Det plagende mennesket

Da jeg var liten hendte det noe en gang da vi kom på skolen om morgenen. Vi var i god tid før første skoletime. Vi fant en forkommen kråke. Den var ikke lengre i stand til å fly. Vi fant fort ut at den var utstøtt av de andre kråkene og at den var hakket nesten til døde av sine egne. Vi skjønte at den måtte avlives. En av mine medelever tok seg av det, på sin uprofesjonelle måte.

Dette var en opplevelse som virket som et sjokk på meg og jeg var plaget av den i lang tid etterpå. Min måte å bearbeide dette på handlet allerede da om forsøket på å forstå dette, analysere og se sammenhenger. Og sammenhenger så jeg. Jeg så lignende ting på TV og allerede da slo det meg at dette jo er tendenser som ikke bare handler om dyr. Dette er tendenser jeg opplagt også så tendenser til i skolegården og i andre sosiale sammenhenger. Det ligger en latent tilbøyelighet i oss til aggresjon mot de av oss som er sårbare eller unormale. Det er det jeg kaller for aggressivt begjær. Innenfor dyreriket kan jo dette lett forstås som en brutal måte å dempe konkurransen om maten på. Uansett hva det er, så syntes jeg det var rart å observere at de samme tendenser var til stede hos både mennesker og hos dyr.

Faktisk hevdes det at så mange som ti prosent av oss opplever glede og lyst ved å se andre mennesker bli utsatt for lidelse.

Det å påføre et menneske lidelse i den hensikt at det skal oppleves som en lidelse er innenfor empatisk etikk bedømt som sadisme eller ondskap.

Nå kunne man kanskje forsøke å nyansere dette i forhold til om plageren har tilfredsstillelse av dette eller ikke. Men jeg tenker det blir vanskelig fordi hvis den ytterste hensikt er å påføre den andre lidelse så kan ikke dette ha sitt motstykke i noe annet enn tilfredsstillelse hos plageren. Man kan jo selvsagt tenke seg lidelse brukt rent instrumentelt, altså som et middel for å oppnå noe annet.  Men da er ikke hensikten lidelsen i seg selv og rammes derfor ikke av definisjonen over.

Man skal imidlertid være oppmerksom på at det å påføre lidelse for lidelsens skyld, selv om det er for å oppnå noe annet, både er kynisk og nedverdigende for den som utsettes for det. Det er et umoralsk virkemiddel, selv om det oppfattes å være i det godes tjeneste. Empatisk etikk er kompromissløs på dette. Det å påføre andre lidelse er et direkte minus på livskvalitet og dermed også galt i seg selv. Selvsagt kan vi hevde flere tilleggs-grunner til dette:

For det første kan dette begrunnes med at tilbøyeligheten til å plage andre alltid kan ligge der som en underliggende faktor som dermed produserer retorisk argumentasjon om det gode formål. Og dette er ikke noen fjern teori. Mennesker er utrolig kreativ når det kommer til forsøk på rettferdiggjøring av det å utsette andre for lidelse. Det er noe som faktisk skjer hele tiden.

For det andre er nedverdigelsen så omfattende at den psykiske og sosiale skade kan bli uopprettelig for all fremtid.  Om påført lidelse skal kunne bli et tvilsomt avmaktens virkemiddel, så må det være høy grad av ekte frivillighet involvert. Og da snakker vi ikke om manipulert frivillighet eller tilsynelatende frivillighet på grunn av underkastelse.

Med denne refleksjonen så har jeg altså også indirekte introdusert muligheten for at behov for plaging kan ligge i oss som medfødte tilbøyeligheter. Da jeg var liten, kanskje 5 år, hadde jeg en drøm som jeg aldri glemmer. Jeg drømte om en yngre nabogutt. Han var krympet så liten at han bare nådde meg til leggen.  Og det var ikke bare en av ham. Det var hundrevis og de stod på rekke og rad. Fremst i rekka stod jeg og gjorde kål på dem en etter en. Jeg tråkket på dem, vridde hodet av dem, jeg gjorde hva jeg ville med dem, og jeg nøt hvert sekund av det. Nå skal man være forsiktig med å legge for mye i en slik drøm. Men jeg tenker at den avslørte en sadistisk tilbøyelighet i meg selv. Og om jeg har det, da tenker jeg at dette er noe som ligger som en mulighet i oss alle sammen. Og da kan vi jo selvsagt forsøke å reflektere over hvorfor vi er utstyrt med slike tilbøyeligheter.

Min hypotese er at plagerens underliggende drivkraft er aggresjon. Da snakker vi om proaktiv aggresjon. Proaktiv aggresjon er den som kan komme til uttrykk uten noen at det er noe umiddelbart i omgivelsene som utløser aggresjonen. Vi har altså å gjøre med en fordekt avansert kanalisering av aggresjon.  Den manifesterer seg ved at plageren oppnår positive mentale effekter av å plage. Det kan dreie seg om lyst og spenning, og ren nytelse av andres lidelse.
Forklaringene går ofte i retning av det å søke makt og det å søke tilhørighet. Man antyder da også en forsiktig kjønnsforskjell, da gutter er mer orientert mot makt, mens jenter er mer orientert mot tilhørighet. Men jeg tenker at det nødvendigvis ikke er så enkelt. For det kan være at den ubevisste effekten av de subtile aggressive handlinger er nettopp makt og tilhørighet, mens drivkraften kan ligge i den rene lyst til å plage. Det er jo en kjent sak at mobbere blir populære, og at en stor del av oss preges av det jeg kaller for alfa-attraksjon.

Jeg tar meg, i tillegg, den frihet å introdusere enda en gevinst ved denne atferden. Det er utvikling av sosial kompetanse. Det går i hovedsak ut på at sosialt intelligente barn tester ut sin egen evne til å manipulere omgivelsene. Det handler om evnen til å plukke ut de sårbare, og det handler om evnen til å spille dem i gapet på overmakten. Gjennom feiling og mestring på dette området lærer barnet sine muligheter og begrensinger i det fremtidige sosiale spill.

Effekten av dette er altså sosiale fordeler i form av sosial kompetanse som igjen gir tilgang til makt, og sosiale allianser.  Plagerens utfordring, eller det som gir spenningen er å klare å plage noen og komme unna med det og samtidig kanskje oppnå sosial gevinst. I dette avtegner det seg et mønster som jeg tenker går igjen i de fleste tilfeller av dette fenomenet.

Da introduserer jeg makt-trekanten hvor makten øker jo lenger opp man kommer på figuren. Og da er det ikke nødvendigvis bare fysisk makt jeg snakker om. Det er sjelden at individets fysiske makt spiller noen stor rolle i forhold til det reelle maktforholdet. Enkeltmenneskets totale styrke består av en rekke faktorer, hvor også det fysiske og sosiale inngår. Men, med mindre man sitter med hånden på «atomknappen» vil hovedregelen være at det er den sosiale makten som dominerer bildet. Dette beskrives best som sosialt nettverk og allianser.

 

 Det er altså tre roller som inngår i dette forholdet. Det er overmakten, plageren og offeret. For å illustrere dette kan vi starte med å dra opp en uskyldig hverdagslig historie fra mitt barndomshjem.

Lillegutt på to år har vært inne i et skap på kjøkkenet og funnet seg en bolle. Han sitter på gulvet og leker med den. Storesøster oppdager det og snakker til ham.

-          Nei, men lillegutt, har du fått lov til å leke med den?

Lillegutt kikker først på søsteren og deretter på mamma. Mamma gjør ikke en mine, så lillegutt snur seg tilbake til storesøster og ber henne enkelt om å holde kjeften.

Selv en smart toåring kan forstå at den som har overmakten på sin side er den som vinner kampen. Mamma gjorde ingen ting til å støtte storesøster i hennes anklage. Følgelig kunne han ignorere storesøster, selv om hun skulle være fysisk sterkere enn han.

Innenfor familien representerer foreldrene overmakten mens offer og plager kan veksle mellom de rivaliserende søsknene.  Men den samme dynamikken finnes igjen over alt i samfunnet.  I bedriften hvor forholdet sjef, kolleger er en konstellasjon, eller du kan ha forholdet sjef, medarbeider og toppledelse, hvor sjefen er plager, toppledelsen overmakten og medarbeideren offer. I noen tilfeller kan medarbeideren plage sjefen dersom medarbeideren har gode allianser i toppledelsen. Da er det medarbeideren som har overtaket. På skolen er det elevene som rivaliserer og lærer/skolens ledelse representerer overmakten. I samfunnet kan naboer ha rollen som plager og offer og domstol/politi og myndighet kan representere overmakten. Vi har også saksbehandlere, f.eks. i trygdeetat, skatteetat eller barnevern som kan fungere som plagere, vanlige mennesker er ofre mens fylkesmann og domstoler er overmakten.  Den generelle refleksjonen her er at i alle sammenhenger hvor mennesker er organisert i store og små grupper så er det relasjonen til overmakten som avgjør om plageren får fortsette med sin virksomhet. Unntaket er det totalitære system hvor plageren og den totale overmakten utgjør en og samme instans.  Men hovedfokus her er trekantspillet mellom plager, offer og overmakt.

Er alle plagere psykopater?

Det korte svaret er nei. Når jeg ser på diverse lister over psykopatiske trekk, så har jeg ikke funnet noen som eksplisitt lister opp det å nyte andres lidelse, ydmykelse eller ulykke.  Alle psykopater er nok kynikere, men det er ikke sikkert at alle er sadistiske. Men det er opplagt at den del av de trekkene som går igjen hos psykopater, er nødvendige for det å kunne få suksess med sin usynlige plaging av andre. For eksempel høy sosial kompetanse, evne til å manipulere, sjarm og høy intelligens.  Så noen plagere er sannsynligvis også psykopater. Men, som jeg nevnte i innledningen, så tror jeg at impulser til å ville plage, er noe som ligger i de fleste av oss. Men dette bremses av empati og normal sosialisering. Jeg tenker også at det skal noen suksesshistorier til av usynlig plaging i barndommen, før noen oppnår en mestringsfølelse som stimulerer til gå dyrke dette frem. Og om slike forsøk ender i suksess eller fiasko handler ofte om tilfeldigheter. Det er derfor ikke gitt at alle mennesker med plagetendenser utvikler dette til et problem i voksen alder. Forhåpentligvis er som regel det motsatte tilfelle. Dersom dette resonnementet er riktig er den neste nærliggende konklusjon at fokus på denne problematikken er vesentlig helt fra barnehagestadiet og oppover. Men det er faktisk like vesentlig at alle foreldre blir oppmerksomme, slik at de ikke uforvarende går inn i rollen som en blind overmakt som villig har latt seg manipulere av en av søsknene.

Hvor blir mobberen av?

Heldigvis er det mange som mobber som barn, som kommer på andre tanker når de blir voksne. Jeg fant et eksempel på NRK.no som på en utmerket måte oppsummerer, særlig jente-mobbingens dynamikk:

For det som skjedde, måtte skje. Eller kanskje ikke. I de fleste tilfeller blir jo mobbing ikke oppdaget. Det går ofte under radaren til voksne. Det er ofte et spill som er så innfløkt at utenforstående ofte ikke skjønner gangen i det, men alle skal vite at det vet de som blir mobbet og de som mobber. Det er mobbingens vesen.

– Vi gikk så langt denne gangen at det ble varslet. Det ble en sak ut av det. Heldigvis, sier Senneset.

Og midt i denne fortvilte greia å gjøre bot for seg, fant Senneset ut at jenta hun hadde mobbet var både morsom og kul.

– Det var bare det at hun ikke fikk sjansen til å være det. Når man er jævlig mot en person, får ingen vist den personen man egentlig er.

Ingeborg Senneset står her frem som angrende mobber i barneårene. Og det er en imponerende innsikt hun her legger for dagen. Da handler at spillet er utformet på en slik måte at omgivelsene ikke aner hva som skjer. Det er dette som er utvikling av den sosiale kompetansen. Det er å klare å gjennomføre dette på en måte som kun gjør det synlig for mobberen og offeret. Denne kompetansen blir selvsagt ikke borte ettersom barn vokser opp. De som har satt seg inn i narsissisme vil være kjent med begreper som «enablers» og «flying monkeys». Begge disse fenomenene handler om blindhet for prosessens egentlige agenda. Blindheten er resultat av velutviklet kompetanse på denne type sosial magi. Men Sennesets dype innsikt stopper ikke her. Hun oppdaget nemlig hvordan prosessen rev ned offerets arena for utfoldelse, slik at hun tapte sin mulighet til å være noe for andre. Dette er veien mot det jeg kaller for «det sosiale dødsbudskap», hvor individet taper, sitt egenverd, sitt subjekt og sin aktørstatus. Det er dette som er den verste formen for ensomhet, en stille, usynlig sosial død.

Sennesets vitnesbyrd bærer bud om en moralsk oppvåkning og erkjennelse av den dype umoralen i dette. Samtidig bringer hun med seg dyp innsikt og perspektiv som er mye å lære av. Det gir håp om utvikling av bedre forståelse for eksistensen av slike dynamikker. 

Samfunnets hovedfokus på mobbing handler om barne- og ungdomsmiljøer, typisk i skole og barnehager. Og her har innsatsen vært varierende opp gjennom årene, men det viser seg at innsats mot mobbing hjelper. Derfor er dette svært viktig. Det finnes en del antydninger om at mobbere er problematiske personer som ofte havner i kriminalitet. Sannsynligvis gjelder dette den mest synlige aggressive fysiske mobbingen. En viktig refleksjon er at for å kunne mobbe andre er det nødvendig å ha et overtak. Dette er symbolisert med at plageren er plassert høyere opp på figuren enn offeret. Dette overtaket kan være fysisk, enten ved at mobberen er sterkere, eller at den eller hun deltar i et flertall med uklar overgang fra aktiv deltagelse til passivt bifall av det som skjer. Denne type mobbing er så direkte og så opplagt at en del av spillet blir å holde dette skjult eller fordekt for overmakten. Dette kan selvsagt oppnås ved trusler, men det er også vesentlig at en del av offerets strategi for å opprettholde egen selvfølelse er å underslå det faktum at vedkommende er mobbet. Det er jo også slik at ofret aldri slipper tak i håpet om å bli inkludert. Dersom han «sladrer» til overmakten, har vedkommende brutt alliansens viktigste bud, nemlig å være lojal. En tredje faktor er risikoen for ikke å bli trodd. Er man først i en slik situasjon, så er det en indikasjon på at man har en problematikk rundt sosial kompetanse. Da er sannsynligheten stor for man har tidlig erfaring med å bli overtolket, oppfattet som sutrete og ikke trodd på. Dette svekker i sin tur troen på egen gjennomslagskraft og på overmaktens rasjonalitet

Samlet kan dette representere et nærmest uoverstigelig hinder i forhold til å si i fra. Dermed kan plagingen foregå i lang tid uten at noen griper inn. Men den fysiske og synlige mobbingen er sannsynligvis bare toppen av isfjellet i det sosiale spill blant barn og ungdom. For tross alt er fallhøyden stor dersom sannheten skulle komme for en dag. De smarteste mobberne reduserer denne risikoen ved å utføre plagingen på en slik måte at de alltid har overmakten på sin side. Man ser dette tidligst blant jenter, men det er ikke utenkelig at også gutter, menn etter hvert utvikler høy nok sosial kompetanse til å kunne agere på denne måten. Og denne gangen er det ikke et fysisk overtak vi snakker om, men et sosialt overtak. Gjennom sin sosiale kompetanse har plageren bygget nære allianser med overmakten og i gruppen, og dermed manøvrert seg selv i en slik posisjon at plagingen kan foregå helt umerkelig, eller gjerne med overmaktens velsignelse. Denne type plagere oppnår enklere allianser med overmakten. Grunnen er at man gjerne får en overopphopning av mennesker, med nettopp slike egenskaper i overmakten. Dermed identifiserer overmakten seg lettere med plageren enn med offeret. De forstår hverandre og hverandres potensialer. Dermed er alliansen også strategisk. Opp mot dette har den sosialt svakerestilte ingen reelle virkemidler. Og i den grad vedkommende reagerer, skjer det reaktivt, gjerne som en eksplosjon av opplagret sinne og frustrasjon. Vedkommende offer kan ikke annet enn tape enda mer sosialt på dette og sette seg selv i en enda verre stilling. Om vedkommende forsøker å klage vil kommunikasjonen fort gå i foreldre barnemodus. I en slik prosess hvor kampen egentlig står om hvem som opptrer som mest troverdig, vil en formynder holdning i forhold til offeret ofte bli en selvbekreftende profeti som forsterker forestillingen om offeret som undermåls og i behov av formynderes kontroll. Plagerens gevinst blir styrket sosial anseelse på bekostning av offerets sosiale fornedrelse.
Så, hvor blir disse plagerne av i samfunnet? Det sier seg selv at dette er mennesker med livsoverskudd og sterke ressurser. Det er ingen grunn til å anta at de har noen øket sannsynlighet for å havne i kriminalitetsstatistikken. Forhåpentligvis legger de fleste av seg plagertendensene, men her finnes nok av yrker hvor de kan utøve sin lidenskap gjennom hele yrkeskarriæren. De kan bli lærere, fritidsledere, førskolelærere, psykologer, politi, advokater, dommere, barnevernspedagoger, sosialarbeidere, offentlige eller kommunale saksbehandlere (NAV), ledere og toppledere i næringslivet, politikere osv. Fellestrekket er muligheten for makt over andre mennesker og muligheten til å se ofrenes fortviles og frustrasjon i deres ansikter, og kjenne på den tilfredstillelsen det er å heve seg over dem, ved å trykke dem i gjørma. Det er dette som er drivkraften og som leder direkte tilbake til den aggressive drivkraften bak det hele.

Må det være slik? Hva er best?

Nå er det viktig å få frem at det ikke er en bestemt gruppe mennesker som her adresseres. Vi har alle plageren i oss. Men det er forskjell i hvor mye denne tilbøyeligheten slippes frem og det er forskjell på evner og styrke til å la dette komme til uttrykk. Det er selvsagt heller ikke slik at mennesker i de yrkene, vi har listet opp, på noen måte kan stigmatiseres til å være potensielle plagere. Vi skal ikke lage fantasimonstre ut av dette. Men vi skal heller ikke slå under en stol at dette er tendenser som er fremtredende i nesten enhver sammenheng og som jeg tror kan virke alt fra hemmende til ødeleggende på det sosiale samspill. Her kommer det jeg kaller det gode evangelium inn. Det gode evangelium adresserer egentlig kynikeren eller mennesker som ikke har andres ve og vel som førsteprioritet: Det er det varme menneskevennlige miljøet som gir bedriften størst profitt. Det er også dette som gir best brutto nasjonalprodukt. Det er det varme positive miljøet som gir elevene best læringseffekt. Kort sagt er det varme sosiale klima ikke bare det beste for menneskets livskvalitet, det er også i det miljøet hvor mennesket fungerer best, hvor verdiskapningen er størst, hvor mennesket er mest produktivt og innovativt. Og i det varme menneskevennlige miljøet har plaging ingen plass. Jeg har allerede nevnt at aktiv kamp mot mobbing gir resultater. Men kanskje er det slik at vi måler dette for begrenset. For vi måler jo bare det som kommer ut av skolen. Og ut av en skole med aktiv prosess for å dempe mobbing, kommer det færre ofre, og det kommer færre plagere. Det siste er kanskje en drøy påstand. Men jeg tenker at i den grad potensielle plagere mislykkes med sine plage-prosjekter i tidlig alder, så vil også den sosiale læring gå i retning av lavere stimulering til å bruke slike virkemidler i det hele tatt. Det er med til å forme individet på en slik måte at plagetendensene kanskje kan dempes for all fremtid. Det betyr at vedkommende kan bli lærer eller barnevernspedagog uten å ta disse tendensene med seg i sitt yrke. Resultatet blir en mer profesjonell og menneskevennlig utøvelse av sitt yrke, til alles beste. På samme måten kommer de som var potensielle ofre ut med en bedre selvfølelse. De kommer ikke ut med sosialt brukket rygg med tapte illusjoner om samfunnets solidaritet og rasjonalitet. Det gir helt andre perspektiver på et både lykkeligere og mer produktivt liv, som aktiv deltaker i samfunnets verdiskaping.  Kampen mot mobbing er en vinn-vinn prosess som også gir store gevinster i fremtiden.

Men kampen mot mobbing må ikke stoppe der. Samfunnet må ha en bevissthet om at oppegående ressurssterke mennesker kan opptre som plagere på alle nivåer i samfunnet. Kostnaden for deres usynlige aktiviteter kan sannsynligvis måles, både i milliarder og i menneskelig tragedie. Også her vil effekten av deres aktivitet spre seg gjennom sosial arv fra generasjon til generasjon. Dette innebærer en motivasjon til politisk bevissthet om å tilrettelegge samfunnet slik at denne type aktivitet reduseres mest mulig.

Hvordan begrense forekomsten av plaging i samfunnet?

Gjennom alle tider og i alle kulturer og miljøer har de smarteste plagerne stort sett operert innenfor det spillerommet som til enhver tid er tilgjengelig. Derfor ser vi spor etter plagernes retorikk både innenfor filosofi, religion, etikk, politikk og juss. Alt dette har gitt og gir fortsatt systemmessige åpninger for plaging av andre. For selv om vi mennesker er et produkt av arv og miljø, så har systemet og det sosiale klima rundt oss avgjørende betydning for hvordan vi behandler andre. Tenk på at i Saudi Arabia så har en far full anledning til å drepe sin datter uten å måtte stå til ansvar for noen (sånn var det i alle fall for noen år tilbake). De fleste fedre ville jo aldri kunne tenke seg å gjøre noe slikt. Men siden systemet åpner for det og at det er sosialt akseptabelt, ja noen ganger sosialt påkrevet, så selvsagt vil det skje med en gitt frekvens at fedre benytter seg av denne muligheten. Der systemet åpner for det, der vil det skje. Enda verre er det at vi mennesker tenderes til å formes i systemets bilde, og da gjerne også reprodusere det og bli en del av den prosessen som sementerer det i kulturen. Dette innebærer at system og sosialt klima er det som til sammen påvirker hvor stort spillerom plager skal kunne ha i vårt samfunn. Men det betyr også at det å bryte opp slike mønstre i et samfunn er en vanskelig og langsiktig prosess. Men jeg tenker at veien fra flokkdyr til sivilisasjon preges av en utvikling hvor denne type spillerom reduseres steg for seg, og at i den velutviklede sivilisasjon så er spillerommet for plagere redusert til et minimum. I vår kultur er mange av de store kampene tatt. Vi har kvittet oss med slaveri, rasisme, forfølgelse av hekser og trolldom, diskriminering på kjønn, religion, etnisitet, seksuell orientering osv. Vi har fått et rettssystem som, i alle fall i teorien skal ha god kvalitetssikring mot vilkårlighet (som er plagerens spillerom).

Jeg tenker at det aktivt må jobbes systematisk for å dempe denne plager-tendensen i samfunnet. Jeg ser for meg følgende mulige områder å fokusere på:

1)      Utvikle en etikk fri for etiske singulariteter og søke allmenn oppslutning om den.
Her snakker vi om en allmenn etisk grunnholdning som hverken skjuler eller ikke aksepterer at individer eller grupper av individer ekskluderes fra regnskapet i de beslutninger som berører dem. Dette vil frata plagerne sterke retoriske kort i sin agitasjon.

2)      Kanalisere ut plageren i oss på ufarlige måter.
Da snakker vi om en rekke områder som mennesket tar ut aggresjon på uten at det går ut over enkeltindivider. Vårt samfunn i dag gjennomsyres av konkurranse. En del av drivkreftene bak dette er nettopp aggresjon, som slår ut i ønsket om å triumfere over konkurrenten og gjerne samtidig ydmyke ham. Dette gjøres innenfor underholdning, sport, film, spill osv. Denne kan det kanskje være tvil om virkningen dette egentlig har. Man kan tenke seg muligheten for at det dyrker tendensen frem i oss eller om muligheten for det letter på trykket. Kanskje begge deler. Men poenget er at dette er impulser som ligger dypt i oss og som vil komme til uttrykk i samfunnet så lenge menneske er menneske. Da er det greit å finne ufarlige utløp for impulsen.

3)      Kampen mot massehatet
En ting har jeg reflektert over i forhold til at vi som samfunn har lagt bak oss alle vår kulturs synder i forhold til alle de stigmatiserte gruppene: kan det være en iboende tendens i enhver kultur eller gruppe at vi har behov for å finne noen fiendebilder som vi kan utøse vårt hat på? I vårt samfunn kan jo innvandrer-menn og «navere» kanskje være eksempler på grupper som det er sosialt akseptabelt å hate og stigmatisere. Så skaper vi oss sosiale ekkokamre, går i foreldremodus og hever oss selv opp ved å trykke andre ned. Problemet som oppstår er at dette kan skape et klima med sosial aksept for nedverdigende behandling av mennesker innenfor disse gruppene. Det skaper en hvit flekk på den sosialetiske radar. Om vi ikke har en menneskevennlig etikk i bunn vil ingen alarmklokker ringe. Dermed har vi skapt et eldorado som tiltrekker plagere fra fjern og nær. Det er slike hull i det sosialetiske klima som gir plagere sitt spillerom.

4)      Forbedring av systemer, prosedyrer og samfunnsinstitusjoner
Ideen om forholdet ansvar og fri vilje er neppe oppfunnet motivert av plaging. Men det er god grunn til å tro at plagere, til alle tider har utnyttet i den retoriske kraften i dette. Og man kan trekke denne tanken ganske langt i retning av at mennesket har en fri vilje til å skape seg til det de ønsker. Her må det bemerkes at det er ressurssterke mennesker som produserer slik retorikk og den finner gjenklang hos nettopp den ressurssterke via den empatiske feilslutning. Dermed åpnes det for ideen om at det elendige mennesket fortjener sin posisjon. Følgelig kan retorikken innrettes som hjemmel for å kunne plage og ydmyke slike mennesker. Om vi nå legger sammen massehatet og denne type retorikk så har vi et kraftig instrument for åpning av sosial aksept for plaging.  Det neste element som skal til er systemer som gir spillerom for at dette kan skje. Først og fremst er det vesentlig å bemerke at vår sivilisasjon har bygget inn en rekke systemer og filosofiske ideer som også er med på å hindre dette. Vi har menneskerettigheter, etiske standarder, rettsvesen, utbalansering av maktforhold, lover og regulativer osv. Veldig mye av dette er også barrierer mot vilkårlighet og mot maktovergrep. Plagere i systemet må til en viss grad ha muligheter til å manipulere slike systemer, eller finne hull som gir åpninger.
Om vi går tilbake til figuren over så ser at to forhold må være tilstede for å gi plageren sitt spillerom. Det ene er at plageren må befinne seg i en maktposisjon i forhold til ofrene. Det andre er at plageren, enten må ha allianse med overmakten, aksept i systemet, eller på en eller annen måte forhindre at offeret kommer i en voksen-voksen dialog med overmakten. Det siste kan hindres ved hjelp av plagerens allianse med overmakten, ved å utnytte eller skape sosial distanse, ved formale virkemidler av type «tjenestevei», eller ved kort og godt å diskreditere offeret slik at eventuell kommunikasjon blir på foreldre-barn modus.
I det offentlige prøver man å avhjelpe dette ved å gi ofret forskjellige muligheter til klageadgang. Men ofte svikter disse, og går på autopilot, nettopp på grunn av stigmatisering, eller for nære allianser. Det kan også argumenteres med at den offentlige forvalteren trenger tillit og autoritet for å kunne utføre sin oppgave. Overmakten innvilger plageren tillit, noe som gjør at klager stort sett å bli sett på som formaliteter som omtrent alltid gir plageren medhold. Måten å motvirke det på er å utvikle systemmessige hindre for at det skal kunne dannes slike uheldige allianser. Og det må skje i alle forhold der offentlige instanser har en form for maktovertak på enkeltindivider.  Man kan også tenke seg krav om at alle møter filmes, loggføring og alle parters godkjenning av referater osv. Man kan også tenke seg at all saksbehandling skal ende opp med standard evaluering, hvor bruker også får anledning til å evaluere både kvaliteten på saksbehandlingen og involverte saksbehandlere.  I dag, med sosiale media og internett tenker jeg at det kan være forholdsvis enkelt å identifisere områder hvor det finnes stor misnøye. Da er det ikke slik at man skal overse denne misnøyen fordi den gruppen det er snakk om er stigmatisert. En vanlig feilslutning er at noen er misfornøyde på grunn av vedtak som ikke går i deres favør. Men jeg tenker at måten man blir møtt på, i systemet kan være en langt hyppigere årsak. For de fleste av oss har ikke store problemer med å akseptere et vedtak som går mot vårt ønske, dersom vi oppfatter det som rettferdig. Og det gjør mennesker dersom de er trygge på at faktaopplysninger er korrekte og at forskriftene er anvendt som forutsatt. Om den offentlige etaten ikke makter å formidle dette til brukeren, så kan jo svikten ligge i måten etaten kommuniserer med sine brukere på. Da er vi igjen tilbake til måten man blir møtt på. For enkeltmennesket oppfattes det som nedverdigende å føle seg utsatt for usannheter, manipulasjon eller formynderi. Og det skal ikke så mange slike negative signaler til før brukeren føler seg undervurdert, eller at saksbehandler har motvilje. Og da kan neste steg være engstelse for at denne kjemien i seg selv skal påvirke saksgangen.
Saksbehandlere i et transparent system vet at de blir sett og at de blir overprøvd. De vet at de blir målt, ikke bare på korrekt saksbehandling, men også hvordan bruker oppfatter dem. De vet at også brukeren har motmakt i form av klageadgang og evaluering. Det er denne skjerpelsen som skal til for at plagere skal miste sitt spillerom opp i alt dette.

5)      Utvikle verktøy for identifisering av plagere i gunstige plage-posisjoner
Om vi tar utgangspunkt i modellen over, så er det overmakten som sitter med nøkkelen når det gjelder å stoppe og å forebygge plaging.  Men ofte er det slik at det i selve rekrutteringsprosessen oppover i systemet foregår en naturlig filtrering slik at mennesker med psykopatiske tendenser stiger i gradene. Det er flere grunner til dette. For det første vil plagere være gjennomsnittlig mer motivert og bevisst på å manøvrere seg inn i maktposisjoner. For det andre er mennesker med plagetendenser gjennomsnitts mer ressurssterke. For det tredje vil de som rekrutterer tendere til å foretrekke mennesker som ligner på seg selv. For det fjerde, om man ser f.eks. hvilken oppførsel som er mest lønnsom for en bedrift i dag, nemlig kortsiktighet, kynisme og samfunnsmessig uansvarlighet, så er dette egenskaper som passer som hånd i hanske for mennesker med psykopatiske trekk. Så det å bryte dette mønstret krever ofte at selve kulturen og mindsettet til toppledere må endres. Her kan virkemidler være generelle krav med tanke på å ta et større helhetlig ansvar for det man driver med. Men også den tidligere nevnte kunnskapen om at det menneskevarme og joviale klima i det menneskelige samspill, faktisk også er mer lønnsomt, er jo en viktig motivasjonsfaktor. Med dette på plass og fokus på at plaging ikke skal ha noen plass i vår organisasjon, så kan man jo selvsagt starte med en systemmessig tilrettelegging av organisasjon og rutiner slik plagernes spillerom reduseres mest mulig. Men med dette på plass kan man også innføre en viss transparens og kontrolltiltak som sikrer at plaging blir oppdaget og at plagere avsløres.  Her er det vesentlig at man innfører reelle informasjonskanaler som går utenom tradisjonelle mønster for «tjeneste vei» og sosial distanse. Om topplederen selv ikke evner å kommunisere med en vanlig ansatt på grunn av sosial distanse, så bør han eller hun uansett ha på plass mennesker med kompetanse som evner å kommunisere på en likeverdig måte med mennesker på alle plan.  Men det viktigste er kanskje å få «ekspertene» i sin tjeneste. Hvem er ekspertene? Jo de er de som man tidligere har avdekket har vært involvert i plage-episoder, altså både plageren og den plagde.  For det er jo slik at hvem som blir plaget ikke er tilfeldig. Sårbare mennesker tiltrekker seg plagere som honning tiltrekker seg bier. Der har du radaren. Sårbare mennesker kan med andre ord få opplæring og opptre som muldvarper i organisasjonen. De vil de fungere som en radar som lokker frem plager-atferd. Dermed vil mennesker med slike tendenser bli avslørt. På samme måte kan mennesker med plage-tendenser skifte side. De har verdifulle egenskaper i både å finne potensielle plager og offer. Jo tidligere man blir oppmerksom på slikt, jo enklere er det å komme med forebyggende tiltak.

Jeg tenker at en forestilling om et samfunn fritt for mobbing, en såkalt nullvisjon, er en god utopi. Men den forblir en utopi. Det plagende menneske vil eksistere så lenge mennesket eksisterer, og det vil alltid finne sine veier. Derfor er det også viktig å legge vekt på å utvikle robusthet. Noen ganger må man dessverre tåle å være utsatt. For, på tross av alle gode visjoner, så er lærere, sjefer og myndigheter mennesker. De har selv ofte et lunkent forhold til de mest utsatte. De har ikke lært seg å fortolke sin egen antipati og forakt som et alarmsignal: «føler jeg det slik, så gjelder det nok de fleste, det vil si at dette barnet er ekstra utsatt, og jeg må omskolere meg selv til å snu min antipati til omsorg, og gi det barnet den omsorg det trenger». De fleste av oss evner ikke denne refleksjonen. Derfor svikter ofte overmakten når det trengs mest. Dette er handler jo også om opportunisme. For det er en stilltiende ubevisst enighet om hva som gjelder, og det skal mot og styrke til å reise seg mot dette. Selvsagt skal vi ha bevissthet mot dette, og klare regler. Men det er lett når mobbingen er fysisk og tydelig. Problemet er at hovedtyngden av mobbingen er usynlig. Dermed er den vanskelig å identifisere. Det meste er uklart og man vet ikke helt hva man skal tro. Da blir det ofte slik at de sterkeste vinner den sosiale definisjonsmakten. Den sosiale stemningen vipper i retning av plagerne, som kommer unna det hele, og kan notere seg for enda en seier som styrker den sosiale kompetansen. Det sårbare individ er ofte etterlatt med et rasjonelt alternativ. Komme seg unna et miljø som er blitt giftig for en selv, forsterke sin egen sosiale verktøykasse, gjerne i form av kompetanse, men også i form av å utvikle mer robusthet. Så tar man livet videre derfra. Nullvisjon kan ofte føre til at denne type hjelp, altså det å forsterke sin sosiale verktøykasse, kommer i skyggen. Det burde vært utviklet metoder og kurs for denne type behov.

 

 

Innstramming av begrepet Trakassering

I vår kultur, har trakasseringsbegrepet, som flere andre gjennomgått en inflasjon, slik at plagere kan snu dette mot det utilstrekkelige hverdagsmennesket. I Wikipedia er begrepet definert slik:

Trakassering er handlinger, unnlatelser eller ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende.

Her refereres det til likestillingsloven, slik at dette er kommet langt. Det er kommet lengre i andre land. Poenget er at selv om en handling eller et utsagn ikke har til hensikt å virke støtende eller krenkende, så holder det at det har en slik virkning.

Jeg kan godt forstå fristelsen til å utforme begrepet på denne måten. Det handler kanskje om at plagere ofte kan være svært sofistikerte. I møte med overmakten, kan høyt sosialt kompetente plagere gi svært sofistikerte forklaringer på sin atferd og legge hele sin sosiale kapital på vektskålen, og dermed lett utmanøvrere den som hevder seg krenket. Slik dør mange slike saker, og den krenkede står tilbake mer ribbet enn når saken ble tatt opp. Da kan det være en fristelse å snu definisjonsmakten over på den krenkedes side, og på den måten eliminere enhver sofistikert forklaring, plassere ansvaret der det hører hjemme og få en bedre avslutning på saken. Jeg forstår hensikten med dette og er enig i at problemet må adresseres. Men jeg har etter hvert skjønt at denne måten å utvanne trakasserings-problemet, på ingen måte løser problemet og at dette skaper nye, kanskje enda verre problemer.

Som jeg sier: plagere er ofte høyt sosialt sofistikerte. De er ofte det som kan kalles for sosialt smart. Denne definisjonen er en gavepakke til nettopp plagere, som nå har fått enda et kraftig verktøy i hånden for sofistikert trakassering av andre.

Men, la meg først bli litt personlig. Jeg er selv et sårbart menneske og kjenner ofte på smerten av andres mer eller mindre ubetenksomme uttalelser, forbigåelse eller unnlatelser. Men det går begge veier, for noen ganger tenker jeg med munnen, og sier sikkert selv ting som har lignende virkning på andre. Jeg lo litt for godt her om dagen da en venn bommet litt og snakket om «50% kvinner og 50% damer» på Stortinget. Han mente selvsagt kvinner og menn. Jeg lo, fordi jeg så for meg dette brukt i en standup, som et slags harselas med likestillingen. Jeg anså det som en brilliant kreativ ide, som en stand-up kunne gjort mye ut av. Så jeg lo så tårene trillet. Men vedkommende venn stoppet meg, og sa det som det var, at han ble såret, at dette traff ham på et ømt punkt. Han har MS, og anser slike forsnakkelser som mulige utslag av lesjoner i hjernen. Jeg stoppet da opp og beklaget, med en forsikring om at det ikke var han jeg lo av, men det kreative utsagnet.

Ifølge definisjonen over hadde jeg da trakassert min venn. Og jeg, blir daglig trakassert, fordi jeg sliter med mitt. Jeg er lite praktisk, men når noen åpenbart oppfører seg slik at det tydelig oppfattes som at jeg ikke er i stand til å henge opp et bilde, så treffer det meg. Og dette er bare en av utallige opplevelser som kan treffe meg. Jeg har åpenbart en type atferd som får mange til å nedvurdere meg, og selvsagt smerter det. Hele livet har jeg forsøkt å knekke koden. Noe av det er beskrevet her. Poenget er at jeg forstår at det er jeg som eier problemet. Hvordan forsvarer man seg mot myggstikk? Ved å fjerne alle myggene i verden? Eller ved å utvikle et forsvar mot dem? Jeg eier problemet og har ingen forventning om at verden skal forandre seg, bare for meg. For det finnes millioner som meg, alle med dine mangfoldige utfordringer. Denne ligningen har ingen løsning, for man kan ikke tilfredsstille alle på samme tid.

Mange slike tilfeller gjør halve verden om til mennesker som trakasserer: familie, venner, kolleger, politikere, media … alle holder de på med ting som til tider kan treffe meg temmelig dypt. Poenget er at dette utvanner problemet til å gjelde oss alle. Til tider er vi ofre, og andre ganger er overtredere, uten å skjønne det selv. Slik mister begrepet sin egentlige funksjon. Men det er ikke den største katastrofen. Det verste er det jeg allerede har antydet. Nå går begrepet inn i det sosiale spill. Hvem som er offer og hvem som blir overtreder overlates nå til den sosiale definisjonsmakten. Gjett hvem som alltid vinner den kampen. Jeg tenker at en god del av den krenke-kulturen som vi ser i dag, handler om dette. Sosialt kapitalsterke krefter har kuppet begrepet og bruker det nå aktivt i sin tjeneste. Der fungerer det som våpen, i det sosiale spill, og nettopp til å trakassere andre. Arenaen er overlatt til aktivister og megafon-ropere, som er vant til å manipulere sine omgivelser og få det som de vil.

Jeg tenker at det er viktig å ta slike begreper tilbake, stramme dem opp og begrense dem til noe i nærheten av opprinnelsesbetydningen. Men det er kanskje ikke så enkelt, for man kan jo krangle om det også. Jeg tenker at trakassering er et begrep som ligner på forfølgelse. Det betyr at det ligger en høy grad av bevissthet i handlingen og at den virker truende, skremmende, plagende, markerende og at den er ment å ha den virkningen. Trakassering defineres av overtrederens handlinger og den hensikt som ligger bak. Virkning av en handling kan delvis definere handlingen, men ikke utøveren. Det er fordi virkning ikke er definitivt forutsigbart. Handlinger som oppfattes som trakassering, defineres av hensikten bak. Med andre ord avviser jeg min egen ide om «uaktsom trakassering». Man kan støte mennesker, uten å vite det. Dersom man med rimelighet burde visst det, kunne man kanskje snakke om uaktsomhet. Men det er ikke trakassering, man har bare gjort noe idiotisk dumt.

La meg prøve meg på følgende spesifisering:

Trakassering er atferdsmønster som har til hensikt å være krenkende, skremmende, fiendtlige, plagende eller ydmykende.

 

Indikasjoner:

1.       Mønstret har en viss grad av upåvirkelighet på tross av klare tilbakemeldinger.
Dette forutsetter at tilbakemeldinger må være tilpasset utøvers kognitive og sosiale forutsetninger.

2.       Maktovertak
Den som trakasserer har et opplagt maktovertak. Da kan det både handle om formel makt, økonomisk makt, men også uformell sosial makt. Det vil f.eks. si at trakassering også kan skje oppover i et formelt hierarki, dersom utøveren har sosial makt som overstyrer dette. Høy mental kapital kommer også inn i bildet her. En person som er sosialt smart kan definitivt få til å trakassere oppover i hierarkiet. Analyse av dette består i å utvikle et komplett maktregnskap.

3.       All terrorisme er trakassering

4.       Handlinger drevet av bevisst sosial degradering og forakt

5.       Handlinger drevet av aggresjon

6.       Bevisst forskjellsbehandling

7.       Opportunistiske spilleregler
Sosial definisjonsmakt gjør det mulig å definere spillereglene. Når disse endrer seg vilkårlig eller alt etter hva som passer, eller hvem som er involvert, så er det åpenbar trakassering.

8.       Demonisering av enkeltindivider eller grupper, inkludert baktaling, urimelig mistenkeliggjøring, oppblåsing, stigmatisering.

 

Hva som ikke er trakassering:

·         Uaktsom fornærmelse

·         Selvinduserte krenkelser

·         Krenkelser indusert av sårbarhet som ikke er innenfor normalområdet og som utøver med rimelighet ikke kjenner til

·         Utøver har en så nær og likeverdig relasjon mellom seg at de har utviklet sin egen sjargong og gjensidig toleransenivå. Men dette forutsetter åpenbar likeverdighet

·         Avtalt rollespill

·         Underholdning, standup som ellers ikke bryter yttergrensene for ytringsfrihet eller gjeldende lov. Generelt gjelder det høy toleranseterskel for humor.

 

Problemet med mottakers opplevelse

Jeg tenker altså at man skal være forsiktig med å trekke begrepet for langt, for å unngå inflasjon av begrepet. Rent etisk tenker jeg også at det er urimelig å ansvarliggjøre noen for at deres handlinger, eller manglende handlinger fikk utilsiktede virkninger, som var umulig å forutsi. Det er altså grunnen til at jeg argumenterer for at mottakers opplevelse av mønstret er til dels frikoblet fra trakasseringsbegrepet.

Som regel vil offer for trakassering oppleve trakassering som trakassering. Men det kan også være at offer hverken forstår eller opplever seg trakassert. Det er fullt ut mulig å «ha det morsomt» på en annens bekostning uten at vedkommende oppfatter det. Likefult er det trakassering, dersom det er det som er hensikten.
Men det er ikke alt som oppleves som trakassering, som fortjener trakasseringsstemplet. Den som utsettes fortolker holdningen bak, og kan oppleve det som en krenkelse. Men det kan handle om spesielle sårbarheter som mottaker bærer på, og som omgivelsene ikke har oppfattet. Er mottaker spesielt sårbar, kreves det tilbakemeldinger. Disse kan gå via tredjepart og være anonyme: eks det finnes noen i denne gruppen som tåler den og den type vitser veldig dårlig. Det er viktig at tilbakemeldingen blir forstått, og at den meddeles utøvere på en måte som ikke krenker, eller definerer utøveren. Poenget er at dersom atferden da fortsetter, eller at kunnskapen utnyttes bevisst enda mer sofistikert, da er det trakassering.
Men vi har, som sagt, også den varianten at mottaker er sosialt bevisstløs på det som skjer. Altså mottaker er ikke klar over at han eller hun trakasseres, men for omgivelsene er det åpenbart. Da er det en åpenbar plikt for ansvarlige om å ta fatt i problemet.  Sannsynligheten er stor for at vedkommende som ikke er seg bevisst at han eller hun blir trakassert, tar dyp skade av sine omgivelser.

Generelt forventes det av normalt utrustede mennesker at de skal trene seg opp til å tåle omgivelsenes mangfold, også det som kommer av manglende sosial kompetanse, eller annen utilstrekkelighet. Det forventes høy toleranse for smakløse vitser og dårlige morsomheter. Vi må ikke glemme at måten en morsomhet mottas på i stor grad avhenger av hvem avsenderen er, sosial attraksjon, sjarm, status osv. Det er utrolig hva enkelte profesjonelle komikere klarer å lire av seg. Og det er utrolig hva vi ler av når vi er blant våre egne hvor den sosiale distansen er liten. Det å ikke akseptere humor er også et sosialt spill. Det markerer avstand: «Du er ikke en av oss». Det ligger mye trakassering i en slik oppførsel.

Men, tilbake til tema: For det at en opplevd krenkelse ikke defineres som trakassering, betyr ikke at den ikke skal tas alvorlig. Et menneske som signaliserer krenkelse, skal alltid tas på dypt alvor. Det er ingen nødvendighet å definere en syndebukk for å ta en vond opplevelse på alvor. Det er viktig å ta inn over seg hva en krenkelse er. En krenkelse er noe som oppleves som en trussel mot eget menneskeverd. I praksis er det et signal om risiko for hvordan dine omgivelser kan finne på å behandle deg. Det behovet som oppstår er gjenopprettelse av opplevelsen av eget menneskeverd. Og det kan oppnås uten å utpeke en syndebukk og sanksjonere. Her er det vesentlig å påpeke at det å dra fram trakasserings-kortet kan virke kontraproduktivt. Man bringer motparten inn i en forsvarsposisjon. Dersom man i stedet kommuniserer ønske om endring uten å angripe, så åpner dette for dialog og samarbeid. Om man mistenker noens holdninger, og ønsker å adressere dem, er den beste mulighet en åpen dialog.

 

 

Å hevde seg trakassert kan ofte være en sosial strategi

Er det noe å oppnå ved å få gjennomslag for oppfattelsen av at man er trakassert? Svaret er definitivt ja. Her er noen forslag:

 

1)      Offer status
Vår tids viktigste statussymbol er å kunne vise til offerstatus, som i mange sammenhenger gir rettigheter i form av definisjonsmakt, forrang og vetorett.

2)      Dydssignalisering
Handler om å oppvise moralsk indignasjon over andres atferd, motivert av å heve eller befeste egen moralsk status.
Oppnår å forsterke egen moralsk status, og forsterker tilknytning til egen gruppe.

3)      Sosiale gevinster
Andre sosiale gevinster kan handle om å forsterke egen maktbase (sosial rasjonalitet, destruksjonsmakt), bli kvitt individer man ikke liker, teste ut grenser osv.

4)      Aggressiv utløsning
Kjenne på tilfredstillelsen av at andre blir sanksjonert eller krenket.

 

Det at det er store gevinster å hente på å beskylde noen for trakassering innebærer at slike beskyldinger må analyseres og realitetsorienteres. Det er ikke til å komme unna at, dersom dette skal fungere rettferdig, så er det svært vanskelig. På den ene siden kan plagere være svært sofistikerte, både i sine handlinger og i sitt forsvar. På den andre siden har man risikoen for at noen urettmessig stemples, noe som kan bety personlig katastrofe. Den store arenaen for dette er det sosiale univers. Og her er det fort gjort at individer med den høyeste sosiale kapitalen vinner frem. Da må vi minne oss om at høy sosial kapital ikke bare handler om formelle maktposisjoner, men om hele spektret inkludert sosial appell, empatisk appell, allianse-kapitalen, og sosial gjennomslagskraft. Utfordringen er jo da å utforme prosessen på en slik måte at slike forhold ikke blir styrende for prosessen. En viktig tommelfingerregel her er å kjenne på egen emosjonell respons. Emosjonell respons er en sosial indikator på individets sosiale virkelighet. Det kan høstes kunnskap av dette. For eksempel: Umiddelbar sympati med den ene av partene, eller motsatt, forakt er viktige indikatorer på sosial kapital. En magefølelse av forakt, forteller oss at denne personen sannsynligvis har fiendtlige omgivelser som sin hverdag. Dersom personen i tillegg er den som anklages, samtidig med at man kjenner umiddelbar sympati med anklageren, og gjerne imponeres av fremstillingsevnen, da bør de rødeste alarmknappene komme på. Et menneske som lett vinner sympati, vil mest sannsynlig være dreven i bruk av denne kapitalen, til nettopp å oppnå sosiale gevinster. Kan du se hvordan rettferdigheten krever at man går imot sin egen magefølelse? Da kan det være på tide å be villdyret holde kjeft, og ta i bruk det man har av kognitive ressurser i et forsøk på å oppnå en mest mulig nøytral realitetsorientering. Men dette er ikke enkelt. En ting er uansett sikkert: jo større sosiale gevinster det er å hente på å hevde seg trakassert, desto flere forsøk vil vi få. Det rasjonelle er da å innrette seg slik at disse sosiale gevinstene avdempes. Den som er reelt plaget, vil i all hovedsak være interessert i at trakasseringen opphører, og få gjenopprettet sin status som likeverdig individ. Ofte kan det høyeste ønske målet være å være et fullverdig, likeverdig medlem av gruppen. Det er å føle seg verdsatt og respektert. Det er å ha en arena å være synlig og fungere på. Vi oppdager at offer status har den motsatte virkningen. Har man vært utsatt for noe, så kan man jo ha noen stunder med «stakkars meg». Men det må ikke gi hverken særrettigheter, definisjonsmakt eller vetorett. Offerrollen er noe man bør komme forbi, legge bak seg, og gå videre på trass og på tross. Som Nietzsche sa: «Det som ikke dreper meg, gjør meg sterkere». Det handler om den innstillingen å seile i motvind. Man høster gevinster av ulykken. Og tro meg, det er mulig. Ja, lidelse og motgang er faktisk nødvendig for vår egen personlige fremgang. Har du fått din porsjon med urett, ja så takk skjebnen for det også. Det gjør det til en mer reflektert og dypere person. Slik burde en god psykolog tale. Slik burde holdningen i kulturen også være.

Dydssignalisering har størst gevinst i æreskulturer. Det er kulturer hvor det grunnleggende menneskesynet står svakt. Det gjør det nødvendig å fremstå lytefritt, som et høymoralsk individ. Dydssignalisering er en måte å oppnå denne statusen på. Man bygger sin egen moralske kapital ved det jeg kaller for sosial kannibalisering. Da handler det om baktalelser, anklager, nulltoleranse og høylytt moralsk indignasjon. I tillegg handler dette også om å signalisere gruppetilhørighet gjennom nidkjær etterlevelse av stammens normsett.  Egentlig er dette to sider av samme sak. Fristelsen er derfor stor. Dette kan dempes ved å styrke det etiske menneskeverdet i kulturen. Det vil i praksis si å arbeide for et positivt sosialt klima. Samfunnets mest innflytelsesrike har et ansvar for å snakke ned alle tilløp til hat-ideologier, demoniseringer osv.
I det hele tatt, litt utenfor tema: dårlig menneskesyn er grunnårsaken til en kaskade av sosiale- og mentale problemer. Det forsterker mobbeproblemet, gir kroppsfiksering, forbruks-jag, urealistisk glansbildedyrking, og ikke minst psykiske bivirkninger som skam, angst og depresjon. Igjen: samfunnets mest innflytelsesrike personer har et ansvar for å fremme dyrkingen av mangfold, inklusive de utallige varianter av menneskeindivider som befolker enhver gruppe.

Det er viktig å forstå at overdrivelser og oppblåsinger fungerer selvforsterkende. Da Pakistan innførte dødsstraff for blasfemi, så ble volumet av anmeldelser for dette mangedoblet. En del av sakene viser klart at dette inngår i det sosiale spillet, og det gir åpning for sosiale gevinster. Da er vi over på dette med sanksjoner. Utsikten til den «totale sier» blir jo mer fristende desto hardere sanksjonene er. Dette slår altså ut i en revers trakassering, altså trakassering rettet mot de som anklages for trakassering. Dermed har det plagende mennesket enda en åpning for å trakassere, nemlig ved selv å hevde seg trakassert. Totalen av dette er altså enda mer ulykke og lidelse. Det er jo også slik at dersom man anser sanksjonens størrelse som et mål på gjenopprettelse av egenverdi, så kan det raskt bli en selvforsterkende prosess hvor man forlanger stadig kraftigere sanksjoner for å signalisere myndighetenes aksept av krenkelsens alvorlighet. Det betyr at sensitiviteten i systemet kan forsterke seg fullstendig ut av proprsjoner.

 

Kjønnsmarkedet

Det er umulig å snakke om trakassering uten å komme inn på kjønnsmarkedet, og da særlig det som i våre dager benevnes som «Seksuell trakassering». Hovedproblemet har jeg vært inne på her. For å sette det på spissen så handler det om at kvinnens emosjonelle respons på tilnærmingen kan variere alt fra sanseløs hengivenhet til det ytterste forulempelse og forakt, alt etter hvem som prøver seg. Med andre ord endrer naturens spilleregler seg alt etter hvem som prøver seg. Da får vi den paradoksale utfordringen at en kvinne som reagerer aggressivt på fremstøtet, og fristes til å «nedkalle gudenes vrede» over synderen, selv faller inn under definisjon som en som trakasserer. Dette paradokset er nærmere beskrevet her.

På samme måte har vi menn som opplever utallige avvisninger, og som kanskje i tillegg risikerer å bli stemplet for å ha drevet med seksuell trakassering. Det finnes egne grupper i sosiale media for slike. De kaller se for «incel», og mange av dem er sinte. Menns aggressivitet utgjør en reell risiko. Flere skoleskytinger i USA kan relateres til sinte menn, som er rasende over å være avvist.

Summen av dette er at vår tid preges av mennesker som plages på kjønnsmarkedet. Det er det jeg kaller for primær kjønnsfrustrasjon. Og ubehaget oppleves hos begge kjønn, hver på sin måte. Kjære medmenneske, beklager men vi er utviklet av en natur som er amoralsk, til tider bedragersk, nådeløst brutal og uten noen forkjærlighet for noe som helst. Dette sier jeg ikke som noen unnskyldning for uakseptable handlinger, men for at vi skal ha det med oss, at vår drøm om det absolutt gode, velvære, det søte liv i nedoverbakke, er det det er. Det er en drøm, en fantasi, en utopi. Det er viktig å sette grenser for hva vi kan tåle av våre omgivelser. Men det er også viktig at vi tar fatt på livets skole og lærer oss at de fleste av oss aldri kommer unna en underliggende støy av frustrasjoner i våre liv. Vi kan ikke sette disse grensene slik at vi tåler ingenting. Livets skole handler om å utvikle toleranse. Og den kan trenes. De som ikke kan trene den, får man heller ta spesielle hensyn til. Kjønnsmarkedet handler om mekanismer som ligger svært nær vår reproduktive funksjon. Det handler i bunn og grunn om informasjon, som på død og liv skal og må reproduseres. For det er det livsprosessene er: informasjon som er filtrert på akkurat det: reproduksjon. Det høres meningsløst trivielt ut. Men for oss, som er påtvunget denne naturens upersonlige vilje, betyr det alt. Villdyret roper til oss hver gang reproduksjon kommer på radaren. Dette blir det ubehag av. Vi er laget slik. Det viktigste et modent samfunn kan gjøre er å anerkjenne problemet, og innrette seg deretter. Her er interessemotsetningene så store at det aldri kan bli noe annet enn kompromiss. Og det må være et kompromiss som alle, uansett kjønn og rang, kan leve med uten at det går på menneskeverdet løs. Men det handler også om kunnskap om dette, hvor sensitive vi er. Målet er å kunne innrette livene våre slik at alle kan bevare sin verdighet og selvfølelse gjennom dette, og ha muligheter til å søke et meningsfullt liv. Det modne mennesker søker å ta dette ansvaret, ta seg sammen. Vi må, søke å besinne oss, og tåle å leve med våre medpassasjerer på denne livets vei, på tross av alles ufullkommenheter. Målet må jo være å gjøre denne livsreisen så meningsfull som mulig. Og intet blir meningsfullt uten en viss porsjon lidelse. Så kan vi like godt ta inn dette på kontoen, uten å gjøre livet til et helvete for oss selv og andre.

 

Hvem er den sosialt utsatte?

Det er lett å tenke at mennesker med synlig lyte er de som er mest utsatt for plaging. Det kan nok ofte være tilfelle, men bildet er langt mer nyansert. Kanskje kan det være mer av dette blant barn og unge. Men mennesker med synlig lyde vil også kunne nyte godt av en motkraft av empati. Her slår heroismen inn. Alt dette skaper latens for motkrefter og utvikling av normer av typen: vi inkluderer og tar vare på hverandre. Derfor vil det å bryte løs på de synlig svake, innebære risiko. For da er det veldig synlig hva man holder på med. Og blant oss mennesker, uansett kultur, så vil en slik atferd ha virkninger med en kraftig bismak. Og nettopp dette skaler latens for at det dukker opp helter. Det vil si mennesker som tar de svake i forsvar, og ender opp med å profitere sosialt på dette. Så kan det likevel være at det fra tid til annen dukker opp bøller i toppskiktet med ressurser til å komme gjennom med dette. Jeg tenker at dette i så fall er kulturer som er svært maskulint dominert.  Her kommer toleransetrappen inn i bildet. Det å hevne å trakassere de som er svakere kan i gitte situasjoner bli akseptert, i kraft av vedkommendes ubestridte maktbase. Veien dit kan ofte gå gjennom fåreklær. Det vil si man avslører ikke sitt «sanne jeg», før man har «muskler» nok til å komme gjennom med det. Så det har nok vært noen onde herskere opp gjennom tidene. Men, som sagt, det vanlige er at det å plage de åpenbart svake er noe som gir noen kraftige sosiale minuspoeng. Det gjelder uansett i vår kultur. Resultatet er at det det utvikles solide normer som beskytter de mest synlige svakeste av oss. Det får oss til å ta vare på de syke, de eldre, de fattige, de handicappede osv. Det er ikke dermed sagt at ingen i disse gruppene er sosialt utsatte. For det er de. Men det de utsettes for er ikke sosialt synlig. Så kan man ha hypoteser om i hvilken grad mennesker bevisst, og fordekt trakasserer mennesker fra slike grupper. For det er åpenbart at mye av dette er ubevisst. Vi har fordommer, vi undervurderer og de er ikke de første vi tenker på når vi inviterer til bursdager og fest. Dersom noen driver med fordekte operasjoner i den hensikt å trakassere, så handler det garantert om å få det til å se utilsiktet ut, dersom man skulle bli konfrontert. Sannsynligvis, vil man, dersom man snakket med mennesker fra slike grupper, kunne få historier, som vanskelig kan bedømmes som noe annet enn at det har vært med overlegg. For meg er det ikke vanskelig å tro på dette nettopp fordi jeg mener å ha knekt den koden som heter aggressiv tilfredsstillelse. Dette fungerer som seksualt begjær, og selvsagt er det mennesker som fistes over evner, og som har utspekulerte strategier for å tilfredsstille seg selv med dette. En måte er altså dette fordekte spillet. Men det er andre måter å fordekke dette på. Det er å utnytte mennesker som ikke tydelig hører inn under slike beskyttede grupper. Det er de sosialt forsvarsløse. Her blir aktiviteten fordekt i form av at omgivelsene ikke ser vedkommende, og derfor heller ikke reagerer på handlingene som blir begått mot dem. Sant og si, så er det nok langt flere sosialt utsatte mennesker, enn det er mennesker med synlige skavanker som vekker empatisk appell. Det er blant disse at normalmennesket legger basis for alt fra ekstremisme, til skoleskyting og ikke minst kriminalitet. For dette er mennesker som er utmeldt av menneskeheten i kraft av sin sosiale usynlighet.  Jeg tenker at det å være sosialt utsatt handler om tre ting:

 

1)      Grader av utilstrekkelighet
Ikke nødvendigvis så tydelige, og helst ikke tilhørende definerte grupper som vi tar vare på.

2)      Sosial anonymitet
Sofistikert plaging gjøres usynlig. Den er manipulativ, og det krever tildekking av det som skjer. Det forutsetter at offeret har grader av usynlighet. Dette handler også om det jeg kaller for toleransetrappen. Omgivelsene tåler mer av noen enn av andre. Den som plager vil som regel ha større toleranserom enn den som er utsatt. Vi har med andre ord en sosial asymmetri, som vedlikeholder og forsterker den sosiale usynlighet. Da er det ikke slik at omgivelsene lukker øynene for den utsattes stilling, de ser kort og greit ikke vedkommende.

3)      Svak sosial forsvarsevne
Dette har nøye sammenheng med det forrige punktet. Sosial anonymitet leder automatisk til lav sosial forsvarsevne. Dette henger igjen sammen med individets totale sosiale ressurssituasjon. Den utsatte har et svakt sosialt nettverk med svake allianser. Jeg tenker at dette er det første en plager vurderer. I hvilken grad er vedkommende i stand til å forsvare seg sosialt? En slik vurdering behøver ikke å være bevisst. Dette er typisk en intuitiv operasjon. Det inngår i kalkulasjonen: hvor viktig er vedkommende. Da er posisjon og allianser en vesentlig del av regnestykket. Vår tilbøyelighet til å ville fremstå som bedre enn vi er, ha en viktigere posisjon enn vi har, eller at vi kjenner noen profilerte (som vi egentlig ikke gjør), handler i stor grad om intuitiv beskyttelse mot alt dette. Her kommer også dette med toleransetrappen inn. Fordi jo mer synlig svakhetene er, desto mer synlig vil slike skrytekampanjer bli, og da virker de jo bare mot sin hensikt. Dette har som sagt nær sammenheng med sosial anonymitet. Sosial usynlighet handler i stor grad om manglende handlingsrom på grunn av dårlig sosialt handlingsrom. Og alt dette oppsummerer seg altså i dårlig sosial forsvarsevne. Dette er noe narsissister og psykopater lett oppdager intuitivt, og profiterer på.
Jeg har nevnt problemene med den utsattes opplevelse og muligheten for at noen utnytter sin offerstatus. Intoleransen mot å hevde seg utsatt vil ofte referere til slike forhold, for på den måten å kunne avvise problemet. Med andre ord: Det sosiale handlingsrommet rommer ikke muligheten til å kunne synliggjøre problemet. Dette resulterer da i handlingslammelse, og ødelegger da forsvarsevnen fullstendig. I narsissisme-terminologi snakker vi om såkalte «enabelers». Dette er det grå mennesket, og jeg har vært spesifikt inne på det her. Det jeg berører her er en del av denne dynamikken.
Sosial forsvarsevne vises jo også som regel på individets ressurssituasjon, da særlig økonomiske ressurser. Dette er da også grunnen til at f.eks. dekadansen i kulturen måles på det drivet som finnes i kulturen til å fokusere på rikdomsindikatorer. Har man mye penger, har man som regel råd til advokat, og man har sannsynligvis velstående allianser. Det å ikke være i stand til, eller gjøre forsøk på å skjule sin fattigdom vil derfor naturlig inngå som en del av evaluering av sosial forsvarsevne.

 

Oppsummeringen her er at utsatte mennesker som regel usynlige på omgivelsenes sosiale radar. Men ser dem ikke. Den utsatte omgis av agentblindhet. Les gjerne også her om det å bli sett. Dette ødelegger individets sosiale forsvarsevne, og gjør individet sårbart for å bli utsatt for fordekt aggresjon, som sosial valuta og som redskaper for å kunne utøve moralsk indignasjon osv. I den motsatte enden av skalaen finner vi profilerte som både kan ha psykopatiske- eller narsissistiske trekk, og som er høykompetente manipulatorer. Disse har da sosialt handlingsrom til å bruke slike utsatte mennesker, både i sine spill og til ren aggressiv tilfredsstillelse.

Med mindre kulturen utvikler innretninger og verktøy for inkludering og kunstig sosial skjold for utsatte, så vil slike drama utspille seg, umerkelig uten at noen ser hva som foregår.