andre rammes av hans handlinger.

2)   Selvberettigelse
Jeg har skrevet om selvberettigelse her. I dette ligger troen, enten på skjebnen, guder eller at en har en type «Fetter Anton» flaks. Med andre ord: «Jeg er av et spesialt slag, så ulykken rammer aldri meg». Eller «jeg er så overlegen alt annet, at jeg kan handtere alle krisesituasjoner».
Adolf Hitler ble visst nok utsatt for attentat-forsøk hele 42 ganger. Og som om det ikke er nok, så opplevde han å finne alle sine kammerater drept, da han kom tilbake til post etter å ha vært og levert en melding. Senere under demonstrasjonen i forbindelse med det såkalte Ølkjellerkuppet i 1923 ble Hitlers sidemann truffet av en kule, men ikke Hitler. Noen av attentatene var svært nær ved å lykkes. I den såkalte «operasjon Valkyrie», ble det plassert en bombe i en bunkers, hvor Hitler hadde møte med sine generaler. Bomben var installert i en koffert og ble plassert bare meter fra der Hitler satt. Ved en tilfeldighet hadde noen flyttet kofferten på en slik måte at Hitler ble skjermet da den smalt. Han ble skadet, men ikke nok til at han samme dag kunne ta imot Mussolini som kom med toget på besøk fra Italia. Det sies at Hitler både trodde og skrøt av at skjebnen beskyttet ham. Og det er klart, med alt dette i sin livserfaring, så er det ikke rart at en slik tro utvikler seg.
Generelt vil mennesker som beveger seg opp mot maktens tinder ha en livserfaring preget av suksess og ofte en god porsjon flaks. Jeg opererer med begrepet suksessrate, som er et forhold mellom suksess og fiaskoer. Med høy overvekt på suksess, vil livserfaringen gi næring til forestillinger om overlegenhet og selvberettigelse. Begge deler er fristende å fortolkes inn i forestillinger om at «ulykken aldri rammer meg». Er man religiøs, kommer man ofte i tro på at «Gud holder sin hånd over meg». Totalen av dette er at terskelen for å spille med høye kort blir lavere.

I tillegg til dette er det åpenbart at det å fremstå som et modig menneske, gir høy status. Det å fremstå som et modig menneske, er åpenbart en vesentlig suksessfaktor. For folket må diktatoren fremstå med mot og handlekraft. For hvordan kan en person «frelse sitt folk», uten slike egenskaper. Igjen har jo dette paralleller til forestillinger om den allmektige Gud. Det betyr at slike personer ofte får en gudestatus i massen, og blir ansett som «vår frelser». Vår tids Donald Trump, passer jo svært godt inn i dette bildet. Dette ble jo nettopp forsterket av det mislykkede attentatet mot ham. Her utviste Trump en snarrådighet som til de grader vil bli stående som et stort smykke på hans image. Etter å ha dukket bak talerstolen, gikk det bare sekunder for han tvang seg gjennom sikkeragentenes skjold, reiste seg opp med neven i været. Bildet som da ble tatt er ikonisk. Mange har spekulert på om dette er øyeblikket som Trump kan vinne valget på. Og selvsagt, spekuleres det i at «Gud holder sin hånd over ham», og selvsagt spiller han på dette. Så kan jo vi mer skeptiske, spekulere på hvor han hadde det fra, som utviste en slik respons på det som skjedde. Min intuisjon er at dette handler om det ene geni-talentet som Trump har, nemlig markedsføring.

 

Diktatoren og hans venner blir rike

Følg pengene sier et gammelt ordtak. Mennesker med mye makt, ender som regel opp med å bli rike, ofte veldig rike. Og selvsagt skjer neppe alt dette på ærlig vis. For oss som lever her i Norden så oppfattes dette med å søke maktposisjoner med økonomisk motiv som en kobling som er uakseptabel. Det er neppe blant de strengeste normene vi har, men jeg gjetter den er langt strengere enn i store deler av verden ellers. Jeg har skrevet om korrupsjon her. Og jeg har utvidet begrepet til alle handlinger man begår, i kraft av formelle posisjoner, men som er motivert av å oppnå egne skjulte fordeler. I så måte er jeg kanskje litt naiv i mine høye tanker om vårt land.  Vår intuitive impuls om at det kan være personlige fordeler å hente ved å komme nær makten, har noe korrupt ved seg. For det gir muligheter, ikke bare til å få oppdrag, men roller, posisjoner og ikke minst påvirkningskraft. Og nettopp påvirkningskraft kan benyttes til manipulasjon i det sosiale spill.
Poenget her er at der makten sitter på få hender, kanskje hos en eneste en, som ellers ikke må svare for noe som helst, så er det nettopp fritt frem å skape et nettverk av allianser hvor man gjensidig har fordeler av hverandre. Glem ikke at kampmodus ikke bare handler om å true, men også om å lokke. Det handler ikke om argumenter, analyser eller formelle begrunnelser, men om hva vi har å tilby, som gir hverandre fordeler.
Da Sovjetunionen brøt sammen og Russland ble en selvstendig stat, så gikk det vel fort i svingene da Boris Jeltsin opphevet kommunismen omtrent over natten. Det oppstod et maktvakuum, og en rekke statseide bedrifter og institusjoner ble privatisert. Ut av dette oppstod det mafialignende strukturer og disse sikret seg deler av den russiske sparegrisen, ofte til spottpriser. Det var dette som senere ble til oligarkene. Det ryktes at selv Putin, da han kom til makten også solgte ut, men at han tjente seg rik på «kompensasjon» for billige priser på slike transaksjoner. I så fall snakker vi om vinn-vinn hvor Putin og hans venner tjente seg søkkrik på å rane det Russiske folket.
En vesentlig effekt av dette er det jeg beskriver som å bli sosialt investert. Man havner i et lyssky fellesskap med hverandre. Dette åpner for forsterket lojalitet, men kan også skape mulige utpressings-situasjoner. Det er åpenbart at det sosiale klimaet i slike miljøer forgiftes fullstendig. Og for et land vil det å ende opp med en slik ledelse en tragedie.

Diktaturer må forebygge kunnskap

Jeg har nevnt diktaturenes tilbøyelighet til propaganda og informasjonsmonopol. Vi kan ta denne videre og erkjenne at uvitenhet er en sårbarhet som gjør det lett å undertrykke mennesker. Og uvitenhet kan skapes ved å forhindre massen i å tilegne seg kunnskap.  Dette er en innsikt som neppe er av nyere data. Jeg plukket opp en gang, kan ikke huske hvor, at en av begrunnelsene for motstand mot å etablere universitet i Oslo, som det første i Norge, var at da kunne jo vanlige mennesker sende sine håpefulle til universiteter, og dermed komme i konkurranse med elitens sønner. Denne tendensen til å blokkere allmenndannelsen er et klart diktatorisk trekk. Og i den grad det handler om bevisste strategier så er det vanskelig å fortolke dette på noen annen måte enn at det handler om undertrykkelse.
I USA har det alltid vært høyt spill om utdanningssystemet. Under nåværende valgkamp i 2024 tilspisser dette seg. Her fremstilles en oppsummering av utdanningsprogrammet til Project 2025 som er produsert av en republikansk tenketank, ved navn The Heritage Foundation, og tiltenkt implementert under en kommende Trump-periode. Slik det fremstilles her, ender dette nettopp opp med den beste kvalitetstenkning reservert for barn av rike, mens barn av fattige, blir avspist med nesten ingenting.
Etter at Taliban overtok i Afghanistan, har jenter fått forbud mot mer enn 6 måneders utdannelse. Dette hevdes kanskje fundert i Koranen, men resultatet blir uansett at det blir mye lettere å undertrykke kvinner. Og hvem vet om vi ikke snakker om det samme bakenforliggende motivet.

Kampen om kunnskap eller uvitenhet er også en kamp om demokrati eller ikke demokrati. I teksten om «Det Modne Mennesket», poengterer jeg allmenndannelsen som kanskje samfunnets viktigste investering for å kunne holde demokratiet vitalt og vedlike. Forsøk på å undergrave dette kommer selvsagt ikke bare fra diktatorer. Ekstreme religiøse- og ideologiske grupper med ambisjoner om å dominere eller utnytte enkelt-mennesker eller grupper, er vel så interessert i å undergrave tilgang til fri og bred kunnskapsutvikling. I tillegg til informasjonsmonopol og propaganda, finner vi også antivitenskap, misbruk av post-modernisme, desinformasjon og varianter av hjernevask. Mye av dette handler om manipulasjon. Det vil si at mennesker som faller inn i dette, ikke vet at de er bedratt. For de «velger jo selv» å trekke seg unna. De blokkerer ut vanlige redaktørstyrte informasjonskanaler. De avskriver utdannelse og bøker, som en slags sinnets forurensing. Det er ikke uvanlig å se at diktaturer og ekstremist-bevegelser driver med bokbål, og latterliggjøring av alt som smaker av intellektualitet. Slik faller enkeltmennesker i en lås av kunnskapsresistens, hvor nettopp kunnskapen er det eneste som kunne fått dem ut av sin begredelige tilstand. Man blir, det jeg kaller for bergtatt. Et diktatur som er effektivt på området vil gjøre begge deler. Da snakker vi om at man i tillegg til å blokkere tilgjengelighet til kunnskap, også indoktrinerer ved hjelp av propaganda, desinformasjon og varianter av hjernevask.

Tap av demokrati kan være irreversibelt

Det beste argumentet for diktatur er handlekraft. Kjernen på toppen får diktatorisk makt over et stramt, ofte rigid hierarki, med langt spissere form enn et demokrati. I min politiske filosofi, kompenserer dette ved å utvikle systemer for kontrollerte midlertidige unntakstilstander, beregnet for krise-situasjoner. Det som er vesentlighet er midlertidigheten, og at denne ikke skal kunne oppheves som følge av de midlertidige fullmakter som blir tilgjengelige i under unntakstilstanden. Med andre ord handler det om nøytralisering av loven om maktens selvforsterkning. Men i et diktatur er ingen slik tenkning nødvendig, fordi det som i et demokrati kan være en unntakstilstand, nå er permanent.

Det kan sammenlignes med at kroppen kommer i en tilstand av konstant stress. Når vi som enkeltindivider havner i farlige situasjoner, så konfigureres kroppen om til «flight eller fight»-modus. Hjertet slår raskere, blodet pumpes ut til musklene. Det pumpes ut adrenalin, og fordøyelsen stoppes midlertidig.
Det vi vet er at varig stresstilstand skader kroppen. Det samme gjelder for et samfunn i konstant unntakstilstand. Det er høy risiko for at dette kan bli tilfelle under et diktatur. Det kommer selvsagt an på diktatoren. Men som beskrevet over, så ligger dette latent i systemet.

Vi vil få en maktutøvelse med høyrisiko for å ta fra deg din personlige frihet. Eller for å si det slik: du er i langt større grad prisgitt regimets luner.

Det er vesentlig å vite forskjellen på et autoritært og et totalitært regime.  Sitat fra chatGPT:

 Forskjellen mellom et totalitært og et autoritært regime ligger i graden av kontroll staten utøver over samfunnet og individets frihet.

Totalitært regime:

·       I et totalitært regime forsøker staten å kontrollere alle aspekter av samfunnslivet, inkludert politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle sfærer.

·       Staten bruker propaganda, sensur og omfattende overvåkning for å sikre at befolkningen er lojal og støtter regimets ideologi.

·       Det finnes ofte én dominerende ideologi som gjennomtrenger alle deler av samfunnet, og regimet ønsker å forme innbyggernes tanker og holdninger i tråd med denne ideologien.

·       Eksempler på totalitære regimer inkluderer Nazi-Tyskland under Hitler og Sovjetunionen under Stalin.

Autoritært regime:

·       I et autoritært regime har staten konsentrert makt i hendene på en leder eller en liten gruppe, men den søker ikke nødvendigvis full kontroll over alle deler av livet til innbyggerne.

·       Mens politisk opposisjon er undertrykt, kan det være en viss grad av frihet innenfor privatlivet, økonomi og kultur, så lenge det ikke utfordrer regimets autoritet.

·       Autoritære regimer er mindre ideologisk drevne og er mer fokusert på å bevare makten og stabiliteten gjennom kontroll over politiske institusjoner.

·       Eksempler på autoritære regimer inkluderer Spania under Franco og dagens Russland under Vladimir Putin.

·       Kort sagt, et totalitært regime søker total kontroll over hele samfunnet, mens et autoritært regime først og fremst fokuserer på å opprettholde politisk kontroll og makt uten nødvendigvis å gjennomsyre alle aspekter av livet.

Motsetningen til begge disse er liberalisme, hvor menneskeverd er den grunnleggende verdien. Den definerer da personlig frihet som noe som må opprettholdes og beskyttes. Dette er kun mulig i et demokratisk samfunn.

Men som, nevnt, så vil det jo være en hoveddrivkraft i et diktatur å holde seg selv ved makten. Det kan skape intensiver til totalitære virkemidler. Da snakker vi desinformasjon, eller propaganda og utforming av lover som gir påskudd overvåkning og vilkårlige arrestasjoner og likvideringer. Eksempler på slike lover kan være hijab-påbud, strenge abort-lovgivninger, forbud mot homofili, rigide seksualnormer, språkbruk, angrep på tanke og ytringsfrihet, angrep på livssynsfrihet, streng konformitet osv. Autoritære regimers oppfinnsomhet på området moralsk trakassering, er ubegrenset.

Koblingen mellom politisk makt og rettssystemet er fundamentalt i et diktatur. Regimets maktutøvelse går gjennom disse kanalene. Derfor er det så viktig å unngå at politiske aktører kan påvirke eller regelrett diktere rettsapparatet. Den røde tråden her, er nettopp påskudd. Altså man hauser opp noen slike normer i samfunnet. Man senker beviskravene i rettssystemet. Man skaper påskudd, summariske rettssaker og benytter seg da videre av et ofte brutalt straffe-system for å fullføre udåden. Ingen vil kunne føle seg trygg i et slikt regime. Brutalitetstoleransen vil stige til uendelige høyder.
I tillegg til dette utvikles altså indre etterretningsorganisasjoner og militariserte grupper, som forfølger innbyggere som ikke innordner seg på den måten som kreves.
Man gjennomsyrer utdanningssystemet med propaganda. Man innfører sensur. Ytringsfriheten handler ikke bare om hva man har lov til å si eller tenke, men også hvilke kilder man benytter. Dette er det jeg kaller for informasjonsmonopol. Du kan bli brutalt straffet for å ha sett på en ulovlig TV-kanal, eller dokumentar på Internett.

Dette er ikke fantasi. Da Norge var okkupert under Andre Verdenskrig ble alle radioer inndratt av Quisling-regimet. Det å bli tatt med ulovlig radio, kunne bety døden. Og historien er full av kreative måter å omgå dette på.

Selvsagt oppstår ikke slike scenario over natten, idet et slikt regime etableres. Hvert element i en slik retning gir ofte en skråplanseffekt. Det betyr at tendenser til sensur, til usannheter, til tvang, til manipulasjon av rettssystem, til påskudd er et illevarslende tegn på hva som er under oppseiling. I et demokrati må samfunnskompetansen være høy nok til at gjennomsnittsmennesket gjenkjenner mønstret og motsetter seg det. Noen ganger går dette over generasjoner. Et samfunn kan stemme inn «den gode diktatoren», som om han varer evig. Det skjer selvsagt ikke. Makt korrumperer og diktatoren er tilbøyelig til å la makten gå i arv, eller utpeke en etterfølger. Uansatt, det blir utskiftninger og ingen aner når den nye Nero kommer.

Sannsynligvis er det slik at autokratier, over tid skader kulturen, og gjør den mindre egnet til å returnere tilbake til demokrati. Da handler det i stor grad om at hierarkiet er autoritets- og kommandoorientert, på samme måte som eldre militære strukturer. Du skal ikke tenke, du skal lystre, uten å mukke. Menneskeverdet erstattes med doktriner om absolutt lydighet og lojalitet til regimet.  Les gjerne her om autoritet og om her dominansbasert autoritet. Noen ganger har jeg spekulert på om møtet mellom Nazi-regimet og demokratier kan karakteriseres som kulturkollisjon. Kanskje setter Hanna Arents historie om Adolf Eichmann dette på spissen. Har man adoptert absolutt lydighet og lojalitet som verdihierarkiets topp-punkter, så er Eichmanns måte å forsvare seg på absolutt forståelig. Eichmanns forsvar kan oppsummeres med at han aldri hadde brutt noen av regimets lover, at han var absolutt, lydig, pliktoppfyllende og uførte sin plikt på en svært effektiv og god måte. Oppdag at dersom du setter lydighet og lojalitet høyest, så har disse argumentene svært stor vekt. Det er verdi-grunnlaget som avgjør argumentets vekt. Kostnaden er jo at du har abdisert som moralsk autonomt individ.

Men samtidig vil vi oppdage at det er en grunnleggende konflikt mellom dette verdisystemet og individets egeninteresse. Det vil alltid være en viss konflikt mellom individ og fellesskap, men her settes det på spissen på en absolutt måte. Men innerst inne er vi jo mennesker. Dette medfører en alvorlig dissonans i hver og en av oss. Og det er denne dissonansen som er skadelig. Individet er i konstant kampmodus. Individet går på nåler, og det sosiale spill regjerer. Totalen av dette er at kulturen svekkes fordi vår undringsmodus forvitrer.
Dersom maktundertrykkelsen skulle utebli, vil mange da mangle de forutsetninger som må til for å kunne samspille, uten å eskalere til sosialt spill. Da Boris Jeltsin mer eller mindre opphevet kommunistregimet over natta, så oppstår ikke demokratiet, men et maktvakuum, som befolkningen på i ingen måte er i stand til å omsette til demokrati. Kulturen skade på en slik måte at det autokratiske mønsteret vedlikeholdes og opprettholdes. I Russland ble maktvakuumet fylt med gangstere og klaner, som senere ble til oligarker. Kommer man ikke ut av kampmodus, og det sosiale spill råder, så er selvsagt korrupsjon resultatet der muligheten byr seg.

Det er på ingen måte gitt at demokrati er mulig for en hvilken som helst kultur.  Det vil i så fall kreve en langsiktig plan over flere generasjoner. Og ingen kulturer er like, slik at oppskrifter på dette på ingen måte er direkte overførbare. Men jeg tror at basisforutsetningene her handler om menneskeverdets kår i kulturen, kombinert med tilstrekkelig samfunnskompetanse i befolkningen.

Men det jeg til frem til her, er at tapt demokrati, kan bety tapt for all fremtid. Det at demokratiene ikke har vektlagt betydningen av nødvendig samfunnskompetanse inkludert bevissthet om menneskeverd utgjør i dag en eksistensiell trussel mot våre demokratier.