Det plagende mennesket

Da jeg var liten hendte det noe en gang da vi kom på skolen om morgenen. Vi var i god tid før første skoletime. Vi fant en forkommen kråke. Den var ikke lengre i stand til å fly. Vi fant fort ut at den var utstøtt av de andre kråkene og at den var hakket nesten til døde av sine egne. Vi skjønte at den måtte avlives. En av mine medelever tok seg av det, på sin uprofesjonelle måte.

Dette var en opplevelse som virket som et sjokk på meg og jeg var plaget av den i lang tid etterpå. Min måte å bearbeide dette på handlet allerede da om forsøket på å forstå dette, analysere og se sammenhenger. Og sammenhenger så jeg. Jeg så lignende ting på TV og allerede da slo det meg at dette jo er tendenser som ikke bare handler om dyr. Dette er tendenser jeg opplagt også så tendenser til i skolegården og i andre sosiale sammenhenger. Det ligger en latent tilbøyelighet i oss til aggresjon mot de av oss som er sårbare eller unormale. Innenfor dyreriket kan jo dette lett forstås som en brutal måte å dempe konkurransen om maten på. Uansett hva det er, så syntes jeg det var rart å observere at de samme tendenser var tilstede hos både mennesker og hos dyr.

Faktisk hevdes det at så mange som ti prosent av oss opplever glede og lyst ved å se andre mennesker bli utsatt for lidelse.

Det å påføre et menneske lidelse i den hensikt at det skal oppleves som en lidelse er innenfor empatisk etikk bedømt som sadisme eller ondskap.

Nå kunne man kanskje forsøke å nyansere dette i forhold til om plageren har tilfredsstillelse av dette eller ikke. Men jeg tenker det blir vanskelig fordi hvis den ytterste hensikt er å påføre den andre lidelse så kan ikke dette ha sitt motstykke i noe annet enn tilfredsstillelse hos plageren. Man kan jo selvsagt tenke seg lidelse brukt rent instrumentelt, altså som et middel for å oppnå noe annet.  Men da er ikke hensikten lidelsen i seg selv og rammes derfor ikke av definisjonen over.

Man skal imidlertid være oppmerksom på at det å påføre lidelse for lidelsens skyld, selv om det er for å oppnå noe annet, både er kynisk og nedverdigende for den som utsettes for det. Det er et umoralsk virkemiddel, selv om det oppfattes å være i det godes tjeneste. Empatisk etikk er kompromissløs på dette. Det å påføre andre lidelse er et direkte minus på livskvalitet og dermed også galt i seg selv. Selvsagt kan vi hevde flere tilleggs-grunner til dette:

For det første kan dette begrunnes med at tilbøyeligheten til å plage andre alltid kan ligge der som en underliggende faktor som dermed produserer retorisk argumentasjon om det gode formål. Og dette er ikke noen fjern teori. Det er noe som faktisk skjer hele tiden.

For det andre er nedverdigelsen så omfattende at den psykiske og sosiale skade kan bli uopprettelig for all fremtid.  Om påført lidelse skal kunne bli et tvilsomt avmaktens virkemiddel, så må det være høy grad av ekte frivillighet involvert. Og da snakker vi ikke om manipulert frivillighet eller tilsynelatende frivillighet på grunn av underkastelse.

Med denne refleksjonen så har jeg altså også indirekte introdusert muligheten for at behov for plaging kan ligge i oss som medfødte tilbøyeligheter. Da jeg var liten, kanskje 5 år, hadde jeg en drøm som jeg aldri glemmer. Jeg drømte om en yngre nabogutt. Han var krympet så liten at han bare nådde meg til leggen.  Og det var ikke bare en av ham. Det var hundrevis og de stod på rekke og rad. Fremst i rekka stod jeg og gjorde kål på dem en etter en. Jeg tråkket på dem, vridde hodet av dem, jeg gjorde hva jeg ville med dem, og jeg nøt hvert sekund av det. Nå skal man være forsiktig med å legge for mye i en slik drøm. Men jeg tenker at den avslørte en sadistisk tilbøyelighet i meg selv. Og om jeg har det, da tenker jeg at dette er noe som ligger som en mulighet i oss alle sammen. Og da kan vi jo selvsagt forsøke å reflektere over hvorfor vi er utstyrt med slike tilbøyeligheter.

Plagerens underliggende drivkraft er aggresjon. Da snakker vi om proaktiv aggresjon. Proaktiv aggresjon er den som kan komme til uttrykk uten noen at det er noe umiddelbart i omgivelsene som utløser aggresjonen. Vi har altså å gjøre med en fordekt avansert kanalisering av aggresjon.  Den manifesterer seg ved at plageren oppnår positive mentale effekter av å plage. Det kan dreie seg om lyst og spenning, og ren nytelse av andres lidelse.
Forklaringene går ofte i retning av det å søke makt og det å søke tilhørighet. Man antyder da også en forsiktig kjønnsforskjell, da gutter er mer orientert mot makt, mens jenter er mer orientert mot tilhørighet. Men jeg tenker at det nødvendigvis ikke er så enkelt. For det kan være at den ubevisste effekten av de subtile aggressive handlinger er nettopp makt og tilhørighet, mens drivkraften kan ligge i den rene lyst til å plage. Jeg tar meg, i tillegg, den frihet å introdusere enda en gevinst ved denne atferden. Det er utvikling av sosial kompetanse. Det går i hovedsak ut på at sosialt intelligente barn tester ut sin egen evne til å manipulere omgivelsene. Det handler om evnen til å plukke ut de sårbare, og det handler om evnen til å spille dem i gapet på overmakten. Gjennom feiling og mestring på dette området lærer barnet sine muligheter og begrensinger i det fremtidige sosiale spill.

Effekten av dette er altså sosiale fordeler i form av sosial kompetanse som igjen gir tilgang til makt, og sosiale allianser.  Plagerens utfordring, eller det som gir spenningen er å klare å plage noen og komme unna med det og samtidig kanskje oppnå sosial gevinst. I dette avtegner det seg et mønster som jeg tenker går igjen i de fleste tilfeller av dette fenomenet.

Da introduserer jeg makt-trekanten hvor makten øker jo lenger opp man kommer på figuren. Og da er det ikke nødvendigvis bare fysisk makt jeg snakker om. Det er sjelden at individets fysiske makt spiller noen stor rolle i forhold til det reelle maktforholdet. Enkeltmenneskets totale styrke består av en rekke faktorer, hvor også det fysiske og sosiale inngår. Men, med mindre man sitter med hånden på «atomknappen» vil hovedregelen være at det er den sosiale makten som dominerer bildet. Dette beskrives best som sosialt nettverk og allianser.

 

 Det er altså tre roller som inngår i dette forholdet. Det er overmakten, plageren og offeret. For å illustrere dette kan vi starte med å dra opp en uskyldig hverdagslig historie fra mitt barndomshjem.

Lillegutt på to år har vært inne i et skap på kjøkkenet og funnet seg en bolle. Han sitter på gulvet og leker med den. Storesøster oppdager det og snakker til ham.

-          Nei, men lillegutt, har du fått lov til å leke med den?

Lillegutt kikker først på søsteren og deretter på mamma. Mamma gjør ikke en mine, så lillegutt snur seg tilbake til storesøster og ber henne enkelt om å holde kjeften.

Selv en smart toåring kan forstå at den som har overmakten på sin side er den som vinner kampen. Mamma gjorde ingen ting til å støtte storesøster i hennes anklage. Følgelig kunne han ignorere storesøster, selv om hun skulle være fysisk sterkere enn han.

Innenfor familien representerer foreldrene overmakten mens offer og plager kan veksle mellom de rivaliserende søsknene.  Men den samme dynamikken finnes igjen over alt i samfunnet.  I bedriften hvor forholdet sjef, kolleger er en konstellasjon, eller du kan ha forholdet sjef, medarbeider og toppledelse, hvor sjefen er plager, toppledelsen overmakten og medarbeideren offer. I noen tilfeller kan medarbeideren plage sjefen dersom medarbeideren har gode allianser i toppledelsen. Da er det medarbeideren som har overtaket. På skolen er det elevene som rivaliserer og lærer/skolens ledelse representerer overmakten. I samfunnet kan naboer ha rollen som plager og offer og domstol/politi og myndighet kan representere overmakten. Vi har også saksbehandlere, f.eks. i trygdeetat, skatteetat eller barnevern som kan fungere som plagere, vanlige mennesker er ofre mens fylkesmann og domstoler er overmakten.  Den generelle refleksjonen her er at i alle sammenhenger hvor mennesker er organisert i store og små grupper så er det relasjonen til overmakten som avgjør om plageren får fortsette med sin virksomhet. Unntaket er det totalitære system hvor plageren og den totale overmakten utgjør en og samme instans.  Men hovedfokus her er trekantspillet mellom plager, offer og overmakt.

Er alle plagere psykopater?

Det korte svaret er nei. Når jeg ser på diverse lister over psykopatiske trekk, så har jeg ikke funnet noen som eksplisitt lister opp det å nyte andres lidelse, ydmykelse eller ulykke.  Alle psykopater er nok kynikere, men det er ikke sikkert at alle er sadistiske. Men det er opplagt at den del av de trekkene som går igjen hos psykopater, er nødvendige for det å kunne få suksess med sin usynlige plaging av andre. For eksempel høy sosial kompetanse, evne til å manipulere, sjarm og høy intelligens.  Så noen plagere er sannsynligvis også psykopater. Men, som jeg nevnte i innledningen, så tror jeg at impulser til å ville plage, er noe som ligger i de fleste av oss. Men dette bremses av empati og normal sosialisering. Jeg tenker også at det skal noen suksesshistorier til av usynlig plaging i barndommen, før noen oppnår en mestringsfølelse som stimulerer til gå dyrke dette frem. Og om slike forsøk ender i suksess eller fiasko handler ofte om tilfeldigheter. Det er derfor ikke gitt at alle mennesker med plagetendenser utvikler dette til et problem i voksen alder. Forhåpentligvis er som regel det motsatte tilfelle. Dersom dette resonnementet er riktig er den neste nærliggende konklusjon at fokus på denne problematikken er vesentlig helt fra barnehagestadiet og oppover. Men det er faktisk like vesentlig at alle foreldre blir oppmerksomme, slik at de ikke uforvarende går inn i rollen som en blind overmakt som villig har latt seg manipulere av en av søsknene.

Hvor blir mobberen av?

Samfunnets hovedfokus på mobbing handler om barne- og ungdomsmiljøer, typisk i skole og barnehager. Og her har innsatsen vært varierende opp gjennom årene, men det viser seg at innsats mot mobbing hjelper. Derfor er dette svært viktig. Det finnes en del antydninger om at mobbere er problematiske personer som ofte havner i kriminalitet. Sannsynligvis gjelder dette den mest synlige aggressive fysiske mobbingen. En viktig refleksjon er at for å kunne mobbe andre er det nødvendig å ha et overtak. Dette er symbolisert med at plageren er plassert høyere opp på figuren enn offeret. Dette overtaket kan være fysisk, enten ved at mobberen er sterkere, eller at den eller hun deltar i et flertall med uklar overgang fra aktiv deltagelse til passivt bifall av det som skjer. Denne type mobbing er så direkte og så opplagt at en del av spillet blir å holde dette skjult eller fordekt for overmakten. Dette kan selvsagt oppnås ved trusler, men det er også vesentlig at en del av offerets strategi for å opprettholde egen selvfølelse er å underslå det faktum at vedkommende er mobbet. Det er jo også slik at ofret aldri slipper tak i håpet om å bli inkludert. Dersom han «sladrer» til overmakten, har vedkommende brutt alliansens viktigste bud, nemlig å være lojal. En tredje faktor er risikoen for ikke å bli trodd. Er man først i en slik situasjon, så er det en indikasjon på at man har en problematikk rundt sosial kompetanse. Da er sannsynligheten stor for man har tidlig erfaring med å bli overtolket, oppfattet som sutrete og ikke trodd på. Dette svekker i sin tur troen på egen gjennomslagskraft og på overmaktens rasjonalitet.  Samlet kan dette representere et nærmest uoverstigelig hinder i forhold til å si i fra. Dermed kan plagingen foregå i lang tid uten at noen griper inn. Men den fysiske og synlige mobbingen er sannsynligvis bare toppen av isfjellet i det sosiale spill blant barn og ungdom. For tross alt er fallhøyden stor dersom sannheten skulle komme for en dag. De smarteste mobberne reduserer denne risikoen ved å utføre plagingen på en slik måte at de alltid har overmakten på sin side. Man ser dette tidligst blant jenter, men det er ikke utenkelig at også gutter, menn etter hvert utvikler høy nok sosial kompetanse til å kunne agere på denne måten. Og denne gangen er det ikke et fysisk overtak vi snakker om, men et sosialt overtak. Gjennom sin sosiale kompetanse har plageren bygget nære allianser med overmakten og i gruppen, og dermed manøvrert seg selv i en slik posisjon at plagingen kan foregå helt umerkelig, eller gjerne med overmaktens velsignelse. Denne type plagere oppnår enklere allianser med overmakten. Grunnen er at man gjerne får en overopphopning av mennesker, med nettopp slike egenskaper i overmakten. Dermed identifiserer overmakten seg lettere med plageren enn med offeret. De forstår hverandre og hverandres potensialer. Dermed er alliansen også strategisk. Opp mot dette har den sosialt svakerestilte ingen reelle virkemidler. Og i den grad vedkommende reagerer, skjer det reaktivt, gjerne som en eksplosjon av opplagret sinne og frustrasjon. Vedkommende offer kan ikke annet enn tape enda mer sosialt på dette og sette seg selv i en enda verre stilling. Om vedkommende forsøker å klage vil kommunikasjonen fort gå i foreldre barnemodus. I en slik prosess hvor kampen egentlig står om hvem som opptrer som mest troverdig, vil en formynder holdning i forhold til offeret ofte bli en selvbekreftende profeti som forsterker forestillingen om offeret som undermåls og i behov av formynderes kontroll. Plagerens gevinst blir styrket sosial anseelse på bekostning av offerets sosiale fornedrelse.
Så, hvor blir disse plagerne av i samfunnet? Det sier seg selv at dette er mennesker med livsoverskudd og sterke ressurser. Det er ingen grunn til å anta at de har noen øket sannsynlighet for å havne i kriminalitetsstatistikken. Forhåpentligvis legger de fleste av seg plagertendensene, men her finnes nok av yrker hvor de kan utøve sin lidenskap gjennom hele yrkeskarriæren. De kan bli lærere, fritidsledere, førskolelærere, psykologer, politi, advokater, dommere,, barnevernspedagoger, sosialarbeidere, offentlige eller kommunale saksbehandlere (NAV), ledere og toppledere i næringslivet, politikere osv. Fellestrekket er muligheten for makt over andre mennesker og muligheten til å se ofrenes fortviles og frustrasjon i deres ansikter, og kjenne på den tilfredstillelsen det er å heve seg over dem, ved å trykke dem i gjørma. Det er dette som er drivkraften og som leder direkte tilbake til den aggressive drivkraften bak det hele.

Må det være slik? Hva er best?

Nå er det viktig å få frem at det ikke er en bestemt gruppe mennesker som her adresseres. Vi har alle plageren i oss. Men det er forskjell i hvor mye denne tilbøyeligheten slippes frem og det er forskjell på evner og styrke til å la dette komme til uttrykk. Det er selvsagt heller ikke slik at mennesker i de yrkene, vi har listet opp, på noen måte kan stigmatiseres til å være potensielle plagere. Vi skal ikke lage fantasimonstre ut av dette. Men vi skal heller ikke slå under en stol at dette er tendenser som er fremtredende i nesten enhver sammenheng og som jeg tror kan virke alt fra hemmende til ødeleggende på det sosiale samspill. Her kommer det jeg kaller det gode evangelium inn. Det gode evangelium adresserer egentlig kynikeren eller mennesker som ikke har andres ve og vel som førsteprioritet: Det er det varme menneskevennlige miljøet som gir bedriften størst profitt. Det er også dette som gir best brutto nasjonalprodukt. Det er det varme positive miljøet som gir elevene best læringseffekt. Kort sagt er det varme sosiale klima ikke bare det beste for menneskets livskvalitet, det er også i det miljøet hvor mennesket fungerer best, hvor verdiskapningen er størst, hvor mennesket er mest produktivt og innovativt. Og i det varme menneskevennlige miljøet har plaging ingen plass. Jeg har allerede nevnt at aktiv kamp mot mobbing gir resultater. Men kanskje er det slik at vi måler dette for begrenset. For vi måler jo bare det som kommer ut av skolen. Og ut av en skole med aktiv prosess for å dempe mobbing, kommer det færre ofre, og det kommer færre plagere. Det siste er kanskje en drøy påstand. Men jeg tenker at i den grad potensielle plagere mislykkes med sine plage-prosjekter i tidlig alder, så vil også den sosiale læring gå i retning av lavere stimulering til å bruke slike virkemidler i det hele tatt. Det er med til å forme individet på en slik måte at plagetendensene kanskje kan dempes for all fremtid. Det betyr at vedkommende kan bli lærer eller barnevernspedagog uten å ta disse tendensene med seg i sitt yrke. Resultatet blir en mer profesjonell og menneskevennlig utøvelse av sitt yrke, til alles beste. På samme måten kommer de som var potensielle ofre ut med en bedre selvfølelse. De kommer ikke ut med sosialt brukket rygg med tapte illusjoner om samfunnets solidaritet og rasjonalitet. Det gir helt andre perspektiver på et både lykkeligere og mer produktivt liv, som aktiv deltaker i samfunnets verdiskaping.  Kampen mot mobbing er en vinn-vinn prosess som også gir store gevinster i fremtiden.

Men kampen mot mobbing må ikke stoppe der. Samfunnet må ha en bevissthet om at oppegående ressurssterke mennesker kan opptre som plagere på alle nivåer i samfunnet. Kostnaden for deres usynlige aktiviteter kan sannsynligvis måles, både i milliarder og i menneskelig tragedie. Også her vil effekten av deres aktivitet spre seg gjennom sosial arv fra generasjon til generasjon. Dette innebærer en motivasjon til politisk bevissthet om å tilrettelegge samfunnet slik at denne type aktivitet reduseres mest mulig.

Hvordan begrense forekomsten av plaging i samfunnet?

Gjennom alle tider og i alle kulturer og miljøer har de smarteste plagerne stort sett operert innenfor det spillerommet som til enhver tid er tilgjengelig. Derfor ser vi spor etter plagernes retorikk både innenfor filosofi, religion, etikk, politikk og juss. Alt dette har gitt og gir fortsatt systemmessige åpninger for plaging av andre. For selv om vi mennesker er et produkt av arv og miljø, så har systemet og det sosiale klima rundt oss avgjørende betydning for hvordan vi behandler andre. Tenk på at i Saudi Arabia så har en far full anledning til å drepe sin datter uten å måtte stå til ansvar for noen (sånn var det i alle fall for noen år tilbake). De fleste fedre ville jo aldri kunne tenke seg å gjøre noe slikt. Men siden systemet åpner for det og at det er sosialt akseptabelt, ja noen ganger sosialt påkrevet, så selvsagt vil det skje med en gitt frekvens at fedre benytter seg av denne muligheten. Der systemet åpner for det, der vil det skje. Enda verre er det at vi mennesker tenderes til å formes i systemets bilde, og da gjerne også reprodusere det og bli en del av den prosessen som sementerer det i kulturen. Dette innebærer at system og sosialt klima er det som til sammen påvirker hvor stort spillerom plager skal kunne ha i vårt samfunn. Men det betyr også at det å bryte opp slike mønstre i et samfunn er an vanskelig og langsiktig prosess. Men jeg tenker at veien fra flokkdyr til sivilisasjon preges av en utvikling hvor denne type spillerom reduseres steg for seg, og at i den velutviklede sivilisasjon så er spillerommet for plagere redusert til et minimum. I vår kultur er mange av de store kampene tatt. Vi har kvittet oss med slaveri, rasisme, forfølgelse av hekser og trolldom, diskriminering på kjønn, religion, etnisitet, seksuell orientering osv. Vi har fått et rettssystem som, i alle fall i teorien skal ha god kvalitetssikring mot vilkårlighet (som er plagerens spillerom).

Jeg tenker at det aktivt må jobbes systematisk for å dempe denne plager-tendensen i samfunnet. Jeg ser for meg følgende mulige områder å fokusere på:

1)      Utvikle en etikk fri for etiske singulariteter og søke allmenn oppslutning om den.
Her snakker vi om en allmenn etisk grunnholdning som hverken skjuler eller ikke aksepterer at individer eller grupper av individer ekskluderes fra regnskapet i de beslutninger som berører dem. Dette vil frata plagerne sterke retoriske kort i sin agitasjon.

2)      Kanalisere ut plageren i oss på ufarlige måter.
Da snakker vi om en rekke områder som mennesket tar ut aggresjon på uten at det går ut over enkeltindivider. Vårt samfunn i dag gjennomsyres av konkurranse. En del av drivkreftene bak dette er nettopp aggresjon, som slår ut i ønsket om å triumfere over konkurrenten og gjerne samtidig ydmyke ham. Dette gjøres innenfor underholdning, sport, film, spill osv. Denne kan det kanskje være tvil om virkningen dette egentlig har. Man kan tenke seg muligheten for at det dyrker tendensen frem i oss eller om muligheten for det letter på trykket. Kanskje begge deler. Men poenget er at dette er impulser som ligger dypt i oss og som vil komme til uttrykk i samfunnet så lenge menneske er menneske. Da er det greit å finne ufarlige utløp for impulsen.

3)      Kampen mot massehatet
En ting har jeg reflektert over i forhold til at vi som samfunn har lagt bak oss alle vår kulturs synder i forhold til alle de stigmatiserte gruppene: kan det være en iboende tendens i enhver kultur eller gruppe at vi har behov for å finne noen fiendebilder som vi kan utøse vårt hat på? I vårt samfunn kan jo innvandrer-menn og «navere» kanskje være eksempler på grupper som det er sosialt akseptabelt å hate og stigmatisere. Så skaper vi oss sosiale ekkokamre, går i foreldremodus og hever oss selv opp ved å trykke andre ned. Problemet som oppstår er at dette kan skape et klima med sosial aksept for nedverdigende behandling av mennesker innenfor disse gruppene. Det skaper en hvit flekk på den sosialetiske radar. Om vi ikke har en menneskevennlig etikk i bunn vil ingen alarmklokker ringe. Dermed har vi skapt et eldorado som tiltrekker plagere fra fjern og nær. Det er slike hull i det sosialetiske klima som gir plagere sitt spillerom.

4)      Forbedring av systemer, prosedyrer og samfunnsinstitusjoner
Ideen om forholdet ansvar og fri vilje er neppe oppfunnet motivert av plaging. Men det er god grunn til å tro at plagere, til alle tider har utnyttet i den retoriske kraften i dette. Og man kan trekke denne tanken ganske langt i retning av at mennesket har en fri vilje til å skape seg til det de ønsker. Her må det bemerkes at det er ressurssterke mennesker som produserer slik retorikk og den finner gjenklang hos nettopp den ressurssterke via den empatiske feilslutning. Dermed åpnes det for ideen om at det elendige mennesket fortjener sin posisjon. Følgelig kan retorikken innrettes som hjemmel for å kunne plage og ydmyke slike mennesker. Om vi nå legger sammen massehatet og denne type retorikk så har vi et kraftig instrument for åpning av sosial aksept for plaging.  Det neste element som skal til er systemer som gir spillerom for at dette kan skje. Først og fremst er det vesentlig å bemerke at vår sivilisasjon har bygget inn en rekke systemer og filosofiske ideer som også er med på å hindre dette. Vi har menneskerettigheter, etiske standarder, rettsvesen, utbalansering av maktforhold, lover og regulativer osv. Veldig mye av dette er også barrierer mot vilkårlighet og mot maktovergrep. Plagere i systemet må til en viss grad ha muligheter til å manipulere slike systemer, eller finne hull som gir åpninger.
Om vi går tilbake til figuren over så ser at to forhold må være tilstede for å gi plageren sitt spillerom. Det ene er at plageren må befinne seg i en maktposisjon i forhold til ofrene. Det andre er at plageren, enten må ha allianse med overmakten, aksept i systemet, eller på en eller annen måte forhindre at offeret kommer i en voksen-voksen dialog med overmakten. Det siste kan hindres ved hjelp av plagerens allianse med overmakten, ved å utnytte eller skape sosial distanse, ved formale virkemidler av type «tjenestevei», eller ved kort og godt å diskreditere offeret slik at eventuell kommunikasjon blir på foreldre-barn modus.
I det offentlige prøver man å avhjelpe dette ved å gi ofret forskjellige muligheter til klageadgang. Men ofte svikter disse, og går på autopilot, nettopp på grunn av stigmatisering, eller for nære allianser. Det kan også argumenteres med at den offentlige forvalteren trenger tillit og autoritet for å kunne utføre sin oppgave. Overmakten innvilger plageren tillit, noe som gjør at klager stort sett å bli sett på som formaliteter som omtrent alltid gir plageren medhold. Måten å motvirke det på er å utvikle systemmessige hindre for at det skal kunne dannes slike uheldige allianser. Og det må skje i alle forhold der offentlige instanser har en form for maktovertak på enkeltindivider.  Man kan også tenke seg krav om at alle møter filmes, loggføring og alle parters godkjenning av referater osv. Man kan også tenke seg at all saksbehandling skal ende opp med standard evaluering, hvor bruker også får anledning til å evaluere både kvaliteten på saksbehandlingen og involverte saksbehandlere.  I dag, med sosiale media og internett tenker jeg at det kan være forholdsvis enkelt å identifisere områder hvor det finnes stor misnøye. Da er det ikke slik at man skal overse denne misnøyen fordi den gruppen det er snakk om er stigmatisert. En vanlig feilslutning er at noen er misfornøyde på grunn av vedtak som ikke går i deres favør. Men jeg tenker at måten man blir møtt på, i systemet kan være en langt hyppigere årsak. For de fleste av oss har ikke store problemer med å akseptere et vedtak som går mot vårt ønske, dersom vi oppfatter det som rettferdig. Og det gjør mennesker dersom de er trygge på at faktaopplysninger er korrekte og at forskriftene er anvendt som forutsatt. Om den offentlige etaten ikke makter å formidle dette til brukeren, så kan jo svikten ligge i måten etaten kommuniserer med sine brukere på. Da er vi igjen tilbake til måten man blir møtt på. For enkeltmennesket oppfattes det som nedverdigende å føle seg utsatt for usannheter, manipulasjon eller formynderi. Og det skal ikke så mange slike negative signaler til før brukeren føler seg undervurdert, eller at saksbehandler har motvilje. Og da kan neste steg være engstelse for at denne kjemien i seg selv skal påvirke saksgangen.
Saksbehandlere i et transparent system vet at de blir sett og at de blir overprøvd. De vet at de blir målt, ikke bare på korrekt saksbehandling, men også hvordan bruker oppfatter dem. De vet at også brukeren har motmakt i form av klageadgang og evaluering. Det er denne skjerpelsen som skal til for at plagere skal miste sitt spillerom opp i alt dette.

5)      Utvikle verktøy for identifisering av plagere i gunstige plage-posisjoner
Om vi tar utgangspunkt i modellen over, så er det overmakten som sitter med nøkkelen i forhold til å stoppe og å forebygge plaging.  Men ofte er det slik at det i selve rekrutteringsprosessen oppover i systemet foregår en naturlig filtrering slik at mennesker med psykopatiske tendenser stiger i gradene. Det er flere grunner til dette. For det første vil plagere være gjennomsnittlig mer motivert og bevisst på å manøvrere seg inn i maktposisjoner. For det andre er mennesker med plagetendenser gjennomsnitts mer ressurssterke. For det tredje vil de som rekrutterer tendere til å foretrekke mennesker som ligner på seg selv. For det fjerde, om man ser f.eks. hvilken oppførsel som er mest lønnsom for en bedrift i dag, nemlig kortsiktighet, kynisme og samfunnsmessig uansvarlighet, så er dette egenskaper som passer som hånd i hanske for mennesker med psykopatiske trekk. Så det å bryte dette mønstret krever ofte at selve kulturen og mindsettet til toppledere må endres. Her kan virkemidler være generelle krav i forhold til å ta et større helhetlig ansvar for det man driver med, men også den tidligere nevnte kunnskapen om at det menneskevarme og joviale klima i det menneskelige samspill, faktisk også er mer lønnsomt. Med dette på plass og fokus på at plaging ikke skal ha noen plass i vår organisasjon, så kan man jo selvsagt starte med en systemmessig tilrettelegging av organisasjon og rutiner slik plagernes spillerom reduseres mest mulig. Men med dette på plass kan man også innføre en viss transparens og kontrolltiltak som sikrer at plaging blir oppdaget og at plagere avsløres.  Her er det vesentlig at man innfører reelle informasjonskanaler som går utenom tradisjonelle mønster for «tjeneste vei» og sosial distanse. Om topplederen selv ikke evner å kommunisere med en vanlig ansatt på grunn av sosial distanse, så bør han eller hun uansett ha på plass mennesker med kompetanse som evner å kommunisere på en likeverdig måte med mennesker på alle plan.  Men det viktigste er kanskje å få «ekspertene» i sin tjeneste. Hvem er ekspertene? Jo de er de som man tidligere har avdekket har vært involvert i plage-episoder, altså både plageren og den plagde.  For det er jo slik at hvem som blir plaget ikke er tilfeldig. Sårbare mennesker tiltrekker seg plagere som honning tiltrekker seg bier. Der har du radaren. Sårbare mennesker kan med andre ord få opplæring og opptre som muldvarper i organisasjonen. De vil de fungere som en radar som lokker frem plager-atferd. Dermed vil mennesker med slike tendenser bli avslørt. På samme måte kan mennesker med plage-tendenser skifte side. De har verdifulle egenskaper i både å finne potensielle plager og offer. Jo tidligere man blir oppmerksom på slikt, jo enklere er det å komme med forebyggende tiltak.