Jeg og Aspergers

Jeg har vært nær ved å bli tatt i å ha Aspergers Syndrom. Men hittil har jeg kommet unna diagnosen og saken er henlagt på grunn av «bevisets stilling».

De fleste diagnostiserings prosedyrer er utviklet for barn, forståelig nok. Om man kommer til psykologen som et godt voksent menneske midt i 50-årene og ber om å bli sjekket ut for Aspergers så er det ikke enkelt. Men, testing og fem timer med analyse hos psykolog gav den konklusjon at jeg etter all sannsynlighet har en lett grad av tilstanden.  Det er altså et visst belegg for å hevde at jeg har gått mesteparten av livet med en udiagnostisert mental annerledeshet, på godt og på vondt.

På mange måter er dette den underliggende grunntonen i mitt lille romanprosjekt, hvor Munken går gjennom hele livet og aner at noe må være riv ruskende galt, men han kan ikke sette fingeren på det. Poenget er at han aldri får noen diagnoser, men enhver som leser dette vil skjønne at han sliter. På mange måter setter det et slags ord på hvordan det virkelige liv har vært. I spenningsfeltet mellom å ha en diagnose, og bli stigmatisert på grunn av det, eller å ikke ha en, så ville nok jeg personlig ha foretrukket å bli diagnostisert som barn.  Begge deler er en ulempe, men jeg tror livet mitt kunne blitt annerledes og bedre om det hadde vært fanget opp.

Min måte å tenke filosofi på, kan kanskje være preget av min mentale utfordring. Min hovedinteresse er menneskets natur. På mange måter så har jeg her en fordel. Jeg tenker at det normale, såkalte nevrotypiske mennesket ofte forblindes fordi det er oppslukt av det sosiale spill. Det kreves mer av en nevrotypiker og ta steget tilbake, å observere mennesket på samme måten som biologen observerer dyr og fugler. Den høye ubevisste sosiale kompetansen kan være et hinder for å kunne gjøre akkurat det spranget. I min barndom og oppvekst har jeg derimot, helt naturlig, vært nødt til å observere meg selv og andre i den hensikt å oppnå en kognitiv sosial kompetanse, der andre har dette rent intuitivt. Men denne sosiale overlevelsesstrategien har dermed gitt meg muligheten til å bygge videre og utvikle mer grunnleggende refleksjoner på de mekanismer som ligger bak menneskelig atferd. Kanskje kan dette sammenlignes med det å lære et nytt språk. Vi kan vårt morsmål helt naturlig uten noen form for språkteori. All grammatikk, syntaks ord og begreper er noe vi bare kan, uten at vi har noe metaspråk for å beskrive alt dette. En som skal lære et nytt språk vil derimot måtte bruke kognitive ressurser for å få dette til. Da kan det være fordel å forstå grammatikk og generell språkteori. Slik er det sannsynligvis også med sosial kompetanse.

Jeg har nok på mange måter hatt et forholdsvis begrenset repertoar av talenter eller muligheter å spille på. Jeg var mer eller mindre belemret med lærevansker i alle fag på skolen. Det jeg husker mest var en usedvanlig elendig håndskrift, som både skole og min far hang seg opp i. All innsats for å få meg på «rett kjøl» igjen ble hengende på denne knaggen. Og det var nok ikke bare en nytteløs innsats, den virket nok mot sin hensikt på den måten at jeg som barn ikke opplevde den mestring støtte og utvikling som er normalt. Mye av refleksjonene jeg har rundt den sosiale multiplikasjonseffekten har nok opprinnelse i denne egenerfaringen. For jeg har på følelsen av å ha hatt noe «å by på», men manglet evne til å meddele det. For å kunne utvikle noe, er man som regel avhengig av andres støtte for å komme i gang. Men for å kunne komme i gang, må man ha en arena å vise frem potensialet. Så kan man gå hånd i hånd med omgivelsene i et forsøk på å utvikle det som måtte være der. Men om man samtidig sliter med usynlighet på grunn av manglende sosial kompetanse, så blir det håpløst å komme i gang.  Da har en strategi vært å forberede seg lenge, lenge lenge i håp om å kunne fremvise potensiale nok til å kunne vekke interesse. I mange år jobbet jeg med musikk. Så har jeg jobbet med skriving og filosofi.  Nåværende prosjekt er den siste kraftanstrengelse i så måte. Liten sannsynlighet for å lykkes, men mennesket er mest lykkelig underveis. Jeg har noe å leve for, og fortsatt frydes jeg av å ha lurt både «vårherre» og naturen, ved å ha oppnådd mye mer enn jeg har hatt forutsetninger for.

Min frustrasjon over nevrotypikeren

Min største frustrasjon over nevrotypikeren er at han eller hun farer raser for full speed gjennom livets landskap uten å se det. Hvorfor har alle det så travelt med å rase gjennom livet frem mot det evige intet? Det er som om man gir gass for å nå målet fortest mulig, i størst mulig fart. I mellomtiden fikk man ikke med seg utsikten, stillheten, undringen, hverandre. Man kaller det for barnslig og umodent. Si det når man har tatt på seg tredressen og ikke lengre vet noen ting. Hallo, jeg ble stående igjen på perrongen. Så nå går jeg langs jernbanelinjen.  Jeg ser så mye rart. Prater med meg selv. Skulle så gjerne hatt noen ledsagere å dele det med.

Min andre livsutfordring

Jeg kaller gjerne den sosiale tilstand jeg opplever, for min andre livsutfordring. Den første handler om å være oppvokst med de utfordringer syvendedagsadventismen gir. Min andre livsutfordring er altså at jeg ikke helt har fått det til på det sosiale plan. Utfordringen kan beskrives som et forsøk på å knekke den sosiale koden. Jeg observerer jo responsen, hengivenheten og interessen mellom andre mennesker. Jeg observer jo også selvsagt at dette ikke er likt fordelt mellom enkeltindividene. Det er heller ikke så vanskelig å observere at jeg selv, sjelden eller aldri ser den responsen og kanskje heller aldri gir den. Jeg har selvsagt opp gjennom tidene hatt mange hypoteser på hva problemet egentlig består i. Og de henger kanskje sammen. Her er noen hypoteser:

1)      Dårlig utseende-hypotesen
Da jeg var barn og ikke hadde konkretisert problemet, hadde jeg gjerne forestillinger om dårlig utseende som årsak til mange av de sosiale tilbakeslag jeg opplevde. Dette er ikke noen dårlig analyse, fordi jeg jo selv opplevde egne responser i forhold til andres utseende. Det er jo en indikasjon om at dersom jeg har noen handicapper her, så vil det slå ut sosialt. Utseende er noe jeg i dag vil sortere under fysiske ressurser. Det er ingen tvil om at et tiltalende utseende fungerer som en god sosial katalysator. Men det er heller ikke tvil om at det til en viss grad lar seg kompensere, med andre kvaliteter. Spørsmålet er hvordan det stod til med meg som barn, tenåring og voksen, målt opp mot gjennomsnittet. Dette er jo en kunnskap man ikke nødvendigvis kommer så lett til. Kanskje er det slik at tiltalende mennesker vet at de er det, mens man er mer usikker jo lengre ned man kommer på skalaen. For kommentarer på at man er mindre pen eller lite tiltalende regnes jo som direkte uhøflig i alle kulturer. Det er vel også mulig at, som barn, så får spesielt pene jenter de mange gode kommentarene. Og det er nok noe som betyr mye for forming av personligheten. Selv var jeg forholdsvis liten, hadde små tenner, stridt hår som jeg aldri hadde vett å bruke kammen på. Jeg var sannsynlig en litt under gjennonsittet tiltalende unge. Etter hvert som jeg vokste til utviklet jeg en forholdsvis skjemmende tannfeil, jeg var for lite i sola på grunn av få muligheter og at jeg alt for lett ble solbrent og fikk alt for lett sterk kløe av sol. Så jeg var forholdsvis hvit. Utseende kan kompenseres med en mektig og tiltalende stemme. Etter å ha passert stemmeskiftet fikk jeg heller ikke noen drahjelp fra denne. I forhold til klær var nok ikke jeg og mine søsken blant de mest velutstyrte i bygda. Dette på tross av at familiens inntekter nok var over gjennomsnittet. Det henger også sammen med at det gikk mye penger til adventistsamfunnet.  Det gikk tusener på tusener i tiende og gaver til adventistsamfunnet. Religion er et virus, og uansett hvordan man snur og vrir på det, så ender det opp med at viruset tapper deg for ressurser. Barnetrygden ble «spart» til såkalt skolegang. Det så vi lite av. Men vi manglet aldri noe. Min far, som var revisor for NKL, var jo ofte ute på samvirkelagene i området. Og det hendte vel en del ganger at han kom hjem med såkalt «ukurrant vare». Det hendte nok jeg var uvillig, men jeg gikk jo med de klærne jeg fikk, og dette var neppe så langt dårligere enn gjennomsnittet. Men det vet jeg egentlig ikke. Jeg hadde nok en litt under gjennomsnittet interesse for klær, og var nok derfor en «lite krevende» unge som totalt sett var «billig i drift». Og det har nok hatt sin innvirkning.
 I dag vil jeg si det slik at utseende er en faktor i det hele, men det er selvsagt ikke hovedproblemet i forhold til at en person opplever seg sosialt mistilpasset. Man kan jo ikke eksperimentere med slikt. Men om vi tenker oss at en person med topp utseende men med akkurat samme personlighet som meg, som vokste opp i akkurat samme miljø som meg, hvilket utslag hadde det gitt? Det vet vi egentlig ikke. Det jeg tror vi kan si er at all sosial utvikling er en dynamisk og forholdsvis kaotisk prosess. Den er dynamisk på den måten at omgivelsene former meg og jeg former omgivelsene. Her kan de ligge en rekke selvforsterkninger som kan ha potensiale til å vippe mellom forskjellige tilstander. Det jeg tror jeg trygt kan konkludere med er at jeg ikke har hatt noen ekstra drahjelp som følge av et tiltalende utseende, men at det alene ikke er hovedårsaken til mine problemer.

2)      Feilbedømmings-hypotesen
I refleksjonen om det å finne seg selv, er jeg inne på forskjellige typer sosiale identitetsfrustrasjoner. Jeg starter med den primære som jo handler om min frustrasjon over ikke å vite hvordan omgivelsene oppfatter meg. Så er det den sekundære sosiale identitetsfrustrasjonen som handler om en forestilling om at omgivelsene feilbedømmer meg. Vi må jo også ta med en tredje variant av dette, nemlig at jeg selv tar feil i min forståelse av hvordan omgivelsene oppfatter meg. Alle disse tre er opphav til sosial frustrasjon. Det er jo ikke slik at man entydig sorteres i disse forskjellige kategoriene. Dette avhenger både av situasjon, hvilken arena vi er på, og hva som utspiller seg på den arenaen.
Fra jeg var svært liten har jeg i stor grad opplevd meg selv feilbedømt. Da jeg var i fire fem års alderen lo de andre av meg fordi jeg ofte havnet på loftet og «sladret» enten til katta eller til «blable» en plastikk figur som jeg hadde. I dag er det jo lett å tolke dette som et barn som ikke opplever å bli forstått. Etter som jeg vokser til, tillegger jeg meg selv skylden. For jeg begår ofte sosiale tabber. Jeg forstod nok raskt at dette former de forventinger som stilles til meg og plasserer meg i båser jeg selv ikke opplever å høre hjemme. Slike mekanismer virker ofte som selvforsterkende profetier. Derfor fantaserte jeg stadig om å kunne nullstille min sosiale profil og begynne på nytt. Med andre ord, bytte miljø. Jeg innbilte meg ofte at om jeg bare kunne begynne helt på nytt, så ville jeg forbedret kompetansen min så pass mye at jeg ikke gjentok de mest graverende sosiale tabbene, og på den måten fortjente meg en likeverdig plass i menneskeheten. Dette handler om at hjernen utvikler kognitiv sosial kompetanse som en kompensasjon for en mal-funksjonerende sosial autopilot. Bare det å utvikle en kognitiv forståelse for at handlinger og hendelser i dag vil forme mitt mulighetsrom for sosial interaksjon i fremtiden er en dyp innsikt som jeg tror kom tidligere hos meg enn hos de fleste. Min innsikt hadde selvsagt ingen språkdrakt å utfolde seg i. Og det hemmer jo refleksjonsevnen. Men forståelsen og frustrasjonen var der tidlig.
I dag tenker jeg at denne hypotesen står sterkt. Men den er ikke enerådende. Jeg har jo byttet miljø mange ganger og de samme mønstrene går igjen, selv om dette kanskje har avtatt noe med årene. Selvsagt er jeg formet av tidligere sosiale prosesser. Jeg går jo ikke skadesløs og nullstilt inn i nye sosiale prosesser. Men det er interessant å observere at jeg noen ganger kan oppleve åpne forventinger fra omgivelsene, slik at jeg oppnår en åpen arena å fungere på. Det er veldig givende, selv om jeg opplever at min sosiale utholdenhet er lav. Det gir meg en impuls om å ville trekke meg ut, kanskje litt tidligere enn de fleste. Uansett merker jeg jo at over tid så sklir dette langsomt over i min sosiale normaltilstand av usynlighet.
Kanskje er det slik med sosial kompetanse som med språk. En som kommer til Norge som voksen vil aldri lære å snakke norsk uten aksent.  Språket må læres innenfor et tidsvindu fra ett til 7 år. Kanskje er ikke så ulikt med sosial kompetanse.

3)      Mimikk-hypotesen
Vi har 36 muskler som brukes til å styre ansiktsuttrykk. Det gir muligheter for tusenvis av kombinasjoner. Slik jeg forstår det er det slik at man etter hvert lærer seg å bruke et langt mindre sett av kombinasjoner, og at kombinasjoner vi vanligvis ikke bruker ikke lar seg aktivere. Det finnes imidlertid mennesker med «gummiansikter» som har stor fleksibilitet og dermed også et enormt repertoar av ansiktsuttrykk. Alt dette forteller meg at repertoaret av ansiktsuttrykk er ulikt fordelt mellom individene. Til tider har jeg spekulert i om mitt repertoar av mimikk kan være begrenset, svekket, unyansert eller kanskje noe på siden av normalen. Kanskje er det slik at nyanser så små at vi ikke merker det bevisst, påvirker vår oppfattelse av hverandre. Kanskje er det slik at jeg hverken sender ut eller tolker slike nyanser. Eller jeg har defekter i dette som gjør at jeg sender ut signaler som mistolkes. Jeg har spekulert mye rundt dette og ser at denne type problematikk ofte forbindes med Aspergers eller autismeforstyrrelser.  Selv opplever jeg nok å ha en noe svekket men ikke manglende evne til å tolke mimikk. Det jeg observerer med meg selv er at jeg er en «munn-tolker». Andre menneskers munn er min hovedkilde til informasjon om den andres følelser. Det vil også si at om jeg bare ser øynene så vil jeg slite litt. Jeg er ikke helt analfabet, men i en test ville jeg nok ligget noe under gjennomsnittet.   Og kanskje er dette speilet på den måten at mine egen øyne kan virke noe uttrykksløse. Men dette er rene spekulasjoner.

4)      De sorte øyne-hypotesen
Da jeg var liten fikk jeg kommentarer på at jeg ofte så redd ut. Jeg fikk gravd så pass mye i dette at jeg skjønte at det relaterte seg til de store pupillene i øynene mine. Det har ført til en spekulasjon om at jeg har litt for store pupiller litt for ofte. Da jeg var 16-17 år fikk jeg briller. Og jeg husker at jeg oppfattet en slags effekt av dem på den måten at jeg synes den sosiale responsen fra omgivelsene bedret seg. Jeg tolket det dit hen at forbedringen skyldes at øynene mine var mindre synlige. Det kan selvsagt ha vært en ren placeboeffekt, men dette ble altså med meg som en spekulasjon. I våre dager, hvor kontaktlinser kunne ha vært et alternativ til briller, så har jeg ikke vært interessert i det, nettopp på grunn av det jeg tror kan være en slik effekt. Selv har jeg som sagt ikke bevisst hentet mye informasjon ut av andres øyne.
Det som er interessant her er at forskning viser at pupillene utvider seg proporsjonalt med hjernens kognitive aktivitetsnivå. Sett en person til å legge samme tall eller utføre kognitive oppgaver som krever mye, da utvider pupillene seg. Selvsagt går hjernen på høygir når vi er redd.  Derfor sammenheng mellom pupillstørrelse og frykt. Dette er sannsynligvis en refleks fra tidenes morgen, hvor krevende situasjoner krever at sansene blir skjerpet til det ytterste. Følgelig avslører store pupiller en hjerne på høygir. Det mine omgivelser så og kommenterte var sannsynligvis en stresset gutt, på høygir i et forsøk på å kompensere for autopilotens sviktende sosiale funksjon. Det store spørsmålet er hvordan omgivelsene ubevisst reagerer på slike signaler. Kanskje signaliserer dette sårbarhet. Kanskje vekker det plagetendenser hos en del mennesker, tendenser som riktignok legges bånd på, men som er der og som ubevisst påvirker relasjonene.

5)      Sosial blindhets-hypotesen
Jeg har alltid holdt den muligheten åpen at jeg ikke er i nærheten av å sette fingeren på problemet. Altså, jeg har en sosial blind flekk, noe som jeg ikke aner hva er og som omgivelsene er totalt tause om. Noen ganger har jeg tatt meg i å tenke at dette er noe jeg ikke ser, er blind for men som er åpenbart for omgivelsene, noe man snakker om, vet om men ikke sier til meg. Det er en slags egen private konspirasjonsteori. Jeg slår som regel den fra meg. Det ville vært svært rart om jeg gikk gjennom et helt liv uten tilbakemelding. En annen variant kan være at vi her snakker om mekanismer som ingen er oppmerksom på. De er intuitive, språkløse og hverken samfunn, vitenskap eller forskere har fått øye på det. Men dette blir jo bare ren spekulasjon.

6)      Arena-hypotesen
Arena-hypotesen har utgangspunkt i refleksjonen om det synlige mennesket og om den sosiale multiplikasjonseffekten. Det er den typiske onde sirkelen: for å få en arena å vise deg frem på, må du ha tiltro. Og du skaper deg tiltro gjennom å ha en arena å vise deg frem på. Den sosiale multiplikasjonseffekten avhenger av at mennesker får tiltro nok til deg til å investere sammen med deg. Alle deltakere fyller tomrom andre ikke kan fylle, tomrom som er forutsetninger for å utløse andres talenter. Hva hadde det blitt av Deep Purple dersom ingen noen sinne ville blitt med og spille trommer? Og hva hadde det blitt til med Ian Paice (trommeslageren i Deep Purple) dersom ingen ville spilt i band sammen med ham. Har man ikke mennesker rundt seg som er villig til å investere i felles prosjekter så blokkeres muligheten for å utløse eget talent.
Muligheten til å komme unna denne onde sirkelen handler selvsagt om samspill med og støtte i omgivelsene. Det krever at man i utgangspunktet har egenskaper som appellerer nok til å utløse denne støtten. Da snakker vi om både sosial- og empatisk appell.
Arena-hypotesen går ut på at sosiale mangler blokkerer muligheten for å komme i gang med dette. Og dette utvider jo den onde sirkelen. For å komme i gang må man ha sosial appell. Sosial appell får man ved å ha en arena for synlighet. Dette utløser og utvikler talent. Noe som igjen gir bedre sosial appell osv.
Poenget er at dersom jeg mener jeg her noe mer å by på, så er jeg avhengig av sosiale katalysatorer for å komme videre.
Det å ha en jobb er interessant. Faktisk er det slik at for å få en jobb, så må man ha erfaring. For å få erfaring så må man ha en jobb. Jeg er blant de heldige som fikk brutt denne sirkelen. Så jeg har en jobb. Det som er interessant her er at de jeg har samarbeidet vellykket med i forbindelse med jobben også er de som viser størst sosial åpenhet. Arbeidsoppgaver skaper en arena. Da blir man sett. Dersom innsatsen blir satt pris på, utløser det nye muligheter og nye oppgaver. En arbeidsplass er ikke nødvendigvis homogen og statisk. Fortsatt ser jeg mange rygger blant alle de som ikke har sett meg på min arena. Og tilliten er tilsvarende lav. Det er alltid en fare når avdelingen får en ny sjef. For den nye sjefen kjenner ikke deg, og igjen blir du avhengig av den samme spiralen på nytt. I slike situasjoner blir man ekstra sårbar dersom man ikke i utgangspunktet appellerer sosialt til den nye sjefen. Alternativet er jo selvsagt at man får så mange gode (eller dårlige) skussmål fra kolleger at den nye sjefen arver noe av den kulturelle innstillingen. Det kan man tjene på, eller tape på alt ettersom hvilket renommé man ellers har i miljøet.

7)      Snusfornufts-hypotesen
Dette er en interessant sak jeg nylig kom opp med. Start gjerne med å lese om kommunikasjonsmodellen. Sett så denne sammen med system1/system2- modellen beskrevet her. Så, her en dag stilte jeg meg selv spørsmålet: Hvem av modusene system1 eller system 2 er aktiv når jeg er i henholdsvis foreldre/voksen/barnemodus. For meg er det rimelig opplagt at voksenmodus krever mye mer hjelp av fornuften som er system 2. Den appellerer til rasjonell tenkning, mens de to andre modusene, foreldre og barn, i all hovedsak går på autopilot, altså system 1. Dersom denne antagelsen er riktig kan det være en god forklaring på at voksenmodus er den modus som er mest inkompatibel med de to andre. Barn til barn modus er en leken modus. Den går på innfall og impuls er lett og uanstrengt. Dette er system 1. Foreldre-foreldre modus krever kanskje litt mer fornuft. Men også denne er styrt av våre impulser, til å utvikle sosial kapital, til sladder, utvise fromhet, være indignert og dyrke frem forakten for dårlige mennesker. Svært mye av dette er irrasjonelt og har sitt opphav i den intuitive autopiloten. Det går lett og uanstrengt. Noen forskere hevder at minst to tredjedeler av dagligprat mellom voksne kan sorteres under sladder. Barn-foreldre-kommunikasjonen er vel også en forholdsvis kompatibel samtaleform Det er den dominante som tukter den som er lengre ned på rangstigen. Vi har sosiale tilbøyeligheter for begge roller, en jobb for system-1.
Det jeg vil frem til er at jeg sannsynligvis kan ha så pass store svakheter i autopiloten at min hjerne har tilpasset seg det og hemme denne og ikke stole på den. Dersom det er tilfellet, fungerer jeg forholdsvis dårlig sosialt, både i barnemodus og foreldremodus. Følgelig vil den som får meg i tale, ofte møte en kommunikasjonsform i voksenmodus. Selv om min fornuft ikke er blant de ypperste i verden, så er den veltrent. Jeg kan altså ha en langt sterkere utholdenhet på system 2, som er fornuften. Jeg øser ofte av meg selv, med kunnskap, refleksjoner og analyser. Det krever noe av samtalepartneren, kanskje så pass mye at dette blir ubehagelig og anstrengende. Kommentarer jeg har hørt kan være at jeg er dyp, eller at jeg er kunnskapsrik. Negativt har jeg også hørt meg karakterisert som en «ordflom» , vanskelig å forstå og at man fort faller av lasset. Jeg har alltid et visst meta-blikk på samtalen. Det vil si at jeg, så langt det er mulig observerer den andre, samtaleforløpet og responser. Jeg har også god observasjon på meg selv, særlig egne følelsesmessige responser. Jeg følger også godt med på hvordan samtalen ofte domineres av den den mest sosialt viljesterke part, som regel ikke meg. Jeg er også oppmerksom på avbrytelser og teknikker for å styre tema. Jeg er sjelden eller aldri totalt oppslukt, slik at jeg ikke ser meg selv og bare kjører på uten bakkekontakt med hva som skjer i mine omgivelser. Jeg observerer ofte utflukter av typen «se på den … hva skjer der borte? Har du sett på den gamle bilen? Jeg mener også at jeg raskt kan se når et menneske faller av lasset og kjeder seg. Da forsøker jeg alltid å runde av. Og jeg vil gjerne opptre demokratisk og lar samtalepartneren overta styringen av tema. Selvsagt opplever jeg det som frustrerende, men jeg skjuler det godt. Selvsagt tviler jeg på at slike utflukter er bevisste strategier. En fortolkning kan altså være at man blir sliten fordi dette er krevende og så pass uinteressant at man ikke ønsker å investere innsatsen i det.  Det at temaet er krevende er som sagt ikke noe jeg merker noe av. Jeg har allerede nevnt at det kan skyldes at av alle utrente muskler i kroppen min, så er hjernen det store unntaket. Noe må jeg jo gjøre når jeg sitter på en stol. Jeg, tenker, tenker mye, altfor mye og det gir sannsynligvis en veltrenet pannelapp med stor utholdenhet. Det er ikke nødvendigvis noen supersmart sprinter pannelapp, men den er veltrent og derfor en seig traver.
Dette kan jo selvsagt være min egen illusjon. Motforestillinger kan jo handle om interesseområde og det faktum at jeg dette ofte handler om stoff jeg tidligere har bearbeidet og at det derfor faller meg nok så uanstrengt. Sett meg til å regne i sammen en masse tall og du skal se jeg blir like fort sliten som alle andre. Dessuten må jeg jo vedgå at jeg særlig i barndommen, oppveksten og som tidlig voksen nok hadde svakere impulskontroll enn gjennomsnittet. Det tyder jo ikke på en velfungerende pannelapp.

8)      Særinteressehypotesen
Personer med Aspergers er kjent for å ha særinteresser. Det kan godt være slik, men selv kjenner jeg meg ikke helt igjen. Mine omgivelser vil kanskje mene noe annet. Her er noen refleksjoner over utvikling av interesseområder. Dette styres av tilfeldigheter (tilfeldig eksponering), talent og omgivelsenes støtte og respons.
I oppveksten opplevde jeg nok å ha interesser på linje med de rundt meg. Som liten gutt fabulerte jeg om typiske roller som gir høy status, for eksempel fotballspiller, skihopper, pilot, astronaut. Det nærmeste som kunne realiseres var jo eventuelt på fotballbanen eller i hopp-bakken. Jeg prøvde meg på begge. På fotballbanen manglet jeg åpenbart så pass mye at jeg fort falt av lasset. I hoppbakken pleide jeg å skylde på dårlig utstyr. Og det er jo selvsagt også en del av forklaringen. Jeg hadde jo ikke noen foreldre som støttet opp om noe slikt. De hadde hverken råd, tid mulighet eller kompetanse. Jeg arvet noen alt for tunge eldre tre-hoppski av broderen, som selv hadde arvet dem fra… gudene må vite.
Men selv med alt dette på plass vet jeg nok i dag at jeg hverken hadde talent eller livsoverskudd nok til å kunne ha dyrket frem så veldig mye på denne fronten.
Begge disse sportsinteressene handlet nok mer om den glansfylte rollen, relatert i et biologisk behov for å befeste sin sosiale rangordning så høyt som mulig.
Så husker jeg at jeg ble veldig interessert i mynter. Det var en farsott som gikk gjennom bygda og vi var mange som drev med det. Jeg elsket mynter fordi de virket spennende på meg og de var fascinerende å se på, men også fordi de representerer en forbindelse til fortiden og til fjerne land.
Min myntinteresse fikk god støtte hjemmefra, og i lokalmiljøet. Min far skaffet spennende eldre norske mynter fra samvirkelagene. Og i bygda fantes det store mengder utenlandske mynter etter sjøfolk. Jeg fikk hjelp til å skaffe meg myntalbum. Men dette var ikke noen sær-interesse av en 10-12 åring på denne tiden. Vi var en rekke gutter på den tiden som enten holdt på med frimerker eller med mynter.
Men den mest gjennomgående interessen var nok musikk. Jeg vokste opp med mye musikk, ikke levende musikk, men musikk fra radio, grammofon og lydbånd som vi kalte det.
I tillegg til det stod det et gammelt trekkspill igjen i det huset vi flyttet til da jeg var 4 år. Jeg kastet meg over det. Hadde ikke styrke til å løfte det, så jeg utviklet en teknikk med å få lyd ut av det sittende på kne. Og slik kunne jeg ofte sitte. Fra første stund var jeg kun interessert i å lage mine egne ting. Mange år senere fikk vi det første orglet. Og her fortsetter jeg på samme måten. Ingen opplæring, det motsatte av oppmuntring, men selv bare elsket jeg det jeg holdt på med. Hodetelefonene var oppfunnet så jeg kunne holde på med dette for meg selv.
Senere fikk jeg jo teften for rock/pop-musikk og jeg fikk for meg at jeg kunne lage de beste konseptene på gode rockesanger. Det tror jeg den dag i dag. I mitt musikkbibliotek finnes det en plass mellom 70 og hundre innspillinger av sanger og konsepter. Mye av dette hører jeg på jevnlig. Mesteparten er ikke hørt av noen andre. Jeg har gjort noen få forsøk på å dele dette med andre. Responsen har vært alt fra pent høflig til knising, men aldri interesse.
Jeg har alltid lurt på om dersom jeg kunne betalt en del profesjonelle musikere og studiofolk til å utviklet disse konseptene, hva det kunne blitt av det. Hadde jeg vunnet mye penger i lotto, så ville jeg testet ut noe av dette. Jeg tror det kunne blitt mye bra. Men jeg kan ta feil. For dette handler kanskje også om at min musikksmak kan være noe særegen.
Min interesse for filosofi er nok en kombinasjon av mange ting. Jeg har alltid vært en veldig nysgjerrig person som i fantasien har strukket meg i alle retninger. Så tror jeg at de spesielle utfordringer jeg har møtt i mitt liv har dyrket frem refleksjon og vilje til å ville forstå.  Det å drive på med filosofi har dessuten gitt meg selv en følelse av personlig mestring. Jeg er kreativ, nytenkende, åpen og provoserende i min form. Jeg opplever også at jeg ser de løsningene andre er blind for og som dermed gjør at de etter min mening sporer av i sine resonnementer. Men alt dette er subjektive opplevelser, som ikke nødvendigvis har noe med realitetene å gjøre. Alle forsøk på å skape en sosial arena for dette har hittil vært mislykket, og jeg har selvsagt ikke tilgang til de miljøene hvor slike tema diskuteres. Dermed vil jo det meste av filosofien min mangle den normale sosiale lutringen av mine innspill rundt dette.
Man kan vel derfor si at i de miljøene hvor jeg får innpass så blir dette en særinteresse. Det er noe jeg skjønner, og jeg prøver selvsagt å begrense meg noe, selv om jeg ikke kan la være å komme med en refleksjon nå og da.

Generelt kan man vel si at det å tilegne seg interesser med bred sosial appell, som for eksempel fotball, kokkekunst (mote), klær, biler, hus hage, realityserier og tv-konkurranser, så har man jo mye å vinne rent sosialt på dette.  Og da kommer vi inn på det som er essensen i dette, nemlig at dersom man mangler overlappinger på interesseområder, så vil man slite med å holde i gang noe annet enn en anstrengt samtale om trivielle ting.
De interesser jeg har å by på overlapper dårlig med slike gjennomsnittsinteresser. Det ødelegger jo selvsagt også for sosial suksess.

Alle disse hypotesene kan ha noe for seg. Og jeg har jo helgardert meg med hypotesen om den såkalte blinde flekken. Det betyr jo at selv om jeg spekulerer så kan det være at jeg ikke er i nærheten av å skjønne hva problemet egentlig er.

I ettertid har jeg lurt på om det er lurt å utlevere meg selv over å gå rundt å tenke slike tanker. Det er jo på en måte en innrømmelse av egen mislykkethet. Men jeg velger å la det stå. For det første: det å være mislykket bety jo i stor grad ikke å bli sett. Det betyr at ingen ser dette likevel. Og om det noen gang skulle bli sett av mange, vel så er det jo ikke så mislykket likevel, kanskje mer en slags selvutleverende kunst…

 

Empati

Personer med Aspergers blir ofte beskrevet å mangle empati. Jeg vil jo gjerne protestere på at dette gjelder meg. Men det må nyanseres. For empati innebærer også evnen til å kunne lese et menneske i samtid. Da handler det om non-verbal kommunikasjon, ansiktsmimikk osv. Forskningen forteller oss at vi er utstyrt med såkalte speilnevroner i hjernen. Det er systemer som simulerer den følelsen man ser andre uttrykke, da spesielt basert på mimikk. Det er også konstatert at mennesker innenfor autismespektret er svekket på dette området. Og det treffer nok meg. Jeg tok nylig en test hvor man skulle bedømme sinnsstemninger basert på bilder av øyne. Her hørte jeg til de 15% dårligste. Dette stemmer jo godt med min opplevelse av sosial fungering. Sannsynligvis er dette en nevrologisk defekt, og min hjerne forsøker som sagt å kompensere for dette ved hjelp av kognitiv kapasitet.

Men empati betyr også medfølelse. Og her tror jeg meg selv over gjennomsnittet. For jeg opplever medfølelse med alt som lider vondt. Hele min empatiske etikk bygger på dette. Da handler det om alt av dyr og mennesker. Min store forskjell i forhold til «normalmennesket» er at jeg ikke evner å sjalte ut noen fra denne moralske sirkelen. Normalmennesket sjalter fort ut andre dersom de tilhører hat-grupper eller mennesker som er sosialt utstøtte. Også i sosiale sammenhenger opplever jeg at terskelen for å tråkke på andre, være kynisk eller plagende er lavere for normalmennesket enn for meg. Jeg oppfatter meg selv som brobygger. Jeg er ikke interessert i å vinne eller ydmyke, men at vi alle skal være med, samarbeide og vise hverandre respekt. Dermed har jeg også en emosjonell forutsetning som sikkert har medvirket til min tro på at samarbeid er menneskets største fortrinn.

Min etikk er uten det jeg kaller for etiske singulariteter. Det er derfor jeg noen ganger kaller den for verdens beste etikk. Man kan aldri bruke den som unnskyldning for å begå ondt mot andre.

 

Helhet kontra detaljer

Aspergere er også kjent for å kunne bli sugd opp i detaljer. Typisk kan de få særinteresser som f.eks. bilmerker, eller tidtabeller osv. Jeg skal ikke påstå at det er en myte men, jeg opplever meg selv som motsatt. Jeg har ofte et mer helhetlig fokus enn mine omgivelser. Jeg sliter ofte med å legge merke til detaljer. Jeg kan godt besøke huset ditt 10 ganger uten å kunne beskrive tak, gulv farger eller møbler i noen nevneverdig grad. Som liten dagdrømte også jeg om å bli detektiv. Men jeg har jo etter hvert skjønt at det kunne jeg aldri blitt, nettopp fordi jeg er så dårlig på detaljer. Men samtidig er jeg utvikler, og det betyr jo i stor grad evnen til å forholde seg til detaljer. Men her tenker jeg også at det er en myte. Som utvikler må man evne å kunne bevege seg over utallige detaljeringsnivåer. Hvert nivå med sine strukturer, sin dynamikk. Og hver komponent i denne strukturen er sitt eget univers med sine strukturer, som igjen har sine komponenter osv. Jeg tenker at det ikke er alle forunt å kunne bevege seg over mange detaljeringsnivåer. For dette gjelder selvsagt ikke bare innenfor teknologi. Det gjelder i høyeste grad innenfor politikk, samfunn, filosofi, psykologi, fysiologi, sosiale prosesser osv. Jeg merker meg også at mange i dialoger, rent ubevist ikke klarer å holde seg til gjeldende nivå, men gjerne drifter nedover eller oppover og slik avsporer. Men, jeg må innrømme å ha hørt kommentarer på at jeg «stuper ned i detaljer», så dette kan jo gjelde meg selv også. En ting som også preger Aspergere er særegne måter å bruke språket på. Det kan gjøre at det kan bli vanskelig å følge mine fremstillinger. Dersom man faller av lasset, så er det jo ikke rart at den ordstrømmen kan bli oppfattet som «meningsløse detaljer». Min jobb blir jo da å følge med på de rundt meg og se etter tegn på at de faller av lasset. Det kan jo være frustrerende. Mitt råd er da uansett å ta den investeringen det er å spørre, og investere litt innsats i hva det er jeg prøver å meddele. Og jeg garanterer deg at når du fatter det, så er du noen perler rikere.

Høyre-venstre orientering

Sist jeg var i Thailand gikk jeg så mye tur at jeg fikk gnagsår på den ene foten. Jeg ble redd for betennelse og gikk til legen. Hun la på noe bandasje og bad meg komme tilbake dagen etter. Jeg kom tilbake og tok av meg på feil fot. Dette er en typisk feil jeg gjør. Om noe skjer på en av sidene av kroppen min, så vet jeg det når jeg ser det. Etter en stund, når jeg ikke ser det lengre, så kan jeg ha problemer med å vite hvilken side problemet er på. Det er et utslag av mitt høyre-venstre orienteringsproblem. Min autopilot på høyre og venstre er forholdsvis upålitelig. Jeg tenker at dette delvis er et kommunikasjonsproblem mellom høyre og venstre hjernehalvdel. Jeg har lært meg en del teknikker for å finne ut hva som er høyre og hva som er venstre. For eksempel kan jeg bevege på den hånden jeg vet jeg skriver med. Så vet jeg at det er høyrehånden og hvor høyre er.  Det tyder på at høyrehjernen vet dette, men klarer ikke å formidle dette til venstrehjernen som skal sette ord på dette.  Jeg fungerer helt greit med å kjøre bil. Jeg trenger jo ikke sette navene høyre eller venstre på den siden jeg kjører. Men straks noen ber meg kjøre «til venstrer» så vil jeg måtte tenke meg om to ganger før jeg konkluderer hvilken retning det er. Her er autopiloten helt på viddene, sannsynligvis drevet av en forventing om hvor jeg tror eller forventer at vedkommende mener jeg skal svinge. Jeg ber ofte folk om å peke i stedet for å si høyre venstre.
Dette er nok en del av en generelt dårlig orienteringsevne. Jeg mister fort retningen dersom jeg går i en fremmed by, eller inne i et stort bygg. Jeg har observert meg selv. Min hjerne søker å holde retningen ved å holde rede på hvor jeg svinger. Om jeg svinger en gang til høyre så klarer min hjerne å holde rede på den overordnede orienteringer. Men, ref. min manglende evne til å holde rede på detaljer. Det skal ikke mange svinger og mye uoppmerksomhet til før jeg ramler av lasset.  Jeg har spurt andre menn hvordan de opplever dette. De opplever å ha et indre kompass, som holder retningen uavhengig av hvor mye de svinger og snur. Dette stemmer vel ganske godt med forskning som sier at kvinner og menn orienterer seg forskjellig. Menn har på en måte en indre retningssans, mens kvinner orienterer seg etter detaljer. Jeg mangler retningssansen og er dårlig på detaljer. Så hva gjør jeg når jeg kommer på vidvanke? Jeg har selvsagt noen strategier. En strategi er spiral-strategien. Da konsentrerer jeg meg hardt, og beveger meg i spiralbevegelse ut fra et sentrum. Jeg snur og går tilbake flere ganger, repeterer slik at jeg opparbeider kjennskap til området fra mitt sentrum og utover. Etter hvert som jeg lærer meg området, så beveger jeg meg lengre og lengre ut. Målet er å finne frem til et punkt hvor jeg kjenner meg igjen, da gjerne med kobling til hotellet heg bodde på, eller hvor jeg skal. Nå for tiden kan jeg selvsagt også bruke GPS. Jeg er alltid rasjonell i slike situasjoner, pugger store bygg, og landemerker, slik at jeg etter hvert opparbeider større orienteringsevne i området. Og selvsagt, har vi jo alltid taxi og telefon. Jeg passer alltid på å ha såkalte «tilbakefallsstrategier» som penger, kort og noen å ringe til.
Jeg orienterer meg alltid bedre alene. Sammen med andre blir jeg ofte en etter-dilter, som går i egne tanker og ikke aner hvor vi her.

Det etiske grunnfjellet

Jeg tenker at noe av mitt atferdsmønster bunner i en grunnleggende utrygghet.  Jeg har den forestillingen at mitt ubevisste er kodet med en sannhet om at mine sosiale omgivelser ikke er til å stole på og kan falle meg i ryggen når det skulle være. Søken etter trygghet handler da om behovet for å kjenne det etiske grunnfjellet. Hvor går grensen for hvor dypt mitt menneskeverd kan synke? Hvor lavt kan dette komme før mine omgivelser kommer til og bekrefter at jeg har en sosial egenverdi? For det gir en slags trygghet i seg selv å vite hvor dette grunnfjellet er, om det i det hele tatt eksisterer, eller om vi snakker om et bunnløst sluk. Jeg har en vag forestilling om at de mentale konturene av dette grunnfjellet, kan skape den trygghet som skal til for å orientere mitt liv rundt dette. Og uten denne tryggheten vil jeg være søkende etter den. Dette slår da ut i mitt atferdsmønster.
Jeg observerer jo at menneskene rundt meg forestiller seg for hverandre. De pynter seg, har strategier og skaffer seg ting eller penger som kan gi dem sosiale gevinster. Men jeg ble tidlig kodet inn med at det «å gjøre seg til for andre» bare får den motsatte effekten. Kanskje har jeg blitt raskere avslørt enn de fleste og nok så raskt blitt satt på plass med «kom ikke her». Mange kjenner seg nok igjen i det. Jeg har nok vært sårbar, og jeg begynte selvsagt å se med forakt på andre som pyntet seg, som var teatralske, som gjorde alle disse typiske oppmerksomhetstingene. Og jeg skapte meg en slags ideologi. For om man virkelig når gjennom med å forestille seg, er det meg de liker eller er det forestillingen om meg? Hvem er mine egentlige venner? Er det de som forsvinner når jeg ikke lengre kan opprettholde min status, eller er det da jeg ser hvem mine egentlige venner er? Hvem står meg bi når jeg fortjener det minst?

Så jeg utviklet en slags ideologi, hvor jeg la lite vekt på å forestille meg, søke oppmerksomhet, eller å skaffe meg ting som kunne gitt meg en sosial boost. Jeg husker da jeg var liten, at jeg var snar å innrømme dersom det var jeg som hadde sluppet fisen. Merket meg at ingen andre gjorde det. Men hva skjer da, når jeg har tråkket over grenser eller ikke har noe å by på? Når kan jeg slappe av, bli trygg og være bare meg, helt uten frykt for å bli sosialt dolket? Det er denne problematikken som ligger bak min refleksjon om det nakne mennesket.
Jeg har selvsagt aldri satt ord på dette slik som jeg gjør nå. Jeg bare analyserer min egen atferd og sammenholder dette holdninger jeg har, og lenge har hatt i mitt mentale landskap. Og selvsagt er dette ingen oppskrift på sosial suksess.  

Jeg er selvsagt ikke den eneste som for lenge siden har skjønt at det etiske grunnfjellet ikke eksisterer. Det har for eksempel resultert i refleksjonen om det grå mennesket. Det finnes ingen grenser for hvor dypt vi mennesker kan synke i måten vi behandler hverandre på. Best ser vi dette i alle de helvetes-fantasier som mennesker har kommet opp med, innenfor forskjellige religioner. Jeg tror heller ikke at det etiske grunnfjellet kan eksistere, uansett hvor gode vi mennesker prøver å være. Dette har jeg reflektert over her.

Likevel har jeg den hypotesen av at de fleste mennesker utvikler en bunnsolid tro på at «dette gjelder ikke meg», en slags moderert variant av alfa-menneskets klokketro på berettigelse. Kanskje avhenger dette av at de fleste utvikler en bunnsolid oppfatning av «mamma og pappa» som elsker meg ubetinget, og som alltid er der når det gjelder. Jeg anklager ikke mine foreldre for at dette var noe som uteble i min utvikling. Dette har nok mer å gjøre med min tilstand og tilfeldigheter. Men her har det altså glippet. Jeg tenker at psykologer ville kalle dette for en relasjonsforstyrrelse. Jeg fortolker uansett dette å handle om en grunnleggende mistillit til verden. Dette blir da sannsynligvis også den dype forklaringen på hvorfor jeg ikke kan bli religiøs. Jeg har en intuitiv oppfatting av Gud, mer som en trussel enn som en støtte i livet.