Risikoen for at innbyggerne taper kontroll over staten

Eksempel: https://www.youtube.com/watch?v=nokFaT5vTls

Historien om Frankenstein er bare en av mange historier som handler om at mennesker skaper noe som de mister kontrollen over og som blir til et monster.  Dette er en av menneskehetens store kollektive skrekkvisjoner. Du finner den i Bibelen, med Gud som skaper Lucifer og mister kontrollen over engelen som etter hvert utvikler seg til å bli Satan. Du finner den i Odyssey 2001 hvor mennesket mister kontrollen over datamaskinen HAL, med tilhørende katastrofale konsekvenser. Du finner den i Matrix, med visjonen om mennesket som mister kontroll over maskinene. Tilsvarende finner man ganske så realistiske scenarioer over menneskeskapte virus, eller nanoteknologi osv.

I vår tid er vi redd for å miste kontrollen over kunstig intelligens. Men vi burde være minst like redd for å tape kontrollen over staten. Dette er scenarioer vi finner beskrevet som dystopier i begge romanene av George Orwell: 1984 og The Animal Farm.  

Dette handler om stater som har utviklet seg til monstre. Og dette er et høyst realistisk scenario. Det har skjedd, i gamle Sovjetunionen, i Kina, i DDR, i Nord-Korea, i Iran, Saudi-Arabia og mange flere stater. Og dette er bare i moderne tid. Min teori om maktens selvforsterkende natur tilsier at dette er noe som skjer hele tiden, dersom man ikke i selve samfunnsforfatningen bygger inn mekanismer som skal forhindre det.

I refleksjonen om massesuggesjon tar jeg til orde for å reservere monsterbetegnelsen på menneskemengder, hvor den sosiale prosessen går av hengslene og blir til en fundamental trussel mot enkeltindividet. Her passer det utmerket å anvende det på de største av slike katastrofer som mennesker hittil har gjennomlevd, nemlig når hele stater utvikler seg til terrorregimer.

Hva karakteriserer et monster? Her er min liste over egenskaper man kan se i monstre (se også her):

1)   Det vekker skrekk og frykt
Man er redd monsteret fordi det er farlig. Det er med andre ord god grunn til å frykte et monster. Det innebærer også fryktstrategier i møte med monsteret. Man vil forsøke å komme seg unna, man kaster seg ned og gjør seg ufarlig, eller man kan søke å oppføre seg på en måte som ikke vekker monstrets vrede.

2)   Det er overmåte mektig
Monstret var intet å frykte dersom det ikke hadde kapasitet til å gjøre noe. Det er det er monstrets krefter, dets tilgang på makt, dets slagferdighet og enorme nedslagsfelt, som er verdt å frykte. Uten disse kreftene er det for meg vanskelig å karakterisere noe som monster.

3)   Det er irrasjonelt og vilkårlig
Irrasjonalitet eller vilkårlighet går ut på at rasjonell kommunikasjon med monstret er en umulighet. Monstret roper og brøler, og i den grad det taler, så taler det til oss og ikke med oss.  Monstret taler maktspråk, det utstråler dominans, forlanger absolutt lydighet og underkastelse.

4)   Det er nådeløst
Monsteret har ingen annen moral enn de regler som det selv setter. Det vil si intet verdigrunnlag annet enn det som tilfeldigvis måtte være opportunt der og da. Det vil si at individet overhodet ikke kan regne med å bli innvilget noen form for egenverdi. Individet er til for monsteret, og må aldri komme i veien for det. Monstret kan tale i regler, påbud og forbud. Det forlanger lydighet, det vil si at moralen er absolutt. Kommer man i veien for monsteret er det nådeløst, ja ikke bare nådeløst, men kan oppføre seg direkte grusomt, alt etter hva maktmidlene tillater.

Gjør selv sammenligninger mellom de samfunn jeg har nevnt opp og disse karakteristikkene. Det er ikke så vanskelig å se at mange av disse elementene er det som preger autoritære og totalitære stater. Kanskje kan man si at dersom man er ureflektert på dette i begynnelsen av en statsdannelse så er sannsynligheten svært høy for at vi ender opp med et statsmonster som resultat. For vi har svært mange tilbøyeligheter i vår natur som driver i den retningen. Jeg kan nevne:

1)   Det Dominerende Mennesket

2)   Det Synlige Mennesket

3)   Det Stolte Mennesket

4)   Det Heroiske Mennesket

5)   Det Tilbedende Mennesket

6)   Det Grå Mennesket

7)   Det Sinte Mennesket

8)   Det Redde Mennesket

Flere kunne sikkert også nevnes. Men om du studerer disse refleksjonene, og legger dem sammen, hva blir da ligningens løsning annet en latent overhengende fare for å skape forskjellige fasetter av stats-monstre. For selvsagt er det ikke bare stater vi snakker om. Dette handler om mennesker organisert i forskjellige strukturer. Det kan være religioner, fagforeninger, bedrifter, statlige etater osv. Jeg nevnte denne refleksjonen for en venn av meg. Da kom han med en gang trekkende med det norske barnevernet. Og her kan jeg ikke nekte for at vi finner igjen flere av karakteristikkene over. Barnevernet har vide fullmakter, de mennesker som utfører forvaltingen har ofte vist høy grad av irrasjonalitet og vilkårlighet. Til tider har vi sett det nådeløse, og frykten for barnevernet har nådd langt utover landets grenser.

Hva vi kan lære av dette, er at krav til etisk rasjonalitet og sindighet må øke med økende makt. Jeg tenker også at for stor maktkonsentrasjon aldri er bra. Dessverre er det nok slik at størrelsen på modent rasjonelt vett er ofte omvendt proporsjonel med tilgang til makt. Dette kan man avlede direkte av menneskenaturen. Mennesket evner å organisere seg i store tall. I små grupper havner ofte noen få alfa-mennesker på toppen. I en stor organisasjon kan det være hundrevis av dem. Forskning viser at det finner sted en viss sortering hvor mennesker med sterkere psykopatiske egenskaper tenderer til å hopes opp på toppen. Tenk på hva dette gjør i forhold til risikoen for at et sunt sosialt samspill skal forvandles til et råttent sosialt spill. Tenk på hvilket sosialt klima dette skaper.

Når mennesket skal skape et samfunn er ikke dette så veldig forskjellig fra alt annet som mennesket skaper. Alle redskaper, alle maskiner og alle teknologier har gode sider, men de medfører også risiko. Man kan miste kontrollen. Og plutselig befinner det lille mennesket seg i klørne på et uregjerlig monster. Følgelig må et modent samfunn være bevisst på denne risikoen og etablerelag på lag med mekanismer som avdemper og motvirker disse tendensene.

 

Tillegg 1: Det vulgære mennesket

Hør om hvordan statsmonstrene vokste frem i Afrika etter kolonitiden.

Min bruk av begrepet «vulgær» er sannsynligvis noe på siden av det gjengse. For meg handler vulgarisering om overforenkling, og forvrenging av original tenkning og analyse, i den hensikt å bruke dette for å oppnå et vikarierende motiv. Som eksempel har jeg brukt begrepet «vulgær behaviorisme» som beskrivelse på den forenklede og forvrengte bruken av behavioristisk teori.

Vi skal nå konsentrere oss om alfa-menneskets opportunistiske bruk av hva som enn måtte finnes av tankegods med sprengkraft nok til å slå seg opp og ta kontroll over mennesker og til slutt hele samfunn.

Absolutt alle ideologier, religioner eller teorier, uansett intensjon, er sårbare for maktmenneskets misbruk i den hensikt å oppnå makt og ta kontroll. Dette er en erkjennelse jeg har hatt i mange år. Dette er noe jeg også har hatt i tankene da jeg skrev Det Modne Samfunn. Nå er jo sannsynligheten for at en slik tekst skal bli tatt alvorlig svært liten. Men likevel har jeg i noen narsissistiske glimt sett parallellen mellom meg og Karl Marx. For vi har jo begge det til felles at vi har produsert tekster i den hensikt å rekonstruere samfunnet. Jeg ser ingen grunn til å tvile på at Marx hadde en intensjon om å ville skape et bedre samfunn. En rekonstruksjon av samfunnet består av følgende:

1)   Erkjennelse av nå-tilstandens mange og store svakheter

2)   Analyse og forståelse av nåtilstanden

3)   Med utgangspunkt i analysen, konstruere en ny samfunnsmodell, ment å eliminere svakhetene i den foregående modellen.

4)   Gjennomføre endringene

Min analyse av Marx er altså at han bommet totalt på menneskenaturen. Samtlige kommunistiske prosjekter i det 20 århundre endte med forferdelse. Og selvsagt finnes det utallige analyser av hva som er problemet med kommunismen. Når vi legger godviljen til ser vi at dette har utgangspunkt i gode intensjoner, tanker om likeverd, rettferdighet og rettferdig fordeling av godene osv. Og det handlet om å frigjøre mennesket fra datidens undertrykkende kapitalistiske regimer. Hvordan kunne det gå så galt? Så finner vi selvsagt mengder med analyser på hva som gikk feil. Selvsagt har mange av dem noe for seg. Bildet er jo ekstremt nyansert.

Min analyse på dette handler som sagt om menneskenaturen. Men jeg går kanskje lengre enn de fleste i å hevde at dette har mer å gjøre med menneskenaturen enn med selve ideologien. Derfor har jeg sett med skepsis på mine egne tekster om det modne samfunn. For selv den beste etikken, den beste vitenskapelige forståelsen av mennesket, de beste intensjoner er ikke nok. Like fullt, om noe slikt skulle ha blitt forsøkt realisert, så er det til stede en latent risiko for at det hele ender opp med å bli kuppet av mennesker med utpregede alfa-ambisjoner. Paradokset er at, for å gjennomføre en stor omkalfatring, så kommer vi ikke utenom ledere, som inspirerer og styrer oss gjennom vanskelige farvann. Og nettopp disse lederne, som vi så sårt trenger, har høy risiko for å korrumperes av selve prosessen. Maktens beger er en giftig drikk, som de færreste kommer uskadet fra. Og har man først makt, så kan veien være åpen for bruk av den samme makten til å skaffe seg enda mer makt. Det er loven om kapitalens selvforsterkning. Det gjør at risikoen er stor for at vi, i stedet for å realisere en drøm, ender opp med en stat som spinner ut av kontroll og blir et statsmonster.

Dette skjedde med marxismen, men selvsagt har det skjedd tidligere også. Mennesket har utgangspunkt i alfa-regimet, som den naturlige organisasjonsform. Alfa-regimet er paleo-konstruert. Det vil si at ingen har tenkt det ut, ingen har planlagt det og ingen har satt det ut i spill. Alfa-regimet kan bestå av alt fra en diktatorisk lederskikkelse til hele grupper som står i allianse med hverandre.

Jeg tenker at kommunismen representerer det første gjennomgripende forsøk på å rekonstruere samfunnet. Tidligere skrekkregimer, som fascismen, nazismen kan mer eller mindre betegnes som semi-rekonstruksjoner, som er mer eller mindre tilpasninger med utgangspunkt i paleo-konstruerte stater. Men selvsagt spiller filosofi og religion alltid en stor rolle når stater dannes, som regel infisert av alfa-menneskets forenklede retorikk.

Når jeg tenker på det vulgære mennesket, så utkrystalliserer det seg følgende grupper eller roller:

1)   Det dominante mennesket
Vulgariseringen skjer fordi det dominante mennesket tenderer mot maktspråk, språkhandlinger, foreldreatferd, desinformasjon og manipulasjon. Alt dette handler i stor grad om å flytte grensedragningen mellom realiteten og det sosiale univers slik at det går på bekostning av realitetsorientering. Det gir større rom for sosial definering, som jo er en kraftig maktforsterker. Da har vi en drivkraft mot forenkling av språk, manglende realitetsorientering, karakteristikker, manipulasjon, personangrep osv. Maktorientering av språket gir en kraftig vulgariseringseffekt.

2)   Det grå mennesket
Det grå mennesket er opportunistisk i sin natur, og plukker derfor opp, det som måtte fungere best av omgivelsenes diskurs.

3)   Det fanatiske mennesket
Fanatisme er en forenklet virkelighetsoppfatning som fungerer som et strengt ureflektert filter som man ser verden gjennom. I dette skapes gjerne dikotomier der det ellers er et spektrum av nyanser. Fanatisme deler gjerne oss mennesker inn i gode og onde mennesker. Enten er du med oss eller så er du mot oss. Og når man først anser mennesker som demoner eller fiender, så fortolkes disse selektivt inn i dette lyset. På samme måte som for maktspråk så driver denne forenklingen til en vulgarisert forståelse av verden. Nyanser forsvinner, man overtolker og kontraster blåses opp.

4)   Det tilbedende mennesket
Det dominante menneskets tendens til å vulgarisere all teori og forståelse, handler om å «massere massen», altså evnen til å få med seg flertallet. Det lar seg gjøre ved hjelp av det tilbedende menneskets utallige komplementære strategier. Det er altså strategier som passer sammen og vekselvirker med det dominante mennesket, og på denne måten skaper helhetlige gruppedynamiske mekanismer.

 

Poenget her er altså at man kan ta hvilken som helst sosial analyse, refleksjon, ide, ideologi eller religiøse doktrine, og man vil som oftest se forenklede, vulgære utgaver av dem, formet i alfa-menneskets tjeneste.

Sannsynligvis berører vi her kanskje mennesket desidert største svakhet opp mot evnen til å skape sivilisasjon. Vi kommer ikke unna behovet for gode ledere, som er rasjonelle, rettferdige, forutsigbare og gode beslutningstakere. Men, rent biologisk er vi programmert til å elske alfa-mennesket. Og nettopp alfa-mennesket skårer dårlig på alle disse karakteristikkene.

Det dominante mennesket har det som noen kaller for «a solider mindset». Det har utgangspunkt i rivalisering og sosial rangering. Hovedfokus er dominans, som i vår tid, ender opp som makt. Her er det sosialt spill, konflikt og krig som gjelder. Det er om å gjøre å være sterkest, eller tilhøre den sterkeste gruppen.

Motsetningen er det rasjonelle mennesket, som har det noen kaller for «scout mindset». Speideren er den som observerer og analyserer. Også denne rollen strekker seg like tilbake til steinalderen. Det handler om sporfinner, finne byttet, utvikle redskaper og teknologi osv. Dette er egenskaper som krever mer av menneskets kognitive påbygning.

Mens alfa-mennesket lever i en sosial boble, måtte det rasjonelle mennesket handtere realitetens utfordringer ved hjelp av arbeid, rasjonalitet og kreativitet.

Dette er motsetninger. Jeg pleier å si det slik at vi mennesker egentlig er «det manglende mellomledd». Vi har det gamle villdyret fortsatt i oss. Det er på ingen måte under kontroll. Det dukker opp i oss alle før vi vet ordet av det. Satt på spissen, er det rasjonaliteten opp mot villdyret i oss. Dessverre er det slik at vi elsker villdyret, fordi det assosieres med alfa-mennesket. Derfor tenderer vi fortsatt til å slippe det frem, og la det ta opp plassen, der den skulle vært avløst med moderne tenkning og rasjonalitet.

Det samme villdyret forakter det rasjonelle mennesket. For det assosieres med det arbeidende mennesket, de av oss så må slite for å handtere utfordringene i livet.

Og det er nettopp denne spenningen, mellom det rasjonelle og det dominante som er årsak til at nesten samtlige av ideer og ideologier, som mennesket har kommet opp med i forhold til samfunn, ender opp med å bli infisert av alfa-mennesket, kuppet og skapt om til det ene stasmonsteret etter det andre.

Jeg skal nå ta for meg en del eksempler fra historien.

1)   De gamle kongedømmene
Best beskrevet her. De kan kanskje kalles for semi-rekonstruerte, med utgangspunkt i en kulturell arv av alfa-regimer som strekker seg tilbake generasjon for generasjon til førmenneskelig tid. De har utgangspunkt i paleo-konstruerte institusjoner som ordensmakt, hær, rettsvesen, skatt, toll osv. Og de utnytter gjerne en kombinasjon av fysisk maktovertak, religion, og glansbildeimage til å opparbeide sin legitimitet. De blir ofte sett på som «guder», sønner av gudene eller begunstiget av gudene. Religion og religiøse forestillinger, blir altså tilpasset til å tjene dette formålet.

2)   Israel i Det Gamle Testamentet
Har mange av de samme trekkene som de gamle kongedømmene. Men forbindelseslinjen Gud, går via profetene. Og vi merker spenningsforholdet mellom profetene og kongene. Det er en åpenbar maktkamp. Men vi ser at f.eks. profeten Samuel, både innsetter konger, avsetter dem og irettesetter dem. Det er interessant å lese det som står i 5.Mos 17.14 og utover. Her er det åpenbart en tanke om tiltak for å unngå at kongen korrumperes av sin makt. Blant annet skulle han ikke berike seg, bli hovmodig å ha mange koner. Allerede da er alfa-menneskets skyggesider på radaren til det gamle Israels tenkere.  Men det gikk åpenbart ikke lang tid før disse restriksjonene var glemt. Kong Salomo var søkkrik og hadde over 700 koner. Og han skapte seg jo et image av hvor fantastisk og klok han var. Hm … Profetenes kritikk var svak og kom vel mest i ettertid, når det begynte å gå nedover. Poenget er et vi her har en eneveldig konge, som er sterk nok til å gjøre som han vil, og som åpenbart er i strid med religionens formaninger. Hvordan fikk han det til, uten strategiske tilpasninger?

3)   Den katolske kirke
Kristendommen er spesiell på den måten at den er en religion som fremstår som en bevegelse i opprør mot det bestående. Opprinnelsen kan man jo diskutere. Kanskje er det noe i fremstillingen i denne videoen, hvor man spekulerer i om at opprinnelsen handler om romersk propaganda, ment å nøytralisere den jødisk messianske opprørsbevegelse, ved hjelp av en mer romersk-vennlig pasifistisk religion. Pådriver kan ha vært Titus, som i det romerske senatet, fikk godkjent en doktrine som kåret hans far, Vespasian som Gud. Det gjorde Titus til «Guds sønn», en parallell som kanskje ikke er tilfeldig.
De romerske keiserne hadde sin egen religiøse kult, hvor de selv ble kåret til guder (med godkjennelse av senatet). Kulten hadde sitt eget presteskap, sine tradisjoner og sine ritualer. Parallellen til den katolske kirke er slående, og kanskje ikke tilfeldig. Husk at alt dette i historien er rørt sammen i en og samme tradisjon og kultur.
Funnet av dødehavsrullene forteller en vesentlig ting som ikke kan benektes: Det har vært perioder hvor litteraturen har vært under sterkt press. Et slikt press på litteraturen kan ikke handle om annet enn at mektige krefter var ute etter å ødelegge dem. Det handlet enkelt om at historien blir forsøkt omskrevet. Og dødehavsrullene forteller nøyaktig om en militant jødisk messiansk opprørsbevegelse, om et Judea i krig, en kamp på liv og død mot den romerske undertrykkelsen. Dette er ganske forskjellig fra fremstillinger i Bibelen, hvor dette virker mer fredfylt, hvor Jøder blir «den store skurken», som tar livet av Jesus. Her skapes den antisemittismen vi lever med den dag i dag.
Dette er jo i høy grad spekulasjon, men det har åpenbart vært en kamp om litteraturen, som jo representerer menneskets kollektive minne og forståelse av verden. Det forteller om alfamennesket, som opportunistisk omskaper historien og religionen. I dette tilfellet ser det ut til at det utvikles en hybrid av den jødisk messianske bevegelsen og den romerske keiserkulten, noe som langt senere ender opp som Den katolske kirke. I den oppgitte videoen blir jo dette en slags konspirasjonsteori. Men her er det mange muligheter om hvordan veien kan ha blitt til, ettersom historien har utviklet seg. Den jødiske motstandsbevegelse er vel et faktum. At den var preget av forestillingen om Messias: Gudesønnen som skulle komme og opprette et nytt rike, er vel heller ikke å tvile på. At det fantes en rekke opprørere som søkte å oppfylle denne profetien, er vel heller ikke å benekte. Kanskje har jesuskulten opprinnelse i nettopp noe slikt. Så er evangeliene kanskje et forsøk på tilpasninger hvor motivet kan ha vært å møte den jødiske motstanden på ideplanet. I filmen «Ben Hur» utfordrer Ben Hur Messala med følgende spørsmål: «Hvordan bekjemper man en idé?» Dette handler om at den jødiske motstanden var rotfestet i ideer og forestillinger om Messias som skulle komme og opprette et nytt rike. Messalas svar er kanskje karakteristisk: «Man bekjemper en idé med en ny idé». Funnet av dødehavsrullene forteller om en storslagen kamp om idéer, og om hvordan alfa-mennesket går til det dramatiske skritt å radere bort tusenårige kulturtradisjoner i et forsøk på å befeste sin egen stilling.
En annen parallell: Det ser ut som at Den Katolske Kirke fortsetter denne tradisjonen, om ikke akkurat å ødelegge historien, men i alle fall kontrollere den, slik at oppdragelsen av folket kan tilpasses maktens forsetter.

4)   Den Russisk Ortodokse Kirke
Se Paul Warburgs analyse av dette i denne videoen. Dette er et veldig godt eksempel på hvordan kristendom kan bli misbrukt til høyst tvilsomme formål.

5)   Islam
Man skal ikke grave dypt i Islam før man oppdager en viss dissonans i budskapet. Tradisjonen forteller oss at Koranen er blitt til i to epoker: Mekka-epoken og Medina-epoken. Under Mekka-epoken som er den tidligste, utvikler Muhammad den religiøse delen av Islam. Denne epoken handler om alfa-mennesket som ikke helt får til sine religiøse ambisjoner. Mohammad skal ha vært en flott kar, fremgangsrik handelsmann og han giftet seg med en 15 år eldre velstående kvinne. Den religionen han utviklet skal ha vært nok så fredelig, sentrert om Allah, og den religiøse praksis for tilbedelse av Allah.
Mohammad måtte flykte fra Mekka, men ble tatt imot som helt i Medina, som jo var i rivalisering med Mekka. Her fikk Mohammed sitt politiske gjennombrudd, og alfa-mennesket våkner i ham. Her utvikler han den siste delen av Koranen, som er en politisk ideologi, og hvor flere utsagn slår i hjel det han tidligere hadde sagt i Mekka-delen. Den politiske ideologien er opplagt en tilpasning som vulgariserer Muhammads tidligere religiøse ideologi. Dette er interessant, fordi, i Mekka, har Muhammad rollen som «Ahmed Hattemaker». Han har ikke politisk makt, og hans ideologi preges av dette. Men, når han får makt blir dette nøytralisert av hans alfa-ambisjoner. Det handler om erobring, berikelse, sex, voldtekt, disiplinering. For disiplineringen, utvikles de strenge Sharia-lovene og synde-begrepet (haram) utvikles for sosial utrenskning, og gamle ideer om helvete utvikles til nye høyder av skrekk. For sex, total kvinneundertrykkelse og flerkoneri. For berikelse og erobring: fiendedefinering av alle «vantro», en ide om et verdensomspennende kalifat, og en hær av krigere som tror at det å dø i kamp er ensbetydende med å komme rett til himmelen og få utdelt 72 jomfruer.
Noen ganger, når man ser dette så kan man komme på troen på at alfa-hannen, i dette tilfellet Muhammad, må ha vært en skikkelig smarting. Det er ikke nødvendigvis slik, at han tenkte ut alle disse doktrinene i den hensikt å karre til seg fordeler. Mye av dette er det jeg kaller for paleo-konstruksjoner. Det vil si at enhver tilpasning ikke nødvendigvis er del av en masterplan eller noe slikt. Forestillingen om helvete, hadde jo eksistert i tusener av år før Muhammad. Her snakker vi sosial arv, og tilpasningen av dette. For alt vi vet kan det ha eksistert hundrevis, ja kanskje tusenvis av mennesker med alfa-ambisjoner, og deres utallige forsøk. Mohammads mikstur, falt sammen med andre tilfeldigheter, og det skapte det sosiale gjennombruddet. Mye tyder på at Mohammad, neppe bevisst for med direkte lureri. Han må jo ha trodd på seg selv som profet. Det viser jo måten han døde på. De hadde raidet en jødisk bosetting, drept de fleste menn, og voldtatt de fleste kvinner. Men kvinnene, de mest attraktive av dem fikk leve. En av dem tilbydde seg å lage mat til Muhammad, og hans nærmeste. Maten bar så forgiftet at det kunne kjennes på smaken. Men selv om de kjente det, trodde de så sterkt på profeten og Allahs beskyttelse, at de spiste. Flere av dem døde, inkludert Muhammad. Noen kunne vel si at Mohammad måtte være en idiot som tok imot mat fra en jødisk kvinne, som de nettopp hadde drept familien til, og høyst sannsynlig voldtatt. I tillegg smakte maten som sagt rart. Jeg tenker at dette er utslag av overdreven tro på egen berettigelse. Mohammad kunne ikke forestille seg at Allah ikke beskyttet ham.
Uansett, så har altså den miksturen Mohammad hadde skapt, til egen fordel, sprengkraft, langt utover hans eget liv og helt ned til vår tid. Dette er sosial arv i praksis. Og det er kraft nok i dette til at diktaturer og terrorstater har kommet og gått på løpende bånd i all ettertid. De fleste av dem har vært grusomme, undertrykkende og ekspanderende. De bærer alle sammen statsmonstrets karakteristikker.

6)   Marxismen
Opplysningstiden, renessansen medførte en revolusjon i kunnskap og teknologi. Teknologien ledet til industrialiseringen i den vestlige verden. Industrialiseringen skapte arbeiderklassen, og dermed også spenningene mellom eliten, de rike på den ene siden og arbeiderklassen på den andre siden. Mange må ha sett uretten, og ønsket seg en mer rettferdig verden. Marx og Engels, må nok også ha vært influert av dette. Mitt poeng er at hele den marxistiske ideologi har utgangspunkt i en drøm om en mer rettferdig verden. Og her gjorde Marx analyser som jeg mener står seg den dag i dag. Datidens regimer, var da som nå, preget ev an allianse mellom de politiske og kapitalen. Selve begrepet «kapitalisme» ble oppfunnet av Marx. Og selvsagt var det slik da som nå, at både kapitalen og politikken var dominert av alfa-regimer.
Karl Marx var banebrytende i måten han forsøkte å analysere samfunnet på, og ikke minst i sitt forsøk på å rekonstruere samfunnet, og sette det hele ut i livet. I vår tid vet vi fasiten. Dette feilet totalt, og min analyse er at Marx bommet på menneskenaturen. Poenget er at utgangspunktet, altså ideen om en mer rettferdig verden, er godt. Og her er mye bra analyse. Men implementeringen var vid åpen for alfa-mennesket til å kuppe.
Intuitivt, når man hører en ide om å skape en mer rettferdig verden, så ligger det i det at dette handler om omsorg for hvert enkelt individ. Det å være undertrykt og utnyttet, refererer seg naturlig til det enkelte individ. Dersom individet ikke har noen moralsk verdi, hvor da kan man da hevde at en gruppe av individer har det? Det ligger en dobbeltmoral i dette. All verdens påpekning av urettferdighet, fattigdom og undertrykkelse, kan ikke forsvares uten med basis i individets egenverdi. Likevel er det nettopp individets egenverdi som ofres i den vulgariseringsprosessen som nå kommer. «Vi må knuse noen egg for å lage en omelett. Du er egget, vi spiser omeletten». Dette er kollektivismen i et nøtteskall. Forkastelse av individets egenverdi, legger verden vid åpen for full brutalisering av alle virkemidler. Marx opererte med klasser, altså grupper av individer. Det var overklassen, og det var arbeiderklassen. Vulgariseringen av dette er det man i dag kaller for identitetspolitikk. Individet tilskrives en sosial identitet, i henhold til gruppetilhørighet, men det frarøves individuell identitet.
Det vi så av revolusjoner og maktovertakelser i det 20 århundre, i Russland, Kina, Nord-Korea og mange andre var ikke sosialismens seier, det var utskifting av en overklasse med en annen. Og det kunne kun skje på alfa-menneskets vis, ved brutal krig og revolusjon. Samtlige endte som diktaturer, med mektige redskaper i sin hånd. For nå kunne man glatt operere med begreper som «fiender av staten». Man laget mye omelett i de dager. I kommunismen fant alfa-mennesket de perfekte redskaper. Propaganda: Omverden blir sensurert, informasjon blir kontrollert, historien blir omskrevet. Alt dette skjer i overmaktens tjeneste. Det er ikke veldig forskjellig fra hverken Islam, eller andre religiøse forførelser.
Det vi skal merke oss fra denne tiden er for det første at her gjelder maktens rett fullt ut (et alfa-trekk), informasjon erstattes med språkhandlinger, dvs. virkelighet er irrelevant, kun ordenes massasje av massen har betydning. Dette er en opplagt alfa-egenskap. Omverden defineres som fiender, og man opererer med høyt nivå på sosial utrenskning. Alt dette er verktøy man finner igjen i alfa-menneskets verktøykasse.

7)   Kapitalismen
Kapitalismen er i utgangspunktet paleo-konstruert. Det vil si den har ingen egentlig opprinnelse-person i form av en ideologi, som så satte det hele i spill. Kapitalismen handler om produksjon, handel med varer, penger, finans og kapital. Selvsagt har vi foregangspersoner som Adam Smith, John Stuart Mill og andre, som satte mye av dette i system. Siden har jo økonomiske systemer utviklet seg på basis av erfaring. Og vi er neppe enda i mål med dette.
Om vi tester det kapitalistiske system opp mot alfa-menneskets verktøykasse, finner vi umiddelbart at dette er godt nytt for alfa-mennesket. Det kan oppsummeres i loven om kapitalens selvforsterkning. Jo mer kapital man har, desto større evne har man til å skaffe seg enda mer. Uregulert kapitalisme, vil over tid skape negativ omfordeling, og stadig flere monopoler. Det vil i sin tur skape stadig større maktsentrum i samfunnet. Disse maktsentra vil etter hvert også gjøre sitt inntog på den politiske arena, og skape oligarkier.  Dette vil igjen bli en trussel mot det frie markedet. Kapitalistisk idealisme handler om å la det frie markedet fungere. Man har en idé om den perfekte konkurranse, hvor vi har likeverdige aktører som konkurrerer på likeverdige vilkår. Problemet er bare at tilstanden av perfekt konkurranse ikke er stabil, nettopp på grunn av loven om kapitalens selvforsterkning, og dermed utvikling av monopoler og store private maktsentra. Den første konfrontasjonen med alfa-mennesket vil jo derfor komme idet samfunnet forsøker å gripe inn, i den hensikt å stabilisere det frie markedet. Da får vi bevegelser som forfekter minst mulig statlig inngripen. Det er de som ber om å få være i fred med sin business. Man kaller det for Laissez-faire kapitalisme. Dette er en vulgarisering, fordi man nekter å ingeniør-tenke på bærekraften i det systemet man forfekter. Man promoterer konkurranse som en slags magisk prosess som løser alt. Virkeligheten er selvsagt langt mer nyansert enn dette. Saken er at konkurranse både kan være sunn og usunn.  Men det er ikke poenget for alfa-mennesket. Poenget er slagkraftig retorikk som tjener egeninteressen her og nå.
Men dette har jo selvsagt gått lengre enn som så. Vi har jo også en slags syntese mellom kristendom og kapitalisme. Da tenker jeg særlig på den lutherske-varianten, som jo er tydelig i ansvarliggjøring av individet. Denne syntesen er hovedingrediensen i konservative politiske bevegelser verden over. Her er det viktig for meg å poengtere at samfunn som har hatt dette utgangspunktet har klart seg langt bedre enn de fleste andre samfunnsmodeller. Så når jeg kritiserer dette, så handler ikke det om at jeg ikke anerkjenner dette. Men i globalt, langsiktig perspektiv vil denne type ideologi komme fullstendig til kort. Det konservative tankegods er preget av ideer om fri konkurranse, alfaattraksjon og ideen om at «enhver fortjener sin skjebne». De to siste handler om syntesen med en vulgærversjon av kristendommen. For den protestantiske teologi vektlegger individet og individuelt ansvar. Mennesket har fri vilje og individet høster fruktene av de frø som er sådd, positivt og negativt. Dette åpner for sosial utrenskning, strenge normer, intoleranse og harde straffer. De fattige fortjener sin skjebne, for de er late og dumme. De rike fortjener sin rikdom fordi de er flittige og smarte. Dette passer alfa-mennesket som hånd i hanske. For det fritar for ansvar, både for samfunn og for den enkelte. Derfor har man da utviklet propaganda hvor alt dette er elementer i det budskapet, som ender opp i en retorikk rundt frihet. Men mange avgjørende nyanser er fraværende i denne retorikken. Som for eksempel selvforsterkende prosesser, altså at små forskjeller, ofte tilfeldige, kan virke selvforsterkende og bli avgjørende i forhold til vinnere og tapere. Som for eksempel hvordan arv spiller inn, at pappas gromgutt, starter med store fortrinn som vrir konkurransen i utgangspunktet. Som for eksempel Paretos prinsipp, at dette ender med at en liten prosent av befolkningen, som regel via arv, disponerer mesteparten av samfunnets ressurser. Som for eksempel at ulik tilgang til helse og utdannelse er sterkt konkurransevridende. Som for eksempel at rikdom gir fribillett til maktens innerste sirkler, slik at man kan endre spillereglene, og langsomt dra opp stigen etter seg og dermed sikre egen familie i utallige generasjoner fremover. Vi oppdager etter hvert at det hverken er mye kristent i dette, ei heller egen fortjeneste, ei heller fri vilje, ja ikke en gang kapitalisme. Dette handler kun om en ting: makt.
En annen variant av vulgariseringen er syntesen mellom kapitalisme og darwinisme. Dette har jeg vært inne på her. I sin mest ekstreme variant, ender jo dette opp i fascisme og nazisme. Men lenge før det kommer så langt, så gir jo darwinismens teori om det naturlige utvalg en slags legitimitet av berettigelse. Man kan resonnere slik at all den kløkt og oppfinnsomhet som naturen har lagt for dagen er drevet av det naturlige utvalg. Dersom vi nøytraliserer naturlig utvalg, vil vi undergrave naturens egen skapende prosess. Følgelig er det «umoralsk» å ta vare på det svake. Da kan vi erstatte den vulgær-kristne syntesen, om at du fortjener din skjebne fordi du har fri vilje, med en annen syntese om at jeg eller du er begunstiget av naturen. Vi har en naturgitt rett til godene og til å dominere. Vi kan ikke la oss behefte av alle naturens feilslag.
Felles for disse to er at egen makt forsterkes gjennom fraskrivelse av ansvar for de mindre begunstigede, og fraskrivelse av samfunnsansvar. Som en digresjon kan vi jo også merke oss at den kristne syntesen skaper berettigelse i form av nytteverdi (fortjeneste), mens den darwinistiske syntesen faller tilbake på naturens begunstigelse, som refererer seg til etisk verdi som følge av parental seleksjon.
Dette er jo også typiske alfa-trekk: å argumentere for egenverdet for seg selv og sin familie, mens de andre får seile sin egen sjø.
Samfunnsansvaret vulgariseres på den måten at det reduseres til sanksjonisme. Og her er det nødvendig med strenge normer, slik at man kan bedrive sosial utrenskning i moralens navn.
Enda en destruktiv kraft må nevnes, nemlig suboptimalisering av det profitt. Da handler det om kulturer som utvikler ideer hvor profitt i praktisk ender opp som den absolutte høyeste verdi som alt styres etter.
Og sist, men ikke minst har vi det kommersielle aspektet. Her hevder jeg at det er en glidende overgang fra reklame til kommersielt frislepp, til desinformasjon og til slutt regelrett bedrag. Det har jeg beskrevet her. Fra vår tid vet vi at nettopp gjennomkommersialisering utgjør en reell risiko for at samfunn, kultur, ja kanskje hele sivilisasjoner bryter sammen.
Alt dette henger sammen.
Det er også vesentlig å poengtere at en stat som fullstendig overlater kapitalkreftene til seg selv, til slutt vil overmannes av den. Dette vil skje ved hjelp av lobbyvirksomhet, og alle andre muligheter for politisk innflytelse som rikdom gir. Dette gir høy risiko for at politikerne blir hengende hjelpeløst i stroppene på rike kapitalister som drar i trådene. Og politikerne vedtar i henhold til kapitalens premisser, noe som selvsagt bare forsterker problemet. Det er et paradoks at søkkrike Donald Trump, selve symbolet på vulgær-kapitalisme, som startet med en feit arv fra farens imperium, vant presidentvalget i USA, med et budskap om at han var uavhengig, altså ikke avhengig av de rikes pengegaver, og dermed ikke i lomma på de rike, fordi han selv jo er søkkrik. Hva er det, annet enn å flytte makten fra en søkkrik fraksjon til en annen. Utrolig hva man kommer gjennom med, bare man er rik nok. Forklaringen er nok mest alfaattraksjon.
Som en kuriositet: Uansvarlige politikere, kapitalister innfører sjokk-toll i 2025.

8)   Protestantisk kristendom
Sjekk gjerne denne videoen fra angitte spilletidspunkt. Her beskrives, av avkles Kristen Nasjonalisme, som den skamplett den er på den kristne religion. Jeg har kommentert samme tema her. Dette er en sterk indikasjon på hoved-hypotesen i dette tillegget, nemlig at enhver ideologi eller religiøs bevegelse kan bli fullstendig korrumpert av det vulgære maktsyke mennesket. For det handler ikke om ideologi, men om underliggende mentalitet, som igjen handler om menneskets natur.

9)   Sosialdemokratiet
Grovt sett handler sosialdemokrati om en slags gylden middelvei mellom kapitalisme på den ene siden og sosialisme på den andre siden. Kanskje er det kun innenfor rammene av sosialdemokrati at verdighetskulturen har fått en reell mulighet til å utvikle seg. Vi har fokus på menneskerettigheter, rettferdighet, like mulighet og en ide om at «alle skal med». Viktige verdier som ytringsfrihet og religionsfrihet holdes høyt i hevd. Og sant og si, så går det ikke an å benekte at det går langt bedre med det sosialdemokratiske prosjektet, enn med uregulert kapitalisme og dens forskjellige vulgærutgaver. Og selvsagt går det også bedre enn i alskens kommunistiske diktaturer. Jeg tenker at mye av sosialdemokratiets suksess kommer av:

a.    Ytringsfrihet:
Begrenser overmaktens mulighet til propaganda.
Åpner for dialog.
Åpner for rasjonalitet og analyse.

b.   Maktfordelingsprinsippet:
Begrenser muligheten for eneveldige alfa-regimer.
Liberalisme som jo er det motsatte av totalitærisme.

c.     Velfungerende demokrati:
Gjør ethvert alfa-regime avhengig av alle samfunnets innbyggere.

d.   Styring gjennom lov:
Dette hindrer vilkårlighet og skaper barrierer at utøvende makt kan styre «etter innfallsprinsippet». Gjennom formalisering, forhindres muligheten for å kunne innrette etater til egne formål.

e.    Generelle borgerrettigheter og andre innretninger som forhindrer maktovergrep mot minoriteter og utsatte grupper.

f.      Omfordeling:
Avdemper muligheten for store konsentrasjoner av makt og kapital.
Øker kunnskapsnivået i befolkningen.
Øker nivået på helse i befolkningen.

g.    Sluttkommentaren: Alle punktene over, undergraver verktøyene i alfa-menneskets verktøykasse. Og da burde man tro at vi endelig har greid å skape en samfunnsmodell som holder alfa-regimet i sjakk, en stat av menigmenn, for menigmenn.
Virkeligheten er selvsagt ikke så rosenrød. Den som følger oppmerksomt med i politikken vil oppdage at alt det som er nevnt over, kan komme under press. Den sosialistiske komponenten i dette, kan oppsummeres i begreper som radikal feminisme, offerkultur og postmodernisme. Alt dette er jeg mer grundig inne på her.

 

Tillegg 2: Eksempel: Dagens kina

Leste dette innslaget og ser at her er flere indikasjoner på statsmonsteret som opererer. Det er all grunn til å advare mot utviklingen i dagens Kina. Vi har sett utviklingen i Hong Kong, som åpenbart indikerer en agenda, og at de menneskelige omkostninger er underordnet denne agendaen. Vi ser også med bekymringen på innfasingen av sosiale poengsystemer (f.eks Alibaba). Faren med slike systemer er at det sosiale spill blir satt i system, og den sosiale utrensingsprosessen for helt nye dimensjoner.
Kombiner alt dette med at Kina nærmer seg verdens ledende økonomiske stormakt. Samtidig har de for tiden høy militær opprustning. Derfor er det grunn til å advare generelt. Mange er redd for Islam, men jeg oppfatter risikoen fra Kina som enda større.

I den nevnte innslaget ser vi som sagt teknikker som inngår i nedsmeltingsprosessen på veien mot statsmonsteret.

Det vi ser er forsøket på å skape informasjonsmonopol. Vi ser misbruk av autoritet. Og ikke minst eksemplet på at makt gir muligheten til å skaffe seg enda mer makt:

Det er ventet at Xi vil bli gjenvalgt og bli sittende som president en tredje periode. Xi skrotet landets regler om hvor lenge en president kunne sitte i 2018.

Her går altså makten inn og avskaffer det som måtte være av oppdemming mot statsmonsteret. Dette er en gjentakelse av hva Putin gjorde i Russland for noen år siden. Poenget er at når makten blir så mektig at man den begynner å ta ut innebyggede sikkerhetsmekanismer mot nedsmelting, da er nedsmeltingen kommet til et selvforsterkende stadium. Reaktoren er i ferd med å løpe løpsk og det står ikke i noe menneskes makt å snu prosessen. Så kan man jo håpe på at Xi er en fornuftig person som kan handtere dette med modenhet. Men han kommer til å få etterfølgere som kommer til dekket bord. En plass i rekken kan det finnes en «Nero» og da er løpet kjørt.

Et viktig poeng her er at «nå går skipet sine egne veier». Man er prisgitt lederen på godt og ondt. Og man har intet å stå imot med dersom regimet utvikler seg i den onde retningen.

Tillegg 3: Eksempel Det norske barnevernet

Dette eksemplet er jo mange skaleringer mindre enn de foregående. Men her er det vesentlig å forstå at menneskenaturen skinner gjennom uavhengig av størrelse og omfang. Det vulgære mennesket gjøre seg gjeldene i alt fra parforhold, via alle subkulturer og helt opp til de store sivilisasjoner.

Jeg sitter med en passe god utenfra-kunnskap om det norske barnevernet. Jeg sitter med god dokumentasjon på enkeltsaker, og jeg er så heldig å kjenne mennesker som over tid has skaffet seg veldig god innsikt, og i stor grad ledet meg inn på de tanker jeg presenterer her. Så har jeg tidligere blogget om det norske barnevernet her og her. Så kan jeg absolutt anbefale boka «På Innsiden av barnevernet» av Solfrid Alstad.

Det som er kjent er at Norge er dømt hittil 14 ganger i EMD, for brudd på menneskerettigheter i barnevernssaker. Her har vært mange runder. Men som Geir Kjell Andersland skriver i Dagsavisen i april 2022: «Det er som om barnevernet er vaksinert mot å forbedre seg».

En morgen våknet jeg opp etter å ha gnagd mye i denne materien kommer jeg opp med følgende hypotese.

Dette er en vulgarisering og utgangspunktet er den velmenende tilknytningsteorien basert på den britiske psykiateren og psykoanalytikeren John Bowlby. Hypotesen er at det er denne teorien som er vulgarisert. Historien om vulgariseringsprosessen kan jeg ikke så godt. Men tipset går gjennom arbeidende til Kari Killén. Jeg har ambisjoner om senere å utvide dette med en mer detaljer gjennomgang av hvordan teorien ble til en doktrine for det norske barnevernet. Men poenget her er at den blir utviklet til en doktrine som gjennomsyrer det norske barnevernsmiljøet, inkludert utdannelsen. Det vulgære i dette handler om hvordan doktrinen så blir grunnlaget for en temmelig brutal sosial maktbruk, som igjen medfører moralsk degenerering særlig på etterrettelighet.

Kanskje kan vi kalle dette for hypotesen om NBB-doktrinen (Norsk Barneverns Bolwlby-doktrine). Her er en skisse av hypotesen:

 

Basisantakelser i NBB-doktrinen

 

1.    Basert på Bowlbys tilknytningsteori

2.    Basert på at mangler i tilknytningsdynamikken relateres til foreldrenes omsorgsevne

a.    Her finnes en del kjente feiltakelser. Blant annet i 50-årene da barns autisme ble tilskrevet «kalde mødre».

b.   Det kan mangle forståelse av dynamikk som både handler om foreldre og barnets utfordringer og at enhver dynamikk i en slik relasjon handler om vekselvirkning mellom alle parter

3.    Basert på forutsetningen om at undersøkelser av samspillet, basert på begrenset observasjon, gir godt nok basisgrunnlag til å trekke konklusjoner som kan legges til grunn for inngripende tiltak

4.    Basert på forutsetningen om at det å flytte barnet til ny omsorgsbase gir høyere sannsynlighet for å rette opp problemet

5.    Basert på forutsetningen om at jo tidligere, jo bedre (Vi har det travelt)

6.    Basert på at tilknytning trenger ro

a.    Samvær med foreldre forstyrrer prosessen

b.   Samvær med familie forstyrrer prosessen

Dette er selvsagt ikke en god gjengivelse av Bowlbys tilknytningsteori. Tanken her er at praktisering av slike har en tendens til å ende opp i form av fortolkninger, praksiser, selektive vektlegginger og til slutt praksiser som «går seg til». Et vesentlig poeng er at det er veldig vanskelig å komme opp med målbare resultater som kan fortelle hvilken effekt tiltakene har, og som kan nyttes til evaluering og videre læring. Risikoen er at dette fungere omtrent som teologiske doktriner, sånn litt etter hvem som har innflytelse og hva som måtte passe. Jeg har merket meg at Bowlby hadde utgangspunkt i forskning på de mange barn etter krigen som hadde mistet sine foreldre. Med andre ord er det kostnaden ved relasjonsbrudd med opprinnelige omsorgspersoner, som er utgangspunktet.

Og dette er kanskje det jeg vil tro er den viktigste vulgariseringen her, nemlig at det å miste sine foreldre, skader barn. Dette er en del av teorien som forvitrer og etter hvert blir borte i barnevernets doktrine. Vi hører faktisk ikke om at barnevernet tar denne kostnaden med i sine beregninger.

En annen variant er risikoen for at den hjelpen barnet mottar, i praksis ikke tilbyr noen erstatning for de relasjonene barnet taper. Det vil si at selv om den tilknytningen barnet hadde ikke var av det beste, så ender barnet på barnehjem eller hos forsterforeldre som på ingen måte erstatter det som er tapt.
Med andre ord har barnet en dobbel risiko her. Det er risikoen for skade av bruddet, pluss risikoen for at hjelpetilbudet bommer på målet som å erstatte dette. Og dette er ikke en liten risiko. Det er åpenbart at hjelpetiltak utgjør en langt mindre risiko i mange tilfeller.

Vulgariseringen her handler om en forskyvning av balansen i avveiningene i en retning av noe som frister noen mer, nemlig tvang. Da uteblir de gode avveiningene, og man får et sensitivt system basert på alarmer, akuttsituasjoner og omsorgsovertakelser. Effekten jeg snakker om her er ikke så veldig forskjellig fra hva man ellers kan se i organisasjoner som utøver makt i fri dressur. Da handler det både om politi, militæret, etterretningsorganisasjoner osv.

 

 

Barnevernloven

1.    Gir påbud om at barnevernet skal sikre gode oppvekstvilkår for alle barn

2.    Gir samtidig pålegg om hjelpetiltak skal være tilstrekkelig utprøvd før omsorgsovertakelse

3.    Gir samtidig pålegg om å etterleve det biologiske prinsipp

a.    Barnets rett til relasjon med egen familie

b.   Barnets rett til samvær med foreldre

c.     At akutte plasseringer og omsorgsovertakelser skal innrettes med tanke på tilbakeføring

d.   At alternativ plassering fortrinnsvis skal skje i barnets familie, der det er mulig

Skisse av NBB-Hypotesen

1.    Dersom vi ser barnevernsloven i lys av NBB-doktrinen så introduseres sterke motsetningsforhold. Poenget er at barnevernloven sett isolert kan virke fornuftig. Problemet oppstår idet denne kobles sammen med NBB-doktrinen. Det er denne koblingen som skaper motsetninger, som igjen skaper barnevernets dilemmaer. NBB-doktrinen tilsier en form for sosial kirurgi. Det ideelle ifølge denne doktrinen er at barnet forstyrres minst mulig av foreldre eller øvrige familie, slik at det får ro til å utvikle den nye tilknytningen.

a.    Følgelig vil utprøving av tiltak, slik loven foreskriver, forsinke prosessen, og «vi har det travelt fordi barn har ingen tid å miste».

b.   Følgelig er det uhensiktsmessig å innrette tiltaket med henblikk på tilbakeføring, slik loven foreskriver.

c.     Følgelig virker samvær med foreldre eller familie, slik loven foreskriver, forstyrrende på prosessen

2.    Basis for dette motsetningsforholdet er at barnevernsutdannelsens teoretiske fundament er basert på en ideologi som ikke passer med lovmakernes forståelse.

3.    Vi har altså en innebygget konflikt som skyldes manglende harmoni mellom lovgivning og den doktrine store deler av barnevernskulturen arbeider etter.

4.    Barnevernskulturen løser dette ved bevisst eller ubevisst sabotasje av de delene av loven som står i motsetning til å «sikre» barnet.

5.    Sabotasjen kommer til utrykk i form av:

a.    Praksis som skaper konflikt med foreldre og familie. Dette skaper da påskudd for å bryte med familien

b.   Praksis som undergraver eller nøytraliserer kontrollfunksjoner

c.     Autoritære virkemidler som forsvarsmekanismer mot de konflikter og spenninger som oppstår i kjølvannet av slike praksiser

 

 

Hypotesen er videre at den påvirkningen dette skaper, og de virkemidler som tas i bruk for å møte dette, beveger barnevernskulturen i dysfunksjonell retning:

1.    Det ligger i menneskenaturen å søke status
Hypotesen er at synlighet og dramatikk skaper høyere status. F.eks. i rettsvesenet, så har sannsynligvis straffesaker og særlig drapssaker høyest status, mens sivile saker og særlig barnesaker lavest status. I politiet, har trolig etterforskning av de groveste og mest profilerte forbrytelsene høyest status. Lignende resonnementer for helsevesenet. For barnevern gir dette sannsynligvis høyere status på akutt-vedtak og omsorgsovertakelser, kontra, hjelpetiltak eller oppfølging.

2.    Forholdene beskrevet over, skaper større sårbarhet for slike negative sider av menneskenaturen

a.    Det tiltrekker seg, og dyrker frem disse sidene hos dem som har legning for det

b.   Det skyver ut mennesker som ikke spiller denne type spill
Da snakker vi om mennesker som er samvittighetsfulle, opptatt av omsorg og av å hjelpe, og være mer lojale mot barn og klienter enn mot systemet

c.     Vi får en naturlig filtrering hvor de mest sosialt brutale vinner, stiger opp i systemet og setter agendaen. Den som leser den anbefalte boka til Solfrid Alstad, så beskriver hun hvordan dette i praksis skjer på slutten av boken. Hun snakker om at det oppstår «firerbander» i de enkelte miljøer, som kupper makten setter agendaen i sakene.

d.   Vi kan godt tenke oss en vekselvirkning her, hvor vulgariseringen av Bowlbys tilknytningsteori ytterligere forsterkes som følge av de spenninger som oppstår i kjølvannet av slike prosesser. Sosial investering gir behov for rettferdiggjøring, nettopp på bakgrunn av den samme teorien. Den får nå rollen, mer som en ideologi, enn som vitenskapelig basert teori.

Tillegg 4: Fra leder til diktator

Se gjerne denne videoen som lurer på om gode diktatorer kan eksistere.

Se gjerne også denne videoen hvor Vlad Vexler sammenligner Putin og Trump, i perspektiv av autoritære ledere.

Det heter seg at makt, korrumperer og at absolutt makt korrumperer absolutt. Det jeg nå vil prøve er å beskrive dynamiske prosesser som tenderer til å pense inn i et autokratisk spor. Det er ikke mulig for noen å bli diktator alene, uten støtte fra omgivelsene. Det er heller ikke mulig for et autokrati å oppstå, uten katalyserende støtte fra omgivelsene.

Vi lever i et demokrati. Det medfører samfunnsansvar til å holde seg med kunnskapsnivå nok til å sikre at også kommende generasjoner har demokratiske rettigheter. Det krever dynamisk tenkning for å kunne tilnærme seg en forståelse av hva dette innebærer og hvilke mekanismer som spiller seg ut i menneskesamfunn. Det krever at normalmennesker kommer ut av sin sløvede verden av underholdning og kortslutninger, og over i hardcore rasjonalitet, for å kunne ta dette til seg.

I grove trekk handler det om å kunne skimte en dynamikk, der det ene tar det andre, og leder inn i en ny tilstand med risiko for det tredje, osv.

Konsekvenstenkning handler ikke om fra valg, til handling til konsekvens, og deretter ferdig. En konsekvens er en hendelse. Det skaper en ny tilstand, som igjen er en hendelse som serier av nye hendelser bevirker nye tilstander osv.

Sosiale og kulturelle hendelser er kaotiske prosesser, med kaotiske prosessforløp. Strekker vi dette ut, blir forutsigelser omtrent umulig.

Men det som er mulig opp i det hele er å identifisere latens, og risikofaktorer. På den måten blir det mulig å identifisere behov for tiltak, som eventuelt kan demme opp for farlige latenser, for på den måten å redusere risiko for farlige avsporinger og tap av kontroll.

Tap av samfunnskontroll kan både handle om sammenbrudd av staten, og vi ender i en naturtilstand av klansamfunn, eller det som er temaet her, nemlig at samfunnet mister kontrollen over staten, og at statsmonsteret tar kontrollen i en irreversibel prosess.

Det er fundamentalt å forstå at det å gjenetablere et demokrati, når det først er tapt, nærmest er en umulighet. Dette er en enveis prosess, med skadevirkninger som kanskje aldri lar seg gjenopprette.

Har vi først fått etablert et autoritært samfunn, så har vi samtidig etablert en konstant prosess for å smi om alle relevante institusjoner til våpen og instrumenter for å opprettholde og forsterke overmakten. Dette er loven om kapitalens negative omfordeling i praksis. Og for hver suksess i dette arbeidet, forsterkes kraften ytterligere. Dette er selvforsterkende. Ofte er revolusjon det eneste alternativet for å knekke overmakten. Men, som vi vet, vil de fleste revolusjoner bare flytte makten over fra det ene autoritære regimet til det neste. Det kommer sjelden eller aldri en demokratisk omveltning ut av en revolusjon. Det som må til, er at det autoritære regimet selv bestemmer seg for å omskape staten til et demokrati, og faktisk er i stand til å rigge systemet på en måte som lar dette utvikle seg over tid. Da snakker vi flere generasjoner. Dette kan skje, og det har jo skjedd, men det er som et vinnerlodd i et lotteri. Har vi først skuslet bort demokratiet, kan vi ikke regne med å få det tilbake. Fra nyere historie har vi jo dramatiske eksempler på at dette har havarert. Sovjetunionens sammenbrudd er kanskje det mest dramatiske eksemplet. Mikhail Gorbatsjovs reformer (Glasnost og Perestrojka) kan forstås som et forsøk på å ta imperiet ut av et fastfrosset kommunistisk jerngrep og over i et mer åpent og vitalt samfunn. Det havarerte på dramatisk vis. Men historien stopper jo ikke her. For i kjølvannet av dette får vi altså et Russland, hvor Boris Jeltsin, ikke går veien om kontrollerte reformer, men avskaffer de kommunistiske maktstrukturer over natten. Vi kan vel trygt si at dette også var et havari. Og selvsagt kan utviklingen av dagens totalitære regime under jernhånd av Vladimir Putin fungere som en klassisk beskrivelse av hvordan en autoritær leder over tid tar all kontroll og steg for steg skaper et totalitært diktatur.

Poenget her er imidlertid at tap av demokrati kan medføre uopprettelig skade. Dette er et ansvar og et alvor som enhver innbygger i et demokrati, burde ta dypt inn over seg.

Et samfunn som stemmer bort sitt demokrati, blir dermed ansvarlig for å ha ødelagt det gode liv for flertallet av sine etterkommere, kanskje for all fremtid. I vår tid står vi ved et slikt skille. Og egentlig, for noen få tiår siden hadde jeg nektet å tro på en slik utvikling, som vi i skrivende stund ser i USA.

I min kritikk av demokratiet identifiserer jeg demokratiets største sårbarhet, nemlig risikoen for at velgerne stemmer bort sitt eget demokrati. Hvordan kan dette skje? Det er sannsynligvis utallige måter det kan skje på. Men noen trekk kan man kanskje se i befolkningen.

Det grunnleggende her er at menneskenaturen har en rekke kraftige impulser som ikke er kompatibel med demokrati. Våre impulser er innrettet på en måte som støtter sosiale hierarkier, kjent hos mange flere dyrearter enn mennesker. Kjernefunksjoner her er:

·       Sosiale rangeringsmekanismer

·       Tribalisme

·       Alfa-dyrkelse

Det må påpekes enda en svakhet ved demokratiet, nemlig svekket handlekraft. Samfunnet vil aldri bli perfekt, selv ikke i et demokrati. Det vil konstant være problemer og utfordringer. Det å løse utfordringer, store og små, krever handlekraft.
Da kaster jeg inne et nytt begrep, nemlig handlingsovertro. Hvorfor skjer det ingen ting? Hvorfor går alt i sirup. Hvorfor fremstår samfunnet med blodfattige løsninger som ikke monner? Tenk at du er fem år og har underliggende forestillinger om at mamma og pappa kan alt. Det er kun viljen det står på. Dette er handlingsovertroen, og den preger ofte umodne mennesker. Når ting ikke skjer, handler det ikke om at det er umulig, men at myndighetene, enten ikke vil eller de kan ikke. Dersom myndighetene ikke vil, har de ført oss bak lyset. Dersom de ikke kan er de inkompetente. I begge tilfeller er de udugelige og vi må inn med noe nytt som «får ting gjort».

En god indikasjon på umodenhet, er utålmodighet. Dette kalles radikalisme. «Vi orker ikke å vente. Vi er lei av blodfattige løsninger som ikke monner. Vi vil ha løsning nå». Det å radikaliseres, innebærer ideer om å gå utenom alle rammer, og sprenge de barrierer som er nødvendig for å få det til. Man overfokuseres på enkelttemaer, og «målet helliger midlet».  Herav kan ideer om at enkeltmennesker utenfor byråkrati, utenfor elite, og utenfor demokrati, er i stand til å få det gjort.

I et demokrati, vil det alltid være ytterliggående krefter som spiller ut dette kortet. Dermed utgjør det en konstant trussel mot demokratiet.

Når mange nok tror dette, eller har lignende ideer, så er demokratiet i fare. Det jeg har presentert her er oppskriften på folkebevegelser som kan kaste demokratiet ut bakdøra. En slik tilstand kaller jeg for latens. Den ligger der som tørr skog, klar til å sette i brann. Hvem tenner på?

Risikoen er da at det dukker opp en person av den typen jeg kaller for sosial magiker. Det er gnisten som antenner det tørre graset. Da snakker vi om mennesker med gode evner til å massere massene, forsterke misnøyen og utålmodigheten. Det krever arena og evne til å «massere massene», det vil si å skape massesuggesjon. Vedkommende fremstår da som en «frelser» som makter å overbevise bevegelsen om at han er den rette til å «få tingene gjort». Les gjerne det jeg har skrevet her om sosiale magikere, og her om massesuggesjon.

Litt tilbake til demokrati. Det er sant at her er potensiale for grader av handlingslammelse. Men merk også at de fleste «enkle løsninger» ofte har store «bivirkninger», kan innebære høy risiko, kan være sosialt brutale, innebære dyp urettferdighet, bryte med viktige prinsipper som er der for å beskytte oss. Det kan også handle om at «enkle løsninger» er kortsiktige, men innebærer høy risiko på lang sikt. Det å navigere samfunn er ikke å sammenligne med å navigere eget liv, heller ikke med å drive en bedrift. Den enkle løsning kan ofte sammenligne med å pisse i buksa for å holde seg varme. Det er denne type dynamisk tenkning, som ikke bør bli mangelvare i et demokrati. Utvikling av kunnskapsgrunnlag, må være ansvarlig, vitenskapelig og tar nødvendigvis tid. Og man må ta langt flere hensyn og inngå kompromisser. Dette krever tålmodighet, også folkets tålmodighet.

Men likevel ser jeg problemer, og at det noen ganger kan være nødvendig med «hard over», maksimal styring. I egen politiske filosofi opererer jeg med ideer om regulerte unntakstilstander for å komme gjennom akutte kriser, hvor det er nødvendig med høyere handlekraft for å komme gjennom. Et eksempel på dette var jo pandemien i 2019. Men når jeg sier «regulert unntakstilstand», så handler det om politiske beredskapsplaner som gjør dette på en kontrollert måte, som i størst mulig grad sikrer oss tilbake til normaltilstand når krisen er over. Det å gi store fullmakter til få enkeltpersoner er et brudd med prinsippet om å unngå store maktkonsentrasjoner. Dette må unngås, nettopp fordi det kan antenne statsmonsteret, vi får en nedsmelting og mister demokratiet. Merk her at jeg ikke snakker om en spesifikk ideologi. Maktkonsentrasjoner er farlige uavhengig av kulturens ideologi. Her berører vi forhold som ligger dypere i menneskenaturen. Makt er som den langsiktige virkningen av ringen, i «Ringenes Herre». Vi kan bli konsumert og miste kontrollen over oss selv.
Maktkonsentrasjoner kan komme fra rikdom, kapitalisme, popularitet, religion, elitisme, aristokrati, politisk høyreside så vel som politisk venstreside, troende eller ikke-troende. Vi må komme oss forbi kampen mellom ideologiene, og forstå mennesket selv. For maktmennesker fungerer ofte ideologiene bare som instrumenter. Det er jo dette jeg kaller for det vulgære mennesket.

Det å ta samfunnet gjennom akutte kriser, hvor det demokratiske bolverket mot maktkonsentrasjoner, midlertidig svekkes, innebærer alltid risiko. Beredskapsplaner for dette må utvikles på forhånd, simuleres, testes og utformes med den hensikt å sikre retur til normalen, så snart krisen er kommet ned på nivå hvor normaldemokratiet kan handtere den.
Det sies at i det gamle Romerriket, før keiserne kom (med Julius Cæsar), så kunne man få diktatorisk makt i maks seks måneder for å komme gjennom en krise. Dette vitner i så fall om at den innsikten jeg snakker om her, neppe var ukjent selv i oldtiden.
Det å utvikle gode planer for «Hard over», når krisen er der, med nødvendige fullmakter og unntakstilstand, er fundamentalt for demokratiets overlevelser. Det vi må unngå er at løpende kriser utløser nye fullmakter som aldri trekkes tilbake. Dette så vi i USA etter 9/11. Lar vi dette skli ut setter vi demokratiet i fare. Siste alvorlige anslag mot demokratiet i USA så vi i skrivende stund (2024) da amerikansk høyesterett i praksis plasserte presidentembetet utenfor loven. Det øker åpenbart risikoen for at det kan utnyttes til demontering av demokratiet.

Seks personlighetstrekk hos autoritære ledere

Kilden til dette er denne videoen av Dr. Russell Razzaque. Anbefaler å se denne videoen. Her kommenterer Dr. Razzaque hvert punkt på en god måte. Og han avslutter med å utfordre oss til å oppdage hvem, i vår tid som sjekker av på alle disse trekkene. Da handler det selvsagt om Donald Trump. Dette kommer vi tilbake til.

Min hypotese er at autoritære trekk har nær sammenheng med narsissistiske trekk. Dette handler generelt om kampmodus, som jo er den mentale modus som best passer med alle disse trekkene.

 Jeg går gjennom hvert punkt og relaterer dette til punkter på denne listen. Listen ser slik ut:

1)   Forfengelighet
Denne står direkte på listen, og jeg har vært innom dette her. Min hypotese er at narsissistiske personlighetstrekk har sammenfall med godt utseende, gjerne som en del av en generell høy sosial appell. Poenget er at forfengelighet, som strategi fungere bedre med bedre grunnleggende utseende. Dette blir da en av flere egenskaper som utgjør risiko for frem dyrking av narsissistisk personlighet.

2)   Allergisk mot læring (De tror de kan og vet alt)
Se gjerne min refleksjon om skråsikkerhet her, og om Dunning-Kruger-effekten her. Det er manifestering av flere narsissistiske trekk i kombinasjon: Dominans, perfeksjonisme og arroganse. Etter hvert som jeg har studert Donald Trump, har imidlertid hypotesen om metazombien dukket opp. Det er en person med underutviklet refleksjonsevne. Og uten refleksjonsevne, så har, men heller ikke evne til tvil. Hypotesen er at tankestrømmen, blir til sannhet idet den tenkes. Altså «Det jeg tenker, er virkeligheten». Manglende tvilsevne, gjør at man fremstår selvsikkert, noe som gir umiddelbar sosial gevinst. Dersom dette er skråsikkerhet, så betyr jo det ofte at man da også «vet» at alle som sier noe annet tar feil. Derav tendensen til å omgi seg med ja-mennesker. Derav også tendensen til å sanksjonere meningsmotstandere.

3)   Avhengig av oppmerksomhet
Dette er pkt. 2 på listen. Kommentert videre her.

4)   Reagerer med aggresjon på alt som ikke fungerer
Sammenfaller med ansvarsfraskrivelse, høy brutalitets-toleranse og sanksjonisme.

5)   Hevngjerrig
Denne passer også med sanksjonisme. Hevngjerrighet stammer åpenbart fra kampmodus. Det handler om rivalisering og konkurranse. Man tolererer ikke annet enn seier i alle sammenhenger. Ydmykelser huskes til evig tid, og gjengjeldes så snart anledningen byr seg.

6)   Ute av stand til å gi fra seg makt eller kontroll
Dette handler om dominans. Dette utløser sosiale rangeringsmekanismer og rivalisering. Men her kommer også sosial investering inn i bildet. Da handler det om at diktatoren selv er redd for hevn dersom han mister kontrollen. Dette kommer jeg tilbake til i neste avsnitt.

Beskrivelsene over treffer som sagt hundre prosent på vår tids Donald Trump. Det at slike personer eksisterer, er ikke vanskelig å skjønne, med utgangspunkt i hva vi vet om menneskenaturen. Det som kan være verre er å forstå den massebevegelsen som har løftet ham frem, og i hvilken grad rettssystemet gir etter og at et ellers robust politisk system i USA, ser ut til å knake alvorlig i fortøyningene. Noe av dette har jeg forsøkt å forklare i tekstene om Det grå mennesket, massesuggesjon og denne teksten.

 

 

Makt korrumperer

Se gjerne denne videoen som sammenligner to narsissistiske ledere: Nero og Donald Trump.

I 1887 skrev den britiske historikeren og politikeren Lord Acton at: «Power tends to corrupt, and absolute power corrupts absolutely» Vi kjenner uttrykket på norsk som at «Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt» Lord Acton uttrykte med dette en advarsel mot farene ved konsentrasjon av makt, og hvordan makt ofte kan lede til korrupsjon og misbruk.

Det jeg beskriver nå krever dynamisk tenkning. Og selvsagt er dette en skisse. Dette kan utspille seg på utallige måter. Men her er en del fellestrekk. Jeg har berørt dette i tidligere tekster. Her er en tekst om triggere som følger av alfa-rollen, og  her beskriver jeg hypotesen om at narsissistiske trekk utløses av opplevelse av overlegenhet, og her beskriver jeg hvordan tilbedelse kan utløse narsissistiske trekk. Dette er en del av de sosiale rangeringsmekanismene. Med andre ord er dette trekk som arten har med seg fra før-menneskelig tid.

Da vil jeg si litt om dynamikken som oppstår mellom mennesker, der ubalansen i makt og status er signifikant. Dette har jeg vært inne på i teksten om Det tilbedende mennesket, og det dominante mennesket. I møte med overmakt vil de fleste av oss gå inn i en rolle hvor vi fremstår ydmyke, viser det beste av oss selv, kanskje søker å gjøre inntrykk og «please» den mektige. Dette handler både om at kontakt med de mektige kan innebære muligheter, men også om at mektige individer kan være farlige. Vi gjør oss med andre ord til, og vi er villige til å strekke oss. Det vi ofte ikke tenker på, er at vi med dette ubevisst signaliserer anerkjennelse av de andres «storhet» og «selvberettigelse». Husk at du selv ubevisst kan påvirke ved en slik type atferd. Og jo større maktubalansen er, desto mer geberder vi oss i overmaktens nærvær. Dette blir da en vesentlig del av frem-dyrking av overmaktens narsissistiske trekk.

Med andre ord, det som naturlig utløses av omgivelsene, vil kunne skape vekselvirkninger som selvforsterkes til uante proporsjoner. Så avhenger selvsagt dette av den mektiges personlighet og ikke minst selvinnsikt. Kanskje er det her det passer å nevne hypotesen eller håpet om at det kan være mulig å erverve selvinnsikt og bedrive trening og øvelser som kan avdempe denne type mekanismer. Med andre ord, vil mennesker med makt, som i utgangspunktet har en sunn personlighet, kanskje kunne trene seg opp til å ha «rygg i stand til å bære gode dager». Og kanskje kan det være mulig for oss under, til å ta oss i vare for å geberde og bejuble slike «storheter», så vi ikke ødelegger dem. Men dette er jo en tenkning som ikke ser ut til å være særlig velutviklet i vår kultur. I et modent samfunn vil dette åpenbart være et tema, i alle sammenhenger hvor makt blir en del av rollen eller posisjonen som tildeles. I et demokrati, er det en selvsagt betingelse at kandidatenes personlighet og egnethet blir en del av prosessen. Og ingen kommer videre uten å gjennomgå nødvendig trening og bevisstgjøring. Og utviklingen i maktrollen, følges så videre opp, av uavhengige instanser som alarmerer ved klare tegn på korrumpering. I dag mangler vi selvsagt kunnskap og kompetanse på dette. Men kanskje er det ikke umulig å få det til.

Så har vi den andre varianten, nemlig de som føler seg mektige nok til å rivalisere, og som selv ønsker topposisjonen i hierarkiet. Her har jeg skrevet om det provoserende mennesket. Igjen, dette ligger latent i menneskenaturen, og det vil skje. Da er vi i gang med maktspill og sosialt spill. Dette er det som ofte skjer i toppskiktet av slike hierarkier. Dette vil forgifte det sosiale klima i slike kretser. Igjen er det vesentlig å forstå at en diktator aldri blir til alene. Det som skal til er en kombinasjon av omgivelser og en person med nok sosial appell til å ta lederrolle, så vil omgivelsene kunne skape en diktator ut av det. Mekanismene er kjent allerede hos våre nærmeste slektninger sjimpansene. Les gjerne her om alliansesynkronisering, og se gjerne dette foredraget av forskeren Frans De Vaal, og oppdag nyansene i sjimpansepolitikken.

Vi har altså en dynamikk hvor lederen er avhengig av nok støtte i omgivelsene til å kunne fungere. Men samtidig vil de samme omgivelsene ha potensielle rivaler som bare venter på muligheten til å manøvrere ut lederen. Dette er et spill, og om kompleksiteten i dette er høy hos sjimpanser, så mangedobles nok dette hos menneskearten.
En måte å utmanøvrere ledere på, er nettopp ved å, i skjul, sabotere lederens slagkraft, respekt og omdømme. Så når lederen gir instrukser, og ting ikke utfolder seg, hva har da gått galt? Handler det om noen som ikke kan, eller er det faktisk også noen som ikke vil? Det sosiale klimaet er forgiftet og miljøet havarerer. Dette utløser det jeg kaller for kampmodus.

Det er i dette spillet at fristelsen til å sette seg i respekt på den gamle biologiske måten, er latent. Dyret i oss oppfatter intuitivt ettergivenhet som en svakhet. Dette er inkompatibelt med etisk rasjonalitet. Men i slike sosiale spill blir man ofte dekadent, og dyret tar kontrollen. Lederen fristes derfor til å ta til brutalitet for å skape en fryktbasert atferd, som forveksles med respekt. I vår tid styrer Nord-Koreas diktator Kim Jong-Un ubestridt eneveldig i sitt land. Det er ikke nødvendigvis noen selvfølge. Det vi husker fra de første årene var en ufattelig brutalitet. Blant annet falt hans onkel i unåde, angivelig for å ha sovnet på et møte. Han ble henrettet med en militær rakett. Dette er fenomener som ikke er ukjente. Dette med grusomme straffer og vilkårlighet er ikke tilfeldig. Dette er en direkte følge av biologisk strategi for å dominere andre individer.  Og dette fungerer fortsatt. Selv i de mest siviliserte stater, har vi en konstant kraft som trekker i denne retningen.

Så lederen tyr altså til brutalitet, i det sosiale spill og mot individer og miljøer som enten krever korrigering, eller som det er fristende å bruke for maktdemonstrasjon.
Fra Russland kjenner mange til spekulasjonene om at det var Vladimir Putin selv som stod bak noen grusomme terror-aksjoner mot boligblokker i Moskva. Det er selvsagt bare spekulasjon, men samtidig intuitivt veldig forståelig. Da handler det om å selv skaffe seg det påskuddet som må til for å kunne demonstrere makt og brutalitet. Putin gikk som kjent brutalt inn i Tsjetsjenia, under påskudd av disse terror-handlingene. Putin er for øvrig kjent som hovedmistenkt bak utallige drap på russiske dissidenter i utlandet, i seg selv et signal om stor makt. Kombinasjonen av brutaliteten i dette med at «alle vet» hvem som står bak, men ingenting lar seg bevise, gir noen klare signaler på stor makt, intelligens og høy kompetanse. Dette forsterker frykt og beundring. Det er nettopp den effekten diktatoren er ute etter.
Så må vi til med dynamisk tenkning. Vi må tenke videre. Lederen oppnår «respekt» og handlekraft gjennom å demonstrere makt og brutalitet. Men hva er bi-virkningen? Bi-virkningen er at han samtidig skaffer seg fiender og voksende miljøer som hater ham.
Dermed er vi inne i en selvforsterkende negativ spiral. Ofte er det en enveis prosess. Diktatorer som faller er ikke noe pent syn. Det er bare å nevne navn som Muammar Gaddafi, Benito Mussolini og Nicolae Ceaușescu som eksempler på hvordan det kan ende, dersom en diktator mister kontrollen. Dynamikken her er jo enkel. For å sette seg i respekt, må man være brutal. Ved å være brutal skaffer man seg fiender. For å holde fiender nede må man være enda mer brutal, og man må skape et fryktregime.

Et fryktregime består ofte av sikkerhets-politi, hemmelig politi, omfattende etterretning og angiver-regime, tortur og brutal undertrykkelse av all opposisjon. Videre snakker vi om propaganda, og kontroll på informasjon (informasjonsmonopol). Men dette vil alltid være en balansegang. For, som sagt er diktatoren i desperat behov av lojale medspillere for å kunne holde kontrollen. Mentaliteten hos medløpere har jeg beskrevet i teksten om Det grå mennesket.
Det vi snakker om her er en form for sosial enginering. Det handler om å rigge regimet på en slik måte at frykten jager til atferd som ligner respekt og lojalitet. Det er ikke tilfeldig at begreper som lydighet og lojalitet opphøyes til moralens absolutte overordnede mål i slike regimer. Og hovedingrediensen i signalisering av lojalitet er jo det jeg kaller for alfa-dyrkelse, eller alfa-attraksjon. Det grå mennesket «elsker storebror». Det er heller ikke tilfeldig at gudsforestillinger tar farge av denne type ideologier. Den abrahamittiske monoteistiske gudsforestillingen er et speil av denne type autoritær ideologi.

Som sagt må det sosial enginering til, og noen diktatorer lykkes åpenbart bedre med dette enn andre. Prakt-eksemplet er Joseph Stalin. Detaljene rundt Stalins død forteller mye om tilstanden i regimet på denne tiden. Han fikk slag, men ble liggende svært lenge fordi ingen turte å gå inn til ham. Politisjefen Beria, beordret informasjon om at «lederen sov». De beste legene satt for tiden i fengsel og ventet på henrettelse, de fleste av dem var jøder. De måtte frigis fra fengsel for å kunne komme og undersøke Stalin. Det fortelles om legen som skalv så på hendene at han ikke fikk til å sjekke Stalins puls. Hør gjerne Bernt Hagtvedt og Halvor Tjønns historie om dette i verdibørsen her (eller søk «Vedibørsen Stalins Død»). En egen video om dette finner du her.

Stalin var kanskje noe nærmere et geni i maktspill. Og han maktet å etablere et skrekkregime, hvor ingen kunne stole på hverandre. Det var et regime hvor de mest fremgangsrike, jevnlig ble likvidert. Ofte var det påskudd, eller de ble rett og slett bare tatt av dage. Man kunne ikke ha suksess i dette regimet uten denne risikoen. Og dersom man holdt igjen, kunne jo det tolkes som sabotasje.
Og Stalin lyktes. Han ble aldri styrtet, og frykten for ham varte helt inn i døden. Og selv i dag er han en beundret mann i Russland. Dette på tross av forbrytelser, som kanskje overgår Hitler.

Splitt og hersk

Se gjerne denne videoen som antyder Russlands spektakulære strategier for å splitte opp vesten.

Les gjerne her om sosialt samspill, og særlig her om overgang fra samarbeid til sosialt spill.

Det sier seg selv at grupperinger som er i konflikt med seg selv fungerer svakere enn grupperinger som samarbeider. Jo høyer konfliktnivå i gruppen, desto svakere blir den. Dette er urgammel kunnskap, og enhver manipulators viktigstes strategi. Derfor handler manipulasjon ofte om å dyrke frem mest mulig konflikt i motstandernes leir. Her finnes nok utallige teknikker. Det er svært effektivt å forsterke spenninger som allerede er der. Eller man kan plante historier, som gjør mennesker mistenksomme mot hverandre. Man kan skape angiver-system, som gjør at ingen stoler på hverandre. Og man kan angripe tillit, ved hjelp av mistenksomhet og konspirasjonsteorier. Her er det vesentlig å forstå at mennesker med antagonistiske tilbøyeligheter, er de nyttigste idiotene, man kan ha i slike sammenhenger. I det hele tatt er dårlig menneskesyn eller giftig sosialt klima, de beste forutsetningene for å kunne lykkes.

Det er på sin plass å påpeke at demokratiets, kanskje viktigste fundament, er en spesiell variant av splitt og hersk. Hele poenget med splitt og hersk er å forhindre maktkonsentrasjoner. Kreftene må utbalansere hverandre og sikres mot å konsolidere. Det er derfor demokratier har maktfordelingsprinsipper, typisk mellom lovgivende, dømmende og utøvende makt. Men til forskjell fra diktaturer, så gis den overordnede makten til borgerne gjennom stemmerett. Det er altså ikke én person, men mange, svært mange. I et diktatur er det motsatt. Makten konsentreres på én autoritet. Men for denne blir det da avgjørende å forhindre maktkonsentrasjoner utenfor denne strukturen.

Hele konseptet med et brutalt terror-regime handler om å forhindre at konspirasjoner mot regimet oppstår. Her er det kanskje et paradoks at diktatoren forstår seg på at for å unngå å tape makt, så må altså makten aldri konsentreres noe sted hvor han ikke har kontroll. En diktator har det litt enklere enn demokratier, på den måten at han kan benytte egen maktbase til å forhindre utenforliggende maktkonsentrasjoner. Igjen vil jeg påpeke at hypotesen om at mennesket er spontant selvorganiserende står sterkt. Fravær av maktkonsentrasjoner i et samfunn (maktvakuum), kalles «naturtilstand», etter et tankeeksperiment som Thomas Hobbes lanserte på 1600-tallet. Og det forblir et tankeeksperiment, nettopp som følge av menneskenaturen. Nå og da dukker det opp anarkistiske ideer, som drømmer om å skape paradisisk samfunn uten maktkonsentrasjoner. Det tviler jeg på er mulig, for vi har aldri sett noe slikt. I menneskehavet vil det alltid oppstå spontane makt-konsentrasjoner. Tilstander preget av makt-vakuum vil spontant utvikle seg til mafialignende klaner.  Uten at man har innsikt i slike tilbøyeligheter, så vil hverken demokrati eller diktatur kunne oppstå. Men som sagt utfordringen er forskjellig. I et demokrati må maktene balansere mot hverandre og være rigget på en slik måte at de ikke kan konsolideres. Diktatorens suksess hviler på hans evne til å forhindre at slike makt-konsentrasjoner blir så sterke at de kan true hans makt.

Her har jeg nevnt frykt-regimet, gjerne med belønning for angiveri, som en viktig strategi. Institusjonalisering av dette ender ofte opp i et hemmelig politi. Eksempler kan være det øst-tyske STASI, eller det sovjetiske KGB. Da handler det selvsagt om tette nettverk som infiltrerer og monitorerer alle miljøer som kan ha potensiale til å utvikle en trussel mot systemet.
Men den strategien vi snakker om her er den urgamle splitt-og-hersk strategien. Vi må være oppmerksomme på hvilken kraft det er i å skape, vedlikeholde eller hause opp konflikter i samfunnet. Sannsynligvis kan mange diktatorer ha vært mestre i å dyrke frem konflikter, uten at aktørene selv skjønner at de er manipulert. Dette gir diktatoren et vell av muligheter og påskudd i sitt spill. For det første kan han fremstå som en som «skaper fred» mellom aktørene og dermed skape heltestatus. For det andre kan han benytte konflikten til å knuse potensielle rivaler. Og selvsagt vil konfliktene i seg selv forhindre at konspirasjoner oppstår. Den grunnleggende innsikten her er jo at samarbeid, gjør gruppen sterkere, mens indre konflikter svekker gruppen. Kostnaden her er jo at et samfunn gjennomsyret av konflikt og med manglende kompetanse til å forebygge, vil forfalle. Den generelle tilliten mellom mennesker forsvinner. Dette begrenser samarbeidsevnen. Verdiskapingen går ned og innovasjonskapitalen forvitrer. Totalen av slik aktivitet er for samfunnet, med andre ord, svært skadelig. Og sannsynligvis er skaden av dette langt høyere enn skaden av svekket handlekraft som følge av demokrati. Dette kommer da i tillegg til all lidelse og død som alltid blir en naturlig følge av diktaturer.

For at splitt og hersk skal kunne fungere er det vesentlig at mennesker må ha grader av antagonistisk mentalitet. Det innebærer at menneskeverdet står svakt og at menneske-bedømmelsen foregår langs aksen forakt-beundring. Dette står da i motsetning til en verdi-orientert mentalitet. I en verdi-basert mentalitet er menneskeverdet upåvirket av menneske-bedømmelsen. Verdi-basert mentalitet søker forståelse og kompromiss og har bevisste strategier for å de-eskalere konflikter, mens den antagonistiske mentaliteten kun er motivert for å ydmyke og triumfere over andre.  Et sosialt klima preget av verdibasert mentalitet, vil derfor være mer robust mot splitt-og-hersk metoder.

Metoder for splitt-og-hersk kan ofte handle om å ta utgangspunkt i motsetninger som allerede er der. Man går inn på begge sider med manipulasjon for å hause opp og eskalere konflikten. Da handler det om baktaling, personangrep, demonisering og ikke minst konspirasjonsteorier. Man benytter alle triks i manipulasjonsmanualen, for å skape raseri og hat mot motstanderen. Dette gjør man selvsagt på begge sider av konfliktlinjen. Og selvsagt fører det også til fiendtlige handlinger fra begges sider, som på hver sin side bekrefter og forsterker hverandres demonisering. Når dette først begynner å eskalere, antenner konflikten og eskalerer av seg selv.

Selvsagt kan man også skape motsetninger ved å manipulere frem mistenksomhet og frykt for den andre parten. Og da skal det ikke mer enn én bekreftende handling til før konflikten tar fyr.
Det som er verdt å merke seg er at det er mennesker som i utgangspunktet har en antagonistisk mentalitet, som fungerer som «nyttige idioter» for manipulatoren. Det er også verdt å merke seg at antagonismen er nært forbundet med den mentaliteten jeg kaller for kampmodus. Det har jeg beskrevet her. I klartekst, så er det altså dyret i oss, som spiller seg ut her. Det er det jeg kaller for menneskets dekadente tilbøyeligheter. Det store spørsmålet er om det er mulig å utvikle en allmennkompetanse i befolkningen som skaper resistens mot slike angrep. Dette spekulerer jeg over her og her. Dette er i så fall noe som konstant må vedlikeholdes.

I vår tid er dette høyaktuelt. For vestlige demokratier er tatt på sengen av russiske og kinesiske trollfarmer som utnytter sosiale media for hva det er verdt, i den hensikt å hause opp konfliktnivå i befolkningen. Du finner dem på hver sin side i konflikter om religion, politikk, woke, feminisme, pride, etnisitet, innvandring, MAGA, QAnon osv. Og strategien har åpenbart fungert, særlig i USA, som i dag har uakseptabel høy risiko for å tape sitt eget demokrati. Det kan være at løpet er kjørt, fordi vi stadig manipuleres til å hate hverandre.

Generelt så innser vi at samfunn som preges av opprivende konflikter, er svakere og langt mindre tilpasningsdyktige enn samfunn som er mer harmoniske. Det er vesentlig å forstå at dette ikke handler om uenighet. Uenighet er et sunnhetstegn i samfunnet. Den er helt nødvendig for samfunnets innovasjonskapital. Det å kvele uenighet og mangfold i samfunnet er å spenne bein under innovasjonskapitalen. Problemet her handler om modenhet til å erkjenne at det er forskjell mellom uenighet og konflikt. Igjen, erkjenner vi behovet av å kunne utvikle innsikt og trene på det å kunne bearbeide uenighet uten å eskalere til konflikt. Igjen handler dette om forskjellen mellom kampmodus og humanmodus. Dette er tema jeg har utviklet i tekster om konstruktiv dialog. Se her.
Men i det hele tatt, er det vesentlig å utvikle modenhet ved å arbeide med egen tilbøyelighet til antagonisme. Modenhet er å utvikle innsikt til å innse at kampmodus er inkompatibelt med det gode samfunn, og videre utvikle robusthet mot dette.
I et diktatur er diktatoren interessert i det motsatte. Diktatoren ønsker seg selv opphøyet til gude-status, med tilsvarende harmoni. Men samtidig tvinges diktatoren til konstant å spille mennesker ut mot hverandre, for gjennom dette og holde kontroll. Dette er en motsetning og selvsagt i lengden ikke bærekraftig.

Indre og ytre fiender

Den underliggende drivkraften bak antagonisme er sosial rangering, rivalisering og tribalisme. Et vesentlig trekk ved alle diktaturer er nødvendigheten av å holde seg med fiender og det å skape sterke fiendebilder. Dette utnyttes ofte av gode makt-spillere. Man maner frem fiendebilder. Man blir høykompetente på å svartmale, demonisere, stigmatisere og på alle måte degradere enkeltmennesker og grupper. Totalen her er jo at menneskeverdet forvitrer. Dette øker brutalitetstoleransen i befolkningen, eller fjerner den fullstendig.  Og økt brutalitet vil jo i seg selv virke selvforsterkende på alle konflikter.
Sterke fiendebilder kan fungere som et mål på kvaliteten på det sosiale klima. Da ligger det i kortene at det sosiale klima i diktaturer etter hvert forgiftes totalt.
Men, dette er selvsagt et tveegget sverd. Totalen kan være betydelig svekkelse, både i humankapital og innovasjonskapital. Går det dårlig nok, vil diktatoren selv kunne komme under press.
Da kan «nasjonen samles», ved å skape en ytre fiende. Nå er det tribalismen som utnyttes. Teknikkene er de samme. Det handler om demonisering, sterke fiendebilder, raseri, hat og konspirasjonsteorier. Dette er en svært effektiv teknikk som avleder oppmerksomheten bort fra diktatorens vanstyre og over på frykt og hat mot eksterne fiender. Dette blir det krig av. Da er det også forståelig at terskelen for å begå krigsforbrytelser, eller i verste fall folkemord er langt lavere. Det er nettopp fordi menneskeverdet ofte allerede er forvitret når det kommer så langt.
Lykkes man i krigen, blir det mulig å plyndre fienden. For et samfunn hvor verdiskapingen ofte har havarert er dette ofte en kjærkommen mulighet til å kompensere for det. Men selvsagt er jo dette et høyt spill.

Diktatoren den modige

Både det å manøvrere seg inn i maktens korridorer, rivalisere, drive maktspill, manipulere, være brutal og starte kriger krever mot, mye mot. Så hvor får diktatoren motet fra? Jeg har skrevet generelt om mot her. Jeg har to hypoteser som ikke utelukker hverandre.

1)   De fleste diktatorer er psykopater
Det som er kjent fra psykologien er at psykopater, generelt er fryktløse. Her har jeg den tilleggshypotesen at dette i bunnen kan dreie seg om en smerteforstyrrelse. Konkret handler det om hjernesenteret Insula, som også er kjent for smertehandtering. Man kan miste evnen til å kjenne smerte dersom fysiske strukturer i hjernen blir skadet. Jeg tror ikke at det er så dramatisk at psykopaten ikke kjenner smerte. Det kan handle om styrke på smerte, og det kan handle om evnen til å huske og lære av smerte. Vi vet at psykopater er resistente mot straff. Oppdragelse er ofte virkningsløst. Hypotesen er at både frykt og skam, har en tendens til å forsvinne i dette dragsuget. Videre kobler jeg dette til projeksjon. For dette kan være noe av årsaken til at psykopaten mangler empati. Det er former for lidelse han selv ikke kan kjenne, og er derfor avskåret fra muligheten til å kjenne det samme på andres vegne.
Men summen av dette er at psykopaten har høy risikovillighet, og bryr seg lite om andre rammes av hans handlinger.

2)   Selvberettigelse
Jeg har skrevet om selvberettigelse her. I dette ligger troen, enten på skjebnen, guder eller at en har en type «Fetter Anton» flaks. Med andre ord: «Jeg er av et spesielt slag, så ulykken rammer aldri meg». Eller «jeg er så overlegen alt annet, at jeg kan handtere alle krisesituasjoner».
Adolf Hitler ble visst nok utsatt for attentat-forsøk minst 15 ganger. Og som om det ikke er nok, så opplevde han, under Første Verdenskrig, å finne alle sine kammerater drept, da han kom tilbake til post etter å ha vært og levert en melding. Senere under demonstrasjonen i forbindelse med det såkalte Ølkjellerkuppet i 1923 ble Hitlers sidemann truffet av en kule, men ikke Hitler. Noen av attentatene var svært nær ved å lykkes. I den såkalte «operasjon Valkyrie», ble det plassert en bombe i en bunkers, hvor Hitler hadde møte med sine generaler. Bomben var installert i en koffert og ble plassert bare meter fra der Hitler satt. Ved en tilfeldighet hadde noen flyttet kofferten på en slik måte at Hitler ble skjermet da den smalt. Han ble skadet, men ikke nok til at han samme dag kunne ta imot Mussolini som kom med toget på besøk fra Italia. Det sies at Hitler både trodde og skrøt av at skjebnen beskyttet ham. Og det er klart, med alt dette i sin livserfaring, så er det ikke rart at en slik tro utvikler seg.
Generelt vil mennesker som beveger seg opp mot maktens tinder ha en livserfaring preget av suksess og ofte en god porsjon flaks. Jeg opererer med begrepet suksessrate, som er et forhold mellom suksess og fiaskoer. Med høy overvekt på suksess, vil livserfaringen gi næring til forestillinger om overlegenhet og selvberettigelse. Begge deler er fristende å fortolkes inn i forestillinger om at «ulykken aldri rammer meg». Er man religiøs, kommer man ofte i tro på at «Gud holder sin hånd over meg». Totalen av dette er at terskelen for å spille med høye kort blir lavere.

I tillegg til dette er det åpenbart at det å fremstå som et modig menneske, gir høy status. Det å fremstå som et modig menneske, er åpenbart en vesentlig suksessfaktor. For folket må diktatoren fremstå med mot og handlekraft. For hvordan kan en person «frelse sitt folk», uten slike egenskaper. Igjen har jo dette paralleller til forestillinger om den allmektige Gud. Det betyr at slike personer ofte får en gudestatus i massen, og blir ansett som «vår frelser». Vår tids Donald Trump, passer jo svært godt inn i dette bildet. Dette ble jo nettopp forsterket av det mislykkede attentatet mot ham. Her utviste Trump en snarrådighet som til de grader vil bli stående som et stort smykke på hans image. Etter å ha dukket bak talerstolen, gikk det bare sekunder for han tvang seg gjennom sikkeragentenes skjold, reiste seg opp med neven i været. Bildet som da ble tatt er ikonisk. Mange har spekulert på om dette er øyeblikket som Trump kan vinne valget på. Og selvsagt, spekuleres det i at «Gud holder sin hånd over ham», og selvsagt spiller han på dette. Så kan jo vi mer skeptiske, spekulere på hvor han hadde det fra, som utviste en slik respons på det som skjedde. Min intuisjon er at dette handler om det ene geni-talentet som Trump har, nemlig markedsføring.

 

Diktatoren og hans venner blir rike

Følg pengene sier et gammelt ordtak. Mennesker med mye makt, ender som regel opp med å bli rike, ofte veldig rike. Og selvsagt skjer neppe alt dette på ærlig vis. For oss som lever her i Norden så oppfattes dette med å søke maktposisjoner med økonomisk motiv som en kobling som er uakseptabel. Det er neppe blant de strengeste normene vi har, men jeg gjetter den er langt strengere enn i store deler av verden ellers. Jeg har skrevet om korrupsjon her. Og jeg har utvidet begrepet til alle handlinger man begår, i kraft av formelle posisjoner, men som er motivert av å oppnå egne skjulte fordeler. I så måte er jeg kanskje litt naiv i mine høye tanker om vårt land.  Vår intuitive impuls om at det kan være personlige fordeler å hente ved å komme nær makten, har noe korrupt ved seg. For det gir muligheter, ikke bare til å få oppdrag, men roller, posisjoner og ikke minst påvirkningskraft. Og nettopp påvirkningskraft kan benyttes til manipulasjon i det sosiale spill.
Poenget her er at der makten sitter på få hender, kanskje hos en eneste en, som ellers ikke må svare for noe som helst, så er det nettopp fritt frem å skape et nettverk av allianser hvor man gjensidig har fordeler av hverandre. Glem ikke at kampmodus ikke bare handler om å true, men også om å lokke. Det handler ikke om argumenter, analyser eller formelle begrunnelser, men om hva vi har å tilby, som gir hverandre fordeler.
Da Sovjetunionen brøt sammen og Russland ble en selvstendig stat, så gikk det vel fort i svingene da Boris Jeltsin opphevet kommunismen omtrent over natten. Det oppstod et maktvakuum, og en rekke statseide bedrifter og institusjoner ble privatisert. Ut av dette oppstod det mafialignende strukturer og disse sikret seg deler av den russiske sparegrisen, ofte til spottpriser. Det var dette som senere ble til oligarkene. Det ryktes at selv Putin, da han kom til makten også solgte ut, men at han tjente seg rik på «kompensasjon» for billige priser på slike transaksjoner. I så fall snakker vi om vinn-vinn hvor Putin og hans venner tjente seg søkkrik på å rane det Russiske folket.
En vesentlig effekt av dette er det jeg beskriver som å bli sosialt investert. Man havner i et lyssky fellesskap med hverandre. Dette åpner for forsterket lojalitet, men kan også skape mulige utpressings-situasjoner. Det er åpenbart at det sosiale klimaet i slike miljøer forgiftes fullstendig. Og for et land vil det å ende opp med en slik ledelse en tragedie.

Diktaturer må forebygge kunnskap

Jeg har nevnt diktaturenes tilbøyelighet til propaganda og informasjonsmonopol. Vi kan ta denne videre og erkjenne at uvitenhet er en sårbarhet som gjør det lett å undertrykke mennesker. Og uvitenhet kan skapes ved å forhindre massen i å tilegne seg kunnskap.  Dette er en innsikt som neppe er av nyere data. Jeg plukket opp en gang, kan ikke huske hvor, at en av begrunnelsene for motstand mot å etablere universitet i Oslo, som det første i Norge, var at da kunne jo vanlige mennesker sende sine håpefulle til universiteter, og dermed komme i konkurranse med elitens sønner. Denne tendensen til å blokkere allmenndannelsen er et klart diktatorisk trekk. Og i den grad det handler om bevisste strategier så er det vanskelig å fortolke dette på noen annen måte enn at det handler om undertrykkelse.
I USA har det alltid vært høyt spill om utdanningssystemet. Under nåværende valgkamp i 2024 tilspisser dette seg. Her fremstilles en oppsummering av utdanningsprogrammet til Project 2025 som er produsert av en republikansk tenketank, ved navn The Heritage Foundation, og tiltenkt implementert under en kommende Trump-periode. Slik det fremstilles her, ender dette nettopp opp med den beste kvalitetstenkning reservert for barn av rike, mens barn av fattige, blir avspist med nesten ingenting.
Etter at Taliban overtok i Afghanistan, har jenter fått forbud mot mer enn 6 måneders utdannelse. Dette hevdes kanskje fundert i Koranen, men resultatet blir uansett at det blir mye lettere å undertrykke kvinner. Og hvem vet om vi ikke snakker om det samme bakenforliggende motivet.

Kampen om kunnskap eller uvitenhet er også en kamp om demokrati eller ikke demokrati. I teksten om «Det Modne Mennesket», poengterer jeg allmenndannelsen som kanskje samfunnets viktigste investering for å kunne holde demokratiet vitalt og vedlike. Forsøk på å undergrave dette kommer selvsagt ikke bare fra diktatorer. Ekstreme religiøse- og ideologiske grupper med ambisjoner om å dominere eller utnytte enkelt-mennesker eller grupper, er vel så interessert i å undergrave tilgang til fri og bred kunnskapsutvikling. I tillegg til informasjonsmonopol og propaganda, finner vi også antivitenskap, misbruk av post-modernisme, desinformasjon og varianter av hjernevask. Mye av dette handler om manipulasjon. Det vil si at mennesker som faller inn i dette, ikke vet at de er bedratt. For de «velger jo selv» å trekke seg unna. De blokkerer ut vanlige redaktørstyrte informasjonskanaler. De avskriver utdannelse og bøker, som en slags sinnets forurensing. Det er ikke uvanlig å se at diktaturer og ekstremist-bevegelser driver med bokbål, og latterliggjøring av alt som smaker av intellektualitet. Slik faller enkeltmennesker i en lås av kunnskapsresistens, hvor nettopp kunnskapen er det eneste som kunne fått dem ut av sin begredelige tilstand. Man blir, det jeg kaller for bergtatt. Et diktatur som er effektivt på området vil gjøre begge deler. Da snakker vi om at man i tillegg til å blokkere tilgjengelighet til kunnskap, også indoktrinerer ved hjelp av propaganda, desinformasjon og varianter av hjernevask.

Tap av demokrati kan være irreversibelt

Det beste argumentet for diktatur er handlekraft. Kjernen på toppen får diktatorisk makt over et stramt, ofte rigid hierarki, med langt spissere form enn et demokrati. I min politiske filosofi, kompenserer dette ved å utvikle systemer for kontrollerte midlertidige unntakstilstander, beregnet for krise-situasjoner. Det som er vesentlighet er midlertidigheten, og at denne ikke skal kunne oppheves som følge av de midlertidige fullmakter som blir tilgjengelige i under unntakstilstanden. Med andre ord handler det om nøytralisering av loven om maktens selvforsterkning. Men i et diktatur er ingen slik tenkning nødvendig, fordi det som i et demokrati kan være en unntakstilstand, nå er permanent.

Det kan sammenlignes med at kroppen kommer i en tilstand av konstant stress. Når vi som enkeltindivider havner i farlige situasjoner, så konfigureres kroppen om til «flight eller fight»-modus. Hjertet slår raskere, blodet pumpes ut til musklene. Det pumpes ut adrenalin, og fordøyelsen stoppes midlertidig.
Det vi vet er at varig stresstilstand skader kroppen. Det samme gjelder for et samfunn i konstant unntakstilstand. Det er høy risiko for at dette kan bli tilfelle under et diktatur. Det kommer selvsagt an på diktatoren. Men som beskrevet over, så ligger dette latent i systemet.

Vi vil få en maktutøvelse med høyrisiko for å ta fra deg din personlige frihet. Eller for å si det slik: du er i langt større grad prisgitt regimets luner.

Det er vesentlig å vite forskjellen på et autoritært og et totalitært regime.  Sitat fra chatGPT:

 Forskjellen mellom et totalitært og et autoritært regime ligger i graden av kontroll staten utøver over samfunnet og individets frihet.

Totalitært regime:

·       I et totalitært regime forsøker staten å kontrollere alle aspekter av samfunnslivet, inkludert politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle sfærer.

·       Staten bruker propaganda, sensur og omfattende overvåkning for å sikre at befolkningen er lojal og støtter regimets ideologi.

·       Det finnes ofte én dominerende ideologi som gjennomtrenger alle deler av samfunnet, og regimet ønsker å forme innbyggernes tanker og holdninger i tråd med denne ideologien.

·       Eksempler på totalitære regimer inkluderer Nazi-Tyskland under Hitler og Sovjetunionen under Stalin.

Autoritært regime:

·       I et autoritært regime har staten konsentrert makt i hendene på en leder eller en liten gruppe, men den søker ikke nødvendigvis full kontroll over alle deler av livet til innbyggerne.

·       Mens politisk opposisjon er undertrykt, kan det være en viss grad av frihet innenfor privatlivet, økonomi og kultur, så lenge det ikke utfordrer regimets autoritet.

·       Autoritære regimer er mindre ideologisk drevne og er mer fokusert på å bevare makten og stabiliteten gjennom kontroll over politiske institusjoner.

·       Eksempler på autoritære regimer inkluderer Spania under Franco og dagens Russland under Vladimir Putin.

·       Kort sagt, et totalitært regime søker total kontroll over hele samfunnet, mens et autoritært regime først og fremst fokuserer på å opprettholde politisk kontroll og makt uten nødvendigvis å gjennomsyre alle aspekter av livet.

Motsetningen til begge disse er liberalisme, hvor menneskeverd er den grunnleggende verdien. Den definerer da personlig frihet som noe som må opprettholdes og beskyttes. Dette er kun mulig i et demokratisk samfunn.

Men som, nevnt, så vil det jo være en hoveddrivkraft i et diktatur å holde seg selv ved makten. Det kan skape intensiver til totalitære virkemidler. Da snakker vi desinformasjon, eller propaganda og utforming av lover som gir påskudd overvåkning og vilkårlige arrestasjoner og likvideringer. Eksempler på slike lover kan være hijab-påbud, strenge abort-lovgivninger, forbud mot homofili, rigide seksualnormer, språkbruk, angrep på tanke og ytringsfrihet, angrep på livssynsfrihet, streng konformitet osv. Autoritære regimers oppfinnsomhet på området moralsk trakassering, er ubegrenset.

Koblingen mellom politisk makt og rettssystemet er fundamentalt i et diktatur. Regimets maktutøvelse går gjennom disse kanalene. Derfor er det så viktig å unngå at politiske aktører kan påvirke eller regelrett diktere rettsapparatet. Den røde tråden her, er nettopp påskudd. Altså man hauser opp noen slike normer i samfunnet. Man senker beviskravene i rettssystemet. Man skaper påskudd, summariske rettssaker og benytter seg da videre av et ofte brutalt straffe-system for å fullføre udåden. Ingen vil kunne føle seg trygg i et slikt regime. Brutalitetstoleransen vil stige til uendelige høyder.
I tillegg til dette utvikles altså indre etterretningsorganisasjoner og militariserte grupper, som forfølger innbyggere som ikke innordner seg på den måten som kreves.
Man gjennomsyrer utdanningssystemet med propaganda. Man innfører sensur. Ytringsfriheten handler ikke bare om hva man har lov til å si eller tenke, men også hvilke kilder man benytter. Dette er det jeg kaller for informasjonsmonopol. Du kan bli brutalt straffet for å ha sett på en ulovlig TV-kanal, eller dokumentar på Internett.

Dette er ikke fantasi. Da Norge var okkupert under Andre Verdenskrig ble alle radioer inndratt av Quisling-regimet. Det å bli tatt med ulovlig radio, kunne bety døden. Og historien er full av kreative måter å omgå dette på.

Selvsagt oppstår ikke slike scenario over natten, idet et slikt regime etableres. Hvert element i en slik retning gir ofte en skråplanseffekt. Det betyr at tendenser til sensur, til usannheter, til tvang, til manipulasjon av rettssystem, til påskudd er et illevarslende tegn på hva som er under oppseiling. I et demokrati må samfunnskompetansen være høy nok til at gjennomsnittsmennesket gjenkjenner mønstret og motsetter seg det. Noen ganger går dette over generasjoner. Et samfunn kan stemme inn «den gode diktatoren», som om han varer evig. Det skjer selvsagt ikke. Makt korrumperer og diktatoren er tilbøyelig til å la makten gå i arv, eller utpeke en etterfølger. Uansatt, det blir utskiftninger og ingen aner når den nye Nero kommer.

Sannsynligvis er det slik at autokratier, over tid skader kulturen, og gjør den mindre egnet til å returnere tilbake til demokrati. Da handler det i stor grad om at hierarkiet er autoritets- og kommandoorientert, på samme måte som eldre militære strukturer. Du skal ikke tenke, du skal lystre, uten å mukke. Menneskeverdet erstattes med doktriner om absolutt lydighet og lojalitet til regimet.  Les gjerne her om autoritet og om her dominansbasert autoritet. Noen ganger har jeg spekulert på om møtet mellom Nazi-regimet og demokratier kan karakteriseres som kulturkollisjon. Kanskje setter Hannah Arendts historie om Adolf Eichmann dette på spissen. Har man adoptert absolutt lydighet og lojalitet som verdihierarkiets topp-punkter, så er Eichmanns måte å forsvare seg på absolutt forståelig. Eichmanns forsvar kan oppsummeres med at han aldri hadde brutt noen av regimets lover, at han var absolutt, lydig, pliktoppfyllende og uførte sin plikt på en svært effektiv og god måte. Oppdag at dersom du setter lydighet og lojalitet høyest, så har disse argumentene svært stor vekt. Det er verdi-grunnlaget som avgjør argumentets vekt. Kostnaden er jo at du har abdisert som moralsk autonomt individ.

Men samtidig vil vi oppdage at det er en grunnleggende konflikt mellom dette verdisystemet og individets egeninteresse. Det vil alltid være en viss konflikt mellom individ og fellesskap, men her settes det på spissen på en absolutt måte. Men innerst inne er vi jo mennesker. Dette medfører en alvorlig dissonans i hver og en av oss. Og det er denne dissonansen som er skadelig. Individet er i konstant kampmodus. Individet går på nåler, og det sosiale spill regjerer. Totalen av dette er at kulturen svekkes fordi vår undringsmodus forvitrer.
Dersom maktundertrykkelsen skulle utebli, vil mange da mangle de forutsetninger som må til for å kunne samspille, uten å eskalere til sosialt spill. Da Boris Jeltsin mer eller mindre opphevet kommunistregimet over natta, så oppstår ikke demokratiet, men et maktvakuum, som befolkningen på i ingen måte er i stand til å omsette til demokrati. Kulturen skade på en slik måte at det autokratiske mønsteret vedlikeholdes og opprettholdes. I Russland ble maktvakuumet fylt med gangstere og klaner, som senere ble til oligarker. Kommer man ikke ut av kampmodus, og det sosiale spill råder, så er selvsagt korrupsjon resultatet der muligheten byr seg.

Det er på ingen måte gitt at demokrati er mulig for en hvilken som helst kultur.  Det vil i så fall kreve en langsiktig plan over flere generasjoner. Og ingen kulturer er like, slik at oppskrifter på dette på ingen måte er direkte overførbare. Men jeg tror at basisforutsetningene her handler om menneskeverdets kår i kulturen, kombinert med tilstrekkelig samfunnskompetanse i befolkningen.

Men det jeg til frem til her, er at tapt demokrati, kan bety tapt for all fremtid. Det at demokratiene ikke har vektlagt betydningen av nødvendig samfunnskompetanse inkludert bevissthet om menneskeverd utgjør i dag en eksistensiell trussel mot våre demokratier.

Tillegg 5: Under skoen av et undertrykkende regime

 

Hvordan gjenkjenne at jeg lever i et totalitært regime?

La oss starte med paradis-forestillingen. Egentlig har jeg aldri hørt om paradis-forestillinger hvor politikk er et tema. Paradisforestillinger har som regel utgangspunkt i en glansbildeforestilling av en guddom, omtrent med egenskaper som jeg har beskrevet her.

Tar vi dette litt ned på jorden, så snakker vi om en veldig handlekraftig leder, med nærmest gudommelig visdom, som samtidig er uendelig god. Dersom vi drar det enda litt ned så kan vi tenke oss en veldig god diktator, med uinnskrenket makt, men som søker mot det beste samfunn for menneskene i samfunnet, og for sivilisasjonen som helhet.
Tenk når de virkelig gode krefter har total handlekraft. Det er noe annet enn langtekkelige og sendrektige demokratiske prosesser.
Jeg tenker at denne siste varianten på et vis er såkalt plausibel. Altså man kan tenke seg et slikt samfunn, som faktisk mulig, uten å måtte bryte, hverken naturlover eller logikk på noen måte. Og jeg kan tenke meg at dette et totalitært regime, gjerne så til at det var slik vi undersåtter oppfattet det hele.

Men selvsagt er det noe her som mangler. For hvordan kan vi vite hvor mektig regimet egentlig er? For makten er kanskje ikke best synlig via helsetjenester, utdanningssystem eller vår velstand. Goder har, over tid, en tendens til å bli tatt for gitt. I vår natur ligger det i oss, at vi virkelig vil se regimets evne til å ta oss under sine vinger. Vi er i behov av trygghet, og vil gjerne se at regimet stiller opp.

Her får regimet mye gratis, selv innenfor egne grenser. Det heter kriminalitet. I et veldig godt samfunn hadde det kanskje blitt veldig lite av det. Men noe kan kanskje skapes ved å skru opp intoleransen noen hakk. Men uansett: regimets makt demonstreres neppe så tydelig som når det beskytter oss, ved å ta tabbe på det som truer oss. Og holder ikke dette kan man alltids demonisere noen utsatte forsvarsløse grupper, eller aller helst hause opp forestillingen om en grusom umenneskelig ytre fiende. Dette åpner for regimet til å demonstrere destruksjonsmakt. Dermed er den spiralen i gang som jeg beskriver her.

Nå har jeg gått fra en dagdrøm til en form for realitetsorientering. Dagdrømmen er ikke plausibel når det kommer til skyggesidene av vår egen menneskelige natur. Risikoen for at «den gode» diktator ikke lengre er «den gode», er skyhøy. Og hva skje videre når neste diktator en gang overtar? Det gikk 102 år fra Julius Cæsar ble utropt til Romerrikets første diktator til den store uansvarlige tyrannen Nero kom til makten. Romerriket så aldri demokratiet igjen. I vår tid går ting langt raskere.  Veien fra «den gode diktator» til katastrofe er kort. Her er en rekke mekanismer som ikke går vår vei.

Men selv et ondt regime søker konstant å fremstille seg selv med en slags gudommelig glans. Dette betyr i klartekst at som grasrot så vil trykket av bedrag og manipulasjon, gjerne få oss inn i den gamle dagdrømmen. Derfor er det vesentlig å utvikle kunnskap, slik at vi kan gjennomskue dette når det skjer.

Det ligger i selve definisjonen av begrepet autoritært regime, at det handler om kontroll av mennesker. Det er mange nivåer her, men det vi snakker om nå er det store flertall, som er hundre prosent uten politisk innflytelse. Forskjellen opp mot det totalitære, er egentlig bare en gradsforskjell. Mens et autoritært regime fortsatt har noe rom for personlig frihet, søker det totalitære regimet å invadere deg fullstendig, helst så langt at du «elsker storebror», på tross av faenskapet.

Men hvordan kan et lite mindretall kontrollere de store massene? Man kan fristes til å snakke om sosial ingeniørkunst. For det handler om å etablere et system av frykt, forvirring og manipulasjon slik at ingen kan stole på noen, virkelighetsoppfatningen er hundre prosent kontrollert av regimet, og det emosjonelle systemet er innrettet på at du skal frykte og elske «storebror».

Er det mulig å gjenkjenne trekkene av dette fra innsiden?

Dette er det store spørsmålet. I Johannes Åpenbaring 14:7 finner vi følgende setning:

Frykt Gud og gi ham ære! for timen for hans dom er kommet; og tilbed ham som gjorde himmelen og jorden og havet og vannkildene!

I dette ligger både virkelighetsbeskrivelser og verdipåvirkning, som uærlig vil fungere manipulativt på oss. Men da må vi være villig til å analysere det i dette perspektivet.

Dersom du er i en kristen troendes tilstand, risikerer du å være blind for at dette er et uttrykk som har narsissisme skrevet over hele seg. Det vil ikke si at den som skrev dette, nødvendigvis var narsissist. Dette er neppe en diktators ord. La oss anta at forfatteren er en glødende gudetilhenger. Mekanismene som virker her, har jeg beskrevet i teksten om Det tilbedende mennesket. Det er ikke mulig å utøve sosial kontroll over massene, uten massesuggesjon. En vesentlig del av dette er nettopp å utnytte vår tilbøyelighet til alfa-beundring. Massen tilber en glansbilde-fantasifigur med macho-budskaper nok til å bergta det store flertallet. Dersom det store flertallet mangler refleksjonen om at macho-holdning nærmest per definisjon konstant beundrer oppover, rivaliserer horisontalt og forakter nedover, noe som med nødvendighet innebærer at du og jeg og hele massen, på tross av svulmende smiger, regelrett blir foraktet, latterliggjort og de-humanisert, faller for bedraget og hengir seg til sanseløs tilbedelse, så hjelper det ikke at et lite mindretall gjennomskuer bedraget, for massens suggererende kraft er overveldende. Og selvsagt skriver jeg setningen med vilje veldig lang og kronglete, slik at alfaer ikke skal forstå. Og det som verre er, er at når oppslutningen når en viss terskel, så vil også mange av de som faktisk gjennomskuer, snu på hælen, kaste seg på trenden, og vippe det hele over. Den som da ikke, i det minste holder kjeft, vil raskt stå i fare for lynsjemobbens vrede.

Men vi trenger ikke intellektuell superkraft for å gjennomskue dette. Det holder sikkert med bare 90 i IQ for å skjønne at dersom vi, i bibelsitatet over, erstatter «Gud» med «Idi Amin», eller «Mao Tse Tung», så åpnes våre øyne umiddelbart, nettopp for de narsissistiske trekkene som preger setningen. Alt som behøves er å kjenne litt til kjennetegnene på narsissistisk atferd, så er koden knekt. Det totalitære regimet baserer kontrollen av deg på din frykt for regimet. Samtidig manipuleres du til å «elske storebror», altså «gi ham ære». Storheten beskrives treffende i teksten. Og vi ser en underliggende trussel, i beskrivelsen av dommen som skal komme (sanksjonisme). I klartekst betyr det at bibel-teksten over, med god sannsynlighet, enten er skrevet av en som selv er narsissist, eller mest sannsynlig en narsissist-beundrer.
Poenget med å ta dette med er å påpeke at dette er et trekk som har heftet ved menneskearten, kanskje fra førmenneskelig tid. Vi har sett det skje i historien, om og om igjen. Den som ikke kjenner historien er dømt til å gjenta den.

I et totalitært regime finnes det blandede virkemidler. Vi som er på gulvet søkes bedratt. Da handler det grunnleggende om kontroll på informasjon. Det er det jeg kaller for informasjonsmonopol. Jeg har skrevet om dette her, om propaganda her og om hjernevask her.

Jeg tror at den beste måten å gjennomskue regimet på, er ved å studere slike strategier, før de skjer, slik at vi kan gjenkjenne dette når det skjer. La oss først se på kjente teknikker for manipulasjon av virkelighetsoppfatning.

Teknikker for manipulasjon av virkelighetsoppfatning

 

1)   Media og ytringsfrihet
Dette skjer enten gjennom å forby, angripe eller true media-aktører som ikke er lojale, angripe eller fengsle opponenter, statlig kontroll over media, desinformasjon, eller manipulasjon med formål om å undergrave tillit til media som ikke innordner seg, slik at du selv skjermer deg fra informasjonskanaler som regimet ikke ønsker. Det er jo lett å oppdage maktbruk på dette området. Men det er ikke fullt så enkelt å oppdage at man selv er manipulert til å kun holde seg til ekko-kamrene i de riktige kanalene. Men dersom vi vet dette på forhånd, så kan vi gjennomskue når det skjer. Jeg kjenner mennesker som for lengst har kuttet ut det meste av redaktørstyrte media. Da handler det selvsagt om propaganda i de «riktige» kanalene, som forteller hvor «upålitelig» disse er. Og de får navn som «main-stream-media», eller «fake news». Har man kunnskap om dette på forhånd, så er det jo nettopp slike kanaler som bør gis oppmerksomhet. Samtidig er det vanskelig å holde seg balansert, nettopp fordi vår tids kommersialisering gjør at alle er ute etter din oppmerksomhet. Samtidig finnes det, foreløpig tjenester som søker å gi deg et balansert bilde, basert på et bredt bilde av medielandskapet.

2)   Utdannelse
Skole og utdannelse er til for å lære oss å lære, lære oss å tenke kritisk, gi oss bred kunnskap om verden, historien, realkunnskap, politisk forståelse, samfunnsforståelse osv. Jeg har skrevet om allmenndannelse her. I et demokratisk samfunn, er allmenndannelsen det viktigste instrumentet vi har, til forsvar for demokratiet, nå og i fremtiden. Og selvsagt er ikke dette statisk, for utfordringene endrer seg. Derfor er det en konstant prosess å holde dette ved like.
Autoritære og totalitære regimer er interessert i det motsatte. Husk at for regimet, er du et instrument til oppnåelse av regimets mål. Og autoritære regimers mål vil, som en naturlov alltid utvikle seg mot én ting: å holde seg selv ved makten. Derfor er regimet veldig interessert i å omforme utdannelsen til propaganda, helt fra tidlig barndom. Her er ofte ingen refleksjoner om humankapital. Mennesker som er veldig opptatt av å blande seg inn i læreplanen, indikerer ofte et autoritært sinnelag. Dette kan gjennomskues av hva de er opptatt av å ha kontroll på. I vår tid krangles det om alt fra religion, til kjønn, til trans-personer, vitenskap og ideologi. Mye av dette viser klart at dette ikke handler om å utvikle velutdannede, selvstendig tenkende borgere av et samfunn, men heller lydige arbeidere som lett lar seg manipulere til blind lydighet mot regimet.

3)   Vitenskap
For å bedrive, utøve eller benytte vitenskapelig kunnskap, så fordres det human modus. I dette ligger undringsmodus og evne og vilje til å tenke dynamisk. Dette blir fort teknisk, det blir fort nyansert, det blir fort avansert. Vi er veldig raskt der at det kan være snakk om å sette seg inn i teori, utredninger, utnytte matematikk osv. Alt dette er sosialt usexy, nerdete, betegnes naivt og anses som «svakhet».
Vitenskapens trussel mot totalitære regimer er ikke vitenskapsorienterte mennesker, men vitenskapens resultater. For disse er forankret i empiri, og dermed utenfor regimets kontroll. Dette er årsaken til at autoritære mennesker angriper vitenskap. Som regel holder slike regimer seg med en eller annen ideologi, eller religion.  Slike ideologier er ofte smidd om og tilpasset regimets formål. Videre etableres gjerne ideologiene som gruppens hellige identitetsmarkører.  Det betyr at det å sette kritisk søkelys på dem, fort blir en form for blasfemi. Dette leder da ofte til angrep på vitenskapen. Vi har flere eksempler på at man i stedet utvikler «alternativ vitenskap», eller pseudovitenskap, som en del av undergravelsesstrategien.
Denne type angrep, som vi har sett, både fra religiøst hold og både politisk høyre- og venstre-side er klare indikasjoner på autoritær mentalitet.

Hvordan kan våre verdi-systemer manipuleres?

For å sette dette i sammenheng kan jeg gjerne gjenta beslutningsformelen som ser slik ut:

Argumentets vekt = Sannsynlighet * Verdi

En skisse av beslutningsteori finner du her. Sannsynlighet peker her på virkelighetsoppfatningen. Hva kan med sannsynlighet skje hvis …? Verdisystemet handler om hva dette betyr for oss. Jeg har beskrevet verdi-teorien her.  Mental kontroll over et menneske må derfor adressere vår virkelighetsoppfatning, og våre verdisystemer. Vi har allerede vært inne på virkelighetsoppfatning, som i stor grad handler om informasjonsmonopol.

La oss nå se på teknikker og strategier for å manipulere våre verdisystemer. Et vesentlig poeng her er at her er vi over på «dyret i oss». Vi må ikke glemme at vår menneskelighet er et sårbart lag som figurerer på overflaten av nettopp dyret i oss. Og selvsagt er det nær sammenheng mellom det vi oppfatter av informasjon og våre reaksjoner på det. Så selvsagt er propagandaen designet for å påvirke oss emosjonelt.

Men selvsagt er det fullt mulig å manipulere selve verdisystemet, altså ikke bare informasjon som vi reagerer på, men også hvilket uttrykk selve reaksjonen har.

Det er ikke tilfeldig at Bibelen benytter begrepet «frykt» i det nevnte verset. Selv om noen naive kristne gjerne vil fortolke bort dette, så kan vi ikke nekte for hvor nærliggende det er å assosiere dette til narsissist-relaterte personlighets-profiler, som jo har bruk av frykt som kjennetegn.

Påvirkning av verdi-systemet er et urgammelt biologisk fenomen. Dette er dyrets banehalvdel. Og grunnleggende handler det om styrkeprøve mellom individer. Det handler om vold, trusler om vold, størrelse og oppvisning av styrke. I mer avanserte former handler det om allianser, bedrageri, lokke eller true, sosial identitet, maktovertak, ja alt som innbefattes i kampmodus, beskrevet her.

I dette spillet handler det om å «elske Storebror», beundring, absolutt lojalitet, lydighet og betingelsesløs underkastelse. Les bibelverset, med perspektiv på underliggende trussel. Det minste avvik, et minste tegn på svik, og dommen ligger på lur. Dette omsettes til sanksjoner; grusomme straffer som ofte tenderer til å bli verre med tiden, som en følge av en slags normaliseringens inflasjon på grusomhetene.

Dersom man lever i frykt, enten det er for regimet selv, eller for «demonene» som truer, så er dette klare indikasjoner på manipulasjon av våre verdi-systemer. På samme måte er overdreven frykt for autoritetene over, hauk-over-hauk-mentalitet og æreskultur, tydelige indikasjoner.
Og selvsagt, siden dette i stor grad baseres på frykt, så er det jo også vanskelig å motstå, på tross av at man gjennomskuer. Det viktigste her er å aldri komme hit. For veien ut kan være svært vanskelig. Men mennesker har jo kommet seg bort fra Nord-Korea, så umulig er det ikke.

Andre klare kjennetegn på at du lever i et totalitært regime

 

Påskuddsdrevet regime

Les gjerne om påskudd her og her. I autoritære regimer gjelder lov og orden på bunnen, mens jungelens lov blir mer utpreget når vi beveger oss oppover i hierarkiet. Over hele linja gjelder vilkårlighet der det måtte passe regimet. I skrivende stund spruter en, for andre gang, nyvalgt Donald Trump på sosiale media:

He who saves his country does not violate any law.

Historien vil kjenne denne epoken som demonteringen av det amerikanske demokratiet. For amerikanerne er nå statsmonstret et faktum, men det har neppe gått opp for det store flertallet. Sitatet over gjenspeiler forakten for loven. Påskuddet her er «Å redde landet». Mantraet er svært gjenkjennbart fra lignende massebevegelser i historien. Det er en kraftig indikator på at nå er diktatoren på vei opp. For å redde landet må alle hindringer fjernes, inklusive den juridiske innrammingen. Fra gammelt av har man erkjent at en vesentlig forsikring mot at statsmonsteret reiser seg, er at vi alle er under loven, og at det også gjelder landets øverste myndigheter. Diktaturer har ofte omgått dette ved hjelp av en serie med unntakstilstander. Dette gjorde Mussolini i Italia, og Hitler i Tyskland. I USA har noe av dette kommet snikende. For eksempel fikk presidenten utvidede fullmakter etter 9/11, og så langt jeg forstår har dette aldri blitt reversert.

Her har jeg problemer med å forstå at man ikke forstår risikoen som hefter ved at makt har en tendens til å selvforsterke, og at jo mektigere man blir, jo raskere går denne prosessen. Jeg har skrevet om unntakstilstander her. Erkjennelsen er at unntakstilstander er nødvendig for å kunne handtere kriser mest mulig effektivt. Men poenget er at dette må skje på en kontrollert måte, slik at vi unngår nedsmelting av maktbalanseringen som følge av det.

Men poenget her er å kunne gjenkjenne at respekten for loven svekkes. Da snakker jeg ikke om vanlig kriminalitet, men at selveste staten blir kriminell. Regimet er over loven. Det som da skjer, er at rettsapparatet ikke lengre er noen garanti for lovens etterfølgelse. Det omskapes til et instrument for statsmakten. Her kommer påskuddet inn som en klar indikator på et diktatorisk regime utenfor rettslig kontroll.

Det beste eksemplet vi har på dette er Donald Trump. Det meste Trump kommer med som begrunnelser for sine utspill, er påskudd. Ofte har det ingen rot i virkeligheten. Kineserne kontrollerer ikke Panamakanalen. Flyulykker skyldes ikke Woke. Kriminaliteten i landet har marginalt med innvandring å gjøre. Alt dette er oppblåste påskudd. Den egentlige agendaen er ofte obskur. Som regel handler det om egen vinning. Trumps budskap dreier seg i stor grad om at alt som demokratene har gjort er dårlig, og må demonteres, mens alt han gjør er super-super-super fantastisk. Trump argumenterer ikke på sak, men på påskudd.

På samme måte er Russlands begrunnelse for angrep på Ukraina, bare påskudd. Da handler det om at «NATO er en trussel», eller at «Ukraina historisk er en del av Russland», eller at «Ukraina ikke er en stat», «Ukraina må de-nazifiseres».  Den egentlige motivasjonen er mest sannsynlig Putins imperieambisjoner, pluss at han ikke kan tåle en nabostat som blomstrer og florerer under et demokratisk vestlig-orientert regime.

I totalitære regimer vil bruk av påskudd spre seg nedover og bli hovedmotor i landets juridiske system. Da handler det både om å skape streng intoleranse, ofte på symbolsk «mannskit», som dyrkes fram til hellige normer. Det er ikke tilfeldig at man henger seg på intolerante religioner, homo-hets eller hva det måtte være som man kan henge på utsatte minoriteter og utsatte mennesker. Alt dette skaper temaer som opportunistisk kan henges på de man ønsker å ramme, som påskudd for å kunne ramme dem, gjerne gjennom et rettslig teater.
Og selvsagt i en post-faktuell verden, så er det fritt frem å komme opp med fengende narrativet som kan skape nok massesuggesjon, slik at man til enhver tid har massemobben bak seg. «Alternative sannheter», er selvsagt ikke noe nytt fenomen. Hekseforfølgelse og inkvisisjon handlet kanskje mindre om at «folk var dumme og uopplyste», og kanskje mer om nettopp slike omfattende massemanipulasjonsprosesser. Paradokset i vår tid handler kanskje mest om at vi faktisk kom fra en så velopplyst og vitenskapsorientert periode, og likevel ser ut til å falle ned i mørket. Slike fall har skjedd før, i overgangen antikken til den mørke middelalder.

Det er viktig å forstå at dette ikke handler om høyre-venstre aksen i politikken. Denne sorteringen er nærmest å betegne som en illusjon. Det har jeg skrevet om her. Dette går dypere, via kulturell mentalitet og rett ned i den menneskelige natur. Den gamle kampen handler ikke om konservatisme kontra sosialisme, men om maktbruk kontra fornuft. Skillet er best beskrevet her. Ideologien fungerer også her instrumentelt. Sammen med alt annet tidligere nevnt fungerer også ideologien som identitetsmarkører, velegnet til å skape den polaritet eller splittelse som er nødvendig for å holde massen unna refleksjon over saken i seg selv. Følgelig blir også ideologiens elementer massivt misbrukt som påskudd, der det måtte passe.

 

Persondyrkelse

Dersom bevegelsen du ser er sterkt preget av persondyrkelse, så kom deg hodestups bort, dersom du kan. Persondyrkelse er dårlig nytt for oss på grasrota. Men her kan det ofte være svært vanskelig å motstå presset. For dette er tilbøyeligheter som ligger i vår natur. Dette er best beskrevet i teksten om det tilbedende mennesket. Les særlig tekstene om alfa-attraksjon, alfa-forelskelse og alfa-identifikasjon. Bakgrunnen er biologisk og fungerer derfor via det emosjonelle systemet. Det heter jo at «vi skal elske Gud». Det er altså ikke snakk om å «stemme på Gud, fordi vi er enige i sak». Det er det emosjonelle systemet som søkes aktivert, og det følges ofte av at det kognitive systemet parkeres på sidelinjen. De fleste mennesker starter sine liv med persondyrkelse av foreldre. Men dette er et barnlig trekk som modne mennesker legger fra seg idet de utvikler sin modenhet.

De fleste store autoritære regimer har hatt store innslag av persondyrkelse. Sterk persondyrkelse er derfor en sterk indikasjon på at nå er statsmonsteret her. Min hypotese er at sterk religiøsitet sentrert måt en «supergud», har utgangspunkt i nøyaktig de samme mekanismene, og at de her eskaleres til maks. Derfor kan det å studere mentaliteten i religiøse kulturer lære oss mye om denne siden av menneskenaturen. Og vi ser det samme i ekstremvarianter både i islam, jødedom og kristendom. Les gjerne her, om hvordan selve de ti bud i bibelen, preges av narsissistiske trekk.

Alt dette ert svært gjenkjennbart fra grasrota under skoen av totalitære regimer. Vaksinering mot å bli dratt med i dragsuget av slike massemobbebevegelser er kunnskap, gjenkjennelse og et grunnfestet filosofisk ståsted basert på menneskeverd og sannhet.

Menneskeverdets kår i et autoritært regime

Dersom man analyserer regimets handlinger og forordninger i lyset av etisk rasjonalitet, så kan man ganske raskt plotte inn menneskeverdet som et mønster. Ut av det vil man kunne lese ut menneskeverdets kår i det regimet. Her beskrives menneskeverdet i empatisk etikk. Og her påviser jeg at den eneste måten å respektere menneskeverdet på er den demokratiske grunnholdningen. Det vil si at bare ved å støtte autoritære ideologier så avdekker det i seg selv, at menneskeverdet er korrumpert.

Hva betyr det, dersom menneskeverdet er korrumpert? Svaret er enkelt. Du og jeg har ingen verdi. Det gjelder alle mennesker. For med en gang verdsettingen kommer på betingelser, så betyr det at dersom betingelsene ikke oppfylles, så er du ute av den moralske sirkel. Det betyr igjen ubegrenset brutalitetstoleranse. Denne moralske mentaliteten har ingen grenser for påføring av lidelse. Det innebærer at dersom du på noe vis kommer i veien for regimet, så er du totalt prisgitt. Er dette vilkår vi på gulvet skulle akseptere? Er ikke det da fullstendig innenfor å karakterisere dette som dypt umoralsk?

Regimets propaganda vil som regel raskt avdekke hvor menneskeverdet står. Er mentaliteten antagonistisk? Er man mer opptatt av å demonisere eller plassere skyld, enn å finne løsninger? Slike elementer i regimets budskap, er klare signaler om et regime som nærer seg på å forakte andre, og da selvsagt dominere. Med andre ord er regimets verdigrunnlag veldig synlig i et samfunn. Dette er den sikreste kilden vi har, på at regimet vi har med å gjøre, er dypt umoralsk.

 

Om livet under skoen

Sjekk gjerne disse videoene:

Why the Worst People Always End Up in Power

The Overton Shift: Conservatives Were Tricked Into Supporting Authoritarianism

https://www.youtube.com/watch?v=oP4-oyVBJ5g

 

I et velfungerende demokrati, er vi under maktens vinger. I et autokrati er vi under maktens sko. Dersom vi forstår denne forskjellen så er det ikke vanskelig for et flertall å velge. For det er nemlig alltid et flertall det er snakk om. Se på formen på en kjegle eller en pyramide. Begge deler beskriver såkalte hierarki. Det er trangt på toppen og flertallet befinner seg alltid lengre ned.

Poenget her er at i et autoritært regime vil det store flertall befinne seg under skoen. Den epistemiske utfordringen her er:

1)   Gjennomskue at regimet faktisk er udemokratisk

2)   Erkjenne at egen posisjon, faktisk er under skoen, ikke over den.

Vi har vært gjennom den første delen av dette, nemlig det å gjennomskue trekkene av et autoritært system. Dette er kanskje den enkleste erkjennelsen å akseptere. For dette går egentlig ikke på meg som person.

Det andre punktet er verre. For det å komme til aksept på at jeg faktisk er under skoen, er noe svært personlig. Dette er egentlig ikke noe liten problemstilling, for sannsynligvis vil de fleste av oss, kanskje ubevisst lukke øynene for egen begredelige posisjon i den store totalen. Særlig i vår tid, hvor menneskeverdet forvitrer, så er begrepet taper, blitt fullt ut gangbart. Ikke bare er det gangbart, det er også gjenstand for retorikkens inflasjon. Begrepet er blitt dikotomisk. Hvis du ikke vinner, så er du en taper. Oppdag den samme matematikken: Det kan kun være en vinner, men mange tapere. Og dette kan få avgjørende praktisk betydning. Med vinnerstempel bæres du på sosial gullstol. Du får alle privilegier, og dørene åpnes hvor du måtte ønske. Som taper, parkeres du blant de usynlige, eller du utsettes for trakassering. Denne rangeringen er så sterk i vår tid, at vi her snakker om gradering av vår egenverdi. Med andre ord, så forvitrer menneskeverdet under tyngden av en slik ideologi.

Det er vesentlig å ta inn over seg at regimet som sitter på toppen, alltid forakter nedover. Du er ikke verdt noe for regimet, annet enn som produksjonsmiddel. Kan du ikke bidra her, er du enten i veien, eller du risikerer å bli til lidelsesbasert underholdning, før du matres ned i undergangen.

Propagandaen vil selvsagt fortelle deg noe annet. Men hensikten er kun utnyttelse. Men for å få deg medgjørlig, pumpes du gjerne opp med noen utspekulerte treffsikre superlativer. Eller du kontrasteres mot demoniserte fiender, noe som gir deg stolthet av å tilhør «vår gruppe». Alt dette er falskt, og har kun en hensikt: Å manipulere deg til lydighet og lojalitet mot regimet. Oppegående reflekterte mennesker, gjennomskuer som sagt dette. Og det er når vi er der, at spørsmålet melder seg:

Hvordan agere ansvarlig etisk rasjonelt i en slik tilstand?

Det å erkjenne seg selv under skoen, gir et åpenbart førstevalg: Kom deg vekk! Kom deg unna skoen! Finnes det alternativet innenfor eget handlingsrom, så er det ikke mye å tenke på. Men selvsagt er det ikke gitt at det er mulig. Mange totalitære regimer sperrer mennesker inne. I andre tilfeller disponerer man ikke ressursene som må til. Mange vil jo da enda opp med å måtte tilpasse seg.

Les gjerne her om etisk rasjonalitet. Og jeg har tidligere vært inne på samme problemstilling her og her og her. For poenget er at for oss som er under skoen, så er det en del av vår verdighet å motstå blind lojalitet. For i tillegg til å være undertrykte, så beholder vi vår verdighet ved ikke samtidig å bli dumme nyttige idioter. Nøkkelord her er:

·       Usynlig sabotasje

·       Usynlig avreagering

·       Åpen motstand når du må

Jeg kommer til hvert av disse punktene. Overordnet tenker jeg at den viktigste kampen handler om å opprettholde og videreutvikle egen etisk rasjonalitet, og hold stand som modent menneske. Dette er en del av det å beholde egen verdighet. Og det er ingen liten kamp. For vold avler vold. Sosial vold avler sosial vold. Fysisk vold avler fysisk vold. Nedverdigelse, diskriminering og trakassering skaper naturlig aggresjon i oss. Vi opplever oss naturlig nedverdiget, og søker naturlig å gjenopprette dette. Biososial respons på dette er nettopp vold og den andres ydmykelse. Men dette bryter med det modne menneskets etiske standard. Problemstillingen er videre reflektert over her. Vi skal også være oppmerksom på at de fleste revolusjoner ender opp med regimer enda verre enn det forrige. Dette handler om at vi ved å falle tilbake til kampmodus, omskaper oss selv inn i den samme mentaliteten. Bekjemper du dyret med dyret, så forblir du i dyrets vold. Dette gir ikke mye håp. Vi er anda ikke ferdige med realitetsorienteringen. For et autoritært undertrykkende regime, risikerer å skade selve kulturen på en slik måte at det kan bli umulig å komme ut av den begredelige tilstand.
Dette er da også grunnen til at jeg betegner demokratiets fall som en enveiskjørt prosess. Det å ha oppnådd demokrati i et samfunn, er det nærmeste vi kommer et sosialt mirakel. Det skal veldig mye til. Nå og da kan det oppstå regime-miljøer med evne til forsiktig navigering i den retningen. Men det kan ta mange generasjoner, da helst i en periode med kontinuerlig fremgang. Det er kanskje den beste muligheten. Som enslig modent menneske under skoen, er her hverken mye håp, eller mye handlingsrom. Men det vil ikke si at handlingsrommet er null. La oss se på våre muligheter.

 

Usynlig sabotasje

Først: Det kan finnes mulighetsrom for virkningsfull motstand. Dette er ikke min ekspertise, men denne videoen beskriver strategier for usynlig motstandskamp i en tilstand av undertrykkelse.

Autoritære og totalitære regime er alltid preget av sterke narsissistiske trekk. Både miljøer og kulturer kan utvikle klima av narsissistiske trekk. Det har jeg skrevet om her. Man kan sette seg inn i mønstre rundt narsissisme for å opparbeide innsikt i dette. Da bør man sette seg inn i begreper som:

·       Flying monkies

·       Enablers

·       Gaslighting

·       Narsissitic supply

Jeg omtaler mye av dette i teksten om Det Grå Mennesket. Omsatt til politiske termer så handler dette henholdsvis om:

·       å være regimets aktive støttespillere
(lydighet, lojalitet, massesuggesjon, alfaidentifikasjon, kampmodus, moralens onde tvilling, det fanatiske mennesket, det diskriminerende mennesket),

·       å rettferdiggjøre regimet
(rettferdiggjøring, pervertering eller magitenkning)

·       å tro på og aktivt bidra til regimes propaganda
 (antivitenskap, antiintellektualisme, det upålitelige mennesket, demonisering eller antagonisme)

·       å tilbe regimet
(det tilbedende mennesket, alfaattraksjon, alfaforelskelse, sosiale magikere).

Det å unngå uforvarende å støtte regimet krever innsikt. Vi må kjenne menneskenaturen. Vi må søke innsikt i mekanismer som fungerer på tvers av religion eller ideologi. Vi må forstå at religion og ideologier fungerer instrumentelt i dette. Vi må forstå at kamp om ideologi og religion, fungerer som en avledning. Her er det dypere mentaliteter som fungerer.
Passiv sabotasje handler først og fremst om å unngå å havne i en av disse kategoriene. Det handler om å opprettholde og vedlikeholde egen modenhet, bevare egen moralske autonomi og standard og bevare rasjonaliteten.

Handlingsrommet her forutsetter at det ikke eksisterer tvangsmidler som tvinger deg inn i noen av kategoriene over. Dette er ingen selvfølge. Jeg så en dokumentar fra IS sine velmaktsdager. Der fikk vi se to menn bli pisket fordi de ikke hadde kommet presis til fredagsbønnen. De ble pisket offentlig, foran folkemengder, inklusive barn. Pisking er svært smertefullt. Det var vondt å se på. Det å måtte komme til fredagsbønnen handler om tvang til narsissistisk supply. Vi har også sett hendelser fra Nord-korea hvor en slektning av Kim Jong Un, ble henrettet med en rakett, for å ha sovnet på et møte i parlamentet. Dette er samme fenomenet. Dette er jo spikret fast, i selveste De 10 Bud i Bibelen. Poenget er at vi kan risikere forsøk på tvang til støtte for regimet. Utsettes man for dette, da er jo vurderingen om bevegelse over til aktiv sabotasje. Da handler det om villighet til å ta sanksjonene som de kommer. Selvsagt handler dette om mental styrke. Men det handler også om vurdering av hvordan maksimere min friksjon mot regimet. Tvinges man inn i kategoriene, så er jo en strategi å gå med, men unngå å la seg bergta, og fortsette med friksjon der man er.

Hele tiden handler dette om å vurdere eget handlingsrom til å yte maksimal friksjon, uten å kunne beskyldes for sabotasje.

Selvsagt, dersom dette blir umulig, så kan jo alternativ være aktiv sabotasje, eller regelrett selvmord. Men aktiv sabotasje må være etisk forsvarlig. Man driver ikke med terror. Men et datasystem som slutter å fungere, eller en heis som slutter å gå, et flagg som havner på bakken, en bukse som ramler ned på knærne, en ruvende hånlig latter, data som blir slettet, strømmen som går, et gjeip, et basseng med drit i, et knust vindu, en drepende graffiti karikatur er ikke å forakte. Og alt går sakte, djevelsk sakte, og alt mulig kommer i veien. Ting blir ikke gjort. Vær sand i maskineriet, der du er. Så er det bare å ta sanksjonen med et flir om kjeften. Behold egen selvstendighet og modenhet, og spre det rundt. Et regime kan ikke fengsle alle sine innbyggere. Er det mange nok som driver med dette, så bryter regimets grunnlag sammen.

Usynlig avreagering

Jeg har skrevet om dette her. Det er vesentlig å forstå at det jeg snakker om her, sikter oppover, mot brutale umoralske narsissistiske lederskikkelser. Og det foregår i det skjulte, ikke for å skade noen, men som egenterapi. Det handler om å avlede den negative energien som skapes av det å leve under skoen. Slik at den ikke ender ut av kontroll og blir farlig for andre.

Igjen så handler dette om handlingsrom. Dette kan det bli mindre av, ettersom teknologien trenger seg stadig nærmere inn i våre privatliv. I George Orwells 1984 var dette handlingsrommet skrumpet inn nesten til null. Men innen det kommer så langt, så kan den private sfæren benyttes til å avreagere mot regimet, uten at noen ser det. Gitt et slikt handlingsrom, så gir det åpning for å ta ut aggresjon, på en trygg måte uten å skade noen. Det finnes flere måter å gjøre dette på. Vi kan for eksempel latterliggjøre regimet. For å si det som det er: Narsissister er latterlige. Så i stedet for å pumpe dem opp, så flir skitten ut av dem. Det betyr å flire av lederne, deres selvhøytidelighet, de rare kostymene, forfengeligheten, den skinnende kledningen som egentlig gjør dem nakne. Vi ler av deres tåpelighet. Vi latterliggjør skuespillet. Vi flirer av løgnene, og dikter dem inn i latterlige situasjoner.

Vi kan hjemme-trakassere dem. Vi banner og spytter ut ulovlige ord og uttrykk. Vi tråkker på symbolene deres. Vi bryter å latterliggjør tåpelige normer. Vi diskrediterer dem, forbanner dem, og synger nidsanger til deres vanære. Vi kan godt ha faste ritualer hvor vi tråkker på deres normer og symboler.

Vi kan denge løs på dukker som symboliserer diktatoren. Det fortelles at Japanske arbeidere tar ut energien nettopp på denne måten ved å denge løs på slike dukker, som de har hjemme. Jeg har selvsagt ingen referanse til forskning på dette. Men det burde faktisk vært forsket på. Kanskje kan det være slik at regimet selv driver med det samme, når de demoniserer en ytre fiende. Men som modne mennesker, går vi ikke på denne propagandaen, og da tar vi det ut rettet mot ulykkens kilde, som er regimet i eget land.

Åpen motstand når du må

Det modne mennesket søker først og fremst løsninger basert på ikke-voldelig motstand. Noe av det jeg foreslår i denne teksten bryter med dette, men da på en forholdsvis mild måte. Vi snakker om en langvarig nødtilstand. Dette kan jo komme så lang at det blir nødvendig med aktiv motstand. Da handler det om at regimet er brutalt, at vi egentlig har å gjøre med gangster-regimer som dreper, torturerer og terroriserer befolkningen. Da er det forståelig at noen av oss, de mest ressurssterke nærmest tvinges inn i aktive motstandsbevegelser. Men, som sagt, betenkeligheten her er hva dette gjør med oss selv. Jeg er inne på problemstillingen her. Men når alle andre opsjoner er blokkert, og man er under tvang, da har vi en forståelig nødsituasjon. Det er et såkalt dilemma. Vi står i valg mellom onder. Da er det på tide å ofre. Det er dypt umoralsk å støtte et brutalt umoralsk regime. Da blir ofte aktiv sabotasje mot regimet den eneste mulige utveien. Men selvsagt, her er jeg ikke på noen måte kompetent. Jeg har ingen råd å komme med nåer det gjelder selve faget. Det jeg kan bidra med er å påpeke at det modne mennesket er klar over det nevnte mulige bivirkninger av denne type virksomhet. Dette er aktiviteter som kan ødelegge vårt moralske gangsyn. Er det mulig å stålsette seg mot denne type moralsk forvitring? Jeg tror det er mulig. Det som er viktig er at man grunnleggende bevarer menneskeverdet, helt uavhengig av hvilken side individet står på, eller hvem vedkommende er. Sterk antagonisme, demonisering eller gruppetenkning er moralske tabu-områder for modne mennesker. Vi vet for mye til å la oss falle inn i slike mønstre. Mennesker skaper ikke seg selv, de har heller ikke fri vilje. Når de havner på historiens gale side, så er det en ulykke for oss alle. Ja, det krever oppgjør, men det må være moralsk forsvarlig.
Betenkeligheten med det jeg sier, kan kanskje være at sterk aggresjon og hat, er en styrke i kampens hete. Jeg vet ikke om det finnes god forskning som støtter dette. Kanskje må man tenke slik at på samme måte som man avstår fra bruk av atomvåpen, kjemiske- eller biologiske våpen, så er dette virkemidler man bør avstå fra, uansett.

 

Tillegg 6: Gangsterveldet

Sjekk gjerne denne videoen.

Se også her om mobbeveldet. Hva er forskjellen på en stat og et gangstervelde? Kanskje blir det feil å sette disse opp mot hverandre. Les gjerne om statsbegrepet i leksikonet her. Den store forskjellen er at for å være en stat, så må man ha råderett og kontroll over et territorium.
Et gangstervelde kan eksistere innenfor en stat. Men poenget med dette er at begge deler, både stater og gangstervelde er organiserte strukturer som driver virksomhet hvor voldelig maktutøvelse er en del av verktøykassen.
En annen sammenligning kunne jo være å se på forskjellen på et gangstervelde og en bedrift. Her blir det tydelig at bedrifter opererer innenfor loven, mens gangsterveldet opererer utenfor.  Og bedrifter driver ikke med vold.

Et gangstervelde er med andre ord en organisert virksomhet som opererer utenfor lovens grenser, gjerne med voldelige virkemidler. Men grunnen til å begynne å snakke om stater her, er at vi jo har den varianten at nettopp statens øverste ledelse, opererer lovløst. Det vil si at landet godt kan ha lover, men diktatoren, eller ledelsen opererer utenfor dette. Dette er parallellen til moralsk asymmetri, nemlig juridisk asymmetri. Med en stat følger det som regel et voldsmonopol. Men i en fungerende stat er dette selvsagt strengt regulert, nettopp via lover og forskrifter. Et voldsmonopol er et nødvendig onde i en fungerende stat. Men det er svært farlig, nettopp i kombinasjon av menneskenaturen. Derfor vil man i en stat alltid oppleve at dette glipper. Vi kjenner det jo særlig i forbindelse med krig, og ingen samfunn går fri for saker som involverer politivold. Men dette er noe som samfunnet vil reagere på, på lik linje med annen kriminalitet.

Det som virkelig er farlig, er når et lovløst regime arver et slikt voldsmonopol. Her er to vesentlige forskjeller: I et gangstervelde blir også voldsmonopolet uten restriksjoner. Det gjør også voldsmonopolet ubegrenset. I tillegg vil det innrettes med utgangspunkt i ledernes egeninteresse. Dette er også en fundamental forskjell opp mot en fungerende stat. For her forventes ressursene anvendt i samfunnets interesse. Et gangstervelde har ingen annen interesse i samfunnet, enn at det skal kunne melkes for innhøsting av egne goder og fordeler. Da sier det seg selv at resultatet blir diktatur. For de som ikke betingelsesløst innretter seg etter lederens diktat vil da risikere å bli rammet av uregulert vold. Følgelig vil store deler av samfunnet krype for diktatoren, av ren frykt. Og saklig meningsutveksling vil enten hemmes kraftig, eller blokkeres.

Det er vesentlig å forstå at et slikt regime vil ødelegge det sosiale klimaet i den kulturen det fungerer i. Vi får en frykt-kultur hvor den moralske mentaliteten dreier seg om lydighet og absolutt lojalitet til det sittende regimet. Det sier seg selv at saklighet og etisk rasjonalitet, får umulige kår i et slikt klima.

Det er viktig å forstå at demokrati forutsetter utbredelse av ansvarlig etisk rasjonell mentalitet. Skal dette kunne utvikles, vil det måtte skje gjennom en vekselvirkning mellom regimet og den jevne innbygger. For uten at den jevne innbygger besitter et minimum av kunnskap og ansvarlig moralsk mentalitet, så vil jo demokratiet kunne velges bort i første sving. Poenget er at det å tape et demokrati i stor grad kan sees på som en enveiskjørt prosess.

Dersom et gangstervelde får overtaket, vil det først og fremst benytte maktmidlene til å befeste egen posisjon. De beste instrumentene til å gjøre dette er jo nettopp å kontrollere borgerne og feste dem i et jerngrep. Derav motviljen mot utbredelse av utdannelse, vitenskap, kunnskap og rasjonalitet. Derav propaganda, splitt og hersk, kaos, usikkerhet og frykt. Alt dette er grobunn for gangstervirksomhet. Resultatet er at selve forutsetningen for demokratisk utvikling, raderes bort.

Et gangstervelde vil med andre ord også ødelegge kulturens forutsetninger for å kunne utvikle demokrati. Dette kan belegges empirisk ved å se på praktiske eksempler. Det viktigste eksempelet fra vår nære historie er jo Russlands demokratiprosjekt på 1990-tallet. Dette havarerte på et ti-år. Og noen vil hevde at den kulturelle forutsetningen ikke var til stede i utgangspunktet, og at prosjektet derved var dømt til å havarere. Årsaken er at mange ti-år med kommunistisk diktatur, systematisk har brutt ned kulturen. Men, når dette er sagt så kan kanskje dette problemet videreføres bakover til tsar-tiden. Jeg har også den hypotesen at et grunnleggende problem med all utviklingshjelp handler om dette. I kulturer med demokratisk mentalitet ville utviklingshjelp sannsynligvis få varige positive effekter, fordi det kommer samfunnets som helhet til gode, og man bygger stein på stein over generasjoner. Men virkeligheten er så enkel, at det å kanalisere utviklingshjelp gjennom landets elite, som regel vil ende opp i elitens lommer. Vi ser det lett på utviklingshjelp, men poenget er at fenomenet stikker langt dypere. Det er slik man opererer, enten det er naturressurser, handel eller pengebeholdninger som skal forvaltes. Befolkningen generelt holdes bevisst nede, ved hjelp av fattigdom, propaganda, lavt utdanningsnivå, splitt og hersk, og generell knusing av tillit mellom mennesker. Dette skaper kulturell uhelse, som beskrevet her. Følgelig er det mange stater, som aldri kommer videre.

Det er å påpeke at gangstervelde har utgangspunkt i menneskeartens naturlige måte å organisere seg på. Det er denne strukturen man får, dersom man kun følger impulsene i sin rå form. Det er først når man tar i bruk kognitiv kapasitet til å avdempe og justere dette at andre mer rasjonelle systemer kan utvikles.

Det er også å påpeke at ideologier, enten det handler om kristendom, islam, nasjonalisme, kommunisme, kapitalisme eller uansett hva det er, så brukes dette bare instrumentalt, av eliten. Det er den underliggende mentaliteten som er problemet. Og denne slår ut i full blomst der befolkningen er undertrykt og holdes i et jerngrep av eliten.
Den dårlige nyheten er at demokrati alltid er vanskelig å etablere, og kanskje også i mange tilfeller umulig. Skal man få det til, må det være en bevisst vilje til dette over flere generasjoner. Da tenker jeg at vi har å gjøre med en ansvarlig elite, som faktisk tenker langsiktig, har visjoner om det gode samfunn, og at det er det, som er prosjektet, ikke egne lommer.

 

Tillegg 7: Et tiår i katastrofal gal retning

Humankritikeren våkner opp

Denne teksten om statsmonsteret, er utviklet over mange år. På tross av bekymringer, vedgår jeg likevel å ha vært overdrevent naiv. Utviklingen går hurtig i en helt annen retning enn hva jeg hadde i mine dagdrømmer. Nå har jo mine politiske skisser hatt null innflytelse på utviklingen. Spørsmålet er om de innretninger jeg foreslår, kunne ha forhindret den utviklingen vi nå ser i verden. Jeg er usikker på det. I det hele tatt er jeg i løpet av det siste tiåret blitt stadig mer usikker på om menneskearten faktisk har såkalt global ansvarsevne. Jeg er blitt såkalt «humankritiker».
Men det er klart at vår tid gir også oss på grasrota muligheten til innblikk i den utviklingen som skjer. På ett vis ser vi statsmonsteret utfolde seg, i sanntid, nærmest fra orkesterplass. Det gir et undrende menneske mulighet til å se, spekulere, reflektere og kanskje lære mer om den forunderlige menneskenaturen.

I dette tillegget vil jeg liste opp og kommentere de viktigste tingene jeg har lært i denne perioden. Dette påvirker selvsagt min politiske filosofi, men ikke på en grunnleggende måte. Målet og visjonen om det modne samfunn står fast. Men, særlig som kulturer og sosiale prosesser, så er vi nok enda mer sårbare og langt mindre solide enn jeg kunne ha forestilt meg. Og oppsummeringen må jo være at menneskearten som sosial prosess, ikke har tålt sin egen teknologiutvikling, heller ikke egen suksess, og kanskje heller ikke den ekstreme utviklingshastigheten vi har sett. Dette har som sagt fått meg til å tvile på mennesket, rent grunnleggende. Kan det virkelig være at menneskeartens biologiske fortid, så til de grader påvirker vår mentalitet, at vi ikke er i stand til å bremse oss selv, selv om de urgamle impulsene er grelt inkompatible med nåværende tilstand. Hjerneforskeren David Eagleman spekulerer over dette i disse videoene:

·       What do brains tell us about politics? Part 1: Polarization

·       What do brains tell us about politics?" Part 2: Rehumanization

Eagleman avslutter siste video med håp. Og det skal vi ta med oss. For akkurat nå, ser vi de mørkeste skyene på himmelen, jeg har opplevd i min levetid. I denne gjennomgangen, vil jeg også være litt personlig og si litt om min egen reise gjennom dette.

 

 

Utviklingshastigheten

Vår tids generasjoner har opplevd en eksponentiell økning i utviklingshastigheten i verden. Mine foreldre vokste opp i et samfunn, omtrent uten elektrisitet, biler, telefon eller massemedia. Dette var jo oppfunnet, og i startfasen av sin utvikling. Men, det tok tid før det spredte seg til utkantstrøkene i Nord-Norge. Deres beste-foreldre, gjennomlevde en tid, hvor menneskelig muskelkraft var den viktigste kilden for arbeid. Og livet de kom inn i, ble bare marginalt endret, gjennom hele levetiden. Vi er nå tilbake på 1800-tallet. Selv det århundret, eksploderte jo i endring i forhold til 1700-tallet. Går vi lengre tilbake, kan hver generasjon ha opplevd en form for stillstand. Når vi tenker oss om, så er jo nettopp dette normalsituasjonen for mennesket, gjennom årtusener.
Mitt poeng med å dra opp dette, er fokus på den menneskelige hjerne og de betingelser som har formet dens utvikling. Hjernen er altså ikke tilpasset en tilstand av hurtige kulturelle og teknologiske endringer.  Så kan vi selvsagt la oss overraske, i hvilken grad, en biologisk arts hjerne, har vært i stand til å fungere under forhold, og med utfordringer den aldri tidligere har møtt. Noe av forklaringen, handler nok nettopp om at menneskearten tross alt har en spesialitet for å kunne tilpasse seg nye områder. Det er jo det som er årsaken til at arten har spredt seg over hele kloden. Så dette lar seg gjøre. Men spørsmålet er, til hvilke kostnader, og med hvilke bivirkninger. Min kompetanse på dette er jo lik null. Så jeg kan ikke annet enn spekulere. Men bekymringen er at dette når et ubehagelig klimaks i vår tid.
En bieffekt er at våre råd til de unge, er langt mindre relevante, fordi de kommer til å leve i en helt annen verden, enn den vi eldre har vår livserfaring ifra. Dermed forringes også kontakt og nærhet mellom generasjonene. For det er jo selvsagt noe - egentlig ganske mye - som kan kalles for varig visdom, uavhengig av tid og sted. For eksempel kan det handle om kunnskap om menneskets natur, mentale og sosiale prosesser. For dette endrer seg jo ikke fra generasjon til generasjon. Så dette er én bekymring, som jo impliserer at generasjonen er noe mer uforberedt på den risiko det er å møte menneskelige prosesser med en form for naivitet.

En annen bekymring, er at de hurtige endringene, krever oss fullt og helt som raske tenkere, noe som fort kan gå på bekostning av den langsomme, analytiske og dype tenkningen. Her vil jeg legge til en hypotese som slo meg her om dagen. Kan det være at unge gutter er så sårbare for propagandaen fra høyresiden, fordi de mangler trening i langsom analytisk tenkning? Dette er da som følge av spill, og at konkurransens viktigste fortrinn er hurtigtenkningen.  Jenter driver ikke like mye med spill, og er dermed mindre utsatt. Men dette er bare løs spekulasjon. Det som er sikkert, er at vi i dag utsetter hjernen, for ekstreme utfordringer, i form av hurtig informasjonsflyt, konkurransepreget hurtigtenkning, overflatiskhet, og voldsomme krav til å ligge i fronten av den sosiale motebølgen, hvor den enn måtte ta veien. Gitt at det sosiale klima, hardner til, så kan det fort bli vinn eller forsvinn, særlig på det sosiale planet.
Alt dette føyer seg til, bekymringer rundt sosiale media, og massemedia, som refereres andre steder i dette tillegget. Jeg har selvsagt ikke fasiten på dette. Men jeg vil ikke bli overrasket om en del av årsaksmønstret bak de problemene vi er vitne til, handler om faktorer som dette.

Så er det ikke mulig å snakke om akselererende utviklingshastighet, uten å komme inn på hva som driver den, og i hvilken grad dette også handler om miljøskade. Drivkraften her er markedsmekanismer og kommersielle drivkrefter. For å ta det store bildet først. Bedriftene vinner konkurransekraft på å ligge i front av teknologisk utvikling. Og her går det ikke an å melde seg ut. Det å havne bakpå i dette kappløpet, innebærer økende risiko for å bli utkonkurrert. Dette innebærer stadige omstillinger, og ikke minst oppkjøp. For jo større man er, desto mer utviklingsmuskler, og mer kommersiell slagkraft. Det innebærer at arbeidsplassene våre, er i konstant endring.
Så er det jo slik at produktene blir ukurante, før de er utslitte. Dette skjer fordi standarder er i konstant endring. Og uten at et produkt kan samspille med andre produkter, fordi standarden er ukurant, så kan ikke produktet ubrukelig, selv om det fungerer, rent teknisk. Det er god grunn til å tenke at dette gjøres bevisst, slik at omløpshastigheten øker, noe som igjen øker profitten. Følgen av dette er selvsagt et høyere energi- og materialforbruk, enn nødvendig. Dette kobles da selvsagt også til markedsføring som skaper motebølger. Igjen, så blir ikke produkter utslitt, men de går av moten. Hvor mye dette bidrar til planetens totale miljøproblemer, kan vi jo gjette på. Men jeg har vel enda ikke hørt politikere etterspørre, om vi, som menneskehet, springer alt for fort, til ingen nytte.
En del av dette problemet, handler om konkurranse mellom land. Dersom ett land, ensidig innfører politikk, som bremser hastigheten, så vil jo det landet tape, opp mot alle andre. Skulle menneskeheten bremse denne utviklingen, så måtte, det gjøres gjennom globalt samarbeid. Men i vår tid, fjerner vi jo oss stadig mer fra visjoner om globalt samarbeid. Da er jo dette bare en av mange utfordringer som krever globalt samarbeid, for å løse. Så kan man spørre hvorfor menneskeheten har det så travelt med å treffe verdensveggen, med størst mulig hastighet. Da er vi igjen tilbake til dette med humankritikk. For dette begynner mer og mer, å ligne på en dumskapens komiske tragedie, på vei mot undergangen, med akselererende hastighet. Hvorfor?

 

Den politiske Høyre- og Venstre-siden korrumperes

Hypotesen er at, i vesten, har massens demokratiske dømmekraft forvitret etter to tiår med ubegrenset tilgang til underholdning, velstand, sosiale-media kombinert med hyperkommersialitet og mektige aktører med bevisste påvirkningsstrategier. Dette inkluderer sannsynligvis også fremmede makter, men sannsynligvis kan også mye desinformasjon stamme både fra kommersielle aktører og politisk ekstremisme. Samlet har dette gnaget ned basis forutsetning for demokrati, nemlig allmenn oppslutning. Det er med andre ord massen som svikter under trykket er mer eller mindre bevisst strategiske aktører, som på ingen måte vil samfunnets beste.

Ideen om massepåvirkning er selvsagt ikke ny. Vi har jo sett dette før, særlig med Mussolinis Fascist-bevegelse og ikke minst med Nazismen.

I et demokrati kan robusthet mot slike angrep kun komme fra et folkeflertall som bevisst har kompetanse til å motstå dette. Og det er her jeg mener at det har feilet.

Jeg har ikke ressurser til å lage noen god faglig beskrivelse av dette, men lager heller en personlig beskrivelse av hvordan dette har blitt opplevd av et tidsvitne som så det hele skje, «fra gulvet» og hva jeg tenkte om dette.

En vesentlig basis i min politiske filosofi er at ideologier, enten det er politiske bevegelser eller religiøse, ikke er det grunnleggende, men heller bærere av et dypereliggende mønster som har opprinnelse i den menneskelige natur, som igjen har biologisk opprinnelse. Sagt i klartekst: Det vi krangler om og demoniserer hverandre for, er ikke det essensielle, og ideologiene er heller ikke årsaken til våre mentaliteter.

Som mennesker preges vi av kulturell mentalitet, som igjen er utslag med rot i en menneskelig natur, som er felles for oss alle. Ideologiene fungerer i stor grad som sosiale identitetsmarkører, som skaper samhold innad og fiendskap utad. Dette er den såkalte tribalistiske drivkraften i oss alle.

Konkret så betyr dette at i slike grupper vil man alltid finne innslag av fanatisme, ekstremisme og radikalisme. Det vil alltid være en risiko for at slike personer vinner terreng. Og dersom mentaliteten får overtaket, så og tømmes ofte de moderate fraksjoner for kraft. Dette gjelder særlig der man peker ut og demoniserer en ytre fiende. De markeringene som da finner sted, vil utløse lignende prosesser hos motparten. På den måten får vi polarisering og fiendskap. Dette fungerer selvforsterkende. Dersom det får spille seg uhemmet ut, vil det lede inn i krig og konflikt, vold og destruksjon.

Det er en kompleks dynamikk i dette, med utallige varianter. Men vi kan alle gjenkjenne roller som ledere, følgere, tilbedere, moderate, ansvarlige, narsissistiske trekk, både individuelle- og kulturelle trekk. I den indre kampen om makt og oppmerksomhet, tapes realitetsorientering og sannferdighet. Vi får gjennomslag av juks og bedrag, gjerne med en sosial magiker i sentrum av det hele. Det fåtallet som ikke følger bevegelsen, vil alltid stå i fare for indre sosiale utrenskninger. Det er ikke det at mennesker som er moderate, og ansvarlige forsvinner i alt dette. De er der, men må enten ligge lavt, eller de blir naturlig usynlige i slike prosesser.

Med dette som bakgrunn, finner vi altså radikaliseringsprosesser og ekstremisme både på politisk venstre- og høyreside. Dette er jo ikke noe nytt, dette er kulturell latens, som finnes i alle kulturer. Men det er noe som kunne vært forebygget, ved hjelp av bevisste strategier for avspenning mellom blokkene. For eksempel sosial punktering. Rent grunnleggende handler dette om allmenn innsikt i at det er forskjell på å være uenig og konflikt, at uenighet er nødvendig for å beholde en sunn kultur, allmennkunnskap om teknikker for god og konstruktiv dialog, innsikt i at hat og fiendskap er destruktive mentaliteter man bør bekjempe, først og fremst i seg selv, og at samarbeid ofte er et godt alternativ til konkurranse. Men det viktigste er dette med sosial punktering, altså bevisste strategier for å utvikle bekjentskap og vennskap med mennesker fra den andre blokken, slik at man kommer til å se dem som mennesker, ikke som demoner. Alt dette er innsikt som vil kunne erverves gjennom allmenndannelse, altså gjennom grunnutdannelsen i skolen. Basis for dette er igjen, vår grunnleggende moralske mentalitet, som til slutt ender opp i moralfilosofiske spørsmål. Er det verdighetskultur vi ønsker, eller skal vi fortsette med den urgamle destruktive ærekulturen? Med en kristen kultur i USA, hvordan kan menneskeverdet ha forvitret i det hele tatt? For det er det utgangspunktet man kunne bygget på, og som ville ledet til alt det jeg nevner her.

Selvsagt er ikke dette enkelt. Den kulturelle latensen er jo ikke uten kontekst. Splittelsen i USA er like gammel som landet selv, og kanskje blir det imperiets undergang. Det vi i alle fall har sett de siste tiårene er at dette igjen har blusset opp, og som sagt det har skjedd i begge de store politiske leirene. Det vi beveger oss inn på nå, har selvsagt røtter i en historisk kontekst, spesielt i USA. Splittelsen har kommet og gått. Polarisingen har bølget gjennom århundrene. Vi har nå vært gjennom en rolig periode, som har vart siden 1960-tallet. Denne perioden er nå over.

Se gjerne denne videoen for en god oversikt over denne utviklingen.

Venstresiden korrumperes

En slags fasit?

Vi så med egne øyne at verdens største kommunistiske regime, kollapset. Var det kommunismen, eller diktaturet som havarerte? Årene 1989-1991 representerte for meg og veldig mange, en slags fasit på hvilket samfunnssystem som er best. Vi levde i et samfunnssystem, som blomstrer, utvikler seg, som ligger fremst i utvikling av kunst, kultur, teknologi og kunnskap, med lav fattigdom og som skårer høyt på lykke-målinger. Det er et sammenfall mellom en befolkning som blomstrer og samfunn som blomstrer. Når du og jeg på grasrota har det bra, så fungerer samfunnet best. Jeg tenker selvsagt på de årene hvor Sovjetunionen mistet sitt grep på Øst-Europa og brøt sammen. Det var liksom at hele verden fikk «sannheten i trynet». Det kapitalistiske system hadde gått seirende ut, mot sosialisme og kommunisme.

Jeg likte å sammenligne Øst- og Vest-Tyskland. Samme folk, samme språk, samme kultur, samme beliggenhet. Men to forskjellige systemer. Mens Øst-Tyskland var lutfattig, tilbakestående og brutalt, så var Vest-Tyskland en fremadstormende økonomisk motor i Europa. Det samme kunne sies om Nord- og Sør-Korea allerede da.

Vi har da den nærliggende konklusjon at demokratiske kapitalistiske systemer er det som fungerer. Og det fungerer for alle land og kulturer. Det var den nye ideologien, som vesten nå skulle spre til hele verden, som en slags bølge som avløste den forrige, nemlig kristen misjon. Det «overlegne» Vesten har jo alltid svaret, som skulle redde verden.

Jeg ser jo dette, nå litt i perspektiv. For denne siste koblingen, om kapitalisme, markedsøkonomi og demokrati, som en slags ny misjon, ble jeg ikke bevisst på før det hadde gått flere ti-år.

Men den gangen så empirien, svært så overbevisende ut. Men når jeg tenker på det nå, så er det åpenbart svakheter i dette resonnementet. For, når vi tenker oss om, så er empirien likevel ganske tynn. Dersom jeg blir syk, og tar en eller annen naturmedisin og blir frisk, så er det en naturlig intuitiv fristelse å tenke at det var medisinen som gjorde dette. I dag vet vi at det er en kortslutning. Vi vet om vår hjerne, som konstant tenderer i retning av slike koblinger. Men vi vet også, særlig på området helse, at her må det grundige dobbelblinde studier til, før vi har data-grunnlag nok til å kunne trekke mer solide slutninger. Dette handler jo om at menneskekroppen er svært komplisert, og ingen kropper er identiske. Oppdag da at det samme er tilfelle med samfunn og kulturer, kanskje bare i enda større grad. Og her blir jo tilfellene alt for få, og forskningsmetoder som dobbelblinde studier er totalt utenfor rekkevidde.

Den «fasiten» jeg beskriver, blir i denne sammenheng, et syltynt grunnlag å konkludere på. Skal vi studere hva som gikk galt i alle disse landene, må vi ty til historie, og da temmelig bredt og ofte detaljert ned på enkeltpersoner, med stor innflytelse på de forløp som dette tok.

Gjennom de tiårene som fulgte, demrer det langsomt at konklusjonen over, kanskje er overflatisk og unyansert. Det er flere forhold som har gitt denne innsikten. Jeg råder deg til å låne øret til historikere som Terje Tvedt. Han har i alle fall åpnet øynene mine for egen inkompetanse på området. Hans analyser forteller en langt bredere og mer nyansert historie om hva som kan forklare mange av de store forløp vi kjenner fra historien. Da handler det også om beliggenhet, topologi, klima osv.
Etter hvert får vi også et innblikk i utviklingen i Sovjet i etterkrigstiden og ikke minst utviklingen i det post-sovjetiske Russland etter 1991. Hvorfor brøt Sovjetunionen sammen? Handler dette kun om marxisme og kommunisme? I dag heller jeg mer i retning av at dette var et korrupt autoritært diktatur. Så er det riktig at marxismen ble et instrument for dette. De store tilbakeslagene handler kanskje mest om den tabben det var å invadere Afghanistan. Dette kostet Sovjetunionen dyrt. Samtidig medførte et fall i oljeprisen til at Sovjets viktigste inntektskilde ble kraftig redusert. Så fikk vi Tsjernobylkatastrofen i 1986. Dette er sannsynlig noen av hendelsene på 1980-tallet som satte regimet på harde prøvelser. Så er spørsmålet om rot-årsaken til alt dette, handlet om marxistisk ideologi, eller om mye kan tilskrives et autoritært og totalitært regime, som riktig nok kan være utløst av marxistisk ideologi, men som like godt kunne vært utløst av religiøs fanatisme eller fascistisk ideologi. Denne hypotesen om at ideologien ofte bare ligger på toppen, og fungerer instrumentelt for dypereliggende tilbøyeligheter i den menneskelige natur, er noe jeg har spekulert over her. 

Så til det post-sovjetiske Russland. Det å oppheve kommunismen, omtrent over natta, og tro at demokratiet, da kommer av seg selv, er å tro på julenissen. Et fungerende demokrati, innebærer at utbalanseringen av makt, må fungere over et gitt nivå. Hele ideen med demokrati handler grunnleggende om å motvirke at maktkonsentrasjoner kommer ut av kontroll. Ethvert maktsystem er grunnleggende labilt, nettopp fordi makt gir handlingsrom til å akkumulere mer makt. Det er den samme gamle loven om negativ omfordeling, som beskrevet her. Maktbalanse er en sårbar tilstand, og man er i behov av mye kløkt og innsikt for å holde dette stabilt og bærekraftig. Den demokratiske løsningen på problemet handler da om å forankre systemet i et folkeflertall. Dersom innretningen er riktig, og folkeflertallet er utstyrt med allmennkompetanse over ett gitt nivå, så kan dette holdes stabilt og bærekraftig.

Det betinger også at hovedstrømningene i samfunnet generelt, og særlig blant politikere og elite, preges av den mentaliteten som kan kalles demokratisk grunnholdning. Det betinger også at samfunnsinstitusjonene i all hovedsak fungerer. Det betinger også at korrupsjonen holdes under kritisk nivå. Men det vi oppdager, er at stabiliteten av dette forutsetter et maskineri, bestående av en rekke komponenter som er avhengige av å fungere fra dag én. Det er med andre ord ikke mulig å få i gang dette maskineriet uten at vi tryller frem hver komponent i ett smell.

Sannsynligvis kan ikke demokrati utvikles på kort tid. Kanskje krever det flere generasjoner. Og det kan være, at mentaliteten generelt i befolkningen, er av en slik art at dette ikke lar seg gjøre, innenfor den kulturen. Jeg har hørt en del om den russiske mentaliteten. Den kan være formet, eller kanskje dypt skadet allerede over generasjoner med tsar-tid. Dette var jo diktaturer, ofte med svært brutale herskere.

Da bolsjevik-revolusjonen kom i 1917, kan dette allerede ha vært på en kulturell mentalitet, som ikke en gang marxismen greide å temme. Bare tenk på å starte med «proletariatets diktatur», på holdninger av type hauk-over-hauk, ubegrenset brutalitetstoleranse, antagonistiske grunnholdninger, meningsdiktatur osv. Det sier seg selv at dette ikke har noen perspektiv i demokratisk retning, og at det innad i partikulturen, hersket rå og brutal maktkamp. Jeg vil tippe at det var de ekte marxistiske ideologene som til slutt tapte for brutale sosiale spillere som Joseph Stalin. Kanskje kan man si at på samme måte som idealistisk marxisme ikke lot seg gjennomføre på en allerede diktaturskadet-kultur, så kunne heller ikke helomvendingen i 1991 skape demokrati. Dersom det er noe i disse spekulasjonene, så blir jo konklusjonen ganske trist. Kulturer kan ødelegges på en måte som ikke lar seg gjenopprette, og der demokratiet tapes og erstattes av diktatur, vil det kanskje aldri kunne gjenoppstå.

Det kommunistiske systemet som brøt sammen i 1991, hadde mest sannsynlig allerede en underliggende korrupt struktur. Med andre ord ble systemet styrt av enkeltfamilier, som allerede hadde suksess innenfor det russiske kommunistpartiets organer. Selv om kommunismen som ideologi, skulle tilsi at «alle var like fattige», så vet vi jo at i ethvert kommunistisk system, så blir lederne og eliten søkkrike. Og skal dette skje innenfor et system med denne ideologien, så handler det selvsagt om juks og bedrag. Når så samfunnsinstitusjonene demonteres over natta, så innebærer jo dette frislipp til de som allerede har ressurser, og dermed også handlingsrom fra før. Og maktvakuum gir mafia, og gangsterlignende tilstander, slik som beskrevet her. Den jevne russer fikk det verre. Fundamentet under samfunnet forduftet, med tilsvarende fall i trygghet, og økning av fattigdom og frustrasjon. Det å ønske seg tilbake til sovjettiden er en naturlig respons. Boris Jeltsin ble oppfattet som en svak leder. Da Vladimir Putin kom på banen, møtte han befolkningens behov for trygghet. Dette er jo ofte egenskaper som autoritære personligheter, utstråler. Dette gir den popularitet som skal til, for å gå i fella, og havne i brutalt diktatur. I Russland er statsmonsteret på plass og har vært det lenge. Det russiske demokratiprosjektet har havarert. Det store spørsmålet er om det overhodet hadde en sjanse.

Venstresidens moralitet slår sprekker

Se gjerne denne videoen hvor Michael Shermer kommenterer drapet på Charlie Kirk. I denne videoen beskriver han hvordan radikale venstre-ideer kan medføre politisk vold.

På starten av 2000-tallet var (og er) jeg fast Venstre-velger. Jeg var, med andre ord, solid plassert i det politiske sentrum. Jeg er moderat borgerlig, men på ingen måte fiendtlig innstilt til norsk politisk venstreside. Jeg kalte, og kaller meg fortsatt for liberalist, på den måten at samfunnet handler om fravær av undertrykkelse, for oss som befinner oss på grasrota. Dette handler altså ikke om anarki. Jeg er tilhenger av samfunn, og forstår at vår frihet begrenses av hverandres frihet. Det krever et samfunn med kjøreregler og koordinering, som balanserer dette. Dette har jeg reflektert over i teksten om Den Personlige Frihet.

I skrivende stund, snakker jeg mer om menneskeverd der jeg tidligere snakket om livskvalitet. Dette er et skifte som jeg oppfatter mer praktisk på den måten at begrepet menneskeverd er mer alminnelig i bruk. Det handler altså ikke om at holdningen er endret. Menneskeverd og livskvalitet er to sider av samme sak. Reelt menneskeverd handler om det at vi tar hensyn til hverandre, som noe som har verdi i seg selv. Dette er en verdi som vi tilslutter oss, og har mellom oss. Og verdien i seg selv, utrykkes i praksis ved vår respekt for hverandre. Dette innbefatter erkjennelse av vårt ansvar for hverandres livskvalitet. Og etter som vi er individer med egeninteresse, så handler dette i stor grad om vår frihet til å leve etter egen autonomi. Og det er dette samfunnet skal etterstrebe og det gjelder universelt, for alle mennesker, nettopp fordi menneskeverdet er betingelsesløst. Det er uavhengig av egenskaper, identitet eller hva det måtte være av sorteringsvariabler. Og nettopp dette forestilte jeg meg måtte være en verdi jeg har felles med politisk venstreside.
I dette ligger det innebygget at, i politisk sammenheng, tar vi hensyn til alle, og tar ansvar for kryssende hensyn, selv om dette ofte byr på vanskelige dilemma. Da er det naturlig at sorteringsvariabler, som identitet, livssyn kjønn osv. abstraheres bort fra all politikk, slik som jeg beskriver her. For venstresiden handler det jo nettopp om rettferdighet, likbehandling og likestilling. Alt dette henger sammen nettopp i den bakenforliggende grunnverdien, som er menneskeverd. Koblingen fra menneskeverd til rettferdighet, kommer nettopp av at vår alles etiske verdi er lik for alle, og den er ubetinget. På samme måte kommer koblingen fra menneskeverd til demokrati som en følge av at menneskeverd innebærer at samfunnet har ansvar for alle sine innbyggere. Det finnes ikke mindreverdige individer. Det finnes ikke mindreverdige grupper, og hverken minoriteter eller majoriteter skal kunne tyrannisere hverandre. Dersom dette er grunnholdningen, vet vi ikke om noe bedre alternativ enn demokrati, som styreform. Koblingen fra menneskeverd til vitenskap, har jeg skrevet om her. Det å kunne fungere og samarbeide godt sammen, forutsetter to ting:

1)   Vi respekterer hverandre (les her om respekt)

2)   Vi er i behov av felles menneskelige referanserammer.

En viktig felles referanseramme er rasjonalitet. Det har jeg skrevet om her. Her kommer vi lengst dersom vi baserer vår virkelighetsoppfatning på en forankring mot empiri, som beskrevet her. Herav kjenner vi ikke til noen bedre gullstandard for dette, enn nettopp vitenskap. Husk at dette ikke handler om personlig tro. Dette er hva vi som samfunn, holder oss med, fordi vi skal fungere sammen. Derav blir tro og livssyn som går utenfor dette en privatsak. Men i samfunnets offentlige prosesser, kan ikke dette få innflytelse. For vi kan ha et mangfold av livssyn, og respekt for dette, inngår jo nettopp i vår respekt for hverandre.

Og selvsagt gjelder ikke dette bare livssyn, det gjelder meninger, oppfatninger og standpunkter, og ikke minst vår frihet til å ytre oss om dette. Grensene går der vårt menneskeverd og respekt blir signifikant truet. Dette er ett av mange områder hvor samfunnet er nødt til å balansere.

Det er nettopp denne type balanseganger som står i fare for å bli forrykket, der ekstremisme og radikalisering får overtaket. Min hypotese er at dette har skjedd, både på politisk venstre- og høyreside, særlig utover 2010-tallet. Resultatet er polarisering.

Jeg mener å huske at man, på begynnelsen av 2000-tallet, snakket om at «kvinnekampen er vunnet, hva nå»? Det selvsagt en sannhet med store modifikasjoner. Men mye var vunnet, om man så noen generasjoner tilbake. Kvinner var fullt ut deltakende i yrkeslivet og i politikken. De hadde stemmerett, og nøt i alle fall likestilling rent politisk. Men, selvsagt så var jo dette på overflaten. Her var fortsatt store skjevheter i kulturen. Næringslivsledere var stort sett menn. Og typiske «kvinneyrker» var lavtlønnede.

Men temaene som fikk fokus utover 2000-tallet var kamp mot pornografi, og særlig mot prostitusjon. Dette er åpenbart et problemområde, men måten man gikk ut på med demonisering av sex-kjøpere fikk meg til å reagere. På denne tiden reflekterte jeg over temaet her og her. I ettertid, særlig etter #MeToo utviklet jeg en bedre innsikt, og oppfatter meg mer oppmerksom på hvor kostnadskrevende det kan være for en kvinne å selge sex. Men samtidig er jeg ikke med på demoniseringen av kundene. Da handler det også om mennesker med behov og utfordringer også på det dype menneskelige plan. Disse to kan møtes, nettopp i dette at menneskeverdet undergraves hver på sin måte. Jeg kaller det for «den biologiske kjønnsknuten». Det har jeg skrevet om her. Men poenget her er at hele diskursen om dette vanskelige temaet, ble unyansert og et en gruppe mennesker etter hvert ble stigmatisert, demonisert og til slutt kriminalisert. Det var vanskelig å fri seg fra mistanken om at de sterkeste pådriverne av dette var drevet av forakt, ja kanskje hat mot denne gruppen.

Man skulle jo tro at alt av hat-basert ideologi, umiddelbart ville fordampe på et verdigrunnlag, basert på likeverd. Men inntrykket av hat ble dessverre forsterket da jeg kom til å se denne dokumentarserien på YouTube. Dette inspirerte meg til å skrive denne teksten om radikal-feminisme.

Jeg oppfattet forvirring fordi dette åpenbart var i konflikt med det jeg forestilte meg, var venstresidens idealer. Men kanskje det vi så, den gangen i det første tiåret inn i det nye årtusenet, bare var starten på en langt bredere og dypere mentalitetsendring i den befolkningen og kulturen jeg var en del av.

Det neste sjokket kom sånn sirka i 2010, da Harald Eias serie «hjernevask» gikk på NRK. Dette var en serie som i utgangspunktet adresserte det akademiske tabuet mot hypoteser om biologisk innflytelse på vårt atferdsmønster. Gitt vår tids vitenskapelige tyngde, er det å benekte biologiskinnflytelse å betegne som vitenskaps-fornektelse. Dette er politisk venstresides mest fundamentale vitenskapsfornektelse. Og den er farlig, nettopp fordi vi mennesker, jo blir borte under en slik ideologi. Vi blir ikke sett, med all den risiko det har for regelrett kansellering av etisk verdi. Dersom dette skjer ligger veien fullt ut åpen for det jeg kaller for etiske singulariteter, altså en moralsk mentalitet med uavgrenset brutalitetstoleranse.  Jeg har kommentert Eias serie her. Den gav meg svært mye å tenke på. For eksempel det å benekte biologiske kjønnsforskjeller, eller det å hevde at vår seksuelle orientering kan velges fritt, uavhengig av medfødt bagasje. Den underliggende ideologien bak dette er som sagt «Blank Slate». Den har jeg kommentert her. Det er vanskelig å tvile på at dette, i vår tid, er å betegne som komplett uvitenskapelig. Men vegringen mot biologisk innflytelse, har jo sin opprinnelse i noe høyst reelt. Da handler det om rasehygiene og måten Darwins Evolusjonsteori, ble misbrukt på, helt frem til slutten av Den Andre Verdenskrig. Dette har jeg kommentert, blant annet her. Hypotesen er at det er dette som har skapt en dyp biologi-vegring i store dele av akademia. Hypotesen er videre at dette delvis handler om at det moralske fundamentet, som må til for å kunne handtere biologien, etisk rasjonelt, ikke er til stede. Dette har jeg vært inne på blant annet her og her. Da kan fristelsen ha blitt stor nok til å benekte realiteter i stedet. Men det er en farlig vei, dersom man tenker politisk filosofi. Vi må se menneskearten i hvitøyet. Vi må forstå arten best mulig, dersom vi har ambisjoner om å utvikle det gode samfunn. Med en gang man åpner for realitetsfornektelse, så setter vi døra på gløtt for det autoritære. Da kan det fort gå utforbakke med oss.

Så, utover det neste ti-året, altså 2010-tallet så kommer en dramatisk utvikling. Den beste beskrivelsen av dette finner vi kanskje i bøkene «The Righteous Mind» og «The Coddling of the American Mind» av Jonathan Haidt. Vi fikk altså en dramatisk utvikling på forholdsvis kort tid. Det vokste frem en intolerant kultur, særlig blant studenter på universitetene. Og den var ikke bare intolerant, men utviklet også vegring mot eksponering for meninger og holdninger som ikke ble regnet som politisk korrekte. Da jeg satte meg inn i postmodernisme, sånn rundt 2017-18 skrev jeg om en del av disse fenomenene. For eksempel:

·       Avskaffelse dialog

·       Antivitenskap

·       Copyright på kulturuttrykk

·       Identitetspolitikk

·       Mikroaggresjon

·       Politisk korrekthet

·       Safe spaces

·       Trigger warnings

 

Etter hvert vokste det frem kanselleringskulturer hvor mennesker som ble oppfattet som «politisk ukorrekt» ble bøllet ut av sine stillinger, gjerne under press fra horder av studenter og andre på sosiale media. Med dette trues jo vesentlige demokratiske verdier som ytringsfrihet, meningsmangfold og dialog. Og plutselig defineres en slags rangering på identiteter, og åpenbar grensesetting på kulturelle utvekslinger mellom identiteter. Hele ideen om identitetspolitikk åpner altså for rangering mellom grupper, noe man trodde hørte høyresiden og rasistene til.

I vår del av verden kastet man seg på bølgen. N-ordet ble tabuisert, enda det på langt nær hadde den betydningen som amerikanerne la i det. Bøker av Torbjørn Egner og Astrid Lindgren ble sensurerte. Og stadig skapte man «skandaler». Det ble stort oppstyr da Siv Jensen poserte i «indianer-kostyme» i en eller annen party-sammenheng. Bare det at jeg har brukt betegnelsen «Indianer», er i seg selv tabu (men hva skulle jeg ha skrevet?). Fra noen i SV kom det forslag om å endre på teksten i Ja Vi Elsker. Og statuer av fordums prominente, med datidens normaliserte holdninger, ble revet i hopetall. I det hele tatt vokste det altså opp en intoleranse og fiendtlighet mellom meningsmotstandere vår generasjon ikke har sett før. Vi endte opp med å gå på nåler. Og den stakkaren som ikke har fått med seg siste tabumote, kunne vente seg en smell. Tenk at jeg har våget meg på å spørre taxi-sjåføren om hvor han kom fra. Helt ut av det blå var jeg både nazist og rasist, og kanskje det som verre er.

Og reaksjonene på dette lot selvsagt ikke vente på seg. Jeg har nevnt Jonathan Haidt, som jo hele tiden har stått moderat saklig i dette, på tross av at han selv fikk reprimande etter en forelesning hvor han brukte et eksempel på homofile som kysset. Elevene «tok anstøt». Fra moderat til høyreside av det politiske spektret, fulgte jeg personer som Sam Harris, Jordan Peterson, Bret Weinstain og Gad Saad på YouTube.

I dag kan jeg ikke si hvor mye av dette som var overdrevet. Men uansett gav dette meg ny innsikt og ny inspirasjon til utvikling av filosofi. Som nevnt satte jeg meg inn i postmodernisme. Jeg hadde hørt om dette tidligere, men Jordan Peterson fikk meg virkelig nysgjerrig. Det resulterte i teksten «Fra Villdyr Til Menneske og Tilbake igjen». Teksten taler for seg selv. Jeg er ikke anti-postmodernist, og mange av betraktningene her, kjenner jeg meg igjen i. Men poenget er at dette, til de grader kan misbrukes. Det var vel derfor jeg kalte postmodernismen for filosofiens svar på atombomben. Kanskje fungerer dette litt på samme måte som Darwins evolusjonsteori. God innsikt kan misbrukes på vulgære måter. Det har nok inspirert den teksten du finner her. Det har også resultert i den innsikten at ideologien ofte bare er en manifestasjon av en underliggende kulturell mentalitet.

Postmodernisme kan benyttes til å slakte enhver teori, enhver analyse, enhver moralfilosofi, ja til og med alt av språk og tenkning. Hva står vi da igjen med? Kanskje en førmenneskelig mentalitet? Min hypotese er at ja, vi avslører sårbarhet og ufullkommenhet i vår egen menneskelighet. Men uten dette regrederer vi tilbake til dyret i oss? Hva betyr det? I denne konteksten kobler vi dette enkelt til ideen om kjønnsmaktperspektivet. Det betyr i klartekst at det vi står igjen med er styrkeprøvinger mellom oss, altså den sterkestes rett. Jeg har kalt dette for kampmodus. Poenget er at vi her på yttersiden av venstresiden, ender opp med biososial modus, manifestert i den rå og brutale kampen mellom oss. Ja, det er jo slik det er mellom dyr. På et vis så er dette en realitetsorientering basert på at dette er motstandernes mentalitet. Les her om hvordan dette tvinger seg frem. Man kan ikke møte dette med noe annet en motmakt. Herav kampmodus.

Ulykken her er at veien hit handler om en nedadgående spiral, drevet av mistro, aggresjon, agitasjon og demagogisk hatretorikk fra ekstrem-flankene på begge sider av streken.

I siste halvdel av 2010-tallet var dette basis for min fortolkning av utviklingstrekk jeg oppfattet i mange varianter på politisk venstreside. Det utviklet seg en intoleranse, som truet språk, mangfold, ytringsfrihet, dialog, vitenskap, rasjonalitet og moral. I dag spør jeg meg selv i hvilken grad dette var reelt. Da handler det ikke om å benekte at dette var reelle fenomener. Men jeg har, i lys av det som kom etter, utviklet en gnagende mistanke om at mye av det jeg ble presentert var overdrevet. Kanskje ble jeg bevisst presentert for overdrivelser av de mest ekstreme utslagene av Woke?

Jeg har noen nyere tekster om Woke her. Jeg anerkjenner de grunnleggende utfordringene som dette bygger på. Da handler det om forskjellsbehandling, eller frykt for forskjellsbehandling basert, særlig på observerbare sorteringsvariabler mellom mennesker, slikt som kjønn, kultur, etnisitet, livssyn, eller seksuelt mangfold. Det primitive og kontraproduktive i dette, handler jo om at kampen ikke lengre handler om likestilling, eller likeverd, men heller om at rollene skal snu, altså om «nå er det vår tur å trakassere dere. Nå tar vi igjen. Nå tar vi hevn». Identitetspolitikk, handler jo ikke om å oppheve frontene mellom grupperingene, men tvert imot å forsterke dem.

Når jeg tenker om dette igjen, så innser jeg at de mest ekstreme utslagene av dette, kanskje kun eksisterte i min egen fantasi. Det er ikke det, jeg anser sannsynligheten for høyere enn null, at ekstremisme eksisterer, på alle sider av frontlinjene. Men jeg kan i dag ikke huske å ha møtt på konkrete mennesker som representer det jeg fantaserte om. Og jeg har bevisst beveget meg, også i politisk venstre-side miljøer, i den grad jeg har fått innpass. Dette kan anbefales. Jeg kaller det for sosial punktering. Det har jeg skrevet om her. Grunnen til å nevne dette, er altså en gryende mistanke om at de narrativ jeg har fått presentert om dette, ikke nødvendigvis er balanserte.

For når vi nå skal inn på ytre-høyre varianten av ekstremisme, så kommer jo ikke den ut av et vakuum. Hypotesen er at den er foret opp, blant annet på frykt og skrekkhistorier om forholdene på ekstrem politisk venstreside. Men før vi kommer hit legger jeg inn en tekst jeg har skrevet som oppsummerer min oppfatning av venstresidens filosofiske havari.

Venstresidens filosofiske havari

Venstresidens katastrofale tabber i det 21-århundre har alle bakgrunn i filosofisk underskudd.

1)   Mangelen på evne til å dekomponere fakta og verdier

a.    Diskriminering bekjempes ved å bekjempe vitenskap og forskning på kjønnsforskjeller, og biologiske disposisjoner for homofili eller varianter av seksuell legning. Med andre ord bekjempes diskrimineringen ved å benekte forskjeller i stedet for å likestille mangfoldet på menneskeverd. Dette handler om manglende evne til å forstå at menneskeverdet, er en verdi som kan stå for seg selv, uavhengig av fakta.

b.   Upassende kjønnsroller bekjempes på samme måte, altså ved å undertrykke vitenskap som antyder biologisk basis for dette. (Forenklet syn på determinisme, og biologisk drevet handlingsmønster). Hadde man forstått at biologien slår inn i på verdisiden, ikke i form av handlingsinstrukser, så hadde man forstått at dette er en svært fleksibel dynamikk, som tilpasser seg.  Hjernen konstruerer handlingsmønstre påvirket både av sansede omgivelser og sin emosjonelle arv. Følgelig kan mennesket tilpasse seg både sivilisasjon og gode samfunnsmodeller, ja til og med frigjøre seg fra dysfunksjonelle rollemønstre, på tross av at de er formet under påvirkning av biologiske tilbøyeligheter. Men alt dette fordrer at man makter analysen å sortere disse kategoriene fra hverandre.

c.     Ideologisk basert forkastning av menneskenaturen med tilhørende undertrykking av vitenskap. Dette kan kanskje tilskrives en opprinnelse i marxistisk filosofi. Min hypotese er at Karl Marx må ha bommet kraftig på menneskenaturen, da han foreslo en fase av «proletariatets diktatur» som en nødvendig fase på veien til det kommunistiske paradis. Kanskje hadde han ikke forstått hvor høy risikoen er for at diktaturet korrumperer diktatoren, og aldri kommer ut av den fasen. Dette vitner i så fall om at innsikten i menneskenaturen var altfor svak. Men igjen er vi tilbake til evnen til å se forskjell på verdier og fakta. Menneskenaturen handler om at menneskers indre verdisystemer, preges av gjenkjennbare mønstre på tvers av alle mennesker, fordi vi også er en dyreart som er formet av vår biologi. Det handler om å erkjenne og forholde seg til de innebyggede konfliktene i dette, både på personlig og sosialt plan. Skal man utforme gode politiske konsepter, er kunnskapen om menneskenaturen absolutt nødvendig.
Da handler det ikke om å misbruke perverterte varianter av denne innsikten, rent retorisk, men om at innsikten i dette er nødvendig for å kunne innrette samfunnet på en slik måte at det blir til det beste for oss alle. Uten å arbeide med å opparbeide denne innsikten famler politikken i blinde, ofte som «slaver av villdyret».

d.   Angrep på biologi, og hvordan evolusjonsprosesser har formet menneskenaturen fordi det kan brukes som argument for opprettholdelse av uheldige diskriminerende mønstre i samfunnet. Dette er egentlig det samme som forrige punkt. Men nå handler det om den generelle motviljen mot det biologiske perspektivet, noe som har resultert i motarbeidelse av den svært viktige evolusjonspsykologien som fag.

2)   Postmodernismen smis om til våpen
Postmodernistisk filosofi inneholder en rekke tenkemåter og metoder, egnet til å dekonstruere den komplette felles menneskelige referanseramme. Det er i praksis ikke mulig å etterleve dette, fordi både språk, vitenskap, logikk, analyser, moral og alle vår hjelpe-narrativ for dette, forsvinner i dragsuget.

3)   Undertrykkelse av fri dialog og åpen uenighet
Dette er drevet av pervertert postmodernistisk ideologi av type kjønnsmakts perspektivet, som ideologiserer kampmodus.

4)   Bekjemping av diskriminering av underpriviligerte grupper i samfunnet, ved juridisk hardkoding, og sette grupper opp mot hverandre (identitetspolitikk) i stedet for generelle prinsipper som automatisk adresserer all form for diskriminering, generelt. (Ekvivalent til å lage en regel av type: Du har ikke lov til å slå Trine, uten å omtale det å slå generelt)

5)   Slippe ekstremismen løs på dette (appropriasjon, språk, kansellering, krenking og annet tøv, som blåses ut av proporsjoner)

6)   Moralsk relativisme
Moralsk relativisme lider av samme fundamentale moralske problem, som moralsk objektivisme. Den underminerer moralsk autonomi, og erkjennelsen av personlig moralsk ansvar innenfra, uteblir. På det moralske området, som egentlig blir mer fundamentalt enn alt annet, så blir verdiblindheten katastrofal. Man forstår ikke at moralens hovedingrediens er verdier, og verdibegrepet i deg selv er tåkelagt. Følgelig lider da også særlig ekstrem venstreside av manglende moralsk forankring. Det betyr i praksis full åpning for det jeg kaller for etiske singulariteter. I klartekst: Brutalitetstoleransen går i taket, viljen til å dominere og undertrykke går samme vei. Og vi får full åpning for å kunne fremelske antagonisme og hat-ideologier.

Verdens dummeste debatt

Hvor mange kjønn finnes det? Det er vel kjent at homofili, historisk sett, har vært et hett tema blant kristne og muslimer. Og det er vel et av de temaer, som for meg, innebærer sterk indikasjon på en moralitet, på avveie, og som derved bygger opp om vantroen på de budskaper som forfektes. Som om det var et valg å være homofil, tenkte jeg. Kan man ansvarliggjøres for det man er, eller for det man velger? Og opp gjennom tidene har jo bøllene utøvd sin brutalitet, på homofile, med en slags gudommelig legalitet. Etter hvert som vi vet mer om vår fysiske hjerne, så bygger det seg opp en slags brodd mot vitenskapen, særlig blant disse religiøse bøllene, som jo så gjerne vil fortsette å forlyste seg som de alltid har gjort. Kamper er kjempet, og vi har fått samfunn som ikke lengre godtar religiøse bøllers inngripen i private forhold som de ikke har noe med. Homofile og lesbiske har fått rettigheter, og de er beskyttet av samfunnets lover. Men er dette nok? Ettersom kunnskapen skrider frem, blir vi klar over at dette med kjønn, kjønnsuttrykk og kjønnsroller beretter seg ut i en rekke utfordringer. Vi blir klar over at dette er langt mer komplisert og komplekst enn vi kunne ane. For, som sagt, vi har med en biologisk hjerne å gjøre, og vi har med særdeles komplekse sosiale prosesser å gjøre. Det er egentlig ikke rart at dette kommer i tusen varianter. Jeg har, for mange år siden, reflektert litt over dette her og her og her.  Nøkkelen er: Vi har en fysisk hjerne. Seksualiteten består av en rekke fysiske informasjonssystemer. Da handler det om, hva man identifiserer seg som, tenningsmønster, seksuell orientering, og en rekke sosiale mekanismer som søker å fange det hele inn i roller og kategorier.

Verdens dummeste debatt handler om ignoransens reduksjon av dette, til et spørsmål om «hvor mange kjønn det finnes». Har du hørt et slikt tøvete spørsmål? Eller, mer presist, det er tøvet til, i ideologier, både på høyre og på venstresiden i politikken. Man kunne jo starte med å avklare kjønnsbegrepet, altså rent semantisk: hva er et kjønn? Da fordres det først å ha forstått at begreper endrer seg, avhengig av kontekst.  Les gjerne her om språk, og her om begreper. Har man ikke dette på plass, og ikke en gang etterspør definisjoner, da ender det i en smørje som enklest kan betegnes som tøv. For mikrobiologer er kjønnsbegrepet enkelt. Det handler om store og små kjønns-celler. Slik fungerer kjønnsbegrepet utmerket i den konteksten. Genetisk, handler kjønn om Y-kromosomet. Enten er det til stede, eller ikke. Det blir to kjønn. Fenotypisk handler det om kjønnsorganer. Her har vi to utgaver, og det gir to kjønn. Selvsagt finner vi varianter innenfor alt dette. Og noen ganger utvikler det seg til noe udefinert midt mellom. Så blir jo dette et minefelt, om man kan kalle det for avvik, eller ikke. Men uansett, så peker alt dette i retning av to kjønn. Altså tre-null til høyresiden.

Hva er da greia med venstresiden? Det handler om «hva vi føler oss som». Men her vil jeg påpeke ideologien i dette. Politisk venstreside lider, ideologisk av biologisk berøringsangst.  Så det å koble det mentale landskapet til fysiske prosesser, sitter omtrent like langt inne, som for kristne til å komme ut av sjels-paradigmet. Og begge deler medfører at hjernens rolle i dette forbi-passeres i ideologisk ignoranse.  Og dette gjelder begge parter. Det er jo dette som gjør debatten så utrolig teit.
For det andre er politisk venstreside skadet av årtusener med diskriminering av mennesker som ikke passer inn i et rigid dikotomt kjønnsrollemønster. Min hypotese er at dette er en kulturell skade som følge av sosial vold. Samlet sett har dette medført radikalisering. Dette ender da opp i en ideologi, hvor det tradisjonelle kjønnsbegrepet avvises, og erstattes med noe som utvikler seg til en vifte av kjønnsuttrykk. Dette er forståelig, gitt den forfølgelse som har vært. Men problemet er nå at man går ideologisk til verks. Dette må da også sees i sammenheng med kjønnsmaktperspektivet, som jo reduserer det hele til kampmodus, da gjerne på steroider med postmodernismens teorier, spisset til våpen. I møte med en konservativ bevegelse, som til de grader forherliger dominans og dermed også kampmodus, så tømmes debatten for intellektuelt innhold. Er det to eller flere kjønn? Ja det kommer an på hvem som roper høyest, hvem som er flinkest til å diskreditere eller de-humanisere. Det kan ikke annet enn bli en idiot-debatt. Og dette blir de ikke ferdig med. Selvsagt ser partene hverandres dumskap, men de ser ikke sin egen. Det hele blir en dumskapens reklamering i selvforsterkende vekselvirkning.

Dersom venstresiden hadde lagt av seg den skadelige ideologien, kunne høyresiden blitt møtt på flere måter. For når det kommer til hjernen, så blir både gener og størrelse på kjønnsceller, temmelig irrelevant. Dette er hjernesentre, bestående av nevrale nettverk, som ofte kan involvere millioner av nevroner. Selvsagt blir det komplisert. Og vi har sannsynligvis egne nettverk som steller med kjønnsidentitet, mens helt andre nettverk driver med seksualitet, og andre igjen, holder på med forelskelse og parbinding, og igjen nye nettverk som steller med kjønnsrolleuttrykk, gjerne basert på livserfaring og kultur. Totalen er at dette nok kommer i mangfold. Kanskje finnes det mekanismer som styrer mot det binære, og at vi derfor har en majoritet som faller innenfor klare kategorier. Men dette er neppe vanntett, og vi får stadig varianter som faller mellom stolene på våre konstruerte kategorier. Behøver dette å være en større utfordring enn det reelt sett er? Det er den moralske siden av dette, som blir det essensielle her. For det hele koker ned til menneskeverd, og respekt. Det er radikal høyresides moralske mentalitet, i måten å forholde seg til dette, som er det springende punkt her. Men problemet er jo at denne mentaliteten også finnes på radikal venstreside. For det er ikke politisk farge vi snakker om her, det er den moralske mentaliteten som skapes, nettopp av radikalisering og ekstremisme, i seg selv.

Totalen er at debatten fordummes til det tåpelige. Og ut av dette kan man lære, hva vi egentlig har med å gjøre.

 

Angrepene på vitenskapen

Jeg hadde en økende bekymring for vitenskapens fremtid på 2010-tallet. Da handlet det om radikal venstreside. Da var det særlig radikal-feminisme jeg var opptatt av. Jeg var redd for at kombinasjonen irrasjonalitet og tiltakende innflytelse i samfunnet, skulle sette rammer for vitenskap og forskning, som til slutt kunne ende katastrofalt for samfunnet. Vi må være klar over hva som er alternativet til vitenskapelig blomstring. Det er sensur, undergraving av ytringsfrihet, propaganda og desinformasjon. Kort om radikalfeminismen og det såkalte kjønnsmaktperspektivet. Her er en logikk: Du kan ikke møte maktmisbruk med argument. Du kan ikke møte irrasjonalitet med argument. Der dominansen har overtatt, har logos blitt irrelevant.

En radikal misbruk av kjønnsmaktperspektivet vil fortolke alle handlinger, alle utsagn, alle utrykk som kommer fra «den andre siden», som nettopp å ha utgangspunkt i et maktovertak med tilhørende maktmisbruk. Radikalfeminister har selvsagt forstått at, dersom rammen er maktmisbruk, så følger det nærmest med nødvendighet at, da er det slutt på tiden for, dialog, analyse og argumentasjon. Vi er over i spillet, vi er over på «den sterkestes rett». Og, etter som det stort sett er hvite vestlige kristne menn, som tradisjonelt utviklet både vitenskapen og dens filosofi, så kan alt dette fortolkes inn i en kontekst av rått maktspill, designet for å undertrykke alle andre grupper. Har man ikke forstått vitenskapsfilosofien, som et av menneskets mest seriøse forsøk på å utvikle metoder som søker verdinøytral kunnskap, så ligger det an til at all vitenskap og forskning, fortolkes inn i den samme fortellingen. Og her hjelper det jo ikke på, at postmodernistisk filosofi, med letthet borrer hull i all denne metodikken.  Har vi først slått beina under vitenskapen, så er vi tilbake til de gamle alternativene. Resultatet er jo da at man nettopp møter «fienden» med maktovergrep, der maktovertak ligger til rette for det. En slik radikalisering, vil altså utgjøre en latent trussel mot vitenskapen.
Og dette handler jo ikke bare om radikalfeminismen. Dette handler jo om flere grupper som har fått hard medfart av vestlig imperialisme, opp gjennom historien. I denne sammenheng handler det særlig om etnisitet. Dette er jo et spenningsforhold som har vist seg å være seiglivet og vedvare i USA. Og igjen, dette er vold som skader hele kulturer. Radikale motkrefter skapte da i sin tid, såkalt kritisk raseteori, som beskrevet her. Denne kan ha hatt bred innflytelse på radikal venstreside. Dette er nok en av grunnene til at det, i akademiske miljøer, har blitt utviklet idéer om at omtrent all vitenskap, inklusive matematikk, er vestlige, såkalt koloniale oppfinnelser. Det utvikles narrativ, både om at dette er strategier for å holde andre nede, eller at all vitenskap er til de grader sammenvevd med vestlig kultur, og dermed uløselig forbundet med vestlig identitet. Da er vi tilbake til postmodernismen, som jo har knust, både det epistemiske- og det moralske grunnfjellet. Begreper som «sannhet» og «objektivitet» har forduftet. Vi står igjen med en form for radikal relativisme og nihilisme. Følgelig er ethvert produkt, hvor dypsindig det enn måtte være, en sosial konstruksjon, og dermed også bunnløs relativ. Det jeg beskriver nå er det jeg vil kalle for vulgær misbruk av postmodernistisk filosofi. Dette her jeg beskrevet nærmere her og her.

Vi får altså en periode på 2010-tallet, hvor dette får vind i seilene. En del av temaene har jeg, som sagt, berørt her. Dette er en bevegelse og spenning som har vært, og fortsatt eksisterer på universiteter. Du får en god oversikt over dette i denne videoen, hvor Lawrence Krauss har samlet et panel av forskere som har bidratt til boka «War on science».
Det var selvsagt ikke bare jeg som ble skremt på 2010-tallet. Dette er en bevegelse som ikke gikk ubemerket på politisk høyreside. Herfra ser vi store kampanjer, for ytringsfrihet, mot «politisk korrekthet», mot kanselleringskultur osv. I denne bevegelsen befinner blant annet Jordan Peterson og Gad Saad seg. Og jeg følger slike, på YouTube, nettopp på grunn av dette engasjementet. Og merk det som ligger i bunnen her. Det handler om samfunnets rasjonalitet. Det handler om realitetsorientering. Det handler om ansvarlighet. Det handler om at samfunnet ikke skal preges av tribalisme, men av modenhet.  Dette handler også om grunnleggende moralitet.
For venstresidens store filosofiske underskudd, handler nettopp om moraliteten. For mange år siden forsøkte jeg å adressere det her, her og mer direkte her. Grunnen til å bringe opp dette her, er en hypotese om at venstresiden lider av et filosofisk underskudd. For det kan se ut som at all forskning, enten det handler om kjønn, etnisitet eller seksuell orientering, nødvendigvis må operere på kategorier, som sorterer mennesker. Så «risikerer» vi altså å finne forskjeller mellom oss. Da vil en forestilling om at vårt menneskeverd, defineres av våre egenskaper, medføre at kunnskap om oss, blir til en trussel. Følgelig kan én strategi handle om å forhindre kunnskapsutviklingen, i den «gode hensikt» å beholde likeverdet. En slik strategi, er i så fall svært problematisk. For det første er den grunnleggende uærlig. Vi vil ikke vite sannheten om oss selv, fordi vi vil fremstå som noe annet. For det andre forhindrer vi verdifull kunnskapsutvikling. For det er nettopp kunnskap om forskjeller, som lærer oss om oss selv og vårt mangfold. Dette er irrasjonelt. Det kan få direkte betydning, for vår helse, og for hvordan vi innretter oss. For det tredje, og kanskje viktigst, er at man her «senker» seg ned på nettopp radikal høyresides forkvaklede etiske fundament. Det er nok riktig at radikal høyreside vil benytte argumenter om forskjeller til å degradere menneskeverd. Men vi møter jo ikke argumentet på deres forkvaklede moralske premisser. Tvert imot, er det premisset i seg selv, som burde adresseres. Hva var det nazistene gjorde? Hva var det moralske premisset som tillot dem å rangere menneskeverdet, slik at jødene kom absolutt nederst på rangstigen? Det handler jo nettopp om påståtte egenskaper. Hvordan fungerte eugenikken? Alt handler om egenskaper. Dette er jo et narsissistisk grunnsyn, som ender opp med selvberettigelse på toppen, og industriell utslettelse på bunn. Dette er det brune grumset direkte oversatt til moralsk språk.
Her hører det, paradoksalt, med til historien at vi har en venstreside som alltid har sett seg selv, som moralsk overlegen opp mot høyresiden. Men hvor ble det etiske grunnfjellet av i denne prosessen? I stedet ender man altså opp med en strategi, som fungerer som en skandaløs politisk dekkoperasjon. Dersom vi ikke tåler virkeligheten, og klarer å handtere den moralsk, så er det i seg selv et gedigent moralsk havari. Og konsekvensene uteblir ikke. Dette gjennomskues, og sannsynligvis overdrives det av radikal høyresides politiske propaganda. Venstresiden spenner her beina under egen troverdighet. Det å angripe vitenskapen, er det ultimate eksempel på ansvarsløshet. Og, som sagt, dette benyttes, av politisk høyreside for alt det er verdt. Fra nå av fremstår venstresiden, som irrasjonell, uansvarlig og fullstendig uten bakkekontakt. For meg, er det dette havariet, som fikk meg til å omfavne skikkelser som Jordan Peterson og Gad Saad. Men da var sprekkene i den konservative fasaden allerede synlige. En dag i 2015 kom Donald Trump ned den berømte rulletrappen. Ingen av oss visste den gang hva som kom. Men det som fulgte den gangen, har mye å gjøre med politisk venstresides uvettige radikalisme i tiårene før denne dagen.   

 

 

Høyresiden Korrumperes

Se gjerne denne videoen, hvor Heather Cox Richardson oppsummere relevant historie rundt det republikanske partiets utvikling frem til 2025.

Det som presser frem denne refleksjonen, er særlig den politiske tilstanden i USA, som i skrivende stund (2025) befinner seg i dyp krise. Kortversjonen av egen oppfatning er at politisk høyreside i USA er dypt korrumpert. Man har gått fra å være «de ansvarlige» til dyp fundamental uansvarlighet. På et vis har det republikanske partiet blitt «forhekset», eller rett og slett kuppet. Spørsmålet om hvordan dette kunne skje, vil kanskje bli et enda større tema for fremtidens historikere, enn demokratiets fall i mellomkrigstidens tyske weimar-republikk. Så dersom sivilisasjonen overlever dette, så kan det bli snakk om århundrer med analyser og hypoteser. Fremstillingen her, er selvsagt preget av de manglende perspektiv som nærhet til hendelsene gir, og det faktum at vi ikke kjenner det endelige utfallet av dette. Så dette er på ingen måte en helhetlig fremstilling. Regne det heller som refleksjonen av et tidsvitne, i det som kan kalles en postfakta-periode, som sammenfaller med et uoverstigelig informasjonsvolum, preget av upålitelighet.

Historien om amerikansk politisk høyresides mange ansikter og utallige krumspring, kan kanskje fylle biblioteker. Men fokus her er nyere historie, med særlig fokus på vestlige samfunn. Noen har sagt at historien ikke gjentar seg, men den rimer. Dersom det ikke var mulig å lære av historien, så blir det umulig å utvikle kultur. Vi har nå bak oss noe i overkant av ett århundre, som preges av hurtig utvikling, høyt kunnskapsnivå, befolkningseksplosjon, og hurtig akselererende teknologi-nivå. Vi har sett de store triumfer, som at mennesket har gått på Månen, kartlegging av det menneskelige genom, splitting av atomet, Internett og utvikling av kunstig intelligens. Men samtidig har vi altså sett folkemord, ikke bare én, men gjentatte ganger, til og med i industriell skala.

 

Basismaterialet for pervertering av høyreorienterte ideologier

Ifølge Miles Taylor er det tradisjonelle republikanske partiet fundert på tre pilarer av frihet: Sinnets frihet, ytringsfrihet og et fritt marked.

Tradisjonell moderat høyreside kan kanskje oppsummeres som fokusert på verdiskaping, individets frihet, et trygt samfunn, preget av orden, anstendighet og fred gjennom et sterkt forsvar. Med anstendighet mener jeg også ansvar for å ta vare på de svakeste blant oss, noe som inkluderer et sikkerhetsnett som fellesskapet tar ansvaret for.
Da snakker vi som sagt om moderat høyre. For dersom vi pukker ut enkelt-deler av dette og sub-optimaliserer det, så ender vi opp med en ekstremisme som undergraver den totale balansen.

I norsk sammenheng har jeg, som sagt identifisert meg med moderate versjoner av dette tankegodset. Jeg var opptatt av liberalisme i den betydning at individets frihet er en svært viktig verdi, som kun avgrenses av samfunnsnødvendighet. Denne avledes fra den etiske basisverdien som kalles ubetinget menneskeverd.  Men, som vi skal se, er dette ingen selvfølge for alle varianter av politisk høyre-side. Går vi over i det ekstreme, er jo menneskeverdet det første som svikter. Hva er det egentlig da som faller sammen? Jo, i likhet med ekstrem venstreside, så handler det om det moralske fundamentet. Hvordan sklir så dette ut? Ingen har vel noe fullverdig fasit på dette, men her er noen tanker jeg har gått og tygget på:

Sett opp mot politisk venstreside, så ligger det i høyreorientert mentalitet, en sterkere tro på enkeltmenneskets motivasjon og handlekraft. Her ligger også en tro på en markedsøkonomi, som spiller seg mest mulig fritt ut. Man har også en tro på at det private initiativ er mer effektivt, kreativt og har høyere fleksibilitet enn foretak drevet av det offentlige.  Man er skeptisk til store byråkratier, at de både er ineffektive, rigide og ofte preget av korrupsjon.

Herav er ofte høyreorienterte strategier preget av styring via insitament.  Derfor sterkere fokus på sanksjoner mot negativ atferd, og, på den andre siden, at individet belønnes ved å få beholde mest mulig av fortjenesten av egen verdiskaping. Vi kaller det gjerne for en «pisk-og-gulrot-strategi» for regulering av atferd. I dette ligger også det mer grunnleggende synet på fortjeneste, at dette i stor grad er et produkt av individets egne valg, som jo igjen er resultat av fri-vilje.  Denne koblingen blir da også en slags uuttalt grunnforutsetning for all høyre-politisk tenkning. La oss gripe fatt i akkurat denne «doktrinen». Jeg har allerede gitt noen referanser på dette med fortjeneste, beslutningsteori, og fri vilje. Sett deg gjerne inn i dette. For hver på sin side bidrar disse elementene inn i måten man ser, både mennesker, samfunn og politikk på. Og dette er ikke sort-hvitt. For selvsagt skal vi ansvarliggjøres for våre valg, men da med utgangspunkt i innsikt og forståelse av mennesket, ikke utelukkende basert på de biososiale impulsene for fordømmelse og forakt på den ene siden, og beundring og respekt på den andre siden. Se gjerne denne videoen som beskriver negative sider ved denne mentaliteten.

Dette er impulser som slipper inn og omgår kritisk tenkning, som følge av at ideen om fri-vilje introduserer transcendent metafysikk. I klartekst handler dette om at fri-vilje ikke lar seg forstå ved hjelp av kognitiv analyse. Den parkeres derfor utenfor forståbarheten, og her trer våre urgamle instinkter inn og overtar arenaen. Da havner vi over på nevnte skala som jo egentlig er den urgamle skalaen som svært mange dyrearter benytter i sine egne interne sosiale rangeringsmekanismer.

Alternativet til denne urgamle skalaen, er kognitiv kapasitet, altså fornuft. Men dette krever kognitiv mobilisering. Samfunnets suksess avhenger av hvor utbredt denne egenskapen er, i alle lag av samfunnsstrukturen. Vi kan tenke oss et system hvor den kognitive komponenten er nesten fraværende. Det blir omtrent som et samfunn av sjimpanser, eller en ulveflokk. Og det er de sosiale ferdighetene som krever kognitiv kapasitet over en viss terskel, som er uteblitt. Vi mennesker kommer selvsagt aldri hit, men den typiske menneske-variant av dette er det vi kaller for æreskulturer. Dette har jeg beskrevet her. Dette er kulturer som begrenses, i kunnskap, teknologi, tilpasningsevne og utbredelse, som følge av denne tilstanden.

Motsetningen er verdighetskultur eller læringskultur, kombinert med utvikling av intellektuelle ferdigheter. Innsikten her er at verdighetskultur er noe som ikke er selvfølgelig. Det kommer ikke intuitivt. Det er fullt mulig med såkalt kulturell regresjon. Og den «default», man da faller tilbake på, er nettopp varianter av æreskulturer. 

Så la oss oppsummere høyre-orientert ideologi, slik jeg oppfatter det:

1)   Alt du er, er av din egen fortjeneste

2)   Du fortjener den tilstand du selv har navigert deg inn i

3)   Dersom vi skulle hjelpe deg ut av dette, ville vi jo fjernet konsekvensen, og hverken du eller andre ville lært noe av dette

4)   Derfor må du forbli i din elendighet, som en skrekk og advarsel for deg selv og andre, slik at vi andre blir motivert til å ta de gode valgene.

Totalen av dette resonnementet er altså ansvarsfraskrivelse for fattigdommen og elendigheten i samfunnet. I det samme resonnementet ligger det også selvberettigelse: «Vi har unngått elendighet og ulykke fordi vi har tatt de rette valgene». Både ansvarsfraskrivelsen og selvberettigelsen, er egenskaper som forbindes med narsissistiske trekk. Og dette skal vi merke oss, for dersom vi har grupperinger som fremelsker dette, så trer gruppemekanismer inn, og vi får selvforsterkende mekanismer som fort kan komme til å forherlige disse egenskapene. Det vil si at narsissistiske trekk, plutselig kan komme på moten.

Oppdag også at det at «du selv har skylden for din egen tilstand», umiddelbart utløser intuisjon som forakter, og ser på andre som mindreverdige. Da er vi umiddelbart tilbake på den tidligere nevnte biososiale skalaen for rangering av mennesker. Så fort kan dette gå.

Resonnementet over kan selvsagt imøtegås fordi det er overforenklet eller unyansert. Dette er et populistisk trekk. Fordi tankerekken treffer så godt, er så enkel og slagkraftig, så blir den ikke gjenstand for noen dypere analyse. Men for å analysere dette i dybden må man ha evne til å tenke dynamisk, og ikke minst må man være åpen, tålmodig og utholdende.

Så hva er et valg? Hva kreves for å kunne gjøre et valg? Har vi selv valgt de ressursene som er nødvendig for å kunne gjøre gode valg? Jeg har en skisse av beslutningsteori her. For å kunne beslutte, er du avhengig av evne til å prioritere noe foran noe annet (verdi-delen), og du er avhengig alternativer å velge mellom, samt god oversikt over konsekvensene av hvert alternativ (virkelighetsoppfatning).

Det enkle her er jo å innse at virkelighetsoppfatningen avhenger av kilder, kildenes pålitelighet og din evne eller kompetanse til å strukturere og analysere alt dette, innenfor den tid du har til rådighet. At det er mulig å havne i fullstendig villfarelse om dette, vet vi som regel både av egen erfaring og hva vi ellers har oppfattet. Les gjerne min guide til erkjennelsesteori her. Dersom du har tatt dette populistiske resonnementet for god fisk, uten nærmere analyse, vel så har du jo ikke gjort hjemmeleksen din, nettopp i dette valget, om å ta budskap for god fisk. Hvilke andre budskaper tar du for god fisk? I så fall, er du jo ikke bedre enn de du fordømmer. Kanskje tenker du at du er så mye smartere. Men hvor kom det talentet fra? Har du valgt det selv?

Når gjør vi vårt første valg i livet? For det er klart, at enhver tilstand som vi befinner oss i opp gjennom livet også er resultat av egne valg. Så jeg kan til enhver tid klandre meg selv for mine tidligere valg, som jo rammer meg inn i mine fremtidige valg. Men hvor langt bakover i livet strekker dette seg? Når gjør det lille barnet sitt første valg? Og kan det klandres?

Dette beveger oss over i rammene rundt det valg jeg gjør her og nå. Les gjerne om handlingsrom her, og handlekraft her. Poenget er at dette ikke er noe vi selv velger, og at dette varierer kraftig med vilkårlighet og individets ressurssituasjon.

Og her må vi også påpeke en dynamikk, som mange overser, nemlig det jeg kaller for loven om negativ omfordeling, som beskrevet her. Jo mer du har, desto større muligheter har du for å skaffe deg enda mer. Det betyr at hvor du og jeg er i livet, ikke er en lineær prosess, den er dynamisk og selvforsterkende begge veier. Det betyr i klartekst at dersom man starter i en rik familie, så er sannsynligheten langt høyere for å lykkes enn om man starter i en fattig familie. Og samfunn kan da også utvikle seg i en retning hvor denne såkalte klassereisen blir umulig.

Og dersom det er slik, at det å komme seg ut av fattigdom er omtrent umulig, så vil en tenkende samfunnsledelse forstå at dette ødelegger det vi kan kalle for humankapitalen. For våre muligheter til å utfolde våre evner handler i stor grad om hvilken støtte vi får fra omgivelser. Dette er det jeg kaller for den sosiale multiplikasjonseffekten, beskrevet her.

Summen av dette er at, hvor du og jeg havner i livet, avhenger av en kombinasjon av egne valg, tilfeldigheter og at dette utspiller seg i dynamiske selvforsterkende prosesser. Og går vi inn og analyserer valget i seg selv, så oppdager vi at dette krever ressurser, både i form av kognitiv kapasitet, kompetanse, tilgang til pålitelige informasjonskilder osv. Selvsagt krever det selvkontroll, både i forhold til kortsiktighet kontra langsiktighet, og opp mot etiske hensyn. Evne til selvkontroll er også en ressurs, som kan avhenge både av dagsform og livssituasjon. Og sist, men ikke minst så kommer jo valg og utfordringer på løpende bånd. Tid og innsats på valg er også en ressurs. Vi tvinges til å prioritere. Ut fra hva? Vi har jo ikke oversikt i alt dette, før vi har satt oss inn i det. Mye av dette går på intuisjon. Og slik må det være for fortløpende handtering av livet.

Konklusjonen av dette er at det tradisjonelle synet på fortjeneste kommer under press. Vår livstilstand avhenger grunnleggende av flaks eller uflaks. Men her kommer vi tilbake til selvberettigelse. For den stopper jo ikke ved våre valg, men fortsetter med ideer om guder og skjebner som «holder sin hånd over oss, fordi vi er av et bedre slag».

Men ja, det er komponenter av ansvarlighet i dette, men ditt ansvar handler om fremtiden. Jo bedre du er stilt i livet, desto bedre handlingsrom har du. Det er ditt handlingsrom og din handlekraft som avgjør ansvarets omfang. Ansvarsfraskrivelse, der du kunne ha støttet, går på din moralske konto.

 

Selvsagt finner vi en rekke andre muligheter for handlekraftige miljøer til å rettferdiggjøre ansvarsfraskrivelse. Ett av dem handler nettopp om frihetsidealet.

Dersom vi sub-optimaliserer friheten for enkeltpersoner, eller grupper så faller det ubetingede menneskeverdet, umiddelbart ut av ligningen. Det hele blir da kontraproduktivt opp mot det endelige målet, og vipper derved over i dyp umoral.
Det vil i praksis si at liberalisme i form av det å elske friheten, og gjøre dette til en politisk kampsak, vil ha en ekstremvariant som nettopp ødelegger frihet for enkeltgrupper, og som i tillegg fungerer etisk undergravende.

Kampsaken blir da egentlig «maksimal frihet for meg og min gruppe», på tross av at det går på bekostning av andre. Men det at det faktisk går på bekostning, er jo noe som krever rettferdiggjøring, der det er behov for å gi et skinn av moralsk troverdighet. Og selvsagt finner vi et mangfold av kreativitet for å få dette til.

En annen variant av dette, er sub-optimalisering av profitt.  Det har jeg skrevet om her. Ideen om profittmaksimering som den verdien som trumfer alt annet, er selvsagt ikke veldig spiselig i et demokratisk samfunn. Men vanligvis krydres dette med at elitens rikdom sildrer ned og beriker alle lag i samfunnet. Dette kan kanskje ha vært tilfelle i noen unntakstilfeller, men det generelle mønstret er at penge-strømmene går motsatt vei. Men poenget her er at ideen om profittmaksimering som trumfer alt annet, med nødvendighet spenner beina under både menneskeverd og alt vi vanligvis forbinder med moralsk tenkning. Dette åpner for at kriminalitet er OK. Svindel er OK. Brutalitet er OK. Ansvarsfraskrivelse for hverandre er OK. Og dersom vi tjener enda mer på monopol, støttet av et autoritært, totalitært diktatur, ja så er det også OK.

Enda en variant av dette er den vulgære versjonen av darwinisme. Det har jeg skrevet om her. Her handler fokuset om det å komme opp på toppen av hierarkiet. Hierarkiet kan måles på rikdom eller makt, da som regel fortolket som at suksessen er skapt på egne meritter. Dette blandes gjerne på den måten at det ene kan oppfattes som en manifestasjon av det andre. Så kan man hevde at, dersom rikdommen er arvet, ja så er også «genene som skapte rikdommen» arvet. I en slik betrakting legger man altså stor vekt på overlegenhet som resultat av genetisk arv. Den som kommer på toppen av hierarkiet, blir da en vinner i den konkurransen Charles Darwin navnga som «det naturlige utvalg». Da blir resultatet av denne konkurransen synonymt med den absolutte toppverdi, som trumfer alt. I dette ligger det altså full åpning for alt fra eugenikk til ren rasisme. Og dersom dette blir toppverdien, så får vi samme type moralske sammenbrudd som tidligere beskrevet. Og dette er jo en ideologi vi allerede vet endepunktet på, fordi det jo faktisk har fått spille seg ut, og vi vet hvor det endte. Jeg har et tankeeksperiment som imøtegår denne toppverdien, og viser hvor absurd den er. Det har jeg beskrevet her (det siste eksemplet).

Det vi har vært gjennom her, er elementer som åpner for pervertering av moderat høyreorientert ideologi. Vi har sett åpninger for at velstående mennesker kan projisere egen handlekraft og eget handlingsrom over på alle andre, og derved gjøre det hele til et spørsmål om motivasjon. Dette åpner for høyt fokus på sanksjonisme, ansvarsfraskrivelse for andres elendighet, og selvberettigelse som aksept for at en selv er i en bedre tilstand. Sanksjonisme er i seg selv en ideologi som leder til ubegrenset brutalitetstoleranse.
Vi har også sett muligheten for at frihetsidealet kan sub-optimaliseres på de andres bekostning, gjerne krydret med en falsk historie om at «når det går bra med flinke meg, så silder det jo også ned på dere». Og vi har sett hvordan moralens toppverdi kan skiftes over fra menneskeverd til profittmaksimering, eller til pervertert darwinisme. Alt dette gir åpninger av den type jeg kaller for etiske singulariteter, beskrevet her.

Med dette har jeg altså forsøkt å vise hvordan en moderat tenkning, som har mye for seg, og kan fungere, kan perverteres og ende opp med vulgære varianter som er helt forferdelige. Jeg har skrevet om det vulgære mennesket her. Prosessen går nesten uten unntak via ekstremisme og radikalisering, altså at ideer som er fornuftige og fungerer, omformes av ekstreme radikale miljøer som spontant kan oppstå i de sosiale prosessene.

Det man kan spekulere på, er i hvilken grad slike perverteringer er bevisste konstruksjoner. Det vil si at populære ideer, benyttes instrumentelt og, bevisst formes om til våpen i den hensikt å undertrykke massene. Ofte kan det være en blanding. La dette være en teoretisk bakgrunn for den historien vi nå skal gjennom.

Utviklingen i retning velferdsstat og demokrati snur

Se gjerne denne videoen, som beskriver denne utviklingen på en levende måte.

Det jeg beskriver her er egne betraktninger og hvordan jeg har oppfattet utviklingen. Det er med andre ord ikke en faglig utdypende beskrivelse. Jeg kan ha glippet på mye. Men jeg oppfatter det slik at 1970-tallets USA er det nærmeste vi kommer politiske likhetstrekk med den type demokratiske politikk vi ser i våre områder. På tross av politiske jordskjelv (Watergate) og vietnam-krigen var USA på sin høyde, med månelandinger, romfart, teknologifront, Hollywood, musikk og dominerende kultur generelt. Man hadde fått bort de mest rasistiske utslagene av politikken. Alle hadde tilgang til utdannelse og universiteter.  Delstatene fikk begrensinger i sin adgang til å begrense tilgang til selvbestemt abort (Roe V.-Wade). Dødsstraff ble nesten avskaffet. Og politikerne snakket varmt om frihet, demokrati og en ansvarlig stat. Og vi trodde virkelig at USA hadde en misjon om å bringe disse verdiene til resten av verden. Det var selvsagt en sannhet med store modifikasjoner. I et glimt fikk jeg en gang på slutten av 1970-tallet, utvekslet noen ord med en ekte AKP-ml, og fikk høre om amerikansk imperialisme, om kupp i Sør-Amerika og andre deler av verden. Vi var jo tross alt midt i den kalde krigen, og selvsagt var vi naive i våre fantasier om det store gode Amerika.  Men jeg hadde tungt for å tro på alvorlige intervensjoner, motivert av noe så simpelt som olje. Men slik var det nok, likevel.

På slutten av 1970-tallet slo en av USAs gamle synder tilbake på dem selv. Da snakker jeg om revolusjonen i Iran i 1979. Lite visste jeg den gang at denne revolusjonen må kunne sees på som et direkte resultat av et amerikansk/engelsk-ledet kupp i Iran i 1953. Den Iranske revolusjonen er sannsynligvis en av de viktigste årsakene til at demokratene i USA, tapte presidentvalget i 1980. Vi gikk nå inn i en høyrebølge i verden, med Ronald Reagan og Margaret Thatcher i spissen. Stikkord for 80-tallets høyreorienterte politisk ideologi, er markedsliberalisme. La markedet spille seg fritt ut, nasjonalt og internasjonalt. Vi hadde ledende tenkere som Milton Friedman.  Dette er liberalisme, forstått som individenes frihet til kontroll over egne liv, og bedriftenes frihet, med minimal statlig innblanding. Så kunne man diskutere hvor langt dette skal strekke seg. I enkelte miljøer får vi idealer som nærmer seg ekstreme varianter av denne tenkningen, gjerne beskrevet som Laissez faire-kapitalisme.

Men Reagans politikk, handlet kanskje mindre om arbeiderklassens frihet, enn om kapitalistenes frihet, for han har ord på seg for å være den som knuste amerikanske fagforeninger i denne perioden. Dette snudde en utvikling som hadde vært i USA frem til 1970-tallet, nemlig at grasrota jevnt over fikk det stadig bedre økonomisk. Denne utviklingen ble snudd under Reagans president-periode. Se gjerne også denne videoen som gir en god oversikt over utviklingstrekk i USA og deler av den vestlige verden i tiårene som fulgte.

Her er noen utviklingstrekk som samlet utarmer amerikansk middelklasse, og gjør klassereisen stadig vanskeligere:

1)   Globalisering
Som følge av internasjonal frihandel, flyttes nå produksjon suksessivt til lavkostland. Mine refleksjoner om dette, har vært at denne utviklingen vil utvikle lavkostlandene i en retning som hever dem ut av fattigdom, og vi får heving av kostnadsnivå, noe som igjen medfører flytting til nye lavkostland. Slik kom Japan, opp, deretter Sør-Korea, deretter Kina osv. Men det er klart at dette er smertefulle prosesser for dem som taper jobber i høykostland. Men, tenkte jeg, at slike overganger varer ikke evig, og at det kommer en dag hvor «siste lavkostland» er oppbrukt. Da er vi alle blitt velstandssamfunn. Men, dette er nok vel forenklet drømmetenkning. I USA fikk vi etter hvert det såkalte rust-beltet. Bilindustrien forsvant. Store tomme fabrikk-lokaler stod igjen, og arbeidsplassene var borte. En tanke var jo da at arbeidsstyrken omstiller seg, og går over til noe stadig mer høyteknologisk og avansert. Dette er selvsagt til en viss grad tilfellet, men det krever stadig økende kompetanse, og stadig flere faller utenfor slike krav. I dag tenker jeg at tankegangen i prinsippet er riktig, men at det ikke burde ha skjedd uten reguleringer. Den gevinsten at utviklingsland, kommer opp, blir utviklet, får kompetanse osv. er selvsagt positivt. Men det er klart at når det skjer uten noen form for kompensasjon eller hensyn til de som mister jobbene sine, blir jo dette en tilsvarende nedside. I dag stiller jeg meg spørsmålet om dette kunne vært gjort mer skånsomt, kanskje tatt over generasjoner, på en slik måte at bølgene hadde blitt handterlige. Men, uansett, så skjedde altså denne prosessen i stor grad uhemmet av slike hensyn. Og dette gjelder jo hele den vestlige verden. Også i vårt land, står jo de gamle fabrikkene og gaper langs elvene og taler sitt tydelige språk.

2)   Automatisering
I de siste tiårene har automatiseringen skutt fart. Dette var jo forutsett allerede på 70-tallet, og vi hadde store bekymringer for at behovet for arbeidskraft ville synke. Men utviklingen som kom ble ikke akkurat slik. Behovet for arbeidskraft har ikke gått ned, men det har endret seg. I store trekk innebærer dette at godt betalte jobber krever stadig mer utdannelse og kompetanse.  Dette må kombineres med at tilgang til utdannelse for grasrota i USA har gjennomgått en kanskje dramatisk forvitring.
Automatisering skapte konflikter allerede på 1700-tallet. Men protesterer mennesker når de ser risiko, for å miste jobbene sine? Husk at mange jobber er forferdelig, slit, ofte helsefarlig og spiser ofte opp det meste av tid til rådighet i livet. Poenget med å si dette, er å forstå at jobb ofte er en instrumentell verdi. Motivet er å få penger, som jo også er en instrumentell verdi.  Tap av jobb, handler som regel ikke om jobben i seg selv som det ytterste og primære i livet. Hadde vi gått 10000 år tilbake i tid, ville mennesker ikke kunne fatte en slik problemstilling. De hadde forstått slitet, ubehaget, meningsløsheten og fremmedgjøringen, men den andre siden av vektskålen, som jo handler om «å ha jobb» og «tjene penger», ville vært uforståelig.  Også her innser vi verdien av å kunne sortere mellom mål og strategi. Så hva er det som trues, når jobben står i fare? Jo, det er det gode liv. Vi snakker om risiko for fattigdom, fornedrelse, og havne uten mulighetsrom for å handtere sykdom eller det å ha et familieliv, eller det å kunne fostre opp barn.
Poenget er at når vi automatiserer så har det vært kapitaleierne som har tjent, og arbeidsklassen som har tapt. Er det riktig, fra et samfunnsperspektiv? Er det riktig moralsk? For teknologiutvikling handler ikke bare om kapitaleiernes investeringer. Det handler om hele humankapitalen, inklusive utdannelse, helse, kompetanse og en samfunnsstruktur som fungerer. Men det har alltid vært slik at kapitaleierne har tatt ut all gevinst av dette. Men hadde det vært mulig, rent politisk å tenke annerledes? Så la oss ta tak i målet her, altså det gode liv. Da er vi over på moralsk mentalitet, altså det grunnleggende verdisynet som er i spill her.

3)   Arbeidstaker-rettigheter undergraves
Den store forskjellen på USA og Europa har i stor grad handlet om at amerikanske fagforeninger, i stor grad har blitt både motarbeidet og knust, både fra politisk hold og fra næringslivet. Det hevdes at gjennomsnittlønninger for grasrota i USA, i stor grad har stått stille siden 1980-tallet. Samtidig har prisen på bolig og ikke minst utdannelse gått i taket.  I tillegg er man dårlig beskyttet av rettigheter, for eksempel ved arbeidsledighet eller sykdom.

4)   Elitenes arroganse
Denne videoen hvor filosofen Michael Sandel beskriver arrogansens sterke negative konsekvenser, ble en øyeåpner for meg. Her føler jeg meg skyldig. På tross av ideologi, har jeg følt meg moralsk overlegen, opp mot ekstremisme og radikalisme, uansett politisk farge. Jeg har følt meg mer ansvarlig, og intellektuelt overlegen. Villdyret i oss slår til, uten at vi merker det. Men la det være klart. Nedlatenhet er den verste strategien man kan ha, dersom målet er å hjelpe mennesker ut av sin ekstremisme. Og jeg er neppe den eneste. Dette er et trekk som går igjen, uansett om elite-markøren, handler om penger, utdannelse eller kunnskap. Arroganse leder til narsissistiske trekk. Derfor må vi arbeide med oss selv for å motvirke denne effekten.  Det perspektivet som Sandel tar, leder meg til å tenke at eget menneskeverd er viktigere enn materiell velstand.  Jeg har lenge påpekt at det er dårlig plass på toppene, og at flertallet av oss, med nødvendighet, må tilpasse oss et liv på grasrota. Men som, Sandel påpeker, så har mantraet i vår generasjon handlet alt om å komme oss opp, og stige i hierarkiet. Dette er en biologisk basert impuls i oss. Dette innebærer at hele pakken, med arroganse, selvberettigelse, stolthet, nedlatenhet og forakt, tilhører samme biologiske kategori, drevet av sosiale rangeringsmekanismer. Dette er ikke teori. For vår posisjon i hierarkiet, vil avgjøre hvordan vi blir respektert og behandlet i våre liv. Dette har direkte innflytelse på våre liv. Så det å ha en elite over seg, som legger alt ansvar på den utsatte og maktesløse, vil med nødvendighet, utløse sinne og aggresjon rettet oppover i hierarkiet. Og som maktesløse, søker vi allierte der oppe. For kun mennesker med makt, vil kunne endre dette. Ja, vi kan godt leve våre liv her på grasrota, men la oss i det minste beholde vår verdighet. Den opposisjonen som dette skaper, mistolkes av eliten i form av en projeksjon. Eliten tror det handler om at vi misunner dem deres posisjon. Det er ingen nødvendighet. Min hypotese er at dette dreier seg om tapt verdighet. Og projeksjon er nærliggende. Det er jo denne drivkraften som driver spillet der oppe. Følgelig er fortellingen om innsats og fortjeneste en nærliggende strategi for rettferdiggjøring, ansvarsfraskrivelse og tilsvarende nedlatenhet. Vi får tilsynelatende meritokratier. Og det virker. På grasrota kan det utvikles en bunnløs naivitet, i vår tro på fremstillingen av spesifikke elite-topper som om de var gudelignende glansbilder. Men da handler det om at vi fester oss ved noen av dem, mens alle andre eliter gjennomskues som bedragere. Det er denne sårbarheten, Donald Trump, har utnyttet. Det er jo et paradoks, da dette er en person som til de grader preges av egen nedlatenhet mot absolutt alle, som er lengre ned i hierarkiet.

Mitt inntrykk er at disse faktorene totalt sett, først har erodert den amerikanske middelklassen, deretter promotert en ideologi, som skaper raseri. Når jeg starter med 1970-tallet så handler det også om at utvikling av velferdsstat blir markant forskjellig i forhold til mange europeiske land. USA er langt dårligere på offentlige helsetjenester, på økonomiske sikkerhetsnett og, ikke minst på utdannelse. Uten utdannelse og helsetjenester, eroderes humankapitalen. Det er oppskrift på fattigdom, frustrasjon og et land som etter hvert stagnerer i sin utvikling.

Det er også å bemerke at i denne perioden har kvinners deltakelse i arbeidslivet eksplodert. Vi har sannsynligvis nesten doblet kapasiteten på arbeidsstyrken i løpet av min generasjon. Totalt gir jo dette en kraftig økning av samfunnets verdiskaping.  Så totalt produserer verden mye mer og mye raskere. Dette burde gi økt velstandsøkning for alle. Men fordelingen av dette handler i stor grad om politikk. Her er det vesentlig å forstå hvordan økonomiske forskjeller spiller seg ut i en selvforsterkende spiral. Dette er hva enkelte tenkere på høyresiden ser ut til å mangle forståelse for. For den eneste måten å motvirke dette på, er jo nettopp med omfordelende reguleringer, inkludert såkalt statlig inngripen i økonomien. Jo mindre vi har av dette, desto raskere vil forskjellene i samfunnet øke. Og dette er svært usunt for et samfunn. Da gjelder det både de søkkrike vinnerne og de mange som rammes av grader av fattigdom. De som strever, hører da til det store flertallet. Det er her tyngdepunktet av humankapitalen ligger. Og igjen, dette forsterkes av en ideologi, som legger alt ansvaret på det flertallet som mislykkes over på dem selv. Herav bunnløst raseri, mot elitene der oppe.

 

Om det å forstå hva demokrati egentlig handler om

Les gjerne  teksten «You don't know what you've got till it's gone» av Michael Ignatieff som på en god måte minner oss om hva vi snakker om.

For å gjenta: Demokrati handler om å forhindre at maktkonsentrasjoner blir så kraftige, at makten i seg selv blir til en ond spiral som lammer alle andre aktører. Med andre ord: Loven om negativ omfordeling. Jo mer makt man har, desto større er handlingsrommet for å rane til seg enda mer makt.

Dette gjelder også økonomiske aktører. Maktbaser kan ha forskjellig utgangspunkt. For eksempel fysisk våpenmakt, sosiale massebevegelser, religiøst basert makt, statsbasert makt og, ikke minst pengemakt. Poenget er å forstå hvordan mektige aktører kan skape en «runaway» spiral, akkurat som at en atomreaktor kan spinne ut av kontroll.  Et samfunn som taper kontroll over en mektig aktør, risikerer å ende i en demokratisk nedsmelting. Det er denne type prosesser jeg beskriver her.

For den som ønsker et stabilt demokratisk samfunn, er det fundamentalt å utvikle innsikt i denne dynamikken. For den er avgjørende for demokratiets robusthet mot denne type mekanismer. Min viktigste skepsis til Karl Marx, er nettopp dette: Proletariatets diktatur. Les langsomt: Det hjelper ikke om det er proletariatet, kristne, muslimer eller humanister som eier diktaturet. Dynamikken vil drive i retning av totalitært tyranni. Der er ingen ideologi som kan forhindre at det autoritære regimet omskapes, først til diktatur, deretter til tyranni og totalitært regime. Og husk at enkelte mennesker, som for eksempel Joseph Stalin, var en mester i den sosiale ingeniørkunsten som må til, for å spille alle ut mot alle, i frykt og mistillit. Det holdt til han døde av slag i 1953. Og selv da, når han døde, var frykten så omfattende at, selv det, ble et skuespill i menneskefrykt.

Når vi nå, forhåpentligvis har begynt å ane at dette har lite med ideologi å gjøre, at det stikker dypere, beveget av krefter som ligger latent i oss alle, så er den neste logiske konklusjonen: Det holder ikke å tro at diktatorisk makt er et gode, bare det overlates til «gode mennesker». Makten i seg selv korrumperer.

Historien om kapitalismen som vant over kommunismen

Man peker ofte på Ronald Reagan, som den presidenten som vant den kalde krigen. Det er selvsagt langt mer nyansert enn som så. Men det er åpenbart at USA etter hvert ble både militært- teknologisk- og økonomisk overlegent. På den økonomiske siden ble altså dette til narrativet om kapitalismen som overlegent vinner over kommunismen. Og den historien kan fortelles på mange forskjellige måter, blant annet ved sofistikert kritikk av marxismen. For det lå en forutsigelse i marxistisk tenkning, nemlig at den frie markedsøkonomien, vil gjøre de rike rikere, og de fattige fattigere, og at når arbeiderklassen armes ut og passerer en nedre grense, så vil den til slutt skape revolusjon. Men dette skjedde ikke i den vestlige verden. Velstanden økte i alle lag, og revolusjonen kom aldri. Dette gir da opphavet til en såkalt «sildre-hypotese», altså at rikdommen drypper ned på grasrota, i form av jobber, velfungerende stat, og stadig bedre teknologi.

Vi finner også fortellingen om den private effektivitet, kontra offentlig byråkrati og vanstyre. Dette var historien som vervet meg inn i høyrebølgen på 70 og 80-tallet. På et vis trodde jeg på den empiriske delen av dette, altså at private foretak som regel viser seg å oppnå resultater langt mer effektivt enn det offentlige. Men hva er i så fall forklaringen? Da er vi tilbake til dette med motivasjon. Et privat foretak kan gå konkurs, og eierne kan tape alt. Selve risikoen blir en motivasjon for effektivitet og smarte innretninger. Vi får et økonomisk øko-system som lutres av mekanismer som minner om Darwins naturlige utvalg. Stater og kommuner går ikke konkurs. De preges av et indre sosialt spill, basert på politisk makt og en pengesekk som aldri går tom, så lenge skattenivået er høyt nok.

Og nettopp skattenivået blir da det største hinderet for at det private næringsliv skal kunne blomstre. Det er nettopp gjennom dette narrativet at jeg som menigmann forstår høyresidens politiske agenda. Da handler det om privatisering, for det blir mer effektivt, effektivisering av offentlige funksjoner og det hele munner ut i et minimalt skattenivå, slik at det private næringsliv kan blomstre opp, og dermed fremskaffe den verdiskapingen som må til for å kunne drive et godt samfunn.

Men er dette en fullgod forklaring? Dessverre er det slik at når slike trender skal forklares, så er det som regel så sammensatt og komplekst, at det blir uegnet som populistisk ammunisjon. Det som er vesentlig, er at det ene ikke nødvendigvis utelukker det andre. Les gjerne her om dynamisk tenkning.

Min alternative hypotese er at dette i stor grad handler om størrelse, makt og rangeringsforhold. En stat er stor, makten er stor og pengene er store. Dette faktumet preger organisasjonen, fra topp til bunn. Men her er poenget: Dette handler ikke om stat eller privat, men rett og slett om størrelse. Store private organisasjoner risikerer å bli rammet av samme syken.

Det å være liten gjør det mulig med raske løsninger, man kan snu seg raskt, og innovasjonen har et helt annet gjennomslag.

Dynamikken mellom «de små» og «de store» eksisterer også i naturen. Et vesentlig poeng her er at gjensidige avhengigheter går på tvers av dette. En art av små «ubetydelige» individer som blir utryddet, kan innebære at hele økosystemet bryter sammen. Det er jo derfor vi har slike bølger i naturen, av type lemen-år. Man kan godt tenke seg lignende dynamikk i et økosystem av sosiale aktører og grupper. Men selvsagt kan man ikke stoppe her og konkludere. Dette krever kunnskap, og det å utvikle kunnskap om slike dynamiske prosesser, krever ingeniørtenkning. Men det er åpenbart at jeg med denne hypotesen introduserer et nytt paradigme, hvor kanskje dikotomien mellom offentlig og privat nærmest kan bli irrelevant.

Men denne problemstillingen er ikke hovedtema her. Poenget er at narrativet om kapitalismens seier over kommunismen, er svært unyansert. Hva er årsaken til Sovjetunionens sammenbrudd? Dette er et tema som sikkert kan fylle flere biblioteker med bøker. Blant annet kommer man ikke til dette uten analyse av tsar-tiden, som jo til tider vær ekstremt autoritær og ubegrenset brutal. Gjør dette noe med en kultur? Vi vet nå at russisk kultur på ingen måte var moden for demokrati, når kommunismen brøt sammen. Men, var russisk kultur klar for kommunisme etter bolsjevik-revolusjonen i 1917?  Mest sannsynlig, var den allerede da ødelagt av systematisk brutalt tsar-styre som hadde pågått i generasjoner. Jeg har min kritikk av Karl Marx filosofi her. Ideen om «proletariatets diktatur er svært dårlig. Og den fungerte kanskje enda dårligere på en skakkjørt russisk kultur i 1917. Men dette er jo bare ett av veldig mange perspektiv, inklusive omstendigheter som formet tsar-veldet. Men, det underliggende her er jo nettopp den autoritære mentaliteten, for dette handler som sagt ikke om ideologi, men om latente tilbøyeligheter i selveste menneskenaturen. Alt dette blir altså borte i den populistiske fortellingen om kapitalismen, som overvant kommunismen.

Da er vi tilbake til virkningen av nettopp dette forenklede narrativet. For dette gir da en utmerket retorisk ammunisjon dersom man ønsker seg lavest mulig skattenivå, og tilgang til stadig utvidede markedssegmenter, etter hvert som offentlige tjenester privatiseres.

For dette narrativet kan da spisses til at det er best for oss alle, at skattene er lavest mulig, og at staten blir minimal. Helse, utdannelse, kriminalomsorg, barnehager, barnevern, fengsler, psykiatriske institusjoner, infrastruktur, ja til og med forsvar og politi kan privatiseres, og drives etter mål om profittmaksimering. I populistisk tenkning, eksisterer det ingen langsiktighet i dette, heller ingen dynamisk tenkning. Det eksisterer kun en blind tro på de store næringslivstoppene, som vår tids religiøse presteskap, verd sin tilbedelse i milliarder av dollar. Så har man ikke forstått, at dette også er en maktkonsentrasjon, med akkurat samme tilbøyelighet til å korrumpere oss, kvele og fordøye oss akkurat på samme måte som hvilken som helst annen aktør med superkrefter. Og plutselig regrederer dette tilbake, nettopp til den gamle autoritære mentaliteten, som vi nå skjønner kan ødelegge kulturer, kanskje for all fremtid.

Koblingen mellom penger og politisk innflytelse

Sjekk gjerne denne videoen om tech-milliardærenes bestikkelser av trump-adminiastrasjonen.

Penger kan benyttes direkte til støtte av kandidater og politiske organisasjoner. Og de kan benyttes til markedsføring, lobby og påvirkning via media. Og dette er selvsagt noe som er svært effektivt. Dersom dette er uregulert, innebærer det at jo mer penger man har, desto større politisk påvirkning kan man ha.

Oppdag da også at regulering av dette, også er et politisk tema, som kan påvirkes … ja, med de samme pengene. Dette er igjen et eksempel på dynamikken i loven om negativ omfordeling.

Motivet for å regulere dette er åpenbart. Uregulert pengemakt utgjør høy risiko for demokratisk ubalanse. Og, for alle som kan tenke litt dynamisk: Demokratisk ubalanse er selvsagt selvforsterkende, og utgjør derved en risiko for selve demokratiets fremtid, dersom dette får utvikle seg. Det betyr at det er et demokratisk insitament for regulering av dette. Ideelt sett bør ikke innflytelse på samfunnets politikk være påvirket av personlig formue. Men jeg har vanskeligheter med å se hvordan dette skal kunne reguleres helt bort. Formålet med regulering må jo uansett være å avdempe samfunnsrisikoen, med så gode marginer som det er mulig.

Så langt jeg har forstått det, har denne type reguleringer mer eller mindre erodert bort i USA. Så kan vi kombinere dette med at økonomisk ulikhet, nærmest har eksplodert i perioden fra 80-tallet og frem til nå. Og sterke pengeinteresser har flommet inn i politikken. Og da er selvsagt fokus, som alltid, på profittmaksimering. Og den er kortsiktig, for ledelsen må vise resultater her og nå. Og selvsagt ender det opp med at ingen kan bli president i USA, uten selv å være svært rik og ha mektige rike aktører som støttespillere. Og ettersom sosiale media har eksplodert, så har denne type påvirkning via mektige aktører, også eksplodert. I dag har dette nådd et nivå som for alvor truer demokratiets fremtid i verden.

Den skaden dette har gjort, kan være uopprettelig. Denne koblingen mellom pengemakt og politisk makt kan ikke nevnes uten også å nevne markedsmekanismenes mørke side. Dette her jeg reflektert over her og her. Det som er vesentlig her er at den moralske mentaliteten også formes av dette. Profittmaksimering overtar ubevisst tronen som toppen av verdihierarkiet.  Hele tenkningen gjennomsyres av konkurransementalitet. Koblingen mellom konkurransementalitet og profittmaksimering skaper en smitte hvor det å vinne med alle midler, blir det viktigste. Vi får en stadig mer skamløs omfavnelse av usunn konkurranse, og over i den dikotomiske, vinn-eller-forsvinn-mentaliteten. Det er ikke belegg for å hevde at det nettopp er profittmaksimering som er årsaken til det hele. Det vi snakker om, er en bredere samfunns- og kulturendring som manifesteres på svært mange områder. Her er det vanskelig å sortere «høna fra egget». Sannsynligvis snakker vi om selvforsterkende vekselvirkninger her, men totalen er at verdighetskulturen taper terreng til fordel for ærekulturen.

Kommersialitetens avsporing

Manglende etisk forankring, medfører vilkårlig moralsk drift. Det som mangler er da bevisstgjøring på hvilken basis toppverdi vi søker å styre alt annet etter. Dersom denne bevisstgjøringen mangler, så vil verdihierarkiet, enten havne på en tilfeldig toppverdi, eller ofte sprike fra sak til sak. Denne mangelen er en del av det jeg beskriver, som det filosofiske underskuddet som preger vår tid. Det at basisverdien er vilkårlig, betyr ikke at den ikke eksisterer, eller at hele subkulturer kan innrettes mot en slik variabel. Et godt eksempel på dette, er nettopp profittmaksimering. Dette er en av flere mulige amoralske, eller etisk irrasjonelle toppverdier som jeg lister opp her. Les gjerne hele dette avsnittet, for å komme til innsikt om hva jeg snakker om her. Jeg har reflektert mer om profittmaksimering her, og om kommersialiseringens skadevirkninger her. Vi ender altså opp med at jaget etter profitt, trumfer alle andre hensyn. Dermed forsvinner både menneskeverd, bærekraft og langsiktighet ut av den moralske bakdøra.

Dette kan igjen kobles til meritokrati, og en slags vulgærdarwinisme, hvor genenes overlevelse kan bli det ytterste mål. Da er omtanke for hverandre, en hemsko. Empati blir en svakhet og en synd. Man vil etter hvert kappes om å kjøre brutalitetstoleransen i taket. Dette siste blir da fort en måte å dyds- signalisere på.

Gitt at dette er en holdning som sprer seg blant de rikeste og mest innflytelsesrike, blant oss, så innebærer dette høy-risiko for at det kan ende med brutalt diktatur og kleptokrati. Det som følger deretter, er betydelig innsats for å utvikle teknikker og metoder, for å avlede, villede og degradere befolkningen, som jo nå i praksis ikke har status som mer enn «kveg». Det heter jo «stemme-kveg».

 

Høyrepopulisme som republikansk politisk strategi

Over lang tid, har det generelt vært slik at grupper som afro-amerikanere, innvandrere, kvinner og akademisk utdannede har vært orientert mot det demokratiske partiet. Dette handler om at her er man tryggere mot angrep og brutalitet fra miljøer som er antagonistiske mot utgrupper. Dette er grupper, som relativt blir stadig større, særlig nettopp på grunn av innvandring. På et tidspunkt mener jeg å ha hørt analyser av typen at dette er demografiske endringer som etter hvert vil gjøre det republikanske partiet marginalt.

Jeg har også fått det forklart at det demokratiske partiet i USA, er svært bredt. Det sies å ha favnet nærmest hele den norske politiske skalaen fra Rødt til FRP, og at republikanerne ligger til høyre for dette. Dette er nok unyansert, på samme måte som hele ideen om høyre-venstre-aksen er en illusjon. Men uansett så har nok republikansk høyreside hatt sine egne strategier i støpeskjeen, nettopp for å møte også denne demografiske utfordringen.

Den republikanske siden av politikken er en koalisjon mellom fraksjoner som ikke nødvendigvis er hundre prosent kompatible. Vi har fraksjoner av kristen-konservative, næringslivsaktører og nasjonalister. Mitt inntrykk er at det er næringslivsaktørene som har vind i seilene i perioden etter den kalde krigens slutt og Sovjetunionens sammenbrudd. Og de har vind i seilene, nettopp som følge av det store narrativet om de frie markedskreftenes overlegenhet. 90-tallet var Bill Clintons president-tid. Det var en tid med et vesten i sammenhengende oppgang og med håp om en glansfylt fremtid. Det var sikkert mye å kritisere Clinton for, men økonomien gikk så det suste, så eneste store ripe i lakken, var på det moralske planet. Da snakker vi om skandalen med Monica Lewinsky.

Jeg har forstått det slik at det i denne perioden vokste frem stemmer i det republikanske partiet som var mer høyrøstet populistisk. Som sagt, her har alltid vært en konservativ nasjonalisme, som inkluderer alt fra innvandringsmotstand til grader av rasisme. Og her har alltid vært kristenkonservative stemmer som ville forby selvbestemt abort, og gå løs på rettigheter til seksuelle minoriteter. Men vi er nå inne i en periode, med fortsatt sterk berøringsangst som følge av at Holocaust fortsatt rangerer høyt i det kollektive minnet. Vi er også i en periode hvor undertrykkelse og intoleranse, slås ned på som fortidens umoralske rudimenter, som man forventer vil forsvinne med bedre opplysningsarbeid.

Og vi skal være oppmerksomme på at måten dette møtes på, i storsamfunnet, altså med fordømmelse, og nedlatenhet, i seg selv skaper motkrefter, som nettopp vokser på dette. Og som jeg har vært inne på før, politisk venstreside møter altså dette, delvis basert på falske premisser i form av ideer om mennesket som en blank tavle, med tilhørende vitenskapsfornektelse. Alt dette er god ammunisjon for de av oss som er reelt nysgjerrige, og ønsker etterrettelighet og rasjonalitet. For det er åpenbart at der dialogen undertrykkes og der temaene presenteres ubalansert og misvisende, der kommer troverdigheten under press.

Med internett, vokser mulighetsrommet for oss på grasrota, til å få en slags offentlig stemme. Etter at dot com-boblen har lagt seg, vokser aviser og media frem på nett, og med det, kommentarfelter, tilgjengelig for alle. Og de mest naive av oss, inkludert meg selv, levde da i den troen at nå var demokratiets videre blomstring uunngåelig.

Men nå hopper jeg litt fort frem her. For poenget med det hele er at løse kanoner fra ytre høyre, sannsynligvis har et visst gehør i republikanernes kretser. Populisme er en kraftig strategi for bevegelser av massene. Da snakker vi om høy grad av emosjonell kommunikasjon, og vi snakker om bevisst manipulativ kommunikasjon. Det moralske bakteppet her handler da nettopp om holdninger blant annet påvirket av profittmaksimering, spekulativ markedsføring og usunn konkurransementalitet. I tillegg til dette kommer da også trykket fra media, og da særlig Realty-TV. Dette kommer jeg tilbake til.

Miljøbevegelsen blir en torn i siden på høyresiden

Etter hvert som bevisstheten rundt miljøutfordringer vokser, så får vi miljøbevegelser som etter hvert klarer å sette temaet på den politiske dagsorden. Dette er bevegelser som får det meste av sin kraft fra venstresiden. Og sannsynligvis kan dette også handle om mer enn miljø, altså at grupper med høy teknologi-skepsis, gjerne ispedd med en slags drøm om fordums paradis i pakt med naturen, blir en del av den store ideologiske miksen rundt dette. Så jeg kan godt skjønne at miljøer fra politisk høyreside møter dette med et skeptisk utgangspunkt. Men poenget her er at innsikt i hvordan menneskelig aktivitet, som i stor grad har eksplodert gjennom de siste århundrene, definitivt fordrer ansvarlig bekymring. Jeg har reflektert over menneskehetens utfordringer her, og spesifikt om klima her. Poenget her er at, utover 90-tallet og inn i 2000-tallet ble tyngden av vitenskap, som peker i en bekymringsfull retning, så omfattende, at enhver ansvarlig politiker ikke lengre kunne ignorere problemet. I vårt land, som har et moderat høyre, som nettopp markedsfører rasjonalitet og ansvarlighet, er det naturlig å ta alvoret inn over seg, og videre inn i sin politikk. Men ut mot yttersiden er benektelsen massiv, og konspirasjonsteoriene når opp i taket. Og dette er komplekst stoff, som krever litt å sette seg inn i. Men det krever mer enn tema, det krever også innsikt i hvordan forskningen arbeider, vitenskapsfilosofien og all den usikkerhet som denne type forskning må forholde seg til. Og nettopp denne kompleksiteten kan utnyttes på den måten at man kan gjennomgå alt, for å støvsuge etter svakheter, hypoteser som feilet, dårlig forskning, spekulative hypoteser og stadige korrigeringer. Alt dette kan blåses opp på en måte som fremstår troverdig og kompetent. Har man ikke gjort sin egen filosofiske hjemmelekse, så faller man for dette. Personlig har jeg jo sett akkurat samme mentaliteten, både i forhold til evolusjonsteorien og flat-jord-bevegelsen. Er du ikke oppskalert til fingerspissene i fysikk, så vil du slite med å respondere på sofistikerte innvendinger mot at jorda har en kule-form. Innsikten her handler ofte ikke om tema, men å erkjenne egen inkompetanse. For det kan medføre innsats til å lære mer, så kan man gjennomskue populisme, og overflatiskhet der den finnes.

Men hva har drevet frem den massive klima-skepsisen? Her er det åpenbart at det å skulle bremse bruken av fossil energi, nødvendigvis er en utfordring for industri og næringsliv. Og da snakker jeg ikke bare om produsenter av energi, men også forbrukere. Da gir det seg selv, dersom kortsiktig profittmaksimering er det absolutte mål, så blir de rammer som dette skaper, et stort hinder for akkurat det. Da er det igjen bare å peke på en mentalitet som setter profittmaksimering høyest av alt. Dette kan da blokkere for alle motforestillinger. Følgelig har vi et motiv til å motarbeide klima-forskning og klima-politikk. Og selvsagt har man midlene til å gjøre dette profesjonelt, med moderne metoder for markedsføring, som jo er kommersiell-virksomhet sin store profesjon. Og det skjer på flere plan, med alt fra enkel populisme og konspirasjonsteorier, til en nærmest postmodernistisk slakting av klimaforskningens teorier og hypoteser.
Så må vi også inn med det perspektivet at klimaforskningens resultater peker i en retning som nesten kan fremstå eksistensielt skremmende for mange. Derfor handler fornektelse av dette, ikke bare om manglende tillit, men også om frykt. Klimatemaet fikk sin aktualitet en del år etter at mottakelige grupper allerede var grundig massert av innvandringsskepsis. Jeg vil tippe at det er nær korrelasjon mellom radikal Innvandringsmotstand og radikal klimaskepsis. Dette er på tross av at disse temaene har lite med hverandre å gjøre. Dette kan, i så fall, handle om flere forhold. Ett av dem er det jeg kaller for alliansesynkronisering, som beskrevet her. En annen åpenbar fellesnevner er tapt tillit. Tilliten kan være tapt, nettopp under påvirkning av radikal innvandringsskepsis. Det å ha tapt tilliten, åpner da videre for å adoptere andre narrativ som kommer fra samme kilde.

Det er også fristende å kommentere at det å falle for slike narrativ, også handler om personlig filosofisk underskudd. For den umodne tenker handler dette om «å tro» eller «ikke tro» på menneskeskapte klimaendringer. Så plasseres «de troende» i beste fall inn under gruppen naive idioter, i verste fall inn under kategorien «fiender». Den umodne tenker har et dikotomisk tankesett, som beskrevet her. For den modne tenker fremstår denne type dikotomier som tankeløs. Det handler ikke om «å tro» eller «ikke tro», det handler om risiko. Og formelen for risiko er «sannsynlighet ganger konsekvens», dette følger av beslutningsteorien, som beskrevet her. Konsekvensen av global oppvarming er, i de verste scenarioene svært alvorlig. Sannsynligheten for at dette er menneskeskapt betegnes i dag som svært høy. Men de verste utslagene av dette ligger sannsynligvis en generasjon frem i tid. I så fall faller dette utenfor mange menneskers ansvarshorisont, men for den som er dedikert profittmaksimering, så er ikke denne risikoen en gang tema. Innenfor modenhetsfilosofisk tenkning er dette dypt uansvarlig. For ansvaret her, handler om å forholde seg til risiko, på tross av at den ikke angår «meg her og nå».

Min hypotese er at denne type uansvarlighet har sammenheng med en såkalt biososial irrasjonalitet, som kan oppsummeres med at handlingen ikke har noen distinksjon mellom strategi og mål. I dette tilfellet handler jo dette om standpunkter, som ikke er direkte handlinger. Men prinsippet er det samme. Det er at det ikke er noen refleksjon bak dette, men at ideen adopteres fordi den fungerer som en sosial gruppemarkør. Det er tilslutningen til gruppens holdninger som er det essensielle her, ikke sannhetsgehalt, konsekvenser eller risiko. Dette gjelder selvsagt ikke alle som er radikale klimaskeptikere.

Ondskapens akse og kampen mot Islam

Det er fristende å tenke at 9/11 også fungerte som påskudd, både for å gi presidenten ekstraordinære fullmakter, i tillegg til å invadere Irak. Det meste av fullmaktene som ble gitt den gangen, eksisterer den dag i dag. Det å normalisere fullmakter beregnet for unntakstilstand er svært risikabelt. Man kan tenke seg en utvikling hvor hver ekstraordinær hendelse jekker opp presidentens fullmakter, med tilsvarende økning av risiko for misbruk. Dette er da grunnen til at jeg i min politiske tenkning operer med ideer om formaliserte nivå av unntakstilstander, inklusive formalisert retur tilbake til normaltilstand. Poenget med å si dette, er å påpeke risikoen ved at enhver krise som permanent øker makten på få hender, utgjør en akkumulerende trussel mot demokratiet.

9/11 endret verden for alltid. I årene før dette skjedde hadde innvandringsskepsisen økt jevnt og trutt. I vår del av verden var de fleste som kom, muslimer. Og islamistisk terrorisme ble stadig mer synlig. 9/11 er det største og mest spektakulære terrorist-angrepet hittil i vår historie. Og medie-dekningen var nå så teknologisk sofistikert, at omtrent hele verden kunne følge med på dramaet i sanntid.

Etter to presidentperioder med demokratiske Bill Clinton, hadde nå republikanerne overtatt, med knappest mulig margin.  President George W. Bush var da kun litt over et halvt år i sin presidentperiode. Jeg mener også å huske at populariteten hans var kraftig dalende, og at denne hendelsen gav en kraftig opptur, og kanskje reddet det hans neste presidentperiode.

Bush hadde vunnet med knappest mulig margin mot demokratenes kandidat Al Gore. Det er god sannsynlighet for at Gore hadde vunnet, dersom alt hadde gått riktig for seg ved valget i Florida.

Dette kan jo være et interessant tankeeksperiment: Hvordan hadde handteringen av 9/11 blitt under en demokratisk president?

Dette kan vi spekulere over, for måten Bush-administrasjonen handterte 9/11 på har definitivt kritikkverdige elementer ved seg. Da snakker vi om opprettelsen av Guantánamo, og torturen som foregikk der. Og vi snakker om invasjonen av Irak, og hvordan dette ble begrunnet av ren desinformasjon. Jeg var en av dem som trodde på risikoen for at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen. Dette viste seg å være ren bløff.

Begge disse hendelsene indikerer for meg to forhold som indikerer holdninger i det republikanske partiet. Guantánamo og torturen der indikerer høy brutalitetstoleranse. Og desinformasjonen som begrunnet invasjonen av Irak, viser lav terskel for bruk av løgn for å oppnå, heller tvilsomme politiske mål.

Det som er paradokset her, er jo at nettopp det republikanske partiet, markedsfører seg selv som moralens høyborg, solid grunnfestet i konservativ kristendom. Bruken av begrepet «ondskapens akse», kom ut av denne prosessen. Dette innebærer en type retorikk, som åpenbart legger alvorlig press på et generelt gjeldende menneskeverd.

Det er slike forhold som har fått meg til å spekulere om kristendommen her fungerer som et rent instrument for markedsføring, eller om vi har å gjøre med en variant av kristen teologi som egentlig representerer det jeg kaller for «moralens onde tvilling», beskrevet her. Sannsynligvis snakker vi om begge deler.

Men på tross av dette, så må man kunne si at det republikanske partiet på denne tiden, generelt oppfører seg normalt og ansvarlig. Men de forholdene jeg påpeker her, representerer det jeg kaller for kulturell latens. Det vil si at vi her har noe som kan antennes og komme ut av kontroll. For det er nettopp den lave terskelen for bruk av bedrag og brutal maktbruk, som skiller den kriminelle kulturen, fra verdighetskultur.

Når dette er sagt, så er det kanskje urettferdig å kun adressere disse problemene i det republikanske partiet. Dette kan jo dreie seg om dekadanse i hele den amerikanske kulturen. Dette kan ikke benektes. Men likevel tenker jeg at det ikke er tilfeldig at det det ble det republikanske partiet, som til slutt ble truffet av dette. Da handler det om det bedraget på moralen som bruken av kristendom gir, den makta som religionen har over mennesket, men ikke minst at det er hit storkapitalen flykter, og er det noen som kan rå konkurranse med alle virkemidler så er det disse miljøene.

Kulturkrigen

Jeg har tidligere skrevet om woke og kanselleringskultur her. I denne sammenhengen handler det om høyresidens reaksjoner på dette. Se gjerne Sam Harris beskrive noe av det samme i den første halvtimen av denne videoen. Bevisstheten om en kulturkrig demret langsomt, men sikkert for oss i årene fra 2010-2020. Jeg oppfatter dette som en risiko opp mot demokrati og menneskeverd. Følgelig ble jeg etter hvert svært skeptisk. Da handler det særlig om det vi fikk servert om amerikanske universiteter, om angrep på en rekke fagdisipliner, ytringsfrihet, språk og trakassering, særlig av hvite menn. Jeg har stor respekt for akademia. Jeg forbinder dette med rasjonalitet, med faglighet, med forskning og redelighet. Det betyr ikke at jeg er ukritisk. Jeg har skrevet om akademia her. Men, selvsagt har mine kilder vært, intellektuelle med åpen avstand og skepsis til dette. I de senere år, har noen av disse beveget seg over i Trump-leiren, på en måte som har skuffet. Det gjelder for eksempel Gad Saad og ikke minst Jordan Peterson, som jeg har skrevet om her. I dag er jeg usikker på hvor mye av den påvirkningen jeg var eksponert for, var farget, nettopp av en ideologi jeg ville hatt problemer med, om den kom åpent frem. Det sies jo at sannheten er det første som taper, når krigen er et faktum.
Men, selvsagt så er det vanskelig å vite i hvilken grad vi jevnlig forledes av bevisste aktører der ute, uansett hvilken side man identifiserer seg med. Det nytter i alle fall ikke med noen overtro på at egne intellektuelle ferdigheter skal kunne vaksinere mot dette, på en måte som er vanntett. Jeg har skrevet om det å være selvkritisk her. Men vi er alle mennesker, og det blir verre og verre å navigere ansvarlig i dagens mediejungel.

Men det er god grunn til å anta at forvirring og villfarelse, øker jo lengre ut mot det ekstreme man kommer, uavhengig av side.
En vesentlig kommentar er at dette ikke bare handler om ideologi. Det kan være snakk om en større og mer dypere kulturell skade, som rammer på tvers. Denne hypotesen er nevnt her. I klartekst antyder jeg da altså at ekstremismen på begge sider av de politiske konfliktlinjene, er et resultat av et mer underliggende kulturelt forfall. Det vi snakker om, er at en skjør verdighetskultur har degenerert til æreskultur. Og dette kan også handle om vekselvirkninger. Woke-ekstremisme er jo nettopp reaksjon på nedlatenhet og diskriminering, som jo nettopp handler om æreskultur, sosial rangering og grunnleggende tap av menneskeverd. Ut av dette får vi ikke bare kamp for likeverd, men også alltid mer militante miljøer, med håp om å «vinne og ydmyke fiendene». Det å se på de andre som fiender, og demonisere dem, skaper tilsvarende motreaksjon. Man forstår ikke at det er nettopp denne mentaliteten, å gjøre andre til fiender, og demonisere dem som er roten til problemet, og en forbannelse som må brytes. Så selvsagt har vi miljøer på ytre venstreside med denne type holdninger. Og da forsvinner jo selvsagt alt av demokratiske verdier i kjølvannet av dette. Da snakker vi ytringsfrihet, rettssystem, utdannelsessektor og alt dette som woke på sitt verste ble oppfattes som en trussel mot.

Men, obs, vi kjenner jo nå igjen de samme trekkene fra dagens regime i USA.  MAGA-bevegelsen er nok resultat av et komplekst årsaksmønster, men at kulturkrigen i seg selv er en del av dette kan ikke benektes. Det vi har sett er en radikalisering, nesten til det ugjenkjennelige, som ofte kan oppfattes som en motreaksjon på nettopp woke. Dermed får vi den velkjente polariseringseffekten.

Og kanskje, kan det være at den svake motstanden vi i dag ser fra demokratisk side, er resultat av samme underliggende problem. Kulturen kan være så pass skadet at den er splittet og fragmentert alle veier. Her er ingen sentral koordinert strategi og heller ingen samlende figur på toppen av det hele. Man ser selvsagt mange mulige kandidater som kanskje kunne ha tatt den rollen, men som sagt de må man overkomme fragmenteringen, bite i det sure eplet, svelge noen kameler og heller fokusere på de overordnede mål, som ikke er demokratenes seier, men demokratiets og den frie verdens seier over autoritær undertrykkelse.

Horen fra Babylon

For ordens skyld: Kristendom er en del av vår kultur, på godt og på ondt. Den har åpenbart hatt stor innflytelse på kulturen. Kristne påpeker ofte at vår kultur ikke hadde hatt så gode egenskaper, om det ikke hadde vært for kristendommen. Jeg her ingen grunner til å benekte noe av dette. Men jeg påpeker at slike påvirkninger aldri kommer uten bivirkninger. Dette har vi sett stygge utslag av, i historien og i vår tid. Poenget er at denne medisinen er formbar, ofte til det ugjenkjennelige. Vi må se på den menneskelige natur på den ene siden, og tilgjengelige virkemidler på den andre siden. Totalen blir en kombinasjon av grunnmentalitet, som kommer fra den menneskelige natur, og den intellektuelle overbygningen, enten den er politisk, filosofisk eller religiøs. Mentaliteten, kommer i minimum to utgaver. En er basert på omsorg, og en er basert på aggresjon. Vi har alle begge deler i oss. Og de virker begge i oss. Men når jeg snakker mentalitet, så handler det om hvilken av dem som dominerer. Opp i dette, tilbyr kristendommen, et vell av byggeklosser som kan settes sammen på tusen, måter. Disse kan også settes sammen slik at de til og med støtter Hitlers nazisme. Her er en video, som beskriver dette. Spørsmålet er hvilken av disse variantene som kan kalles «ekte kristen». For jeg tviler lite på at flertallet av kristne, har en identitet som kobles opp mot det gode, da forstått med utgangspunkt i nettopp omsorg for hverandre. Hvis dette er identiteten, hvorfor ser vi ikke store kristne bevegelser, som toner flagg og tar avstand fra det vi ser i dagens USA? Men, i rettferdighetens navn: Mange kristne er like forundret som meg, når vi ser utviklingen i vår tid. Her er en video som bekrefter dette.

En av de mest utrolige historier fra denne perioden er hvordan en megastor kristen bevegelse, samler seg bak en MAGA-bevegelse og leder som står for alt det motsatte som tradisjonell kristendom står for. Det florerer jo selvsagt med spekulasjoner om hvordan dette kan henge sammen. Dette er ikke en påstand om at ikke kristne oppfatter paradokset. Kristne sier rett ut, som i denne videoen, at Trump ikke akkurat representerer noe eksempel på kristne verdier. Men det har vokst frem et narrativ om at Gud benytter Trump som et verktøy for å nå sine mål.

Dette er mennesker som ser ut til å forenes om idéen om en åndelig krig, gjerne symbolisert med kampen mot selvbestemt abort, LGBT og Woke. Dette fremstilles nærmest som eksistensielle moralske kamper. Men er det egentlig moral vi snakker om her?

Hittil har vi snakket om politiske ideologier som korrumperes. Min hypotese er at religiøs ideologi kan korrumperes etter lignende mønster. Her har jeg har vært innom slike ideologiske perverteringsprosesser på det generelle plan. Kristendommen bærer på en stor og rik tradisjon. Den baseres på et omfattende mangfold av kilder, samlet i Bibelen og kulturelle tradisjoner. Og alt dette er formet av kulturer over flere tusen år. Hvert element i dette, og her er tusener på tusener, kan bygges sammen på utallige måter. Dette er et eldorado for alle som ønsker å forme en «legitim» basis for sin agenda. Den kristne moraliteten er intet unntak fra dette. Den inneholder en klar dobbelthet, på den måten at på den ene siden er kristendommen en historie om kjærlighet, mellom Gud og mennesker, og mellom mennesker. Her finnes idealer om omsorg for fattige og svake, om tilgivelse og menneskeverd. Men på den andre siden finner vi en dømmende moralitet, hvor Gud raser over menneskets ulydighet. Det er mange innslag hvor det trues med grusomme straffedommer over de som ikke lever i pakt med Guds bud. Mye av dette kan selvsagt forstås med det utgangspunkt at Jahve var israelittenes krigsgud, som både beskyttet folket, og tilsvarende lot sin vrede komme over folkeslag utenfra.

Den originale Jesus-bevegelsen hadde neppe dette perspektivet. Den var nok preget, både av å være en liten minoritet, noe som kanskje preget innholdet mer i retning av samhold, at «vi er de gode», og at «vi elsker våre fiender».

Så vi har både et kjærlighets-budskap basert på omsorg og et fordømmende budskap basert på aggresjon. Dette er et mønster som gjenkjennes som resultat av inngruppe-utgruppe biologisk basert mentalitet. Innenfor moralfilosofien finner vi også denne todelingen hvor en mentalitet fokuserer på omsorg for hverandre, mens den andre mentaliteten fokuserer på lojalitet og lydighet. Denne siste varianten er den som jeg karakteriserer som moralens onde tvilling, beskrevet her.  Empatisk etikk anser disse som uforenelige mentaliteter, og motsetter seg at denne siste varianten hører til under det moralske domenet.

Det som imidlertid er felles i kristen tenkning, og i store deler av filosofien, er den grunnleggende deduksjonsetiske tilnærmingen som jeg beskriver her.  Det betyr i klartekst at moral, er noe som dikteres. Det innebærer igjen en grunnleggende dominans-autoritær tilnærming, hvor enkeltindividets «lojalitet til Gud», er det absolutt overordnede moralske imperativ. For et par år siden skrev jeg et helt bokmanuskript som adresserer denne grunnholdningen. Dette kan du lese her. Hovedproblemet er at idéen om en såkalt «objektiv moral», nødvendigvis må komme fra en ytre kilde, som dikterer moralen. Dette innebærer at individet må oppgi enhver fristelse til egen moralsk autonomi. Dette åpner for at en ytre autoritet, ikke bare kan diktere sannheten, men også moralen. Og siden enkeltindividet ikke har direkte tilgang til autoriteten, blir man avhengig av et menneskelig mellomledd. Dette skaper full åpning for full maktfjernstyring av store menneskemengder. Det handler ikke bare om diktat av virkelighetsoppfatning, men også av verdier. Dermed er begge de grunnleggende ingredienser i beslutningsformelen, overlatt til ytre kontroll.

Rollen som «guds sendebud» kapres som regel av det jeg kaller for sosiale magikere. På denne måten kan slike bedragere skaffe seg ubegrenset makt over en hær av skuppeløse nikkedukker, klar til å begå, hva det måtte være, de oppfatter som forlanges. Denne konstruksjonen er med andre ord så farlig, at det umulig kan stamme fra en allmektig Gud, som bare vil vårt beste. En visdommens Gud ville aldri ansvarliggjøre oss på et diktat av moralsk autoritet, men heller som beskrevet her. Dette er for meg den beste indikasjonen på at vi overhodet ikke har å gjøre med en bevegelse inspirert av noen gudommelig visdom. Den har menneskelig maktbegjær skrevet over hele seg.

En massebevegelse på høygir, beruset av denne type steroider, utgjør en risiko av et omfang vi neppe tør å tenke på. Og det er nettopp dette vi ser utvikle seg i USA. Det slående er i hvilken grad dette ligner på «sjøgen» som beskrives i det 17. kapitelet i Johannes Åpenbaring. Mange kristne miljøer, har tolket nettopp dette, som et symbol på en fallen kristenhet, som er dypt korrupt og i allianse med selveste dyret. Derav overskriften.

Historien om kristen nasjonalisme

Se gjerne en video om temaet her.

La meg umiddelbart flagge hvor jeg står i forhold til markante religiøse bevegelser. Det handler om kontroll. Da snakker vi om kontroll, i familien, i lokalsamfunnet, og i samfunnet som helhet. Koblingen mellom religiøse bevegelser og maktundertrykkelse fremstår åpenbar. Religiøse forestillinger inneholder som regel en rekke komponenter som lett lar seg omforme til redskaper for makthungrige mennesker. Derfor vil ofte dominante mennesketyper trekkes inn mot slike miljøer, ikke for ekte tilbedelse, men for mulighetene det gir. Og dette vil da vekselvirke, på den måten at disse dominante menneskene, ikke bare bruker religionen, men også former dens elementer til stadig mer sofistikerte mentale våpen, til kontroll av tilhengerne. Mange religiøse elementer, fremstår, som designet, akkurat til dette formålet. Og det kan kapre hele kulturer og land. Vi kjenner og frykter dette fra en del muslimske samfunn. Vi har Taliban i Afghanistan og vi har prestestyret i Iran. Og vi frykter dette. Vi frykter brutalitet, undertrykkelse, invadering av privatlivet, fryktkultur, overvåkning, meningstyranni og det å bli fratatt personlig livsutfoldelse. Det å havne under skoen av et slikt regime, kan innebære farvel til alle menneskelige aspekter ved det å være menneske.  Er dette mulig innenfor kristne kulturer? Ja, selvsagt. Vi har sett dette før, i middelalderen. Kulturen kan være endret, men den menneskelige natur forblir konstant, og har fortsatt potensiale til å spille seg ut på det verste, selv i vår moderne tidsalder.

Wikipedia om Kristen nasjonalisme:
Christian nationalism is a form of religious nationalism that focuses on promoting the Christian views of its followers, in order to achieve prominence or dominance in political, cultural, and social life. In countries with a state church, Christian nationalists seek to preserve the status of a Christian state.

Spørsmålet er om vi har å gjøre med bevisst utnyttelse av nettopp den filosofisk moralske svakheten, som er innebygget i kristen teologi. Det skal ikke mye refleksjon til for å innse muligheten for at Donald Trump, kun har vært interessert i stemmene fra denne bevegelsen. Den er utnyttet rent instrumentelt, med ett formål om å vinne valget.

Men, i så fall, er ikke dette hans originale idé. Koblingen mellom kristen konservativisme og det republikanske partiet ble visstnok etablert med Billy Graham allerede på 1950-tallet. ChatGPT oppsummerer med at:  

Billy Graham skapte grunnlaget for den evangelikale politiske mobiliseringen som senere ble tatt videre av personer som Jerry Falwell og Pat Robertson.

Selv om Graham selv sa at evangeliet stod over politikken, bidro hans stil og nettverk til at kristne konservative ble en mektig politisk kraft – særlig for det republikanske partiet.

Og da har det gått på disse strenge moralske kampsakene, som kampen mot selvbestemt abort, og skeives rettigheter. Det er nærliggende å tenke at fokus på slike flaggsaker gjennomgår en selvforsterkende vekselvirkning i sin bevegelse mellom politiske kampanjer og massesuggesjonen i fanatiske kristne bevegelser. For, på mange måter så henger ikke fokus sammen med omfanget på den problematikken som adresseres. Ta et slikt tema som homofili, altså hva privatmennesker driver på med hjemme, som er ufarlig og ikke angår noen andre. Vi ser ofte en ensidig fokusering på smale enkeltsaker som dette. Og det blir voldsomt hauset opp.

Hva med andre utfordringer vi har i våre liv og våre samfunn? Hva med våpen?[1] Hva med vold i nære relasjoner? Hva med barn som vokser opp i fattigdom? Hva med forurensing og stadig mer ødelagt natur? Hva med barnearbeid? Hva med klima? Det jeg prøver å si, er at utvalget av flaggsaker her, ikke gjenspeiler omfanget av de menneskelige utfordringer, tilknyttet en rekke områder. Burde vi ikke konsentrere innsatsen der den monner mest? Dette er ikke benektelse av at flaggsakene kan ha problematiske sider ved seg. Men er det virkelig den ekte kampen om det gode, som er drivkraften her? Det er nærliggende å tenke at slik er det ikke. Dette kan like godt handle om makt og penger. Utvalget av flaggsaker, handler kanskje mer om strategi enn teologi. Så vil som sagt en stor nok andel på grasrota, fange opp «moten» og radikaliseres til det ekstreme, i kjent stil. Når dette når en kritisk masse, vipper bevegelsen over i en masse-hysterisk fiksering, på ting vi på ekte nordnorsk ville kalt for «mannskit». Dette i seg selv er en indikasjon på at ikke er noen filosofisk moralsk refleksjon, bak utvelgelsen, men heller vurdering av nytteeffekt, både politisk og for religiøse ledere. Tvert imot antyder dette, at ønsket om dypere filosofisk refleksjon rundt moralitet, ikke bare er fraværende, men sannsynligvis uønsket, fordi hensikten ikke er moralsk refleksjon, i seg selv, men at den bare brukes instrumentelt for en langt mer tvilsom agenda. Billy Graham selv hevdes å ha hatt sterke anti-intellektuelle trekk. Han hevdet at Bibelen stod over vitenskapen. Så kan man spekulere på, om dette var strategisk. Jo mindre reflektert tilhengerne er, desto enklere er det å kontrollere dem.

For den enkelte som forføres inn i dette, handler det mer eller mindre ubevisst om identitet. Les gjerne her om sosial identitet og her om alliansesynkronisering. Summen her handler om det sterke behovet for tilhørighet, som vi alle har. Dette er noe vi signaliserer, ikke bare gjennom ytre kjennetegn, men også gjennom meninger og holdninger. I praksis innebærer dette ofte sterke meninger kombinert med manglende intellektuell substans.

Det at frem-dyrking av koblinger mellom religiøsitet og politikk har startet allerede på 50-tallet, og etter hvert blitt en særdeles synlig bevegelse i USAS-offentlighet, vil selvsagt aldri skje uten bivirkninger. Poenget her er at motkreftene, slike som kvinnebevegelse, LGBT-bevegelse, og generelt politisk venstreside, vil selvsagt få sin radikaliserings-effekt som følge av dette. Og da har vi ikke berørt temaet rundt borgerrettighetsbevegelsen på 60-tallet. Dr. Martin Luther King, var jo selv en del av en sterk kristen bevegelse. Men kristenheten var ikke unison. Se gjerne denne videoen som gir et innblikk i et høyst problematisk syn på etnisitet, blant mormonere. Det forteller meg at mange kristne miljøer, nok var på den gale siden av historien, også i dette spørsmålet. Men poenget her er at politisk venstreside, trigget av trusselen fra konservativ religiøs fanatisme, radikaliseres i motsatt retning, spesielt på basis av kritisk raseteori, som beskrevet her, og generelt med å smi postmodernisme om til filosofisk våpen. Jeg tror ikke det er å overdrive å antyde at denne giftige miksen mellom motpartene, også er en del av forklaringen på det senere woke-fenomenet. Dette henger sammen i den vekselvirkningsprosessen som beskrives her.

Historien om utviklingen av amerikansk kristen nasjonalisme er ganske godt oppsummert i fire videoer av Kristi Burke (YouTube konto Jezebel Vibes). Du finner dem her:

·       Innledning og oversikt

·       Om kristen innflytelse på grunnleggerne av konstitusjonen

·       Om opptakten via den kalde krigen og McCarthy-ismen og grunnleggelse av Moral Majority og til slutt Heritage Foundation

·       Om Satan-panikk, kristen rekonstruksjonisme, Dominionisme og Heritage Foundation

Dette gir en oversikt, men gjør oss neppe til eksperter på dette. Jeg gjengir noen notater her.  Og her blir det nok en del gjentakelser, men nå i perspektiv av fremveksten av kristen nasjonalisme. Hun starter med diskusjonen om de amerikanske grunnleggerne planla en kristen nasjon. Svaret er blandet. Vi finner både klar vilje til å unngå all religiøs innblanding i politikken (Madison og Washington), men også ideer om å benytte kristendom til sosial kontroll av massene (Benjamin Franklin). Men det er nok åpenbart at religionsfrihet var en vesentlig del av fundamentet i den amerikanske konstitusjonen. Denne diskusjonen får selvsagt relevans, særlig i forhold til de grenser som amerikansk høyesterett setter for politikken. Men, igjen så er ikke konstitusjonen vanntett. Her er rom for fortolkninger, og svakere lojalitet til dette fører sikkert til frie fortolkninger. Det at amerikansk høyesterett kunne oppheve presidentens ansvar overfor amerikansk lov, kan definitivt ikke anses å være i konstitusjonens ånd. Men dette har jo skjedd, og de har opphevet den såkalte Roe Vs Wade kjennelsen (abort), noe som åpenbart må innebære omtolkning av konstitusjonen.

Så hopper hun frem til den kalde krigen, og det som kalles for «the red scare», som blander frykt for kommunisme, Sosialisme, Ateisme og diktatur. Vi har jo alle blitt fortalt skremmende historier om McCarthy-ismen som herjet USA på begynnelsen av 50-tallet. Her fungerte kommunist-frykten, kanskje som påskudd, til forfølgelse av politiske motstandere og interne aktører man ikke liker. Alt ble koblet til kommunismen, som den dag i dag skaper frykt og raseri i USA. Det har åpenbart gått inflasjon i begrepet. Alt som ikke er konservativt kristent og langt ut på høyresiden, betegnes ofte som kommunisme. Så dette er en tråd, som inngår i miksen av det som ble til kristen nasjonalisme. I tillegg satte McCarthy i gang kampanjer mot homofile og lesbiske, med påstander om koblinger mot kommunisme. Dette er et eksempel på hvordan det å skape en hysterisk panikk, kan eskaleres videre ved å assosiere andre utsatte grupper med «den store faren». Dette skapte den såkalte Lavender Scare panikken. Dette ligner i stor grad på hvordan Jøder, i middelalderen, ble angrepet og for eksempel ble gitt skylden for sykdomsutbrudd osv. Slike samfunns-panikker kan være bevisst plantet og påskuddsdrevet, gjerne i den hensikt å skape frykt og kaos, for så å utnytte dette i en egen skjult agenda. Dette er selvsagt konspiratorisk, men sannsynligheten for at dette var bevisst, er absolutt til stede.

Det er i denne perioden at den karismatiske predikanten Billy Graham utvikler samarbeid med konservative republikanske politikere. Det er nærliggende å anta at det politiske motivet er oppslutning. Men effekten går tydeligvis også motsatt vei. Graham når ut til massene, og her har vi en (u)-hellig allianse, som begge parter tjener på. Dette er et mønster vi skal være oppmerksomme på, nemlig at agendaen ofte kan være noe annet enn det den fremstår med.

 

Brutaliteten idealiseres

Her gjør hun et interessant hopp til siden, nærmere bestemt Hollywood. 50-60 og 70 tallet var Cowboy-filmenes glansperiode. Hun drar frem forfatteren Kristin Kobes DuMez, som skrev boka Jesus and John Wayne. Du kan se et intervju med henne her. Poenget er at det skapes en assosiasjon mellom supermaskulinitet og den kristne mann. Når vi tenker oss om så passer dette svært godt inn i bildet av denne type kristne bevegelse. Og i alle fall for meg, så er dette en kobling jeg har lurt på. Burke siterer DuMez:

For many evangelicals, the masculine values men like John Wayne, William Wallace, Ronald Reagan, Rush Limbaugh, Jordan Peterson, and Donald Trump embody have come to define evangelicalism itself.

Dette er alfa-koblingen. Dette er koblingen som vekker det jeg kaller for alfa-dyrkelsen til livet. Jeg har skrevet om dette, i teksten om det tilbedende mennesket her. Hypotesen er at religiøse mennesker som dyrker Gud, er drevet av alfa-attraksjon. Og religiøse menn, vil «bli som Gud», noe jeg kaller for alfa-identifikasjon. Da snakker vi altså om mennesker med en type tilbøyelighet, som lettere faller for den maskuline supermann.

Her må jeg bli litt personlig og referere min egen oppvekst med kristendom. Det jesus-bildet som ble skapt i min fantasi, var ikke i nærheten av denne assosiasjonen. Tvert imot, så fremstod han som snill, ydmyk og kanskje litt tafatt, i mine øyne. Jeg opplevde aldri noen begeistring for denne figuren. Og dette med å ligge på kne og gnukke og bære seg foran denne figuren, fremstod for meg som tåpelig. Og jeg assosierte det med eldre damer, som jeg i alle fall ikke identifiserte meg med. Tvert imot var dette en type identitet, jeg var redd for å bli assosiert med, og som jeg skammet meg over. Jeg lurer nå på om dersom jeg, som 13-åring, hadde fått presentert John Wayne-versjonen av Jesus, av en skikkelig macho-pastor, om dette kunne tatt en annen retning. For selvsagt kjenner jeg også til impulsen til å bli fasinert av superalfaen. Og som 13-åring kunne jeg fort ha blitt bergtatt. Poenget er at det neppe bare er meg. Her skapes en kombinasjon, som jeg gjetter får en helt annen kraft til å bergta, særlig unge gutter og menn, inn i religionen.  For her spiller man på lag med den urgamle biologien i oss alle. Dette er det jeg kaller for biologinært. Det er ikke noen andre krefter i spill her, en de samme som får ungulven til å beundre og følge lederhannen i flokken. Dette er dyret i oss. Hva er det som beundres her? Det er dominansen, det er størrelsen, det er formatet, det er brutaliteten, det er grusomheten, det er ufølsomheten, kulden og farligheten. Det vi har her er en folketransformasjon av Jesus, fra den snille og gode, til den tøffe, sterke og brutale.

Og dette faller både kvinner og menn for. Billy Graham var sannsynligvis det perfekte valg for en slik promotering, nettopp fordi han hadde de samme trekkene. Gitt massenes frykt, altså «the red scare», og Lavender Scare», så er det machotyper som Graham som representerer redningen. Og husk at dette er et vesentlig populistisk trekk, det å skape frykt og kaos, og deretter så frem som «jeg er den som kan redde dere fra dette». Vi kjenner det jo igjen fra selveste Donald Trump.

Billy Graham slo åpenbart kraftig an med en type budskap om å søke Guds beskyttelse mot alt det farlige. Hvor dypt budskapet egentlig stikker kan vi jo ikke vite. Graham startet ut med motstand mot rasisme, og var venn av Dr. Martin Luther King.  Men han var mot aktivisme og hevdet at rasisme kunne løses ved at mennesker ble kristne. Men han gikk senere i kompaniskap med guvernør Price Daniels (Sterk pådriver for segregering). Da forble han visstnok passiv i støtten til arbeid mot rasisme.

Kristin Kobes Du Mez sier i boka «Jesus and John Waine» at:

By backing away from their support for civil rights, evangelicals like Graham ended up giving cover to more extremist sentiments within the insurgent Religious Right

Det er selvsagt ikke verifisert, men det hevdes altså at selveste empatien i visse kristne kretser, nå er i ferd med å karakteriseres som synd. Utgangspunktet er imidlertid ikke om dette er tilfelle, eller ikke, men at risikoen for dette absolutt er til stede. En idé om anti-empati kan godt trigges av at empati, eller sentimentalitet, eller bløthjerterhet forbindes med politisk venstre-side. Fra norske forhold kjenner vi begreper som snillisme, eller godhetstyranni. Dette er retorikk som går rett på høyresidens harselering med woke. Igjen er vi inne på den vekselvirkningen jeg beskriver her. Da handler det om at miljøer som befinner seg mot ytterkantene, tenderer til å utvikle konseptene til det stadig mer absurde. Adventistene fikserte på sabbaten. Ekstremfeminisme fikserte på menns ondskap.  McCarthy-ismen overfikserte på «kommunister». Ekstrem venstreside har hatt en periode med ekstrem heroisk omsorg for sårbare grupper. Dette manifesterte seg til slutt i ekstrem woke. Man kappes om stadig mer sofistikert oversensitiv omsorg på andres vegner. Og dette utnyttes selvsagt alle veier.

Så er det en modenhetsforskjell på det å kritisere uheldige overdrivelser, og over til det motsatte, nemlig total avvisning av empati, i sin helhet. Total avvisning av empati, på dette grunnlaget er selvsagt umodent. Da er det ikke empati, som tema vi snakker om, men en sosial identitetsmarkør.  I klartekst så handler det om antagonisme.  Det å hate gruppen, handler om avstand til alt man forbinder med gruppen. Da snakker vi altså om sosiale markører. Man knytter altså empati-markøren til en gruppe man hater og forakter. Impulsen er da å innta en anti-holdning til denne markøren. Oppdag at selve temaet, empati forblir ureflektert opp i alt dette.

Et viktig poeng her, er at anti-empati passer nøyaktig inn i et ekstremt macho-ideal. Rå brutalitet er maktdemonstrasjon. Rå brutalitet er aggresjonsbegjærets endelige sluttprodukt. Det handler ikke bare om at brutalitetstoleransen nå er grenseløs. Det handler heller ikke bare om at brutaliteten er målet i seg selv, men at den er moralsk idealisert.

Det store spørsmålet her er at dette jo så til de grader er på kollisjonskurs med hva vi ellers forbinder med kristendom, altså kjærlighetsbudskapet, om det ubetingede menneskeverdet, om omsorg for fattige, om å elske sine fiender. Er det virkelig mulig? Mitt svar er dessverre ja. Kristne har brent mennesker levende på bål før. Det kan fort skje igjen. Forklaringen er jo at moralsk autonomi er radert ut av diverse versjoner av kristen moralfilosofi. Jeg har henvist til dette før, men gjør det gjerne igjen her. Det er den etiske siden av saken. Rent ideologisk er jo dette fullt ut mulig, som beskrevet her.

Det åpenbare her, er jo at sluttproduktet er ekstremt farlig, for oss alle. Dette er en type grooming, som åpner dørene på vid gap for hva det skulle være av grusomheter. Industrielt folkemord av type Holocaust er ikke lengre tatt av bordet som en mulig risiko opp i dette.

Det verste er at mennesker, som er i dette, så absolutt kan oppleve seg selv som høymoralske og absolutt på den rette siden av historien. De kan definitivt fortsette med å være voldsomt moralsk indignerte over, alt fra klær, hva vi spiser, ord vi måtte bruke, musikk vi måtte høre på, og hvilke partnere vi måtte ha. Dette er det jeg kaller for moralens onde tvilling, på steroider.

Moral Majority

Kristi Burke snakker en del om Jerry Falwell, som blant annet startet sin egen baptistkirke, ble TV-evangelist, og som markerte seg som sterk motstander av at segregeringslovene skulle oppheves. Det jeg har merket meg er at dette var en av grunnleggerne av Moral Majority. Her må jeg ta en avstikker til min egen tid, som ung voksen, i adventistmiljø. Selv om adventistsamfunnet må kunne grupperes sammen med baptister og metodister, som alle har utgangspunkt i lavkirkekulturen som oppstod i første halvdel av 1800-tallet, så finner vi dem ikke i denne sammenhengen. Det har en god forklaring. Adventistenes profet, Ellen G. White var en uttalt sterk motstander av koblinger mellom stat og religion. Som ung adventist leste jeg boka «Mot Historiens Klimaks», som i stor grad handler om akkurat dette. Og da handlet det i stor grad om den gjennomgripende erfaring som mange kristne, som kom til Amerika, hadde i bagasjen. Da handlet det om det grepet som den Romersk Katolske Kirke, hadde på samfunnet i middelalderen. Ellen G. White beskriver en historie om forfølgelse, religionstvang, meningstvang, korrupsjon, inkvisisjon osv. Min hypotese er at grunnlovsfedrenes til dels sterke vegring mot kobling mellom religion og stat, hadde bakgrunn i denne type narrativ. Erfaringen var at denne koblingen skaper en destruktiv kraft som truer med å rive hele samfunnet i filler.

Adventistsamfunnet hadde en fiksering på endetid og apokalypsen. Da er vi tilbake til, «horen på den hvite hesten», som jo ble fortolket å handle om nettopp denne koblingen. Forventningen var at den amerikanske stat kom til å gå i kompaniskap med nettopp Den Katolske Kirken. Og da handlet det nettopp om religiøs tvang.

I det miljøet jeg vanket, var det fokus på nettopp Moral Majority, som kunne oppfattes som et tegn på at det nå bar i denne retningen. I praksis vil det si at dette var et prosjekt som adventistene holdt seg langt unna, men fulgte nøye med på. Man var veldig opptatt av at det skulle ende med pålegg om bønn i skolen. For man anså at dette var første steg på veien til statlig religiøs tvang. Men så hadde man idéer om at dette videre skulle lede til søndags-lover, altså tvang til å tilbe på søndag. Og det er i denne forbindelse man forventet at adventister, som jo holder sabbaten hellig, skulle bli forfulgt. Dette var da altså det ultimate endetidstegn.

Når jeg i dag ser dette i perspektiv så innser jeg at noe av det som adventistene spådde, er i ferd med å bli virkelighet i dag. Da handler det nettopp om koblingen mellom stat og kirke. Og det handler om en slags nasjonalstandard, for hvilken type kristendom som definerer det å være amerikaner.

Men tilbake til Jerry Falwell. Han var altså aktiv i kampen for å opprettholde segregering på rase. Her lyktes han heldigvis dårlig. Dette forteller jo at kristen teologi, fritt fortolket, på ingen måte står i veien for rasisme. Enda et godt eksempel på det vulgære mennesket, som beskrevet her.

Så ble det altså forbudt med bønn i skolen. Dette ble en ny kampsak, som ble tatt med inn i Moral Majority. Kristi Burke undrer seg over at temaet selvbestemt abort, ikke hadde mye fokus da Roe v. Wade dommen i kom i høyesterett i 1973. Her het det at konstitusjonen beskyttet kvinners rettigheter til selvbestemt abort. Dette sikret kvinner over hele USA rett til selvbestemt abort.

Det tok fem år før Jerry Falwell startet kampanjen mot dette. Med dette, mer enn antyder Burke, at valget av kampsak var strategisk, og hadde kanskje lite med teologi å gjøre. Hun påpeker flere ganger at, figurer som Billy Graham og Jerry Falwell, tjente svært mye penger på sine virksomheter. Slike observasjoner åpner jo alltid for spekulasjoner rundt hva agendaen egentlig er.

Pro-life blir kristen mote-sak

Satsingen på pro-life som kampsak, har vist seg å være en taktisk fulltreffer. Dette gjelder sannsynligvis begge sider. For det er åpenbart like engasjerende for kvinnebevegelsen, og etter hvert hele den politiske venstreside. Og sannsynligvis snakker vi om en vekselvirkende selvforsterkning her, noe som igjen skaper den karakteristiske høylytte ekstremismen på begge sider. Og dette ble jo importert også til lille Norge, hvor vi fikk vår epoke med Børre Knutsen og Ludvig Nessa.

For noen år siden reflekterte jeg rundt temaet her. I min etiske filosofi tilhører temaet kategorien omstridt. Det betyr at her er mye uenighet, og at den omfatter både moralfilosofi, teologi og politikk. Min kategorisering av temaet, handler egentlig om forlengelse inn i politisk filosofi. Det har jeg beskrevet her. Vi lever i et samfunn sammen, og i et fritt samfunn må vi ha en tanke om hvor frihetsgrensene må gå, også på moralspørsmål. Frihet og respekt for den enkelte, innebærer også grader av moralsk pluralisme. Det er en viktig del av livssynsfriheten. I et demokratisk samfunn vil det derfor være naturlig å regulere området slik at kvinnen, som tross alt har selvråderett over egen kropp, og over eget liv er den nærmeste til å ta den endelige beslutningen. På den måten forhindrer vi også illegale utslag av dette, som kan være helt forferdelig, slik som beskrevet her. Det som er vesentlig å få frem her, er ikke forskjeller i livssyn, men at vi her snakker om grunnleggende politiske forskjeller. Paradokset her er jo at det republikanske partiet, tradisjonelt har fremstått som det frihetselskende partiet, gjerne med filosofen Ayn Rand som hoved-inspirasjon. Det at en stat tillater seg å påtvinge moralsk fasit, gjerne privat invaderende, er jo nøyaktig det motsatte av ideen om den individuelle frihet. Dette legger opp til et vepsebol. For kristenhetens historie er stappfull av sterke motsetninger om moralske spørsmål. Så, hvilken fanatiker skal til enhver tid vinne? Den ene dagen påbys omskjæring av guttebabyer, den andre dagen blir det forbudt. Den ene dagen kan man tilbe kristusbildet på veggen, den andre dagen er bildene forbudt, og må brennes på bål, og kunstnerne straffes. Dette skjer alt etter hvilken fiksering en eller annen fanatisk fjott, som tilfeldigvis sitter med roret i dag, måtte ha. Dette er åpenbart sterkt udemokratisk, det er autoritært og grenser over til totalitært. Det å akseptere denne type innflytelse på politikken, er å skape helvete på jord. Vi har sett det før. I muslimsk versjon ser vi det nå i Iran og ikke minst i Afghanistan. Dette er mer enn spekulasjoner. Her er en video som beskriver hvordan MAGA-politikere i South-Carolina for tredje gang fremmer forslag om abortlover som gir dødsstraff for kvinner som tar abort. Dette er ikke propaganda, det bekreftes til og med, og kanskje selvfølgelig av Fox her.
Det vi skal være klar over her, er mekanismene bak utvikling av fanatisme og ekstremisme, som beskrevet her. Det kan nok ha startet med temaet, som kommersiell eller politisk strategi. Men poenget er at når dette griper om seg i massene, og suggesjonen får virke, så våkner monsteret, og vi vet ikke ordet av det før vi er her.
For oss som er utenfor fungerer dette som en kraftig advarsel, på hva som kan være på trappene, når denne bølgen en gang når våre kyster. Og det lover ikke godt for menneskeheten.

Heritage Fundasjon og kristen re-konstruktivisme

Fra Moral Majority, går det en naturlig kobling til Heritage Foundation. En nøkkelperson her er Paul Weyrich, som var sammen med Falwell i etableringen av Moral Majority. Da hadde han allerede med finansiell støtte fra Joseph Coors etablert Heritage Foundation i 1973. Og her kan det ringe noen klokker for dem som har fulgt med i opptakten til presidentvalget i 2024. For her var det nemlig snakk om Project2025. Dette er et dokument som er utviklet, nettopp av Heritage Foundation.

Og agendaen er den samme. Det handler om konservativ kristen innflytelse på politikken. Og nå handler det ikke bare om innflytelse, men dominans. Og her kommer vi inn på den overordnede teologisk politiske retningen kalt Dominionisme. Dette er en retning som fokuserer på at hele samfunnet skal gjennomsyres av kristen dominans. På 70-tallet fikk vi en retning som anga en strategi for å oppnå kristen dominans. Denne går under navnet Kristen-re-konstruksjonisme. Her står Rousas John Rushdoony, sentralt, som forfatter av tre bøker som skaper et fundament for denne tenkningen.

Den teologiske tenkningen er oppsummert slik i wikipedia:

As a theologian Rushdoony saw human beings as primarily religious creatures bound to God, not as rational autonomous thinkers. While this may seem an esoteric theological point, it isn't. All of Rushdoony's influence on the Christian Right stems from this single, essential fact. Many critics of Christian Reconstructionism assume that Rushdoony's unique contribution to the Christian Right was his focus on theocracy. In fact, Rushdoony's primary innovation was his single-minded effort to popularize a pre-Enlightenment, medieval view of a God-centered world. By de-emphasizing humanity's ability to reason independently of God, Rushdoony attacked the assumptions most of us uncritically accept.

Det vi snakker om, er en slags «tilbake til middelalderen». Men det som er verdt å merke seg her, er at dette er en teologisk retning med globale ambisjoner. Det er snakk om å utvikle teokrati-lignende dominans, først over USA, men som vi ser av skriftstedene, så handler dette egentlig om hele kloden, ref. Matt. 28.18 og 1.Mos 1.28. Jeg anbefaler å gå inn og lese dette, for å få et innblikk i hvordan teologi noen ganger kan fungere. Det vi må innse, er at det finnes én bibel, men tusener av kreative fortolkere. Les gjerne her om språk, og her om begreper, for å få opp fokus på at alle menneskers naturlige språk, er upresise. Begrepene er fleksible, kultur og kontekstavhengige. Når teologene fortolker «den hellige skrift» er det 90 prosent kontekstuell diktning og 10 prosent ordlyd i skriftsted. Les gjerne gjennom wiki-artiklene om dette, og du vil finne nevnt teologiske miljøer som spriker i alle retninger. Her er tusener av teologiske retninger i alt dette. Og igjen, burde dette fremkalle et skeptisk grin om kjeften til alle oss som befinner oss på grasrota. For selvsagt ville ikke en ekte god visdomsgud, ha servert menneskeheten en slik farlig gift. Som sagt, så legger dette jo veien vid åpen for utnyttelse og bedrag, for smartinger som ønsker seg makten over oss. Gammeltestamentlig lov, det betyr dødsstraff for homofili, og steining for blasfemi. Merk at dette har moralsk basis i «lydighet mot Gud». Hvor enn teologien måtte føre deg, så er du pålagt å følge den med iver. Ingen av oss, kan garantere mot at våre døtre kan havne i Taliban-lignende tilstander, eller at våre sønner staffes for ikke å være maskuline nok.  Det eksisterer ingen moralske motforestillinger som kan demme opp mot dette. Les dette langsomt: Teologien forblir aldri konstant. Den formes vilkårlig etter maktens agenda. Vi er prisgitt maktens vilkårlighet, og dette blir vår arv til etterkommerne. Dette er intet moralsk grunnfjell, det er et ekstremt kraftig redskap for kontroll og utnyttelse av oss alle.

Seven Mountain Mandate

Det er viktig å ta med denne referansen, fordi dette er personligheter som enten har vært aktivt med, eller inspirert på tvers i disse bevegelsene. En teolog som ble sterkt inspirert av bøkene til Rushdoony var Francis Schaeffer. Og her finner vi opphavet til den dominian-inspirerte teologien som kalles Seven Mountain Mandate (7MM). De fleste som har satt seg litt inn i ideologien til Charlie Kirk, vil gjenkjenne denne betegnelsen. Og Kirks organisasjon Turning Point USA er av Heritage Fundation, listet som koalisjonspartner til project2025. Og her er selvsagt en rekke ideologiske overlappinger.

Seven Mountain Mandate baserer seg på den samme ideen om at kristen dominans skal gjennomsyre og dominere samfunnet. Noen hadde visstnok et syn om 7 fjell som skal representere følgende områder:

·       Familie

·       Utdannelse

·       Religion

·       Næringsliv

·       Kunst og underholdning

·       Regjering

·       Media

Dersom vi studerer disse syv punktene, så er de neppe tilfeldige. Det som ramses opp er arenaer for sosial kontroll. Det handler om familien, skolen, kirken, på jobben, på konsert, myndighetene og kontroll av media. Summen er at dette handler om kontroll, politisk kontroll over deg og meg. Undertrykkelse med andre ord. Jeg la merke til beskrivelsen av, jeg tror det var Rushdoony, at han fullstendig underslo meningmanns kompetanse til selvstendig tenkning. Det er nærliggende å tenke at mennesker på grasrota, både ses ned på som kveg, og anses derfor som enklest kontrollerbare via tung massemanipulasjon. Dette er sterke autoritære, om ikke totalitære grunnholdninger.

Les gjerne her om hjernevask. Hjernevask handler jo om enkeltindivider. Her handler det om massene. Felles er forsøket på kontroll på informasjon og emosjonell påvirkning, både i form av frykt, trusler og tilhørighet.

Konspirasjonsteorier i kristne miljøer

Jeg har som sagt selv vokst opp med konspirasjonsteorier, som særlig var orientert rundt den katolske kirke. I denne videoen av Genetically Modified Skeptic, snakker Andrew McCoy om samme tema. Han kom fra baptistmiljø. Men han forteller også en historie fra egen barndom, som ser ut til å ha skapt traumer. Som femåring plukket han opp Pokemon på TV, og ville jo gjerne ha en av disse figurene, noe han spurte foreldrene om. Han var visst rundt 5 år. Etter det som tydeligvis har vært en «Research», tar begge foreldrene ham for seg. De drar «teppet fra» og åpenbarer demonverden for ham. De beskriver at hver eneste figur i Pokemon-universet, har navn etter avguder, eller demoner. Dette er selvsagt en svært unyansert fremstilling, men selvsagt nok til å skremme vettet av en fem-åring.
Men traumer er ikke temaet her. For her berører vi grunntonen i religiøst baserte konspirasjonsteorier. Jeg har skrevet om konspirasjonsteorier her. I denne sammenhengen handler det om at særlig religiøse mennesker er sårbare for konspirasjonsteorier.

Sitat fra boka Nettforgiftning:
(Asbjørn) Dyrendal påpeker at det finnes en sammenheng mellom religiøsitet og konspirasjonstro, noe som er tydelig i USA der konspirasjonsteorier som QAnon står spesielt sterkt blant evangelikale kristne. Dette er fordi gudstro innebærer en tilbøyelighet til å se mønstre i tilværelsen, og se gode og onde krefter bak det som skjer. Men Dyrendal er nøye med å understreke at denne sammenhengen henger mer sammen med måten man er religiøs på enn ved selve religionen. Dersom religionen gir et svart-hvitt verdensbilde der du selv representerer det gode, øker det tilbøyeligheten til å tro på konspirasjonsteorier. Slik kan en sterkt religionskritisk ateisme også gjøre deg tilbøyelig til å tro på konspirasjonsteorier – og da særlig konspirasjonsteorier om religiøse mennesker. Religiøse ledere som er tydelig kritiske til konspirasjonsteorier kan motvirke denne tendensen, noe som i stor grad skjer i Norge. For eksempel har den kristne tankesmien Skaperkraft laget en ressurspakke for å arbeide mot konspirasjonstenkning i kristne miljøer.[2]

Les gjerne her om typisk innhold i konspirasjonsteorier. De mest uangripelige elementene er ofte magiforklaringer. Det jeg vil koble her, er troen på «Ondskapens åndehær i himmelrommet». Poenget er at mange av våre innvendinger mot realismen i konspirasjonsteorier, nøytraliseres av akkurat denne troen. Altså: Alt det gode som skjer, og alt vi ikke kan forklare, kommer fra Gud som er god. Men det onde, kommer fra Satan og hans demoner. Les gjerne her om åpenbaringserkjennelse. Poenget herfra er den underliggende troen på at alle tanker og ideer kommer fra overnaturlige åndelige aktører, enten gode eller onde. Dette medfører en glatt omgåelse av hjerne og psykologi. Man karakteriserer glatt de mørke sider av menneskets natur som «synd». Dermed glipper man på innsikt om den menneskelige natur. Det å glippe på innsikt om hjerne, psykologi og den menneskelige natur, resulterer så videre at man ikke bare mister selvinnsikt, men også en mer rettferdig forståelse av andre mennesker. Derav en unyansert tro på en dikotomi mellom gode og onde mennesker. Alt dette til sammen, gjør kristen religion, særlig den lavkirkelige, sårbar og mottakelig for konspirasjonsteorier. Det er fordi de lett lar seg forme inn i det rammeverket som denne anskuelsen gir.

Da er det heller ikke å stikke under en stol, at menneskesynet blir utfordret. Vi får gode og dårlige mennesker, og grupper av mennesker som det ikke bare er lov, men kanskje også en plikt til å hate. Og man blir mottakelig for alle slags fortellinger om hvor forferdelig disse menneskene er. Denne videoen ble en øyeåpner for meg. Den tidligere mormonen, og MAGA-tilhengeren som kaller seg @lifetaketwo7662, vedgår åpenlyst sine fordommer mot både skeive og fargede mennesker. Dette var en direkte følge av måten hun fikk forelagt teologien på. Det jeg oppdaget, er jo at denne type tro, muliggjøres nettopp innenfor et slikt rammeverk. Da er det også lettere å forstå at tidlige bevegelser som Ku Klux Klan, sannsynligvis hadde mange kristne troende i sine rekker.
Dette lar seg også tilpasse politisk. Vi har nevnt den røde frykt, altså kommunismen, hvor dette også kobles mot ateisme. Og selvsagt får det samme virkning i syn på muslimer. Summen av dette ender opp i det jeg kaller for dårlig menneskesyn. Man får en holdning hvor man ser ned på og forakter, alt som ikke ligner oss selv. Da sier det seg selv, hvilken politisk retning dette kan ta.

 

 

Risikoen for utvikling mot teokrati

Det vi snakker om her, minner sterkt om totalitære ideer. Jeg stilte ChatGpt spørsmålet: Hva er et totalitært regime, og hva er forskjellen mellom dette og et diktatur?

ChatGPT svarer:

Et totalitært regime er en ekstrem form for autoritært styre der staten søker full kontroll over alle sider av samfunnet og individets liv – både politisk, sosialt, kulturelt og ofte også privat.

La oss se nærmere på hva det innebærer – og hvordan det skiller seg fra et vanlig diktatur:

🧱 Totalitært regime – kjennetegn

Et totalitært regime kjennetegnes av:

1.    Én dominerende ideologi
Staten bygger på en altomfattende ideologi (f.eks. kommunisme, fascisme, nazisme) som hevder å gi en fullstendig forklaring på samfunnet og mennesket.

2.    Én leder eller ett parti
Kun ett parti eller én leder har makt – ingen politisk opposisjon er tillatt.

3.    Total kontroll over informasjon
Regimet kontrollerer medier, utdanning og kunst. Propaganda brukes aktivt for å forme tankene og følelsene til innbyggerne.

4.    Overvåkning og frykt
Staten overvåker borgerne gjennom politi, spionasje og angiversystemer. Frykt og terror brukes som styringsmiddel.

5.    Kontroll over privatlivet
Staten blander seg inn i familieliv, moral, religion og personlige verdier. Selv tanker og meninger kan bli gjenstand for straff.

6.    Mobilisering av folket
Innbyggerne forventes å delta aktivt i statens prosjekter og vise lojalitet. Passivitet eller likegyldighet kan oppfattes som forræderi.

📍Eksempler:

• Nazi-Tyskland (Hitler)
• Stalinistisk Sovjetunionen
• Nord-Korea under Kim-dynastiet

⚙️ Diktatur – kjennetegn

Et diktatur er et styresett der én person eller en liten gruppe har uinnskrenket makt, men uten nødvendigvis å kontrollere alle livets områder.

Kjennetegn:

1.    Politisk makt er samlet hos én leder eller gruppe.

2.    Ingen frie valg eller reell opposisjon.

3.    Bruk av sensur og undertrykkelse for å beholde makten.

4.    Ofte motivert av makt og stabilitet, ikke nødvendigvis en ideologi.

5.    Folk kan i noen grad leve privatliv uten statlig innblanding, så lenge de ikke truer makten.

📍Eksempler:

• Augusto Pinochet i Chile
• Francisco Franco i Spania
• Egypt under Hosni Mubarak

Mønstret i punktene over indikerer ambisjoner som jeg assosierer med nettopp totalitær tenkning. Ambisjonene strekker seg, fra under sengeteppet, til kjøkkenbordet, til klasserommet, til arbeidsplassen, til hva vi ser på TV, hva vi får servert av media, til filmene vi ser, og sikkert også kunsten vi lager, bøkene vi leser, og selvsagt domineres stat og regime av det samme. Om vi vil kunne kalle dette for teokrati eller ikke, avhenger vel av organisasjonsformen.

Nå er det vesentlig å påpeke at det å gjøre presise prediksjoner ut av slike ideologier, er vanskelig. På samme måte som at Islam har mange politiske ansikter rundt om i verden, og at Marxistisk filosofi også har påvirket våre frie demokratiske samfunn, så kan den ideologien, vi her snakker om, kunne manifestere seg på utallige måter.

Men det jeg er ute etter i slike ideologier, er å avdekke latens, slik som beskrevet her. Hva åpner ideologien for? Hvilke verktøy finnes her? Hvor lett kan den mutere over til noe svært farlig? Ideologien her skaper høyrisiko for totalitær maktovertakelse.

USA fra demokrati til teokrati?

La dette synke inn. Nå er det viktig å «løfte huet ut av barnevogna» og se monsteret i hvitøyet. Det vi har å gjøre med her, er risikoen for invadering langt inn i privatlivet, av åpenbart intellektuelt villfarne idioter med all makt i sine hender. Den bibelske basis som peker på dette, var utformet lenge før USA eksisterte, og adresserer hele verden. Det som beskrives her, har definitivt potensiale til å vippe over fra «kristen stat» til totalitært teokrati. Og noen ganger sies dette åpent rett ut som her. Det som beskrives her, ligner til forveksling på det iranske prestestyret. Igjen må jeg minne på menneskenaturen, altså kombinasjonen massesuggesjon, sosial identitet, og utvikling av ekstremisme. Dette henger i hop, og det er uavhengig av ideologi. Bevegelsen fra «kristen stat» til teokrati, kan skje raskere enn vi aner.

 

La meg nå hoppe litt til tilstanden i USA, i skrivende stund. Vi er i en periode hvor Trump åpenlyst benytter rettsapparatet til å gå etter sine kritikere. Sist nå fikk vi en tiltale mot John Bolton, og nylig kom en tiltale mot James Comey.  Det å bruke rettsapparatet på denne måten, er noe vi kun kjenner fra autoritære regimer. Fra nyere tid har vi prosessen mot Aleksej Navalnyj, i Russland. Men vi kjenner jo også skrekkbildene fra kulturrevolusjonen i Maos Kina, og ikke minst Moskva-prosessene. Her er det vesentlig å forstå at i et demokrati, er rettsvesenet frikoblet fra politisk ledelse på den måten, at politisk ledelse kun styrer gjennom lover og direktiver, men ikke på enkeltsaker. Det er altså ikke mulig for en norsk statsminister å beordre etterforskning eller tiltale mot enkeltpersoner. Og man kan selvsagt ikke påvirke domsslutninger eller straffeutmålinger. Jeg kan huske kongo-saken, om to norske menn, som ble tiltalt for drap i Kongo. Ikke at jeg vet hva som skjedde i bakgrunnen, men jeg husker egne hypoteser om at både dom, straff og videre utvikling i stor grad kan ha vært politisk diktert. I så fall er det uhørt i et demokrati. Årsaken til dette er jo nettopp utbalansering av maktstrukturer. Og her snakker vi faktisk om en av de viktigste barrierene som må være vanntett, for at et demokrati skal kunne fungere.

Motsetningen, altså i et diktatur, er jo at politisk ledelse tar seg frihet til å diktere, både etterforskning, resultater, anklage og dom. Eller, man kan jo bare, delegere litt: Bestill en straff, så kan kreative lojalister komme opp med innhold i anklage og regi på tilhørende prosesser.  Her bytter altså juristenes rolle, fra basis i sannhet og lov, til å tilpasse hele prosessen, slik at utkommet leveres i henhold til bestilling. Og her sier det seg selv, at det juridiske faget i et diktatur har et helt annet innhold. Kanskje man utdanner seg i fag som manipulasjon, desinformasjon, propaganda og sosialt spill generelt. Dette er noe helt annet enn i et demokrati, hvor det handler om reell åpen etterforskning, kartlegging og avveiing opp mot lovbaserte rammeverk. Og vi har rettssaker hvor idealet er å bygge på sannhet og lov, i den grad det er mulig. Selvsagt blir dette aldri feilfritt, men som tiltalt ville jeg følt meg litt tryggere i et demokrati, enn i et diktatur.

USA har vel aldri rangert på toppen i demokratirangering. Én svakhet er at presidenten ikke har formelle sperrer, nettopp mot å diktere justisministeren. Men, som jeg har skjønt det, har en slik avstand eksistert som en norm, som naturlig har vært overholdt av amerikanske presidenter, i alle fall de siste hundre år. Men denne normen blir altså brutt av Donald Trump. Dermed har også USA falt helt ned til 28-plass på FNs demokrati-indeks. En annen svakhet er jo at presidenten også utnevner høyesterettsdommere. Og dette er jo en del av svakhetene som har ledet til dagens tilstand i USA.

Grunnen til å dra opp dette, er å sette søkelyset på det jeg kaller for sosiale utrenskningsprosesser, som beskrevet her. Les gjerne her om normvelde, og her om påskudd. Organisasjoner som Moral Majority og Heritage Foundation, kan også forstås som strategier for nettopp å skape normvelde, i den hensikt å kunne utøve sterk sosial kontroll over mennesker. Man etablerer altså strenge moralkodekser, som skaper kraftige verktøy, for å kunne anklage nesten hvem som helst, for nesten hva som helst. Referansene her, gir et godt innblikk i dette spillet. Det kristne moralske rammeverket, har sin mentalitet arvet fra jødedommen, som hadde en dominansbasert moralsk mentalitet, som beskrevet her. Dette er som sagt en mentalitet, som bryter ned vår naturlige moralske autonomi. Med den moralske autonomi ute av spill, er døren vid åpen for å kunne diktere «objektiv moral», gjerne basert på narrativet om en «usynlig gud», som lever «der oppe i skyene». Ergo kan moralen dikteres som det måtte passe elitene, og din og min moral, degenereres da til å handle om lojaliteten til «Gud» (altså regimet). Det gamle Testamentet i Bibelen, har en gjennomgangstone. Det er kontrakten mellom Jahve og Israel. Det eksisterer altså en kontrakt, som handler om at Jahve beskytter Israel mot sine fiender, hjelper dem i krigene og konfliktene, men kun på betingelse av kontrakten. Og den har moralske betingelser, og de er nøye. Umoral begått av én, kan, ustraffet, ramme alle kollektivt. Og dette er da nøkkelen. Nasjonens ve og vel, avhenger av at enkeltmennesket, selv den minste av de minste, er lydig og lojale mot alt dette. Følgelig blir ethvert avvik, hvor lite det enn måtte være, et kollektivt anliggende. Så når normene dikterer tøv og krever vanskelige prestasjoner, særlig for mennesker med underskudd på ressurser, så er det fritt frem for eliten, å lage helvete på jord.

Innenfor amerikansk kristen nasjonalisme, har USA, som stat overtatt den rollen Israel hadde i gammeltestamentlig tid. Mega-pastorer og superpredikanter har overtatt den rollen som profetene hadde. Så er altså regjeringen, nevnt også som et område som også skal domineres. Hvordan dette er tenkt organisert, vet vi jo ikke. Pr. nå handler denne dominansen om penger og stemmer. Men i et diktatur må jo dette skrives om, fordi valg, enten avskaffes eller ender opp som spill for galleriet (såkalt valgdiktatur). En metode kan være at stemmeretten innskrenkes, på en slik måte at den dominerende gruppen, alltid forblir «flertallet». Men dette blir spekulasjoner. Men akkurat denne usikkerheten er verdt å merke seg, for det er ikke gitt at den dagen Trump-regimet har kvalt demokratiet, at her blir noen lojalitet igjen til denne kristne fraksjonen. Hypotesen er at Project2025 tar høyde for dette.

Oppsummeringen her, er at denne kristen-dominansen, kombinert med kristendominert diktatur og et rettsvesen i lomma på politisk ledelse, så er resultatet brutal sosial kontroll, som fort kan havne på linje med det verste muslimske variantene, vi kjenner fra vår tid.

Kristne verdier eller humanistiske verdier?

Kjære medmenneske! Her er noen spørsmål:

1)   Regner du deg selv som menneske? Formoder at svaret er ja, uansett tro eller livssyn. Og dette er på ingen måte i konflikt med vanlig kristen tro. Det å være menneske, er en felles erkjennelse for alle vesener av menneskearten. Så vi har det til felles, at vi erkjenner å være mennesker.

2)   Vil du være menneske? Igjen formoder jeg at det vil være sjelden at vi hører nei på et slikt spørsmål. Og jeg tenker at for en kristen, så tror jo hen at Gud has skapt mennesket. Da vil jo det å fornekte sin egen identitet som menneske, nødvendigvis komme i fundamentalt brudd med dette. Men, ser vi bort fra autoriteten i kristen tro, så er jo dette et fundamentalt spørsmål, som man sikkert kunne skrive bøker om. For det faktum at man er et menneske, er jo et utgangspunkt man ikke kan komme utenom. Da vil jo det å ønske seg et annet utgangspunkt, være som å befinne seg i posisjon A, men nekte å forholde seg til det, og agere som om man var i en tenkt posisjon B. Dette er irrasjonelt. Og vi er ikke utrustet til å fantasere om dette, uten med annet enn den utrustningen vi har som mennesker, noe som igjen blokkerer oss fra å forestille oss alternativer. Det å ville være menneske, er egentlig det samme som å takke ja til den livsreisen vi allerede er på. Alternativet er å begå selvmord. Så lenge du og jeg ønsker livsreisen, kan vi ta for gitt at viljen til å være menneske er der.

3)   Vil du mennesket?
Omformulert: Synes du menneskeheten skal ha en plass i tilværelsen? Dette er det jeg kaller for det ultimate humanistiske grunnspørsmål. Og det er vesensforskjellig fra de andre, på den måten at dette er en fullblods moralsk utfordring, som det ikke finnes noe epistemisk fasitsvar på. Her kan vi jo tenke at vi som mangler tro, er i langt hardere moralsk uvær enn kristne. For som kristen, så konstaterer du bare at Gud ikke bare har skapt mennesket, og dermed vist viljen til menneskets eksistens, men at han også frelste mennesket fra sin synd, for på den måten å markere en klar holdning til det spørsmålet.

Poenget med å dra opp dette, er at disse tre spørsmålene danner ryggraden i det jeg anser for å være ekte humanisme. Da er poenget at dette absolutt er kompatibelt med normal kristen tro. Så kan vi selvsagt være uenige om opprinnelse. Men utfordringene er ikke en direkte følge av kristen teologi. Dette er utfordringer som kan forstås og anerkjennes uavhengig av livssyn, men kun i kraft av det å være menneske.

En humanist svarer åpenbart ja på de to første spørsmålene. På den tredje utfordringen kan vi tenke slik at mange av oss har perspektiv, som ikke bare går forbi egen livsreise, men som involverer barn, barnebarn, og etterkommere. Vi utvikler kulturer og sivilisasjoner, som har bærekraft forbi og over generasjonene. Dette gir oss et naturlig perspektiv som strekker seg utenfor og er større enn oss selv. Gjennom dette perspektivet, besvarer vi implisitt den tredje utfordringen.

Viljen til å ha et menneskelig utgangspunkt, og til å være mennesket, innebærer også viljen til å ta i bruk de mentale ressurser vi har tilgjengelig. Da snakker vi om hele vårt mentale spektrum, både fornuft, følelser og intuisjon.  Herfra kan vi rulle ut nødvendigheten av å anerkjenne autonomi, både kognitivt og moralsk.  Og det er vel her jeg tenker at kristen nasjonalisme, skjærer fullstendig ut og ender i konflikt med dette grunnleggende menneskelige.

For innenfor kristen nasjonalisme, er vi på grasrota heldig dersom vi brutalt kastes ut i det ytterste mørke, men nådigst innvilges eksistens, på betingelse av at vi avskriver vår egen menneskelighet, og gjør oss om til produksjonsmidler i tjeneste for noen der oppe.

Men dersom vi ikke tilhører riktig etnisk eller kulturell kategori, er «feilvare», eller mangler formaliteter, så overlates vi til grenseløs brutalitet.

Dette er ikke humanisme. Og så langt jeg oppfatter det, så er dette i direkte konflikt med kristendom som religion. For det er ikke kristendom som religion, vi snakker om her, men kristendom som politisk ideologi og filosofi.

Derfor opplever, eller inviterer jeg til å gjøre felles sak, med ekte kristne som ikke fornekter den implisitte humanismen som ligger i dette. Det er jo et bud som sier «Du skal ikke misbruke Guds navn». Dersom ikke kristen nasjonalisme er å misbruke Guds navn, så vet ikke jeg hva et slikt misbruk er.

 

Idéen om et kristent land, kan i utgangspunktet ufarliggjøres, ved å henvise til alle de gode kristne verdiene. Vi snakker om omsorg for hverandre, at vi tar vare på og hjelper syke og fattige. Vi skaper et godt og trygt samfunn for alle innbyggere. For meg er det vanskelig å se noen annen innretning på dette, enn et demokrati med velfungerende institusjoner og en velferdsstat.

Men, som vi aner, har den amerikanske macho-kristendommen helt andre idealer. Som beskrevet over, baseres kristendommen på, minst to motstridende moralske mentaliteter. Vi snakket nå om omsorgsvarianten, basert på empati, den som gir menneskeverd. Denne er i stor grad demonisert av kristen nasjonalisme. Da handler det nok om identitet. Det å «være snill», assosieres med «leftist» og «woke». I en verden av overflatiske sosiale identiteter, forkastes dette, som et flagg, som har feil farge.

Da står vi igjen, med macho-varianten, det jeg beskriver som moralens onde tvilling. Det er denne varianten som idealiseres i kristen nasjonalisme.

Det gode reduseres til et innpakningspapir, for massens illusjon. Vi kan bli lokket inn på nærmest paradisiske beskrivelser, men ende opp med innretninger av den type kaliber som anspores i Project2025. Project2025 fremstår som oppskrift på en dystopi. Dette vil med nødvendighet fremstå som skremmende for mennesker med demokratisk sinnelag. For det vi snakker om er en omfattende renovering, av det meste av institusjoner. Vi snakker om utdannelsessystem, rettsvesen, lovverk og media. Vi kan si farvel til ytringsfrihet, til livssynsfrihet, rettsikkerhet osv. Det vi snakker om, kan fort ligne på et teokrati. I vår tid kjennes teokratiet best fra Iran og dets prestestyre. En idé om å skulle styre og forvalte nasjonen med utgangspunkt i retningslinjer fra Gud, må nødvendigvis ende opp med å plassere prester og pastorer i det politiske førersetet. Og da er det selvsagt ikke de velmenende ydmyke ekte kristne vi snakker om, men masseforførere. Vi har ingen garanti for at et kristent teokrati vil være mindre undertrykkende og brutalt, enn et muslimsk. Vi kjenner ikke moralske grenser for slikt. Alt vi vet er at slike regimer har torturert og brent mennesker levende på bål, i tidligere tider. Les dette langsomt: det er ingenting ved tiden vi lever i, som garanterer mot en slik utvikling. De siste tiårs utvikling har lært oss at det ikke lengre heter at «vi har lært av tidligere tider». Husk at vi nå befinner oss i en post-fakta-epoke. Kristen ekstremisme er grunnleggende antiintellektuell, konstruerer «sannheter», som det måtte passe, og fullstendig blottet for moralske grenser for brutalitet. Får disse kreftene overtaket, er vi på tur inn i «den mørke middelalder 2.0».  Som sagt hadde jeg forventet at ekte kristne ville stå opp mot dette. Jeg har jo sett det sporadisk, men kanskje like tafatt som det demokratiske partiet i USA.
Det er viktig for meg å poengtere at dette ikke handler om skyld. Det kristne USA kan ikke regnes som «skyldige» i dette. Min oppfatning, er at enhver religion, eller politisk ideologi, i teorien kan kuppes på den måten som vi her har sett. Det gjelder også humanismen. Det er fordi at potensialet for dette, ligger dypere enn ideologiske eller religiøse overbygninger. Vi har et underliggende maskineri, drevet av den menneskelige natur, som ligger der latent. Under gitte betingelser kan selv høytstående kulturer, havarere som følge av disse mekanismene.  Men vi kan gjøre noe med risikoen. Den kan dempes, ved å utvikle kunnskap og kompetanse, nettopp på disse mekanismene. Hverken demokrati eller velmenende religion er nok. Vi må også forstå, mennesket selv. På rasjonelt vitenskapsbasert grunnlag, må vi tørre å se oss selv i hvitøyet. Det er kun ved å kjenne dyret i oss alle, at vi kan handtere det.

 

Teknobaronene

Først litt om egen personlige reise her. For den yngre utgaven av meg, stod teknologi som selveste manifestasjonen på menneskelig rasjonalitet, satt i system. Jeg var kanskje naiv. Men jeg hadde vanskelig for å se for meg at mennesker som handterte blokkdiagrammer, og strukturer i mange nivåer, utviklet matematikk til beregnings-formål, satte opp modeller, testet lærte og forbedret, i sin natur måtte være tvers gjennom rasjonelle. Det var liksom lakmustesten på noen som behersket dybdetenkning og refleksjon. Samme naivitet hadde nok også skapt forestillinger om at de som skapte teknologi, også var de som hadde bedriftene og tjente penger på dette. Vi hadde det norske industrieventyret Tandberg, skapt av ingeniøren Vebjørn Tandberg. Han var kjent for å ha god personalpolitikk, i tillegg til å være flink grunder.

Selv om min egen tekniske utdannelse var av lavere grad, så gav det meg et innblikk i teknologiens utfordringer og løsninger. Dette var noe som preget meg og mine holdninger. For meg representerte det en inngang til erkjennelse av intellektuell dybde. I dag er jeg selvsagt smertelig klar over at dette ikke er noe selvsagt utfall av teknisk utdannelse. Men uansett, så skapte det den gang en slags intuitiv tro på nær sammenheng mellom generell rasjonalitet og teknologisk, innovasjon, fremgang og utvikling. De første store megastjernene for min generasjon var kanskje Bill Gates og Steve Jobs. Og vi fikk etter hvert det berømmelige «Silicon Vally», som et slags flaggskip for det hele. Hadde du spurt meg i 1995, om å reflektere om sammenheng mellom kulturell modenhet, og kulturens teknologiutvikling, så ville kanskje første intuisjon være at teknologiutviklingen følger kulturell modenhet. Altså at den teknologiske utviklingen blir et slags speil av kulturens modenhetsnivå. Men det er klart, at på et spørsmål om muligheten for at en kultur kan utvikle teknologi, den ikke er moden for, så ville jeg kommet i tvil. Det går jo fint an å lære seg å skape ild, og uforvarende tenne en ukontrollert skogbrann. Jeg ville nok ha stilt meg litt mer tvilende, etter å ha tenkt meg om. I 1995 demret internett i krokene av eget bevissthetsnivå. Men få av oss var nok i nærheten av å kunne spå den videre utviklingen. For oss var Internett en hype, som var spennende, og gav store muligheter, både på jobb og privat. Bill Gates var vel innom tittelen som verdens rikeste, en gang i løpet av det neste ti-året. I mellomtiden går den økonomiske utviklingen sin skjeve gang. Presset på middelklassen i USA er allerede godt i gang. De økonomiske forskjellene øker, i et stadig større tempo.

Bill Gates ser ut til å ha tålt sin suksess, ikke så aller verst. Han gikk ikke av hengslene og dedikerte det meste av sin formue til et fond som driver med veldedige prosjekter.

Men dette med å tåle suksess og rikdom, uten moralsk korrumpering, er definitivt et spørsmål som presser seg på. Vi har allerede direkte, eller indirekte vært inne på at også økonomisk makt korrumperer, og at særlig fiksering på profittmaksimering utgjør risiko for fullstendig tap av moralsk kompass.

Jeg har ikke kunnet unngå å få fokus på Elon Musk over mange år. Da handler det om at min gamle venn Goliat, var en stor beundrer av ham, fra ganske lang tid tilbake. Den tidlige Elon Musk, kan fort fortolkes inn i en grønn bølge. Da handler det selvsagt om Tesla-prosjektet. Og da snakker vi om banebrytende teknologi, som fikk fart på utviklingen av elektriske biler. Og jeg oppfattet Musk som motivert til å «redde verden». Da innebærer dette definitivt at han tok bekymringen om global oppvarming på alvor. Her er en video som viser den tidlige Musk snakke om dette. Spoler vi noen år fremover til 2025 så opplever vi en Musk som gir nazi-hilsen fra scenen, står i nær allianse med en MAGA-bevegelse som ikke bare er klimaskeptisk, men regelrett driver anti-klima-politikk. Nå har riktignok relasjonen mellom Musk og Trump surnet, som forutsett, men likevel er denne forvandlingen totalt uforståelig, med mindre man introduserer alternative hypoteser om hva som til enhver tid driver Musk.

For selvsagt kan man tenke at den tidlige Musks klima-bekymringer, ikke var ekte bekymringer, men rett og slett markedsføring av Tesla. Dette vet vi selvsagt ikke. For en annen litt mer kompleks hypotese kan være like plausibel. Det som startet som ekte bekymringer på menneskehetens vegne, kan ha blitt korrumpert av Musks ufattelige suksess, i årene som fulgte. MAGA bevegelsen fikk fart på seg, som et resultat av Trumps presidentkampanje. Og det kan se ut som at denne bevegelsen, hadde basis i en tidligere bevegelse, som både beundret Musk, var klimaskeptikere og motstandere av innvandring. Det ser ut til å være en klase, som henger sammen, på tross av åpenbare motsetninger. Dersom vi ser det fra forretningsmannen Musks ståsted, så vil nettopp denne motsetningen representere en utfordring. For her omfavnes han av en bevegelse, hvis en viktig identitetsmarkør, er klima-skepsis. Hypotesen er da, at Musk kan ha gjort en avveining, og landet på å omfavne en bevegelse som forguder ham. Hva som skapte Musk i MAGA-bevegelsen er jo enda et mysterium. Men, men jeg merker meg som sagt at Goliat, i årene fra kanskje 2013 og utover, ble stadig mer Musk-fiksert.  En hypotese kan være at Musk, bevisst og aktivt har styrt sin markedsføring inn i de kanalene som Goliat var en del av. Her må jeg sette ord på en undring jeg har hatt. For hvilke kanaler snakker vi om? Allerede i 2013, hadde de fleste avisene stengt sine kommentarfelter. Jeg fant aldri noen gode alternativer. Her er forhold rundt Goliats kilde-tilfang som jeg ikke hadde oversikt over. Kan det ha vært Facebook, Twitter, 4Chan eller kommentarfelter som fortsatt var åpne? Det jeg vet om Goliat, er at han var en typisk kommentarfelt-leser. Han fortalte åpenlyst at han sjelden leste mer enn overskrifter på artiklene, for så å kaste seg på kommentarfeltene. Jeg var jo motsatt. Og på sosiale media, har jeg aldri hatt noen videre kildetillit til privatinnlegg, og dermed heller liten interesse av å benytte dette med formål om å opplyse meg selv. Jeg makter ikke å følge tråder på sosiale media, fordi jeg alltid er på etterskudd, og må rasjonalisere på tid. Mine egne bidrag inn i dette, blir da som sorte hull å regne. Jeg må kunne komme tilbake til en tråd, etter et par uker, når jeg har fått undersøkt, og tenkt meg om. Til dette er både FB og X uegnet. Som følge av dette uteblir altså jeg fra utvekslinger på sosiale media, og mister da også innsikten i slike kanaler.
Men det jeg da, som outsider konstaterer, er jo et Musk-beundring henger sammen med klima-skepsis, innvandrings-skepsis, arbeiderparti-hat, skepsis til redaktørstyrte media, og til slutt trump-besettelse. Men henger Musk-fikseringen sammen med generell alfa-fiksering? En hypotese jeg hadde rundt Goliat, var fikseringer og beundring for rike forretningsmenn. I norsk sammenheng snakker vi om Rimi-Hagen, og særlig Øystein Stray Spetalen. Jeg koblet dette til meritokratisk orientering, som jo igjen kan kobles til den vulgære varianten av Darwins naturlige utvalg.

Nå går jeg inn på norske forhold. Men jeg tror ikke trenden er så veldig ulik hele den vestlige verden. Den litt mer vågale hypotesen er som følger: For veldig mange, nordmenn som i dag er trumpere, kan hele det politiske engasjementet ha startet med innvandringsskepsis. I Norge kom dette langsomt sigende med innvandringen fra Pakistan, som tok fart rundt 1970-tallet. For generasjon før oss har nok dette lange røtter. Vi var okkupert av Tyskland i fem år. Og vi har vært under Danmark og Sverige i tidligere tider. Og vår norske kultur var like mye preget av rasisme og fremmedfrykt som resten av Europa. Så tenker jeg at kommentarfelter som jo startet skriftlig i aviser, lenge før internett hadde friske innlegg, som også speilet dette. Så vi har en lang tradisjon med innslag av fremmedfrykt, i kulturen. Da skal vi merke oss at dette handler om frykt. Og det vi vet, er at nettopp frykt er noe som engasjerer, får gjennomslag og skaper mistillit. Hypotesen er da at innvandring, skaper en trend som veldig lett projiseres over til mistillit mot landets myndigheter, og eliten generelt. Dette kan være dynamikken som skaper kraft til den bevegelsen som vi nå ser over hele den vestlige verden. Slike bevegelser handler som regel om latent frykt, som så blir utnyttet av aktører som ønsker gjennomslag og har en eller annen agenda. I Norge er det vel kjent at Fremskrittspartiets usedvanlige fremgang på 80 og 90 tallet hadde nær sammenheng med denne kraften. Det hele fortsetter, eller sklir så over i klima-debatten. Her handler det om skepsis til eksperter, til vitenskapen og ikke minst grupper på venstresiden som driver med klima-aktivisme. Dette er da begynnelsen på en klase av standpunkter og fikseringer, som ikke henger sammen på annen måte, enn at de er en del av samme bevegelsen. Bivirkningen er altså tiltagende skepsis til landets myndigheter og redaktørstyrte media. Les også denne refleksjonen om hvordan media-revolusjonen i forrige århundre, kan ha skapt en kulturkløft som også har bidratt til dette. Media-skepsis føyer seg så inn i denne klasen. Og her er det å påpeke at dette kan handle om bevisst manipulasjon. Les gjerne her om informasjonsmonopol.

Dette fortsetter jo bare og forsterkes eksponentielt gjennom introduksjon av sosiale media. Noe av dette er beskrevet her. I denne sammenheng er fokuset på den dramatiske endring i forretnings-modell som dette skapte. Det heter seg at det ikke lengre er teknologien i seg selv som er produktet, men du og jeg, eller rettere sagt vår oppmerksomhet. Vi har nå plattformer som genererer enorme inntekter på å eksponere deg og meg for mest mulig reklame. Igjen vil jeg vise til refleksjoner om profittmaksimering her, og her om kommersialisering og den farlige veien fra salgskampanje til bedrag. Alt dette henger sammen, og uregulert så bærer det altså rett over til en teknologi, som det etter hvert går opp for oss, at kan være mer skadelig enn vi aner. Da snakker vi både fysisk hjerne-skadelig og kultur-destruktiv. Det kommer vi tilbake til. Det vi fokuserer på nå, er altså at en liten elite i Silicon Vally og innvandret fra det hvite Sør-Afrika, tjener seg styrtrik på denne bølgen. På et vis, kan skadeeffektene av dette, for lengst ha gått opp for mange i dette miljøet. Men som tidligere observert, både når det gjaldt tobakksindustrien, asbest og ikke minst olje-industrien, så går altså profittmaksimeringen foran alt annet. Skulle vi klart å regulere sosiale media, måtte det skje ved hjelp av globalt samarbeid. Teknologien kjenner ikke landegrenser, derfor er nitid globalt samarbeid nødvendig. Det er selvsagt ikke mulig med dagens tilstand. Det nærmeste vi har kommet denne type reguleringer er i EU, som jo har gangsynet på plass, men selvsagt også er et stort og tungt byråkrati som må kverne for å utvikle dette. Selvsagt ønskes ingenting av dette velkommen av de rike eierne. Her er altså nå rikdommen så kraftig, at pengene nå for fullt går inn i form av politisk innflytelse.

Det som er interessant her er jo et åpenbart trendskifte fra 80-tallets frie markedsliberalisme og over til oligarki og omfavnelse av ubestridte monopoler. Dette er selvsagt inkompatibelt med demokrati. Dermed ser vi også et politisk hamskifte, av dimensjoner drevet av dominerende pengemakt. Og dette er forståelig, gitt at det økonomiske vekstpotensialet har endret seg dramatisk fra 80-tallet frem til i dag. Hva er endringen? Det er at kapitalkonsentrasjonen nå er så høy, at det mest innflytelsesrike kapitalistene nå er mer tjent med monopoler og kleptokrati, enn demokrati. Sagt i klartekst: De trekker stigen opp etter seg. I USA er det sannsynligvis umulig i dag å starte med to tomme hender og arbeide seg opp til rikdom og velstand. Riktignok er skattenivået lavt. Men utdannelse og helse har eksplodert i pris. Og levekostnadene er så mye høyere at livsoverskuddet på grasrotnivå, er tapt. Graset vokser ikke lengre. Det ironiske her, er jo at den samme eliten, jo kontrollerer media i så stor grad at grasrota gladelig stemmer på deres kandidat, som jo drar stigen opp for godt. Bedraget er komplett.

 

 

 

En uventet men farlig sårbarhet

Se gjerne denne videoen som er en samtale mellom David Frum og Sam Harris om teknorevolusjonens kanskje uventede farlige effekter.

Se gjerne også denne videoen hvor psykiateren Dr Russell Razzaque kommenterer samme fenomenet.

Samme tema i denne videoen om ChatGpt.

Om kraften i nåtidens innflytelse fra etterretningsbyråer, særlig russiske.

Norsk podkast hvor Eskil Grendahl Sivertsen snakker om hybride trusler mot Norge.

 

Det er ikke mulig å snakke om kulturutvikling, politikk og kulturkrig de siste ti-årene uten å snakke om en teknologisk medieutvikling som over tid ser ut til å ha kommet ut av kontroll og tatt kulturen på sengen. Medie-teknologi har påvirket menneskeartens kultur helt siden tidenes morgen. Jeg har laget en skisse over dette her.

Det er hevdet at Barack Obama var den første presidentkandidaten som aktivt tok i bruk sosiale media under valgkampen i 2008. I 2011 ble vi vitne til Den Arabiske Våren. Begge disse hendelsene forsterket i alle fall min tro på at Internetts inntog var demokratifremmende. Det var naivt. Det er basert på en tro om at der informasjonen flyter fritt, vil bedrag, svindel og desinformasjon bli umulig. Det er en fundamental kortslutning. Med litt mer innsikt forstår jeg at dette er kraftige medium, som rent teknologisk er nøytrale, men som definitivt kan benyttes like effektivt i motsatt retning.

La oss samle trådene litt. Hypotesen er at en rekke sammenfallende omstendigheter gjør samfunnet, nesten usynlig sårbart for anti-demokratisk utvikling. Listen er neppe fullstendig, og kanskje kan det være stor forskjell i hvor signifikant hvert enkelt segment er. Vi har altså:

1)   En høyreorientert ideologi med full åpning mot ekstremisme

2)   En middelklasse som er utarmet av globalisering, utarming av arbeidstakeres rettigheter og automatisering.

3)   En synkende oppslutning om demokratiet

4)   En ukritisk overtro på kapitalistene

5)   En farlig kobling mellom penger og innflytelse på politikk

6)   En høyrepopulisme som mister tøylene

7)   En miljøbevegelse som demoniseres

8)   En korrumpert kobling mellom kristendommens verste varianter og fanatisk nasjonalisme

9)   Frykten for Islam

10)                    Kulturkrig

Alt dette summerer seg opp til ustabilitet som blir til sårbarhet i møte med en parallell teknologisk utvikling, som sammenfaller i tid, og derved åpner for å utløse det hele i en alvorlig konflikt som i dag ser ut til å knuse all politisk fremgang etter at Andre Verdenskrig var over.

Sosiale media

Les gjerne tidligere tekster om media-utviklingen her, og spesielt om sosiale media her. Sosiale media påvirket utviklingen allerede da denne teksten ble skrevet. Den arabiske våren som utspilte seg fra 2011 og utover, hadde ikke vært mulig uten Facebook eller Twitter. Det jeg har lært av dette er at normalmenneskets sosialitet kommer med bivirkninger, som til de grader har forsterket seg ved hjelp av Sosiale Media. Jeg jobber for tiden med å undersøke, nettopp disse bivirkningene. I mine hypoteser har jeg koblet dette til massesuggesjon, eller flokkmentalitet. Dette utløses og forsterkes også av sosiale media. Men etter hvert må dette nødvendigvis kobles til at sosiale media i seg selv er kommersielle produkter, med algoritmer som ble stadig bedre til å suge til seg oppmerksomhet, som jo er det som skal til for å selge reklame. Sugekraften er menneskets primitive emosjonelle apparat: frykt, raseri, konflikt og hat. Herav en ond spiral mot det ekstreme. Det gjør det da ikke bedre at vi har hatt stater som Russland og Kina med omfattende prosjekter for å påvirke dette i den hensikt å skade vesten. Da snakker vi for eksempel «splitt og hersk», polarisering,  radikalisering, ekstremisme, direkte valg-påvirkning og promotering av særlig russisk propaganda. Og normalmennesket har gått på limpinnen i hopetall. Det har ikke manglet på konflikt-temaer: Klima-endringer, innvandring, undergrave tillit til redaktørstyrte media, undergrave tillit til myndigheter, kjønnsdebatt, trans-debatt, feminisme osv. Merk at disse trollfabrikkene sannsynligvis har søkt å radikalisere, både venstre- og høyreside. Husk at fanatisme ikke kjenner noen partigrenser. Fenomenet lar seg heller ikke relatere til bestemte ideologier eller livssyn. Enhver ideologi lar seg pervertere, og fanatikere er de første som blir hørt i sosiale media. Vi som er moderate, og balanserte er fullstendig fraværende i dette bildet. Det er penger og hente, og oppmerksomhet å høste på det ekstreme, på budskaper som vekker, særlig våre negative emosjonelle systemer til live. Derfor er den moderate, trygge balanserte stemme stort sett skviset ut.

 

Les gjerne min skisse om medieutviklingen fra tidenes morgen frem til sosiale media her.

Den videre utviklingen er nok en kombinasjon, både av uforutsette konsekvenser av alt dette og, kanskje en villet utvikling. Les gjerne om digital krigføring her. Digital krigføring handler om å påvirke i den hensikt å destabilisere og for å tjene skjulte agendaer. Mennesker som i utgangspunktet har antagonistisk mentalitet, eller er svake for konspirasjonsteorier, faller lettest for dette og ender ofte som nyttige idioter for fremmede makter. Se gjerne Vlad Vexler forklare sofistikert russisk propaganda i denne videoen . Et viktig poeng her, er at propaganda og desinformasjon, nå kan masseproduseres, nettopp ved hjelp av sosiale media. Mønstre observert over lang tid, gjør det vanskelig å tvile på hva vi har med å gjøre. Jeg kommer tilbake til innholdet i den oppgitte videoen.

Det vi har her, er altså en kombinasjon som fungerer som en «perfekt storm», hvor utvikling over ti-år har skapt lett antennelig kulturell latens, og hvor massemedia og sosiale media fungerer som plattform for å antenne skyggesidene i den menneskelige flokk-natur.

Men jeg tror at den gode nyheten er at denne type sårbarheter, kan avdempes gjennom allmenndannelse og trening i filosofisk refleksjon. Hypotesen er imidlertid at dette over tid har forvitret, blant annet som følge av sosiale media, og overeksponering for underholdning og konkurranser. Spørsmålet er nå, om det allerede er for seint.

Det er vesentlig å påpeke at totalen av dette, neppe er planlagt, regissert, eller en mektig konspirasjon. Det er, som sagt, nok mer snakk om en perfekt storm, hvor mange uheldige faktorer har slått inn samtidig. Det er ikke dermed sagt at vi ikke har aktører, som bevisst spiller inn i dette, men samtidig har vi en verden som preges av overforbruk, hvor det kreves veldig mye å snu en farlig trend. Vi har ikke greid å skape en solid velfungerende global orden. Vi har et Russland, hvor demokratihåpet fra 90-tallet er blitt til et mareritt. Vi har et Kina, som er et kommunistisk diktatur, som har lykkes ekstremt med å kombiner dette med rå verdenskapitalisme. Vi har andre aktører også, for eksempel Nord-Korea og Iran. Alle disse statene er preget av et historisk mindreverdighetskompleks, skapt av vestens suksess i de to foregående århundrene. Og dette gjelder mange land i den såkalte tredje verden. Da snakker vi særlig Afrika, men også Sør-Amerika. Og vi har frykten for at nærgående vellykkede demokratier, skal kunne smitte over og velte diktaturene. Dette gir motiv nok til ønsket om å knuse vestens hegemoni, en gang for alle. Det kan ikke oppnås med tradisjonell krig. Derfor er strategien, den hybridkrigen vi ser i dag. Men, det aner meg at de to største aktørene, som er Kina og Russland, har ganske forskjellige strategier. Kina, har en åpenbar økonomisk strategi. Da handler det om alt fra industrispionasje, til statsstøtte til bedrifter, til investeringer, både i vesten, men særlig i den tredje verden, for på den måten å skape gode allianser. Internt er Kina et svært undertrykkende regime, med lite respekt for menneskerettigheter. Men vi hører lite om ambisjoner om å spre styreformen til andre land.

Den russiske strategien er i stor grad basert på tradisjonell russisk måte å drive etterretning på. Da handler det om at vi ikke bare snakker om tradisjonell spionasje, men aktiv påvirkning. Dette var i gang allerede i tsar-tiden, det ble videreført av KGB, og nå av arvtageren FSR. Det er å bemerke at selveste Vladimir Putin, hadde sin opplæring og hadde en lang karriere i KGB.  Og strategien har blitt veldig sofistikert. Da er vi tilbake til Vlad Vexlers video, som du kan se her. Jeg hanbefaler på det sterkeste å se denne. Her vil jeg kommentere noen vesentlige punkter:

1)   Skape så høy grad av forvirring, at mennesker gir opp å søke mot sannhet. Moderne propaganda, ligner ikke på konsistente fremstillinger av utopiske samfunn, som ingen tror på og alle gjennomskuer. Strategien er å fylle det offentlige rom med en flom av motstridende narrativ, påstander og konspirasjonsteorier. Samtidig motarbeides alle aktører, som opererer med seriøs journalistikk. Og det utvikles populistiske kilder, som vinner folks tillit, ved å snakke deres eget språk, være enkle og klare i sin tale. Vi får historier som er kreativ blanding av sannhet og bedrag. Dette er det jeg kaller for manipulativ kommunikasjon, som beskrevet her. Jeg anbefaler å lese gjennom dette avsnittet. Et viktig poeng er at dersom man allerede har tillit til kilden, så vil jo mange punkter i fremstillingen kunne verifiseres som sanne. Dermed styrkes også tilliten, og man merker ikke at dette er dratt i en manipulativ retning. Da er det jo også slik som allerede beskrevet, at tillit til myndigheter og redaktørstyrte media, allerede er brutt ned, og at dette nå er erstattet med private aktører, på de riktige kanalene, som bekjenner seg til de riktige sosiale markørene. Dette er et eldorado for fremmede lands påvirkningsagenter. Ved å flagge den riktige identiteten, oppnår de åpen kanal, til mennesker, som ofte, nettopp av den grunn er naturlig ukritiske, samtidig som de tror at de selv er veldig kritiske, fordi de jo har «gjennomskuet» «main stream media».

2)   Hvordan manipulativ propaganda tok luften ut av protestene i Belarus etter valget i 2020.
Dette er en interessant analyse. Det ble som sagt store demonstrasjoner, på bakgrunn av mistanke om omfattende valgjuks. Aleksandr Lukasjenkos regime pøste på med propaganda som entydig påstod at han hadde vunnet valget. Dette er en propagandastrategi som presenterer alternative fakta, på en konsistent måte. Dette var den gamle sovjet-metoden. Så kom altså russiske propagandister inn, med den langt mer sofistikerte russiske strategien. Den motsier altså ikke opposisjonens narrativ, men sprer heller ut informasjon av type, «kraften går ut av protestene», eller Tsikhanowskaja (motkandidaten) er ukjent og uerfaren og lite egnet til å styre. Ved hjelp av en slik strategi dyrker man fram en allerede tilstedeværende lært hjelpeløshet i befolkningen. I tillegg oversvømmer man sosiale media med løse påstander, lite sammenhengende som at «opposisjonen er blitt gal», eller «dersom opposisjonen vinner vil Belarus kollapse» osv. Hensikten med dette er å skape diskusjoner og konflikt i sosiale media, noe som i seg selv tapper opposisjonen for krefter. I tillegg til dette, setter myndighetene i gang en tsunami av juridiske prosesser, i form av etterforskning og tiltaler mot opposisjonen. Dette bringer da diskursen over i et annet spor, altså bevisst distraksjon.

3)   Dette begrenser seg ikke til Belarus. Det vi snakker om her, er hovedingrediensene i russisk hybrid krigføring mot vesten. Se gjerne en egen video om dette her. Og det har sannsynligvis pågått over 10-år. Vexler hevder ganske frimodig at russisk etterretning har adressert, både presidentvalget i USA og Brexit i UK, med samme type metoder.  Her vil jeg med en gang ta det grunnleggende. Det heter «splitt og hersk», som hentet rett ut av Machiavellis tekster, og som jeg har beskrevet her. Både valget av Trump i 2016, og Brexit har fungert splittende og svekker vesten med betydelig kraft. Man kan anta en overordnet russisk strategi med mål om å bryte ned vestlige demokratier. Da handler det ikke om direkte angrep på systemet, men heller om å ødelegge tillit, skape mistenksomhet og eskalere konfliktnivåer til et slit nivå, at det i seg selv tar livet av landets demokrati. Med andre ord, det er ikke russere som gjør jobben, det er vi selv som manipuleres til å gjøre den for dem.

Litt av poenget med å dra opp dette, er å påpeke at det forutgående skaper kulturell latens, altså en latent sårbarhet, som kombinasjonen sosiale media og sofistikert russisk digital krigføring, kan utnytte med ubeskrivelig kraft. Mange sier at det amerikanske imperiet har vært døende i ti-år nå. Men dette er bevisst aktiv dødshjelp, uten at pasienten har bedt om det.

Kos med misnøye

Den amerikanske drømmen er blitt et luftslott. Over hele den vestlige verden, øker nå økonomiske forskjeller. Og noen steder, spesielt i USA er det riktig ille. Det som var av tilløp til velferdsstat er forduftet. Jobbene forsvinner, og lønningene har stått stille siden 80-tallet. Dersom det å spre misnøye er en god strategi for å destabilisere samfunnet, så er tiden nå. Med perspektiv bakover, så ser vi misnøye-menyen vokse frem. Det er litt for enhver smak. Innvandringspolitikken utsettes for sterk kritikk, og det kombineres med innvandrerfiendtlighet. Så stemples miljøbevegelsen som venstrevridd, og ut av dette vokser klimaskepsisen til store konspirasjonsteorier. Langsomt, men sikkert såes det tvil om vaksiner.  Vi får konspirasjonsteorier, om legemiddelindustrien, vaksiner og til slutt om Bill Gates, som visstnok har lagt inn sporing i vaksinene. Dette eksploderer jo under pandemien. Og ikke minst går venstresiden amok, med radikalfeminisme, kjønnsforvirring, Woke, kansellering og intoleranse. Så, i kristendommens ytterkanter, spiller man opp med abortmotstand, homofobi og, til slutt ville konspirasjonsteorier av type QAnon.

Poenget er at dette er en meny med misnøye, frykt og aggresjon som ingredienser. Det er nok å bli fascinert av én av dem. Så kommer man inn i ekkokamre blant likesinnede. Her har jeg en hypotese: Likesinnede er det samme som inngruppe. Les gjerne her om tillitens rolle i meningsdannelsen. Det gjelder oss alle. I inngruppe-modus blir vi fort ukritiske. Og her er trollene. Og da snakker vi ikke om bøller og plagere, men de som er der, for å ta deg videre. Dette er perfekte forum å operere i, for mennesker og roboter, som er der med en agenda, gjerne om å destabilisere. Det handler om splitt og hersk. Det handler om å øke konfliktnivåer. Det handler om å skape mest mulig frykt og misnøye. Er du engasjert i vaksineskepsis? Vel, det handler om vitenskap og forsking. Her er mye råttenskap. Det gjelder jo ikke bare vaksiner, men hele legemiddelindustrien. Og de er ute etter å forføre oss, få tak i pengene våre, og ødelegge våre rettigheter. Klimaforskningen er en enorm industri. Tror du det er tilfeldig? Handler ikke dette om friheten vår? Skal de ikke ha masse penger, av staten, og avgifter på alle våre aktiviteter? Og dette klimabudskapet holder ikke i det hele tatt. Så godtroende er vi jo ikke …

Så kommer det en masse pseudovitenskap, og vips så har vi vervet en ny klimaskeptiker. Og slik går vi videre. Vi kommer over i innvandring. Hvite skal fortrenges. Kulturen vår er under angrep. Grensene er vid åpne. Kriminelle gjenger, flommer over grensa og forsyner seg grovt av alt, inklusive våre egne døtre. Venstresiden går amok. Terroriserer med antirasisme og vold.

Over tid er pakken på plass. Vi får stadig flere, som sverger til denne pakken, konstant på leting etter enda mer høyreradikale miljøer. Dette skjer over internett. Noen har kalt det for nettforgiftning. Og i dag, splitter dette familier. Vi får en slags epidemi, hvor mennesker kan bli uutholdelige, særlig i nære relasjoner. Det er mer eller mindre fanget, i kaninhullene som beskrives her.

Fenomenet Donald Trump og MAGA bevegelsen

 

Idiot eller geni?

Intuitivt er det nærliggende å tenke at Donald Trump er en idiot, i betydningen «lav IQ». Min hypotese er at dette sannsynligvis er fullstendig feil. Sannsynligvis er det motsatt. Det vi kan ha å gjøre med, kan være en høyintelligent person, på sitt område. Det er fort gjort å fortolke kunnskapsløshet som manglende intelligens. Det er fort gjort å fortolke manglende folkeskikk som dumskap. Det er fort gjort å oppfatte uansvarlighet og irrasjonalitet, som komplett idioti. Så, ja, det vi ser kan nok handle om en eller annen form for kognitiv dysfunksjon, men hva er det som svikter?

Mine spekulasjoner om Donald Trump, er selvsagt på tynt grunnlag. Jeg har sett på en del intervjuer og utsagn av mennesker som har hatt nærkontakt med Trump. Her har jeg merket meg en del utsagn om ham:

·       Svært dårlig lytter, overtar samtalen, og ikke mulig å få inn noe budskap

·       Behersker teknologi dårlig. Det gjelder sannsynligvis både datamaskiner og telefoner.

·       Har sannsynligvis nesten aldri lest en bok. Er kunnskapsløs, mangler basis innsikt.

·       Uten selvinnsikt, tror han kan alt, men vet ingenting.

·       Påståelig, sannhetsdefinerende, uten rot i virkeligheten

·       Svært selvopptatt, forfengelig og opptatt av egen fremtoning

·       Hevngjerrig og lunefull

·       Spiller alltid spill, og er uforutsigbar

·       Arrogant, svært nedlatende, dømmende og hatefull

Listen kunne nok fortsatt, men jeg tenker at vi her har tegningen på plass. De fleste skjønner at en slik person med makt, er svært farlig. Så spørsmålet er hvordan han kunne klare å komme til verdens mektigste embete, uten å bli stoppet. Det er også verdt å merke seg at ingen europeiske ledere sier det jeg tror at alle ser. En gang i fremtiden, kan det være at vi får høre Stoltenberg eller Støre, snakke rett ut fra levra. For vi lever nok i en farligere tid, og med større politiske utfordringer, enn de kan snakke høyt om. Da handler det både om at hvor farlig Trump egentlig er, men også om å unngå å skape panikk i egne samfunn. Mange av oss, går nok på nåler og stille i dørene, vel vitende om hvor overhengende krisen er, men, som en del av krisen, ikke kunne snakke høyt om det. Så tilbake til kjernespørsmålet: Hvordan kunne vi få denne komplette idioten inn i en slik posisjon?

Jeg har en hypotese, men kan dessverre ikke legge mye forskning på bordet. Så la nå dette være min spekulasjon. Den starter med Daniel Kahneman’s bok «Tenke, fort og langsomt».  Jeg har omtalt denne her. Kortversjonen er at vi mennesker har to tenke-moduser, en hurtig (system 1), som er den raske, uanstrengte, naturlige modus. Men så har vi en til, kalt system 2, som er kostbar, anstrengende og langsom. Denne dras opp, bare når det er nødvendig, ofte ved krise, eller når utfordringene blir for store. Da ligger det i kortene hva hypotesen går ut på. Donald Trump, kan være en usedvanlig snartenkt person. Dette må da kombineres med at han nok har mer maktovertak enn gjennomsnittet, på grunn av status og finansiell støtte. Donald Trump er med andre ord hverken undrende, eller analytisk. Les gjerne om det undrende mennesket her, og da spesielt om de mentale og sosiale kostnadene ved det å være analytisk. Den motsatte varianten har jeg beskrevet her. Jeg kaller det for meta-zombie, og Trump er modellen.  Kortvarianten er at meta-zombien går på impuls, presterer ofte svært bra, både sosialt, i sport og ellers alt som er lett å redusere til automatikk. Og dette kan være svært sofistikert. Husk at det meste av vår tids AI-modeller, oppnår sine resultatet, bare ved veldig smarte forslag på «hva som er det neste ordet». Det er ikke dermed sagt at Trump mangler bevissthet.  Zombiedelen av dette er kognitiv dysfunksjon, i form av manglende perspektiv, analyse, strategi, ansvar, moral eller langsiktighet. Det vi snakker om, er med andre ord en hyperintelligent forlengelse av en ellers uhemmet manifestasjon av menneskets natur.
Så må vi legge til at flere psykiatere, som er modige nok til å uttale seg, fremstår temmelig solid i sin antagelse om at vi her har å gjøre med en såkalt cluster B-type personlighets-forstyrrelse.  Dette henger nok sammen. En vanlig hypotese er at dette har sammenheng både med gener og oppvekstmiljø. Vi har en del kunnskap om Trumps oppvekst som kan peke i den retningen. Jeg har den hypotesen at evne til manipulasjon, er en kompetanse som kan utvikles, der forholdene ligger til rette for det, og hvor man lykkes. Dette har jeg skrevet om her. Hypotesen er at Donald Trump har lykkes med bølle-strategier, kanskje fra tidlig barndom. I min tekst om det plagende mennesket, introduserer jeg en modell for maktdynamikken i en mobbeprosess. Les gjerne om dette i innledningen her. Som barn står mobberen i et spill mellom seg, den utsatte og det voksne overoppsynet. Det å mobbe, og komme unna med det, handler om manipulasjon, både av offeret og av de overordnede. Kunsten her, handler i stor grad om å vise offeret og andre tilskuere, at man har kraft til å plage andre og komme unna med det. Plageren vil ofte oppnå allianse og sympati hos de overordnede. Da handler det ikke bare om å skjule, hva man gjør, men vel så mye om å snakke seg unna reaksjoner på det man driver med. Det kan til og med komme så langt at man får inn en rettferdiggjøring av dette, og at offeret fortjener behandlingen. Andre varianter er å utløse overmaktens sanksjoner på offeret.

Her er det verdt å merke seg at alt dette, som regel skjer på impuls. Poenget er at den menneskelige natur, kommer med et komplett ferdiglaget register av sofistikerte impulser for slik atferd. Her er ingen kognitiv strategi for å oppnå allianse med overmakten. Her er heller ingen bevisst strategi for å oppnå maktovertak, men det er resultatet av impulsenes dynamikk.  Denne dynamikken er jo nettopp utformet av naturlig utvalg. Les gjerne her om forskjell mellom mental opplevelse og biologisk resultat.  Så lenge barnet har nok suksess med dette, og ikke tidlig korrigeres, vil denne atferden oppmuntres, forsterkes og bli stadig mer sofistikert. Les gjerne om utvikling av manipulasjonskompetanse her. Det er verdt å merke seg at en slik utvikling ikke bare former barnet, men også barnets omgivelser, inklusive foresatte og myndighetspersoner.

Det er også verdt å merke seg, at siden dette kun går på intuisjon, så er prestasjonsevnen maksimert. Så kan man jo spekulere på om det finnes et tidsvindu med mulighet for å snu denne utviklingen. Min spekulasjon er at dette i så fall er på barnestadier. Ved et ganske tidlig tidspunkt kan løpet være kjørt. Da vil vi for resten av fremtiden, ha å gjøre med varianter av cluster B, personlighetsforstyrrelse.

Selvsagt, underkjenner jeg ikke psykologiske teorier, som både kan handle om omsorgssvikt og overgrep. Men det er klart at det å overleve, som barn i dyssosiale omgivelser, krever strategier, hvor av den jeg beskriver er nærliggende, dersom man har ressurser og talent til det. Hypotesen er altså at Trump, kan ha utviklet dette «talentet» allerede som barn, i familien og på skolen, og lyktes så pass bra med det, at dette har formet hans fremtidige modus.  Det jeg har snappet opp om Trumps barndom, kan passe med dette.

Komplett idiot?

Jeg har både reservert meg, og samtidig karakterisert Donald Trump som en komplett idiot. Jeg tenker at idiot-begrepet, her kan anvendes på den måten som Lars Svendsen beskriver i sin bok «Dumhet, idioti og dumme idioter». Da handler det om at vi alle kan tenke dumme tanker, men idioter blir vi først når vi nekter å la oss korrigere.  Listen over, beskrevet av kilder nær Trump, beskriver jo akkurat denne egenskapen ved Trump. Han er ute av stand til å lytte, kombinert med at han er kunnskapsløs.

En av dem som jobbet nær Trump, og som til slutt trakk seg ut, er Miles Taylor, som tidligere jobbet som sikkerhetsekspert under Trump 1, administrasjonen. Se gjerne denne videoen, hvor han også omtaler Trumps idéer om toll. Trump var besatt av disse ideene allerede før sin første presidentperiode. Dette var idéer han promoterte, allerede på 80-tallet. Men som Taylor beskriver, så fikk han det ikke som han vil, i denne omgangen. Husk at det tradisjonelle republikanske partiet hadde tre grunnpilarer: Det frie markedet, den frie tanke og det frie samfunn. Donald Trump står for det motsatte av alt dette.

 

Fra bølle til MAGA

Noen ganger har jeg spekulert på hvor Donald Trump ville vært, uten å ha startet livet med en uvanlig høy formue i ryggen. En hypotese, i tillegg til, idrett, er at han kanskje kunne nådd langt som gjengleder eller gangster. Han har alle egenskaper på det som kalles å være gatesmart.  Men kanskje kunne han ha endt opp i fengsel.

Så langt jeg oppfatter det så omfatter Trumps geni følgende områder:

1)   Selvskryt, eller usedvanlig evne til å markedsføre seg selv

2)   Høy manipulasjons og bedrageri-kompetanse, inklusive massesuggesjon

3)   Høy kompetanse på utpressing

Oppsummert handler Trumps store talent om at han han vinner alle sosiale nærkamper, og han evner å markedsføre seg selv maksimalt, samtidig som han kan ødelegge andre sosialt. Og her må vi koble på pengemakten. Trump har altså startet med status og pengemakt. Dette inngir ikke bare respekt, men også frykt. Dette med frykt er verdt å merke seg, som en viktig del av Trumps intuitive strategi. Igjen er det verdt å påpeke at dette ikke nødvendigvis er kognitivt. Trump er hevngjerrig av natur, altså på impuls. Når Trump utøver sin destruksjonsmakt, drives han ikke av strategi, men av impuls, i form av hat, forakt eller aggresjon. Det vi snakker om her er altså biososial modus, da spesielt kampmodus. Dette er dyrets spill. Dette innebærer at han ikke har behov for kognitiv mobilisering. Han har ikke behov for ettertanke, analyse eller skolekunnskap. Hans suksess bæres av styrken i egen intuisjon og sine emosjonelle impulser. Da er det heller ikke rart at en del av hans forakt mot andre også handler om det intellektuelle. Sannsynligvis kan det være verre enn som så. Hypotesen er at enhver analyse, ethvert intellektuelt produkt, enhver sofistikert forklaring, fortolkes inn i hans egen projeksjon, som handler om manipulasjon og sosialt spill. Det er altså ikke mulig å komme til med noe som kunne åpnet selvinnsikt her, fordi alt jo bare handler om spill og andres forsøk på «å vinne over ham», eller «manipulere ham». Vi snakker altså om en biososial variant av IQ-låsen. Forskjellen er at her er det arrogansen, eller selvberettigelsen som blokkerer. Eneste mulighet til å forsere slike blokkeringer, er ved selv å være et menneske som er så mektig at det gir verdighet nok til åpne en kanal inn. Men jeg er ikke så sikker. En som ikke har utviklet intellektuelle kognitive evner fra barnsben av, har kanskje passert et tidsvindu, som for all fremtid lukker for den muligheten.

Det som er farlig med en slik tilstand er som sagt makt. Men makt er ikke noe statisk. Les gjerne her om maktovertak. Dette er en variant av det jeg kaller for loven om negativ omfordeling. Jo mer makt, desto større er evnen til å skaffe seg enda mer makt. Det er å sammenligne med en brann, som dersom den blir stor nok, blir umulig å bekjempe.
Donald Trump skal visstnok ha hatt et spesielt mønster i måten han opererte i eiendomsbransjen i Queens New York. Da handlet det om at han fikk i gang store prosjekter, men at han stadig underbetalte, eller regelrett nektet å betale underleverandørene. I rettsapparatet, får vi gjentatt det gamle mønstret, med overmakt, bølle og offer. Er det noe Trump kan, så er det å få overmakten, i dette tilfellet, retten på sin side. Trump ble nok en fryktet aktør. I tillegg til dette, beskrives det at han drev et anonymt kjør mot media, og plantet historier som det måtte passe. Igjen handler dette om talent, og Trump ble en mediekjendis i New-York. Og dette jekkes da videre opp, i form av status, beundring og frykt, inntil den dagen han kommer i gang med Reality-TV-programmet «Apprentis», som jo tar ham opp på den nasjonale stjernehimmelen.
Jeg anser oppfinnelsen av RealityTV som den kanskje mest kulturskadelige sjangeren, som noen gang er laget. Begrunnelsen er at den ikke bare normaliserer narsissistisk atferd, men at den også idealiserer den. Implisitt i dette, degraderes alt fra empati, til ansvar til kunnskap og analyse. Så langt jeg har skjønt, så fremstilles altså Trump som et slags forretningsgeni, noe han absolutt ikke var. Og det vi får innblikk i, er virkemidlene, eller verktøyene, som er nådeløs brutalitet, og denne snartenkte bøllesmartheten. TV-serien blir en stor suksess, og svært innbringende, både for Trump privat og for TV-selskapet. Det er på denne tiden at Trump for alvor, blir rikskjendis. Det leder igjen til at Trump, i seg selv blir et varemerke. Han tjener store penger på å sette navnet sitt på alle mulige produkter.

Her kan det være på sin plass å trekke frem en sosial prosess som er selvforsterkende. Les gjerne her hvordan «mennesket skaper gudene». Jo mer kjendis og status Trump får, desto mer makt får han også. Desto mer vil omgivelsene både beundre og frykte. På denne måten dyrkes guden frem som stor, mektig og farlig.
Jeg forestiller meg at hovedårsaken til det politiske gjennomslaget som kom, handler nettopp om kjendisstatusen. Vi hadde sett dette før, med Ronald Reagan. Men forskjellen her, er at mens Reagan var tenkende, hadde kunnskap og var reflektert, så mangler Trump alt dette. Og dette gjenspeiles i språket hans. Da handler det ikke bare om begrenset ordforråd, men den barnslige måten å agere på. Her har vi en som uhemmet skryter av seg selv, snakker på impuls, overdriver og lyver, lager kallenavn på sine motstandere, og som ikke legger skjul på hverken hat eller forakt for andre, enkelt mennesker eller grupper. Med andre ord ligner dette atferden til en bøllete 12-åring. Men dersom vi har en stor nok base, uutdannet, uinformert, stort sett innkokt av platt underholdning, så er kanskje et stort flertall, nettopp på dette nivået, og dermed også emosjonelt tunet inn på denne kanalen.

Og Trump, er jo allerede innkokt av Fox News, som kjører på med temaer som immigrasjon, anti-klima og anti-woke. Jeg tviler med andre ord på at Trump satte seg ned og tenkte: Hvilke temaer slår an, og hvilke holdninger må jeg innta, for å få best mulig effekt? Dette har han fått gratis, ved å se på TV. Hele den kommende basen, var allerede innkokt av dette, via sosiale media og slike TV-kanaler.  Her har vi selvsagt å gjøre med vekselvirkning, mellom sosiale media og TV-kanaler. Det er kommersielle kanaler, så de kjører på med det som gir penger i kassen. Og bakenfor her, står altså russiske trollfabrikker og fyrer på bålet.
Da Donald Trump, som kanskje ikke forventet responsen, stiller som presidentkandidat, kommer altså her til dekket bord. Og bordet er skreddersydd hans impulsapparat. Trump stjeler da Reagans slagord «Make America Great Again». Den perfekte stormen har nå fått et navn. Det heter MAGA.

Low-Life

Den som klarer å lese mellom linjene, og er litt reflektert, vil etter hvert skjønne at Trump forakter nedover i hierarkiet. Det betyr forakt for enhver som tilhører grasrota. Paradokset er jo at det nettopp er grasrota som har tildelt ham makten.  Et par ganger har jeg sett ham bruke uttrykket low-life. Da handler det om mennesker han anser som mindreverdige, og som ikke er i stand til å leve liv etter hans standard.  Vi har også alle sett opptrinnet mellom Trump og Zelenskyj hvor Trumps hovedargument er at «You Have no cards». Altså her gjelder ingen annen moral, en hvem som har mest ressurser. Altså «Makt gir rett».  Den som reflekterer litt, vil oppdage at dette gjenspeiler Trumps grunnsyn på mennesker. Jeg kaller det for dårlig menneskesyn. Det burde ikke være noen bombe, all den tid at han åpenbart skårer høyt på narsissistiske trekk.
Noen ganger tenker jeg meg selv, som ivrig MAGA-tilhenger på et Trump-arrangement. Ganske så sikkert vil vi få høre hvor fantastiske vi er, at vi er urettferdig behandlet av våre fiender, som er «leftist», elite og innvandrere. Vi får høre at vi er de ekte amerikanerne, som noen vil til livs, og at han er den eneste som kan fikse dette. Jeg forestiller meg at dette ville gitt meg god-følelsen. Jeg ville følt meg stolt, og som tilhørende en ekstra klasse, som fortjener bedre enn som så. Men tenk over at alt dette er bedrag, at mannen der fremme ikke bryr seg en dritt om meg. Han er en av disse superglatte selgerne, som bruker alle teknikker i bedrageri-boka, for å forføre oss, lure oss til å stemme. Deretter dras stigen opp, og vi på grasrota, sitter langt verre i det, enn noensinne, og det sikkerhetsnettet som kunne hjulpet oss, er for lengst borte. Om det da skulle, demre at vi faktisk, med vilje, bevisst er bedratt, kun fordi vi hadde stemmeretten, ville vi ikke følt oss som komplette idioter? Og det er ikke bare den økonomiske stigen som er dratt opp, det er faen meg også den politiske. Stemmeretten, om den finnes, er blitt et skuespill for galleriet, og i praksis, ikke verdt noen ting.
Det kan komme den dagen, hvor dette demrer for grasrota. Din stemme er avgitt. Djevelen har fått lillefingeren, og han trenger ikke å be om mere. Og friheten skrumper inn, dag for dag. Vi er redde for myndighetene, og for hverandre. Noen blir angitt av sine barn. De blir hentet midt på natten, og vi ser dem aldri igjen. Vi vet at det finnes konsentrasjonsleirer. Ryktene går, og vi er redde. Vi er apatiske, vi aner ikke hvem vi kan stole på. Og noen der, med MAGA-Parti-boka i orden, kan bare ta seg til rette. De kommer med masker og uniformer, tar fra oss hus og hjem, om det skulle passe, og døtrene forsvinner, om de er attraktive nok. Alt av media er forgiftet. Vi er overvåket 24/7.  Vi er avskåret tilgang til kunnskap og utdannelse. Alt er erstattet med såkalte «Kristne opplysningskirker for streng moralsk opplæring». Her må vi daglig ligge og be, bli dosert med propaganda, og er vi ikke ivrige og engasjerte nok, så blir vi bare borte.

Det jeg beskriver her, er selvsagt en dystopi. Men har det skjedd før? Svaret er ja. Det skjedde i Russland. Det skjedde i Øst-Tyskland, og det skjer i Iran, sannsynligvis også i Afghanistan.  Det som har skjedd før, kan dessverre skje igjen. Noen har sagt at den som sovner i et demokrati, kan fort våkne opp i en dystopi. Poenget er at dette er en reell risiko. Da er det å tilhøre kategorien «low-life», ensbetydende med å være uten verdighet, uten rettigheter og prisgitt såkalt «høyere liv», selvberettiget med rett til å ta seg til rette som det måtte passe. Kan virkelig høyere elite ende opp her? Ja, selvsagt, og vi har sett det hundre ganger før. Og low-life er flertallet. Men nå finnes teknologien der. Full overvåkning av alle er teknisk mulig. Om ikke mange år, har vi AI-roboter, som gjør resten av jobben med å undertrykke. Den prosessen vi her snakker om, er nådeløst enveiskjørt. Det finnes ingen vei ut av dette.

Uærlighetsparadokset

De fleste tilhengere av Donald Trump nekter ikke for at han lyver, men likevel hevder de at han ikke er hykler. Dette er et paradoks som burde være interessant å studere.  Jeg har en kort tekst om løgn her. Men hva er en hykler? Det nærmeste jeg kommer i egne tekster er teksten om det moralsk indignerte mennesket. Her har jeg ikke definert hykleri, men de fleste av oss forbinder det med å fremholde normer, man selv bryter i skjul. Her er det interessant å analysere fenomenet Trump i vekselvirkning med sine tilhengere.  Trump beskrives jo ofte som skamløs. Det vil si at han bryter normer, og legger ikke skjul på det. Det å avskrive normer og være skamløs og bryte dem, er jo ikke hyklersk. Vi har jo sett Trump skryte av dette. Opptaket hvor han skryter av å ta på damene, uten konsekvenser, er jo kjent. Men han hevdes også å ha sagt at han kan skyte et menneske på gaten, og komme glatt unna med det. Se gjerne videoene som listes opp her, under punktet lovløshet og korrupsjon. Det rare er at Trump er åpenlyst korrupt. Han sier vel noe slikt som at dersom han har muligheten til å tjene penger på at noen vil gi ham gaver, så er han idiot hvis han ikke tar imot.
På toppen av alt dette fikk han høyesteretten med på at en president ikke kan tiltales for noe av det han gjør, i embetes medfør. Og det tolkes selvsagt enkelt til at presidenten ikke er begrenset av lovene i samfunnet.
Vi oppdager at den som er normløs, kan aldri bli en hykler. Men, kan vi kanskje spørre: Hvordan vil et samfunn uten normer fungere? Men det er en kortslutning. Samfunnet blir ikke normløst. Det kan fort bli langt strengere og høymoralsk enn under demokratisk styresett. Paradokset løses når vi forstår narsissismens logikk og dynamikk. Det vi snakker om her er selvberettigelse. Den leder rett inn i den mentalitet om at «makt gir rett». Dette er det jeg kaller for moralsk asymmetri. På dette nivået er det en slags pervertering av den politiske doktrinen om statens voldsmonopol. For selv om vi har lignende innretninger, også i demokratier, så er dette lovregulert på en slik måte av statens myndigheter ikke kan benytte dette som et verktøy i hytt og pine. Men da er vi inne på politisk filosofi. Jeg tror at, for MAGA-bevegelsen så er dette langt enklere. Les gjerne her om toleransetrappen. Poenget er at her finnes en slags intuisjon, som tåler mer ugreie av maktpersoner enn ellers. Og i MAGA er dette komplett. Jeg her delt en egen livserfaring her. Da handler det om at Trump-tilhengeren Goliat, hakker løs på Støre, som uærlig, uten å ense at hans eget idol, Trump lyver omtrent i hver setning han kommer med. Dobbeltmoralen i dette kommenterte jeg senere her. Det vi kan lure på, er om dette er bevisst, eller en form for dissosiasjon. Dersom det er bevisst, kan det kanskje handle om en ekstrem form for pragmatisme. Da kan det hende at moralske standarder fungerer instrumentelt, i den hensikt å vinne, eller få makt over andre. Man kan for eksempel ha kommet til en postmodernistisk idé om etisk relativisme. Det kan i praksis innebære at etikken er for «de svake», mens «vi» på toppen av macho-hierarkiet er hevet over dette. Og siden etikken er for de svake, så brukes den selvsagt mot dem, rent instrumentelt.  For det finnes neppe noe kraftigere mentalt verktøy, til kontroll over andre, enn nettopp moralsk indignasjon. Da kan dette brukes, for hva det er verdt, for å holde den store svake hopen, nede. Sagt enkelt: Det hele er et spill. Så, i tilfellet Støre, så handler det kun om å benytte alle virkemidler i skuffen for å sverte ham og Arbeiderpartiet. Så dette kan være én hypotese.
En annen hypotese, er at dette slett ikke er bevisst. Da kan det, for eksempel, handle om manglende filosofisk rotfestelse. Ideologien er overflatisk. Og den driver hjelpeløst rundt på det åpne hav. Jeg har skrevet om epistemisk forankring her, og verdi-forankring her.

Denne type spekulasjoner har fått meg til å utvikle ideer om den dypeste moralske konfrontasjon, ansvarshorisont, og til slutt ideen om humankontrakten. Poenget er at gitt en arena, og mulighetsrom for konstruktiv dialog, så har vi her metoder for å komme under huden på denne type fenomener. Er det snakk om spill, så vil jo dette alltid ende i varianter av arenakonroll. Er det bevisstløst, så kan det like fullt handle om spill. Men da er det ikke lengre strategisk. Da handler det handle om metazombier, som jo alltid vil fortolke ethvert forsøk på dialog, inn i en kontekst av spill og rivalisering. Vi snakker da om projeksjon. Da snakker vi om mental innlåsing. Da er det bare å glemme det. Men vi kan jo også ha varianter, hvor dette ikke er tilfellet, men hvor vedkommende, bare mangler innsikt. I slike tilfeller vil det jo være et håp om at metodene over kunne ledet til en prosess av intellektuell oppvåkning. Dette er jo noe som åpenbart har skjedd, særlig med mennesker som betegnes som konvertitter. Jeg gjetter på at, når vi er over i en post-Trump fase, vil være mange MAGA-mennesker som «våkner opp» på denne måten.

 

Kulturell forgiftning

Se gjerne videoer med intervjuer av Bandy Lee om dette her og her.

Først: Kan man bedømme eller diagnostisere på avstand?
I dette avsnittet handler det om at flere titalls amerikanske psykiatere, tidlig gikk ut og advarte om at Donald Trump viste alle tegn på å være en person som lider av såkalt ondartet narsissisme. Det at fagpersoner gikk ut på denne måten, medførte kraftig kritikk, både fra offentligheten, men særlig fra sine egne kolleger i organisasjonen American Psychiatric Association. Man hevder at denne uttalelsen bryter med den såkalte Goldwater rule, som forbyr psykiatere fra å komme med diagnostiske karakteristikker på offentlige personer, uten å ha utredet dem personlig.

 

AI om The Goldwater Rule:
The Goldwater Rule is an ethical guideline from the American Psychiatric Association (APA) that prohibits psychiatrists from offering professional opinions on the mental health of public figures they have not personally evaluated and have not been authorized to assess. Established in 1973, it was a response to a controversial 1964 article that polled psychiatrists about the mental fitness of presidential candidate Barry Goldwater, leading to a defamation lawsuit against the magazine. The rule allows psychiatrists to share general expertise but forbids diagnostic opinions without direct examination and consent.

Key aspects of the Goldwater Rule:

Origin: The rule was created after Fact magazine published an article in 1964 titled "1,189 Psychiatrists Say Goldwater Is Psychologically Unfit to Be President!". Barry Goldwater sued the magazine for defamation, and the incident spurred the APA to adopt the ethical standard.

Purpose: It aims to prevent psychiatrists from engaging in public speculation or diagnosis of public figures based on media appearances, which is seen as unethical and harmful.

Application: The rule applies to psychiatrists who have not personally examined the individual. It prohibits giving a professional opinion about a person's mental state or fitness for office without a direct, authorized examination.

Exceptions: While it restricts specific diagnoses, the rule does not prevent psychiatrists from discussing general psychiatric issues or sharing their expertise on mental health topics in the media.

Modern relevance: The rule has been a subject of debate, particularly in recent years, with some critics arguing it is outdated and a barrier to important public discourse on the mental health of leaders.

Bandy Lee, som stod i spissen for advarselen mot Trump, hevder at regelen er utdatert og skadelig, fordi den hindrer kvalifiserte fagpersoner i å kunne advare mot mennesker som kan være svært farlig for samfunnet.

Spørsmålet vi må stille oss. Er om det er mulig å komme med kvalifiserte advarsler mot personer, basert kun på observasjon i det offentlige og i media, og om samfunnet er i behov av dette. Lee hevder altså at regelen som er fra 1970-tallet er utdatert. Her vil jeg påpeke to forhold:

1)   Det viktigste her er teknologiutviklingen, som beskrevet her, har en dyp kraftig innvirkning på kulturen. Dette innebærer også at trykket, særlig fra sosiale media, er usedvanlig kraftig til stede på hver enkelt av oss. Dette betyr at personer med høy offentlig profil, kan nå oss, og påvirke, langt sterkere og mer invaderende enn noensinne tidligere.

2)   Vi har etter hvert fått kunnskap om at skadelig mental patologi, kan spre seg og normaliseres gjennom slike kanaler. Se dr. Bandy Lee forklare det i denne videoen.

3)   Vår tids diagnostisering er i langt sterkere grad basert på observasjon, mens den tidligere krevde mer nitide tester og samtaler. Bandy Lee beskriver at de siste versjonene av den amerikanske diagnosemanualen, gjenspeiler dette. Og selvsagt, handler ikke dette om diagnoser, men om identifisering av narsissistiske trekk. Jeg har en egen liste av dette her. Det som kanskje kan være svakheten med dette, er at alle observasjoner er gjort i kontekst av opptreden, gjerne på større sosiale arrangementer. Vi ser altså ikke personen i privat sammenheng. Det er nok en svakhet. Men dette er jo en svakhet som hefter ved all psykiatrisk utredning, fordi det er uetisk å «snike» på mennesker, uten at de vet det. I så måte vil jo alle mennesker som observeres, være preget av sosial kontekst. Og det er forskjeller innenfor denne konteksten som kan observeres og analyseres.
Så er det selvsagt forskjell på å se at huset brenner, og på takstmannens grundige gjennomgang. I tilfellet Trump, trenger vi ikke å ha fagekspertise for å se at «huset brenner».

Bandy Lee og mange andre psykiatere advarer da mot at Trump viser alle tegn på såkalt ondartet narsissisme. Dette er en tilstand som er svært farlig for omgivelsene. Da handler det ikke bare om risikoen rundt denne personens farlighet, men at det sprer seg til omgivelsene, og skaper en kollektiv psykose. Da snakker vi om memer som kan spre seg med utgangspunkt i en mentalt syk person, gjerne forsterket av media og sosiale media.
Opp mot tilhengerne snakker Bandy Lee om Narsissistisk symbiose, som handler om at en karismatisk narsissistisk leder tiltrekker seg følgere med trekk som ligner. Jeg har tekster som berører dette her og her. Vi ender opp med en sosial ondartet normaliseringsprosess. Da sier det seg selv at dette kan bli ødeleggende for kulturens helsetilstand. I kombinasjon med sosiale media, som i dette tilfellet skaper en superspredningseffekt, så kan dette ende i katastrofe. Det er dette Lee advarer mot. Derfor holder vi pusten.

Bandy Lee beskriver at hun har behandlet kanskje tusen pasienter med denne type tilstand. De fleste med opphold i sikkerhetsfengsler. Det første og viktigste er å isolere dem fra omgivelser, slik at den skadelige smitteeffekten opphører. Men så er det vesentlig å «få dem ned på jorden», ved å sette grenser. Men det er heller tvilsomt at noen blir «friske» av dette. Dette er en personlighetsforstyrrelse som varer livet ut. Men den kan avdempes og avgrenses.

Kan vi redde oss fra kulturell forgiftning?

Dersom Bandy Lees beskrivelse legges til grunn, så er det bare å summere opp at:

·       Viruset er svært giftig

·       Omgivelsene er superspredende (via sosiale media)

·       Vaksinen er blokkert av propaganda som undergraver mediene, undergraver tillit, særlig til medier og fremmer antiintellektualisme. Dette er jo en del av viruset. Les gjerne her om hjernevask.

Det er nær sammenheng mellom sosialt klima og kulturell forgiftning. Jeg har reflektert over sosialt klima her. Men gjennom å studere trumpismen, lærer vi jo mer om at dette også handler om sosial smitte. Men Bandy Lee hevder også at når kilden fjernes, så friskner kulturen til. Det hun beskriver som eksempler, er jo typisk familiemiljø. Vi har jo ikke sett dette så tydelig på nasjonalt plan før. Spørsmålet er om ikke skaden blir mer permanent når omfanget er så stort. Vi er nok alle spente på hva som skjer den dagen Trump er borte fra offentligheten. Frykten er jo at det kan skape et maktvakuum som kan ende i borgerkrig. MAGA består jo av aktører som har grader av kryssende interesser.
Uansett vil jo utfallet avhenge av hvor skadet eller forgiftet kulturen er. For Trump-effekten vil neppe opphøre på en dag. En kultur som har tapt sin demokratiske grunnmentalitet, vil jo ikke få den tilbake på en dag. For det er jo kun med utgangspunkt i en demokratisk mentalitet at man kunne gjenvinne samfunnsbalansen uten å ødelegge seg selv i forferdelige konflikter. I skrivende stund har vi jo en slik situasjon i Sudan, hvor regimet falt, og to generaler skulle bli enige om veien videre. Uten demokratisk grunnholdning, vil jo dette raskt ende i kampmodus. I Sudan ender det jo med at man ødelegger landet for mange generasjoner fremover. Kan USA ende på samme måten?

Spørsmålet er om vi, med den kunnskapen vi har i dag, vil kunne forebygge mot denne type havarier i fremtidens demokratier. Da kan vi tenke oss to hovedstrategier. Det ene er åpenbart at fremtidens makthavere, ikke skal kunne slippe til, uten at de er egnet for oppgaven. Det burde være selvfølgelig. Motforestillingen er selvsagt at dette umiddelbart vil kunne misbrukes politisk, til å sjalte ut kandidater, man ikke liker. Jeg tror at det er mulig å bygge et bolverk mot dette. For det første må evaluering gjøres av minimum to uavhengige instanser, som hverken vet om hverandre eller kan snakke med hverandre. Eller man kunne ha tre uavhengige instanser, hvor flertallet vinner. For det andre må fremgangsmåte, eller metode være vitenskapelig basert. Dette er selvsagt et tema i seg selv, og man vil aldri kunne få risikoen ned til null. Dette må imidlertid veies opp mot den risikoen det er å ikke ha noen form for sikring mot dette. Dette har jo gått galt i USA, og selvsagt er det ikke første gang. Problemet er jo nå akutt, gitt dagens medie-bilde. Dette må vi jo kunne lære av til slutt.

I tillegg til dette kommer jeg jo igjen tilbake til vaksineringen mot dette, som er allmenndannelse, beskrevet her. Vi oppdager at den største striden mellom demokrater og autoritære handler nøyaktig om dette. Diktatører har fokus på kontroll av befolkningen. Her er det viktig å holde befolkningen uvitende, kunnskapsløse og blindt lojale. Demokratier har nøyaktig motsatt interesse. Jo mer allmendannet og dermed samfunnsansvarlig befolkningen er, desto mer robust er demokratiet.

Dermed er det ikke tilfeldig at autoritære promoterer for eksempel antiintellektualisme. Da handler det rett og slett om å manipulere oss til skepsis mot intellektuelle og eksperter, fordi det er strategisk viktig å holde oss kunnskapsløse og uvitende. Det sier seg selv at muligheten for manipulativ massepåvirkning vil synke, kanskje dramatisk, jo mer opplyst befolkningen er.

Følgelig er det stort behov for å ha på plass innretninger som gjør samfunnet mest mulig robust mot autoritære angrep. Her har jeg altså nevnt allmenndannelse. Men på ett vis føler jeg at vi aldri har klart å knekt koden på dette. For det å imøtegå autoritære angrep, vil ofte bli kontraproduktivt. Jeg har ikke løsningen på dette, annet enn at det her kan bli behov for å tenke mer spiritualitet, og utvikle gode tradisjoner, for eksempel for ukentlige sosiale samlinger hvor vi utfordres på konstruktiv dialog. Så kan man for eksempel utvikle det å tilslutte seg menneskeverdet, gjerne som en seremoni, og at dette gjøres jevnlig, gjerne i en spirituell kontekst.
Men dette er fremtiden. Det som nå gjelder, er å komme seg helskinnet ut av nåværende krise.

Guddom med hatets evangelium

Det er ikke mulig å studere fenomenet Trump, uten å se dette i sammenheng med den bevegelsen han har skapt. Det er jo dette som gir Trump den avgjørende kraften. Det er dette som skal til for å kunne kapre, det som før var et velfungerende demokrati.

Man kan spørre seg hva som kan få grasrot og fattige mennesker til å stemme stikk imot sine egne interesser. Noen vil kanskje hevde at det er feil spørsmål. Donald Trump er ikke en politisk leder, han er en guddom. Hypotesen er da at mennesker ikke stemmer på Trump som følge av sak, men på Trump som person. Man stemmer altså ikke fordi man er enig, men fordi man liker Trump. Dette er jo en av faktorene som gjør at noen betegner MAGA-bevegelsen som en kult. Det er personen Trump det handler om, ikke politikk. Men hva er da produktet som selges? En hypotese er at det faktisk er hat som selges. Les gjerne her om aggressiv tilfredsstillelse. Det som selges, er håpet og drømmen om fiendens ydmykelse, ulykke og undergang. Om så politikken går ut over dem selv, at de blir fattigere, at de mister helsetjenesten, at de blokkeres fra utdannelse, at de indoktrineres, alt dette betyr ingenting i lys av fantasien om fienden som får lide.

Nå er dette neppe en universell beskrivelse av alle i den store bevegelsen. Men det er fristende å se etter trekk eller egenskaper som gjør at man havner inn som en del av en slik bevegelse. Men dette er mangfoldig. Vi har allerede vært innom evangelikale kristne, som er en stor del av bevegelsen. Men her må vi skille mellom strategiske kristne ledere, og den store tilhengerskaren på grasrota. Jeg har selv vokst opp i en type kristen ideologi som ligner. Mitt gamle oppgjør med dette finner du her. Som en typisk underdog og utsatt, så ble jeg raskt klar over skyggesidene i denne type miljøer. Min egen «rømning» ut av det hele var derfor lett, fordi den sosiale bindingen for meg ikke var gevinst, men belastning. Dette må da også kombineres i, ikke bare vantro på Gud, men også vantro på egen evne til å «please» guden, nok til å unngå grusom straff. Men dette er jo unntaket. Jeg beskriver mine forestillinger om religiøs binding her. Hypotesen her er at den sosiale bindingen til religiøse miljøer er den viktigste kraften, som holder flertallet av mennesker inne i dette miljøet.

Det er som sagt mange år siden jeg utviklet denne hypotesen. Men dersom den holder og legger på hypoteser om gruppedynamikk, så er trospunktene redusert til sosiale markører, akseptert i tillit til miljøet og til miljøets ledere. Det betyr i klartekst at man kon forvente at veldig mange fra denne gruppen, slutter opp om MAGA, og stemmer på Trump, fordi «alle andre gjør det». Det blir en del av deres tro og identitet. Og som alltid med sosiale markører, så vil kritikk av dette oppfattes personlig og møtes med aggresjon. Min hypotese er at dette er normalmenneskets respons på denne type manipulasjon. Det kan jo være verdt å studere. Men det er kanskje vel så interessant å studere de som bryter ut av dette. Igjen viser jeg til denne videoen, som et eksempel på dette.

Det å koble MAGA og evangelikale kristne, var en genistrek. Dette handler om gjensidig fortjeneste.  Og la det være sagt med en gang. Donald Trump hadde ikke vunnet valget, om det ikke hadde vært for denne koblingen.

Men hvem er så de andre?  Da snakker jeg altså om de som ikke kom inn i dette, som en del av en religiøs pakke. Statistikken tilsier at dette er grasrota, og da gjerne de med dårlig utdannelse. Og mange av disse har nok røtter i det som en gang var amerikansk middelklasse. Det vil si at de har foreldre eller besteforeldre, som fremstår å ha levd et mye bedre liv, i et mye bedre USA enn det vi har nå. Da er vi igjen tilbake til mennesker, som ender opp med å stemme mot egne interesser.

Her er noen mønstre. Det er det man kan kalle for klasen av sosiale identitetsmarkører. Det som går igjen, er:

·       Anti-innvandring

·       Anti-Islam

·       Anti-klimavitenskap

·       Anti-Redaktørstyrte media

·       Sterk politikerskepsis

·       Anti-Woke

Dette meninger som vi kan regne med at omtrent alle Trump-velgere vil forfekte. Styrken på dette kan jo variere mellom skepsis og anti. Så har vi noen tilleggstema som ofte går igjen:

·       Anti-Vaksine

·       Anti-Eksperter

·       Anti-intellektualisme

·       Pro-Life

·       Kristen Nasjonalisme (Gjerne med Bølle-Jesus i fokus)

·       En eller flere konspirasjonsteorier

Jeg karakteriserer denne listen som en «klase». Da tenker jeg på en samling meninger som er svak på grunnleggende sammenhenger. Hver enkelt mening er med andre ord ikke rotfestet i noen grunnleggende filosofi. Dette er erstattet med grunnleggende mistillit, mistenksomhet, sinne og hat. De mest vanlige temaene, som klima og innvandring, er jo noe som har blitt «groomet» i kommentarfelter og i sosiale media, over mange år. Vi kjenner til det samme her i landet. Og dette henger ofte sammen med hang mot konspirasjonsteorier. Og begge disse temaene sklir fort over i konspirasjonsteorier. Klimavitenskap, krever omfattende teorier om hvordan forskere, delvis lokkes, delvis tvinges og noen gang konspirerer, for å skape frykt om klimaendringer. Dette kan da være motivert av politisk kontroll, inndragning av penger i form av klima-begrunnede skatter og avgifter osv.  Ettersom dette innbefatter store organisasjoner og utallige miljøer, så er det jo en gigant-konspirasjon vi snakker om.
Det er knyttet en rekke konspirasjonsteorier til innvandring. Den mest kjente er den såkalte «eurabia»-teorien, som handler at muslimene forsøker å overta verden. Enklere teorier handler jo om at vi er, naive, eller at innvandrere stemmer demokratisk, eller jobb til det offentlige osv.

Parallelt med dette har vi jo sett en tiltagende grooming for å skape mistillit til etablerte, redaktørstyrte media. Det at mennesker blir manipulert til å kutte ut vanlige medier, skaper en nærliggende hypotese på at dette dreier seg om en bevisst strategi. Alternativet er jo ytre-høyre-side nisje-kanaler som document.no, Reset, Breitbart eller Fox News. Dette er det jeg kaller for etablering av informasjonsmonopol, ved hjelp av manipulasjon. I et autoritært regime, blir jo frie kanaler bare radert ut, angrepet og forbudt. I et fritt demokrati, kan dette gjøres på en snedig måte. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på media-utspill som både kan være overtramp, høyst problematiske eller regelrett strategisk klippet. Selvsagt kan man finne eksempler på dette, hos nesten alle aktører. Men i demokratier har vi institusjoner som det norske PFU, og vi har rettsapparat, der overtrampene er over grensen. Men spørsmålet her handler om toleranse. For dette er ikke normalen. Men det er jo mediehus som produserer mange timer hver dag, hele uka, alle dager i året, i år etter år. Så her er det enkelt, både å finne grelle eksempler, og ikke minst konstruere noen, eller lage vridde fremstillinger. Og dette spys da ut i sosiale medier, og masseproduseres i alle varianter. Jeg har da både møtt, og hører om at mennesker helt frivillig underlegger seg det som reelt sett er sensur.

Så hvilke mennesketyper er det som havner i dette sporet? Dette kan ikke ha noe med IQ å gjøre. Min tidligere venn Goliat, er langt smartere enn meg. Likevel, ha temaet vært det samme over mange år. Han boikotter NRK og TV2. Det samme gjelder alt av redaktørstyrte aviser. Så kommer han med eksempel på eksempel, på at særlig NRK, enten filtrere informasjon, eller overdriver eller jukser. Jeg mener å huske å ha spurt ham han tror dette er bevisst fordreining. Og det høres slik ut. Hva er så motivet? Der kan han kanskje bli tatt litt på sengen. Men det er jo ikke vanskelig å konstruere opp en slags «leftist» propaganda, tenkning, som motivasjon.
Men samtidig kan jeg huske at kan ha hatt store hull. Jeg mener å huske at han ikke visste hvem Boris Johnsen var, omtrent på den tiden han tiltrådte som statsminister i UK. Men, la meg være forsiktig med å kalle dette hull. Det nok bedre å si at vi er i forskjellige medieverdener. Jeg visste ikke hvem Charlie Kirk var, da han ble skutt. Jeg fant ut etterpå at jeg hadde sett en halv YouTube video med samtale mellom ham og Jordan Peterson.

Men, tilbake til personlighet. En hypotese er enten uvanlig høy selvtillit, eller totalt manglende refleksjon på egen epistemiske utilstrekkelighet. Jeg har litt tekst om det her. Da snakker vi altså om manglende selvinnsikt, slik at man ikke skiller mellom det å føle seg sikker på noe, og det å resonnere seg frem til at det er usikkert likevel. Kanskje kan man kalle det for en tillitsforstyrrelse. Altså, man har ubetinget tillit til document.no, noe man kan ha fordi man har ubetinget tillit til egen dømmekraft. Samtidig så har tilliten til «main-stream»-media havarert. Dette forutsetter jo også grader av sort-hvitt-tenkning. Det her jeg tekster om her og her. Psykologene kaller det for dikotom tenkning. Denne tenkestilen kan indikere umodenhet, men her kan også antydes andre forklaringer, som angstsensitivitet, lav toleranse for tvetydighet, eller autoritært oppvekstmiljø. Da handler ikke dette bare om tillit, men denne tenkestilen preger veldig mye annet. Det kan handle om «gode og onde mennesker». Det kan handle om streng, gjerne regelbasert moral. Det kan handle om inn- og ut-gruppe. Her følger også at evne eller vilje til å sette seg inn i kompleksitet er svært begrenset.

Men samtidig er min hypotese at nettopp dette, er en fasilitet som gjør at man kan fremstå svært, i sitt miljø som svært selvsikker, og dermed gi et inntrykk av å være en autoritet og en som vet mye. Min hypotese er at mange som hørte at Trump, allerede dagen etter valget i 2020, erklærte at valget var stjålet, trodde på dette i kraft av at det kom fra Trump. Dette er jo en person som «aldri tar feil», og dermed ubevisst kan fremstå i en slags profet-rolle.

La oss oppsummere litt:

Dersom vi treffer på et menneske, som gir utrykk for klima-skepsis, er rasende på innvandringspolitikken, dømmer alle politikere nord og ned, har kuttet ut alt av media, bortsett fra type Document.no, så kan man sannsynligvis med 99% sikkerhet forutsi at dette er en Trump-tilhenger. Med høy sannsynlighet vil vi kunne anslå at dette er en skråsikker person, kunnskapsløs, relativt til normal allmennkunnskap, gjerne ny-religiøs, med en antagonistisk grunntone. Det kan kanskje karakteriseres som et slags mentalt intellektuelt havari.

Det er viktig å påpeke at MAGA-bevegelsen også er et mangfold. Det vil være underlig dersom vi ikke finner unntak fra den basis-profilen jeg her har tegnet opp. Likevel, antyder profilen en viss grad av ensretting. Sannsynligheten for dette øker jo mindre selvstendig tilhengeren er, i sin meningsdannelse. Her er vi igjen tilbake til dette med sosiale-markører, som jo er et kjennetegn også ved ekstrem woke. I det hele tatt så finner vi dette igjen i enhver bevegelse som fremmer ekstreme holdninger. Og dette er kanskje det kjennetegnet jeg gjetter som går igjen, nemlig ekstremisme.  Les gjerne tekster om dette her og her. Og vi finner likhetstrekk i alle slike ekstremist-bevegelser. De sosiale tilbøyelighetene er de samme, mentaliteten er den samme, det er bare den instrumentelle ideologien som endrer seg. Jeg har påpekt likhetstrekk med woke. Men Dr Russel Razzaque gjorde meg, i denne videoen, oppmerksom på i hvilken grad MAGA sammenfaller med Sharja-baserte regimer. Han har satt dette opp systematisk i denne tabellen:

 

Denne likheten er så slående at den frister til refleksjoner. For dette handler neppe bare om det nære slektskapet mellom Kristendom og Islam. Det grunnleggende her er den autoritære mentaliteten, brutaliteten, viljen til å undertrykke, intoleransen og ekstremismen. Denne sammenhengen burde jo fått MAGA-tilhengere til å spørre seg selv: Hvilken vei går flyktningestrømmen? Hvilken type land er det mennesker flykter fra? Det nærmeste vi kommer Sharjah, er jo Iran og Afghanistan.
Det å komme fra et fritt demokrati, for så å støtte noe slikt, må jo handle om at man grunnleggende ikke vet hva man gjør. Hvor kommer uvitenheten fra? Hypotesen er at dette, til en viss grad kan handle om personlighet, men kanskje aller mest om tiden vi lever i, da med tanke på at våre hjerner er sløvet av underholdning og dopet ned av Reality-Tv og sosiale media. Var det gjort med vilje? Jeg tror ikke det, men mange aktører har spilt sine kort inn i dette, og det kommer vi til nå.

 

 

 

 

 

Hvem lurer hvem?

For meg begynner dette å ligne på et nettverk av bedrageriforsøk alle veier i en total maktkamp om fremtidens dominans av Amerikas sjel og fremtid.

Dette er Trumps egenskaper:

1)   Bedragerigeni. Se gjerne her om bevegelsen fra selger til bedrager.

2)   Karismatisk folkeforfører.

3)   Kunnskapsløs narsissistisk idiot.

Dette er en svært nyttig kombinasjon. De to første er et ferdig opparbeidet «varemerke». Neste punkt er verktøy for masseforføring. Det siste punktet er det handtaket man har for å kunne kontrollere ham, via manipulasjon. Min hypotese er at mange aktører har sett dette - les gjerne her om enabelers-, og sett muligheter i det. Sagt rett ut: Her har vi altså en person med superevner til å forføre og bedra, men som samtidig er kunnskapsløs og en komplett idiot. Dersom man mestrer vitenskapen å manipulere en slik, så har man et superverktøy som kan bringe oss rett til himmels.

Hypotesen er da videre at det kanskje var russisk etterretning som først oppfanget denne muligheten. Vi vet jo ikke dette, men noen anser det som plausibelt. Se videoer her og her og her. Trump skal ha fått kodenavnet Krasnov i de indre kretser av KGB. Dette kan ha vært så tidlig som på 80-tallet. Da handler det ikke om at han ble vervet. Det handler om relasjonsbygging, eller grooming, som man ville kalt det i dag. Det handler om langsiktig bygging av tillit. Og da snakker vi om en organisasjon som har gjort denne type operasjoner til en vitenskap. Selvsagt vet de hvilke teknikker som beveger narsissister. Det handler om påfyll av såkalt «narsissistisk supply». Grenseløs uhemmet smiger, kaller vi det for på norsk. Og den er intet verdt dersom den ikke kommer fra mennesker som selv fremstår som svært mektige og betydningsfulle. Og russerne kan, på denne måten, ha fått en kanal inn til Trump. En hypotese er at dette er opphav til hans ideer om toll.

Men, på alle andre kom det som en total overraskelse da Trump vippet alle andre kandidater av pinnen under nominasjonsprosessen, i det republikanske partiet, til presidentvalget i 2016. Jeg ser for meg mange aktører som, veksler mellom å skue ut over MAGA-basen og deretter tilbake på idioten, og begynner å tenke sitt. Jeg sier ikke at det nødvendigvis er slik. Men når det gjelder maktspill, så er det neppe utenkelig, at varianter av en supersmart strategisk manøvrering, langsomt tar form. Det er nærliggende å tenke at her ser mange opportunistiske tenkere sitt snitt. Da handler det om at mennesker med sine agendaer, her ser sitt snitt til å få tak på idioten, så pass at man kan vri det i egen retning. Les gjerne her om det grå mennesket. Ofte kan ressurssterke aktører tjene grovt på tøylesløs opportunisme. Da handler det om viljen til å «gå over lik», dersom man kan oppnå sin agenda, uten å bli gjennomskuet.  Selvsagt kan det ligge årtier med innsats på massegrooming i forkant. Aktører som kan mistenkes for å ha slike strategier kan være:

·       Nasjonalister
Dette har som sagt utgangspunkt i innvandringsskepsis, som gjennom ekkokamre og nettsteder for propaganda, orienteres mot proteksjonisme og nasjonalisme. Og via nasjonalisme er veien kort over i tribalisme og derfra til radikale ytre-høyre-miljøer. Frontfigurer i slike miljøer, slår seg gjerne opp ved å skape, bølger på sosiale media. Sannsynligheten for at de er støttet av pengesterke krefter, er absolutt til stede.

·       Kristen-nasjonalister
Dette er aktører, som i utgangspunktet har en stor lekmanns-kristen-base. Her er nok slektskap mellom den religiøse mentaliteten, og konspiratorisk tenkning. Og dette går begge veier. I dag er nedgang snudd til vekst. Mennesker som i utgangspunktet ikke var religiøse, og som er havnet inn i kategorien, gjerne via vaksinemotstand eller innvandringsmotstand, kaster seg nå på den kristne motebølgen, kanskje ofte som rent vedlikehold av identitet. Men, i de indre kretser er det helt åpenbart aktører her, som bruker dette instrumentelt. Og de har ambisjoner. Jamfør project2025, som åpenbart har teokrati-ambisjoner. Her kan det fort være aktører som ser seg i roller, av type ayatollaene i Iran. Poenget er at vi her lefler med risiko for å komme under religiøs undertrykkelse. Den som setter seg litt inn i Project 2025, ser helt klart denne risikoen. Da handler det om at jo sterkere makt og maktredskaper, desto høyere er muligheten for ytterligere misbruk. Da er det ikke utenkelig, at noen i denne bevegelsen, kan ha sett denne muligheten, og griper den med begge hender.

·       Kapitalister
Pengesterke krefter har, som sagt, influert politikk og media, over generasjoner. Dette inkluderer nok også både nasjonalisme og kristen-nasjonalisme. Agendaen her er kanskje lettere å gjennomskue. Dette er profittmaksimering, kanskje kombinert etter generelt søk etter makt, innflytelse og berømmelse. Og selvsagt, kan det være dårlig med moralske sperrer i slike miljøer. For en setter profitt, høyest av alt. Man må gjerne få monopoler og helst fri tilgang til statens pengesekk. Kleptokrati, er neppe å forakte.

·       Fremmede makter
Her har jeg allerede nevnt hypotesen om russisk etterretning, som sannsynligvis ser seg tjent med å ha en russisk-sympatiserende idiot, sittende i verdens mektigste posisjon. Og tiden hittil, med Trump 2.0, svekker jo ikke den hypotesen.

Det som jo er den store ukjente faktoren her, er i hvilken grad, her kan være motstridende interesser blant disse aktørene. Når det gjelder innflytelse på Trumps ledelse, kan det se ut som at folkene bak Project2025 trekker det lengste strået. Dette er et prosjekt som sikter inn på å redusere demokratiet til et skall, og maksimere kristen innflytelse i hele det offentlige rom, i all media og kunst, og i privatlivet, helt inn på soverommet. Det er kjent at Trump benektet befatning med dette under valgkampen. Men det motsatte har jo skjedd. Men samtidig startet jo presidentperioden med en knusende kampanje mot det føderale byråkratiet. Dette kan nok ha vært kapitalistenes våte drøm, nest etter drømmen om kleptokratiet. Da handler det om å rasere byråkratiet, for så å dele ut byttet i form av formidable skattelettelser. Og som kjent stod jo selveste Elon Musk, i spissen for dette. Men ellers i bakgrunnen implementeres en gjennomarbeidet plan. Og det kan godt være at Trump snakket nesten sant da han benektet befatning med dette. Tunge planer og strategier, er neppe hans sterke side. Dette har sannsynligvis kristennasjonalistene visst lenge. Som takk for avgjørende støtte, slipper de inn døra, med en nesten tusen sider plan i mappa. Og her tilegner de seg nødvendige roller, posisjoner og fullmakter for å gjennomføre noe som Trump neppe har mye begreper om, annet enn en slags overtro på at dette gir ham maktstatus, på linje med Xi og Putin.

Men det er klart, at et teokrati, og et kleptokrati er to forskjellige ting. Begge deler er sterkt autoritært orientert, med dårlig plass på toppen, og hvor grådigheten, neppe passer med en ligning om at her «får hver sin del». Dominans er inkompatibelt med dominans, og i et klima hvor alt annet enn toppen er mindreverdig, så er det grunn til bekymring for utviklingen i en kommende post-Trump-periode. Her er det duket for splittelse og rå maktkamp, særlig i en tilstand hvor demonteringen av demokratiet, har lykkes. Så til de fremmede maktene. Blir det splittelse og konflikt, kan de bare lene seg tilbake, og kanskje se på at USA, det siste århundres ubestridt største supermakt, svekker eller til og med ødelegger seg selv i en slik konflikt. Hvem trenger fysisk krig, når man i stedet kan manipulere idiotene til å ødelegge hverandre, helt gratis?

Trump-regimet demonterer demokratiet

Først ønsker jeg at du skal se denne videoen og gjøre dine refleksjoner. Denne videoen ble postet, i oktober 2025, ca. 9 måneder etter Trump 2.0 regimet tok over. Tenk over hva du akkurat har sett. Vi snakker om oppfordring til motstand mot et totalitært regime, i full gang med å overmanne USA. Hadde du forestilt deg at du skulle se noe slikt for ti år siden?  Likevel vil mange nekte for at det er det som skjer. På et vis kommer det snikende. Man bruker ofte bildet på frosken som ikke hopper ut av gryta, fordi temperaturen stiger så langsomt at den ikke merker noe, før det er for sent. Her er det viktig, at man har kunnskaps nok på forhånd. For det gjør det mulig å oppdage risikoen, før problemet overmanner oss. Vi er nå på et punkt, hvor mange av oss begynner å lure på om det allerede er for seint.

Jeg er ingen profet, men vi er nok mange som i økende grad har blitt bekymret for demokratiets fremtid. Dette er en bekymring som startet til og med før Trumps første presidentperiode. Jeg beskriver dette her. Vi hadde, altså en periode, særlig fra 2014-15 med urovekkende trender, særlig på amerikanske universiteter. Da dreide det seg om radikal venstreside. Det ser ut som klima for dialog, forvitret, intoleransen økte, og det hørtes ut som at fagene, kom under angrep. Og vi fikk identitetspolitikk. Var dette bare begynnelsen? Ryker akademia, så ryker demokratiet, og den type sivilisasjon, vi kjenner står i fare. Den gangen ante, i alle fall ikke jeg, at demonteringen av demokratiet, skulle komme fra den andre siden. I dag aner det meg at det vi egentlig snakker om er en bredere kulturendring, som går dypere enn til partifarger. Kunne en Trump-type-figur ha dukket opp fra radikal politisk venstreside, og agert på samme måten? Dette er ikke utenkelig. Når det kommer til ekstremisme og radikalisme, så dominerer den urgamle menneskenaturen, ofte den rå og brutale, varianten av dette. Ideologi og partifarger blir irrelevante. Men nå kom nå dette fra ytre høyre. Det var uventet. Men når Trump først var på banen, var det ikke veldig vanskelig å oppdage autoritære trekk, som ikke bare skinte gjennom, men ble idealisert, og jublet frem av MAGA. Jeg har ikke vært veldig aktiv på bloggsiden i det siste. Men de fire siste blogginnleggene kretser rundt dette temaet:

·       Skriften på veggen

·       Trumpismen er en diagnose

·       Hva er farligst av woke og trumpismen?

·       Norske trumpere er latterlige

Jeg kan huske at Goliat, for noen år siden, utfordret meg på mine bekymringer. Jeg kan ikke huske hva jeg svarte. Men jeg gjetter det kan ha dreid seg, nettopp om et regime med autoritære trekk, koblet sammen med brutalitet og manglende rasjonalitet. Jeg tror ikke jeg fikk fullført første setning, før jeg ble beskyldt for å dikte. Og det er selvsagt sant. Enhver bekymring, handler om fremtiden. Ingen av oss har sett fremtiden. Det å se for seg fremtidige scenarioer, innebærer diktning. Men det er ikke fri dikting. Konstruksjonen, baseres på forestillinger om hvordan virkeligheten som er nå, kan utspille seg fremover. Men det fikk jeg selvsagt aldri forklart. Og dette er selvsagt ikke uvanlig. Bedre tenkere enn meg, gjør det samme. Se også her.

I dag kan det se ut som at bekymringene var underdrevet. Vi ser en virkelighet, hvor mange allerede spør om demokratiet i USA allerede er over. I skrivende stund begynner mellomvalget i 2026, å nærme seg. Kanskje er det siste mulighet for demokratiet. Det er reell risiko for at republikanerne kan tape flertallet i representantenes hus. Vi vet også at et slikt tap er farlig for nåværende regime, som for tiden agerer lovløst. Vi har klare indikasjoner på at det legges ned stor innsats i å forhindre dette. Da inkluderer dette selvsagt muligheten for skittent spill eller juks der man kan komme unna med det. Men valgene administreres på delstatsnivå. Det gjør det langt mer krevende å få dette til.

Men det er grunn til å tro, eller mer eller mindre bekreftet, at dette tenkes på, og at muligheter utnyttes. Dette kommer vi tilbake til. Men det vi allerede har sett, tegner beksvarte skyer på himmelen, ikke bare for USA, men også for Europa og resten av verden. Det er vanskelig å anslå risikoen, men i skrivende stund er jeg redd for at nålen nå peker over 50%. Indikasjonene som peker på autoritær maktovertakelse i USA er mange, og sterke. Over tid har jeg samlet videoer som indikerer dette, og presenterer dem nå i denne listen:

·       Implementerer Project2025

o  We warned you about Project 2025. Well, it’s here…

o  Katherine Stewart: Inside the Movement to Destroy American Democracy | FFRF Convention 2025

·       Regimet går etter media og ytringsfrihet

o  David Packman kommenterer foruroligende uttalelser mot media

o  Real Reason ABC Bowed to Trump on Kimmel: Michael Wolff | Inside Trump's Head

o  RIP: Democracy Died Today

·       Regimet går etter meningsmotstandere

o  Trump truer med å straffe «negativ publisitet»

o  Dette er Trumps hevnliste: – Skaper et klima av frykt

o  How Trump’s Revenge Campaign Will Backfire

o  Fmr. FBI agent: Trump uses ‘false narrative’ of crime to investigate enemies

o  Benytter rettsveset til å gå etter motstandere: Miles Taylor warns of Trump's retribution campaign and attack on US constitutional norms and rights.

o  Elissa Slotkin speech outlines dark future on how Donald Trump intends 'to hold onto power’

·       Regimet går etter rettsvesenet

o  While The World Is Distracted By War Trump Attempts To Dismantle Democracy At Home

·       Hat og brutalitet blir normalisert.

o  WOW, this is BAD!!

o  Trump's Vile Rants About 'Fat Black Women': Michael Wolff | The Daily Beast Podcast

·       Desinformasjon blir den nye normalen.
Vi er visstnok allerede inne i den såkalte post-fakta-alderen. Det vil si at forankringen mot realiteten, er kuttet. Vi er kjent med at Donald Trump, er konstant upålitelig i sine uttrykk. Men den store løgnen om at valget er stjålet, er nå i ferd med å bli en sosial identitetsmarkør. Det å ikle seg denne markøren, er å signalisere blind lojalitet til Donald Trump. Selvsagt vil forhåpentlig et flertall forstå at dette er en løgn. Men det har lite med saken å gjøre, fordi nettopp lojaliteten, er den høyeste moralske verdi, på samme måte som Adolf Eichmann «bare fulgte ordre». Denne type holdning representerer et åpenbart autoritært trekk. Videoen under omhandler ikke dette, men den er et eksempel på hvordan desinformasjon misbrukes i den hensikt å ramme, personer man ikke liker.

o  How Internet Trolls Become Terrorists: The Pipeline we Should ALL be Talking About

·       Politiserer militæret og politi.
Her er det vesentlig å trekke linjene tilbake til Nazitysklands maktovertakelse, som ikke hadde vært mulig uten Ernst Röhms SA-tropper. Dette var tropper som var utenfor demokratisk kontroll, og som Hitler i realiteten hadde kontroll på. Dette gjorde at bevegelsen var fryktet. I seg selv skaper dette maktovertak. Når Hitler, noen år senere, kom inn i Riksdagen og fikk kontroll over politistyrkene, hadde han komplett kontroll over statens indre fysiske maktapparat. Det vi kan lære, er at diktatur ikke kan eksistere uten at diktatoren har full kontroll på det fysiske maktapparatet. Ved hjelp av dette kan han angripe og skremme motstandere til taushet. Det vi ser i dagens USA, er en kraftig dreining i budsjettet, bort fra tradisjonelt politi og over inn i ICE. Dette gir grunn til bekymring om at planen handler om mye mer enn innvandring. Innvandring kan være påskuddet. Den egentlige agendaen kan være å tvinge all motstand til taushet.

o  Ben Hodges kommenterer Trump og Hegseth’s samling av generaler, for å stramme dem opp og peke på faren fra «den indre  fienden»

o  Trump Is Building His Own Paramilitary Force

o  Would U.S. Generals Obey Illegal Trump Orders? | The David Frum Show

o  Senator Mark Kelly on Trump Suggesting He Be Executed & Hegseth Opening an Investigation into Him

·       Lovløshet

o  David Cay Johnston on Trump's cruel dictatorship and how America moves to counter authoritarianism.

o  Every Illegal Act Trump Committed in 2025 (So Far)

·       Bryter ned statsapparatet

o  With His Latest Firing Trump Has Pushed The US Firmly Into Banana Republic Territory

·       Manipulerer valg og stemmerett

o  Trump's Plans to Destroy US Democracy Maybe Even More Extreme Than Any Of Us Imagined

o  Trump plan to rig election by ending mail-in voting with illegal voter suppression executive action.

o  BOMBSHELL CLAIM: TRUMP DID NOT WIN 2024, ELECTION MANIPULATED

o  2024. Trump Lost. Vote Suppression Won. Greg Palast, Investigative Journalist

o  CLAIM: MILLIONS of votes stolen by Trump, KAMALA WON

o  Stolen? Swing State Vote Data Shows Possible Tampering — Election Truth Alliance

o  Yes, There's Evidence Trump Hacked the 2024 Election

o  Trump Lost. Vote Suppression Won

·       Inkompetente medarbeidere
Det å ansette inkompetente medarbeidere, er visstnok et trekk man ser, når diktaturer etableres. Det kan nok handle om flere ting. For det første handler det om å få lojalister inn i alle nøkkelstillinger i statsapparatet. Demokratiets styrke, er jo at statsapparatet fungerer politisk nøytralt, og er ikke på valg. Partinøytralitet er en norm, og en viktig del av den faglige integriteten. Innretningen bevarer da også kompetanse og kontinuitet, noe som stabiliserer politisk styring, sørger for at den holdes innenfor lovlige rammer, og er faglig basert. Så er det selvsagt slik at det er mennesker, vi snakker om. Så dette er på ingen måte et ufeilbarlig system. Men det er et langt bedre alternativ enn en organisasjon som er spisset av lojalister i alle nøkkelstillinger.
For det andre, ønsker ikke en diktator innvendinger på sine beslutninger. Diktatorer er som regel narsissister, og tar enhver reservasjon som en personlig fornærmelse. Det å «aldri gjøre eller tenke feil», er en del av identitet og autoritet. Lojalister kan idealiseres, omtrent som Adolf Eichmann, som jo bare «fulgte ordre».
For det tredje, er kaos og forvirring en viktig del av en diktators strategi. Inkompetente ledere, skaper kaos, uforutsigbarhet og den nødvendige frykt som skal til, for alltid å oppfatte diktatoren, som den eneste trygge havn i verden. 

o  RFK Jr. is Dangerously Stupid

o  This Is The SCARIEST Economic Experiment In American History

o  Trump fires CDC director Susan Monarez over rejection of RFK Jr vaccine conspiracies.

o  Trump plan to rig election by ending mail-in voting with illegal voter suppression executive action.

o  Kan sabotere mellomvalget med unntakstilstand

·       Korrupsjon
Korrupsjon er ekstremt skadelig for samfunnet fordi det ødelegger tillit, og beslutninger kontrolleres av penger og bestikkelser. Det er en logikk i at korrupsjon medfører sosial investering for alle involverte. Det betyr at de vet om hverandre. Det innebærer også at senere brudd eller konflikt mellom partene, utgjør risiko for utpressing og lekkasjer. Dette skaper en vekselvirkning som brutaliserer miljøet. Den logiske utgangen av dette, er at man dreper sine fiender. Går dette for langt, kan styreformen betegnes å være et kleptokrati. Da handler det om at makteliten rundstjeler staten på alle nivåer. Og det innebærer kriminelle mafiametoder, på alle nivåer. Russland er, mest sannsynlig å betegne som et kleptokrati. Og nettet flommer over av bekymringer, analyser og påstander som sterkt indikerer at USA er på vei mot akkurat en slik tilstand.  I denne videoen forklarer Ann Applebaum hvordan Russland har vært et foregangsland i å utvikle metoder for å bygge opp og forvalte store skjulte formuer. Diktaturer rundt om i verden, har minst to felles interesser: For det første søker de å forhindre og forkludre vellykkede demokratier, fordi demokratisk vellykkethet og ideologi, utgjør en trussel. For det andre handler det om teknikker for å skjule gigantisk korrupsjon. Ledere og elite blir søkkrike. Det meste de frykter er mennesker som gjennomskuer dette, og mennesker som organiserer seg utenfor deres kontroll. For når, når alt kommer til alt, så handler alt dette om penger. Videoene under er et knippe samlet opp over en periode.  Noe er spekulasjoner, mens noe er mer handfast. Slik vil det jo bli, når myndigheter taper legitimitet, integritet og dermed også tillit.

o  Trump’s Top 6 Corruption Scandals EXPOSED: The Biggest Political Grifts Revealed

o  Economist's Scary Warning: Trump's Tariff Are a SCAM to Make Billionaires Richer w/ Greg Palast

o  How Trump is using his power to profit and why no one will stop him

o  Trump is the most corrupt president in history. Here’s why.

o  How Trump Corrupted The Presidency Into an ATM | The Daily Beast Podcast

o  https://www.nettavisen.no/okonomi/krypto-milliard-til-trump-apenlys-korrupsjon/s/5-95-2540555

o  🚨 DEMS Launch INVESTIGATION into Trump $17 TRILLION THEFT?!!!

o  Trump & Witkoff Families Potentially Caught In One Of The Largest Bribery Scandals In US History

o  We Investigated Hundreds of Trump Donors: What We Found Will Shock You

o  Anne Applebaum and the Most Corrupt Presidency in American History | The David Frum Show

o  How The Trump Family Plans To Make Money By Selling Ukraine Out To Russia

o  The Hidden Saudi Clause in Kushner’s Putin Peace Plan

o  ‘Ruled by thieves’ The Dark Economy of Modern Dictators| 30 with Guyon Espiner S4 Ep5 | RNZ

 

 

 

 

Kan vi lære av historien?

Noen har sagt at historien ikke gjentar seg, men den rimer. Det pågår mye debatt om Trump-regimet skal kunne kalles fascistisk, eller ikke.  Jeg skjønner godt at betegnelser som nazi, Hitler eller fascist, kan misbrukes retorisk. Derfor har jeg vært forsiktig med å engasjere meg i dette. For det er ikke ordene som betyr noe, det er atferden. Så kan vi selvsagt se etter likhetstrekk, ikke for å stemple, men for å oppdage faresignaler og eventuelt kunne demme opp for potensielle katastrofer.

Og her er selvsagt mange trekk som «rimer». Summen av dette, handler åpenbart om bevegelse bort fra demokrati og over i noe, som åpenbart innebærer øket risiko for den store delen av befolkningen som befinner seg på grasrota. Her er noen videoer som er innom dette temaet.

·       The Rise Of TRUMP: Lessons From 1930's Germany
Her kommer Benjamin Hett opp med følgende liste som ligner på Nazismens oppkomst på 1930-tallet.

o  Anti innvandring

o  Nasjonalisme

o  Proteksjonisme

o  Populisme

o  Går etter media

o  Går etter meningsmotstandere

o  Går etter rettsvesenet

o  Russisk påvirkning

o  Desinformasjon (Trumps versjon var at valget var stjålet. Hitlers versjon var at jødene stod bak tysk overgivelse etter Første Verdenskrig.

o  Propagandafilmen om jødene: https://no.wikipedia.org/wiki/Viljens_triumf

·       Why This Far-Right Takeover Is Worse Than You Think

·       14 Reasons Why Donald Trump is a Fascist

·       Did Stephen Miller Just Give a Fascist Speech?

·        Vlad Vexler sammenligner Putin og Trump, i perspektiv av autoritære ledere

 

Vlad Vexler lister opp syv punkter som kjennetegner fascisme, og konkluderer med at trump-regimet skårer moderat på dette. La oss se på disse:

1.    Revolusjonær konservatisme. Dette handler om ideer om en storslagen fortid. Dette har jeg vært inne på her og her Både Hitler og Mussolini, refererte tilbake til en stor fortid. A-en i MAGA står for Again. For øvrig er utrykket lånt fra Ronald Reagan. Men det refererer tilbake til 1950-årene og årene før det kom lover mot segregering (1965), og fra den tiden hvor kvinner var husmødre. Dette er en tid som idealiseres, i maskuline miljøer.

2.    Fiendtlighetens politikk (Antagonisme). De indre fiender. At dette er noe som preger MAGA, er det ingen tvil om. Jeg har lurt på om det kan være snakk om et personlighetstrekk. Det er jo nettopp denne egenskapen som gjør at slike mennesker blir til nyttige idioter for manipulatorer.

3.    Handling blir et mål i seg selv. Handling definerer moralen. Vold er ikke lengre et instrument, det blir et mål i seg selv. Makt gir rett. Identitetssymboler.
Dette handler om evnen til mentalt å skille mellom mål og strategi. Dette er enda en variant av den mer grunnleggende utfordringen å skille verdi fra fakta, eller beskrivelse og verdsettelse. Min erfaring med Goliat, er at han blir tatt litt på sengen, når jeg etterspør målet med å snu i butikkdøra, dersom det sitter en «hijabdame» i kassen. Mye av det jeg har hørt om mennesker som har kommet nær Trump, tyder på at her snakker vi neppe om mer enn en-stegs strategier, uten at målet, hverken er uttalt, kanskje heller ikke bevisst. Det er en kognitiv øvelse å sortere mål fra strategi. Små barn har ikke den evnen, og de fleste dyrearter er vel heller ikke der. Dette betyr ikke at jeg avskriver MAGA-mennesker, denne evnen. Men hypotesen kan kanskje være at nettopp denne massesuggesjon, blir et slags varemerke. Det blir en slags oppvisning i identitetssignalisering. Og dette kommer rett ut av posen, uanstrengt og uten analyse. Med andre ord, dette er en del av massesuggesjonen som hele ideologien bygger på.
Dette ligner på Joseph Goebbels, når han taler om denne lange marsjen, de skal ut på, uten mål og mening. Hypotesen er at dette i står grad handler om oppvisning og signalering. Felles for dette er som sagt massebevegelsen. Idealiseringen av dette, som jo innebærer forakt for akademia, og antiintellektualisme, er jo toner vi kjenner igjen fra alle disse bevegelsene.

4.    Anse staten som en hellig organisasjon (semi-spirituell) (Jeg er staten)
Her tenker jeg at forskjellen kan være stor, eller variert. Vi har jo en gammel republikansk tradisjon, som handler om skepsis til staten, og minimering av staten. Med MAGA, så handler jo dette om «den dype staten». Dette ligner ikke på Hitlers, eller Mussolinis visjoner.

5.    Leder-kult (Leder= stat, stat = folk, og avvik er forræderi)
Her er store likhetstrekk mellom Trump og andre kultledere. Utrykket «Ikke hør på hva han sier, se hva han gjør», er grunnleggende udemokratisk, og vitner om en dypere tro og tillit. Dette samsvarer med uttrykket «Guds veier er uransakelige». Antiintellektualisme og mistillit til eksperter, indikerer, at man ikke selv går inn i tema, men baserer seg på en overtro på at Trump, har en slags gudommelig innsikt. Denne bevegelsen har satt seg. Trump ismen blir vi aldri kvitt. Det vil ikke forbause meg dersom vi om hundre år, har grupper som tilber Trump som en gud, har ritualer og hellige minne-dager. Dette er det religiøse mennesket. Troen går inn som en del av identiteten. Så det å kritisere Trump, er å sammenligne med blasfemi. Dette er fenomener vi fort kan se.

6.    Viktigheten av det uutsigelige: Mistillit til analyse. "Herrens veier er uransakelige", altså selv om man ikke forstår grunner for diktatorens handlinger, så er det likevel rett. Funksjonell mystifisering av grunnene for å handle.
Her er det full skåring. MAGA-bevegelsen er anti-vitenskapelig og anti intellektuell. Vi ser også en tro på Trump, som om han var en profet.

7.    Permanent unntakstilstand (skaper forestillinger om kriser, som lederen skal redde oss fra)
Denne skårer delvis, og vi har ikke sett enden, for hva det kan brygge opp til. Men ideen om at Trump er den sterke mann, som skal frelse USA fra det onde, gjerne materialisert som innvandringen og WOKE, lever definitivt. Trump har sagt han er den eneste som kan fikse dette, og han har lansert seg selv som deres «hevner».

Konklusjonen er at her er det mye som ligner. Dette er en bevegelse som i stor grad rimer med farlige og katastrofale bevegelser fra tidligere tider. For meg er dette en viktig påminnelse om at ideologiene kommer og går, men menneskets natur består. Kulturen kan aldri nullstilles fra dette. Den kan ikke renses, men vi må etablere etisk- rasjonelle og ansvarlige forsvarsmekanismer i samfunnet, for å kunne dempe risikoen. Men bare den innsikten, at kulturer ikke kan nullstilles, at mennesket ikke kan renses, er jo i seg selv et bolverk mot denne type ideer.

 

Fremtiden

Som sagt, historien gjentar seg ikke, men den rimer. Klarer vi å trekke ut de deler av historisk atferd, som drives av menneskelig natur, så kan vi gjenkjenne trekkene og dermed risikoen i det vi observerer i egen tid. Dermed vil vi kunne advare om risiko, og kanskje unngå katastrofer. I dette intervjuet beskriver historikeren Laurence Rees en rekke trekk ved nazibevegelsen, som kan gjenkjennes i dagens MAGA-bevegelse.

I skrivende stund, har jeg akkurat sett Ukrainas president, Volodymyr Zelenskyj kommentere Trumps 28 punkts fredsplan for Ukraina og Russland. Noen har karakterisert denne planen som en russisk ønskeliste. Her er Ukraina satt i en umulig situasjon. Men poenget her, er måten den har blitt til på. Det har vært hemmelige forhandlinger mellom Russland og USA. Hverken Ukraina eller resten av Europa har vært invitert. Man kan nok ha mange hypoteser om dette. Her er min enkle hypotese. Donald Trump ser ned på alle som ikke er vinnere. Derfor handterer han Zelenskyj, som han gjør. Vi husker jo alle hans ord «Du har ingen kort». Dette moralske grunnsynet viser seg her som et grelt eksempel på dagens moralske tilstand. Jeg kaller det for moralsk regredering, fra det spesifikt menneskelige, til den urgamle styrkeprøve-moralen som ligger der latent i oss, nettopp fordi vi kommer ut av en biologisk fortid. Vi kaller det for menneskets natur. Og om vi er blinde for det, så blir vi slave av det.

Nå er Zelenskyj, regjeringssjef, og i manges øyne en stor helt. Men selv det, betyr ingenting, for bøllen som sitter på toppen av menneskehetens pyramide akkurat nå. Og han vet ikke at det er samarbeid og gjensidig respekt som er menneskehetens suksessoppskrift. Han vet ikke at denne evnen, å samarbeide i store tall, er basis for sivilisasjonen, og at mennesket i dag kontrollerer store deler av planeten, på bekostning av andre dyrearter, som en direkte følge av denne evnen. Denne moralske grunnholdningen, som forakter nedover og beundrer oppover er nå i ferd med å normaliseres. Dette er ingen god indikasjon.

Hva betyr dette for fremtiden? Vel, jeg er personlig pessimist, så mine tanker om dette vil nok preges av det. Det første jeg vil gjøre er å se dette i perspektiv av historien vi har bak oss. Vi har lagt bak oss et århundre med to verdenskriger, som til de grader har preget det 20-århundret, men som vi til slutt kom gjennom, til og med, med lærdommer og bolverk på plass for å beskytte oss mot gjentakelse.  Men bare 10-15 år inn i det nye århundret, ser det hele ut til å rakne.

Men det er usikkert. Kanskje vil vår kunnskap om historien bare gi oss begrenset drahjelp når vi skal forsøke å spå den videre utviklingen. For her er noen vesentlige forskjeller. Aldri har folketallet på planeten, vært så høyt som nå. Aldri har kunnskapen vært så høy som nå. Aldri har vi vært så avhengige av teknologi som vi er nå. For noen år siden utviklet jeg denne teksten om menneskehetens utfordringer.  Her forsøker jeg å liste opp de mest kjente farene, som kan utgjøre risiko, ikke bare mot sivilisasjonen, men også mot mennesket som art. Mye av dette var nok skrevet før Trump, dukket opp og USA fortsatt var et stabilt land under President Obama. Det var før AI ble en realitet, og vi befant oss i en tid hvor frykten for atomkrig, var avdempet.  Så, mye har skjedd i tiden etter dette, så teksten burde ha vært fornyet. Men allerede den gang, oppfattet jeg en slags kulturell perspektivløshet, inkludert filosofisk underskudd, som kan stave dårlig nytt. Og himmelen fylles av mørke skyer. Klimautfordringen har kommet raskere enn vi trodde. Klimafornektelsen har blitt normalisert. AI har kommet raskere enn jeg trodde, og er mer skremmende enn jeg trodde. Vi blir reelt sett dummere. Vi har storkrig i Europa, en kunnskaps- og perspektivløs kriminell idiot i Det Hvite Hus. Og det rasles stadig med atomvåpen. Politikken kollapser, og verdensorden er allerede historie. Vi er vel derved i ferd med å gi opp håpet om å komme tilbake, til den mer fredelige perioden, som jo har vart gjennom levetiden til min generasjon. Vi skjemmes over å ikke kunne tilby våre barnebarn, det vi selv har hatt.

Men hvor langt kan dette gå? For å ta dette med teskei: Det mangler ikke på kunnskap. Det mangler ikke på teknologi. Det mangler ikke på mat, og heller ikke på helse-teknologi. Det mangler ikke på kontakt mellom kulturene. Den globale landsbyen er her. Vi har alle forutsetninger som skal til, for å kunne navigere gjennom dette, i alle fall så lenge vi ikke blir rammet av gigantiske naturkatastrofer. Det kan jo skje. Men det ville jo være idiotisk, dersom det er vi selv, som basert på irrasjonalitet og idioti, nærmest med vilje kjørte skuta på grunn.

Og her er jeg inne på det tema, jeg i dag kaller for humankritikk: Har menneskearten egentlig global ansvarsevne? Min siste tilføyelse i nevnte tekst, handler om dette. Det finner du her. Vi må jo håpe at dette er noe vi kan få til.

Jeg nøyer meg i det videre å stille en del spørsmål om nær historisk fremtid, inkludert noen kommentarer her og der. Selvsagt er det umulig å spå om dette, men det ligger i menneskets lodd å se fremover, så da lar jeg ikke være.

1)   Har USA hatt sitt siste reelle demokratiske valg?
Like etter siste valg så trøstet Bernt Hagtvedt oss på verdibørsen 15.2.2025, med at mellomvalget ville redde oss fra det verste. Jeg oppfatter meg som mer pessimistisk. Viser til videoene over, som antyder stor innsats for å kontrollere valget i 2026. Det tar tid å bygge ned et demokrati. Men i USA, kan dette ha gått langt raskere enn vi har forestilt oss. Klarer de å unngå tap av makt i mellomvalget, så kan løpet være kjørt. To år ekstra med full kontroll, og mye kan være gjort. Teknikkene for å få dette til, handler både om å skremme media, desinformasjon, undertrykkelse av fargedes stemmer, og såkalt «Gerrymandering», som det jo har vært mye bråk om de siste månedene. Jeg har hørt rykter om at påstanden om at valget var stjålet, kan ha vært strategisk, etter påvirkning fra Steve Bannon.  ChatGpt spekulerer her i strategier som sikter på å påvirke fremtidig valglovgivning og å forme en mer kontrollert valgstrategi i fremtidige valg. Dette er noe man ef fullt i gang med. Det er allerede snakk om å forby poststemmer. Men her kan være en sidevirkning. Det er at en påstand, så drøy og skamløs, som å hevde, på valgnatten at valget er stjålet, skaper en slags moralsk aversjon hos demokratene. Altså, at påstander om valgjuks, sitter mye lengre inne i demokratenes miljøer. Det vil jo svekke forsvarsmekanismer mot, nettopp valgjuks. Når vi nå ser at stemmer hever seg, om at valget i 2024, kan ha blitt tuklet med, så er det ingen demokrater som er høyrøstet mot dette.

2)   Kan den gamle verdensorden gjenopprettes?
Mest sannsynlig er skaden permanent. Det er på godt og vondt. For, dersom Europa, kommer helskinnet ut av dette, så vil de med all sannsynlighet komme styrket ut. Europa, kan ikke lengre basere seg på USA. Dette fordrer et mer samlet Europa, som blir mer selvstendig. Da handler det om forsvar, teknologi, etterretning, og vitenskap. Ikke minst må Europa utvikle egne AI og Sosiale media, som rettes inn på å bygge opp i stedet for å bryte ned. Men dette er den optimistiske siden. Vi har krefter som åpenbart ønsker det motsatte. Det gjelder nå samtlige stormakter i verden, med Russland i spissen, Kina og nå etter hvert USA. Ingen av dem er interessert i å få Europa, som enda en rivaliserende stormakt på verdensarenaen, som jo allerede er blitt for trang for dem. Derav nødvendigheten av kontroll på egne sosiale media. Ønsket om å fragmentere Europa, vil sannsynligvis munne ut i et formidabelt press i form av hybrid krig, særlig på den digitale fronten. Dette er jo allerede godt i gang. Brexit, er sannsynligvis et resultat av dette. Maga-lignende bevegelser i Europa, handler om det samme. Europa, har all grunn til å støtte Ukraina, med alle midler, ikke bare for Ukrainas del, men også for å vinne tid. I dette perspektivet er tiden på Europas side. Da handler det om å bygge nok selvstendig forsvar til å avskrekke Russland fra å tenke på videre ekspansjon inn i våre land. Realpolitisk sett, handler global politikk nå kun om styrke. Blir ikke Europa sterk nok, fort nok, kan man ende som fremtidens kolonier. Som sagt, norske trumpere, er nyttige idioter, som ikke fatter dette perspektivet.

3)   Hva skjer hvis USA som nasjon bryter sammen?
Noe av det verste som kan skje, også for Europa, er et USA som bryter sammen. Borgerkrig i USA, vil åpenbart være spikeren i kista for USA som geopolitisk tyngdepunkt i verden. Det vil skape et geopolitisk maktvakuum, som er umulig å forutsi konsekvensene av. Men at det vil bli forsøkt utnyttet av andre, er åpenbart. Dette er vanskelig å spekulere i. Russland er, for tiden sterkt svekket av Ukraina-krigen. Men slik jeg forstår russisk mentalitet, så er det nærliggende å tenke at dette er noe de ville forsøke å utnytte maksimalt. Når det gjelder Kina, så er jeg langt mer usikker. Jeg er enda ikke overbevist om at Kina har ambisjoner om å dominere verden. Men her kan jeg ta feil. Et annet perspektiv, er at en omfattende borgerkrig i USA, kan bli svært farlig. Her kan både atomvåpen og farlig forsvarsteknologi eller, komme på avveie. Man kan miste kontrollen over satellitt-nettet. Det samme gjelder alt av tjenester som leveres over Internett. Og alt dette må igjen sees opp mot, høyt folketall i verden, og aldrende befolkninger. Alle land har stor teknologisk fallhøyde. USA kunne hatt rollen som stabilisator, gjennom en slik krise. En borgerkrig, vil sannsynligvis medføre det motsatte. Men, igjen, dette er noe som er umulig å spå om. Det vi kan gjøre, er å sørge for beredskap, på alle nivåer og også med tanke på de verste scenarioene. Vi må bli langt mer villige til å benytte ressursene på langsiktig beredskapsutvikling.

4)   Hva skjer hvis global oppvarming kommer opp i 3-5%
Grunnen til å påpeke denne problemstillingen her, er at MAGA og Trump-regimet har gjort klimaskepsis til sin egen identitet. Det ser ut til å ha gått så langt som at all forskning på vær og klima, er rasert. Dette har jo til og med gått ut over værmeldingstjenesten i USA. Dette handler selvsagt om dyp inkompetanse. For Trump, som jo er kjent for, og kanskje også skryter av sin kunnskapsløshet, sannsynligvis fortolker alle slike tema inn i et maktspill. Dette er med andre ord så overflatisk, at man med rette kan kalle det for en form for frakopling fra livets realiteter. Dette er en klar parallell til det radikal-feministene kaller for kjønnsmaktperspektivet. Og dette ødelegger selvsagt for enhver form for ansvarlighet, uansett på hvilket nivå man er. I dette tilfellet handler det om risikoen for et klima som i løpet av få år kan løpe løpsk, som følge av menneskehetens stadig økende fotavtrykk i verden.  Her er det mye usikkerhet, men hittil ser det ut som at forskernes anslag ser ut til å slå til raskere og kraftigere enn forventet. USA havner nå i samme kategori som Russland, som er stater som totalt ignorerer denne risikoen. Kina er foreløpig en stor forurenser, men ser likevel ut til å bli den som leder an i det grønne skiftet. Poenget er at, uten at vi har med oss de virkelig store forurenserne, så nytter det lite eller ingenting, hva de små landene gjør. Da har vi en politisk risiko, som noen kaller for «allmenningens tragedie». Ingen bryr seg, så lenge verdensveggen er lengre unna, enn neste valgår. En av mine største sorger, er at den generasjonen jeg er en del av, hadde alle, ressurser, all kunnskap og alle muligheter, men totalt ansvarsløs. Vi leverer gården fra oss, til våre barn og barnebarn, ikke bare i dårligere stand enn da vi overtok, men også i dyp krise. Vi er ikke de som «bygde landet», men heller som dekadente dessert-mennesker, som i vår uansvarlighet og forfengelighet rotet det fullstendig til. Så er det ingen av oss som kjenner fremtiden. Men ansvarlighet handler ikke om profetiske evner, men om R I S I K O. Det handler om sannsynlighet, et ord som er avglemt i all krangelen om «sannhet».

5)   Hva skjer ved neste pandemi?
Her er vi på neste punkt, ved den amerikanske massepsykosens totale ansvarsløshet. Folketallet i verden er nå så pass høyt, og mobiliteten er så stor, at man kan forvente en pandemi, hvert 10-år. Og her har altså Trump-regimet, med MAGA og RFK Jr. i lys av åpenbar konspirasjonsteori, slått beina under alt som handler om forskning på vaksiner. Mange i MAGA har kanskje ikke hørt, hverken om spanskesyken, pest eller svartedauden. For de ser jo bare på Fox og Reality-TV og tror at det er virkeligheten. Vel, en pandemi, uten noen form for tiltak, hverken for å motvirke smitte, eller vaksiner vil kunne få langt verre konsekvenser, enn både spanskesyken og Covid19 til sammen. Vi har ingen garanti for at den ikke er like dødelig som Ebola.  Og hva skjer da, dersom noe slikt sprer seg hurtig over hele verden, med over 50% dødelighet? Sannsynligvis snakker vi da om katastrofe på linje med Svartedauden. Og, igjen, så vil jo produksjon stoppe opp, logistikk vil stoppe opp. Matproduksjon vi stoppe. Energi-systemene kan kollapse. Ut av dette vil samfunn bryte sammen. Og samfunn som bryter sammen, regrederer til mafia-lignende tilstander, av den type vi så i Somalia på 90-tallet. Igjen, dette er ikke spådommer, vi snakker om risiko, vi snakker om sannsynlighet. En verden hvor kunnskapen om vaksiner er dramatisk redusert, står langt svakere opp imot en slik mulighet.

6)   Hva skjer hvis Russland får fritt spillerom i Europa?
Ingen vet hva Putin tenker, og ingen vet hva en fremtidig russisk diktator tenker om dette. Jeg har hørt om flere begrunnelser fra Putin, som argument eller påskudd for å gå inn i Ukraina. Den første kom i en tale til Duma-en, muligens i 2005, der Putin uttaler noe slikt som at Sovjetunionens kollaps betegnes som den største geopolitiske katastrofe i forrige århundre. Det gir grunn til å fortolke Russlands angrep, som en del av en langsiktig plan om å gjenopprette den russiske innflytelsessfæren. Ut av denne logikken, så var jo aldri Scandinavia en del av dette, så vi «kan føle oss trygge». Men hvem kan garantere at et sterkt Russland, ville stoppe der, dersom resten av Europa var svakt nok?
Så har vi hørt andre argumenter eller påskudd. Det handler om at Putin ikke anerkjenner at Ukraina er noe eget land. Han viser til en passe forvridd versjon av historien, for å få dette til. Da blir jo logikken, at bare Russland får Ukraina, så stopper det der. Dette er jo et argument som overhodet ikke holder. Som om det skulle eksistere en slags overnaturlig, gudommelig orden, som innvilger russere rettigheter som ukrainer ikke har. Dette er tøv. Det har ingenting, hverken med moral eller rettferdighet å gjøre. Det er åpenbart et retorisk påskudd vi snakker om her.
Enda en variant, handler om at Ukraina er styrt av Nazister (enda Zelenskyj er jøde). Da handler påskuddet om at Ukraina må «avnazifiseres». Dette gjennomskues selvsagt som propaganda.
Den siste varianten handler om NATO-medlemskap. Her hører det med til historien at ja, NATO har sagt seg åpen for dette (i 2008). Men da handler det om at det er noe Ukraina har gitt uttrykk for at de ønsker. Dette har vært frem og tilbake, men aldri kommet til reelle forhandlinger. Ønske om medlemskap i NATO kommer selvsagt ikke ut av det blå. Dette handler hovedsakelig om Russland. På denne måten har mange tidligere Østeuropeiske stater, ønsket seg medlemskap og etter hvert blitt tatt opp som medlemmer. Det handler om å slippe unna russernes klør. Post-sovjetisk historie, har vist oss Tsjetsjenia og senere Georgia. Vi har også sett Belarus, en gang kjent som «Europas siste diktatur», bindes opp mot den russiske innflytelsessfæren, åpenbart mot folkeflertallets vilje. Dette ligger i oss, at dersom vi har muligheten til å komme unna undertrykkelse, så stikker vi. Diskusjonen om NATO og Russland, har mange perspektiver. Men, ja, vi vet at tanken om Ukrainsk medlemskap i NATO, gjør den russiske ledelsen rasende. Spørsmålet er bare hvorfor. Her er det to fortellinger ute og går. Det ene, den russiske fortellingen, handler om trusselen fra NATO. Den andre fortellingen, handler ikke om NATO, i seg selv, men risikoen for at det kan utvikle seg et vellykket demokrati, på Russlands dørstokk. For det er en trussel, mot den russiske eliten, ikke nødvendigvis mot Russland i seg selv.
Så vet vi at Russland selv hevder at deres invasjon er et forsvar mot trusselen fra NATO. Det vi ser her, er minst fire versjoner med forskjellige påskudd om hvorfor Russland gikk til angrep. Dette spriker med andre ord i alle retninger, noe som sannsynligvis er tilsiktet. Resultatet er at vi egentlig er i villrede om hvorfor dette har skjedd. Dersom vi ikke vet hvorfor, så kan vi heller ikke svare på, hva den egentlige strategien kan være. Den eneste fornuftige måten å møte dette på, er derfor å møte dette med all den motstand Europa, samlet kan mobilisere. Her må vi heller ikke glemme, at her vil være kraftige røster, med opphav i russisk propaganda, at her er det bare å gi opp, legge seg flate og på den måten signalisere «fred». La oss ikke gå på den. Alt vi kan si, er at fremtiden, for Europa, er høyst usikker. Men vi har fortsatt handlingsrom til å kunne styrke oss. Det er i alle fall det beste utgangspunkt, for å kunne handtere, det som måtte komme.

7)   Hva skjer hvis ytre høyre får overtaket i Europa?
Veldig mange Ytre-Høyre-partier synger med Russlands stemme i denne konflikten. Det samme gjør Donald Trump og det amerikanske regimet. Så kan vi spekulere på hvorfor. Det er fristende å tenke at dette ikke er tilfeldig. Derfor er det en skjebnetid for Europa. Vinner disse stemmene frem, blir vi svake, og direkte i motsigelse mot Ytre Høyres ideologi. Inkonsistensen i dette er jo til å ta og føle på. Hvis Ytre Høyres mantra vinner frem, oppløses EU, NATO legges ned. USA’s støtte forsvinner. Og våre forsvarsutgifter reduseres til et minimum. Det synes jeg staver velklingende ord til Russland: «Velkommen til å overta oss». Og jeg tviler på at det er en fristelse, russerne vil motstå.   Kanskje handler dette om ønsket utvikling, fra mange på ytre høyre side. Man kan gjøre som USA: Kaste ut innvandrere, muslimer og fargede, gjerne via brutale konsentrasjonsleirer. Man kan forby Pride. Man kan gå brutalt løs på politiske motstandere og tukte dem til stillhet. Man kan tvangskristne folket, omtrent som på vikingetiden. Man kan gå løs på alle som ikke passer inn, enten det er mentalt mangfold, eller feil seksuell orientering. Kanskje dødsstraff for homofil praksis, som i Uganda. Man kan innskrenke kunsten, til hornmusikk, og nazi-propagandafilmer. Og, fremfor alt, vitenskapen nedlegges, til fordel for profeter og pengesterke influensere. I antiintellektualismens navn, synker samfunnet ned i «Den Mørke Middelalder 2.0». Over generasjonene, kommer sikkert bålene frem. Hvem vet?  

8)   Hva skjer hvis alle amerikansk-baserte sosiale media, omskapes til propagandamaskiner for MAGA?
Bekymringen for dette, er grunn til forslaget om at Europa selv må utvikle egne sosiale media. Fortsatt tar vi sosiale media, som en selvfølge. Realiteten er at USA har kontroll på alle de store sosiale-medie-plattformene. Utvikling av nye, handler ikke bare om å komme unna mulig fremtidig amerikansk sensur og propaganda, men også om å utvikle innretninger, som fremmer konstruktiv dialog, styrker demokratiske verdier og ikke skader, hverken enkeltindivider eller kulturene våre. Dette burde man gå i gang med allerede nå. En fremtid, hvor Europa er avhengige av sosiale media, som gradvis innfører sensur og omskapes til MAGA-propagandamaskiner utgjør en åpenbar risiko for nedbryting av europeisk kultur. Vi ser jo allerede konturene av dette. Det kan ende med at land for land, avskaffer demokratiet. Jeg ser for meg at dette kan bli seiglivet, særlig i de skandinaviske landene. Noen ganger forestiller jeg meg at Norge kan få samme rolle som Belarus, en gang hadde, bare med motsatt fortegn. Vi blir Europas siste demokrati. Uansett, er vi da godt og vel tilbake til en tilstand, av eneveldige diktatorer i et splittet Europa. Her er det ingen grunn til å forvente større klokskap, blant eneherskere, enn i tidligere tider. Det staver krig og konflikt, og at vi etter hvert utarmer hverandre. Dette innebærer også risikoen for religiøse bevegelser, som skyller over landene, og «renser» dem for all «sekulær ideologi» (les kunnskap og vitenskap). For makt korrumperer, og med det en klar motivasjon til å holde folket nede i kunnskapsløshet. Da dukker igjen forestillingen om «Den Mørke Middelalder 2.0» opp.  

9)   Kan slike som meg, eller andre mer signifikante kritikere, risikere represalier?
Det er nok mange nordmenn og europeere ellers, som ville tenke seg to ganger om før man reiser inn i USA. Det gjelder også meg selv. Sist denne uken, ble blant annet den amerikanske senatoren og tidligere astronauten Mark Kelly, truet med å bli hengt, kun på basis av uttalelser i media. Ja, det var selveste presidenten som truet. Dersom retningen av den utviklingen vi ser nå, ikke snur, har vi en klar risiko for at media knebles og vi får streng sensur. USA, kan lære av Russland og Kina. Dette er den naturlige utviklingen, som vi kjenner igjen, fra hvert eneste diktatur, som har fungert opp gjennom historien. Mekanismene bak dette er beskrevet her. Paradokset her, er jo at MAGA-bevegelsen også har utgangspunkt i en reaksjon mot WOKE og venstresidens praktisering av «politisk korrekthet» og kanselleringskultur. Bevegelsen har startet som ledende fanebærer for ytringsfriheten i samfunnet. Da er det ufattelig at bevegelsen, kan snu på en femøring, og bli blinde følger av en leder som åpent går etter sine motstandere, med trusler og vold. Dette er ett av de paradoksene, som gir meg jevnlige hakeslipp.

10)                    Hva skjer hvis Trump blir så dement at han «trykker på knappen», som følge av vrangforestillinger?
Det ekstra pessimistiske scenarioer, er jo at dette er atomkrig. Risikoen er nok høyere enn den tidligere har vært (i gjennomsnitt) og den er over det akseptable, men objektivt sett ganske liten. Skjer dette, så er jo livet over for de fleste av oss, og menneskehetens rolle som den ledende art på denne planeten, kan være forbi. Og igjen, gitt pessimistiske anslag av Fermis Paradoks, så er jo det så til de grader bortkastet og meningsløst.
Donald Trump er så uvitende at han skal ha foreslått å bruke atombomber mot orkaner. Det er ikke utenkelig at han ikke en gang vet hva radioaktiv stråling er, eller i det hele tatt mulige konselvanser av atomkrig. Men, vi må jo tro og håpe at menneskene rundt ham, i alle fall fortsatt er så pass kompetente at de klarer å stoppe slike ideer.

Det er selvsagt mye dikting og spekulasjoner, når vi tenker på fremtiden. Det er neppe alle som er så dramatiske som meg. Men at dette er mørke skyer, er det ingen tvil om. Det som er paradokset, er at dette skjer i en tid, hvor kunnskapen aldri har vært større. Vi har aldri hatt mer ressurser enn nå. Vi har aldri hatt et nivå på teknologi, som vi har nå. Det har vært gode tider, sett relativt til fortiden, for store deler av verden. Det er mulig å manøvrere gjennom dette på en mer ansvarlig og klok måte. Så virker det som at her er krefter som fungerer på aggregert nivå, som er totalt utenfor vår kontroll.

Noe har skjedd, som har påvirket vår kollektive rasjonalitet i nedadgående retning. For å sette det på spissen:

De av oss som tviholder på det lille vettet vi har, kan få en følelse av at det blir håpløst å være rasjonell når resten av verden er blitt gal. Samtidig instruerer jeg meg selv med å hevde at dersom du tror at verden er blitt gal, er det høyst sannsynlig heller du selv som er gal.

Men, det var på spissen. Det er mange, både i USA og i vår europeiske kultur som deler mine bekymringer.

Hva kan vi gjøre?

Realiteten er at vi (Europa), risikerer å havne under skoen. Det vil si, under fremmed dominans, enten det er Russland, Kina eller USA. Ingen av disse mektige kreftene, ser lengre ut til å respektere våre idealer. Man snakker nå om en global naturtilstand, hvor realitetene utledes, basert på kunnskap om stormakters atferd i tidligere tider. Vi kan bli fremtidens kolonier, som utarmes for det som måtte være av ressurser. Norge er attraktivt. Det første som kan ranes, er oljefondet. Men vi har også naturressurser, i form av fisk, olje og gass. Vi har også store forekomster av fosfat, og thorium. Her snakker vi om koloni-tilstander. Ressursene hentes ut, mens befolkningen armes ut. Det å være MAGA-tilhenger i Norge, er å ikke ha forstått hva denne bevegelsens ideologi egentlig innebærer. Det eneste som gjelder er den sterkestes rett. Da må vi realitets-orientere oss, på hvordan vår status er opp mot det regnskapet. Noen ganger har jeg tenkt at det må være bittert å våkne opp fra MAGA i USA, for så å oppdage at, det eneste som trengtes fra deg, var din stemme, denne ene gangen. Det er som om raneren står utenfor døren, og lover deg gull og grønne skoger. Du slipper ham inn døra, og han raner alt av verdi, voldtar kona og ler rått idet han forlater åstedet. Det å være grasrot MAGA, i USA, for så å oppdage at du er manipulert og rundlurt, kan fort by på et uutholdelig sjokk. De har tatt fra deg alt. Selvsagt burde du har skjønt det. Vi har jo idealisert rå maskulinitet, forakt for det svake, og lansert empati, som kristendommens største synd. Men i et anfall av sosial suggesjon, har du glemt, din egen begredelige tilstand. Forestillingen om egen storhet, var pumpet opp, av bedragere og manipulatorer, med nærmest vitenskapelig presisjon. I et øyeblikks forvirrethet, avgav du din stemme, i en urealistisk tro på at du selv var en av dem, de store. Så er du liten. Så er du svak. Og nå ranes du for hva som måtte være av verdi.  Du er foraktet og ledd av. Det å havne her, er jo en ufattelig tragedie. Men det aller verste, og bitreste må jo være at du avgav stemmen din, at du lot deg bedra, så altfor lett.

Europa er, samlet sett, hverken svak eller små. Samlet sett vil vi kunne reise oss og bli en aktør å regne med i dette spillet. Som jeg har antydet, er det en verdighet i akkurat dette. Men betingelsen for dette, handler om evnen til å stå samlet. Jeg har vel allerede antydet at fremmede aktører kan ha gjort sitt til for å få frem Brexit. Den realitetsorienteringen vi snakker om, handler om erkjennelsen av, at ingen av de store aktørene på geopolitisk arena, er interessert i et samlet Europa. Vi må regne med betydelig innsats fra alle tre, i forsøket på splitt og hersk. Vi må forvente at alle midler tas i bruk for å få dette til. Strategien bak dette, er allerede beskrevet. Kampen handler i stor grad om å begrense antallet «nyttige idioter» i egne rekker. Da snakker vi om mennesker, som nettforgiftes, og lar seg drive med av propaganda og desinformasjon. Igjen så vil jeg påpeke det paradoksale i at det sterke idealiseres, samtidig som det som kunne gjøre oss sterke, demoniseres. Hvis ikke dette skaper kognitiv dissonans, nok til å «våkne opp», så er det uforståelig. Manglende Europeisk vilje til full innsats på å samle seg og bygge forsvar risikerer at vi uforvarende «åpner døra på vid gap for raneren». Det er kun en måte å få dette til på og det er gjennom stemmeseddelen. Skal de ta oss, så blir det ikke uten motstand. Og jo sterkere vi er, desto bedre muligheter har vi.

Så må vi ikke glemme USA. Løpet er enda ikke kjørt. «Voice of America» er allerede strippet ned. Nå er det snudd. Det er USA som er i nød. Men løpet er ikke kjørt. Kanalen «Voice of Europa», finnes kanskje allerede. Men poenget er at vi må møte digital propaganda med forsvar for den frie verden. Vi må møte desinformasjon, med fakta og idealet om demokrati, menneskeverd og ansvarlighet. Jeg sier ikke at jeg har løsningen på dette. For vi vet jo at «fake-news», sprer seg mange ganger raskere enn ansvarlig informasjon. Men, vi burde ta det vi har, og gjøre det beste ut av det.
Så må vi støtte de stemmene i USA, som taler makta midt imot. Dette settes pris på og inspirerer. Se her:
Americans, you NEED to hear what this European said to me

USA er ikke uten motstandskraft. Og det kan snu. Donald Trump er aldrende, og er sannsynligvis ute av verdensscenen i løpet av få år. En hypotese er at Trumps «trolldom» vil forsvinne den dagen han forlater scenen. Forgiftningen vil neppe opphøre over natten, men kanskje blekne raskere enn vi tror. En ting er sikkert. Det er at dette vil bli den avgjørende skjebnetiden for USA. Det er et kappløp. Er diktaturet blitt solid nok til å feste grepet for godt? Jeg har allerede antydet, at aktørene bak Trump kan ende i rivalisering, krig og konflikt. Dette er et kjent mønster, i maktvakuumet etter en karismatisk lederfigur. Dette er selvsagt risikabelt, men det kan også representere en mulighet. Som demokratier har vi støttet kampen mot undertrykkelse, omtrent overalt i verden. Det har sjelden lykkes. Men USA har faktisk bedre forutsetninger for å lykkes, fordi den demokratiske mentaliteten i kulturen, på ingen måte er radert ut. Om det skulle gå i denne retningen, så er her åpenbart mange nye lærepunkter å høste. Vi trenger å ruste opp, både politisk filosofi, og filosofi generelt. Det at det kunne gå så galt i USA, skyldes at forsvarsmekanismene mot kapring av autoritære krefter, har sviktet. Hvordan kunne det skje? Det må vi begynne å jobbe med allerede nå.

 

Outtakes:

Om sannhet: En oppsummering av ny-subjektivistisk syn på sannhetsbegrepet, finner du her. Strategien med å tåkelegge sannhetsbegrepet kan kanskje være nettopp å skape større åpenhet og dermed mottakelighet for ønsket budskap.  Min kommentar her er at manglende filosofisk refleksjon, over sannhetsbegrepet, kan gjøre oss sårbare på flere måter. En forestilling om sannhet som en slags metafysikk, altså noe som eksisterer der ute, skaper umiddelbart tåke. Filosofisk har vi da gjort spørsmålet om sannhet til et ontologisk spørsmål. Altså det er noe der ute vi må oppdage, eller finne ut av, men vi har ingen begreper om hva det er. Da snakker vi ikke om «hva som er sant», men selve konseptet «sannhet». Det å anse selve konseptet som noe selvstendig eksisterende hører inn under den såkalte platonske illusjonen, beskrevet her. Jeg tenker at det er en avsporing. Alternativet, også fra antikken er Aristoteles forslag om at sannhet handler om forhold mellom forestilling og realitet. Nå beskriver jeg det noe annerledes, og jeg har illustrert dette grafisk her. Sannhet betegnes her som et abstrakt begrep, hvor forslag til fysisk implementasjon av abstraksjoner er beskrevet her. Poenget er at kunstige informasjonssystemer, allerede i flere tiår, har operert på lag på lag med abstraksjoner, basert på fysisk implementasjon. Det er ikke noe mystisk med dette.  Det er ikke nødvendig å finne opp ny metafysikk for å få plass til slike begreper. Det handler kun om informasjonstekniske verktøy og strukturer. Og informasjonssystemer er fleksible, så dette er arbitrert. Vi former informasjonsstrukturer og verktøy, etter behov. Så også med sannhetsbegrepet. Hva fungerer best, når vi forsøker oss på meningsfylte tankeutvekslinger om dette? Vel, la oss fortsette litt. Er sannhetsbegrepet et epistemisk begrep? Mitt forslag er nja, for erkjennelsesteori, får ingen mening uten dette begrepet. Men her mangler noe. Jeg har nevnt behov. Hva er behovet? Nysgjerrighet? Nødvendigheten av en virkelighetsoppfatning som fungerer? Fungerer i forhold til hva? Her lukter det valg. Hvordan kan vi gjøre valg, uten verdisystem? Det er her dette skjærer ut, verdisystemer hører dårlig hjemme innenfor et epistemisk system. Jeg har plassert dette under etikken, altså moralfilosofien.  Så når jeg må gjøre valg om hva som er målet med sannhetsbegrepet, så introduserer jeg behovet for å ha et verdisystem å referere til. Plutselig så har vi tre filosofiske kategorier, involvert i utfordringen. Men, mitt poeng er at vårt forhold til sannhetsbegrepet er et standpunkt, og det henger til syvende og sist på hvilket basis-verdisystem, vi flagger som det mest grunnleggende for våre standpunkter. Det å måtte begynne der, er kanskje det det mest dramatisk overraskende bruddet med paradigmene i vestlig filosofi, som jeg kjenner til. Men jeg er ikke skolert på området, så derfor tar jeg alle mulige forbehold.
Så hvor starter jeg da? Her vil jeg henvise til hva jeg kaller for den den viktigste og mest grunnleggende moralske konfrontasjon, nemlig det nakne åpne spørsmålet: Hva står du for? Konfrontasjonen er nærmere beskrevet her.

 

Anti elite

Den egentlige stemmen for folket

 

https://youtu.be/4TARF-2j1xo (This Is What "ALWAYS" Happens Before A Civil War)

 

https://youtu.be/_zwXw80QaQY(Eksempel på desinformasjon; hvilken politisk side er mest voldelig)

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Viljens_triumf

https://www.youtube.com/watch?v=3wMCTv_9alQ

 

Dersom du er på grasrota, så vet du jo at det jo nettopp er grasrota i disse landene som desperat forsøker å komme seg unna. Dette handler ikke om religion, eller politisk retning. Dette er maktmenneskets fotavtrykk, som vil tråkke på deg uansett hvilken farge den måtte ha.