Hvem er jeg?

Jeg er en tenker som har lite å skryte av og mye å holde kjeft om.

Likevel velger jeg å lette litt på sløret, og tenke høyt om min egen elendighet, legge det åpent ut, vel vitende om at antall lesere neppe vil eksplodere. En dagbok med lås på tiltrekker nysgjerrighet. Et «filosofisk dokument» utenfor allfarvei med full åpning på nett, vekker mindre oppsikt.

I denne teksten går jeg sannsynligvis lengre enn jeg burde i å blottlegge meg selv, og min egen mislykkethet. Jeg gjør dette vel vitende om at jeg allerede her befinner meg langt utenfor den sosiale toleransesonen. Jeg liksom, jeg må bare le. Jeg og min mislykkethet liksom. Det er jo ikke akkurat den beste måten å «promotere» seg selv på. Er ikke det sutring? Er ikke det selvmedlidenhet?  Man må ikke ha sterke sosiale muskler for å komme ut og bli tatt alvorlig med sin egen lidelseshistorie, og bli slått stort opp i media, som noe interessant, som en helt som nå endelig er åpen om sin egen trøblete fortid, men som vedkommende nå har funnet oppskriften mot og kommet seg gjennom, til inspirasjon og trøst for all verden. Jeg ville jo vært svært naiv, og mangle total selvinnsikt, dersom jeg virkelig trodde at jeg kunne gjøre det samme. Du må ikke glemme herr hobbyfilosof: Du er ikke og blir aldri medlem av menneskeheten, ikke i ditt liv og heller aldri senere.

Men det er faktisk ikke sutring som er målet her. Tvert imot, jeg regner meg likevel som svært heldig.  Vi må skille mellom sosial mislykkethet og egen livsopplevelse. Kjernen er at liv som sosialt mislykket menneske er den beste kilde til innsikt i hva mennesket egentlig er. Og hele min livsvei har kommet til å dreie seg om dette: søken etter å forstå mennesket.

Jeg lever et verdig liv, interessant liv, nettopp av denne grunnen. For jeg har en kombinasjon som jeg forestiller meg er sjelden: livet som taper og elendig menneske, kombinert med tenkeevne og mulighet til å utrykke det. En slik erfaringsbase åpner for perspektiver som, jeg tenker er sjelden i filosofiens verden. Jeg ser mennesket fra sider andre er blind for. Derfor er jeg begynt å kalle meg for humankritiker. Jeg har bevisst gått inn de dørene som har vært åpne, og ukritisk gått inn i de relasjoner hvor jeg har fått innpass. Jeg vil nok i noens øyne kunne betegnes som en «perverst nysgjerrig person». Men dette er mitt empiriske kildemateriale. Også meg selv og min egen livsopplevelse blir en del av dette. Jeg har opp og nedturer som alle andre, men kanskje en av de få som omfavner lidelsen fordi den er en forutsetning for mening i livet. Det er kanskje den dypeste innsikten jeg har kommet over hittil.

Denne teksten handler i stor grad om meg selv. Og da blir den selvsagt i stor grad utleverende. For det er nettopp min egen annerledeshet som her blir kilden til innsikt, også om normalmennesket. Det blir mye hypoteser og spekulasjoner. Selvsagt blir det lite svar av dette, men for meg gir det mening likevel.

Jeg har skapt meg et utrykk som sier noe sånt som at «enhver filosof er fanget i sin egen tid». Det kan jeg frimodig her utvide til at enhver filosof er fanget i sin egen kropp, inklusive egne mentale ressurser. Enver filosof er fanget i sitt eget liv, med sin egen livserfaring som den eneste ballast han/hun/hen/de/dem eller dere har å rutte med.

Mitt prosjekt i livet er å synge med det nebbet jeg har. Mottoet er det jeg freidig kaller for «det modne menneskets motto»: Vi tar det vi har og gjør det beste ut av det.

Les her om nevromangfold. Jeg har vært nær ved å bli tatt i å ha Aspergers Syndrom. Men hittil har jeg kommet unna diagnosen og saken er henlagt på grunn av «bevisets stilling».

De fleste diagnostiserings prosedyrer er utviklet for barn, forståelig nok. Om man kommer til psykologen som et godt voksent menneske midt i 50-årene og ber om å bli sjekket ut for Aspergers så er det ikke enkelt. Men, testing og fem timer med analyse hos psykolog gav den konklusjon at jeg etter all sannsynlighet har en lett grad av tilstanden.  Det er altså et visst belegg for å hevde at jeg har gått mesteparten av livet med en udiagnostisert mental annerledeshet, på godt og på vondt.

På mange måter er dette den underliggende grunntonen i mitt lille romanprosjekt, hvor Munken går gjennom hele livet og aner at noe må være riv ruskende galt, men han kan ikke sette fingeren på det. Poenget er at han aldri får noen diagnoser, men enhver som leser dette vil skjønne at han sliter. På mange måter setter det et slags ord på hvordan det virkelige liv har vært. I spenningsfeltet mellom å ha en diagnose, og bli stigmatisert på grunn av det, eller å ikke ha en, så ville nok jeg personlig ha foretrukket å bli diagnostisert som barn.  Begge deler er en ulempe, men jeg tror livet mitt kunne blitt annerledes og bedre om det hadde vært fanget opp.

Min måte å tenke filosofi på, kan kanskje være preget av min mentale utfordring. Min hovedinteresse er menneskets natur. På mange måter så har jeg her en fordel. Jeg tenker at det normale, såkalte nevrotypiske mennesket ofte forblindes fordi det er oppslukt av det sosiale spill. Det kreves mer av en nevrotypiker og ta steget tilbake, å observere mennesket på samme måten som biologen observerer dyr og fugler. Den høye ubevisste sosiale kompetansen kan være et hinder for å kunne gjøre akkurat det spranget. I min barndom og oppvekst har jeg derimot, helt naturlig, vært nødt til å observere meg selv og andre i den hensikt å oppnå en kognitiv sosial kompetanse, der andre har dette rent intuitivt. Men denne sosiale overlevelsesstrategien har dermed gitt meg muligheten til å bygge videre og utvikle mer grunnleggende refleksjoner på de mekanismer som ligger bak menneskelig atferd. Kanskje kan dette sammenlignes med det å lære et nytt språk. Vi kan vårt morsmål helt naturlig uten noen form for språkteori. All grammatikk, syntaks ord og begreper er noe vi bare kan, uten at vi har noe metaspråk for å beskrive alt dette. En som skal lære et nytt språk vil derimot måtte bruke kognitive ressurser for å få dette til. Da kan det være fordel å forstå grammatikk og generell språkteori. Men, etter at vi har passert 10-12 år, vil vi aldri, kunne lære et språk så godt at vi kan snakke det uten at vår aksent avslører oss. Slik er det sannsynligvis også med sosial kompetanse.

Jeg har nok på mange måter hatt et forholdsvis begrenset repertoar av talenter eller muligheter å spille på. Jeg var mer eller mindre belemret med lærevansker i alle fag på skolen. Det jeg husker mest var en usedvanlig elendig håndskrift, som både skole og min far hang seg opp i. All innsats for å få meg på «rett kjøl» igjen ble hengende på denne knaggen. Og det var nok ikke bare en nytteløs innsats, den virket nok mot sin hensikt på den måten at jeg som barn ikke opplevde den mestring støtte og utvikling som er normalt. Mye av refleksjonene jeg har rundt den sosiale multiplikasjonseffekten har nok opprinnelse i denne egenerfaringen. For jeg har på følelsen av å ha hatt noe «å by på», men manglet evne til å meddele det. For å kunne utvikle noe, er man som regel avhengig av andres støtte for å komme i gang. Men for å kunne komme i gang, må man ha en arena å vise frem potensialet. Så kan man gå hånd i hånd med omgivelsene i et forsøk på å utvikle det som måtte være der. Men, om man samtidig sliter med usynlighet på grunn av manglende sosial kompetanse, så blir det håpløst å komme i gang.  Da har en strategi vært å forberede seg lenge, lenge lenge i håp om å kunne fremvise potensiale nok til å kunne vekke interesse. I mange år jobbet jeg med musikk. Så har jeg jobbet med skriving og filosofi.  Nåværende prosjekt er den siste kraftanstrengelse i så måte. Liten sannsynlighet for å lykkes, men mennesket er mest lykkelig underveis. Jeg har noe å leve for, og fortsatt frydes jeg av å ha lurt både «vårherre» og naturen, ved å ha oppnådd mye mer enn jeg har hatt forutsetninger for.

Min frustrasjon over nevrotypikeren

Min største frustrasjon over nevrotypikeren er at han eller hun farer raser for full speed gjennom livets landskap uten å se det. Hvorfor har alle det så travelt med å rase gjennom livet frem mot det evige intet? Det er som om man gir gass for å nå målet fortest mulig, i størst mulig fart. I mellomtiden fikk man ikke med seg utsikten, stillheten, undringen, hverandre. Man kaller det for barnslig og umodent. Si det når man har tatt på seg tredressen og ikke lengre vet noen ting. Hallo, jeg ble stående igjen på perrongen. Så nå går jeg langs jernbanelinjen.  Jeg ser så mye rart. Prater med meg selv. Skulle så gjerne hatt noen ledsagere å dele det med.

Min første livsutfordring

En livsutfordring kan defineres som en utfordring som preger store deler eller hele livet. Er man født med handicap, eller sosial annerledeshet, blir dette ofte livsutfordringer. Men selvsagt kan man også treffes av hendelser i barndommen som former, eller skader oss og dermed setter sitt preg på hele livsløpet. Jeg kobler sammen utfordringer med frustrasjoner. Jeg har skrevet om frustrasjoner her. Varige frustrasjoner kan ødelegge deg, men de kan også skape vekst, eller en kombinasjon. I denne teksten utleverer jeg det jeg kaller for min første og andre livsutfordring. Den første handler om å være oppvokst med de utfordringer syvendedagsadventismen gav meg. Den teoretiske delen av mitt oppgjør med dette har jeg beskrevet her. Men her vil jeg kort oppsummere min personlige livserfaring med adventismen. Da jeg ble født var mine foreldre «nyomvendte» adventister. Det var husmøter og min far holdt andakt hver lørdag formiddag, og dette involverte oss barn. Dette gav for meg to vesentlige utslag. For det første utviklet jeg raskt et perspektiv som, i tid og rom, sprengte alle grenser for det hverdagslige menneskelivet. Himmelen ble en rik fantasi for meg. Og historien strakk seg tusenvis av år tilbake i tid. Og fremover skimtet vi evigheten. Sannsynligvis hadde jeg den fantasien og de analytiske evne som skulle til for å kunne utvide hverdagslivet til en slik anskuelse.
På minus-siden har jo dette også et kraftig moralsk budskap. Og selv om man er barn, og på ingen måte forstår alt, så er det nok lett å koble egen utilstrekkelighet med dette. Jeg strakk på ingen måte til. Hverken Gud eller Jesus ble noe mer enn teoretiske roller for meg. Og troen ble aldri rotfestet på den måten at den ble selvfølgelig for meg. Noe av dette kan ha sammenheng med min tilknytningsevne. Jeg hadde ingen nære tilknytninger, hverken til foreldre eller andre som barn. Dette har åpenbart med mine egenskaper å gjøre, men ikke bare. For jeg tror jeg hadde potensiale til det, men det å skape en god relasjon krever minst to personer, og utvikling av relasjoner har kaotiske trekk ved seg.
Her er det vesentlig å påpeke at mine foreldre neppe skilte seg ut fra andre. Men de var selvsagt kunnskapsløse, og et barn med mine utfordringer, krevde nok langt mer kompetanse enn hva som var mulig på den tiden. Psykologene vil nok anse det å vokse opp uten nære relasjoner selvsagt skader et menneske. Det er også viktig å påpeke at dette ikke handler om meg som trekker meg tilbake. Dette handler om et barn som gjerne vil, får ikke til, og ansvarliggjør seg selv.
Jeg tenker at det å ha manglet trygge voksenrelasjoner som barn, i stor grad kan blokkere individets religiøse antenner. Men det går dypere enn som så. Det som kan utebli er en generell trygghet på verden. Jeg har nok hatt nevrotiske trekk i utgangspunktet. Da handler det om generell utrygghet. Da handler det om uforutsigbarhet, manglende tro på egen dømmekraft og ikke minst manglende livskontroll, og manglende tro på egne initiativer for å avhjelpe.
Selvsagt handler dette om upålitelige minner. Men mine minner viser meg en sosial vegg, ubevegelig og uformelig. Derav en grunnleggende strategi om heller forsøke å tilpasse seg, enn å påvirke veggen.
Men det er ikke enkelt å tilpasse seg noe man oppfatter som et strengt religiøst moralsk rammeverk. Og har man en mentalitet av tilpasning i stedet for trygghet og kjærlighet, så er jo dette oppskrift på opplevd utilstrekkelighet. Slik blir det ikke «Jesus i mitt hjerte» av, og heller ingen tro på at bønn rakk særlig lengre enn til taket. Tenk over det, at denne inderligheten, lovsangen og bønnene, har nok røtter i urgamle ritualer i forsøk på å påvirke overmakten. Den viktigste overmakten i et barns liv, er jo foreldrene. Og dersom livserfaringen er at dette er en upåvirkelig vegg, hvordan kan man da forvente at religiøse antenner skal vokse ut. Jeg kan ikke huske at jeg kjente mye på tvil i barndommen. Dette slo eller ubevisst ut i interesse for områder som kunne bekrefte eller avkrefte realismen i denne type tro. Da snakker vi om vitenskap og profetier. I barndommen ble jo adventismen og den kreasjonismen som fulgte med, presentert i vitenskapelige rammer. Det samme gjelt koblingen mellom profetier og historie. Likevel så kan jeg aldri huske å ha følt meg trygg på dette, og lagt det bak meg som «ferdig behandlet». Og slikt skaper vegring mot å «legge alle eggene i en kurv». Og eggene var få. Jeg kom ikke til verden med ressursrikdom. Jeg var i konstant frustrasjon over tanken på at jeg kunne prestert bedre. Dette gjelder jo også troen. Jeg var nok mer der, at jeg skulle bli en bedre kristen i morgen. Jeg kom liksom ikke til skudd med full innsats. Selvsagt handler dette også om selvsikkerhet. Jeg kunne kanskje klare en dag, som glansbilde, eller kunne jeg det? Hva med alle dagene resten av livet?

Jeg kan huske to seriøse forsøk hvor jeg bevisst forsøkte. Det var da jeg gikk 10 skoleår på adventist-skole, og da jeg giftet meg. Først litt om skolen, altså Tyrifjord videregående skole.

Da jeg havarerte på barne- og ungdomskolen, ble det naturlig med et 10-skoleår, som en slags oppbevaring. Men her ble jeg altså sendt til Tyrifjord.  Totalen av dette var en svært positiv opplevelse for meg. Det var en slags sosial nullstilling. Slike fenomener er jo kortvarige, med jeg fikk åpenbart en opptur av å få innpass blant jevngamle, og sannsynligvis satte det også fart på en modningsprosess i meg.
Men poenget her er at denne skolen selvsagt også, kanskje er adventistenes viktigste sted for rekrutering av nye medlemmer. Selv opplevde jeg nok denne strategien mer i form av den sterke appellen i de religiøse møtene. Men kanskje opplevde jeg dette mer fra utsiden. Jeg var liksom ikke i de kretser hvor man knyttet relasjoner til sterke personligheter som dro mennesker inn i folden. Min hypotese er at dette er den viktigste faktoren i en slik prosess. Men her var ikke jeg. Mitt problem var et jeg var så uvitende om dette, at jeg trodde dette var min eneste mulighet til å bli døpt. Så selv om jeg ikke var klar, så var det nå eller aldri. Så jeg kontaktet selv pastoren, som nok så overrasket satte meg på listen. Teorien var at man ble renset i vannet, og kom opp til noen sekunders syndfrihet, helt til den første syndige tanke dukket opp. Men var ikke Jesu gjenkomst like om hjørnet? Dette er litt som å kjøpe flakslodd. Hadde han kommet der og da, så kunne jeg kanskje blitt med, på ren skjær flaks. Eller hvor lenge ville jeg klare å holde meg før det sklei ut? Mitt problem var først og fremst musikken. Det skriver jeg om her. Jeg husker ikke, men det kan ha gått så langt at jeg kvittet meg med noen kassetter. Men uansett, så sklir det selvsagt ut ganske så fort. Dette var på våren, og slaget var nok godt og vel tapt innen jeg kom hjem.
Neste mulighet var da jeg var sivilarbeider på kurbadet i Tromsø. Jeg hadde flaks og fikk kjæreste. Hun var dypt religiøs. Det gav inspirasjon til et nytt forsøk. Men mot alle odds og all mulig, motstand, så gikk naturen sin gang, og hun ble gravid. Det betydde to ting. Vi fikk ikke gifte oss i kirken, og vi fikk såkalt menighetstukt. Og jeg tror egentlig dette la seg til, min sosiale sårbarhet, slik at jeg raskt havnet i den sosiale randsonen i menigheten. Og selvsagt renner min seriøse innsats ut i sanden. Men før vi kom dit, så våkner jo jeg intellektuelt. Det setter jeg i sammenheng med parforholdet. Det var liksom en brikke som falt på plass, hun fungerte som sosial katalysator, og jeg fikk testet ut seksualitet. Jeg tenker litt Marlows behovspyramide her, og jeg tenker Piaget og utviklingsstadier. Det å komme i parforhold, ble som å skifte gir. Jeg kom forbi noen frustrasjoner, og var klar for det neste. Det handler om nysgjerrighet.  Jeg leste blant annet «Mot Historiens Klimaks» av adventistenes profetinne Ellen G. White. Men den hadde egentlig motsatt virkning på meg. Jeg reagerte på den måten hun beskrev fortapelsen på, og på hvordan mennesker som blir brent i hjel ble påført grader av lidelse alt etter omfanget av deres synder. Allerede da hadde jeg tatt avstand fra den tradisjonelle biososiale måten å tenke straff på. Og det er på dette moralske anstøt at det som på overflaten fremstilles som et kjærlighetsbudskap, faller totalt sammen i et gigantisk moralsk havari.
Når jeg samtidig begynte å ane hvor svakt kreasjonismen står, så faller jo hele adventismen sammen med dette korthuset. Men hva med kristendommen generelt? Vel, hele frelseslæren, som jo er i sentrum av kjernen i kristendommen, er jo basert på denne mentaliteten rundt straff. For meg blir dette en gigantisk moralsk selvmotsigelse, og kristendommen faller.
Derav var det naturlig for meg å bevege meg ut av dette.

Men før jeg kom så langt er et par livserfaringer som må nevnes. Vi var en ung familie, hvor basis ressursgrunnlag var tynt. Min første jobb var som Radio-TV reparatør på Vestlandet. Her skjedde en misforståelse under ansettelsen. For som adventist, kunne ikke jeg jobbe på sabbaten. Min kone hadde videregående, men ellers ingenting. Hun var hjemmeværende, men hadde nå og da oppdrag som dagmamma. Selv om jeg hadde gått ut med gode karakterer fra yrkesskolen, så skåret jeg ikke særlig høyt i praksis. Disse to til sammen førte til at jeg ble oppsagt før prøvetiden var over. Vi kom i en desperat i situasjon, men ble avvist på datidens Nav, altså arbeidsformidlingen, fordi jeg «selv hadde skyld i min oppsigelse». Jeg klaget til departementet, men ble avvist. Det hører til historien at en kvinne som ble oppsagt på samme grunnlag noe år senere, fikk masse oppfølging fra adventistsamfunnet. Det kom i media, og departementet gav seg.
Den oppfølging jeg fikk var en slags fattig trøst. Jeg ble tilbudt jobb som bokselger. Jeg skulle selge adventistbøker. Det var enkelt, jeg kjøpte bøkene, gikk fra dør til dør i tildelt distrikt, og solgte. Dette holdt jeg på med, i underkant av et par måneder. Men dette var rik lærdom for meg. For det første lærte jeg i hvilken grad jeg er uegnet som selger. For jeg kunne jo se andre selgere tjene veldig gode penger på dette. Hva er hemmeligheten? For det første handler dette åpenbart om sosial appell. Men for det andre, dersom man selger kristne bøker, så bør man jo selv gløde av det kristne budskapet. Det gjorde ikke jeg. Her beskriver jeg ulike typer tilknytning til religion. Min tilknytning var av det svakeste slaget, som er intellektuell. Og selvsagt projiserte jeg dette på alle andre. I ettertid har jeg lært så pass om retorikk, at jeg vet at logos, som jo er argumentet i seg selv faktisk er den svakeste overbevisningsfaktoren.
Summen av dette er erkjennelsen av at jeg ikke egner meg som selger. Dette slår faktisk også ut i at jeg er en dårlig kjøper. Alt dette fordrer sosiale ferdigheter som jeg er svak på.
Det andre jeg lærte var det jeg oppfattet som et kraftig avvik mellom tro og lære. Jeg solgte kristne bøker på Vestlandet. Det er tradisjonelt et bibelbelte. Folk her er ofte veldig kristne. Kjernen i den lutherske kristendom er tro. Vi ansvarliggjøres for vår tro. Hva betyr det? Det må jo bety at vi er ansvarlig for måten vi utvikler vår kunnskap om de bibelske tekster. Det må jo også nødvendigvis bety, at vi må være åpne for mulige feiltakelser hos oss selv. Det betyr jo at viljen til å undersøke bredt og oppriktig, aldri må opphøre. Det å gå rundt i et slit bibelbelte, med et kristent budskap som utfordrer det bestående, gir jo en klar erkjennelse av at den åpenhet jeg akkurat har beskrevet, nesten er fraværende. Svært ofte ble jeg bryskt avvist uten noen form for nysgjerrighet. Det hendte vel jeg ble kastet ut også, men jeg var ung og ivrig, så jeg tipper det var vel fortjent.

Den gangen hadde jeg faktisk større tro på adventistene, nemlig at de ikke var lukket på samme måten. For meg var, og er åpenhet, undring og nysgjerrighet en selvfølge. Så derfor ble jeg overrasket når reaksjonene på mine utfordringer innad var omtrent det samme.

Den andre livserfaringen jeg vil nevne er at det, ved en anledning, kom en eldre mann fra menigheten bort og snakket med meg. Han ville be meg om unnskyldning, sa han. Jeg kan aldri huske at han hadde vært ufin med meg. Men min erfaring var nok at jeg sjelden ble møtt på noen konstruktiv måte med mine utfordringer. Det som kanskje er i min blindsone, er i hvilken grad dette handler om impuls, eller om det var med overlegg. Men blindheten den gang kan ha vært at overlegg ikke falt meg inn i det hele tatt. Det at den eldre mannen har observert dette, og kanskje følt seg medskyldig indikerer at her kan jeg ha tatt feil. Senere har livserfaring gjort meg stadig mer åpen for tanken om normalmenneskets overlegg, altså at det sosiale spill kan være langt mer bevisst og kalkulert enn jeg hadde drømt om. Man tror jo aldri at man er veldig naiv, men det kan man faktisk være. Særlig i slike miljøer hvor moralfanen henger så høyt, er det lett å bli blendet av moralfanen, i stedet for å gjennomskue realitetene bak. Naiviteten her kan handle om en projeksjon fra min side. Forestillingen er at dersom man faller for det kristne budskapet, og virkelig tror på det, så ligger det i kortene at man tar det seriøst, og arbeider med å etterleve moralen i dette. Og moralen som prekes er eller bør jo være formet av de formaningene Jesus kom med. Og han opererer jo åpenbart oppfordringer til å være tvers gjennom gode med hverandre. Man skal i alle fall ikke lyve, manipulere eller trakassere hverandre.  Projeksjonen jo at jeg tror at alle er like bevisst på slike kontekster som jeg oppfatter meg selv å være. Og ikke minst at dersom man bommer, så må det nødvendigvis slå ut i angst for ikke å rekke opp til frelsen på den ytterste dag. Men dette kan være en riv ruskende gal kortslutning fra min side. Er det gribber i slike miljøer, som ikke bryr seg, så vil jo nettopp en slik kjærlighetsideologi gjøre oss sårbare, manipulerbare og lettlurte. Det skaper jo store anledninger for mennesker som er flink til å seile under falskt flagg. Men selvsagt kan man ikke ta alle under en kam. Vedkommende som kom og snakket med meg, har alltid opptrådt høflig og fremstått som et tvers gjennom godt menneske. Og jeg tror den dag i dag at han faktisk var det. Men flokken følger ofte gribbene, selv om det betyr at man nå og da tvinges til å se en annen vei. Men kanskje var han naiv som meg, gjennomskuet for mye slik at det ble vanskelig for ham til slutt. For gribber kommer jo aldri og ber om unnskyldning.

En annen historie i fasen på vei ut av adventismen, var når jeg faktisk ble invitert til å snakke om mine synspunkter på et arrangement som satte fokus på temaet skapelse eller evolusjon. For meg var jo det en flott mulighet, og jeg var glad or å bli invitert. Men når det er sagt, så har jeg tenkt på dette i ettertid. For jeg var den eneste der, fra «min side». Og man møtte mannsterk fra den andre siden. I dag mistenker jeg at man her forøkte å sette opp rått parti, i et forsøk på å diskreditere vitenskapen. Mitt inntrykk den gang, var at jeg klarte meg, ikke så aller verst. Jeg fikk jo muligheten til å ta for meg store problemer med den bokstavelige fortolkningen av den bibelske skapelsesberetningen. I ettertid har jeg videreutviklet og oppsummert min kritikk av kreasjonismen her.

Men selvsagt måtte jeg svare for evolusjonsteorien. Jeg er jo ikke ekspert, men hadde selvsagt skjønt essensen i Naturlig Utvalg. Mitt inntrykk er at det å få disse mekanismene under huden, ikke er noen selvfølge for normalmennesket. Det er fort gjort å legge magitenkning inn i dette. Og har man ikke forstått disse mekanismene, så har man heller ikke forstått evolusjonsteorien. Og dette varer og varer. Her er en video hvor en skeptiker, Daniel Berry, prøver å beregne sannsynligheten for å forvandle støv til Steve Jobs som presenterer i Phone. Han tar utgangspunkt i et regnestykke Daniel Dennet gjør i sin bok «Darwins Dangerous Idea». Så langt jeg forstår dette, så viser Dennet med et eksempel hvordan man med mange nok forsøk, altså la antall forsøk gå mot uendelig, garanterer at et bestemt resultat før eller siden dukker opp. Noe lignende gjorde jeg i gamle dager her. Så plugger altså Berry å plugge inn kompleksiteten i celler som bygger en menneskekropp inn i algoritmen. Poenget er at Dennets eksempel ikke viser det matematiske rammeverket for naturlig utvalg. Jeg har gjengitt dette her. Jeg skal ikke anvende det, men forklare dette med et mot-eksempel. Vi kjenner alle Yatzy. Vi har altså 6 terninger. Hver av dem har 6 sider. Når du slår en terning, så har du altså en av 6 muligheter for å få en 6-er. Hvor mange muligheter gir to terninger? 6*6=36 muligheter. Slik kan vi gange opp 6 ganger. Det blir 46656 muligheter. Det er åpenbart at vi risikerer å måtte gjøre veldig mange forsøk for å få dette. Man la oss enkelt si at vi i gjennomsnitt har 50% for å få denne kombinasjonen etter å ha slått halvparten antall mulige kombinasjoner. Og la oss si vi bruker to sekunder på hvert slag. Da må jeg i genomsnitt holde på en hel dag før det skjer.  Men hvis jeg i stedet plukker ut alle 6-ere jeg får i hvert slag, så holder jeg neppe på mer enn 10 minutter før jeg sitter med bare 6-ere på bordet. Forskjellen er 155 gangen. Og sannsynligvis vil forskjellen øke dramatisk med antall kombinasjoner. Poenget er at naturlig utvalg er en akkumulerende seleksjonsprosess. Videoen viser også at Barry ikke forstår hvordan målrettethet bygges inn i systemet. Det er det ikke noen som har et mål. Det er en antroposentrisk projeksjon. Vi kjenner våre egne motiver i oss, og tror at prosesser med egenskaper tilsvarende målrettethet, ikke kan fremkomme på noen annen måte. Det er feil, og da har man ikke skjønt mekanismen i Naturlig Utvalg. Det at mekanismen overlever og reproduserer, resulterer i en fysisk filtreringsprosess, som er selvforsterkende. Det er dette som utgjør innovasjonskraften i systemet. Og det har samme egenskaper som målrettethet. Retningen skapes nettopp av overlevelse og reproduksjon, som følge av ren statistikk. Og selvsagt er det testet ut matematisk, og det fungerer.  Det er først når vi er på dette nivået av forståelse, at de ekte problemene med dette kan rulles ut. For selvsagt, som Barry påpeker, hvis noen enkeltsteg her, er veldig omfattende, så vil jo den statistiske sannsynligheten synke. Problematikken, inklusive måter å komme rundt såkalt ikke-reduserbar kompleksitet på, er beskrevet i den samme teksten om evolusjonsteorien. Det virkelig vanskelige her, er jo livets begynnelse. Problematikken har jeg beskrevet her. Men man er foreløpig langt unna en klar formening om hvordan dette har skjedd. Og man er vel relativt pessimistisk med tanke på å kunne nøste opp i dette på noen troverdig måte, slik at vi en dag «vet» hvordan det skjedde. Men det betyr ikke at man mangler hypoteser. Og selvsagt, jo mer vi lærer og jo mer vi forstår, desto bedre muligheter er det for å kunne komme opp med stadig mer troverdige hypoteser rundt dette.
Mennesker som ikke har satt seg inn i dette, stiller ofte enkle spørsmål, som krever komplekse forklaringer. Her oppstår det en asymmetri. For det er krevende å fremføre en kompleks forklaring, og det er enda mer krevende å forstå på direkten, uten bearbeiding. Som regel er det ikke plass til dette, eller i den grad man forsøker seg, er det lett å avvise som «tåkeprat». Det man oppnår, er jo den retoriske gevinsten av å sette mot-debattanten til veggs, slik at vedkommende ikke «kunne svare for seg». Dette behøver ikke å være en bevisst strategi. Asymmetrien oppstår naturlig der nivåforskjellen er for høy.

Jeg føler ikke at jeg direkte ble satt til veggs, denne kvelden, i møte med kreasjonistene. Men her kom en episode hvor en eldre kar fra salen etterspurte «Det manglende mellomledd». Igjen, dette krever, ikke bare forklaringer, men også oppklaringer av misforståelser. Jeg kunne vært fristet den gang til å peke på vedkommende og si «Du er det manglende mellomledd». Jeg kom ikke på den, og det er jo bra, for det ville virkelig vært en provokasjon. Men imellomtiden har jeg utviklet egen filosofi, også i retning av å ramme inn hva vår menneskelighet egentlig består i. Det har jeg gjort her. Poenget er at vår menneskelighet nettopp er nært knyttet til våre kognitive ressurser, herunder språk, symbolikk og analyse. Raderer vi dette ut, ja så er vi jo nærmere dyret i oss selv. Vi er da mer på nivå med «det manglende mellomledd». Jeg kan i dag ikke huske min respons på dette. Men uansett tviler jeg på at mine innvendinger og forklaringer gjorde noe særlig inntrykk denne gangen. Men det illustrerer faktisk et generelt retorisk problem, når man står overfor komplekse problemstillinger. For man kan alltid komme med enke populistiske utfordringer, som ikke kan møte uten å introdusere kompleksitet.
Dette er et problem som på ingen måte avgrenses til filosofi. Det gjelder i vitenskap, i politikk, ja på svært mange av livets områder.
Og det er jo dette som virkelig gir populistisk atferd så mye kraft. Den er i sin natur overforenklende og fungerer fordummende, særlig under påvirkning av massesuggesjon og sosialt spill.

Jeg ble egentlig ganske skuffet over at adventister responderte omtrent som i bibelbeltet, på det å bli utfordret. Det er nettopp den manglende nysgjerrigheten, manglende undring og kanskje også oppriktighet. Er man virkelig ikke nysgjerrig på uenigheten i seg selv? Hvorfor går man ikke inn i prosessen og analyserer den til bunns, til det punkt hvor vi nøyaktig kan se hvor vi egentlig skiller lag i vår tenkning. Dette er da også grunnen til at tekstene rundt konstruktiv dialog kom tidlig i min karriere. I dag er bevisene mot den type kreasjonisme som vi den gang trodde på, overveldende. Det hjelper faktisk mye på å ha forstått den høye sannsynligheten for at det man studerer er basert på menneskelig villfarelse. For det er, i seg selv, viktig å studere for hva det kan fortelle oss, både om mennesket selv, men også om epistemologi, og utvikling av virkelighetsoppfatning.

Det at vi har med «eventyr» å gjøre, betyr ikke at vi ikke har noe å lære, eller visdom og høste ut av mange av de gamle tradisjoner og fortellinger. Men det betyr at måten vi leser dem på, og måten vi kan høste innsikt, blir noe annerledes. Da handler det jo ikke om å behage gudene, men om å høste allmenngyldige innsikter i det å være menneske.

For meg er det ikke slik at jeg ikke kan delta i dialogen med et troende menneske, på dets egne premisser. Jeg kan inngå i en rolle, som om. Jeg ikke redd for å bli utfordret. Jeg er ikke redd for å gå inn i den verden. Egentlig er jeg heller ikke redd for villfarelse. Jeg har lært meg å leve i usikkerhet. Jeg låser meg aldri til smal fanatisme. Det er jo nettopp det som muliggjør fryktløs åpenhet.

Som en oppsummering tror jeg at min oppvekst innenfor adventistmiljø, kanskje har gagnet meg mer enn det motsatte. Jeg ville ikke vært det foruten. Og kanskje har det hatt avgjørende stor betydning for at jeg fant, og videreutviklet en intellektuell side ved meg selv.

 

Min andre livsutfordring

Jeg kaller gjerne den sosiale tilstand jeg opplever, for min andre livsutfordring. Min andre livsutfordring er altså at jeg ikke helt har fått det til på det sosiale plan. Utfordringen kan beskrives som et forsøk på å knekke sosiale koder. Jeg observerer jo responsen, hengivenheten og interessen mellom andre mennesker. Jeg observer jo også selvsagt at dette ikke er likt fordelt mellom enkeltindividene. Det er heller ikke så vanskelig å observere at jeg selv, sjelden eller aldri ser den responsen og kanskje heller aldri gir den. Jeg har selvsagt opp gjennom tidene hatt mange hypoteser på hva problemet egentlig består i. Og de henger kanskje sammen. Her er noen hypoteser:

1)   Dårlig utseende-hypotesen
Da jeg var barn og ikke hadde konkretisert problemet, hadde jeg gjerne forestillinger om dårlig utseende som årsak til mange av de sosiale tilbakeslag jeg opplevde. Dette er ikke noen dårlig analyse, fordi jeg jo selv opplevde egne responser i forhold til andres utseende. Det er jo en indikasjon om at, dersom jeg har noen handicapper her, så vil det slå ut sosialt. Utseende er noe jeg i dag vil sortere under fysiske ressurser. Det er ingen tvil om at et tiltalende utseende fungerer som en god sosial katalysator. Men det er heller ikke tvil om at det til en viss grad lar seg kompensere med andre kvaliteter. Spørsmålet er hvordan det stod til med meg som barn, tenåring og voksen, målt opp mot gjennomsnittet. Dette er jo en kunnskap man ikke nødvendigvis kommer så lett til. Kanskje er det slik at tiltalende mennesker vet at de er det, mens man er mer usikker jo lengre ned man kommer på skalaen. For kommentarer på at man er mindre pen eller lite tiltalende regnes jo som direkte uhøflig i alle kulturer. Det er vel også mulig at, som barn, så får spesielt pene jenter de mange gode kommentarene. Og det er nok noe som betyr mye for forming av personligheten. Selv var jeg forholdsvis liten, hadde små tenner, stridt hår som jeg aldri hadde vett å bruke kammen på. Jeg var sannsynlig en litt under gjennonsittet tiltalende unge. Etter hvert som jeg vokste til utviklet jeg en forholdsvis skjemmende tannfeil. Jeg var for lite i sola på grunn av få muligheter og at jeg alt for lett blir solbrent og alt lett får kløe og utslett av sol. Så jeg var forholdsvis hvit. Utseende kan kompenseres med en mektig og tiltalende stemme. Etter å ha passert stemmeskiftet fikk jeg heller ikke noen drahjelp fra denne. I forhold til klær var nok ikke jeg og mine søsken blant de mest velutstyrte i bygda. Dette på tross av at familiens inntekter nok var over gjennomsnittet. Det henger også sammen med at det gikk mye penger til adventistsamfunnet.  Det gikk tusener på tusener i tiende og gaver til adventistsamfunnet. Religion er et virus, og uansett hvordan man snur og vrir på det, så ender det opp med at viruset tapper deg for ressurser. Barnetrygden ble «spart» til såkalt skolegang. Det så vi lite av. Men vi manglet aldri noe. Min far, som var revisor for NKL, var jo ofte ute på samvirkelagene i området. Og det hendte vel en del ganger at han kom hjem med såkalt «ukurant vare». Det hendte nok jeg var uvillig, men jeg gikk jo med de klærne jeg fikk, og dette var neppe så langt dårligere enn gjennomsnittet. Men det vet jeg egentlig ikke. Jeg hadde nok en litt under gjennomsnittet interesse for klær, og var nok derfor en «lite krevende» unge som totalt sett var «billig i drift». Og det har nok hatt sin innvirkning.
 I dag vil jeg si det slik at utseende er en faktor i det hele, men det er selvsagt ikke hovedproblemet i forhold til at en person opplever seg sosialt mistilpasset. Man kan jo ikke eksperimentere med slikt. Men om vi tenker oss at en person med topp utseende men med akkurat samme personlighet som meg, som vokste opp i akkurat samme miljø som meg, hvilket utslag hadde det gitt? Det vet vi egentlig ikke. Det jeg tror vi kan si er at all sosial utvikling er en dynamisk og forholdsvis kaotisk prosess. Den er dynamisk på den måten at omgivelsene former meg og jeg former omgivelsene, altså vekselvirkninger. Her kan det ligge en rekke selvforsterkninger som kan ha potensiale til å vippe mellom forskjellige tilstander. Jeg tenker at jeg kan konkludere med er at jeg ikke har hatt noen ekstra drahjelp som følge av et tiltalende utseende, men at det alene ikke er hovedårsaken til mine problemer.

2)   Feilbedømmings-hypotesen
I refleksjonen om det å finne seg selv, er jeg inne på forskjellige typer sosiale identitetsfrustrasjoner. Jeg starter med den primære som jo handler om min frustrasjon over ikke å vite hvordan omgivelsene oppfatter meg. Så er det den sekundære sosiale identitetsfrustrasjonen som handler om en forestilling om at omgivelsene feilbedømmer meg. Vi må jo også ta med en tredje variant av dette, nemlig at jeg selv tar feil i min forståelse av hvordan omgivelsene oppfatter meg. Alle disse tre er opphav til sosial frustrasjon. Det er jo ikke slik at man entydig sorteres i disse forskjellige kategoriene. Dette avhenger både av situasjon, hvilken arena vi er på, og hva som utspiller seg på den arenaen.
Fra jeg var svært liten har jeg i stor grad opplevd meg selv feilbedømt. Da jeg var i fire fem års alderen lo de andre av meg fordi jeg ofte havnet på loftet og «sladret» enten til katta eller til «blable» en plastikk figur som jeg hadde. I dag er det jo lett å tolke dette som et barn som ikke opplever å bli forstått. Etter som jeg vokser til, tillegger jeg meg selv skylden. For jeg begår ofte sosiale tabber. Jeg forstod nok raskt at dette former de forventinger som stilles til meg og plasserer meg i båser jeg selv ikke opplever å høre hjemme. Slike mekanismer virker ofte som selvforsterkende profetier. Derfor fantaserte jeg stadig om å kunne nullstille min sosiale profil og begynne på nytt. Med andre ord, bytte miljø. Jeg innbilte meg ofte at om jeg bare kunne begynne helt på nytt, så ville jeg forbedret kompetansen min så pass mye at jeg ikke gjentok de mest graverende sosiale tabbene, og på den måten fortjente meg en likeverdig plass i menneskeheten. Dette handler om at hjernen utvikler kognitiv sosial kompetanse som en kompensasjon for en feil-funksjonerende sosial autopilot. Bare det å utvikle en kognitiv forståelse for at handlinger og hendelser i dag vil forme mitt mulighetsrom for sosial interaksjon i fremtiden er en dyp innsikt som jeg tror kom tidligere hos meg enn hos de fleste. Min innsikt hadde selvsagt ingen språkdrakt å utfolde seg i. Og det hemmer jo refleksjonsevnen. Men forståelsen og frustrasjonen var der tidlig.
I dag tenker jeg at denne hypotesen står sterkt. Men den er ikke enerådende. Jeg har jo byttet miljø mange ganger og de samme mønstrene går igjen, selv om dette kanskje har avtatt noe med årene. Selvsagt er jeg formet av tidligere sosiale prosesser. Jeg går jo ikke skadesløs og nullstilt inn i nye sosiale prosesser. Men det er interessant å observere at jeg noen ganger kan oppleve åpne forventinger fra omgivelsene, slik at jeg oppnår en åpen arena å fungere på. Det er veldig givende, selv om jeg opplever at min sosiale utholdenhet er lav. Det gir meg en impuls om å ville trekke meg ut, kanskje litt tidligere enn de fleste. Uansett merker jeg jo at over tid så sklir dette langsomt over i min sosiale normaltilstand av usynlighet.
Kanskje er det slik med sosial kompetanse som med språk. En som kommer til Norge som voksen vil aldri lære å snakke norsk uten aksent.  Språket må læres innenfor et tidsvindu fra ett til 7 år. Kanskje er ikke så ulikt med sosial kompetanse.

3)   Mimikk-hypotesen
Vi har 36 muskler som brukes til å styre ansiktsuttrykk. Det gir muligheter for tusenvis av kombinasjoner. Slik jeg forstår det er det slik at man etter hvert lærer seg å bruke et langt mindre sett av kombinasjoner, og at kombinasjoner vi vanligvis ikke bruker ikke lar seg aktivere. Det finnes imidlertid mennesker med «gummiansikter» som har stor fleksibilitet og dermed også et enormt repertoar av ansiktsuttrykk. Alt dette forteller meg at repertoaret av ansiktsuttrykk er ulikt fordelt mellom individene. Til tider har jeg spekulert i om mitt repertoar av mimikk kan være begrenset, svekket, unyansert eller kanskje noe på siden av normalen. Kanskje er det slik at nyanser så små at vi ikke merker det bevisst, påvirker vår oppfattelse av hverandre. Kanskje er det slik at jeg hverken sender ut eller tolker slike nyanser. Eller jeg har defekter i dette som gjør at jeg sender ut signaler som mistolkes. Jeg har spekulert mye rundt dette og ser at denne type problematikk ofte forbindes med Aspergers eller autismeforstyrrelser.  Selv opplever jeg nok å ha en noe svekket men ikke manglende evne til å tolke mimikk. Det jeg observerer med meg selv er at jeg er en «munn-tolker». Andre menneskers munn er min hovedkilde til informasjon om den andres følelser. Det vil også si at om jeg bare ser øynene så vil jeg slite litt. Jeg er ikke helt analfabet, men når jeg har testet meg, så ligger jeg langt under gjennomsnittet.   Og kanskje er dette speilet på den måten at mine egne øyne kan virke noe uttrykksløse. Men dette er rene spekulasjoner.

4)   De sorte øyne-hypotesen
Da jeg var liten fikk jeg kommentarer på at jeg ofte så redd ut. Jeg fikk gravd så pass mye i dette at jeg skjønte at det relaterte seg til de store pupillene i øynene mine. Det har ført til en spekulasjon om at jeg har litt for store pupiller litt for ofte. Da jeg var 16-17 år fikk jeg briller. Og jeg husker at jeg oppfattet en slags effekt av dem på den måten at jeg synes den sosiale responsen fra omgivelsene bedret seg. Jeg tolket det dit hen at forbedringen skyldes at øynene mine var mindre synlige. Det kan selvsagt ha vært en ren placeboeffekt, men dette ble altså med meg som en spekulasjon. I våre dager, hvor kontaktlinser kunne ha vært et alternativ til briller, så har jeg ikke vært interessert i det, nettopp på grunn av det jeg tror kan være en slik effekt. Selv har jeg som sagt ikke bevisst hentet mye informasjon ut av andres øyne.
Det som er interessant her er at forskning viser at pupillene utvider seg proporsjonalt med hjernens kognitive aktivitetsnivå. Sett en person til å legge samme tall eller utføre kognitive oppgaver som krever mye, da utvider pupillene seg. Selvsagt går hjernen på høygir når vi er redd.  Derfor sammenheng mellom pupillstørrelse og frykt. Dette er sannsynligvis en refleks fra tidenes morgen, hvor krevende situasjoner krever at sansene blir skjerpet til det ytterste. Følgelig avslører store pupiller en hjerne på høygir. Det mine omgivelser så og kommenterte var sannsynligvis en stresset gutt, på høygir i et forsøk på å kompensere for autopilotens sviktende sosiale funksjon. Det store spørsmålet er hvordan omgivelsene ubevisst reagerer på slike signaler. Kanskje signaliserer dette sårbarhet. Kanskje vekker det plagetendenser hos en del mennesker, tendenser som riktignok legges bånd på, men som er der og som ubevisst påvirker relasjonene.
Her  og her nevnes en annen studia som beskriver dempet aktivitet i netthinnen når den ble stimulert med lys. Forskerne testet barnas pupillereflekser i møte med lys. Og analysene viste at det var en betydelig forskjell i hvor lang tid barna med og ut autisme brukte for å justere pupillene etter lyset. Pupillene brukte òg lenger på å justere seg tilbake til sin opprinnelige størrelse etter at lyset var fjernet hos barna med en autismespekterforstyrrelse.

5)   Sosial blindhets-hypotesen
Jeg har alltid holdt den muligheten åpen at jeg ikke er i nærheten av å sette fingeren på problemet. Altså, jeg har en sosial blind flekk, noe som jeg ikke aner hva er og som omgivelsene er totalt tause om. Noen ganger har jeg tatt meg i å tenke at dette er noe jeg ikke ser, er blind for, men som er åpenbart for omgivelsene, noe man snakker om, vet om, men ikke sier til meg. Det er en slags egen private konspirasjonsteori. Jeg slår som regel den fra meg. Det ville vært svært rart om jeg gikk gjennom et helt liv uten tilbakemelding. En annen variant kan være at vi her snakker om mekanismer som ingen er oppmerksom på. De er intuitive, språkløse og hverken samfunn, vitenskap eller forskere har fått øye på det. Men dette blir jo bare ren spekulasjon.

6)   Arena-hypotesen
Arena-hypotesen har utgangspunkt i refleksjonen om det synlige mennesket og om den sosiale multiplikasjonseffekten. Det er den typiske onde sirkelen: for å få en arena å vise deg frem på, må du ha tiltro. Og du skaper deg tiltro gjennom å ha en arena å vise deg frem på. Den sosiale multiplikasjonseffekten avhenger av at mennesker får tiltro nok til deg til å investere sammen med deg. Alle deltakere fyller tomrom andre ikke kan fylle, tomrom som forutsetter å bli kompensert for å utløse andres talenter. Hva hadde det blitt av Deep Purple dersom ingen noensinne ville blitt med og spille trommer? Og hva hadde det blitt til med Ian Paice (trommeslageren i Deep Purple) dersom ingen ville spilt i band sammen med ham. Har man ikke mennesker rundt seg som er villig til å investere i felles prosjekter så blokkeres muligheten for å utløse eget talent.
Muligheten til å komme unna denne onde sirkelen handler selvsagt om samspill med og støtte i omgivelsene. Det krever at man i utgangspunktet har egenskaper som appellerer nok til å utløse denne støtten. Da snakker vi om både sosial- og empatisk appell.
Arena-hypotesen går ut på at sosiale mangler blokkerer muligheten for å komme i gang med dette. Og dette utvider jo den onde sirkelen. For å komme i gang må man ha sosial appell. Sosial appell får man ved å ha en arena for synlighet. Dette utløser og utvikler talent. Noe som igjen gir bedre sosial appell osv.
Poenget er at dersom jeg mener jeg her noe mer å by på, så er jeg avhengig av sosiale katalysatorer for å komme videre.
Det å ha en jobb er interessant. Faktisk er det slik at for å få en jobb, så må man ha erfaring. For å få erfaring så må man ha en jobb. Jeg er blant de heldige som fikk brutt denne sirkelen. Så jeg har en jobb. Det som er interessant her er at de jeg har samarbeidet vellykket med i forbindelse med jobben også er de som viser størst sosial åpenhet. Arbeidsoppgaver skaper en arena. Da blir man sett. Dersom innsatsen blir satt pris på, utløser det nye muligheter og nye oppgaver. En arbeidsplass er ikke nødvendigvis homogen og statisk. Fortsatt ser jeg mange rygger blant alle de som ikke har sett meg på min arena. Og tilliten er tilsvarende lav. Det er alltid en fare når avdelingen får en ny sjef. For den nye sjefen kjenner ikke de ansatte, og igjen blir man avhengig av den samme spiralen på nytt. I slike situasjoner blir man ekstra sårbar dersom man ikke i utgangspunktet appellerer sosialt til den nye sjefen. Alternativet er jo selvsagt at man får så mange gode (eller dårlige) skussmål fra kolleger at den nye sjefen arver noe av den kulturelle innstillingen. Det kan man tjene på, eller tape på alt ettersom hvilket renommé man ellers har i miljøet.

7)   Snusfornufts-hypotesen
Dette er en interessant sak jeg nylig kom opp med. Start gjerne med å lese om kommunikasjonsmodellen. Sett så denne sammen med system1/system2- modellen beskrevet her. Så, her en dag stilte jeg meg selv spørsmålet: Hvem av modusene system1 eller system 2 er aktiv når jeg er i henholdsvis foreldre/voksen/barnemodus. For meg er det rimelig opplagt at voksenmodus krever mye mer hjelp av fornuften som er system 2. Den appellerer til rasjonell tenkning, mens de to andre modusene, foreldre og barn, i all hovedsak går på autopilot, altså system 1. Dersom denne antagelsen er riktig, kan det være en god forklaring på at voksenmodus er den modus som er mest inkompatibel med de to andre. Barn-til-barn modus er en leken modus. Den går på innfall og impuls er lett og uanstrengt. Dette er system 1. Foreldre-foreldre modus krever kanskje litt mer fornuft. Men også denne er styrt av våre impulser, til å utvikle sosial kapital, til sladder, utvise fromhet, være indignert og dyrke frem forakten for dårlige mennesker. Svært mye av dette er irrasjonelt og har sitt opphav i den intuitive autopiloten. Det går lett og uanstrengt. Noen forskere hevder at minst to tredjedeler av dagligprat mellom voksne kan sorteres under sladder. Barn-foreldre-kommunikasjonen er vel også en forholdsvis kompatibel samtaleform Det er den dominante som tukter den som er lengre ned på rangstigen. Vi har sosiale tilbøyeligheter for begge roller, en jobb for system-1.
Det jeg vil frem til er at jeg sannsynligvis kan ha så pass store svakheter i autopiloten at min hjerne har tilpasset seg det og hemme denne og ikke stole på den. Dersom det er tilfellet, fungerer jeg forholdsvis dårlig sosialt, både i barnemodus og foreldremodus. Følgelig vil den som får meg i tale, ofte møte en kommunikasjonsform i voksenmodus. Selv om min fornuft ikke er blant de ypperste i verden, så er den veltrent. Jeg kan altså ha en langt sterkere utholdenhet på system 2, som er fornuften. Jeg øser ofte av meg selv, med kunnskap, refleksjoner og analyser. Det krever noe av samtalepartneren, kanskje så pass mye at dette blir ubehagelig og anstrengende. Kommentarer jeg har hørt kan være at jeg er dyp, eller at jeg er kunnskapsrik. Negativt har jeg også hørt meg karakterisert som en «ordflom» , vanskelig å forstå og at man fort faller av lasset. Jeg har alltid et visst meta-blikk på samtalen. Det vil si at jeg, så langt det er mulig observerer den andre, samtaleforløpet og responser. Jeg har også god observasjon på meg selv, særlig egne følelsesmessige responser. Jeg følger også godt med på hvordan samtalen ofte domineres av den den mest sosialt viljesterke part, som regel ikke meg. Jeg er også oppmerksom på avbrytelser og teknikker for å styre tema. Jeg er sjelden eller aldri totalt oppslukt, slik at jeg ikke ser meg selv og bare kjører på uten bakkekontakt med hva som skjer i mine omgivelser. Jeg observerer ofte utflukter av typen «se på den … hva skjer der borte? Har du sett på den gamle bilen? Jeg mener også at jeg raskt kan se når et menneske faller av lasset og kjeder seg. Da forsøker jeg alltid å runde av. Og jeg vil gjerne opptre demokratisk og lar samtalepartneren overta styringen av tema. Selvsagt opplever jeg det som frustrerende, men jeg skjuler det godt. Selvsagt tviler jeg på at slike utflukter er bevisste strategier. En fortolkning kan altså være at man blir sliten fordi dette er krevende og så pass uinteressant at man ikke ønsker å investere innsatsen i det.  Det at temaet er krevende er som sagt ikke noe jeg merker noe av. Jeg har allerede nevnt at det kan skyldes at av alle utrente muskler i kroppen min, så er hjernen det store unntaket. Noe må jeg jo gjøre når jeg sitter på en stol. Jeg, tenker, tenker mye, altfor mye og det gir sannsynligvis en veltrenet pannelapp med stor utholdenhet. Det er ikke nødvendigvis noen supersmart sprinter pannelapp, men den er veltrent og derfor en seig traver.
Dette kan jo selvsagt være min egen illusjon. Motforestillinger kan jo handle om interesseområde og det faktum at jeg dette ofte handler om stoff jeg tidligere har bearbeidet og at det derfor faller meg nok så uanstrengt. Sett meg til å regne i sammen en masse tall og du skal se jeg blir like fort sliten som alle andre. Dessuten må jeg jo vedgå at jeg særlig i barndommen, oppveksten og som tidlig voksen nok hadde svakere impulskontroll enn gjennomsnittet. Det tyder jo ikke på en velfungerende pannelapp.

8)   Særinteressehypotesen
Personer med Aspergers er kjent for å ha særinteresser. Det kan godt være slik, men selv kjenner jeg meg ikke helt igjen. Mine omgivelser vil kanskje mene noe annet. Her er noen refleksjoner over utvikling av interesseområder. Dette styres av tilfeldigheter (tilfeldig eksponering), talent og omgivelsenes støtte og respons.
I oppveksten opplevde jeg nok å ha interesser på linje med de rundt meg. Som liten gutt fabulerte jeg om typiske roller som gir høy status, for eksempel fotballspiller, skihopper, pilot eller astronaut. Det nærmeste som kunne realiseres var jo eventuelt på fotballbanen eller i hopp-bakken. Jeg prøvde meg på begge. På fotballbanen manglet jeg åpenbart så pass mye at jeg fort falt av lasset. I hoppbakken pleide jeg å skylde på dårlig utstyr. Og det er jo selvsagt også en del av forklaringen. Jeg hadde jo ikke noen foreldre som støttet opp om noe slikt. De hadde hverken råd, tid mulighet eller kompetanse. Jeg arvet noen alt for tunge eldre tre-hoppski av broderen, som selv hadde arvet dem fra… gudene må vite.
Men selv med alt dette på plass vet jeg nok i dag at jeg hverken hadde talent eller livsoverskudd nok til å kunne ha dyrket frem så veldig mye på denne fronten.
Begge disse sportsinteressene handlet nok mer om den glansfylte rollen, relatert i et biologisk behov for å befeste sin sosiale rangordning så høyt som mulig.
Så husker jeg at jeg ble veldig interessert i mynter. Det var en farsott som gikk gjennom bygda og vi var mange som drev med det. Jeg elsket mynter fordi de virket spennende på meg og de var fascinerende å se på, men også fordi de representerer en forbindelse til fortiden og til fjerne land.
Min myntinteresse fikk god støtte hjemmefra, og i lokalmiljøet. Min far skaffet spennende eldre norske mynter fra samvirkelagene. Og i bygda fantes det store mengder utenlandske mynter etter sjøfolk. Jeg fikk hjelp til å skaffe meg myntalbum. Men dette var ikke noen sær-interesse av en 10-12 åring på denne tiden. Vi var en rekke gutter på den tiden som enten holdt på med frimerker eller med mynter.
Men den mest gjennomgående interessen var nok musikk. Jeg vokste opp med mye musikk, ikke levende musikk, men musikk fra radio, grammofon og lydbånd som vi kalte det.
I tillegg til det stod det et gammelt trekkspill igjen i det huset vi flyttet til da jeg var 4 år. Jeg kastet meg over det. Hadde ikke styrke til å løfte det, så jeg utviklet en teknikk med å få lyd ut av det sittende på kne. Og slik kunne jeg ofte sitte. Fra første stund var jeg kun interessert i å lage mine egne ting. Mange år senere fikk vi det første orglet. Og her fortsetter jeg på samme måten. Ingen opplæring, det motsatte av oppmuntring, men selv bare elsket jeg det jeg holdt på med. Hodetelefonene var oppfunnet, så jeg kunne holde på med dette for meg selv.
Senere fikk jeg jo teften for rock/pop-musikk og jeg fikk for meg at jeg kunne lage de beste konseptene på gode rockesanger. Det tror jeg den dag i dag. I mitt musikkbibliotek finnes det en plass mellom 70 og hundre innspillinger av sanger og konsepter. Mye av dette hører jeg på jevnlig. Mesteparten er ikke hørt av noen andre. Jeg har gjort noen få forsøk på å dele dette med andre. Responsen har vært alt fra pent høflig til knising, men aldri interesse.
Jeg har alltid lurt på om dersom jeg kunne betalt en del profesjonelle musikere og studiofolk til å utvikle disse konseptene, hva det kunne blitt av det. Hadde jeg vunnet mye penger i lotto, så ville jeg testet ut noe av dette. Jeg tror det kunne blitt mye bra. Men jeg kan ta feil. For dette handler kanskje også om at min musikksmak kan være noe særegen.
Min interesse for filosofi er nok en kombinasjon av mange ting. Jeg har alltid vært en veldig nysgjerrig person som i fantasien har strukket meg i alle retninger. Så tror jeg at de spesielle utfordringer jeg har møtt i mitt liv har dyrket frem refleksjon og vilje til å ville forstå.  Det å drive på med filosofi har dessuten gitt meg selv en følelse av personlig mestring. Jeg er kreativ, nytenkende, åpen og provoserende i min form. Jeg opplever også at jeg ser de løsningene andre er blind for og som dermed gjør at de etter min mening sporer av i sine resonnementer. Men alt dette er subjektive opplevelser, som ikke nødvendigvis har noe med realitetene å gjøre. Alle forsøk på å skape en sosial arena for dette har hittil vært mislykket, og jeg har selvsagt ikke tilgang til de miljøene hvor slike tema diskuteres. Dermed vil jo det meste av filosofien min mangle den normale sosiale lutringen av mine innspill rundt dette.
Man kan vel derfor si at i de miljøene hvor jeg får innpass så blir dette en særinteresse. Det er noe jeg skjønner, og jeg prøver selvsagt å begrense meg noe, selv om jeg ikke kan la være å komme med en refleksjon nå og da.

Generelt kan man vel si at det å tilegne seg interesser med bred sosial appell, som for eksempel fotball, kokkekunst (mote), klær, biler, hus hage, realityserier og tv-konkurranser, så har man jo mye å vinne rent sosialt på dette.  Og da kommer vi inn på det som er essensen i dette, nemlig at dersom man mangler overlappinger på interesseområder, så vil man slite med å holde i gang noe annet enn en anstrengt samtale om trivielle ting.
De interesser jeg har å by på overlapper dårlig med slike gjennomsnittsinteresser. Det ødelegger jo selvsagt også for sosial suksess.

9)   Antifluenser-hypotesen
Det tok lang tid før jeg fant et ord for dette. Ordet antifluenser defineres som det motsatte av influenser. Opplevelsen er at de fleste av mine forsøk på påvirkning virker mot sin hensikt. Det er selvsagt en subjektiv opplevelse. Det varierer, kanskje mest med slektskap, men selvsagt også med bekjentskap. Mange ganger har jeg tenkt at dersom jeg ønsker å påvirke i en retning så bør jeg gi uttrykk for det motsatte. Jeg opplever at det meste jeg kommer med, enten det er filmer jeg har sett, musikk, vitser, bøker, blader, holdninger meninger osv. stort sett får motsatt effekt. Det har gitt meg ideen til at jeg kanskje burde lage en humoristisk youtube-kanal hvor jeg fremfører flåsete argumenter for synspunkter jeg ikke deler. Men det jeg er interessert i her er hvorfor dette skjer, eller om det skjer oftere med meg enn gjennomsnittet og eventuelt hva årsaken kan være. Normalmenneskets meninger og ytringer, er kanskje i gjennomsnitt mer influert av identitet enn av selvstendig resonnement. Holdninger og meninger skapes ikke av hva som sies eller tenkes, men hvem som utrykker og mener. Opp i dette tror jeg at dyret i oss, ser hvilke mennesker som er influensere, og hvilke som er det motsatte. Og dyret unngår å bli assosiert med mennesker som utgjør en risiko for å trekke ned deres status. Jeg sier «dyret» fordi dette skjer ubevisst. Det er ikke noe vi tenker. Vi kjenner bare et vi er uinteressert, eller liker ikke eller forakt. Derfor er det at man innenfor retorikk har funnet ut at etos og patos har langt større innflytelse enn logos. Det er langt større sosial gevinst på å være mer fokusert på «hvem» og mindre fokusert på budskapet.
En antifluenser er da en person som har egenskaper som skaper en form for negativitet i sine omgivelser, noe som igjen smitter over til negativitet til alt det denne personen måtte forbindes med. Vi snakker med andre ord om grader av antipati. Da handler det altså ikke om at budskapet blir ignorert, men at det tar farge av den negative assosiasjonen med denne personen. Jeg tror denne siste delen av hypotesen er opplagt. Vi har kjente folkefiender som har skapt antipati gjennom grusomme handlinger. Her er jo Hitler protypen på et slikt fenomen. Men hypotesen går altså videre på forestillingen om at mennesker kan ha passive egenskaper som skaper samme virkningen. Kanskje er koblingen fra forakt til antipati ganske kort. Da jeg skrev denne teksten om «å finne seg selv», fikk jeg satt ord på den disharmonien som kan oppstå av avvik i måten man fremstår på, og måten man tror man fremstår på, og også avvik i måten man ønsker å fremstå på, kontra måten man faktisk fremstår på. Dette handler også om de forventingene individet skaper i sine omgivelser. Her kommer utseende og sosial status inn, altså sosial appell. Dersom individet oppfører seg i konflikt med dette kan dette skape frustrasjon. Vedkommende blir i veien. Dette skaper tilskyndelse for å få vedkommende ut og bort. Dette kan i sin tur skape insitament hos omgivelsene for å snakke ned og krenke denne personen slik at vedkommende etter hvert renses bort fra det sosiale miljøet. Dette er mulig som følge av formbarheten på det sosiale univers. Så tenker jeg at det er slik at slike prosesser kan selvforsterke, og omgivelsene lærer selv, ved å utvikle negative assosiasjoner med alt som vedrører denne personen. Kanskje kan denne type prosesser være med å påvirke normdannelsen i en kultur. Slike negative assosiasjoner kan altså etter hvert utvikle seg til normer og forbud.

10)                    Munnleserhypotesen
Min kilde til andre menneskers emosjonelle tilstand går gjennom fortolkning av munn. Jeg hører til blant de 15% som er dårligst til å tolke emosjoner ut av øyekontakt. Jeg er nok ikke helt blank. Men min observasjon av meg selv har gjort meg bevisst på at jeg leser menneskers mentale tilstand ved oppmerksomheten rettet på munn. Og jeg synes jeg får mye ut av det. Og for å ta dette helt ut. Øyne er pene, men jeg er mindre i stand til å sortere utseende på øyne. Der er det munn og området rundt munn som er dominerende i mine bedømmelser. Dette kan kanskje henge sammen. Det jeg leser om autistiske trekk antyder en nærmest medfødt skjerming mot å se andre i øynene. Jeg vet ikke om jeg bevisst kjenner dette mer enn andre. Det kan hende. Det kan også hende at en slik medfødt motvilje har medført at jeg ser mer på munnen når jeg snakker med andre, og mindre på øynene, og at jeg derfor ubevisst har utviklet evne til å kompensere for det på denne måten. I så fall er jeg kanskje bedre til å lese mentale tilstander ut av munn enn gjennomsnittet.
Men nå kommer poenget. Jeg har blitt klar over i hvor mye øyekontakt har betydning for den sosiale koblingen mellom mennesker. Da handler det sannsynligvis ikke bare om øyekontakten, men også evnen til å porsjonere dette riktig ut, slik at det på den ene siden ikke blir til ubehagelig stirring, og på den andre siden virker uoppmerksomt fraværende. Av vane ser jeg på munnen når jeg snakker med folk. Og kanskje har jeg dårlig beherskelse på avpasning av øyekontakt. Det å feile på dette kan være det som får et flertall til ubevisst å distansere seg. Det kan gi mennesker en opplevelse av manglende tillit, at noe er galt eller det kan sette mennesker mer på alerten, og på den måten virke begrensende. Kanskje kan det også oppfattes som unnvikende, og kanskje fungere som et ubevisst signal om underkastelse. Dermed utløses mekanismer som sosial rangering, med tilhørende arroganse, forakt eller tilbøyelighet til narsissistiske trekk.

11)                    Hypotesen om manglende smil
Jeg merker at mennesker som smiler når de snakker mangedobler sin egen sjarm. Jeg har også lagt merke til at mennesker kan smile, selv om de snakker om alvorlige eller triste tema og til og med i forbindelse med konfrontasjoner eller uenighet. Ut av dette har jeg nok trukket den slutningen at jeg nok til tider kan feiltolke mennesker som smiler, men likevel kan være rasende. Selvobservasjon er at smilet sitter langt inne hos meg. Det er ubevisst, men definitivt noe som sikkert kan trenes. Det er også åpenbart at jo tryggere jeg føler meg i situasjonen desto mer byr jeg på meg selv, også i form av smil. Det gjelder vel de fleste. Når vi er trygge på hverandre viser vi mer av repertoaret. Men det er vel også klart at hemningene er ulikt fordelt. Og straks hemningene er der for min del, så fremstår jeg nok ofte gravalvorlig. Unntaket er dersom jeg kan gjøre noen en tjeneste eller bidra med noe. Da skinner jeg umiddelbart som en sol. Av natur er jeg åpen, men sannsynligvis også naiv. Jeg er stadig på jakt etter følelsen av likeverdig kontakt, sånn bare for å oppleve rushet av likeverdighet over noen øyeblikk. Men der mister jeg nok mye pga. mitt manglende smil. Har mange ganger dagdrømt om å gjennomgå treningsopplegg for akkurat dette.

12)                    Språkhypotesen
Jeg har nok fra tidlig av vært kjent som en verbal person. Men det er neppe det samme som å ha språktalent. Jeg kan nok ha vært alle norsklæreres store mareritt. Jeg var ofte svært dårlig på mine norskarbeider. Det var så mye rødt at jeg ble blind for det, eller ganske likegyldig. Alt var feil. En usedvanlig dårlig håndskrift. Usedvanlig mange ordstavefeil. Fant aldri helt ut av kommaplasseringer. Men så har jeg kommet til å tenke på at problemet kan stikke enda dypere og verre. Hypotesen er at det kan handle om selve språket, setningskonstruksjoner og ordvalg. Kanskje et betydelig gjennomsnittsavvik på fortolkningsskjema. Da handler jo både om fortolking og nettopp hvordan jeg snakker. Jeg er nok kjent for å måtte bruke mange ord, alt for mange, og kanskje litt for lite mening i hvert ord. Noen ganger, i møte med andre, så virker mennesker usikker på meg. Det hender at jeg merker at mennesker reagerer. Kanskje at måten jeg snakker på kan oppfattes dobbelt. Problemer med fortolkning kan enten bety at tilhøreren føler seg usikker, eller kanskje til og med underlegen. Kanskje oppfattes talen min som kompleks, kanskje med uvant bruk av ord. Det kan fortolkes som intelligent. Samtidig har jeg en fremtoning som tilsier det motsatte av at jeg skulle være noe særlig begavet person. Det tilsier en form for dissonans, som gir impuls til å skygge banen. En ting er åpenbart: det å spørre konkret etter oppklaring av innhold, uteblir konsekvent. En hypotese jeg har der, baseres på min refleksjon omkring hvordan interesse oppstår. En lavstatus person, som i tillegg er vanskelig å forstå, frister ikke til å investere innsats i. Mye løs spekulasjon dette. 

Alle disse hypotesene kan ha noe for seg. Og jeg har jo helgardert meg med hypotesen om den såkalte blinde flekken. Det betyr jo at selv om jeg spekulerer så kan det være at jeg ikke er i nærheten av å skjønne hva problemet egentlig er.

I ettertid har jeg lurt på om det er lurt å utlevere meg selv over å gå rundt å tenke slike tanker. Det er jo på en måte en innrømmelse av egen mislykkethet. Men jeg velger å la det stå. For det første: det å være mislykket bety jo i stor grad ikke å bli sett. Det betyr at ingen ser dette likevel. Og om det noen gang skulle bli sett av mange, vel så er det jo ikke så mislykket likevel, kanskje mer en slags selvutleverende kunst …

 

Empati

Personer med Aspergers blir ofte beskrevet å mangle empati. Jeg vil jo gjerne protestere på at dette gjelder meg. Men det må nyanseres. For empati innebærer også evnen til å kunne lese et menneske i sanntid. Da handler det om non-verbal kommunikasjon, ansiktsmimikk osv. Forskningen forteller oss at vi er utstyrt med såkalte speilnevroner i hjernen. Det er systemer som simulerer den følelsen man ser andre uttrykke, da spesielt basert på mimikk. Det er også konstatert at mennesker innenfor autismespektret er svekket på dette området. Og det treffer sannsynligvis meg. Jeg tok nylig en test hvor man skulle bedømme sinnsstemninger basert på bilder av øyne. Her hørte jeg til de 15% dårligste. Dette stemmer jo godt med min opplevelse av sosial fungering. Sannsynligvis er dette en nevrologisk defekt, og min hjerne forsøker som sagt å kompensere for dette ved hjelp av kognitiv kapasitet.

Men empati betyr også medfølelse. Og her tror jeg meg selv over gjennomsnittet. For jeg opplever medfølelse med alt som lider vondt. Hele min empatiske etikk bygger på dette. Da handler det om alt av dyr og mennesker. Min store forskjell i forhold til «normalmennesket» er at jeg ikke evner å sjalte ut noen fra denne moralske sirkelen. Normalmennesket sjalter fort ut andre dersom de tilhører hat-grupper eller mennesker som er sosialt utstøtte. Også i sosiale sammenhenger opplever jeg at terskelen for å tråkke på andre, være kynisk eller plagende er lavere for normalmennesket enn for meg. Jeg oppfatter meg selv som brobygger. Jeg er ikke interessert i å vinne eller ydmyke, men at vi alle skal være med, samarbeide og vise hverandre respekt. Dermed har jeg også en emosjonell forutsetning som sikkert har medvirket til min tro på at samarbeid er menneskets største fortrinn.

Min etikk er uten det jeg kaller for etiske singulariteter. Det er derfor jeg noen ganger kaller den for verdens beste etikk. Man kan aldri bruke den som unnskyldning for å begå ondt mot andre.

 

Helhet kontra detaljer

Aspergere er også kjent for å kunne bli sugd opp i detaljer. Typisk kan de få særinteresser som f.eks. bilmerker, eller tidtabeller osv. Jeg skal ikke påstå at det er en myte, men, jeg opplever meg selv som motsatt. Jeg har ofte et mer helhetlig fokus enn mine omgivelser. Jeg sliter ofte med å legge merke til detaljer. Jeg kan godt besøke huset ditt 10 ganger uten å kunne beskrive tak, gulv farger eller møbler i noen nevneverdig grad. Som liten dagdrømte også jeg om å bli detektiv. Men jeg har jo etter hvert skjønt at det kunne jeg aldri blitt, nettopp fordi jeg er så dårlig på detaljer. Men samtidig er jeg utvikler, og det betyr jo i stor grad evnen til å forholde seg til detaljer. Men her tenker jeg også at det er en myte. Som utvikler må man evne å kunne bevege seg over utallige detaljeringsnivåer. Hvert nivå med sine strukturer, sin dynamikk. Og hver komponent i denne strukturen er sitt eget univers med sine strukturer, som igjen har sine komponenter osv. Jeg tenker at det ikke er alle forunt å kunne bevege seg over mange detaljeringsnivåer. For dette gjelder selvsagt ikke bare innenfor teknologi. Det gjelder i høyeste grad innenfor politikk, samfunn, filosofi, psykologi, fysiologi, sosiale prosesser osv. Jeg merker meg også at mange i dialoger, rent ubevist ikke klarer å holde seg til gjeldende nivå, men gjerne drifter nedover eller oppover og slik avsporer. Men, jeg må innrømme å ha hørt kommentarer på at jeg «stuper ned i detaljer», så dette kan jo gjelde meg selv også. En ting som også preger Aspergere er særegne måter å bruke språket på. Det kan gjøre at det kan bli vanskelig å følge mine fremstillinger. Dersom man faller av lasset, så er det jo ikke rart at den ordstrømmen kan bli oppfattet som «meningsløse detaljer». Min jobb blir jo da å følge med på de rundt meg og se etter tegn på at de faller av lasset. Det kan jo være frustrerende. Mitt råd er da uansett å ta den investeringen det er å spørre, og investere litt innsats i hva det er jeg prøver å meddele. Og jeg garanterer deg at når du fatter det, så er du noen perler rikere.

Høyre-venstre orientering

Sist jeg var i Thailand gikk jeg så mye tur at jeg fikk gnagsår på den ene foten. Jeg ble redd for betennelse og gikk til legen. Hun la på noe bandasje og bad meg komme tilbake dagen etter. Jeg kom tilbake og tok av meg på feil fot. Dette er en typisk feil jeg gjør. Om noe skjer på en av sidene av kroppen min, så vet jeg det når jeg ser det. Etter en stund, når jeg ikke ser det lengre, så kan jeg ha problemer med å vite hvilken side problemet er på. Det er et utslag av mitt høyre-venstre orienteringsproblem. Min autopilot på høyre og venstre er forholdsvis upålitelig. Jeg tenker at dette delvis er et kommunikasjonsproblem mellom høyre og venstre hjernehalvdel. Jeg har lært meg en del teknikker for å finne ut hva som er høyre og hva som er venstre. For eksempel kan jeg bevege på den hånden jeg vet jeg skriver med. Så vet jeg at det er høyrehånden og hvor høyre er.  Det tyder på at høyrehjernen vet dette, men klarer ikke å formidle det til venstrehjernen som skal sette ord på dette.  Jeg fungerer helt greit med å kjøre bil. Jeg trenger jo ikke sette navnene høyre eller venstre på den siden jeg kjører. Men straks noen ber meg kjøre «til venstre» så vil jeg måtte tenke meg om to ganger før jeg konkluderer hvilken retning det er. Her er autopiloten helt på viddene, sannsynligvis drevet av en forventing om hvor jeg tror eller forventer at vedkommende mener jeg skal svinge. Jeg ber ofte folk om å peke i stedet for å si høyre venstre.
Dette er nok en del av en generelt dårlig orienteringsevne. Jeg mister fort retningen dersom jeg går i en fremmed by, eller inne i et stort bygg. Jeg har observert meg selv. Min hjerne søker å holde retningen ved å holde rede på hvor jeg svinger. Om jeg svinger en gang til høyre så klarer min hjerne å holde rede på den overordnede orienteringer. Men, ref. min manglende evne til å holde rede på detaljer. Det skal ikke mange svinger og mye uoppmerksomhet til før jeg ramler av lasset.  Jeg har spurt andre menn hvordan de opplever dette. De opplever å ha et indre kompass, som holder retningen uavhengig av hvor mye de svinger og snur. Dette stemmer vel ganske godt med forskning som sier at kvinner og menn orienterer seg forskjellig. Menn har på en måte en indre retningssans, mens kvinner orienterer seg etter detaljer. Jeg mangler retningssansen og er dårlig på detaljer. Så hva gjør jeg når jeg kommer på vidvanke? Jeg har selvsagt noen strategier. En strategi er spiral-strategien. Da konsentrerer jeg meg hardt, og beveger meg i spiralbevegelse ut fra et sentrum. Jeg snur og går tilbake flere ganger, repeterer slik at jeg opparbeider kjennskap til området fra mitt sentrum og utover. Etter hvert som jeg lærer meg området, så beveger jeg meg lengre og lengre ut. Målet er å finne frem til et punkt hvor jeg kjenner meg igjen, da gjerne med kobling til hotellet jeg bodde på, eller hvor jeg skal. Nå for tiden kan jeg selvsagt også bruke GPS. Jeg er alltid rasjonell i slike situasjoner, pugger store bygg, og landemerker, slik at jeg etter hvert opparbeider større orienteringsevne i området. Og selvsagt, har vi jo alltid taxi og telefon. Jeg passer alltid på å ha såkalte «tilbakefallsstrategier» som penger, kort og noen å ringe til.
Jeg orienterer meg alltid bedre alene. Sammen med andre blir jeg ofte en etter-dilter, som går i egne tanker og ikke aner hvor vi her.

Min manglende moralske finfølelse

Jeg har sett det lenge. Men bare denne dagen hvor jeg skriver dette, her jeg to ganger sett referert til kvalme som respons på moralsk indignasjon. En gang i en podkast hvor vedkommende hadde funnet en rekke spill på nett, hvor man var terrorist og skulle skyte ungdommer på Utøya. Hun som fant dette, beskrev seg som kvalm. Så leste jeg på nyhetene om en eksil-iraner som kommenterte henrettelser i Iran, i kjølvannet av masseprotestene mot hijab-tvangen. Han beskrev «en ekkel følelse».  Koblingen har jeg kjent til i flere år. Den er beskrevet her. Men jeg har også lenge vært klar over at jeg selv ikke har, eller kan huske å ha hatt slike følelser. Ja, jeg kan reagere emosjonelt på slike beskrivelser, men aldri med vemmelse, kvalme eller slikt. Mine emosjonelle responser er først og fremst at jeg synes synd på de som rammes (omsorg), og opplevelse av fortvilelse og aggresjon mot de som holder på med dette. Men aldri nok aggresjon til å føle hat. Det er kun snakk om behov for oppgjør, og kunne «lese dem teksten». Det har fått meg til å reflektere. For sannsynligvis mangler jeg biologisk støtte til det jeg vil kalle for sosialetiske normer. Dette kan selvsagt være årsak til en rekke sosiale problemer. For det første: dersom fintfølelsen mangler, så plumper jeg stadig ut i det uten å være klar over det. For det andre, så tenker jeg at de konflikter dette kan skape, kan lede til at jeg utfordrer normene, med utgangspunkt i etisk rasjonalitet. Og her vil jo mange normer, som f.eks. banning, falle gjennom. Og for å trekke denne helt ut. Der normer konfronteres med etisk rasjonalitet, så kan det utgjøre trussel, både i form at «en uverdig person puster deg intellektuelt i nakken», at dine normer er truet, og dermed også (har jeg senere forstått), din identitet. Dette kan igjen føre til kreative former for arenakontroll, med tilsvarende frustrasjon fra min side.
Jeg har til og med operert med en hypotese som kunne forklart dette. Da jeg var 9 måneder ble jeg veldig syk, og sendt til sykehuset med en tilstand som lignet falsk krupp. Jeg fikk en kraftig penicillin-kur, først i form av sprøyter, men senere etter jeg kom hjem med daglig medisin av noe flytende. Min mor tvang det i meg, og tvang meg til å svelge. Dette ble en daglig seanse som kan ha vært over en stund. Min for forteller at jeg etter hvert samarbeidet hundre prosent. Det som kan ha skjedd er at hjernen har greid å hemme impulser fra Insula. Denne hemmingen kan ha gjort at jeg var kjent som et barn som sjelden ikke likte mat. Jeg var altetende og lite kritisk til all slags mat. Bivirkningen av dette kan være at den antennen Insula er opp mot moralsk vemmelse har forblitt underutviklet.

Jeg har nok også den hypotesen at dette systemet, i stor grad er elastisk, og dermed også kulturelt formbart. Det betyr i klartekst, grobunn for utvikling av sosiale normer, som har dårlig sammenheng med rendyrket omsorgsbasert etikk. Ja, det kan til og med være umoralsk, som for eksempel omskjæring. Jeg har skrevet om sosial-etikk her, og om utvikling av sosialetiske normer her.  Denne frikoblingen gjør jo moralen til sosialt spill. Derav beskrivelsen av det moralsk indignerte mennesket her.

Det etiske grunnfjellet

Jeg tenker at noe av mitt atferdsmønster bunner i en grunnleggende utrygghet.  Jeg har den forestillingen at mitt ubevisste er kodet med en sannhet om at mine sosiale omgivelser ikke er til å stole på og kan falle meg i ryggen når det skulle være. Søken etter trygghet handler da om behovet for å kjenne det etiske grunnfjellet. Hvor går grensen for hvor dypt mitt menneskeverd kan synke? Hvor lavt kan dette komme før mine omgivelser kommer til og bekrefter at jeg har en sosial egenverdi? For det gir en slags trygghet i seg selv å vite hvor langt ned det er til man påtreffer det etiske grunnfjellet, om det i det hele tatt eksisterer, eller om vi snakker om et bunnløst sluk. Jeg har en vag forestilling om at de mentale konturene av dette grunnfjellet, kan skape den trygghet som skal til for å orientere mitt liv rundt dette. Og uten denne tryggheten vil jeg være søkende etter den. Dette slår da ut i mitt atferdsmønster.
Jeg observerer jo at menneskene rundt meg forestiller seg for hverandre. De pynter seg, har strategier og skaffer seg ting eller penger som kan gi dem sosiale gevinster. Men jeg ble tidlig kodet inn med at det «å gjøre seg til for andre» bare får den motsatte effekten. Kanskje har jeg blitt raskere avslørt enn de fleste og nok så raskt blitt satt på plass med «kom ikke her». Mange kjenner seg nok igjen i det. Jeg har nok vært sårbar, og jeg begynte selvsagt å se med forakt på andre som pyntet seg, som var teatralske, som gjorde alle disse typiske oppmerksomhetstingene. Og jeg skapte meg en slags ideologi. For om man virkelig når gjennom med å forestille seg, er det meg de liker eller er det forestillingen om meg? Hvem er mine egentlige venner? Er det de som forsvinner når jeg ikke lengre kan opprettholde min status, eller er det da jeg ser hvem mine egentlige venner er? Hvem står meg bi når jeg fortjener det minst?

Så jeg utviklet en slags ideologi, hvor jeg la lite vekt på å forestille meg, søke oppmerksomhet, eller å skaffe meg ting som kunne gitt meg en sosial boost. Jeg husker da jeg var liten, at jeg var snar å innrømme dersom det var jeg som hadde sluppet fisen. Merket meg at ingen andre gjorde det. Men hva skjer da, når jeg har tråkket over grenser eller ikke har noe å by på? Når kan jeg slappe av, bli trygg og være bare meg, helt uten frykt for å bli sosialt dolket? Det er denne problematikken som ligger bak min refleksjon om det nakne mennesket.
Jeg har selvsagt aldri satt ord på dette slik som jeg gjør nå. Jeg bare analyserer min egen atferd og sammenholder dette holdninger jeg har, og lenge har hatt i mitt mentale landskap. Og selvsagt er dette ingen oppskrift på sosial suksess.  

Jeg er selvsagt ikke den eneste som for lenge siden har skjønt at det etiske grunnfjellet ikke eksisterer. Det har for eksempel resultert i refleksjonen om det grå mennesket. Det finnes ingen grenser for hvor dypt vi mennesker kan synke i måten vi behandler hverandre på. Best ser vi dette i alle de helvetes-fantasier som mennesker har kommet opp med, innenfor forskjellige religioner. Jeg tror heller ikke at det etiske grunnfjellet kan eksistere, uansett hvor gode vi mennesker prøver å være. Dette har jeg reflektert over her.

Likevel har jeg den hypotesen av at de fleste mennesker utvikler en bunnsolid tro på at «dette gjelder ikke meg», en slags moderert variant av alfa-menneskets klokketro på berettigelse. Kanskje avhenger dette av at de fleste utvikler en bunnsolid oppfatning av «mamma og pappa» som elsker meg ubetinget, og som alltid er der når det gjelder. Jeg anklager ikke mine foreldre for at dette var noe som uteble i min utvikling. Dette har nok mer å gjøre med min tilstand og tilfeldigheter. Men her har det altså glippet. Jeg tenker at psykologer ville kalle dette for en relasjonsforstyrrelse. Jeg fortolker uansett dette å handle om en grunnleggende mistillit til verden. Dette blir da sannsynligvis også den dype forklaringen på hvorfor jeg ikke kan bli religiøs. Jeg har en intuitiv oppfatting av Gud, mer som en trussel enn som en støtte i livet.

Frustrasjonen over å være evig misforstått

Jeg har vært inne på temaet misforståelse her og her. Se gjerne også denne videoen hvor Gaetan Klein beskriver det han kaller for det doble empatiproblemet som oppstår i interaksjon mellom autister og nevrotypiske mennesker. Det som er verdt å merke er at det nettopp er autister som knekker koden. Det skjer jo fordi normalmennesket tenker ukritisk ensidig i at der feil oppstår, så er det «den unormale» som er årsaken. Normalmennesker oppdager sjelden dynamikken i prosessen og er ofte blinde for egen medvirkning til dette. I de to linkene jeg oppgav har jeg gått filosofisk i dybden på mekanismene, helt ned på informasjonsprosesseringsnivå, hvor jeg påpeker hva fortolkning er, hvorfor den er nødvendig, hvordan den fungerer, og de feilkilder mekanismer skaper. Dagdrømmen er jo å få normalmennesket til å overkomme sine sosiale-rangerings-impulser, studere hva jeg har og si, og at plutselig lyset går opp.  

Min sosiale tilstand i livet er preget av misforståelser, begge veier. Selv har jeg som fast respons, at der jeg oppdager at jeg kan ha misforstått, så er impulsen nysgjerrighet og villighet til å undersøke. Dette gjelder jo særlig der jeg ser muligheten for at jeg kan ha misforstått andre mennesker. Og det skjer jo ofte. Jeg er et feilbarlig menneske, og lever godt med det. Min intuitive forventning er jo da normalmennesket reagerer på samme måte, der jeg oppgir at jeg opplever meg misforstått. Og kanskje blir jeg like overrasket hver gang jeg opplever at dette blir avvist. Og jeg vil gå så pass langt at jeg hevder at dette er et mønster i livet. Ikke det, selvsagt skjer det nok at også jeg blir gitt en arena for oppklaring av misforståelsen. Men da er nok det så selvfølgelig for meg at jeg ikke legger merke til det. Det er jo når dette blir avvist, eller eskalert til konflikt at jeg husker det (som en elefant). Så mitt bilde er altså er at dette er et mønster i livet mitt. Det har nok avtatt med årene, og har nok vært verst i barndommen.

Hva skjer mentalt når et menneske opplever seg misforstått? Jeg tenker at i den grad man oppklarer og går videre, så er ikke dette annet en god og lærerik sosial prosess for alle parter. Men når mulighet for misforståelse avvises så tapes tillit, ganske umiddelbart. Dette er jo et særtilfelle der jeg vet fasiten hundre prosent. Jeg vet hva budskapet mitt er, og jeg kjenner min egen intensjon. For dette er førstepersons kjennskap til hva som er. Når noen bestrider dette, så vet jeg at de tar feil. Når noen fremstår hundre prosent sikker i dette, ja så vet jeg at det er mulig, selv for normalmennesker, å fremstå som hundre prosent sikker, og likevel ta feil.

Første nivå er jo tilliten til vedkommendes kompetanse eller dømmekraft. For det er jo slik at mitt indre bilde av hva som skjedde, eller hva jeg mente, eller hvilken hensikt jeg hadde, intuitivt regnes som mer sannsynlig enn hva den andre måtte tro. Med andre ord ser jeg «med egne øyne» den andres feilbarlighet. Og det som verre er, er jo når dette avvises. Det skaper kraftig frustrasjon. Og jeg opplever å bli bedømt å være noe annet enn det jeg selv opplever å være. Jeg opplever det som urimelig. Og jeg frustreres av ikke å få mulighet til å nøste opp i dette.
Jeg tenker at min barndoms oppfatning av dette ikke gikk lengre enn til de andres feilbarlighet. Og som jeg tidligere har beskrevet, så gav det seg først utslag i samtaler med katten eller med en dukke. Senere foregikk samtaler og oppgjør i fantasien. Det skjer enda. Det som ikke kan realiseres i virkeligheten, fikk fritt spillerom i fantasien. Dette kan nok ha vært med å forsterke og utvikle egen fantasi. Men jeg var nok også naiv. For jeg måtte nok bli temmelig voksen, med passe livserfaring på baken, før det slo meg at dette kan handle om atferd som er gjort med overlegg. Vi har to varianter av dette. Den første varianten starter med misforståelse, men normalmennesket er inne i det sosiale spill, er i kampmodus, er sosialt investert, og i all mulig forsvarsposisjon mot å bli tatt i å «ta feil». Strategien for å forhindre avsløringen kan da handle om rå maktutøvelse, der en ser at en rangerer over eller har overtaket likevel.
Graden av overlegg i en slik prosess, er jo interessant. For de mekanismene jeg beskriver over kan godt være ubevisste. Men overlegg handler om at man handler etter bevisst overveielse, eller kalkulert. Man er klar over misforståelsen, eller muligheten for misforståelse, men bruker bevisst strategi for å forhindre at det får noen innflytelse. Da kan det handle om mange motiver, ofte blandet. For eksempel

·       Sosial definering

·       Demonstrere dominans

·       Plaging eller aggressivt begjær

·       Identitetsdominans

·       Destruksjonsmakt

·       Manipulasjon

Her er sikkert mange andre muligheter jeg ikke har kommet på. Men det er klart at i den grad dette handler om overlegg, så gjør det meg rasende. Det er respektløst, det er undertrykkende, det er ydmykende, og særlig der dette er personer som ellers holder moral-fanen høyt. Den store dagdrømmen er det store oppgjøret, hvor vi går analytisk til verks, bruker dager og uker, kommer helt i bunnen: Hva står du egentlig for, du arme feilbarlige menneske? Kom igjen! La oss ta den store samtalen. Hva er du redd for? Hva er ditt syn på menneskeverd? Er du falsk?

Min utfordring i en slik prosess, er å stagge mitt egen sinne. Jeg måtte mobilisere kognitivt. Alle mennesker skal behandles med respekt. Og når et menneske agerer på denne måten, så er det bakenforliggende årsaker, som er interessant. Det går inn i det store kildemateriale som omhandler prosjektet: å forstå mennesket. Så her er det ikke plass for fordømmelse. Men en ting kommer vi ikke utenom, det er menneskeverd. Jeg vil jo så gjerne bli medlem av menneskeheten, og innvilget menneskeverd. Det innebærer at i den grad vi har krenket hverandres menneskeverd, så kan det gjennomrettes i en oppgjørsprosess, hvor vi erkjenner krenkelsen, og derigjennom anerkjenner hverandres menneskeverd. Det er det som er det krenkede menneskets viktigste behov.

Min opplevelse av å være misforstått er sannsynligvis også en viktig del av drivkraften bak det å skrive. Jeg legger nå, i all ubeskjedenhet, alt ut på nett. Dette på tross av at særlig denne teksten har forman av en dagbok. Det bunner jo selvsagt i et behov for å gi min versjon, og et innblikk i min livsreise, sett fra eget ståsted. Jeg har faktisk for meg tanken om et komplett utleveringsprosjekt på godt og ondt. Min hypotese om normalmennesket, er at man i alt for stor grad preges av det sosiale spill. Man er inne i det, former og fikser på informasjonen, ikke for opplysning, men motivert av sosiale gevinster. Hvor dypt dette går, spekulerer jeg på. Er det slik at man også skjuler eller omformer informasjon om seg selv? Det spørsmålet jeg egentlig stiller: Har du glemt din egen undring og nysgjerrighet? Blir du virkelig ikke nysgjerrig når noen meddeler at du har misforstått? Er alt spill og konkurranse? Hvordan tror du da det går med din egen innsikt? Kanskje utvendig sosial rikdom, men dyp indre fattigdom? Stakkars deg! kjære normalmenneske.

Opplevelsen av å være misforstått, uten arena for oppklaring, har sannsynligvis preget meg sterkt hele livet. Det er som å leve i en konstant sorg. Sorgen handler ikke bare om mangel på medlemskap i menneskeheten, men også om opplevelsen av at jeg kanskje hadde mye mer å by på enn det var rom for å presentere. Og selvsagt resulterer dette i evig frustrasjon og kamp for å komme ut av dette skallet. Og den kampen tar ressurser. Jeg opplever meg kastet ut på en livsvei av evig vandring på leting etter likeverdig innpass. Så ja jeg innrømmer ikke å være full av ressurser. Men jeg hadde da noe, og har da endt opp i en slags evig sirkel i forsøk på å skape den om til en slags nøkkel inn i den forunderlige menneskeverden.
Men selv om dette kanskje fungerer som insektet fanget av kunstig lys om natten, så gir også dette livsmening. Det er som kunst, eller kanskje som kunstneren som utvikler sitt kunstverk, ikke motivert av annet en besettelse av å drive på med akkurat det. For meg er det med å opprettholde håpet og fantasien. Alt dette gir livsmening i seg selv.

Til slutt, i denne teksten har jeg et godt eksempel på misforståelse her. Pokemon-hendelsen i 2016, er et godt eksempel et tilfelle hvor misforståelse oppstår, og oppklaring nektes. I stedet utsettes jeg for bebreidelser basert på misforståelsen. Dette skapte selvsagt mye frustrasjon, men også mye læring. Men like fullt er det jo forvold ved denne hendelsen som jeg spekulerer på den dag i dag. Og det er jo graden av overlegg i dette.
Dette gjelder jo et vennskap. Dersom det er med overlegg, er det jo ikke et ekte vennskap. Vennskap har jeg reflektert over her. Men jeg har som prinsipp at der jeg får innpass, der går jeg inn. Da er selvsagt risikoen til stede for alle typer misbruk. Men for meg er det viktig å leve livet med innhold, og fordølge min tørste etter innsikt i menneskenaturen. Så selvsagt blir da også negative og forferdelige erfaringer, en del av det empiriske materialet jeg legger til grunn.

På søk etter det ekte mennesket

Sett i perspektiv så oppdager jeg at jeg i barne- og oppvekst har hatt en livsførsel som ubevisst har vært på søk etter det ekte mennesket. Dette gjelder vel delvis også i voksen alder. Hva betyr det? Da ar vi igjen tilbake til at oppfatningen om at vi forestiller oss for hverandre. Og her er det nok ikke bare det etiske grunnfjellet jeg har vært på leting etter, men også det ekte mennesket.

For saken er da følgende: Så lenge jeg forestiller meg, så vil omgivelsene forestille seg. Alt jeg gjør former omgivelsene. Så når kan jeg observere det ekte mennesket, som det egentlig er? Kjenner jeg mennesket egentlig?

 

Kanskje har jeg tidlig oppdaget at jeg er lett gjennomskubar. Enda verre: Mennesker ser tvers gjennom meg og skaper fantasibilder av dette som det måtte passe.  Hva om jeg forestiller meg og blir oppdaget? Hva om jeg blir bedømt å forestille meg, og blir fiktivt oppdaget? Dette skaper jo et dilemma: Du må forestille deg for å kunne fungere sosialt. Men det å forestille seg utgjør samtidig en risiko for å bli gjennomskuet. Derav denne søken etter trygghet som jeg kaller for det etiske grunnfjellet. Men egentlig handler dette også om nysgjerrigheten på mennesket selv. Dersom vi faktisk «spiller kort» overfor hverandre, finnes det da noe ekte på bunnen av oss?

Som fem-åring klemte jeg i stykker en kule på juletreet. Det var absolutt ikke med vilje. Men av en eller annen grunn prøvde jeg å klemme til for å se hva som skjedde. Og selvsagt gikk det galt. Og jeg lærte slik barn gjør. Så det ble oppstyr. Jeg ble bebreidet, og i min fortvilelse forsøkte jeg å få skylden over på min bror. Jeg ble selvsagt tvert gjennomskuet. Men det som er spesielt med denne historien er at den ble tatt opp på lydbånd. Slik ble den avspilt og ledd av hver eneste jul i mange år fremover.

Jeg lærte altså ikke bare hvor skjør juletrepynten er, men også hvor gjennomskubar jeg selv er.  Og dette kan nok ha preget meg. Og jeg mener at jeg i all ettertid har hatt lett for å innrømme når jeg hadde gjort noe galt.

Poenget med det handler både om risikoen, men også om søken etter grunnfjellet og det ekte mennesket. Min ungdomstid var på 70 tallet, fortsatt sterkt preget av hippieideologien som blomstret på slutten av 60-tallet. Og oppfattet noe av de samme mønstrene i dette, som om den unge generasjonen hadde «knekt koden». Langt hår, ikke gre seg, uinteressert i klær og frisyrer. Vi er «som naturen har skapt oss». Det var generasjonene før oss som var forfengelig, geberdet seg med kam og dress. Noe så patetisk … Selvsagt var mine holdninger neppe representative. Og jeg skulle jo i løpet av livet se mennesket snu fullstendig om. Det ekte mennesket er fjernere i dag enn noensinne.

Selv om jeg har forsøkt å revurdere meg selv så preges jeg fortsatt av dette: ikke skryte av meg selv, kjøre i eldre brukte biler, ikke ha utstafferte klær og i alle fall ikke tatoveringer. Kanskje jeg kunne gjort en slags ideologi ut av det, slik at jeg kunne fremstå som, med selvvalgt elendighet. Men, det ville jo være å … eh forestille seg. Men uansett medfører dette et liv temmelig langt nede på rangstigen, blant de som mennesker «tar avstand fra». Og selv om det slett ikke er selvvalgt, så vil jeg hevde at her er det mye innsikt å høste for en ekte filosofisk tenker som jeg går rundt og tror at jeg er. For her er absolutt muligheter til å se mennesker fra vinkler som hverken andre filosofer eller elite på noen måte ser. For de fleste, kanskje alle andre filosofer tilhører jo en slags sosial overklasse. De har jo ikke vært der de er, hvis de ikke hadde fått noen mentale evner i gave og muligheten til å dyrke det frem, muligheten til livsoverskudd, livsutfoldelse og velvilje fra omgivelsene.

Vel, i vår tid har det skjedd noe. Det heter teknologi. Og med teknologi, følger altså tekstbehandlingsprogrammer, google, og et nesten ubegrenset YouTube. Vi på nederste plan har plutselig muligheten til å få med oss veldig mye kunnskap, som fortidens tapere bare kunne drømme om. Når jeg nå knotet de to siste setningene var jeg som vanlig og høyreklikket på fire fem ord, som har blitt stavet feil og fått rød strek under seg. Høyreklikk og fiks. Vi tapere har plutselig muligheten til å kunne fremstå med tekst, som nesten ikke avslører oss. Det vil si … tapere ... Vel de fleste i min situasjon er fortapt i rus, spill eller underholdning. Det er ikke jeg. Derfor er jeg sjelden. Se han snakker … Jeg ser mennesket fra undersiden og har derfor begynt å kalle meg for humankritiker. Jeg har ingen lesere, men jeg serverer teksten. Jeg utrykker meg. Og det kommer jeg til å gjøre til demensen tar overhånd …

Jeg mistenker at forestillingen om «Det ekte mennesket» er som det «Etiske Grunnfjellet», kun en forestilling. Realiteten slik jeg oppfatter den, er at hele vårt sosiale samspill bygger på at vi representerer oss selv som et utstillingsvindu for å kunne fungere i slike omgivelser. Hva er det som skaper dette skallet? Jeg har vanskelig for å forestille meg annet enn at det er våre kognitive evner, vår fornuft.  Hva får vi når vi skreller bot dette ytre skallet vi omgir oss med? Svaret ligger vel egentlig klart i den filosofien jeg har utviklet så langt: Det er dyret i oss. Og da er jo dilemmaet komplett. Skal vi tilbake dit, er vi ikke mennesker lengre. Det å «såkalt» bli ekte, handler i bunn og grunn om avstandtaken fra menneskeligheten i oss og bli «som dyr». Men er det ekte? For det er også en overvinnelse, og de fleste av oss, i alle fall oss taperne ville raskt omkomme. Det ekte mennesket er nok en forestilling, og det er nok et glansbilde, et image som noen av oss greier å fremstille.

 

Jeg som foredragsholder

Jeg har jo en klar opplevelse av at mine bud på meg selv i verden sjelden er særlig fristende, heller motsatt. Les gjerne min refleksjon over begrepet «antifluenser». Jeg har mye på hjertet, altfor mye. Jeg opplever at jeg har så mye å dele, men egentlig ingen å dele med. Er det en viktig del av det som kalles for ensomhet? I de fleste sammenhenger så skjerper jeg meg, og er varsom med å «by på mine dårlige produkter». Så det blir jo helst i nære relasjoner at jeg våger meg ut på. Her kommer jeg til noen ganger, men også her må jeg være forsiktig og holde meg tilbake. Pr. dags dato er nok det meste av min filosofiske produksjon ulest og ukjent. Og jeg finner stadig meg selv på leting etter arenaer i håp om å nå ut. Men jeg er som regel for tilbakeholdene. Jeg skjønner jo at jeg ikke kan skryte så veldig mye av min egen fremstillingsevne. Det mangler ikke på innsatsen. Dette nettstedet nærmer seg sannsynligvis over 3000 word-sider. Det tilsvarer minst ti passe fyldige bøker. Og dette hypertekst full av krysskoblinger mellom temaene. Metoden er gjennomtenkt, nettopp som et av forsøkene på å bryte seg ut av dette fengslet. Tanken er å komprimere teksten. Temaet fremstilles som en oversikt, med en rekke under-temaer, slik at leseren kan fordype seg etter som det måtte passe. Og disse undertemaene er igjen på samme måte. På den måten, om man hadde lest «en bok», så hadde den inneholdt mye mer enn det som er innenfor permene. En annen hensikt med dette har vært å unngå avsporinger for lettere å få presentert poenget. For ofte er det slik at når man fremstiller noe, så kan det komme innvendinger på forutsetninger. Da er det greit at dette er behandlet bak en link, slik at det kan parkeres for nå, slik at man uansett kan få med seg helheten i fremstillingen, så kan man gå på de enkelte detaljer. Håpet med denne fremstillingsformen har vært å komme bort fra en «kjedelig foredragsform». Så jeg har brukt år på år av min fritid på å bygge opp dette.
Dilemmaet når man skal fremstille noe er følgende:

Man bør fremstille dette kort, klart konsist. Jo lengre det blir, desto flere faller av lasset, og man ender opp med ingenting.
Men problemet med dette er at dersom det blir stående slik, så kan det oppfattes som overflatisk og ureflektert. Jo kortere det er, desto mer preges det av slagord og tom retorikk. Og alt slikt kan slaktes nord og ned, uansett hva det er. Min hypotese er at det går bra dersom det står en influenser bak. Se gjerne refleksjonen om det sosiale handlingsrom. Normalmennesket er langt mer påvirkelig av «hvem man er» enn hva som sies. Resultatet er at sosial identitet styrer hvor den kritiske terskelen for innlegget legges. Dette er sannsynligvis helt ubevisst.

Da er dilemmaet at det å komme med en slik framstilling bare gjør vondt verre. Alternativet er en såkalt «dannet fremstilling». Det vil si et ideal om at man bygger opp argumentasjonen modul for modul, sammenfatter og ender opp med en sammenfattende konklusjon til slutt.  Problemet her er at det skal svært mye til å komme så langt som til konklusjon. Og tilhører kobler ikke nødvendigvis de mange moduler sammen med relevans på temaet, og faller dermed av lasset. Så kan jo man være rykende uenig i noen av modulene, og dermed spore av lenge før det sammenfattende poenget kommer.
Når dette skjer, og man sporer av, så sitter jo tilhørerne igjen med et inntrykk av at vedkommende enten prater seg bort, eller kommer med usammenhengende nonsens, eller i verste fall mistenkes for å jamme opp hele prosessen, av en eller annen obskur hensikt.
Andre varianter kunne jo prøves: Komme med konklusjonen først, så deretter begrunne med modulene. Men slike forsøk risikerer jo å bli kuttet allerede etter at konklusjonen er flagget. Og da er vi like langt.
Så kunne man jo forsøkt med ulike kompromisser; hoppe litt frem og tilbake, men også her med stor risiko for at det blir rotete og kaotisk, og tilhørerne faller av lasset.

Det finnes jo et fag som heter retorikk. Og åpenbart så finnes det teknikker som hjelper oss med dette. Og jeg ser jo, når jeg for eksempel hører på verdibørsen at mange greier å få sagt utrolig mye på ti minutter. De får frem både poeng og dybde i sine fremstillinger. Dette er en kunst, og det er neppe alle som har like bra talent.
Selv har jeg mange ganger gjort forsøk. For eksempel sette på opptak og komme opp med mitt budskap. Det siste jeg prøvde på var en fremstilling av mine refleksjoner angående bevissthet. Men jeg er ikke i nærheten av å greie dette på 10 minutter. Samtidig føler jeg meg sikker på at et godt talent som hadde god kjennskap til mitt stoff, ville greid det på 10 minutter.

Noen ganger dagdrømmer jeg om å bli intervjuet av en flink journalist. Da tenker jeg ikke på revolverjournalister, men slike som for eksempel Aase Cathrine Myrtveit i verdibørsen; altså en person som er svært oppegående på temaet, og som stiller gode spørsmål og hjelper intervjuobjektet til å få frem sine refleksjoner. Men jeg er faktisk ikke så sikker på hvor bra det hadde blitt. Jeg kan jo være som et barn som tror det kan sykle før det har prøvd.

Men litt tilbake til hintet mot det sosiale handlingsrom. Svært ofte så starter introduksjoner med titler, priser og alle slags meritter. Og dette severes selvsagt av tredje-person. Det er en etablering av etos. Dette går igjen på foredrag og ikke minst i media. Uten dette blir man ikke hørt på. Så her åpnes en del av handlingsrommet. Videre må man ha karisma og fremstille med innslag av underholdning og sjarm; det som kalles for patos. Her betyr utseende mye, er man pen? Har man en tiltalende stemme? Høyde betyr nok mer enn vi ofte er villige til å innrømme. Utseende og måten man fremstår på relaterer jeg til urgamle rangeringsmekanismer i oss. Naturlig opplever vi større interesse jo høyere vedkommende oppfattes å stå på rangstigen. Oppdag at interesse ikke er resultat av bevisst valg. Derfor titler, derfor forfengelighet, derfor skryt, derfor meritter og introduksjoner. Dette er de katalysatorene som fungerer best som døråpnere for meningsfylt kommunikasjon med andre. Men merk også at bruk av disse strategiene også avgrenses av nettopp det sosiale handlingsrom. Toleransen for skryt styres av hvordan man oppfatter personen i utgangspunktet. Det samme gjelder forfengelighet. Og kommer man langt nok ned er man i et regime av nulltoleranse hvor slike utslag blir til negative karakteristikker, som enten latterliggjøres eller forsterker den forakt som allerede var der.
Totalen av dette er at for å kompensere for egne impulser og menneskenaturen opp i dette, så er man nødt til å mobilisere kognitiv innsats. Det er egentlig en investering. Og det skal noe til for å etablere den viljen. Hvorfor skal noen gjøre det?

Men hvorfor foredrag? Mine «foredrag» utløses som regel av følgende:

1)   Vi påtreffer hendelser, særlig sosiale, som jeg opplever å ha en dypere forståelse av og som jeg fristes til å ville dele.

2)   Situasjoner hvor enten jeg selv åpenbart blir negativt misforstått, eller jeg ser andre blir negativt misforstått, og får behov for å avdempe fordømmelsen som jo ofte kan ha negative konsekvenser. Fordømmelsens motstykke er forståelse. Men forståelse krever mer av oss enn fordømmelse. Så har jeg jo etter hvert fått øynene opp for det aggressive begjæret. Her blir forståelsen en trussel og oppleves ubehagelig.

3)   Den felles referanserammen blir for snever. Mine perler forutsetter en del. Hele mitt voksne liv har jeg nedprioritert underholdning til fordel for vitenskap, politikk, livssyn og filosofi. Jeg har med andre ord langt videre perspektiver enn dagligliv og underholdning. I og med at normalmennesket ofte har snevrere perspektiver på her og nå, så blir det store områder hos begge parter som ligger utenfor vårt samtaleunivers. Jeg kjenner ikke navnet på kjendisene, eller jeg følger ikke den siste mote-serien. Men på samme tid sitter jeg med en rik innsikt på nevnte områder. I møtet mellom slike varianter, vil det alltid være en utfordring å la hverandre by på seg selv. Jeg må etablere vilje til å sette meg inne i den siste mote-serien, eller den og den kjendisen. Dette skjer gjennom konstruktiv dialog; vilje til å gå den milen med den andre. Slik kan vi utvide hverandres horisonter. Og igjen det å gå denne milen forutsetter at man mobiliserer kognitiv innsats. Et viktig poeng er at slike treff aldri skjer under formelle omstendigheter med rammer for det som skal skje. Det er ofte tilfeldige utvekslinger. Det er åpenbart ikke arena som er kompatibel med det som kreves. Min dagdrøm hadde jo vært at man klarte å avtale prosesser hvor man fokuserer på det tema som kommer opp, ikke i den hensikt å bli enige, men nettopp å øke forståelsen og utvide hverandres referanserammer; berikelse med andre ord.

4)   Det at jeg har holdt på i denne sjangeren i så mange år; både skrevet mye og lest mye, former selvsagt også min hjerne. Jeg mistenker at min evne til å følge komplekse resonnementer og perspektiver kan være noe over gjennomsnittet. Det å sette seg inn i komplekse strukturer er selvsagt også en treningssak. Da kan det være at jeg gjør en empatisk feilslutning og tror at andre har like stor utholdenhet som meg. Følgelig kan det jeg tror er enkle fremstillinger oppfattes som meningsløst av andre, fordi de ikke klarer å følge resonnementet. Her har jeg også en hypotese om at vår tids nesten ubegrensede tilgang på spill og underholdning, virker undergravende på vår kognitive utholdenhet.

Jeg har sjelden eller aldri en arena hvor det er plass til mer enn 10 minutter sammenhengende fremstilling. Men selv 10 minutter vil kunne virke veldig lenge dersom man faller av lasset, ikke klarer å se relevans, er uenig eller at fremstillingen utløser tankespinn hos mottaker slik at man kommer ut av fokus.
Jeg tror også at jeg kanskje er i overkant av forklaringsmodus i mine fremstillinger. Ofte kan det bli teoretiske forklaringer. Og igjen, da blir det ofte slik at det oppfattes mer langtekkelig, fordi det krever mer utholdenhet.

Hva er en humankritiker?

En humankritiker er en som gjennom sin livserfaring og levd liv studerer og kritiserer mennesket, særlig med utgangspunkt i sosiale prosesser og med særlig fokus på sosiale prosesser fra perspektiv av den sosiale randsonen.

Hoved tesen er at man mister mye kunnskap dersom man kun ser mennesket fra elitistisk ståsted. Mennesket sett fra elitistisk ståsted kan man dessuten lese seg til. Mesteparten av litteraturen er jo skrevet av elite, for elite. Det gjelder også i filosofien. Men dette blir da også tilgjengelig nedover i rekkene. Så vil jo de fleste av oss få erfaring med å leve sammen med likeverdige mennesker. Her opplever vi både det sosiale samspill, og rivalisering og sosialt spill.

Men det heter jo seg at det er av «fulle folk og barn man skal høre sannheten». Det ekte mennesket ser vi nedenfra, fra under normalmenneskets hæl. I vår tid kan verktøy og livsoverskudd også nå ned til de mest uverdige av oss mennesker. Det åpner for muligheten til å servere homo-sapiens narrativet fra enda en ny og uvant vinkling.

Min innsikt er preget av overraskelser og noen sjokk etter hvert som livsveien har utviklet seg. En hypotese jeg har er at normalmennesket sliter med manglende fantasi. Gevinsten er god fokuseringsevne og høy prestasjonsevne. Bivirkningen er svekket empati, manglende åpenhet, massesuggesjon og sosialt spill.

Det som overrasker meg er at de fleste mennesker i en-en-interaksjoner ofte viser langt mer åpenhet, rasjonalitet og refleksjonsevne. Men det varer bare til mekanismene i de sosiale prosesser får overtaket. Da er det som om en klaff går ned og normalmennesket taper raskt både fornuft og etisk refleksjon.

Jeg tilbrakte nok mye av barndommen i sosial randsone. Om det i seg selv har stimulert min egen fantasi, eller om fantasien i utgangspunktet var en del av mitt problem, vet jeg ikke. Jeg holder en knapp på at fantasi også har en arvelig faktor.

I min oppvekst er det noen stygge overraskelser som har brent seg inn i meg. En av dem var en serie om Holocaust, som jeg kan ha sett i 16-17 års alderen. Jeg karakteriserer det som et sjokk som har vart til denne dag. Det at en svært så sivilisert, oppegående kultur som det tyske samfunn, kunne sette i gang regelrett industriell utryddelse av en hel befolkningsgruppe, uavhengig av alder og alt annet, er for meg en gåte. Jeg har skrevet noe om det her, men jeg er på langt nær ferdig med dette. Det er også vanskelig for meg å forstå at ikke normalmennesket drar den nødvendige konklusjonen: Det handler ikke om nazister eller tyskere, men om oss mennesker. Du har det i deg kjære normalmenneske, og det er ingen garanti for at hverken du eller dine etterkommere kan finne på å aktivt bidra til flere slike katastrofer.

Jeg var da også ganske ung, da jeg opplevde en eldre dame gå verbalt laus på en ung tysker, som var født lenge etter krigen, og anklage ham for dette. Er virkelig normalmennesket så smaltenkt, eller er det andre mekanismer i spill her? Nå, noen tiår senere, med mer erfaring og mye mer tenkning heller jeg til det siste. Erkjennelsen er at det slett ikke er IQ, det står på. Dette ligger dypere i oss. Derav menneskeserien, og nysgjerrigheten på menneskets natur.

Men det stopper ikke her. En ny fundamental overraskelse står for tur: Det heter fortapelsesdogmet. Dette er noe med det rareste med normalmennesket. For noen tiår siden tok jeg mitt oppgjør med dette innenfor adventismen her og her. Den store overraskelsen her er hvor utbredt dette faktisk er. Hvor mange milliarder mennesker på denne kloden er det som uten reservasjoner er villig til å legge seg ned og tilbe en gud, som enten brenner mennesker, store og små, levende til døde, eller enda verre: piner dem til evig tid.
Her fikk vi altså store oppgjørsprosesser i Nürnberg etter andre verdenskrig, blant annet for Holocaust, så viser det seg at det store flertallet av folket som stod bak dette oppgjørene, er fullt ut klare til å legge seg ned for å tilbe en enda større og mektigere overmakt, som gjør enda verre forbrytelser, helt uten reservasjoner. Skjønner de virkelig ikke at dette er nøyaktig den samme forbrytelsen som man holdt oppgjør mot? Det er jo bare i en uendelig større skala. At normalmennesket faktisk ikke er i stand til denne koblingen, er den største gåten denne livsreisen noensinne har servert meg.
Må vi virkelig sette det på spissen ved å la dette spille seg ut: Så kommer det en overgud og tar denne Jahve i nakken og spør hva faen han holder på med. Så kikker han ut på alle tilbederne, hva da? Hva skal det grå mennesket svare når det kommer en enda større overmakt, og det går opp for en: heller ikke jeg stod på det godes side? Når skal det gå opp for det grå mennesket, at nei det nytter ikke å peke oppover på det man tror er den sterkeste. Spørsmålet er: Hva står du for, helt egentlig, uten å måtte peke på noen, som du håper er sterkest og kan berge deg? Hva står du for, lille elendige menneske, når alt kommer til alt? Dette er den grunnleggende etiske utfordring, som springer ut av humankritikken.

Og igjen, etter mange år kommer jo innsikten at dette har intet med IQ å gjøre. Tvert imot. Jo smartere man er, desto lengre tror man sofistikerte rettferdiggjøringer rekker. Jo mer sjarmerende man er, desto lengre tror man at appellene rekker.

Nå setter jeg en slags fordømmelse på spissen her. Fingeren peker også på meg selv. Noen filosofer snakker om «moralsk uflaks». Jeg kommer fra den sosiale randsonen. Mest sannsynlig er det mange omstendigheter som tilfeldigvis har ført til denne utviklingen, og som like godt kunne sortert oss annerledes. For vi her det i vår natur. Kanskje har nærmere hundre prosent av oss en slags arketypisk tro på en aller annen form for selvberettigelse, som skal berge oss unna alle de katastrofene vi hører andre råker ut for. Og vi snur oss bort. Dette er også en del av humankritikken, å innse at «det kunne like godt ha vært meg».

Summen av dette er uansett at jeg oppfatter at mennesket på bunnen, altså i sin natur er grunnleggende amoralsk. Det etiske fungerer som en intellektuell refleksjon med utgangspunkt i impulser utviklet som kompromisser mellom egoistiske impulser og den sosiale utfordringen. Dette er kanskje best beskrevet her og her. Noe av utviklingen er beskrevet her.  Og impulsene som er involvert er i konflikt med hverandre. Det er beskrevet f.eks. her og her. For å handtere konflikten er vi avhengig av fornuft, herunder også kognitiv mobilisering. Det å mobilisere kognitivt er kostbart, kan oppleves smertefullt og krever derfor overvinnelse. Dette blir da en del av det jeg kaller for den store splinten.
Men det grunnleggende her er at det hele kommer fra en amoralsk natur. Derav utledes det at det endelige utfallet av stillingtagen til «det gode», som i empatisk etikk kobles direkte til omsorgen for hverandre, og derav det ubetingede menneskeverd, på ingen måte er naturgitt. Det finnes ingen begrunnelse for det gode som ikke er sårbar for angrep fra moralens onde tvilling, aggresjonen. Det empatisk-etiske løsningsforslaget er en tilslutning til den dugnad det er å skape det etiske grunnfjellet, og holde på dette ved å utvikle en robust kognitiv metode, som kompenserer for dette. Det er vel denne evnen og innsikten som sterkest karakteriserer det jeg kaller for det modne menneske.

Det å være humankritiker handler om en erkjennelse av at mennesket ser ut stil nådeløst å styre mot sin egen undergang, nettopp fordi dette mangler. Det handler også om spørsmål av type: er det mulig? Er det urealistisk? Er det for seint? Kan vi berge stumpene?

Jeg og musikken

Musikken har betydd veldig mye i mitt liv. Men jeg vil starte med en slags kartlegging av egne evner og svakheter på området. Dette etter lang tids livserfaring.

Jeg er musikkelsker. Med andre ord gode evner til å nyte musikk.  Av en eller annen grunn, er det moll-basert musikk som fenger. Jeg kan følge og gjengi dur-basert musikk, men evner ikke å nyte den på samme måte som det moll-baserte.  Dette preger all min musikksmak. I mine komposisjoner bruker jeg også mye akkorder av typen D-GA eller D-F#-A. Jeg ser jo at i jazz og gospel så holder man mye på med firetoners akkorder (forskjellige varianter av septim), og kompleksitet som går litt «andre veien». Det byr meg som regel imot, og er grunnen til at jeg ikke er spesielt glad i disse musikkformene.

Jeg spekulerer på hvorfor jeg har det slik, om det handler om noe medfødt, eller det er noe tillært. I min oppvekst ble jeg eksponert for veldig mye dur-basert musikk. Det var typisk populærmusikk fra 30-40 og 50 tallet. Bassen gikk på en så forutbestemt måte, at det skapte gnagsår i ørene mine.

Jeg har jo hørt at dette er «glad-musikk». Men for meg blir det en slags overflatiskhet i det, som å spise sukker uten andre ingredienser. Man blir lei, og smaken i kjeften bli fort sur av det.

For meg gir det moll-baserte mer dybde, en aning av noe mer drømmeaktig, fantasistimulerende osv. Så etter hvert oppdaget jeg altså disse endrede akkordene som jeg ikke kan navnet på. En plass kan dette høres tydelig: Spill A day in Life med Beatles.  Vi får jo denne spesielle passasjen etter denne orkester-eksplosjonen, hvor Paul synger:

Woke up, fell out of bed
Dragged a comb across my head

Merk pianoet, akkurat der han synger head, og litt etter. Dette er den effekten jeg snakker om. Og den treffer meg hundre prosent.

Det som er å merke seg er at jeg jo ikke kan si hvorfor dette treffer meg på en slik måte som det gjør. Jeg kan til en viss grad omsette dette til forståelig systematikk, ved å «oversette» det til tonesystemet på et klaviatur. Men det sier jo intet om hvorfor min mentale respons blir som den blir. 

Det som er interessant her, er at sjanger for meg, har mindre å si enn det musikalske utrykket, slik jeg har beskrevet det her. Det betyr at jeg evner å ta til meg musikk fra mange sjangere, men jeg siler altså da ut musikk som passer inn i dette mønsteret. Det gjør f.eks. at spektret av sjangere er nokså bredt på mine spillelister. Jeg har nevnt noen sjangere jeg sliter med, som Jazz og gospel. Jeg kan da også legge til hip-hop, som jo kanskje kan kalles musikk for tonedøve utøvere med stortalent innenfor språk og show. Hip-hop, virker aggressivt på meg, kjefting rett og slett, fremført av noen jeg kan regne med juling av, dersom jeg hadde kommet i veien for dem på åpen gate, kanskje «blikket» litt for mye som vi aspergere kan komme i skade for.

Men så er det da også slik, at jeg har store problemer med å dekode tale, uansett bakgrunnsstøy, så jeg får jo lite med meg av «budskapet». Og det er sannsynligvis det viktigste her, ikke musikken. Dermed faller det gjennom for meg.

På mine spillelister finner du mest rock/pop/dance/elektronisk, men også mye av den moderne syngestilen som kom på 2000 tallet, og som jeg elsker, men ikke har knekt koden på. Kan det ha noe med autotune å gjøre?

Men du finner også f.eks. thailandsk musikk og noe klassisk., og noe folk-inspirert.  Den røde tråden i dette er at sangene har snitt av den musikalske stilen jeg har beskrevet.

Denne observasjonen av meg selv, gir den nærliggende konklusjonen at musikksmaken ikke styres av oss selv. Det kan jo være at en del normalmennesker er så enkle at de tenker «Jeg liker jo bare musikk som er pent. Det er jo bare tullinger som liker musikk som ikke er pen».  He he, snakk om bevisstløs projeksjon.

 

Men musikk består ikke bare av harmonier. Vi snakker også om klang her. Da handler det om hvordan instrumenter og stemmer høres ut. Og her er jeg på ingen måte ukritisk. Jeg går rett på sak. Egentlig er jeg ikke en en-tonal melodi-elsker. Jeg sliter med allsang, av den type man hører i kirker eller andre sammenhenger.  Dersom vi kun har en tone, må den i alle fall ikke være «tørr», og heller ikke for skarp. Det beste er litt ekko eller chorus. Og det skal ikke vare lenge. Er det mye ekko på, så kan det fungere for meg. Men enslige melodier, selv fremført av vokal, sliter jeg med.

Det jeg er mest tolerant for, er et kor som synger enstemmig, i noen øyeblikk. Det kan kanskje gjøre seg i rett kontekst.

Men jeg er åpenbart «harmoniker». Som backing, elsker jeg kor, strykere, eller elektroniske strykere, eller feit chorus-krydret orgellyd.

Mitt favorittinstrument er elektrisk gitar, gjerne med ekko og fuzz. Jeg vil helst ikke ha gitarsoloer uten med litt ekko eller chorus på.  Alternativet er flerstemmige gitarsoloer. De beste gitarsoloene jeg kan komme på:

1)   Ritchie Blackmores solo på Highway Star (Deep Purple, Machine Head)

2)   David Gilmores andre solo på Comfertably Numb (Pink Floyd, The Wall)

3)   Tommy Iommys solo på Heaven And Hell (Black Sabbath, Heaven and Hell)

 For meg er den elektriske gitaren instrument nummer 1. Ved hjelp av elektronikk, kan man trylle magi ut av den.

Jeg kan huske fra en tid, der jeg stort sett var avskåret fra pop-musikk, at i de glimtene jeg ble eksponert for dette, så var jeg umiddelbart forelsket i denne karakteristiske fuzz baserte gitar-lyden. Jeg visste jo ikke at det var det det var, men lærte jo det etter hvert.

For meg er det nettopp den elektriske gitaren som gjør rocke-musikken. Og da er det selvsagt ikke rart at jeg ble tiltrukket av hard-rock og Heavy-metal. Deretter er synth en veldig god nummer to. Synther kan jo trylle frem alt mulig, og står derfor for et mektig kreativt potensiale i musikken. 

Jeg merker meg også at jeg er sensitiv for vibrato. Det skal ikke mye til før jeg opplever at vokalen ødelegges av for sterk vibrato. Det handler om at stemmen, da i svingene blir «sur» i forhold til resten. Da faller jeg av lasset. Dette gjelder også for elektrisk gitar. Så vokalister som overdriver vibrato, ødelegger min musikkopplevelse. Dette er nok enkelt fordi vibrato, har en tendens til å variere frekvensen. Går dette over en grense, så blir det falskt og skjærer ut, for meg. Dette var nok det som ødela Iron Maiden for meg, i sin tid. Vokalisten vibrerte alt for kraftig, altfor ofte. David Byron i Uriah Heep, hadde også samme tendensene, men ikke verre enn at Heep, fortsatt stør høyt på listen min.

Jeg er jo passe klar over at min musikksmak er noe forskjøvet i forhold til normalen. Kresen på et vis, og ukritisk på annet vis.

Så når jeg vokser opp, blir det jo en historie ut av dette. Helt på begynnelsen av 1960-tallet kjøper foreldrene mine en Tandberg Båndopptaker på avdrag. Mener den kostet 800,- Kanskje brukte de årevis på å betale den ned. Men det var verdt det.

Denne fungerte i kombinasjon med radio.  Særlig min mor, tok opp fra radio, og noe også fra en platespiller vi hadde. Og tro meg, denne bånd-spilleren gikk ofte dagen lang. Jeg er med andre ord oppvokst med høy musikkeksponering. Og vi skal være oppmerksomme på at denne muligheten var langt svakere i generasjonen før meg, og fraværende i generasjon før der igjen. Dette er nytt, og åpenbart gjør det noe med musikksmaken til den yngre generasjonen.

Generasjonskløften var der allerede på 1950-tallet med Elvis, som den store motoren. Men den ble dramatisk forsterket på 1960-tallet, med Beatles og Rolling Stones i spissen.

Musikken blir en del av et ungdomsopprør som startet på 50-tallet, forsterkes og kulminerer med hippie-bevegelsen på slutten av 60-tallet.  På denne tiden har musikken gjennomgått en dramatisk transformasjon, ikke bare drevet av opprør, men også akselererende kulturendringer og, ikke minst, teknologi. Les gjerne teksten om media-utviklingen her.

Mine foreldre faller, sammen med hele sin generasjon, av lasset i denne utviklingen. Det betyr at den musikken jeg eksponeres for ikke er i forkant av den utviklingen som skjer i samfunnet, men eller godt i bakkant.

Jeg kan huske Jim Reeves, var veldig populær i kretsene til mine foreldre. Han beveget seg jo også inn på religiøse sanger. Dette satte jo en ekstra spiss på populariteten. Dette ble spilt mye. Når jeg tenker meg om så hadde min mor en nok så bred musikkinteresse. Hun var jo aktiv korsanger i mange år, elsket kor. Så gikk det i tyske slagere. I tillegg ble det som sagt mye norsk og svensk populærmusikk fra 30 tallet og utover.

Da jeg var fire år flyttet vi inn i et hus, hvor noen hadde latt et gammelt nedslitt trekkspill stå igjen. Jeg ble fasinert av dette og satt ofte og spilte på det. Jeg måtte sitte på gulvet og dra belgen, og lærte meg stort sett ting selv. Allerede her trer mitt mønster frem. Jeg hadde gehør, men interesserte meg mest for å eksperimentere og lage mine egne ting. Jeg var lite interessert i lære meg «ordentlige sanger». Til gjengjeld kunne jeg bruke timevis på trekkspillet. Jeg drømte meg bort, eksperimenterte med lyder, og lagde mine egne harmonier.

Min eldste søster hadde fått en liten gitar i bursdagspresang. Jeg eksperimenterte med den også. Men, som den type person jeg var, så ble jeg selvsagt ikke sett, med denne interessen. Og dette var jo noe som bare fortsatte og utvikle seg med barndom og ungdom. Jeg var kanskje 11-12 år når vi fikk elektronisk orgel. Jeg kastet meg over det.  Jeg lærte meg å spille på min måte, men ble aldri hverken støttet eller oppmuntret. I «orgel-tiden» var det mange familier i bygden som skaffet elektronisk orgel. Og jeg kan huske at barn, som meg hadde interesse, men de fleste tapte den fort. Jeg forble med dette. Vi hadde også hodetelefoner, noe jeg brukte hyppig, slik at de andre kunne slippe å høre bråket. Og jeg holdt på med dette nesten daglig, år etter år. Og når mine foreldre var borte så dundret jeg løs for fullt på orglet. Mine søsken ble sendt på kurs, jeg ble ignorert.

Som sagt, var ikke datidens medier på ungdommens side. NRK var konservativ og lå i bakkant. Vi hadde 10-i skuddet. Det gikk rykter om «Radio Luxemburg», men selv ble jeg aldri aktiv i dette. Den musikken som for forbi mine ører, var sjelden selvvalgt.

En ting må nevnes, det er kor. Min mor var som sagt korsanger, og elsket korsang. Og korene var populære på denne tiden. På alle tilstelninger, jul, 17 mai og annet, så stilte korene opp. Og selv om jeg den gang ikke opplevde å legge «Min elsk» på korsangen, så kan jeg ikke si annet enn at dette påvirket meg positivt. Jeg elsker korsang den dag i dag. Korsang passer inn i min forkjærlighet for harmonier. Jeg har noen ganger lurt på om det er slektskap mellom dette og smak på mat. Jeg har aldri hatt sans for å smake på «en ting av gangen». Min smak på mat handler om harmonier og disharmonier, av smaker.

Så må jo også en annen vesentlig ting nevnes: Jeg har såkalt synestesi. Da handler det om sanseblanding. Min synestesi handler hovedskilt om at hjernen «fargelegger» andre sanseopplevelser. For eksempel ord, tall og bokstaver har ofte farge.  Jeg har også farge på lukte- opplevelser, smaksopplevelser og til og med smerte. Dette betyr kanskje at min hjerne i større grad har basert seg på synssentret, der andre områder har vært svakere utrustet. Dette sier litt om hvor fleksibel vår hjerne er.

Jeg var nok bare barn da jeg ble bevisst på at jeg hadde slike opplevelser. Og jeg ble så pass nysgjerrig, at jeg begynte å spørre de rundt meg, hvilken farge de hadde på forskjellige navn eller tall. Og jeg fikk svar, i alle fall av mine søsken. For det første jeg lurte på er f.eks. om alle ser tallet 2 som rødt, eller har andre forskjellige farger. Jeg ble jo fort klar over at det var det siste som var tilfellet. Men jeg måtte jo godt inn i voksen alder før jeg snappet opp at det dreide seg om synestesi.

Når det gjelder musikk, så handler jo dette om til dels sterk fargelegging av lydopplevelser og klanger. Og det setter selvsagt en sterk spiss på min musikkopplevelse.  Sannsynligvis påvirker dette også smaken på musikk. Harmonier får omtrent samme virkning som malerier, eller i alle fall så er der en sammenheng.

Da er vi over på dette med klanger og lydbilder som smaker, og som ikke smaker. Det siste året har jeg hatt stort utbytte av å følge en klassisk udannet musiker og harpespiller, som har «åpnet seg» for rockemusikken fra 60-70 og 80 tallet. Jeg merker at det nærmest er en religiøs opplevelse for meg, når jeg får være med henne og oppleve å høre noen av rockens perler for første gang.

Men det å høre analysene hennes, har lært meg at det er mange måter å høre musikk på, og at man har forskjellig fokus. Og jeg ser jo hvordan hun har glede av melodiske strofer, som går igjen, til og med forlengs og baklengs. Dette er forhold jeg ikke ser i musikken, men som jeg har stor glede av å bli fortalt om. Men samtidig så ser jeg at mitt fokus er helt annerledes. Mitt fokus er på harmoniene, på lydklangene, og kanskje noe mindre på det melodiske. Det man kan spekulere i, er om slike forskjeller også har med medfødte forhold i hjernen å gjøre, eller om den omfattende eksponeringen jeg har hatt for korsang, ubevisst har formet denne smaken i meg.

Dette kan jo til og med gå så langt som at jeg generelt har dårligere oppløsning på detaljer, og derved mangler evnen til å ta del i nytelse av det melodiske. For dette er jo noe som går igjen hos meg, generelt. Det handler ikke bare om lyd, men om oppfatningsevnen totalt sett.

Som barn starter vel de fleste med å kopiere musikkinteressene til foreldre og billøpet rundt. I vårt tilfelle var det jo stort sett foreldre. Barn den gangen hadde som sagt, hverken utsyr eller muligheter til selvvalg på området.

Jeg kan huske å ha delt interessen for Jim Reeves, til en viss grad. Vi hadde en plate av ham, og den gjorde inntrykk. Du finner den her. Dette var den kristne utgaven av Jim Reeves, og den var samtaleemne blant de voksne. Særlig sangen om gutten som ville lære å be, av sin far, var det mye snakk om.

Så vet jeg ikke om dette er den spesielle sounden, som Reeves var kjent for, men legg merke til den koringen som er på flere av sangene. Den er spesiell, og gav disse sangene et slags mystikkens skjær over seg, i mine barneører.

Så hadde vi et juleband, som over mange år kun ble dratt frem og spilt i jula. Det var jo mye juleting der, men også sangen The World Is Waiting For The Sunrise (med Les Paul and Mary Ford). Den var tatt opp fra radio, og begynnelsen var kuttet. Den startet midt i gitoersolen til Les Paul. Og alt dette gjorde sterkt inntrykk på meg. Og vi skal merke oss Les Paul. Dette var selveste grunnleggeren av teknologien rundt den elektriske gitaren. Og gitarsoloen er jo «uhørt» til å være fra denne tiden.

På spillelisten min har jeg en fra årene 1965 til 72. Jeg skal ikke ramse opp alt på denne listen. men nevne de som gjorde mest inntrykk. Her kommer vi ikke utenom denne:

Skeeter Davis og «The end of the World», «Hovedøen» med Kari Diesen.  Hovedøen fikk den romantiske nerven i meg til å våkne opp. Det vi skal merke oss med denne sangen er bruken av romklang i refrenget. Det gjorde sangen for meg. Jeg oppfatter at slike effekter var sjelden i bruk. Teknologien var faktisk i det første orglet vi hadde. Jeg mener den ble oppnådd ved hjelp av et fjær-system. Du hører noe lignende på «Lucy In the Sky» med Beatles, og nylig hørte jeg «A Taste of Honey», med Beatles, som jo ble spilt inn på begynnelsen av 60-tallet. Samme effekt på refrenget her. Og jeg, som egentlig aldri har interessert meg for tidlig Beatles, tenker med ett at her var det jo noe på deres første album «Please Please Me», som var verdt å høre på.

Så vil jeg også nevne den serien med Nancy Sinatra og Lee Hazelwood. Her er det flere flotte perler som har funnet plass inn i spillelistene mine.

Så kan jeg heller ikke la være å nevne en kassett med James Last, som foreldrene mine kjøpte: Classics Up To Date Vol. 2. Nesten alt her gjorde inntrykk, særlig Prelude No. 1 In C Major, som jo til denne dag gjorde Sebastian Bach til min favoritt komponist, på klassisk musikk.

Når alt dette ramset opp, så er det to temaer til jeg vil nevne fra denne tiden. For på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet utviklet jeg min første interesse for en sjanger. Det var Hammond Pop. Jeg var svært fasinert av elektronisk orgel. Foreldrene mine hadde flere kassetter av Klaus Wunderlich. Denne interessen ble da senere avløst da jeg endelig fikk muligheten til å ta veien inn i rocke-musikkens verden.

Men før vi kommer til det vil jeg nevne det jeg vil kalle for magiske glimt av musikkopplevelser fra denne tiden. I slike magiske glimt opplever jeg en paradisisk tilstand, en slags eufori, som jeg aldri har opplevd på annen måte.

Magisk eufori, kan kanskje oppleves gjennom rus, kanskje også bønn, eller meditasjon. Men min kanal til dette, har vært musikkopplevelser. Jeg har en gang, opplevd noe lignende i alkoholrus, men det ble med den ene gangen. Med musikk har jeg hatt dette flere ganger, men forholdsvis sjelden.

Jeg tror noen kaller det for å få «kick». Sannsynligvis kan det være snakk om en litt vel kraftig dusj av dopamin i hjernen.

Første gang jeg kan huske å ha kjent dette, var da jeg hørte Popcorn av Hot Butter. Kicket kom med broen midt i sangen. Her er alt som skal til, for å utløse det. Dette er elektronisk teknologi tatt ut til det ytterste på denne tiden. Det er orgellignende, men krydret på en svært fremtidsrettet måte. Så vil jeg bemerke at man her spiller på en av de mest brukte akkord-kombinasjonene i moderne populærmusikk: Typisk C- e-moll, D og C. Og på denne sangen forsterkes dette ved å gjenta samme tema lengre opp (G-H-moll-A-G). Jeg minnes å ha hørt dette for første gang av en i klassen som hadde med seg kasettspilleren på skolen, og jeg befant meg noen sekunder i himmelen. Dette kan ha definert min musikksmak for resten av livet.

Så er det umulig ikke å nevne kjenningsmelodien til Gullguttene, inkludert hele temaet, som vist her.

Musikken gav meg et lignende kick. Samtidig identifiserte jeg selvsagt meg og min bror med Gullguttene, og ville bli som dem. Dette, sammen med månelandingen og romfartsprogrammet, skapte den store glansbildeforestillingen om USA. Jeg kan huske tidlig å ville bort fra trauste Nord-Norge og inn i dette glansbildet.

 

Min vei inn i rocke-musikken

Uten at jeg var helt bevisst på det, sleit jeg åpenbart sosialt. Jeg opplevde meg alene og utenfor. Og for meg handler ikke dette om «å trekke seg tilbake», men i mye større grad om at det var tynt rundt meg, og jeg fikk det ikke ordentlig til. Så jeg var jo en person som kastet meg over sosiale muligheter der de bød seg. Mine vennerelasjoner kommer jeg til. Men, i en sammenheng jeg ikke husker, dukket det opp en kar, kanskje på min alder. Og vi satte oss inn i bilen til min far, for der var det stereoanlegg. Og jeg tro frem det jeg hadde, nemlig hammond-pop. Og jeg kan huske at vedkommende, ikke var særlig imponert, og spurte om jeg ikke hadde noe ordentlig pop-musikk. Jeg ble svar skyldig. Og jeg visste han hadde rett. Det var bare utenfor mitt mulighetsrom.

Men pop-musikk, ja, jeg visste allerede da at det var noe spennende, jeg åpenbart var fasinert av, men ikke kunne nå tak i på egen hand. Dette må ha vært på begynnelsen av 70-tallet, og min erfaring med rocke-musikk, handlet om elevkvelder, som jeg knapt fikk lov til å gå på, og noen mer bemidlede med-elever som kunne ha med seg kassettspillere på skolen, i den grad jeg kom nær dette.

Og jeg var fasinert av lydbildet allerede da. Da snakker jeg særlig om elektrisk gitar, med fuzz, og gjerne også ekko.

I 14 års alderen var jeg en svært umoden gutt. De kamerater jeg hadde, var flere år yngre enn meg. Sommeren 1973 var som tidligere somre, som barn. Jeg hadde ingen plikter, og full frihet. Mine dager handlet om å være ute og leke. Vi var rundt over alt i et par-tre kilometers omkrets. For meg gikk det mye på dagdrømmeri, om raketter, fremmede planeter, krig og all slags fantasi. Vi fant ting ved sjøen, og jeg laget ofte «stasjoner» av de tingene jeg fant.

En dag jeg var ute, kom min yngre søster og bad meg komme hjem. Det var kommet besøk hjemme. Det var min fetter Harald, ett år eldre enn meg. Det kunne jo være interessant, men min erfaring med gutter på egen alder og høyere opp, var at samspillet som regel ikke stemte. Intet interessant for noen av oss. Dette var forventningen jeg møtte Harald med denne ettermiddagen. Det var mange år siden sist, og jeg kjente ham nesten ikke. Harald hadde bodd i Kristiansand. De flyttet tidlig på 60-tallet og jeg hadde vel knapt møtt ham. Han var kjent som en vanskelig gutt, full av problemer. I dag ville jeg tippet ADHD. Han hadde vel mer eller mindre falt ut av skolen, og var kommet i dårlig miljø. Hadde nok vært borti stoff.

Jeg møtte en gutt som var overraskende åpen og umiddelbart på bølgelengde. For meg var det fantastisk stort. Mor-familien til Harald var fra Myre. Han hadde vært noen dager på besøk der, og kom nå til oss. Han var mer frimodig enn jeg kunne drømme om, så han har nok vært frampå. For vi lånte båten til naboen og dro en tur på sjøen. Mens vi var i båten kunne Harald fortelle at han hadde med seg noen kassetter. En spesiell med «elektronisk musikk». Jeg synes det hørtes spennende ut.  Jeg fantaserte om rare lyder. Hadde muligens fått med meg Arne Nordheim på TV, og forventet noe i den duren.

Så, når vi kom tilbake og endelig fikk samlet oss rundt kassett-spilleren, så var satte Harald på en hvit kassett. Han var helt giret på å skulle vise oss noe helt spesielt. Han spolte frem og tilbake på kassetten, og startet. Ut duret det jeg i dag vet var Smoke On The Water med Deep Purple. Jeg ble litt skuffet, for jeg hadde jo forventet noe som hørtes mer «elektronisk» ut. Riffet til Smoke On The Water, er vel kjent som et av de mest fengende som noen gang har blitt laget. Musikken traff meg bare sånn halvveis. Men Harald hadde med seg to andre kassetter, som jeg nok ble mer interessert i.

Harald kan ha blitt hos oss, kanskje i 14 dager. Det var uforglemmelig. Vi holdt mye til i hytta utenfor huset. Vi overnattet der, og delte fantasiene med hverandre. Vi skisserte alt fra bankran, til romskip. I mellomtiden gikk kassettspilleren på full rulle. Jeg var jo overlykkelig over å få tilgang til «Rising Sun» med Frijid Pink. Det gikk tiår før jeg fikk vite navnet på bandet. Men jeg kjente igjen sangen, kanskje, Animals utgaven, kanskje radio, kanskje elev-kveld, jeg vet ikke. Men jeg elsket å ha funnet en slags vei i inn i pop-verdenen. Jeg kjøpte tre kassetter av Harald: Deep Purple Machine Head, og to opptakskassetter, med ekte popmusikk. Jeg ante ikke hvem som sang, eller hva. I ettertid har jeg koblet sanger, og artister en etter en, over mange år. Shocking Blue og Black Sabbath gjorde dypt inntrykk.

Men Deep Purple Machine Head kom jo stadig inn i spilleren. Jeg vet ikke hvor lang tid det gikk, men plutselig oppdaget jeg Highway Star. Og når jeg først ble oppmerksom på den sangen, så var jeg frelst. Utenpå kassetten så stod det altså Deep Purple Machine Head. Jeg visste ikke hva som var hva, og hadde ikke en gang fått med meg at album hadde navn. Men OK, jeg skjønte raskt at bandet het Deep Purple, og at albumet het Machine Head. Jeg ante ikke hvordan coveret så ut, for kassetten var selvsagt uten cover.

For en som hadde utgangspunkt i Hammond pop og fasinert av elektronisk orgel, så representerer jo den nye musikken et gigantsteg oppover og inn i musikkens fantasiverden. Deep Purple er et utpreget instrumental-band og her gis mye plass til gitarsoloer og orgel-soloer. Jeg ble bergtatt.

Så dette ble da min vei inn i aktiv interesse for, ikke bare mine egne kruseduller på et billig hjemme-orgel, men for popgrupper og rockeband. Tiden var kommet da jeg benyttet enhver mulighet til å bla i plate-radene på butikken, se mange rare band-navn og spekulere på hva slags musikk det kunne være.

 

Var musikken spiken i kista for min åpenhet for adventismen?

Jeg har nevnt generasjonskløften og foreldregenerasjonens negativitet mot pop-musikk. Når jeg ser dette i perspektiv, så skapte det ambivalente følelser i meg. Definitivt følte jeg på en tilfredsstillelse over å kunne markere avstand og opprør. Definitivt oppfattet jeg rockegruppene som unggutter faller i nesegrus beundring for alfaer. Jeg har senere gitt det navn som alfa-attraksjon og alfa-identifikasjon. Uten å vite det hadde jeg skapt meg en identitet, som skapte stolthetsfølelser i meg.

Dette står i grell motsetning til kristendommen, som jeg skammet meg over og hvis utøvelse jeg oppfattet som tåpelig, flau og nærmest uutholdelig å delta i. Disse bønne-ritualene, denne gnagende allsangen, om hjertet, denne blodpumpen som skulle inneholde så mye mer. Jeg var utenfor dette. Jeg var redd Gud og følte på fordømmelsen, utenforskapet og utilstrekkeligheten. Men var det sant? Tenk om det er sant, og jeg ender i fortapelse? Ville jeg ikke gjøre en innsats og virkelig prøve, dersom det er sant?

Tenk over det: Hvor man havner i det religiøse systemet, bestemmer om dette er en belastning eller gevinst. De som er over et visst nivå, de rekrutteres inn, de beundres, får oppgaver, blir sett, får spilt ut hele sitt potensiale. Ar du alfa-spire, og opptas som medlem i menneskeheten, er det ikke mye å tenke på.

Men under et visst nivå, er skammen og ydmykelsen ofte total. En øvelse i feiling, blotting av elendighet og underliggende hovering fra narsissistiske spirer, som egentlig profiterer, nøyaktig på å ha slike kontraster å måle sin egen selvberettigelse opp imot.

Det å gå inn i dette handler om å gå inn i et fellesskap, på nåler, hvor egen elendighet blir så til de grader synlig, og sanksjonert. Dette har en ubeskrivelig sosial og mental kostnad. Og hvor sannsynlig er gevinsten?

Jeg fikk mitt tiende skoleår på internatskolen til adventistene.  Dette er et skoleår jeg aldri ville vært foruten. Det var et år jeg modnet på, og som representerte en opptur i livet, jeg tidligere ikke har kjent på.  Jeg kom ut av et, for meg, livsfattig miljø hjemme fra, og jeg lengtet ikke hjem en dag.

Men, ja det var en superreligiøs skole, og ja jeg passet ikke inn, men jeg hadde glimt av foten innenfor døren til menneskeheten, og jeg var nærmest i himmelen.

Jeg kunne skrevet mye om denne tiden, men her fokuserer jeg altså på musikken. Jeg hadde som sagt, kommet inn i sporet til rocke-verden. Jeg var stolt av dette, det fungerte åpenbart som en positiv identitets markør for meg. Samtidig er jeg i et miljø, hvor dette betegnes som synd.

Jeg kom til skolen, bevæpnet med musikkassetter og kassettspiller. Jeg husker enda min første postordre, med tre kassetter på billigsalg, som introduksjons-tilbud. Det var Status Quo Piledriver, Nazareth Razamanaz og Black Sabbath Paranoid. De to siste er jo særdeles uspiselig i kristen sammenheng. Nazareths album inneholder sangen Sold My Soul, hvor man synger om å selge sjelen til djevelen. Det verste er at det var den beste sangen på hele albumet (synes jeg). Black Sabbat var jo tidlig beskyldt for å være et satanisk band. Og de hadde jo mye musikk og tekster, som ikke akkurat la en demper på slike fantasier. Jeg har jo i ettertid forstått at dette er et image de selv motsatte seg. Og jeg tenker at det er svært viktig å sette et skille mellom artisten personlig og det kunstneriske uttrykket. I dag, er jeg ganske så immun mot den slags koblinger. Jeg leser gjerne Hamsund, og har ingen skrupler med å høre på Ghost. 

På denne tiden kjørte adventister jevnlige kampanjer mot moderne pop-musikk. Og man gikk dypt. Det ble hevdet at såkalte synkoperte rytmer, skapte en type kick i oss, som utløste samme type stoffer i vår hjerne som narkotika. Med andre ord representerte pop-musikken en slags narkotika.

Og dette er ikke alt. Man kastet seg på bølgen av forestillinger om baklengs budskap i musikken. Dette handler ikke bare om adventister, men mesteparten av amerikansk konservativ kristen lekmannsbevegelse drev med dette i stor stil. Det ble en sport i mange miljøer å høre og finne slike budskaper.

Man utviklet teorier som gikk omtrent slik: Når vi kommuniserer via vanlig språk, så fungerer fornuftens som en slags portvokter, som forhindrer forkastelige og syndige ideer fra å få fotfeste i vårt sinn. Når budskapene kom inn baklengs, så omgås disse «dørvaktene». De syndige budskaper kommer altså inn bakveien, og etablerer brohoder i vårt sinn, for derigjennom å forgifte vårt sinn innenfra, uten at vi selv kan kontrollere det.

Jeg har jo senere skjønt at det overhodet ikke er vitenskapelig hold i dette. Min hypotese er at baklengs-spekulasjonene kan ha startet med en konspirasjonsteori. Da snakker vi om en bølge på 1960-tallet hvor det het seg at Paul McCartney var død, drept i en bilulykke og erstattet av en dobbeltgjenger.  Dette baserer seg også "signaler" fra Beatles egen produksjon. Da snakker vi album, cover, tekster og ikke minst baklengsbudskaper i musikken. Da fremheves spesielt Revolution 9 på The White Album. Snur man teksten «Number nine» baklengs, så kan man oppfatte «Turn me on dead man».  Dette får man til, når man legger litt fantasi i det. Dette kan ha startet en bølge som tok av det neste ti-året, altså godt utover 1970 tallet hvor man lyttet etter baklengsbudskaper i rocke-musikken. Og her fant man selvsagt mye. Jeg husker boken "Baklengs Djevelskap i rock & roll" av Jacob Aranza. Denne var fullspekket av slike «funn». Dette fungerer da som bevis på koblingen mellom rocke-musikk sataniske budskaper. Selvsagt kunne man spekulere i om musikerne gjorde dette med vilje, eller om påvirkningen av demoniske krefter, smuglet det inn bakveien.

På sett og vis fungerer jo dette som et indirekte gudsbevis. Hadde man med sikkerhet kunnet påvise noe slikt, så ville jo det fungert som en sterk indikasjon på at det eksisterer demoner. Koblingen derfra, er jo nærværet av overnaturlige vesener blant oss. Da er heller ikke koblingen til eksistensen av gode overnaturlige vesener, langt unna. Derav koblingen til det overnaturlige og Gud.

Adventistsamfunnet var en del av denne bølgen.  Vet et tilfelle, møtte jeg på den tidligere musikeren Tore Sognefest, som jo var levende opptatt og bergtatt av fenomenet. Han skrev en avhandling om dette, som riktignok ikke ble godkjent, men som han privat gav ut i bokform. Jeg kjøpte den. Jeg leste ikke alt, men nok til å innse at det er vanskelig å sortere mellom dette og rene konspirasjonsteorier. Sognefest spilte blant annet klipp fra Led Zeppelins «Stairway to heaven» og han gjengir et sitat av Robert Plant slik:

Stairway to Heaven ble resultatet en kveld da Jimmy og jeg satte oss ned foran peisen. Stairway to Heaven ble faktisk født direkte, tekstmessig. Jeg forandret ikke et ord. Jeg er stolt over teksten. Noen førte pennen for meg, tror jeg.

Dette er temmelig forskjellig fra den beskrivelsen Jimmi Page gir her. Sjekk også en klassisk musikers analyse av sangen her. Jeg tror at Sognefests poeng med sitatet handler om å påvise demonisk innflytelse som bare kommer inn og manifesterer seg sånn plutselig. Pages beskrivelse motsier dette. Og analysen indikerer det samme. Denne sangen ble det arbeidet mye med.

I ettertid har jeg etter reflektert over det kreative mennesket her, fantasien her og om katalytiske tekster her. Dette henger sammen.

Vi er etter hvert blitt veldig klar over i hvilken grad hjernen forsøker å finne mening i kaos. Hjernen er kreativ. Den fungerer basert på den kreative prosess. Den leter etter mønstre, og fyller ut hullene med mening, der ingen informasjon er. Det vi også har lært, er at dette ikke er tilfeldig. Mening handler om søk etter nytteverdi. Er man fokusert på «den store krigen mellom Gud og Satan», så vil det prege mønstret som hjernen konstruerer på kaoset.

Jeg ble veldig klar over dette, da jeg skjønte hemmeligheten ved det naturlige språk. Så ser vi jo at dette preger alt, både det vi ser og hører. Så selvsagt vil dedikerte konservative kristne høre satan-budskaper der de ikke er. Dette toppet seg, da jeg mange år senere fikk høre om «skandalen» der en kreativ musikklærer på en av adventistenes skoler, hadde laget sine egne sanger. Tror du ikke de fant baklengsbudskaper der også. Det ble visst nok mye oppstyr av. Jeg kunne ikke annet enn le, når jeg hørte om det. Er det virkelig mulig?

Men selvsagt, som søkende 16-åring ble jo dette et alvorlig dilemma for meg. På den ene siden hadde jeg altså en religiøs barnetro, som definerte den musikken jeg elsket aller mest, som en bunnløs sump av synd, ment å fange deg inn til den sikre grusomme fortapelsen. På den andre siden representerte den samme musikken, mitt eneste håp om inngangsbillett til menneskeheten. Og hvordan kan man i det hele tatt bli frelst, dersom man ikke en gang rekker opp til menneskehetens dørterskel? Dette gjør jeg forresten at poeng av i Gudenes Sang, i den første gudedialogen. Gud gjør det til et poeng at han ser Munken som «mennesker ser ham». Og, det er jo en viss logikk i dette, når jeg tenker meg om. For man kan jo ikke ha noen i evigheten blant de frelste, som svir dem i øynene.

Min impuls den gangen var jo at jeg måtte kvitte meg med musikken min. Men samtidig var jeg svært usikker på om det var innsatsen verdt, all den tid at muligheten for å rekke opp ellers, var temmelig urealistisk. Det å tro, og leve som en kristen handler jo, når det kommer til stykket, om prestasjon. Har man ikke den etterlevingsevne som er nødvendig, vil denne type innsats være bortkastet.

Dette blir jo en del av et uløselig dilemma hvor all innsats blir til smuler, uten virkning i en stor ufravikelig håpløshet. Selvsagt setter jeg andre ord på dette nå, enn den gang. Den gangen kjentes det kun som usikkerhet, håpløshet eller ansvarsløshet, der mobilisering til ansvar er utenfor rekkevidde.

Jeg kan ikke huske om jeg den gangen kvittet meg med det mest problematiske. Men jeg gikk aldri til drastiske skritt i dette, og sluttet egentlig aldri, å høre og interessere meg for denne type musikk.

Jeg har muligens allerede nevnt det såkalte Pascals Veddemål. Det går omtrent slik: Dersom du tror på Gud, og han ikke finnes, så vil du aldri merke noe av det. Dersom du tror på Gud, og han finnes, så vinner du frelsen og evigheten. Men dersom du ikke tror på Gud og han finnes, ja da ender du i fortapelsen. Logikken er at det å tro på Gud, lønner seg uansett.

Min respons er at denne logikken feiler på vesentlige forutsetninger. For det første er ikke troen på Gud et valg. Man kan ikke tro på kommando. Man kan heller ikke elske Gud på kommando. Alt dette handler om personlighet, kombinert med livserfaring. Jeg tenker at det viktigste her, nødvendigvis må handle om troen på seg selv. Har man ikke tro på seg selv, så tviler man jo også på egen dømmekraft, og dermed også på egen evne til å «tro rett». For det andre: har man ikke tro på seg selv, så tviler man også sterkt på egen selvberettigelse: Har gudene vilje eller uvilje mot meg? Det er nok lettere å prestere en slags mental overbevisning om et «jeg elsker Gud», dersom jeg følte meg sikker på at han hadde velvilje mot meg.

Men dette er jo bare begynnelsen. Det aner meg at den store matematiker og tenker Blaise Pascal, kan ha tatt det som en selvfølge at den kristen protestantiske varianten av Gud, som han hadde lært om, var den selvfølgelig rette.  For med en gang man blir seg bevisst at alternativene er mange, hvordan kan man da ende opp så selvsikkert?

Mener å huske at jeg en gang snudde Pascals veddemål på hodet. For kanskje er det en større ulykke å havne i den verste varianten av fortapelse, enn det er en lykke å bli frelst. Kan det være viktigere å unngå den verste fortapelsen, enn å oppnå den beste frelsen? Jeg tenker at det faktisk er slik. Da tilsier logikken at jeg burde bli muslim. Jeg vet ikke om det finnes verre maleriske beskrivelser av fortapelsen, enn i det muslimske helvete hvor skinnet brennes av, regenereres og brennes av på nytt, i en uendelighet. Da var det nok bedre å havne i den adventistiske fortapelsen, hvor man tross alt bare lider en avgrenset tid. Ifølge denne logikken, måtte man bli altså bli muslim. Men, igjen, hvilken type muslim, hvilken type praksis osv. Selvmordsbomber … hm, eller kan man i det hele tatt gjøre noe fra eller til? Tror ikke det er Islams lære, eller hva?

Poenget er dette: Dette kan man bli gal av, om man tar det inn over seg. Det, selv jeg arme elendige menneske vet, er livet jeg har nå. For det er nemlig ikke bare «å velge», når det kommer til stykket. Her skal det også innsats til, ja ofte er det pengene dine de skal ha. I alle fall passer du utmerket på din post, som elendighetens kontrast, som alle de gode kan skinne i.

Og da er det jo patetisk å begynne å ofre sitt eget liv, seg og sitt, bare for å dras gjennom skitten hele veien til fortapelsen.

Jeg tenker at jeg prøvde lotteriet. Kanskje kvittet jeg meg med noen musikk kassetter. I alle fall så døpte jeg meg dette året. Ikke at jeg var klar for det, eller følte for det, men i mitt snevre gangsyn var dette det eneste utsalget av lodd, jeg noensinne vil komme nær. Det heter seg jo, at idet man stiger opp av vannet, så er man syndfri. Altså en ny mulighet, et stakket sekund uten skyld. Hadde Jesus kommet igjen akkurat i det sekundet, så hadde frelsen vært sikret. Men mulighetsrommet varer bare, stor sett til den første syndige tanke er tenkt. Og det går jo ikke lang tid, for en over-kåt 16-åring, på en internatskole, full av herlige uoppnåelige fristelser.

Innerst inne så visste jeg nok håpløsheten i alt dette. Det var et slags skudd i mørket, omtrent som et lodd i Eurolotto.

Argumentasjonen mot rockemusikk, ble også litt hul for meg.  Jeg var selvsagt motivert til å tenke kritisk om dette. Bias kalles det for, men selvsagt nyttig til å tenke kritisk. Hvordan i all verden kunne man på 1970-tallet vite hvilken musikk Gud egentlig godkjente? For Bibelens siste ord var skrevet tusener av år, før klassisk musikk ble oppfunnet. Ja, også tusener av år før korsang, ble oppfunnet. Og ingen av de instrumentene vi kjenner i dag, eksisterte den gangen. Hvordan i all verden vet de lærde teologer noe om dette i det hele tatt?

Jeg tenker at min kritiske holdning til musikken, blir en begynnende øyeåpner til en kritisk holdning til hele systemet. For slik er det med tillit, at når den først slår sprekker, så kan den falle fort. Det bør ikke være slik, men rent emosjonelt kan tillit ofte være en dikotomisk variabel. Det er faktisk viktig å arbeide seg ut av enhver form for ubetinget tillit. Tillit bør alltid være på betingelse. Man må aldri slippe tak i sin egen kritiske evne. Ubetinget tillit, det er den viktigste ekte bakdøren inn i våre sinn. Og jeg tror at i den alderen, som 16,17 og 18-åringer, så er det akkurat det som skjer, at vi etablerer forbilder av noen som er litt eldre enn oss selv. Og det de står for, kopierer vi ofte ukritisk. Dette blir en del av oss selv, og vår identitet. Og når det først er etablert som gruppeidentitet, så er man i det jeg kaller for kunnskapens gravitasjonslov; bekreftelsesfelle. Man forstår og fortolker verden inn i dette lyset. Og dette bygger etter hvert på seg til en ugjennomtrengelig mur, som vil prege det individet for all fremtid. Slik var det nok på denne skolen også. Her krydde av unge lærere og andre, 20-30 åringer som ble som guder eller profeter for de yngre. Det skal ikke forbause meg at det er slik flesteparten her ble kristne, og befestet sin kristne tro.

Men, som alltid vil det jo være klikker og grupper som organiserer seg rundt slike. Slike grupper har ytterkanter og utenforstående. Mennesker fra den sosiale randsonen havner jo sjelden i kjernen av slike grupper. Det gjorde heller ikke jeg.

For meg var likevel oppholdet på denne skolen, nettopp et sosialt paradis.

 

Har musikken berget meg fra undergangen?

En opplevelse fra 15-års alderen har brent seg fast i meg. Dette var min egen realitetsorientering, hvor det gikk opp for meg hvor dårlig det egentlig stod til med meg. Det har jeg skrevet om her. Aspergers min egen utilstrekkelighet.

Jeg har mange ganger tenkt at min nærmest religiøse overtro på at jeg kunne bli berømt rocke-musiker kan ha berget meg fra psykisk kollaps og total apati.

Jeg tror at dette med alfa-beundring og særlig dette med alfa-attraksjon, for mange kan være det som viser veien for videre innsats. Deep Purple, og særlig Richie Blackmore, ble et stort idol for meg.

Jeg så for meg et mulig håp om medlemskap i menneskeheten, gjennom å kunne bli noe, som andre kunne respekter og assosiere meg med.

Jeg kunne komponere, trodde jeg, jeg kunne spille keyboards … trodde jeg, jeg hadde talent … trodde jeg. Det var kun snakk om å forsere en barriere, så ville jeg få den støtten jeg hadde behov for. (Startblokkeringer, den sosiale multiplikasjonseffekten) .

Dette tok styring på livet mitt. Innenfor egne ressursmessige rammebetingelser, handlet det egentlig for meg, ikke om valg, men om å finne vei i et handlingsrom, som fra mitt ståsted fengslet meg inn til nesten ingenting. Dette mitt utgangspunkt inn i voksenlivet.

Med utgangspunkt i begrensede alternativer ble det elektronikk på meg. Kunne det ha blitt annerledes dersom musikk ikke hadde vært en faktor? Når jeg tenker meg om er jeg ikke sikker. Bilmekaniker, eller snekker hadde nok vært totalt ute av bildet. Andre alternativer? Det nærmest sannsynlige hadde kanskje vært elektriker. Men jeg tviler sterkt. Alt dette er tradisjonelle yrker. Elektronikk var "det nye" på den tiden. Dette kom inn i livene våre i form av radioer, TV, kassettspillere, stereoanlegg og elektroniske orgler. Dette  var en revolusjon i livene våre. Og jeg var stolt og ivrig etter muligheten for å kunne være med på dette og "fremst i bølgen".

Men definitivt var nettopp koblingen mellom moderne pop-musikk og elektronikk, en motiverende faktor. Jeg så, som sagt for meg at dette kunne være en kunnskap som kunne bringe meg nær der jeg måtte komme for å komme i en posisjon for å bli med på noe.

Det skjedde selvsagt aldri, men jeg tenker at koblingen mellom denne dagdrømmen og musikken, ikke bare gav meg livsvilje, men også at det i seg selv kan ha påvirket min egen musikksmak.

Tilbake til spørsmålet om musikken berget meg fra undergangen. Mange, både troende og filosofer hevder jo at uten håp er livet meningsløst. Jeg tenker at dersom jeg hadde sett min egen begredelige tilstand som 16-åring, så hadde det ikke vært grunnlag for noe håp. Det hadde vært en utsikt til et liv i angst og ydmykelse. Hypotesen min er at menneskehjernen er ekspert på å skape håp, der håp ikke er. Min hjerne kastet seg over musikken, som et håp. Men tenk på den konflikten det gav, opp mot den religionen jeg var opplært i? Som oppvokst innenfor det religiøse, falt det meg naturlig med perspektiver "inn i evigheten". Det gir en ligning som ikke går opp, en såkalt kognitiv dissonans, som noen kaller det.

Forestillingen om meg som musiker, gav tankemessig spillerom for en hemmelig narsissisme. Funksjoner for følelse og opplevelse av storhet og stolthet fikk spille seg fritt ut i denne dagdrømmen. Min hypotese er at musikksmak, orientert mot lavfrekvent, tung, kraftig musikk, gjenspeiler akkurat dette. Og det kan være at det "rushet" noen beskriver å oppleve ved det på dominere andre, ble uttrykt i min hjerne i form av dagdrøm om å stå der på scenen, og trykke ut kraften i tungrock. Er ikke det en form for dominans? Dette var min form for alfa-identifikasjon, og det tok styring på hvilken type mennesker som ble mine idoler.

Les gjerne dette om bruk eller mist. Kanskje ligger det en nødvendighet i slike dagdrømmer. Vi har en hjerne som er i behov av å leve ut hele seg. Men som andre dyrearter, kan vi ikke bare la impulsene råde. Mennesket er i stor grad tvunget inn i et regime hvor impulser må undertrykkes, for konformitet med sosiale prosesser. Bivirkningene av det, dempes, av et spillerom til å leve det ut i fantasien.

På den måten skaper hjernen en slags mening og håp der ingen av delene egentlig finnes. Og der det ikke skjer, ender kanskje hjernen i sykdom.

Jeg er neppe det eneste mennesket som i sin ungdom etablerer en slags overlevelse på en urealistisk drøm. Og dette kan slå begge veier. En drøm om å bli "den store" fotballspilleren, kan jo lede til at man glipper på utdannelse, og dermed kommer skjeft ut. En fantasi om å bli "en stor forretningsmann" kan jo strande på at man mangler de nødvendige midlene som skal til for første investering. Det er jo ikke alle som har en familie som er rik, og kan sette deg i gang.  Og det kan jo igjen lede til kriminalitet som en måte å løse dette på.

Det jeg ser med meg, var at jeg ikke brant bruer, i min iver etter å komme dit jeg vil. Utdannelse blir jo også her, et sikkerhetsnett. Jeg hadde som sagt skrekk for å havne i den totale hjelpeløshet. Jeg ville bygge sten på sten, for å sikre meg mot det. Så fikk heller bare dagdrømmen komme seilende som en bivirkning av dette.

Om jeg skal dra dette helt ut, så avslører nok dette noen engstelige personlighetstrekk hos meg. Jeg satser ikke uten sikkerhetsnett. Jeg satser aldri uten alternativer eller tilbakefallsplaner. Dette gjør jo selvsagt også at jeg ikke evner en slik konsentrasjon av innsats og fokus, som kanskje er nødvendig for å kunne oppnå gjennomslag. Dette handler om risiko, og risiko vilje.

Det er jo også lett og se hvordan dette gjenspeiler seg i forhold til den religionen jeg vokste opp med. Det kommer jeg tilbake til.

 

Jeg hadde sangene klare

Min tro på egen evne til å komponere og lage ting, kom selvsagt ikke ut av løse luften. Som jeg tidligere har beskrevet, så har jeg holdt på med «egne ting» fra første dag jeg fikk fatt på et instrument. I dag betegner jeg meg som «overkreativ». Til en viss grad lærte jeg meg andre sanger, men gikk aldri inn i dette med stort engasjement. Motivasjonen har sannsynligvis vært mer å lære teknikker og spekulere ut systematikken.

Forskjellen opp mot normalmennesket er jo ganske synlig. De fleste som lærer seg å spille et instrument, holder jo stort sett på med andres komposisjoner. Og mange forblir jo der, og har stor glede av det. De lærer instrumentet som et fag til utøvelse.  Jeg regner med at de fleste musikklærere vil hevde at dette er veien man bør gå. Man bør kunne faget, før man er kompetente nok til å begynne å eksperimentere. Og det er selvsagt riktig. For jo bedre kompetanse man har på dette, desto bedre verktøy har man den dagen man begynner på å lage egne ting.

Men det betyr jo også at man bør gå i opplæring. Og her hadde det glippet for meg. Jeg kan ikke huske hverken støtte eller oppmuntring fra noe sted. I dag er jeg også i tvil på om jeg i det hele tatt kunne blitt en god musikkutøver. Jeg kan ha noen mentale mangler som hindrer meg i det. Men dette kan også handle om at jeg aldri gjennomgikk de rette øvelsene.

Jeg mener at jeg kan ha vært ca. 12 år da det første lille elektroniske orglet kom i hus. Det var et en manuals enkelt orgel av typen Philicorda.

 For meg var det veldig stort. Min far, var sannsynligvis mest opptatt av at dette skulle brukes til de ukentlige andaktene på lørdager. Min mor lærte seg raskt å spille, og kunne nok bidratt her, uten at jeg husker hvor mye det var i bruk. Men som en bivirkning av dette, kastet jeg meg over orglet, med enormt engasjement. Det gikk ikke lang tid før jeg lærte meg akkorder, og begynte å dekode systemet i dette, på egen hånd, uten noter eller noen form for språk i det hele, Og jeg lagde mine egne ting fra første stund. Det var nok slik at jeg til å begynne med konkurrerte med søsknene mine, om tilgang. Men søskenas interesse avtok, mens jeg forble opptatt av å holde på med dette.

Min læring handlet mest om eksperimentering og etter hvert utvikling av egne sanger. Når jeg tre år senere fikk interessen for rocke-musikken så lå veldig mye av dette i bunnen. Det var bare å sette i gang og utvikle fantasialbumer. Til å begynne med gikk nok mye tapt fordi muligheter for opptak var svært begrenset.

Da jeg etter hvert fikk tak på kassettspiller og rockemusikk, så gikk jeg løs på å spekulere ut grunnkonseptene i de sanger jeg likte godt. Med andre ord, jeg lærte meg å akkompagnere dem. Jeg kunne spille sammen med dem (instrumental karaoke?) På den måten utvidet jeg mitt musikalske repertoar ganske dramatisk. Og her må jeg igjen nevne at rockemusikken, ut over 60-tallet brøt mye med normer og tradisjoner som eldre populærmusikk var bygget over. Mange av disse sekvensene hadde sin opprinnelse fra klassisk musikk.  For eksempel varianter over Bachs air, florerer. Du finner det for eksempel igjen i Instant Karma med John Lennon. Og du finner det i George Harrissons While my Guitar Gently Weeps.

Jeg vet ikke hvor basis bak Rising Sun kom fra, men dette er også en gjenganger i mange varianter. For eksempel denne av Slade.

Det meste av dette er mollbasert, og smaker meg derfor langt bedre.  Mitt mønster var å utvikle konsepter, ofte basert på varianter av slike, og utvikle dette til fantasier om komplette sanger. Men de hadde sjelden noen tekster til. Jeg spilte i hodetelefoner og nynnet med omtrent sånn som jeg forestilte meg at vokalen gikk. Og når jeg var alene hjemme, tok jeg dette ut for fullt. Jeg sang "i tunger". Altså ingen lyrikk, men engelsklignende ord, kun for å fylle inn.

Etter hvert hadde jeg flere albumer, som jeg stadig repeterte for å klare å holde dem i hodet. Og jeg dagdrømte om hvordan dette kunne arrangeres, instrumenter og klang. Men topplaget på dagdrømmen var jo selvsagt meg selv inn i rollen som den store, låtskriver og på scenen. Og jeg synes jeg hadde mange gode ideer. Det synes jeg den dag i dag. Jeg begynte jo etter hvert å ta opp ting, og har samlet på det.

Jeg startet opp med mer systematisk innspilling ca fra 1978. Og jeg har digitalisert mye av dette.  Den første år-baserte kassetten er fra 1978. Her har jeg ikke tilgang til annet enn egenbygde elektroniske bokser, og noen superbillige effekter, og en rever boenhet. Jeg hadde en gammel elektrisk gitar og neste modell av Philicorda med to manualer og rytmeboks.

 

Så litt om det tekniske her. Jeg gikk som sagt på radio-TV linje på yrkesskolen. Jeg lærte nok om elektronikk til at jeg kunne begynne å eksperimentere. Mye handlet om å kunne få fram lyd og lydeffekter. På den tiden var det mye hobbyelektronikk. Mine elektroniske byggeprosjektet handlet utelukkende om forsøk på å få til lydeffekter.

Jeg laget en fuzz på denne måten. Denne koblet jeg både på orgel, gitar og stemme. Noe av dette høres på lydopptakene mine fra 1978-1981.

I 1978 kjøpte jeg også flere elektroniske instrumenter.  Jeg hadde levd på sparebluss hele året på yrkesskolen (ja jeg har fortsatt regnskapet fra den tiden). Dermed hadde jeg noen tusen til overs når skoleåret var over. Jeg kjøpte en string (Stringman by Kumar), som er et keyboard med lyd av strings, en Roland SH1000 synthesizer, og et Farfisa transportabelt orgel, av samme type som er avbildet på Umagumma-platen til Pink Floyd.  Jeg skaffet meg også en ekko-effekt boks, basert på en slags evighetskassetter. Husker jeg fikk mye kjeft hjemme for å ha skaffet meg dette. Jeg burde ha fått klapp på skulderen for ikke å ha gjort meg blakk etter et par måneder - som mange elever gjorde -, at jeg hadde god økonomisk kontroll, og hadde fullført et skoleår med gode karakterer. Ikke et ord til oppmuntring. Men, i det hele tatt, måtte jeg fortelle meg selv at jeg faen ta, gjorde det bra med mitt utgangspunkt, og gjøre meg uavhengig av andres uforstand. Alt utstyret ble en revolusjon for meg. Innspillingene på kassettbåndet fra 1979 (og utover) preges av dette.

I 1980 kom jeg så pass langt at jeg sendte inn en demokassett. Men jeg skjønner jo i dag at det var langt utenfor allfarvei. Men selv om jeg åpenbart var uten ressurser til å kunne få noe ut av min kreativitet på området, så har jeg personlig hatt veldig mye glede av å holde på med dette. I løpet av 80-tallet gjorde jeg en hel del innspillinger. Alt handlet den gang om forsøk på å huske ideene mine. Her finner vi innspilinger med eget utstyr, lånt tilgang til piano og en del med de gode gamle trå-orglene som fantes fram til 70-tallet. Det var en egen type lyd i disse, som jeg elsket.

Så kom 90-tallet, og med det en ny revolusjon basert på digital musikk og sequenser-software. For meg startet 90-tallet med innkjøp av et billig keyboard. Det hadde langt mer naturtro rytmeboks, og en form for live auto-arrangement, som på en bra måte fulgte det jeg gjorde. Dermed hadde jeg autocomp, med rytme som hørtes lang mer naturtro ut. Det ble en slags revolusjon.

Jeg laget meg et opplegg med vokal gjennom ekkomaskin, hodetelefoner og opptak. En typisk musikkseanse for meg er at jeg smaker på toner, eksperimenterer litt, gjentar noe av det jeg har laget tidligere, eksperimenterer kommer på noe nytt, leker med dette og begynner å tenke at dette er jo så pass bra, at jeg burde ta det opp. Noen ganger orket jeg ikke, eller manglet tid. Da gikk ideene tapt. Andre ganger tok jeg meg sammen og spilte inn ideen. Dette ble til to fulle kassetter, en fra 1991 og en fra 1992. Så noen få sanger fra 1993. Jeg tenker at jeg var på mitt beste kreative i denne perioden. Faktisk er det slik at jeg den gangen skapte musikk, som jeg har glede av den dag i dag. Dette er blitt en del av mitt repertoar som jeg jevnlig hører på. Her er ingen tekst, bare "synge i tunger", og med ekko på stemmen og god baking fra keyboardet.

I løpet av 1993 blir jeg mindre aktiv med dette. Det som samtidig skjer dette året (eller i 1994) er at jeg oppdager Sequenzere og lydmoduler. Via en kollega på jobben kom jeg i kontakt med en musiker som ville selge noe utstyr. Jeg endte opp med å kjøpe Roland SC-55, en ekkomaskin og en mixer. Men det viktigste var at vedkommende demonstrerte Cakewalk for meg. Cakewalk er en programvare som lar deg styre instrumenter ved hjelp av Midi.  Jeg skaffet meg også et Audiotrix lydkort (til PC). Dette ble en revolusjon for meg. På denne tiden presterte jeg noen sanger, som begynner å høres ut som det.

I 1997 skaffet jeg med en Aleris QS6, som også ble en revolusjon for meg. Med dette utstyret laget jeg kanskje det som høres best ut, av alt. Men interessen for å produsere på denne måte ebbet ut på begynnelsen av 2000-tallet.

Uansett ender dette opp med en temmelig omfattende produksjon av hobbymusikk, som jeg har hatt veldig mye glede av.

Responsen fra omverdenen på dette har vært laber. Noe av det siste jeg laget, hadde jeg med meg mine barn på, og noen klassevenninner. Det synes vi ble ganske bra. Planen nå er å tilsette video og bilder og legge noe av «det beste» ut på YouTube.

 

Noen av instrumentene:

Vårt første elektroniske Orgel. Jeg kan ha vært 12 år da vi fikk dette.	Vårt andre elektroniske Orgel. Kanskje 1972	Roland SH1000, kjøpte brukt, i 1978
Farfisa orgel, kjøpte brukt i 1979	Stringman By Cumar. Kjøpt brukt i 1978

 

 

Oppsummering

Men som en oppsummering er det klart at jeg stiller meg spørsmål ved omgivelsenes atferd opp imot dette. Selvsagt er det idiotisk å spørre om det er meg, eller omgivelsene det er feil med. Selvsagt er det meg. For andre støttes jo og heies frem. Og vi er litt tilbake til det store mysteriet: Hva er problemet. Og selvsagt kan jo løsningen på dette handle om at jeg mangler det som skal til. Men ut av dette har jeg også kommet opp med refleksjoner av type Den sosiale multiplikasjons-effekten, eller oppstarts-barrieren. Mistanken her også om at noe ved meg er lite tiltalende, og ødelegger derfor for alt annet jeg måtte ha ambisjoner om, kanskje en slags unnskyldning og sovepute for egen mislykkethet. Men når jeg før skriver ordet mislykkethet, så tenker jeg at det likevel føles feil. Tilstedeværelsen av musikk i livet mitt er alt annet enn mislykket. Det inkluderer også alt jeg laget. Da handler det jo nettopp om alt det det har gitt meg selv. Jeg har ikke vært ego. Det er tilbudt verden på min måte. Men at jeg, både har hatt glede av det og at det har påvirket min livsevne positivt, er ikke til å tvile på.

 

Jeg som musikk-lytter

Jeg har i den senere tid kommet over en trend på YouTube hvor man har typisk «first listen»- responser, hvor kompetente musikere hører diverse musikk for første gang. Jeg har særlig festet meg ved Virgin-Rock som er en harpist, som i alle fall framstår å ha null bakgrunn i å høre på rock og pop. Dette er en dame som også har pedagogisk bakgrunn, og som er superkreativ, og ikke minst positiv i sin beskrivelse av det hun hører på.

Her har jeg oppdaget enda en slags «religiøs» side ved meg selv. Når hun hører musikk, jeg kjenner godt, for første gang, så kjenner jeg tårer presse på. Det er ikke en vanlig reaksjon en type person som meg, som kan telle tiår mellom hver gang jeg gråter. Og det er klart, at når jeg kjenner på noe som ligner dette, så blir jeg veldig nysgjerrig på min egen reaksjon.  Jeg lurer veldig på hva det er som skjer, og hvorfor. Men, for å si dette først: Det å bli rørt til tårer er en hjernefunksjon. Det er ikke bra at den ikke blir jevnlig aktivert. Når jeg finner et slikt smutthull i mitt ellers så forsteinede forsvarspanser, så utnytter jeg det til fulle. Jeg tror det er mentalt sunt for meg.

Men hva skyldes luksusen? Det blir bare hypoteser. Men kanskje er identitets-knytningen mellom meg og musikken, så pass sterk at jeg opplever meg sett gjennom dette. Jeg opplever kanskje en form for irrasjonell anerkjennelse. Kanskje ligner det på responsen til fotball-fansen når favorittlaget vinner. Det er som om de får del i seieren. Jeg har jo alltid rasjonalisert dette bort. Når favorittlaget vinner, har jo jeg ingen del i den fortjenesten. Det er jo ikke jeg som har trent. Det er jo ikke jeg som hadde talentet. Slik kan jeg reklamere for min egen rasjonalitet, og ikke la meg «rive med» i noe irrasjonelt. Vel, kanskje akkurat dette er min akilleshæl. Plutselig sniker den emosjonelle irrasjonalitet seg ubemerket forbi mine rasjonelle forsvarslinjer, og den lille gutten der inne, føler seg sett og anerkjent, kanskje på en måte som hittil er fremmed. Riktignok er det ikke ekte, men når har en biologisk hjerne egentlig vært så opptatt av det? Det er som å bli sett av læreren på en måte som alltid har vært utenfor rekkevidde.

En beslektet hypotese er at hovedfokuset er selve "lærerens anerkjennelse", blir det sentrale her. Villigheten til å "se meg" er kjernen, mens det positive holdningen til musikken, bare er en manifestasjon av dette. Kan jeg ha en indre "morslengsel" som er forkrøplet, og som slår ut i religiøse forestillinger om «gudinnen». I Gudenes Sang møter Munken Gudinnen i noen spredte glimt. Vi finner både glimt av den harde ufølsomme kvinnefordømmelse (den andre siden av Oxytocin) og den velvillige, som i et anfall av eufori lar dem smelte samme til ett. Den gang jeg skrev dette, var det ingen refleksjon rundt dette, annet enn en fascinasjon av "Gudinnen", som det uoppnåelige altoppslukende, hvis individet er prisgitt.

Vel, det er bare en hypoteser. For jeg vet egentlig ikke hva som treffer meg her. Men det er det emosjonelle.

Jeg har nemlig, i tillegg prøvd å følge nøye med i Virgin Rocks analyser. I skrivende stund har hun gående et prosjekt med full gjennomgang av Pink Floyds store album  «The Wall».  Det å følge med på dette, så lærer jeg å se «The Wall» i helt andre og spennende perspektiver. Det i seg selv er jo en stor berikelse. Men ut av dette, så lærer jeg jo også at min måte å høre musikk på, er ganske annerledes. Det betyr også at man må erkjenne at vi mennesker, på det dypere plan hører musikken, ofte med temmelig forskjellige utgangspunkt. Jeg har tidligere beskrevet mitt fokus på harmonier, klanger osv. Her ser jeg en som på en helt annen måte plukker opp melodienes hemmeligheter, oppdager hvordan dette kan være organisert i lag, ja til og med at temaer kan komme baklengs.

 

Det som preger meg som musikalsk lytter, er en avstandtaken mot enhver impuls om å «forestille meg». Jeg hører med andre ord ikke på musikk, for å «være kul», eller for å fremstå som noe, eller for å "signalisere en identitet". Jeg har hatt som prinsipp, at dersom musikken ikke treffer meg, eller på et eller annet plan «melker mine belønningssystemer», så overser jeg ikke tid og penger på den.

Når alt det er sagt, så er jeg ikke så sikker på om det egentlig er sant på et dypere plan. For jeg opplever jo stolthet ved å like den musikken jeg liker. Hva kommer det av? Kanskje er det umulig å komme unna identifikasjonsmekanismene, som ligger i den musikken jeg holder meg med. Min opplevelse med "Virgin Rock", tyder på dette. Jeg viser gladelig frem, og er stolt av den musikken jeg holder meg med. Det faller sjelden i god jord. Jeg tilhører ikke akkurat et "et stort miljø" med felles musikk-smak. Den stilen jeg holder meg med er sannsynligvis litt for hard og "bråkete" for gjennomsnittsmennesket. Jeg har forsøkt å forklare dette via noen psykologiske hypoteser om at dette er et dypere utslag av en undertrykt narsissisme. Men samtidig vil jeg si at musikksmaken min på ingen måte er ensporet.

I ITunes har jeg liggende svært mange spillelister. Her ligger blant annet år for år, fra 60-tallet og utover til i dag.

Jeg vil si litt i grove trekk om dette.

Jeg har nevnt barndom og deler av oppveksten, og min vei inn i rocke-musikken. Generelt handler ungdomsperioden min om at bredden for hva jeg ble eksponert for, var begrenset. Det gikk mye på å låne og kopiere kassetter og plater.

 

Mitt første nummer-en-band var som sagt Deep Purple. Jeg traff altså her midt i Deep Purples storhetstid, med Machine Head. Og jeg har nevnt koblingen til min fascinasjon av elektroniske orgler, og elektrisk gitar. Jeg har hørt Ian Gillan (vokalisten i Deep Purple) karakterisere Deep Purple som et instrumental-band. Og dette er nok sant i stor grad. Richie Blackmore karakteriserte en gang bandet som bestående av «fem egoer». Han selv var nok den største. Poenget er at Deep Purple på et vis representerer en naturlig bro fra min barndoms musikk, og over inn i det nye og moderne.  Jeg har nevnt Highway Star, som var den sangen som «frelste meg» inn i Deep Purple-verden. Highway Star er bygget opp på et tradisjonelt Deep Purple konsept, hvor vers og refreng brytes opp av instrumentale soloer, av John Lord på orgelet og Richie Blackmore på gitar. Og akkurat på Highway star, er dette til de grader perfekte og gjennomarbeidede temaer, hvor man ikke kan annet enn å la seg imponere dypt av prestasjonene. Og begge soloene var gjennomførte produkter av sine respektive utøvere. Og da er jeg igjen tilbake til at det som imponerer meg mest er kreativitet, dernest prestasjon. Men her var de begge sin tids store mestre på begge deler.

Jeg kan huske, etter å ha spilt Machine Head «i hjel», var på jakt, og svært nysgjerrig på «mer av det samme».  Jeg bladde jo febrilsk i plateforretninger, etter andre utgivelser av samme band. Dette var før Internett, og jeg var i den sosiale randsonen. Derfor hadde jeg ikke peiling, på hverken historikk eller noe som helst om bandet. Og jeg hadde heller ikke råd til å kjøpe noe.  Jeg klarte til slutt å få kjøpt «The Book of Taliesyn» på kassett. Dette er et album som kom ut i 1968. Det er tre-fire år før Machine Head. I mellomtiden hadde mye skjedd med bandet. Og jeg hadde selvsagt ingen peiling. Det hadde vært utskiftninger, og Ian Gillan hadde erstattet Rod Evans, som jo var en hel annen type vokalist. «The Book of Taliesyn» er etter min mening det beste albumet fra Evans-tiden. Men vi snakker om en nærmest dramatisk endring i stil. For meg var "The Book of Taliesyn", en svært spennende opplevelse.  

Det beste utstyret til å spille den på, var bilstereoen i folkevognen til min far.  Tror kassetten ble kjøpt på høsten 1973. Jeg kan i alle fall huske at det var mørkt og høst rundt avspillingen, noe som gav det hele en egen stemning. Jeg har tidligere nevnt Kentuckey Woman, men det var kanskje første sangen "Listen, learn and read on", som gav det store inntrykket. Men hele albumet er jo spekket med kreativitet. Her finnes blant annet også klassiske innslag, og allerede da, lot jeg meg begeistre, nettopp av kreativitet og miksing av sjangere. Det jeg ikke visste var at dette sannsynligvis var Jon Lords første famlende forsøk som klassisk komponist. Dette kommer mye tyngre i på neste album (uten navn), og til slutt i full blomst i Royal Albert Hall. Men der stopper dette også i Deep Purple-sammenheng. Blackmore og Lord inngikk en avtale om å fullføre Albert Hall-prosjektet, for deretter å gå tungt inn i en mer hard-Heavy stil, inspirert av retningen til Jimmi Hendrix og Led Zeppelin.  Og jeg ante ikke at Deep Purples Blackmore-retning hadde resultert i bytte vokalist, ny bassist, og kommet med «In Rock» i 1970.

Det jeg kan si, er at denne stilen, med mer heavy-stil, som nevnt, kun ble fanget opp sporadisk av meg, men at det traff momentant i den grad jeg snappet opp glimt av det. Da jeg kom i gang med dette, så var jeg i høy grad fokusert på å få tak i nettopp det lydbildet som jeg hadde hørt i glimt, og som jeg fantaserte om.

I årene som fulgte, ble akkurat det styrende for veldig mye av min musikksmak. 

Historien med min oppdagelse av «In Rock» er interessant. Som sagt, man kopierte plater over på kassetter, og deretter kopier av kopier. Så jeg fikk tak på en opptakskassett, C60 med 30 minutter på hver side, hvor en side var fra «In Rock» og den andre var fra «Fireball».

In Rock var kopiert først side 2, deretter «Child In Time» fra side 1. Side 2 starter med «Flight of the Rat», og fortsetter med «Into The Fire».  Begge disse treffer nøyaktig på den type sound, jeg var ute etter og fantaserte om. Så jeg var i ekstase over disse sangene. Senere kommer jeg tilfeldigvis over de to første sangene på platen («Speed King» og «BloodSucker», og langt senere singelen som ikke kom med («Black Night»).  «In Rock» er sammen med «Machine Head», topp albumet til Deep Purple, tett fulgt av «Fireball», som kom mellom disse.  Og dette befester form meg, Deep Purple som «det mest fantastiske som hadde skjedd i verden».

Men dette er jo en svært kreativ periode i vestlig populærmusikk-historie.  Jeg har nevnt Black Sabbath, og Nazareth, men ikke minst Uriah Heep, som jo eksploderte på denne tiden. Jeg har lignende historier om Uriah Heep og opptakassetter. «Demons And Wizards» er vel fortsatt mitt favoritt Heep-album, ble kopiert fra en klassekamerat, direkte fra plate.

Historien må fortelles. For hele denne familien hadde bestemt seg for å kutte ut julegaver, en jul, og i stedet satse alle pengene på et stereoanlegg. Det var en ITT- kassett spiller, en platespiller, forsterker og separate høyttalere. Jeg hadde aldri hverken sett eller hørt noe slikt. De bodde vel ca. en mil unna meg. Men jeg husker å ta tatt sparken opp dit, og ble presentert for Uriah Heep for første gang.  Men da jeg hørte Eaasy Livin, så gav den full gjenkjennelse.

Folk nynnet på den i skolegården, kanskje noen litt falskt, men da jeg endelig kom til sangen, falt brikkene på plass.

 

«Easy Livin» starter brått og brutalt ut i D moll, med denne rullende rytmen, som jeg enda ikke vet navnet på. Her treffer alt, en bevegelse mellom Dmoll, F og G. Dette er en del av samme grunn-akkorder som f.eks. Rising Sun.  De fraviker dette, i bridgen, som baseres på A-moll. Dette er en fulltreffer., både klangmessig, harmonisk og melodi. Og den passer hundre prosent til David Byrons, stemme, denne gangen uten den skjemmende vibratoen, som han noen ganger ødela sangene med. Ikke rart dette ble en hit, og at jeg var frelst på Uriah Heep.

Da jeg kopierte denne, fikk jeg med meg bare en kanal. Det visste jeg ikke, og en god del av Ken Henslys keyboard, uteble på min kopi. Men det holdt lenge med Mick Box, spesielle gitar-sound som preget Uriah Heep på denne tiden. Senere fikk tak i den «komplette» versjonen, og inntrykket ble bare enda bedre.

Nå skal ikke jeg gå i detalj på all min musikk-utvikling, men noen trender må nevnes.

Da jeg begynte på 10-skoleaår (som oppbevaring på internatskole), så var dette også en musikalsk oppdagelsesreise for meg. Dette på tross av alle advarslene og all propagandaen, som adventistene hadde mot denne type musikk. Internatet flommet over av datidens populærmusikk.

Jeg vil nevne min introduksjon til The Beatles. Saken er den, at jeg kom til denne skolen med en temmelig negativ holdning til Beatles, som noe umoderne, og uutviklet lett popmusikk, som var uinteressant. Selvsagt hadde jeg fått med meg scener fra konsertene fra begynnelsen av 60-tallet, hvor jenter hylte og skrek som gale, og mange besvimte. Fenomenet den gangen gjorde et dypt skremmende inntrykk på meg. Det har jeg skrevet om her. Men musikken var «søtsuppe». Og det var jo Beatles første år. Så jeg hadde tommelen ned for Beatles i utgangspunktet. Men, jeg fikk tilfeldigvis lånt en grønn kassett med Beatles Abby Road, og var selvsagt åpen nok til å gi det hele en sjanse. 

Etter å ha hørt gjennom den, falt jeg umiddelbart for «I want you (she's so heavy)». Det handler om en ting: Riffet og den elektriske gitaren. Videre falt jeg ganske raskt for Come Together, og igjen hør på den fuzz-baserte elektriske gitaren under refrenget. Dette var min inngang til den sangen.

Dette er nok til at jeg låner øret til dette albumet, ganske mye. Og her oppdager jeg noe interessant, ved meg selv. Jeg oppdager at akkurat det: å låne øret, det vil si investere i å lytte mange ganger på musikk, som ikke umiddelbart treffer. På den måten oppdaget jeg genialiteten, i sanger som Somthing og Here Comes the Sun, og etter hvert hele side B, som jo hang sammen som i et konsept-album. Det samme året var jeg også innom en Beatles-entusiast i Fredrikstad, og fikk høre f.eks. Sg. Pepper og «A day in Life», for første gang (dette var i 1974, altså 8 år etter utgivelsen i 1967), og jeg forstod etter hvert at Beatles var et band som hadde utviklet seg fra "søtsuppe" til en trend, som bare ble bedre og bedre, helt til oppløsningen i 1970. Og det var særlig de siste årene 1967-1970 som jeg fant så spennende.

I dag setter jeg grensen ved «Rubber Soul», som åpenbart forteller om at band i rivende utvikling.  Alle album, fra og med dette, er etter min mening «store album».

Men jeg oppdaget flere band på den tiden.  Som sagt flommet internatet over av «forbudt musikk».  Men jeg var passe ute i den sosiale randsonen, men fryktelig nysgjerrig på musikken. Jeg var jo sjanseløs, selv både i forhold til utstyr, og innkjøp av musikk. På platebutikker og i andre butikker, hadde jeg for vane å bla gjennom albumer. På den måten lærte jeg om band og deres albumer, men uten å vite noe om selve musikken. Så jeg var jo nysgjerrig på band som Jethro Tull, Grand Funk, Kinks, The Who osv. og lurte voldsomt på hvordan musikken bak disse spennende plate-coverne var.

Jeg hadde med meg en mono kassettspiller hjemmefra. Men det var jo slik at ungdomsskoleelever ikke hadde lov til å ha slikt utstyr.  Jeg hadde installert kassettspilleren nederst i senga mi, skjult under dyna. Så hadde jeg en mikrofon påkoblet, med en knapp, som stoppet kassettspilleren. På den måten kunne jeg stoppe musikken momentant, dersom preseptoren skulle komme inn. Men dette ble likevel oppdaget ganske tidlig på året. Jeg fikk kassettspilleren inndratt. Etter noen måned greide en å stjele en universalnøkkel, slik at vi fikk tilgang til rommet hvor de stod. Så vi «lånte» vårt utstyr i helgene, hvor risikoen for å bli oppdaget var minimal.

På dette internatet oppdaget jeg musikken til Jethro Tull, Manfred Mann og Moody Blues. Dette er musikk jeg har hatt stor glede av resten av livet. Det var nok mye annen musikk, men felles for disse er kreativitet, banebrytende og mangfold. Manfred Manns versjon av «Father of Night and Father of day», gjorde dypt inntrykk på meg. Det er kombinasjonen av det rolige, stigningen og eksplosjonen i det progressive, som imponerte meg. Dette kombinert med et mektig instrumentelt refreng.

Det gav fantasien min vinger å gå på. Tenk å få sneket inn noe slikt under gudstjenesten på denne skolen? Det er en fantasi, jeg utviklet til fulle i Gudenes Sang. Poenget er tilfredsstillelsen av den total provokasjon, men også stoltheten av at dette jo faktisk er musikk totalt overlegent fra det jamret, de presterte i disse sammenhenger.

Selvsagt skjønner jeg, sånn rent kognitivt, at jeg ikke bare kan projisere min musikkopplevelse over på andre. En fantasi om «den totale provokasjonen», må inneholde en «overnaturlig» overføring av «min lytteevne» over på de andre, slik at de får del i den samme spirituelle opplevelse som meg. Da er vi igjen tilbake til mine fantasier om å kunne for «vise frem» min musikk, og få begeistring tilbake. Ved noen anledninger har jeg jo omsatt dette til reelle forsøk. Det går ofte svært galt.

Men i bunnen av dette ligger jo psykologi. Hvordan kan vi fortolke det? Jeg formulerer det som «min søknad om medlemskap i menneskeheten», det er en slags urealistisk drøm om å oppleve, likeverd, inkludering, om å bli fritatt for all rivalisering og rangering. Kanskje kunne vi kalt det for et «spirituelt fellesskap». Jeg har skrevet teksten om «religiøs tilknytning» her. Jeg har de fire tilknytningskategoriene: Den sosiale, den euforiske, den intellektuelle, og den depressive. I dag ville jeg kanskje satt navnet «spirituell» på den euforiske, og «avmakt» på den depressive.  I lys av senere tekster om «det tilbedende mennesket», kunne man kanskje kalt linjen mellom avmakten og det spirituelle, som alfa-linjen. Dette går tilbake til parental seleksjon, til det reproduktive mennesket, og barnets trygghet i trygg relasjon til sine foreldre. Uteblir dette, oppstår et mentalt vakuum. Individets «medlemskap i menneskeheten» starter med denne relasjonen. Uteblir den, er risikoen stor for at «billetten» er tapt for all tid.

Med utgangspunkt i dette, representerer den harde tunge, «støyende» rocken, et rasende utrop, i forsøket på å bryte gjennom og komme ut. Dette er så fundamentalt at det kan sies å handle om å få bekreftet egen eksistens, som noe mer enn «et dårlig møbel». Og det kan kun bekreftes i de sosiale omgivelsenes speiling.

Min refleksjon her er at dette egentlig er et narsissistisk trekk. Det er innestengt og forkrøplet, langt inne i skapet. Men det handler om en fiksjon, langs denne alfa-aksen, om forsøket på å ville ta seg fra avmakten og bli en del av et spirituelt fellesskap.

Igjen, blir jo dette bare en spekulasjon om hva slags mekanismer som kan ha preget min musikk-smak. Jeg skulle gjerne ha sett forskning, på nettopp sammenhenger mellom mektig, provoserende og normbrytende musikk og personlighet. For det er neppe bare meg.

Jeg følger musikken, videre på 70-tallet, og ramler i noen grad av lasset på Punk. Det er jo litt interessant, for Punken, er jo til de grader, rasende, provoserende og normbrytende. Men samtidig, når vi ser dette, i perspektiv så bestod jo de mest populære bandene av ikke-musikere, som fikk sin popularitet, nesten før de hadde lært å spille. Kan det være at dette er et slags vippepunkt, fra en meritert basert musikktrend til ren alfa-dyrkelse, uavhengig av det musikalske? Jeg sier jeg skal være forsiktig, for var det ikke det samme vi så med Beatles? Vel, her er likhetstrekk, og kanskje kan vi snakke om «historien som gjentar seg». Utover 70-tallet var datidens rocke-miljøer, blitt modne og seriøse. Og mye av dette gikk jo over i mer skolert godt faglig basert musikk. Vi snakker om samme type utvikling som Jazzen hadde i sin tid. Og sannsynligvis finner vi akkurat de samme trendene med utgangspunkt i Punk og New Wave som kom i løpet av 80-tallet. Og selvsagt kom det mye stort på denne tiden også, som Guns'n Roses og ikke minst Nirvana. Men, rock til side nå. Her kom en annen trend på denne tiden, som er verdt å merke seg. Det er Disco.

Her vil jeg starte med Abba, som jeg også ble en stor tilhenger av. Poenget er at her har vi et band, som ikke bare bestod av svært dyktige klassisk utdannede musikere, men også med økonomi til å legge seg helt i fronten på det teknologiske. Vi stod foran en elektronisk revolusjon, og her var det svenske musikk-miljøet, så langt jeg har skjønt det, helt i fronten.

Elektronisk musikk har alltid interessert meg. Jeg kastet meg over Jean-Michel Jarre, og Tangerine Dream. Det går en linje fra disse, over i Disco-musikk og videre derfra til den Dance-musikken som kommer på 90-tallet.

Jeg ble umiddelbart fortapt i Dance og Techno, når jeg oppdaget dette på 90-tallet. Vi hadde endelig fått flere kanaler på TV, deriblant MTV, og plutselig fikk jeg med meg litt av trendene.  Jeg husker at jeg utover 90-tallet mer eller mindre støvsuger samle-cd-er innenfor disse sjangerne, og jeg var kresen. Det må være moll-basert, mektige synther, synth-comp, som erstatning for elektrisk gitar med fuzz, og stemmer, gjerne damestemmer, bluret av ekko og chorus.

Mitt inntrykk er at min generasjon, faller av lasset på denne tiden. Kanskje er det slik at 80-tallet blir en familie, og småbarnsperiode, hvor musikalske særinteresser kommer i bakgrunnen for de fleste av oss. Det var mange flotte band på denne tiden, og jeg har mange på spillelistene, med de blir altså ikke en del av vår «ungdoms eufori». Og der forblir kanskje mange, etter hvert som livet skrider frem og man blir etablert.  Men for meg, som jo er mer rotfestet i musikk, som en viktig del av livet, så er det opplagt at når kanaler som MTV blir tilgjengelig, så følger jeg med. Dessuten, og det er vesentlig, begynner mine barn og vokse til, og jeg kan umulig unngå å få med meg hva de drar inn i huset.

Og her er det lite igjen av generasjonskløften. Jeg støvsuger også min sønns CD-er, etter ting jeg liker. Jeg bygger etter hvert opp samlinger. Samtidig får vi Walkman, og etter hvert bærbare CD-spiller.  Alt dette gjør det etter hvert mulig å gå tur i naturen, med deilig feit fantasistimulerende musikk på øret.

Og når vi er her, så er det på tide å snakke om noe jeg nå vil kalle for «superkicket», som en dyrebar, men sjelden musikkopplevelse. Jeg har nevnt det før, i forbindelse med Popcorn, blant annet. Jeg har sikkert sagt det før, men jeg sier det igjen: Superkicket, er kanskje det nærmeste jeg kan komme paradis. Det er liksom den totale eufori. Jeg forestiller meg at dette er noe man kan komme inn i ved bruk av narkotika, men kanskje også noen får det til ved meditasjon, ja til og med bønn. Min vei inn i dette er i korte øyeblikk, i spesifikke partier i noen få sanger. En slik opplevelse husker jeg fra Knowing Me-Knowin You, med Abba. Og vi snakker om sekunder, på helt spesifikke plasser. På Knowing Me Knowing You , ca 16 sekunder inn i sangen, (keyboard etter «after»). Hva som kreves er noe som kan beskrives som «langt borte, seilende, uklart gjennom chorus eller ekko». Det er noe som setter fantasien i gang på det mest drømmende: sol, sommer, lykke, kunne fly, blått hav, vakre fjell, og elskelige inkluderende mennesker. Men det som også er med dette, er at jeg må spare på det, ved å unngå å gjenta musikken for ofte. For effekten avtar med tiden. Men den kan holde seg lenge, dersom jeg motstår nettopp fristelsen til å gjenta.

Jeg nevner dette, særlig opp mot dance- og techno-musikk, fordi her ligger de største potensialene for slike effekter.

Og om ikke akkurat top-kicket kommer, så er sangene spekket med effekter som får meg nesten dit.

Eksempler på sanger som nærmet seg denne effekten fra denne perioden kan være U96 Heaven, N-Trance Electronic Pleasure, The Nightflyer Voyage, Voyage.

Men vi har også andre spennende retninger på 90 tallet. Her vil jeg spesielt nevne Enigma, som jeg fulgte lenge, særlig Le Roi Est Mort, Vive Le Roi, som jeg holdt på å spille i hjel. Hadde en periode på kanskje et par måneder hvor jeg sovnet til denne hver kveld. Så kan jeg ikke unngå å nevne Enya. Her gav Caribbean Blue og Lothlórien, de superkickene jeg snakker om. Historien om min oppdagelse av Enya starter med fallskjermhopping. Jeg og min kone testet ut fallskjerm på begynnelsen av 90 tallet. Vi hoppet hvert vårt tandemhopp, og det ble filmet. De satte musikk til min kones video, og det var Enya Orinoco Flow. Jeg falt umiddelbart for denne sangen, og Enya ble oppdaget.

Når det gjelder Dance eller Techno, så står muligens U96 og Love Religion i en særstilling. Den har brent seg fast i mitt sinn, som noe som nærmer seg det perfekte, altså en fantastisk sang uten nedturer.

Men når vi snakker om kick, kom Deep Purples siste album med Mark II besetning ut sånn ca. i 1993. Jeg var så heldig å komme meg på konsert, etter lansering av dette albumet. Dermed kan jeg skryte av å ha opplevd min ungdoms store idoler på nært hold. Men det albumet jeg snakker om nå, som heter «The Battle Rages On» var etter min mening en opptur. Her var det en sang som het «Solitare». Superkicket kom sånn ca 1:23 inn i sangen, det gjorde hele albumet for meg.

Fra midten av 90-tallet og utover gikk det veldig mye i Dance og Techno. Rent generelt fulgte jeg nok mer med tiden enn min generasjon. Men, som sagt falt jeg totalt av lasset på Hip-Hop. Så er det slik at innenfor Techno og Dance så hadde man en lang periode, hvor de gode låtene, ble skjemmet av slike innslag av aggressiv snakking, som for meg ble helt ødeleggende, sog som jeg måtte holde ut for å kunne nyte resten av sangen.  Eksempel kan være No Limit, med 2 Unlimited, som hadde vært en 10-er om det ikke har vært for denne kjeftingen midt i sangen. Jeg liker å være frelst i musikkens paradis, og der passer det jævlig dårlig å få kjeft. Heldigvis er det blitt slutt på denne trenden i vår tids musikk, så får Hip-Hop-en holde seg for seg selv, langt unna meg.

 

Når vi strekker oss over i 2000-tallet så fortsetter denne trenden. Mønstret er at jeg kjøper samle-CD med dance og techno, støvsuger dem etter ting jeg liker, legger dem over på MP3, og inn i spillelister og biblioteker.

I Itunes spille-listene mine dukker dette opp under Dance Classic fav 1., og noen utvalgte sanger på årslistene.

 

På slutten av 2003 innledes thailandsperioden. Min første tur til Thailand på egen hand var i januar 2004.  Da var jeg selvsagt bevæpnet med en walkman, med harddisk full av MP3.  Jeg var i gang med å utvikle mine lister og bibliotek.  Det ble mye dance-musikk. Det passet liksom godt med situasjonen jeg var i. Det var spesielt en CD med tittel Dance to Trance, som gjorde sterkt inntrykk. Jeg satt på stranden, følte meg vellykket, så på livet under dop av deilig dance musikk.  Livet smilte til meg. Karrieren var god, og jeg reiste på business til Smilets land. Og damene smilte, også til meg. Jeg ble ropt etter, og forsøkt kontaktet på alle mulige måter. Plutselig var jeg illusorisk medlem av menneskeheten. Jeg var på toppen av verden, nærmest i et himmelsk paradis, spesialdesignet for oss syndere. Alt dette ble akkompagnert av musikk, som gjorde dypt inntrykk på meg.

På nevnte CD var to sanger som stakk seg ut. Jeg lærte senere at det var Nadia Ali. Hun viste seg å ha asiatisk opphav. Det er noe med stemmen, noe som passet perfekt inn i min nesten narkotiske opplevelse der og da. iiO (som var navnet på duoen hun var i hadde blant annet denne sangen) hadde blant annet sangen Rapture (Riva Remix), som gav meg det store super-kicket, og som har potensiale til å gjøre det den dag i dag.

 

Konkret oppstår kicket på omtrent 2:19 (og utover) i denne videoen. Det som karakterisere dette, er kvinnestemme, den feite musikken, at det går i moll, og supersofistkert chorus og ekko som «blurer» det hele en tanke. De bilder dette skaper i meg er sol, blå himmel, blått hav, strand, vakre kvinner og uhemmet flyvning på en slags vannskuter i luften, som en fugl, Jeg har aldri testet narkotika, men tenker at det er slik det må være. Det gikk faktisk flere år, før jeg fikk nøstet opp i at dette var Nadia Ali, og fant henne på YouTube. Dama er en gudinne.

 

Men det å komme til Thailand, er jo også å komme til en fremmed kultur. Min personlighet har alltid vært åpen for fremmede kulturer.  I motsetning til mange rundt meg, så har jeg alltid sett med nysgjerrighet på det fremmede. Kanskje handler det, nettopp om min egen sosiale mislykkethet, som jo også innebærer sterkt svekket kulturtilknytning. Dette er skapt av kulturen selv. Det vi snakker om er nedsatt sosial identitet. Dette er kulturens speil, og bekreftelse på tilhørighet. Et menneske med svekket identitet, kjenner hverken tilknytning eller noen form for lojalitet til sin egen kultur. Hvorfor skulle vi det? Vi er jo utstøtt, gir det noe insitament til lokalitet? Man må jo nesten le av normalmennesket. 

Og som «utenforstående» er det jo lettere å se hvor snever kulturkonservatismen er. Denne norm-dannelsen av egne kulturelle særtrekk, som om det var en gudommelig åpenbaring.  Og dette har jo en rekke negative konsekvenser, skaper mye urett, utrenskning og ugreie. Og normalmennesket bare fortsetter i sin blindhet. Men dette er en avsporing.

Det jeg prøver å si er at min åpenhet for musikk fra andre kulturer, nok er godt over gjennomsnittet.   Lenge før jeg kom til Thailand, har jeg opplevd å like noe av det jeg hørte av asiatisk musikk. Og, om jeg skal være ærlig, så treffer den meg langt bedre enn f.eks. afrikansk musikk.  Jeg oppfatter ikke det å handle om holdninger, men om smak. Og selvsagt er det nyansert. Jeg hadde en kollega fra India på 90 tallet. Vi satt på samme kontor, og han spilte indisk musikk på kontoret (ganske lavt altså). Men mye av det han spilte, likte jeg. Men selvsagt hadde jeg ikke i nærheten av de kunnskaper som skulle til for å kunne skaffe meg noe av dette. I forbifarten må jeg også nevne at jeg med interesse har lyttet både til kinesisk musikk, og fra Midtøsten. I min egen lek på orgel, lærte jeg meg ganske raskt, den litt orientalske dialekten i musikken. Dette er noe jeg hadde kommet til å bruke, om jeg var musiker.

Poenget er at når jeg kom til Thailand, så var jeg på mange måter klar og åpen for inntrykk av den enorme musikk-tradisjonen som fantes der.

Så jeg skaffet meg en bunke CD-er med thailandsk populærmusikk på. Og har fant jeg mye spennende, og den dag i dag finner thailandsk musikk veien til mine spillelister. Jeg har til og med funnet musikkstilen jeg liker best Loc Tung (om jeg staver rett). Her er det mye «trist» musikk om ulykkelig kjærlighet osv. Mye går jo da selvsagt i moll, og jeg er hundre prosent med.

Så hadde jeg en periode i Thailand, noen år med jevnlige besøk i barer og gogo-barer. Jeg spesialiserte på barer med musikk som traff meg. Og det var mange på denne tiden som spesialisert på vestlig rock og pop-musikk. Her plukket jeg opp, som en støvsuger, mange eldre rock-klassikere som jeg ikke hadde fått med meg, men som jo må ha vært populært på norske utesteder (hvor jeg ikke var), på 70-80 og 90 tallet.  Jeg plukket opp det beste av Kiss, U2, AC/DC Aerosmith osv. Det vi snakker om er musikktradisjon fra mainstream ute-kultur fra min generasjon. Og selvsagt er det ikke alt som treffer, men som sagt jeg støvsugde mine perler ut av dette også.

På denne tiden begynte det å komme apper til mobiltelefoner som kunne lytte og fortelle meg hva det er jeg hører. Så når noe treffer, opp med telefonen, og få forhåpentligvis et svar. Kjøp og inn på spillelister dersom den treffer like godt i dagene etter.

Her gikk et par sanger på tysk, som jeg nettopp derfor koblet at måtte være Rammstein. Og igjen, telefonen reddet meg. Jeg fant frem til Do Hast og Pussy på denne måten. Jeg konstaterer at Pussy fortsatt figurerer på den automatiske listen av låter jeg har spilt mest. Pussy ble en dagdrøm for meg. Og igjen, jeg drømte om å provosere. Denne sangen hadde til de grader en tekst som provoserte.   Rammstein laget visstnok en musikkvideo til denne, som ble bannlyst. Det gjør bare sangen herligere. Jeg misunner de karene å stå på scenen med den fantastiske musikken, og provosere en hel verden av hyklersk moralsk indignerte mennesker, som egentlig er dypt umoralske når det kommer til stykket. Jeg er anti terror, men provokasjon så det holder, er en hellig handling over for slike.

Fra 2010 og utover utvikler jeg etter hvert et sterkt forhold til Rammstein, som det store favorittbandet.  På spillelistene finner du sangene deres både på årslistene og som en egen samleliste hvor jeg samler det beste. Rammstein kan da heller ikke nevnes uten musikk-videoene. Jeg har videoer som Sonne, Ich Will, Mein Teil har gjort sterkt inntrykk, og er på min YouTube samling av Rammstein Perler. Dette er kunst, også for slike som meg.

Jeg hadde, det jeg vil kalle for Ramstein-feber i minst 10 år. Den varer jo stort sett enda, men sånn rundt begynnelsen av 2020 oppdager jeg Ghost. Det skjedde etter søk på Rammstein i Itunes. Det å finne sanger som er assosiert, er også en måte å oppdage musikk på. Ghost har vært aktiv siden 2006, men jeg oppdage dem altså ikke før 2020. Og jeg ble frelst, ja ikke nødvendigvis i det provoserende Satan-temaet, men i musikken og ikke minst den provoserende stilen. Da jeg oppdaget dem, hadde de altså ute et rikholdig bibliotek av musikk, nok for meg å holde på med under hele pandemien. Sanger som kan nevnes er Ghuleh / Zombie Queen og He Is. Den instrumentale Infestissumam gir meg fortsatt kick. Den har en innretning som ligner på refrenget i Bird of Pray på Uriah Heeps Salisbury. Jeg assosierer dette også med det kicket jeg fikk av Moody Blues Eyes of a hild pt 2. Felles for disse er den mektige koringen integrert i moderne populær stil.

Så er det umulig ikke å nevne He Is, kanskje den beste Ghost noensinne har laget.  Jeg kan huske sommeren 2020, under pandemien. Vi var på tur til et par vi kjente. Kona var fra Thailand, og gummen er en skikkelig handyman, med bilverksted. Og for meg som holder meg med biler "i terminal fase", er ofte i behov av litt fiksing og slikt. De hadde gården sin passe langt i utmarken. Men denne dagen fikk vi ventetid, det var fint vær og jeg tok meg like godt en tur på stiene i området. Dette er kanskje den eneste gangen jeg falt for fristelsen til å gjenta den samme sangen He Is, kanskje fem-seks ganger.  Kicket kommer akkurat på 3:36 i denne videoen.
Selv om hele sangen nesten er et sammenhengende kick for meg. Og jeg står ved det jeg har sag før. Skulle jeg noen i min ungdom ha blitt frelst, måtte vi hatt en taler som Jordan Peterson, og musikk som i He Is. Da hadde også jeg vært emosjonelt pålogget.

Denne videoen fikk forresten en heders plass som link i Gudenes sang. Og da er vi inne på forholdet mellom denne romanen og musikken i mitt liv.

Gudenes sang er bygget opp som en symfoni i tre satser (Gudene kommer, gudene tenker og gudene tar farvel).  Den starter med et preludium, og ender med et postludium.  Veldig mange av overfartene er sangtitler; sanger som har betydd noe for meg. Blant alle titlene på Pink Floyd, «Dark Side of the moon» er referert. Jeg har også koblet til YouTube for å kunne finne sangene.  Det som jo er litt synd, er at linkene i YouTube er ustabile. Jeg har brukt search for det meste, for å sikre meg mot dette. Dette kommer av den inneledende teksten, som har noen kryptiske henvisninger, man kan finne ut av.

Etter hvert som jeg utviklet denne romanen, fikk musikken stadig større indirekte betydning. I siste del, Gudene tar farvel, har jeg et kapittel, som lite maskert refererer passasjer i Johannes Åpenbaring, men mer med motsatt fortegn, så fikk jeg behov for en slags euforisk ånd til å inspirere skrivingen.  Dette er kryptiske tekster, som ikke er ment å bety noe annet, enn fritt frem for vill fortolkning. Og i den følgende teksten blir jo noe av dette fortolket fritt, dit jeg vil.

Men poenget er at den mest nærliggende metoden her er rødvin og inspirerende musikk. Så jeg satt, gjerne på fredagskvelder, med promille og skrev dette. Og selvsagt fikk jeg jo en illusjon av generelt å skrive bedre tekster i den tilstanden. Så hele siste delen av gudene sang, er et produkt av moderat promille og musikk. Den dag i dag, syntes jeg å se en slags forfatter, stige fram ut av den tåka.

Perioden var mest 2014, og det som er på den spillelisten i Itunes var sangene som bergtok meg, gjennom dette. Så ja, jeg skjønner at forfattere kan bli alkoholokere. Det var en flott prosess for meg i alle fall. Men den kom jo til en avslutning. Romanen ble aldri forsøkt utgitt, så det reddet kanskje meg.

Som en siste utlevering i denne bolken må jeg nevne funeral-listen min i ITunes. Så ja jeg hører at mennesker som er opptatt av egen begravelse jo må være selvopptatte narsissister. For da er man jo død, hva er vitsen?

Jeg har nå gjort dette likevel, og jeg lar meg ikke dirigere. Mine barn er informert om listen. Men jeg får jo aldri vite om det egentlig blir respektert.

Drivkraftens for meg er selvsagt mine livserfaringer. I mange år var jeg gift med en dame som er adventist. Jeg idealiserer den demokratiske grunnholdningen. Så selvsagt, om situasjonen hadde oppstått, ville jeg sørget for at det ble en adventistisk begravelse på henne. Jeg kan ikke skjønne noe annet, enn at det ville vært respektløst av meg og tvunget gjennom en humanistisk begravelse her. Ja, tenker jeg det er mulig å vise avdøde en siste respekt. Dette var det hun stod for, og det må respekteres. Men vi hadde en diskusjon om dette, og hun insisterte på dersom jeg gikk bort først, så ville hun insistert på adventist-begravelse også for meg, med argument om at den jo er for de etterlatte.

Dette strider så til de grader mot min identitet, og jeg opplever at enda en gang skal jeg respektløst overkjøres i dette livet.

For å ramse opp: Null blomster til mor, den dagen jeg ble født. Min mor skammet seg, for andres nattbord bugnet av blomster. Jeg ble aldri konformert, ingen oppmerksomhet der. Jeg var riktignok russ, men av et slag som ble ledd av og hvor man til og med kunne risikere å bli banket opp. Jeg hadde ingen russetid, ingen høytidelighet ved utdeling av vitnemål osv. Og når tiden kom, og jeg skulle gifte meg, var dessverre naturen gått sin gang, litt for tidlig, og vi var dum nok til å være åpne om det. De fleste adventister levde nok som oss, også før ekteskap, men da mer kynisk med planlagt med prevensjon. Vi skulle jo liksom ikke drive med slikt, men stod ikke imot, ingen planlegging, og det «gikk galt».

Bryllupet som fant sted, var ikke verdig kirkelokalet, men på pastorkontoret i gangen. Den eneste fra min familie som kom var min mor. Ingen søsken, ingen far.  Jeg var ikke gammel eller erfaren nok til å reagere, men min mor opplevde det hele som en nedverdigelse.

Så hva følger etter bryllup, av de store livshendelser? Vel, det er begravelsen.  Min siste mulighet til et slags posthumt, øyeblikk av medlemskap i menneskeheten. Så der vil jeg vise hvem jeg var. Det kan gjøres ved å se på sangene.

Listen ser slik ut:

Deep Purple	Child in Time	Symboliserer barn og oppvekst, og all julingen jeg fikk
Nazareth	Loved and Lost	Symboliserer opplevelsen av å være annenrangs, og likevel prioritere rasjonelt
Metalica	The unforgiven	Symboliserer meg som utilstrekkelig synder, som ikke når opp til normalmenneskets standard
Nazareth	Please Dont Judas Me	Symboliserer mangelen på lojalitet, svikt og mangelen på medlemskap i menneskeheten
Johnny Cash	Hurt	Symboliserer at jeg lever, på tross og trass, viljen til å leve, den evige drømmen om å starte på nytt.
Odd Børretzen	Paradise Bay	Her starter reisen mot døden, men med fantasi, og tilbakeblikk på livet, med alle dets gode glimt, og en slags fantasi om paradiset, sev om vi vet det bare er fantasi. Odd finnes igjen i Gudenes sang, og denne sangen er referert her.
Ghost	Pro Memoria	Symboliserer vår dødelighet, alle mennesker prisgitthet, men også at det jo er en oppløftende tanke … på et vis.
The Full Moon	Vibeke Sonora Mykkeltveit	Det hele avsluttes med en stor hylles og takk til livet, takknemmelighet over lidelsen som ble til månegull.

Jeg, filosofien og elitene

En ustyrlig nysgjerrighet

Dersom jeg skulle navngi en egenskap som jeg tror har preget mitt indre liv hele livet, så må det være nysgjerrighet. Nysgjerrighet dukker opp som åpenhet i femfaktormodellen for personlighet. Selvsagt er det snakk om både genetisk anlegg og livserfaring. Men jeg lurer på om min egen tidlige livserfaring kan ha vært med å forsterke dette. Her er flere forhold som kan ha spilt inn. Det første er jo religionen, eller konkret adventismen, min første livsutfordring som jo satte veldig stort preg på min tidlige barndom. De religiøse fortellingene var veldig nærværende, både i form av ukentlige andakter og i familien generelt. I motsetning til eventyr, så fremstilles religiøse dogmer som sannhet og med et innhold som strekker seg bak til verdens begynnelse, og de beskriver et fantasifullt verdensbilde. Ideer om verdens skapelse, om hvordan mennesker og dyr ble til, og hvordan utviklingen har vært, setter en slags mental dagsorden for meg. Dette blir et narrativ som gir en slags mental overbygning, hvor alt annet kan plasseres inn.
Dette må kombineres med datidens eksploderende kunnskap om solsystem og astronomi. Da spesielt med vekt på å komme til innsikt om at stjernene også er som solen, mange med planeter i bane rundt. Det skaper jo fantasifulle forestillinger om andre verdener, med andre typer mennesker eller rare skapninger.

Og på sitt vis skaper dette også et fokus på mennesket selv. Historien om mennesket som ble skapt, falt i synd og kom i Guds unåde, er svært mektig, også for et fantasifullt barnesinn. Og det at vi tilhørte et lite samfunn, som «hadde rett» mens alle andre er i villfarelse, skaper en naturlig menneske-skepsis. Dette setter også en dagsorden i form av dyp nysgjerrighet på mennesket. Da handler det om meg selv, min familie, men særlig om alle andre i bygda og i media, som jo leses i det lyset.

Summen av dette setter jo en ramme som blir mat for min nysgjerrighet, og ikke minst strekker fantasien til det ytterste.

Jeg har, fra jeg var bitte liten, fått bemerkninger om fantasien min. Jeg har skrevet om fantasi og kreativitet her. Jeg gjetter på at her er en stor medfødt komponent. Det kan selvsagt også handle om utviklingsforstyrrelse. Jeg har jo fokusert på Autisme-spektrum. Men det kan også ha trekk av ADHD i seg. For jeg var nok svak på konsentrasjon. Kanskje snakker vi om et kompromiss mellom fantasi og den ene siden og konsentrasjon på den andre. Og konsentrasjon henger sammen med prestasjon. Med andre ord kan mitt store innslag av fantasi ha ødelagt for både konsentrasjon og prestasjon, på nesten alle andre områder. Med andre ord er jeg mindre til stede her og nå, og mer til stede i et ultrastort imaginært verdensbilde.

Men, som jeg nevner her, så er hypotesen at fantasiene fyller hullene i vår begrensede kunnskap. Kanskje kan livssituasjonen i barndommen ha skapt en selvforsterkende prosess, der utfordringene egentlig ble ekstreme, noe som medfører kognitive systemer på høygir, da også med tilhørende fantasi, som kompensasjon for livsutfordringer over et overveldende nivå.
Hypotesen er altså at store livsutfordringer kan være medvirkende årsak til at barns dagdrømmeri tar overhånd og blir en del av en selvforsterkende prosess, som ikke bare ødelegger konsentrasjon og prestasjon, men også fjerner individet mentalt fra her og nå. Erstatningen er dagdrømmen og den krever fantasien fullt ut.
Den positive virkningen er jo at dette matablikket på verden, skaper perspektiv. Og kulturutvikling krever mer enn bare arbeidsomme maurer, som er her og nå. Det kollektive livsoverskuddet handler jo i stor grad om å utvikle perspektiv, grensesprengende kunnskap og ideologi, noe som igjen flyter tilbake i form av mer innovative og dermed også robuste kulturer.

Men selvsagt er det grenser her. Man kan ikke bare «flyte der oppe» uten bakkekontakt. Og i mitt tilfelle kan det ha bikket over i en slags overkreativitet. Det vil si kreativitet som er alt for svakt forankret i reell kunnskap og kompetanse.

Dette har selvsagt sammenheng med oppfattelsesevne. Jeg har åpenbart svekket oppfattelsesevne og det har selvsagt nær sammenheng med konsentrasjonsproblemene.  Men jeg tviler på at det bare handler om det. Her er det flere forhold ute og går.

For det første tror jeg at jeg er svakere enn gjennomsnittet på å oppfatte detaljer. For eksempel det å plukke ut et ord fra en liste eller finne i et tall blant mange tall eller å finne en ting blant mange ting. Jeg bruker lang tid på å finne ting i butikkhyllene. Noen ganger ser jeg på prislappene og finner ofte navnet på produktet for derved å få en peiling på omtrent hvor det kan stå. Så kan jeg mobilisere konsentrasjon og fokusere rundt det området hvor prislappen står. Dette er en type strategier som jeg har utviklet i et forsøk på å kompensere for akkurat dette med å plukke ut enkeltting i en mengde.

Jeg er også ganske følsom på bakgrunnsstøy. Jeg var den siste til å høre teksten i det som synges. Dette er da også grunnen til at jeg nok er mye mer fokusert på musikken enn på teksten eller budskapet som leveres oralt som en del av musikken. Som barn var jeg ofte i diskusjoner om hva som ble sagt en sang. Og i nesten hundre prosent av tilfellene tapte jeg. På fly er jeg omtrent sjanseløs til å høre hva kapteinen sier på grunn av bakgrunnsstøy. Det som er forunderlig, er at jeg likevel får med meg mer av det musikalske i musikken enn gjennomsnittet. Jeg er ganske sensitiv på falsk synging. Hører umiddelbart når det skjærer ut. Og jeg er god til å plukke ut instrumenter hva de gjør og selvsagt etter hvert har som jeg har lært meg systemet så kan jeg avdekke ut måten musikken er harmonisert på. Og jeg plukker veldig lett ut kontekst og konsept. Om dette har å gjøre med en noe forskjøvet oppfatningsevne vet jeg ikke. Det hører jo til historien at jeg har ganske sterk synestesi. Og det er åpenbart det visuelle systemet i min hjerne som blir brukt av alle andre sansesystemer som en form for kompensasjon for noe som ser ut til å mangle. Dette gjelder også indre fornemmelser slik som smak, smerte eller nytelse. Og selvsagt også lyder, ord språk og tall.

En treg oppfattelsesevne vil nødvendigvis måtte kompenseres. Nå er det slik at hjernen alltid er på underskudd av relevant informasjon samtidig som den drukner i sansenes informasjonsstrømmer. Her er en rekke sofistikerte strategier som kompenserer for dette. Jeg tenker at der oppfattelsesevnen er svak så må nødvendigvis dette kompenseres ved hjelp av kreativitet og kognisjon. Dette trener sannsynligvis opp visse deler av disse systemene. For jeg merker at når jeg først oppfatter noe, så oppfatter jeg meg også som sterkere enn gjennomsnittet i refleksjon og analyse. Dette gjør meg til en reflektert analytiker. Dette er sannsynligvis en viktig del av basis for det jeg oppfatter å være et over gjennomsnittet filosofisk talent.
Men den negative konsekvensen er selvsagt svakere flyt, svakere prestasjon og kanskje generelt mere sårbarhet. Dette avgrenser det sosiale handlingsrommet, ofte på måter som er lite forutsigbart, sett fra eget ståsted. Hypotesen er at jeg observerer, hører om og lærer om interaksjon mellom andre mennesker. Koblingen er da enkelt at jeg tror at også jeg kan flyte sømløst inn i dette maskineriet. Jeg kommer i tro på at slik kan jeg også interagere, og forvente de samme responser som jeg ser mellom andre. Men, bevisst eller ubevisst vil normalmennesket endre spillereglene for individer hvis sårbarhet er lettere synlig. Og de vil påpeke forhold som åpenbart er ad-hoc konstruksjoner der og da. Dette skaper avvik mellom forventet og faktisk respons fra omgivelsene.
Dette kaster den utsatte inn i en spiral av korrigeringer, sosial kontroll, sosiale spenninger, odde responser og selvsagt opplevelse av urett og frustrasjon.  Blant normalmennesker heter det at «aspergere har manglende utviklede sosiale ferdigheter». Noe av det kan nok være tilfelle, men her er også en gryende erkjennelse av at spillereglene endres, sannsynligvis i en blindsone, men kanskje også med overlegg.
Denne type frustrasjon vil da hos noen av oss skape en vedvarende dyp nysgjerrighet på normalmennesket. Hos meg har dette skapt en livslang drivkraft til å forsøke å analysere og forstå mennesket. Og ja, her er nok blindsoner, men her er en snikende overbevisning om at det minimum er gjensidig, men kanskje er blindsonen størst hos normalmennesket.

Totalen her er en sannsynligvis godt over gjennomsnittet nysgjerrighet på verden og på mennesket. Men hvordan forholder man seg til dette?

Ingen, selv ikke Descartes, starter med filosofisk blanke ark. Det er ikke noe som heter å sitte på en stol, et halvt liv og tenke ut sin filosofi. Alle, absolutt alle som beskjeftiger seg med filosofi, gjør dette med utgangspunkt i egen livserfaring. Og på samme måte som at mennesker kommer i mangfold, så kommer også livserfaringen i mangfold. Allmenngyldighet er et imperativ i filosofien. Men blir det allmenngyldig dersom dette er en eksotisk øvelse blant elitene? Vi vet i dag at over 90% av prosessene i vår egen hjerne er uten bevissthet. Det å tro at man på egen hand makter å avdekke egne blindsoner, er en utopi. Vi trenger mangfoldet i filosofien.

 
Jeg vil nok aldri få svar på om det er utfordringer i oppveksten som har skapt min filosofiske legning, eller om min filosofiske legning er en del av det som har skapt disse utfordringene. Sannsynligvis er det en vekselvirkning. Jeg har stilt perspektivrike spørsmål, så lenge jeg kan huske.
Men jeg tenker ofte at det er åpenbart at et mer friksjonsfritt liv former oss mer inn i en mentalitet av det jeg kaller for biososial modus. Det vil si at man flyter gjennom livet, innenfor et regime av en noe mer triviell tåke, eller girer opp det sosiale spill, for å holde kjedsomheten unna. Det er det jeg kaller for dekadanse. Det motsatte av dekadanse er ansvarlighet. Og ansvarlighet krever filosofisk refleksjon.

Selvsagt er det slik det jeg har hatt av filosofiske refleksjoner i oppveksten, ikke har fått navnet filosofi. Jeg hadde ingen innsikt i hva filosofi handler om. Men spørsmål av typen, hvor universet slutter, om jorden kunne bli forurenset, om alt er egoistisk, om Gud kunne skape seg selv, om politikk er tøv, om profetiene virkelig kan bevises eller om det er liv på andre planeter, alt dette har komponenter av filosofisk refleksjon i seg.

Alt dette inngår i en miks med fantasien. For fantasien var aktiv i bruk. Jeg kunne fortelle historier, på direkten. Og blant barna var jeg kjent for det. Og jeg klarte å fenge mange med dette. Men fantasien må ha mat i form av kunnskap, eller kjennskap til spennende tema i vår verden.

I barndom og oppvekst kom nok denne nysgjerrigheten til uttrykk på mange måter. Her er noen eksempler:

1)   Det Beste
Av en eller annen grunn så abonnerte min familie på Det Beste. Det er kanskje den viktigste kilden jeg hadde til samtidskunnskap i oppveksten.  Det Beste hadde mange artikler om vitenskap og forskning. Jeg oppnådde nok en viss innsikt, både om hjernen, historie og spennende teknologi. Selvsagt er dette veldig begrenset, sett opp mot dagens muligheter. Men jeg opplevde å gripe de muligheter som eksisterte, og gjøre det beste ut av det.

2)   Globusen og myter fra all verden land
Jeg er usikker på når globusen kom i hus. Sannsynligvis før jeg var 10 år. Jeg var konstant fasinert av den.  Jeg kunne sitte lenge å studere landene på globusen. Og det gjentok seg. Når vi så begynte som 12-12 åringer å samle på mynter, så var et liksom ikke de gamle sjeldenhetene jeg var opphengt i, men hvilket land de kom fra. En mynt fra et fremmed land, førte meg på en måte nærmere det landet. Og selvsagt en gammel mynt førte meg i kontakt med fordums tider. Jeg har alltid hatt dette i meg, en slags søken etter det utilgjengelige. Og nettopp mynter passet linn i det bildet. På et vis virkeliggjorde det utilgjengelige.
Sannsynligvis har det nok slått ut i faget geografi på skolen. Jeg fikk jo aldri noen tilbakemelding på dette. Omgivelsene mine var nok blinde for dette. Men det må nødvendigvis ha ført til at jeg ikke var helt på bærtur i geografitimene. Vi hadde også en geografibok, som avbildet mynter fra forskjellige land som var omtalt. Noen ganger klarte jeg å få tak i akkurat de myntene som var avbildet. Det gav begeistring.

3)   Et spesielt atlas fra Det Beste.
Dette atlaset har jeg tatt vare på. Poenget her er ikke alle kartene, men bildene, særlig av solsystemet, men også av forskjellige mennesketyper og de mange spesielle landskaper. Om og om igjen satt jeg og bladde i det. Jeg var særlig interessert i bildet av solsystemet. Jeg lærte meg selvsagt planetene, og dagdrømte om å komme dit. Min interesse for stjernehimmelen, og astronomi kommer nok herfra.

4)   Interesse for voksenpraten
Jeg har ofte blitt kommentert som en som «var i min egen verden». Men likevel plutselig kom med kommentarer på det som ble snakket om. Og det overrasket tydelig. Det jeg husker var et jeg var interessert i hva de voksne pratet om. Med andre ord posisjonerte jeg meg, slik at jeg kunne lytte. For meg var nok det å lytte til voksnes samtaler (eller slarv), langt mer spennende enn å spille fotball. Les gjerne mine refleksjoner om interesse her. Det kan være så enkelt at, dersom jeg hadde prestert med god suksess og oppmuntring på fotballbanen, så hadde mine interesser pekt meg dit. Men dette er jo også en vekselvirkning. For suksessen kommer jo ikke uten trening og innsats. Men trening og innsats kommer heller ikke lett uten følelsen av fremgang og oppmuntring. Ja, jeg kan nok ha kommet til verden med smalere motorisk bagasje. Min dårlige håndskrift, og senere min høyst middelmådige bilkjøring, styrker den hypotesen. Men poenget er jo at dette selvforsterker. Ofte kan det kun handle om tilfeldige mentale eller sosiale fluktuasjoner, som setter i gang en såkalt «butterfly»-effekt. Les gjerne her om kaotiske prosesser. Min smale suksessopplevelse går tydeligvis i retning av tenkning, samtaler og fri fantasifull lek. Koblingen her er nok kompleks. Men det at jeg interesserte med for voksenpraten vitner åpenbart om sosial interesse på min måte. For jeg hadde jo åpenbart ingen sosial suksess. Jeg led av det i dag kaller for sosial identitets-frustrasjon. Det har jeg skrevet om her. Og frustrasjon i seg selv kan være en motivasjonsfaktor. Det har jeg skrevet om her. På et vis er jo dette den suksessfattiges «spark i ræva», forsøk på å komme ut av problemet. Jeg har hatt, og har impulsapparatet for sosial tilhørighet og fungering intakt.  Det er ikke mangel på motivasjon som her ledet meg inn i sosial fattigdom, det er sannsynligvis en kombinasjon mellom sosiale ferdigheter og svekket sosial appell. Det jeg gjetter på er at det i bunnen er slike forhold som bevirker min nysgjerrighet.

5)   Mine religiøse preferanser
Jeg var som sagt langt mer interessert i profetier og verdens skapelse enn «Jesus i mitt hjerte». I det hele tatt, ble jeg aldri «forelsket i Jesus», eller Gud, for den saks skyld. Jeg har åpenbart aldri vært en ubetinget troende, selv om jeg vokste opp med dette. Der må ha vært en gnagende tvil. Og da er man jo ute etter bekreftelser. Derav også en overdrevet nysgjerrighet på denne siden av troen.  Derav også interessen for evolusjonsteorien, motivert av å finne hullene i den som en bekreftelse på at dette er umulig, noe som igjen ender opp med Gud som det eneste alternativ. Men samtidig var jeg reflektert nok til å skjønne at dersom jeg med troverdighet skulle avvise evolusjonsteorien, så måtte jeg kunne mer om mer om dette enn gjennomsnittet. Dette tror jeg var gnisten som for alvor tente min interesse for vitenskap.
Samtidig var jeg jo i utakt med normalmennesket her. For det religiøse fellesskap er langt mer fokusert på denne Jesus-forelskelsen. Dette i seg selv er jo med på å skape religiøst utenforskap. Det hjelper jo ikke at min musikksmak er annerledes, at allsang gnager i ørene, at bønn kjennes tåpelig, og at den religiøse opptreden gjennomskues som «å gjøre seg til». Men selvsagt, idet min mentale pendel snur og jeg taper troen, så snus selvsagt blikket tilbake på normalmennesket med en eim av gnagende mistro. Hvor mye er sosialt spill? Hvor mye er oppriktig? Er troen et virkemiddel for plaging og maktovergrep? Er det troende normalmenneske egentlig særlig moralsk troverdig? Lever normalmennesket av og med sine velvalgte blindsoner? Er normalmennesket i behov av å få stavet ut faenskapet i klartekst? Trenger normalmennesket en virkelig «Jesus», som kommer tilbake og, på nytt leser dem teksten? Min interesse for sosiale prosesser, setter sannsynligvis sterkt avtrykk på min filosofiske tenkning.

6)   Illustrert Vitenskap
Jeg var langt inn i 20-årene da første nummer av Illustrert Vitenskap kom. Men da dette kom, så kastet jeg meg over det. Dette var før Internett, og ble en gullgruve for meg. For selvsagt, som voksen og i forsøk på ansvarlighet, så gikk jo mesteparten av min tid med på anstrengelsen for å overleve økonomisk. Vi gikk fra hand til munn i mange år. Det betyr at den type kunnskap jeg tilegner meg, nødvendigvis må komme til meg, komprimert og ferdigtygget. Dette svekker selvsagt faglig innsikt i de enkelte områder.  Men det er klart at det å lese mange artikler om mange temaer, gir langt mer enn null innsikt. Illustrert vitenskap hadde en bredde, og tenker jeg var faglig seriøst nok til å holde vann. Som en digresjon her. Senere i denne teksten beskriver jeg vennerelasjonen med Goliat. Her beskriver jeg også hans reaksjon på mine tips om Illustrert Vitenskap. Han avviste umiddelbart at Illustrert Vitenskap kunne være noe berikende stoff. Han viste til «sensasjonelle overskrifter», men artikler som ikke holdt hva de lovet. Han ble åpenbart så skuffet av salgstrikket at han fant artiklene verdiløse. Selv refererte han på denne tiden stadig til «Star Trek», som om det hadde mer faglig ansvarlig informasjonsverdi.
Selvsagt var ikke Illustrert Vitenskap min eneste kilde til informasjon, og nei, jeg leser ingenting ukritisk. Men det kommer jeg til.

7)   Kjenn deg selv
Da jeg våknet opp, fikk lov til å bruke kalkulator, og anstrengte meg seriøst på skolen, så begynte resultatene å komme. Men veien inn for meg var smal. Jeg startet med maskin og mekaniker-linja på yrkesskolen. Dette var et springbrett for å komme inn på svakstrøm. Det er grunner til at jeg sikter meg den veien. For det første så jeg for meg at knytningen mellom rockemusikk og elektronikk var åpenbar. Det å kunne elektronikk, kunne være en vei inn i miljøet. For det andre, er og forblir ingen praktiker. Elektronikk er mer teoretisk. Det er «problemet på bordet». Det er utfordringer som ikke krever grovt verktøy eller kjeledress.
Men jeg ville ikke vært foruten, hverken opplæring i bearbeiding av metall, eller elektronikk. For et viktig fokus her er jo at vi må lære de verktøyene vi skal bruke. En dreiebenk er en forholdsvis avansert maskin, som kan gjøre mye. Og her er mange muligheter for feil. Faget består jo i å ha innsikt i dette.  Og dette blir jo mye mer synlig når vi kommer over i den mer teoretiske elektronikken. For hva starter vi med? Vi starter jo med instrumentene som skal måle det som foregår i en elektronisk krets. Husk at det som foregår i en elektronisk krets er usynlig for oss. Vi kan ikke se det, uten gjennom instrumenter. Da snakker vi om det, vi den gang, kalte for et universalinstrument. Det er et instrument som kan måle spenning, strøm og resistans. Så har vi andre instrumenter som for eksempel oscilloskop hvor vi kan se et forløp av spenningsendringer. Det vil si bølgeformer på punkter i en elektronisk krets. Men alle disse instrumentene har egenskaper ved seg som gjør at de kan påvirke det du måler. Og du må uansett alltid vurdere instrumentets helsetilstand så å si. Og selve målingen kan fort bli feil. Det kan være dårlig elektrisk kontakt i målepunktene. Den filosofiske innsikten vi kan trekke ut av dette er først og fremst den innsikt at jeg selv er et instrument som registrerer verden. Det er å etablere åpenhet for feilbarlighet i dette. Det betyr at en ambisjon om å sikre kvaliteten på min egen kunnskap, må starte med kjennskap til meg selv, som fungerende instrument for å utvikle kunnskap om verden. Den reflekterte vil jo straks oppdage at dette er et epistemologisk utgangspunkt. Men hvordan kan jeg «kjenne meg selv»? Her råker vi inn i en rekke epistemiske paradokser. Jeg kan jo ikke bedømme min egen dømmekraft med min egen dømmekraft.  Jeg var raskt ute med å innse vår egen epistemiske ufullkommenhet. Dette er kanskje også den første fundamentale moralske utfordringen opp mot min egen barnetro. For det er jo nettopp vår tro som ansvarliggjør oss. Men hva om vår trosevne er full av feil og fallgruver til fullstendig villfarelse? Dette ble da mitt ankepunkt overfor adventister jeg diskuterte med. Det gikk ikke inn. Kanskje har dette med avvikende erfaringsgrunnlag å gjøre.
En erkjennelse på dette nivået er ikke uproblematisk. For hvordan kan vi starte med å lære om oss selv, om vi ikke benytter oss av nøyaktig det samme instrumentet som er til granskning? For de fleste er jo dette en katastrofe, men ikke for meg. For meg handler dette om å komme unna en byrde jeg aldri ville blitt i stand til å bære. Det er troens byrde, og rettferdigheten i det å måtte stå til ansvar for noe man aldri vil kunne makte å prestere. Dersom dette er et krav, hvordan kan da Gud være rettferdig? Vel da bærer det over i etikken. Men denne dissonansen medførte at jeg tapte troen på Bibelens Gud.
Men uansett gjenstår det å forholde seg til vår epistemiske ufullkommenhet. Det lot seg overhodet ikke gjøre å påvirke normalmennesket her. Men kanskje det kunne gjøres skriftlig? Dette var da utgangspunktet for noen av mine tidligste filosofiske tekster om informasjonspålitelighet. Det finner du her. Til dags dato vet jeg ikke om noen som har lest denne teksten. Men det å gjøre en så pass systematisk gjennomgang av dette, med utgangspunkt i min egen tekniske bakgrunn, setter jo selve problemet så til de grader på dagsorden. Dette handler jo ikke bare om religiøs tro, men om vår erkjennelsesevne, rent generelt. Det å oppgi fullkommen erkjennelse, åpner en for å søke etter det nest beste. For å komme noen vei, har jeg arbeidet etter det jeg formulerte som følgende paradoks:

For å vite noe om mine omgivelser, må jeg først vite noe om meg selv
Men for å vite noe om meg selv må jeg først vite noe om mine omgivelser

Dette er en såkalt bootstraps-strategi som det ligger i kortene, aldri kan bli fullkommen. Senere kommer jeg opp med tekster om virkelighetsoppfatning, og særlig om informasjon, som begge på sine måter bygger videre på dette. Men poenget her er at dette naturlig vender oppmerksomheten mot vår egen hjerne, og ikke minst den evolusjon den har vært gjennom. En hypotese om at normalmennesket faktisk er så mindblind, som jeg beskriver her, er nærliggende. Det gjelder selvsagt ikke de som forsker på dette, og andre som vier det interesse. Uansett dersom en slik hypotese skulle vise seg å stemme, så snakker vi om villfarelse. Men dette er jo ikke den eneste hypotesen. Det kan også dreie seg om sosialt spill og overlegg. Disse hypotesene utelukker jo ikke hverandre. Vi kan godt stå overfor svært komplekse prosesser, med mange variabler her. Men vi har jo ideologier, både på politisk høyreside og venstreside som er ofte vitenskapsfiendtlige, særlig når det kommer til faget evolusjonsbiologi. Dette styrker hypotesen om at det ofte dreier seg om overlegg. Men spørsmålene her er som sagt komplekse, og man må hele tiden ta seg i nakken for ikke å sementere seg selv inn i en aller annen konspirasjonsteori. Derav en dyp nysgjerrighet på mennesket selv, men med en vinkling som ikke kjennetegner den vanlige filosof, som jo ofte har bakgrunn som privilegerte. For tiden kaller jeg dette for humankritikk.

 

Din tanke er fri

Det å bli frigjort fra adventismens klamme håndgrep medførte nok en slags intellektuell revolusjon for meg. Men det kommer ikke uten kostnader. Selvsagt har det både positive og negative sosiale konsekvenser. En vesentlig kostnad er tilgang til arenaer med en viss grad av intellektualitet i seg.  Det er ikke det, tilgangen var aldri mye å skryte av, og den avtok nok med årene, etter hvert som jeg ble mer åpen om hvordan jeg tenkte. Det har etter hvert også gått opp for meg hvor dypt det å bli utfordret kan pirke i et menneskes sinn. Det utløser selvsagt forsvarsmekanismer. Det skjer hos oss alle når vi blir utfordret, men selvsagt får dette en helt annen valør når mennesket opererer i flokk. Det kalles for gruppetenkning på fagspråk, men jeg har noen egne varianter at dette i mine tekster om massesuggesjon, tenkesurfing og om alliansesynkronisering. Hypotesen er at vi har mekanismer som delvis setter system 2 ut av funksjon, og at dette baner vei for det jeg kaller for biososial modus.  Det skaper latens for oppførsel man ellers ikke ville like å kjennes ved. Noe av dette har jeg allerede beskrevet her. Likevel er det et viktig poeng at her faktisk var arenaer for intellektuell utveksling. Og selv om jeg stod alene «mot» mange – som kanskje spilte sine spill -, så er jo dette et langt bedre alternativ enn å være utenfor all tilgang. Og jeg mener å ha vært forholdsvis robust i slike prosesser. Jeg tåler motstand, ja jeg vokser kraftig intellektuelt på den.

Generelt gjetter jeg på at mine møter med mennesker i oppveksten har vært mer preget av sosialt spill, rivalisering og massesuggesjon, enn jeg aner. Det har gitt to utslag:

1)   Jeg har nok tapt tilliten til normalmennesket
I dag er jeg helt overbevist om at de fleste normalmennesker har analytisk potensiale, ofte bedre enn meg selv, men at det ofte ikke kommer til anvendelse på grunn av manglende sosial lønnsomhet. De utslagene jeg observerte er med andre ord ikke representativt for manglende evner. Men her var mye rart: Hvordan kunne man for eksempel begynne å kaste stein etter skuespillere som har hatt skurkeroller i filmer eller serier?  Hvordan kunne man finne på å skjelle ut tyskere som er født lenge etter andre verdenskrig, for det nazistene gjorde? Hvordan kunne voksne normale mennesker hevne seg på barn fordi far var tysk soldat? Hvordan kunne man tiltale et menneske som klubbet i hjel et menneske som var fastklemt i en brennende bil, for å spare vedkommende for lidelsen av å brenne i hjel? Hører man nok slike tilfeller, så tapes tilliten ubevisst. Så har vi mangelen på vilje til å sette seg bredt inn i forhold man har sterke meninger om? Det er jo bare å løfte hodet så ser man voldsomt sterke meninger som er gjensidig utelukkende, og alle er like sikre og uimottagelige for refleksjon. Det er nok ikke det at jeg trodde jeg var smartere enn alle andre, i oppveksten, tvert imot. Jeg visste jo om egne begrensinger. Så dette skaper jo et paradoks, men en økende eim av anelse om at det ikke handler om evner, men tilsmusset sosialt spill. Og at det er lønnsomt, er vel ikke å tvile på.

2)   De store livsutfordringene har skapt en analytiker i meg
Utenforskap kan også skape rom for ettertenksomhet og refleksjon. Da handler det også om forsøket på forbedring, slik at man kanskje lykkes bedre ved neste korsvei. Motivasjonen er å skape sin egen inngangsbillett til menneskeheten, altså der man virkelig samtaler på likeverdige premisser. For slike arenaer finnes jo. Allerede som ung leste jeg mer seriøs litteratur, vitenskap, politikk, filosofi og eksperimentell tenkning. Fra utsiden kan man, i vår tid, få tilgang til prosessenes produkter. Selvsagt er det mange hindringer, særlig i form av språk, begreper, manglende kunnskap og ikke minst det livsoverskudd som må til for å kunne ta slike løft. Og det er jo i slike tilstander at konspirasjonsteoretikere og religiøs fanatisme blir til. For jeg er jo selvsagt ikke den eneste som ender manøvrert inn i denne type tilstander. Det er nok mange som banker på dørene til menneskeheten. Og når man ikke lykkes, så er det veldig lett å utvikle forakt for hele samfunnet. Men har man intellektuelle evner nok, så kan man som sagt bli sporet inn i alternativer. Da kan det som sagt handle om alt fra konspirasjonsteorier, politisk- eller religiøs ekstremisme. Andre havner i rus, eller spill. Dette er jo kjent stoff. Poenget mitt er at min respons på dette, ble en slags ensom dyrking av intellektualitet. Om jeg skal gjette så handler nok det om at for å kunne utvikle egne muligheter, så er nettopp sosiale muligheter ofte avgjørende. Sosialt utenforskap kan både skade og beskytte. Jeg gikk gjennom hele oppveksten uten noensinne å bli tilbudt eller se narkotisk stoff i bruk. Den gangen, jeg døpte meg som 16-åring var det ikke på grunn av venner eller at jeg ble lokket inn i det. Jeg tok selv kontakt med pastoren, og presset meg inn, motivert av at «dette er den eneste muligheten jeg får i livet». Selv om jeg ikke var klar for dette, var det nå eller aldri. Det var ingen tillitsperson der, og i alle fall ingen ledestjerne. Det er ofte slike mennesker som kan tenne gløden for andre mennesker, inn i hva det måtte være.
Men samtidig opplevde jeg ingen forsøk på å bli vervet eller trukket inn i noe. På min første arbeidsplass opplevde jeg aktive fagforeninger som forsøkte å verve mange rundt meg, men spørsmålet kom aldri til meg. Jeg tror at dersom forholdene hadde ligget til rette, i min ungdom så kunne jeg ha blitt dratt med på ting. Kanskje er det moralsk flaks at jeg ikke havnet inn i ekstremisme av noe slag. Det jeg hadde var meg selv, og åpenheten til å gå inn, der jeg fikk innpass. Men utenforskapet her er nok dypere enn både ideologier og religiøsitet. Det er jo koden jeg aldri har knekt. Det er motivasjonen. Så, oppdager jeg altså at jeg evner å tenke og resonnere. Så ser jeg at normalmennesket ofte fremstår med sine blindsoner, og innbiller meg at jeg kan oppnå sosiale gevinster med, enten kritikk eller andre kreative innfallsvinkler, som for å vise at jeg har noe å komme med. Det har aldri lykkes, men av en eller annen grunn så er det en konstant sterk motivasjon hos meg. Og selv om jeg forstår at dette ikke fører noen vei, så er selve aktiviteten dyp meningsfull, i seg selv. På denne måten finner jeg altså noe jeg oppfatter å være et talent i meg selv.  Og jeg går inn i min egen rolle som analytiker og tenker.

Da jeg i en alder av 19 år kom på sesjon, opplevde jeg noe rart. Sesjon var altså, den gangen, forsvarets kartlegging av unge gutter for å avgjøre hvor eller om de passer inn i forsvaret. Vi ble gradert i grupper av type stridende A, B eller C. Så hadde man noen plusser her, for de som var særdeles egnet. Vi ble kartlagt, fysisk og mentalt. Og man måtte ha stridende A for å bli innkalt til forsvaret. Jeg husker minst en i klassen for fikk stridende A+. Dette var de «store og flotte» eksemplarene. Jeg har hørt referert at slike har fått hørt i samlinger at det er «kremen av norsk ungdom».  Noen så det nok som ser det som en fordel å få stridende B. Da slipper man både forsvaret og alternativet, som var samfunnstjeneste, og man får et «år gratis».
Jeg hadde selvsagt ingen ideer om å jukse meg unna, når jeg kom på sesjon. Jeg tror ikke jeg kom på det en gang. Så jeg gjorde mitt beste på det meste. Jeg var vel heller der at jeg helst ville bli godkjent som egnet, og at det var et nederlag å havne under det nivået. Dette på tross av at forsvaret ikke var aktuelt for meg. Jeg var jo adventist, og adventister er militærnektere. Konsekvensen er jo at dette tar 16 måneder i stedet for 12. Samfunnstjeneste skulle ikke lønne seg.
Så var det kanskje det jeg var opptatt av å formulere, når det var min tur til å komme inn til samtale om resultater og muligheter. Men når jeg kom inn, så blir jeg fortalt at det var avdekket noe rart med meg. Det var ikke samsvar mellom karakterer fra ungdomskolen, og målt IQ.  Jeg ble spurt om jeg hadde dysleksi. Det vet jeg ikke den dag i dag. Jeg gikk 10 år på skolen, og ble aldri sjekket for den muligheten. Om jeg har det, så er det neppe i sterk grad. Jeg mener det var en norsk-lærer, enten på NKI, eller på yrkesskolen som stusset på håndskrift og skriving, og som tok kontakt inn i systemet. Men det kokte åpenbart bort i systemet.
Men uansett, så ble jo jeg faktisk litt overrasket over å ha en IQ estimert til noe over gjennomsnittet.  Kanskje ikke mye overrasket, for på yrkesskolen var jo karakterene mine langt bedre. Og særlig på NKI fikk jeg jo topp-karakterer i flere fag.  Dette kom selvsagt ikke lett. Jeg er ingen «naturlig smarting». Det måtte mye innats til. Men i og med at jeg var noe nedsatt sosialt, så fikk jeg jo god tid, der på hybelen til å bruke innsatsen på skolearbeid.

Kanskje var det en oppdagelse for meg, at innsats faktisk nyttet. For akkurat dette var ikke alltid min erfaring. På barneskolen hadde jeg jo denne skrivingen, hvor jeg ikke var i nærheten av å se fremgang, samtidig som omgivelsene klandret meg.  Så husker jeg på sløyden. Var det noe jeg ikke fikk til så var det å høvle. Jeg høvlet og høvlet og høvlet, men det ble aldri hverken rett eller pent. Det å kjenne gevinst av innsats var ikke min livserfaring før jeg kom på yrkesskolen. Da opplevde jeg det, ikke i gym, ikke i praktiske fag, men i teori. Jeg oppdaget altså at, min ressurs-profil hadde en forhøyning på teori. Av en eller annen grunn så ga det meg motivet til frem-dyrking. Jeg har tidligere nevnt musikken. Jeg hadde en viss evne her også. Og intuisjonene jo å satse der man har en viss tro på gevinst. Dette ligger sannsynligvis i mennesket, som en slags biologisk innsikt for arter med så stort mangfold, som vi mennesker har.
Men denne type utvikling er jo i stor grad avhengig av at omgivelsene ser dette og støtter det. Det som er ubalansen i dette tilfellet er en myte om en slags sortering mellom teoretikere som skoleflinke, og praktikere som skoletapere. Min erfaring er at gode teoretikere ofte er gode praktikere, og at det ofte skal høy intelligens til for å kunne bli en god praktiker. Men for meg selv er jo dette i utakt uansett. Jeg husker at min far foreslo at jeg kunne bli bilmekaniker. Jeg ville sannsynligvis blitt en svært dårlig bilmekaniker. Jeg har åpenbart en del mangler talenter på det praktiske, men har faktisk noe å spille på, på det teoretiske. Dette er jo stikk i strid med omgivelsenes intuisjon. Herav skapes en ubalanse i forventninger.

Denne kombinasjonen er sannsynligvis så pass spesiell, at den er utenfor normalmenneskets, både forventning og fantasi. Og det legger seg jo til min andre livsutfordring, som er den sosiale livsutfordring.

Merk at for å kunne demonstrere intellektuelle talenter, så er det ikke bare å rope «se her» og ta noen geniale dansesteg, eller spektakulær akrobatikk, eller spille overraskende bra på pianoet, eller ha kledt seg genialt vakkert, eller stolt vise frem et maleri, eller et dikt. For alt dette krever ofte lite innsats å oppfatte med nok dybde til å bli imponert. Det skjer ofte på intuisjon. Så har vi nok det mange kaller trynefaktoren, som legger seg til dette. Det er det jeg kaller for sosial appell. Poenget er at normalmenneskets bedømmelse fremstår langt mer påvirket av sosial appell enn man selv er klar over. Prestasjonen vurderes sjelden, kanskje aldri uavhengig av etos.
Det er med andre ord ikke lett å presentere doser av mitt talent, bli oppmuntret, veiledet og videreutviklet. For det i seg selv krever innsats, og at man har tro på vedkommendes potensiale.
Poenget her er jo at betingelsene for å utløse veiledning og støtte fra omgivelsene ikke er til stede.

Mine første steg inn i filosofien har særlig adventismen som bakteppe. Jeg har tidligere nevnt at jeg leste litt tyngre adventist-litteratur, samtidig som jeg brukte mye av mitt livsoverskudd til å sette meg inne i vitenskap. Da var det særlig forhold som gikk på jordas-alder og evolusjonsteorien det gikk i. Men selvsagt var livsoverskuddet begrenset.

Som ung voksen hadde jeg fått familie, egentlig før jeg var klar for det. Jeg var på ingen måte økonomisk på plass, jeg var heller ikke moden, og var egentlig uinteressert i familie. Utdannelsen jeg hadde tatt viste seg å bli utdatert, allerede i løpet av 10 år. Jeg forstod at jeg måtte videre, men kavet for å holde hodet over vannet.

Dette var i første halvdel av 80-tallet. Det var en tid hvor dataspill og video kom for fullt. Jeg kan huske bevissthet på å begrense meg, nettopp fordi jeg så i hvilken grad et kunne konsumere alt jeg hadde av livsoverskudd. Det var mer eller mindre et bevisst valg å disponere det lille jeg hadde av overskudd på å sette seg inn i den virkelige verden i stedet for å bli fanget inn i underholdning.

Det å bli konvertitt, er regnet som en egen type erfaring. Og min konvertering er jo kanskje mer radikal enn de fleste. Jeg gikk altså fra å være bokstav-troende kristen til ateisme i løpet av få år.
Mine første tekster ble skrevet på hjemmedatamaskinen ZX-spektrum. Noe av dette er nok tapt. Det var ikke tilgang til hverken harddisker eller disketter. Men jeg husker at tekstene i stor grad handler om adventistenes angrep på rocke-musikken. Jeg analyserte det jeg hadde og fant ut dette kanskje handler mer om kultur, enn at det var basert på Bibelen. Dette ble en viktig del av tillitstapet overfor adventismen. Men det viktigste har jeg tidligere nevnt var at lesing av tekster fra adventistenes profetinne Ellen G. White. Det var her jeg ble klar over at jeg grunnleggende var på en annen moralsk planet enn dette. Selv om jeg ikke ble utmeldt av adventistsamfunnet før på slutten av 80-tallet, var jeg i praksis ferdig konvertert flere år før. Men likevel var det kanskje bøker av adventist-filosofen Karsten A. Johnsen som ble mitt første møte med filosofisk baserte analyser og tenkemåter. Et par bøker må nevnes: «Den kristne morals store spørsmål» og «Den baktalte Gud». Den første boka kastet meg inn i etiske problemstillinger på måte som jeg aldri hadde sett før. Og jeg ble, av adventister anbefalt «Den baktalte Gud», som respons på alle mine kritiske spørsmål. Men i stedet for å overbevise meg tilbake til kristendommen, skjedde det motsatte. Jeg reagerte særlig sterkt på etikkens område.

Som sagt ble utdannelsen min utdatert, og jeg måtte videre. Min befatning med hjemmedatamaskiner gav meg et hint om at her kunne jeg ha en forhøyning i mine talenter som kunne bygges videre på. Kanskje den viktigste beslutningen i mitt liv var å satse på å utdanne meg til dataingeniør. Uten dette hadde jeg sannsynligvis havarert.

Jeg gjorde det svært bra på NKI, men hadde samtidig livsoverskudd til å sette meg inn i vitenskap, teknologi og filosofi. Jeg skaffet meg pensumbøkene til Ex Phil. Den gang var det «Tenkningens Historie», med Arnfinn Stigen. Stigen hadde også skrevet en bok «Gud I Moderne Filosofi». Og igjen, så penses jeg inn på filosofiske analyser og tenkemåter, som gav meg en følelse av å ha kommet hjem. Og det satte i gang kreativiteten i meg.  Jeg skrev ut flere store kladdebøker med notater og ideer, etter hvert som de kom seilende inn i mitt sinn. Alt dette er skannet inn på PDF. Skriften er grusom, kanskje vanskelig å tyde. Men her gikk det i alt fra korte ideer til mer omfattende resonnementer, til tegninger og skisser.

Andre bøker jeg leste på denne tiden var Fritjof Capra, med «Fysikkens Tao» og «Vendepunktet», og jeg leste Erik Dammens «Bak tid og rom». Dette handler jo ikke om hvor jeg «landet» rent filosofisk. For meg var det viktig å være åpen, og kunne sette meg inn i ting, selv om jeg ikke ble bondefanget av det. Allerede her opplevde jeg behov for dialog med slike kapasiteter. Jeg var full av både spørsmål og ideer, som kunne vært utforsket gjennom slike dialoger. Jeg husker å ha skrevet brev til Erik Dammen, uten å få noen respons tilbake.

På ett vis forstår jeg at bare det å lese eller skrive for seg selv, ikke er nok. Skulle jeg utvikle meg på en god måte, så måtte jeg komme i inngrep med kapasiteter som kunne utveksle intellektuelt, og med vilje til å ta mine ideer og forslag seriøst nok til å kommentere det. Dette handler ikke om enighet eller overbevisning, men om den nødvendige lutring som finner sted gjennom utveksling, både av meg selv og mine ideer.
Det å skrive brev til Erik Damman, handler nok om naivitet. Dette var jo en profilert person, som med nødvendighet måtte sortere slike henvendelser. Men erfaringen med manglende respons, fikk meg nok til å innse at skulle jeg komme i inngrep med slike miljøer, så måtte det kraftinnsats til. Jeg måtte selv skrive bok.

På denne tiden var IBM PC blitt det store begrepet i dataverden. Tekstbehandling var tilgjengelig. En vesentlig faktor her handler om selve skrivingen. Revolusjonen for meg var jo å komme unna håndskriften min. Og jeg kunne redigere i ettertid. Men jeg skrev og skriver fortsatt langsomt på tastatur. Jeg er langsom, både med skriving og lesing, og jeg skriver mye feil. Jeg kan ikke skrive en setning uten å etter-redigere. Hver gang jeg leser egne tekster, finner jeg feil. Ord er uteglemt, eller setningene må omkonstruertes. Min far var nok fremsynt da han fikk meg på maskinskrivningskurs som valgfag på ungdomsskolen. Jeg lærte meg touch-metoden, selv om det også gikk langsomt. Men innen PC og tekstbehandling var på markedet, så var dette gått i glemmeboka. Jeg skriver med to fingre. Det betyr egentlig at kostnaden i form av innsats for å skrive nok er, kanskje 50% høyere enn normalt. 

Men erfaringen med å programmere gjorde meg så pass fortrolig med tastatur, at jeg kunne gå videre. Jeg jeg oppdaget at jeg kunne produsere tekster. Før jeg visste ordet av det var jeg i gang med ambisiøse disposisjoner. Allerede da hadde jeg alt for mye på hjertet. Jeg har skrevet om mine bokprosjekter her. Eksempler på tekster jeg produserte på denne tiden var informasjonsforvrengningsteorien, beslutningsteori, uendelighetsteorien, logikk, treenighetslæren med Jehovas Vitner, Rettferdighet Straff og Ansvar, Etikk Generelt og Visjonen om den fullkomne Gud.

Etter hvert demret det for meg at den veldig store disposisjonen som skulle bli til boka «På tvilens grunnvoll», ble altfor omfattende. Kanskje jeg i dag har realisert mye av dette, gjennom filosofi-biblioteket. Men den gangen kom jeg til den erkjennelse at jeg måtte begrense meg.

Jeg ville konsentrere meg om menneskenaturen. Det var motivert av flere forhold. Det handlet om å forstå seg selv, om interesse for hjerne og evolusjon og kobling mot atferd. Det handlet om å se mønstre i menneskene rundt meg. Men ikke minst så ville jo koblingen her understreke at den kristne eller adventistiske forståelsen av menneskesinnet, er ureflektert og på vidvanke. Jeg ville skrive en bok, delvis adressert til mine venner adventistene.  Men som sagt, en viktig del av motivasjonen var jo å kunne foreta, da man i dag kaller for en sosial klasse-reise. Jeg ville inn der jeg trodde jeg hørte hjemme, i alle fall i form av intellektuell mentalitet. En bok av et slikt kaliber, ville bli min inngangsbillett. Det gav meg håp og en form for mening i et liv som ellers var preget av ydmykelse og utenforskap. Jeg skulle liksom ut av dette, og få min egen glans.

Jeg husker å ha ringt et forlag og fått positiv respons. Så jeg fullførte prosjektet «Refleksjoner over menneskets natur», en bok på over 300-sider. Dette sendte jeg til forlaget en gang i første halvdel av 90-tallet. Jeg ventet lenge, men tilbakemeldingen kom i form av totalt slakt. Jeg ble forklart at dette ikke var et vanlig avslag, men at man hadde tatt seg tid til å kommentere ganske mye. Jeg ble selvsagt knust, og det varte noen dager. Men her var selvsagt noe jeg stusset på her. Kunne man for eksempel ikke ha startet en prosess, av forbedringer osv. Jeg fikk for eksempel en kommentar på norsken, altså staving og tegnsetting. Det tenker jeg er uvesentlig. Det er jo budskapet som er viktig. Staving og slikt skulle man jo ha konsulenter til. Dette var enten før stavekontroll, eller den var veldig dårlig. Men vi vet jo selvsagt at denne type feil naturlig gir et dårlig inntrykk. Jeg kjenner det jo igjen, når jeg selv for eksempel leser kommentarfelter. Og jeg overraskes over hvor dårlig skrivekunnskapene kan være. Mange år med skriving og ikke minst stavekontroll, har nok forbedret min prestasjon på området, men jeg er og forblir redusert. Men selv på 90-tallet visste man jo godt om dysleksi. Jeg har ikke fått konstatert det, men poenget er at det ikke er noen nødvendig kobling mellom tenkeevne og skriveevne. Konsulenter som vurderer bøker, burde jo trene på å heve seg over dette. Ellers opprettholdes jo en urettmessig arenakontroll for mennesker med denne type problematikk, som om de er diskvalifisert fra meningsutveksling i samfunnet.
Men selvsagt nok mye av kritikken berettiget, for som sagt, jeg hadde ofte adventistene i bakhodet når jeg skrev. Dette medførte blant annet at jeg inkluderte noen sammen-kokte beskrivelser, blant annet av epistemologi, og også om verdier. Dette handler jo nettopp om forsøket på å riste adventister ut av det jeg oppfattet som veldig smale tankespor.  I forrige avsnitt beskriver jeg hvordan jeg som epistemisk utgangspunkt, nødvendigvis må starte med å undersøke meg selv, som instrument for erkjennelse. Hvordan kan du være skråsikker uten å ha undersøkt instrumentet du observerer med?
Jeg gjentar essensen her:

For å vite noe om verden, må jeg først vite noe om meg selv
For å vite noe om meg selv, må jeg først vite noe om verden

Jeg opplevde å banke på en låst dør, gitt ideen om ansvarliggjøring for hva vi tror på. Da må det nødvendigvis bli en forutsetning at man oppriktig undersøker svakheter og fallgruver i egen erkjennelsesevne. For man mangler jo ikke tro på menneskers mulige villfarelse. For alle andre, som ikke var adventister, var jo rammet av villfarelse. Vel, hvordan kan det ha seg? Kan jeg selv være rammet?
Så ja, uten at jeg var bevisst på det, hadde jeg sannsynligvis adventister som målgruppe. Dette var selvsagt også var helt usynlig for forlaget. Jeg var jo på ingen måte skolert i dette. For meg handlet jo dette, nettopp om inngangsbilletten for å kunne erverve meg kompetanse nok til å kunne få en stemme inn i dette.

Og da er vi selvsagt over på dette med kutyme og språk. Kjenner man ikke menneskenaturen, og særlig tribalisme, oversatt til inn- og ut-grupper, så aner man ikke i hvilken grad dette influerer våre holdninger og vår atferd. I denne sammenhengen fungerer jo nettopp språk, tema og ordbruk også som identifikatorer som enten sorterer mennesker inn eller ut av inn-gruppen.
Her vil jeg tro jeg var i utakt, kanskje på koder jeg er blind for den dag i dag. Men det jeg ikke visste da, som jeg vet nå, er i hvilken grad min tilnærming til temaet var politisk ukorrekt. Allerede på 90-tallet var koblinger mellom menneskearten, dens natur og biologi et tilsmusset tema. Jeg kan ikke huske i hvilken grad dette etter hvert demret for meg. Dette hadde jo ulmet over flere ti-år, og skapt høy diskusjon da Edward O. Wilson kom med boka om sosiobiologi, i 1975. Den store skepsisen har selvsagt sammenheng med sosialdarwinismen og ikke minst eugenikk, som jo var en viktig del av Nazistisk filosofi. Dette er jo forhold jeg senere har blitt klar over. Men, som vanlig blir jo slikt ofte motepreget, uten intellektuelt innhold, og en del av identitet. Dette skaper altså kulturell berøringsangst. Uten å være i slike kretser er jeg selvsagt blind for dette, på denne tiden. Jeg så jo noen rare utslag allerede på 90-tallet. Men det toppet seg da jeg så Harald Eias Hjernevask-episoder i 2011. Her oppdager jeg jo venstresidens svar på antivitenskapelige trekk på politisk høyreside. I stedet for at trenden snur, har vi en rød tråd fra dette og over i de mest ekstreme sidene av dagens woke-bevegelse. Dette preger også vår tids filosofi, som jeg har beskrevet her. Og utviklingen har, etter min mening, i all tid senere, gått i feil retning. Men la oss nyansere dette i et paradoks: Mens vitenskapen, til de grader bekrefter det evolusjons- og hjernebaserte synet på mennesket, så har den samtidige intellektuelle elite hatt stadig mer bisarre utslag av benektelse. I dag risikerer vi at evolusjonspsykologien, invaderes og raderes ut på mange universiteter.

Min hypotese er at måten jeg nærmet meg problemstillinger om menneskets natur, allerede på 90-tallet var uspiselig. Men når det er sagt, så tenker jeg at mye av den kritikken jeg fikk var konstruktiv, altså noe man kan lære av og komme videre. Jeg vet jo ikke om kritikken var ment å stoppe meg, eller om den var ment positivt. Men uansett, så gav det meg innsikt med mulighet til å komme videre.

De viktigste temaene jeg utviklet i denne boka, var beslutningsteorien, som viser hvordan det emosjonelle systemet slår inn i alle våre beslutninger. Det emosjonelle systemet har en biologisk basis. Og det er denne basisen jeg kaller «menneskets natur». Det har jeg skrevet om her. Denne tenkemåten gir opphav til gode analyseverktøy, blant annet hensikts-teorien. Ved hjelp av disse metodene analyserer jeg f.eks. fri vilje her, og verdi-systemets nødvendige subjektive komponenter her. I det hele tatt styrer beslutningsteorien hvordan jeg organiserer filosofien, som vist her.

Så selv om dette manuskriptet ble avvist den gang, så hadde prosessen fundamental betydning for hvordan jeg senere utviklet min egen filosofiske tenkning. En ting som er vesentlig å nevne - og det er sikkert en kjent erfaring - er at selve skriveprosessen, i seg selv er svært intellektuelt utviklende. Selv om man ikke har ambisjoner om å bli forfatter, så er det å skrive på denne måten i seg selv en givende måte å tilegne seg innsikt på. Det kan anbefales.

Jeg husker å ha tatt avslaget ganske tungt. Kanskje var det medvirkende til at det mindre skriving i flere år etterpå. Jeg beveget meg inn i en tid hvor all energi gikk med til forsøket på å forsørge en familie, og holde hodet økonomisk over vannet.

På 1990 tallet får vi et bakteppe som er vesentlig å nevne. Det er i dette ti-året at internett eksploderer, og det er i dette ti-året at Sovjetunionen kollapser, og den kalde krigen var over. Vi får en EU-kamp i 1994, hvor jeg beveger meg så langt til venstre at jeg stemmer på Gro, og Arbeiderpartiet. Tidligere hadde jeg konsekvent stemt på Høyre. Men jeg var ikke mer fanatisk enn at jeg var litt taktisk, og trodde sannsynligheten for EU-ja, ville øke med AP ved roret.
Med dette så vil jeg kommentere litt på min egen mentalitet. Mitt perspektiv er hevet over det nasjonale, og fokuserer rundt menneskeartens fremgang og blomstring, først på denne planeten, deretter kanskje ut i det store universet. Allerede da så jeg den store verdien av samarbeid og allianser. Og selvsagt så jeg med glede på østeuropeiske lands inntreden i felleskapet, og hadde forventinger om et Russland som etter hvert kom samme veien. Jeg var positiv til innvandring og til blanding av kulturer, ikke i form av assimilasjon, men i form av nærkontakt, integrasjon og samhandling.  Selvsagt har ettertiden vist meg at dette var naivt, ja kanskje umulig. Men jeg står fremdeles ved verdigrunnlaget bak dette, og er redd for at ethvert alternativ til dette, ikke kan annet enn øke sannsynligheten for at menneskehetens store sivilisasjonsprosjekt havarerer. Vi må lære oss å samarbeide, og respektere hverandre, ellers blir vi et punktum i historien.

De tekstene jeg produserte på denne tiden bar i stor grad preg av mitt oppgjør med adventismen. Jeg hadde en periode på ett år eller to, hvor jeg studerte treenighets-læren med Jehovas Vitner. Dette handlet om forsøket på å forstå tolkningsforskjeller med utgangspunkt i en og samme tekst.

Internett gir nye og uante muligheter. Da jeg hørte om hypertekst for første gang, så jeg umiddelbart for meg at dette hadde potensiale til å bli en revolusjon i måten å formidle kunnskap på. For å komme tilbake til politikken, så representerer jo Internett en kraftig omdreining i demokratiets retning. Her får vi alle en stemme. Her får alle tilgang til uante mengder informasjon. Det blir vanskelig med massiv desinformasjon. Og selvsagt fikk jeg nærkontakt med dette via jobben min. Vi var tidlig ute med Internett i vår bedrift. Ideen om å lage en filosofisk nettside, kom nok allerede før 2000-tallet. Men jeg hadde hverken kunnskap, økonomi eller livsoverskudd til å realisere disse ideene.

Når vi runder 2000 vokser det frem i meg en ide om å prøve å skrive en roman. Jeg ville skrive en filosofisk roman, kanskje etter inspirasjon av Jostein Gaarder. Det handler nok om frustrasjon av mangel på samtalepartnere som matchet meg på noe mer enn en overflatisk måte. Kanskje var underholdning en mulig vei inn til å skape interesse for filosofi. Og kanskje kunne det være min inngangsbillett til å komme på banen. Og jeg prøvde meg med litt romanskriving, sånn bare for å se om jeg fikk det til. Og jeg fikk det jo til på et vis. Den teksten jeg produserte den gangen, var ment å stille spørsmålet: Hva begrenser oss når ingenting begrenser oss? Med andre ord handler det om etikken. For, når ingenting begrenser oss, så er det kun etiske grenser igjen. På et vis var nok det ment å sette fokus på problemet med Guds allmakt og fortapelsen. Dette er jo min versjon av det jeg senere lærte handler om «Det Ondes Problem». Romanen beskriver en outsiders vei, teknologiske vei til allmakt, gjennom en helt spesiell oppdagelse. «Magien» blir oppfunnet, og et menneske fra den sosiale randsonen ender opp med all makt i hele universet. Kanskje lå det en slags advarsel i dette, av typen «Tenk deg om før du tråkker og trakasserer de som er svakere enn deg, en dag har de kanskje overtaket, hva da?» Uansett er jo tanken at det å komme til stor makt, vil i stor grad avsløre hvem du er, sånn rent moralsk. Ville en person som har vært utsatt for mye negativt av andre mennesker, skape et helvete for å ta hevn over alle de han hater? Eller vil vedkommende føle på et ansvar, ta oppgaven alvorlig, og vokse seg inn i visdom?
Vel jeg kom så langt at scenen var satt for den store samtalen. Der stoppet det opp for meg. Jeg fikk ikke til, hverken dialoger eller noe annet. Dermed havarerte dette prosjektet.

Min livserfaring fortsetter. Jeg hadde erfaringer, både privat og på jobben, som ble en del av inspirasjonen bak tekster jeg arbeidet med på 2000-tallet. Her kom tekster som Det Sosiale Spill, Maktmekanismer, og Om hva et menneske er og hva det har. Alt dette er tekster jeg hele tiden videreutvikler.
Ut over 2000-tallet hardner debatten om sexkjøpsloven til. Jeg reagerte kraftig og ble engasjert. Jeg reagerte igjen på en moralsk mentalitet som demoniserer og herser med mennesker som ikke strekker til. Noe av mine tekster fra denne tiden preges av dette. Jeg fortviler over å registrere en mentalitet i politikken og befolkningen som, etter min mening fungerer dømmende, diskriminerende og demoniserende.

Dette skjer jo i en tid hvor internett åpner for langt flere stemmer, og langt større muligheter til å få med seg bredden i den store samtalen i samfunnet. 

Men allerede fra 90-tallet erkjenner jeg langsomt at her er aspekter ved denne massesamtalen jeg ikke behersker. Går vi langt nok tilbake, starter dette med «Åpen Linje», som var en tjeneste hvor mange kunne snakke sammen på samme linje. Det holdt for meg å teste dette ut en gang. Jeg fant det meningsløst. Men jeg merket meg mange som elsket dette konseptet. Med Internett kom iRC som en forløper til det som til slutt ble sosiale media.
Jeg oppdaget raskt at jeg ikke fungerer med denne type tjenester. Poenget er asymmetrien mellom hva som kreves for å fremsette en påstand, mot det å imøtegå den saklig. Det siste krever mye mer, og de fleste ramler av lasset etter to setninger. Med andre ord fungerer slike arenaer for retorikere, desinformasjon og bedrag, men noen berikende dialog blir ikke mulig. Fra andre halvdel av 90-tallet og utover kommer aviser og tv-kanaler for fullt på nett. Og med dette følger også kommentarfelter.
Og jeg var forholdsvis aktiv i kommentarfelter, så lenge de var åpne. Men allerede her føler jeg på behovet for å forklare ting, utover rammene som disse diskusjonene gav. Så husker jeg spesielt en gang, jeg rotet meg inn på et forum av et litt mer utvidet slag. Her lå aktørene ute med artikler, som de viste til i sine dialoger. Dette var vel det frasparket jeg trengte, som på alvor satte fart på tanken om å lage en egen filosofiside hvor jeg, kunne legge ut mine egne ting.

En tanke var å grave frem det jeg hadde av tekster, gjennomgå det, og sile ut tema jeg oppfattet som verdifulle å bygge videre på. Det skulle bli et byggverk. Som vanlig fabulerte jeg om at dette skulle skape interesse, at noen skulle oppdage dette, meg og at vi sammen skulle utvikle videre en filosofi, som i langt større grad er tilpasset vår tids kunnskap og utfordringer.

Men selv om jeg er data-ingeniør, så er ikke web mitt spesialfelt. Det jeg håpet på var jo at den tekniske utviklingen skulle gå i min retning, slik at terskelen for dette til slutt ble så lav, at det komme innenfor min rekkevidde. Uansett, så lange man er alene, så blir slike ting veldig vanskelig. Strategien var hele tiden, kraftinnsats for å komme på radaren, deretter noen å samarbeide med, deretter utløser vi hverandres potensialer. Så kan man påvirke verden.
Men innen utviklingen kommer så langt, så skriver jeg tekstene mine i MS-Word. Jeg følte meg trygg på at Word ville følge med tida, alltid være bakover-kompatibel, og allerede da kunne den lagre på html-format. Samtidig var dette en tid hvor det ble mer og mer populært å «blogge». Og vi får tjenester som tilrettelegger for dette. Jeg vurderte hele tiden dette. Men allerede nå var mine Word-dokumenter full av kryss-koblinger. Alt henger sammen med alt.  For meg er jo poenget med hypertekst at man kan skrive kompakt, slik at leseren får oversikt, men med full mulighet til å studere underliggende strukturer lag på lag. På denne måten kunne jeg også forbedre, og utfylle tema, på en måte som umiddelbart beriker andre temaer som berører dette. Som filosof kan ikke jeg leses, jeg må studeres. Dette er veien inn i min tankeverden.

Men hyper-lenkene skaper tekniske problemer på den måten at det ikke bare er å klippe og lime, et etter hvert omfattende bibliotek, inn i blogg-systemer. Denne barrieren lever jeg med, med tro på at teknologien til slutt vil hjelpe meg over slike barrierer.

Sosiale Media

Jeg har allerede nevnt noen forløpere, hvor jeg ikke fungerte. Så har jeg skrevet litt om sosiale media her.  Jeg kom på Facebook ca. i 2007. Facebook har vært nyttig for meg. For her fikk jeg kontakt med gamle venner jeg hadde mistet forbindelsen med. Ellers er jeg nok sparsommelig med å legge ut ting. En stund kunne man se antall venner hos hverandre. Her oppstår den første rivaliserings-mekanismen. Vi jager etter venner. Jeg var svært varsom, og meldte meg raskt ut av den konkurransen. Men tallet økte jo for meg også, delvis var jeg vennefyll for andre, men også familie, venner og kolleger dukket opp med sine forespørsler.

Så selvsagt ble jeg nysgjerrig på om FB kunne være en plattform for filosofi, eller en måte å komme i kontakt med likesinnede på. Kanskje kunne jeg i dialoger, referere til blogg-artikler jeg planla på nett, for på den måten å få oppmerksomhet på det jeg hadde å by på av filosofi.  Men først måtte jeg jo få biblioteket på plass. I mellomtiden fungerer jo ikke dialogene på FB, veldig annerledes enn det man gjenkjenner fra kommentarfelter. Det er slagordene som gjelder, men det å møte dette krever omfattende forklaringer, og det er det ikke rom for.  Men iden om en egen facebook-gruppe for egen filosofi, lå jo der som en realistisk mulighet.
Jeg oppdaget etter hvert mennesker som brukte all sin fritid på FB. Jeg forstod ikke hva de drev med. For meg ble FB mer et venneregister, så til litt kommunikasjon nå og da. FB oppfant liker-knappen. Denne mekanismen er jo et nådeløst mål på hvordan man slår an med det men kommer med. Det ble jo en begredelig affære for meg. Jeg var jo raskt ute med å konkludere at det å forme innleggene i den hensikt å få flest mulig liker-klikk, er fullstendig ødeleggende. Her innså jeg en skadelig effekt med sosiale media, som sannsynligvis var verre enn jeg kunne ane.

Twitter/X

Omtrent samtidig med FB kom Twitter. Jeg hoppet selvsagt på det toget også. Men jeg må innrømme at jeg til dags dato ikke har fått noen ting ut av Twitter. Twitter startet jo med begrensing av tekstlengde. Det er en form for SMS- i masseutgave. Vi hadde jo en SMS-bølge på 90-tallet. Også her skjønte jeg ikke greia. Er det virkelig interessant med triviell dagliginfo som at «Nå tar vi en Pizza til middag»? Både SMS, FB og Twitter flyter over av det jeg oppfatter som trivielt. Men når det er sagt så skjønner også jeg at sosiale relasjoner maksimeres med denne type triviell «smalltalk». Og det avdekker ganske et trekk ved meg.  Det handler grunnleggende om livsoverskudd.  Jeg ser for meg mennesker, som er på plass i livet, som er kommet dit at her er ingen prosjekt, er ingenting vi ligger etter med, det er intet som brenner, vi er trygge vi har ikke knapphet på noe. Et utslag av dette er jo å være til stede her og nå. Og dette er noe som særpreger sosiale media. Det er et forholdsvis smalt tidsvindu som går igjen. Det er i dag, i denne timen. I går er glemt og i morgen er i morgen. Det er i dag som gjelder, her og nå, være der det skjer. Mitt inntrykk er at sosiale media preges av kortsiktighet. Og selvsagt, om man kommer utenfra og inn i dette, så er man jo utenforstående helt til man er en mental del av det som skjer her og nå. Kommer man inn på Twitter, så kommer man jo dit uten kontekst. Men vet ikke hva slagordene refererer til, og skulle man sende ut noe, så forsvinner det i et sort hull uten respons. Så, ja det krever innsats å komme «inn der det skjer». Man må sannsynligvis massere i timevis, daglig i uker og måneder.  Og det skal det selvsagt livsoverskudd til. På den måten er jo denne type tilstedeværelse et signal i seg selv om at man handterer livet, man er på toppen av Maslows behovspyramide, og nå selv-realiserer man i sosial drittprat.
Men selvsagt trenger man ikke livsoverskudd heller. Det holder med manglende ansvarlighet. Det holder med et slags tak over hodet, en billig telefon og wi-fi fra naboen.

 

YouTube

 YouTube er det sosiale medium som treffer meg best. Jeg testet dette like etter at det kom i 2005, men min bruk tok ikke av før sirka 2008-10. I en periode fra slutten av 2008 til 2013 hadde jeg skulder problemer. Jeg led av noe som kalles «frossen skulder». Jeg var delvis sykemeldt og måtte være forsiktig med for mye tid foran PC-en. På denne tiden hadde jeg kamera med harddisk. Jeg hadde stort behov for å utrykke meg, og det endte med at jeg rigget meg til med tavle og kamera, slik at jeg kunne lage videoer, i stedet for å skrive. En opptelling viser 139 videoer. Men dette kunne ikke legges ut på YouTube, på grunn av at de var altfor lange. Og sannsynligvis er kvaliteten på mine foredrag altfor dårlig. Men det kunne jo vært interessant å studere for å få øye på egen filosofisk utvikling.

Da jeg oppdaget at jeg mestret å forstå engelsktalende videoer på YouTube, ble dette et gjennombrudd for meg. Det åpnet en hel verden av muligheter, også den filosofiske. Min første videohelt var Richard Dawkins. Da gikk det ikke lang tid før jeg fikk rede på ateismens «four horsemen», som var Richard Dawkins, Daniel Dennet, Sam Harris og Christopher Hitchens. Jeg festet meg særlig med de tre første. Jeg hadde en lang periode hvor jeg så mye av disse. Og det ble en interaksjon mellom dette og mine tekster. Samtidig råket jeg bort i leksjonene til Robert Sapolsky fra Stanford University. Det lå ute et 20-talls av dem, og jeg så de fleste. Mye av dette handlet i stor grad om hjernen. Og jeg lærte utrolig mye, som er med meg den dag i dag, og som preger min filosofi. Ved hjelp av dette, kunne jeg forbedre mine tekster, både om følelser, men også om kognitive funksjoner.  Men Sapolsky hadde en stor bredde. Han hadde jo lang fartstid som forsker på bavianer i Afrika.  Her er det veldig mye å hente, om sosiale forhold, sosial dynamikk, sosial rangering osv. Sapolsky var altså også hjerneforsker. Det er det samme som Sam Harris, som jeg også viet mye tid til. Og det var via en samtale Harris hadde med Jordan Peterson i 2016, at jeg ble oppmerksom på Peterson, som jo skulle bli et verdenskjent YouTube-fenomen.
Jordan Peterson gjorde sterkt inntrykk på meg, og jeg så utallige videoer hvor han opptrådte. Jordan Peterson fremstår som troende, men er ikke antivitenskapelig. Det satte meg på nye spor i måten å betrakte, ikke bare Bibelen, men mye annen litteratur på. Jeg har et eget avsnitt om Peterson i Filosofiske Tankeforskjeller. Jordan Peterson sporet meg inn på postmodernisme. Jeg brukte kanskje et år på å studere postmodernisme. Og da var selvsagt YouTube hovedkilden, særlig filosofen Stephen Hicks, som hadde ute en fire timer lang gjennomgang. Med også foredrag av Gad Saad, var til stor inspirasjon. Det resulterte i teksten «Fra villdyr til menneske og tilbake igjen». Men, kilden er jo preget av høyresidens linser. Jeg er langt mer moderat. Min tilnærming er at postmodernisme er toppen av filosofisk, utviklede metoder for kritisk evaluering. Med dette kan man knuse alt. Derfor kaller jeg postmodernismen for filosofiens svar på atombomben. Og det kan selvsagt misbrukes. Generelt kobler jeg dette til sosiale prosesser, og da særlig sosialt spill. Prosessen med å misbruke intellektuelle produkter, kaller jeg for vulgarisering. Det høyresiden kritiserer er, hva jeg vil kalle for vulgær bruk av metoder i den postmoderne verktøykassen.
På denne tiden fulgte jeg som sagt Gaad Saad, som jo hørte til den samme gruppen. Jeg ble veldig opptatt og bekymret over utviklingstrekk på amerikanske universiteter, hvor tale og tankefrihet, gradvis undermineres. Dette er jo igjen en del av fenomener vi i dag kaller for woke- og kansellerings-kulturer. Og dette med høy sannsynlighet som et reelt fenomen. Veldig mange forskere og intellektuelle, snakker om dette. Og det skaper bekymring. For det er som om modenheten langsomt lekker ut av vår kultur. Og vi sitter igjen som nevrotiske skall med potensiale til total destruksjon. Er dette følgen av at overflaten, uten at vi aner det, har fått sitt mentale fundament erodert bort i underholdning, konkurranser og trivialiteter?

YouTube er som alt annet av sosiale media bevisst designet for å holde på din oppmerksomhet.  Dine søk og hvor mye oppmerksomhet du vier på ting, observeres og analyseres. Algoritmens oppgave er å friste deg med enda mer av det samme. På den måten dras man inn i en malstrøm som naturlig blir stadig mer ekstrem. Man ender i siloer. Det betyr at man etter hvert mister overblikket, og risikerer å tro at «min silo er hele verden». Jeg skulle gjerne hatt en knapp i YouTube som heter: Utfordre meg! Da aktiveres en algoritme som finner frem til videoer som utfordrer meg og min silo.

Jeg forsøker å være nøye med bredde for å hindre denne silo-effekten. Jeg ser på hele spektret mellom ateisme og fundamentalistisk kristendom, ja til og med islam. Jeg ser på jødiske rabbier, på teknologi, matematikk, vitenskap, politikk, forskning og masse filosofi. Men jeg ser nok mye mer anti-Trump enn trumpisme. Og jeg er skuffet over at størrelser som Jordan Peterson, ikke tar den risiko som Trump representerer mer på alvor. Jeg er også skuffet over at han ikke tar klima-trusselen mer på alvor. Hypotesen er at han er overmannet av sin tilhengerskare, på samme måte som han selv beskriver at Hitler ble.
Men dette er nok en uunngåelig effekt av det å bli YouTube-stjerne. Det ender opp med at seertallene blir styrende for innholdet. Og Jordan Petersons tilhengerskare, er i all hovedsak menn godt plassert til høyre på politisk høyreside.

Noen YouTube stjerner jeg har fulgt, har kommet og gått. Flere er kansellert. Jeg hørte mye på Staphan Molynoux. Jeg laget til og med en video som imøtegikk hans syn på determinisme og fri vilje.
Her er det en ting som jeg savner med YouTube.  Linkene burde vært sikre. Det er slik i dag at innhold forsvinner. Dersom man baserer sine tekster på referanser til YouTube, så er det konstant risiko for at innholdet kan forsvinne. Dermed mister tekstene viktig støtte. Vi tenker litt for lite helhetlig på å utvikle samspillskultur, hvor vi regulerer det slik at vi ivaretar den kulturelle produksjonen, og alt som spinnes ut av dette. Så skjer det selvsagt at Molynoux, blir så ekstrem og uspiselig at han blir kansellert. Alle hans videoer fjernes fra YouTube. Ja, jeg er enig i at innhold som utgjør risiko må fjernes, men hvorfor kansellere hele produksjonen? Ser man ikke verdien i all slik utveksling, for fremtiden?

Podkast

En annen variant som fungerer for meg, er podkaster. Podkaster er arenaen for de lange og dype samtaler. Har kommer vi unna den type revolver-journalistikk, hvor kampmodus blir de dominerende elementet. Med en gang vi får bort, konkurranse, rivalisering og sosialt spill, så kan analysen slippe frem i sin glans. Dette er arenaen hvor man kan berikes og innsikt kan deles.

Her må jeg nevne Verdibørsen, som jeg mener å ha hørt veldig mye på, i veldig mange år. Dette var jo, og er et radioprogram som lages av NRK. Sannsynligvis er dette min viktigste kilde til filosofisk innsikt. Jeg var nok klar over verdibørsen langt tilbake på 90-tallet. Men så lenge dette var ren radio, var nok mitt største problem å være der når det skjer. Jeg har noen faste tider for å se nyhetssendinger og Dagsnytt18, men ellers sliter jeg generelt med «å være der når det skjer». En gang på 2000-tallet kom muligheten til å høre verdibørsen «når det passer meg». Dermed ble jeg en hyppig lytter. Og jeg har lært utrolig mye. Og her er jo mange gjengangere som jeg opplever å få en slags relasjon til. Men jeg vi særlig berømme den journalistiske stilen her, særlig Åse Cathrine Myrtveit. Hun må vøre verdens beste til å hjelpe mennesker til å få frem sitt budskap. Og det fremstår på en svært nøytral måte. For hun inviterer et mangfold av mennesker med meninger som åpenbart står i motsetning med hverandre. Men det er umulig for meg å merke noen bias i måten hun hjelper dem på.

Med årene har jo podkastene eksplodert. Og jeg hører selvsagt ikke bare på filosofi. Det er spennende med true-crime og ikke minst om sekter, sektledere og psykologisk profilering. Mitt lytte mønstrer er i stor grad realitetsorientert. Jeg er ute etter å forstå det egentlige mennesket. Jeg sliter med ren underholdning og avskyr konkurranser. Unntaket er selvsagt musikk.

Oppsummering Sosiale Media

Mitt problem med å være til stede her og nå stikker nok dypere enn til sosiale media. Selvsagt er det slik at et liv med så pass mye sårbarheter involvert, inneholder mange branner, høy risiko og dertil, mye utrygghet. Det ville jo vært uansvarlig dersom det var uten prosjekter i forsøk på å forbedre tilstanden. Men samtidig, som jeg jo har antydet, så behøver jo ikke dette å være konstant fokus i livet. Dette er nok en overdrivelse, men min metastemme er forholdsvis høyrøstet. En hypotese jeg har, er at høy evne til å fokusere, gjør det mye lettere å koble ut. Men kostnaden kan være nettopp uansvarlighet, søvngjengeri og blindhet. Liv og lære består i fragmenter som, hver for seg, er til stede nå og da, etter som det måtte passe. Da kan man, på tross av store problemer, koble ut og tilbringe dagen på sosiale media som om intet var skjedd.

Hovedkonklusjonen er at jeg fungerer dårlig på sosiale media som handler om interaksjon. Da handler det ikke bare om at «jeg ikke går inn for det», men sannsynligvis grunnleggende om status. Jeg har vel til dags dato første gang igjen å bli kjent med noen på FB, langt mindre å få en venn på denne måten. Jeg tror nok jeg hadde klart det med masse innsats og råd, men er det verdt det?

Det jeg prøver å si, er at min manglende evne til å fungere på sosiale media, sannsynligvis har sammenheng med en type mangel på sosiale ferdigheter som jeg er delvis blind for.

Men likevel, i denne sammenhengen så ender FB opp som en mulig kandidat til å hjelpe meg frem med mine filosofiske prosjekter. Da handler det om at jeg selv skaper og setter betingelser for en mulig gruppe for dette.

Om etableringen av Refleksjonsfilosofi og romanen Gudenes Sang

Etter en periode på noen år hvor jeg fornyer gamle tekster, og utvider stadig til nye temaer, får jeg en liten dytt, når jeg oppdaget at en fjern bekjent av meg skrev en roman. Jeg leste romanen, særlig fordi den hadde internatskolen hvor jeg gikk 10-skoleår som bakteppe. Jeg syntes om romanen, og det kom så pass nær at jeg leflet med tanken på at dette kunne kanskje jeg også klare. Jeg gjenåpner ideen om å skrive en filosofisk roman. Jeg hadde flere ideer på lager. En viktig del av dette, var jo å skrive romanen, med hyper-lenker ned i eget filosofi-bibliotek. Vi er nå inne i en tid hvor Amazon Kindle og e-bøker begynner å komme på markedet. Hyper-lenker er mulig i slike systemer. 

Dette åpner for muligheten til å skrive en roman, som direkte flyter på et filosofisk bibliotek. Vi befinner oss nå omtrent i 2011. Jeg påbegynner en todelt prosess, med å skrive tekster til filosofi-biblioteket og roman. Romanen starter med en arbeidstittel «Hva er galt med å knuse hodet med en hammer?». Etter hvert endres tittelen til «Gudenes Sang». Her har jeg skrevet en del, både om prosessen og innholdet. Gudenes sang ble på en måte strukturert som en symfoni, med preludium, tre satser og postludium. Omtrent alle overskrifter linker til YouTube-søk som leder til musikk, delvis ment å passe inn i konteksten. Samtidig skriver jeg på filosofi-biblioteket. Når det nærmer seg målstreken, oppretter jeg to Facebook-grupper, en for Gudenes Sang og en for Refleksjonsfilosofi. Denne gangen hadde jeg et reelt håp om gjennombrudd.
Utfordringen med krysslinking i filosofibiblioteket, krevde spesial-løsninger. Det endte med at jeg opprettet et eget nettsted for refleksjonsfilosofi.org. Jeg må ærlig innrømme å være temmelig middelmådig på dette området. Jeg endte opp med å måtte programmere løsninger. Kravet var og er at jeg skal kunne skrive i Word, oppdatere og konvertere til html, justere linker og diverse annet, og publisere. Det er vel kjent at Word produserer rotete og rar Html. Resultatet er leselig, men ikke nødvendigvis så mye å skryte av. Jeg var mest opptatt av å funksjonaliteten til å fungere.
Jeg har ikke råd til å kjøpe hjelp til dette. Prosjektet forutsetter jo en «bootstrap», hvor jeg klarer å få med meg noen, slik at vi kunne få ting til i fellesskap. Det har jo ikke lyktes, dermed ser det ut som det gjør i dag.

Romanskrivingen opplevdes veldig meningsfull. Jeg følte at jeg utviklet meg og presterte bedre og bedre. Skrivingen pågikk mest intens i perioden 2012-2015. Min søster meldte seg faktisk frivillig til å lese korrektur. Hun fikk tilgang via Dropbox, hvor hun redigerte og kommenterte. Et par år møttes vi i Thailand, hvor vi gikk turer og diskuterte rundt dette. Det hjalp mye på resultatet. Men selvsagt fikk jeg også tilbakemeldinger på innholdet. I dag sier hun at del 2, altså «Gudene Tenker» er best. Jeg synes siste del «Gudene Tar Farvel» er best. Den første delen inneholder teksten jeg skrev 10 år før. Den inneholdt en del teknologiske spekulasjoner, som jeg forstår var vanskelig å følge med på. Men generelt er den nok svakere enn de to andre. Og hennes råd til meg er jo å bytte denne ut med noe bedre. Jeg har faktisk ambisjoner om det, dersom jeg beholder helsen til jeg er pensjonist. Det blir i så fall en versjon 2, av romanen.

Romanen ble aldri forsøkt utgitt. Grunnen er at den både er for lang, og den er litt for komplisert. Dessuten ble jeg aldri bra på å skrive dialoger, og noen av dialogene kunne jeg ha tenkt meg å bytte ut, eller rett og slett fjernet. Men her er et par dialoger som er sentrale her. Det er gude-dialogene. Dialogene er mellom Munken og Gud, og de kommer på to forskjellige stadier i fortellingen, noe som vises igjen i forskjellen mellom dialogene. Disse er videreutviklet med tiden. Jeg tenker at de inneholder mye, både psykologi og filosofi. I den første dialogen, fortolker jeg at dette gjenspeiler forholdet til min far. Dette er det fortapte mennesket, i møte med en type fullkommen overmakt som fungerer destruktivt. Totalen er at Gud fremstilles som en vegg, med sin egen logikk, og uten hverken omsorg eller forståelse.
I den andre dialogen har Munken «Brutt seg inn i Himmelen». Igjen fortolker jeg det i ettertid, som forsøket på å bryte seg ut av sin plass i tilværelsen. Resultatet er en langt mer likeverdig samtale, mellom de to. Resultatet er et fundamentalt skifte i Guds karakter, som kommer frem på sin symbolske måte: Gud skifter kjønn, og blir til en kvinne. Tenk over hva det symboliserer. På tro og ære: Dette var ikke planlagt da jeg skrev romanen. Dette er min fortolkning i ettertid.

Jeg gav som sagt opp tanken på å få dette utgitt. Min søster fant et par test-lesere, men de gav opp etter første del. Dersom jeg overhodet skal ha mulighet med denne, må jeg forbedre del 1. Jeg har en plan, men det spørs om jeg rekker å fullføre før hjernehelsen tar meg.    

Språket mitt

Jeg har tidligere snakket om språket mitt. Hypotesen er at det kan være noe med egen språkbruk som er i min blindsone, avvik som andre kanskje ubevisst oppfatter, og det skaper barrierer. Men som filosofisk tenker startet dette tidlig med erkjennelsen av språkets fleksibilitet. Mine første skriftlige tekster om dette finner du her. og her. Dette har direkte utgangspunkt i erfaringer med uenighet om bibeltekster. Jeg forstod etter hvert at det leses mer inn i tekstene enn ut av dem. På NKI og i lesing av filosofisk litteratur, observerer jeg hvor sentralt språket er i vår tenkning. Jeg plukker opp gode tenkemåter, som jeg bruker blant annet i tekstene om konstruktiv dialog og diskusjon.  Jeg kom etter hvert opp med refleksjonen om det naturlige språk, og videre om begreper her.
Det viktigste poenget er nok erkjennelsen av at språket ikke er noe som er gitt eller oppdages. Språket er en dynamisk konstruksjon under stadig utvikling. Språket endrer seg naturlig dynamisk med behov og livsvilkår. Det betyr at omfattende diskusjoner om ords betydning, altså semantikk, er bortkastet. Jeg er med andre ord svært kritisk til for sterk normering av språket. Det som gjelder, er hva avsender legger i sine begreper. Det er det som må oppklares. Det er ikke om ordet er brukt i henhold til en eller annen norm, eller annen innramming, men om vi forstår avsenders bruk, slik at budskapet oppfattes mest mulig korrekt. Unntaket er selvsagt der begrepsuklarheter blir brukt retorisk. Jeg har skrevet om begrepsinflasjon her. Jeg har også sett sammenhengen mellom språk og sosialt spill. Det har jeg skrevet om her.
Sist, men ikke minst er jeg blitt stadig mer oppmerksom på hvordan språket, både kan ramme inn vår tenkning, men også fungere katalytisk. Det har jeg skrevet om her og her.
Summen av dette er at jeg, i mine filosofiske tekster er en frimodig konstruktør av ord. Da er det ikke nye ord, men sammensetning av ord, eller begreper hvor jeg går inn og endrer eller presiserer betydningen av. Dette er en av grunnene til at min fremstillingsform er på hypertekst. Jeg lager begreper og anvender dem i mine tekster. Ofte lenker jeg til slike ord, der jeg anvender dem. På den måte håper jeg på å kunne formidle, mer kompakt, men likevel med nødvendig presisjon.
Men det krever av leseren at vedkommende, mer enn skummer tekstene. Mine tekster kan ikke skummes, de må studeres.
Det at jeg kan mistenkes for å ha trekk av autisme, gjør selvsagt at jeg kan oppfattes som en med «rar ordbruk». Jeg har tenkt en del på dette. Poenget er at den nære knytningen mellom språk, tenkning og praktiske livsvilkår kan skape et avvikende språkbehov. Hypotesen er altså at noe av dette ikke kan tilskrives en «raritet», men at det gjenspeiler en avvikende livserfaring.
For meg er det ikke slik at mine avvik er noe rigid, gitt. Det er resultat av dynamikk som involverte alle berørte parter. Det er ikke slik at normalmennesket alltid oppfører seg likt mot alle. Atferden endres, noen ganger dramatisk, alt etter hvem man er i inngrep med. På avstand kan jeg observere andres samspill, men bli overrasket av at spillereglene kan endre seg dramatisk, der jeg kommer inn i bildet. Bagateller blåses opp, toleransen skrumper inn, og man opererer med tusen kreative etterrasjonaliseringer på egen atferd. Livserfaringen blir ikke til i et vakuum, men dynamisk. Her blir det selvforsterkende prosesser, urokkelige mistolkninger og manglende vilje til refleksjon over det som skjer. Slikt skaper behov for å navngi fenomener som ellers forblir navnløse og dermed usynlige.
Det kan ikke bare avskrives som «odde». Det kan være mye å høste på vilje til å «se det mennesket».

Når dette uteblir, så er jo det også fenomener som må forsøkes forstått og navngis. I det hele tatt, leder dette inn i nysgjerrighet på normalmennesket, som fenomen. Og det er et speil, jeg gjerne skulle hatt normalmennesket til å vende sitt blikk mot. Det er ikke bare du som studerer meg, jeg studerer også deg. Og da må jeg utvikle det best adekvate språket for å kunne arbeide og tenke om dette på en god måte.

Mitt syn på språk påvirker jo også dialog med andre. Dette handler om felles referanseramme. Vi vil ikke kunne forstå hverandre, med mindre vi har et felles utgangspunkt. Hører jeg fremstillinger jeg ikke forstår, eller er uenig i så er naturlig fremgangsmåte å forsøke å arbeide seg ned til punkter for felles forståelse. Selvsagt er jeg også menneske, og kan bli revet med, provosert osv. Det kan gjøre at jeg glipper. Men ideelt sett, så er dette det jeg ser som den ideelle fremgangsmåten.  Hvis jeg opplever ikke å forstå noe, så går jeg selvsagt på problemstillinger jeg ikke forstår. Hører jeg for eksempel noen sier: Vi kan ikke tillate Islam i Norge! Så vil jeg, uten å flagge hvor jeg står, måtte begynne å spørre: Hva med de som er muslimer, skal de kastes ut? Hvordan? Skal de tvinges til noe annet? Hvordan? Hva er planen? Skal vi blokkere grensene? Religion står ikke i passet. Hvordan finne ut? Hva er målet? Hva vil vi oppnå? Omskoleringsleire? Religionsfrihet? Og om man skal kaste ut mennesker, hvor? Kaste ut norske statsborgere? Over hvilken grense? Hvem tar imot? Kaste ut barn? Hvor brutalt? Eller er slike utsagn bare en form for alfa-brøl? Er det gjennomtenkt? Eller er fokuset hos normalmennesket så til de grader smalt, at slikt bare går inn, som brølet hos apen? Når jeg stiller spørsmål om slikt, så handler det om kartlegging og analyse. Og i det inngår det spørsmål om ord. Kanskje får jeg høre utsagn av typen «Norge er et kristent land». Ja, hva betyr «kristen» i denne sammenhengen? Er det nasjonen som er kristen? Regnes nasjonen som en entitet som kan ha en religion? Hva er en nasjon? 0g hva skaper dens religiøse identitet? Vet du noe om nasjonsbegrepet? Vet du hvordan det oppstod? Har du en definisjon? Og hva er forskjellen på en persons livssyn og en nasjons livssyn?
Dersom dette virkelig bare er alfa-brøl, så blir jeg jo raskt manøvrert ut av arenaen. Da er vedkommende i kampmodus, og oppfatter slike spørsmål som provokasjoner. Reaksjonsmønsteret ville jo avdekket slikt. Men dersom vi kom videre inn i slike spørsmål, så er veien kort til spørsmål som berører filosofiske grunnholdninger. Og det er her, vi er i behov av å kartlegge og utvikle vårt begrepsapparat slik at vi kan analysere oss frem til mer nyansert forståelse av forskjeller og likheter i vår måte å se og forstå verden og livet på. Og her blir ord viktig. Fa handler det ikke nødvendigvis om å bli enige om begreper, men om å utvikle kompetanse på hverandres begrepsapparat. Den gang jeg skrev tekstene om konstruktiv dialog, så var det denne type prosesser jeg hadde i tankene.
Problemet her er jo at dersom vedkommende ikke har noen refleksjoner, hverken om ord, begreper, språk eller felles forståelse så viser det seg omtrent umulig å åpne forståelse nok inn i dette, uten å trigge vedkommende inn i kampmodus. Her er det igjen vesentlig at jeg ikke ut av dette konkluderer at vedkommende mangler kognitive evner til å gå inn i dette. Jeg tviler på at det er det det står i. Jeg tror at den rette personen vil kunne lede vedkommende inn i disse rommene. Men den personen er neppe meg. Og det er først når vedkommende har vært der, altså at dette blir en del av vår felles referanseramme, at den analytiske prosessen kan ta til. Her refererer jeg til fenomener som toleransetrappen og at narsissistiske trekk så lett utløses i asymmetriske relasjoner. Dette skaper en lås omtrent som beskrivelsen av IQ-låsen. Og den fungerer blokkerende for likeverdig dialog.

Dette fungerer som en dyp form for arenakontroll. I denne prosessen reduseres språket til dyreverdens signalspråk. Kanskje er det slik at likeverdighet kun kan oppnås gjennom villdyret i oss, på villdyrets premisser. Man må rett og slett bli brutal, skape respekt på den urgamle måten, først da åpnes kanalen for intellektuell utveksling. Det forutsetter selvsagt noe i verktøykassen som de færreste har tilgang til. Alternativet er jo at vedkommende allerede har fått utviklet de fundamentale refleksjonene, og trent på å begrense villdyret i seg selv. Det vil jo skape en slags immunitet mot villdyrets spill, slik at den svakes stemme faktisk kan bli hørt.   

 

 

Finnes det en åpen dør noe sted?

Smak på følgende setning:

En dør som er låst er synlig, mens en ulåst dør er usynlig

Jeg leker meg ofte med hypotesen om at ressurssterke mennesker lett kan lide av en spesiell type blindhet. Da snakker vi projeksjon. Og projeksjonen er en ubevisst forutsetning at alle har tilgang til de samme ressursene som man selv har. For noen år siden beskrev jeg dette som «Den empatiske feilslutning» Man er blind for at egne ressurser er ressurser, og tror at alle kan gjøre det samme som en selv. Og når mennesker ikke gjør som en selv, så blir deres ulykke deres egen feil. Vi snakker med andre ord om en slags blind ansvarsfraskrivelse.

 Jeg har mange ganger tenkt på lignelsen i Bibelen om talentene. Det var altså herren som skulle være borte ett år. Han gav altså sine to tjenere noen talenter som de skulle forvalte. Den ene fikk 10 talenter, men den andre fikk bare en. Han med 10 talenter fikk pengene til å blomstre, og kunne vise til mangedobbel gevinst når herren kom tilbake. Men han som bare fikk ett talent, han gravde ned sitt talent, og kunne ikke vise til noen gevinst. Han ble sterkt kritisert for dette.

Jeg oppfattet visdommen i dette til å være at selv om du har lite, så gjør det beste ut av det du har. Dette har jo blitt mitt modenhets motto: Vi tar det vi har og gjør det beste ut av det.

Vi ante ingenting av å komme inn i dette livet, og vi aner like lite idet vi forlater. Vi ante ingenting om hvor vi havnet, hvilke omgivelser vi kom inn i, eller hvilken bagasje vi hadde med oss. Likevel tviholder normalmennesket på illusjonen om egen objektiv fortjeneste.

Langsomt må vi oppdage hva som gjelder, hvor vi er og hvordan det fungerer og hva vi har å rutte med. Hvor langsomt? Kanskje langsommere enn vi har behov for. Kanskje toget er gått innen vi ser tegningen. Ja, det handler jo også om våre ressurser.

Så har vi det jeg kaller for den sosiale multiplikasjonseffekten. Her beskriver jeg hvordan man kan ha talenter som er avhengig av betingelser for å kunne utløses, og at de betingelsene ofte handler om vekselvirkning med omgivelsene.
Den videre hypotesen her er at kulturer med usunt sosialt klima går glipp av enorme mengder med talenter, som følge av at denne effekten blokkeres. De fleste av oss mennesker har sannsynligvis store potensialer i oss, til mye mer enn bare til å bli lydige nikkedokker for selvutnevnte herrer.

Når mennesker gjør sine klassereiser, kaller man det ofte for «gjennombrudd». Det vil si at kulturen på ett eller annet nivå, har erkjent at denne sperren finnes.

Men som enkelt-menneske kan man jo egentlig ikke vite om egne potensialer før man får muligheten til å teste den ut. Kanskje dette er den biologiske bakgrunnen for Dunning-Kruger-effekten. Altså, vi tror mer om oss selv enn det er dekning for. Ofte kan det kompasset være helt på villspor. Men vi er i kanskje i behov av denne «villfarelsen» for å kunne motiveres, nettopp til gjennombrudd. For det er jo i troen på oss selv at vi evner å influere omgivelsene.

Uansett tror jeg at det å føle seg unyttig, eller på feil plass i livet kilde til frustrasjon, og sannsynligvis kilde til en negativ spiral, i form av at vekselvirkningen med omgivelsene mister energi, falmer og visner til slutt bort. Mange av de frustrasjonstypene jeg har reflektert over, kan passe inn i dette. Se her, her og her.

Jeg har et bilde av en lang korridor, med mange dører på hver side.  Her går jeg og kjenner på dørene. Det meste er låst, men der åpning finnes går jeg inn, selv om det er vaskerommet. Samtidig ser jeg utallige mennesker. De går inn der det passer. Noen har store problemer med å velge. De forbanner sin valgfrihet. Men andre, som meg, er der at vi tar det vi har og gjør det beste ut av det.

Kanskje oversvømmes korridoren av rester av mennesker, som aldri kom noe sted, gav opp håpet, visnet og døde.
Men når jeg er inne i denne fantasien, så må jeg også ta meg sammen, løfte blikket, snu meg og oppdage: Jeg kom jo inn hoveddøren. Den var usynlig for meg, og jeg visste ikke at jeg gikk inn. Det er først i ettertid jeg kan snu meg tilbake, og skimte konturen av den døren som må være der. For det å ha kommet inn den døren, som et individ av menneskearten, i vår tid, på et så heldig sted, er å sammenligne med en, til de grader usannsynlig gevinst i et lotteri. Jeg tilhører en super privilegert klasse, som kan løfte blikket mot stjernene, og stille de store spørsmålene.  Jeg har, uten å vite det, definitivt sluppet inn noen dører. Og som del av en kultur, er også jeg innvilget innsyn i kunnskapen. Vi vet mer om disse stjernene, enn fortiden kunne makte å fantasere om. Jeg makter ikke å se begrensingene i mulighetene som dette gir. Paradokset her er perspektivet. For det jeg beskriver er et svimlende perspektiv, samtidig som store deler av menneskearten stadig skrumper inn sitt perspektiv. Det fremstår som at mange ikke kan vente med å komme seg tilbake til dyrets tilstand. Ja, det er vondt å være menneske. Ja det er skremmende. Ja, vi får angst. Men, oppdag at vi har ressursene som skal til for å kunne leve med dette, og komme videre, som menneskeart, ikke på dyrets vis. Vår flukt fra egen menneskelighet kan innebære at vi gjør slutt på oss selv, sivilisasjonen eller at vi omskaper oss til noe annet, hva nå enn det måtte være. Er det mulig å påvirke denne utviklingen? Da må man ha en stemme, ikke sant? Mitt filosofiske liv får sin mening i kampen for å få en slik stemme.

Noen å dele med?

Jeg hørte Ole Martin Moen på verdibørsen her om dagen. Som vanlig kjenner jeg på gjensydd munn. Skulle så gjerne ha kommentert denne.  Han snakket om mennesker som later som de vet, men som egentlig ikke vet. Han snakket om «exphil»-studenter som slår rundt seg med ord og begreper åpenbart ikke skjønner. Hans fortolkning var at man later som man skjønner noe man egentlig ikke skjønner. Så kom, den andre deltakeren, Åste Dokka med en annen mulig fortolkning. Dette er kanskje en parallell til barns lek med ord.  Det er en fortolkning jeg synes er interessant. For det meste av ord vi lærer som barn, blir jo ikke forklart for oss. Vi lærer ordene ved å se dem i bruk, teste dem ut og eksperimentere med språket. Det er jo slik vår hjerne lærer generelt. Skal man studere hjernens virkemåte, kan man sannsynligvis lære mye ved å studere hvordan barn tilegner seg språk.

Jeg er en stor beundrer av Ole Martin Moen, men akkurat i dette innslaget følte jeg meg litt tråkket på tærne. Og det er fortolkningen her som er hovedproblemet. Bruk av ord man fremstår ikke helt å ha snøring på, har neppe bare en fortolkning. Det å vite at man ikke behersker et begrep, men likevel later som man gjør det, utgjør en latent risiko for å bli gjennomskuet. Og blir man gjennomskuet, så blir vel effekten motsatt?
Alternativet er kanskje fenomenet som kalles Dunning-Kruger, altså at man tror man behersker dette, men egentlig ikke gjør det. Eller, særlig når det gjelder komplekse begreper: de kan endre bruksmåte, alt etter fag-område, miljø eller person. Eller vedkommende kan kanskje være så leken at ordet bare testes, og man forventer en respons for innsikts berikelse. Her er det mange muligheter.

Grunnen til at det treffer meg, er at jeg jo har hørt andre fra det miljøet snakke om såkalt «namedropping». Altså, at man i møte med disse kjendisene, slenger ut den ene frasen etter den andre, i håp om å imponere, bli en del av elite-gjengen.

Hvordan ville jeg reagere dersom jeg plutselig var i posisjon til utveksling med en slik person? Problemet mitt er jo at jeg brenner inne med tusen «briljante» filosofiske ideer. Og briljante vil de jo være i mine øyne helt til den dagen de får lutret seg i slike miljøer. Men hvordan kan jeg få en filosof til å lytte? Da handler det jo ikke bare om tilgang til ørene, men til virkelig å lytte, og investere den innsats som må til for å komme gjennom porten og inn i min tankeverden? Hva kan jeg si til en filosof som får han eller henne til å, ikke bare låne meg ørene, men faktisk tar i bruk hjernen?

Jeg hadde en gang et glimt av en slik mulighet. Det var den norske filosofen Morten Fastvold, som hadde foredrag på et arrangement som jeg var med på. Og han ble med videre på middag, i den forbindelse så fikk jeg muligheten til 10-15 minutter fri passiar med ham. Veldig interessant å snakke med ham, det handlet om historien til kritisk tenkning. Og jeg husker han var innom Nietzsche. Jeg har jo aldri studert Nietzsche, men hadde akkurat da en passe oversikt, særlig over dette at han oppdaget nødvendigheten av å rekonstruere moralen. Så ja, jeg synes jeg fikk kjemperespons og vi snakket mest rundt dette. Men, ja jeg har jo ikke dyp innsikt i dette, og kanskje fikk jeg ikke med meg alt han sa, men dummet jeg meg ut? Eller er jeg å sammenligne med en lekmann, som snakker med presten? En god prest, vil jo, i alle fall på utsiden, fremstå med respekt og forståelse. Presten er jo tross alt til, som en slags tjener for folket. Han er jo på mange måter påspandert denne innsikten, av samfunnet. Og kanskje har man god tradisjon for ydmykhet, at dette ikke handler om meritter, men om medmenneskelighet. Dette handler jo både om de gode sider av kristendommen, men også om samfunnet. Så prester kan, i beste fall ha en tradisjon for å møte oss andre som medmennesker, ikke bare «på det stadiet vi er», men mer respekt for at andres livserfaring er vel så verdifull, og ikke minst at menneskeverdet forblir uberørt av alt dette.
Men, jeg opplevde jo ingen nedlatenhet fra filosofens side. Tvert imot. Jeg kom jo ut av dette på en måte som gav meg et fint løft. Mitt inntrykk av Morten Fastvold, er utelukkende positivt. Og jeg skulle gitt mye for å kunne teste ut egne filosofiske ideer, i et miljø med slike som ham. Men jeg har jo en naturlig bremse og en reservasjon. Blir jeg her fortolket som en som prøver å imponere på en måte som er alt for lett å gjennomskue? Selvsagt skulle jeg gitt mye for å bli «oppdaget» som en som kanskje kunne bidra med noe, også inn i slike miljøer. Så en viss motivasjon, har jeg selvsagt. Men det skygger selvsagt ikke for en genuin interesse for selve filosofien, altså å kunne teste ut skriftlig presenterte filosofiske temaer.  For jeg er nok best på skriftlig form, tror jeg …
Uansett så tenker jeg at jeg har et fundamentalt problem her. Jeg leter etter navn på problemet. Det handler om ubevisst manglende lyttevilje. Det er ikke det, at både prester og, særlig filosofiske praktikere kan ha en faglig høy standard på medmenneskelighet. Det er dette med å møte mennesker, der de kan bidra med å støtte dem i deres livssituasjon. Da er det jo ikke snakk, hverken om filosofi eller teologi, men om praktisk levd liv her og nå. Hva er mine gleder, sorger eller utfordringer i mitt liv her og nå? Det blir en form for omsorg, og går vel litt i overlapp med hva psykologer driver med. Men det er og forblir en asymmetri i dette. Det blir en slags parallell til et foreldre-barn-forhold. Og jeg er neppe den første til å erkjenne det store behovet for dette. Men tenk deg om. I en slik relasjon er det meste av den overordnedes intellektuelle verden lukket, og uten tilgang. Det eneste som manifesterer seg i en slik relasjon er praktisk anvendelse av slik kunnskap, der det måtte passe.

Jeg vurderer det som sannsynlig at risikoen for at ubalanserte relasjoner utløser narsissistiske trekk. Det skriver jeg om her. Vi snakker her latens, og forhåpentligvis er ikke prevalensen så høy blant prester, filosofer eller psykologer. Det gunstige er jo at det nettopp er omsorgsimpulsen som utløses. Men selv det har en asymmetri i seg. Og når den overordnede går inn i en omsorgsrolle her, så pushes den andre naturlig inn i en underordnet barnerolle. Kommunikasjonen er ikke horisontal, men i vinkel. Og da er det forhold som går dårlig i motbakke. Man forventer liksom ikke at et barn skal komme med innvendinger mot relativitetsteorien, eller noe slikt. Prester kan ha en helt annen type dialog seg imellom, enn ut til «publikum». Det samme gjelder selvsagt også filosofer. Det er her «voksen» samtalene foregår. Egentlig er det hit jeg søker.

Poenget er at dette skaper et filter som blokkerer for den ekte likeverdige samtalen. Det er visse aspekter ved vår menneskelighet som uteblir i kommunikasjonen. Så hvis det skulle dukke opp et «barn» med denne type behov, så blir det en ensom begredelig affære.
Når lytteviljen er nedsatt så handler det om manglende forventinger om gevinst av denne type dialog med denne type person. Forventninger om egen gevinst er fraværende. Det betyr også at viljen til å gå intellektuelle motbakker er fraværende. Og det er nettopp dette som er nødvendig for å kunne evaluere et ukjent filosofisk terreng. Dette er mitt problem. Jeg kan gjerne invitere andre inn i min filosofiske verden. Men den krever deg, og du er uvillig til å ta den kostnaden.

Fra yngre dager erfarte jeg prosesser med bibelstudier. Man kan bli imponert over all refleksjon som kan komme ut av ett bibel-vers. Jeg har stusset på fenomenet, inntil jeg forstod i vår tendens til å nese mye mer inn i tekstene enn ut av dem. Tekster som har denne egenskapen, kaller jeg for katalytiske tekster. Det har jeg skrevet om her. i teksten om det kreative mennesket. Det er ikke tilfeldig at det havner her. Hjernen er en konstruksjonsmaskin. Ved lesing av katalytiske tekster skapes en illusjon om at alt dette som hjernen konstruerer, på et vis ligger som en visdom bak de ord og setninger vi leser. Vi kommer til tro på at «visdommen» ligger i teksten, mens det er vår egen hjerne som konstruerer den opp. Denne illusjonen kan godt være en del av forklaringen på forestillinger om «hellige tekster». Men dette gjelder ikke bare religion, det gjelder all litteratur, herunder også filosofi. Kanskje kan det være slik at en av grunnene til at de store blir store, nettopp handler om slike fenomener? Men da må man ha en startkapital i form av sosial appell. Det er det som må til, for å komme dit at man studerer tekstene i stedet for bare å skumme gjennom på leting etter unnskyldninger for å slippe å mobilisere pannelappen. Det er det å studere langsomt, med ettertenksomhet. som skaper katalysen, og dermed også innsikten.

I en annen verdibørsen-episode fikk jeg høre noe spennende. Dette var tre filosofer, inkludert Ole Martin Moen, som deltok. De to andre var Espen Gamlund, og Kaja Melsom. De fikk i oppgave å presentere sin yndlings-filosof. Mener å huske at Ole-Martin snakket om Jeremy Bentham, Espen snakket om Spinoza, og Kaja snakket om Jean Paul Sartre. Nei, jeg er ikke filosofi-ekspert, men hadde nok til å mene litt om disse: Bentham, ja fordi han fører moralfilosien, første steg, på rett vei, med hedonisme og utilitarisme. Og på ett vis så overrasket ikke dette meg i forhold til Ole-Martin. Hele måten han tenker på, preges i stor grad av dette. Og FRP på sitt beste (Ja Ole-Martin har vært innom FRP), altså den gamle liberalistiske delen av dette, passer godt med dette. FRP har jo forlatt liberalismen nå, så jeg vet ikke hvor Ole Martin er i dag med dette.
At Gamlund valgte Spinoza hadde jeg ingen forutsetninger for å kunne gjette. Men, ja dette er filosofen jeg virkelig kunne tenke meg å vite mer om. Hver gang jeg har hørt om Spinoza så blir jeg fasinert. Så tommelen opp. Når det gjelder Kajas, valg, altså Jean Paul Sartre, så er vel min tommel mer ned. Det er noe med Sartre som smaker meg dårlig. Kanskje handler det om noe jeg oppfatter som en slags uansvarlig omgang med frihetsbegrepet. Men også her var ikke hennes valg veldig uventet. Hun har snakket mye om Sartre, og til og med skrevet en bok om «den fordømte friheten».
Men hele poenget ved å fortelle om dette er måten Kaja Melsom leste sin Sartre på. Hun forteller at hun var ny student i Paris. Alt var på fransk, et språk hun den gang ikke var særlig fortrolig med. Hun leste Sartre på fransk, med ordbok, ord for ord. Dette imponerer meg. Jeg setter Kaja Melsom svært høyt. Men denne historien bare imponerer hun enda mer. Og da handler det om det motet, og den pågangsmotet som må til for å hive seg i gang med en vanskelig fransk filosof, på et originalspråk hun nesten ikke kunne, og bøkene er visstnok som mursteiner.

Jeg har en stund lekt med hypotesen om at det å lære langsomt kan gi noen positive effekter, som glipper ved vanlig lesehastighet. Kaja Melsom forteller i denne episoden at hun for alvor kom under huden på denne mannen. Hun kom inn i hans tankeverden, som en opplevelse som åpenbart har preget henne resten av livet. Kanskje handler dette ikke bare om Sartre, men om måten hun leste ham på.

Kanskje er det forskjell på å mestre en eksamen og det å studere seg til innsikt. Kan man egentlig måle innsikt? Kanskje gjelder dette ikke bare det å lese langsomt, men også å tenke langsomt? Tenk over det, når du skriver. Vi kan ikke skrive så fort som vi tenker, i alle fall ikke jeg. Kanskje akkurat det at vi formulerer ordene og skriver, gjør noe av samme nytten?

Uansett hvordan vi vrir på dette, så er det å sette seg inn i andres tankemåter en investering. Kanskje er det tunge oppoverbakker å gå. Men kanskje er det også verdt det? Kanskje du lytter mer til deg selv når prosessen ikke går på motorvei-speed. Og i den grad du ikke gjør denne investeringen, så glipper du på innsikt.

Hypotesen er et mine tekster krever denne type investering. Jeg kan jo ikke forvente at noen ville lese meg på samme måten som Kaja Melsom leste sin Sartre, men poenget er at det jeg serverer, krever sin innsats før du ser det.

Kanskje lever vi i en tid hvor informasjonsflommen er så enorm, at bare de færreste skrur ned hastigheten så pass at det blir mulig å opparbeide innsikt.
Og skal du først gjøre denne investeringen, så må det jo gjøres et grundig valg. For vi ønsker kun den aller beste litteraturen velkommen så langt under huden. Da leser vi bare litteratur av interessante personer, eller kanskje en hellig bok, for eksempel Bibelen.

Da kan kanskje min frustrasjon forklares slik: Det er et forhold mellom villighet til investering, og hva man tror man får igjen for det. Romaner og underholdning sluker man time etter time, uke etter uke, år etter år. For det gir umiddelbar uttelling, uten store innsatsfaktorer. Man leser tykke bøker på en helg, har jeg forstått. Men kanskje er underholdning for hjernen, som sukker er for kroppen. Flott med umiddelbar energi, men spiser man bare dette, blir man syk.

Kanskje jeg er heldig. Jeg er ikke i nærheten av normal lesehastighet. Selv en roman kan jeg bruke ukevis på. For meg er det en investering å lese en roman. Jeg må veie den investeringen opp mot annet å bruke ledig tid på. Men noen romaner har jeg fått med meg.
Uansett, så snakker vi her om tekster som krever oss annerledes enn en roman. Men hvis dette bare koster tid og slit, hva er da gevinsten? Det må i alle fall eksistere en tro på at her er det noe å hente. Og her er vel kanskje min akilleshæl. Jeg er sjanseløs til å markedsføre dette med nok kraft til å få noen til å vie det mer enn overflatisk oppmerksomhet. Og det er på ingen måte nok til å utvikle den innsikten som må til for å kunne evaluere dette på en seriøs måte.

Er det i slike situasjoner at gode selgere klarer å selge «sand i Sahara»? For ærlig talt så vet jo heller ikke jeg hvor bra eller dårlig mine filosofiske arbeider egentlig er. Jeg har jo ingen mentor. Hvis så mye som 2% av dette stoffet er lest av andre, så vil jeg bli overrasket. Jeg spøker jo med at jeg er «den filosofen i verden som har skrevet flest ord per leser».  

Jeg kan selv mangle så mye innsikt at jeg ikke evner å se hvor svake mine egne tekster egentlig er. Og den innsikten kan ikke erverves, uten gjennom samhandling med andre filosofisk oppegående mennesker. Men jeg har jo ikke nok til noen inngangsbillett der, uten nettopp at noen leser meg, og finner det interessant. Hva heter denne tilstanden? Catch22 eller noe slikt?

Hvor mye Dunning-Cruger er jeg egentlig?

Her om dagen har jeg fulgt noen videoer av en som kaller seg for «The outsider phillosopher». Mitt inntrykk er at han vet for dårlig hva han snakker om. Han hadde en utlegging om determinisme, hvor han åpenbart fremstod som om han ikke har skjønt noen ting. Så lanserer han magi-løsninger på det hele.
Grunnen til å nevne dette er at det samme kan jo være tilfelle med meg. Altså at det er noe fundamentalt som jeg ikke har skjønt, som gjør hele mitt filosofiske prosjekt til en flopp. Men tilbake til denne andre amatørfilosofen. Jeg ser for meg hvordan jeg kunne forklart ham noen fundamentale ting. Han er åpenbart kunnskapsrik og nok oppegående til å kunne skjønne dette. Da handler det ikke om at jeg ville overbevist ham. Men det at han hadde forstått hvordan f.eks. jeg forstår determinisme, ville jo ha påvirket hele hans tilnærming. Han ville med andre ord kommet videre.

Så en hypotese er altså at dette er min begredelige tilstand. Og jeg er så pass utenfor allfarvei, at jeg ikke ser det selv. Vel det er bare en måte å finne ut av det på. Det er å få en åpenhjertig fagfilosof til å se på noe av arbeidet, og ta seg bryet med å kommentere de viktigste utfordringene.

Jeg har også tenkt på dette: Er virkelig ikke filosofer interessert i at filosofien skal få blomstre og utvikle seg hos grasrota? De kan vel umulig se seg i rollen som et slags presteskap, som holder på sitt, beskytter det og forventes å mates av samfunnet?
På et vis må jo dette være et slags eksistensielt spørsmål for filosofer. Hva kan filosofien gjøre for samfunnet? Jeg har ikke sett spørreundersøkelser på slikt. Men jeg gjetter at store grupper i samfunnet kanskje ville blitt svar skyldig? Og dersom vi satte filosofien opp mot religion, hvordan ville det sett ut?
Man snakker for tiden høyt om demokratiets tilbakegang i den vestlige verden. Kan vi risikere at generasjoner stemmer bort demokratiet, både for seg selv og sine etterkommere, kanskje for all fremtid? Kan det i så fall ha sammenheng med det generelle nivået på allmenndannelse i samfunnet? Hvor har filosofien sin plass her?

Kunne man ikke lært nettopp av religioner, som jo har sine menigheter rundtomkring? Jeg vokste opp med samtaler om bibelske tema, hver sabbat. Og selv om vi aldri kom i mål med dette, så ser jeg hvilken virkning det har hatt på meg, også i positiv retning. Så jeg har maktet å delta i samtaler om komplekse ting, være kritisk, være uenig, være reflektert, lytte, bli beriket, forstå mer og knytte bånd. Dette er trening. Og jeg mistenker at arenaen for den reflekterte samtale er i ferd med å tørke ut, og erstattes med underholdning.

Hadde jeg vært fagfilosof og oppdaget et menneske utenfor miljøet, som har banket på døra hele sitt liv, og produsert nok tekst til ti-talls bøker, så ville jeg i alle fall ha sett litt til den kanten. Ja, her er kanskje mye snubleri, og grubleri og mye rart. Men også det burde jo være mat for filosofier å studere. Hvordan tenker den uskolerte av vår tid, med tilgang til alskens kilder på podkaster, YouTube, sosiale media og wikipedia? At noen her har klart å unngå dragsug av konspirasjonsteorier, ekstremisme, eller religiøs fanatisme, burde jo interessere.

Vel, kanskje mange ville nikket nølende, poenget er jo at ingen vet om dette. Støyen fra nettets dørbankere er kanskje overdøvende. Og kanskje er det en høy prosent troll her. Her nytter det kanskje ikke å være moderat, anstendig og høflig.
Kanskje er det slik at man tvinges til å lage bråk for å bli sett som noe mer enn tilfeldig støyende dusinvare.
Jeg benekter ikke mulighetene som ligger i en slik strategi. Men den har noen forutsetninger. Det er at bråket må være av en slik karakter at det ikke får motsatt effekt. Det er en risiko i å lage bråk. For ved å lage bråk kan du møtes med avsky. Provokasjonen kan stemple deg for livet, og skape en sosial identitet rundt deg som begynner å leve sitt eget liv utenfor din kontroll. Den kan bli til et sosialt stempel, eller rett og slett konvertert til sosial valuta, og kynisk redefinisjon av deg som menneske.

Les gjerne her om toleransetrappen, og håp på at ett lys går opp. Poenget er at når oppmerksomheten er der, enten positiv eller negativ, så fordrer det at man har handlekraft nok til å sende energien av dette i ønsket retning, for derved å hente ut gevinst, som jo må bestå i at man blir interessant nok til at noen tar seg bryet med å se nøyere etter.  Og det er jo nettopp i en slik prosess, at sannsynligheten for eksterne øye-åpnere er høyere enn null. Men for at det skal kunne skje så må man ha en viss startplattform av sosial appell. Kobler vi dette til toleransetrappen så oppdager vi at individets sosiale handlingsrom er svært sensitivt for sosial appell. Kommer man under en viss terskel, så forsvinner denne type sosialt handlingsrom. Det betyr at uansett hva man måtte lage av bråk, som for en stakket stund tvinger individet ut av den sosiale blindsonen, og dermed blir synlig for en viss kritisk masse, så fungerer dette som å gå naken i bygatene. Risikoen for at dette resulterer i varig stempling og innlåsing er omtrent hundre.
Forutsetningen er altså at man i utgangspunktet har så pass sosial kapital, at man kan komme unna med det. Oppdag at det generelle sosiale klima påvirker dette. Har vi et dårlig sosialt klima så skjer dette det motsatte av det jeg kaller for den sosiale multiplikasjonseffekten. Og den kollektive gruppen, vil nødvendigvis miste store ressurser i form av tapte talenter, på denne måten. Det er derfor et positivt sosialt klima er et kollektivt gode, og dermed en viktig fordel for alle individer i et slikt sosialt miljø.

Den andre forutsetningen er å kunne balansere dette. Altså utforming av hvilket bråk man måtte komme opp med. Og gitt forutsetningen over, så innser vi at denne balansegangen blir stadig mer labil, jo lengre ned kan kommer i hierarkiet. Og på samme måte som at usikkerhetsprinsippet gjør seg gjeldende, når man kommer ned på kvantenivå, så har vi den sosiale parallellen her. Predikerbarheten i prosjektet går sannsynligvis mot null, lenge før bunnen er nådd. Det blir en slags lotto, hvor gevinsten er høyst usannsynlig. Men i motsetning til lotto, så er risikoen den andre veien omtrent like sikker som at dagslyset kommer i morgen.

Poenget er at jeg tror at jeg mangler disse forutsetningene, eller de har så stor usikkerhet knyttet til seg at risikoen er overveldende. Og kanskje en tredje forutsetning er kreativiteten i utforming av bråket. Her har jeg sannsynligvis ikke veldig mye å komme med. Det jeg kan, er nok å skrive provoserende, eller hevde oppfatninger eller standpunkter godt utenfor mainstream. Drømmen kunne jo da være at det skaper en arena å forsvare det på, og at jeg gjennom dette presterer så pass bra, at det får en katalyserende effekt. Det forutsetter jo i sin tur at det blir oppmerksomhet rundt provokasjon, at det skaper en arena og at jeg presterer. Ingen av delene er selvfølgelig gitt. Jeg vet at min prestasjonsevne ikke ligger i en atmosfære av konfrontasjon, med «punshlines», hvor man er ute etter å vinne debatten, med de virkemidler man måtte ha til rådighet.
Mitt talent handler om den rolige analyse, som gjerne kan spre seg i mange retninger, og som kanskje tar år, ikke nødvendigvis leder til noen fasit, men til berikelse. Filosofi er ingen fotballkamp, det er en livsstil. Det er i denne type prosesser jeg ønsker en stemme. Jeg ønsker respons. Jeg ønsker å bli motsagt på saklig vis. Jeg søker mat som intellektet kan brygge videre på. Basisen i dette er jo grunnleggende nysgjerrigheten, og at det er nysgjerrigheten i seg selv, som gir meg fryd og en opplevelse av livets mening.

Her finnes en alternativ strategi som jeg har hatt håp om. Den handler om det jeg kaller for samspillskatalysatorer. Dette er mennesker som katalyserer fortapte sjeler inn i samspillet, ved å hjelpe dem inn i de relasjoner som skal til for å få i gang egenutvikling og frem-dyrking av talenter, som kan berike omgivelsene på en slik måte at dette begynner å vokse og utvikle seg av seg selv.
Men poenget er at dette jo også handler om tilfeldighet eller flaks. Jeg har oppdaget to mulige talenter i meg selv. Jeg har nevnt musikken. Og etter hvert fikk jeg samme ide om filosofien. Poenget er at begge disse vil kreve ganske mye av et annet menneske for å kunne oppdage det. Det gjelder særlig filosofien. For filosofi krever innsats utover et par minutter og noen få setninger.  Forutsetningen for å kunne gjøre dette er jo vilje til å investere i det, altså tid og anstrengelse. Men det forutsetter også en dypere lytteevne, enn som så. For de fleste mennesker kommer som regel sjelden ut av biososial kampmodus.

 

Analyse av venne-relasjoner (*** Dette er uferdig stoff ****)

Jeg kan ikke ha vært gammel før jeg forstod at det var litt tynt med venner og kamerater rundt meg. Det har nok også vært en opplevelse av å snuble sosialt, gjøre dumme ting, lære av det og gjøre forbedringer.

Men uansett så har det alltid vært noen der. Kanskje en viss grad av flaks, men også etter hvert en viss grad av kompetanse. Det sosiale nettverket har nok alltid vært tynt. Ofte oppdaget jeg at jeg var utenfor, eller ikke til stede der «det skjedde». Så jeg har lært meg å sette pris på og søke og ta vare på de mulighetene som har dukket opp. Jeg kan ikke huske noen gang å ha avvist slike tilbud.

Selv som ung reagerte jeg på oppfordringer om «å velge rett venner». Allerede da tenkte jeg at bare i det å «velge venner» avslører en holdning som diskvalifiserer meg som «ekte venn». For da kommer vennskapet på betingelser. Uteblir betingelsene, så faller jeg dem i ryggen. Det er jo ikke vennskap. Så jeg har nok hatt en svært idealistisk holdning til dette i utgangspunktet. Men selv i dag vil jeg stå ved mye av dette. Likevel er jeg blitt klar over at også venne-relasjoner kan ha skadelige komponenter ved seg. Og det er klart at dersom relasjonen innebærer at en av oss brytes ned av den, og dette ikke er reparerbart, så er det på tide å fase ut vennskapet. Og det kan gjøres uten å falle noen i ryggen. Akkurat denne problemstillingen er jeg nylig utfordret på i vennskapet med Goliat. Så jeg har bestemt meg for å skrive det av meg. Jeg ser at jeg trekker med meg mye av min filosofiske ballast i en slik prosess. Derfor har jeg bestemt meg for å ta det med her. Dersom tid og energi tillater det, vil jeg også forsøke å beskrive andre vennerelasjoner her også.

Da jeg gikk inn i dette hadde jeg allerede reflektert over vennskap i refleksjonen om Det modne mennesket. Det finner du her. Det er en stund siden jeg skrev dette. Og det er slik med meg at når jeg leser egne tekster etter noen år, så leser jeg dem alltid med et forsterket kritisk blikk. Jeg ser at mitt fokus har vært ganske ensidig på dette med sosial fattigdom; hvordan noe av dette kan overkommes og hvordan man kan leve med det. Jeg er mindre fokusert på det å være en venn, annet enn litt teoretisk. Det vil si at man må lære seg å tåle hverandre, høyne toleransegrensen, være mer ubetinget, respektere menneskeverdet og ikke minst ta det som måtte være av sårbarheter, utilstrekkelighet eller svake punkter, som utfordringer. Dette er greie leve-regler. Men dette ligner kanskje litt på en vitse-definisjon på en konsulent: Han vet om hundre forskjellige måter å ha sex på, men han har aldri prøvd selv.
Jeg har åpenbart reflektert teoretisk over vennskap, og jeg har åpenbart forsøkt å leve det ut. Det at jeg faktisk har hatt tilgang på vennerelasjoner, regner jeg som et privilegium. Men nå har jeg altså holdt på med dette i noen år. Det har gitt uvurderlig avkastning. Men så har jeg altså tenkt, at det hører med, også i den usynlige hobby-filosofens livsprosjekt å gå inn i dette med de analytiske ressurser jeg har. Her er kanskje vennskapet med Goliat det mest interessante … eller kanskje ikke. Jeg håper å få tid til å analysere flere forhold etter hvert som dette prosjektet skrider frem.

Det som er viktig her er at jeg ikke utleverer. Det vil si at jeg anonymiserer så godt jeg kan, og vil nok legge inn en del villedende opplysninger som en ekstra forsterkning på dette. Jeg utleverer selvsagt meg selv her. Derfor synes jeg det passer best nettopp å legge dette inn her i teksten om «Jeg og Aspergers». For sannsynligvis har min sosiale fattigdom stor sammenheng med de utfordringer som er beskrevet her.

Generelt preges alle relasjoner i mitt liv av følelsen av å være misforstått, usynlig nedgradert, og undervurdert. Og dette preger selvsagt også venne-relasjonene. Jeg har som regel opplevd relasjonene asymmetriske på den måten at jeg har hatt mindre å by på enn den andre parten. Da handler det om det materielle, om praktisk kunnskap, om hva som skjer i nærmiljøet, om kompetanse på de nære ting og ikke minst som underholder. Samtidig vil jo den som har gått inn i mine tekster innse at jeg har en enorm indre verden å by på. Men det er et «produkt» som verden hverken etterspør eller har bruk for. Så jeg er nokså smal på tilbudssiden. Men jeg har noe mer (tror jeg). Jeg tror jeg er en god lytter. Jeg tror jeg er flink til å vise interesse for den andre. Jeg tror jeg kan oppvise god vilje til å gå mange mil med vedkommende på hans premisser, på hans tema, og til og med komme så langt at jeg adopterer både litt av interessen for det han er opptatt av og litt kunnskap om det også. Og der tror jeg faktisk jeg skårer som venn. Dette er noe jeg er bevisst på, kanskje fordi det er slik jeg selv skulle ønske jeg ble behandlet.
Men jeg kan også se for meg at noe av denne skjevheten er mitt eget ansvar. Hvordan kan det være at jeg har en enormt rik tankeverden å by på (tror jeg), uten at jeg er i stand til å dele den med noen? En psykolog eller «coucher» ville kanskje sagt:

Er det ikke ditt ansvar å by på deg selv? Du må da ikke tro at verden bare stiller opp og er interessert sånn uten videre. Du kan ikke bare skylde på alle de andre. Du har også selv et ansvar her. En ting er å jobbe med å lære deg å krydre produktet slik at det fanger andres interesse. Men like viktig er det at du lærer å stå opp for deg selv, og ikke aksepterer å bli avspist. Dersom du mener du virkelig har noe å by på, så må du være mer pågående, ikke gi deg, og kreve litt mer av dine venner. Du vinner absolutt ingenting på å være en tøffel. Det er faktisk ikke så interessant å være venn med en «tøffel».

Så hvor ville mine tanker ha fløyet i respons på en slik utfordring? Kanskje er det en forsvarsreaksjon, men det første som renner inn er denne refleksjonen. Den beskriver en hypotese om at det sosiale handlingsrommet avgrenses av sosial status, av rangering, sosial appell, empatisk appell osv. Og kanskje har vi en innlåsingseffekt i at, for å makere seg selv, så er man avhengig av sosialt handlingsrom nettopp for å gjøre de nødvendige markeringer av dette (sette grenser, stille krav, kreve oppmerksomhet, si ifra osv.). Dersom dette er utenfor toleransegrensen så blokkeres jo selveste oppstarts-muligheten her.
Jeg klarer heller ikke i mitt stille sinn å la være å koble dette med den empatiske feilslutning. Det vil si at man setter seg selv inn i den annens sted, men med utgangpunkt i de ressurser en selv har; en ureflektert forestilling om at «det som fungerer for meg fungerer for alle andre». En psykolog, rådgiver eller «coucher», hører som regel inn under den kategorien jeg kaller for «normalmennesker».

Summen av dette er at det er ikke bare å «si ifra». Risikoen for at dette slår ødeleggende tilbake på meg selv er skyhøy. Dette handler om det sosiale handlingsrommet, men også om det fenomenet jeg kaller for «dobbelgardert bekreftelse». Det vil si at oppfinnsomheten i å fordømme enhver reaksjon negativt er nesten ubegrenset. Siste skudd på stammen her er hypotesen om at ubalansert rangering i relasjonen innebærer risiko for at det utløses narsissistiske trekk. For selvsagt vil jeg kunne kritiseres for måten jeg sier ifra på. Kanskje er jeg «av på», at når jeg først sier ifra, så er det preget av så sterk aggresjon at det virker totalt kontraproduktivt opp mot hva jeg forsøker. Kanskje finnes det mer konstruktive metoder å si ifra på? I den relasjonen jeg skal inn på, så har jeg eksempel på akkurat dette. Og det var et interessant eksperiment. Det kommer jeg til senere. Men her finnes flust av eksempel på den mer forsiktige konstruktive varianten. Men min erfaring der er at selv ekstremt forsiktige metoder blir gjennomskuet, tatt som kritikk, utløser aggresjon med tilhørende sanksjon. I en annen relasjon for mange år siden så synes jeg at jeg var ekstra konstruktiv. I min ungdom bodde jeg sammen med en kamerat. Han var temmelig rotete og vimsete. Så det gikk ofte skippertak. Vi levde i rot, over lengere tid og det hopet seg opp til stadig nye høyder. Så ble det nye skippertak osv. Jeg trivdes veldig dårlig i dette. Og jeg så jo raskt at dette handlet om at vedkommende aldri la tingene på plass. Først sa jeg ifra. Det ble et helvete. Så prøvde jeg med forsiktige forklaringer. Det ble gjennomskuet og samme reaksjon. Jeg prøvde selv å gå frem med et godt eksempel, og passet på at han så hvor nøye jeg var med å legge mine ting på plass. Han var og ble blind. Noen ganger kommanderte han meg bare til å rydde. Jeg ble lei. Og en gang bestemte jeg meg for å samle alle tingene hans i en haug. Dette var rot oppsamlet i løpet av bare en uke. Og haugen ble temmelig stor. Jeg var så pass naiv at jeg tenkte at han skulle «våkne opp», oppdage den store haugen, se at det var hans ting og tenke, har jeg malplassert så mye i løpet av en uke, og så selv tenke at dette jo må ha med hans egne manglende rutiner å gjøre. Men ikke f**. Jeg ble beskylt og omtalt for andre, at jeg ikke lengre var i stand til å rydde. «Tenke seg til, å samle alt i en haug midt på gulvet. For en tulling!» Da gav jeg opp.

Slike hendelser er mat for refleksjon og innsikt. Men jeg må innrømme at jeg på ingen måte er i nærheten av noen løsning på problemet, annet enn at det åpenbart har noe med meg selv å gjøre. Derav denne teksten og alle de hypoteser jeg har gnaget på opp gjennom årene i et forsøk på å få hull på problemet.

Selvsagt er jeg fortsatt innforstått med at jeg over år kan ha utviklet ubevisste forsvarsmekanismer som hindrer egne gjennombrudd på området. Og at jeg i så måte kanskje kunne hatt utbytte av noen form for kursing for å kunne trene meg opp til å overkomme noe av dette. Men samtidig verger jeg faktisk å rette en pekefinger mot normalmennesker. Jeg har i de siste årene begynt å kalle meg for «humankritiker». Jeg har planer om en nærmere beskrivelse av et slikt «fagområde». Jeg studerer mennesket kritisk, samtidig som jeg elsker mennesket. Det betyr at jeg er humanist, i ordets rette forstand, fordi jeg elsker mennesket. Men samtidig er det en ulykkelig kjærlighet fordi jeg ikke opplever meg som likeverdig medlem av menneskeheten. Det er en ulykke, men også en kilde til innsikt. Jeg studerer mennesket rangert nedenfra. Jeg tror at normalmennesket sliter med en rekke hvite flekker på radaren med tanke på å kunne se seg selv i et realistisk lys, både som vi er og oppfører oss i verden i dag, men ikke minst sett i lys av prosessene som har skapt mennesket og formet det til det det er i dag.
Humankritikk studerer menneskets natur, med utgangspunkt i vitenskap, evolusjon, kulturutvikling, psykologi og sosiologi, men ikke minst med utgangspunkt i analyse av de sosiale prosessene vi kan studere i dag. Dette driver jo mennesket på med hele tiden. Men normalmennesket er svakere på å se mennesket nedenfra og opp. Det er som forskjellen på å lære anatomi ved å studere kroppen fra overflaten, og på å kutte seg inn å få øye på innvollene. Det er ikke noe pent syn som kommer frem. Men det er mennesket og jeg elsker det.

Så jeg griper altså fatt i de relasjoner og sosiale prosesser som blir tilgengelig i mitt liv. Det er det som er mitt laboratorium. Her er kan vennerelasjonen være en dyp kilde til innsikt.

Goliat

Jeg har kjent Goliat i rund 25 år. Og i minst 20 av de årene har vi vært ganske nære venner. Vi ble kjent fordi vi hadde overlappende fagområde. Det gir en utmerket felles referanse som har potensiale i seg til å videreutvikle relasjonen. Det viste seg at vi begge var full av fantasi, var kreative og tenkende mennesker. Vi hadde begge perspektiv godt ut over det trivielle hverdagslige. Vi fant lett tonen. Det utløsende var at Goliat var svært oppegående på noen områder som jeg akkurat var begynt å bevege meg inn i. Så det ble mange telefoner fra meg med spørsmål om dette. Han viste seg også å ha et rikt repertoar av praktiske evner, noe jeg fullstendig manglet. Så det skapte jo også mange samtaler. Og som regel fløt samtalene ut til mange videre perspektiver. Jeg var på den tiden veldig opptatt av livssyn. Jeg hadde bak meg en lang prosess som hadde kulminert med utmelding fra adventistsamfunnet. Jeg hadde hatt bokprosjekter gående, og selv om dette ikke nådde opp, hadde det absolutt utviklet meg som person. Jeg var levende interessert i disse tingene og snakket meg gjerne varm om dette. Goliat var, som meg en ikke-troende person. Så dette dannet også en felles plattform. I tillegg var vi begge i overkant positive til EU. Dette var på den tiden hvor spørsmålet var høyt på dagsorden på grunn av EU-avstemningen. Og jeg opplevde at vi begge befant oss på en politisk skala fra midten og mot høyre.

Så jeg opplevde at vi hadde mye felles grunn og snakke om. Ofte startet vi med fag. Da var det ofte slik at Goliat var den som kunne tingene, og jeg var den som tok til meg kunnskapen, og fikk god bruk for den. Og jeg opplevde Goliat som flink til å fremstille, ofte tålmodig med meg, når jeg spurte og gravde.

På andre områder som for eksempel livssyn, vitenskap, filosofi og psykologi var jeg åpenbart mer belest. Og jeg tror til en viss grad jeg påvirket, og utvidet perspektivene hans. Men allerede fra første stund merket jeg meg at klaffen ofte gikk ned dersom jeg hadde noe å by på. Men dette kjenner jeg i stor grad fra andre relasjoner, og har for lengst konkludert at dette også har noe med meg å gjøre.

Goliats psykiske helse

Goliat har angstlidelse. Dette har han vært åpen om. Til å begynne med relateres dette til en ulykke hvor han mistet en kamerat. Opplevelsen av denne ulykken har resultert i noe som ligner på PTSD. Men åpenbart er det noe mer enn det. Det handler om sosialangst, hypokonderi og agorafobi.

Etter hvert åpner han seg om at angst-problemene har vært der fra før ulykken og strekker seg bakover i oppveksten. Og den har hatt en nærmest invalidiserende innvirkning på livet hans. Jeg husker at jeg, for noen år siden, spurte ham nettopp dette «lure-spørsmålet». I hvilken grad tenker du dine angstproblemer har påvirket livet ditt? Svaret var at innvirkningen har vært overveldende. Det bekreftet selvsagt noe jeg allerede visste. Goliat er åpenbart over gjennomsnittet smart. Han har alle de ressurser som skulle til for å ta en god utdannelse og gjøre god karriere. Utenfra virker han både å ha de mentale, fysiske, økonomiske og sosiale ressursene som skulle til. Likevel kom han seg aldri gjennom videregående. Han kom seg aldri inn på eksamen. Han forteller om noe som nesten ligner på «flink jente»-syndromet. Han forteller om en ekstrem redsel for å begå feil i sine arbeider. I den grad det ble en rød anmerkning på hans arbeider, så tok han det kraftig inn over seg, og kunne lide av det i ukesvis.
Til sammenligning opplevde jeg, i barndom og oppvekst, det motsatte. Mine arbeider var omtrent alltid full av røde anmerkninger. Det var så mange at jeg på ingen måte hadde noen læreeffekt av det. For meg var dette hverdagen, og jeg forholdt meg ikke emosjonelt til det. Jeg var en skoletaper, og levde emosjonelt greit med det, i alle fall på overflaten.

Oppsummeringen er at Goliat er en type som både har høy IQ og som lider av et stort angstspektrum. Dette har ødelagt hans potensielle akademiske karriere. Det har tatt alt for stor styring på hans liv. Men likevel har det ikke lammet ham. Han har vært i stand til å arbeide seg opp, kommet seg økonomisk ovenpå, ha en gode betalt jobb, og til slutt skaffe seg familie.

Hva er årsaken til Goliats problemer?

Jeg er ikke fagperson og spekulerer bare. Men jeg har etter hvert opparbeidet god innsikt i Goliats oppvekst, slik som han selv oppfatter og formulerer den. Og her ligger noe jeg oppfatter som åpenbare markører. Det er åpenbart at kjemien med resten av familien har vært problematisk. Dette gjelder særlig Goliats forhold til sin far.
Det er åpenbart at Goliat oppfatter sin far som totalt uten innsikt, som en som aldri kunne innrømme feil, som en som alltid måtte kritisere, og som aldri kunne gi ros for noe. Han oppfattet at faren gikk i rivaliseringsmodus. Om Goliat gjorde noe, så skulle far alltid vise ham hvordan man kunne gjøre det bedre.
Og stemningen i hjemmet var at Goliat «gikk på nåler». Han opplevde seg som usynlig, undervurdert og alltid i veien.
Goliat forteller om farens mislykkede forsøk på å få sønnen bitt av «fiskebasillen».  Han ble nærmest tvunget med på fisketur, men var totalt uinteressert. Dette var nok en åpenbar skuffelse for faren.

Det, man kan skimte, er at de to fullstendig mangler felles interesseområde som kunne utviklet emosjonelle bindinger mellom dem. En psykolog ville kanskje lagt alt ansvar over på faren for dette. Selvsagt er faren den voksne og her ligger ansvaret. Samtidig tenker jeg at vi har kan ha truffet på noen personlighetstrekk både hos far og sønn, som har beveget seg i en negativ vekselvirkning, og gitt dette resultatet.

Det Goliat forteller er at faren utad fremstod som en kjernekar. I mange år var han tillitsvalgt og hadde god karriere i fagforeningen på sin arbeidsplass. Man har ikke slike verv uten at man har tillit, og er en person det går an å «komme til» om det skulle være noe.

Goliat har i den senere tid ansett faren for å være narsissist. I vår tid sprer narsissist-begrepet om seg, og internett er fullt av stoff om denne tilstanden, eller denne type mennesker. Noen kaller det for en epidemi. Kanskje har fenomenet Donald Trump fått opp folke-bevisstheten om dette. Uansett så har så har nok Goliat fått med seg så pass mye om dette, at han har gjenkjent trekk av det hos sin egen far.

Dette forteller kanskje litt om tilstanden i hans oppvekst. Her fremstår det som at Goliat, i likhet med meg selv, har glippet på den opplevelsen av egenverd som gode omsorgspersoner skal kunne bidra til. Noen kaller det for selvfølelse. Det betyr i så fall i praksis et bunnløst sluk der egenverdet skulle ha vært, med tilhørende strategier for å skape den erstatning som må til for å kunne overleve og gå videre i livet.

Min hypotese er at Goliat har basert dette, nettopp på sin uvanlig kraftige mentale kapasitet, sin IQ og sin kreativitet.

Jeg registrerer også et mønster som jeg har reflektert over. Goliat har åpenbar beundring for rike forretningsmenn. Det er hans alfa-attraksjon. Det har vært alt fra Rimi-Hagen, til Øystein Stray Spetalen. Og i sin tid var det Bill Gates, Steve Jobs, og nå har han et nesten religiøst forhold til Elon Musk. Og, for ikke å snakke om, Donald Trump.

Det er også åpenbart at han strever etter å bli som dem. Han har drevet firma, og forsøkt å løfte seg på forskjellige måter. Han er opptatt av verdiskaping, penger, skattepolitikk og bompenger.

Det er faktisk Goliat som har inspirert meg til å oppfinne begrepet alfa-identifikasjon. Psykologene ville kanskje snakket om «grandiositet». Det handler om drømmen om å ville bli som «de store».

Igjen, litt tilbake til meg selv. Når jeg først har satt navn på fenomenet alfa-identifikasjon, så kjenner jeg det igjen hos meg selv. Men for meg var det rocke-musikere. Der fant jeg mine guder.

Alfa-identifikasjon handler om drivet til å kompensere for opplevelse av manglende egenverdi. Egenverdi skapes av sosiale utvekslinger. Min verdi på meg selv skapes i det sosiale speilet, i det jeg oppfatter mønstret av hvordan jeg blir verdsatt i miljøet.

Det er en balanse i dette. Skjer det tidlig nok at barnet kjenner på ubetinget omsorg, så skapes det naturlige selvet, selvrespekten og egenverdi. Det forutsetter et rom hvor man tillates å ta sosial plass, og ikke minst gi og motta oppmerksomhet, friheten til å utøve den naturlige forhandlingen som må til: å sette grenser og bli satt grenser for, å stille krav og bli stilt krav til. Det er den arenaen hvor du opplever deg sett som likeverdig menneske. Også du kan sette grenser og bli hørt. Også du kan stille krav og bli hørt. Du kan være sårbar og bli hørt. Også du kan feile og bli hjulpet videre, og dine små suksesser og fiaskoer blir hverken ignorert eller brukt uproporsjonalt mot deg. I det harmoniske samspill, er dette symmetriske kvaliteter ved relasjonene. Det er ikke alltid slik i enhver relasjon, men i alle fall nok til at man faktisk kan utfolde de sosiale vingene og bli menneske blant mennesker. Men balansen kan også vippe over i selvberettigelse. Man blir bortskjemt eller «forvendt» som man sa oppe i nord.

Jeg tenker at det er mange av oss som er vokst opp med sår som følge av ubalanse i disse mekanismene. Men jeg er tilbakeholdende med å skylde, hverken på foreldre eller miljøet ellers. For alt er sosial vekselvirkning hvor individet selv alltid blir en del av ligningen.

Jeg kan på ingen måte sette fingeren på noen av mine foreldre. Selvsagt var de ikke uten feil og mangler. Men jeg vokste da opp sammen med søsken som ikke ser ut til å ha pådratt seg samme type utfordringer.

Goliat peker på sin far. Når jeg hører om forholdene så er ikke det vanskelig å forstå. Men jeg har en litt annerledes teori om narsissisme. Den finner du her. Dette henger sammen. Men jeg er opptatt av at vi alle kan ha narsissistiske trekk dersom forholdene ligger til rette for det. Selvsagt varierer dette veldig. Men jeg tenker at narsissistisk atferd også handler om relasjonsskade. Jeg ser tilbøyeligheten til narsissistiske atferd i sammenheng med skygge-siden av alfa-mennesket. Man behøver ikke å være alfa-menneske, det holder at man føler seg overlegen i relasjonen, og at dette bekreftes av mønstret i utvekslingen.

Et poeng her er at alfa-identifikasjon også idealiserer denne type alfa-trekk. Det er fordi det reklamerer for makt, storhet, krever beundring osv. Men særlig makt-komponenten er viktig her: Det handler om å kunne være brutal, herse med andre, aldri måtte forklare seg, fremstå uten innrømmelser, og vinne, vinne og vinne.

Min egen alfa-identifikasjon er selvsagt kulturelt skapt. Det var 68-generasjonen. De store rocke-musikerne var alfaer, som kunne provosere, som fremsto med en psykopatisk mine, som buldret som bulldosere med musikken sin, som var rike og hevet over kulturens rekkevidde, som aldri brukte kam, eller pyntet seg på noe slags vis, som var uovervinnelige. Selv om vi skimter alfa-biologien gjennom dette, så er nettopp dette med provokasjonen, mangelen på forfengelighet, forakten for det etablerte osv., en viktig og kulturskapt del av dette. Mine helter fremstod midt i en generasjonskløft, hvor det å måtte klippe seg, eller bruke kam var gammeldags, feminint og utdatert.

Goliats helter er åpenbart av et annet slag. Men vi finner mange felles trekk. Dette handler om kulturen som utvikler seg. Men det kan også handle om forskjeller mellom oss. Jeg hadde et spor, et glimt av prestasjon på ett område: musikk. Jeg hadde oppdaget at jeg kunne komponere, og dagdrømmene gikk til himmels. Det var det jeg hadde i bagasjen. Så jeg tror at min evne til å prestere noe på dette området, gav det som skulle til for å sette fyr på drømmen. Og det berget meg sannsynligvis også gjennom en oppvekst, uten hverken suksess eller noe annet håp.

Goliat hadde sitt glimrende hode. Det kan nok passe mer med «den smarte forretningsmann». Dette skaper et helt annet forhold til klær, til forfengelighet og ikke minst en passende markering av avstand til sin far «fagforeningspampen». Jeg tenker også at han hadde utseendet på plass. Goliat er høy, mørk med et utseende som minner om en skuespiller. Her tror jeg også på selvforsterkende prosesser. Hvorfor blir mennesker forfengelig? Jeg tenker at man oppdager hvordan måten man fremstår på, påvirker den sosiale responsen man får. Og min erfaring med å ha observert Goliat utenfra, så har han hatt alle fysiske muligheter til å utvikle sosial kapital. Bare i kraft av sitt utseende, har han nok hatt langt bedre både synlighet og gjennomslagskraft enn jeg kunne ha drømt om. Men så opplever jeg nok at han har satt de sosiale grenser for strengt for seg selv. Det er visse trekk ved hans atferd som kanskje trekker han ned eller skaper showstoppere. I sin omgang med kollegaer og sjefer er han ofte svak i stemmen, veldig forsiktig, som om han fortsatt går på nåler for sin gamle far. For det er ikke tvil om at både evner og muligheter har eksistert. Men det har kun blitt gjennomslag opp til et visst punkt. I avgjørende faser har han åpenbart ikke blitt tatt seriøst, og jeg er blant dem som tenker at bedrifter kan ha glippet på mye her. For dette er en uhyre oppfinnsom og kreativ person. Hadde han hatt større evne til å «skryte av seg selv», fremstå med større selvsikkerhet, så kunne suksessen blitt mye større.

Jeg tenker at han nok kan takke angsten for mye av dette. Angsten har skapt hans forsiktige fremferd. Den har også drevet ham til det mer tilbaketrukne. Men hva kom først av høna og egget? For dette er jo selvforsterkende mekanismer. Ofte så er årsaksmønstret sammensatt. Goliat kan være født med en sårbarhet for dette. Faktisk har jeg også tenkt at hans høye IQ er en medvirkende faktor i en slik utvikling. For den åpner for større grad av innsikt og fantasi nok til å se for seg alt som kan gå galt. Bekymringer er menneskets lodd. Det er kostnaden for vår evne til å være forutseende med lengre horisonter enn andre arter. Dette gjelder ikke minst også på det sosiale området.

Et sensitivt spørsmål: Vi kjenner jo til psykologenes teorier om at narsissisme skaper narsissisme. Å være barn av en narsissistisk forelder, skaper jo akkurat det samme vilkårene som skal til for at barnet selv utvikler samme problematikk. For utgangspunktet er jo akkurat det samme: Et bunnløst sluk der opplevelser av selvfølelse og egenverd skulle ha vært. Det spinner i gang utviklingen av forsvarsmekanismer til erstatning for det som mangler.

Jeg misliker å sette stemplet «narsissistisk personlighetsforstyrrelse» på noen. Dette er jo en diagnose, og da skal man ha den dypeste respekt for den faglige kompetanse og innsats som skal til for å sette den. Men det er også et stempel, som man i alle fall ikke bør falle for fristelsen til å slenge rundt seg som det måtte passe.

Jeg har som sagt en litt annerledes tenkning om fenomenet. Den typiske ekstroverte narsissisten er for meg ensbetydende med den type bøllete alfa-hanner som alltid har vært til stede fra lenge før menneske ble menneske.  Det er kulturelt at vi betegner det som sykelig. Det er egenskaper som er dyrket frem, særlig av seksuelle seleksjonsmekanismer. Men det er trangt på toppen og mulighetsrommet for narsissistiske trekk skrumper betrakting inn jo lengre ned i rekkene man kommer. Men merk dette: Toppen er ikke alltid den store toppen. Dette handler om rangering. Hjemme i hytta er gubben på toppen fordi han er størst og sterkest. Det er neppe noen tilfeldighet at narsissisme betegnes mer utbredt hos menn enn hos kvinner.

Det er derfor jeg tenker at det er bedre å snakke om narsissistiske trekk enn å fokusere på dette som en altomfattende personlighetsforstyrrelse. Og det er bedre å snakke om dette som en del av relasjoner og samspill, enn å stemple enkeltmennesker.

Narsissistiske trekk kan defineres av handlinger, uten at det nødvendigvis definerer personen i seg selv. Og dersom vi tenker oss om, så vil en såkalt «narsissist» aldri komme noen vei, med bøllestrategi i alle sammenhenger hvor vedkommende opptrer. Et unntak er jo bøllen på den absolutte toppen av det store hierarkiet. For han trenger jo ikke å krype for noen. Men slike bøller varer som regel ikke lenge på toppen.

Poenget er uansett å beskrive hypoteser som hevder at narsissistiske trekk varierer alt etter sosial sammenheng og opplevelse av rangering. Dette blir da forklaringen på at en og samme person kan være en ansett tillitsvalgt i en sammenheng og samtidig ha mønstre av narsissistiske i andre sammenhenger. Og når vi tenker oss om: Det er ikke mulig å stige i det sosiale systemet utelukkende med narsissistisk bølleatferd. Et unntak er kanskje Donald Trump, men han startet tross alt med noen milliarder dollar i baklomma.

Dynamikken i vår relasjon

Jeg har allerede sagt litt om meg selv og om likhetstrekk i barndommen. Ellers handler jo mye av denne teksten om meg, og om asperger-lignende problematikk. Jeg oppfatter noen klare forskjeller opp mot Goliat. Beskrivelsen av meg vil nok i mye større grad handle om sårbarheter og utstrakt personlig ressursfattigdom. Om vi ser dette i kontrast opp mot Goliat, så er min vurdering at:

1)   Jeg var en utstrakt skoletaper. Ofte er det jo slik at enten hevder man seg i det praktiske, eller i det teoretiske, eller sportslig, eller kunst, musikk eller sang. Jeg opplevde stort sett bare fornedrelse i alt dette. Goliat var det motsatte: Både praktisk, teoretisk og flink i alle fag.

2)   Jeg utviklet ganske raskt sosial problematikk, med mye utenforskap både i familie, blant kamerater og på skolen. Goliat sleit nok mest hjemme, men jeg oppfatter det slik at i andre sammenhenger var det mer han selv som satte grensene.

Som tidligere sagt, så velger ikke jeg venner. Finner jeg en dør åpen så går jeg inn. Den katalysatoren som skapte vår relasjon var nok at vi begge hadde kunnskap om datamaskiner, elektronikk og teknologi generelt. Jeg har den forestillingen at enhver vennskapsrelasjon er avhengig av fellestema for å kunne utvikle seg. Uten at man har eller vet om fellestema, så har man egentlig ikke mye å snakke om. Dersom man ikke har noe å snakke om, så eksisterer det heller ingen arena for utvikling av relasjonen og den kommer ikke i gang.

En tanke her er at det å «kaste seg på trender» i kulturen, enten det handler om mat, sport, helse, filmer eller kunst, så er det nok en vinner-strategi opp mot det å skape nye relasjoner. Her er sannsynligvis kulturelle kjønnsforskjeller, som kanskje gjør at kvinner kobler lettere på dette enn menn. Her er fokuset på de mer nære ting: klær, barn, det sosiale, felles bekjente osv. Men det var litt på sidelinjen.

Goliat og jeg hadde som sagt felles plattform på disse teknologiske områdene pluss et felles miljø. Og vi fant vel ganske raskt tonen utenfor dette, i de fjerne ting; vitenskap, mennesket, politikk, samfunn osv.

Men vi hadde åpenbare forskjeller. Goliat var den som satt på mest kunnskap, særlig på området data, software og systemutvikling. Her fikk jeg ofte hjelp, både praktisk og ikke minst utallige råd og tips. Vi sier begge at vi egentlig ikke interesserer oss for teknologien som sådan, men mer hva den kan gjøre for oss. Men jeg tenker jeg er mer på den linjen enn Goliat. Jeg økonomiserer mye mer. Det vil si setter meg inn i det jeg må, i forhold til hvilken nytte det kan ha i forhold til mine behov. Det handler jo om at knappheten på ressurser er svakere hos meg. Det betyr at min kunnskap er smalere og litt mer tilfeldig opp mot hvilke behov jeg har hatt.

Dette skaper en dynamikk hvor jeg har behov og Goliat hjelper. Og jeg er ikke den eneste som ber Goliat om hjelp på slike områder. Goliat er kjent for å «være flink med data». Han hjelper mange og skaper seg dermed et stort nettverk på denne måten.

Mye av det jeg har sagt hittil vil etter hvert avtegne seg som en ubalanse mellom oss. Goliat har nettverket, kunnskapen, etterspørselen osv. Han er åpenbart overlegen på mange områder. Og han er utseendemessig penere og ikke minst mye høyere enn meg. Ubevisst vil dette skape rangeringen mellom oss.

Dette er nok noe som skjer, kanskje i de fleste relasjoner. Den ene blir ofte dominant i forhold til den andre. Dette er basert på mekanismer som var på plass lenge før mennesket ble menneske. Dermed er det også språkløst og ofte ubevisst.

Jeg tenker at når det oppstår en slik asymmetri så introduserer det også risiko i relasjonen. Jeg forestiller meg at den symmetriske relasjonen er et ideal, men sannsynligvis sjelden. En uavklart rangering medfører risiko for rivalisering. Men i det ideelle, eller kanskje utopiske så overkommer man akkurat dette. Men det krever sannsynligvis både høy tillit og bevisst innsats. Og kanskje er dette lettest å etablere der det eksisterer slektskap, på grunn av slektskapsseleksjon. Men kanskje er dette et utopisk ideal. Og kanskje er det ikke til å unngå at rangering skjer i enhver relasjon.

Uansett utgjør tilbøyeligheten til rangering en betydelig risiko for relasjonens helse. Vi mennesker kan delvis kompensere for dette gjennom kompetanse og bruk av fornuften til å avdempe dette.

Jeg har tidligere nevnt noe av dette i forbindelse med parforhold. For her finner vi de samme tilbøyelighetene i fullt monn. I noen tilfeller vil rivaliseringen aldri bli avklart. Det vil etter hvert ødelegge relasjonen. I andre tilfeller vil dominansforholdet etablere seg. Men også dette vil kreve bevisst handtering fra begge parter. Min teori er at opplevelse av overlegenhet i relasjonen utgjør betydelig risiko for utløsning av narsissistiske trekk. Dette avhenger, i stor grad av personlighet, kompetanse og selvkontroll. Men det påligger begge et ansvar for å avhjelpe at rangeringen ikke blir for bratt. Det vil si at den underliggende part må kunne sette grenser. Dersom dette ikke tåles i relasjonen, så er den allerede ødelagt.

I vårt tilfelle hevder altså jeg at rangeringen kom ganske raskt på plass. Men dette avdempes av den normale avstand som eksisterer mellom mennesker som ellers ikke kommer for tett sammen. Da spiller dette med høflighet og kutyme i høy grad inn. Høflighet og kutyme fremstår som uttrykk for den gjensidige respekten som eksisterer i relasjonen.

Det sies at dersom man dersom man skal lære å kjenne et menneske ordentlig. Så skal man enten gifte seg med vedkommende, eller man skal arve sammen med dem.

Poenget er at man kommer så nært på hverandre at den beskyttende høflighetsmaska faller. Da utløses nettopp disse mekanismer og tilbøyeligheter som ligger i oss alle, og som har forgiftet utallige relasjoner opp gjennom tidene.

Menneskets varemerke er evnen til å avdempe disse tilbøyelighetene. Vår fornuft handler ikke bare om det å kunne tenke, men i høyeste grad også til å hemme impulser som ellers raskt vil ta oss tilbake til den gamle dyreverden som vi fortsatt har i oss.

Det er denne evnen som gjør det mulig for oss å samarbeide i store tall. Dette er vår menneskelighet. Og menneskets mulighet til en gang å kunne ta til stjernene avhenger av i hvilken grad vår art er i stand til å beherske det gamle villdyret som ligger i oss alle.

Jeg og Goliat holdt det gående i år etter år, uten at rangeringen mellom oss ble noe stort problem. Men, av en eller annen grunn, som jeg spekulerer i, så har denne nødvendige masken falmet de siste årene. Dermed har relasjonen utviklet utfordringer som akkurat i skrivende stund har nådd et foreløpig klimaks.

 

Kjæledegge-metaforen

Det er nok noen år siden Goliat kom med den metaforen. Jeg oppfattet at den kom ut av frustrasjon i en del venneforhold. Slik jeg husker og oppfatter det, så handlet dette om at vennene kontaktet ham når de hadde bruk for hjelp fra ham. Men ellers utenom det som alle forbandt med ham, at han var «data-geni» som fikset alle deres problemer, så uteble alt det andre man kunne forvente ut av en likeverdig relasjon. Dette var mine ord, og Goliat ville sikkert hatt andre vinklinger om han hadde lest denne beskrivelsen.

Men jeg har tatt til meg kjæledegge-metaforen som en utmerket måte å beskrive en slags fattig relasjon på. Da går jeg rett på parallellen med kjæledyr. Det kan jo eksistere gode relasjoner mellom mennesker og dyr. Men det er åpenbart at det eksisterer artsdomener som aldri kan bli en del av en slik relasjon. Jeg ble overrasket når jeg hørte mjauingen mellom voksne katter. Katter har åpenbart klart å tilpasse seg den barnerollen som mennesket ubevisst forventer av sitt kjæledyr. For det som simuleres i slike forhold er foreldre-barn relasjonen. Mennesket er i foreldrerollen, og kan dermed utløse hele sitt behov for å være i omsorgsrollen overfor dyret som går inn i sin naturlige barnerolle. For pattedyr som er så pass nær hver andre så blir det en viss kompatibilitet ut av dette, nok til at begge får inndekning for behov de har.

Men som jeg antyder, så er katter noe mer enn dette, og dette oppdager vi når vi observerer samspillet katter imellom. Da er det slutt på den barnlige mjauingen, og helt andre mekanismer er i spill mellom dem.

På samme måte vet vi jo selvsagt at mennesker også har andre domener med artsspesifikke omgangsformer. Det er når man opplever utfordringer med å komme inn på denne arenaen, at metaforen om kjæledegge, blir nærliggende. Utrykket «å være menneske blant mennesker» blir svært relevant her. For det er umulig å gå gjennom livet uten å observere dette samspillet utvikle seg i andre relasjoner. Da handler det om den barnlige, spontane kommunikasjonen hvor man «leker» med de utallige underholdende historier, ofte egenopplevd og den spontane responsen man gir hverandre, som signaliserer likeverd. Men vi har også den voksen-basert kommunikasjonen hvor man reflekterer sammen, tenker høyt og er åpne for dialog og innspill, men også kritisk på en saklig analytisk måte. Man tåler uenighet, ja anser den som berikende, men med den underliggende tryggheten i at vennskapet er dypere enn mangfoldet mellom oss.
Selvsagt handler den mellommenneskelige relasjonen om mye mer, om at man gjør ting sammen osv. Men det som er vesentlig her er å belyse kontrasten opp mot kjæledeggen. Den kan fungere utmerket mellom mennesker og dyr. Men dersom det eksisterer slike begrensinger i relasjonen mellom oss mennesker, så vil dette skape frustrasjon hos de som har behov for «å være menneske blant mennesker».

Det er noen år siden Goliat sist gav utrykk for denne frustrasjonen. Men den gangen det skjedde så opplevde jeg meg delvis truffet av det. Det var neppe meningen. Men ofte tok jo jeg kontakt når jeg hadde behov for hjelp. Og det var som regel han som hadde noe å bidra med. Jeg hadde derfor en uro i meg og vil alltid ser meg om etter mulighet til å balansere ut slike skjevheter.

Men hva har jeg «å by på»? Vel, med alle de temaene vi utviklet oppfattet jeg at jeg faktisk hadde ganske mye å by på, men at jeg hadde en mer intellektuell tilnærming. Jeg hadde en lang periode fra ungdomsårene og langt fremover hvor det meste jeg leste av bøker dreide seg om vitenskap, psykologi og filosofi. Stort sett dreide det seg om forfattere med intellektuell bakgrunn. Jeg brukte langt tid på hver bok. Men i ettertid finner jeg ut at jeg har kommet gjennom en hel del og at det, har formet meg. Så utviklet jeg etter hvert en betydelig egenproduksjon av selvstendig refleksjon, som ethvert begynte å anta nok så systematiske omfattende strukturer.

Min forestilling har nok litt optimistisk vært at her hadde jeg en rik verden å kunne by på, ettersom Goliat både hadde interesse i slike retninger og ikke minst et godt intellekt til å kunne absorbere, utveksle og utøve konstruktiv kritikk.

Jeg hadde tidligere vært frustrert i min omgang med kristne og adventister, som jo hadde vært en del av mitt oppvekstmiljø. Her hadde jeg oppdaget at «klaffen» som regel gikk ned når adventister ble utfordret på sin tro. Men selv om vi hadde hatt utallige samtaler og til dels opphetede diskusjoner, så dagdrømte jeg om en mer systematisk analytisk tilnærming til utfordringene. Jeg oppdaget at harde diskusjoner er mat for intellektet, men at det alene ikke er nok. Jeg savnet en systematisk tilnærming. Jeg utviklet derfor temaet «konstruktiv dialog» hvor jeg så for meg bevisstgjøring og metoder, som kunne hjelpe oss til å utvide hverandres perspektiver, og kanskje komme til større klarhet i hva uenigheten skyldte ned på dypeste bunn.

Etter noen tiår med livserfaring har jeg nok skjønt at problemet ikke handler om «adventister» eller «kristne» men mer om meg selv, og mine relasjoner. Jeg har skjønt at jeg ikke er i stand til å oppnå den type prosesser jeg har fantasert om, og at det kanskje er utopisk, men kanskje mest om at jeg selv ubevisst kan ha egenskaper som blokkerer for det.

Og nettopp relasjonen med Goliat har nok hjulpet meg til den innsikten. I min analyse fremover tenderer jeg nok likevel til å legge «ansvaret» mer på Goliat for at vi «ikke får det til». Min oppfatning av mønstret i våre samtaler var at Goliat ofte avviste «nytanker» som jeg kom med. Noen ganger misforstår han åpenbart, andre ganger har han noen gode poenger, og noen ganger mangler han så mye refleksjon at han ikke ser det selv.

Men det er ofte slik at når uenigheten oppstår, og vi begynner å nøste i dette, så eksploderer kompleksiteten i utfordringen. Mønstret er ofte at jeg får et forklaringsbehov, legger en rask intuitiv strategi på hvordan en forklaring kan bygges opp. Men den bygges opp av delforklaringer. Uten delforklaringene blir hovedforklaringen, enten uforståelig eller full av åpninger for misforståelser.

Den såkalte «dannede» måten å løse dette på er å bygge nedenfra og opp. Man starter på delforklaringene, og setter dette så sammen i hovedforklaringen. Og dette kan være nødvendig i flere nivåer. Men denne fremgangsmåten krever «et foredrag». Og det krever jo vanligvis forberedelse. Så her blir det mye høyt-tenkning. Mønstret er da at jeg blir avbrutt, ofte på en underliggende modul, slik at det hele da vil fremstå som «utenomsnakk» fordi koblingen til hovedpoenget ikke er klargjort.
Alternativet er jo å begynne med oppsummeringen. Men poenget her er at risikoen er stor for at dette vil bli oppfattet som overflatisk, og jeg vil bli arrestert på underliggende problemstillinger, som jeg ofte har gjennomtenkt, og som da krever sin «forklaring». Dermed er vi i gang igjen, og temaet sklir unna.

Men mønstret (etter min oppfatning) er at Goliat avbryter, og ofte snakker seg selv bort og temaet forsvinner i tåken. Sluttsummen er at jeg oppfatter meg sterkt svekket i å «by på meg selv» og frustreres av å ikke få dele min indre rike verden i relasjonen.

Men hva binder da relasjonen sammen, bortsett fra Goliat sin sterke posisjon til å kunne hjelpe meg når det trenges? Er det da Goliat som er kjæledegge, eller er det jeg?

Jeg tenker at det jeg bidrar med er å være en lytter, en tilhører og ofte en beundrer. Dette blir da ikke en likeverdig relasjon, fordi den likeverdige utvekslingen av refleksjoner er for sterkt avgrenset. Det blir på Goliats premisser. Og min gjetning er at jeg kan mer om hans temaer enn han kan om mine. I så måte fyller jeg nok kjæledegge-rollen i denne relasjonen. Og kanskje, litt spekulativt, er dette Goliats svar på den frustrasjonen han en gang gav utrykk for. Han har skaffet seg sin egen kjæledegge som en slags kompensasjon for andre relasjoner hvor rollen er snudd.

Min inspirasjon

Uansett er det å ha noen som Goliat å bryne sine meninger på, og møte et hav av motbør, en stor ressurs. Derfor gir jeg Goliat æren for mye av den tenkningen jeg etter hvert har utviklet. Da handler det ikke bare om direkte kritikk og at jeg blir utfordret, men også det han kommer med, hans tenkemåte og måten dette utvikler seg på. Vi har mye felles, men har etter hvert havnet i forskjellige leirer på områder som betyr mye for Goliat. Da handler det spesielt om klima, innvandring, Islam og Trump. Da har vi utfordret hverandre. Og dette er intellektuelt sunt så lenge uenigheten holder på det saklige nivået. Det er her kunsten ligger i å ha på plass de forordninger som forhindrer at dette eskalerer.
Men også det å oppleve frustrasjonen over ikke å bli forstått, undervurdert og feilbedømt kan snus til inspirasjon. Det er åpenbart at Goliat har vært en del av det trykket som har drevet meg til å skrive ned alt det jeg har vært forhindret fra å komme ut med. Dette har en dobbel effekt. For en ting er at man må skrive det ned. Noe annet er selve prosessen, å måtte sette ord på ting, og måtte tenke gjennom osv. Det å skrive ned sine tanker på denne måten kan definitivt anbefales. Jeg tenker at det definitivt ikke er bortkastet, selv om ingen leser det. Jeg har jo konstatert at mange skriver dagbøker. Kanskje nettopp på grunn av den effekten jeg beskriver nå.

Men når man investerer i å skrive så handler det jo også om at noen en gang skulle komme til å lese det, og kanskje kunne det gå opp et lys eller to. Min «skap-narsissist» setter jo stadig fyr på forestillingen om at «jeg er en stor filosof». Det er en overlevelsesstrategi som er god å ha, selv om jeg etter beste evne forsøker å nøytralisere opplevelsen av mindreverdighet gjennom filosofisk tenkning.

Uansett det hele endte jo opp med at jeg, for noen år siden, etter stor kraftanstrengelse klarte å etablere mitt eget filosofiske nettsted. Dagdrømmen om den store oppmerksomheten på dette var fjern. Men jeg hadde jo håpet på Goliat som leser, og kanskje kunne lyset da gå opp for ham. Ble jeg skuffet da det viste seg at han var temmelig uinteressert. Jeg var ikke dypt skuffet, men det er klart at det stikker litt nå og da, særlig når jeg opplever at han gjør meg til stråmann, på områder som oppleves urettferdig og som han ville ha skjønt om han hadde lest noe av det jeg har henvist ham til.

 

 

Narsissistiske trekk?

Særlig etter fenomenet Trump, har interessen for narsissisme økt dramatisk i sosiale media. Jeg har fulgt en del psykologer, som legger ut det ene store tema etter det andre, særlig om det å havne i relasjoner med narsissister. Det er åpenbart at selv psykologer tenderer til å demonisere denne narsissistiske være-måten. Det har egentlig gjort meg skeptisk. For en ting er den terapeutiske tilnærmingen. Da handler det om å hjelpe «ofrene», med de redskaper de trenger for å handtere, overleve og til slutt komme seg ut av slike forhold og til å komme videre i livet.

Men, som en digresjon, er jeg skeptisk til benyttelsen av demoniseringsverktøyet som en del av den terapeutiske pakken. Den er kanskje effektiv, men den setter et alvorlig press på vårt menneskesyn. Hadde jeg vært innenfor området, ville jeg ha sett etter alternativer.

Mine refleksjoner om psykologi, psykologer og etikk finner du her.
Foreløpig har jeg aldri sett forsøk på å utforske ultimate forklaringer på narsissistiske tilbøyeligheter. Det betyr at man utelukkende ser på dette som sykelig og som uttrykk for en slags ondskap. Mange av forklaringsmodellene fremstår som antropiske. For eksempel når en narsissist projiserer sine dårlige egenskaper på andre, så handler det om en skam som er så stor at vedkommende ikke vedkjenner dette hos seg selv, og at han dermed tillegger det til andre.

En slik konstruksjon er, eller kan oppfattes antropisk på den måten at vi forestiller oss en underbevissthet som tenker slik vi gjør bevisst, bare «i et annet rom» slik at vår bevissthet ikke ser det.

Mitt syn på drivkreftene bak menneskelig atferd avviker i stor grad fra en slik modell. Mitt syn på det ubevisste handler ikke om «andre rom» men prosesser som skjer utenfor rammene av subjektet, på den måten at både språk, kontekst, narrativ, identifikasjon osv. kan mangle fullstendig i disse prosessene. Subjektet er konstruksjoner av funksjonalitet som er nødvendig for å skape subjekt og bevissthet. Men mesteparten av hjernen opererer fullstendig uten hverken språk, narrativ eller kontekst på noen måte. Man er ikke i behov av hverken språk eller kontekst for å summere tall, beregne avstander, registrere komplekse kombinasjoner av tilstander eller dekomponere frekvenser ut av representasjonen av et lydbilde osv. Det sies at over 90% av hjernen er utenfor det bevisste domenet.

Når vi først kommer dit at vi åpner for at narsissisme ikke handler om veldig ondskapsfull og utspekulert tenkning, men at dette handler om noe dypere, så er det umulig å la være å kaste øynene på det emosjonelle registret. Dette griper rett inn i en langvarig debatt mellom meg og Goliat om følelser, hva det er og deres rolle i den menneskelige atferd. Det er et tema vi droppet for en del år siden fordi det skapte så mye eh … følelser.
Jeg har tidligere nevnt et lure-spørsmål jeg stilte Goliat her for en stund siden: I hvilken grad har dine angstutfordringer preget livet ditt? Svaret var overveldende totalt. Men jeg ombestemte meg den gang på å gå videre. Poenget var å belyse hvilken påvirkning følelser har på vår atferd, og at dette er hele poenget med dem. Jeg skal ikke gå inn i denne debatten nå. Jeg har skrevet om det emosjonelle systemet her. Men jeg har fått et siste skudd på stammen da jeg utviklet en forbedret teori om bevissthet. Her lanserer jeg hypotesen om at det emosjonelle systemet har startet sin utvikling ved å avlese og fortolke kroppsstilstander gjennom tidligere og mer primitive systemer for styring og regulering av dette. Det er logisk. En prosess trenger ikke bare å registrere ytre hendelser, men også informasjon om hvordan kroppen reagerer på dette. Det er denne informasjonen som besvarer spørsmålet som på antropisk kan formuleres: «Hva betyr dette for meg?».

Når det kommer til narsissistiske trekk så knyttes dette opp mot sosiale hierarkier; rivalisering, dominans og sosial rangering. Det handler om biologiske strategier for å vinne over andre og dominere dem. Det er en svært lønnsom biologisk strategi, derfor fremelskes dette av det naturlige utvalg. Det er den ultimate forklaringen. Dette handler ikke om kognitive mekanismer. Det er ikke noe individet «tenker ut». Dette er biologisk basert. Det betyr i klartekst at det handler om emosjonelt baserte impulser. I klartekst: Narsissistiske handler i stor grad om impulsivitet i biososial modus.

På grunn av at Goliat henger i en prestisje om at «følelser oppstår fordi at noe er så komplisert at vi ikke kan forstå det», så er han utenfor den innsikt som skal til for å kunne utveksle om denne type resonnementer. Da er man også mer «bevisstløs» når impulsene er der, på å mobilisere kognitivt for å kompensere for denne type impulser. Den som fornekter «villdyret i oss» blir slave av det.

Det at dette starter som impulser, utløst av følelse av høyere rang er en vesentlig innsikt. Les gjerne refleksjonen om «Det store mennesket», for en beskrivelse av hvordan disse følelsene igjen kan utløses av helt trivielle forhold som høyde eller å komme fra «en større by», eller et «større land» eller en «større bedrift», eller en «viktigere fotballklubb» osv. Poenget er at opplevelse av overlegenhet eller overtak øker latensen for å utløse narsissistiske impulser. Impulsen driver til å ville opprettholde den overlegne posisjonen ved å heve seg selv opp og trykke den andre ned. Dette er ikke kognitivt. Opplevelsen er tilfredstillelsen ved å føle seg overlegen, tilfredstillelsen ved å bli beundret, tilfredstillelsen ved å ydmyke den andre, tilfredstillelsen ved å vinne. Og motsatt: ubehaget ved at noe av dette kommer i spill, for eksempel ved å erkjenne at den andre «vet mer enn deg» eller at den andre «har rett».

Slagordet «Uenighet er ikke det samme som konflikt» er ikke en floskel. Det ligger dyp innsikt bak det. For det handler ikke bare om forskjellige oppfatninger. Rett under overflaten ligger villdyret med sine impulser til å skape rivalisering ut av det og til å ville vinne, oppheve seg selv og ydmyke den andre. Dette er impulser vi alle har, bare vi ser litt nøye etter i vårt mentale landskap. Det er ikke noen kose-opplevelse å måtte innrømme å ha tatt feil, eller at den andre er mer gjennomtenkt enn en selv. Dette representerer en konstant fristelse til å gi etter for impulsen og gjøre uenigheten til noe mer enn en intellektuell øvelse.

Kompensasjonen for dette er å være seg dette bevisst, og ha vilje til å mobilisere kognitiv innsats for å avdempe det. Det er nettopp dette som er menneskeartens varemerke. Men det er en skjør balanse. Og vi har dynamikker som for eksempel rivalisering og sosial rangering som så alt for lett setter dette ut av spill. Og kanskje vil nettopp denne svakheten bli menneskeartens bane fordi den ødelegger for menneskehetens muligheter til å overkomme de globale utfordringer som skapes, nettopp når man lykkes nok og blir mange nok.

Lang refleksjon oppsummert: Rangeringen mellom meg og Goliat har nok utkrystallisert seg tidlig i relasjonen. Og den har nok alltid påvirket relasjonen. Men høflighet og avstand har holdt dette i sjakk inntil dette langsomt smuldrer opp. Da kommer dette til syne i form av narsissistiske trekk.

Når Goliat snakker på en måte som vekker min beundring for ham, så merker jeg ofte at det kommer et lite host eller et kremt. Han beskriver ofte hvor omstendelig han er i sine undersøkelser og analyser, hvordan han ivaretar alle eventualiteter.
Andre ganger handler det om møter, særlig med leger og helsevesenet, hvor han tar dem på sengen med sin store kunnskap om området. I slike fremstillinger blir ofte autoritetspersonen karikert som å gå på autopilot. Man har lært en lekse, enten på skolen eller i et foredrag og går «hakk i plata» på den visa. Så blir de møtt med kunnskap som ofte går ut over, eller motsier dette, men responderer bare med «hakk i plata».
Ofte nevner han, gjerne i bisetning, hvordan han ligger 5-10 år foran oss andre. Det vil si han har forstått utviklingstrekkene før vi andre ser dem, og ligger helt i front på å ta i bruk teknologi eller å innrette seg slik og slik. Så etter noen år oppdager «den store hopen» endelig utviklingen og bølgen kommer. Andre ganger forutser han aksjekurser og andre økonomiske utviklingstrekk.

Alt dette har det fellestrekket jeg allerede har nevnt: IQ. Ikke bare oppfatter han seg som smartere enn allmennheten, men dette blir hans grunnleggende base til erstatning for manglende selvfølelse. Og som sagt, svært ofte når han snakker slik, så kan det bli langsomt, markert og veldig ofte dette kremtet, som gjerne kommer idet opphøyelsens «orgasme» er på sitt høyeste.

I meg har Goliat alltid hatt en trofast beundrer. Og jeg har nok ofte gitt uttrykk for det. Og det har ikke vært smiger. Jeg har trodd på dette. Det vil si, med litt «bob-bob» fratrekk i forbehold om litt glansbilde-mentalitet her og der, og noen ganger med tvil om hans egen fortolkninger av alt dette. Men jeg har aldri mistenkt ham for at han bevisst overdriver, tilpasser eller regelrett lyver om dette. Jeg har kun hatt for meg mulig psykologiske effekter av en viss grad av selvbedrag opp i det hele.

Når jeg sjekker dette opp mot narsissistiske trekk så er jo dette med behovet for beundring ganske tydelig. Men kanskje er nettopp denne intuisjonen om selvbedrag også en indikasjon. Mistanken er at Goliat faktisk tror mer om seg selv på disse områdene enn det er dekning for.

Men jeg har aldri hatt Goliat mistenkt for direkte bevisst løgn. Det vil si jeg har trodd på historiene hans, ja trodd generelt at det han sier tror han på selv. Les gjerne min subjektivistiske definisjon på løgn her. Har jeg vært naiv? Tanken om at Goliat lyver mer enn det jeg tror, kom etter Pokemon-hendelsen (beskrevet under). Den kom fordi Goliat her beskyldte meg for å lyve. Det handler ikke bare om at han tok grundig feil, men mest om måten han fortolket meg på. Det er det som er «cluet» her. Fortolkning=Informasjon – signalstrøm. Jeg kjente informasjon, og jeg kjente signalstrømmen og kunne dermed utlede fortolkningsskjema.

Et fortolkningsskjema med så sterke føringer på at mennesker lyver kan handle om projeksjon. Senere under Støre-hendelsen kom akkurat samme beskyldingen. Og det er beskyldinger om at jeg lyver i den hensikt å vri meg unna innrømmelsen om at jeg har tatt feil. Dette har da styrket mistanken om at det er akkurat det Goliat selv driver med. Mistanken har igjen medført spekulasjoner på om løgn også skjer i andre sammenhenger.

Før den første konfrontasjonen ble et faktum, har vi som sagt hatt et mønster hvor Goliat avbryter, men også at han sklir over i andre temaer. Jeg har jo oppfattet det for å være «bevisstløst». Andre ganger har det plutselig skjedd noe på hjemmebane som har gjort at han måtte avbryte telefonsamtalen. Kanskje de fleste gangene, reelt, men kan dette også ha vært en strategi for å komme seg ut på grunn av at samtalen ble for nærgående? Kan jeg tro på alle historiene slik de er framstilt? Kan jeg tro på Goliat når han fremstiller hvor nøye han har satt seg inn i hele problematikken rundt klima? Se «Stiger havene-hendelsen» hvor jeg faktisk tok ham i alt for dårlig kompetanse på området. Kan mye av dette være skryt? Er han mer «kommentarfelt-leser» enn jeg kan drømme om?

Dersom det er tilfelle at han tyr til uredelighet og urimelige hersketeknikker for å vinne og å slippe å gjøre innrømmelser, da er det også narsissistiske trekk. Og mistanken skapes jo nettopp av hypotesen om projeksjon, noe som i seg selv er et narsissistisk trekk.

Et annet trekk som kan nevnes er en viss overflatiskhet. Det er faktisk Goliat som har inspirert meg til å utvikle begrepsparene «ingeniør-tenkning» kontra «magi-tenkning». Jeg har altså fått det for meg at Goliat magi-tenker på mange områder. Dette gjelder ikke på området teknologi, hvor han åpenbart har stort talent og høy kompetanse. Men med en gang vi beveger oss over på sosiale prosesser, politikk og vitenskap så dukker denne overflatiskheten opp. Her er det vesentlig å påpeke at vi alle blir overflatiske på områder hvor vi mangler kompetanse. Poenget her er nettopp å erkjenne vår manglende kompetanse på området, og dermed bli litt mer tilbakeholdne i våre påstander på området. Det er kombinasjonen av manglende kompetanse, overflatiskhet og urokkelig påståelighet som er problemet. Goliat er nådeløs, avbrytende og arrogant på i sin argumentasjon områder han åpenbart har satt seg for dårlig inn i. Ofte blir det nesten aggressivt. Er det en forsvarsmekanisme?

Så har vi ett trekk som handler om lytteevnen. Her skal det, i rettferdighetens navn, sies at dette ikke er helt blokkert. Sannsynligvis varierer dette med temperaturen i samtalen. Det gjør det jo med oss alle. Men «Nato-dialogen» gir en klar indikasjon på at han oppfatter mye mindre enn jeg var klar over. For her gjør jeg altså det eksperimentet at jeg snur min egen argumentasjon og forsøker etter beste evne å gjengi hans argumenter. Dette ble gjort i den hensikt å forbedre dialogen ved at vi forsøker akkurat dette for på den måten å verifisere og eventuelt korrigere vår forståelse av den andres budskap i dialogen. Men det virker som det gikk ham hus forbi, for han fortsatte å argumentere som om intet var skjedd. Det er en sterk indikasjon på at han faktisk får med seg mindre av det jeg sier enn jeg kunne drømme om. Vi fristes alle til å jobbe med vårt eget budskap idet den andre snakker. Egentlig er det en uting, men er kanskje nødvendig for flyten i samtalen. Kanskje er det en treningssak å avdempe dette. I en ideell dialog handler er det jo vesentlig om å være interessert i avsenders budskap.

Det å mangle denne interessen totalt, er, etter min mening et narsissistisk trekk. Med mitt syn på narsissisme, henger dette nøye sammen med rangeringen. Et alfa-trekk er denne kontante holdningen som signaliserer nulltoleranse, kombinert å fremstå med «full gjennomskuelse» av den mindreverdige. Dette står igjen i nær sammenheng med at alfaer har ikke behov for å forstå nedover, kun definere. Alfaer stiller ikke spørsmål. Alfaer er allvitende. Sannsynligvis har vi alle i oss en intuisjon som skaper motvilje til å se mindreverdige som mennesker. Det er en logikk i dette. For straks vi ser dem som mennesker så vil det skape moralske bremser som skaper en nøling som igjen signaliserer usikkerhet. En ekte alfa har ingen behov for å forstå mindreverdige, fordi han viser sin makt ved å definere dem. Dette signaliseres som en «gudommelig innsikt» til full og umiddelbar gjennomskuelse. Hypotesen er da at mennesket har et generelt emosjonelt mønster som ikke bare skrur av interessen for vedkommende, men også skaper direkte motvilje til å forstå.

Dette signaliseres av Goliat i utsagn som «jeg avbryter deg fordi jeg vet hva du skal si, så det er unødvendig å bruke tid på». Eller «jeg har ikke noen interesse i det du snakker om». Eller «du holder alt for lange foredrag». En gang, under «Pokemon-hendelsen» hevdet han at han talte sekundene på vår taletid og hevdet da at jeg stod for 90% av taletiden. Dette er vel første gang min tillit til ham ble satt på en alvorlig prøve. I dag tviler jeg sterkt på at dette er sant. Man kan sitte med stoppeklokke i etterkant å måle på et opptak, men å gjøre denne øvelsen i sann-tid, mens man selv snakker, har jeg lite tro på at han greier på en måte som er pålitelig. Pokemon-hendelsen er gjengitt under.  Det som var interessant den gangen var at jeg hadde det motsatte inntrykket. Jeg ville ikke akkurat gjettet forholdet 10/90, men kanskje en plass mellom 40/60 og 30/70 i Goliats favør. Samtidig er jeg åpen at selv i en ideell prosess hvor det var 50/50 så kan partene psykisk oppleve dette som en skjevfordeling i den andres favør. Vi er sannsynligvis mest engasjert når vi snakker selv. Da går tiden fort. Når vi lytter så krever det mer av oss, vi mister oftere tråden og tiden føles lengere.

Det er åpenbart at vi her snakker om mekanismer som utgjør høy risiko for å ødelegge dialogen i relasjoner som preges av rangering. Kanskje kan det oppsummeres i en formulering Goliat kom med da jeg forsøkte meg med min «evaluering» av en konfrontasjon mellom oss. Goliat beskriver at jeg driver med «voksenopplæring» og at han er «ferdig opplært». Slike utsagn har fått meg til å reflektere. Om man skal ta det på alvor så signaliserer det total mangel på nysgjerrighet. Det er dårlig reklame for en som vil fremstå med høy IQ og kreativitet. Men jeg tviler på at dette kan forstås generelt. Gitt de riktige omstendighetene så er nok Goliat absolutt så åpen og nysgjerrig som man kunne forvente av en person av hans kaliber. Det er i relasjonen med meg at han er «ferdig opplært». Igjen hevder jeg at narsissistiske trekk handler mer om helsen i relasjonen og mindre om personlighet generelt. Det er sammenhenger her, men jeg tenker som sagt at den mest signifikante variabelen her er maktbalansen i relasjonen.

For mange år siden skrev jeg denne refleksjonen angående nyansering mellom læring og belæring. Dette var inspirert nettopp av Goliats fremstillinger. I relasjoner hvor Goliat selv opplever seg som den mindreverdige, så slår akkurat samme ubevisste grunnholdning til. Goliat sliter alvorlig med gjennomslag for ofte gode og kreative ideer i bedriften. Sperren er at han er redd for å bli oppfattet som «belærende» overfor sine sjefer. Dette skaper sannsynligvis begrensninger i hans fremstillinger som hindrer det gjennomslaget han drømmer om.
Kanskje kan man snakke om en grunnorientering rundt rivalisering og rangering. Og vi oppdager at jo svakere sensitiviteten på dette er, hos begge parter, desto større er muligheten for de mer konstruktive utvekslinger hvor enkeltindividet får bydd på seg selv og tatt ut sitt potensiale til alles beste. Og motsatt: Dersom rivalisering er den dominerende grunntonen, så er dette en bevegelse bort fra det som er menneskeartens særpreg, og som gjør sivilisasjon mulig.

Gjennom hele vår relasjon har jeg forsøkt å lirke dette budskapet inn: Formålet med dialogen er ikke å vinne, det er å berike hverandre. Men selv i vår siste samtale hittil (Se Støre-hendelsen) så viser jo Goliat med all tydelighet at dette er en holdning han ikke deler. For å oppheve en slik sperre må man formidle budskapet om dialogens berikelse. Men selve sperren er jo i veien for at akkurat dette kan skje.

Dette handler ikke om den kognitive forståelsen. Selvsagt forstår Goliat dette når det blir formulert slik. Men vi har en underliggende, emosjonell konfigurering som ubevisst overstyrer «den kjedelige teorien». For å oppheve denne sperren må budskapet trenge dypere inn enn på det kognitive planet. Da er nok hypotesen den, at nettopp denne innsatsen er sosialt ulønnsom dersom man er den overlegne part i en ubalansert relasjon. Dette gjelder særlig dersom man ubevisst oppfatter at den mindreverdige faktisk har potensiale til å true rangeringen.

Summen av alt dette er at dette gjenspeiler holdninger hvor Goliat hverken er interessert og samtidig uvillig til kognitiv mobilisering, han oppfatter seg selv å «vite bedre», han misforstår, eller sosialt definerer meg på nedlatende måter, og utøver makt mot å bli utfordret på dette. Dette er etter min mening et narsissistisk trekk.

Hvorfor har da ikke denne relasjonen fordampet for lenge siden?

Det er nærliggende å tenke at ubalanserte relasjoner hvor den overlegne part fremstår som uinteressert i den mindreverdige, og samtidig har en rolle som en som «forbarmer seg over» og hjelper den mindreverdige, ikke kan være bærekraftig over tid.

Samtidig er det en relasjon hvor den underlegne «brenner inne» med sitt egne potensiale, opplever frustrasjon og kanskje også kjenner på arrogansen og nedlatenheten fra den andre part.

Etter Støre-hendelsen innså jeg at jeg måtte ta relasjonen opp til seriøs vurdering. Jeg er ikke i tvil om gevinstene jeg har. Jeg kaller meg selv for «human-kritiker», og spesialiserer meg på å studere mennesker, både på nært hold og via media. Her er en person som Goliat en gavepakke. Og han har betydd utrolig mye for min intellektuelle utvikling. Men spørsmålet jeg måtte stille meg selv er:

Skader dette meg? I så fall må jo gevinst og kostnad balanseres mot hverandre. Hva kan kostnadene være? Vel det synlige er selvsagt langvarige frustrasjoner. Og dette kommer i tilligg til de emosjonelle belastingene som følger av konfrontasjonene, som har blitt stadig oftere. Men disse belastningene føler jeg at jeg tåler veldig bra. Kanskje har jeg til og med godt av det. Det er ikke for mye av den slags i mitt liv. Hva med den langvarige frustrasjonen av å brenne inne med mine tankeprodukter? Vel tenker jeg, den frustrasjonen er der vel uansett. Kanskje hadde jeg et håp en gang, om å kunne dele dette med Goliat. Men det må være lenge siden. Håpet ble vel pulverisert da jeg oppdaget at det filosofiske nettstedet jeg hadde brukt årevis på å utvikle, delvis inspirert av nettopp dette håpet, overhodet ikke vakte noen som helst form for interesse.

Men jeg har jo utviklet en filosofi, også på det etiske plan og ikke minst for modenhet, som fungerer utmerket for meg selv til å stå i dette.

Min konklusjon er at for min del vil det være dumt av meg å bryte nå. Jeg føler jeg har langt større gevinst enn kostnad.

Men vi er jo to personer i denne relasjonen. Det betyr at jeg også må våge å spørre meg selv om hva jeg er for ham. Her må det bli spekulasjoner. Jeg stiller meg følgende spørsmål:

1)   Er jeg skadelig for ham?
Jeg kan ikke utelukke muligheten for at jeg kan ha en fremferd og en påvirkning som er belastende for Goliat, og som kanskje skader ham. Jeg kan være blind for egne virkninger på andre. Dersom dette skulle være tilfelle, så vil konsekvensen nødvendigvis bli at relasjonen må opphøre.
Men når det er sagt så ville jeg selvsagt ha vært interessert i å få den øyeåpneren at jeg kunne forstå hva det er med meg, mine holdninger, min fremferd som har denne virkningen. For dersom jeg har en skadelig fremferd for noen, så er dette kanskje noe som gjelder generelt. Men uansett vil jeg være svært nysgjerrig på det. Om jeg skulle gjette, så ville første gjett være at jeg er «sosialt skadelig». Og det er nok en realitet. Å være sosialt skadelig kan defineres som en person som det skader å bli assosiert med. Jeg er gift med en dame fra Thailand. Jeg har vært mye i Thailand. Jeg kjører biler i fattig-klassen, er ressursfattig på mange områder, dårlig på kutymer og ritualer, kan oppfattes som svak, og fremstår sannsynligvis som lav-klasse i manges øyne. Jeg er et menneske full av feil og mangler, og er sannsynligvis litt for åpen om det.
Men dersom dette skal få signifikans så må vi litt opp i klassene og relasjonen må bli synlig for andre, med potensiale til å ta anstøt. Jeg oppfatter ikke Goliat å være der.
Jeg regner sannsynligheten for denne hypotesen som svært lav.

2)   Er relasjonen likegyldig?
Denne kan absolutt ha noe for seg. Etter pokemon-hendelsen kommenterte Goliat at han var likegyldig. Og jeg kan vel skrive under på at nåværende pause ikke berører meg særlig emosjonelt. Jeg har et savn. Det er å ha en vennerelasjon som kan møte meg intellektuelt. Her fyller Goliat noe av det vakuumet. Spørsmålet er om det er gjensidig. Vi menn har nok langt høyere terskel for å være åpne om hva vi betyr for hverandre. Og i den grad det skulle bli noe ugreie så kan rivaliseringen slå ut i å kappes om å fremstå som mest mulig likegyldig og uavhengig av den andre. «Menn bryr seg ikke». Dette er et «biologisk» våpen i mange av oss. Ofte beskyldes vi menn for å fremstå på denne måten. Men oppdag at menns emosjonelle handlingsrom avgrenses av langt smalere toleransegrenser enn for kvinner. Dette er ikke bare mellom menn, men i høyeste grad også kvinners bedømmelse. Den er ubevisst og implisitt. Viser vi oss sårbare, så blir det fort karakterisert som sutring, utløse forakt eller «ta deg sammen».  Her er et eksempel hvor en mann står fram som «incel». Se gjerne episoden og analyser hvordan vedkommende blir møtt. Spør deg selv: Ville en kvinne med et problem i samme størrelsesorden bli møtt på samme måte? Det er en smal balansegang mellom å uttrykke «behov for deg» og å fremstå som sårbar. De fleste av oss menn har klokelig av erfaring lært seg å demme opp mot dette. Og da handler det ikke bare om å «skjule følelser». Det går dypere enn som så. Det som skjer, er at det emosjonelle over tid avdempes til et minimum. Jo lavere på rangstigen en mann er, desto smalere er det emosjonelle toleranserommet. Det er jo et stort tap for det enkelte individ. For gjennom dette falmer både «glede og sorg». Og vi står jo da faktisk igjen med en langt svakere evne til å avlese oss selv, og bli oss bevisst våre egne behov. Men her er jo et alternativ til apati og depresjon. Det er den gleden man kan oppnå ved analyse, forsøket på å forstå, og på rent filosofisk grunnlag tildele seg selv og alle andre et ukrenkelig menneskeverd. Det er det alternativet som fungerer for meg. Jeg kan ikke snakke for Goliat. Men jeg gjetter at også han er temmelig kvestet på det emosjonelle området, og må kanskje lete dypt i seg selv for å finne hva tapet av en slik relasjon egentlig betyr for ham.

3)   Er jeg en kjæledegge?
Dersom Goliat har narsissistiske trekk så vet jeg ikke nok om hva det betyr for ham når en slik som meg forsvinner. Det er noe som heter «narcissistic supply». Det handler om behovet for å bli beundret. Dette har jeg tidligere vært inne på.

Akademia-vegringen

Jeg har nevnt det før, men det første jeg husker at jeg reagerte på med Goliat var da jeg introduserte Illustrert Vitenskap for ham. Jeg anbefalte dette som en god kilde til seriøst popularisert vitenskap. Som sagt avviste han dette med en kraft som fikk meg til å stusse. Jeg oppfattet det som at han ble skuffet fordi artiklene ikke levde opp til de forventningene overskriftene bar bud om.

Det jeg uansett ikke kunne unngå å merke meg er at Goliats hovedkilde til vitenskap, livssyn og filosofisk tenkning er Star Trek.  Star Trek skal vi ikke kimse av, fordi det lå veldig mye teknologisk og filosofisk Research og refleksjon bak, i alle fall, i de tidligste sesongene. Jeg hadde ikke muligheten til å følge dette. Men faktisk tror jeg at jeg ikke har vært i stand til å høste så mye innsikt ut av dette som Goliat gjorde. Det har vært ufattelig mange tema opp gjennom årene hvor Goliat har kunnet servere Star Trek temaer som har passet godt inn i, og beriket dette. I de siste årene har det blitt mindre. Men jeg er overbevist om at Star Trek har hatt en dyp påvirkning på Goliats tenkning, og at det har formet ham intellektuelt.

Jeg har den forestillingen at god gammeldags akademisk dannelse har noe for seg. På studiene lærer man ikke bare fag, men også det å lære, holdningen til læreprosessen, holdningen til mangfold, dialog eller uenighet; det å gå de intellektuelle motbakkene. Man får glimt av dybden og bredden i temaene og dermed også et glimt av hvor liten flik av verden man selv har innsikt i. Det burde gi mer ydmykhet og forståelse av egne begrensninger.

Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det, men hypotesen er at det er her Goliat mistet noe, som jeg av en eller annen grunn med helt andre forutsetninger faktisk fikk med meg, noe av det i alle fall.

 

Jeg vil gå litt videre med dette at Goliat har hatt en barndom og oppvekst som godt smartere enn gjennomsnittet, kombinert med innslag av usynlighet og nedvurdering i familien.
Han har stukket seg ut, også på skolen. Han vokste opp i hjemmedata-pionertiden. Og han forteller at når han og kamerater var inne på slike hjemmedatabutikker så stod de andre samlet bak en maskin og spilte spill, mens han stod bak den andre maskinen og testet ut programmering. Han må ha sett at han på områder var «way off» smartere enn de andre, og det har kanskje blitt hans skall for å dekke over det store hullet der selvfølelsen skulle ha vært. Det kan jo være en mental fristelse til å selvforsterke dette. Det vil si han begynner å se kritisk på sine omgivelsers IQ blir nå ikke bare et verdighetsmål, det er selveste rangeringskriteriet.

Jeg vet ikke hvor mange ganger Goliat har gjentatt historien om da han utviklet algoritmen binærsøk på gutterommet. Han viste det til læreren sin og fikk vite at dette er universitetspensum. Han var nok litt skuffet over at han ikke var først ute med oppfinnelsen. Men likevel bærer dette bud om et helt spesielt talent. Når jeg sier at dette talentet blir selveste rangeringsmekanismen så innebærer det at Goliat ikke bare selv skinner som en sol på den himmelen, men også at omgivelsene til stadighet faller gjennom.

Goliat blir en selvstendig tenker med tilhørende skepsis til sine omgivelser. Og da snakker jeg ikke bare naturlig kritisk, men ofte dyp mistillit.

Min hypotese er altså at Goliat går inn i voksenlivet med et angstproblem, tapt selvfølelse med tilhørende voksende forsvarsmekanismer som erstatning for dette. Inkludert er altså hans IQ og mentale ressurser som rangerer høyt på stjerne himmelen.
Angst-problemene er et eget tema. Jeg sier ikke at denne historien er den hele og fulle forklaringen på dette. Her kan også være andre faktorer, inkludert medfødte sårbarheter. Men det er på det rene at dette har hatt en svært hemmende, til tider invalidiserende innvirkning på hans liv. Dette har han selvsagt sett og forstått.

Og her har jeg en annen hypotese som kommer i tillegg. Det er at Goliat selv kan ha utviklet både bitterhet og misunnelse på de som fikk seg en utdannelse og, ikke minst, fikk brukt den som basis for karriereløp Goliat bare kunne drømme om. Og kanskje også dette har gått inn som en del av forsvarsskallet Goliat utviklet. Det kan ha skapt en strategi hvor han anser de fleste slike som middelmådigheter; mennesker som kom alt for lett til det, men som viser seg (i hans øyne) kun å handle om en «jævla tittel». I klartekst: Misunnelse blir en del av motivasjonen bak en til dels overkritisk holdning til akademisk skolering. Og det er åpenbart: Når man begynner å gå ting etter sømmene så dukker man som regel inn i en materie som ser ganske annerledes ut enn det glansbildet man ofte ser på overflaten. Det gjelder omtrent all vitenskap. Det er ikke den ting som kommer lett, som ikke har mange rare fasetter, som ikke har anomalier, usikkerhet og konkurrerende hypoteser. Det å komme uforberedt inn i dette, kan gjøre noen og enhver skeptisk. Vitenskapen er kritiserbar. Den skal være det. Det er en del av dens natur. Den representerer et terreng som er vanskeligere, mer komplekst, mer usikkert og har flere sårbarheter enn utenforstående kan fantasere frem. Så når man kommer fra en «Star Trek-glansbilde-verden», så kan den virkelige vitenskapen bli en gedigen skuffelse. Da gjentar jeg at utdannelse ikke bare handler om fagkunnskap, men også om en modningsprosess for å takle å være i dette, uten å miste troen på det man holder på med.

Med sin nevrotiske personlighet var Goliat tidlig inne i et hypokonderlignende løp, med ekstrem opptatthet av egen helse. Da har han møtt akademia innenfor helse og legevitenskap. Og det er kanskje det verste man kunne møte gitt beskrivelsene over. Er det noe som er vanskelig og historisk full av feiltakelser så er det nettopp legevitenskapen. Jeg vet ikke hvor mange timer i alle våre samtaler opp gjennom årene som nettopp handler om møter med udugeligheten innenfor helsevesenet. Kanskje så mye som 10-20% av all vår samtaletid har handlet om dette. Og Goliat sorterer ikke på titlene. Leger, psykiatere, helsearbeidere og sykepleiere, alle har fått sine pass påskrevet. En gjenganger i Goliats beskrivelser av dette er at de fungerer som maskiner som går på autopilot. Det vil si: De har lært noen fraser på skolen, eller på seminar hos den mektige legeindustrien, så kommer dette ut som fra en båndspiller som auto-respons utløst av forskjellige triggermønstre. "Flått-bitt nord for Lillehammer, nei da er borreliose utelukket for det finner vi bare sør for Lillehammer". Ha-ha, som om ikke dette er i bevegelse.
Jeg sliter med å fremstille dette på den måten som Goliat gjør dette. Men mønstret er at uansett hvilke innvendinger Goliat måtte komme med, så får han bare den samme innlærte regla tilbake. Med andre ord oppfatter Goliat disse representanter for akademisk kompetanse, som mennesker som har ervervet seg en tittel, lært seg noen regler og flyter på dette med god lønn gjennom livet. De er middelmådige, følger den store strømmen, tenker ikke selv.

Bedre blir jo ikke dette når den store og mektige legemiddelindustrien kommer i søkelyset. Her finner vi at profittmotivet går mer i retning av å holde folk syke, og gjøre dem kronisk avhengige av legemidler i stedet for å finne en reell kur mot sykdommene. Og vi finner vel gode indikasjoner på slike utslag også. Dette legger en ny dimisjon til akademia: korrupsjon. Ikke bare er akademia middelmådige og udugelige, men de er også korrupte. Og det mangler ikke på litteratur som utbroderer dette, også svært spekulativ litteratur. Så vi innser hvilken retning dette kan ta. Her er mine refleksjoner om konspirasjonsteorier.

Jeg tenker at mennesker, spesielt av Goliat-kaliber er sårbare for å bli bergtatt av konspirasjonsteorier. Da handler det om en kombinasjon av tapt tillit til samfunnet, god tilgang på informasjon, manglende innsikt i kritisk tenkning og over gjennomsnitt høy IQ.

Jeg har i det siste sett flere henvisninger til forskning på at høy IQ ofte er et hinder mot åpenhet til ideer som utfordrer ens egen tro. Forklaringen er enkel: Når man møter noe nytt og det representerer en utfordring, så er den spontane emosjonelle reaksjonen «må jeg tro på dette?». Dersom det nye applauderer det jeg tror fra før, så er den spontane emosjonelle responsen «Kan jeg tro på dette?». Høy IQ gir gode ekstra-ressurser, enten det gjelder å imøtegå utfordringen, eller å rettferdiggjøre bekreftelsen.
Vi kan alle bli fascinert av konspirasjonsteorier, men kanskje høy IQ øker sårbarheten for å bli bergtatt. Og det er klart at dersom man først fanges inn på ett område, så påvirker dette hele grunnmentaliteten i måten man tenker om ting.

 

Det er viktig å poengtere at dette er mine spekulasjoner som er et resultat av mange og lange samtaler. Jeg regner Goliat som svak for konspirasjonsteorier, og gjerne kreativ nok til å komme opp med egne. Man han kan ikke regnes som en blind konspirasjonsfanatiker, som ville gått på «Pizzagate». Det er lang vei fra å være preget av dette til å la det manifestere seg i ekstreme handlinger. Her er ikke Goliat i nærheten.

 

Herfra er det mange spor vi kunne ha utforsket i Goliats utvikling. Et av de viktigste er temaet klima og global oppvarming. Dette gjør jeg til et eget tema, både på grunn av at det har vært en het potet mellom oss, men også andre interessante aspekter med dette. Men det sporet jeg vil følge nå er spekulasjoner på hvordan Goliat låses i denne tilstanden. For jeg vil jo hevde at han er mentalt innelåst i et mønster som i stor grad er formet av den bakgrunnen jeg akkurat har skissert. Grunnen til at jeg gjør denne øvelsen er at det kanskje kan gi inspirasjoner og ideer til veien ut av det. Jeg sier ofte at Goliat er «en tapt sjel». Og jeg tenker at det er tragisk, særlig fordi han har det enorme potensialet jeg tror han har. Goliat er ikke begrenset av egne mentale ressurser slik som for eksempel meg selv. Jeg misunner han akkurat det: Den høye IQ-en, lesehastigheten, kreativiteten, nytenkningen, hvor rask han er til å lese seg opp på ting, bruke det og får gevinst av det, gjennomføringsevnen, evnen til sosial interaksjon på nett, kort sagt: et hav av muligheter.  Det som stopper ham, er et mentalt fengsel av forsvarsmekanismer og umodne trekk. Så skal jeg skynde meg å gjenta: Det mest grunnleggende her ser ut til å være nevrotisismen. Det har formet hele livet hans, og det har ødelagt mye. I denne sammenheng at han lider av «angst for å ta feil». Det er min spekulative diagnose. Og han er sannsynligvis bitter eller sint innerst inne.

Nå vil jeg forsøke å liste opp noe av det jeg oppfatter som sperrer ham inne:

1.    Dikotomien
Tilbøyeligheten til å tenke dikotomisk (enten eller) er etter min mening et umodent trekk. Noe av dette har jeg beskrevet her.
Det å sortere mennesker enkelt (i gode og onde, dumme og smarte osv.), vil alltid forbli urettferdig. For alle mennesker er så mye mer enn de varablende vi benytter for å sortere dem. Det er god grunn til å tenke at denne type sorteringer utløser stamme-mekanismene i oss (tribalisme). Det har jeg skrevet om her.
Jeg oppfatter at det er mye av dette som preger Goliat når han både latterliggjør og demoniserer mennesker fra «den andre leiren», enten det er klimaforskere, venstresiden eller journalister fra main-stream media. Jeg forsøker alltid å møte dette med appell til å nyansere bildet. Det er grunner til at bildet ser ut som det gjør, og det handler ikke om de andres, hverken dumskap, falskhet eller ondskap. Det er jo denne effekten som skaper polariseringen. Og ingen vil vel påstå at denne polariseringen er sunn.
Moden tenkning handler om å oppdra seg selv til heller å snakke om sannsynligheter og hypoteser, enn å operere med et sort-hvitt tror/tror ikke. Dikotomisk tenkning mangler dette aspektet. Det er mer av og på. Et godt eksempel på dette finner vi i «Løy Støre»-hendelsen hvor Goliat fremstår med enten eller. Han fremstår totalt blind for at det faktisk er mulig å utvikle flere konkurrerende hypoteser om mange fasetter i en slik sak. En slik nyansering ville jo åpnet for innsikt og utvidelse av kunnskapshorisonten. Det modne mennesket opererer med hypoteser, sannsynligheter og modeller for å estimere sannsynlighetene. Den umodne varianten er kategoriske «tror» «tror ikke», med tilsvarende verbal rivalisering hvor den mest dominante vinner. Det er ikke konstruktivt.
Kanskje er det slik at solid utdannelse øker sannsynligheten for at individet trenes opp til å forlate denne litt barnlige dikotomiske forenklingen, til fordel for mer nyansering og mer forsiktige konklusjoner.

2.    Dialogsperren
Her er min guide til konstruktiv dialog.
Det, viktigste her er å komme ut av rivaliseringsmodus, forstå forskjellen på uenighet og konflikt, og lære seg teknikker som fremmer den undrende dialogen mellom aktørene, at man har bevisst mål om berikelse for begge parter, og at det å «vinne diskusjonen» er en umoden tilnærming. Jeg har forsøkt å pense Goliat inn på denne tilnærmingen, uten å lykkes. Avslutningen på «løy Støre»- hendelsen har følgende konkurrerende indikasjoner som nevnt under. Sabotering av dialogen medfører at Goliat taper muligheten til å erverve den innsikt jeg kunne bidratt med. Dette kan være et generelt trekk ved Goliat. I så fall glipper han på veldig mye. Men samtidig fungerer jo dette som forsvarsmekanisme for vedlikeholdelse av den egenforståelsen som kanskje er nødvendig for å opprettholde skallet som skjermer mot det manglende selvfølelsen. Indikasjoner ut av «Løy Støre»- hendelsen:

a.    Han har ikke fått med seg, en gang hvordan jeg ser på formålet med dialogen

b.   Alternativt så kan han likevel ha fått det med seg, men er uenig uten å flagge dette

c.     Han har fått det med seg, men lider av fristelse til å plage

2.    Uansett hva dette er så fungerer denne type handlinger som sperrer for videre dialog. Den viser manglende interesse, manglende åpenhet. Begge deler kan være overskygget av en følelse av å vite hva samtalepartneren har tenkt å si, og anse det som unødvendig å bruke tid på, all den tid han «vet hva det er, og hvorfor han ikke er enig». Så på overflaten skaper dette en selvsikker følelse som gjør at dialogen oppleves overflødig. Dette er en følelse jeg også mange ganger opplever, og som jeg tror er veldig vanlig. Jeg lar ham fortsette, og noen ganger innser jeg at jeg likevel gjettet feil. Jeg tenker at dette er en svært vanlig opplevelse med jevne samtalepartnere. Men jeg tror faktisk Goliat tror han er alene om dette, og han stiller ikke spørsmålstegn ved egen dømmekraft på området. Det som får meg til å la Goliat snakke videre, selv om jeg har hørt refleksjonen «hundre ganger før» er først og fremst høflighet. Men noen ganger viser det seg at han kommer med nye vinklinger, jeg ikke hadde forutsett. Det skal en del kognitiv mobilisering til for å holde tilbake og ikke avbryte dette. Og selvsagt er det slik også med mine fremstillinger. Vi har så mange samtaletimer bak oss, at selvsagt vil Goliat oppleve gjenkjennelse. Men det er også åpenbart at han svært ofte glipper på hovedpoenget, og at jeg sitter på en hel verden av tanker og refleksjoner som han ikke er i nærheten av innsikt i. Dersom en dialog skal fungere konstruktivt så er vi nødt til å trene oss opp til en metode som forhindrer at dialogen jammes opp av de impulser som vi alltid opplever i slike prosesser. Det er respekt, høflighetsregler, tålmodighet og anstrengelse for å forstå motpartens budskaper. Her er det vesentlig at man bekrefter forståelsen, anerkjenner og deretter problematiserer der det er relevant. Bekreftelse vil hindre gjentagelser. Den som oppfatter at samtalepartneren fremstår som om hen har misforstått budskapet, vil selvsagt medføre stadig nye forsøk på å komme gjennom med budskapet.

3.    Antagonisme
Har nær sammenheng med de foregående punktene. Det er tilbøyeligheten til å anse alle som er uenig med en selv som fiender. Da er vi inne på den dikotome kontrasteringen, med å anse motparter som dumme, nyttige idioter, falske, overflatiske, onde osv. Tilsvarende opererer Goliat med tiltak av type «boikotte», «forby», «straffe», «møte med samme mynt» osv. Med andre ord sanksjonisme. Forsøk på å avdempe dette møtes med forsvarsmekanismer, gjerne av typen «Du forsvarer dem» eller «Du lar deg lure», eller «Du hører bare på NRK» osv. Her skal vi være klar over mekanismer jeg har reflektert over i linkene under:

Den sosiale ventilasjonseffekten
Manifestasjoner av aggresjon
Aggressivt begjær
Alfa-identifikasjon

Alt dette er mekanismer som motiverer til å opprettholde fiendebildet. For det skaper åpninger for verbal utløsning av aggresjon, paternalisme, moralsk indignasjon (dydssignalisering) og å identifisere seg som en alfa, gjennom disse handlingene (alfa-identifikasjon).
Det å utfordre antagonisme medfører selvsagt risikoen for at en selv sorteres inn i samme kategori som «fienden», og man risikerer da utløsning av aggressive handlinger mot seg selv. Dette kan være tilfelle i den tidligere nevnte «Løy Støre»-hendelsen. Da kan i så fall det å vifte med et hvitt flagg være et bevisst utslag av aggresjon.

4.    Magitenkning
Magitenkning her jeg nevnt opp mot ingeniørtenkning her.
Hele denne refleksjonen er inspirert av Goliat. Tendensen er å avfeie enhver utfordring med tryllestav argumentasjon av typen «Det fikser evolusjonen» (Goliat tror at evolusjonær tilpasning skjer i løpet av svært kort tid, en generasjon osv. Jeg er fortsatt i tvil om at han egentlig har forstått evolusjonsmekanismene. Det har aldri vært mulig å føre dialogene så langt, på grunn av avbrudd.), det fikser markedsmekanismene (også her virker Goliat å tro på disse mekanismene uten å gå inn og ingeniørtenke om hvordan dette passer inn på akkurat dette området), eller «Det fikser teknologien» (Goliat er noen ganger naiv teknologioptimist, uten tanke for timing og begrensinger utenfor teknologien).
Magi-tenkningen slår også ut i manglende evne til å modellere problemer utenfor eget fagfelt. Her tvinges jeg til å kontrastere med, min egen utdannelse hvor vi forholdt oss til modellering, både innenfor fysikk, kjemi, mekanikk og økonomi. Man ser lyset i hvordan matematikken fungerer generelt som verktøy til å gå på komplekse problemstillinger, sette seg inn i begrepsapparat, variabler og formaliseringen av dette i matematiske formelsett, og utvikle kompetanse på handtering av dette til praktisk anvendelse.
Noen ganger har jeg stusset på Goliats refleksjonsevne. For eksempel så gikk han for noen år siden han ut mot klimamodellene, som han hevdet var håpløst nytteløse. Jeg husker at jeg presset ham dette, og bad ham om forslag til andre tilnærmingsmåter på noe så komplekst som klodens klima. Den gangen avviste han bruk av modeller i det hele tatt. Dette kan jo ha vært på en bølgetopp av affekt, for han husker det ikke lengre. Men selv husker jeg egen mot-argumentasjon; at selv den enkleste vurdering av klima i fremtiden baserer seg på en eller annen mental representasjon, som jo nødvendigvis er å karakterisere som en … ja nettopp modell. Men igjen, på grunn av avbrudd og stadige unnvikelser så kom vi aldri så langt. Det var da jeg lurte på om Goliat i det hele tatt har sett lyset i denne type vitenskapelig tilnærming og metodikk. Men merkeligst var det da han for et par tre år siden, fikk med seg en «outsider» på nett som hadde utviklet en modell på basis av forhold mangeårige sykluser i solsystemet pluss ende lengre sykluser på solsystemets vandring gjennom galaksens spiralarmer. Og denne modellen mini spådde Istid fra 2020 og utover. Goliat var så sikker på dette at han «la hodet på blokka» på at vi ville begynne å merke nedkjølingen allerede de kommende årene. Jeg har sett foredragene på Youtube, og innser at dette er en modell som man må anvende mye avansert matematikk for å kunne få noe ut av. Dette er bruk av modell, avansert modell, ja den kan kalles klimamodell. Det er stikk i strid med «modell-er-ubrukelig-prinsippet» Goliat argumenterte så kraftig med år noen år siden.
Dette fremstår som en bommert forårsaket av magi-tenkning. For virkningen av dette er den samme som virkningen av «Gad of the gaps», altså tendensen til at hver gang man når en barriere så lukker man dem med å forklare den med Gud. Dette medfører at undersøkelsen stopper, innsikten og muligheten til å komme videre uteblir. Bruken av magitenkning fungerer som en avleder som medfører at man slipper å gå inn i problematikken og tenke seriøst over den. Dermed fungerer den som en forsvarsmekanisme.
Men litt digresjon angående modell-temaet: Jeg har en hypotese om at dette handler om ord og bruddstykker som Goliat får med seg, enten fra kommentarfelter eller annet, men hvor han fester lit til det. Det virker som om tilliten er større til alt som ikke er «main-stream». I så fall ligner dette trekk som preger konspirasjonsteoretikere.
Uansett så har budskapet om de ubrukelige modellene har truffet ham, og han argumenterer med kraft og overbevisning. Men det samme har denne personen med den kosmiske modellen gjort, noen år senere, og da er den opportunistiske rettferdiggjøringen av modell-skepsisen glemt. Med andre ord vilkårlig argumentasjon med kraft, alt etter hva som treffer hans mentale strender. Det er ikke noe underliggende lag her. Det kaller han for «filosofi», og det er jo noen trøtte greier.

5.    Tankeforurensing
Det kan se ut som at Goliat har fått det for seg at det å studere og ta en utdannelse setter vår mentale vitalitet i fengsel. Og det er jo en hypotese man absolutt kunne undersøke. Men resultatet av en slik ide er jo motstand mot i det hele tatt å sette seg inn i vitenskapelig metodikk, eller noe som overhodet smaker av akademia. Da handler det ikke om prioritering, eller noe man enda ikke har rukket, men rett og slett en frykt for at dette skal bergta en på en måte som gjør at ens egen tanke-autonomi bryter sammen, og man faller inn i et hjernevasket mønster av «main-stream».
Men, dersom man ser på mangfoldet innen akademia opp gjennom historien så ser man at dette på ingen måte kan være tilfelle. På den annen side så ser vi i dag et akademia som presses av politiske strømninger av typen «politisk-korrekthet» og manglende toleranse for ufullkommenhet. Men dette er jo strømninger som preger vår kultur, og som jeg mener kommer på tross av akademia og ikke på grunn av. Dersom denne utviklingen ikke snur, kan vi, over tid, stå overfor et vitalt forfall i vår kultur, og det kan bli skjebnesvangert. Men mitt poeng er at årsaks-bildet her neppe handler om akademisk kompetanse, men heller om mangelen på det.
Likevel gir jeg Goliat rett i at det å utvikle kompetanse, uansett område også vil påvirke oss på en slik måte at skaper blinde flekker på i mulighets-radaren, slik at vi glipper på smarte løsninger. Men det gjelder all læring uansett. Les gjerne om bekreftelsesfellen her.

Men her tenker jeg at en akademisk skolert person er, eller bør være mer oppmerksom på egne begrensinger og de fall-gruver som er innebygget i oss, og videre har utviklet kompetanse på teknikker som avdemper dette, og på den måten er mer resistent mot å falle for feilbarlige mekanismer vi alle har i oss. Veldig mye av den vitenskapelige metode er jo tuftet på slike erkjennelser.
En annen variant er at høy akademisk skolering medfører sosial status. Dette kan medføre arroganse og lokke frem en viss nedlatenhet overfor menigmann. Her har jeg en hypotese om mekanismer i vår natur som kan lokke frem narsissistiske trekk i slike relasjoner. Og som subkultur har akademia definitivt utfordringer på dette området.

I akademia finnes det en bevissthetskultur om dannelse. Jeg tenker at denne problematikken bør og kanskje er en del av dette. Når jeg skrev teksten om Det Modne Mennesket, så adresserer dette i stor grad denne type utfordringer. Men, gitt betraktningen over så kan det være at denne type kompetanse er svekket i vår tids akademia. Uansett vil jeg hevde at titler og akademiske kompetanse, bare er ett av mange sorteringsvariabler på rangering og sosial status. Det er ikke akademisk skolering spesialt som skaper dette. Absolut alle former for rangering skaper denne latensen.
Tilbake til Goliat. Han ser ikke på NRK eller TV2. Han leser ikke noen av avisene VG, Dagbladet, Aftenposten osv. Han unngår nettsteder som startsiden osv. Han leser ikke f.eks. klima-nyhetene i main-stream media. Disse har han for lengst avskrevet. Han måler dette opp mot sine kilder som ofte er kommentarfelter, document.no eller resett og ikke minst amerikanske høyre-nettsteder.  Han ser ikke at han måler klimanyhetene opp mot det han allerede tror, og når dette ikke stemmer så skrur han av troverdigheten. Han ser ikke at det er hans egen fortolkning som er sperren her. Hvordan skal det da være mulig å oppdage at man har tatt feil, dersom man måler alt opp hva man tror selv? Jeg har plaget mange adventister med samme utfordringen. Åpenhet fordrer vilje til å la seg bli utfordret. Dette går også ut over allmennkompetansen: På et tidspunkt mens Boris Johnsen var utenriksminister, visste ikke Goliat hvem han var.
Alt dette frister også til hypotesen om at denne vegringen kan være en del av forsvarsmekanismene skapt av angsten for å ta feil, og å opprettholde erstatningen av selvbildet som er egen høye IQ og kreative skaperkraft. I så fall er dette en tragedie fordi det i seg selv blokkerer Goliat i sin utvikling. Med de ressursene han besitter har jo dette svært stort potensiale.

6.    Magefølelsen
Jeg oppfatter Goliat å ha svært høy tro på egen magefølelse. Det er ikke få ganger i våre samtaler at Goliat uttrykker at han bare vet at det er slik, uten at han kan sette ord på det. Og han er uinteressert i motforestillinger. For noen år siden ble jeg veldig opptatt av intuisjon. Jeg leste Daniel Kahneman og laget mine egne refleksjoner om intuisjon her.
Den gangen syntes jeg å lykkes i å vekke en viss interesse for temaet hos Goliat. Han ble bevist på intuisjonen som produserer innhold. Men hvor sikkert er det som kommer? Det har jeg reflektert over her.
Det jeg merket meg var Goliats utsagn om at han dobbel-sjekket alt som kom (portvakt) og han aldri fant noen feil. Med andre ord en hundre prosent sikker magefølelse (slik jeg forstod det). Portvaktstrategien har jeg reflektert over her.
Men her må metaforene «Gud» og «Satan» erstattes med det dette egentlig er, nemlig intuisjon. Her problematiserer jeg det å drive nitid tankekontroll på dette området. Jeg tenker at det ikke er praktisk mulig. Hadde vi gjort det, ville det blitt mye stotring på oss.
Jeg undrer meg over at det er mulig å komme med slike svært gjennomskuelige utsagn og ikke være bevisst på det. Men summen av dette blir jo igjen en forsvarsmekanisme som fyrer opp under motviljen mot å tenke for mye over ting, fordi magefølelsen som regel alltid har rett.
Her har jeg en spekulasjon om hvordan en slik ubevisst intuitiv tenke-motor kan fungere.
Uansett er dette i seg selv en alfa-strategi. Min hypotese er at høyt ragende alfaer i gjennomsnitt oppnår større personlig sosial gevinst på å hengi seg til magefølelsen enn Jørgen Hattemaker. Men da handler det om personlig sosial gevinst, ikke om sannhet eller ekte rasjonalitet. Det har jeg noen tanker om her.
Og da lander vi tilbake til hypotesen om at dette kan dreie seg om alfa-identifikasjon. Det er ikke spesielt sosialt sexy å tvile, være usikker eller måtte tenke. Villdyret i oss elsker og faller for den umiddelbare responsen.

7.    Språkforståelse
Jeg har nettopp lest at man pedagogisk skiller mellom leseflyt og leseforståelse. Det vil si at noen barn godt kan lese flytende, men de forstår lite av teksten, og motsatt, at barn ikke får til å lese flytende, men de har god tekstforståelse. Det beste er selvsagt å beherske begge deler. Jeg hører nok til den kategorien at jeg leser langsomt og hakker, men har god tekstforståelse. Det Goliat sier om seg selv antyder at det ikke kan går raskt nok for ham. Han skummer teksten, og forteller at han ser filmer på hurtigspoling. Han virker som å ha ekstrem lesehastighet, men jeg hører faktisk aldri om at han leser bøker. Jeg har noen ganger karakterisert ham som "kommentarfeltleser". Han er veldig opptatt av kommentarfeltene og reagerte kraftig etter hvert som mediene begynte å stenge dette ned. Det gjorde jeg også.  Men det jeg etter hvert oppfattet med Goliat, var at han i stor grad bare skummer oversiktene i artikkelen, så går han løs på kommentarfeltene. Jeg er motsatt: Jeg leser artiklene og interesserer meg sjeldnere for kommentarfeltene. Kan det være at her er visse typer tekst som Goliat sliter mer med? Det vil si at han oppfatter bare en slags overflate av teksten? Når det gjelder mange av Goliats like, f.eks. i innvandringsspørsmål eller klima, så fristes jeg til hypotesen om at det kan være tilfelle. Jonas Gahr Støre fikk navnet «tåkefyrsten». Er det tilfeldig? Kan det være at der jeg hører argumenter og refleksjoner, så hører mange andre bare en talestrøm? Dette er mine spekulasjoner, og jeg er motvillig til å sette Goliat inn i den kategorien. Goliat har absolutt evnen til å sette seg inn i avanserte tekster særlig innenfor teknologi, klima og helse. Innenfor helse opererer han med medisinske og farmasøytiske begreper som jeg stadig må be ham forklare for meg. Men jeg har tenkt at denne vanen med å skumme teksten faktisk kan medføre tap av innsikt. Det vil si man får et overflatenivå, kanskje viss «quiz-kunnskap», men innsikten uteblir. Det er også nærliggende å tenke at dette er temaavhengig. Er man interessert i temaet, så åpner det for innsikt og dybde. Og det som former interessen er jo opplevelse av mestring og nytteverdi. Det har jeg skrevet om her.

Dersom interessen mangler, kreves det høy kognitiv mobilisering for å sette seg inn i budskapet. Da koster det langt mindre å komme opp med rettferdiggjøringer for å la være.

Det vil alltid være slik at samtalerommet avgrenses av det som er felles innenfor de referanserammer som begge behersker. Det er snittet mellom begges referanserammer, for å bruke termer fra mengdelæren. Men det som er verdt å merke seg er at dette snittet, den felles referanserammen kan utvides. For enhver aktør vil alltid ha kompetansefelter som faller utenfor den felles rammen. Dialogen er en ressurs for utvidelse av kompetanse og innsikt. Og her er språk, konsept og begreper helt avgjørende for denne type utvidelser. Fra min synsvinkel har jeg en hel verden å by på, men den krever både vilje og innsats for å kunne utløses. Disse temaene har jeg vært inne på i disse lenkene:

Begreper
Konstruktiv Dialog
Refleksjoner angående det naturlige språk

Denne tankegangen forutsetter at man legger bort rivaliseringsmodus og søker å utvikle fokus på å bruke dialogen som en ressurs til berikelse for alle aktører. Men hvordan i det hele tatt komme dit å skape begeistring for en slik tanke? Det fordrer jo en arena å gjøre det på og jeg er ingen veldrevet retoriker. Så det har ikke manglet på forsøk, direkte og indirekte, og ikke minst skriving av tekster i håp om at det kunne bli lest. Hittil har ikke det lykkes. Det at Goliat ikke ser ut til å ha reflektert over språk vil jo være et vesentlig hinder mot å kunne utvide egne mentale horisonter, nettopp av grunner jeg allerede har nevnt. Men er det virkelig slik at han har dårlig refleksjon på dette? De indikasjoner jeg har er spesielt Nato-hendelsen, hvor han direkte påpeker og kritiserer min bruk av ord. Her bruker jeg ord som «naturtilstand», det visste jeg kunne trenge en forklaring. Så kom ordet «empirisk», og da sa han stopp, ville ikke høre på noen forklaring, jeg gir da opp på temaet og følger han da på det han er opptatt av, ordene, og begynner å gi mine refleksjoner på dette. Tidligere under Trump/Blasfemi hendelsen hadde han gitt klar beskjed om at han ikke ønsket noen «voksenopplæring» at han regnet seg som «ferdig utlært». Det setter jo store begrensinger på dialogen, for da er forklaringer utelukket. Den gangen begynte jeg å snakke om felles referanserammer, ble stoppet på det. Så i evalueringssamtalen etterpå prøvde jeg å forklare ham at til og med en kompilator trenger jo deklareringer av variabler og begreper for å kunne fungere, at det ikke er noe annerledes med oss mennesker. Kommentarene som kom under Nato-dialogen, viser at han ikke klarer å koble dette. Og etter hvert som han setter grenser går jeg tom for opsjoner. Det eneste som gjelder er hans definisjonsmakt.
Dersom man skal vingeklippe et menneske, så ta fra ham språket. Her er det to tilbøyeligheter som jeg fristes til å kalle for hersketeknikker. Det ene er det som er tydelig her: Jeg forbys å benytte alle begreper som Goliat ikke umiddelbart forstår. Den andre obskure beskyldinger om bruk av ord og begreper, enten for å pynte seg, eller for å tåkelegge budskapet overfor mottaker for å jamme dialogen. Dette er ikke beskyldinger Goliat har kommet med i klartekst, men jeg fikk en følelse av at dette ligger bak. Da er vi tilbake til Støre og «Tåkefyrsten». For jeg tror at det kan ha utviklet seg en forakt for politikeres språkbruk. En liten digresjon her: Jeg hørte et innslag om mennene på Eidsvoll, da grunnloven ble til i 1814. Den gikk 22 januar 2020. «Komme til orde 3:6». https://radio.nrk.no/serie/verdiboersen/sesong/202001/MKRD05000920
Her var det refleksjoner nettopp om språk, og hersketeknikker. Her er det åpenbart at såkalt «dannet språk» og til og med latin, ble brukt på en måte som ekskluderte de som ikke behersket dette. I den grad de prøvde seg, ble de latterliggjort. Det var i dette klimaet den såkalte «målrørsla» hadde sitt utgangspunkt. Sett i det perspektivet blir det veldig forståelig. Her har jeg reflektert litt om språk og sosialt spill:

Språk
Stammespråk

Poenget her er at dette kan ligge i oss som en sosial arv, spesielt fra tidligere tider der språkidentiteten hadde en mer markant virking på inkludering og ekskludering. Og det kan være at noe av energien i Goliats utfall mot meg har sin opprinnelse i dette. Er dette en kritikk jeg tar til meg?
Delvis, men da handler det ikke om tåkeprat, for det er ingenting mer jeg ønsker enn å bli forstått, også i dybden. Men det er klart at det å oppleve mestring på sofistikerte begreper kan jo også bli en fristelse til å vise frem. Og for noen år siden ville dette ha truffet meg, og jeg ville forsøkt å skjerpe meg. Men ikke nå. Jeg lever i en verden av «pyntere». Folk er forfengelige, og bruker pengemengder jeg bare kan drømme om på klær, biler, sykler og kondomdresser. Jeg gjør ikke det. Så skal jeg altså måtte skjemmes av at jeg nå og da kunne fristes til å pynte meg med ord. Mitt svar er at ja, jeg skal beherske meg den dagen du kutter ut merkeklær, hårfrisyrer, soling, statusbiler og dydssignalisering. Og for å ta denne helt ut i et narsissistisk perspektiv. Det er jo ikke kongen som risikerer å bli ledd av når han viser seg i pomp og prakt. Risikoen er langt større for Jørgen Hattemaker. Jo lengre ned på rangstigen desto større risiko vil vi ha for intoleranse mot forfengelighet.
Men summen av dette er jo at Goliat har gitt beskjed om at han ikke aksepterer «voksenopplæring», kombinert med at alt som trenger forklaring, ord og begreper inkluderes i dette. Så når Goliat misforstår og er uenig så er jeg avskåret fra den eneste måten man kan løse opp i slike ting på: nemlig åpen og undersøkende dialog. Og dette bestemmer han. Samtidig utøver han definisjonsmakt, med å fortelle meg hva jeg tenker og mener og alle mine utflukter. Er ikke det å betegne som hersketeknikker? Dette er jo i realiteten plattformnekt og dialogjamming, noe ellers venstresiden forbindes med.

8.    Fortolkning
Er det noe jeg virkelig skulle likt å få Goliat til å reflektere mer over, så er det dette med fortolkning. Da gjelder det særlig fortolkning av hverandre.
Men jeg har reflektert generelt over fortolkning her.
Les gjerne også om fortolkningsskjema her.
Også om felles referanserammer her.
Fortolkningen er helt sentral i min erkjennelsesteori. Guiden for denne finner du her.

Jeg har flere indikasjoner på at Goliat er svakt reflektert på disse temaene. Men det er ikke den eneste hypotesen. Han gjentar veldig ofte hvor kritisk han er til sine kilder, og at han vurderer budskapet svært nøye (f.eks. fra Resett, Document.no og kommentarfelter) og finner at det holder vann. Det jeg reagerer på er at «JEG har vurdert dette» Og at «JEG har konstatert at det er riktig».  Det som mangler her et kritisk blikk på «JEG». Det kommer jeg tilbake til i neste punkt. Poenget her er at for å kunne ta inn et budskap, må det fortolkes. Det Goliat ikke ser ut til å ha oppdaget er at sluttresultatet av fortolkningen da blir i tråd med hans eget fortolkningsskjema. Og når dette passer, fordi at når fortolkningsskjema er det det er, så bekreftes budskapet. Det er den klassiske bekreftelsesfellen. Utallige ganger har jeg prøvd å forklare den til ham, men på grunn av avbrudd, mistenker jeg at han enda ikke han forstår denne dynamikken. Hadde han det, hadde han vist i ord og handlinger at han tar forbehold. Det hender overflatisk at han gjør det, men i handling mangler det fullstendig.
De sterkeste eksemplene handler om fortolkning av meg. Her er Pokemon-hendelsen den mest graverende. Her misforstod Goliat, både mitt budskap og min intensjon. Og det hadde vært greit dersom han hadde hatt åpning for oppklaringen. Men dette aviste han med «jeg hørte hva du sa». Her viser han at han åpenbart ikke forstår at det budskapet han «hører» er filtrert av egne fortolkninger.
Det andre eksemplet er «Løy Støre»-hendelsen. Her skjer akkurat det samme. Det som er felles for disse hendelsene er at når jeg forsøker å oppklare misforståelsen så blir dette fortolket som bevisste bortforklaringer. Altså en ny fortolkning av responsen på misforståelsen. Denne skjer også uten noen form for reservasjoner. Det heter ikke «hypotese», Goliat hevder å «vite» hva jeg mente og hva jeg driver på med i mitt indre sinn. Han fremstår altså med total manglende refleksjon over sannsynligheten for egen feilbarlighet i egen fortolkning av dette.
Men, igjen, dette er min hypotese vedrørende Goliats forståelse av egen fortolkningsprosess. Dette er ikke nødvendigvis den eneste hypotesen. Problemet er at alle andre hypoteser blir enda verre. Det vil si at det er dette som er intensjonen. Det vil si han vet nøyaktig hva han gjør. Det hele er en form for spill som han underholder seg med. Slikt er vanskelig å tro i en nær vennerelasjon.
Men uansett hva dette er, eller ikke er, så fyller det på ingen måte kriteriene for hva som kan kalles en dannet akademisk utveksling. Enten strander den på fundamental svikt i forståelse av hva som kreves for å oppnå en berikende dialog om kompliserte temaer eller så er det en form for spill.
Goliat virker ofte overveldet av emosjonelle responser. Men fordi han ikke har lært teknikken med å sortere ut hva som er følelser og hva som er fakta, så blir ofte det emosjonelle styrende uten at han er klar over det selv. Og da sklir dialogen over på «villdyrets premisser». Da er vi over på rivalisering og dominans. Det ser ikke ut som om Goliat forstått dybden av at man må legge bånd på seg selv og investere innsats i å holde dialogen på et sivilisert nivå. Og for å si det slik: Hverken teknologi, politikk, samfunn eller sivilisasjon ville kunne oppstått eller overlevd dersom det var på dette planet man opererte.

9.    Kritisk tenkning
Den som leser min versjon av kritisk tenkning vil raskt oppdage at fokus er mer på egen dømmekraft enn på å være kritisk til eksterne budskap og til sine eksterne kilder.
Vi har nemlig en tanke-felle her. Det faller oss nemlig veldig lett å være svært kritisk til alt som motsier egne meninger. Så når vi slakter dette, gjerne med overdreven kritikk, så tror vi at vi er veldig flinke kritiske tenkere. Men dette er ekko-kammer-mentalitet. Din viktigste innsats man kan gjøre er å være kritisk mot seg selv. Det faller oss ikke naturlig. Det krever mye mobilisering. Som regel klarer vi ikke dette alene. Derfor er vi avhengig av å bli utfordret av andre. Vi er avhengig av å la våre egne meninger bli utfordret. Vi er avhengige av å kunne bryte meninger mot hverandre. Vi trenger å skjønne og forstå at det «villdyret», som ofte regjerer grunnen i oss, på ingen måte er nøytralt. Vi er avhengige av å kunne lære oss å tvile. Vi er avhengig av å kunne erkjenne at egen dømmekraft er feilbarlig.
Jeg har en mistanke om at nettopp dette blir en stor trussel mot Goliat. Da handler det om hypotesen om at han fremstår med angst for å ta feil. Han fremstår med en oppfatning om at rangering og menneskeverd styres av IQ og vår evne til å få rett, vil drive frem strategier for å unngå erkjennelse av feilbarlighet i egen dømmekraft.
Med jevne mellomrom skryter Goliat av at han ligger fem år foran oss andre. Det vil si at det han driver med nå, kommer allmuen til å drive med om fem år. Dette fremstår som et image han skaper for seg selv og som han forsøker å imponere meg med. Dette er en god indikasjon på hvordan forsvarsmekanismene bygger dette selv-imaget av intellektuell overlegenhet. Summen av dette er at enhver kritikk av hans meninger, oppfattes som en kritikk av ham selv. Det utgjør en trussel mot hans skjøre selvbilde. Derfor sliter han med å skille mellom uenighet og konflikt. Dermed er den viktigste forutsetningen for kritisk tenkning blokkert. I vår relasjon medfører dette tap av nysgjerrighet på mitt budskap. Det skaper den manglende åpenhet som er nødvendig for å skape fruktbar dialog. Igjen, dette er mine spekulasjoner.

 

Jeg er ferdig opplært

Jeg har allerede referert dette utsagnet fra Goliat som kom i en spent atmosfære mellom oss. Og jeg har analysert meg frem til at dette ikke er noe som kan tas til inntekt for en generell holdning hos Goliat. Jeg er av den oppfatning at må ha en høyere grad av åpenhet enn hva som tillegges en typisk narsissistisk personlighet. Derfor er den sterkeste hypotesen at dette handler om relasjonen mellom oss, og at han er lei av visse trekk hos meg.

Men jeg vet ikke om han er i stand til å sette ord på det, annet enn gjennom denne type signalisering. Dette peker jo rett tilbake til det jeg kaller for «Min andre livsutfordring». Da handler det om hypoteser på hvorfor samspillet mellom meg og andre, så ofte havarerer. Dette gjelder generelt. Alt for ofte ser jeg at mennesker trekker seg tilbake der de kan, og at noen som må samarbeide utviser signaler på mistrivsel. Min «selvopptatthet» handler da om forsøket på å knekke denne koden. Men, selvsagt fungerer det selvforsterkende.
Etter å ha fått dette på avstand har jeg spekulert på om Goliats signal her kan representere et spor som gjør det mulig å komme nærmere en forståelse av dette.

Her om dagen så jeg denne videoen som nyanserer intelligensbegrepet inn i forskjellige kategorier. Her never han forsøk hvor små barn blir opplært i noe. Så blir de bedt om å lære dette videre. Det er åpenbare forskjeller på måten de forklarer en person som er yngre, opp mot en person som er eldre. Kunsten å forklare handler i stor grad om å ta utgangspunkt i den andres perspektiv. Dette gjør åpenbart vi mennesker helt naturlig. En nærliggende konklusjon er at dette er en del av den biologiske startpakken vi kommer til verden med. Kanskje er dette systemer som står i nær forbindelse med nettopp sosial rangering. Les gjerne refleksjonen om «Det store mennesket», for å få et perspektiv på hvor bredt slike systemer kan favne. Ut av dette ser vi både nytteeffekten og bi-effekten av slike naturlige impulser. Men særlig i forhold til barns utvikling, så er nytteeffekten langt høyere enn bieffekten. I det store bildet handler jo dette om effektiviteten i kulturoverføringen fra generasjon til generasjon.
Det første som slo meg, var spørsmålet om jeg kan ha en forstyrrelse i dette systemet. Det vil si at jeg er svakere på å tilpasse perspektivet til den jeg samtaler med. Samtidig har jeg hatt mange tilbakemeldinger på at jeg ikke er så verst rent pedagogisk, at jeg har lett for å forklare ting. Så hypotesen kan diskuteres. Men likevel presser spørsmålet seg på om det ligger noe i dette signalet fra Goliat, som jeg burde ta til meg og lære av. Spørsmålet er hva.

Først må jeg repetere litt av dynamikken. Den kan oppsummeres slik:

1)   En av oss tar kontakt, som oftest meg. Da kan det være praktiske spørsmål, men også for å lufte ideer og tanker jeg har.

2)   Vi starter en dialog og tema drifter tilfeldig med samtalen. Vi har ofte forskjellig fokus og perspektiv. Så temaet drifter som sagt fritt alt etter hvordan dialogen forløper.

3)   Vi har forskjellige grunntoner i våre perspektiver. Goliats perspektiver er oftere demoniserende, splittende og provoserende. Mine perspektiver er orientert om å bygge bro, skape forståelse, men like ofte om forsøket på å forklare menneskets atferd og sosiale prosesser ved hjelp av vitenskap, psykologi, sosial-psykologi og evolusjonspsykologi. En variant kan være f.eks. at Goliat demoniserer muslimer, eller damer med hijab osv. I stedet for å avvise dette, søker jeg heller å finne frem til plausible forklaringer på at vi ser det vi ser, og oppfatter det vi gjør.
Vi har selvsagt også andre varianter, hvor jeg er oppgitt, over enten barnevern, eller radikalfeminisme, eller politisk korrekthet. Men fortsatt er det slik at jeg søker plausible vitenskapsbaserte forklaringer på hvordan det kan ha seg at ting fremstår som de gjør.

4)   Goliat erklærer uenighet, gjerne på en litt skarp måte. Noen ganer treffer det, andre ganger fremstår han å ha misforstått, eller å være dårlig reflektert eller informert på underliggende spørsmål.

5)   Jeg ønsker alltid uenighet prinsipielt velkommen. I årevis har jeg forsøkt å formidle budskapet om et det er forskjell på uenighet og konflikt. Responsen fra vår menneskelige natur er imidlertid ikke kompatibel med dette. Å bli motsagt gir en negativ impuls som man må mobilisere kognitivt for å kompensere for. Erfaringsmessig er uenighet svært konstruktivt. Det gir åpning for innsikt og for å bli utfordret på egne forestillinger. Alt dette er mentalt sunt og gir intellektuell gevinst. Min respons er nok preget av en ideologi jeg, for mange år siden, utviklet i tekstene om konstruktiv dialog. Jeg forstår at dette ikke er allment reflektert. Det er jo derfor teksten er skrevet og lagt ut. Men det å ta til seg refleksjonen om konstruktiv dialog, forutsetter at man har reflektert så pass rundt dette et det å ta til seg dette kommer innenfor mulighetsrommet. Så dette trenger en «bootstrap» for å komme i gang.
Dynamikken består jo i min respons på dette. Og som sagt ofte får jeg et forklaringsbehov. Da handler det både om at jeg oppfatter at Goliat har misforstått noe, eller at han rett og slett er ureflektert eller uinformert på noen av fasettene ved tema. Noen ganger forsøker jeg å navigere tilbake til noe som kan være et felles referansepunkt. Det vil si noe vi kan være enig i, ta som utgangspunkt, og resonnere ut ifra. For eksempel angående jordklodens bæreevne i forhold til befolkningsstørrelse, så er jo jeg bekymret. Goliat er det ikke, og avviser problemet. Da har jeg for eksempel forsøkt å utfordre ham, på at det må jo finnes en grense her, for eksempel oppgitt i gjennomsnitt antall kvadratmeter pr. individ. Dette benekter han. Han ser ut til å hevde at det absolutt ikke eksisterer grenser for hvor mange mennesker som kan leve og virke på denne planeten. Han benekter med andre ord et opplagt matematisk premiss. Denne type atferd har jeg opplevd flere ganger. Da er jo min mest nærliggende hypotese at dette ikke handler om manglende forståelse, men at han er i kampmodus, og på ingen måte åpen for refleksjon rundt dette.

6)   Jeg blir brutt på forklaringen, og Goliat kan enten forsvare sine utsagn, eller snakke seg bort, eller en sjelden gang bryte dialogen der og da.

7)   Jeg lar Goliat snakke, fisker ham ofte tilbake på temaet, og fortsetter forklaringen der jeg slapp, eller med en annen innfallsvinkel.

8)   Dette lykkes sjelden og ender som regel opp med stadig kortere intervaller på avbruddene.

En annen variant, er jo at jeg i stedet for å starte en kaskade av forklaringer, forsøker å stille spørsmål. Da handler det om å søke å bekrefte om det er misforståelse eller manglende innsikt det er snakk om.

Som sagt hender det at Goliat treffer godt. Det vil si at innvendingen oppfattes seriøs og relevant, og er verdt å innarbeide i min tenkning. Så er det også viktig for meg å ha den ydmykheten at selv om jeg oppfatter at Goliat er ureflektert eller uinformert, så er det min oppfatning. Men det er kun konstruktiv dialog som ville være egnet til å analysere oss nærmere et svar,

Men uansett, så tenker jeg at det er i den fasen hvor jeg opplever forklaringsbehov at jeg kan opptre på en måte som fungerer fullstendig kontraproduktivt. Jeg har dvelt ved spørsmålet om hvordan man kan presentere temaer på en måte som innbyr til dybde og innsikt, men samtidig unngå å bli tung, tørr og kjedelig. Rent retorisk så skjønner jeg jo at korte velformulerte slagord, som treffer emosjonelt er det som gir mest gjennomslag. Men det er jo floskler, som aldri kan gi innsikt.

En spekulasjon er at vi har en slags uløselig rangeringskollisjon mellom oss. Jeg er eldre enn Goliat, men han er høyere enn meg. Det er to rangeringsvariabler som kolliderer. Kan det forårsake at min kommunikasjon med Goliat, oppfattes arrogant, belærende og kjedelig? Kan jeg oppfatte meg som eldre, med mer kunnskap og mer erfaring, og at det gjør at jeg ubevisst tar en rolle som er inkompatibel med den rollen Goliat oppfatter meg å skulle ha?

Generelt kan jo hypotesen formuleres slik at jeg ikke intuitivt oppfatter min biologiske rolle i sosiale sammenhenger, og at det er de usynlige bruddene på urgamle sosial-biologiske normer som kan få mennesker til å reagere på måter som er meg totalt uventet?

Dette baserer seg jo på en mer generell hypotese om at normalmennesket er langt mer biososialt enn man kan drømme om. Det vil si at illusjoner om fri vilje, ikke bare er illusjoner med direkte misvisende om i hvilken grad mennesket faktisk er styrt av biologiske impulser.

Kanskje er det slik at det som må til for å stable på beina høy nok kognitiv mobilisering, så må mennesket plasseres i en kontekst som klart og tydelig signaliserer opplæringsmiljø med tilhørende autoriteter, rangert for belæring, og at alt dette må være kombinert med motiv om feite gulrøtter i andre enden av tunellen. Kan det være at de kontekster jeg befinner meg sosialt i, aldri er i nærheten av den modusen? Responsen blir da deretter.

OK, dette blir bare løse spekulasjoner.

Litt om temaer som har vært opp gjennom årene

Det har vært mange temaer. Her trekker jeg frem de temaene der det har vært spenninger og åpenbar uenighet. Temaene har som regel hatt fokus i avgrensede perioder. Så er det viktig å få frem at her er store temaer som ikke har vært store spenninger rundt. Og det kan jo godt være at disse temaene har stått for størsteparten av volumet i våre samtaler.

Omskjæring av jentebarn

Dette er et gammelt tema. Kanskje mellom 10 og 15 år. Jeg har alltid vært svært kritisk til en slik praksis. Det gjelder for så vidt også guttebarn. På denne tiden kom også slike ord som «kjønnslemlestelse» opp. På tross av min motstand mot praksisen så oppfattet jeg slike konstruksjoner som propagandistiske, og del av en «bølge». Jeg har jo selv konstruert mange ord, så jeg har ikke mye jeg skulle ha sagt på det. Selv om jeg står fjellstøtt mot omskjæring, så kjenner jeg på ubehaget over at dette en gang var en del av «en bølge», og mislikte å være en del av «hysteriet» rundt dette.
Kanskje var det dette som tok overhånd for Goliat. Han har kanskje sterkere anti «main-stream» motvilje enn meg. Uansett så plukket han den gang opp en argumentasjon om at det nok er litt vel arrogant av vår kultur å dømme andre kulturer med egen kultur som mal. Denne argumentasjonen har en typisk kulturrelativistisk opprinnelse. Jeg er inne på temaet her og her og her.
Goliat er ikke i nærheten av slike refleksjoner. Jeg tipper han har fått med seg dette i et eller annet kommentarfelt, så har det truffet hans anti-«mainstream»-nerve og dermed kommet ut som det har gjort. Og som vanlig argumenterte han sterkt, uten forbehold, og arresterte meg til stadighet for en form for kultursjåvinisme. Jeg kom selvsagt ikke frem med mine innvendinger på grunn av avbrudd.

Det jeg reagerte sterkest på her var det etiske. Det virket som Goliat manglet etiske sperrer her; et minstemål for hva man selv står for i hva man aksepterer at andre blir utsatt for. Det inspirerte meg til ideen om såkalt «sosialetikk». Det vil si en type opportunistisk etikk, hvor man tilslutter seg normene som det måtte passe egne interesser. Da handler det mest om blind adopsjon av det som tilfeldigvis måtte flyte i de sosiale omgivelsene. Senere har jeg da utviklet konseptet alliansesignalisering som jeg oppfatter å være et typisk biologisk trekk som også slår inn på menneskets intellektuelle arena.
Senere utvikler Goliat sin innvandringsskepsis, da særlig rettet mot muslimer. Og det gikk noen år inn i dette før jeg minnet han på de holdninger han hadde på dette området for noen år tilbake. Da blir han egentlig ganske stille.

Evolusjonens hastighet og Livets opprinnelse

På den tiden hvor Goliat og jeg begynte vennskapet hadde mitt fokus fortsatt omdreiningspunkter påvirket av oppgjøret med adventismen. Jeg var opptatt av tro og tvil, og hadde dermed dukket ned i erkjennelses-filosofi og dermed også vitenskap og da særlig evolusjonsteorien. Jeg går med den forestillingen at jeg, på mange måter, introduserte evolusjonsteorien som tema inn i Goliats bevissthet. Men jeg hadde selvsagt gått intellektuelt til verks, med de forutsetninger jeg hadde. Så jeg hadde lest en del bøker om dette, og dermed kanskje oppnådd høyere grad av innsikt i problemstillinger, mekanismer og datidens tenking om dette, enn Goliat.

Jeg oppfattet Goliats oppfatninger av dette som lite informert, og tenkte nok at her hadde jeg noe å bidra med. Jeg fikk det for meg, og har enda ikke fått bekreftelse på i hvilken grad Goliat forstår evolusjonsmekanismene. Og igjen, så argumenterer han aggressivt, litt sånn Dunning-Kruger. Han kobler naturlig utvalg dårlig og har noe lamarckistisk over måten han tenker på. Da snakker vi om en tankegang der livets utfordringer og de erfaringer dette skaper hos det enkelte individ, lettere finner sin vei inn og former den arven individet genetisk bringer videre til neste generasjon. Dette har først til uenighet om f.eks. evolusjonshastighet og hva som skal til for at liv skal kunne oppstå.

Da jeg skrev om evolusjonshastighet på begynnelsen av 90-tallet var jeg åpen for at variabler som generasjonsfrekvens og seleksjonstrykk kombinert med populasjonsstørrelse kan påvirke evolusjonshatigheten i ganske stor grad. Jeg ble frustrert over ikke å få bringe dette til torgs når dette var tema. Dette er statistikk og matematikk. Hovedutfordringer er å få satt Goliat inn i tankegangen. Men han virker uimottakelig, enkel og overflatisk. Også dette temaet var med på å oppfatte ham som «magi-tenker». Han virker for eksempel temmelig skråsikker på at liv vil oppstå overalt der betingelsene ligger til rette for det. Han har ingen begrunnelse, eller forklaring. Det er bare selvfølgelig. Dette inspirerte meg til å skrive mine refleksjoner på problemene rundt livets opprinnelse. Her forsøker jeg å sette matematikk og statistikk på problemstillingen.
Forskjellen mellom oss går på flere plan:

1)   Jeg er oppvokst med kreasjonismen, og har sett angrepene på livets opprinnelse som kommer herfra. Her det vesentlig at jeg åpenbart har hatt motivasjon til å ville overkomme de problemstillinger som er påpekt. Det har jeg til en viss grad gjort. Men samtidig har jeg erkjent hvilken statistisk usannsynlighet livet utgjør.

2)   Jeg har nok bedre kunnskap, både om kjemi, fysikk og biologi. Man skal ikke langt ned i dette før man erkjenner hvilket formidabelt problem dette egentlig er.

Det som har vært frustrasjonen min opp i det hele, er at Goliat avviser dette som noe problem, uten å ha satt seg inn i noe av dette. Han er ikke nærheten av å tenke intellektuelt om det. Han ser det heller ikke med en ingeniørs blikk. Det hele framstår bare som en slags blind tro på naturens magi.

Det at han nektet å gå inn i dette, var nok for meg en første indikasjon på at forklaringen kan være noe helt annet. Kanskje oppdaget han at han var på gyngende grunn, og benytter seg av dominante teknikker for å skjule det både for seg selv og meg.

Men, som jeg har sagt til ham hver gang temaet blusser opp, så vet jo ingen av oss hvordan livet har oppstått. Og jeg er selvsagt åpen for evidens. Hadde man f.eks. funnet liv på mars, som entydig hadde en annen opprinnelse enn livet på jorda så hadde det vært en kraftig indikasjon på at Goliats intuisjon er rett. Det betyr i så fall at universet er stappfullt av liv. Det hadde for meg vært så spennende, at jeg gladelig hadde innrømt at jeg har vært for pessimistisk. Men fortsatt har jo spørsmålet gjenstått: hvordan har det skjedd? og hvorfor skjer det så lett?

Siste på denne fronten er kjemiske strukturer oppdaget i skyene på Venus. Foreløpig er dette et funn som er så spennende at man kommer til å investere mye for å komme til bunns i dette. Dette er lovende, og jeg er mer enn klar til å innrømme at Goliat her har rett, at intuisjonen nok en gang har slått ingeniørene i støvlene.

I forhold til evolusjonshastighet så registrerer jeg at man har et mye mer sofistikert syn på dette i dag. Vi har eksempler på hurtig evolusjon som gir utfordringer, for de tradisjonelle matematiske modellene. Her må vi igjen vedgå at overraskelser kan komme. Blir de nærgående nok så vil det måtte utfordre nåværende modeller.
Så oppdaget man jo epigenitikken. Dette åpnet igjen for nye og uventede sammenhenger. For eksempel at rottemors fryktopplevelser påvirker epigenitikken på en slik måte at fryktsomheten arves av avkommet. Da hadde jeg raskt en litt hoverende Goliat på telefonen. Det er jo litt lamarckisme i dette. Mitt poeng er at dette egentlig ikke er genetisk evolusjon. Men vi har oppdaget en tilleggs mekanisme for miljøtilpasning som kan gå over generasjoner. Sult kan for eksempel føre til nedsatt forbrenning hos avkommet. På den måten blir avkommet bedre tilpasset det miljøet foreldrene lever i.
Vi mennesker har jo en enda kraftigere mekanisme enn dette. Den heter «kultur».

Men uansett: Goliats overflatiske forståelse av evolusjonsmekanismene former også hans syn på kapitalisme, politikk og samfunn. Dette har inspirert meg til å skrive teksten Darwin i etikk og politikk. Den overflatiske forståelsen av «det er de beste som overlever og vinner kampen» minner dessverre litt for mye på den vulgariseringen som skjedde i den vestlige verden i begynnelsen av forrige århundre, og som kulminerte i nazistenes ideologi.

Min bekymring er at dette påvirker Goliat i langt større grad enn det finnes dekning for i biologien. Samtidig har jeg påpekt at Goliat fremstår temmelig overflatisk på etikkens område. Og det er akkurat denne kombinasjonen som åpner for det politiske gangsynet han etter hvert har utviklet.

Menneskehetens fremtid

Politikk handler ikke bare om forvaltning her og nå, men også om tanke på hvilket samfunn vi som generasjon overlater til våre barn og barnebarn. Her har jeg fremstått som pessimist. Jeg har vært opptatt av hvilke utfordringer menneskeheten står overfor i generasjoner som kommer.

Det har vært vanskelig å få med Goliat på erkjennelsen av at her er det mye som kan gå galt. Det har inspirert meg til å skrive denne teksten om menneskehetens utfordringer. Goliat er det som i dag kalles for «teknologioptimist». Han er blant dem som mangler tvil på at teknologien kommer til å løse alle problemer og at menneskeheten har en lysende fremtid.

Her har Goliat en lei tendens til den tankefeilen som heter «argument from ignorance». Her blir jeg parert med at vi jo ikke vet hvor langt teknologien kan bringe oss, derfor vil den redde oss.

Vi kommer aldri så langt med dette at jeg får presentert forskjellige typer utfordringer som vi allerede vet, er reelle risikoer. Jeg prøver å påpeke at vi har befolkningsproblemer, ressursproblemer og mangel på bærekraft i de økonomiske og politiske systemene vi holder oss med. Vi har også et timingsproblem. Det nytter ikke med superoppfinnelser om hundre år, dersom miljø og klimakrise treffer oss med full global krise om tretti år.
Goliat sliter med å tenke dynamisk. Store kriser, befolkninger under press eller i sult setter både økonomisk system og politisk system under press. Min analyse er at ingen av systemene er robuste nok til å stå imot. Det kan lede til samfunnskollaps, kanskje i flere stater. Skjer dette i stater med atomvåpen, så er helvete bokstavelig talt løs. Samtidig har vi muligheter for sammenfallende katastrofer. Nå rammes vi av en pandemi. Kombiner dette med f.eks. en solstorm som setter det meste av satellitter og strømforsyning i verden ut av spill.

Men dette handler som sagt av erkjennelse av risiko. Det er det viktigste fundament for erkjennelsen av behovet for å utvikle en sivilisasjon som er robust på flere nivåer, med beredskap for å komme videre selv om de store katastrofene skulle ramme og sette oss århundrer tilbake. Det handler om å bevare kunnskap, kompetanse, kultur og livsvisdom videre på tross av at globale katastrofer rammer oss. Da handler det om bevisst å etablere beredskap for dette på flere nivåer, inklusive å bygge det inn i måten vi innretter sivilisasjonen på.
Goliat har i mange år hengt seg opp i en ting: Kornlager. Han er opptatt av at Norge for en del år siden avskaffet beredskapslager for korn. Og her er han flink til å se for seg scenarioene som kan inntreffe, som ødelegger logistikken så mye at import blir blokkert. Her er jeg enig med ham. Men problemet er å få ham inn på samme spor på det globale planet.
Her kommer benektelsene på løpende bånd; global oppvarming, virkingene av global oppvarming, artsmangfold, menneskehetens fotavtrykk på kloden, befolkningsstørrelsen, alt benektes. Kommer til noen av disse temaene senere. Men manglende erkjennelse av global risiko, for sivilisasjon, menneskehet vil jo få en fundamental betydning for hvordan man tenker politisk. Hendelsen «sommeren 2019» hvor vi var inne på temaet: «Hvor mange mennesker er det plass til på kloden?» avslører en åpenbar uvilje til å åpne seg for temaet. Det er vanskelig å forstå denne hendelsen på noen annen måte enn uvilje til å gå dit. Man kan ha flere hypoteser om motivasjonen. Men en av dem kan rett og slett handle om angst. Denne hendelsen var nok en øyeåpner for meg. For den åpner for akkurat den muligheten at dette kan være for smertefullt å ta inn over seg. Og da vil kanskje dette gjelde for hele spektret innenfor dette temaet.
Til slutt er det viktig å poengtere at jeg ikke hevder «å ha rett» i all min pessimisme. Forhåpentligvis tar jeg mye feil. Mitt poeng handler om viljen til å gå inn i disse risikovurderingene og analysere dem. Uten at menneskeheten gjør dette, så er menneskeheten uansvarlig. Utallige katastrofer har skjedd som følge av såkalt «uaktsomhet». Hva er aktsomhet? Det handler nok også om viljen til å analysere problemet, inklusive å skissere de verst tenkbare utfallene. Poenget handler om viljen til å innrette oss med grader av robusthet mot dette, selv om det skulle koste noe her og nå. Dette kan man ikke gjøre effektivt uten at man er rasjonell, og realitetsorientert i sin analyse.

Kapitalisme

Kapitalisme har vært et gjennomgangstema, særlig under finanskrisen. På den tiden definerte jeg Goliat som tilhenger av Laissez-faire kapitalisme. Da handlet det i stor grad om at Goliat med styrke avviste alle statlige innblandinger for å redde økonomen. Han argumenterte i tråd med, sin litt overflatiske darwinistiske forståelse.

«La naturen gå sin gang. La alle selskaper, som sliter, seile sin egen sjø og gå konkurs. La land som sliter, seile sin egen sjø og gå konkurs. Statene bør holde alle sine fingre langt unna fatet, for ellers krøller de det bare til på lang sikt. Det ender opp med at de sterkeste og mest robuste svekkes fordi de må ta vare på de svakeste».

Doktrinen om statens nødvendige fravær, var så sterk at jeg jobbet med å få Goliat med på at selv et fritt marked vil være umulig dersom det ikke fantes spille-regler for dette, og at vi har en stat som må håndheve disse spillereglene. Det kan være at Goliat aldri har spilt «Monopol», eller reflektert over hvordan spillet alltid ender opp med en som eier alt og alle de andre konkurs. Han mangler fullstendig innsikt i at et uregulert marked uten spilleregler uunngåelig vil skape gigantiske monopoler og sannsynligvis ende som et oligarki. Igjen, viser Goliat at han ikke setter seg inn i mekanismer og drivkrefter som virker i slike systemer. Igjen virker det som at han plukker opp inspirasjon fra kommentarfelter, setter seg ikke inn i dybden og buser ut med sterke meninger med overflatisk argumentasjon. Det inspirerte meg til å skrive nettopp om kapitalisme. Her prøver jeg å vise noen av disse dynamikkene. Det har han selvsagt aldri lest.

Men uubs, så kommer Trump. Stikk i strid med alle doktriner setter han opp tollbarrierer i et forsøk på å komme Kinas økonomiske fremgang til livs. Trump startet handelskrig som den første president på århundrer. Plutselig var det helt korrekt for statene å begynne blande seg inn i det frie markedet likevel. Fordi Trump gjorde det. For nå fylles jo kommentarfeltene med vår tids nye guttereligion Trump. Han blir selvsagt et eget tema. Det er slike tilfeller som dette som får Goliat til å fremstå som overflatisk. Han ser ikke at disse to holdningene motsier hverandre, fordi man må litt i dybden for å se det.

D-vitaminer

Goliat er overdrevet opptatt av helse. Han er kritisk til tradisjonell skolemedisin. Det betyr ikke at han er inne på det alternative, men at han oppfatter skolemedisin for å være litt vel innelåst, på autopilot med manglende evne til å tenke utenfor boksen. Han har utallige historier angående møtet med helsevesenet og hvordan de er for begrenset og hvordan han selv har lest seg opp på temaet og enten setter dem på plass, eller enkelt går sine egne veier. Så kommer selvsagt den beryktede legemiddelindustrien inn. Tenker de profitt, så utvikler de neppe kur for noe som helst. Det ideelle er medisiner som holder pasienten passe syk, men lever lenge slik at han kan melkes, gjerne via staten som betaler ublu priser for medisinen.

Mine innvendinger har vært forsiktig at det jo nødvendigvis ikke er så sort-hvitt, at bransjen til en viss grad holder seg med en moralsk standard. Men selvsagt er heller ikke jeg naiv, når det står om enorme pengebeløp. Uansett blir jeg skeptisk når det bærer over rene konspirasjonsteorier rundt dette. Da tenker jeg på teorier om at man i stor skala lar være å utvikle kurer, jukser med forskningsresultater, underslår medisiner som virker for bra, eller kjører kampanjer for å holde folk syke.

En slik mulig kampanje handler om D-vitaminer. Det er Goliats private konspirasjonsteori. Da handler det om at man vet hvor viktig D-vitaminer er for helsen. Men man underslår det i offentligheten. Og man kjører kampanjer mot soling for å skape generelt underskudd på D-vitaminer i befolkningen. Så har det f.eks. vært advarsler mot å spise for mye laks, og man begrenser styrker på D-vitamin-tilskudd.

Dette har inspirert meg til å skrive teksten om det mistenksomme mennesket. Også den er myntet på Goliat, som et forsøk på å få han mer oppmerksom på konspirasjonsteorier, kjenne igjen tegnene og vite å sette grenser slik at man ikke blir bergtatt av dette. Jeg regner konspirasjonsteorier som en del av menneskets religiøse trekk. For meg er det vesentlig å ha på plass mekanismer i samfunnet som demmer opp for dette. Det betyr ikke sensur eller forbud. Det betyr å vaksinere befolkningen ved hjelp av kunnskap og kompetanse på fenomenet.

Multikulturalisme kontra monokulturalisme

Kommentarfeltene flyter over av overflatisk forestillinger om en verden hvor etnisk, religiøst og kulturelt mangfold er harmonisk sortert, hvert slag i sitt område. I alle fall er det slik det fremstår. På grunn av alle avbruddene er det umulig å føre en dialog som kan få fram hvordan Goliat egentlig tenker på området. Flere ganger har jeg forsøkt å forklare ham at kart, og sorteringsvariablene religion, etnisitet og kultur ikke lar seg forene på noen harmonisk måte. Det vil uansett ende opp med at motsetninger enten må dele land eller krige om det. Det vil uansett ende opp med grupper av mennesker som er statsløse. Og hvordan skal man gjennomføre en eventuell «opprydding» i alle våre land? Skal man for eksempel kaste ut hundretusener muslimer, som er født og oppvokst her i landet? Hvor skal de så sendes? På havet? For de skal jo ikke hverken til Sverige eller andre omkringliggende «hvite land».

Goliats appetitt på monokultur har inspirert meg til å skrive tekster som denne og denne. Mitt poeng er at det er langt mer robust å utvikle samfunn som tåler mangfold. Det er den mest effektive strategien dersom man har et mål om å skape et godt verdenssamfunn. Dessuten er det berikende. Ideen om en harmonisk monokulturell verdensorden er urealistisk utopi. Selvsagt vil ikke mangfoldet kunne eksitere side om side uten gnisninger. Men geografisk segregering vil kun gjøre vondt verre. Vi vil oppnå mye mer positivt ved å eksponere oss for dette. Nøkkelord her er toleranse og ikke minst sosial punktering. Uten sosial punktering bygges spenningene opp, og vi utvikler tribalisme. Det ødelegger menneskesynet og kan ende opp med å bryte samfunnet ned innenfra. Mitt ideal er menneskeverd, gjensidig respekt og dermed også gjensidig berikelse gjennom mange former for utveksling.

En gang kom Goliat med utsagnet «Rohingya-folket er et jævla drittfolk». Litt av et utsagn fra en person som vanligvis tar dyp avstand fra kollektivisme. Igjen avslører dette overflatiskhet. Hvordan kan man karakterisere et helt folk, uten å være kollektivist?

Leser vi litt av Rohingyas historie, så eksemplifiserer det i klartekst hva det er snakk om her. Goliat har sannsynligvis aldri møtt noen fra dette folket. Den sosiale distansen setter fyr på den negative fantasien. Det er det jeg kaller for demonisering. Dette slår av våre empatiske antenner og dermed er det ikke lengre noen sperrer i veier som kan ende i folkemord.
Det som er så rart her, er denne overflatiskheten og den manglende etiske grunnbasisen.
Her ser vi også et eksempel på venstre-side-Goliat som likevel lar seg forføre av identitetspolitikk. Dette på tross av at han forfekter en tradisjon som er grunnleggende basert på individualisme.

Innvandring og Islam

Dette har vært et gjennomgangstema over mange år. Jeg har utgangspunkt som liberal til innvandring, liberal til mangfold og jeg synes å lukte fremmedfiendtlighet på lang avstand. Et langsiktig (mange generasjoner) mål for meg er fritt opphold hvor som helst på kloden, uavhengig av hvor man er født. Men det er langsiktig, ettersom jeg også realistisk innser at forskjellene mellom landene er så store at det å fjerne grenser vil skape enorme folkevandringer. Det i seg selv er jo en klar indikasjon på at urettferdighet og urett er dominerende i verden. Den beste indikasjonen på at verden er blitt bedre for alle, er nettopp at man kunne fjerne grenser uten risiko for store folkevandringer. Er det mulig? Kanskje ikke. Men jeg tenker at alle muligheter enda ikke er utprøvd.

Det store perspektivet er at menneskets mobilitet i verden har øket dramatisk gjennom det siste århundret. Det vil nødvendigvis medføre at mennesker forflytter seg, i store mengder, over hele kloden. Det vil medføre blanding og press på kulturer, språk etnisitet og, ikke minst religion. Det har skjedd, og det fortsetter å skje i stort tempo.

Selvsagt er det slik at menneskets iboende tribalistiske tilbøyeligheter på ingen måte blir borte som følge av denne utviklingen. Vi vil alltid ha innslag av fremmedfiendtlighet, arroganse, forakt, manglende respekt og toleranse. Dette er så sterke tilbøyeligheter i oss mennesker at det er en latens samfunnet må leve med, så lenge mennesket er menneske.

Men denne type antagonisme varierer jo også mellom kulturene. Goliat har rett i at mange islamske kulturer fremstår med store innslag av fremmedfiendtlighet. Jeg har reflektert litt over islamisme her. Og det er klart: Jeg ønsker meg så absolutt ikke å måtte leve i et muslimsk samfunn. Islamsk filosofi er fullstendig fjernt fra alt jeg står for. Men det jeg ikke tar opp i den oppgitte refleksjonen er hvordan vi forholder oss til at risikoen for at også våre samfunn kan bli overmannet av dette, ikke kan sies å være lik null. Og det er vel dette som kan sies å være Goliats fokus, og mange med ham. Problemet er bare det at dette er et tema som er blitt så betent at det er vanskelig å ha en rasjonell samtale om det. Det gjelder uavhengig om hvilken «leir» man snakker om.

Problemet avtegner som et typisk mønster av spenninger og konflikt mellom kulturer. Vi har et sjikt av ekstremisme på begge sider. Så har vi et spektrum som fordeler seg mot det moderate på midten. Det moderate sentrum styres av et ideal som handler om anstrengelsen for å kunne leve sammen i respekt og verdighet, og gjensidig berikelse av hverandres kulturer. Problemet er den dynamikken som er beskrevet her. Ekstremisme medfører fiendtlighet, som igjen medfører provokasjoner. Provokasjoner fra den ene leiren skaper radikalisering i den andre leiren. Det skaper i sin tur at enda flere rekrutteres til ekstremisme. Slik går spiralen mot en stadig sterkere polarisering.

Goliat er ikke i nærheten av å ta til seg denne type perspektiver. Når det kommer til dette temaet så går han over i biologisk-emosjonell-modus. Villdyret våkner til liv, og hans eller så superintelligente kognitive går over i dyrets tjeneste. Det driver over i et spill som mennesket er biologisk utviklet til å drive. Mekanismene er kjent. Det er de samme mekanismene som skapte folkemordet i Rwanda, som skapte nazismen, som skapte Stalin, som skapte radikalfeminismen, ja ... som skapte islamismen. Det handler om tribalisme, om massesuggesjon, om tilbedelse, om dydssignalisering, alliansesignalisering og alle de impulser som driver det sosiale spillet.

Det jeg merker dette på er at Goliat går i kamp-modus. Han skal «forby Islam». De skal tvinges til å avsverge sin tro på grensen. Han skal forby hijab. Han beskriver hvordan han snur i butikkdøren dersom han ser noen med hijab i kassen. Han forteller hvordan han boikotter NRK på grunn av programledere med hijab. Han forteller hvordan han snudde ryggen til en dame med hijab og barn, som bad ham om hjelp til å holde noe. Det skapte en kjærkommen anledning til å reklamere for sin forakt.

Jeg pleier å parere med å etterspørre hva han har tenkt å oppnå med det hele. Jeg etterspør rasjonaliteten. Ofte så blir han litt satt ut av dette. Han er så inne i dette spillet, og tror at jeg er imponert (alfa-identifikasjon). Så spørsmålet om hensikt tar han litt på sengen. Husk at det jeg beskriver som «villdyret» er impulsene i oss. Jamfør diskusjonen om følelser. Goliat har enda ikke bekreftet at han forstår forskjellen. Dermed mister han det klarsynet som ligger i å kunne oppdage at dette er impulser uten rasjonell basis.  Han vet ikke det kognitive systemet både er i stand til å avdempe impulsene og dermed sørge for rasjonalitet, eller at den samme kapasiteten kan brukes som slave for impulsene til å rettferdiggjøre dem. Og det er akkurat det som skjer.

Når utfordringen kommer: Hva vinner vi på dette? Så komme responsen, enten i form av en impulsiv rettferdiggjøring, eller et personangrep, eller rett og slett avvisning av hele utfordringen. Det er da det blir tydelig at vi er på to banehalvdeler. Jeg er på den rasjonelle siden, basert på vitenskap, analyse og gjennomtenkt etikk, han er konsumert av krigsspillet.

Og utfordringene står i kø. Pandoras eske er allerede åpen. Det har samlet seg millioner av muslimer i hele Europa. Vi har hundretusener i Norge. Hva skal vi gjøre med dem? Kaste dem ut? Majoriteten av dem er født og oppvokst her i landet. Vi kan forholde oss til dette, enten som sivilisert samfunn, eller på en usivilisert måte. Forby Islam? Eh … kaste religionsfriheten på båten, omtrent som eh … islamske stater? Undertvinge dem vår levemåte? Hm ... kulturtvang, akkurat som det man driver med i muslimske stater. Altså vi kaster våre egne demokratiske verdier over bord, i den hensikt å kvitte oss med trusselen om å måtte leve etter totalitære verdier. Det å tro at en slik politikk er mulig på sivilisert vis er en selvmotsigelse. Dette vil koste blod. Det vil eskalere konflikt. Vi innfører risiko for å ødelegge fremtiden, også for våre egne etterkommere. Hva gjør dette med oss som kultur?
Det er ofte slik med spillet at det driver oss til noe vi ikke har bevisst forhold til hensikten med. Man er så inne i dette, at den eneste hensikten er den umiddelbare tilfredstillelsen av impulsen. Så når fornuften adresseres, så er kortet på bordet, og man får behov for å fremstå som gjennomtenkt. Det finnes en annen vei ut. Det er å erkjenne at dette ikke er gjennomtenkt. Det er den åpningen som skal til for at man skal kunne gå de kognitive milene med hverandre, som likeverdige mennesker. Utfordringen er reell nok. Det finnes neppe noen god løsning. Men desto viktigere er det da å være i rasjonell-modus når man arbeider med temaet. I det lyset fremstår fokus på symboler (hijab) rett og slett tåpelig.

Det å velge «den andre veien ut», er noe jeg har reflektert over. Det er sannsynligvis et hovedproblem i vår relasjon at innslaget av rangering (dominans) er for sterkt. Les gjerne om sosial rangering her. Gjennom sin argumentasjon i dette tema demonstrer Goliat et mønster jeg ser går igjen. Les sanksjonisme. Dette henger sammen med alfa-identifikasjon. Alt dette idealiserer dominans. Det at Goliat både er fysisk høyere enn meg, smartere og flinkere enn meg, gjør at han også rangerer seg over meg. Min hypotese er at der ligger sperren. Det å «velge den andre veien ut» representerer en innrømmelse som er blokkert. Min hypotese er at opplevelse av overlegenhet utgjør en betydelig risiko for å utløse narsissistiske trekk. Denne hypotesen er utviklet her. I en slik relasjon vil motstand ofte møtes med uproporsjonal negativ respons. I dette tilfellet slår det ut i en veksling mellom avbrudd, personangrep, tåpelige rettferdiggjøringer og påskudd for å forlate arenaen.

 

Om å omskrive gamle skrifter (Bibelen og Koranen)

Vi skal ikke gå dypt inn i dette temaet. Det er noen år siden nå. Men som en del av «kampen mot Islam» hadde Goliat fått det for seg at man måtte gå inn og revidere Koranen. Det vil i praksis si å sensurere bort alt som kan oppfattes som oppfordring til vold og forherligelse av vold mot de vantro. Så i rettferdighetens navn måtte alle andre «hellige bøker» gjennomgå samme behandling.

Det er neppe saklig, men jeg klarer ikke å la være å uttrykke min overraskelse over at det kunne komme noe slikt fra Goliat.

Min første kommentar må ha vært at dette er både er naivt og totalt urealistisk. I tillegg vil jeg også kalle det for hærverk, og dermed også umoralsk. Men for å starte med min første respons. La meg først ta utgangspunkt i Bibelen. Jeg tenker at overføringsverdien til Koranen fort kan være 3 gangeren.

Her prøvde jeg å hinte om at jeg nok satt på en erfaringsbase som Goliat ikke er i nærheten av. Jeg kommer fra et kirkesamfunn som legger umåtelig vekt på Bibelen. Her er eldgamle historier om angrep på Bibelen, forbud eller kun «kvalifisert» tilgang. Alt dette ses i troens lys; Gud bevarer sitt ord, og sikrer dets overlevelse. Dette gjelder ikke bare adventistsamfunnet som jeg vokste opp i, dette er utbredt, særlig blant protestanter.

En antydning om å begynne å tukle med dette vil nødvendigvis måtte de «hellige» strenger i en så stor del av den troende-befolkningen at det har kraft i seg til å sette i gang en mot-bevegelse. Sannsynligvis vil det fungere kontraproduktivt.  Det vil si risikoen for at dette vil skape mer konflikt og vold, enn de tekstene vi forsøkte å fjerne. Nettopp det at det er disse tekstene som blir forsøkt fjernet, vil fort kunne resultere i en forherligelse i nettopp disse. Gudene må vite hvor det ville føre av sted.

Men det er responsen. Utfordringen er langt mer kompleks enn som så. Gi ti akademikere oppgaven med å fjerne voldelige passasjer i Bibelen, og du vil sannsynligvis få ti forskjellige svar.

Det er en ting Goliat framstår som analfabet i forhold til. Det er fortolkning. Goliat fremstår som totalt ureflektert, både i forhold til egne fortolkninger og i forhold til fortolkningsproblematikk generelt. Han er avvisende til at dette er en oppgave som ikke har noen fasit med to streker under. Hvor langt skal det gå? Jes død på korset er en temmelig voldelig affære. Kristendommens mest sentrale budskap innbefatter vold på en måte som gjør budskapet meningsløst om man fjerner det.

Men igjen, dette er småtterier opp mot oppgaven med å få fjernet alle originale kopier av Bibelen. I vår tid kan gjemmes på servere, i databrikker, kryptert eller, i en mobiltelefon. Fantasien begrenser. Dette er en tekst som ikke lar seg fjerne, selv med all verdens atomvåpen som redskap. Mennesket dør ut før denne teksten blir borte for godt.

Sist, men ikke minst så treffer dette oss moralsk. Ja kanskje ikke alle, men jeg vil tippe mange. Jeg må innrømme at vold på historien er et fenomen som griper om seg. Den ekstreme politiske venstreside står i spissen for å fjerne statuer, radere ut navn. Alt fra Columbus til Carl von Linné blir tråkket ned. Man stiller fortidens giganter til ansvar med nåtidens moral-normer. 90% av de som driver med dette, vil neppe ha stukket seg ut med samme protester om de vokste opp i kulturene i deres samtid. Revisjonene av gamle tekster kommer på løpende bånd. Det gjøres hærverk på Astrid Lindgrens verker og Torbjørn Egners. Til og med «Ja vi elsker» blir angrepet. Dette er en bevegelse som Goliat neppe identifiserer seg med. Oppdager han ikke at hans forslag er uttrykk for nøyaktig det samme? Og hvor går veien fra dette, til ren historieforfalskning av den type man finner i totalitære stater. Man skriver om historien som det måtte passe. Dermed forurenses den egentlige historien enda mer enn den allerede er, og den vitenskapelig baserte historieforskningen får enda mer utfordringer og forsøke å gjennomskue. Historien er uvurderlig for vår selvforståelse. Motargumentet er at vi sannsynligvis lever med mange myter og vandrehistorier. Men det er ingen god begrunnelse for å la elite-mennesket forvrenge historien som det måtte passe dem.

Dette handler selvsagt om mer enn som så. Noen av oss fortviles når minnesmerker og verdensarv går tapt. Det var grusomt å se når Taliban sprengte Buddha-statuene i Afghanistan. Samme mentaliteten så vi av Islamsk Stat i Mosul. Tviler egentlig på at Goliat identifiserer seg som en del av slike bevegelser.

Neste innvending handler om Goliats tro på at det er disse tekstene som skaper volden. Den deler han sannsynligvis med mange. Men jeg har innvendinger mot det. Min hypotese er at ideologienes rolle i kulturens utvikling er overvurdert. Dette har jeg beskrevet her. Vi har utallige indikasjoner på at individene i terror handlinger, eller rasende folkemengder kan være nok så begrenset opplyst om hva ideologien deres går ut på. Ideologiene fungerer ofte som identitets-markører. Og det er gjennom gruppene og massene at volden blomstrer som verst. Her fungerer ideologiene bare som påskudd. Da er det ikke slik at det bare er å skrive om tekstene. Les gjerne her om vulgarisering, og oppdag at menneskenaturen finner sin vei, især der man ikke vil vite av den, og dermed blir slave av den.

Sist, men ikke minst må nevnes den politiske utfordringen dette innebærer. For hvordan skal den se ut, en lovgivning i demokratisk ånd som innfører sensur på en måte vi ellers forbinder med totalitære stater? Hvordan få dette til uten å skylle barnet ut med badevannet? Med en gang vi åpner for sensur, så må jo denne være rettferdig. Hvordan få til at dette ikke gjør innhogg på alt vi har av litteratur, filmer, sanger og dikt? Og ikke minst, spill. Tar dette først av så kan det bety kroken på døra for veldig mye, til og med vår egen tale. Er det å dra det for langt? Sjekk hva dydssignalisering kan gjøre. Slike inngrep kan skape bevegelser vi ikke kjenner rekkevidden av. Dette griper rett inn i våre dypeste demokratiske verdier. Det truer religionsfriheten og det åpner for sensur av totalitære proporsjoner.

Oppsummeringen er at dette er en ide, som nok jeg også kunne ha kommet på, og lekt litt med, kanskje til og med tenkt høyt sammen med Goliat. Men når man tenker seg om, så ser man at den faller på steingrunn. Spørsmålet er hvordan man forholder seg når man innser at det er tilfelle. Her tenker jeg at de fleste av oss vil tenke om oss selv at det er enkelt å «la fare hen la gå». Det var en sprø tanke, morsom å leke med. Nå legger vi den bak oss og går videre. Men dette er det ideelle. Man kan jo være «uheldig» å spille et slikt ugjennomtenkt kort i en sosial setting hvor prestisje er viktig. Hva da? Jeg tror ikke Goliat er dum. Tvert imot. Det å være overflatisk og ugjennomtenkt har sannsynligvis lite med IQ å gjøre. I dette tilfellet har det mest med kunnskap og kompetanse å gjøre. Min hypotese er at Goliat kanskje innser at dette var en flopp, men at narsissistiske trekk hindrer ham i å innrømme det. Når man først er på det sporet, så er nettopp IQ et uunnværlig verktøy for å forsvare en slik posisjon.

Main-stream Media

Se her om main-stream-media. En tendens jeg har stusset på med Goliat, er denne tilbøyeligheten til å ville boikotte alle media som serverer vinklinger som ikke passer med hans egen virkelighetsoppfatning. Jeg har også det inntrykket at han tror han er en del av en større bevegelse som tar ned media på denne måten. Og de har røket ut etter tur: NRK, TV2, VG, Dagbladet, Aftenposten, Nettavisen og Startsiden, for å nevne noen. Prosessen var nok i gang før begrepet «Main stream Media» var allemannseie.
Når Goliat kommer med dette, så må jeg innrømme at jeg alltid forsøker å legge en demper på hans indignasjon over dette.

Min refleksjon er at ja, ingen av oss er nøytrale. Du finner juks og overtramp i alle leirer. Og mange aviser, som Dagen, Klassekampen, Vårt Land og Nasjonen, er aviser som fortsatt har flagget ståsted. Og de leser verden med sine øyne. Personlig verger jeg meg absolutt ikke for å lese noen av disse. De fleste har til tider gitt meg gode bidrag til innsikt. For meg er refleksjonen om det naturlige språk og refleksjonen om fortolkning helt vesentlig.
Særlig det at vi fortolker verden «i vårt bilde» gjør at det vi tror er en balansert fremstilling ikke nødvendigvis er det.
En annen analyse jeg har er at media i langt sterkere grad er blitt kommersialisert. Det betyr at de løper etter historier som selger. Sjokknyheter om klima selger utmerket. Det samme gjør nyheter som hauser opp konflikten mellom høyreradikale og Islam. Det er ikke der for å føre noen bak lyse. Historiene får som regel sine spisse vinklinger fordi de selger.

Manglende refleksjon på dette og man risikerer å havne i den grøfta at journalistene snakker mot bedre vitende, at de har en agende og bevisst jukser og fordreier i forhold til en eller annen politisk agenda. Dette bærer fort over i dikotomi. Det er «de gode og de onde». «Main-stream media er onde og søker å bedra oss». I Goliats verden har de fleste på grasrota gjennomskuet dette og sluttet med main-stream. Dette er media-bedrifter som vil dø ut etter hvert.

Her er også en ting jeg stusser over. Det ser ut som Goliat tror på et flertall «på sin side». Han tror at «folk-flest» er fasiten. Han er dårlig reflektert på at massebevegelser absolutt ikke er ensbetydende med fasit. Men det er et sidesprang.

Jeg tror aldri at vi har kommet så langt i dialogen at jeg har fått beskrevet at seriøse media også har et samfunnsansvar, og at det medfører dilemmaer. Det åpenbare dilemmaet jeg vil frem til her, handler om innvandrere. Ja, jeg regner det også som sannsynlig at innvandrere er overrepresentert på kriminalitetsstatistikken. Som gruppe går kanskje statistikken også mot denne gruppen når det kommer til sosialhjelp og diverse stønader.

Som ansvarlig media så sitter man med dilemma opp mot dette. Fremmedfiendtlighet ligger latent i befolkningen. Strategien har da vært tilbakeholdenhet, både med statistikken og ikke minst å knytte etnisiteten til de spesifikke kriminelle hendelsene. Tanken er selvsagt å unngå å tenne rasistiske bølger i samfunnet. Så kan man selvsagt diskutere hvor klokt dette er, på kort og lang sikt.

Poenget her er uansett tendensen til å fortolke dette inn i konspirasjonsteorier. Da kan det handle om at media er styrt av «kulturmarxister» som ønsker mest mulig innvandring inn for å undergrave de vestlige samfunnene.

Dilemmaet er mangesidig. For samtidig dukker jo selvsagt alternative media opp. Og de oppgir ofte ikke bare etnisitet, men får de tak i navn så kommer det gjerne også med. De som leser alternative media, vil jo se kontrasten. Er man ført inne i konspirasjonsteorier, så fungerer jo dette selvforsterkende.
Dette er som sagt et mangesidig dilemma. Som utenforstående gir dette en pekepinn på hvilke problemstillinger såkalt ansvarlig redaktør-styrte media må forholde seg til.

Samtidig er etter hvert alle media avhengig av reklame. Det preger innholdet. Her blir et sensasjonspress. Dette driver til at media jager de oppslagene som gir mest respons. Dette blir mer direkte målt i dag på grunn av digitaliseringen. Dette påvirker innholdet. Og innholdet blir uvegerlig spisset inn mot dette. Sjekk så opp disse mekanismene (se også her) for å få en pekepinn om hvilke krefter man da lefler med. Dette handler ikke om konspirasjonsteorier, eller at noen legger «onde planer». Dette er rammebetingelser som skaper usunne insitament. At dette preger etablerte media, er det ingen tvil om. Motvekten er nettopp at etablerte media er ansvarlige.

Et eksempel på denne type dilemma kan være verdt å nevne som et eksempel på balansegang mellom balansert journalistikk og samfunnsansvar er barnevern. La oss si at det er slik noen hevder, at barnevernet fungerer greit i 80% av tilfellene. Det vil si 20% i året hvor sakene på et eller annet vis havarerer. Da finnes det sannsynligvis et hav av historier om barnevern som begår til dels grove feil. Hvorfor gjengir ikke media disse? Dilemmaet kan handle om at dersom folket taper tilliten til barnevernet, så kan det gå kraftig ut over den hjelpen som barnevernet yter i de 80% andre sakene hvor dette fungerer helt greit og er til barnas beste. Resultatet kan bli at enda flere barn ikke får den hjelpen de skal.

Det er en type dilemma. Generelt så gjelder det jo at media har i sin makt å hisse menneskegrupper opp mot hverandre. Sjekk den rolle nær-radioen hadde i opptakten til de forferdelige massakrene i Rwanda. Det kan faktisk ikke være slik at det er fritt frem for massemedia og spille opp til hysteri i alle sammenhenger. Dette handler ikke om enkelt-mennesker, men om mennesket i flokk, altså massesuggesjon. Hele andre verdenskrig ble skapt av dette. Det ligger en usedvanlig kraft i denne teknologien, og på mange måter har den tatt mennesket på sengen. Ansvarlighet opp i dette er en absolutt nødvendighet.

Mitt poeng er at ansvarlige media faktisk må ta noen hensyn som sette begrensinger på hva som kan gjengis utad. Noen ganger kan det være «pest eller kolera».

En refleksjon jeg har gjort meg er at latensen til å utløse destruktive massebevegelser er en påvirkbar variabel. Jo bedre skolert menigmann er, inkludert filosofi og opptrent evne til refleksjon, desto svakere blir latensen for utløsning av destruktive massebevegelser. Dette gir igjen noen tanker på i hvilken grad utdannelse, dannelse og filosofisk skolering må ligge inne for å kunne ivareta demokrati på en god måte.

Moden balansert journalistikk krever sannsynligvis modne mottakere. For det krever kognitiv innsats, også det å motta det nøkterne, nyanserte og ofte litt kjedelige fremstillinger av det som skjer.

Slik kunne vi ha reflektert rundt dette med media, dersom Goliat ikke var hengt opp i den dikotomien, hvor Main-stream, enten er nyttige idioter, eller har konspiratoriske agendaer.

Sas-reklamen om at det ekte skandinaviske ikke finnes

Se her. Og her. Da SAS kom ut med en reklame om at det egentlig ikke fantes noe som var ekte skandinavisk, så satte det sinnene i kok i enkelte høyreorienterte miljøer. Her havnet nok jeg og Goliat på hver vår side i forståelsen av dette. Det jeg ser når jeg ser denne reklamen er noe jeg har sans for, nemlig kulturblanding. Kulturer er som mennesker. Vi kan få frem det beste i hverandre. Kulturer som makter å utveksle, drive handel og ha fri flyt av ideer, teknologi tradisjoner osv. er langt mer robuste og bedre å leve i enn kulturer som setter strenge grenser, hater hverandre og ligger i konflikt. Dette er det idealet som ligger bak min oppfatning av multikultur.

Det jeg ser fra media er at en del miljøer har reagert sterkt på en påstand om at det ikke finnes noe spesifikt skandinavisk i vår kultur, noe som igjen kanskje kan forlenges til en benektelse av skandinavisk kultur. Jeg ble jo litt overrasket over at det var her Goliat havnet. Som vanlig fremstår Goliat som overinspirert av kommentarfelter som gløder i sin indignasjon over at SAS kunne hevde noe slikt. Man ønsket å boikotte SAS, straffe dem og la dem rammes av massens vrede.

Jeg kan ikke huske at vi hadde en veldig omfattende diskusjon om dette, annet at vi konstaterte at vi var på hver side av leiren. Jeg har nok oppfattet dette som en slags kulturproteksjonisme, eller uttrykk for «såret stolthet». Det jeg merket meg var at Goliat klandret SAS for ikke at de burde ha skjønt at det åpenbare at dette er noe som ville sette sinnene i kok hos befolkningen, og at de nå fortjente en kraftig lærepenge.
Jeg ville på ingen måte klart å forutsi dette, men da med utgangspunkt i meg selv. Men her passer det kanskje å ta en interessant refleksjon jeg har gjort som kanskje kan forklare dette. Da handler det om dette med den kulturelle stolthet og det kulturelle fellesskapet.

Jeg var aldri i militæret, men det var Goliat. Gang på gang har han gjentatt sin villighet til «å dø for kongen, flagget og fedrelandet». Her kommer jeg inn på en refleksjon som startet da jeg for mage år siden så på en episode av Torsdags-klubben, med Otto Jespersen i fokus. For han hadde nemlig alltid en avslutningstale, som det var mye oppstyr om i media. Oppstyret fanget min interesse, så da ble det til at jeg også satte meg ned for å se denne Torsdagsklubben, en gang, bare for å se om jeg kunne forutsi hva som kom til å bli den store masse indignasjonen denne uken. Selv har jeg et bevisst svært vidsynt syn på humor. Og det er jeg stolt av.
Det var så mange poenger at det var nok å ta av, men det lille «uhellet» med flagget som tok fyr ble bare et av mange stønt i det programmet. Så nei, jeg innså ikke at det var dette som kom til å skape det store rama-skriket. Dette satte i gang spekulasjoner hos meg på at jeg kanskje hadde et langt mer avslappet forhold til flagg og symboler enn gjennomsnittet. Dette kan nok ha med personlighet å gjøre, men etter hvert har jeg også fått mistanke til nettopp militærtjeneste. Og merk det var gutter som var i militæret. Det var min generasjon og generasjoner bakover. Kan dette være en type påvirkning som bevisst eller ubevisst bygger inn og belønner nasjonalfølelse og utvikler et normsett som nettopp handler om den ubetingede lojaliteten til «kongen og fedrelandet»? Handler vår tids masseindignasjon mot «eldre hvite menn» om en kulturforskjell skapt av militær førstegangstjeneste, og den indoktrinering det innebærer? Kunne dette være en medvirkende årsak til at jeg og Goliat havnet på hver vår side av det gjerdet? Min livserfaring var utviklet i den sosiale randsone. Jeg hadde et trøblete forhold til fellesskapet, ingen nasjonalfølelse. Jeg hadde nok grader av forakt til noe jeg oppfattet som irrasjonell støy frembrakt av symboler og massesuggesjon. Så selvsagt ville ikke et brennende flagg affisere meg. Og tanken på kulturblanding ble ikke bare oppfattet som gnistrende kreativ, men også deilig provokativ mot en foraktet variant av mennesket, senere betegnet masse mennesket.

Dersom det virkelig er slik at militærtjenesten innebærer en form for inkorporering av normer med utgangspunkt i verdien: «kongen og fedrelandet», så fungerer det også som en bakenforliggende årsaksforklaring på den masseresponsen som oppstår flere tiår senere. Da er det også opplagt at jeg, som ikke har del i denne kulturelle påvirkningen, i utgangspunktet er blind for muligheten. For jeg kjenner det ikke i meg selv. Opp mot SAS så kan det faktisk dreie seg om noe så enkelt som kjønnssammensetning. Dersom de mest toneangivende individene i SAS markeds-avdeling er kvinner, eller ikke har denne militære bakgrunnen, så er det ikke rart at SAS har glippet. Jeg tenker at forsøk på å påvirke, rent intuitivt har utgangspunkt i det man opplever å «tale til seg selv». Man bruker seg selv som fortolkningsskjema, for hva man tror gir suksess. I så fall, når Goliat stiller SAS til ansvar så har han utgangspunkt i en underliggende verdipremiss og et normsett som for ham er så selvfølgelig at han tror det gjelder alle.

Bevissthet

Der umulig å være filosofisk interessert og nysgjerrig uten at det før eller senere dukker opp spørsmål om bevissthet. Her er noen tidlige refleksjoner rundt temaet:

·         Bevissthet

·         Bevissthet materie

I disse tekstene «utleder» jeg meg frem til en form for panpsykisme. Dette var på slutten av 80-tallet og jeg trodde jeg var den første i verden som hadde kommet opp med konseptet. Jeg var ganske stolt av ideen og bare ventet på muligheten til å innvie andre i min nye innsikt. Det kan nok derfor ha vært ganske tidlig i vårt bekjentskap at dette temaet har kommet opp. Men her kom jeg ikke særlig langt med Goliat, som mente at problemet var irrelevant, da det jo er åpenbart at fenomenet oppstår som følge av den kraftige og høyt integrerte informasjonsprosessen som skjer i vår hjerne. Jeg presset på, men ble bare møtt med at dette er en omfattende prosess, og vår opplevelse bare er denne prosessens indre liv.
Jeg tenkte over dette og oppdaget at det var vanskelig å komme med gode motargumenter mot dette. Muligheten for at det er dette som er tilfelle, er absolutt like stor som min sofistikerte panpsykisme-teori. Det som er fordelen med å anta Goliats perspektiv på dette er at man slipper å innføre en ny metafysisk størrelse, som likevel aldri kan bevises. Det hele endte opp med at jeg gav opp min egen teori og konsentrerte min videre tenkning med Goliats utgangspunkt. Resultatet ble teksten om Det besluttende mennesket. I etterkant har jeg utviklet denne teksten, men har i løpet av de siste årene utviklet «runde 3» i denne refleksjonen. Det er i all hovedsak refleksjoner med utgangspunkt i det såkalte «harde problemet» med bevisstheten, som i igjen kan sorteres i zombie-problemet, men også problemet med å komme fra nevrologi til Qualia.  Dette har senere resultert i teksten fra zombie til bevissthet. Her er jeg selvsagt ikke i nærheten av hva Goliat kunne tenkes å være mottagelig for. Men like fullt har han også inspirert meg her. Vår siste (hittil) konfrontasjon «Støre-Hendelsen» fikk meg til å reflektere enda en gang over dette med fortolkninger og da spesielt opp mot det å fortolke hverandre. Tankespinnet hadde utgangspunkt i min forståelse av projeksjon, som har utgangspunkt i «på seg selv forstår man andre». Goliat beskyldte meg for å «vri meg unna» det faktum at jeg hadde kommet med dumme påstander. Det fikk jo meg inn på spørsmålet om det var det han selv gjorde når han opplevde seg på tynn is. For jeg opplever at jeg ikke ville hatt noe problem dersom jeg innså at jeg hadde rotet meg bort. Da er vi igjen tilbake til formålet med samtalen, som ikke er å vinne, men å berike hverandre. Men det er ikke poenget her. Jeg tror jeg gikk så langt som at jeg høyt-tenkende snudde formelen:

Informasjon=datastrøm pluss fortolking.

Den kan snus til:

Fortolkning=Informasjon – datastrøm.  

Så her hadde jeg informasjon (med forbehold om egen fortolkning) og jeg hadde datastrømmen (mitt eget budskap). Jeg står da igjen med fortolkningen. I ettertid skapte dette refleksjoner rundt dette med fortolkning, og at det å forstå andre jo må ha utgangspunkt i egen opplevelse av seg selv. Herav min hypotese om projeksjon. Men det som gikk opp for meg er at den viktigste ressursen et individ har til å kunne forstå andre er seg selv. Evnen til å forstå hverandre er basert på forutsetningen om at «de andre ligner på meg». Plutselig gikk det opp for meg at dette jo er basisen for den såkalte «Theory of mind». Hjernen er i stand til å forutse andre aktører i kraft av at andre aktørers «indre liv» ligner på mitt eget «indre liv». Dette er en forutsetning som selvsagt ikke alltid holder. I dette tilfellet hvor Goliat fortolket meg, så ble det feil. Men man trenger neppe så mye mer enn 50% før dette blir biologisk lønnsomt. Dermed har vi en basis for at det skaper seleksjonstrykk. Og med seleksjonstrykk så har vi altså en prosess som over tid anriker frem sofistikert forutsigbarhet på andre aktører. Er det dette som har dyrket frem bevisstheten i oss? Dette ble da utgangspunktet for den nevnte «tredje runde». Det har vært og er en morsom reise, og jeg er Goliat evig takknemlig for å ha sett meg på det sporet.

Var det lukt eller smerte som kom først?

Både Goliat og jeg er i alle henseende amatører, eller lekfolk som i stor grad spekulerer i ting vi mangler faglig innsikt i. Den «innsikten om manglende innsikt» tror jeg jeg skulle fått Goliat med på, at slik er det. På et eller annet tidspunkt har vi begynt å diskutere om det var lukt eller smerte som kom først. Dette vet vi jo ikke. Kanskje ingen vet dette. Men det å råke bort i slike uenigheter er selvsagt en kilde til innsikt i hvordan vi tenker om slike ting. Da snakker jeg også om å kunne bli utfordret på forestillinger vi bare har. Egentlig husker jeg ikke hvordan det startet, men jeg gjetter at det var Goliat som kom med et resonnement at den første sansen må ha vært luktesansen, fordi det viktigste en livsform kan drive med er å søke etter næring. Mitt første forslag kom intuitivt at det måtte være smerte som kom først. Det var neppe særlig gjennomtenkt. Det er en ren spekulasjon og jeg innser at dette vet vi lite om. Dette er jeg åpen på. Men jeg vil nok tro at jeg er noe mer orientert om disse temaene enn Goliat er. Men med referanse til akademia-debatten. Det betyr neppe så mye for Goliat, tvert imot.

For meg er en slik uenighet en utmerket muligheter til å reflektere. Det første livet har neppe hatt hverken lukt eller smerte. Det vi snakker om er sannsynligvis forstadier til det vi i dag kjenner som Arkebakterier. Disse har neppe atferd i den forstand vi snakker om. Det vi snakker om som gjør dette til liv, er at de opprettholder en membran som skiller det levende fra det ikke-levende. Den har et innemiljø innafor en membran, som utvikler en selektivitet på hva som slipper inn og ut, for på den måten å stabilisere eget innemiljø nok til å kunne overleve og reprodusere. I en slik setting blir sannsynligvis uenigheten vår overflødig fordi organismen ikke har utviklet evne til selvbevegelse.

Det å komme hit med Goliat er ofte en nesten umulig oppgave. For det å erkjenne at det en gang må ha eksistert et stadium hvor atferd i from av selvbevegelse ikke har eksistert, er det jeg kaller for å finne frem til en felles referanseramme. Det er noe vi kan utvikle enighet om som kan fungere som et utgangspunkt for videre resonnementer. Men det forutsetter at vi begge har undring og nysgjerrighet som drivkraft. Dette står da i motsetning til å skulle «vinne over den andre».  Dette er et stadig tilbakevennende problem.

For lenge siden skrev jeg om livets opprinnelse her, og om livets utvikling fra bakterier til flercellet her. Dette er jo ikke profesjonelle fremstillinger, men mer en beskrivelse av hvor jeg er, hva jeg har oppfattet og mine spekulasjoner rundt dette. Og jeg setter det inn en helhet som jeg kaller for mitt verdensbilde.

Jeg oppfatter lite av denne type helhetstenkning hos Goliat. Han oppfattes heller å henge seg opp i noen detaljer og ri sine kjepphester på den måten at dette er stadig tilbakevennende temaer. Så dette temaet med de første organismer og lukt er en av dem. Her forblir det vanskelig for meg å få plassert dette inn i rammer som gjør det mulig å reflektere analytisk over et slikt spørsmål. For på et veldig tidlig stadium har spørsmålet neppe noen mening.

Men når vi først er der, at bakterier har flageller og kan bevege seg, så kan spørsmålet stilles. Et svar kan nettopp være at det er kjemi som har fungert styrende på bakterienes bevegelser. Da har Goliat rett. En annen tilnærming kan være at det har vært temperatur – altså at bakteriene har søkt nivåer i vannet hvor temperaturen er gunstig. Da kan det ha mening i å snakke om at smerte er styrende. På et tidspunkt har nok artene gjort begge deler. Men kanskje har det vært en periode hvor bare én slik funksjon har vært til stede. Dette aner vi intet om, men intuitivt holder jeg en knapp på Goliats teori.

 

 

Hva er følelser?

Temaet følelser var gjennom flere år et gjennomgangstema i våre samtaler. Det handler sannsynligvis om meg, i og med at jeg var tidlig ute med å opparbeide meg bevissthet på hvor viktig det er å kunne sortere mellom følelser og fakta. Jeg hadde kommet opp med beslutningsteorien før jeg var 30, og innså ganske raskt at det å sortere temaene på denne måten ville gjøre det lettere for oss å skape bedre forståelse for hverandre og for å skape konstruktiv dialog. Dette har selvsagt ikke bare med min beslutningsteori å gjøre, men også påvirkninger både fra litteratur jeg leste, men også datidens trend i næringslivet. 80 og 90 tallet var preget av en trend bort fra kontroll-kultur og over i resultatorientert kultur. Det var en gryende erkjennelse av at gulrot er langt mer effektiv enn pisk. Medarbeidere som var motivert av resultat, var langt mer kreativ, effektiv og positiv enn de som bare ble drevet av trusler og sanksjoner.

Med en gang man beveger seg over på resultatorientering så vil man naturlig orientere rasjonaliteten sin etter fokus på mål, og på å få faktagrunnlaget riktig. Her vil målet naturlig assosieres med verdigrunnlag, som jeg naturlig kobler til følelser.

For eksempel i Maos Kina, blandet man målene inn i faktagrunnlaget, på den måten at mengden produsert ris ble rapportert mye høyere enn virkeligheten. Ledelsen fikk da en virkelighetsbeskrivelse påvirket av målene. Det vil si nærmere ønskesituasjon. Det medførte at styringen kom ut av kontroll og endte opp i en enorm sult-katastrofe.

Nå var jo dette veldig tydelig, men stadig ser man jo tendensene til å presentere virkeligheten mer formet av hva man ønsker enn av reelle observasjoner, registrering og analyse. Da handler det ikke bare om bevisst manipulasjon, men også om blindsoner i våre mentale landskap. Noe av dette har jeg adressert her.

Jeg var lenge veldig opptatt av å utvikle verktøy som på en bedre måte hjalp oss i å sortere mellom følelser og fakta, og ikke minst bevisstgjøre på dette. Veldig mye av min filosofi hadde omdreiningspunkt rundt dette.

I samtaler med Goliat fremstår også han i mange sammenhenger å leve med disse blindsonene og å sause dette sammen. Derav kom samtalen ofte inn på temaet fakta kontra følelser.

Men som mange andre av eldgamle abstrakte begreper er selve begrepet «følelser» høyst upresist.

Da er vi inne på en egen meta-refleksjon som burde vært bevisstgjort før man tar i tur med en dialog om følelser. Mine egne refleksjoner på dette handler om det naturlige språk og om begreper.

Igjen så aner det meg at Goliats akademia-sperre slår krøll på seg og blokkerer for denne type meta-refleksjoner. Når jeg innvender at vi kanskje har forskjellig forståelse av begrepet, så kan jeg ikke huske at han har kommentert det, han bare fortsetter med den «samme leksa».

Så hva er «den samme leksa»?  Det har jeg forsøkt å beskrive her. Lengre ned i refleksjonen har jeg tatt med en mailutveksling mellom oss om temaet. Her kan man kanskje få et bedre inntrykk.

Kortversjonen er omtrent slik at Goliat er opptatt av at mye av informasjonsprosesseringen som hjernen må forholde seg til er så kompleks at det ikke er mulig å få noen oversikt ved hjelp av bevisst bearbeiding og analyse. Goliats enkle definisjon på følelser blir da at når kompleksiteten oversiger vår bevisste kapasitet så kommer responsen til oss i form av følelser.

Min respons er da som regal alltid at det er intuisjon han snakker om og at det må nyanseres fra følelser.

Men det er ikke dermed sagt at jeg ikke tar Goliats tema på alvor. Kompleksiteten i hjerneprosessene er lang mer omfattende enn vi klarer å forestille oss. Vi har omtrent 20000 lysømfintlige nevroner i retina innerst i øyet. Hver av disse registrerer lysmengde og sender signalene til det visuelle systemer som ligger bak i gjerne. Hjernens synssenter er blant de største av hjernesentrene. Men tenk på den formidable oppgaven det er å skulle omgjøre disse signalene til en virtuell verden som vi kan navigere i. Det er ikke bare den enorme kompleksiteten som filtreres bort fra våre sinn, men faktisk også mye detaljer. Vi ser det vi har behov for å se for å kunne fungere optimalt opp mot fitness. Det å reflektere over de nærmest magiske underverkene som hjernen driver med i mange sammenhenger er selvsagt svært interessant. Men det er også viktig å forstå at dette er nevrale nettverk, som fungerer ganske annerledes enn den tradisjonelle datateknologien vi driver med. Riktignok klarer man nå å simulere dette. Men poenget er at den biologiske basisteknologien er nevrale nettverk. Dette er en teknologi som «gjetter» på hva det er, ut fra hva systemet kjenner fra før, og som konstruerer opp informasjonsstrukturer som representerer sanseinntrykket.

Mitt poeng er at på dette nivået er alt komplekst, og kompleksiteten filtreres bort fra våre sinn. Den bevisste opplevelse av dette er at det kommer til oss, både som sanseopplevelser, emosjonelle responser. Det meste som kommer til oss, har store komponenter av intuisjon i seg. Intuisjonen kan være formet både av det emosjonelle, men også i form av deskriptive forestillinger, og ikke minst opplevelsen av tro eller tvil på det hele.

Min misjon har vært forsøket på å kunne strukturere dette i kategorier som gjør det mulig med klarere analyser og refleksjoner, og ikke minst å kunne samtale med andre om dette på en mer presis og fruktbar måte. Det er i denne sammenhengen at jeg forsøker å avgrense følelses-begrepet slik at det passer i en struktur og måte å tenke på. Det er ingen fasit. Her kommer dette med felles referanseramme inn. Skal Goliat kunne sette seg inn i hvordan jeg tenker og forstår dette, så må han først sette seg inn i relevant begrepsbruk fra min side. Og selvsagt gjelder dette begge veier.

Kanskje er det slik at jeg, på grunn av min vane med å skrive ganske mye om det som opptar meg også oppnår en bedre struktur og større dybde. Dermed er jeg mer i stand til å snakke dypere om dette. Jeg har en hypotese om at Goliat er langt mer overflatisk og dermed ute av stand til for eksempel å sette meg inn i sin bruk av begrepsapparatet. Det kan faktisk være slik at han selv er blind for dette.

Men det kan også være at han ikke vil, nettopp fordi han henger i et konkurranse-paradigme mens jeg er mer opptatt av å analysere og forstå.

Klima og miljø

 

Innledning

Dette er et tema som har vært en gjenganger over mange år. Her har vi sannsynligvis kommet både fra forskjellig bakgrunn, men ikke minst fra forskjellig ståsted. Kanskje går dette så langt ned som til personlighet.
Gjennom adventismen har nok jeg blitt flasket opp med et fugleperspektiv på menneske, natur og den planeten vi bor på. Jeg husker at jeg stilte mitt første miljøspørsmål til min far: Hvor ble all røyken av når vi brente bål? Jeg husker et inntrykk fra dokumentarene om Thor Heyerdal og RA I og RA II. Det var alle olje-klumpene de observerte i havet, uansett hvor de var. Det skapte forestillinger i meg om menneskets forurensing som etter hvert, ville rekke til hver eneste krok og krik over hele kloden.
Jeg har nok hatt i meg en forestilling om at det faktisk står i menneskets makt å skape globale katastrofer, ikke bare med atomvåpen, men faktisk også med å over-forbruke og forurense. Jeg oppfatter meg selv som en «pessimist» med vilje til å se i øynene at mennesket faktisk har potensiale til å undergrave, og til slutt ødelegge sin egen eksistens her på kloden. Mye av dette har jeg beskrevet her.

Jeg vil også trekke inn at min interesse for og tilslutning til vitenskap i tidlig voksen alder har preget meg. På ingeniørhøyskolen presterte jeg veldig bra i fysikk og kjemi. Vi hadde også økologi som fag. Til sammen gav det nok meg et forholdsvis solid faglig fundament, sammenlignet med gjennomsnittet. Jeg kjente drivhuseffekten fra fysikken lenge før global oppvaring ble et hett tema i media. Jeg visste om økningen av Co2 i atmosfæren, som har pågått helt siden den industrielle revolusjonen. Jeg visste om teoriene om hvordan dette kunne skape drivhuseffekt. Men jeg husker fortsatt at man på et tidspunkt ikke kunne måle noen tilsvarende temperaturøkning som forventet. Og jeg var klar over erkjennelsen av at kunnskapsnivået på området var svært mangelfullt, men at bekymringen hadde vært der faktisk gjennom flere generasjoner.

Samtidig, som en motvekt, så misliker jeg masse-bevegelser. Ropende mennesker i gatene har alltid vekket antipati i meg. Rent emosjonelt, så elsker jeg mennesket, men jeg hater massen. Miljøbevegelsene på 70-tallet var ikke noe unntak. Noen ganger har jeg tenkt at jeg deler denne antipatien med Goliat. Men etter å ha sett trumpismen vokse frem, er jeg ikke lengre så sikker.

Jeg er i tvil om hvilket kunnskapsmessig utgangspunkt Goliats hadde. Men jeg tror at det kan være lurt å starte med litt personlighets-betraktninger. Kanskje er jeg uvanlig på den måten at jeg tenderer til å oppsøke det skremmende eller vanskelige. Jeg søker å ha utgangspunkt i verst tenkelige scenario og forholde meg med utgangspunkt i dette. Hvor galt er det egentlig? Hvor galt kan det gå? Hva er det verste som kan skje? Jeg ser dette i min søking etter det såkalte «grunnfjellet». Min trygghet søkes mot å finne grunnfjellet og bygge videre derfra. Da handler det om å komme til bunns i hva vi kan vite; se oss inn i hvitøyet med hvordan det egentlig står til med kunnskapen og det vi går rundt og tror på. Og det gir seg ikke minst utslag i søken etter etikkens grunnfjell: Hva er minstemålet for menneskers behandling av hverandre? Hvor dypt går det an å falle, både som overtreder og offer? Det å ta inn over seg muligheten for at slike grunnfjell faktisk ikke eksisterer er nødvendigvis en krevende øvelse.
Motvekten mot dette er tendensen til å feie under teppe, eller å gi etter for uviljen til å ville gå dit. Man kan jo spørre seg hva som kommer ut av det, i det praktiske liv. Kanskje de fleste aner hva som er der og ikke vil la det ødelegge for livet i form av mismot, pessimisme og meningsløshet.

Når det kommer til klima og miljø, så inneholder det nettopp det samme dilemma. På den ene siden har man et liv som skal leves. Det innebærer en egeninteresse i at det i minst mulig grad tynges ned av bekymringer og mismot. Derav en drivkraft til å ville snu seg bort eller bortforklare, eller nekte å tro. På den annen side, dersom det skulle vise seg at mennesket styrer mot avgrunnen, har vi en mulighet til å unngå det? Kan mennesket virkelig klare å mobilisere seg selv til å kunne styre klar av katastrofen? Vel, dersom vi skal finne ut av det, så kan vi ikke snu oss bort.

Goliat sliter med angstproblemer. En hypotese er at nettopp den samme angsten har drevet ham til å ville «snu seg bort». Dette er ikke den eneste hypotesen. Her er definitivt motforestillinger. Goliat er en svært sammensatt person. På den ene siden så fremstår han som den ukuelige optimisten med en slags ubetinget tro på fremtiden. Han ser ingen begrensinger i teknologiutviklingen. Han ser ingen begrensinger i jordklodens ressurser. Hva som måtte komme av humper i veien, vil teknologien løse. Han ser for seg en eksponentiell utvikling i teknologi og kunnskap, som uunngåelig vil ta mennesket inn i en intergalaktisk fremtid.
På den annen side så fremstår han svært bekymret, både i forhold til kulturutviklingen, den politiske utviklingen og ikke minst innvandring og Islam. Alt dette inneholder jo også scenarioer med endepunkt i krig og katastrofer. Man kan jo ikke ha disse bekymringene uten å se dette. I så fall så motsier dette hypotesen over. Men noen ganger er jeg i tvil om at Goliat faktisk har et perspektiv på sine bekymringer som rekker så langt, at han ser for seg storskala konflikt mellom Islam og resten av verden, kanskje innen en eller to generasjoner. Da er vi inne på det tidligere emnet om Islam. Her er jeg faktisk usikker på om han innser at dersom mange nok styrer lenge nok mot i retning konfrontasjon, så ender vi der. En hypotese her er at Goliat er så fiksert på spillet her og nå, og den sosiale gevinsten han ser i å være med på bølgen som hisser dette frem, overskygger det langsiktige konsekvenser dette kan ende i. Jeg kaller dette for bio-sosial modus. Det er en tilstand av sosial flyt i nuet, hvor perspektivet uteblir.

Det kan være en kombinasjon av dette. Det vil si at bekymringene er tenkt, men her og nå er fokus å imponere med sin forakt for islam og handlekraft for å markere avstand. Da handler det om det fenomenet jeg kaller for alfa-identifikasjon.
For å konkretisere denne hypotesen på temaet klima, så betyr det ikke noe annet enn at dialogen om temaet ikke er en dialog, men et spill med omdreiningspunkt i å imponere, dominere og vinne. Fremveksten av såkalt klimaskepsis har nok begynt en gang på 90-tallet. Da kan det faktisk være slik at Goliat selv har blitt imponert over det han har lest i kommentarfelter at han forsøker å reprodusere denne suksessen overfor meg. Så viser det seg at jeg «kunne litt for mye». Dermed er det et kort på bordet som Goliat nå må forsvare med hud og hår. Det som da videre skjer, er at Goliat tar i bruk sitt gnistrende intellekt i «krigens tjeneste». Altså vinne debatten. Det innebærer alt fra å støvsuge markedet etter slagferdige argumenter, til falske påstander om eget kunnskapsnivå, til dialogsabotasje eller jamming (arenakontroll) til regelrette personangrep. Dette er som sagt en hypotese. Det som for meg støtter hypotesen er at jeg etter hvert har erkjent at Goliat har hatt svært sterke meninger om ting han åpenbart ikke har tilstrekkelig kompetanse på. Samtidig agerer han som om han er svært kompetent på området. Det er det vi kaller for Dunning-Kruger-effekten. Så kan man kanskje ha alternative hypoteser på om forsvaret skyldes behovet for å vinne, eller angst for å ta feil, eller en kombinasjon av dette. Jeg har følt et behov for å jekke ned Goliat litt. Selv har jag alltid gitt uttrykk for at dette kan jeg ikke nok om til å servere de sterke meningene, at bildet både er nyansert og ikke minst svært komplekst. Men det avslører jo usikkerhet, noe som ikke er særlig sexy i en verden av alfa-identifikasjon. Svaret kan jo være så enkelt som testosteronnivå.

Men det få være nok spekulasjoner. Her lister jeg noen temaer vi har vært innom på området.

 

Co2 og drivhuseffekten

Her har jeg skrevet litt om dette temaet. Jeg er ingen ekspert, og har skjønt at det er mye mer inne i bildet enn det jeg har fått med meg. Men her vil jeg starte med to bommerter som Goliat presterte i sin tid. Han startet med å benekte at Co2 har effekter som drivhusgass. En gang for mange år siden viste han til en som hadde eksperimentert med Co2 i noen esker og målt temperaturen, uten å finne noen effekt. Goliat hevdet også at det var logisk at jorden strålte like mye ut som inn. Dette var før jeg fikk forklart ham hvordan en drivhusgass egentlig fungerer. Det faktum at han ikke kunne stoffet med utgangspunkt i basis fysikk burde den gang ha vært en vekker for meg. Som sagt mistenker jeg at han har plukket det meste av sin kunnskap fra kommentarfelter og leserinnlegg. Goliat er som sagt svært skeptisk til akademia og det intellektuelle. Han stoler på sin intuisjon. Han har ikke forstått at det er nettopp det vitenskapen motsier. Aristoteles baserte seg på det intuitive da han slo fast at tunge legemer faller raskere enn lette legemer. Det trodde verden på i et par tusen år før Galileo Galilei, ved hjelp av grundige målinger kom frem til et annet resultat. Nei, intuisjon er ingen garantist. Det må vitenskap til, og den er ofte på tvers av intuisjonen. Ja, så det hørers nok logisk ut i kommentarfeltene at alle gassfilteret for elektromagnetisk stråling fungerer symmetrisk. Men basis fysikk motsier nå en gang dette likevel. Så vi må kunne basis fysikk. Vi må lese lærebøker, sette oss inn i fenomenene, lovene og matematikken for å beskrive det hele. Det er den tunge kognitive mobiliseringen som må gjøres. Uten at man går disse intellektuelle motbakkene så blir man offer for kommentarfelt-sludder.

Etter hvert har Goliat innsett hvordan en drivhusgass fungerer. Men nå er spørsmålet om det er nok til å kunne ha en effekt på klimaet. Goliat benekter, uten å ha regnet på det selv.

Goliat hevder altså at Co2 er en så svak drivhusgass at den ikke har noen signifikant betydning. Han sammenligner med vanndamp som er en langt sterkere drivhusgass. Jeg setter meg litt inn i dette og oppdager at det Goliat utelater er at Co2 kan forbli i atmosfæren i mange tiår, kanskje hundre år, mens vanndamp har en omløpstid på dager eller uker. Matematikken blir at den totale effekten også må kalkulere med tiden som gassen er i atmosfæren. Det gjør at effekten av et kilo C02 er langt kraftigere enn effekten av et kilo vanndamp.

Igjen, jeg hevder ikke å ha den store oversikten, eller svaret på noe her. Jeg bare konstaterer at Goliat er ubalansert, enten på grunn av ensidige kilder (kommentarfelter) eller på grunn av at bekreftelsesfellen.

Og igjen lar dette seg dårlig kombinere med hans sterke meninger på området. Og det svekker troverdigheten. For han sier han undersøker og vurderer dette nøye. Men slike mangler avslører det stikk motsatte.

Stråmannsargumentasjon om Co2

Her er et eksempel på en video som Goliat har sent meg.  Anbefaler å se på den. Den starter sterkt retorisk. Når man tillegger motstanderen meninger han ikke har, og så bruker halve videoen til å advare mot dette, så kalles det for stråmannsargumentasjon. Dette er retorikk. Selvsagt er det ingen oppegående forskere som hevder et mål om å fjerne Co2 fullstendig fra atmosfæren. Det er barnelærdom at Co2 inngår i en høyst nødvendig syklus i biosfæren, og at planter er hundre prosent avhengig av denne. Når vi snakker om co2 forurensing så er det co2 balansen det er snakk om.

En slik fremstilling, om total uvitenhet, er kun ment å skulle fremstille vitenskapspersoner som dumme. Det er blant de strategier jeg fortviler over, fordi det undergraver tilliten til vitenskapen. Så mesteparten av videoen går med til å harselere med dette. Dermed kunne jeg jo ha sagt at vedkommende ikke har min tillit. Og jeg kunne ha forsterket dette med denne videoen av samme person. For det, han klarer å gjøre her, er å fremstille alle klima-troende som mer eller mindre hjerneskadet, fordi vi har tatt vaksiner og spist genmodifisert mat.  Her lærte jeg et nytt ord: «moron», som betyr en person, med mild svekkelse i mentale evner, med en IQ mellom 51 og 70. Hør gjerne på den videoen og lær om retorikk av ypperste klasse.

Co2 er plantemat

I denne videoen, som jeg har nevnt før, harselerer kommentatoren mot denne stakkars stråmannen som i sin ignoranse kjemper for fullstendig fjerning av Co2 i atmosfæren. Men, det som er interessant er at han blant annet viser en ørken hvor det «begynner å gro». Inntrykket er at bare vi får nok Co2 i atmosfæren, så begynner ørkenen å gro igjen.
På skolen lærte vi betingelsen for at en plante skal trives: Jord, luft vann og lys. Så luften bidrar med Co2. OK, hva mangler i ørkenen? Er der luft? ja. Er der sol? Ja, Jord hm ... Vann, nei. Hva er en oase? Er det mer Co2 ved oasen, enn andre steder i ørkenen? Jeg skal ikke trekke den lengre.

Goliat snakker stadig om plantene som spiser Co2. Hva har det å gjøre med debatten om global oppvarming? Er det slik at mer Co2 gir mer plantevekst og dermed større forbruk av Co2, slik at Co2 nivået i atmosfæren går ned igjen? Hvor stor er denne påvirkningsfaktoren? I alle fall ikke stor nok til å hindre den økningen vi har sett de siste 50 årene. Plantene har en sentral rolle i karbon-kretsløpet. De står for en omsetning, hvis størrelsesorden sikkert er estimert og tatt inn i de komplekse modellene. Men det sier jo intet. Faktum er uansett at vi har en netto økning, altså en ubalanse i systemet. Det betyr at den endringen vi har hatt de siste 50 årene overstiger plantenes evne til å absorbere dette. Mot det kan man jo innvende at dette tar tid, men at kapasiteten vil øke etter hvert som plantene blir større og skogene frodigere. Og det fant vi ut av vha. eh ... modeller, riktignok enkle modeller, i hodet, uten estimater, uten kunnskap, uten den ringeste ide om hvordan en økende menneskehets biologiske fotavtrykk vil påvirke dette. Komplisert? La oss sette det opp i en mod ... (hosteanfall)

 

Bruken av klima-modeller

Akademiker om matematikken bak klimamodeller, se her.

Jeg har en teknikk i dialoger som en respons på uenighet er at jeg søker etter en felles referanseramme å starte med. Det handler om å finne frem til hva vi er enige om, så kan vi starte derfra. Men ofte viser dette seg umulig å få til med Goliat. Han vrir og vrenger, er ikke enig i noe og avbryter som regel dialogen før vi kommer så langt.

Dette kan ha vært tilfellet tilfellet da han for noen år siden ble veldig opphengt i hvor dårlige de mange klimamodellene var. Jeg tror nok vi begge var av den oppfatningen at forsøk på å forstå klima på en slik måte at man kan gjøre forutsigelser som er presise nok er en svært kompleks oppgave. Det er vi enige om. Men ikke alle resonnementer. Et gjennomgangsargument blant klimaskeptikere er: Hvordan kan man gjøre forutsigelser om klima om 50 år, når man ikke en gang kan forutsi været om 10 dager?

For en gang skyld tror jeg at jeg klarte å komme gjennom med en analogi som svar på det spørsmålet:
Jeg fyller et basseng med vann. Vannet lager strømninger og krusninger. På den måten er det umulig for meg å si på millimeteren hvor stor vannstanden er på et gitt punkt i bassenget, på et gitt tidspunkt. Likevel kan jeg, med matematisk sikkerhet, fortelle hvor høy den gjennomsnittlige vannstanden vil være til enhver tid i prosessen. Alt jeg trenger å vite er mengden av vann som strømmer inn pr tidsenhet, og volumet på bassenget. På samme måte er det umulig å si hva været blir på et bestemt sted på en bestemt dag om hundre år. Men det forhindrer ikke muligheten for å kunne si noe om gjennomsnittsverdier.

Igjen så virker dette å være billige poenger som kommer fra kommentarfelter, gjengitt av overflatiske aktører. Og dette svelges ukritisk fordi det passer med hva man tror på fra før (bekreftelsesfellen).

Hva jeg presser Goliat på er hva som er alternativet til å bruke modeller. Uansett hvordan man tilnærmer seg denne problematikken, så er det med utgangspunkt i modeller. Enten er det en modell i hodet ditt, eller så blir det for komplekst å ha i hodet, da må man ty til datamaskiner for å sikre seg at man holder rede på alt. Dette var poenger jeg prøvde å få Goliat med på. Men han gikk i vranglås forkastet alt som kunne minne om modeller. Jeg prøvde å forklare ham at det faktisk ikke er mulig å tenke om disse tingene uten at man benytter seg av en eller annen form for modeller. Det gikk ikke inn. Så hva er alternativet? De må jo være å erklære sin absolutte uvitenhet og til og med nekte å gjette eller spekulere i hva som kan være tilfelle. Men igjen: det rimer jo svært dårlig med det sterke meningene Goliat fremstår med. Her kom vi ikke noen vei.

Så gikk det noen år, og plutselig en dag kommer Goliat med en forutsigelse om at vi kommer til å gå inn i en liten istid. Nå husker jeg ikke lengre hvilken modell som lå til grunn for dette, men Goliat sendte meg en gang en video, med en forsker som holdt foredrag og som spådde istid fra ca. 2020 og fremover. Jeg er ikke i stand til å finne denne videoen nå. Men uansett, var det slik at denne forskeren utviklet sin teori basert på modeller og matematikk. Og Goliat var så bergtatt av dette at han var helt sikker på at vi ville merke bevegelsene mot kaldere klima i løpet av få år. Han la nærmest hodet på blokka, så sikker var han på dette.

Det jeg reagerte på den gangen var at denne forutsigelsen jo nettopp baserte seg på en modell. Men etter å ha konfrontert han så husker han ikke lengre sin tidligere modell-skepsis. Dette tar jeg igjen som en indikasjon på at Goliat er overflatisk. Når det endelig kom en modell som forutsier det motsatte av «main-stream», så kaster han seg umiddelbart på vognen.

Nå ser jeg at flere forskere forutsier kaldere klima fremover på grunn av solflekker. Vi er enda i startfasen av den perioden Goliat spår om, så det gjenstår å se hva som blir det endelige resultatet.

En gang kom Goliat trekkende med Ockhams barberkniv. Det er det prinsippet som sier at i valget mellom alternative hypoteser som ellers står, likt så bør man velge det enkleste.

Kanskje er det slik at noen av teoriene bak klimateorien er komplekse, men spørsmålet er om Ockhams barberkniv er noe godt saklig innlegg i debatten.

Oppdag at Ockhams barberkniv er en ide som kan misbrukes i alle retninger. Den gjelder derfor ikke som saklig argument.

Her ligger en aldri så liten selvmotsigelse i dette når klimaskeptikere bruker dette argumentet. For i neste åndedrag får vi høre om klimamodellene, som jo antas å være fullstendig ubrukelige. Jeg har nevnt det før: det er argumentet med at været er umulig å forutsi, selv innenfor 10 dagers horisont. Den videre argumentasjon er jo at klimaet er ekstremt komplekst. Hvordan kan man komme opp med kunnskap om noe som er så komplisert, dersom man kun kan anvende seg av det som er enkelt og intuitivt? Og, igjen, det som er så rart er jo at de samme klimaskeptikerne er skråsikre på at Co2 i atmosfæren ikke er noe problem. Hvordan vet de det når de samtidig har sagt at dette er så komplekst at all verdens modeller ikke har noen relevans i saken? 

Sannsynligheten for at vi befinner oss i en prosess av global oppvarming

Her er en video som forklarer mye av dette tema på en god måte.

Jeg regner Goliat som en selvstendig tenker. Men noen ganger når det kommer til klima, så blir jeg i tvil. Måten jeg måler selvstendig tenker på er i hvilken grad man finner avvik fra hovedstrømmen innenfor den sosiale identitet man sorterer seg selv under. Finner man ingen avvik, snakker vi om uselvstendig tenkning. All oppfatning og meningsdannelse fungerer da som identitetsmarkører. Dette i motsetning til individer som setter seg inn i de temaene de har meninger om. Da vil man alltid få et individuelt avvik på totalmønsteret. Min hypotese er at det er en sammenheng mellom det å befinne seg i den sosiale randsonen og graden av selvstendig tenkning.

Poenget med å komme inn på dette er som sagt at Goliat, i klima og miljø-spørsmål konsekvent legger seg på det motsatte av det som forskningen hevder som mest sannsynlig.

Slik er det også med spørsmålet om vi faktisk befinner oss i en tilstand av global oppvarming. Vi blir jo «tutet ørene fulle» av «main-stream-media» om tegnene på global oppvarming. Isbreer smelter, havene blir varmere, mer ekstrem-vær, tundraen smelter, dyrelivet får problemer, arter sprer seg til det som før var kaldere områder osv.

Benektelsen av alt dette leder tilbake til forholdsvis omfattende konspirasjonsteorier. Nå er selvsagt ikke Goliat så naiv at han ser for seg en omfattende konspirasjon av forskere, meda og politikere som konspirerer om å «villede befolkningen» i alt dette. Også han skjønner (nok) at storkonspirasjoner er fysisk umulige fordi de alltid vil lekke ut. Det finnes en maksimal kritisk masse for mulige konspirasjoner, og den grensen er nok nærmere ti personer enn tusen.

Så hvordan kan det da være at vi har tusener av forskere, journalister, forfattere og politikere som forteller oss denne skremmende historien om hvor vi er på vei? Da må vi modifisere konspirasjonsteorien, slik at det kun er få som «vet» og resten er enten «nyttige idioter» eller rett og slett ufrivillige deltakere som overlever ved å innrette seg på det spillet som gjelder. Her kan jo jeg bidra med refleksjonen om «det grå mennesket» samt forskjellige massesuggesjonsmekanismer. Jeg kan jo også legge til tilsnitt av det diskriminerende mennesket og en rekke mekanismer beskrevet i det sosiale spill.
Goliat snakker om at forskere som ikke «er med på leken» utsetter seg for stor risiko for å bli satt utenfor, og heller ikke få støtte til det de driver med. Han nevner eksempler på forskere som jobber med noe helt annet, men som passer på å ta med et perspektiv av «global oppvarming» i sin søknad, for på den måten å øke sannsynligheten for tilslag.

Jeg har sett denne muligheten og har tatt høyde for slike effekter i måten som forsking burde blitt organisert i «Det modne samfunn». Så ja, jeg deler Goliats bekymring på muligheten for forurensing via politisk kontroll.

Media i våre demokratier går for å være uavhengige. De bindes av ytringsfrihetens grenser, som inkluderer lover som ivaretar personvern og sikrer mot rasisme og oppfordring til vold osv. Goliat hevder imidlertid at media i stor grad er politisk formet. Dette har vi vært inne på i eget tema. I forhold til klima så innebærer dette at media i stor grad fungerer som et propagandamaskineri for å skremme opp og disiplinere folk for klimasaken. Så når media melder om isbreer som smelter, store isfjell som løsner, dyreliv som har problemer og store endringer i arktiske strøk, så tror han enkelt og greit ikke på alt dette. Et hovedproblem her er jo at han som en «sanksjon» boikotter disse kanalene, så innebærer jo også det at han ikke får med seg hva de melder, og misser dermed på muligheten for korrigering av eget grunnsyn. Han samler seg om «alternative media» og ender opp i ekkokammer.

Dersom jeg refererer fra det jeg har sett i media, etterspør alltid Goliat kildene, fulgt opp av en tirade om upålitelige medier.  Poenget er at her sitter vi begge i samme båt. Ingen av oss er direkte påkoblet forskningsmiljøer, eller er forskere selv. Vi er begge avhengig av andre, tredje eller fjerdeparts gjengivelser. Spørsmålet er i hvilken grad vi tar den informasjonen vi får servert for gitt.

Og selvsagt skal vi være skeptiske. Her finnes nok av vikarierende motivasjon og ta av. Media, er som nevnt, kommersielt påvirket. Sensasjoner og alarmisme er god butikk. Dersom journalistene selv tror på budskapet om global oppvarming, så ser vi jo her insitamenter som er på linje og som forsterker hverandre. «Det gjør jo ingenting å skremme litt ekstra for en god sak …». Så ja, her ligger selvforsterkende effekter som definitivt hauser opp.
Politikere vil jo også tjene på å «ivre for den gode sak», dersom de ser at opposisjonen går den veien. Politikere og media går her hånd i hånd. Her får vi også selvforsterkende vekselvirkninger.

Så når ivrige politikere får makt, så vil selvsagt mange politikere gå ut over sin rolle i forsøk på å påvirke eller styre forskningen. En ting er å styre forskningsressurser mot klimaformål, noe annet er forsøk på å påvirke resultater.

Selvsagt har vi latent risiko for at dette skaper en «hype». Og selvsagt vil en slik «hype» tiltrekke seg alt slags opportunisme, svindel, bedrag og utnyttelse av ymse slag.

Det at slike bølger kommer og går, må regnes som en del av hvordan menneskekulturer fungerer. Og selvsagt er det ingen sammenheng mellom virkelighet og slike bølger. Eksempler på slike bølger kan være hekseri, antisemittisme, overgrepshysteri, radikalfeminisme og utallige religiøse bevegelser.

Som regel er slike bølger skapt av sosiale fluktuasjoner som har tatt fyr i miljøer med latens for det. Men det faktum at slike bevegelser oppstår uavhengig av realiteter betyr ikke at vi kan snu denne ligningen og si at fordi vi har en hype, så beviser det at det ikke er realiteter i dette.

Prøv å forutsi effekten av å oppdage en asteroide på kollisjonskurs med jorden, la oss si noen tiår frem i tid. Sannsynligvis ville vi se bevegelser og mot-bevegelser som følge av dette. Jeg tenker at vi med hundre prosent sikkerhet kan forutsi bevegelser av «asteroide-benektere». Men like fullt vil vi nok få en massiv hype som en reaksjon på dette, inklusive media, politikere og storsatsing på forskning og utvikling av systemer som forsøker å forhindre katastrofen. Det er altså ikke bare fullt mulig at en slik oppdagelse vil utløse massebevegelser av ymse slag, jeg tror vi kan slå fast at dette er hva vi kan forvente.

Hva vi har å falle tilbake på er vitenskapen. Svakheter er påpekt, men det er det eneste vi har. Så må vi utvikle vår evne til kritisk tenkning. Da handler det mindre om å kritisere alle andre, men mest om å være kritisk til seg selv. Det vil si åpenhet og villighet til å la seg eksponere for tankene- og ideenes mangfold.

Da er vi over på indikasjoner på om det faktisk skjer en global oppvarming og om den avviker fra det man kunne forvente av naturlige svingninger.

Vi skal ikke gå tungt inn i dette her, men hovedkilder til å finne svar på dette ligger i:

1)   Temperaturmålinger over lengere tid, i hav, på land og i atmosfæren
(eget tema)

2)   Utvikling av isbreer

3)   Ekstremvær (som vi kommer tilbake til)

4)   Havnivåstigning (Eget tema under hendelser)

Det som er interessant her er at Goiliat benekter alt dette. Dette på tross av at vi har utallige eksempler på at isbreer over tid har trukket seg mer og mer tilbake og at isen i polområdene avtar. For eksempel har vi et gigantisk isfjell på størrelse med tidligere Østfold, som løsnet i 2017, og i skrivende stund er på vei mot Sør-Georgia. Og vi har utallige rapporter om damatiske klimaendringer i arktiske strøk, f.eks. på Grønland og på Svalbard. Alt dette benekter Goliat, eller han mener det er «naturlige endringer».

Klimaskeptikere hevder at «oppvarmingen» stanset sånn ca. i 1997 og at vi siden den gang har hatt «pause». Det er en del diskusjon rundt dette. Men det hevdes at ni av de ti varmeste årene etter 1880 har vært etter 2000. Både 2014,15 og 16 har vært globale varmerekorder.

Goliat benekter dette og hevder at man tukler med statistikken og ikke minst data-kildene.

I Norge er vi blitt kjent med nettstedet www.klimarealistene.com. Dette nettstedet hevder å være nøytralt på fakta, og hundre prosent vitenskapelig. Deres trumfkort er Professor Ole Humlum, som har samlet på datasett fra klimamålinger i en årrekke. På sitt eget nettsted http://www.climate4you.com/ presenterer han de originale datasettene, opp mot hvordan de blir brukt i dag, i dagens klimamodeller og fremstillinger. Uten at det sies direkte, så ser dette ut som at datasettene blir manipulert. Eldre datasett ser ut til å være manipulert slik at fortiden virke kaldere enn det som egentlig er målt. De vil vi jo, logisk sett, oppfatte dette som at det stadig blir varmere på kloden. Humlum sier ikke dette direkte, men fører statistikk, og overlater til leseren å trekke sine egne konklusjoner.

I en periode var Goliat veldig opptatt av dette. Han fortalte at han studerte disse datasettene nøye, og at om man bruker de originale så forsvinner den globale oppvarmingen i tallene.

Så hvorfor er dette gjort? Er ikke dette et bevis på juks? Jeg googlet Jeg fant denne artikkelen i aftenposten. Her står det:

En rekke uavhengige granskninger av påstandene om svindel og manipulering av data rettet mot spesifikke klimaforskere eller klimaforskningsenheter har entydig konkludert med at påstandene ikke er holdbare. Det er et faktum at det til nå bare er én vitenskapelig publikasjon relatert til klimaforskning som er trukket tilbake som følge av uregelmessigheter (påstander om plagiat). Paradoksalt nok var det en artikkel fra 2008 som var kritisk til sentrale klimaforskeres bruk av statistikk.

Goliat ville selvsagt ikke tatt dette for god fisk. Jeg har ikke gjort mye research, men i et nummer av Illustrert Vitenskap fra 2017 fant jeg beskrivelser av disse endringene. Det viser seg at det ikke har noe med juks å gjøre. De originale datasettene er intakt. Men etter hvert som verden har gått frem har man blitt klar over systematiske målefeil i eldre data. Poenget er at de korrigeringer som er gjort, er dokumentert, både i form av metode og vitenskapelig basis for å gjøre slike endringer. Det er altså ikke snakk om å «føre noen bak lyset», men om vel begrunnede og grundig dokumenterte korrigeringer. Mye av dette er forklart i denne artikkelen.

Man kan altså være enig eller uenig i de endringene som er gjort. Poenget her er at de er dokumentert og begrunnet, slik at enhver har mulighet til å studere det som er gjort og gjøre seg opp sin egen mening om holdbarheten.
Dette er noe Goliat aldri har nevnt, og jeg tviler faktisk på at han visste om dette. Det antyder igjen bias eller bekreftelsesfelle. Dette er feller vi alle går i. Det viktigste er å være klar over det, og utviser tilsvarende ydmykhet og åpenhet. Det er det jeg etterlyser hos Goliat. I stedet fremstiller han altså forskeren som juksemakere, eller at de er dumme eller at de bare tilpasser seg.

 

 

97 prosent konsensus

Goliat påpeker at «Klima-alarmister» ofte kommer trekkende med argumentet om at det er 97 prosent konsensus blant kvalifiserte personer innen vitenskap og forskning som går god for teorien om global oppvarming. Og her skal jeg være den første til å innrømme at dette er et usaklig argument. For det sier intet om saken i seg selv. Jeg kaller denne type argumentasjon for et retorisk knep basert på «den kompakte majoritet». Vi vet at majoriteten har tatt feil før. Dermed er ikke majoritet noen fasit. Så Goliat vil aldri høre denne type argumentasjon fra meg.

Det jeg kunne finne på å si er at teorien om global oppvarming er en vitenskapelig teori. Den har de egenskaper som skal til for å kunne karakteriseres som vitenskapelig. For den kan gjendrives, den er mulig å kritisere, den bygger på målinger og observasjon allmenngyldige resonnementer (som matematikk, logikk osv.). Og her anser jeg det som rasjonelt å gi slike oppfattinger større vekt enn oppfattinger som er mer influert av andre mekanismer. Vitenskap gir et kvalitetsstempel. Dette sier jeg mer om her.

Men, kanskje viktigere enn tallet og argumentet er påstandene om at dette er juks, eller tvilsom forskning. Her finner du en liste over 97 vitenskapelige artikler som imøtegår påstanden om 97% konsensus.

Selvsagt finnes det en rekke mot-artikler som imøtegår dette igjen. En god beskrivelse av hva John Cook egentlig gjorde, finner du her. Jeg tenker at her er det svakheter på den måten at det denne måler er konsensus på at menneskeheten påvirker klimaet (antropogenic climate change). Dette fanger selvsagt ikke opp uenigheten om hvor stor denne påvirkningen er. Er den så stor at det krever tiltak? Hvor stor er risikoen for «katastrofale» virkninger av dette.

Sannsynligvis vil den prosenten synke dramatisk, nettopp fordi usikkerheten er så pass stor. For meg er det denne usikkerheten som er mest interessant å kvantifisere. Hvor stor er sannsynligheten for dramatiske konsekvenser av menneskehetens utslipp? Det skulle jeg gjerne sett tall på. For det er dette tallet som bør inngå i menneskehetens beslutningsregnskap i forhold til tiltak. Her tenker jeg at selv om denne sannsynligheten er så langt nede som 1 % (den er nok mye høyere), så er konsekvensene så store at det krever tiltak i et forsøk på å redusere den risikoen. Ville du ha reist med et flyselskap hvor hver hundrede avgang ender med havari?

Dumme og korrupte forskere

Vitenskapen er helt avhengig av kritikk og kritisk tenkning. Det er slik vitenskapen beveger seg fremover. Men da snakker jeg om faglig kritikk. Usaklig kritikk og personangrep hører ikke med i dette bildet. Nå og da får jeg kritikk av Goliat for å trekke paralleller mellom klimaskeptikere og kreasjonister. Men, jeg kan altså ikke hjelpe for å se en del av de samme mekanismene i sving. En av dem er diskreditering av vitenskapen på bred basis. Da snakker vi om forsøket på å fremstille forskere som enøyde, dumme, uvitende og korrupte. Vi skal være klar over at en type argumentasjon, eller propaganda som gjør dette, risikerer å sage over den greinen vi alle sitter på. Uten vitenskapen ville de fleste av oss ikke en gang ha eksistert, og de mange godene vi nyter i vår tid står på vitenskapens skuldre.

Den videoen jeg nettopp henviste til er et godt eksempel i så måte. Den har en fremstilling som antyder at Bill Nye og Neil deGrasse Tyson er uvitende om fotosyntesen, noe som selvsagt er absurd. Andre påstander som går igjen, er:

-         Vet virkelig ikke forskerne at havet avgir Co2 når havtemperaturen stiger?

-         Vet virkelig ikke forskerne at vanndamp er en mye sterkere klimagass enn Co2?

-         Vet virkelig ikke forskerne om el Nino og andre regelmessige værfenomener?

-         Vet virkelig ikke forskerne at innstrålingen fra sola varierer over tid?

Jo selvsagt vet de det. Og alt dette, og mye mer er svært komplekse mekanismer, hvor alt påvirker alt. Hvordan skal man holde rede på alt dette? Det handler jo om å avdekke mekanismer, verifisere dem, kvantifisere og forsøke å simulere dette i sofistikerte modeller, som igjen blir kritisert i filler for deres manglende kapasitet til å forutsi noe som helst.

På den ene siden diskrediteres man altså for uvitenhet, og for ikke å ha skjønt enkle sammenhenger i naturen. På den annen side, dersom man forsøker å ta alt dette i betraktning, i en helhetlig modell, så får man kritikk for det også. Hva skal man gjøre da? Synse og mene og tro på åpenbaringer?

 

Hva er resultatet av global oppvarming?

Som sagt benekter Goliat at global oppvarming finner sted. Men det slutter ikke der. Dersom vi mot formodning skulle få global oppvarming så benekter han virkningen av det. Intuitivt så høres ikke 2 eller 3 grader så ille ut. Og jeg kan lett se for meg min egen intuitive respons dersom jeg fikk høre om dette for første gang. Ta enhver temperaturmåling, hver dag hele året og legg på 3 grader. Hva er problemet? Vi koker da ikke bort? Litt tidligere vår og litt senere vinter, ja takk!

Men igjen, vi er amatører, og måler dette ut fra vår egen intuisjon. Vi mangler kunnskap, vi mangler kompetanse.

Det jeg prøver å forklare for Goliat, er det jeg har oppfattet, nemlig at dette vil gi ulike utslag til ulike tider på forskjellige steder av kloden. Så modellene antyder at enkelte steder blir så varme at der blir ubeboelig i deler av året. Egentlig kan jeg ikke huske å ha kommet så langt at jeg har fått frem dette poenget.  Men det kan være, og at han bare benekter det. For to dager senere hører jeg bare den samme leksa, at høyere temperatur på kloden, bare er en fordel. Som regel ender det opp i en refleksjon om hvordan dette kan motvirke eller utsette den istiden som ellers ville komme.

En annen virkning av global oppvarming er havstigning. Igjen benekter Goliat. Det vil si at her benekter han at vi har noe utslag hittil. Dette er vi inne på i en av hendelsene jeg nevner litt senere.’

Så har vi dette med ekstremvær. Goliat benekter at global oppvarming vil føre til mer ekstremvær. Til dette viser han til statistikk som forteller at det ikke har blitt, hverken flere eller kraftigere uvær på kloden. Men det er klart, at dersom man benekter global oppvarming så er det kanskje ikke så rart. Men hva skjer dersom det virkelig blir varmere? Igjen så er jeg amatør, men jeg har da fått med meg at orkaner og sykloner henter sin energi fra havet. Når havet er varmere, så er det mer energi å plukke opp og uværet blir voldsommere. Dette benekter Goliat. Han har et resonnement (en modell?) om at alt handler om temperaturforskjeller, og at et varmere hav vil redusere temperaturforskjellene, og det vil gjøre uværet svakere. Dette er han skråsikker på, fordi han intuitivt ser det for seg.

For meg er det en forenkling og her er åpenbart flere variabler opp i dette som endres. For eksempel vil oppvarmet luft kunne oppta mer vanndamp. Hva betyr det inn i den store ligningen? Her er det mye som spiller inn og ingen av oss er metrologier. Men jeg har de fulgt med når de store syklonene herjer, og alltid blir vi fortalt i media at disse henter sin energi fra havet, og taper den når de beveger seg over land (heldigvis). Jeg tror jeg har klart å få inn spørsmålet hvorfor vi aldri ser uvær av den størrelsesorden man ser i varmere strøk. Kan selvsagt heller ikke huske svaret på det. Poenget mitt er at empirien så åpenbart taler mot Goliats intuitive resonnementer.

Igjen er det ikke så mye selve uenigheten jeg er opptatt av, men Goliats kompromissløse benektelse av det hele. Det kan virke som at han tar denne oppfatningen fordi den motsier akademias-oppfatning av saken. Det styrker min mistanke om at Goliat egentlig er uvitenskapelig.

Mine sammenligninger med flatjordinger og annen anti-vitenskap

Ja, det stemmer at jeg til tider har møtt Goliat med henvisning til kreasjonister og flatjord-miljøer. Men for meg handler det ikke om karakteristikker, men om analyse og læring. Men så langt har vi aldri kommet. Goliat tar dette opp som en fornærmelse og beskylder meg for personangrep. Her er jeg sjanseløs å komme til med at det er ikke poenget.

Poenget er erkjennelsen av at mennesket er feilbarlig i sin evne til å oppfatte og forstå ting. Med andro ord erkjennelsen av risikoen for å ta feil. Er det noen måte vi kan redusere denne risikoen på? Vel, en måte er å studere mennesker som vi vet tar feil. Vel, vet vi om mennesker som garantert tar feil? Egentlig ikke, men det er god grunn til å tenke at det minst er 90% sannsynlighet for at flatjordinger tar feil. Så la oss derfor studere flatjordinger. Hvordan har de havnet der de er?

·         Er de dummere enn gjennomsnittet?

·         Har de mindre kompetanse enn gjennomsnittet?

·         Hva ledet dem inn i villfarelsen?

Grunnen til å lære om flatjordinger handler da om å oppnå en innsikt som kan anvendes på oss selv. På den måten kan vi kanskje redusere risikoen for at vi selv havner i samme suppa. Jeg skal ikke forsøke å besvare alt her, men likevel hevde at jeg på ingen måte tror at flatjordinger er dummere enn gjennomsnittet. Jeg ville ikke blitt overrasket om det motsatte faktisk var tilfellet. Har du forsøkt å møte en til debatt? Kan du de avgjørende bevisene for at jorda er rund? Er du klar til å møte alle de sofistikerte argumentene som flatjordingene serverer? Jorda snurrer rundt med en hastighet på 1500 kilometer i timen. Hvorfor faller vi ikke av? Har du fysikk-kunnskapene i orden til å kunne møte et slikt argument? Møt en flatjording og oppdag at de fleste av oss tror på noe som vi bare har tatt for gitt.

Det jeg egentlig søker med dette er den samme erkjennelse som jeg gjorde da jeg ble kritisk til den religionen jeg vokste opp med. Det ble noen harde diskusjoner den gang. Vi kunne møte hverandre med svært sofistikert argumentasjon. Det utviklet en erkjennelse i meg at det er fullt mulig å føle seg sikker på noe å likevel ta feil. Det gjelder like mye meg selv som det gjelder andre. Det gikk også opp for meg at dette har lite med intelligens å gjøre, heller ikke særlig mye med kunnskap. Og det gikk opp for meg at de fleste av oss ender som overbevist med utgangspunkt i den kultur vi vokser opp i. Så jeg ble interessert i erkjennelsesteori. Min måte å forstå dette på bekrefter erkjennelsen av at, ikke bare er vi feilbarlige, men vi møter uunngåelige stengsler i våre forsøk på å komme til bunns i ting. I tillegg tenderer vi naturlig til å søke bekreftelse på hva vi selv tror på.

Summen av dette handler om en ting: Å opprettholder åpenheten og nysgjerrigheten på tross av at man føler for noe annet. Det er det som skaper basis for en dialog, som kunne ha blitt mye mer interessant og berikende dersom begge parter forlater rivaliseringsmodus og at vi heller begynner å undre oss sammen.

Selvsagt kan vi lære mye mer av flatjordinger. Vi kan ta argumentasjonen på alvor og forsøke å bearbeide dette med utgangspunkt i forskjellige ståsteder. Da gjerne også med utgangspunkt i å finne frem til svakheter, tankefeil, tendensiøsitet osv. Det er slike prosesser som er veien til erkjennelse av at, ja, vitenskapen er ikke perfekt. Den er full av feiltakelser. Men, alle andre alternativer er mye verre. Det etiske med dette er at vi forholder oss til den fellesmenneskelige referanserammer. Observasjoner og målinger avgjør hvordan vi forstår verden, ikke hva vi ønsker, og heller ikke vår impuls om å måtte ha rett hele tiden.

Dette er den innsikten jeg hadde håpet på å kunne formidle til Goliat. Men til denne dag fremstår han ikke med evne til å ta dette til seg.

Menneskets fotavtrykk

Se hendelse sommeren 2019 for en beskrivelse av dette. Goliat er konsekvent i sin benektelse av at det kan finnes knapphet på ressurser på kloden. Igjen kan dette handle om at han stort sett holder seg unna media, og ikke får med seg de basis for de bekymringer som eksisterer på området.

Det er to ting Goliat møter meg med når vi kommer inn på dette temaet. Det er at befolkningsveksten er på tur til å stabilisere seg. Han henviser ofte til denne videoen. Det andre er den vel kjente teknologioptimismen. Her nytter det ikke med argumenter i retning av at dersom alle skulle hatt et forbruk som oss (med velstand) så ville vi ha behov for et x-antall-jordkloder. Goliats holdning er at dette ikke er noe problem, at det vil løse seg selv, fordi vi finner opp ny teknologi og vi bare tilpasser oss.

Det er på dette overflatiske nivået han befinner seg. Ikke antydning til ingeniørtenkning. Hvordan balansere variablene folketall og velstand mot langsiktig bærekraft? Hvordan sikre mot at timingen blir feil? La oss si at det er mulig å utvikle teknologi som berger oss gjennom dette, men at tidshorisonten for å få dette til (uten styring) er mye lengre enn det tar å komme opp på et slikt forbruksnivå at klima og økologisk system skades dramatisk? Hvordan kan man besvare et slikt spørsmål uten å forsøke å sette opp regnskapet? Er menneskeheten i stand til å gjøre nødvendige omstillinger i tide? Eller skal vi bare la det skure å gå? Det er nå nærmere førti år siden jeg hørte at fusjons-teknologien var omtrent en generasjon unna. Vel, den er kanskje fortsatt en generasjon unna. Det er ikke noen likhetstegn mellom teknologi og magi. Her finnes barrierer, og ikke minst her finnes katastrofer, krig, antivitenskap, teknohat og politiske tilbakeslag. Jeg ville ikke lagt alle eggene i kurven på at timingen ender på menneskehetens side. Mye av dette har jeg satt ord på i teksten om menneskehetens utfordringer. Goliat har neppe hørt om Fermis paradoks.
En hypotese kan være at dette handler om Goliats nevrotiske side. Med andre ord en forsvarsmekanisme mot å ta skremmende perspektiver inn over seg. For dette temaet er skremmende.

Den sjette masseutryddelse

Dette handler om forskning som med god margin konkluderer med at artene dør ut i et mye raskere tempo enn hva som er tilfellet i en normaltilstand. Det er avdekket fem slike hendelser tidligere i klodens historie. Da har det vært snakk om naturkatastrofer og markante klimaendringer. Her er en god gjennomgang av hva vi snakker om. Igjen så kreves det mye vitenskap og forskning for å komme opp med hva som egentlig kan være tilfelle. Det vil selvsagt ikke Goliat lukte på engang. I tillegg har han jo denne troen på en ekstrem evolusjonshastighet. Kanskje han da tenker at artene erstattes like hurtig som de forsvinner. Alt dette på en magefølelse som overgår all vitenskap.

Min bekymring opp mot dette handler jo i stor grad om at sannsynligheten for bratte økologiske sammenbrudd kan ligge på lur. For eksempel at pollinering av planter stopper opp fordi insektene er blitt borte. Så griper dette så omfattende inn i kjeden at den hele økologiske systemer bryter sammen. Goliat er ikke i nærheten av denne type ingeniørtenkning. For dette handler om evne til å tenke dynamikk; kaotiske systemer, positive tilbakekoblinger og «sommerfugl-effekter». En hypotese jeg har tatt meg, er at den gruppen Goliat representerer har problemer med å tenke dynamisk.
Men det kan like godt handle om overflatiskhet, og ikke minst hypotesen om at det faktisk er angst som blokkerer evnen til å ta slike problemstillinger inn over seg.

Her er mine refleksjoner over temaet.

Elon Musk

Goliats store beundring for Elon Musk vokste frem omtrent på den tiden da Tesla begynte å bli en hype her i Norge. Jeg merket meg at han kom inn på Elon Musk omtrent i hver eneste samtale vi hadde. Det var nok også Goliat som gjorde meg oppmerksom på at han overhodet eksisterte. Som jeg tidligere har nevnt er det et trekk ved Goliat at han har nesegrus beundring for veldig rike menn. Med Musk tok dette nye høyder.
Dette har ikke fungert som konfliktstoff mellom oss. Selv om 90% av det jeg har plukket opp om Elon Musk, kommer fra Goliat, så er vi nok felles om å oppfatte ham som et geni og et unikum for vår tid. Det ryktes at han skal ha et snev av Aspergers, og ikke minst at han skal ha bygget seg systematisk opp fra ingenting. Sine første store gjennomslag fikk han som systemutvikler. Dette åpner for å kunne identifisere seg med ham. Og nettopp dette tar Goliat til nye høyder. Han skryter av at Musk «tenker akkurat som meg». Da handler det om den teknologien han utvikler, og måten han driver virksomheten sin på. Og ingen kan nekte for at ikke Musk sine planer er ekstremt ambisiøse. Han skulle nå planeten Mars i løpet av få år. Jeg hadde ikke hørt om dette, men om jeg hadde det, så ville jeg vært svært skeptisk. Vel, i disse dager har «Starship» hatt en nesten vellykket oppskyting og landing. Det er ingen grunn til å tvile på at Musk er i ferd med å nå den viktige milepælen å utvikle en rakett som er kraftig nok til å sende ekspedisjoner til Mars.
Og Goliat har et nærmest religiøst forhold til dette. Da SpaceX leverte mennesker ut i rommet for første gang i mars 2020, så forteller Goliat at han gråt under oppskytingen. Det er utsagn som får meg til å tenke at det er noe religiøst i dette.

Temaet Elon Musk er for meg også et godt eksempel på den temadominans som Goliat utøver i vår relasjon. Dette er ikke kjernefeltet for min interessesfære. Ikke det, jeg oppfatter det som både spennende og interessant, og jeg er ikke minst nysgjerrig. Men jeg er ikke bergtatt. Det som kan måles her er i hvilken grad jeg kan noe om temaet. Her vil jeg som sagt, anslå at 90% av det jeg har lært om dette kommer fra Goliat. Det betyr at jeg er både høflig og imøtekommende for hans behov for å snakke om dette.
Men er dette gjensidig i forhold til mine temaet. Det tror jeg faktisk ikke. Men slikt kunne kanskje ha vært målt mer objektivt enn det jeg fremstiller nå.

Donald Trump

Jeg har i alle år vært opptatt av religiøsiteten i mennesket, og jeg er neppe enig med meg selv. Over de siste årene har jeg mer og mer nærmet meg en erkjennelse av at religiøsitet handler om dypereliggende mekanismer i oss alle. Det betyr også at barrieren mot å bryte forbindelseslinjen mellom religiøsitet og overnaturlig innhold står stadig svakere.

Den såkalte radikal-feministiske bevegelsen står for meg som eksempel på noe som har betydelig innslag av ateisme, men likevel noe religiøst over seg. I det hele tatt ser jeg for meg at innholdet i dogmene, mytene eller ideologiene har mindre relevans enn man kunne drømme om. De drivende kreftene bak mange slike bevegelser handler mer om grunnleggende forhold i den menneskelige naturen. Her fremstår ideologen eller mytene kun som instrumentelle verktøy, som de biologiske kreftene i oss spiller seg ut gjennom.

Her dukker fenomenet Trump opp som enda en dimensjon i denne tenkningen. Jeg er usikker, men jeg tror jeg skrev teksten i «Det tilberedende mennesket» i god tid før Donald Trump dukket opp på min radar.
Eller kanskje ikke, for når jeg leser denne teksten så oppfatter jeg den som svært treffsikker opp mot fenomenet Trump. Jeg utvikler tekster over tid. Så realiteten kan nok være at deler av dem er inspirert nettopp av Trump. Jeg anbefaler å lese gjennom denne teksten for å få innsikt i hvilket perspektiv jeg ser Trump i.

Jeg oppfatter meg uansett inspirert av Trumps tilhengere da jeg skrev dette provoserende blogginnlegget. Det er i stor grad Goliat som er adressen for dette innlegget.

I skrivende stund oppdager jeg også at tidspunktet for dette blogginnlegget sammenfaller omtrent meg Pokemon-hendelsen. Det åpner en spekulasjon i meg på om det kan være en sammenheng her. Sommeren 2016 var valgkampen i USA i full gang, og selvsagt må Trump ha vært tema mellom oss. Og selvsagt har vi vært uenig. Mens jeg så på Trump som en klovn så Goliat på ham som en gud. En spekulasjon er om jeg kan ha truffet en blasfemisk nerve hos Goliat? Det kan ha vært med på å inspirere dette underavsnittet.

Uansett konstaterer jeg sammenfall mellom fremveksten av fenomenet Trump og at Goliat begynner å bli mer utagerende og brutal i samtalene oss mellom. Det kan være tilfeldig, men jeg beholder åpenheten for at her kan være sammenheng.

En hypotese er at dette kan handle om alfaidentifikasjon.  Goliat er bergtatt av Trump, og idealiseres hans væremåte. «Jeg vil bli som Trump». Her blir jeg da en forsøkskandidat i dette rollespillet. Kanskje er det noe i retning av kjæledegge-metaforen som Goliat selv har skissert.

Men, ærlig talt, synes jeg hypotesen er svært spekulativ. Dette kan, som sagt, være tilfeldig sammentreff. Jeg har vel tidligere vært inne på både det faktum at vi har kommet veldig nær hverandre over mange år. Det er en hypotese. En annen kan handle om utvikling av sykdom. Uansett blir dette bare hypoteser det er vanskelig å konkludere på.

Når jeg snakker om «fenomenet Trump», så handler det ikke bare om personen Trump, men kanskje mest om den bevegelsen han skapte. Jeg kaller den gjerne for trumpisme, men den har vel fått et navn nå: MAGA (Make America Great Again).

Det er visse trekk ved den jeg ikke klarer å la være å kommentere. Etter hvert som jeg har lært om Trump kan det se ut som han ikke nødvendigvis fortjener betegnelsen som «vellykket forretningsmann». Det er jo dette glansbildet som Goliat åpenbart ligger under for, og som han blir bergtatt av.

Der ligger utallige fiaskoer i Trumps historie. Det er vesentlig å forstå at han har startet ut med svært stor formue baklomma. Her har vært store og ambisiøse prosjekter, utallige rettsaker, slått ned med store summer og «de rette bekjentskapene». Trump skal visstnok ha blitt bergtatt av de føreste trendene av den såkalte «selvhjelp-litteraturen», av type:

·         Du er hva du tenker deg selv

·         Tenk positivt

·         Du skaper din egen lykke

·         Du kan overvinne alt, den eneste begrensningen er deg selv

Dette er nært beslektet med såkalt fremgangs-teologi som har lang tradisjon i det kristne USA. Da handler det igjen om at man via troen på Gud blir velsignet med rikdom her og nå. Følgelig blir det nærliggende å assosier rikdom med velsignelse fra Gud, og at man gjennom rikdom dermed også signaliserer sin opphøyede status hos Gud.

Trumps suksess handler i stor grad om Reality-TV. Her må jeg innrømme at jeg sannsynligvis aldri har sett en hel episode av slike reality-underholdnings-show. Men jeg har vel sett nok i media av dette til at det har fått i gang mine refleksjoner på om dette kan være en skadelig folkepåvirkning. Inntrykket er at suksess i slike serier i stor grad handler om sosial appell, sosialt spill og ikke minst være drittsekk og vinne frem ved skitne triks.

Uansett ser dette ut til å være full klaff for Trump, som rett mann på rett sted og som en fulltreffer for et stort publikum. Her er det også verdt å nevne en annen bekymring jeg har. En ting er den direkte påvirkning slik underholdning kan ha på kulturer og befolkninger. For i tillegg må jo dette også regnes inn under trykket fra en bugnende trykkende underholdningsindustri som nødvendigvis tar opp mye plass i folks liv.

Misforstå meg ikke. Jeg er liberalist, og dermed også tilhenger av et fritt marked, også for underholdning. Dette er ikke noen underbygning av argumentasjon for sensur, eller begrensing av den frie livsutfoldelse.

Men uansett er det enkel matematikk i dette. Dersom man bruker mer tid på underholdning, så må det det gå ut over noe. Hypotesen er at det er realitets-orienterte tilbud som viker. Det vil si nyheter, debattprogrammer, dokumentarer, politikk, samfunn og vitenskap.

Det jeg egentlig prøver å si er at jeg mistenker at det er noe med realkompetansen som går tapt. Ikke nødvendigvis på «quiz-nivå», men på innsikt. Hypotesen er da også at dette gjør mennesker mer sårbare for å bli bergtatt av overforenklet virkelighetsforståelse og massesuggererte bølger.  Og jeg mistenker Goliat for å være influert av dette. Jeg har nevnt mange ganger at jeg opplever at hans oppfatninger og standpunkter virker lettere overflatiske, litt «hypete», gitt hans subkulturelle orientering. 

Det er noe av dette jeg karikerer det nevnte provoserende blogginnlegget om «frepper-kongen og vennene hans». Bekymringen altså er at dette ikke bare handler om «vaksinemotstand» i medisinsk forstand, men at den mentale vaksineringen mot all verdens masse-bølger er svekket.

Når det gjelder MAGA utenfor USA, og særlig for oss i lille Norge, så er jeg overrasket over i mennesker som lar seg rive med av dette her på berget. Skjønner de ikke at vi er blant de minste barna i den globale skolegården hvor de store bøllene raser rundt og rivaliserer om det store overtaket? Skjønner de ikke at en brutal kortsiktig «America First» strategi undergraver den globale verdens-orden vi tross alt har maktet å opparbeide oss etter siste verdenskrig? De store bøllene vil definitivt regjere høyt i en global naturtilstand. Vi fikk kjenne en aning av dette på pukkelen da «Norge» serverte fredsprisen til Liu Xiaobo. Det fungerte akkurat som mobbedynamikken i skolegården. Ingen hjalp oss eller tok oss i forsvar. Dette eksemplet gir oss en klar pekepinn om hvordan en global naturtilstand fungerer.

Oppdag at Donald Trump har akkurat den samme mentaliteten i seg. Han brøt avtaler, trakk USA ut og undergravde institusjoner og forordninger, som er rigget for å sikre et samkvem mellom statene og som gjør at også vi små land kan ha en viss trygghet i verden.
La oss skrive om MAGA til M*GA. La ethvert land sette seg selv først på bekostning av alt annet (biologisk oversatt til alles kamp mot alle). Det skal ikke mye matematisk innsikt til for å skjønne at den ligningen ikke har noen løsning.

I klartekst: Norge kunne tapt katastrofalt dersom de globale institusjoner og forordninger skulle tape terreng, og den sterkestes rett skulle ta over. Og dersom noen lever i den forestillingen at da ville Trump ha kommet oss til unnsetning, fordi han bryr seg om oss, så lurer jeg på hvilken planet de kommer fra. Hvor mange rettsaker har det vært i kjølvannet av Trump? Hvor mange avtaler har han gått ifra? Hvor mange av de svakere har han valset over uten skrupler? Ville du virkelig stolt på ham?

Det å stå frem som såkalt «nasjonalist» i Norge og samtidig være bergtatt av Trump, er ikke bare en logisk selvmotsigelse, men også en moralsk selvmotsigelse. Og jeg er skuffet over at Goliat mangler innsikt nok til å se dette.

Men for å ta denne videre. Jeg kan ikke med min beste vilje fatte og begripe den kristne bølgen som forguder og forherliger Trump. Hvordan kan det være at «Guds redningsmann», lyver i hver setning, er upålitelig og åpenbart narsissistisk forstyrret. Skulle det liksom være en inkarnasjon av Abraham eller Moses? Jeg er selv ikke kristen. Men fortsatt har jeg den troen at storparten av kristne har et forsvarlig nivå av anstendighet igjen. Men de amerikanske kristne bevegelsene som i hopetall slutter opp om dette imponerer ikke akkurat for å si det slik.

Men dette var et sidespor. Jeg har ikke dermed sagt at bildet av Trump er unyansert sort. Jeg er klar over at dekningen har vært ubalansert. Og jeg har håp om at noe av det som Trump-administrasjonen gjorde i Midtøsten kan gi positiv avkasting. Her er opprettet diplomatiske forbindelser mellom Quatar og Israel, og mellom Emiratene og Israel. Dette er spennende, og det representerer en nytenkning.

Perspektiv-forskjellen

Om jeg skulle forsøke meg på en generell analyse på hvorfor jeg og Goliat havner på hver vår side i synet på Trump, så tenker jeg at det har mye med perspektiv å gjøre. Her innser jeg at det er jeg som stikker meg ut. Mitt perspektiv er globalt og humanistisk. Det er kanskje best beskrevet i denne teksten. Jeg er opptatt av menneskehetens overlevelse, våre etterkommere og det å få tatt ut det store potensialet vi som art har i oss. For å få til det, er vi avhengig av lavt konfliktnivå og ordnede forhold på alle nivåer, inklusive det globale. Jeg innser at vi er i behov av globale løsninger for å møte globale utfordringer, noe ikke minst Covid19-pandemien viser oss.

Det vil være urettferdig å si at Goliat er perspektivløs på dette området. Det er han ikke, dersom du møter ham i det rette hjørnet. Men poenget er at dette på ingen måte fremstår innenfor hans bevissthetsnivå i den tenkning han uttrykker. Han er langt mer fokusert på det mer nærliggende: Skatter og avgifter, særlig formuesskatt og bompenger. Han er opptatt av å slippe å kjenne ubehagelig matlukt fra pakistanske leiligheter. Når det kommer til det nasjonale, så dukker selvsagt tribalismen opp, kanskje uten at han ser det selv.

Jeg nevnte humanisme, her er det nok også forskjellige perspektiver ute og går. Goliat fremstår med en overflatisk inkonsistent moral, som svinger alt etter humør og hvilken «hype» han nå er bergtatt av. Dette ser vi klart av eksemplet med omskjæring av jentebarn. Men vi ser det også klart på den måten at han mangler bremser for tiltak som truer religionsfriheten. En gang med han en uttalelse om at «Rohingya-folket er et jævla drittfolk». Samtidig kan han uttrykke vegring mot å slå av datamaskiner, i en tanke av bekymring for at maskinen skal «føle dødsangst».
Jeg tar dette med som eksempler som indikerer at en underliggende etisk refleksjon på generelt plan ser ut til å mangle. Og dette er ikke en bagatell. Det er åpenbart at dersom dette mangler så eksisterer heller ikke sperrene mot en politikk som kan bryte dramatisk med dette. Da er det liksom greit å demonisere andre mennesker og behandle dem deretter.

Litt om min humanisme. Den etiske basisen er skissert her. I tillegg vil jeg peke på to perspektiver til. Det ene er vitenskapen, som jeg etter hvert har erkjent har svært mye med humanistisk etikk å gjøre. Da handler det om at vitenskapen representerer en fellesmenneskelig referanseramme som, i sitt ideal, er evidensbasert og som dermed formes av noe utenfor mennesket selv.

Dette er vesentlig, ikke bare for utvikling av kunnskap og kompetanse, men også for å demme opp mot definisjonsmakt, da særlig sosial definisjonsmakt. Vi skjønner alle at totalitære stater preges av at sannheten ikke erkjennes, den defineres. Det er den del av den totalitære mentaliteten at overmakten tar kontroll på individets virkelighetsoppfatning, og tilpasser så denne slik det måtte passe overmakten.
I dette perspektivet fungerer altså vitenskapen som en mekanisme som demmer opp mot det totalitære. Antivitenskap undergraver dette. Derfor bør den fryktes og motarbeides.

Det andre handler om mennesket som art. Det er et verdispørsmål om man anser menneskearten som et mål i seg selv på den måten at man er villig til å investere innsats i å bevare arten som den er, eller om man bare skal la det skure og gå, enten over i transhumanisme, eller ta det hele veien ut og la «maskinene overta». En del av min humanisme er å hegne om menneskearten, ikke for å oppnå noe annet, men som et mål i seg selv. Dette perspektivet skinner gjennom i denne refleksjonen.

Dette innebærer at min bekymring for framtiden, ikke bare dreier seg om klima, miljø og ressurser. Jeg regner det også som en trussel at vi kan miste kontroll over teknologi, for eksempel superkraftige robot- eller data-systemer som kommer ut av kontroll, og effektivt ender opp med å nedkjempe menneskearten.

Dette siste perspektivet har Goliat helt motsatt syn på. For ham er det OK at maskinene overtar. Han oppfatter det ikke som noen tragedie at menneskeheten forsvinner.

Summen av dette er at Goliat, er ubekymret opp mot disse store spørsmålene. Hva som måtte være av humper i veien, kan løses av teknologi. Og mister vi kontrollen, er han uten bekymring for dette.

Og da er det kanskje ikke så rart at Goliats perspektiv handler mye mer om her og nå, om pengene, makten og det sosiale spill.

Donald Trump star for en politikk som samsvarer med dette. Det er spillet her og nå som teller. Hvem vinner? Hvem er de gode? Hvem er de onde? Beundringen av overmakten. Triumfen av å vinne, og urettferdigheten i det å tape.

Det er åpenbart at dersom dette er perspektiv-forskjellen, så er det ikke rart at vi ser forskjellig på Trump. Som tidligere nevnt bar Trumps poltikk preg av kortsiktighet på den måten at den er uten tanke for bærekraftig utvikling, hverken på politisk nivå, eller i forhold til miljø og ressursforvaltning. 

Blame-game

Det å følge Trump ved utviklingen av Covid19-pandemien var interessant. I starten gikk han ut med en benektelse på at det var noe problem, og at de hadde kontroll. Allerede her skapte han grunnlaget for Covid19-fornektelsen som senere skulle komme. Pandemien ser ut til å passe Trump svært dårlig. Egentlig, hadde han her muligheten til å stå frem som «den store leder» som guider landet gjennom krisen og kommer best mulig ut på andre siden. Men Trump fremstod ikke interessert i det, kanskje fordi tiltakene ville ødelegge det økonomiske momentum som landet befant seg i.
Så det er et trekk ved Trump, som er vanskelig ikke å gjennomskue: Benektelse av fakta fordi det passer dårlig her og nå.
Men når realitetene først bryter seg frem, så kommer neste strategi, like gjennomskubar: Han døper viruset for «kina-viruset»,  nører subtilt opp under opp under konspirasjonsteorier om virusets opphav, påstår at vi «har kontroll», skylder på alt fra WHO til landets smittevern-myndigheter. Dette er Trumps varemerke. Alle andre gjør feil, men aldri han.

Dette må også ses i sammenheng med valgkampen. Trumps store talent er (som Hitlers) massemøter. Her passer det hverken med online, og heller ikke med smittetiltak av noa slag. Slike møter er uforenelig med nedstigning av samfunnet. Og det gir et uforenelig signal. Da kan for eksempel ikke Trump gå med munnbind. For Trump er det lønnsomt å ikke vise seg med munnbind. Det skjedde til slutt, men det satt langt inne. Så en betydelig kontingent av republikanere gikk ikke med munnbind, tenderte til å fornekte Covid19 og var motvillig mot smittevernregler. Trump klarte å politisere og polarisere den største utfordringen landet stor overfor siden krigen. Hva slags ledelse er dette.

Og når vi først er inne på valget, så får vi altså en debatt om muligheten til å stemme via post. Og når dette først er polarisert, så er det en enkel forutsigelse at poststemmer i all hovedsak kommer til å bli demokratiske. Dermed agiterer Trump mot denne muligheten. Og han går så langt at han bytter sjefen for postverket, til en som umiddelbart går i gang med å sabotere postgangen i USA. Og langsomt, men sikkert begynner Trump å kritiserer sikkerheten, antyde muligheten for juks for dermed å undergrave både gyldigheten til slike stemmer.
Dette var åpenbart en forberedelse for muligheten til å kunne skylde eget valgnederlag på at demokratene hadde «stjålet valget».

Temaet her er hverken pandemi eller valget, men den grunnleggende mentaliteten, som jo har fått det utmerkede navnet «blame-game». Det er en fundamental forskjell på å være opptatt av «hvem har skylden?» kontra «hva er årsaken?». Det første er det jeg kaller for biososial modus, mens det siste representerer rasjonalitet. Den første varianten er emosjonelt basert, mens den siste varianten er fornuftsbasert.

Graden av sivilisasjon i samfunnet handler i stor grad om avdemping av de biologiske innslagene i menneskenaturen, fordi mange er inkompatible med sivilisasjon. I den grad vi lar dem spille seg for mye ut, bikker det raskt over til æreskultur. Det er en balansegang, og det er mer nyansert enn som så. Men det er åpenbart at æreskulturer på ingen måte skaper gode bærekraftige tilpasningsdyktige samfunn, og det er på ingen måte egnet til å samle menneskeheten.

Det å utvikle en sivilisasjon for menneskeheten handler i stor grad om å utvikle god nok kontroll på inkompatible sider ved menneskenaturen. Og her er det åpenbart at «blame-game» på ingen måte har noen plass i dette.

Trumpismen som religiøs bevegelse

Jeg har som sagt spekulert en del på i hvilken grad man kan sammenligne trumpismen med en religiøs bevegelse. I Det religiøse mennesket, opererer jeg med min egen definisjon på religion:

Religion er samlinger av fortellinger som gir svar på store spørsmål, ofte utenfor grensene for menneskelig erkjennelse, og som er kulturelt integrert, ofte ortodoks, forutsetter tro, og er en viktig del av den sosiale identiteten.

Jeg har bevisst holdt det «overnaturlige» utenfor dette, nettopp for å kunne fange opp mer av nåtidens bevegelser. I dag vil jeg kanskje si at min definisjon kanskje er for bred, og dermed ikke fanger opp fenomener som er hyppig forekommende i religioner. Jeg har blant annet holdt guder og tilbedelse utenfor, da jeg oppfatter det for å være en hyppig, men ikke nødvendig del av den religiøse mentalitet. Og dette står jo også i nær sammenheng med at religioner som regel også handler om makt. Ofte handler det om strategier som gjør det enklere å få makt over andre mennesker. Og nettopp disse elementene synes jeg å gjenkjenne i trumpismen.

Trumpismen preges av:

1)   Persontilbedelse
Det har vært sagt om Trump at han svarer til en dum manns forestilling om en smart mann, og en fattig manns forestilling om en rik mann.
Uansett har jeg Trump geniforklart med utgangspunkt i an slags mirakuløs mystisisme. Han er ukonvensjonell, virker uberegnelig og kommer med fjollete utsagn. Og dette fortolkes som en slags «trylleformer» som frembringer forvente politiske mirakler. Les gjerne teksten om «Det tilbedende menneske». Oppdag at her finnes en asymmetri, på den måten at man tåler mye mer av Trump, enn hva man ellers ville ha gjort av mannen i gaten, eller av venstre-side politikere. Se for eksempel «Løy Støre». Det var viktig for Goliat å diskreditere Støre fordi han løy. Da er det helt uten tanke på at han selv forguder en person som åpenbart lyver i annenhver setning, side opp og side ned på nettsider. Dette er det jeg kaller for dobbelstandarder. Og jeg setter fenomenet i sammenheng med at det sosiale handlingsrommet øker med økende rangering, og ender opp i ubegrenset, som en del av gude-statusen. Slike forhold er en viktig indikasjon på at her er det religiøsitet ute og går. Jeg tidligere vært inne på at Goliat har en sterk forkjærlighet for rike forretningsmenn. Han virker blind for hvordan formuen er ervervet (via arv nesten hundre prosent av tilfellene, blant rike i USA). Men, sett opp mot trumpismen, må Goliat anses som moderat. I USA ser mange på Trump nærmest som en inkarnasjon av Jesus. Se også her.
Den ubegrensede toleransen jeg snakker om innebærer også at man totalt overser Trumps åpenbare narsissistiske trekk. Det som er interessant her er fortolkningen av det vi ser. Den som ser på Trump som en gud, vil ikke se de narsissistiske trekkene, rett og slett fordi det er slik de forventer at guder skal te seg. For dem blir dette selvfølgelig.

2)   Konspirasjonsteorier
Trumpismen preges av konspirasjonsteorier. Se her og her. Noe av det irrasjonelle med det religiøse er at man er ukritisk, så lenge kilden tilhører «vår side». Kildens identitet har en tendens til å blokkere vår evne til kritisk tenkning.
Trump er den «store redningsmannen» (Q-anon: konspirasjonsteorier som er gått helt i taket). Og kraften i bevegelsen vises kanskje best på at denne dama ble valgt inn i kongressen.
Alle religioner preges av gamle og nye konspirasjonsteorier. Den religiøse mentaliteten handler som sagt om grader av ukritiskhet til kilder med opphav i egne rekker.

3)   Antivitenskap
Listen over antivitenskap med utgangspunkt i amerikansk høyreside, er lang. Her har jeg laget en liste som påpeker antivitenskap i alle rekker, både ekstrem høyre- og venstreside. Men det er åpenbart at det er høyresiden som leder an i denne tradisjonen.
Så har er Trump i god tradisjon. Det mest morsomme var vel da han foreslo å innta desinfeksjonerende middel mot Corona. Slike forestillinger har spredt seg i andre deler av verden, med fatale konsekvenser. Trumpismen handler i stor grad om manglende opplysning og gruppetenkning. Se her.

4)   Dikotomisk tenkning
Dette har jeg skrevet om som del av akademia vegringen. Jeg skrevet generelt om det her. Generelt handler dette om «sort-hvit» tenkning, inkludert manglende evne til å se nyanser. Dette er jo kjent stoff fra mange religiøse miljøer. Da handler det om enkle, unyanserte perspektiver og forståelse. Men dette gjelder jo også ideologier. Fra venstre-siden kjenner radikal-feminismen og for eksempel i denne av-på-mentaliteten med å kalle alt som ikke passer med deres innvandringspolitikk, for rasisme.
Jonathan Haidt, har skrevet om de tre dårlige ideer som leder mot katastrofe. Den siste av disse er at «livet er en krig mellom gode og onde mennesker». Vi innser at dette skarpe skillet mellom «de gode» og «de onde» er et utslag av dikotomisk tenkning. Jeg kjenner igjen Goliat også i dette. Det skal ikke mer enn en hijab til før han snur i døra til butikken. Han fremstår uten evne eller vilje å skille mellom uenighet og konflikt. Han fremstår som å anse alle som befinner seg «på venstresiden» i politikken som fiender.  Da er det heller ikke rart at han ikke reagerer på Trump som driver med det samme. Dette skaper en intoleranse, som manifesterer seg for eksempel i at Trump bare går når han blir utfordret på sin politikk. En annen manifestasjon av dette er at dette fungerer splittende.

5)   Hat-ideologi
Jeg har allerede nevnt dette i forbindelse med dikotomisk tenkning. Hat-ideologi handler om demonisering og tribalisme. Dette er også gjengangere i religiøse miljøer. Det er denne tendensen til å se på de andre som syndige, mindreverdige eller onde, og ikke minst viljen til å handle med dette som utgangspunkt. Og igjen, ideologiene er jo fulle av eksempler på dette. Og, dessverre kjennetegnes også trumpismen av den sammen patologien. Det er neppe behov for å vise til annet eksempel enn stormingen av kongressen.

6)   Hensikten helliger midlet
Jeg har allerede vært inne på dette. Her handler det om den etiske siden av dette. Det har jeg vært inne på her. Både religioner og ideologier holder seg med moral-kodekser. Men, som nevnt, så ser dette ut til å bryte sammen når det kommer til gudene og hva de kan tillate seg. Dette henger nøye sammen med mitt syn på narsissisme, som jo er et utrykk for rangeringsforholdet i relasjonen. Det er de samme mekanismene som slår ut, enten det er gudene, eller alfa-mennesket som holder topp-posisjonen.

Venstreside-Goliat

Jeg konstaterer at atferdsendringen hos Goliat sammenfaller med fremveksten av Trump på den politiske arenaen. Det er ikke nødvendigvis noen sammenheng, men det har fått meg til å spekulere. Jeg har skissert en rekke temaer hvor jeg og Goliat har forskjellige synspunkter. Men selvsagt har det vært sammenfallende synspunkter også. Jeg tror vi begge er tilhengere av demokrati, ytringsfrihet og ikke minst personlig frihet. Ingen av oss har latt oss imponere av totalitære krefter eller virkemidler. Det må eksistere likeverd og rettferdighet i samfunnet. Ingen av oss er rasister i ordets rette forstand, og vi er vel grunnleggende enig i likestilling mellom kjønnene, selv om her er nyanser.
Grunnen til at jeg sier dette er at vi begge har hatt en viss hoderystelse over den del urovekkende tendenser fra politisk venstreside, som vi oppfatter å undergrave akkurat dette.
Men her kan være et usynlig skille. Ofte når jeg utfordres på synspunkter på et tema, så krever det jo at jeg begrunner det hele. Dette ligner på det jeg kaller for rettferdiggjørelse. Uansett så kan man tenker seg at når vi begrunner ting, så er det med referanser til betingelser som i sin tur krever sine begrunnelser. Slik kan kjeden gå, og vi kommer jo aldri i mål. Men man skal ikke ta mange lag i dette, før man er over på filosofiske betraktninger. Det er jo her filosofien kommer inn: begrunnelse av begrunnelse av begrunnelse osv. Så vi ender opp med noen filosofiske prinsipper, som jo ikke bare treffer det temaet som var utgangspunktet, men som jo kan komme til anvendelse på utallige andre tema. Og for å unngå at vi ender opp med dobbelstandarder eller opportunisme, så bør visse prinsipper forbli konstante gjennom hele temajungelen.
Det er nettopp mangelen på denne type tilnærminger som kanskje kan anses som et religiøst trekk. Jeg har tidligere nevnt hvordan jeg oppfatter diverse kristne miljøers oppfatninger av Trump, som moralsk selvmotsigende mot egne standarder.
En måte å avdekke dette på er jo å snu bordet. Tankeeksperimentet handler da om å se for seg at det velges en president fra den ytre venstreside, som benytter seg av akkurat de samme teknikker og strategier som Trump. Hvordan ville da for eksempel Goliat ha reagert på disse teknikkene? Vi har altså en president som lyver, truer, agerer «gal», skjeller ut andre, og aldri tar ansvar for egne handlinger (blame-game). Ja, vil jo venstresiden si, men «se på resultatene». Og «resultatene» er at halv-totalitært sosialistisk samfunn, hvor parti-boka styrer det meste, og ingen aner hvem som er neste til å havne i «omskoleringsleir»? Hurra!
Og hva får oss dit, om ikke det er rå maktbruk i form av manipulasjon, sosialt spill, propaganda og et mangfold av sanksjoner med krav om underordning? Er det ikke da på tide å erkjenne at det finnes verktøy og virkemidler som ikke passer i et demokratisk system? Ja vi skjønner at det går på bekostning av handlekraft, men oppdag at maktmidler i seg selv er nøytrale. De kan brukes for deg, eller de kan brukes mot deg. Da kan det ikke eksitere noen dobbelstandard i dette. For å trygge oss må vi alla avholde oss fra bruk av maktmidler som bøller frem ønsket politikk. Det er jo demokratiets grunn-formel at meningene skal brytes mot hverandre, ved hjelp av argumenter, basert på rasjonalitet, kunnskap, kompetanse, faglighet og vitenskap. Alle andre virkemidler er å betegne som totalitære. Og de burde gjenkjennes, enten det er høyre- eller venstresiden som tar dem i bruk. Og det er her jeg er skuffet over Goliat, som åpenbart er blind for dette. Det har fått meg til å lage tabellen under, kalt Venstre-side-Goliat, hvor jeg trekker paralleller fra det jeg opplever med Goliat og over til såkalt venstreside herske-teknikker.

Venstreside strategi	Goliat-trekk	Andre kommentarer
Plattformnekt	Passer med den tiltagende tendensen til å "stoppe" dialogen dersom spørsmålene blir for nærgående. Senere utvikler dette seg til at Goliat legger på.	Plattformnekt er noe av det mest fremtredende trekk ved venstreside strategier i dag. Det handler om å hindre at motparten kommer til orde. Teknikkene er mange og sofistikerte. Men målet er åpenbart det å hindre motparten i å uttrykke seg. Vi ser faktisk noe av det samme fra Donald Trump i forb. med pressekonferanser. I lange perioder kuttet han dem ut. Men særlig ser vi dette da en journalist med asiatisk utseende stilte ham spørsmål han oppfattet som kritiske, da gikk han. Nøyaktig samme atferden så jeg like etterpå hos Goliat under utvekslingen om "Løy Støre". Det har fått meg i ettertid til å spekulere om hans religiøse trumpisme går så langt at dette var en "copycat", at han rett og slett lekte Trump (Alfa-identifikasjon)
Dialog-jamming	Goliat har en tendens til å avbryte før jeg kommer til poenget, og ofte kommer disse hurtigere og hurtigere, dersom han blir emosjonell. I tillegg avleder han over på andre tema, og finner på unnskyldninger for å avslutte samtalen.	Dialog-jamming handler om å skape forstyrrelser der motparten har ordet. Det kan være alt fra utløsing av brannalarmen, til å lage støy i salen, til taktfaste rop, til å storme scenen osv. Har nær sammenheng med plattformnekt, og det har samme formål. Angående Goliat så er dette en tendens som har tiltatt i løpet av de siste to-tre årene. Uvanen med å avbryte som det passer har hele tiden vært der, men mønstret har altså tiltatt. Her har jeg forsiktig forsøkt å bevisstgjøre han på dialogen som kilde til berikelse og innsikt, i motsetning til rivalisering (det å vinne debatten). Jeg har skrevet Konstruktiv Dialog, og en guide til dette her: http://docs.refleksjonsfilosofi.org/Jeg%20og%20vitenskapen.html Men han er ikke i nærheten av å interessere seg for dette. Mitt inntrykk er at for ham handler samtalene mellom oss, mest om å fremheve seg selv (Det ligner på det som kalles for "narissistisk supply")
Safe Space	Goliat tenderer til å skjerme seg fra all kommunikasjon som utfordrer hans oppfatninger. I praksis kutter han ut main-stream media; NRK, TV2, VG,Dabladet, Aftenposten, ABC-nyheter osv.	Venstreside Safe Space handler om krav om å bli tatt på alvor i sitt behov for å bli skjermet fra andres meninger som ikke passer ens egne. Se her: http://docs.refleksjonsfilosofi.org/Fra%20villdyr%20til%20menneske%20og%20tilbake%20igjen.html#Safe_Spaces Dette har nok utgangspunkt i en forestilling om at "motstand skader meg". Dette er en av tre dårlige ideer som Jonathan Haidt hevder rir den amerikanske venstresiden. Den har nok utgangspunkt i terapeutisk kultur. Er man nevrotisk så kan kanskje dette bli selvforsterkende. Det jeg ser er at Goliat i stadig mindre grad er villig til å la seg utfordre mentalt. Han nærmest skryter av hvordan han boikotter NRK og TV2. Han har så pass sterke forsvarsmekanismer at han tror dette imponerer slike som meg. Tvert imot ser jeg dette som et tegn på umodenhet; han har ikke trenet opp den mentale muskelen til å kunne bli utfordret. Resultatet er at han ufrivillig havner i en såkalt silo, eller ekkokammer. Hans norske kilder er utelukkende Resett og dokument.no. Etter hvert virker han uinformert. Han visste for eksempel ikke hvem Boris Johnson var. Og dette var på et tidspunkt etter at han var blitt utenriksminister. Han leser stort sett bare saker som har fokus på innvandring, Islam og klima-skepsis, pluss tre helter: Donald Trump, Tommy Robinson og Elon Musk.
Narsissistisk asymmetri	Goliat anklager venstresiden for atferd som han selv og hans "parti" selv driver med.	Kanskje kan man si at et narsissistisk mønster er å behandle andre på en måte som man selv ikke ville akseptert å bli behandlet. Eller man driver selv med en atferd som man anklager andre for (projeksjon). Mine generelle tanker om narsissisme finner du her: http://docs.refleksjonsfilosofi.org/Psykologi%20i%20Politikk%20og%20Etikk.html#Narsissistisk_atferd Asymmetrien i deler av venstresiden er velkjent. Idealer som ytringsfrihet har tradisjonelt vært høyt hevet hos den politiske venstresiden. Dette motsies jo av aktivistenes plattformnekt. Ikke-diskriminering og anti-rasisme er også tradisjonell venstreside kampsaker. Like fullt er vi nå inne i en fase hvor særlig hvite menn utsettes for det samme, av venstre-side aktivister. Vi ser også utøvelse av makt og herske teknikker, manipulasjon, propaganda, diskreditering og alle typer sosial vold, fra en aktivistisk venstreside, som også har vært taktikker man tidligere har demonisert høyresiden for å bruke. Mange ganger trekker Goliat fortvilt frem akkurat dette at venstresiden så åpenbart kommer opp med innretninger som diskriminerer hvite menn. Det er jo rasisme sier han. Hvordan kan man være anti-rasist og samtidig drive med rasisme? Ved å stille slike spørsmål så baserer det seg på humanistiske forutsetninger om likbehandling, forutsigbarhet, etisk likestilling, rettferdighet osv. Kort og godt så forutsetter det prinsipper som såkalt "kategorisk imperativ", som Kant formulerer det. Det vil si at de gjelder uansett, alltid, uavhengig av hvem vi har med å gjøre. Og ubs, der ramlet vi inn i filosofien … Men poenget er at dersom Goliats argumentasjon skal ha vekt, så må dette gjelde, og det må gjelde ham selv. Sammenlign nå diskusjonen om Støre som lyver, med diskusjonen om Trump som lyver. Oppdag at Goliat har en standard for Støre og en annen for Trump. Og dette går igjen i sak etter sak. Goliat kritiserer, like mye som meg venstresidens uetiske strategier, som plattformnekt, som også inkluderer media. Samtidig ser vi en Trump som, kutter ut pressekonferanser, eller avbryter dem på grunn av kritiske spørsmål, eller går rettens vei for å stoppe bokutgivelser osv. Og vi ser Goliat selv praktisere dette overfor meg. Og Goliat er oppgitt over demoniseringen av hans helter, f.eks Tommy Robinson. Samtidig ser vi en Trump som bruker kallenavn, urettferdige karakteristikker og hiver seg på konspirasjonsteorier dersom dette er formålstjenlig for hans svertekampanjer. Vi hører ikke den samme indignasjonen over dette. Les gjerne om alfa-attraksjon her: http://docs.refleksjonsfilosofi.org/Det%20tilbedende%20mennesket.html#Alfaattraksjon Og om at «makt gir rett» her: http://docs.refleksjonsfilosofi.org/Det%20dominante%20mennesket.html#Makt_Gir_Rett Dette er religiøst. Poenget er at vi er programmert til langt høyere toleranse for alfaer, enn for dem som er under oss. Les gjerne om hvordan narsissismen formelig skriker ut av De 10 Bud, se her: http://docs.refleksjonsfilosofi.org/Det%20dominante%20mennesket.html#Alfa_Stemplet_i_De_10_Bud
Identitets-politikk	Goliat kritiserer venstresiden for å videreføre rasismen ved å opprettholde fokuset på identiteter (og sortere ut hvite menn, som de man har rett til å diskriminere) Men selv er han opptatt av monokultur; kvitte oss med muslimer og bevare "Norsk Kultur".	Monokultur har jeg skrevet om her: http://docs.refleksjonsfilosofi.org/Fra%20villdyr%20til%20menneske%20og%20tilbake%20igjen.html#Vulgariseringen_av_multikulturalisme Identitetspolitikk har jeg skrevet om her: http://docs.refleksjonsfilosofi.org/Fra%20villdyr%20til%20menneske%20og%20tilbake%20igjen.html#Identitetspolitikk Hovedproblemet med Goliat er at han samtidig er ivrig nasjonalist. Det er ikke mulig uten en nasjonal identitet. Når vi sammenholder dette med hans meninger om monokultur, da begynner dette å ligne på streng identitetspolitikk.
Demonisering og diskreditering	Goliat demoniserer venstresiden, akademia, klimaforskere og mainstream media. Er han riktig irritert så tar han gjerne meg med i samme slangen.	Å demonisere er forskjellig fra å kritisere. Kritisere handler om sak. Demonisering handler om person. Man kan kritisere person også uten å demonisere. Demonisere handler om å fremstille andre som ondskapsfull, dumme, middelmådige, falske, sleipe, upålitelige, bøller gjerne med mye makt. Man har gjerne en nedlatende uforsonlig holdning til dem, og oppfatter dem som underlegne, både moralsk og intellektuelt.  Jeg har skrevet om demonisering her: http://docs.refleksjonsfilosofi.org/Fra%20Analytisk%20etikk%20til%20empatisk%20etikk.html#Demonisering_I_Empatisk_Etikk Les gjerne her om personangrep: http://docs.refleksjonsfilosofi.org/Noen%20retoriske%20knep.html#Personangrep Og her om karakteristikker: http://docs.refleksjonsfilosofi.org/Noen%20retoriske%20knep.html#Karakteristikker Diskreditering er en kjent venstresidestrategi. Den fungerer på flere måter. Den skaper avsky og forakt på en slik måte at individet "mister sitt subjekt" og taper sin etos. Det vil i klartekst si at individet mister sin stemme, sin frihet til å uttale seg, taper enhver arena. For det andre får det tilhørende til å vegre seg mot å høre på dem. Dette er jo en teknikk jeg kjenner igjen fra adventistmiljøer i gamle dager. Og det handler selvsagt om kontroll på narrativet. Problemet er at Goliat kritiserer venstresiden for å drive med det han selv driver med, og ikke minst som Trump driver med. Og igjen: Det kan ikke gjelde en standard for venstresiden og en for Trump
Sanksjonisme	Mentaliteten med å skal straffe alt som ikke passer, ligger som en del av normalmenneskets grunn pakke, Goliat inkludert. Her er jeg den store "avvikeren", men jeg tar det med likevel.	Sanksjonisme er et alfatrekk. Man kan ikke straffe noen med mindre man har makt over dem. Derfor er også bruk av straff en maktdemonstrasjon; det vil si et alfa-signal. Så en del av alfa-identifikasjon blir da å rope etter stadig høyere straffer, og dydssignalisere ved å fremvise nulltoleranse, alt etter hvor folkemeningen blåser for tiden. Jeg skriver om sanksjonisme her: http://docs.refleksjonsfilosofi.org/Det%20anklagende%20mennesket.html#Sanksjonisme Venstresidens bruk av sanksjonisme har i de siste ti årene dreid seg om frem-dyrking av avsky på følgende områder: 1.    Sedelighet (Metoo, prostitusjon, seksuell trakassering, voldtekt og overgrep) 2.    Rasisme (språk, mikroaggresjon, kunst, sosial klossethet, humor osv.) 3.    Politisk korrekthet (forbudte temaer, humor, forbudte meninger og holdninger) Normalismens grenser har blitt smalere og smalere, og ropene etter sanksjoner har blitt høyere og høyere. Dette fungerer som sosial valuta brukt på sanksjoner både innenfor og utenfor rettssystemet. Utenfor rettssystemet handler det om alt fra karriereknusing, til diskreditering, til skamming til usynliggjøring, utestenging osv. Goliat er veldig opptatt av å straffe alle som begår feil (særlig innenfor helsevesenet), og ikke muslimers religionsutøvelse. Han preges a høyresidens lov-og-orden tenkning, men midlende er det samme: sanksjonisme uten tanke for om det bidrar positivt eller ikke. Jeg har en hypotese (og den kan testes) at jo lengre ut på de politiske flankene man kommer (høyre eller venstre) jo mer synlig blir misbruk av sanksjoner som virkemidler i kampanjene. Jeg tror det kan ha sammenheng med at menneskeforakten blir sterkere og sterkere jo lengre ut på flankene man kommer. Her er mine refleksjoner angående rettsvesen i samfunnet: http://docs.refleksjonsfilosofi.org/Fra%20naturtilstand%20til%20rettsvesen.html
Emosjonell	Goliat vil nok selv oppfatte seg som rasjonell, men måten hans tanker fremstår på gir klare indikasjoner på at han preges mye av det emosjonelle	Det sies at venstresiden tenker med hjertet, mens høyresiden tenker med hodet. Ingen av oss er upåvirket av det emosjonelle hverken i våre oppfatninger eller i våre standpunkter. Våre oppfatninger bør være mest mulig verdinøytrale fordi dette handler om "det som er". Våre standpunkter har i tillegg en verdikomponent, som ikke kan annet enn ha opprinnelse i det emosjonelle (men ofte indirekte). Normalmennesket, inklusive Goliat er ofte blinde for dette og tror at rasjonalitet kun handler om fakta og logikk. Mitt personlige filosofiske gjennombrudd er enkle metoder for å dekomponere standpunkter, slik at man kan få satt ord på verdikomponenten i standpunktet. Har man ikke trening i dette, så er man ofte blind for hvordan man selv er emosjonelt påvirket. Så det å være emosjonelt påvirket gjelder oss alle sammen. Forskjellene gjør seg gjeldende der affekter spiller inn, i troen på egen magefølelse og i hvilken grad man enten lar dette påvirke bias, eller at det ubevisst påvirker bias. Mønstret jeg mener å se hos Goliat, er at han i stor grad er en dikotomisk tenker. En annen av Jonathan Haidts presentasjon av dårlige ideer som preger amerikansk samfunn, særlig venstresiden, er nettopp at verden er delt mellom "gode og onde mennesker". Da er vi litt tilbake til dette med demonisering. Min hypotese er at her slipper det emosjonelle sterkere til i utformingen av den dikotomiske tenkningen. Det er enten eller. Enten god eller ond. Og dette skjer gjerne på avstand, altså ut fra en identitet. Drivkreftene er aggresjon og forakt. Det er det jeg kaller for "biologinært". Og dette handler ikke bare om "ode og onde", det handler også om evnen til å nyansere. Jamfør diskusjonen om Støre. I Goliats verden så er det en monohypotetisk tenkning. Enten løy Støre, eller han gjorde det ikke.  En mer intellektuell tilnærming er å utforme konkurrerende hypoteser og deretter estimere sannsynligheter. Goliat er blind for dette. Hypotese 1: det var en bevisst løgn, hypotese 2: det vare ubevisst løgn, hypotese 3: det var en misforståelse, hypotese 4: det var en «deep fake», hypotese 5: Støre var «bevisstløs i gjerningsøyeblikket» osv. Den konstruktive dialogen handler om en idemyldring på hypoteser, og deretter angi begrunnede estimater. Min hoved-hypotese er at jo sterkere emosjonelt engasjement, desto mer dikotomisk og rigid er tenkningen. Enn annen indikasjon på at Goliat er mye mer emosjonell enn han viser, er vår samtale om Nato, hvor jeg fikk klare indikasjoner på at oppfattet ingenting av det jeg sa. Jeg gjentok altså hans egne argumenter så godt jeg kunde, likevel fortsatte han å avbryte si «nei», som om ingenting var skjedd. En slik nedstigning er en sterk indiksjon på at Goliat kokte innvendig. Han fikk ikke med seg noe av det som ble sagt. Da er jo dette ingen dialog, men heller en psykisk styrkeprøve mellom partene. Det bringer oss til den tredje av Haids fremstilling av dårlige ideer, som vi i stor grad forbinder med venstresiden, nemlig at "mine følelser trumfer alt". Men denne kan også kobles til Goliats akademia-vegring, som er beskrevet i eget avsnitt.
Politisk Korrekthet	Det er åpenbart at temaet "Trump" er hellig for Goliat. Han tåler svært dårlig kritikk av Trump.	Venstresiden er kjent for at det er en rekke tema hvor avvikende syn er politisk ukorrekt. For å nevne: Innvandring Klima Likestilling Min grunnleggende uenighet med de som opererer med denne type intoleranse, ar at det hindrer at meningene brytes mot hverandre. Dermed hindrer det en vesentlig demokratisk prosess, og det fungerer undertrykkende. Dette handler egentlig om misbruk av dominans og at det blir maktforhold som avgjøre uenighet, ikke argumenter. Derfor er dette et totalitært trekk.
Blank slate	Goliat er sannsynligvis ikke klar over det selv. Men ideen om at følelser skapes av kompleksitet gir full åpning for en tenkning av full plastisitet i hjernen. Dette åpner får å se på hjernen som en blank datamaskin idet vi kommer til verden. Ideen ar gammel, den kalles Blank Slate, og er en vesentlig del av venstresidens ideologi, og raseri mot biologiske mekanismer.	Jeg har arbeidet med temaet her. Venstresiden er i åpenbar konflikt med vitenskapen på dette området. Avvisningen skyldes ideologi. Roten til dette kan være en reaksjon mot eugenikken som utviklet seg i første halvdel av forrige århundre. Men her er det et vesentlig poeng at ideen om blank slate også er et utmerket verktøy i hendene på totalitære tenkere. Man kan bruke det mot mennesker for å klandre dem for at de er det de er. Da er dette en annen variant av fri-vilje. Man kan bruke det til å bruke harde midler for å «omskolere» mennesker. Ingen arv er det samme som ingen begrensing. Man kan bruke det til å forsvare totalitære tiltak for kulturforming. Det betyr alt fra propaganda, til ideologisering av alt av læremateriale, og media, til omskolering osv. Her er det vesentlig å at dette også frembringer projeksjon. Når noen følger vitenskap, forskning og sunn fornuft, så kan de beskyldes for å drive med ideologisk krigføring. Det skaper den aggresjonen og splittelsen vi ser i dag. Uansett, skal man møte dette så må det møtes i tråd med vitenskapelig tenkning. Da må man utvikle modeller for hvordan atferd blir til, hva som former og påvirker den, hvordan arv slår inn, og hvordan miljø slår inn. Det er nøyaktig det jeg prøver på. Men jeg tviler på at Goliat i det hele tatt har en anelse om dette perspektivet.

 

Hendelse Sommer 2016 Pokemon

Innledning

Dette er den første hendelsen som resulterte i en åpen konfrontasjon mellom oss. Vi hadde da kjent hverandre i over 20 år. Over mange år hadde vi hatt svært mye telefonkontakt. Og selvsagt hadde vi våre uenigheter. Jeg opplever at dette var svært fruktbart, men jeg kjente også på frustrasjon, nettopp som følge av dette mønstret med å avbryte og følelsen av å brenne inne med de perspektivene jeg tenkte var relevant. Men stort sett så ble det bare med disse avbruddene. Ellers opplevde jeg at vi håndterte dette veldig bra. Sommeren 2016 ble altså starten på noe nytt. Det nye er mer sandkasse-pregete personangrep, som man aldri ville ha hørt i et norsk debattprogram, men kanskje i en reality-serie. Det var altså et emosjonelt utbrudd av usaklig eller primitiv karakter. Og Goliat bommet fullstendig på det han beskyldte meg for. Denne gangen ble jeg tatt på sengen, både såret og dypt skuffet over at vi var havnet på et nivå hvor vi kranglet som barn.

Nå er jo dette noen år siden. Men like etter denne hendelsen begynte jeg å skrive en tekst som var ment for Goliat, en slags oppklaring jeg brant inne med. Denne tar jeg med her.
Jeg mener å huske at denne hendelsen startet med konfrontasjonen om «Pokemon». Det er jo et banalt tema dette startet på. Forklaringen på det er kanskje nettopp at jeg synes det. Den dag i dag vet jeg fortsatt ingenting om Pokemon-universet. Men jeg har respekt for at dette kan være noen voldsomme greier, slik som sannsynligvis svært mye er i spillverden uten at jeg aner noe om dette. Slik skal man ha respekt for, selv om man ikke vet eller selv kan engasjere seg.

Jeg mener å huske at hendelsen gikk over to telefonsamtaler. Blant annet husker jeg at Goliat ringte opp igjen etter noen timer. Her hadde vi nok en del utveksling om det som hadde skjedd. Og også den gangen mener jeg å ha oppfordret ham til å lese mine tekster om Konstruktiv Dialog. Dette er oppfordringer han aldri følger. Jeg husker også at han sa at han følte ingenting. Det var sikkert ikke akkurat de ordene. Men jeg husker å ha fortolket det som om han følte tomhet. Det tenker jeg er interessant, selv om jeg er usikker på hvordan det kan fortolkes. Dette er ting jeg har hatt i meg, som jeg enda ikke har satt ord på. Jeg har nemlig hørt det samme uttrykket for eksempel av pårørende etter at drapsmannen endelig ble henrettet. Dette har jeg stusset på, uten å ha fått hull på byllen. Kan det være at dette ikke er en uvanlig reaksjon etter å ha opplevd aggressiv tilfredsstillelse?  Jeg lar spørsmålet henge.

I den første samtalen hadde jeg bevisst beskrevet mine følelser. Jeg fortalte at jeg opplevde meg såret av dette. Dette var som sagt bevisst, og hentet fra psykologisk litteratur. I stedet for å agere på følelsene, så er det mer konstruktivt å meddele den andre part «hva jeg føler nå». Så jeg hadde nærværelse nok til å si at jeg opplevde meg dypt såret av dette. Og for å sette litt mer ord på hva dette er:
For det første at jeg tillegges negative beskrivelser som jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i. Denne hendelsen er skapt av at Goliat virker å totalt misforstå mitt utsagn. Misforståelser kan rettes opp i, men jeg synes her å kjenne igjen et mønster som nok jeg har vært oppe i tidligere. Det er å bli tillagt negative beskrivelser som jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i, hvor ethvert forsøk på å imøtegå dette oppleves som å snakke til en vegg. Og jeg tror nok jeg mange ganger har forsøkt å skolere meg selv i: Gå aldri i forsvarsposisjon på slike beskyldinger. Det er totalt nytteløst. Enten kuttes arenaen der og da, eller enhver forklaring blir avvist som enda en utflukt, enda et forsvar. Det jeg stusser over, er at jeg aldri kan huske å ha sett meg selv i den motsatte rollen. Jeg kan aldri huske annet enn at dersom andre mennesker benekter, forklarer eller kommer i forsvarsposisjon, så opplever jeg at jeg tar det inn over meg; gir den andre nødvendig rom for tvil. Og det er aldri en kunstig tvil. Jeg er veldig klar over egen feilbarlighet i min fortolkning av andre. Så, ærlig talt kjenner jeg ikke, eller forstår ikke denne rollen.

Men selvsagt skal jeg ikke gjøre meg dummere enn jeg er og ikke flagge at her kan det være andre mekanismer i spill, av et mørkere slag. Urettmessige sårende beskyldinger fungerer jo som en slags rettferdiggjørelse for å gi et menneske en omgang med alvorlig verbal juling. Og kanskje er det nettopp derfor at sannhetsgehalten i beskyldingene er uinteressant. Og dersom ofret er så idiotisk å gå i forsvarsposisjon så vendes alt dette tilbake i form av ytterligere beskyldinger.
Det nivået av utveksling vi her snakker om er emosjonelt basert. Språk og innhold er redusert ned mot signalspråk. Det å beskrive egne følelser i en slik prosess må regnes som et forsøk på å lede prosessen tilbake til voksen-modus, over på et mer konstruktivt spor.

Min vurdering i dag er at dette var en utblåsning, kanskje som følge av mye opplagret frustrasjon. En del av temaene i denne hendelsen var nettopp meg og mine evinnelige lange foredrag. Jeg kommer aldri til poenget. Han skjønner hvor jeg vil lenge før jeg kommer dit. Jeg bruker opp all taletiden. Og jeg er utrolig tung og uengasjerende å høre på. Goliat hevder at jeg har 90% av taletiden og han har 10%. Denne gangen var han emosjonell, så jeg skjønner jo at dette er overdrevet. Jeg diskuterer dette i kommende fremstilling. Det som er så interessant er at jeg opplever det motsatte. Ikke 10/90 men kanskje 65/35. Dette skulle vært interessant å måle. Men jeg tenker at det er en åpenbar psykisk forvrenging i dette. En hypotese er selvsagt at Goliat vet at det er motsatt, men at sannhet ikke er relevant i det han holder på med akkurat nå. Det er en hypotese som nok har styrket seg med årene, men som jeg likevel bevisst holder på et lavt nivå. For som sagt tenker jeg det er noe i hypotesen at i slike samtaler så kan opplevelsen av fordeling av taletid være forvrengt. For man har ofte mye mer på hjertet enn man får frem. Og det fleste av oss er forholdsvis dårlige lyttere. Vi fristes til bare å vente på neste mulighet til å snakke, og vi bruker tiden til å forberede oss på det vi skal si. Derfor tror jeg det kan være svært interessant å ta opp slike utvekslinger for å analysere i ettertid.
En ting jeg foreslår i denne fremstillingen er å undersøke hvor mye vi kan om hverandres tema. Da handler det spesielt om tema som den andre har bragt til torgs. Hvor mye kan jeg om det, etter noen år? Slike målinger ville nok avdekke både taletid og lytteevne.

Litt om temaene i denne hendelsen

Denne hendelsen starter med en disputt om Pokemon. Det er forholdsvis selvforklart i denne fremstillingen. Bakgrunnen er at ingen av oss, hverken Goliat eller jeg har hatt noe stort fokus på spill i våre liv. Goliat forteller om seg selv at da han og kameratene var på databutikken i oppveksten, så samlet de andre seg rundt den ene maskinen, som stod utstilt og hold på med spill, mens Goliat holdt på med den andre og testet ut programmering.
Jeg holdt nok på med spill i ung alder. Jeg husker jeg hadde en klokke med spill. Der gikk det med mye tid. Og jeg husker hjemmedata-perioden og også her gikk mye tid med til spill, selv om også jeg ble fanget mer og mer av programmeringens magi. Det som stoppet seg selv den gangen var nettopp dette: tid. Les gjerne refleksjonen om livsoverskudd. Underholdningens fristelser hadde nok større direkte negativ innvirkning på mitt liv enn hos gjennomsnittet. Jeg kavet med livet og det å få endene til å møtes. Det blir det fort slik at man utvikler en rasjonalitet som forteller akkurat det. Underholdningen går på bekostning av alt annet, og det går ut over deg selv, og din familie. Jeg har hatt mine oppgjør, både med spill og TV, og det har nok preget meg og min innstilling til dette. Så jeg er kodet inn med en negativ grunnholdning til spill. Dette preger meg den dag i dag. Og jeg er bekymret, ikke nødvendigvis for hva spill kan gjøre med mennesker, her er det nok både positivt og negativt, men mest for at spill suger tid og ressurser. Dersom man ellers er sårbar på livsoverskudd, så kan det virke ødeleggende på livet.
Og det er klart, etter hundrevis av timer med samtaler over mange år, så kjenner selvsagt Goliat min grunnholdning til dette. Men Goliat er i en fase hvor han har barn. Og da kommer man ikke utenom å måtte ta del i også denne delen av barnas verden. Da er det vel heller ikke å unngå at det å komme inn i dette, også kan skape fascinasjon. Man kan bli bergtatt, gjerne på en positiv måte. Pokemon er åpenbart en genial oppfinnelse, som utnytter de fasiliteter som GPS gir, og som dermed gjør det mulig å gå på Pokemon-jakt i sine omgivelser. Så jeg kan godt se for meg de gode opplevelser det kan ha gitt dem, og selvsagt Goliats behov for å kunne dele dette videre. Men her spiller det seg nok ut en slags dissonans. Det er følelsen av min negativitet til dette, samtidig som behovet for å dele fascinasjonen naturlig ligger der. Og det gjør jo ikke saken bedre at dette var en hype. Igjen, så er vi begge tilhørende den sosiale randsonen, kanskje jeg mer enn ham. Og her er nok jeg mer emosjonell enn ham. Jeg elsker mennesket, men jeg hater massen.
Dette er nok et bakteppe som gjør Goliat ekstra sår opp i alt dette. Så dette er da min hypotese på den utløsende faktor i denne hendelsen. Men samtidig tenker jeg at når ugreie først er utløst i relasjonen så kommer all annen frustrasjon med på kjøpet. Noen sier at det er av barn og fulle folk man får høre sannheten. Men det som kommer i sinne er kanskje også verdt å analysere. Vi mennesker speiler oss i omgivelsene for å finne oss selv. Da er sannsynligvis også det sinte mennesket en viktig del av dette speilet. Så her dukker altså Goliats frustrasjon over mine «foredrag» opp, som noe jeg burde ta inn over meg og se om jeg kan gjøre noe med. Jeg tolker også dette med taletiden for å være uttrykk for mye av det samme. Derav refleksjonen om «Jeg som foredragsholder».

Gjengivelse av det jeg skrev den gangen

Her om dagen kikket kona på meg litt mer enn hun pleide og spurte hva som plaget meg. Jeg ble forundret over at hun kunne se noe på meg. Men, sant å si så var jeg litt satt ut i den dagen, og kanskje også i dagene etterpå. Jeg tenker og tenker og tenker. Dette handler jo om vår lille disputt på onsdag. Etter slike hendelser kan jeg gå i dagevis og analysere. Noen ganger bærer dette frukter og gir meg mat til filosofien min. Så slike hendelser er livserfaringer man kan høste av. Men jeg vil begynne å si det positive som gjør at jeg oppfatter oss begge som modne mennesker. Vi klarte å komme gjennom denne disputten uten at den eskalerte helt av hengslene. Vi klarte å dempe den av og legge på som venner. Jeg vil tro at vi her tilhører et mindretall som klarer akkurat det. Så er det jo å håpe på at vi kan fortsette vennskapet. Men jeg advarer jo selvsagt mot at det kan bli en belastning å lese videre. I skrivende øyeblikk er jeg i tvil om du tåler dette. Et godt råd er: Kjenner du stikk av affekt, så stopp lesningen umiddelbart. Når man leser i affekt, får man ikke med seg halvparten og man mistolker hele tiden. Så stopp momentant. Legg det bort og ta det opp igjen, og se om du kommer lengre denne gangen. Jeg lover deg at denne teknikken gjør deg mer robust til å komme videre. Bruk gjerne tid på det. Det er jo også vesentlig å si at det jeg sier er ikke en beskrivelse av realitetene, men min oppfatning av dem. Jeg har ikke direkte tilgang til ditt mentale univers.

Jeg vil begynne med følgende oppsummering:

Det er forskjell på det som er og det som oppfattes.

Det er jo selvfølgelig, og kanskje litt banalt, særlig når jeg sier at dette har brukt mye innsats på i filosofien. Jeg har en egen informasjonsforvrengningsteori, egne refleksjoner om erkjennelsesteori, virkeligheten og virkelighetsoppfatning.

Hvorfor? Ja, kanskje nettopp på grunn av erfaringer som disse. Min livserfaring er en kamp mot skråsikkerheten og tendensen til å mangle refleksjon over egen feilbarlighet. Alle synder vi mot dette iblant. Spørsmålet er hvordan vi forholder oss til det.

Jeg vil komme med et par overskrifter til. Det er at vi begge, sannsynligvis er mer enn gjennomsnittet, kvestet av oppvekst og livserfaringer. Og det har formet oss på hver vår måte. Jeg oppfatter det slik at:

1)   Jeg er et menneske på konstant søken etter trygghet i form av fast grunn under beina (forstå verden) og menneskelig anerkjennelse (likeverdighet, og medlemskap i voksenverden).

2)   Du er et menneske med godt over normalen angst for å begå feil, sannsynligvis også motivert av det sosiale. (Ingen skal kunne ta deg for noe).

I forhold til dominans så oppfatter jeg deg som den klart dominante, men jeg er åpen for at du faktisk kan oppleve det motsatt. Det hadde jo vært interessant å høre. Det som skjedde på onsdag, oppfatter jeg som å ha klare trekk av dominante handlinger. Det skal jeg komme tilbake til.

Så vil jeg si litt om det jeg oppfatter som bakgrunnen for det som skjedde. Legg merke til språkbruken min her. Jeg snakker ikke om virkeligheten, men om mine oppfatninger. Det er forskjell på det som er og det som oppfattes. Jeg kommer ikke med påstander, jeg leker meg med hypoteser. Om du leser erkjennelsesteorien min, så vil du skjønne at jeg er en person som sjelden påstår, men som ofte tenker høyt.

Nå, i skrivende stund er det kanskje en uke siden du brakte Pokemon på banen. Min første reaksjon var en ren system-1-autopilot respons. Jeg hadde sett noen på nyhetene som var ute og jaktet på disse skapningene. Og jeg sa vel noe slikt som at «det er helt corny». Jeg ble ganske fort, og rettmessig arrestert for den holdningen. Og det ble vel sagt litt om dette i det, og jeg mener å ha moderert meg. I alle fall gjorde jeg det i hodet mitt. Du fortalte om hvordan dette fikk folk ut, og mennesker til å møtes. Så min ryggmargsrefleks på dette ble forlatt der og da. I ettertid fabulerte jeg med (og jeg sa det kanskje også) at dette jo kunne være noe som jeg og kona kunne drive med sammen.

Min hypotese (og den kan være feil) er at du ikke helt oppfattet min mentale snuoperasjon på dette. Det kunne jo kanskje forklare litt av det som kom.

Og det som kom var at du fortalte at nå hadde du begynt å sette seg inn i Pokemon-historien. Den er 20 år gammel og inneholder et helt univers, på linje med «Ringenes Herre». Og vi gamlingene som ikke har fulgt med på dette, ser jo bare noen barnslige figurer. Men vi er ikke i nærheten av å se dybden i dette.

Min respons på dette må deles i to. Det er hva jeg mente, og hva jeg sa. Jeg husker hva jeg mente, men jeg kan ikke gjengi ordrett hva jeg sa.

Det jeg mente var å deklarere full åpenhet på dette. Fortell-fortell (hvorfor sa jeg ikke det?). Men jeg overdriver altså dette med en «underkastelseshandling» som skulle utrykke hvor naiv og ignorant jeg var, som jo hadde forestillinger om at dette var noen tegneseriefigurer, gjort om til spill, som hadde skapt en hype, som fikk folk til å gå mann av huse.

Dette for å signalisere at jeg nå var klart til å høre noe mer kvalifisert om Pokemon-universet. Det har jeg jo gått glipp av for her sporer vi av. En digresjon her. Det å tildele negative karakteristikker i en dialog vil som regel ødelegge dialogen der og da. Det gjelder uavhengig av om det er rettferdig eller ikke.

Det du kommer med nå viser med all tydelighet at du oppfattet dette motsatt av fra hva jeg mente. Du oppfatter at utsagnet over er min påstand hva Pokemon er.

Jeg er for lengst ferdig-reflektert over at det må alltid minst to personer til for å skape en misforståelse. Dersom jeg får høre at jeg misforstår, så tar jeg det ikke personlig. Jeg vet bare at nå må vi spole tilbake og rydde opp i misforståelsen. Jeg anser det som lite produktivt å skulle forsøke å tildele skyld for det i ettertid. Dersom vi hadde en ordrett gjengivelse av hva jeg sa, så kunne vi kanskje lært litt av hvordan det var mulig å misforstå, for så å unngå dette i fremtiden. Der og da oppfattet jeg selvsagt å huske hva jeg sa. Og jeg opplevde meg selvsagt sikker på det. Men det sa jeg selvsagt ikke. Det handler om filosofisk refleksjon. Det er forskjell på det som er og hva som oppfattes. Det betyr en prinsipiell skepsis til eget minne. Jeg kom med testspørsmål til deg for å lete etter lignende refleksjoner. «Er du sikker på at du ikke hørte noe annet enn det jeg sa?» Men her kom ingen reservasjoner i forhold til egen hukommelse. Tvert imot så kom du med mange eksempler på at din oppfattelsesevne er korrekt.
Så har jeg en refleksjon om det naturlige språk. Ord må tolkes, og tolkninger er usikre. Heller ingen reservasjon i forhold til dette. I stedet gjengir du «Du sa at…» underforstått at din fortolkning var korrekt. Er det rart man søker inn i filosofien eller? Dette vet du ikke er tilfelle. Dersom det naturlige språk hadde vært ortogonalt, altså et en-til-en-forhold mellom ord og betydning, så hadde problemet med tekstfortolkning vært mye enklere å løse. Det er forskjell på hva som er og hva som oppfattes.

Opp imot dette har jeg som sagt bare hypoteser. Selvsagt er jeg åpen for at jeg kan ha sagt dette akkurat slik som du gjengav det. Men selv om jeg uttrykte meg slik, så kan det jo likevel være at din reaksjon, nok var litt forhastet. Så er jeg også åpen for at du kan ha vært på tå og hev i forhold til det du har oppfattet å være min holdning til Pokemon. Og det kan ha påvirket fortolkningsnøkkelen. Med andre ord: du har vært så på hugget at du hadde glemt første delen av setningen «å jeg som tenkte at …» og bare hørte den siste delen; «Pokemon bare handlet om noen tegneseriefigurer». Kanskje du hørte bare det siste, fantasien din la til resten og det hele ble til en påstand. Det kan være en hypotese.

Men uansett, så skjer det her en misforståelse. Og siden dette er telefon, så kan jeg ikke rekke opp hånden. I dag angrer jeg på formuleringen «Du har misforstått».  Dette er du sår på, fordi du har ikke reflektert over misforståelser, slik som jeg. Jeg skulle sagt «Her har det skjedd en misforståelse». Jeg skylder på mitt system 1, og dårlige autopilot.

Men hva er den beste måten å handtere det på nå en av dialogpartnerne trykker på rødknappen og flagger misforståelse? Har du reflektert over det? Jeg har ikke reflektert så mye, men jeg lærer av dette. I dette avsnittet om diskusjonsflyt oppgir jeg misforståelse som en av to gyldige grunner til å avbryte. Så har jeg sagt en del om uenighet, skinnuenighet, begrepsanalyser osv., alt i den hensikt å berge oss over misforståelser.

Så gjengav jeg en refleksjon jeg hadde for mange år siden. Hvor en sjef og en ansatt hadde en times lang diskusjon om hvem som har ansvaret for misforståelser dem imellom. Min refleksjon på det er at dette er kontra-produktivt. Det skal minst to personer til for å skape en misforståelse, og dette er noe som skjer hele tiden. Igjen: det naturlige språk er i sin natur uklart (jeg har gitt en god evolusjonær forklaring på det). Dette er for meg en filosofisk grunnstein. Glem formuleringer som ikke kan feiltolkes. Ikke en gang i lovverket klarer man det. Så i den vanlige dagligdagse konversasjon så misforstår vi hverandre hele tiden. Poenget er ikke å tildele skyld, men å oppdage og rette opp misforståelser (slik vi handterer kommunikasjonsproblemer programmatisk). Kan det ha vært greit å reflektere om dette på forhånd? Det er det filosofien skal hjelpe oss med, at sannsynligheten for å komme opp i slike situasjoner blir mindre.

Så, når rødlampen går på, og misforståelsen er flagget, så handler det ikke om «du sa at …». Det er kun interessant når vi skal lære å forbedre språket vårt. Men for dialogens del så handler dette om: Hva var det du mente si? Er det å forstå slik at …?

Når jeg forsøker å rette opp dette, med å bruke andre ord, så er reaksjonen din interessant. Det er den som får meg til å tenke at du kanskje er i rivaliseringsmodus, med motivasjon om å vinne, eller som jeg først antydet: angst for å ha tatt eller gjort noe feil. Da jeg skrev Konstruktiv Dialog, var det min hensikt å bevisstgjøre om denne naturlige tendensen. For meg er målet med samtalen, ikke å vinne, men å utvide hverandres mentale horisonter. Det er en over 20 år gammel refleksjon, og den preger min måte å samtale på. Tror kanskje du har merket det.

Det å protestere på at jeg forsøker å forklare hva jeg mente, er respektløst. Husk det er forskjell på hva som oppfattes og det som er. Det finnes kun en som har tilgang til mitt mentale landskap. Det er meg. Du ser ikke inn i meg. Så når jeg forteller deg hva som er der, og du protesterer, så betyr det enten at du tror at du vet mer enn meg om hva jeg mente, eller du tror jeg lyver. Det å respektere det betyr, i denne sammenheng, å unngå å underkjenne andres beskrivelser av sitt eget mentale landskap.
Men det er slett ikke sikkert at det er dette det handlet om. For her kommer du med flere utsagn som opplagt plasserer deg i foreldremodus (dominans): «du prøver å forsvare deg med at …», «du unnskylder deg …», «nå sier du noe annet enn det du først sa».

Nå tilbake til hoveddiagnosen på oss to. Jeg søker etter en fast grunn å stå på (forståelse), du har angst for å ha gjort feil. Sett i denne konteksten kalles det jeg sier for «forklaring», jeg appellerer til forståelse (voksenmodus). Du kaller dette for «unnskyldning» og «forsvar». Dette er et dominant språk, som tilhører foreldremodus. Og du er opptatt at «det er jeg som har begått feil», mens jeg er opptatt av å skape forståelse for hva jeg mente. Er det ikke det man bør gjøre når ens utsagn er misforstått? Andre forslag?

Det å høre slike karakteristikker er selvsagt sårende. For når en er i foreldremodus, da forsøkes den andre å tvinges i barnemodus. Da er vi igjen tilbake til min andre «diagnose» som handler om søken etter likeverd og medlemskap i voksenverden. Dette treffer meg som i et åpent sår. Og selvsagt var det jo mest sårende å få høre at jeg er en Dunning-Kruger. Det er sårende akkurat på grunn av det jeg sa, men også fordi at filosofien min ligger ute. Der kunne du ha lest om alt det jeg har reflektert over, som burde ha redusert sannsynligheten for kategori 2 av Dunning-Kruger effekten betraktelig. Da er vi igjen tilbake til erkjennelsesteori, informasjonsforvrengning, virkelighetsoppfatning, det troende mennesket, konstruktiv dialog, og en masse annet. Dette sårer, og det oppleves urettferdig. Man skulle tro at du etter mange år vet at jeg aldri kommer med skråsikre påstander, hverken om det jeg vet noe om og i alle fall ikke om det jeg ikke vet noe om. Her har jeg skrevet lange avhandlinger om hvordan «viten er umulig», om hvordan kunnskapsutvikling er full av feller, om hvordan det rasjonelle mennesket ikke forholder seg til sannhet, men til sannsynligheter, om hvordan det er mulig å oppleve «å vite» selv om man ikke vet. Så presterer du å tro om meg at jeg kommer med påstander ut av det blå, om et spill jeg ikke har peiling på. Er det rart man skriver avhandlinger? Hva skal man gjøre?  Men når sant skal sies: du uttrykte overraskelse. Det betyr jo at du kjenner meg litt.

Men, nå har jeg også brukt litt av tiden til å repetere litt Dunning-Kruger -teori. Jeg har lest meg opp på wikipedia, og sett et par videoer på youtube. Du vet selvsagt dette. Men jeg gjengir det likevel.

Dunning-Kruger effekten handler om feilbedømmelse av egne ferdigheter. Vi har to kategorier. Det er de veldig flinke, som tenderer til å nedvurdere egne ferdigheter (kategori 1). Så er det de med de svakeste ferdighetene som tenderer til å overvurdere seg selv, gjerne over gjennomsnittet. Kall dem gjerne for kategori 1 og 2. Mønstret her er altså at ekstreme på begge sider mentalt sett trekker seg selv nærmere midten.

Kriteriet for en kategori 2, Dunning-Kruger er altså:

1)   Langt under gjennomsnittet ferdigheter på et område

2)   Bedømmer seg selv til å ligge over gjennomsnittet.

Hvorfor drar jeg opp denne? Det å gi verbal juling (foreldremodus/dominans) handler svært ofte om å dele ut karakteristikker. Det har haglet en del slike over meg opp gjennom livet. Selvsagt har jeg reflektert. En karakteristikk kan møtes med følgende utfordring:

1)   Definer karakteristikken

2)   Påvis hvordan denne definisjonen passer med det som karakteriseres.

I dette tilfellet, om vi legger din oppfatning til grunn, nemlig at jeg kom med en påstand om Pokemon, så vil jo jeg gjennom den påstanden avsløre, en nærmest total uvitenhet om dette. Første kriterium er oppfylt. Jeg er langt under gjennomsnittet kompetent på området. Men andre kriterium er ikke oppfylt. For å finne ut av dette, skulle jeg, i stedet for å bli møtt med verbal juling, fått et par oppfølgingsspørsmål: «Er dette noe du tror, eller er det noe du vet? Anser du seg selv som kompetent på området? Vet du mer enn gjennomsnittet?»

På første spørsmål ville misforståelsen blitt oppklart. På andre spørsmål ville du fått vite at det nettopp var min inkompetanse på området jeg forsøkte å uttrykke.

Kanskje var din reaksjon å anse som en «system 1-respons»; den kom spontant og synes ikke å ha vært særlig gjennomtenkt. Men det motsier jo det du sier om deg selv, som «alltid å arrestere intuisjonen for å underkaste den kritisk analyse» Men for så å oppdage et «min intuisjon alltid er rett». Jeg har full åpning for at min oppfatning av dette er rene spekulasjoner. Men kanskje kan det være verdt å tenke en gang til over. For tenk om dette handler om din angst for å ta feil. Jeg er jo ikke psykolog, så her kan jeg ta feil.

Men om det er det, så kan kanskje problemet adresseres, og det kan kanskje hjelp både deg selv og dine omgivelser. Du er jo en ener. Men som en mann på andre siden av den skalaen, og som tar og gjør feil hele tiden, så anser jeg deg som privilegert fordi du gjør så mange ting mye mer rett enn det jeg kunne drømme om. Og jeg forsøker å ta etter deg i mange ting. Men jeg lever med min feilbarlighet, jeg overlever og klarer meg. Så det om du gjør en feil eller fem, det forandrer ikke mitt image av deg, og jeg tror jeg også snakker for omverdenen.

Taletidsproblemet

Taletidsproblemet ble en liten åpenbaring for meg. Selvsagt har jeg også hatt refleksjoner om taletid. Om jeg skulle gitt mitt subjektive anslag ville jeg gitt forsiktig 60 % til deg og 40 % til meg. Det som overrasker meg, er dine målinger på 90 % til meg og 10 % til deg. Jeg tenker kritisk på det tallet. Tenk en samtale som varer i 30 minutter. Det hadde gitt meg rundt 27 minutter taletid, og deg 3 minutter. Er det virkelig slik? Det har fått meg til å reflektere. Først en generell refleksjon. Det er at en selv sannsynligvis er den beste tilhører til sin egen tale. Det betyr engasjement, tiden flyr. Motsatt, avhengig av tema og taler så er kanskje ikke engasjementet på topp. Med andre ord oppleves den psykologiske tiden langsommere. Det innebærer risiko for at to mennesker som snakker sammen kan oppleve taletiden så pass ulikt at begge oppfatter at den andre snakker mer enn seg selv.

Nå har jeg forstått at min evne til å engasjere er begrenset. Jeg kan ikke si at det gjelder i like stor grad motsatt vei. Noen ganger gjentar du deg, da kan det jo kanskje virke dempende. Men jeg oppfatter meg selv som stort sett engasjert. Kanskje vil dette med taletid virke mest presserende når vi er uenige. Men gitt de forutsetningene jeg kommer med, altså, ja tiden flyr når jeg snakker, men jeg kan være bra engasjert når du snakker, mens du uttrykker at du sliter med engasjementet når jeg snakker. Hvordan kan det da ha seg at jeg opplever (husk det er forskjell på det som er og det som oppfattes) at du snakker mer enn meg, særlig gitt at du bare snakker 10 % av tiden? Hypoteser:

1)   Jeg har et alvorlig problem med tidoppfattelsen
Kan min tidoppfattelse være så forvrengt? Jeg må være åpen for at det kan være tilfellet. For om dette er tilfellet, så konstaterer jeg at jeg nok trenger mer hjelp, enn bare til å kunne snakke mer engasjerende. Kanskje har jeg begynnende demens, eller et fundamentalt kognitivt problem. Hvordan kan jeg verifisere dette? En liten digresjon her. Jeg oppfatter at kona, i telefonsamtaler med venninner, kanskje snakker opp mot 70-80 % av tiden. Jeg nevnte det for henne og hun protesterte faktisk ikke på det. Jeg reflektere så, over dette å være «dominant». Kona oppfatter seg ofte som en leder som må forklare alle andre alle mulige ting. Hun kan typisk dominere andre, uten at det ser ut til å skape store problemer.
Jeg har altså den hypotesen at den dominerende part ofte får mer taletid enn den andre. Jeg har ikke noe godt belegg for det. Men en god indikasjon er at målinger i en familie viser at far som regel har 60 % av taletiden, mens mor har 40 %. Kvinner tenderer også mer i retning av bekreftelser (ja jeg forstår, akkurat mmm osv.). Kvinner er mer lyttende, mens menn ofte oppfatter at de vet nok, om dette. Dette er hva jeg har funnet med å søke litt i google om dette. Samtidig vet vi jo at menn ofte er den dominante parten i forholdet. Dette er en indikasjon.

2)   Feilmåling
Det å telle sekunder inne i seg, når den andre snakker kan vel neppe bli særlig presist. Men det å telle sekunder når en selv snakker er vel nesten umulig. Vel du er vel kanskje mer multi-tasker enn meg, det er mulig. Men jeg tenker at målemetoden ikke er særlig imponerende. Selvsagt inneholder den muligheter for store feil.

3)   Overdrivelse
Det kan jo være at du i kampens hete overdrev litt. Kanskje også bevisst overdrivelse, som en slags oppdragelse (igjen et dominant trekk).

Andre indikasjoner på taletid, kan handle om tema. Det er jo vanskelig å måle. Våre tema er mange, men noen gjengangere: Du er engasjert i helse, sykdom, helsevesenet, legemiddelindustrien, D-vitaminer, Tesla og Elon Musk, teknologi, fag, politikk, familie og egne sosiale erfaringer, egne helseproblemer. Tema som har svekket seg i det siste er innvandring og klima. Dette går jo i bølger.

Mine tema er: Først de sammenfallende: politikk, fag og klima. Ellers: Etikk, menneskets natur, rasjonalitet, metafysikk, erkjennelsesteori, beslutningsteori, religion, politisk filosofi, språkfilosofi, vitenskap, evolusjon, det sosiale spill, egne sosiale erfaringer.

Det vi kunne tatt en test på er: hva vet vi om hverandres spesialtema? Når jeg ser på dette, så innbiller jeg meg at jeg vet mer om de fleste av dine tema enn motsatt.

Nå må jeg passe på å si at ja jeg oppfatter deg som en interessant samtalepartner og jeg er veldig glad for at du faktisk har utvidet mine horisonter på mange områder. Uten deg ville jeg ikke visst noe om: helsevesenet, legemiddelindustrien, Tesla, Elon Musk. Jeg ville ha visst mye mindre om sykdom, D-vitaminer, teknologi osv.

Det betyr at du jo må ha hatt noe taletid, eller kanskje er du en langt mer effektiv kommunikator enn meg. For jeg tror det er åpenbart at du i stor grad er overflatisk på mange av mine yndlingstemaer. Når det er sagt så er jo ikke mine temaer noe som det er vanlig å bli engasjert i. Så jeg skjønner at det ville ha vært tungt å komme inn i noe av dette.

Men kan dette forholdet si noe om fordelingen av taletid mellom oss? Vel, jeg skal ikke påstå noe.

En ting som kanskje kan være verdt å nevne er at jeg opplever en konstant frustrasjon av å brenne inne med ting. Og da handler det gjerne om mine dypere tanker om tema vi diskuterer, men hvor du bare klipper av, og hevder at du «vet hva jeg skal si». Det er jo selvsagt fullstendig feil. Selv om du kanskje er den som kjenner mest av min filosofi, så kjenner du den ikke, egentlig.

Ad hominum, hva er nå det?

For ikke så lenge siden viste du meg debatten mellom Tjomlid og Rolness, angående fortolkning av voldtekts-statistikken. Her kom vi over et utsagn av Rolness som du ikke likte. Jeg fant det igjen og det ser slik ut:

DET ER PINLIG at en høyprofilert faktasjekker (med mottoet «La meg se litt nærmere på det») ikke forstår statistikk. Eller rettere sagt: Gjør seg dummere enn han er, straks emnet er innvandring.

Din dom over dette utsagnet var streng: Han (Rolness) har «mistet all min respekt». Jeg husker at jeg reserverte meg mot det utsagnet. Og jeg tenkte litt på dette i ettertid. Jeg spurte meg selv: Er Rolness utsagn saklig eller usaklig argumentasjon? Jeg tenker den er usaklig fordi den er irrelevant i forhold til saken. Den faller nok også inn under det man kaller for Ad Hominem, altså personangrep.

Men er dette et grovt personangrep, middels eller et lettere et? Ja da må vi nok ha kriterium for det også. Jeg tenker at vi må skille mellom sjikane, hatske utfall eller utskjelling på den ene siden, og kreativt krydder på den mer akseptable siden. Jeg ville nok plassert denne som en forholdsvis mild forseelse. Merk at Rolness ikke sier at Tjomlid ikke forstår statistikk. Det han heller antyder er at han «gjør seg dummere enn han er». Med andre ord har er han feig og vil ikke opptre som politisk ukorrekt. Hensikten er nok å diskreditere Tjomlid, akkurat på saker som berører innvandring. Men like fullt mener jeg det er riktig å påpeke nettopp som personangrep, og overse denne delen av innlegget fordi det er usaklig.  Ville jeg ha mistet respekten for Rolness av den grunn? Selvsagt ikke. Jeg tenker han er modig og frittalende. Jeg velger heller å se litt stort på det. I det hele tatt, det å miste respekten for noen, hva betyr det? For meg innebærer det at jeg fra nå av vil tillate meg å behandle vedkommende som en dritt. Det er i grunnen ikke noe jeg kan tenke meg å tape respekten for noen. Derfor beholder jeg alltid respekten uansett. Respekten er for meg en del av menneskeverdet. Jeg vet at jeg her har en sær vinkling, og jeg bebreider ikke deg for å ha en annen oppfatning av begrepet. Kanskje er legger du i det at «på grunn av dette vil jeg aldri låne min oppmerksomhet til dine uttalelser, noen gang mer». Det kunne jo vært typisk deg, slik jeg kjenner deg.

Jeg er jo langt mildere og alt for nysgjerrig til det. Rolness er feilbarlig, han som meg. Men han er en knivskarp og uredd samfunnsdebattant, og det har jeg sans for. I dag plumper han, i morgen plumper jeg. Så reiser vi oss, lærer kanskje litt av det og går videre.

Vel, da har vi snakket litt om den holdning du tidligere har vist i forhold til personangrep. Så kommer spørsmålet: Er det å karakterisere meg som en «Dunning-Kruger» et personangrep? Kanskje svarer du nei. Men før du gjør det, tenk på din mentale operasjon her. Hva gjør et utsagn til personangrep? For å besvare spørsmålet over, så må du på et eller annet vis sammenligne dette med en standard, enten en du lager selv, eller en standard som er vanlig, og så må du sortere ut ifra det. Dette er filosofi. Det er bare barn og umodne mennesker som krangler i hytt og pine om noe slikt uten noen gang og stoppe opp og forsøke å definere karakteristikken man krangler om. Min refleksjon om karakteristikker refererer seg til dette: Definer begrepet og vis hvordan det karakteriserte passer med definisjonen.

Om jeg skulle bedømme dette, så har det å være Dunning-Kruger ingenting med Pokemon å gjøre. Altså irrelevant og dermed usaklig. Men er det personangrep? Jeg tenker at det er det, slik vi brukte begrepet. Det kan oppfattes slik at du sorterer meg ut som en dum og påståelig person. Den som kjenner meg, de verdier jeg står for og min filosofi vil skjønne at det oppleves krenkende å bli sortert i den kategorien. Kanskje er du uenig i at det var det du mente. Men at det var ment negativt er vanskelig å komme bort fra. Det er lett å konstatere av de utsagn som kom i den påfølgende disputten: «du prøver å forsvare deg …», «du unnskylder deg …» Hva er det man «forsvarer seg mot»? Hm … er det ikke anklager? Hva er anklager rettet mot? Jo det er nettopp en person. I dette er indikasjoner på at, i din verden var du anklager (i foreldremodus) og jeg var anklaget. Derfor oppfattet du det slik at jeg forsvarte jeg meg, ikke sant?

OK, nå har altså du satt en nesten nulltoleranse standard for personangrep i debatter (Rolness). Er det slik at det gjelder en standard for deg og en annen for Rolness? Eller er Tjomlid mer verdig enn meg, slik at jeg må gjerne få utskjelling og verbal juling, men ikke Tjomlid? Hva er det som varierer her? Har vi et utslag av usensurert system 1 eller ikke? Les gjerne min blogg om frepperkongen. Det er ikke deg. Men her er du ikke prinsipiell. Hva er motsatt av å være prinsipiell? Det er vilkårlighet. Med den standard du satte for Rolness, så burde jeg ikke forvente personangrep fra deg, i det hele tatt. Det er jo ikke tilfellet. Slike har kommet jevnlig i det siste:

Eksempel 1:

Her blir jeg forsiktig irettesatt for ikke å ha skjønt din retorikk:
Et debatthint; når jeg spør om eksempelvis apokryfene så er det retorisk. Jeg har selvfølgelig lest meg opp på hva dette er før jeg spør tilbake for å 'vekke' deg om eventuell problemstilling rundt dette. At du bare sender linker tilbake og går rett i foreldrerollen og forteller om ting jeg allerede vet så ser det ut som om du ikke riktig har tatt poenget/hintet.

 

Når jeg leser dialogen under så skjønner jeg ikke den dag i dag, hvordan jeg skulle ha skjønt dette. Jeg har lest gjennom dialogen flere ganger, og her er jeg komplett saklig. Her er utgangsspørsmålet ditt:

Kan du fortelle litt om apokryfene, og hvorfor ble de tatt med først i bibelrevisjonen fra 1994 sammen med de kanoniske skriftene? Hvordan kan i den norske oversettelsen bare 'velge' hvilke testament man ønsker å ta med og å utelate?

Kanskje er dette min Aspergers. Jeg ser spørsmål, en utfordring og jeg svarer og slenger med linken til Wikipedia. Også her savner jeg det prinsipielle. Hvilket prinsipp burde jeg anvendt på dette, som avslørte at dette er retorikk og at du faktisk har lest deg opp på Wikipedia? Så lenge jeg ikke forstår dette, så kan jeg selvsagt ikke forbedre dette for fremtiden.

Så kommer vi til dette med foreldremodus. Jeg oppfatter det slik at du med «foreldremodus» her mener å bli forklart ting. Dette er ikke nødvendigvis foreldre-modus. Vanligvis skjer dette i voksenmodus. I voksenmodus så baserer vi oss på gjensidig forståelse, og da er selvsagt forklaringer en helt nødvendig bestanddel. Les for øvrig min refleksjon om læring og belæring, som jo nettopp er inspirert av dine erfaringer.

Det er jo viktig å gjøre seg den generelle refleksjonen at dersom vi ikke kan forklare ting til hverandre, så sliter vi. Så får det heller være at vi fra tid til annen skulle slumpe bort i å forklare noe som den andre allerede kan. Det er jo noe som skjer hele tiden. Selvsagt hører jeg ofte forklaringer fra deg, om ting jeg kan fra før. Om vi tenker oss om så er dette uunngåelig.
Min stil i debatter er ofte å forsøke å forklare hvordan jeg tenker at det fungerer. Dersom tilhøreren er med på mine resonnementer, så kan kanskje vedkommende selv trekke konklusjonen, eller komme med en alternativ modell. Husk, jeg er ute etter grunnfjellet. Da er det forståelsen som teller. Det finnes ingen forståelse som ikke har en tilhørende forklaring.

Det er likevel interessant å bemerke, og det har skjedd noen ganger, at du reagerer på å bli forklart ting. Igjen relaterer jeg det til det jeg tror er din angst for å ta feil. Du var en ener på skolen og sliter med å tolerere at andre vet noe som du ikke vet. Det antyder at også en tendens til å ville rivalisere.

Så til din varhet for at jeg er «i foreldremodus» og forklarer ting. Er det foreldremodus å få høre at man er Dunning-Kruger, og at «du forsvarer deg …» osv. Selvsagt er det det. Det vi ser her, er det jeg kaller for en asymmetrisk relasjon. Det A tillater seg å gjøre mot B, vil ikke A akseptere fra B. Jeg sier ikke at dette er bevisst. Dette er det automatiske mennesket. Vi er programmert for rangering og rivalisering. Det skal en god del kognitivt arbeid til for å dempe det.

Ser du hvordan jeg bruker filosofien for å sette dette inn i mine forståelsesrammer? Hadde jeg ikke hatt filosofien, ville jeg ikke hatt evne til å forstå. Uten evne til å forstå reagerer man med rop og slag og spytt, og uvenner. Det er det automatiske mennesket. Dersom jeg skulle hevet stemmen hver gang du forsøkte å avbryte meg, hvordan hadde det da gått? Det er over 20 år siden jeg formulerte mine retningslinjer for avbrudd. Det er refleksjoner som har hjulpet meg mye gjennom livet.

Eksempel 2:
Her antyder du at jeg er et offer for semmelweisrefleksen:

 

Jeg ser at du har opparbeidet deg en bias i forhold til dette. Du leter med lys og lykte etter motargumenter fremfor å forholde deg til presenterte fakta. Når rene tallmaterialer med rådata ikke aksepteres, men man modellerte data er ok så nytter det ikke lenger å diskutere. Man vil aldri nå igjennom ... Tror du er offer for semmelweisrefleksen.

 

Igjen, dette er en karakteristikk og dermed også et personangrep. Så var det å definere dette: Semmelweisrefleksen er en refleksmessig avvisning av nye bevis eller ny kunnskap. Les det jeg skrev, som utløste din respons, under og forsøk å finne denne refleksen og avvisningen:

 

Hver gang jeg sniffer teften av konspirasjonsteori, så blir jeg enda mer skeptisk. Når jeg ser noe slikt som dette så åpner det seg mange muligheter for fortolkning. Den som fremstiller det kan være uærlig, eller det er korrekt, men mistolket, eller det kan virkelig være en gedigen konspirasjon. Vi har hørt mye om endring av datasett nå. Vi ser også hvor lett lekfolk hopper på slike påstander og lar det bekrefte en eller annen konspirasjonsteori. Husk: jeg har bakgrunn i kreasjonisme, jeg har studert den. Nå holder jeg på med geosentrisme. Og overbygningen av konspirasjonsteorier øker med tyngden av bevis som går i motsatt retning.  Jeg er selv en lekmann, og jeg har vært omgitt av et lekmannsvelde i hele mitt liv. Jeg har sett mennesket, som erkjennende vesen og jeg har tatt det inn over meg. Statistikk og analyse er et eget fag på universitetet. Jeg har ikke disse kunnskapene. Om jeg skulle gå ut å mene noe sterkt om dette, så må jeg i alle fall vite mer om statistikk og trendanalyse enn den jevne medborger. Det gjør jeg ikke. Kan det være at det å justere datasett på den måten er en del av en vitenskapelig metode? Er dette en metode man f.eks. bruker på økonomi, samfunnsfag, ja en generelt anerkjent metode innenfor all statistisk forskning? Vet jeg det? Nei. Når jeg skummer kommentarfeltene under så dukker begrepet "homogenisering" opp. Kanskje har det med trendanalyser generelt å gjøre. Jeg ville googlet det, forsøkt å forstå litt, og ikke minst finne kommentarer på dette fra alle sider. Er dette en anerkjent velbrukt metode, eller er det som det blir antydet i denne artikkelen at forskere rett og slett endrer på rådata, målinger, og håper at ingen skal oppdage det? Er dette utslag av juks, eller snakker vi om en metode? Og jeg er ikke der at jeg vet nok om dette til hverken å kunne påstå det ene eller det andre. For det modne mennesket handler dette om sannsynligheter.

 

Hvor finner du refleksen? Hvor finner du avvisningen? Hele fremstillingen preges av en ting, det er at dette kan jeg ikke nok om til å ta stilling. Se på avslutningen:

 

Er dette utslag av juks, eller snakker vi om en metode? Og jeg er ikke der at jeg vet nok om dette til hverken å kunne påstå det ene eller det andre. For det modne mennesket handler dette om sannsynligheter.

Dette er alt annet en avvisning. Dette er åpenhet. Men jeg er skeptisk. Skal man ikke være det? Relater nå dette til Dunning-Kruger. Hva er Dunning-Kruger kategori 2? Det er en som bedømmer sine ferdigheter til over gjennomsnittet, og som faktisk har ferdigheter under gjennomsnittet.

 

Hva må til for at jeg skulle få sterke meninger om dette temaet? Ja, da måtte jeg kunne statistikk, ikke sant? Kan jeg det? Nei. Så jeg er ikke noen Dunning-Kruger her. Men jeg tenker at alle som trekker sterke konklusjoner ut av dette, samtidig som de ikke har nødvendig kompetanse på statistikk, eller i alle fall en balansert informasjon fra begge sider, ja da tenker jeg vi faktisk ser trekk Dunning-Kruger-effekten i dette. De overdriver egne ferdigheter (hvordan ellers bli så skråsikker?) Er det særlig smart? Tror ikke det.

 

Igjen: Dette er personangrep. Noen av dem er langt grovere enn hva Rolness presterte. Du følger ikke din egen standard. Dette er vilkårlighet, og det er urettferdig.

 

 

Min analyse er at du har angst for å begå feil. Selvsagt kan det være mange forklaringer på det, men en ting er sikkert. Det hjelper ikke med ekstremstandarder for moral. Husk igjen, du er selv den beste lytter til dine egne ord. Det å si «Jeg mistet totalt respekten for han», du glemmer kanskje ordene, men konseptet sitter. Når terskelen for å fordømme er så lav, ikke rart du er redd for å begå feil. Jeg aner en sammenheng her. Men det er nå bare en hypotese jeg har.

Om det å avbryte.
Det er ikke bare jeg, som blir frustrert av å bli avbrutt, det tror jeg gjelder oss alle. Se her. Jeg opplever at du avbryter ofte, og du har vært åpen på at du gjør det helt bevisst. Jeg har en norm om ikke å avbryte, men er åpen på at jeg gjør det likevel, ubevisst. Sannsynligvis er du en bedre observatør av meg, en jeg er på det punktet. For mange år siden skrev jeg om dette her. Etter denne erfaringen har jeg blitt mye rikere. Jeg kommer til å innføre et nytt punkt på listen over tillatte avbrudd som dekker noe av ditt problem overfor meg. Jeg tenderer til å holde foredrag, gjenta meg selv, og argumentere irrelevant eller du ramler rett og slett av lasset. Når dette skjer tenker jeg at det er akseptabelt med et mildt avbrudd. Det betyr rett og slett å avbryte med å stille spørsmål. En god journalist kan sikkert ofte redde sitt intervjuobjekt på den måten. For det riktige spørsmålet vil som regel resultere i en oppsummering og raskere vei til poenget. Så det riktige spørsmålet er perfekt. Men, er man ramlet fullstendig av lasset kan det kanskje være lurt å si det, og be taleren om en forenklet oppsummering. Opplever man mangel på relevans kan det skyldes:

1)   Man forstår ikke sammenhengen

2)   Det er uklart hva man diskuterer

3)   Taleren har snakket seg bort

Da kan det være lurt å spørre f.eks. hva det egentlig er vi diskuterer? Eller hvordan har, det du snakker om, relevans til det vi snakker om?

Slike myke avbrytelser er på langt nær så frustrerende. Ofte er de til hjelp for alle parter.

Men så har jeg lært en ting til. Hvordan bør man reagere på å bli avbrutt? Dette har jeg tenkt på, men aldri formulert noe sted. Min norm er at å avbryte er en uakseptabel ting å gjøre, med oppgitte unntak. Men det er enda verre å snakke i munnen på noen. Jeg tror at du merker at jeg stort sett holder min norm. Jeg er lett å avbryte. Jeg stopper momentant. Selvsagt har sikkert også jeg svin på skogen her, uten at jeg vet det.

I forhold til deg, så har de få gangene hvor jeg bevisst har forsøkt meg på avbrudd, resultert i at du bare hever stemmen og snakker videre. Du lar deg med andre ord ikke stoppe. Det gjelder kanskje ikke hele tiden. I en samtale er man ofte bevisstløs, på system 1, så kanskje du kan gi andre tilbakemeldinger her.

Men det å heve stemmen og snakke videre i munnen på den andre er ekstremt frustrerende. Men det er klart, når jeg ser på Dagsnytt 18 (for eksempel Hoksrud, han er grusom) så har vi jo tilfeller hvor to snakker i munnen på hverandre, kanskje i 10-20 sekunder, i slike tilfeller klandrer jeg begge deltakerne. Min norm er som sagt: avbrudd betyr bråstopp. Noe annet er uhøflig.

Digresjon: Selvsagt har jeg lekt med den forestillingen at den som reagerer på avbrudd med å heve stemmen, viser et trekk av dominans. Det hadde vært en drøm å forske på samtaler hvor en av partene er dominant. Jeg gjetter på at den dominante i gjennomsnitt, avbryter mer, hever stemmen når han selv blir avbrutt, oftere setter tema, og i gjennomsnitt har lengre taletid enn den minst dominante.

Hypocampus-hendelsen 2018

Denne hendelsen skjedde i Goliats bil, kanskje høsten 2018. Det er ikke mye jeg husker fra denne hendelsen, annet enn at Goliat stoppet diskusjonen, jeg respekterte. Jeg husker at tema var Hypocampus.  Jeg har selvsagt glemt en del, men kan nok rekonstruer noe.

Det som trigget meg, var Goliats bruk av GPS.  Jeg hadde akkurat lest en artikkel om at Taxi-sjåfører i London var testet og funnet å ha en større Hypocampus enn gjennomsnittet. Og jeg reflekterte over hvordan bruk av teknologi faktisk kan medføre at vårt behov for å huske i hverdagen ble mindre, fordi vi har jo telefonen. Og kanskje kan det med årene medføre en svekket Hypocampus, noe som til slutt kan bli helt invalidiserende for den daglige fungering.

Her må jeg ha trigget Goliat som var uenig, fordi han mente at resten av hjerne overtok oppgavene til Hypocampus, slik at livet kunne gå videre som normalt. Her var jeg skeptisk da jeg visste at Hypocampus er spesialisert på dette med å adressere og finne frem minner, noe som sannsynligvis resten av hjerne ikke så enkelt ville klare å erstatte. Og jeg hadde gode argumenter på lager, blant annet med eksempler på bekjente som nettopp hadde fått skader i dette området, og hvor invalidiserende det var. Men så langt kom jeg ikke på grunn av avbrudd, på avbrudd inntil Goliat gav meg klar beskjed om å stoppe. Jeg respekterte. Jeg tror dette må ha vært andre tilfelle hvor jeg opplever denne responsen fra Goliat.

Rent saklig så kunne jeg ha kommet opp med flere argumenter. Det er ikke det at jeg ikke er åpen for hjernens plastisitet og at hjernen faktisk er i stand til å kompensere for tapt funksjonalitet, i alle fall delvis. Men vi må huske at minner er fragmentert over hele hjernen. Hypocampus «magi» er å klare å gjenskape mønstret av aktive nevroner og hvilke synapser de kommuniserer på. Det krever ikke bare Hypocampus, men ikke minst en omfattende integrasjon med alle deler av hjernen. Vi vet ikke helt hvordan dette skjer, men uten omfattende kommunikasjon med store deler av hjernen, så ville ikke dette ha fungert. Påstanden om at manglende bruk medfører svekkelse mener jeg godt dokumentert i gjeldende artikkel. Så, ikke minst, vet vi at demens er kjent for å ramme dette området som et av de første. Og her skjer aldri noen kompensasjon. Noe av dette kan kanskje ha med alder å gjøre. Men det er åpenbart at når man har en struktur som er genetisk spesialisert på akkurat dette kunststykket, så vil enhver opportun erstatning bli veldig begrenset.

Men det var det saklige. Hypotesen denne gangen er at triggeren var nettopp Goliats utstrakte bruk av GPS; at han indirekte oppfattet dette som kritikk av seg selv, eller teknologien som han setter så høyt. En annen variant er at dette er en fornektelse. Goliat er veldig opptatt av helse. En indikasjon på at han her hadde en vane som kan oppfattes som usunn, kan være en trigger. Og siden dette er hjernen, og dermed berører det som sannsynligvis er Goliats mest verdifulle ressurs; hans IQ, så kan dette ha truffet spesielt hardt. Her er altså min hypotese at Goliat har meget svak selvfølelse, og definerer sin egenverdi særlig gjennom egne mentale og kreative prestasjoner. Dette kan ha startet motviljen mot å akseptere det han hører, og i alle fall flykte ut av det at «det fikser hjernen». Så har han tatt det derfra. Så har aggresjonen kommet som en forsvarsreaksjon, og dermed ledet til stoppen.

Men jeg har også en annen hypotese. Den starter på samme måte, men at Goliat kan ha oppfattet at her var han på alt for tynn is, og ble veldig ivrig på å stoppe dette før jeg fikk komme med min «punsh-line». Dette er en hypotese jeg har kommet opp med i ettertid etter hendelsen med «løy Støre»-hendelsen. For i denne prosessen beskyldte Goliat meg for noe lignende; altså at jeg forstod at jeg hadde «driti meg ut» og danset og turnet i et forsøk på ro meg i land. Min analyse av det var jo nettopp at det kunne være snakk om projeksjon; det var noe Goliat selv drev med. Men Goliats strategi er altså her å stoppe dialogen (plattformnekt). Alt dette er selvsagt spekulasjoner.

Hendelse sommeren 2019: Hvor mange mennesker har jordkloden plass til

Etter mine beregninger var dette tredje gangen Goliat stoppet diskusjonen med makt. Jeg husker noe av samtalen. Men det har gått lang tid, med dertil muligheter for feil i fremstillingen.

Det jeg husker er at vi viste hverandre YouTube-videoer.  Jeg husker at jeg dro frem Donald Hoffman, hvor vi startet på en video om bevisstheten. Muligens var det denne. 

Jeg hadde latt meg imponere over Hoffmans, særlig hans beskrivelse av vår måte å oppfatte verden på, beskrevet som et grensesnitt, som ikke nødvendigvis har så mye med realitetene i seg selv å gjøre. Dette hadde jeg nevnt noen ganger i telefonen. Denne gangen kom jeg ikke så langt at jeg fikk ham til å koble dette. Denne videoen introduserte hans teori om bevissthet som den grunnleggende realiteten. Det er en hypotese jeg er skeptisk til, men jeg er imponert av måten å tilnærme seg problemet, som blant annet går gjennom feilkorrigering i erkjennelsen. Samtidig smurte jeg nok på litt, da jeg nok nevnte en tidligere diskusjon vi hadde med utgangspunkt i Sean Carroll. Det hadde å gjøre med en video hvor Carroll hevder at vi vet om alle signifikante krefter som eksisterer i den type virkelighet som vi eksisterer i. Der har nok jeg vært uklar i min framstilling, og rettmessig arrestert av Goliat, som oppfatter at jeg sier at vi nå vet alt på et grunnleggende plan. Dette var nok en debatt som stort sett fløt over i andre ting, men som kunne vært interessant å følge videre. Uansett så henviste jeg til dette for å gi ham rett i at jo, her kan det være andre måter å se ting på. Jeg hadde nok en baktanke også, nemlig å forsøke å gi Goliat en åpenbaring i hvordan det går an å arbeide systematisk og metodisk med et tema som dette; å åpne øynene hans for vitenskapelig og akademisk metodikk, for å oppdage at den er overlegen.
Vel dette gikk ikke så bra, videoen ble raskt stoppet, og temaet skled over. Jeg husker som sagt ikke overgangen. Men slike overganger har en tendens til å skli over på Goliats interesseområde, som er klima, eller rettere sagt «klimabløffen». Også her skled vi fra tema til tema uten å ferdigbehandle. Min store drøm er jo å kunne ferdigbehandle et tema; komme så langt at vi kan avklare hvilke uenigheter vi egentlig har, og eventuelt ta det dypere, evt. prøve å forstå hvorfor vi har forskjellig vurdering av ting.  Men det er nok min dagdrøm. Mener å huske vi var innom ekstremvær. Goliat benekter at det har blitt mer ekstremvær med årene. Han benekter at syklonene er hyppigere, og at de er kraftigere. Her har ikke jeg så mye å stille opp fordi jeg har ikke det samlede bildet av værstatistikkene. Det tror jeg egentlig ikke Goliat heller har. Ikke bare benekter Goliat dette, men han benekter også at tetthet og kraft på orkaner og sykloner tiltar i styrke når havet blir varmere. Hva jeg har fått med meg fra «mainstream» media er at slike uvær plukker opp energi over havet og taper energi over land. Jo varmere hav, desto mer energi plukkes opp. Har nå og da fulgt slike utviklinger og fått rapportert at etter hvert som uværet beveger seg over land, så taper det seg i styrke. Det er kystområdene som får den store trøkken. Goliat godtar ikke dette og hevder at uværet henter sin energi fra temperaturforskjellen mellom det kalde havet og den varme luften. Så, når havet er varmere, mener han, så blir uværet svakere. Vel, tenker jeg, han har ikke studert meteorologi. Her er nok flere mekanismer i sving, som han ikke kjenner. Les gjerne denne artikkelen for å få et hint.

Mistanken er at Goliat enten tok dette resonnementet ut av løse luften eller at han har lest det i et eller annet kommentarfelt på resett.no eller på dokument.no. Han har neppe forsket på det selv, eller satt seg inn i forskningen på området. Samtidig er han ekstremt påståelig og lite villig til «undring og nysgjerrighet» og «tenke sammen» på området.

Men temaet skled over, og det var kanskje meg som var årsaken. For min bekymring opp i det hele er at jeg er bekymret for at vi nå befinner oss i en fase hvor vi over-forbruker ressursene på kloden.  

Igjen, dette benekter Goliat. Argumentet er kjent og heter «teknologioptimisme». Dette kommer teknologien til å løse. Jeg har to innvendinger mot dette, det ene er at det må eksistere et maksimum kloden kan levere, uavhengig av teknologi. Det andre handler om timing: hva kommer først, teknologien eller sultkatastrofen? Jeg kom ikke til det andre punktet. Men Goliat benekter det første. For han fremstår som om han hevder at finnes det ingen grense for hvor mange mennesker kloden kan brødfø.  Jeg vet ikke om han har hørt om når forskere anslår at menneskeheten i dag forbruker mer enn klodens bærekraft. Han skjermer seg jo fra NRK. Sjekk her.

Men Goliat avviser altså denne med begrunnelse i teknologioptimisme. Men, som sagt reagerte jeg på at jeg oppfattet at han benektet at det eksisterte noen grense i det hele tatt. Han fremstiller problemet som ikke-eksisterende uavhengig av befolkningsstørrelsen.

Jeg ser jo umiddelbart at dette er matematisk umulig. Går befolkningen mot uendelig, så går forbruket også mot uendelig. Kloden er endelig, så dette regnestykket går ikke opp. Min tanke var da å etablere en felles forståelse for at det faktisk eksisterer en grense. Husk at dette handler om felles referanseramme; et utgangspunkt som vi begge kunne være enige om å gå ut ifra. Starter vi her, så kunne man begynne å resonnere på hvordan man kunne komme frem til en slik grense. For eksempel ved å finne frem til minimums forbruk for et menneske til å leve et meningsfylt liv. På samme måte kunne man kanskje resonnere seg frem til fremgangsmåter for å finne gjennomsnitt bærekraftig produksjon, pr. kvadratmeter, som en klode kunne levere. På denne måten kunne man komme frem til anslag som er det maksimale, forutsett at vi har teknologi som tar oss dit. Dette er et komplisert regnestykke som vi selvsagt ikke har forutsetninger for å gjøre. Derav kanskje større ydmykhet og noe mer åpenhet og respekt for forskere som kanskje har gått den veien. Men forutsetningen for i det hele tatt å komme inn på tankebanen, er altså erkjennelsen av at grensen eksisterer på et eller annet nivå. Min strategi var altså å få ham til denne erkjennelsen. Her er noen linker til stoff som kunne vært et godt utgangspunkt for en dialog om dette temaet.

https://putsj.no/artikkel/systematisk-overforbruk

https://forskning.no/demografi-miljopolitikk-ressursokonomi/er-det-for-mange-av-oss/926446

https://forskning.no/miljo-demografi-kommentar/kommentar-hvor-mange-mennesker-bor-det-vaere-pa-jorda/1165310

I tillegg hadde jeg for noen år siden denne teksten i filosofibiblioteket.

Men det ble dagdrøm, for akkurat her stoppet Goliat samtalen. Det var også på dette tidspunktet at Goliat bare slo fast at vi to ikke var i stand til å snakke om klima; tema var dermed forbudt (et forbud han holdt en god stund, men som han etter hvert glemte). Dette var etter mine beregninger tredje gang Goliat stoppet samtalen på denne måten. Og jeg respekterte dette, under sterk frustrasjon og indre hoderysting. Men for meg var det et spørsmål om å vise respekt. Jeg ville ikke tvinge samtalen inn på ham. Så jeg biter det i meg, og merker meg temaforbudet, og lurer da på hvor lenge det vil holde.

 

Slike frustrasjoner skaper som regel mye spekulasjoner i ettertid. Hva var det egentlig som skjedde, og hva er det som motiverer Goliat til å kutte debatten på denne måten. Jeg kommer nok til å dvele mer med denne problemstillingen senere, men lister opp de hypoteser:

1)   Angst for å ta feil
Denne hypotesen lanserte jeg etter første gangen dette skjedde: Pokemon-hendelsen. Den baserer seg på at Goliat sliter med angst og dårlig selvtillit. Hans selvbilde er basert på egen IQ, mental kapasitet og kreativitet. Kanskje er det slik at selvbildet står og faller med disse markørene. Da er det det å få avdekket at det er noe å kritisere på det han tenker eller tror, samtidig et slag mot eget selvbilde. Den andre varianten er at disse markørene gir en overtro på egen dømmekraft. Det å oppdage feilbarlighet eller sårbarhet i dette, åpner for en usikkerhet som han ikke er i stand til å møte. Dette skaper ubevisste forsvarsmekanismer som driver ham til denne type handlinger.

2)   Sabotasje
I dette tilfelle var det nok åpenbart for oss begge hvor jeg ville. Jeg ville ha frem en erkjennelse om at det faktisk finnes en grense for hvor mange mennesker kloden kan støtte uten å gå på akkord med bærekraften. Selvsagt finnes det en slik grense, og det må han også ha innsett. Men det å erkjenne dette overfor meg, ville han altså ikke, og det utløste altså denne stoppen. Her kan det godt være at Goliat så det videre forløpet like langt som meg, men at han av en eller annen grunn ikke ville inn på den veien. Det kan også være at han ikke så det, men ante at dette førte ut på farvann han ikke ville. Uansett så mangler han sannsynligvis refleksjoner om det å finne felles utgangspunkt og felles referanserammer. Han har sannsynligvis ikke reflektert over at enhver meningsfylt samtale faktisk er betinget av at vi har noen felles utgangspunkt og referanserammer. Det kan sannsynligvis handle om at han er og forblir i rivaliseringsmodus i slike samtaler. Da handler det heller om å finne «den store punch-line», men ikke om undring, nysgjerrighet og utvidelse av kunnskap og innsikt.
Hypotesen om sabotasje handler om at Goliat bevisst saboterer at samtalen tar denne retningen. Så har vi nærmet oss et hjørne her hvor han ikke ser noen annen utvei enn å stoppe, for å komme ut av dette «med æren i behold».

3)   Dominans
Hypotesen om dominans handler rett og slett om at mye av dette er styrt mot det formålet å krenke eller tråkke på meg. Det handler om tilfredstillelsen ved å ta styringen på prosessen, og sette meg på plass. Det handler om at han leter etter anledninger i samtalen hvor han kan rettferdiggjøre det å krenke meg. Mekanismene bak dette har jeg vært inne på i her og her og her.

4)   Nok er nok
Hypotesen er at Goliat kan ha sett seg lei på ordflommen fra meg, og bestemt seg for strategier for å kvele slike utslag. Da er dette en av metodene, dersom intet annet fungerer. Denne hypotesen bygger på uttalelser som kom under Pokemon-affæren. Der fikk jeg høre at jeg snakket mye lengre enn ham og at jeg aldri ble ferdig. Det stusset jeg på da jeg hadde nøyaktig den motsatte opplevelsen. Men det er ikke tema her. Utfordringen her er kompleks. Noen ganger forsøker jeg meg på å bygge fremstillinger modul for modul i den hensikt å sette det sammen som til slutt oppsummerer komponentene i hovedpoenget. Jeg er vel vitende om at dette ikke er noen god retorisk fremgangsmåte. Man bør komme med poenget først. Det skaper engasjement, så kan man ha en dialog om begrunnelsen etterpå. Risikoen med det er at den kan bli oppfattet som en løs påstand, og avvist uten mulighet til noen etterfølgende dialog. Men uansett så faller det meg naturlig å bygge fremstillingen nedenfra og opp. Man tenker som regel ikke mye over dette under en slik utveksling.  Så denne tar jeg på min kappe. Andre ganger tenker jeg høyt. Det er en effekt jeg ikke har fått frem enda, nemlig at jeg tror at denne formen for dialog fungerer som en utvidet form for tenkning for enkeltindividet. Det å snakke, være i interaksjon, og sammen leke seg med tankene, er sannsynligvis en viktig del av vår tenkning. Men det er klart at dersom man er i inkompatibel modus, en i rivalisering og jeg i undringsmodus, så vil jo slik høyt-tenkning oppfattes som en meningsløs ordflom.
Jeg tar også på min kappe at jeg mangler evnen til å engasjere andre med mine fremstillinger. Det er ikke det at det mangler på innsats på å forbedre dette. Hele filosofien min og måten jeg fremstiller dette med hyppige bruk av lenker, for på den måten å komprimere budskapet, og gjøre det opp til leseren å gå lengre ned i dybden, ved å følge linkene. Det har tatt noen år … Men formålet har vært å kompensere for min svakhet på dette området. Her har jeg mislykkes, så det er på min kappe. Dynamikken i dette blir da at jeg kommer i behov for å bygge et par moduler, eller doseringer. Men her ramler Goliat av lasset, og avbryter meg som regel eller avleder før jeg får fullført. Dermed får han ikke med sammenhengen mellom min fremstilling og det tema vi er inne på. Han ender da kanskje med den forestillingen at jeg bare «prater og prater» uten mål og mening. Da er det åpenbart at dersom man har en samtalepartner som stadig bare pøser ut med en ustoppelig ordflom uten mål og mening, så blir dette frustrerende.
Men når alt dette er sagt så kan denne utfordringen være dypere enn som så. Jeg oppfatter altså Goliat for å være «kommentarfeltleser», mens jeg har lest mye mer bøker, tatt fag, lest artikler og satt meg inn i mye, gjerne på akademisk nivå. Dette preger språkbruken og jeg har en kunnskapsbredde som gjør at jeg stadig må sette Goliat inn i ting, før jeg kan få meddelt essensen. Herav «bygge moduler».  Det som preger Goliat i samtalene, er total mangel på interesse for det budskap jeg prøver å meddele.
Under den samme Pokemon-affæren sier Goliat at han mangler interesse for det jeg har å komme med. Her har jeg to bemerkninger:

a.    Er man en ordentlig venn, så mobiliser man av og til viljen til å gå en ekstra mil med ham. Litt refleksjon og erfaring viser at interessen kommer dersom man investerer i å sette seg inn i feltet. I dette ligger viljen til å mobiliser interesse i den hensikt å hjelpe til å få frem budskapet, og ikke minst verifisere for begge parter at budskapet er forstått. Jeg opplever svært mye frustrasjon fordi jeg oppfatter at Goliat misforstår, men er uvillig til å avklare, når jeg gir utrykk for det.

b.   Dette kan ha sammenheng med at jeg har noe av antifluelserens grunnstoff i meg. Jeg er sosialt usynlig, det er ikke bare Goliat som har slike reaksjoner på meg. Det gjelder generelt. Da handler det ikke nødvendigvis om «maten, men om servitøren». Noe av dette er jeg inne på her.

5)   Aggresjon
Hypotesene over har selvsagt også aggresjon som en komponent i det hele, særlig dominans. Men aggresjonshypotesen handler om at Goliat kan ha et aggresjonsproblem som er slik at han bare må stoppe hele prosessen for å ikke miste kontrollen over seg selv. Han koker altså innvendig, og gjør de tiltak som er nødvendig for å bevare dette under overflaten. Denne hypotesen støttes særlig av Nato-hendelsen som kom året etterpå. Her har vi en meget sterk indikasjon på at Goliat i en fase av prosessen totalt mister evnen til å oppfatte noe av min talestrøm. Dvs. en total kognitiv blokkering. Slike tilstander kan være utløst av affekt. Goliat kan ha lært seg kraftige teknikker for å skjule aggresjon, selv om det koker innvendig. Da er det selvsagt lurt å stoppe når han ber om det.
En tanke jeg har hatt i forbindelse med aggresjon: Jeg merker at Goliat i sine fremstillinger ofte er demoniserende mot alle som ikke er «på hans side». Det er «venstre-siden», det er akademia, det er muslimer, det er politikere, det er myndigheter, det er media. Og han tillegger dem ofte enten onde hensikter, halvt konspirasjonsteorier, juks og bedrag, eller at de rett og slett er uintelligente, ufordragelige og skjønner det ikke selv. Jeg føler det ofte som «min misjon» å avdempe denne karikeringen; få ham til å se dem som mennesker som oss, ufullkomne, feilbarlige og at det ofte er tilfeldigheter som sorterer oss på hver vår side i saken. Dette oppfatter jeg at Goliat sliter med. Han er ofte nådeløs og brutal i sin bedømmelse. Det indikerer høyt aggresjonsnivå. Her kan det være at han oppfatter min diplomatiske tone, som «forsvar for de andre». Da utgjør det en risiko for at han retter sinnet mor meg. Dette er det Freud kalte for forskyvning. Sinnet mot meg kan altså ha rot i at jeg gjøres til gjenstand for det hat han føler mot «venstre-siden», «klima-forskere» og muslimer.

 

Disse hypotesene er ikke gjensidig utelukkende. Angst for å ta feil kan for eksempel utløse forsvarsmekanismer i form av aggresjon, dominans og sabotasje. Det kan også være at jeg ikke er i nærheten av å gjette på hva dette egentlig er.
Den gjennomgangen av hypoteser jeg nå har gjort kan i stor grad anvendes på de andre insidensene. Så her kan det bli både dupleringer og henvisninger.

Hendelse på forsommeren 2020 Trump Blasfemi

Konfrontasjonen skjedde i to faser. Den første fasen var en telefonsamtale hvor Goliat kommer til å nevne Trump (i en sammenheng) og jeg klarer vel ikke å holde leppa og uttrykker min betydelige Trump-skepsis. Så var det en telefonsamtale hvor jeg foreslo en evaluering av det som skjedde i den første samtalen. Den kommer jeg tilbake til.

Jeg husker ikke alle detaljer i den første samtalen. Men jeg husker at jeg reagerte på hvordan Goliat virket å beundre sinne-utbrudd i den hensikt å sette folk på plass. Jeg husker at han nevnte sjefen sin, som på en restaurant satte kelneren på plass med et høyrøstet utbrudd. Det fikk visst fart på sakene. Dette er en holdning som passer godt med det jeg kaller for alfa-identifikasjon.

Dette er nok en forskjell mellom oss to. Jeg er oppdratt med at slike sinneutbrudd er uhøflig, ja nesten skammelig og på ingen måte en akseptabel reaksjonsform. Det kan man jo ha et eget studium på. Og det er åpenbart kulturforskjeller. Jeg husker at jeg reagerte på dette i samtalen, ut av ryggmargsrefleks. Men jeg ble avbrutt. Og det kan ha vært i denne sammenhengen vi kom inn på Trump.

Trump oppfører seg bøllete og jeg misliker denne formen av en politiker. Hadde jeg sett dette fra min egen sjef, hadde jeg blitt dypt fortvilet. Man skal ikke frykte sin overordnede, man skal respektere vedkommende, synes jeg.  Men summen er at jeg nok vil slite dersom jeg måtte ha med bøller å gjøre. For jeg regner da med at det ville vært jeg som var den utsatte. Jeg har lang livserfaring på at bøller ikke liker meg, ja de er rett og slett farlige.

Men uansett så var Trump koblet inn her og for Goliat er dette et «hellig» tema. Her har jeg mistanke om at han blir mer aggressiv enn han viser på overflaten. Jeg husker bare bruddstykker av dette, men jeg skal forøke å fremstille forløpet etter beste evne. Jeg mener det var en forsiktig skepsis jeg gav uttrykk for, og var snar med å uttrykke at ja, jeg trenger å bli utfordret da også jeg skjønner at norsk og europeisk media ikke akkurat er balanserte i sin fremstilling av Trump. Og jeg uttrykker at det kan kanskje han også trenge.

Så vi er inne på flere ting. Goliats viktigste budskap om Trump er dette:

Han ser på resultatene han oppnår. Det er det viktigste. Han kan si seg enig med meg om at mannen fremstår merkelig, men det er resultatene som teller. Han fikk Kim Jung Un til forhandlingsbordet. Hvordan gjorde han det? Ved å spille halvgal og true med atomvåpen. Samme taktikk ved Nato møtet. Han spiller villmann med makt. De andre blir redde, og han får det som han vil. Det er resultatene som teller. USA har alt for lenge gått med dundrende underskudd. Trump er den eneste som tar tak og gjør noe med det.

Her forøker jeg meg litt forsiktig (på eggeskall): Trump har halvert skattene, innført toll og startet handelskrig med Kina. Men først og fremst skattelette. OK, vi har vel begge den forståelsen av at dette styrker næringslivet og øker verdiskapingen.  Så et mer blomstrende næringsliv vil bidra mer i kassen. Så lavere skatter på den ene siden, gir inntektstap, et mer blomstrende næringsliv gir mer inntekter. Hva er balansen her? Hvilken av disse postene er størst? Dette burde gå an å måle, til en viss grad. Er det gjort? (Mener forskning i ettertid antyder at effekten av skattelette er overdrevet) Det er åpenbart at Goliat hverken vet svaret eller er kjent med problemstillingen. Det er en indikasjon på at han er ukritisk. OK næringslivet blomstrer ikke bare av skattelette alene. Man er avhengig av konjekturene i den globale økonomien generelt. Oppgangen i verdensøkonomien begynte før Trump, og gjenspeiler seg i de fleste andre land i verden. Har Goliat estimert hvor mye av effekten som skyldes Trumps politikk, og hvor mye som skyldes konjukturoppgangen? Vel, jeg kom aldri så langt i min analyse. Men indikasjonene er jo klare, både på at Trump tar æren for at «sola skinner» og at Goliat virker ukritisk. Hva har skjedd med utenlandsgjelden under Trump? Så langt jeg kan huske har Trump vært i klinsj med kongressen minst to ganger om å øke taket på utenlandsgjelden. En gang stengte han ned hele statsadministrasjonen for å få viljen gjennom. Så underskuddet er der åpenbart fortsatt, men det kan være mindre. Det vet jeg ikke. Men det ser ikke ut som at Goliat fokuserer på slike problemstillinger i det hele tatt. Han virker ukritisk.

Ettersom samtalen utviklet seg, så hevdet jeg at Trump ikke er til å stole på. Goliat er rask til å utfordre meg:

Kan jeg nevne ett eneste eksempel? På stående fot kunne jeg ikke det (glemmer fort), men googlet det og fant en side med lange lister over Trumps «feilinformasjoner»; utsagn som er fakta-sjekket og viser seg å stemme dårlig. Denne gangen hadde jeg forventet mer motstand av typen «men det er jo ikke nødvendigvis løgn», det kan være misforståelser, at de vrir på ting, feil fakta-sjekk osv. Her kunne jeg godt ha innvilger Goliat at det er nok slik at her overdrives det.

Men så lange lister og så mange åpenbare løgner, som jo alle forstår, men som mer kanskje bare fungerer som maktdemonstrasjoner (jeg definerer sannheten og dere bøyer dere). Slik kunne dialogen ha gått, og jeg hadde skåret bare 90% i stedet for hundre.  Men i stedet oppfatter jeg at dette møtes med et skuldertrekk; det er resultatene som teller.  Dette er verdt å merke seg, så vi ser dette i lys av senere hendelser. Se hendelsen om «lyver Støre?». Det vi ser her er en asymmetri. For i «Støre-hendelsen» så er dette et av de viktigste ankepunktene mot Støre. Måten Goliat bruker dette på viser at han måler Støre opp mot en standard og Trump mot en annen. Dette er en type asymmetri som er svært interessant.  For meg virker den bekreftende på at det er noe religiøst med dette. Donald Trump er en erstatning for den gode gamle Alfa-hann guden man f.eks. finner i det gamle testamentet.

Poenget er at toleransen er mye høyere for «gudens» åpenbare urett og brutalitet. Det er dette som er asymmetrien. Den er egentlig nedad rettet (narsissistisk): «Jeg kan gjøre hva jeg vil mot deg, men du kan ikke gjøre det samme mot meg (selvberettigelse)».

Så når jeg hevder at det er noe religiøst over dette, så bygger dette på dype refleksjoner.

Goliat hevder at han også ser Trumps rare oppførsel. Men i praksis forsvarer han ham i tykt og tynt. Vi var innom WHO, og en mengde påstander om Ghebreyesus fortid, som nok sannsynligvis ikke er uten riper. Men det å true å ta USA ut av WHO, nå midt under pandemien, når vi som aller mest trenger å stå sammen og samarbeide koordinert, virker absurd på meg.
Her klarer jeg ikke å la være en liten digresjon. For jeg har sett det meste av «Trumps Verden» på TV2. Men ofte ligget langt på etterskudd. Men fra en episode i slutten av februar snakket man litt om Trump og Corona. Det er på det rene at Trump benektet alvoret, og hevdet at de hadde kontroll. På det tidspunktet var epidemien i USA i en minimal startfase. Så kom altså spørsmålet opp hva som vil skje dersom epidemien tar av i USA og man mister kontrollen. Da svarte en av deltakerne at Trump ville begynne å skylde på andre. Tror dette var Trumps verden 28 februar 2020. Gjett hva som skjedde etterpå. Trump skylder på WHO og på Kina. Noe er berettiget, men på det tidspunktet var advarslene overfor Trump soleklare. Han nektet å høre på. USA har åpenbart mistet kontrollen. Og forutsigelsen holder stikk.

Men Goliat forsvarer Trump i tykt og tynt. Til og med Trumps tåpelige utsagn om å medisinere med inntak av antibac blir forsvart. Hadde det vært en «venstre-side» president som gjorde det samme, ville Goliat da også forsvart med nebb og klør?

Jeg innrømmer at jeg til tider er overkritisk til Trump. Det er derfor jeg også innser at jeg trenger å bli utfordret. Det er ingen behagelig øvelse. Men enhver som har studert litt i bias og bekreftelsesfelle blir klar over at dette er noe ingen av oss greier å kompensere på egenhånd. Vi ar avhengige av å bryne oss på hverandre. Vi er avhengige av å konfrontere motsetningene. Goliats reaksjoner på denne type fremstillinger går alltid indirekte på «snakk for deg selv», så får jeg høre hvor flink han er til å korrigere seg selv. Han går jo selv inn og vurderer argumentene (som om hans egen fortolkning av dette ikke forvrenger resultatet).

Mye av mitt forsøk på å skolere Goliat handler om å hjelpe ham til å bli mer selvkritisk. Det har jeg skrevet om i Det kritiske mennesket.

Poenget er at når han skryter av hvordan han har kuttet ut NRK, TV2 og resten av såkalt «main-stream» media, og hvordan han driver med selvkontroll av sin egen erkjennelsesprosess, så skjønner han ikke hvordan han dermed også undergraver sin egen troverdighet. For da er det vesentlige aspekter ved seg selv, som han mangler innsikt i.

Jeg merker at temperaturen stiger, og kjenner på at jeg nå må være meget varsom med mine utsagn. Så jeg blir direkte utfordret med hva som er galt med Trump. Det er vanskelig å svare forsiktig på et slikt spørsmål. Jeg hopper i det og svarer min største bekymring som er mine bekymringer for barn barnebarn og etterkommere, for at vi etterlater dem en verden i en langt verre tilstand enn nødvendig. Det jeg hadde i tankene handler ikke bare om den totale ignoreringen av klima og miljø, men at Trump også bryter ned de globale institusjonene som har vært med på å holde konfliktnivået nede og opprettholde en viss verdensorden, for samarbeid og ikke minst ivaretakelse av menneskerettigheter. Jeg kom aldri så langt i min fremstilling før jeg be avbrutt med at «Nå dikter du om fremtiden».

Da hadde jeg ikke kommet mye lengre enn til bekymringen for våre etterkommere, og jeg husker jeg slet med å få frem begrunnelsen, fordi nå ble avbruddene hyppigere og mer høylytte. For meg var det viktig å få frem at institusjoner som Nato, FN og EU i stor grad var designet for å få kontroll med konfliktnivået, forhindre krig osv. Men her måtte jeg gi opp. Det kom en ordstrøm jeg ikke fikk så mye med meg av. Når begynner affekten å slå inn. Men jeg husker at jeg begynte å snakke om at vi måtte avklare våre felles referanserammer. Da gjetter jeg på at det handler om at jeg ble utsatt for beskyldinger som åpenbart bygde på misforståelser. I en eller annen sammenheng påstod han at jeg «hatet Trump» osv., noe jeg ikke er i nærheten av å gjøre. Jeg synes Trump er fascinerende, både som person og som fenomen. Jeg er skremt av Trump, og den risikoen jeg mener han utgjør. Men å hate et menneske er å ønske det vondt. Jeg har ingen slike følelser for Trump.

Men uansett så ender dette med at Goliat stopper den saklige argumentasjonen. Jeg kan ikke lengre huske hvordan samtalen ble avsluttet.

I denne samtalen nevnte jeg begrepet «Blasfemi», jeg kan godt også ha kommentert at det virket som han hadde et religiøst forhold til Trump. Det inspirerte meg til å skrive om blasfemi i Det Tilbedende Mennesket.

Så til dette med at «nå dikter du»: Hadde jeg fått ordet tilbake ville jeg løftet utfordringer «dikter ikke vi alle når vi forsøker å se inn i fremtiden?» Hele essensen ved ansvarlighet og det å gjøre de rette valgene handler jo om forsøkene på å gjøre mest mulig treffsikre forutsigelser om fremtiden og være forberedt på det som kommer.

Men nå har jeg kommet på at denne tilnærmingen ikke nødvendigvis er noe som alle gjør når skal stemme i demokratiske valg. Har jeg projisert min egen tilnærming på all verdens mennesker? Kan det være at noen stemmer på kandidaten fordi de liker, er betatt av, eller beundrer vedkommende?

Altså Donald Trump har åpenbart en evne til å fenge store menneskemengder. Jeg kaller det for sosial appell, det heter vel karisma. Og for å si det som det er, Trumps karisma har aldri truffet meg. Jeg er blant dem som opplever å mislike Trump. Og det kunne man jo hatt en lang analyse av. Men poenget er at det kan godt være at det er totalt motsatt for store folkemasser. Kan det være at Goliat hegner om Trump, fordi han liker og beundrer ham? Altså om han var amerikaner, så ville han stemt på ham, ikke av forestillinger om USA'S fremtid, men regelrett av nesegrus beundring for denne mannen? Kan utrykket «Nå dikter du» handle om emosjonelle impulser, ufiltrert av fornuft og tenkning? Og for å spinne denne helt ut: Kan det være at mange stemmer, egentlig ikke begrunnet av politikk, eller tanker om samfunnsutvikling, men som et hellig ritual for gruppetilhørighet?

OK det blir spekulasjon. Det er åpenbart ubehagelig å være gjennom slike prosesser, jeg omtaler her. Jeg merker at det tar på. Men det er også inspirerende. Og jeg er ikke fremmed for tanken om at det er veldig hjernestimulerende. Men det kan nok også ha skadevirkninger jeg ikke vet om.

I alle fall så bestemte jeg meg denne gangen for å prøve noe nytt. Jeg ville adressere problemet mer direkte. Da handler det mest om dette med de hyppigere avbruddene, og det at Goliat stadig hyppigere stopper den saklige utvekslingen. Men jeg hadde også som mål å bevisstgjøre Goliat om at samtalens mål ikke er å «vinne debatten», men heller utvidet innsikt og berikelse gjennom konstruktiv dialog.

Jeg ventet kanskje en uke med å ringe Goliat igjen, da fast bestemt på å ta initiativet. Jeg foreslo å ta en «evaluering» av siste samtale. Jeg ønsket altså å ta en analyse av hva som hadde skjedd, på et tidspunkt hvor ingen av oss var i affekt. Da er vi i stand til å analysere, for å se om vi kan klare å ha samtaler for fremtiden uten å ende i slike havari. Igjen så husker jeg ikke så mye av denne samtalen, annet enn nettopp affekten, og det har nok ødelagt lytteevnen min. Affekten husker jeg godt fordi den manifesterte seg fysisk i meg. Jeg ble så tørr i munnen at jeg måtte drikke hele tiden for å greie å snakke. Synd jeg ikke tok opp samtalen. Den kunne vært interessant å analysere i ettertid. Men jeg kan jo ikke ha møtt mye forståelse når det endte med en slik reaksjon.

Jeg vet at vi hadde en diskusjon om nødvendigheten av å forklare begreper for hverandre. Jeg husker at jeg brukte analogien med en kompiler (felles referanseramme for programutviklere). Når vi programmerer er det nødvendig å spesifisere objekter og variabler på et format som kompileren er i stand til å forstå, slik at den kan produsere den endelige kjørbare koden.

Analogien her er at vi noen ganger er i behov av å spesifisere begreper, ja hele begrepsapparater for å kunne kommunisere våre tanker til hverandre. Det er ikke så forskjellig fra programmering: vi spesifiserer modul for modul slik at disse til slutt blir til verktøy for den endelige forståelse. Jeg har ingen bekreftelse på at Goliat forstår denne analogien, eller hva jeg ville frem til.

Det jeg kan huske er at Goliat gir uttrykk for å oppfatte meg som en meget dårlig og uinteressant kommunikator. Det har han sannsynligvis rett i. Han uttrykte også at han var «voksen» og synes ikke at jeg skulle drive med «voksenopplæring», hva han nå enn legger i det begrepet. Det representerer jo umiddelbart en utfordring for meg. For når vi er uenige, så er vi jo begge avhengig av å forklare ting til hverandre. Er det da slik at mine fremstillinger er «voksenopplæring» mens hans fremstilling er argumenter? Personlig blir jeg aldri for gammel til å bli eksponert for voksenopplæring. Det vil jo være med å utvide min horisont. Men hovedproblemet her jo definisjonsmakten over begrepet. Da er vi igjen tilbake til den tidligere nevnte asymmetrien. Denne gangen handler det om relasjonen mellom oss to. Her kan bare han definere mine utsagn som «voksenopplæring» som det måtte passe, og dermed stoppe dialogen på den måten.

Så husker jeg at jeg fikk sagt litt om dette med avbrudd.  Mye av det har jeg skrevet om her.

Tipset er: Det er generelt uhøflig å avbryte. Men noen ganger kan det være nødvendig. Da er den beste måte nå gjøre det på ved å stille spørsmål. Kunsten da er å hjelpe taleren frem med budskapet sitt. Det er fort gjort å snakke seg bort, eller bli for detaljert i sin fremstilling. En god tilhører vil kunne stille spørsmål som utløser en litt mer overordnet oppsummering slik at man kan få fatt i hva taleren forsøker å kommunisere. Jeg husker at jeg fikk dette frem og at han virket å ta det inn. Jeg har nok også nevnt hvor viktig det er å komme bort fra rivaliseringsmodus.

Jeg husker også at på et bestemt sted i samtalen så begynte han å avbryte meg. Her hadde jeg planlagt på forhånd et eksperiment. Jeg satte svært kraftig i ham: "IKKE AVBRYT NÅR JEG SNAKKER", det var så hardt at min kone reagerte. Noe slikt hadde hun aldri hørt fra meg før. Jeg husker også min egen reaksjon på dette. Det virket som at aggresjonen bare kom ut som en elv fra det indre. Jeg måtte virkelig ta meg sammen for å svelge den ned igjen. Det samsvarer med den såkalte trykkoker teorien om aggresjon. Den har jeg nevnt her.

Dette utbruddet var som sagt planlagt, og det var et eksperiment. Planen kom etter at vi var uenig i første samtalen, angående dette med sinneutbrudd. Jeg ville se hvordan Goliat reagerte på at jeg benyttet meg av denne formen. Jeg hadde tenkt litt over dette, og var usikker på når jeg skulle fortelle ham at det var et eksperiment. For alt jeg vet, kunne han jo ha reagert med å slenge på røret, og ikke snakke med meg igjen. Her ble jeg ikke enig med meg selv. Det ble til at jeg var ganske rask til å meddele at dette var et eksperiment, med referanse til samtalen vi hadde hatt noen dager før. Jeg kan ikke huske at han kommenterte dette i det hele tatt. Men han sluttet å avbryte og det varte i de påfølgende ukene frem til den helgen vi kom på besøk i juni 2020.

 

 

Hendelser helgen 14-15 juni 2020

Hendelsene som beskrive her er fra et besøk hos Goliat og familie. Det var et helgebesøk fredags kveld til søndag. Dette helgen oppstod det tre konfrontasjoner. Det må sammenlignes f.eks. med helgen en helg året før hvor det oppstod bare en konfrontasjon. Poenget her er å konstatere et tiltagende mønster i relasjonen. Det kan bli et eget tema.
Selv merker jeg vegring. Vi er nok begge oppgitt over utviklingstrekkene i vår kultur, men forståelsen av utfordringen er ganske så forskjellig. Jeg merker at jeg balanserer mine ord, og «stryker hunden litt med hårene» i mine beskrivelser over det som skjer.

Men dette er mine notater over konfrontasjonene som skjedde denne helgen.

 

Tema som endte opp i frustrasjon:

1)   Stiger havene?

2)   Nato utvides til verdenspoliti

3)   Løy Støre?

Stiger havene?

I tidligere konfrontasjoner hadde Goliat gitt uttrykk for at det var visse tema vi ikke kunne snakke om. Et av dem var klima. Så jeg lurte på hvor lenge han ville holde seg. Denne gangen virker det som det var glemt. Og Goliat utfordrer meg med: Fortell meg ett tilfelle hvor en øy har blitt oversvømt eller hvor folk ha måttet flytte på grunn av havstigning. Som vanlig er jeg defensiv og innrømmer at jeg ikke er særlig godt opplest på havstigning. Det jeg vet er at beboere fra øystater er ganske høylytt om dette i FN og på andre arenaer. Jeg husker å ha sett reportasjer på TV om begynnende konsekvenser på slike steder. Jeg har lest om issmelting både fra breer, fra Grønland og i Antarktis, som fyller opp havene. Men jeg har også fått med meg at havstigningen i Skandinavia i stor grad nulles ut av at landstigningen fra siste istid fortsatt pågår.

I ettertid har jeg også lest at det å måle havnivået nøyaktig er en omfattende vitenskap, og konklusjonene er vanskelige. Vi har blant annet en «skvulp», en bølge-oscillasjon over hele Stillehavet som pågår i sykluser over år. Det jeg uansett prøver å meddele Goliat, så er det at dersom man konkluderer med at havet stiger, så er det ikke etter noen tilfeldige målinger. Her er man inne med alt fra satellitter til store nettverk av målinger over hele kloden over lang tid. Så min utfordring til Goliat er ikke om havet stiger eller ikke, men hvordan han kan ha så sterke meninger om dette, som på ingen måte hverken besitter alle måledataene, kompetansen eller oversikt. Tror ikke jeg kom til med dette uten stadige avbrytelser, og Goliat møter meg med at han har fulgt med på nivået på en lokal kai i nærheten.

Det er her jeg arresterer Goliat med at dette blir for dumt, og konfrontert ham med at nettopp landstigning i vår del av verden nuller ut havstigningen.

Jeg mener da også at hans sterke utfall om dette svekker hans egen troverdighet, at han åpenbart ikke har satt seg godt nok inn i temaet sett fra vitenskapens side. Så konfrontasjonen her handler i stor grad om at jeg mener Goliat taper troverdighet på grunn av disse voldsomme sterke meningene kombinert med åpenbar svikt i hans kompetanse på området.

Denne konfrontasjonen skjedde da vi gikk tur på stranden. Og vi måtte åpenbart dempe oss fordi andre var i nærheten. Men det ble så pass høylytt at konene våre la merke til det. Vi ble avbrutt eller avledet i det sosiale samspillet mellom alle sammen, uten at jeg nå husker eksakt hvordan dette stoppet. Men jeg tror det endte opp med at jeg sa jeg skulle prøve å finne gode overbevisende eksempler på at havstigning har funnet sted. Det har jeg ikke funnet enda. Men når jeg leste om det kom jeg som sagt over vanskelighetene på området. Vi snakker tross alt om centimeter pr. år. Og dette skal man prøve å finne ut av, kompensert for tidevann, store hav-oscillasjoner, bølger, vinder og havstrømmer kompensert for landmasser som beveger seg. Men jeg går ut ifra at over tiår så blir det mulig å trekke sikre konklusjoner på dette.

Jeg oppfatter at Goliats frustrasjon på dette området i stor grad handler om misforståelse av at jeg påstår at havet stiger.  Jeg påstår ingenting. Jeg refererer bare vitenskapen og medias gjengivelser, og jeg stiller spørsmålstegn ved Goliats sterke meninger på området. En konstruktiv dialog på området ville gått på å utdype hva vi kjenner av kilder på området, troverdigheten, gjerne i konkrete estimater, så til å erkjenne kompleksiteten av problemet og gi oss selv hjemmelekse i å studere hvordan vitenskapen møter dette.
I ettertid finner jeg også ut at den viktigste kilde til havstigning er temperaturstigning i vannet. Da utvider vannet seg, og slik jeg forstår det er dette den viktigste bidragsyteren til havnivåstigning.

Så fant jeg denne:

https://www.abcnyheter.no/nyheter/verden/2020/10/04/195709884/issmelting-pa-gronland-forer-til-hoyeste-havnivastigning-pa-12-000-ar

Men uansett så er denne hendelsen en indikasjon på at Goliat skryter på seg å kunne mer om temaene enn han gjør. Her var han virkelig på jordet med sitt «private prosjekt «med å måle havnivået på kaien», i nærheten av der han bodde. Javel … det skal ikke mye innsikt til å forstå at det krever nøyaktige tabeller over tidevann, oversikt over og vær og vind, og ikke minst gjennomsnittmålinger over år … hm …

NATO utvides til verdenspoliti

På tur til stranden denne lørdagen kom jeg med mine ideer om etablering av et «verdenspoliti», i FN- regi, og at man kunne utvidet NATO til å bli et slikt instrument. Dette har jeg skrevet om i teksten «Det modne samfunn» under overskriften «Et robust globalt samfunn».

Og det er selvsagt en ide som åpenbart er på tynn grunn. Og den er selvsagt avhengig av å lutres fra mange synsvinkler og kanskje ikke en gang gjennomførbar. Så selvsagt ønskes konstruktive innvendinger velkommen, og man kunne hatt på risikoer og gevinster med et slikt prosjekt og eventuelt sett på hvordan kan kunne avdempe risikoer osv. Det er dette jeg kaller for en konstruktiv dialog. Så når jeg møter innvendinger på et slikt forslag, så er det helt naturlig. Men her kommer Goliat med en type innvending som jeg ikke forstår, og som etterlater meg med en gnagende mistanke om at han misforstår forslaget, hensikten og tanken bak det. Dette er en helt normal situasjon i en slik samtale. Og her ligger selvsagt alle muligheter åpen for en dialog som oppklarer og avklarer våre forståelser og oppfatning av temaet.

I en slik dynamikk vil aldri noe være perfekt. Så jeg går i gang med å forsøke å forklare litt nøyere tankene bak forslaget, hensikten, men også de risikomomenter jeg selv ser. Her innrømmer jeg at jeg nok ikke er flink til å meddele meg (det er jo derfor jeg skriver ganske mye i et forsøk på å kompensere for dette). Så jeg trenger tid, det er mange moduler som skal på plass, og det hele får raskt preg av et uforberedt langtekkelig foredrag. I dette tilfellet kan nok ikke dette ha pågått over veldig lang tid, vi satt i bilen og bilturen var ikke så lang. Vi snakker om minutter. Men poenget er at Goliat begynner å avbryte. Og han avbryter ikke med spørsmål, eller noen som helst innsats i forsøk på å forstå hva jeg prøver å si. Han avbryter med en talestrøm, hvor han stort sett gjentar og utdyper sin innvending mot dette. Her nytter det dårlig å komme til orde igjen, uten å vente på at talestrømmen dør ut. Men avstanden mellom disse avbrytelsene blir ofte kortere og kortere, mens han begynner å true med «å stoppe denne diskusjonen». Jeg kommer altså ikke til orde med mine innvendinger, og opplever selvsagt frustrasjon fordi jeg oppfatter at han misforstår og ikke har fått med seg viktige poenger.

Nå er det ikke tema i denne samtalen som er tema her, men prosessen i seg selv. Og her skjer en del ting som jeg oppfatter relevant i forhold til dette. Men jeg vil her prøve å gjengi hans innvending sånn omtrentlig. Innvendingen er at dette ikke har noen som helst praktisk virkning. Det eneste vi oppnår er enda et nivå med byråkrati, administrasjon og meningsløs politikk. Dersom NATO utvides til hele verden, hva er da poenget???

Her gjorde jeg et eksperiment hvor utfallet faktisk overrasket meg stort. Hva jeg prøvde på, var å gjenta Goliats innvendig så godt som det lot seg gjøre ut fra sånn som jeg forstod ham. Det er mulig jeg kan ha startet med «så det du sier er at …», eller noe slikt. Poenget var å gå frem som et godt eksempel, og vise vilje til å undersøke meddebattantens og forstå budskap, så godt det lar seg gjøre. Jeg har kanskje vært inne på noe av dette i temaet «Konstruktiv dialog», det er i alle fall en tanke jeg har hatt, at det kan være en lur ide og vende bordet, forsøke seg på motstanderens argumentasjon, noe som er en test på i hvilken grad man har forstått dette. Så jeg gjorde dette og forventet korrigeringer på historien, og en dialog om dette inntil Goliat kunne si seg fornøyd med min forståelse av hans budskap. Så kunne vi tatt det videre derfra. Det var eksperimentet. I stedet begynte han til min overraskelse å motsi meg, avbryte og, ja jeg må innrømme at jeg mistet tråden. I ettertid regner jeg sannsynligheten som ganske stor for at Goliat ikke oppfattet noe av dette, men rett og slett hadde lukket ørene fullstendig for min talestrøm. Det er interessant. Det betyr i så fall at han er mer avslått enn jeg har vært klar over. Uttrykket "som å snakke til en vegg" treffer kanskje bedre enn vi tror. Men uansett fortsatte han i samme spor å motargumentere mitt opprinnelige forslag. Jeg falt ganske raskt tilbake inn i dette, og forsøkte meg på å forklare hva forslaget adresserte: Den globale naturtilstand. OK, jeg er vel vitende om at Goliat kanskje her trenger en forklaring på hva "naturtilstand" er for noe. Her forsøkte jeg med en type argumentasjon som den man ser om vold i programmet hjernevask, nemlig at der man har en velfungerende ordensmakt; en rettsstat, der synker voldsnivået i befolkningen. Men dette blir veldig hakkete på grunn av stadige avbrudd, og Goliat ser ut til å være i en modus av å benekte alt, og argumentere mot alt. Så han ville ikke inn på denne forutsetningen heller. Det var da jeg hevdet at «vi har empiriske data på at dette virker». Igjen … ordet «empiriske» faller ikke i god jord, og jeg arresteres for språkbruken. Avsporing … her forsøker jeg å forklare at språket alltid må modifiseres, utvikles og tilpasses etter behov. Mitt poeng var at det er kontraproduktivt å begynne å hakke på språk. Mobiliser heller vilje til å sette deg inn i hvilket innhold jeg legger inn i begrepene.

Jeg har tidligere prøvd meg med en analogi: Vi definerer variabler og objekter, før computeren kan kompilere. Kompilatoren må vite hva variablene betyr før den kan generere programmet. Jeg har også prøvd å henvise til tekster om begreper og refleksjoner angående det naturlige språk, og ikke minst konstruktiv dialog. Alt i et forsøk på å spore Goliat inn på at «nei dette er ikke en konkurranse, dette er ikke rivalisering, dette er en undersøkende dialog, hvor vi søker gjensidig berikelse». Da er vi også avhengig av å mobilisere vilje til å undersøke hverandres begrepsapparat.

Men dette er nok ikke øyeblikket for å ta slike refleksjoner. Goliat er åpenbart emosjonell, og jeg har sterke indikasjoner på at han ikke hører annet enn min talestrøm, uten å høre hverken ord eller mening i dette. Her er det villdyret som er i førersetet, og villdyret skal vinne og dominere. Det jeg gjetter Goliat oppfatter er at jeg ikke gir meg, at jeg er motvillig til å bli dominert, alt dette som er dyrenes spill med hverandre. Men det er min oppfatning.

Løy Støre?

Finalen denne helga kom når det nærmet seg at vi skulle dra. Her er det en del interessant dynamikk å studere. Samtalen var som vanlig ivrig. Er usikker på tema og utvikling i samtalen. Men det dreide seg om politikk, main-stream-media osv. Goliat kom til å nevne Jonas Gahr Støre og hvordan han hadde løyet. Her ble jeg nysgjerrig. Vær obs på at jeg aldri har stemt på Støre, og er ikke spesielt opptatt av ham. Oppfatter at han fremstår som seriøs. Så det at «Støre lyver» vekker min oppmerksomhet. Det kan være to grunner til det. Det har ikke gått mange uker siden jeg selv ble konfrontert da jeg hevdet at Trump lyver. Måtte google frem en nettside for å vise hva jeg snakket om. Men kanskje var det også noe ubevisst. For da jeg i nysgjerrighetens navn spurte Goliat etter eksempel, så kom han opp med denne videoen. Den utvekslingen som fant sted etterpå, gikk omtrent slik (rekonstruert etter hukommelsen en god stund etterpå). Jeg kan ha kommentert noe slikt som:

- Det er ikke sikkert at han lyver, jeg ser han kan ha misforstått spørsmålet
- Han lyver helt klart, du hører jo hva han sier.
- Jo, men er ikke enig i at dette er helt sikkert, fordi det …
- Nei, nå må du gi deg, han lyver. Vi hører jo hva han sier, og vi ser jo hva som skjer, han lyver.
- Jo, men dette kommer an på hvordan man fortolk …
- Nei, nå må du gi deg, han lyver, du vil bare ikke innrømme det
- Jo, men det er også mulig at …
- NEI, nå er du helt ute, du bare forvarer Støre

- Det er jo ikke det, dette …
- Nei dette går ikke. Stopp med dette.

- Får jeg ikke fullføre argumentet?
- (Goliat)Nei, Du skjønner at du har diti deg ut, prøver bare å snakke det bort med en ordflom.
- Nei, det er ingen ordflom, det er bare noen enkle setninger, for å begrunne det hele, tar bare et minutt eller to.

- NEI, nå stopper du, du prøver bare å vri deg unna at du har tatt feil.
- Her er du på jordet, Goliat, jeg må jo få fullføre begrunnelsen på hvorfor det er mulig å tvile på dette. Hvorfor stopper du meg?
- (Goliat) Fordi det er nytteløst å fortsette, vi kommer ingen vei med dette.
- Jeg tror du misforstår.

-(Goliat)NEI, jeg misforstår ingenting, jeg skjønner godt hva du holder på med.

- Jeg holder på med å begrunn …

- NEI, sier jeg, nå stopper du ellers går jeg …
- Jeg tror vi har støtt på noen forsvarsmekanismer her. Er du redd for å ta feil?
- Ikke driv med personangrep. Dette er ad-hominem. Nå går jeg …

Goliat reiser seg og beveger seg ut mot kjøkkenet, men blir stående. Husker ikke helt den videre utviklingen, men jeg kan nok ha blåst ut med at jeg synes han var feig, eller andre kommentarer på denne stoppingen. Og ble flere ganger møtt med at jeg nå drev med personangrep.

Men selvsagt ble det også personangrep fra min side. Jeg var jo stoppet i min saklige fremstilling, og da handler jo plutselig dette om prosessen i seg selv. Jeg husker blant annet at jeg påpekte at dersom han uttrykker så sterk skråsikkerhet på at han «vet hva jeg holder på med» (at jeg forsvarte Støre, og ville snakke bort at jeg hadde tatt feil), og han tar feil (for jeg vet jo, med hundre prosent sikkerhet, mitt eget bevisste indre), så taper jo han troverdighet. For da vet jeg jo at han tar feil, pluss at han fremstår med nesten truende skråsikkerhet. Med andre ord erkjenner jeg med tett oppunder hundre prosent sikkerhet hans feilbarlighet i å bedømme andre mennesker. (Den lille reservasjonen er åpenheten for at jeg misforstår ham). Dette uttrykte jeg, og det er et arugment som angriper hans troverdighet. Så, ja det er personangrep.

Det neste jeg sa, var kanskje enda verre. Måten han fortolker meg på, er en god indikasjon på hva som bor i ham selv. Husk formelen: Informasjon=Signalstrøm + fortolkning. Formelen kan snus etter vanlige matematiske regler:

Fortolking=Informasjon - signalstrøm.

Jeg kjenner signalstrømmen og (med min lille reservasjon) så kjenner jeg også informasjonen. Vi har et ordtak for dette:

På seg selv kjenner man andre.

Dette er min hypotese om det psykologiske fenomenet som kalles for projeksjon. Se her.

Og nettopp dette gav jeg uttrykk for, selvsagt sjanseløs til å få rom til å uttrykke refleksjonen bak. Da ble det heller på formen: Dette er nok noe du tillegger meg fordi det er det du selv driver med, ikke sant?

Så ja, dette var to personangrep rettet mot ham. Og jeg mener det er forståelig. Dersom man blir stoppet i saklig argumentasjon, og må begynne å trygle om å få tilbake arenaen, så er jo man ikke på temaet lengre, men på prosessen. Da dreier det seg selvsagt om oss som personer. Jeg var temmelig frustrert og irriterer meg over at jeg ble revet med denne gangen. Mest frustrert over følelsen av å bli misforstått, og ikke minst definert. Det er jo så langt fra virkeligheten i mitt indre som det kan komme. Kunne han ikke ha lest noen av mine tekster og forstått hvor langt ut dette er opp mot min måte å tenke dialog på.  Men verre ble det da han til slutt sier. «Jeg gir meg, du har vunnet … hører du, du trenger ikke mer. Du har vunnet diskusjonen.» Dette var altså uten at jeg hadde fått kommet i mål med min høyt-tenkende refleksjon på temaet.

Finalen her er virkelig en finale med stil. Jeg må nesten le. For akkurat i det øyeblikket kommer kona og sier at nå skal vi dra. Vi avbryter og går ut i bilen. Goliat forsvinner inn i huset. Jeg blir uskikker på «farvel-ritualet», men bestemmer meg for ikke å gjøre noe nummer av det. Vi setter oss i bilen og gjør oss klar til å rygge ut av gården. I det vi rygger ut og Goliats kone står og vinker farvel, så skjer det at Goliat kommer ut og vinker med noe som kan minne om et hvitt flagg.

Jeg kan ikke annet si enn at den var genial. At det går an å komme på noe slikt. Snakk om kreativitet. Og budskapet gnis inn: «Jeg lar deg vinne». Som om det skulle ha noe å si for meg.

Akkurat det å komme på noe slikt vitner om en type kompetanse jeg må være fullstendig blottet for. Så kan man i ettertid skape seg hypoteser om hva man kan legge i en slik symbolhandling. Hva er den egentlige meningen her? Er det dyp krenkelse? eller i motsatt ende: "hjelp meg ut av dette, det bare fløt over for meg"? Eller var det bare en form for genial humor?

Vel, jeg bør vel ikke gå for langt i å spekulere på hva som lå i denne gesten. Men jeg klarer ikke å la være å kommentere at jeg oppfatter Goliat som langt mer inne i dette med symboler enn meg. Jeg er språklig, verbal, og lider av det. Det er utallige år siden jeg bestemte meg for å heve meg over symboler. Det var sannsynligvis en «Asperger-tabbe», for dette betyr sannsynligvis veldig mye for normalmennesker, ikke bare barn. Men jeg forstår symbolikken med det hvite flagget så alt for godt, og jeg er ikke mer «autistisk» enn at jeg skjønner at her er det «overførte betydninger» ute og går. Kanskje går sannsynlighetsraten min høyest på at dette var ironi, kanskje «ond ironi», eller kanskje noe annet.

Uansett så var denne hendelsen svært fruktbar for meg. Det fikk på plass en viktig byggestein i min hypotese om bevisstheten, som jeg skrev en tekst om i tiden like etterpå. Tusen takk til Goliat for den. Han har hjulpet meg på denne veien før, og jeg er nøye med å gi ham «kreditt», uten ironi. En del av refleksjonen i ettertid går nemlig på dette med fortolkning av hverandre. Ofte blir Goliat en fantasitilhører, som jeg enten skriver til eller snakker i med i fantasien. Slikt blir det kreativitet av. "Theory of mind", velkjent begrep. Jeg var ute etter svar på spørsmålet: Kan bevissthet i seg selv gi fitness-plusspoeng sett opp mot rene zombie-systemer?

Goliat var åpenbart i en modus hvor «han vet» hva som skjer i mitt sinn. Hvordan «vet» han dette? Jeg hadde som sagt lenge gnaget på en fornyet forståelse av hva projeksjon er.

 

Alt dette bygger på den samme «åpenbaringen» som kom når jeg dvelte med Goliats overbevisning av hva «jeg drev på med». Basisen har jeg fra min enkle teori om informasjon. I min fantasi forestilte jeg meg Goliat som lydhør og imponert når jeg snur på formelen for informasjon, og i dette tilfellet sitter igjen med en formel for Goliats fortolkningsnøkkel, og at dette er en indikasjon på «hva som bor i ham» og hva han har fokus på. Og det får ubergelig meg til å tenke på om det er det han driver på med de gangene samtalene går galt mellom oss. Driver han selv med strategier for å «underslå» at han har «driti seg ut»? Er han selv kun opptatt av å vinne diskusjonen? Men like fullt så reflekterer jeg over i hvilken grad han i så fall lykkes med dette. For jeg gikk jo ut av denne prosessen, stemplet som nettopp en som «hadde driti meg ut», og som fossrodde i alle retninger for å skjule det., og som likesom skulle bli fornøyd når Goliat viser storsinn og lar meg «vinne diskusjonen».

 

Uten å tillegge Goliat noe som helst motiv, så oppdager vi at det er slik man definerer andre mennesker. Det å definere på denne måten og få gjennomslag for det, er en sosial vinneroppskrift. Følgelig er det en atferd som sannsynligvis er statistisk biologisk lønnsom. Og her kobler jeg over til at kanskje dette er en pekepinn i retning å besvare spørsmålet om hvordan bevissthet kan skape Fitness plusspoeng. Nå har jeg fremstilt dette med fokus på de største plusspoengene for vår egen art. Generelt kan man si at gevinsten må ha startet med evnen til å forutsi andre aktører (theory of mind). Denne evnen er muliggjort fordi aktører ligner på hverandre, og man forutsier andres reaksjoner basert på erfaring med egne reaksjoner. Dette er projeksjonshypotesen om hva det er som gir bevissthet fitness plusspoeng.

Så ja, dette gav avkastning, og var verdt det.

Like etterpå skrev jeg min runde 3 i undersøkelsen av menneskets bevissthet. Den er jeg stolt av, og har foreløpig ikke sett andre komme med lignende ideer om bevisstheten. Denne teksten finner du her.

Men jeg klarer ikke å la være å gå tilbake til tema, for igjen å vise hvilken mat-nytte min informasjonsmodell gir i praksis. Jeg regner altså nå sannsynligheten som høy for at Goliats emosjonelle affekt må ha tatt av ganske tidlig i denne prosessen. Jeg var som sagt i undringsmodus. For meg ville en video av en person, som virker så troverdig og seriøs som Støre, hvor jeg med høy sikkerhet kan si at «han lyver», være gull verdt. Det er noe jeg trenger, fordi jeg er grunnleggende naiv, og i behov for å se med selvsyn når mennesker som fremstår med troverdighet virkelig lyver. Jeg har ett slikt eksempel. Det finner du her.

Dette er Bill Clinton, som lyver om å ha hatt sex med Monica Levinski. Hvordan vi vet det: fordi han selv innrømmer dette i ettertid. Se her. Dette er gull verd for en naiv person som meg, å studere.

Jeg ble også klar over at Goliat hadde vist meg denne videoen om Støre før. Men jeg ser umiddelbart åpningen ut av denne, som gjør at man ikke med sikkerhet kan si at Støre løy i dette intervjuet. Hadde vi fått fortsette undringen, så ville jeg ha fått frem at det nok er en god sannsynlighetsovervekt for at nettopp det er tilfelle. Men Goliat lot meg ikke snakke, slik at jeg fikk frem disse vurderingene. Her oppfatter jeg at jeg har noe «å lære Goliat», at det skal gå opp for ham at det ikke er dikotomier vi snakker om her (et nytt ord jeg måtte lært ham). I vitenskapelig og akademisk ånd, snakker vi om minst to konkurrerende hypoteser, kanskje flere. Den analytiske tilnærmingen er å estimere sannsynlighetene på hver av dem, og begrunne estimatene. Kan du se hvordan en slik tilnærming er langt mer fruktbar? For Goliat er spørsmålet, enten løy han eller han gjorde det ikke. Det er ikke snakk om avveininger eller hypotesespesifikasjoner og drøftelse. Og kanskje handler dette om en grunnmentalitet, hvor jeg er «oppdratt» mer i undringsmodus, men Goliat er mer i rivaliseringsmodus. Det er en hypotese. En annen kan være er at dette er et «hellig spørsmål» for Goliat. Dette er en viktig byggestein i narrativet som bygger opp under en demonisering av Støre. Når den ryker, så trues et narrativ som igjen er en viktig del av det store narrativet om demonisering av politikkens venstreside. Dette har fått meg til å reflektere mer over at kanskje blasfemi-begrepet stikker dypere enn religionen. Det førte til denne refleksjonen.

Men så fikk jeg en åpenbaring: Vår uenighet kan skyldes noe så enkelt som forskjell i oppfatningen på hva det vil si å lyve. Og den tar jeg på meg, fordi jeg for flere tiår siden omdefinerte løgn-begrepet i en mer subjektivistisk retning. Refleksjonen finner du her. Definisjonen ser slik ut:

 

Løgn kan defineres som atferd som har til hensikt å påvirke en annens virkelighetsoppfatning på en slik måte at den avviker fra egen virkelighetsoppfatning.

 

Den dreiningen du ser her har en hensikt å reservere løgn-begrepet til det som kan bedømmes som moralsk tvilsomt, altså et bevisst forsøk på å villede. Dette er forskjellig fra f.eks. å komme i skade for å feilinformere, gjengi noe man har misforstått, uklar kommunikasjon osv.

Det som plutselig går opp for meg, er at jeg har innarbeidet denne tenkemåten så selvfølgelig i mitt tankesett, at jeg har glemt at for andre så er løgn det samme som å si noe som er usant. Og med en slik definisjon som referanseramme, så gir jeg Goliat 95% rett. Jeg gir ikke 100% for her er nyanser som jeg nå skal komme til. Men for å fullføre: Det er slike ting som skal avdekkes i en undersøkende dialog der vi er uenige. Og det er hit jeg har ønsket å bevege Goliat i minst 20 år. Nå er det viktig å skyte inn, at dette ikke er et permanent personlighetstrekk hos Goliat. Dette er temaavhengig, og sannsynligvis også personavhengig. Hadde jeg hatt høyere sosial pondus hadde nok slike samtaler glidd bedre, selv på politikkens område. Hadde det vært teknologi, hadde Goliat vært suveren til nettopp denne åpenheten og nysgjerrigheten.

Men med en gang vi er inne på tema som politikk, Islam, klima, media og kanskje også helse, så begynner det emosjonelle å ta fyr, og kan få det til å bikke.

Her er min umiddelbare refleksjon på Støre-videoen: Det er måten han får spørsmålet på: «Har du hatt samtaler med Hamas?»  Det jeg kobler her, er at konteksten har gir en helt spesiell nyansering på det «å ha samtaler». Smak på dette for eksempel i forbindelse med streik. Det er en klar nyanseforskjell mellom det at «partene har samtaler» og det at «det har vært kontakt mellom partene».  Kontakt mellom partene innebærer kanskje telefonkontakt, eller uformelle tilnærminger osv. Dvs. en forsiktig sondering, som regel i den hensikt å få i gang samtaler.

Støre har jobbet innenfor diplomatiet hele sin karriere, og kjenner nok denne nyanseringen implisitt. Hør hvordan han oversetter «samtaler» til «hatt møte med». Dette er ikke nødvendigvis tatt ut av løse luften som en redningsplanke. Og det er dette som er åpningen for min alternativhypotese. Da er jeg igjen på den subjektivistiske definisjonen av løgn. Gjorde han et bevisst forsøk på å lyve, eller misforstod han spørsmålet, i forbifarten? Det jeg vil hevde er at sannsynligheten for det siste alternativet ikke er null. Men jeg vil også hevde at den ikke er spesielt høy, men dog godt over null. Og det var det poenget jeg ville ha frem i denne dialogen.

I ettertid har jeg satt meg litt mer inn i denne Hamas-affæren. Og her må jeg si å ha funnet momenter som svekker hypotesen min ytterligere. Det er det faktum at vi her var inne på et utenrikspolitisk meget betent område. Mange land, inklusive USA hadde Hamas på sine terror-lister. Samtidig ser vi at Hamas vokser frem i oppslutning og blir den ledende politiske drivkraften for palestinerne. Det vil si at uten Hamas, ingen løsning. Så dette er en floke. Amerikanerne vet imidlertid om kontakten som har vært mellom Støre og Hamas. Men, dette er svært sensitivt både for Norge og USA. Vi må regne med at Støre hadde god grunn til å lyve om dette. Men her vil jeg også komme inn med litt psykologi. Og mellomløsningen kan være svært enkel. Ubevisst velges benektelsen nettopp på måten spørsmålet stilles på, fordi det kan rettferdiggjøre, å svare «sant på den måten at det ikke har vært møter mellom dem». Vi må jo være klar over at sosial flyt krever at det meste går på autopilot. De vurderingene jeg gjør her, er jo umulig å gjennomføre «i hodet» uten å ødelegge måten man fremstår på. Så tanken her er at Støre dypt der nede, halvt ubevisst vet at svaret han gir er flertydig, men at det dekker hans behov akkurat nå.

Dette er selvsagt spekulasjon, men jeg tenker også berikende tanker om hva som kan være tilfelle i en slik sak. Hadde Goliat og jeg kommet hit, kunne vi ha ankommet med forståelse for at vi faktisk har att forskjellige oppfatninger av løgnbegrepet. Det er jo nyttig. Og vi kunne ha lært litt mer om saken, om diplomatspråk, og sikkert mye mer med Goliats IQ og kompetanse lagt inn i dette. Men uansett ville vi nok begge vært på linje med sannsynlighetsovervekt for at Støre faktisk løy i dette intervjuet.

Men så kunne vi gått videre med den moralske vurderingen av dette. Hvor klanderverdig er dette? Her innser vi at min definisjon på løgn er den mest anvendelige. Vi legger til grunn at Støre her helt bevisst lyver. Og uansett hvordan vi vrir og snur på det, så er dette et minus i Støres moralske karakterbok. Men hvor stort er det minuset? Her kunne jeg ha tilbudt en berikelse som Goliat ikke er i nærheten av å ane at jeg sitter på. Det er refleksjonen om fordømmelse i Det anklagende Mennesket. Her identifiserer jeg «vinduet for fordømmelse» og at dette er et vindu som kommer under press og til tider kan lukkes fullstendig under kraften av forståelse. Se her:

Jeg har allerede beskrevet noe av det dilemmaet som Støre sannsynligvis står i. Det er slike ting som gir nødvendig innsikt for å dempe konfliktnivået mellom mennesker.

Poenget er at Støre her sannsynligvis står i et dilemma som gjør løgnen hans forståelig. Opp mot min egen etiske standard, er ikke dette en rettferdiggjøring. Det er fortsatt galt, men det er forståelig, ut fra et avmakts- perspektiv. Se refleksjonen her.        

Hit skulle jeg gjerne hatt Goliat. For nå handler det om den moralske vurderingen av dette. Er det slik at dette er dikotomisk; blir man tatt i å lyve, så er all troverdighet tapt, og man står fritt til å utdefinere dette mennesket og alt det står for?

Jeg kan se for meg at med denne inngangen så har vi plutselig hatt en engasjert Goliat på tråden, kanskje med sterke argumenter på hvorfor dette utdefinerer Støre som person. Vi kunne raskt havnet i utvekslinger om nyansering av den moralske bedømmelsen av fenomenet «løgn». Her kunne jeg stoppet Goliat, og sagt: Velkommen inn i filosofien verden. Oppdag at hele ditt utgangspunkt med å snakke ned Støre hviler på slike filosofiske grunnholdninger.

Så kunne man jo dagdrømme om at Goliat gikk ut med en streng holdning til dette, gjerne motivert av nettopp å sette dårligst mulig lys på Støre.

Det er her jeg måtte gjort Goliat oppmerksom på hvilket dilemma han står i, i den store samtalen mellom oss. Det dilemmaet heter Donald Trump. Hadde han vært mottagelig så langt så ville kanskje lyset ha gått opp at filosofien setter tingene inn i en større sammenheng. Det som gir vekt til din argumentasjon i en sammenheng, må også gjelde i alle andre sammenhenger. Forsøk å benekt denne siste påstanden, og velkommen inn i postmodernismen, hvor kun makt og sosialt spill gjelder. Vel der passer det best med å rope høyest, spille andre ut av banen, personangrep, plattformnekt (ja det er det samme som «å stoppe diskusjonen», diskreditering og alt som er av narsissistiske triks i boken.  Dette er venstre-side Goliat. I en slik setting kunne vi like godt rivalisert om hvem av oss som var flinkest til å kvitre, eller andre alfa-markører. Er det der vi vil være?

Edruelighet i argumentasjon er den tunge menneskelige veien. Så om Goliat går for edrueligheten, seriøsiteten og ikke minst moralen, så er dilemmaet tilbake. Jo mer han dømmer Støres løgn, jo mer snakker han ned Donald Trump. Og det er faktisk stor forskjell på Donald og Jonas i så måte. Støres motiv handler om politisk diplomati. Dette har intet å gjøre med valgkamp, vinne stemmer, eller å dekke seg selv, eller egen økonomi osv. Det handler heller ikke om å snakke seg selv opp, og snakke ned alle man ikke liker. Kan man si det samme om de lange listene på tusener av løgn-indikasjoner fra Trumps munn? Hva har Goliats respons på dette vært? Goliat bryr seg ikke så mye om mannen, han ser på resultatet. Det er det som teller for ham. Vel, er det da en standard for mennesker på venstresiden og en annen for Trump?   

 

Mailutveksling om følelser i 2013

Under følger et utdrag fra kapittel 9 i del 2 («Gudene tenker») i romanen «Gudenes Sang». Kapitlet er bygget opp over en reell maildialog mellom meg og Goliat. Året er rundt 2012-2014. Det er bygget en del fiksjon rundt dette. Men utvekslingen er reell. Unntaket er Munkens siste mail. Den ble skrevet, men aldri sendt. Da hadde Goliat latt være å svare på mitt siste utspill, og jeg var som det står fristet til å harselere litt rundt dette. Men jeg avstod. Siden den gang er jeg kommet et stykke lengre i tenkning og studium rundt dette temaet. 

Open your mind

Men hundrevis av timer på telefon har lært Munken at han selv og Goliat tenker veldig forskjellig om mange ting. Noen uenigheter ligger der og gnager. Munken har vel hatt en slags intensjon om å vinne Goliat for sin filosofi. Han har dagdrømt om at Goliat en gang skulle få en slags åpenbaring. Men det er for lengst gitt opp. Har man en filosofisk tilnærming er man avhengig av å bygge refleksjonene stein på stein, og lage et mentalt rammeverk hjelper til med at tankene henger sånn noenlunde konsistent sammen. I sitt indre univers er Munken en stolt beundrer av sitt byggverk, men han frustreres stadig over aldri å kunne få vist det frem. Men den nådeløse realiteten er at det å gå inn i en annen persons tankeverden er en investering. Da må man ha tro på investeringen. Men hvordan hjelpe til med å etablere en slik tro? Ja det er et millionkronersspørsmål for Munken.

Munken har et reflektert forhold til uenighet. Uenighet er sunt og nødvendig. Om vi skal kunne gjøre fremgang i måten vi forstår verden og oss selv på er vi avhengig av uenighet. Refleksjonen er en del av det Munken en gang kalte for «konstruktiv diskusjon». I dag ville han vel kalt det for «konstruktiv dialog». Poenget er uansett at vi alle trenger å bli konfrontert med vår måte å tenke på. Vi trenger å få lutret våre tanker med motforestillinger. For ingen av oss er ufeilbarlige tenkere. Uenighet og dialog gir insitament til refleksjon og kanskje muligheter til ny innsikt. Derfor er det vesentlig å skille mellom uenighet og konflikt. Man må være bevisst på at ikke uenigheten eskalerer til konflikt. Man må ikke la seg rive for mye med av tilbøyeligheten til å gjøre dette til en slags konkurranse. Da sklir det hele ofte over til retorikk og karakteristikker. Veien derfra til konflikt er kort. Den konstruktive dialog er analytisk og foregår på et plan hvor begge respekterer hverandre og jobber med seg selv for å holde konkurranseinstinktet på en armlengdes avstand.
Når Munken reflekterer over deres uenigheter, kommer han til å tenke på sine egne refleksjoner om den menneskelige virkelighetsoppfatningen. Begrepene tro og tvil er, i Munkens mentale univers, erstattet med virkelighetsoppfatning. Ethvert individ utvikler sin egen individuelle virkelighetsoppfatning. Ingen virkelighetsoppfatninger er like. Den dagen vi er født er hjernen utstyrt med et komplett rammeverk, med tilhørende funksjonalitet, som står klar til å bygge virkelighetsoppfatningen. Det rommer alt fra hardkodede anskuelsesformer som tid og rom, sterke tilbøyeligheter til nysgjerrighet, et følelsesapparat som knytter tillit eller mistillit til informasjon, fantasi, velutbygde ressurser for språk og logikk. Det er en universalitet over hele dette selvlærende systemet som kan imponere enhver datanerd. Likevel må vi ikke la oss forblinde. Systemet er begrenset. De hardkodede anskuelsesformene ligger der og styrer den grunnleggende måten vi ser og oppfatter verden på. Men det som egentlig er imponerende er at dette er et optimalisert på å forholde seg til et konstant underskudd på informasjon og kompensere for dette. Systemet er også optimalisert på konstant mangel på ressurser til prosessering av informasjon. Det vi ikke må være blind for er at dette ikke er informasjonssystem som er optimalisert med tanke på at all informasjon skal være korrekt. Det er optimalt på samme måte som alt annet i kroppen, nemlig i forhold til reproduksjon. Den som lever i den forvillelsen at naturen er perfeksjonistisk tar feil. Det er de individer som er best tilpasset akkurat der og da som får suksess. Men det å være best tilpasset betyr kun at man er litt bedre enn de andre. Dette gjelder også vår hjerne og vår måte å forstå verden på. Når vi mennesker tror på noe er det ikke noe vi gjør eller velger. Det er en tilstand. I den siste tiden har Munken reflektert mye over dette med vår tillit eller mistillit til forestillinger. Det kan være mange årsaker til at tillitsfølelsen aktiveres på akkurat den og den bestemte forestillingen. Men årsakene trenger slett ikke å være rasjonelle. For en liten gutt kan det være nok at mamma har sagt at det er slik, så er det slik. Om vi tror at dette er noe barnslige greier som vi alle vokser fra oss, tar vi feil. Riktignok oppøver de fleste av oss en viss evne til kritisk tenkning. Men kritisk tenkning er en ressurskrevende øvelse som hjernen ikke kan holde på med hele tiden. Den må prioritere. Kanskje skjer det i forhold til viktighet (hvor signifikant er dette for mitt liv her og nå). Men sannsynligvis skjer dette også i forhold til kilde. Man stoler mer på noen kilder enn på andre. En kollega av Munken er nettopp blitt Jehovas Vitner. Munken kjenner denne mannen som en person med mentale evner godt over gjennomsnittet. Han er selvhevdende og selvstendig kritisk tenker, som aldri har vært redd for å si sine egne meninger. Så, mange i hans omgivelser, ble en smule overrasket, da han plutselig en dag var en omvendt person. Hvordan kan en ressurssterk selvstendig kritisk tenkende person la seg bergta inn i noe slikt? Munken har holdt dialogen med JV gående i årevis uten noensinne å komme i nærheten. Hva er forskjellen? Forskjellen er kanskje ikke så mye argumentene i seg selv, overtalelse eller overbevisning. Sannsynligvis handler det om at denne kollegaen har møtt en bestemt person innenfor organisasjonen. Om der finnes en person, som evner å vinne din tillit, altså en slags mentors tillit, så kan det være nok til å slå et hull i individets mentale forsvarsverk av kritisk tenkning. Man kan ende opp med å bli ukritisk til informasjon som kommer fra den rette kilden, og superkritisk til alt annet. Det vil si at man ikke lengre er nøytral i måten man håndterer informasjon på. Det handler ikke lenger om hva som blir sagt, men hvem som sier. Men denne svakheten gjelder nok ikke bare for noen få av oss. Den gjelder nok sannsynligvis oss alle sammen. Vi tolker ny informasjon med utgangspunkt i vår egen forforståelse. Dermed bekreftes også virkelighetsoppfatningen. Vi søker stadig bekreftelse på at vår virkelighetsoppfatning er korrekt. Vår evne til ikke å være nøytral i forhold til kritisk tenkning er en del av dette. Dette er en del av menneskets natur. Men tilbøyeligheten kan dempes dersom vi er klar over at den finnes. Den beste vaksinasjonen er å erkjenne sin egen feilbarlighet, og kjenne på usikkerheten, la den få næring. Er du usikker på deg selv lar du deg aldri bondefange av Jehovas Vitner.

Munken og Goliat har svært forskjellig erfaringsbakgrunn. Munken er konvertitt. Munken ble oppdratt i en religiøs tro. Han var en troende, om enn aldri noen sterk troende. Til det var han aldri nok sikker, verken på seg selv eller omgivelsene. Dette henger sammen. Dette gir enn viss porsjon kritisk tenkning i alle retninger. Kostnaden er at man oser av usikkerhet i alle retninger.

Goliat har vel til tider kalt seg for ateist. Han har aldri blitt bondefanget inn i noen etablert religion. Men Munken har ofte vært fristet til å kalle ham for en troende ateist. Goliat er en ekte nerd, i betydningen smart, nytenkende, original og reflekterende. Han lot seg aldri fange av dataspill, men har alltid vært opptatt av de muligheter teknologien gir på neste alle livets områder. Denne levende interessen for den innovative og kreative bruken som teknologi gir, har totalt formet hans liv, og gitt ham suksess. Men han sliter sosialt. Han føler seg konstant undervurdert, og Munken mistenker ham for overdreven mistenksomhet og overtolkning av omgivelsene. Det er definitivt et hinder for en karriere som ellers kunne nådd svært langt. Men, i motsetning til Munken er ikke Goliats tankeunivers drevet av religion og litteratur om naturvitenskap og filosofi. Goliat er bondefanget av Star Trek. Han har sett alle episodene av Star Trek. Som den ekte nerd han er har han i sin ungdom slukt verker som Hobbiten og Ringenes Herre, og sikkert tusener av andre filmer og bøker, særlig på området Science Fiction. Munken tenker at dette har formet hans mentale univers. I deres samtaler refererer Goliat Star Trek omtrent like mye som Munken refererer Illustrert vitenskap. Men Goliat har gitt uttrykk for superskepsis til Illustrert Vitenskap, som han mener er kommersielt og sensasjonspreget for å tjene penger. Munken kan ikke motsi det. Men han konstaterer at skepsisen til forskere og vitenskapsmenn er mer generell enn som så. Vitenskapen er jo mistenkeliggjort på så mange områder. Munken har selv vært bondefanget av en konspirasjonsteori om evolusjonsteorien. Men før den tid var allerede Munken vaksinert. Han hadde tidlig bestemt seg for ikke å ha meninger om ting han ikke hadde satt seg inn i. Hadde han sterke meninger mot evolusjonsteorien betydde det en ting. Om han skulle kunne forsvare det måtte han vite mer om evolusjonsteorien enn gjennomsnittet. Kunnskap og teorier har han aldri vært redd. Det gjelder bare å være omstendig og oppriktig. Da får man et balansert syn. Ikke nødvendigvis mer riktig, men mer oppriktig.  Man kan aldri bli sikker på noe, men noen ganger reduserer man usikkerhet. På denne måten hadde Munken etter hvert blitt klar over at evolusjonsteorien faktisk er troverdig, både i forhold til det teoretiske grunnlaget, og i forhold til fakta. Den er langt fra problemfri, men den er definitivt ikke resultat av omfattende propaganda og konspirasjon. Med på kjøpet hadde Munken fått et mer nyansert syn på forskning og vitenskap. Han hadde blitt interessert i vitenskapsfilosofi og erkjennelsesfilosofi. Han hadde innsett hvordan opplysningstidens filosofer virkelig oppriktig hadde anstrengt seg for å fjerne de viktigste hindrene for at den menneskelige rasjonalitet skulle kunne blomstre. I dag lever vi av og på resultatene av dette. Men vi tar det for gitt, og er blitt historieløse. Munken nærer en dyp respekt og ærbødighet for vitenskapen. Men han er bevisst aldri ukritisk. Forskere er mennesker, og oppgavene deres er ofte nesten uoverkommelige. Goliat har aldri vært gjennom denne prosessen. For ham er evolusjon en selvfølge. Han har vokst opp med det, lært det på skolen, og det har blitt tematisert på utallige måter i Star Trek. Gang på gang hevder Goliat Star Trek er seriøst basert på forskning, vitenskap og filosofi. Han er superskeptisk til all akademia. Men Star Trek hadde nådd ham på samme måte som en forstander i Jehovas Vitner hadde nådd kollegaen. Tilliten hadde skapt et hull i forsvarsverket av kritisk tenkning. Goliat tror på forskning og vitenskap gjennom Star Treks Hollywood-øyne. Utenfor det er sinnet lukket av et over-kritisk forsvarsverk. Dermed er han et lett offer for all den anti-akademia propaganda som finnes på nett. Han tror på konspirasjonsteorier om klimaforskningen og til dels også om muslimer. Munkens drøm har en gang vært å slippe gjennom et slikt forsvarsverk. Mennesket er naturlig redde for å åpne sitt sinn for bare resonnement og den rene analyse. Munkens erfaring er at den gode analytiske åpne likeverdige samtale er et meget sjeldent fenomen mellom mennesker. Ofte føler han seg som konsulenten som i detalj kan alt om alle samleie-stillinger, men han kjenner ingen damer.

Det har vært en del maildialoger mellom Munken og Goliat. Begge har endt med at Goliat har avbrutt dialogen. Munken har nå forfattet en ny mail. Han har brukt dagevis. Han har tenkt, skrevet seg bort, slettet og prøvd på nytt. Problemet er som alltid når Munken skal uttale seg. Han har så alt for mye på hjertet. Temaet berører så alt for mange undertema. Ofte ender slike frustrasjoner med at han har så mye han skulle ha sagt, at han ikke får sagt noe. Han ser at dialogene er uryddige og flakkende. De snakker om to forskjellige verdener. Begge er mest opptatt av sitt eget mentale univers, men Munken gjør da noen spredte forsøk på å komme inn i Goliats tankemåte. Men han synes ikke han kommer noen vei. Nå har han skrevet en mail med en provoserende innledning. Den er blitt altfor lang. Munken er i tvil om han skal sende mailen.

Munken lukker øynene i en dagdrøm. I fantasien ser han for seg reaksjonen:

*

Nang er godt over gjennomsnittet vakker. Hun thailandsk, gift med Goliat. Hun er lynende intelligent og har lært seg norsk på rekordfart. Hun har stort langt hår og skinnende store øyne, som kan ta pusten fra enhver mann. Men, akkurat nå ser hun urolig på sin mann:

-         Hva er det med deg elskede?

Nang ser bekymret på Goliat som stirrer forbi dataskjermen og tomt inn i veggen. Goliat legger vekt på å opptre som en sindig og rolig mann. Han har stålkontroll på seg selv, selv om følelsene innvendig raser. Men kona kjenner ham. Underbevisstheten hennes har for lengst knekket koden. Goliat har en nærmest perfekt evne til å simulere rolig og avslappet. Han lurer de fleste, men kona lurer han ikke. Hun gransker ham oppmerksomt, og konstaterer at mannen er emosjonelt ute av balanse.

-         Er det jobben, elskede?

-         Nei, svarer Goliat. - Jeg fatter ikke hva som går av meg. Jeg har fått en mail fra Munken, og jeg ble så inderlig forbannet.

-         På Munken? Han er jo så snill som et lam. Kan ikke fatte at det går an å bli sint på ham.

-         Nei, jeg er helt overasket. Vi hadde en diskusjon på mail, og du vet kjære, hvor travelt vi har hatt det de siste ukene. Jeg har ikke hatt tid til å prioritere dette. Men vet du hva den fyren presterer å skrive til meg på mail i dag?

-         Nei?

-         At jeg ikke er i stand til å svare på hans spørsmål. Han hevder å ha vunnet diskusjonen fordi han har satt meg fast. Det er det verste jeg har hørt. Jeg har jo knapt hatt tid til å lese den siste mailen hans. Det ligner ikke ham å komme med noe slikt.

-         Kanskje han har kranglet med kona?

-         Eller kanskje Yai har kranglet med ham, svarer Goliat med opprørt stemme. Han tar jo faen meg aldri til motmæle mot den dama.

-         Men hva er det dere to diskuterer?

-         Vi diskuterer følelser.

-         Følelser? Spør Nang og ser spørrende på Goliat.

-         Ja, vi er uenige om hva følelser er?

-         Men, Goliat, sier Nang med lattermild stemme. - Hva er det for noe tull å bruke tiden på?

-         Ja, det mener jeg også. Har ikke tid til sånt tull. Han skriver jo lange avhandlinger om selvfølgeligheter. Forrige mail, bare skummet jeg begynnelsen på, og denne kom jeg ikke lengre enn til første setning før jeg ble så forbannet at jeg mistet all konsentrasjon. Den må jo være på flere sider med filosofisk tullball. Jeg nekter å bruke tiden på dette. Men jeg kan jo ikke si det til ham direkte. Han er jo tross alt en veldig god venn som jeg har kjent i mange år.

-         Men hvorfor i all verden driver dere og diskuterer slike ting? Ingen av dere er akademikere, så dere har ikke de forutsetninger som skal til.

-         Nei, den kjøper jeg ikke, svarer Goliat irritert. - Det er tvert imot. Jo mer akademikere folk er, jo mer papp har de i skallen sin.

-         Gjelder det meg også?

-         Nei selvfølgelig elskede, men du er jo utdannet i Thailand, der har de jo fortsatt noe av fornuften i behold.

-         Men hvordan kunne dere finne på å begynne å diskutere dette?

-         Det var sikkert litt min skyld. Munken er litt sårbar på enkelte punkter og enkelte ganger faller jeg bare for fristelsen til å stikke ham litt i siden. Men jeg burde jo lære at det alltid kommer en ustoppelig meningsløs ordflom tilbake. Hadde det vært på telefonen hadde jeg klippet ham momentant. Jeg vet hvordan han tenker. Jeg kan forutsi alt lenge før han får kommet til poenget sitt. Men på mail kan jeg jo ikke styre dette. Jeg tror han vet dette og derfor benytter muligheten til å skrive lange avhandlinger.

-         Kan jeg få kikke litt på hva han har skrevet?

-         Men, det er på norsk. Det er ikke sikkert du skjønner alt elskede.

-         Jeg vet det, men det kan kanskje være god trening for meg. Jeg har jo ordboken.

Goliat trekker på skuldene og sier:

-         Ja, det er jo intet å skjule her. Jeg kan skrive den ut til deg. Men du må begynne bakerst, med den første mailen fra Munken.

-         Så det var han som begynte, ikke du?

-         Jo, han mener jeg trenger litt filosofisk skolering. Jeg avviser han jo ikke direkte, men du vet at jeg er tilhenger av de enkle praktiske løsninger. Jeg har sett nok av teoretikere som ikke vet fram eller bak på en hammer. De lever hele sitt liv bak skrivebord, uten noen sine å skjønne noe som helst. Men de har alt for mye makt. Det er det som er feilen her i landet. Her er utskriften.

-         Men dette er jo ikke så mye. Du sa jo han hadde skrevet store avhandlinger.

-         Ja, mailene øker eksponentielt i volum, så hadde vi fortsatt, så hadde det blitt det.

Nang blar seg bakover og finner mail nr. 1 fra Munken:

Emne: Litt filosofisk skolering er ikke så dumt.

Descartes er grunnleggende: Om du har tid: bruk 10 minutter på ham i Wiki ...

http://no.wikipedia.org/wiki/Rene_Descartes

 

-         Goliat?

-         Ja?

-         Hvem er Descartes?

-         Det er visst en filosof, du kan lese om ham på Wikipedia. Bare søk på Descartes, så finner du ham. Kanskje du til og med kan finne det på Thailandsk.

Thailandsk wiki er ikke spesielt utfyllende på denne mannen Descartes. Bildet viser en langhåret falang fra gamle dager. Født i 2139 og død i 2193[1]. Levde ikke så lenge disse filosofene. Det hun leser er teoretisk, og rart. Men … han fant opp grafene står det. Det vet hun hva er. Man kan ikke være siviløkonom og ikke kjenne til grafer og matematikk. Men hun har aldri reflektert over at noen har sittet og funnet dette opp. Han må ha vært en usedvanlig smarting denne karen. Men hva er det Munken ville med ham? Artikkelen er kort, men hun får med seg en slags hoved-essens i hans filosofi. Matematikk er en måte å resonnere på i form av å bygge på det sikre, bruke det som premisser, og trekke slutninger i små steg, videre og videre og videre inntil man kom til konklusjoner som absolutt ikke var innlysende. Som lærer i økonomifag i mange år hadde hun tryllet mye med tall og formler, men egentlig aldri reflektert over det på denne måten. Så ville Descartes overføre metoden til andre områder i tilværelsen. Så kommer denne merkelige tiraden om hvordan han forsøkte å tvile på alt inntil han konstaterte det faktum at han ikke kunne tvile på at han selv tenkte. Noe så selvfølgelig. Det må være dette Goliat kaller for tullball. Selvsagt vet vi at vi tenker og vi tror på det vi ser. Hva er problemet? Så bærer det helt utfor med ham, i alle fall sett fra en buddhists ståsted. Selvsagt går det an å tvile på den kristne Gud. Han finnes ikke, så enkelt er det. Så skulle liksom denne fantasifiguren garantere for at sansene ikke lurte oss. Han var vel litt gal denne filosofen.

 

Neste mail fra Goliat:

Emne: SV: Litt filosofisk skolering er ikke så dumt.

 (Goliat siterer Wikipedia)

«Descartes' konklusjon var at matematikkens sikkerhet berodde på følgende grunner: Matematiske bevis begynte fra et minimalt antall premisser av størst mulig enkelhet; en enkelhet så grunnleggende og innlysende at det var umulig å tvile på den, for eksempel at en rett linje er den korteste vei mellom to punkter.

Bevisføringen ble deretter foretatt deduktivt ved ett logisk skritt av gangen, hvor hvert enkelt trinn var ugjendrivelig og vanligvis meget enkelt og innlysende. Og det som begeistret alle som ble betatt av matematikken, var at hvis man kun beveget seg gjennom enkle og innlysende slutninger fra premisser som også var enkle og innlysende, ville man komme frem til konklusjoner som ikke var enkle i det hele tatt, og slett ikke innlysende.»

... og når ting ikke er enkle i det hele tatt og slett ikke innlysende så kaller vi det «Følelser!»

 

-         Goliat?

-         Ja?

-         Jeg skjønner ikke helt hva du skriver her. Kan du forklare meg?

-          Hva er det du ikke skjønner.

-         Jeg slo opp følelser i ordboka, så fant jeg det engelske ordet «emotions», det er sånn om glad og sint og slikt. Det er jo ikke det du skriver her.

-         Nei, du må vel fatte at dette er på et helt annet nivå. Forskjellen på følelser og viten er ikke noe annet enn kompleksiteten. Ting vi ikke forstår eller har ord på, det kaller vi for følelser. Munken er helt på jordet med dette og skjønner det ikke. Han ser på dette som noe helt annet, adskilt. Men jeg kan jo ikke si det til ham så direkte.

-         Men vi har jo ord på dette. Vi kaller det jo for sint og glad osv.

-         Ja, jeg vet det elskede. Men det er ikke slik jeg tenker og forstår følelser. Jeg er utvikler og har en dypere forståelse av dette, og jeg er litt skuffet over at Munken ikke følger meg her.

Mail Nr 3 Fra Munken:

Emne: SV: Litt filosofisk skolering er ikke så dumt.

Gjetter på at din oppfatning av følelsesbegrepet er litt på siden av det som er «gjengs». Det du snakker om handler kanskje om intuisjon, synsing, gjetning, tvil, tro og ikke minst mange «svar» vi har som bevisstheten bare mottar fra underbevisstheten, som ferdig tygget, men ikke nødvendigvis underkastet bevisst refleksjon.

I min verden er følelser noe annet:

Vi har navn på noen av dem:

Glede,
Sorg,
Savn,
Aggresjon,
Sex,
Humor,
Kjærlighet,
Hat,
Frykt,
Sjalusi,
tillit
Mye av følelsene kan lokaliseres til hjernesentre i det limbiske system og i krypdyrhjernen. F.eks. Amygdala, som er frykt-sentret.  Dette sentret detekterer betingelsene for fryktreaksjon, og setter i gang hormonelle og andre signaler som setter kropp og hjerne i alarmberedskap. Om man skulle forsøke å koble din tanke måte opp mot dette måtte det være den delen av Amygdala som identifiserer «det farlige». Her tar den sannsynligvis signaler både fra krypdyrhjernen, men også fra frontal cortex som er pannelappen, der hvor «fornuften» sitter. Å skjønne at Titanic tar inn vann og kommer til å synke før det er gått 3-timer, er neppe en nedarvet egenskap, så har finnes nok ressurser i vår «datamaskin hjerne» som også Amygdala kan benytte seg av.

Poenget er uansett at også en katt har amygdala. En stor hund er et enkelt fenomen, konkret og livsfarlig håndfast. Katten ser den, reagerer med frykt og raseri. Sannsynligvis mye komplekst her, men ikke mer komplekst enn synet av en stein, som katten «bare vet» at den må gå rundt, men det skaper ikke så mye følelser.

Nå legger jeg ut videoen om følelser (den står og laster) på en mappe som heter «til Goliat». Den vil vel være ferdig kopiert om ½ time.

 

-         Goliat?

-         Ja elskede?

-         Hvilken video er det Munken snakker om?

-         Å faen, den har jeg glemt å se. Det er sikker det samme jævla foredraget, bare enda mer langtekkelig.

Nang klør seg i hodet. Mange norske spesialord hun ikke skjønner her. Hun slår opp en rekke ord. Kommer til Amygdala. Det er om hjernen. I Wikipedia ser hun en skisse av hjernen, og Amygdala sitter dypt nede i den indre delen av hjernen. Hun leser om fryktreaksjoner. Egentlig interessant dette. Frykten kommer fra et sted. Ikke bare at vi blir redde, det er et eget hjernesenter som gjør dette. Hvorfor? Da kunne man vel bare operert det bort, så slapp vi å være redde.

-         Goliat?

-         Ja?

-         Har du hørt om Amygdala?

-         Selvsagt har jeg det. Det er den delen av hjernen som plager meg når jeg får angstanfallene mine. Det er jeg som har lært Munken alt om dette. Dette har vi snakket mye om.

-         Men, tenk om vi bare kunne operert den bort, så hadde du sluppet disse angstanfallene.

-         Nei, jeg ville aldri ha operert den bort.

-         Hvorfor ikke? Da hadde du jo sluppet å være redd og bekymret deg for resten av livet ditt.

Goliat blir engasjert og glemmer et øyeblikk at han er «såret og vonbråten».

-         Men du må jo fatte at det er en grunn til at den er der.

-         Nei, det kan jeg ikke skjønne. Jeg har ikke behov for å være redd.

-         Men, hva ville du gjort dersom du så lille Brynjar komme nær en gryte med kokende olje?

-         Ikke noe problem, jeg hadde bare gått og tatt ham derfra. Jeg trenger ikke å føle meg redd for å skjønne at jeg må gjøre det.

-         Men du må jo skjønne det at der er situasjoner hvor du trenger å kjenne at du er redd for din egen beskyttelse. Hva om du nærmer deg et forferdelig stup. Tenk om du ikke har vett til å stoppe opp før du kommer helt på kanten og faller ned?

-         Men jeg vet at et stup er farlig, jeg trenger ikke å føle det.

-         Men det er mange ganger underbevisstheten din oppdager faren lenge for du er klar over det. Da blir du alarmert fordi du føler deg redd, og begynner å være spesielt på vakt. Det har nok reddet mange opp gjennom tidene. Naturen lager ikke en slik funksjon dersom den ikke er til nytte for oss.

Nang leser videre. Lang ordliste med følelser. Flere av dem er nye for henne. Hun leter opp tilsvarende thailandsk begrep, og skriver dem opp. «Tillit» er det en følelse? Er ikke det å trekke det litt langt? Men resten av argumentasjonen skjønner hun ikke mye av.

-         Goliat, kjære?

-         Hva er det egentlig dere er uenige om?

-         Ja, si det. Egentlig er det vel hva følelser egentlig er og om det for eksempel går an å gjenskape dem i en datamaskin. Om vi skal programmere følelser i en datamaskin må vi ha en forestilling om hva vi har med å gjøre. Her har Munken hengt seg opp i dette med valg og at dette har en slags magisk funksjon som ikke kan gjenskapes i en datamaskin.

-         Men hva er forskjellen på en følelse og for eksempel det at 2+2=4?

-         Veldig bra du spør slik. Du er en smart dame elskede. Egentlig ikke så stor prinsipiell forskjell. I begge tilfellene kan alt reduseres ned til bits og bytes. Men 2+2=4 er en veldig enkel operasjon som er lett å forstå. Men tenk deg at du skal summere og gange og dele 1000 ganger. Da begynner det hele å bli vanskelig, ikke sant. Men fortsatt er vi på et lavt kompleksitetsnivå i forhold til en følelse. Tenk deg at det er millioner av slike funksjoner, og at hver av dem består av like komplekse underfunksjoner og så videre. Du er sjanseløs i forhold til å kunne ha noen som helst slags oversikt over all denne signalprosesseringen. Men det er kun på et overordnet nivå du kan forholde deg til det, og da i form av at det kjennes som en følelse. Munken tar opp et eksempel eksemplet om hunden, som et enkelt fenomen og forholde seg til, og som utløser frykt og raseri hos katten. Dette er en usaklig forenkling, og det burde han vite som er systemutvikler. Hva skal til av kompleks signalbehandling bare for å detektere at det er en hund vi har med å gjøre? Tenk at syn og lukt egentlig bare er et nettverk av elektriske signaler. Alt dette må gjennom avanserte prosesser med mønstergjenkjenning, og sammenlignes med tidligere erfaring, sammenholdes med lyd og lukt, som også bare er elektriske signaler. Munken argumenterer med at det finnes egne hjernesentre for hver følelse, men det er jo et argument mot hans oppfatning. Selvsagt er dette egne hjernesentre fordi det er så komplekst.

-         Men nå har jeg søkt på nett, og funnet at synssentret er et svært og komplisert hjernesenter. Men syn er jo ikke en følelse?

-         Nei, men da skal du tenke på at Amygdala nettopp bruker sansesentre som input for sin egen behandling. Ergo inneholder Amygdala all kompleksiteten til synssentret, lukt, lyd osv. og er derfor enda mer kompleks enn dette.

-         Men det kan ikke være at synssentret også bruker Amygdala?

-         Nei, har du noen ganger blitt redd med synet? Det er jo bare tull. Hjernen henger selvsagt logisk sammen.

-         OK, men alt dette er jo også viderekoblet til vår bevissthet. Så den må jo være enda mer kompleks enn alle disse følelsessentret til sammen.

-         Jo, men bevisstheten er den aller største og viktigste følelsen vi har. Du tenker ikke at du tenker. Du og jeg og Descartes, vi kjenner at vi tenker. Det er sånn bevisstheten blir til, den er en følelse i seg selv.

-         Det der må det være du selv som har diktet opp. Jeg har aldri før hørt noen har sagt at bevisstheten er en følelse.

-         Men, kjære Nang, selvsagt er det jeg som har funnet det opp. Jeg tenker selvstendig og lar meg ikke påvirke av hva andre måtte mene. De aller fleste tenker ikke grundig gjennom dette, de bare lærer ting, og så tror de at det de lærer er fasiten. Så spytter de ut fasiten, som en kopimaskin spytter ut papir. Men verden går ikke fremover av slike ureflekterte kopimaskiner. Vi må lære oss å tenke gjennom tingene selv.

-         Men hva er det du er uenig med Munken i?

-         Munken tenker alt for tradisjonelt, så lager han en egen vri på det og tror han er en slags filosof. Men i den grad han har tenkt en eneste original tanke, så kommer ideen fra meg, men det har han glemt. Men, så har han jo sittet litt på skolebenken, og lest noen bøker og han er helt tydelig hemmet av det.

Mail Nr. 4 Fra Goliat

Emne: SV: Litt filosofisk skolering er ikke så dumt.

 

Når det gjelder følelser så snakker vi om nøyaktig det samme. Alle dine begreper under går også under min definisjon av følelser … som er et summasummarum av så mange lag av prosesserte input at vi ikke lenger forstår hvordan reaksjonen oppstår. Men om vi (hadde vært i stand til å) deler «kjærlighet» opp i sine minste bestanddeler (via deduktiv analyse) så ender vi opp med bits og bytes som vi enkelt kan forstå.

Bits og bytes, hva er nå det? Hun søker på nett og havner inn på datateknologi. Et bit er noe som enten kan være av eller på, eller en eller null. En byte er en gruppe på 8 bits. Nang kjeder seg. Hun lurer på hvordan noen kan bli engasjert i slikt. Dette er egentlig bare teorier som ingen av dem har noen særlig peiling på. Hva skal de med dette? Kjærlighet, hva i all verden har det med bits og bytes å gjøre? Hvis Goliat tror dette, vet han ikke hva kjærlighet er.

-         Goliat?

-         Ja?

-         Elsker du meg?

-         Ja, selvsagt elskede. Jeg elsker deg over alt annet i verden.

-         Men hvorfor?

-         Fordi du er så inderlig vakker, og så god og snill, og så sexy og spennende, og så god mor for vår lille sønn.

-         Tusen takk, elskling. Du kan si det så fint. Men er alt dette en konklusjon?

-         Hæ, hva mener du? Å nei, da misforstår du det jeg har skrevet. Jeg føler ekte kjærlighet for deg. Det vi diskuterer er hvordan denne følelsen blir til. Det er ikke slik at jeg har sittet i mitt sinn og resonnert meg frem fra fakta og gjennom kanskje millioner av små deduksjoner og kommet frem til et svar. Alt dette kommer som følge av mine erfaringer og kollektive erfaringer som er bygget inn i vår hjerne gjennom millioner av år med evolusjon. Men alt dette summer seg opp i delkonklusjoner, som igjen blir brukt til nye delkonklusjoner, og dette i et enormt nettverk av analyse, som til slutt viser seg for meg som min kjærlighet til deg.

-         Jo jeg søkte opp på deduktiv, på nettet og der står det at det betyr å trekke en konklusjon. Man har noen premisser, så utleder man en konklusjon. Er din kjærlighet til meg bare et sett av konklusjoner? I så fall høres det ikke særlig romantisk ut.

-         Nei, men kom hit så skal jeg vise deg et bilde på dataskjermen.

-         OK, det er et bilde av Brynjar.

-         Jepp, men nå setter jeg lupen foran den hvite duken der. Bøy deg frem og kikk nøye etter. Hva ser du?

-         En masse blå, røde og grønne prikker … Ja jeg vet det. Det kalles for piksler

.

-         Ja, men sånn er det med alt det vakre inne i hodet vårt også. Kommer man nær nok, består det av kjedelige bits og bytes.

Mail Nr 4 Fra Munken

Emne: SV: Litt filosofisk skolering er ikke så dumt.

 

Bits (men neppe bytes) må vel gjelde for all form for prosessering i hjernen. Evolusjonsmessig var følelsene der lenge før noen som helst bevisst resonnement fant sted. På samme måte som du har egne sentre for å tolke lyd, syn, lukt, og egne sentre for logisk resonnement og logikk, så har vi egne hjernesentre for følelser. Noen er store strukturer og andre er mindre. Men det som særpreger følelsene er at de er en del av apparatet for hjernens belønnings og straffesystem og de har tilgang til å sende hormonelle signaler som styrer tilstander i kroppen. Det er et feedback system fordi dette igjen sanses fordi kroppen endrer tilstand. Det sies at Amygdala er mindre hos individer som har opplevd sterke traumer og som dermed er usikre og fryktsomme resten av livet. Jeg gjetter at det kan komme av at prosesseringen som skal trigge fryktreaksjonen er mindre nyansert fordi det er færre hjerneceller involvert. Funksjonen blir lettere og trigge. Om jeg har rett i dette resonnementet styrker det ikke akkurat din teori på at det er noe spesielt med følelser fordi det er så enormt mange input involvert. Jeg tipper at akkurat det å sende ut signaler som setter i gang disse reaksjonene ikke krever så avanserte funksjoner. Kanskje er det nok å stimulere Amygdala med litt elektrisk spenning for å fremkalle en sterk, ukontrollert følelse av frykt.

Men tilbake til din definisjon. Jeg tror du må spesifisere den nærmere for at jeg skal kunne henge med. Hvem mer dette «vi» som ikke forstår alle lagene av prosesserte input? Er det bevisstheten du snakker om? Er det da slik at vi ved logiske slutninger og erkjennelse av fakta, har full oversikt over alle prosesserte inputs? Hvor kommer disse inputene fra? Er det sanseapparatet du tenker på?  Forstår vi alltid hvordan et resonnement oppstår? Er det ikke ofte slik at vi har en konklusjon, så må vi grave frem resonnementet fordi det er gjort ubevisst?

Vi deler følelsene med dyrene. Dyr oppfatter sine følelser umiddelbart, og agerer deretter. Dyr har ingen begreper om verken følelser eller resonnementer. Men resonnementer skjer definitivt også i dyrehjernen. Hva er det som styrer hvor mye prosessering som er involvert i hver funksjon? Jo, det må jo være kompleksiteten i selve funksjonen. For eksempel er synssentret og de deler av hjernen som er involvert i å tolke dette sannsynligvis større enn f. eks. Amygdala. Foreløpig synes jeg teorien din kan være interessant i mange sammenhenger, men som en fruktbar forklaring på følelsene synes jeg den virker utilstrekkelig. Som sagt, det er langt mer komplekst å tolke synsinntrykk enn det er å spenne i gang noen kjertler som lager hormoner som setter kroppen i en frykttilstand.

En fredelig hest er like kompleks å detektere som en livsfarlig løve. I det ene tilfelle skapes ingen følelser, i det andre tilfellet sterk frykt.

Hva med fobier? Her er deteksjon av slanger og edderkopper sannsynligvis hardkodet inn i krypdyrhjernen. Det er mønstre som kan trigge Amygdala til å trykke på knappen. Andre «dyr», som pene damer, da er det hjernesentret for sex som trykker på sin knapp og forteller bevisstheten at dette skal du begjære.

Nei følelsene har intet med mye eller lite kompleksitet å gjøre. Kompleksiteten dannes etter behov. Men følelsene er manifestasjoner av oppdragsgiveren. De kalles gener, og har sin egen agenda. Når følelsene taler, da lytter bevisstheten for vi vet at sjefen har all makt. Uten følelser blir alt meningsløst. Det er genenes måte å styre oss på. For meg er dette innlysende.

Jeg tror vi er enige om at atferd også påvirkes av genetikk. Hvordan skjer dette i praksis? Jo ved at genene styrer dannelsen av alle strukturene i hjernen og hvordan dette er wiret opp, og satt i forbindelse med resten av kroppen. Da handler det ikke bare om at hjernen er en datamaskin som produserer bits og bytes. Den ender jo faktisk opp med å orkestrere et atferdsmønster som tjener genenes formål, nemlig reproduksjon. Til det trenges det mer enn bare fakta og en virkelighetsoppfatning. Det trengs impulser som motiverer til den optimale atferden. Det er viljen, det er summen av en rekke hjernesentre i det limbiske system og i krypdyrhjernen, som evner å trykke på knapper for smerte, ubehag, frykt, sult, begjær, sjalusi, sex og raseri.

Hvorfor var lobotomi så effektivt? Jo fordi pasienten mistet mesteparten av sine følelsesimpulser. Det fører til passivitet og et meningsløst liv.

Men … all hjerneaktivitet kan reduseres til fysikk, til signaler, kanskje bits, men neppe bytes. Her er det ingen forskjell på en flue eller et menneske. Heller ikke på følelser og synssans eller logikk. Heller ingen forskjell på det enkle og det komplekse. Alt er fysikk og kjemi. Dette tror jeg vi har vært enig om i alle år. Men å bruke dette til å definere hva følelser er, er for meg meningsløst.  

Nang er forvirret. Hun har på følelsen av at dette er to datanerder som diskuterer et tema som ikke er fra deres fagfelt, men som de forsøker å forstå ut fra sine premisser. Hun sitter og tenker. Om hun skulle kunne komme med en slags fasit i spørsmålet burde hun heller sette seg inn i temaet rent generelt. Hun slår opp «Emotions» i Wikipedia:

«Emotion is a complex psychophysiological experience of an individual's state of mind as interacting with biochemical (internal) and environmental (external) influences. In humans, emotion fundamentally involves "physiological arousal, expressive behaviors, and conscious experience." Emotion is associated with mood, temperament, personality, disposition, and motivation. Motivations direct and energize behavior, while emotions provide the affective component to motivation, positive or negative. »

En psykofysiologisk opplevelse, hva er det? Hun graver videre i Wikipedia og får et slags svar om at dette handler om den grenen av vitenskapen som forøker å forene både de fysiologiske og de psykologiske aspektene av menneskets sinn og atferd, samt å se dette i sammenheng med samspillet med resten av kroppen. Følelser er altså noe som kan kjennes både fysisk og psykisk og som influerer vårt humør, temperament, personlighet, tilbøyeligheter og motivasjon. Følelser styrer retningen på motivasjon, som i sin tur blir drivkraft og utslagsgivende for atferden.

Hun forsøker å lese Munkens mail en gang til. Han stiller en rekke spørsmål som helt tydelig antyder at han ikke helt skjønner hvor Goliat vil med sin måte å se dette på. Hvorfor knyttes dette til kompleksitet? Hun ser også at Munken er nærmere den tradisjonelle måten å forstå dette på, mens Goliat er original og nytenkende. Men ingen av dem treffer noe særlig godt på «fasiten». Hun leser neste mail.

 

Mail Nr 5 Fra Goliat:

Emne: Re: SV: Litt filosofisk skolering er ikke så dumt.

Du har hengt deg opp i neppe bytes,  men om du forsøker å se for deg en byte som en gruppe bits som en underordnet delkonklusjon som et resultat av en serie bits så vil du kanskje forstå at det ikke var tilfeldig denne gangen at jeg skrev både bits og bytes. Forøvrig var sannsynligvis evolusjonens første følelse «lukt» for å styre begjær etter riktig næring. Allerede da var signalsammenhengen så komplisert at det skulle godt gjøres for oss med dagens tekno å analysere oss frem fra grunndata til konklusjon. Og enda værre blir det med fobier som slår ut på hunder og ikke katter. Men Amygdala-responsen er likevel en reaksjon på et innlært nevrologisk signalbombardement som i lag etter lag har utledet konklusjoner på både lukt,  farge,  hastighet,  størrelse,  form,  bevegelesmønster samt erfaringer fra tidligere møter med tilsvarende vesener hvor observasjoner av personens foreldres reaksjoner på et tilsvarende vesen preget og programmerte inn Amygdalaens nevrologiske respons.

-         Goliat?

-         Ja, kjære

-         Hva er en delkonklusjon?

-         Det er en konklusjon som blir brukt videre som et premiss for å trekke en ny konklusjon. For eksempel, på en konto har jeg 10000, og den andre har jeg 5000. Da kan en delkonklusjon være at jeg har 15000. Så kan jeg bruke det videre i en konklusjon som er at jeg ikke har råd til ferien som koster 20000. Skjønner du?

-         Ja, selvsagt. Dette har jeg holdt mye på med. Men er «Lukt» en følelse? Er ikke det en sans?

-         Jo, men det blir spissfindigheter. Poenget mitt at selv hos svært tidligere og primitive organismer, så må det ha vært følelser, fordi de har behov for å søke etter næring. Og da er det selvsagt «lukten» de må ha gått etter. Grunnen til at jeg drar opp dette handler om diskusjoner jeg og Munken har hatt på telefonen. Dette er ikke noen enkeltstående debatt.  Det hele begynte vel med refleksjoner over hvordan framtidens roboter og datamaskiner skal kunne styre seg selv og bli til selvlærende systemer. Munken uttrykte bekymring for at man kunne finne på å programmere følelser inn i en robot. Det mener jeg er umulig å unngå, fordi mekanismene etter hvert vil bli så komplekse at det i praksis er følelser det er snakk om. Men der ramla Munken av lasset. Det var da det viste seg at vi var på to forskjellige planeter i forhold til å forstå hva en følelse egentlig er. Munken ar alt for farget av tradisjonell skolelærdom. Jeg mener f.eks. at planter har følelser, mens Munken mener at det tidligste livet ikke har det. Men der mener jeg han tar feil, fordi det tidligste livet jo må ha søkt etter næring, og da må jo luktesansen ha vært tilstede, og den er så kompleks at det må betegnes som en følelse.

Nang Leser videre:

Mail Nummer 6 Fra Munken

Emne: Re: SV: Litt filosofisk skolering er ikke så dumt.

Virkelighetsbeskrivelsen som du angir tror jeg vi deler, stort sett. Problemet mitt er at jeg ikke forstår hvordan du trekker følelsesbegrepet inn i dette. Omtrent alt som foregår i hjernen er signalbehandling. Selvsagt foregår dette på et utall antall nivåer. Og når en hjernecelle «vinker» med en dendritt som følge av en kombinasjon med inputs fra et x antall dendritter, kan man vel sikkert kalle det for en byte, og man kan kalle det for en delkonklusjon. Denne ene dendritten kan være forbundet med en annen celle som igjen bruker dette som et element i sin konklusjon osv. Og dette henger selvsagt sammen på en ultra-kompleks måte at vi som «utenforstående» vil ha store problemer med å få noen oversikt over den mentale prosessen dette er en del av. I stedet kartlegger vi hjernens funksjoner på to måter (som jeg vet om). Det ene er å se sammenhenger mellom «mentale» skader og fysiske skader i hjernen. Det andre er å måle aktiviteten (vha. av blodtilstrømning). Så foreløpig er vi jo på et meget primitivt stadium på dette. Jeg lister opp dette for å beskrive hva jeg oppfatter av dine resonnementer, og tilkjennegi at jeg har forstått det. Jeg håper ikke du tror at jeg har forestillinger om følelser som noe «mystisk» eller åndelige greier. Følelser baseres jo også på bits og en slags bytes, i biologisk forstand. Jeg gir da også rett i at de følelser vi har satt navn på er basert på svært kompleks informasjonsbehandling. Her er vi ikke uenig.  Men slik fungerer jo all hjerneaktivitet, ikke bare de hjernesentrene som har følelser involvert. Det er derfor jeg sliter med å forstå hvorfor dette trekkes inn spesielt i forhold til begrepet følelser. På sett og vis føler jeg at denne diskusjonen blir å sammenligne med diskusjonen mellom en visjonær politiker og en nerd tekniker. Mens politikeren snakker om «bredbånd til alle» og innovasjon og informasjonsutveksling, rister teknikeren oppgitt på hodet, og påpeker at dette handler om swither, hubber rutere, fiber osv. «Denne politikeren skjønner jo ingen ting».  Jeg tenker vi er på forskjellige nivåer. Jeg er på filosofi stadiet og du er på low level biologi. Dermed sporer nok debatten av og vi begge går kanskje glipp av hverandres poenger. Nå har jeg så godt det lar seg gjøre forsøkt å bekrefte hva som er vår felles forståelse i forhold til biologien i hjernen, og hvordan dette er opphav til all vår mentale aktivitet.  Jeg har også spesifisert hva jeg ikke forstår. Det er hvorfor du spesifikt trekker inn de mentale prosesser som har med følelser å gjøre på dette nivået. Igjen vil jeg påpeke at følelser neppe er mer komplekse enn andre mentale prosesser. Så her har du en utfordring i å forklare meg dette. Men, for å avspore og forvirre deg, la meg blande inn litt av mitt tankegods i forhold til evolusjon. Det første liv hadde sannsynligvis ingen evner til å agere i forhold til omverdenen. Det bare fløt omkring i den såkalte ursuppen. Det er først når dette livet får en evne til å agere at problemstillingen oppstår. Da vil vi få et seleksjonstrykk i forhold til å agere på mest mulig optimal måte i forhold til reproduksjon. Jeg tenker at dette i første om gang må ha handlet om reflekser.  Det vil si at en gitt kombinasjon av stimuli gir en gitt form for respons. Det er å sammenligne med en digital krets. Så vil man få to funksjoner som forsterker hverandre. Responsreportuaret nyanseres og avanseres i takt med en stadig mer sofistikert evne til å styre dette. Men en slik logikkstyring har sine begrensinger. Da tror jeg neste revolusjon har kommet i form av tilstandsstyring. Det vil si at «styreenheten»  har detekterer tilstander som den søker eller unngår. Den justerer responsen og lærer i forhold til slike tilstander. Vi er nå kommet på et stadium av flercellede dyr som også har utviklet nerveceller. De individene som søker tilstander som er positive for reproduksjonen og unngår det som er negativt er de som sprer sin arv videre. I dette systemet ligger alle elementer til det som en gang vil utvikle seg til en hjerne.  Vi har kimen til et belønnings og straffesystem (i form av kjemiske signaler) som igjen er dirigert av signaler fra kroppen og kroppsprosesser. De individene som får belønning av å agere på en måte som optimaliserer reproduksjonen og straff av å gjøre det motsatte er de som blir selektert videre i systemet. Det er disse signalstoffene (for belønning og straff) som, den dag i dag, styrer vår atferd, det er det vi opplever som følelser. Det styrer hva vi liker og hva vi ønsker (de to er ikke det samme ifølge ny forskning). Ut av dette har jeg flere kjepphester. For det første er det feedbacksystemet. Det er at mesteparten av følelsene kjenner vi i form av fysiske tilstander i kroppen. Det betyr at en følelse kan begynne i hjernen, men selvforsterkes på grunn av at det forårsaker signaler til kroppen, som endrer tilstand, som vi i neste omgang kjenner. Vi får hjertebank, svette, frysninger, blir tungpustet, får vondt i magen osv. Den andre kjepphesten er at uten at vi hadde hatt følelsene så kunne ikke de kognitive funksjonene ha utviklet seg. Avanserte kognitive funksjoner har ingen mening dersom der ikke finnes en «vilje» som utnytter dem og setter dem i «arbeid». Dette henger logisk sammen og danner et komplett avansert selvlærende styresystem. Et styresystem handler ikke bare om å detektere verden, men trenger også guiding. Guidingen er dette belønnings og straffesystemet og det er igjen styrt av nedarvet kunnskap om hva som var forfedrenes suksesstrategier. Den siste kjepphesten er den utbredte misoppfatningen at vi tror at logikk og resonnement er «kongen i systemet». Av en eller annen grunn sliter mange av oss med å forstå at det nettopp er følelsene som gir retningen til våre handlinger. Det er altså forskjell på hva vi vet og hva vi vil. Vi har ikke reflektert over forskjellen på en slutning og en beslutning. Vi ser ikke verdikomponenten i våre egne meninger. Det er her, på dette nivået mine filosofiske refleksjoner kommer inn.

(Eksempel på en tidlig refleks er planter som snur seg etter solen).

 

Etter å ha analysert og slitt seg gjennom teksten klarer Nang å få en viss oversikt. Munken gjentar Goliats oppfatning med egne ord, og poengterer at dette skjønner han. Så lister han opp ganske klart og tydelig hva han ikke skjønner. Han skjønner ikke hvorfor kompleksitet absolutt må dras inn som noe som definerer følelser. Han påpeker at all signalbehandling i hjernen er kompleks og at dette ikke er enestående for følelser. Han antyder at de kanskje snakker fullstendig forbi hverandre. Så legger han ut om sine egne oppfatninger.

-         Goliat, hvorfor har du ikke svart på denne mailen?

-         Jeg har ikke tid til å prioritere dette nå. Han skriver jo rene avhandlingen, hvor han stort sett gjentar det han har sagt før. Jeg kjenner ham og jeg vet hva han mener. Det er nytteløst å bruke tid på dette. Dessuten ble jeg også litt forbannet.

-         Hvorfor?

-         Det er ikke bare litt arrogant å sammenligne seg selv med en visjonær politiker og meg med en teknologinerd. Dette er total mangel på respekt. Det blir så usmakelig at jeg ikke gidder å holde på med dette.

-         Men det han har gitt utrykk for er bare at dere kanskje snakker forbi hverandre fordi dere er opptatt av helt forskjellige ting. Så har han tatt en sammenligning. Hva er så galt med det?

-         Det er respektløst!

Nang leser siste mail:

Mail Nummer 7 Fra Munken

Emne: Re: SV: Litt filosofisk skolering er ikke så dumt.

Jeg kan nå bare konstatere at du ikke er i stand til å besvare mine spørsmål i siste mail. Det betyr jo egentlig at jeg har satt deg fast og dermed vunnet debatten. Gratulerer til meg! ;-)

Kjenner jeg deg rett så tror jeg du ble ganske så forbannet over innledningen på denne mailen. Håper ikke hjernen din ble så aktivert at du ikke er i stand til å lese resten. Det er nemlig en av effektene av følelser (sterke), at vi får reduserte kognitive evner. Så, hvordan forklarer du det ved hjelp av din teori? He ... he ...

Om du leser dette har du kommet videre og bestått prøven på at du ikke er en ekstrem hissigpropp. Så til den analysen som forhåpentligvis kan gi en innsikt til å lære noe.

Utsagnet som starter denne mailen er det jeg kaller for en overtolkning. Det er et begrep jeg har funnet opp (tror jeg, kanskje det er du?) for å beskrive et fenomen som ofte skjer mellom oss mennesker. (Akademia har sikkert andre termer for dette) Jeg vil definere en overtolkning som en kraftig agering med utgangspunkt i en tolkning av et faktum som kan ha mange forskjellige tolkninger.

For å gå på det konkrete eksemplet: Er det sant at du ikke er i stand til å svare på mine spørsmål? Hva er faktum og hva er tolkning? Faktum er at jeg ikke har mottatt svar på min siste mail. Om jeg hadde vært en forsker ligger det i mitt ideal av en forsker at jeg pedantisk skulle ha konkludert med «Jeg har ikke mottatt svar på min mail».  Men en god retorisk politiker ville nok heller referert det i form av at du ikke er i stand til å svare.

På samme måte som en ligning kan ha flere løsninger, kan også et faktum tolkes på mange måter. Dette vet du selvsagt, så godt kjenner jeg deg. Hva kan være årsaken til at jeg ikke har mottatt noe svar? Jeg smeller opp noen hypoteser:

Hypotese 1) Du har hatt dårlig tid i det siste og prioriterer dette ned til du får bedre tid.

Hypotese 2) Du har glemt å svare

Hypotese 3) Du skrev et langt svar, men i det du trykket på sendknappen kollapset mailprogrammet og du brukte to dager på å få tilbake alle mailene dine, og da var denne saken glemt.

Hypotese4) Du har bestemt deg å avslutte debatten fordi du ikke gidder å diskutere med uvitende.

Hypotese 5) Du hadde kommet halvveis i svaret da lille Brynjar kom og klappet på tastaturet og ved et uhell sendte hele (eller halve mailen) til sjefen din, og du fikk en irettesettelse av sjefen om aldri å bruke mailboksen din til private ting.

Hypotese 6) Du innser at du er på jordet, men nekter å innrømme nederlaget, og vet derfor ikke hva du skal svare (Dette er hypotesen som innledningen er basert på).

Hypotese 7) Du mottok aldri min mail fordi den havnet i søppelmailen.

Hypotese 8) Du har sendt et svar, men utgående mailserver har sviktet slik at svaret aldri kom frem til meg,

Hypotese 9) Du har sent et svar men en feil i nettleseren min gjorde at den havnet i feil mappe slik at jeg ikke finner den.

Hypotese 10) Maileseren min har mottatt ditt svar, men jeg har slettet det i søvne en natt jeg ble vekket av en alert melding på robot549.

 

På et kvarter har jeg konstruert opp 10 forskjellige mulige tolkninger på det faktum at jeg ikke har mottatt svar fra deg. Ifølge dine egne teorier bedriver hjernen denne type spill hele tiden for å evaluere utsagn, og at for hver ny hypotese svekkes alle de andre hypotesene. Jeg vet ikke om dette har noe med virkeligheten å gjøre, men logikken i det er innlysende. For hver ny plausibel hypotese svekkes utgangshypotesen i forhold til sannsynligheten på den nye hypotesen. Om alle hypoteser er like sannsynlig vil alle hypoteser svekkes likt for hver ny hypotese. Om man veier sannsynligheten til å være den samme på alle hypotesene kan man antyde at tolkningen over kanskje har bare 10 % sannsynlighet for å være korrekt. Mens fakta i saken nærmer seg 100 % sannsynlig.

Ut av dette kan man gjøre mange refleksjoner. Det er viktig å forstå at vårt sinn ikke er optimalt i forhold til korrekt informasjonsbehandling. Vårt sinn er optimalt i forhold til reproduksjonsmessig suksess. Om jeg hadde et publikum kunne jeg fått gode gevinster på retorisk og presentere åpningsutsagnet som om det var et faktum og deretter brukt det for hva det var verdt. Om du hadde antydet at dette ikke er tilfelle, at dette dreide som at du f. eks. ikke har prioritert dette, kunne jeg bare tilbakevist dette med at det bare er en unnskyldning og at du er en dårlig taper. Det kunne jo igjen ha fått deg så pass forbannet at du for eksempel hadde slått hardt i bordet og sagt at dette er noe forbannet tull. Det publikum ville ha sett ville ytterligere ha svekket din posisjon fordi du hadde fremstått som en person uten selvkontroll.

Den prosessen jeg beskriver her har utgangspunkt i vår tendens til å søke bekreftelse for vår egen virkelighetsoppfatning. Når man har så mange tolkningsmuligheter er det heller ikke dette særlig vanskelig. En annen ting man kan lære av dette handler om dynamikken i menneskelige relasjoner. Et menneskes atferd og kommunikasjon må tolkes. Om vi hovedsakelig er overtolkere, og samtidig starter ut med en holdning til vedkommende som allerede er farget, så er det sannsynlig at vår tolkning farges av den holdningen vi har i utgangspunktet. Dermed forsterkes virkelighetsoppfatningen. Men, så er dette selvforsterkende og virker som en selvoppfyllende profeti. For, om nå f. eks. holdningen er overdrevent positiv, så vil responsen det menneske får tilbake være positiv. Det medfører at det mennesket får en sosial posisjon eller rolle og fylle. Vedkommende får et insitament til å forsterke det gode inntrykket for dermed å oppnå sosial suksess. I motsatt fall, der responsen er negativ eller fiendtlig, vil dette medføre mistenksomhet og fiendtlighet tilbake. Da er det fort gjort at dette utløser fiendtlige handlinger som igjen bekrefter den negative holdningen som er utgangspunktet for prosessen.

Nå er kanskje dette kraftig på siden av det vi debatterer, men når man har en maildebatt synes jeg man kan ta seg tid til noen sidevinklinger.

Som jeg tidligere påpekte er hjernen er ikke et optimalt informasjonssystem. Den er optimalisert på reproduksjon. Jeg aner at dette faktum fortsatt bare er teori for deg. Dine sammenligninger mellom hjerne og datamaskin går for langt. Nei jeg tror egentlig ikke evalueringsprosessen her så mekanisk skjematisk at ethvert utsagn evalueres med utgangspunkt i f. eks hvor mange muligheter som finnes. Hjernen er selektiv. Hvordan kan naturen ha tillatt oss å utvikle f. eks. få sterke tilbøyeligheter som vi har til å overtolke hverandre? Fasiten må jo være at de med tilbøyelighet til å overtolke sprer sine gener bedre enn de mer «oppriktige individene». Hvordan kan overtolkning gi en slik fordel? Jeg tror at den som fremstår som sikker i sin sak har en klar sosial fordel. Vedkommende kan da agere på en kraftig og markant måte i forhold til dette og dermed forsterke sin egen sosiale posisjon. For veldig sterke individer kan det til og med være lønnsomt å kjøre frem åpenbart urettferdige overtokninger og samtidig komme unna med det. Det beviser styrke og makt. Det er min hypotese om dette.

La oss igjen gå tilbake til utsagnene:

Jeg har ikke mottatt svar fra deg.

Du er ikke i stand til å svare meg.

Begge to er fakta-utsagn. Det vil si at ingen av dem har noen verdikomponent. De er vesensforskjellige fra utsagn av typen:

Straffen for narkotikaforbrytelser bør økes

Den siste type utsagn er uttrykk for et standpunkt og har en verdikomponent. Det uttrykker en vilje. Denne verdikomponenten har utgangspunkt i følelser.

Men spørsmålet er om ikke det andre utsagnet også, på en subtil måte også utrykker et standpunkt med utgangspunkt i følelser. Dette avhenger av konteksten. Dersom du hadde kommet til meg og sagt, beklager Munken, der tok du meg litt på sengen, jeg er ikke i stand til å svare på dine spørsmål. I det tilfellet er utsagnet slik det fremstår, et fakta-utsagn. Men når dette ikke er tilfellet er vi over på tolkning av utsagn nummer 1. Spørsmålet er hvor selektiv vår underbevissthet er når tolkningen av dette skal gjøres. Hvis jeg har et bevisst, eller ubevisst ønske om å vinne debatten, sette deg i forlegenhet, eller fremstå som den «retthaver» jeg er, så tror jeg at underbevisstheten presenterer meg for utsagn nummer 2, som et faktum, gjerne uten at utsagn 1 noensinne er formulert. I så fall inneholder utsagnet en skjult verdikomponent. Det kan være av typen: jeg vil vise meg frem, jeg har tenkt mye og dypt og jeg har noe å komme med. Jeg er smartere enn deg. Jeg vil ha respekt og beundring. Og om noen skulle komme og antyde noen annen fortolkning, så kan underbevisstheten godt tenke seg å forsvare min «lønnsomme» posisjon med raseri og truende atferd.

Denne problemstillingen er et problem også for vitenskapen. Vitenskap dreier seg om å få frem fakta. Men ofte er fakta så kompleks at det er tolkninger vi presenteres for. Derfor er vitenskapsfilosofien også fokusert på metoder og prosesser som i størst mulig grad demper denne effekten. Dette handler om at man ikke skal blande fakta og følelser. Man beslutter seg ikke til fakta, man observerer og utleder dem. I den grad der sniker seg inn føringer vil fakta farges eller forurenses av forskernes preferanser. Måten jeg organiserer følelser i min tenkning har også denne problematikken for øye.

Jeg kunne nevnt mange flere eksempler på andre områder hvor samme tenkemåte anvendes. Tankemåten er for meg fruktbar på utallige måter. Den er grunnleggende i mitt syn på rasjonalitet.

Det er også grunnen til at jeg reagerer på din begrepsbruk her, nemlig at følelser er basert på deduktive utledninger og konklusjoner. Men merk deg at det ikke nødvendigvis er virkelighetsoppfatningen din som er problematisk, det er begrepsbruken. Nå er det slik at ingen har monopol på hvordan begreper brukes og hva som legges inn i dem. Dette gjelder innen vanlig dagligtale. Går vi inn på spesifikke fagområder og formelle tekster eller vitenskap kreves det en helt annen presisjon på bruk av begreper. Det betyr ikke at noen har verdensmonopol på å definere begrepsinnhold. Det jeg prøver å si er at vi alle har frihet til å kunne legge vårt eget innhold i begreper så lenge vi formulerer den definisjon vi ønsker å bruke. Når man har uenighet om innhold i begreper lønner det seg å tenke slik: jeg kan ha en forståelse av et begrep som gjelder for min måte å tenke på i forskjellige kontekster. Andre kan ha en helt annen bruk av begrepet, brukt i en helt annen kontekst. Når man så har en dialog er det viktig at man er villig til å legge den andres definisjon til grunn når vedkommendes budskap skal analyseres og forstås. Det kan være helt ødeleggende for en dialog dersom en eller begge parter tviholder på sin forståelse av et begrep. Begreper er bare navn på en mental forestilling. På samme måte som forskjellige personer kan ha samme navn, kan forskjellige forestillinger ha samme navn. Dette handler om en bevisst mental fleksibilitet og vilje til å gå inn i den i den andres forståelses univers. Noen ganger oppfatter jeg det slik at dette ikke dreier seg om fleksibilitet men om ren vilje. Det er selvsagt en god retorisk metode å avlede den andres fremstilling på med å henge seg opp i begreper og kjøre dialogen inn i et meningsløst spor. Nå skal jeg ikke påstå at det er det som er skjedd her, men vi er uansett havnet på dette sporet. Vi er uenige om innholdet i begrepet «følelser», og dialogen er inne i et blindspor. Den eneste måten å komme ut av dette på er at vi hver for oss definerer begrepet og forklarer hverandre de refleksjoner, teorier og modeller hvor begrepet inngår og hvordan dette henger sammen. På den måten kan dialogen bli konstruktiv og vi kan lære av hverandre.

Jeg vil først påpeke at denne dialogen begynte med Descartes. Her håpet jeg å få frem en del refleksjoner, især om metodisk tvil, men også en større respekt for akademia generelt og filosofien spesielt. Det var vel egentlig det sporet jeg hadde tenkt meg, men OK, den veien du trakk den drar jo opp en debatt som har vært mellom oss lenge. Min hovedhypotese om dine forestillinger om følelser er at dette er en ad hoc spekulativ ide. Den henger ikke sammen med noe, annet enn at det er en fiks ide. Min utfordring til deg er å komme med den teorien, refleksjonen eller modellen som gjør det meningsfylt å bruke følelse-begrepet på denne måten. Kommer du med det, skal jeg følge deg så langt jeg kan inn i din tankeverden.

Du tar altså utgangspunkt i refleksjoner som har opphav i vårt mentale univers. Descartes tankeunivers er altså på det bevisste mentale nivå. Det er utgangspunktet. Spesifikt handler det om resonnementer i form av deduktive slutninger og konklusjoner. Dette er da også min måte å forstå hva en deduksjon er for noe. Det er en opplevd, bevisst mental prosess, hvor man har premisser og utleder konklusjoner, som videre blir brukt som premisser i deduktive slutninger osv. Men senere i dialogen beveger du disse begrepene over i fysiologien. Her sliter jeg med å følge deg. Når er det man går fra fysikk og kjemi og over til deduksjoner? Se på følgende slutning:

Premiss 1 Hvis A så B

Premiss 2 Vi har A

Konklusjon da har vi også B

Tror du et øyeblikk på at denne slutningen i vår hjerne består av en hjernecelle hvis to synapser for henholdsvis premiss 1 og 2 er aktivert, for dermed at den fyrer løs på synapsen for konklusjon? Dette er tøv. Allerede her, på en slik enkel mental operasjon er der sannsynligvis mange millioner hjerneceller involvert. Når går man over fra en fysisk kausal mekanisme til en deduksjon? Tenk deg en stein som ligger på et isbelagt vann. Sola skinner, og isen blir tynnere og tynnere. Plutselig bryter isen sammen og steinen synker. Er det en konklusjon? Kan denne fysiske prosessen kalles en konklusjon? Den teoretiske beregningen rundt dette med to streker under svaret, kan kalles en konklusjon, men ikke den fysiske kausale prosessen. Om dette ikke kan kalles en konklusjon, hvorfor kaller du da den fysisk/kjemiske prosessen som foregår i en enkel hjernecelle for en konklusjon? Hva er forskjellen? Jeg kan på et vis se et unntak fra dette. En elektronisk or, and eller nand port er en slags automatisert slutnings mekanisme og det gir mening å kalle outputen for en konklusjon, selv om det ikke er vanlig. Grunnen til dette er at det simulerer logikken, som er en mental mekanisme. Dette er noe vi gjør i konstruerte datamaskiner. Men, som regel er det ikke dette vi oppfatter, men kun de overordnede produktene av dataprosesseringen. Og de er jo selvsagt tilpasset til å ligne forhold i vårt mentale landskap. Poenget med dette er at du blander overordnede mentale mekanismer med fysiologisk prosesser uten å gjøre noen som helst form for avgrensninger. Når vi først er inne på disse fysiologiske prosessene synes jeg også at du trekker datateknologibegreper vel langt inn i det. En nervecelle har også analoge egenskaper. Synapser som blir mye brukt leder signalet bedre og de forsterkes. Synapser som ikke blir brukt går til grunne. Dette er egentlig ganske annerledes enn bits og bytes. Jeg har ikke noen god forståelse av hvordan dette virker men jeg har sett på neurale nettverk og forstått teorien om hvordan et slikt system er i stand til å lære. Men selv her er hver «celle» en underprosedyre i seg selv som faktisk involverer ganske så mye prosessering.

Men, det kan jo være en grunn til at du har trukket begreper som omhandler våre mentale prosesser over i fysiologien. Da har du i så fall utfordringen med å forklare meg dette.

Men med det utgangspunktet vi hadde, nemlig Descartes deduksjoner og slutninger som definitivt henviser til bevisste mentale prosesser så protesterer jeg på at det er mulig å resonnere og dedusere seg frem til en følelse. For det bevisste sinn fremstår ikke følelser som noe man kan resonnere seg til, eller lære. De ligger der som føringer som påvirker vår atferd. Det er da også min definisjon på hva en følelse er: mentale mekanismer som gir retning til atferd.

Om du skulle ha programmert en «følelse» inn i en robot. Hvordan ville du ha gjort det? Ville du ikke ha forsøkt å definert en eller flere tilstander som optimale, negative eller positive, og laget et selvlærende system som testet ut forskjellige handlinger og som foretrakk de handlinger som gav resultater som lignet mest på «idealtilstanden»? Mener vi har diskutert dette på telefonen og, er det ikke noe slikt du en gang har foreslått? Men da må jo idealtilstanden være definert på forhånd. Passer dette med min eller din definisjon på følelser?

Den rent grunnleggende filosofiske problemstillingen det er snakk om her, kan kanskje formuleres slik:

Kan man utlede preferanse gjennom slutninger uten at preferansene er forhåndsdefinerte premisser?

Eksempel:

Per skal velge godteri, og han får velge mellom sjokolade og karamell. Dette er to alternativer. Det er et valg. Nå er spørsmålet om Per ved hjelp av å analysere seg frem til alle egenskapene ved sjokoladen og karamellen kan dedusere seg frem til hvilket alternativ han skal velge. Han kan finne ut at sjokoladen inneholder 17g kakao og 20 gram fett og 9 gram sukker. Mens karamellen inneholder hele 50 gram sukker og 4 gram vanilje og 20 gram fett. Kan vi nå, med bare disse opplysningene utlede hvilket alternativ som skal velges? Min påstand er at dette ikke er mulig uten at vi tilfører ny informasjon som ikke kan utledes ut fra alternativene man har.

Da prøver jeg meg på følgende påstand:

Et valg mellom flere alternativer kan ikke gjennomføres utelukkende med utgangspunkt i informasjon fra alternativene alene.

Kan dette bevises? Jeg skal prøve meg på et bevis. Andre får vurdere om det holder. Det går slik:

Først må jeg definere hva et valg er.

Om vi har et sett med alternativer. Så har vi en filtreringsprosess som gir et subsett av disse alternativene som resultat. Teknisk kaller vi dette for en seleksjon. Jeg definerer da et valg til å være denne filtreringsprosessen.

Nå kommer beviset. Dersom det skal være mulig at forskjellige filtre skal kunne gi forskjellige resultat, selv om alternativene er identiske, må informasjon fra selve filtret påvirke resultatet. Denne informasjonen kan ikke komme i fra alternativene i seg selv, det må være en tilleggsinformasjon som kommer utenfra.

Sagt på en annen måte: Om person A og B skulle velge mellom de samme alternativene og all informasjon om alternativene oppfattes identisk av A og B, så må det være mulig at A og B skal kunne velge forskjellig for at dette skal kunne betraktes som et reelt valg. Det som utgjør forskjellen må da være tilleggsinformasjon som kommer fra A og B.

Denne tilleggsinformasjonen kan kanskje kalles for den subjektive komponenten i seleksjonsprosessen.
Kanskje vil du kommentere at det jeg bruker så alt for mye tid og innsats på og bevise her er selvfølgeligheter. Egentlig håper jeg på det. For da er du faktisk med på tankegangen min og kan ikke lengre kverulere deg bort fra det faktum at ethvert valg må også innebære at det velgende subjekt selv legger til komponenter som er avgjørende for utfallet av prosessen. Hva er det for noe? Hva kan vi kalle det for? Hva vil du kalle det for? Har du merket noe til dette i dine valg?

I min verden assosieres dette med følelser. Følelsene er den komponenten i valget som kommer fra deg selv og ikke fra alternativene. Nå er det slik at dette nok er mer nyansert enn som så. I denne sammenheng passet det meg best å bruke ordet preferanse. I mange andre sammenhenger bruker jeg ordet «verdier». Innenfor ren filosofisk tenkning snakker man om intensjon, hensikt, preferanser, verdier og vilje. Politikere og ledere snakker om «mål» og «oppdrag». Innenfor evolusjonspsykologi snakker f. eks Terje Bongard om «pådriv» i tillegg bruker han også begrepet «følelser» ganske mye. Psykologer snakker om emosjoner, motivasjon, humør og drifter. Freud snakket om ID(drifter) og superego (samvittighet). Jeg snakker ofte om «tilbøyeligheter». Med det så mener jeg drivkrefter som ligger latent i oss og som kan komme til utrykk i forskjellige situasjoner. Alt dette er beslektede forestillinger, og på sett og vis påvirker de alle det man kan kalle for verdidimensjonen i en beslutningsmodell. Forskjellen mellom dette og det jeg kaller for virkelighetsoppfatningen burde herved være definert og bevist.

Virkelighetsoppfatningen utvikles via sanseapparatet. Den kommer utenfra, og formes individuelt med utgangspunkt i det miljøet individet befinner seg i. Virkelighetsoppfatningen har høy plastisitet, selv om her også ligger klare begrensninger. Viljen kommer innenfra. Også viljen er personlig og individuell. Det handler om styrkeforholdet mellom de utallige tilbøyeligheter som ligger der. Men strukturene er faste, og følelsene kan ikke påvirkes direkte, bare indirekte og da begrenset. Samlet sett representerer viljen et stort knippe drivkrefter, affeksjoner og tilbøyeligheter som har vært suksesstrategier for våre forfedre. Vi er arvtagere etter de som har hatt reproduksjonsmessig suksess. Og da er det et samlet sett av de tilbøyelighetene som gav denne suksessen, som også styrer vår atferd. Det er nedkodet i genene. Genene styrer dannelsen av strukturene i hjernen. Og det er disse strukturene igjen som styres oss. Jeg har nå påvist prinsipielt sett, hvordan dette slår inn på vår atferd. Og vi konstaterer at det er en kraftig, og forholdsvis rigid mekanisme det er snakk om.

Da vil jeg trekke inn en faktor til. Det er når vi tar valg på vegne av andre. For selvsagt er det mulig å formulere preferanser. En kamerat bad meg akkurat å prøve å finne en passende leilighet til ham i Jomtien. Jeg har mange muligheter å undersøke, men er det nok? Nei, det naturlige spørsmålet tilbake er: hva slags type leilighet ønsker du? Hva med pris? Mer generelt kunne jeg ha spurt etter vedkommendes preferanser. Uten at jeg kjenner hans preferanser, er jeg ikke i stand til å finne et alternativ han er fornøyd med. Men når jeg har disse preferansene og putter dem inn i min beslutningsmodell, ja da er vi over i en ren deduktiv fase. Preferansene sammen med alternativene gjør det mulig for meg å trekke en slutning, eller en konklusjon som gir det riktige alternativet. På samme måten, om jeg var en saksbehandler i staten eller en innkjøper i en bedrift, så kan jeg fortelles hvilket mål jeg skal søke å oppnå. Dette kan så legges inn i alle mine behandlingsrutiner og på den måten opptrer jeg som en beslutningstaker på vegne av andre. Men selv gjør jeg egentlig bare slutninger, ideelt sett. Er jeg korrupt kan egne preferanser komme inn i bildet likevel. Men, om jeg følger idealet her kan man si at selve beslutningsprosessen er upersonliggjort, og man kan hevde at «beslutningstager» ikke er personlig ansvarlig for resultatet. På samme måte kan fanatiske religiøse- eller politiske- organisasjoner klare å manipulere mennesker til absolutt lydighet. Ved å få dem til å tenke om sine egne preferanser som egoistiske og uttrykk for synd, og dermed innføre «Guds vilje», eller «fellesskapet» som erstatningspreferanser. Som menneske kan man da oppnå en illusjon om å ha oppgitt seg selv. Men det er en illusjon. For all handling er motivert av egne motiver. Men de blir bare så bakenforliggende at man er blind for at de finnes. En hensiktsanalyse vil imidlertid fort kunne avsløre dem.

Men hva betyr dette? Er ikke dette bare teori som ikke påvirker noe annet her i verden? Er det ikke Bare «kjekt å vite»?

Det kan muligens være. Men, om du noensinne skulle prøve å sette deg inn i hvordan jeg tenker. Så bør du vite at denne distinksjonen mellom virkelighetsoppfatning på den ene siden og verdidimensjonen på den andre siden er grunnleggende for min måte tenke om og forstå mennesket på.

Vil bare til slutt liste opp noen områder hvor denne tankegangen er en del av problematikken.

 

Man kan ikke slutte fra er til bør (David Humes kommentar til ideen om det å dedusere seg frem til hvordan ting skal være med utgangspunkt i hvordan ting er)

Deduksjonsetikk (Om å dedusere seg frem til den rette handling, om forsøket på å fjerne egne preferanser fra valget ved å henvise til «objektive» verdier). Mener å ha påvist at det er umulig, og heller ikke ønskelig.

Beslutte seg til sannheten (jeg velger å tro, dvs. stikke hode i sanden og lukke sinnet for ny kunnskap, og tviholde på at verden er sånn som jeg vil at den skal være)

Formålsforklaringer (Om å forklare fenomener med utgangspunkt i formålet. Naturen har ikke noe formål, derfor må alt reduseres til årsaksforklaringer.)

Myten om menneskesinnets absolutte plastisitet (blank slate) (om alt er bare slutninger, utledninger og resonnementer, da kan alt læres og vi er 100 % formbare individer, jamfør hjernevaskdebatten)

Myten om den menneskelige frie vilje (En gjennomreflektert beslutningsteori tar knekken på denne forestillingen en gang for alle)

Regelstyring kontra målstyring. (For komplekse oppgaver i en verden i konstant endring er målstyring overlegen)

En modell for egenkontroll av roboter, og en modell for egenkontroll av individet.

 

Nang har lært mange nye ord. Men Goliat har rett. Dette er avansert norsk og vrient å få så mye ut av. Men en ting er sikkert. Han tenker mye og rart denne Munken. Han må jo ha brukt dager på å skrive denne mailen. Så kommer Goliat bare til første linje. Hva er respekt, egentlig?

-         Goliat?

-         Du burde ha lest videre på denne mailen.

-         Nei, absolutt ikke.

-         Munken mener egentlig ikke det han skriver. Han bruker det bare som et eksempel, også for å erte deg litt.

-         Om han skriver dette bare for å erte meg, da er det enda mer respektløst. Det er ingen som samtaler så reflektert med Munken som jeg gjør. Dette vet han. Han er alene i verden med alle sine tanker. Den eneste som lytter på ham er meg. Da burde han holde seg for god til å erte, og komme med lyskespark. Nei, han trenger definitivt en lærepenge. Man behandler ikke sine kamerater på denne måten.

Dagdrøm stopp. Munken er tilbake i virkeligheten, og den virtuelle Goliat har et poeng. Det må han innrømme. Han tar opp kampen med sin indre nysgjerrighet, og bringer den til taushet. Men under ligger jo også en slags feighet. Kanskje Goliat igjen ville komme tilbake og si: Alt dette og mer til har jeg tenkt på for lenge siden. Intet er nytt for meg her. Ingen overraskelse. Du er bare så utrolig naiv og korttenkt. Nei, jeg har tenkt dypere og lengre på dette enn du aner. Men jeg har dessverre ikke tid til å forklare deg dette. Du ville heller ikke vært i stand til å forstå.

Munken har vondt i baken. Han har sittet for lenge ved computeren. Han kan ikke la være å stille det grusomme spørsmålet nok en gang. Feiler det meg noe? Er det noe alle andre vet som ikke jeg vet? Er der en diagnose som holdes hemmelig for ikke å såre meg? Kanskje? Kanskje ikke? Sannsynligvis ikke.

Munken reiser seg og strekker på beina. Bra vær i dag!

 

Goliat legger på 2022

Utviklingen i relasjonen i tiden etter det som er beskrevet over er egentlig interessant. Jeg opplever læring, gjennom denne prosessen. Og fortsatt er den fruktbar. Kanskje lærer jeg mest om meg selv.

Det nye mønstret er at Goliat er begynt å legge på dersom temperaturen i samtalen blir for intens. Min intensjon med denne bearbeidingen er, i tillegg til de frukter dette gir i form av læring og innsikt, også å benytte dette som en form for «seismisk test» på Goliat.  Planen er å legge dette ut, som alt annet og sende ham en link. Med andre ord servere eller tilby mine refleksjoner skriftlig, for så å søke innsikt ved å analysere respons.

Men jeg har jo minst to formål til med dette:

·       For det første eksisterer jo min meddelelses-frustrasjon i fullt monn.

·       For det andre har jeg for flere år siden lovet Goliat å si ifra dersom jeg mistenker at han kan ha noen mentale svekkelser.  En av hypotesene er at det kan være det vi ser. Denne hypotesen (2a) står ikke særlig sterkt, men sterkt nok til at jeg føler på denne plikten.

Men det er nok det første formålet som dominerer. Det grunnleggende her er opplevelsen av å føle seg misforstått. Det er det jeg kaller for sekundær sosial identitetsfrustrasjon. Dette har nær sammenheng med sosial definisjonsmakt, og blir særlig merkbart for sosialt svake mennesker.

Det er å påpeke at det er forskjell på det å bevisst utdefinere mennesker, og det å tro negativt om dem. Bevisst utdefinering handler om det sosiale spill. Da har det et formål, og handlingen er designet for å oppnå det formålet. Den negative effekten på adressaten er med andre ord tilsiktet.

Noe av dette har jeg skrevet om under demonisering, sosial stempling og sosial definering. Og som regel ligger det en gevinst i bevisst å utdefinere andre mennesker. De som blir offer for sosial utdefinering, vil typisk være personer der forsvarsevnen er lav, eller gjøres lav i samme operasjon.

For den som dette skjer med, vil jo det selvsagt være nyttig å forstå om dette er handler om overlegg, eller om misforståelsene er reelle.

For dersom misforståelsene er reelle, så eksisterer det i alle fall en teoretisk mulighet til å korrigere dette. I motsatt fall, vil forsøk på korrigering i praksis true utøvers bevisste formål. Da er det å forvente en respons som motarbeider dette.  Her er arenakontroll og diskreditering nærliggende strategier.

Essensen her er at det nok kan være vanskelig men ikke helt teoretisk umulig å nå inn til et menneske som bare tror negativt om deg, mens all innsats vil være bortkastet dersom misforståelsen er villet, og strategisk. Her er det å påpeke at både avbrudd, og det å legge på, er en form for arenakontroll som kan oppfattes som bevisste strategier. Dermed er dette indikasjoner på en hypotese om at dette handler om overlegg.

Dette er selvsagt mye mer nyansert når man går i dybden. Det vil jo alltid stå åpent i hvilken grad egne misforståelser er en del av utfordringen. Altså i mitt tilfelle, må jeg være åpen for at nei, det er jeg som misforstår den sosiale tilstand jeg står i.

Men det som står i veien for å komme til bunns i det, er jo arenakontroll. I hvilken grad er det mulig å kommunisere åpent med sine omgivelser rundt dette? For hvordan skal jeg kunne komme til innsikt om egne sosiale skavanker uten i samspill med mine omgivelser? Her er det også opplagt at i den grad dette blokkeres så forsterkes mistanker om at det handler om overlegg.

Jeg skulle gjerne likt å være flua på veggen i situasjoner hvor Goliat kommenterer denne prosessen overfor tredje-person. Jeg kan godt skjønne fristelser til avlytting i den hensikt å komme til kilder med potensiale for slik innsikt. Det er selvsagt noe som hverken er mulig eller lov. Men noen ganger lurer jeg på hvordan Goliat ville fremstilt dette overfor andre. Her ville jeg fått indikasjoner på i hvilken grad han fremstår med feilinformasjon, eller enda verre desinformasjon. Jeg ville fått et klarere bilde på Goliats egen situasjonsoppfatning. Det som er interessant med baktalelse er at et filter er borte. Det er hensynet til den det angår. For vedkommende er jo fraværende. Det er et filter mange av oss gjerne skulle hatt fjernet. Det vil si de mest nysgjerrige av oss. På et vis vil en vesentlig forvrengning i den naturlige sosiale speilingen bli borte.  Så det å høre seg selv omtalt av mennesker som er trygg på at den omtalte ikke lytter, er alltid svært fruktbart, og nesten alltid en øyeåpner. Dette kan vi lære av å se mennesker omtale tredjeperson som ikke er til stede, kontra når de er til stede.

Men selv skjult avlytting ville ikke ha fått meg i mål med å forstå dette på noen sikker måte. For fortsatt vil jeg måtte vurdere i hvilken grad det jeg oppfatter som avvik fra egen virkelighetsoppfatning, handler om bevisst desinformasjon, eller at vår virkelighetsoppfatning reelt sett er avvikende.

Jeg har som sagt sett en utvikling over tid. Mønstret er som følger:

·       Småprat frem og tilbake

·       Jeg er impulsiv og tenker høyt

·       Det kommer et personangrep av type (sammenligne med mainstream media, NRK og venstresiden)

·       Jeg kommer i forsvarsposisjon, oppfatter meg misforstått og får behov for å forklare.

·       Angrepet eskalerer, og avbrudd kommer tettere og tettere

·       Min videre respons er ofte frustrasjon over denne atferden, og det er jo selvsagt personangrep. Det er ofte en blanding av dette og forsøk på å komme til med saklig argumentasjon.

·       Så avbryter Goliat, enten med å legge på eller i klare strenge ordelag at dette temaet er nå over.

Min frustrasjon er at jeg føler at jeg brenner inne med min versjon, at jeg opplever meg misforstått og definert negativt. Det plager meg at dette får meg ut av fatning, Jeg slutter å respondere på Goliats avbrudd og begynner å snakke i munnen på ham. Slik blir krangelen blir et faktum. Hva jeg sier: Jeg kritiserer ofte Goliat for det han gjør, for personangrep, for avbruddene. Men jeg tror at det å heve stemmen og snakke i munnen på den som avbryter, i seg selv skaper affekt. Avbrudd har jeg skrevet om her. Da handler det om at avbrudd stort sett er destruktivt i en dialog, og jeg foreslår noen regler for det. Den som møter avbrudd i en samtale, står jo overfor et dilemma. Da snakker jeg altså avbrudd som bryter med de reglene jeg har foreslått. Dilemmaet er at valget enten blir å la seg kue, eller definere, eller snakke i munnen eller overdøve den andre. Ingen av delene er gode strategier. For du oppnår intet med å overdøve den andre. Men det å la seg kue er jo å ikke sette grenser. Man blir overkjørt og mister etter hvert arenaen hvor man kan by på seg selv. Det er derfor avbrudd er så destruktivt. Det ødelegger dialogen umiddelbart. En tredje variant, er å finne seg i det, for så senere finne anledningen til å ta det opp med samtalepartneren. Kanskje kunne det gå opp et lys eller to. Dette var strategien jeg prøvde på under Pokemon-hendelsen, som beskrevet her. Jeg vet ikke om det ble noen virkning av det.

Uansett, så ender jeg altså her opp med «å ta igjen». Jeg snakker i munnen på Goliat, forsøker å overdøve ham, blir sint og beveger meg bevisst over på hans banehalvdel og sier «du har tapt diskusjonen, dersom du flykter ut av den på denne måten. For det beviser at du mangler argumenter».

Så jeg påstår ikke at jeg er «uskyldig og ender opp som en del av dette». Men dette er ikke et mønster med meg. Det skjer kun i denne relasjonen, derfor har jeg generelt fokus på relasjonen, som åpenbart er patologisk, og vil kunne studeres i det perspektivet. Men hva er egentlig galt?

 

Som sagt, en slik hendelse lærer innebærer også muligheten til å lære om seg selv. Så jeg søker etter beste evne å analysere meg selv og mine egne reaksjoner. Jeg tenker at det å bli sammenlignet med «venstresiden», «mainstrim media» med mer, ikke i seg selv treffer meg, annet som at dette er Goliats måte å signalisere sin misnøye med meg, der og da. Det at slike angrep ikke treffer, handler jo om at jeg ikke har noe fiendtlig forhold til disse instansene.  Det som treffer meg, handler med andre ord om signalet i seg selv, altså hvordan Goliat tenker om meg.

Det grunnleggende her er at jeg i den aktuelle samtalen, ikke er fullt så mye på nåler, senker «guarden» og er i kreativ utforskende modus. Jeg tenker høyt, og snakker på innfall. Med andre ord i en slags brainstormings modus. I en slik modus har jeg ingenting imot å bli møtt med motforestillinger, korrigeringer, presiseringer, eller gått etter i sømmene på mine uttalelser. Jeg har heller ingen sterke følelser i det å oppdage at, jeg resonnerte jeg feil, at det er innvendinger jeg ikke har tenkt på, at det er ting jeg ikke visste, at det er ting jeg har misforstått. Dette er jo noe vi alle mennesker driver med hele tiden. Det er ingen prestisjesak for meg å snuble i en slik prosess. Tvert imot, så bidrar dette til læring og utvidelse av horisonter. Så tror jeg også at vi alle blir glade og oppstemte, når vi opplever å bidra til at prosessen kommer på konstruktive spor, at vi påvirker, blir tatt seriøst, og inkludert i et fellesskap.

Men kanskje måles det sosiale klimaet og refleksjonen best når vi feiler, og hvordan det blir møtt. Det ideelle er jo at dette blir møtt med konstruktiv kritikk, vi analyserer sammen, og med utgangspunkt i felles referanseramme veier vi det sammen, finner det for lett, legger det bort og fortsetter prosessen som før.  Men andre ord, er det å feile ikke bare uten risiko, men i tillegg så regnes det som et konstruktivt bidrag til læring. Det er en ekte lærekultur. Det har jeg skrevet om her. Det eksisterer ikke sanksjoner i dette. Det eksisterer ikke bebreidelser. Det kan det ikke gjøre, for da vil det i seg selv ødelegge den konstruktive og kreative prosessen. Det er lett å se forskjellen på en konstruktiv dialog og det sosiale spill. Det er også lett å se at konstruktiv dialog er en kunst, som er sårbar og lett å rive ned, straks den forurenses av sosialt spill.

Den hypotesen som går igjen i relasjonen mellom meg og Goliat, er at jeg har dette idealet, mens Goliat sliter med, eller er uinteressert i å komme ut av kampmodus. Mye av det jeg holder på med handler om forsøket på å sortere ut denne utfordringen. Og det vil gjenspeiles i de hypoteser jeg utvikler.

Jeg skal nå presentere de to telefonsamtalene som endte med at Goliat la på. Så kommer mine analyser til slutt, i den siste samtalen.

Abort Runde 2

Første gang Goliat la på, var sånn sirka i mai 2022. Da hadde han ringt meg og inviterte meg til abortdebatt. Det endte som sagt med at han kokte og la på. Jeg skrev ned samtalen kort tid etterpå.  Jeg har i utgangspunktet reflektert over selvbestemt rapport her. Tanken da jeg skrev var å tilføye en «runde 2» på dette. Jeg oppdager i ettertid at relevansen opp mot selve abortsproblematikken er svak, derfor tar jeg det med her i stedet for. Men teksten jeg skrev den gangen er preget av at den er tiltenkt inn i denne konteksten.

Her er teksten:

I skrivende stund har abortdebatten blåst kraftig opp igjen fordi høyesterett vurderer å tillate stater å innføre strengere abortrestriksjoner i den enkelte stat. Det er en sak for seg. Jeg misliker utviklingen, men det som er interessant er så se på Goliats utvikling på dette området.

Han ringte meg en dag og inviterte til «abortdebatt». Og det endte med at han slengte på røret.

La meg ta noen innledende refleksjoner først. Et gammelt kinesisk ordtak sier et «en klok mann skifter mening ofte». Jeg skriver gjerne under på det. Jeg idealiserer åpenhet, altså at man prinsipielt vektlegger at egen dømmekraft er feilbarlig og erkjenner muligheten for at man kan ha tatt feil. Forutsetningen er selvsagt at dette baseres på bedre argumenter enn hva jeg hadde fra før, eller at jeg får påpekt svakheter eller feil i egne resonnementer, eller at nye omstendigheter eller nye opplysninger endrer saken.

Jeg applauderer evnen til å bytte mening, der det åpenbart er på sin plass.

Når det er sagt så handler jo klassisk abort-debatt i høy grad om verdispørsmål. Ditt abort-standpunkt vil ofte gjenspeile din etiske grunnholdning, ditt syn på mennesker og samfunn.  Det å bare bytte vektlegging av verdier, er noe dypere, og mer problematisk, enn uenighet om ren virkelighetsoppfatning. Les gjerne her om analytisk-argumentasjon. Jeg har også benyttet abort som eksempel på «reverse enginering» av etiske standpunkter her.

Mitt syn på selvbestemt abort, finner du her. Jeg skal ikke dra alt dette her. Men jeg vil påpeke at dette spørsmålet klassifiseres under kategorien omstridt. Det er et varselskilt som signaliserer at her må vi vise varsomhet og respekt for her er det dype dilemma ute og går.

Perspektivet i denne sammenhengen er hvordan et samfunn med et demokratisk verdigrunnlag bør forholde seg til dette. Temaet i seg selv, er som sagt teologisk og filosofisk omstridt, og da er min standardrefleks at dette ikke kan forbys, men reguleres ut fra et samfunnsansvar.

Jeg vil nå poengtere at jeg har hatt mange og omfattende samtaler med Goliat gjennom flere tiår. Min klare oppfatning er at han har omtrent det samme utgangspunktet som meg, altså en demokratisk grunnholdning, liberalisme (forstått riktig), og ingen religiøse sperrer som blokkerer for dette. Ingen av oss er særlig religiøse, og om jeg hadde vært det, så er det plass til personlig livssyn innenfor den politiske grunnholdning som jeg forfekter. I praksis, om jeg skulle ha vært kristen med dyp overbevisning om at abort er etisk galt, så har jeg forstått og akseptert at jeg lever i et pluralistisk samfunn hvor man ikke kan eller bør pådytte hverandre å leve slik «som jeg mener er rett». Det er en logikk i dette, som sier at det er umulig, dersom alle skulle tenke slik. Så jeg måtte gjerne hevde mitt syn på abort, men jeg kunne ikke forlange eller tvinge alle andre til å leve etter dette.  Dette er ikke en type spørsmål som jeg sorterer inn under det universelt etiske (som drap, vold, voldtekt osv.) Derfor bør samfunnet være varsom her, tillate, men regulere på en ansvarlig måte. Dette er en politisk grunnholdning også ment å dempe konfliktnivået i samfunnet. Men i USA er det jo det motsatte som skjer. Abort-spørsmålet er ekstremt betent og konfliktdrivende. Og jeg sliter med å forstå at ikke refleksjonsnivået er høyere, slik at man innser hvor destruktivt dette er. Dersom USA blir slitt i filler, så er nettopp abortspørsmålet en vesentlig del av årsaken.

Det som skulle fått meg til å justere standpunkt er forskning som med høyere sannsynlighet kan fortelle oss hvor grensen går med hensyn til fosterets opplevelsesevne. Jeg står i dag på 12 uker, som jeg forstår inneholder sikkerhetsmargin. Men jeg innser at her kan det komme ny innsikt via forskning.

Det etiske og dermed også politiske grunnsynet ligger imidlertid fast.  Det handler om at verdisynet mitt er ufravikelig på dette med menneskeverd, som beskrevet via etisk verdi her. Dette er styrende for hele min politiske tenkning. Den reflekterte vil oppdage at dette er en grunnholdning som ikke kan endres i hytt og pine. Dermed er det mye som gir seg selv her. Når jeg skifter mening, så er det innenfor denne rammen. Da er det i hovedsak virkelighetsoppfatningen som endres, fordi ansvarlig forskning kommer frem til ny innsikt. Og da er det tidsgrenser som i så fall skyves på.

Jeg skal også være så ærlig å si at oppfatninger og standpunkter som ikke er rotfestet i noe dypere, som regel ikke handler om meningen i seg selv, men det jeg kaller for allianse-synkronisering. Med andre ord gruppeidentitet som jeg kaller for sosial identitet og varianter av dydssignalisering, alfa-attraksjon og alfa-identifikasjon.

Symptomet er overflatiskhet. Vi snakker sterke meninger, kombinert med unngåelse av motforestillinger. Atferden er jo mest kjent fra woke- og kansellerings-kultur. Alt dette har jeg skrevet om her.

Men vi finner selvsagt det samme også i den motsatte leiren, trumpisme, ultra-høyre og konservative kristne miljøer. Begge retninger er der at man mangler sperrer for å pådytte andre å etterleve «mitt livssyn», altså en grunnleggende autoritær holdning.

Det er her jeg opplever Goliat å være. Han fremstår ikke grunnleggende etisk rotfestet. Han fremstår overflatisk. Denne debatten gir også næring til en hypotese om at Goliat er grunnleggende amoralsk. Det vil si at moralske aspekter, grunnleggende mangler, og at moralen dermed kun blir et element i det sosiale spillet. I det hele tatt lurer jeg på om dette er et utbredt særtrekk ved normalmennesket. En annen variant av dette er at det kan handle om kampmodus.

Nå regner jeg det som et pluss at han kontakter meg for debatt om temaet. Men poenget er at han ikke forstår eller behersker debatt. Hypotesen er at han tester ut nyervervede argumenter på meg. Men når jeg ser reaksjonen, så bekrefter det for meg at han ikke er i stand til å gjennomføre en konstruktiv dialog om temaet. Goliat fremstår å bytte standpunkt i abort-debatten motivert av en stadig sterkere gruppeidentifikasjon med amerikansk konservativ høyre-bevegelse. Jeg ville ikke blitt overrasket den dagen han kom og erklærte seg for å ha blitt kristen.

 

Så det varer ikke lenge før dette ender i konfrontasjon. Han avbryter i kjent stil, og serverer personangrep.

Slike konfrontasjoner er selvsagt ubehagelige, særlig når de ender på denne måten. Men for meg har det alltid en oppside på den måten at jeg blir gående i ettertid å reflektere.  Etter å ha gravd litt i meg selv og forløpet så synes jeg bedre å kunne skjønne hans frustrasjon og utsagn han kom med.

Her vil jeg starte med det jeg oppfatter var kjernen i hans argumentasjon, hvordan jeg responderte og hvorfor jeg tror han oppfattet det som en avsporing. Deretter vil jeg forsøke å forholde meg til argumentet mer på hans premisser. Jeg oppdager at det gir frukter til god analyse.

Argumentet er som følger:

Hvorfor skal hun (kvinnen) slippe å ta ansvar for sine handlinger og enkelt komme unna konsekvente ved å begå drap?

En kort analyse her: Sett i et kjønns og likestillingsperspektiv så appellerer dette til rettferdighet. En annen vinkling han kom med underbygger dette. Hvorfor skal hun kunne skyve ham ut, bære frem barnet og kreve ham for bidrag i atten år fremover, uten at han noensinne får møte barnet? En annen variant: Hvorfor skal han være avskåret fra å innflytelse dersom han ønsker å beholde barnet og ikke henne? Alt dette er argumenter som får sin vekt i kraft av et premiss om rettferdighet.

Jeg har tidligere reflektert over rettferdighetsbegrepet her.

Dette er et perspektiv jeg i gjeldende utveksling avviste som irrelevant. Den som leser mine tidligere refleksjoner om abort, skjønner hvorfor. Mitt fokus har vært på etisk refleksjon over selve handlingen, og på spørsmålet om hvem som tar beslutningen.

Og jeg avviste problemstillingen ved å henvise til at disse problemstillingene handler om rett og urett i det lovverket som regulerer problematikken rundt samvær og foreldreansvar. Og det står jeg for så vidt ved. Men jeg kritiserer meg selv for ikke å ha kommet ham i møte med å adressere denne problemstillingen. For det er åpenbart en vesentlig problemstilling knyttet til abortspørsmålet, særlig i USA.

Vi gikk litt i sirkel, og Goliat sirkulerer fortsatt rundt denne problemstillingen.

Denne gangen arresterer jeg han på retorikken. Da handler det om bruken av drapsbegrepet på abort. Dette er en karakteristikk og min fremgangsmåte i møte med retoriske karakteristikker finner du her. Hva er et drap? Hva avgrenser begrepet? Jeg har vært inne på begrepsinflasjon her. Det å kalle en som er kritisk til innvandringspolitikken for rasist, er et godt eksempel på begrepsinflasjon. Problemet med bruk av drapsbegrepet er at det gir sterke negative assosiasjoner.

Så kan man hevde at drap jo kan brukes om alle handlinger som tar liv. Men det medfører jo igjen at det omfatter drap på dyr med mer. Med andre ord jeg presset han på avgrensingen av begrepet.

Og det kan jo være en interessant debatt, men jeg kan nok skjønne at Goliat, med hans perspektiv på dette her er ganske så frustrert. For den type problemstillinger vi nå beveger oss inn på er jo på min hjemmebane, men ganske så ukjent terreng for ham. I denne fasen går det en kule varmt og det endte altså med at han bare la på.

Min etter-refleksjon er altså at jeg burde møtt ham seriøst på den problemstillingen han reiser. Det skal jeg gjøre nå.

 

Først til selve problemstillingen:

Hun blir gravid, hva gjør vi med det? Det enkle er når begge to er enige, enten å beholde barnet eller å ta det bort.  Problemet oppstår når paret er uenige og ikke har planer om å bo sammen.

Problemet her er at kjernespørsmålet er dikotomisk. Enten føder hun barnet eller ikke. Det gjør kompromiss umulig på dette grunnleggende planet.

Hvem bestemmer? Vi har følgende muligheter:

1)   Hun bestemmer
Dette er dagens lovgiving i de fleste vestlige land. Det kalles rett til selvbestemt abort.

2)   Han bestemmer
Jeg vet ikke om dette har vært lovgivning, men vi kan i alle fall tenke det som mulig.

3)   Den mest dominante bestemmer
Vi kan også tenke oss at det er uregulert, og den mest dominante i relasjonen overkjører den andre. Dette er naturtilstand, og følger naturens «lov» om den sterkestes rett. Rent etisk skaper jo dette alvorlige konflikter og mye urett.

4)   Samfunnet har innrettinger som hjelper paret med avgjørelsen. Det er dette jeg kaller for triangulering. Det er fredsbevarende. Det har jeg skrevet om her. Men så er det jo et stort spørsmål hvordan samfunnet implementerer dette. En av løsningene er abort-nemder. Andre løsninger er å forby abort. Her i Norge har vi alternativ 1 som er selvbestemt abort.  Avgjørelsen delegeres til mor. I motsetning til alternativ 3, så har altså nå mor full statlig støtte til å kunne håndheve sin rett. Det er fredsbevarende, men det opphever på ingen måte en innebygget mulighet for urett i dette. Vi skal komme tilbake til dette som en egen problemstilling: Hvordan kan samfunnet implementere dette med minst mulig urett?

5)   De trekker lodd om det
Dette er også triangulering. Eksempel finner du her. Noen ganger kan dette fungere. Men akkurat på denne type problemstilling så er den mindre egnet enn det forrige alternativet.

6)   Andre muligheter?
Jeg mangler kanskje fantasi her.

Det er viktig å erkjenne at dette problemet er et av naturens biologiske spill med oss mennesker. Jeg har tidligere skrevet om den biologiske kjønnsknuten her.  Problemet hadde egentlig ikke eksistert dersom vi ikke hadde teknologi til å kunne ta abort. Teknologien åpner nye muligheter for oss. Nye muligheter, gir nye valg. Nye valg utløser nye dilemmaer. Problemet kommer i forlengelsen av den biologiske kjønnsknuten. Det er hun som går gravid, det er hun som føder. Det er hun som tar risikoen. Det er hun som får kroppsslitasje. Og ofte er det hun som tar skammen. Tragedien er som regel ikke at hun er gravid. Tragedien handler oftest om at det er feil mann til far. Eller det kan være sosiale omstendigheter eller det kan handle om helserisiko. Det kan også handle om at hun er for ung, eller hun har ikke gjennomgått de riktige ritualer (giftet seg). 

Det grunnleggende biologiske problemet er at kjønnsmodenhet er i utakt med sosial og kulturell modenhet. Dyr har ikke dette problemet fordi kultur-laget er mye tynnere i dyreverden. Mennesket er et utpreget kulturelt og sosialt vesen. Vi bruker ofte mye lengre tid på å oppnå de beste sosiale og kulturelle forutsetninger, enn på å bli kjønnsmoden. Derav oppstår denne utfordringen.

Så har vi selvsagt den varianten at vår evne til å ivareta barn også avhenger av vår økonomiske tilstand. Det er også noe dyr ikke har. Og vår økonomiske tilstand er til de grader ulikt fordelt mellom individer. Alle menneskets ressurskategorier, benyttes så som sosial valuta til å herse med de mer svakerestilte. Og her er nettopp denne problematikken en dyp fristelse for det såkalt «moralske mennesket» (det er jo dypt umoralsk).  Fattige mennesker har ikke råd til å fostre frem et barn. Prominente mennesker, prester og moralister utnytter så dette i kjent stil til å trakassere, være moralsk indignert og heve opp seg selv ytterligere på bekostning av de som ligger nede.

Abort-kampen handler grunnleggende om samfunnets beskyttelse av svakerestilte mennesker mot denne normalmenneskets mobbe-tilbøyeligheter. Det er dette det egentlig dreier seg om.

Men, som Goliat påpeker: Mye av dette er borte nå, i alle fall i humanistiske samfunn. I tillegg har vi lett tilgang til prevensjon, hun står langt sterkere til å si nei, og vi er mye mer opplyst. Men uansett så skjer det fortsatt uønskede graviditeter. Hvordan kan dette løses med minst mulig urett dersom foreldrene er uenige om det skal beholdes eller ikke?

Igjen må jeg påpeke at det viktigste premisset for at dette er en seriøs problemstilling er vårt syn på rettferdighet.  Hva er rettferdighet, og hva er åpenbart urett?

I gamle dager kunne han bare stikke av og la henne i stikken med hele byrden. Er det rett eller urett? Jeg kan godt forstå at lov om barnebidrag også kan ha rot i akkurat denne type ansvarsunndragelser. Og her er vi inne på aspekter som Goliat prøvde å dra meg inn på: Ansvarliggjøring for våre handlinger.

Jeg kommer tilbake til det. Nå går vi på problemet med uenighet mellom mor og for om de skal beholde barnet. Da har vi følgende muligheter:

1)   Far ønsker abort, men mor vil beholde
Vår tids lovgivning på dette området er ofte svært urettferdig. Goliat påpekte akkurat denne problemstillingen.  Hun kan beholde barnet, jage ham ut av livet og innkassere barnebidrag.  Jeg oppfatter dette som en stor urett, og har vansker med å følge moralen i den lovgivningen. Motargumentet er at man må stå til ansvar for den «moroa» man har vært med på. Konsekvensene burde man ha tenkt på før. Dette var også Goliat inne på, da opp mot det at mor jo kan løpe dra sitt ansvar, ved enkelt å ta abort. I det perspektivet blir fars skjebne desto mer urettferdig. Men hva kunne et fornuftig humant samfunn gjort i en slik situasjon? En tanke jeg har vært inne på er at far kan fraskrive seg foreldreansvar, og dermed samværsrett og kontakt med barnet, og dermed også slippe unna deler av bidragsplikten (juridisk abort). Forutsetningen er at far tilkjennegir sin holdning før tidsfristen for abort er ute. Dersom mor holder graviditeten skjult for far, frafalles plikten. Men frivillig avtale kan inngås dersom far ønsker kontakt med barnet. Hvor mye av barnebidraget skal kunne slippes på denne måten? Det kan man jo diskutere, men det bør være et samsvar med en tilsvarende løsning på motsatt side. (Det er selvsagt også en utfordring at barnet da ikke får treffe sin far. Far må gjennom samme prosess som mor, og bli bevisstgjort på denne type problemstillinger).

2)   Mor ønsker abort, men far vil beholde
Også her oppleves dagens lovgiving som urettferdig, da far ikke har noen innflytelse. Men her kommer et vesentlig moment inn i bildet. Hvordan kan man pris-sette svangerskap, fødsel, risiko eller kroppsslitasje? Det går fort bort to årsverk. Kanskje vi kan pris-sette de andre ulempene til minst to årsverk til. Samfunnet kunne ha regulert at mor nektes abort dersom far tar ansvaret, eller den varianten at mor og far inngår avtale om at far overtar barnet. Men da har vi altså en kompensasjon inne i bildet. Hvem tar regningen?  Kanskje en fordelingsnøkkel mellom far og staten? Og igjen, eventuelt redusert barnebidrag, må stå i stil med hva fedre må ut med i motsatt tilfelle.

 

Det jeg forsøker her er å vise at det kan være mulig å dempe noe av den uretten som eksisterer i dagens lovverk. Dette behøver ikke å påvirke retten til abort, men det kan kanskje trekke ned på aborttallene.

Men så til den siste utfordringen Goliat kom med: Hvorfor skal ikke mor kunne ansvarliggjøres for sine handlinger som ledet til graviditeten?

Mitt syn på ansvar finner du her. Essensen er at vi med rimelighet skal kunne ansvarliggjøres for det vi har påvirkning på. Og her har jeg vært inne på hvordan alvorlighetsgraden bør estimeres.

Men her er det en hel del mer. For selv om det finnes mange alternativer i mulighetsrommet, er det ikke sikkert at individet klarer å se dem. Og selv om en rasjonell risikovurdering tilsier stopp, så er vi ikke alle kapable til rasjonell risikovurdering til enhver tid. Mennesket er sin natur nærmest. Og naturen har en bedragersk evne til å lokke noen og enhver av oss ut på reproduksjonens glattis. Vi må ikke glemme at vi er dyr, med noe vi kaller for menneskelige egenskaper. Ved vår menneskelighet har vi som sagt skapt oss en levemåte som er i utakt på den måten at kvinnens reproduksjonsmessige alder ikke samsvarer med sosial modenhetsalder. Det er den eksakte biologiske knuten mennesket her står i. Så det å høvle over mennesker som faller i naturens luner, er urett. Vi må forvente slikt i samfunn av vår type. Så selvsagt benytter normalmennesket dette som sosial valuta til å hovere over andre. Det er fritt frem å trakassere og tråkke på. Les dette langsomt: Vi kunne alle havnet i denne type ulykker og det som verre er. De som går klar, har bare hatt flaks. Fortjeneste er en sosial konstruksjon.  Modenhet og medmenneskelighet handler om viljen til å forstå slike ting som dette.

Jovisst skal vi ansvarliggjøre, men ikke blindt og uten hensikt. Hensikten må jo være å forebygge slike ulykker, og da helst ikke med å skape enda mer ulykke. Les gjerne mine refleksjoner om utopisk sone.

I de to alternativene over så ligger det åpenbart ansvarliggjøring innebygget. Men snakker vi lovverk som regulerer tilgangen til abort, så dekker jo ikke livssituasjonen med alternativene over hele bildet.

Det kan være mange grunner til å vurdere abort som utvei.  Det kan handle om manglende ressurser, det kan handle om at barnet er uønsket. Så har vi utallige sosiale omstendigheter i forhold til religion og tradisjoner.

En refleksjon samfunnet må gjøre seg at det å sette et uønsket barn til verden kan være like etisk problematisk som abort.

En kvinne som er gravid har allerede fått konsekvenser. En abort er en belastning, og den er ikke uten risiko, hverken fysisk eller psykisk. Det er ingen kvinner som ønsker seg inn i en situasjon med uønsket graviditet. Mitt spørsmål er om ikke dette er konsekvens nok, eller det må mer til? Mitt syn på uaktsomhet finner du her.

Hva med far? Bør det ikke være symmetri her. Han må jo ha et like stort ansvar. Hvordan skal man ansvarliggjøre far?  Det er jo ikke han som er gravid. Bot? Kanskje betale en del av aborten?

Det jeg innser er at denne type ansvarliggjøring utgjør risiko for å forsterke konflikter, og gjøre terskelen lavere for illegal abort.

En rettferdig stat som forbyr abort, vil selv måtte bære mye mer av ansvaret. For dette er jo en beslutning samfunnet tar. Også samfunn må da bære sin del av ansvaret. Det betyr støtte nok til å fjerne fattigdom som en del av problemet. Det betyr også et ansvar for å fjerne fordømmelse av mødre og barn som har «havnet i ulykken». Hva med alle de «moralsk indignerte» som fordømte barna til enslige mødre som «lausunger», gjorde urett på dem, og selv forventer moralsk klapp på skulderen?  Dette står jo i kontrast til den ansvarliggjøringen det er snakk om. Hvem er egentlig moralsk konkurs her? Et samfunn som spenner beina under de som ligger nede, får frem uønskede barn, for så trakassere dem som mindreverdige resten av livet, er etter min mening et svært umoralsk samfunn.

Hvorfor forby noe for borgerne? Er det til, borgernes beste eller av andre grunner? Er det politisk gevinst i dette? Er det økonomisk gevinst? Handler det om dyssignalisering? Er det noen som oppnår store sosiale gevinster på dette?
Når man vurderer dette, har man alle samfunnets borgere i tankene, eller er det noen som det går ut over, men som blir ofret for det gode formål?

For hele argumentet her appellerer jo nettopp til dette: Uretten. Samfunnet skal ikke begå urett. Og da er det jo selvsagt de svakeste som er mest utsatt.

Så ja, jeg er enig i at lovverket som regulerer foreldreskap kan fungere blodig urettferdig. Dette gjelder også i vårt eget land. Men de lovene vil jo være der, selv om vi fikk et forbud mot abort.

Jeg tenker at Goliats perspektiv også er orientert mot kjønnskamp. Menn er diskriminert i lover som regulerer foreldreskap. Men i stedet for å løse dette, så går man heller inn for å gjør det verre for kvinner, sånn litt for å oppveie noe av uretten. Jeg hørte akkurat sitert et serbisk ordtak at «Det er greit at kua mi dør, så lenge naboens ku også dør». For å si det i klartekst: Goliat fremstår i kampmodus. For da har slike refleksjoner en lei tendens til å fordufte. Det er et dårlig utgangspunkt for de med visjoner om et harmonisk samfunn. Dette har store likhetstrekk med det man kaller for kritisk raseteori, som jo på en lett gjennomskuelig måte, avslører kampmodus og motivet om å «ville ta igjen». Ja dette er ytterste venstre på sitt verste. Bli nå ikke som dem. La meg stave det langsom det som mangler: R A S J O N A L I T E T, slå det opp her. Målet, min venn, hva vil du oppnå utenom dette å ville «ta igjen»?  Det er det manglende målet, den manglende visjonen, det er det som avslører kampmodus.

Jeg må jo si at den dreiningen jeg ser hos Goliat her er interessant. Vi har som sagt kjent hverandre i minst tre tiår. Det meste av denne tiden har vi stort sett vært enige om en type abort-politikk som vi har hatt i Norge gjennom vår generasjon.

Når jeg ser denne dreiningen hos Goliat så dukker to motstridende assosiasjoner opp. Det første er det jeg kaller for allianse-synkronisering.  Da handler det om at hos mange normalmennesker, så preges meningsdannelsen i høy grad av synkronisering med resten av den gruppen de identifiserer seg med. Det ligger en dyp uselvstendighet i dette. For det handler altså ikke om at man arbeider med temaene på selvstendig basis, men at temaene i seg selv blir til identitetsmarkører for gruppen.

Som regel vil man kunne se indikasjoner på dette, dersom personen skygger banen idet dialogen går i dybden på problemet. Da finner vi strategier av type arenakontroll, scenenekt, avbrudd, personangrep eller «man har ikke tid akkurat nå». Slike strategier avdekker overflatiskhet. Og det er nettopp denne overflatiskheten, kombinert med sterke meninger, gjerne også fiendtlighet, som er kraftige indikasjoner på at vi her snakker om allianse-synkronisering.

Dette leder igjen til at hypotesen om at Goliat har utgangspunkt i et kampmodus-perspektiv. I så måte passer han inn med radikal-feminister, bare på den andre siden. Den generelle refleksjonen om dette finner du her.

Når Goliat argumenterer for å forby abort, så handler det egentlig om «å ta igjen», da med referansen til urettens om begås mot menn, ved at deres mening blir ignorert i abort-spørsmål, samværspraksis og nådeløs innkreving av barnebidrag uten at far har noen rettigheter opp i det hele.

Men poenget her er at man løser ikke dette med å rette baker for smed. De kvinner som rammes av dette, er ikke de samme som i tidligere tider har utnyttet systemets urett. De er ikke å regne som «en ansvarlig gruppe», hvor alle gladelig kan sanksjoneres for hva andre har gjort. Ærlig talt så sliter jeg med at normalmennesket har så inderlig tungt for å forstå noe så enkelt. Ville du likt å bli straffet og sanksjonert for hva faren din har gjort? Tenk deg om. Kan det være så vanskelig å skjønne dette?

Det Goliat ikke oppdager er at dette er identitetspolitikk, en venstre-side ideologi han høylytt fordømmer. Vel, i praksis: ser man kvinner som en enhetlig gruppe, hvor det er OK å lage helvete for noen for hvilken praksis andre har hatt, vel … det er det samme. Kan det være så vanskelig å forstå dette?

Egentlig så tror jeg ikke dette har noe med forståelse å gjøre. Min hypotese handler om aggressivt begjær. Og igjen, den beste indikatoren er jo mangelen på nysgjerrighet og undring. Dette er det jeg kaller for vinduet for fordømmelse, som skrumper inn med forståelse.

 

Så til slutt gjentar jeg hovedhypotesen som går igjen her:
Mens jeg er i undringsmodus så er Goliat i kampmodus. Jeg er motivert av nysgjerrighet på hva uenigheten dypest sett egentlig bunner i, mens han fremstår motivert av «å vinne diskusjonen». Og det er jo min store sorg at jeg ikke er i stand til å meddele dette til ham. For det forutsetter jo at han lytter og ikke fortolker det jeg sier inn i et rivaliseringsperspektiv. Tragedien er at kampmodus blokkerer for den innsikt som skal til for å kunne komme ut av dette. Dermed er man låst inne i dette.

Når det er sagt, så regner ikke jeg meg selv som «uskyldig» i dette. Jeg har åpenbart en måte å formidle på som faller fullstendig gjennom. Jeg tenker enda på Goliats frustrerte utbrudd om at «jeg er ferdig opplært». Jeg kan nok alltids harselere med dette. Men det innebærer jo at han oppfatter meg som en som «forklarer og forklarer». Og i hans øyne kommer jeg jo aldri i mål. Og det skjer jo fordi han avbryter.

Her er det jeg oppfatter som mitt dilemma. Hvis jeg bare sier kort og rett frem min «konklusjon», så vil den bli avvist som unyansert og ugjennomtenkt. Som regel har jeg diskvalifisert meg der og da, fra enhver videre dialog. Alternativet er at jeg må bygge fremstillingen nedenfra og opp. Altså komme med byggekloss for byggekloss, og til slutt sette det hele sammen i en konklusjon. Men da vil jeg risikere å starte på noe, som tilhøreren ikke skjønner har noe med saken å gjøre, og jeg blir avbrutt i oppløpet. Det som er den virkelige risikoen med noe slikt, er jo at det kan bli fortolket som «jamming», altså at jeg bare snakker meningsløst i den hensikt å forhindre den andre i å komme til. Det vil jo være en naturlig fortolkning når man er i kampmodus. En mildere variant er jo at jeg sklir bort fra tema, uten at jeg har mål eller mening med det. Og det skjer nok enkelte ganger.

Løsningen på dette problemet, tenker jeg er jo dialog. Altså dersom fremstillingen blir vanskelig, man mister tråden eller tenker dialogpartneren har snakket seg bort, så er det OK å avbryte, men da med spørsmål, gjerne i retning av «hva vil du med dette?», «nå henger jeg ikke med lengre?» eller «kan du komme til saken». Alle slike spørsmål er til god hjelp. Jeg får samlet meg og blir kanskje klarere og mer direkte med min fremstilling, og vi utvikler innsikten gjennom en dialog, hvor vi undersøker hverandres refleksjoner.

Jeg innser at jeg ikke er den beste kommunikatoren. Men det mangler jo ikke på innsats eller vilje, eller åpenhet til å prøve andre innfallsvinkler. Men jeg må likevel minne om at i en konstruktiv dialog, så har alle deltakere ansvar. Jeg kan ikke få til alt dette alene. Det må eksistere vilje til å undersøke, til å lære. Og selvsagt er det gjensidig.

Det er også andre forhold ved min stil, som jeg kanskje var i behov av tilbakemelding på. Jeg har et såkalt sokratisk ideal. Jeg er ofte der at idealet er at min dialogpartner, selv resonnerer seg frem til «min konklusjon». Jeg har som ideal å «hjelpe» vedkommende til å tenke selv. Men i dette ligger det jo en viss arroganse fra min side: som om jeg vet fasiten.  En mildere variant av dette er jo at vi tenker sammen. Jeg stiller spørsmålene og får kanskje overraskende svar. Men da er vi jo inne i den konstruktive dialogen. Men akkurat det at jeg er tilbakeholdende med min konklusjon, kan kanskje forvirre noen. Hvor står jeg egentlig? Jeg innser jo at alt dette er en kunst, som jeg behersker dårlig, og som jeg kunne trenge opplæring i, av likesinnede.

Men, som sagt, er man i kampmodus så er intet av dette relevant.

Konfrontasjon Goliat August 2022

Jeg skriver dette samme kveld, mens jeg husker det best. Da er jeg selvsagt preget av dette og fristes her og der til å adressere Goliat direkte. Dette handler igjen om at frustrasjonen over å brenne inne med mine tanker, blir akutt synlig i denne type kontekst. Jeg husker selvsagt ikke hele forløpet. Og selvsagt kan ikke dette gjengis ordrett, med alle de mangler som det måtte avstedkomme.

Veldig ofte etter like konfrontasjoner kan partene ha veldig forskjellig oppfatning av hva som skjedde. Men man kan ikke lære av det uten å forsøke å rekonstruere som det var. Mønstret som er gjengitt over, er min generelle oppfatning av hvordan slike konfrontasjoner arter seg. Men jeg kommer likevel i denne seansen å forsøke på hypoteser om hvordan Goliat tenker om det eller oppfatter det. Det er jeg egentlig veldig nysgjerrig på.

Men nok om det. Her kommer rekonstruksjonen med mine kommentarer:

 

Vi har en småprat gående, gjennomgangstema styrer ofte av Goliat. Det er greit.  Kjeder meg sjelden, og det er mye berikende i det han kommer med. Selvsagt er jeg frustrert over å sitte på veldig mye som han ikke har en anelse om, men som ikke er innenfor hans interesseområde. Men det er nå slik det er og jeg presser ikke på om det.

Så vet jeg ikke om Goliat skjønner at jeg i økende grad går på nåler i hans samvær. Jeg snakker ham ofte etter munnen, og søker å snakke veldig diplomatisk. Men samtidig er jeg som sagt en spontan høyt-tenker. Jeg undrer meg og jeg tenker høyt, og er i en modus at «nå tenker vi sammen».  Så vet jeg at noen tema er såre for Goliat: Spesielt Trump og Klima. Jeg ville ikke hatt problemer med å analysere uenigheter med ham dager og netter om dette. Jeg er ikke redd tema, men jeg ønsker ikke å «vekke bjørnen». Han fremstår å tåle lite her.  Ekstreme varianter av denne type fenomener er Putin, som omgir seg med ja-mennesker, og dermed lever i sin egen boble. Ja for sånn blir det når mennesker går på nåler rundt deg. Ønsker vi virkelig å omgi oss kun med ja-mennesker som snakker oss etter munnen? Er det sosialt sunt? Selvsagt ikke, det er patologisk. Se hvordan det har gått hittil i krigen med Ukraina. Ja-mennesker pluss korrupsjon er oppskriften på katastrofe.  Det er logisk. Les gjerne her om rasjonalitet. Å omgi seg med ja-mennesker utgjøre omfattende risiko for å miste grepet på virkelighetsforståelsen. Vil vi ha slike politikere? Jeg ville reagert med forferdelse dersom jeg fikk hint om at mine omgivelser gikk på nåler for meg. Og jeg ville umiddelbart ha lett etter handlingsrom for å kunne avdempe noe slikt. Det jeg vet av normalmennesker er at de er opptatt av dette med grensesetting. Det har nok en sammenheng. Jeg hører en form for idealisering av kunsten å sette grenser.  Men kan ytterpunktet av dette ende opp med at mennesker går på nåler rundt deg? Nå kan jeg på ingen måte anse meg selv som en flink grensesetter. Jeg har hørt Jordan Peterson antyde dette at man må omgi seg med en form for underliggende trussel for å kunne markere sine grenser med respekt. Man kan ikke gå harmløs gjennom livet uten til stadighet å bli tråkket på. Men, åpenbart fremstår jeg harmløs for mine omgivelser. Derfor ville jeg reagert med sjokk av å bli fortalt at mennesker gikk på nåler rundt meg.

Så hva teknikken her? For dette er åpenbart en balansegang, dersom man er interessert i å opprettholde en sunn relasjon. Jeg tror at nøkkelen her er respekt. Og da snakker jeg ikke respekt, som mellom andre dyrearter. Altså ikke respekt basert på en underliggende frykt. Innenfor empatisk etikk er ikke respekt basert på hva man matte føle for et menneske. Det er en praksis. Det er noe man øver seg opp til, å framstå «som om», med utgangspunkt i anerkjennelse av den andres ubetingede menneskeverd.

Et spørsmål om ansvar kommer opp her. Innenfor empatisk etikk handler mitt ansvar om hvordan jeg respekterer andre. Jeg kan ikke ansvarliggjøres for i hvilken grad andre respekterer meg. Det å behandle et menneske respektløst, for så å rettferdiggjøre dette med at det er fortjent, fordi jeg ikke føler meg truet av den andre, er etter min mening en umoralsk grunnholdning.

Ikke det, jeg har eksperimentert med Goliat også på dette området. Jeg har vært ganske åpen på at den type avbrudd han driver med er godt utenfor mine grenser. Det har vært uten merkbar effekt. Jeg har også helt bevisst testet ut den andre ytterligheten, nemlig å bli sint og med raseri gi ham beskjed om å kutte ut dette. Dette skjedde (tror jeg) som en del av bevisst oppfølging av pokemon-hendelsen. Heller ikke dette hadde noen virkning som jeg kunne merke noe av.

Da er vi igjen på dette med ytterligheter. Jeg tror ærlig talt ikke Jordan Petersons oppskrift er universell. Det å måtte sette seg i respekt i form av «en underliggende trussel» fordrer at man fremstår med midler til det. Jeg er ikke rik, har ikke noen høy sosial posisjon, har ikke godt utseende og har ikke høyde som en mann. Her kommer det inn for fullt det jeg beskriver som toleransetrappen.  Det aner meg at man må ha respekt for å kunne sette seg i respekt. Har man ikke respekt, og forsøker å sette seg i respekt, så vil omgivelsene spontant respondere med sanksjoner. Et viktig poeng er at det å sette grenser er det samme som å stille krav. Og det å stille krav kan signaliseres på måter om oppfattes uvennlig, intolerant, uansvarlig, lumpent eller som dårlig oppførsel. Det er neppe noe alternativ. Alternativet er å «si ifra» på en saklig og ordentlig måte. Men dette er logos, og det krever i utgangspunktet respekt for å bli hørt. Uten respekt, kan man fort bli ledd av, eller sanksjonert, eller å bli karakterisert som egoistisk. Husk at det å sette grenser for seg selv, er motivert av å passe på ens eget. Her er risikoen høy for å bli karakterisert som egoistisk. Les gjerne denne refleksjonen om dobbelgarderte bekreftelser. Jeg mistenker at Jordan Peterson her er offer for egen projeksjon. Han utgår fra egen erfaring, og tror oppskriften kan følges av alle andre. Først må han bli liten og uten sosial appell, eller betydning. Så kan han prøve oppskriften, for å se hvor han havner. Min hypotese her er at dette handler om menneskets rangeringsmekanismer. Og det er på ingen måte, hverken etisk, rettferdig eller fortjent på noen måte. Poenget er at individet ikke kan ansvarliggjøres for hvordan andre praktiserer sin respekt overfor det. Poenget er videre at dette er impulser som kan overstyres kognitivt. Derav refleksjon om at respekt ikke handler om følelser, men om praksis. Min erfaring er at mange mennesker behersker denne kunsten på en fantastisk fin måte. Slike mennesker er mine etiske idealer. Dette er faktisk viljestyrt, derav er det mening å ansvarliggjøre for dette. For meg er det nær sammenheng mellom menneskeverd og respekt. Ettersom menneskeverdet er ubetinget, så er også respekten ubetinget. Det betyr i praksis at man ikke kan miste respekt. Med andre ord kan ikke problematisk oppførsel brukes som rettferdiggjøring for å frata individer respekten. Man kan, rent emosjonelt tape både respekt og tillit for et menneske. Men praksisen har et ideal om da å kompensere med «som om». Det betyr at uansett tiltak, enten det handler om inngripen, redusere risiko eller oppgjør, så søker man etter beste evne å gjøre det med respekt. Dette er også rasjonelt. Husk at det å behandle mennesker respektløst alltid vil fungere destruktivt på individets respekt og relasjon til sine omgivelser. Respekt er noe man utvikler i hverandre ved nettopp, å praktisere respekt for hverandre.

Den gangen jeg eksperimenterte med å «bli rasende» og «markere» når Goliat avbrøt, er et åpenbart brudd på dette. Den gang praktiserte jeg ikke respekt for Goliat. Og det gjør jeg heller ikke de gangene dette ender opp med at vi begge hever stemmen og krangler åpenlyst. Dette er en atferd, som fortjener at jeg ber om unnskyldning for en oppførsel, Goliat ikke fortjener fra meg. Og det gjelder selvsagt andre veien også.
Mitt ideal for å sette grenser, er med andre ord å gjøre det saklig, på en mest mulig likeverdig og respektfull måte. Og ikke minst være symmetrisk. Jeg kan ikke kreve noe av andre som jeg ikke selv etterlever. Men når det er sagt, så er dette ingen «Jordan Peterson» oppskrift på garantert suksess.  Og jeg er veldig klar over at idealet er inkompatibelt med menneskenaturen. Det er mange mennesketyper dette ikke vil fungere på. Hva gjør man da? Ja det er jo et dilemma, som særlig blir synlig for mennesker i den sosiale randsonen. Jeg har ingen annen løsning, enn å synge om det, med det nebbet jeg har.

Mitt ideal er altså at mennesker rundt meg skal være avslappet, aldri gå på nåler, men at vi samtidig praktiserer gjensidig respekt.

Uansett har jeg nok en hånd på rattet på den måten at jeg blir unnvikende Goliat kommer nær temaer han ikke tåler, som klima eller Trump.

Så er Goliat ofte innom sin forakt for «main-stream-meda». Særlig er det NRK som får unngjelde. Goliat var er inne på dette i denne samtalen også. Ofte prøver jeg å dempe. Jeg tror ikke jeg gjorde det denne gangen. Men kom kanskje heller med strategiske spørsmål.

For det kan virke som han tror at journalister i NRK og andre, med vitende og vilje er veldig ubalanserte, fører publikum bak lyset, og har rett og slett en venstreside -propaganda agenda som de jobber etter.

Jeg husker at jeg stilte kontrollspørsmål av type «Mener du at de gjør alt dette med overlegg?». Og dette bekrefter Goliat at han faktisk tror på. Denne gangen er han veldig opptatt av CNN, og at de mister ekstremt mange seere, som følge av at de er «avslørt» og vi får en bølge-aksjon i sosiale media, av mennesker som boikotter CNN.
Jeg prøvde forsiktig å gjøre et poeng av at media i stor grad preges av at de er kommersielle, og at det styrer veldig mye av hva de gjør. Dette som mot-forestilling mot ideen om bevisst venstreside-propaganda. Dette avviser Goliat, og det stusser jeg veldig over. Forstår han virkelig ikke i hvilken grad medieinnholdet påvirkes av kommersielle markedsmekanismer?

I ettertid tror jeg at han hang i følgende resonnement: Kommersielle media må holde seg på matta, for ellers avslører folk dem, så skaper massen sosiale bølger som tar dem ned. Altså en slags darwinisme, med folke-opinionen som fasit. Dette tror jeg henger sammen med at Goliat der og da er så fokusert på CNN, og denne krisen, at han ikke kobler i hvilken grad reklame og klikk-tellinger preger det innholdet media presenterer. Han sliter med andre ord med å abstrahere seg ut av enkelt-tilfellet og se det hele i et større perspektiv.

Og hvis han ikke deler denne oppfatningen, og ikke forstår dynamikken hvor medieverdens innhold preges kommersielt, så er det ikke rart at medias mange rare krumspring assosieres med konspirasjonsteorier, og venstre-side-propaganda.

Jeg er blitt inspirert til å arbeide mer med temaet media, dynamikk og massen.  Resultatet finner du her.

Men så videre til samtalen. Det gikk jo ikke lang tid før Tesla og Elon Musk er temaet.

For noen samtaler siden innrømmet Goliat at han har religiøse følelser for Elon Musk. Jeg sa som sant var, at det har jeg sett lenge. Det protesterte han på. Men det er ikke så sensitivt. Vi har nok mye mer sammenfallende på dette området, i alle fall nok til at vi kan holde det gående lenge. Det er nesten trygg grunn for meg. Jeg senker skuldrene sånn passe når Elon Musk er tema[2].

Innledningen til konfrontasjonen starter med at Goliat berømmer Elon Musk for å være veldig diplomatisk. Og han siterer ham omtrent slik: Dersom det kun var en prosent sannsynlighet for at vi «koker kloden», så er det nok til å risikoen på høyeste alvor.

Jeg er som sagt høyt-tenker, og siden budskapet her handler om Musks diplomati, så oppstår det et spontant behov for meg til å sjekke ut min oppfatning av hva diplomatiet her går ut på (ingeniørtenkning).

Dette er som sagt spontan høyt-tenkning. Det er ikke gjennomtenkt. Jeg snakker avslappet på ren intuisjon. Det vil si at jeg ikke egentlig ikke kan si med hundre prosent sikkerhet noe om hvorfor, eller hvordan setningen kom ut som den gjorde. Husk system1 er ubevisst. Det flyter lett, og den er ubevoktet av system 2. Så når jeg kobler dette til diplomatiet, så er det egentlig en selvanalytisk hypotese i ettertid. 

For ofte er det slik at ordene kommer, eller handlingen kommer, og i ettertid benytter vi oss av system2 for å begrunne eller forklare.

Dette er altså den beste hypotesen jeg kan komme opp med: Tanken om diplomatiet åpner en uklarhet i dette. På den ene siden kan det være at Musk, egentlig er helt på linje med rådende oppfatting på området, men han har en passe stor skare av klimaskeptikere i sin tilhengerskare, som han ikke ønsker å fornærme.  Slik uttalelsen over er gjengitt, så passer det med denne hypotesen.

Da fungerer kontrollspørsmål av type «så han han tror egentlig på global oppvarming?», som en sjekk av en slik hypotese.

På den andre siden kan det også være motsatt: Egentlig tror ikke Musk på global oppvarming, men han har kanskje en enda større tilhengerskare, som han da risikerer å fornærme.  Men uttalelsen over er så vag at den kunne jo fungere, også for dem.

Så spørsmålet er: på hvilken måte er Elon Musk, nesten genialt diplomatisk her?

Nå i ettertid, kan jeg arrestere meg selv. Det er jo akkurat det som er poenget: Med et slikt utsagn sier ikke Musk noe som helst om hva han selv tror. Det er sannsynligvis dette som er magien i Goliats poeng her. Og det fungerer jo kanskje som en vits. Den er ødelagt i det sekundet forklaringer blandes inn i dette.

Det har jeg selvsagt kommet på i ettertid. Og sett i perspektiv, så tror jeg det beste videre forløp her hadde vært at jeg hadde latt «magien skinne» og bekreftet Goliats poeng: genialt diplomati.

Hadde jeg oppfattet Goliats egentlige poeng der og da, rent intuitivt? Det vet jeg faktisk ikke. Slik innsikt vokser frem ettersom man analyserer. Men det er åpenbart at det spørsmålet jeg kommer opp med, antyder en høyt-tenkende modus, søkende på vei mot innsikten. Men oppdag at det å koble på en så nøkkelferdig måte, er en prestasjon. Vi er på kan eller ikke kan. Vi er ikke på «vil» eller «vil ikke». Jeg presterer dårlig her, og det er ikke viljestyrt.

Jeg gjetter på at et normalmenneske-respons på noe slikt kan være av type: «Ja den var fantastisk gitt, så nydelig gjennomført!!», altså en slags emosjonell begeistring marinert i nesegrus beundring over et geni som gnistrer.

Men selvsagt finnes det da slike som meg. Og det kan være det at jeg ikke makter slike sosiale musikaliteter, som egentlig utestenger meg fra menneskeheten. Men uansett, de fleste som ser slike trekk med slike som meg, vil likevel legge bånd på seg.

Et saklig forløp på en min spontane respons kunne jo vært akkurat dette: Der gikk du i fella. Poenget er at Musk ikke sier noe om hva han tror, og at det blir opp til oss dumminger å fortolke dette spontant, i hver vår retning.

Men, jeg klander ikke Goliat for å ha glippet på en slik respons. Det er også en prestasjon. Alternativet er tålmodighet og investere de analyser og bearbeiding som er nødvendig for å komme videre. Det er noe jeg tror kan trenes opp.

Heller ikke Goliat presterte. Og jeg klandrer ham ikke. Det vi kan gjøre er å erkjenne denne type utfordringer og lære oss teknikker som hjelper oss gjennom det. Jeg kaller det for konstruktiv dialog. Her er det snakk om vilje. Enten vil vi adressere slike utfordringer, eller vi vil ikke.  Det er kun snakk om vilje og innsats.

Det vi kunne ha gjort var å tenke sammen om dette. Og jeg tror faktisk ikke det hadde tatt mange utvekslinger før vi i våre felles analyser hadde kommet frem til akkurat dit du ville. Magien hadde uteblitt, men jeg hadde bekreftet poenget, ditt og anerkjent Musks diplomatiske genistrek. Kanskje litt på tross av jeg egentlig ikke hadde vært så imponert. Vi må her ikke glemme den religiøse glansen Goliat her ser Musk i. Dette vil jo enhver middelmådig politiker kunne prestert. Men da spørs det i hvilket lys Goliat hadde fortolket det i.

Men uansett kunne jeg også gått videre å tenke at med å uttrykke en viss beundring for at Goliat er så åpen at han, på tross av at han er klima-skeptiker, så kunne han omfavne Musk også i dette.  Jeg har den ideen at vår snakking er en utvidet del av vår tenkning. Er vi to som tenker sammen, er prosessen langt mer effektiv. Dette er essensen i konstruktiv dialog. Og har skrevet om det her, blant annet med tanke på at du en gang skulle lese det.

Men det gikk jo ikke slik. Goliats første person-angrep kom altså i kjølvannet av min respons av type, «så han tror altså egentlig på global oppvarming?» (en setning jeg selv kunne ha slaktet på mange måter i sekundene etter at den var falt).

Under det første personangrepet er jeg er veldig bevisst på hva Goliat driver med. Goliat angriper av typen «nå er du akkurat som journalistene i mainstream media» og at jeg på samme måte som dem, hoppet på ubegrunnede fortolkninger.

Men likevel kjenner jeg den emosjonelle effekten av dette.   Det handler ikke om å bli sammenlignet med journalister i «mainstreem media». Jeg deler ikke Goliats syn på disse. Hva det er som treffer meg er jeg usikker på. En hypotese er at jeg oppfatter intensjonen bak, som fremstår å utrykke hvor misfornøyd Goliat er med meg, akkurat nå, og at det skjer uten sperrer.

En annen hypotese er min forståelse av hva en fortolkning er. Det er ikke mulig å forholde seg til andres tale uten å fortolke … mener jeg.  Dette har jeg arbeidet med her. Og her beskriver jeg fortolkningsprosessen. Har Goliat lest dette? Vet han om denne type refleksjoner? Neppe. Kanskje tror at han selv konsekvent hører andres tale uten å fortolke, altså som en ren registrering, og at når vi fortolker så tillegger vi mer mening enn det er belegg for å ta ut av det.  Det er i så fall en filosofisk forutsetning. Vet han om det? Neppe.  Hva såres jeg av ifølge denne hypotesen? Kanskje er det nettopp dette: Goliat berører et begrep som han oppfattes å ha svært overflatisk kjennskap til. Jeg har mye å dele med ham på dette tema. Jeg her lagt ned årsverk i forsøket på å gå grundig inn i slike ting, og å fremstille det skriftlig. Er han interessert? Noope, for det er «uinteressant filosofi», så tråkker han meg ned med et overflatisk vrengebilde av begrepet, noe som ikke hadde vært mulig dersom vi hadde reflektert sammen om det. Så, ja det treffer meg emosjonelt.

For å si det slik, etter at denne type atferd startet omtrent med Pokemon-affæren i 2016, så har jeg som sagt gått mer og mer på nåler. Men jeg har også skolert meg selv i retning av å ignorere personangrep. Og jeg klarte meg med glans gjennom dette første angrepet.

Jeg drar pusten, mobiliserer kognitivt henter meg inn, og møter det hele med åpenhet. Ja, jeg kan definitivt ha misforstått dette, og at det ikke nødvendigvis lar seg fortolke i retning av at Musk tror på global oppvarming. Som sagt, så innså jeg den manglende holdbarheten i dette, i det sekundet angrepet kom.

Så jeg stilte meg åpen, og bad Goliat referere en gang til hva Musk hadde sagt. Og selvsagt husker ikke han det ordrett.

Men han reformulerte Musks utsagn i retning av noe slikt som «Selv om det er mindre enn en prosent sannsynlighet for at det er noe i dette, så må vi ta det på alvor». Igjen, alt forbehold om hans egentlige formulering. Men dette er altså det jeg husker å ha oppfattet.

Og igjen spontantenker jeg høyt og sier noe i retning av: «Så han tror egentlig ikke på global oppvarming?» Denne gangen hyler Goliat av frustrasjon: «Neeei», roper han høyt.  Jeg får høre at «jeg trekker en konklusjon». Jeg innser umiddelbart en feil i mitt resonnement. Han tror jo 1% så da blir det feil å si at han ikke tror. Så jeg retter det til «Så han tror ikke på FNs klimapanel» (altså at uenigheten handler om hvor høy sannsynligheten er).

Men ja, jeg innrømmer at jeg trekker en konklusjon, og sliter med å forstå at dette er å klandre med en opphisset reaksjon. Jeg forsøker å forklare hvordan jeg har tenkt.  Under stadige avbrudd prøver jeg meg på å formalisere premisser og konklusjon. Person A hevder at det er mindre enn 1% sannsynlighet for global oppvarming. Så skulle jeg fortsette med et forsøk på en strukturert syllogisme. Klimapanelet hevder at det er over 90%.  Konklusjon det er avvik mellom Klimapanelets oppfatning og person A's oppfatning. Men jeg kom ikke så langt før det kommer nye opphissede avbrudd.

Igjen hagler personangrepene. Igjen sammenlignes jeg med Goliats negativ-variant av venstresiden og journalister i mainstream-media.

Nå har person-karakteristikkene beveget seg fra «venstresiden» til «Så du sier at» (Vi har en felles referanse på det). Se her. Dette siste personangrepet, med påfølgende avbrudd greier jeg meg ikke gjennom. Og det irriterer meg. Jeg lar meg rive med. Jeg blir emosjonell og kommer i forsvarsposisjon. Nå er vi over i en krangel, og vi begge har hanskene av. Jeg sier Goliat imot. Selv om jeg har lært at dette på ingen måte er rasjonelt eller konstruktivt, så ja det skjer og vi kaller det for affekt.

Det som skjer når temperaturen kommer opp på et slikt nivå, er jo at lytteevnen blir borte. Jeg ignorerer nå Goliats avbrudd. Rent fysisk krever det at man hever stemmen. Les gjerne her om eskalering. Og hever man stemmen, da signaliseres både en selv og omgivelser på at vi nå snakker konflikt. Det er signalspråk. Det er emosjonelt, det er beskrevet her. 

Og med utestemme poengterer jeg at Goliat møter meg, ikke med argument, men med karakteristikker. For mange år siden lærte jeg meg selv at karakteristikker skal møtes med: Definer karakteristikken, og vis hvordan det du karakteriserer faller inn under definisjonen.

Men det er nok avglemt her. Det som er hovedproblemet er at i slike situasjoner så avbryter Goliat konstant, forøker å definere meg, og skal stoppe diskusjonen der og da.  Som under abort-debatten ender dette med at Goliat legger på.

Idet Goliat legger på, er jeg godt ute i skogen, ut fra allfarvei. Jeg skjemmes av dette og har beveget meg ut i skogen slik at ingen skal høre at jeg krangler med noen. Jeg lurer på om denne skammen over og havne i krangel er noe jeg har mer av enn gjennomsnittet. Men det er noe mer med dette. Det handler om metastemmen. Den har jeg skrevet om her. Poenget er at jeg selv i en slik situasjon har nærvær nok til å gjøre de tiltak som er nødvendig for å skjule fornedrelsen ved å krangle, for naboer og andre omgivelser. Og for å si det slik: dette meta-nærværet i konflikten, denne siste skanse av ansvarlighet for å begrense omfanget av skaden, hvor sjelden er den hos normalmennesket? I ettertid, etter denne hendelsen har jeg kommet opp med konseptet «uansvarlighetens triumf», hvor jeg beskriver hvordan den som er villig til mest uansvarlighet ofte vinner konflikten.

Det å gå på nåler, er jo absolutt en form for ansvarlighet. Man tar ansvar, der den dominante bruser i med sine uansvarlige fjær. Og hvis vi alle drev med den samme dominante atferden? Vel, oppdag at da hadde vi ikke vært mennesker, men en apeart-blant mange. Sivilisasjonen ville ikke vært mulig.  Dette paradokset er en sentral utfordring i det konseptet jeg kaller for humankritikk.  Og kanskje er dette en plausibel forklaring på Fermis paradoks.

Det jeg oppdager med meg selv når Goliat slenger på røret, er at jeg fortsetter å snakke, selv om jeg vet at det ikke er noen der i andre enden. Det varer ikke mange sekundene. Jeg snakker langsommere og langsommere og stopper til slutt. Tanker farer gjennom meg. Jeg kjenner på at jeg ikke er sjokkert, heller ikke nødvendigvis knust på noen måte.

Dette gir ikke den samme sjokkeffekten som når det samme skjedde under abort-debatten. I sekundene før han la på, advarte Goliat meg. «Jeg kommer til å legge på hvis du ikke stopper».   Jeg forestiller meg Goliat med telefonen i god avstand fra øret, og en talestrøm som ikke lar seg stoppe, hvor han for lengst har sluttet å oppfatte mening i det som kommer. Og jeg liker meg ikke i rollen som den som er bak talestrømmen. Som sagt, jeg skjemmes av det og irriterer meg kraftig over at jeg ikke klarte å holde meg på matta. For jeg vet så alt for godt, rent kognitivt at Goliat lukker ørene lenge-lenge før det kommer så langt. Så jeg har ingen rasjonell grunn til å holde på.  Men dette er villdyret i fri dressur. Våre kognitive systemer er redusert marginale redskaper i et urgammelt spill, mellom dyr.

Men jeg har hørt advarselen. Jeg synes å huske at jeg ikke tok den alvorlig, en slags fornektelse av realiteten i dette. Eller kan det være at når det kommer, så tar jeg det til en viss grad med et skuldertrekk. Den store effekten fra abort-krangelen er brukt opp.

Så jeg er forbausende rolig, og lite forferdet over det som har skjedd. Og jeg bestemmer meg der og da for å, i mangel av opptak, forsøke å skrive forløpet ned, så godt jeg kan mens jeg husker det. Dette er nemlig mat for intellektet.

Denne type erfaring den viktigste kilde som danner det empiriske grunnlag i mitt forsøk på å forstå mennesket. Det er et rå og ufiltrert kildemateriale, full av innsiktens frukter, klare til å høstes. Derfor all innsats i den hensikt å bevare materialet, slik at jeg ikke glipper på den innsikt det har potensiale til å gi meg.

Og det er ikke bare passiv innhøstning vi her snakker om. Planen er klar. Goliat skal tilbys dette materialet. Tenk på hvordan vi vet om jordas indre. Vi har jo ikke vært der. Hva gjør man? Man lager eksplosjoner, og man måler rystelsene på strategiske punkter, ofte svært langt fra eksplosjonen. Og ved hjelp av de signaler man får ut, kombinert med alt man vet om fysikk, så gir dette oss bilder av jordas indre.

Slik er det også med det sosiale og det mentale. Vi registrerer stimuli-respons. Jeg har kritisert det tidligere her. Men det er likevel en metode, som gir mer enn intet i innsikt. Så hva ville Goliats respons vært dersom han leste dette? Ville han i det hele tatt ha lest det? Hvordan ville han i så fall avvise det? Uansett hva Goliats reaksjon er, så er den en kilde med potensiale til å øke innsikten.

På mange måte er Goliat et funn for meg. Kanskje er han (utenom meg selv) indirekte det mennesket som er min største kilde til innsikt på fenomenet menneske. Her har vi en person som er Trump-tilhenger, klima-fornekter, fanget inn i tribalismens malstrøm, og vedkommende er (eller var) villig til å snakke med meg. Det kaller jeg for en livets lotto-gevinst.

Samtidig er dette problematisk, fordi jeg nettopp har en etisk grunnholdning som forbyr meg å redusere Goliat til et fenomen. Jeg er forpliktet til å anta at ja, det finnes en sårbar liten gutt, et sted der inne. Kanskje jeg aldri noensinne har hatt denne gutten i tale. Jeg kan kun ane hans eksistens gjennom de «seismiske eksplosjoner» jeg sender inn gjennom et hav av massemenneskets panservern.

I empatisk etikk er, som sagt, ikke respekt en følelse, men en praksis. Jeg har plikt til å tilstrebe en praksis «som om» jeg emosjonelt respekterer Goliat. Gjør jeg det? For det er åpenbart at jeg bruker relasjonen med Goliat for hva det er verdt inn i mitt filosofiske prosjekt. Og han vet ikke om det. Det er ikke det at det hverken må eller bør være hemmelig. Dette handler kun om at Goliat ikke er på en kanal, hvor dette er mulig å meddele.

Og dette er jo en av grunnene til nettopp, ønsket om å servere ham, ikke bare tankene om denne hendelsen, men om alt jeg har jobbet med i relasjon med ham.  Det er en slags håp, eller ide om at det skulle gå et lys opp for ham. Vi er ikke i kamp med hverandre. Han kan slappe av i mitt nærvær. Jeg er ikke ute etter å ta ham. Jeg er ikke hans fiende. Jeg er hans venn, og det er et vennskap jeg tar alvorlig. Vi er sårbare mennesker sammen. Vi kan slappe av i hverandres nærvær. Vi behøver ikke å prestere noe for å være verdt noe.

Nå er ikke jeg religiøs, men jeg klarer ikke å la være å sitere Åp 18:4. Åpenbaringsboken er en av de mest potente katalytiske tekster jeg kjenner. Og her er noen metaforer som treffer måten jeg tenker på.

Og jeg hørte en annen røst fra himmelen si: Kom ut fra henne, mitt folk, for at dere ikke skal ha del i hennes synder, og for at dere ikke skal få del i hennes plager!

La kvinnen symbolisere dyret (temmelig politisk ukorrekt i vår tid, men …). Det vi skal komme ut av er slaveriet. Dette har jeg beskrevet her. Hennes synder representeres av særlig dyrets aggressive impulser, og dets manifestasjon i tribalismen. Å komme ut av henne, kan sammenlignes med vår arts bevegelse fra dyrets livsverden og inn i menneskeligheten. Men det har en kostnad, innebærer en ny lidelse.
Mitt navn på denne utfordringen for vår tid heter «Den store splinten». Og det å «falle inn i henne» er å være i biososial modus, nærmere bestemt i kampmodus.

Min hovedhypotese her er altså at Goliat er i kampmodus, og han projiserer det samme over på meg. Han fortolker mine utsagn i det perspektivet, og det tenner villdyret i ham.

Men hvor nært er en slik hypotese realitetene?  Jeg har bestemt meg for å gå systematisk frem med hypoteser. Jeg vet ikke om jeg er i stand til å fylle hele mulighetsrommet. Men jeg prøver.

 

Men før jeg går videre vil jeg si litt mer presist om karakteristikkene som Goliat kom med:

1)   Jeg fortolker ting:
Min ideelle respons ville vært at Ja, det gjør vi alle. Her er mine refleksjoner om fortolkning. Min filosofiske grunnpåstand er at informasjon er umulig uten at den er fortolket. Dette er jeg fullt ut åpen for å ha en dialog om. Men så lenge jeg ikke blir møtt med saklige motargumenter så hevder jeg som jeg gjør: absolutt all informasjon er fortolket, eller i behov av fortolkning for å kunne nyttiggjøres. Nå det er sagt, så er det selvsagt full åpning for å snakke om rimelige- og urimelige fortolkninger. Jeg skal ikke ta en lang lekse om det her, men jeg tenker at det åpenbart har sammenheng med den felles menneskelige referanseramme, og det jeg kaller for vitenskapslojalitet. Urimelige fortolkninger kan skje spontant, men vi må jo også være åpen for at fortolkninger bevisst tilpasses inn i manipulasjonsstrategier. Det er det mye av.

2)   Irritasjonen over at jeg «konkluderer»: Min respons er at, ja det gjør vi alle hele tiden. Uten at vi trakk konklusjoner, var vi ikke i stand til å analysere informasjon. En konklusjon er definert som det vi slutter oss til, gitt et sett av premisser. Når du ser at Elon Musk er i Stavanger, så kan du konkludere med at han ikke er i Seattle, basert på premissene at ingen kan være på to steder samtidig, og at Elon Musk er i Stavanger. Er en slik slutning relevant? Ja i enhver rettsak, hvor alibi er i fokus, så holder vi på med dette. En konklusjon er sann, dersom premissene er sanne og slutningen er gyldig. Uten denne mekanismen, hadde hverken biler, datamaskiner eller vi eksistert. Dette er min filosofiske respons på dette.

Så litt mer konkret om dette anvendt på denne saken:

1)   Fortolkning
Når konfrontasjon var et faktum og jeg negativt beskyldes for å «fortolke», så farer det som sagt gjennom hodet mitt at ingen er i stand til å la være å fortolke.  Det gjelder heller ikke Goliat, og den mest nærliggende episoden med eksempel på en urimelig fortolkning ligger i Pokemon-episoden. Det ble en pause fra Goliat da jeg plutselig refererte til den episoden. Kanskje ble han satt ut, kanskje husker han ingenting av det. Episoden er beskrevet her. Poenget med å dra frem denne hendelsen er jeg den gang ble pådyttet og fikk verbal juling basert på Goliats misforståtte fortolkning av «hva jeg egentlig mente». Denne lærte jeg ellers mye av, og min tekst om fortolkning har kommet i ettertid av dette, blant annet med utgangspunkt i denne livserfaringen. Jeg sier som sagt at vi alle fortolker, og kan ikke la være med det. I dette ligger det selvsagt at vi også feiltolker. Les gjerne refleksjonene om Fortolkningsskjema og bekreftelsesfellen.
Det å forsøke å korrigere seg selv, vil jo ofte ha utgangspunkt i et fortolkningsskjema, som i utgangspunktet er forurenset. Man kommer ikke ut av det på den måten. Det er jo også min teori på hvorfor etterforskningslederne, både i Birgitte Tengs saken og Baneheia-saken ikke viker en tomme i sine konklusjoner fra den gang? Den eneste måten å avdempe slike effekter på er gjennom konstruktiv dialog, slik som jeg har beskrevet her. Og selv det er ingen garanti. Og det viser seg faktisk vanskeligere jo smartere den fikserte personen er. Om det å bli bergtatt, har jeg skrevet her.

2)   Jeg «konkluderer»
Nå har jeg fått litt tid på meg og kan sette dette opp systematisk:

a.    Dersom person A og B tror det samme om samme tema, så tror de på hverandres utsagn om det aktuelle tema

b.   Dersom person A og B tror motsatt om samme tema, så tror de ikke på hverandres utsagn om det aktuelle temaet

c.     Klimapanelet tror på menneskeskapte klimaendringer med godt over 90% sannsynlighet

d.   Elon Musk tror på menneskeskapte klimaendringer med 1% sannsynlighet.

e.    1% er ikke det samme som 90%

f.      Ergo Elon Musk tror ikke på klimapanelets utsagn om menneskeskapte klimaendringer

3)   Dette kan sikkert formuleres bedre og noe er kanskje overflødig. Men jeg vil gjerne prøve meg som forsvarer på at slutningen er gyldig. Men det er ikke det samme som at konklusjonen er sann. For tror virkelig Elon Musk at menneskeskapte klimaendringer er sannsynlig med bare 1%? Jeg googlet i ettertid og fant denne videoen fra 2012, som viser at han er 100% om bord med vitenskapen i spørsmålet om global oppvarming.
Elon Musk's Unbelievably Simple 12-minute Killer Break Down on Climate Change
Jeg har en viss mistanke om at Goliat enten er uvant med denne type analyser, eller at han er i affekt, eller at han regelrett ikke vil. Poenget er at når man tenker høyt sammen, så er det naturlig at vi lar hverandre snakke ut, selv om vi oppfatter at det mot-debattanten holder på med er litt på siden. Når en person brenner inne med ting, oppstår det både frustrasjon og usikkerhet på hvor mye den andre har forstått. Konstruktiv dialog krever tålmodighet, men det er da vi lærer og utvider våre horisonter. For da kan vi diskutere om den konklusjonen jeg trekker, holder mål, sånn rent logisk, og om premissene holder mål. Kan du se at mennesker som samtaler på denne måten kommer mye lengre i sin innsikt og kunnskapsutvikling dersom man hadde en slik tilnærming?
Tenk på de komplekse problemstillingene ved konstruksjon av detaljer i SpaceX rakettene? Hvem hadde kommet først til månen, de som deler ut karakteristikker, avbryter og krangler, eller de som setter opp modeller, strukturerer, analyserer og tenker sammen?
Igjen, dette kan virke arrogant av meg. Dette vet sannsynligvis Goliat, kanskje enda mer enn meg. Det er ikke nødvendigvis slik Goliat egentlig er. Jeg er åpen for at dette handler om relasjonen mellom oss to. Jeg føler meg ganske sikker på at han har en høy stjerne på jobben, og regnes for å ha høy samarbeidsevne. Jeg tror ikke kollegaer ser mye av dette.
Min hypotese er at dette er ikke oss to, som vi egentlig er, men at relasjonen vår har noen patologiske trekk. For meg er dette pluss og minus. For det gir meg en utmerket anledning til akkurat dette å studere patologiske relasjoner. Og ikke minst, her lærer jeg mye om meg selv, og mine egne sårbarheter. Vi har en langvarig relasjon. Vi har et vennskap jeg setter veldig stor pris på. Så når det koker som verst, så lar jeg det kjøle ned noen uker, så prøver jeg igjen.

4)   Så du sier at
Nå skal det handle om «så du sier at …». Her har vi begge en felles referanseramme til denne. Jordan Peterson debate on the gender pay gap, campus protests and postmodernism
Min hypotese er at jeg i mine fortolkninger driver med akkurat det samme som vi tror Cathy Newman gjør her.
Mitt første poeng: Dersom vi er i en åpen samtale, så er vi i behov av å sjekke og avklare hvordan vi forstår hverandre. Dette gjør vi ved hjelp av spørsmål, hvor vi formulerer den andres budskap i egne ord slik vi har oppfattet det. Slike spørsmål kan godt formuleres som «Så du sier at …».  Hensikten med en slik sjekk er jo å få korrigert eventuelle misforståelser. Jeg vil faktisk hevde at i en konstruktiv dialog, så holder vi hele tiden på med denne type kommunikasjon. Den er absolutt nødvendig.
Men la oss nå endre litt på sammenhengen her (konteksten). For dette gjelder i sammenhenger hvor vår alles intensjon, i tillegg til vennskap og samhold, er å utvide kompetanse og innsikt. Vi har en kompetanseutveksling på gang, som ikke blir summen av hva vi har, men faktisk også blir større enn summen. Dette her jeg forklart her. Men dersom vi endrer konteksten over til rivaliseringsmodus, eller kampmodus, så blir historien en helt annen. Se gjerne denne videoen for å bli bevist på forskjellen på kampmodus og analysemodus. (Du har nok sett den før, denne har vi snakket om) Dersom vi er i kamp-modus så kan  «Så du sier at …»  handle om en felle. Det kan handle om et simpelt forsøk på å fortolke deg i verste mening, og helst ramme inn deg inn i denne fortolkningen, og forhindre at den imøtegås.  På den måten kan man sementere en urettferdig oppfatning av hva motstanderen står for. Det som kreves for gjennomføring av en slik strategi er definisjonsmakt. Om det var det Cathy Newman prøvde på i dette intervjuet, vet vi ikke. Men det ligger vel i kortene at hun ikke fremstod vennlig innstilt. Går vi tilbake til Pokemon-hendelsen har den jo så definitivt trekk av akkurat dette. Det var en negativ fortolkning som du bestemt nektet meg å imøtegå. Du fremstod å misforstå totalt, men også like totalt uinteressert i å korrigere på noe av dette.  Jeg fikk så, det holdt verbal juling, på en fortolkning, som ikke bare var motsatt av hva jeg mente, men totalt uten rom for korrigering. Jeg har opplevd slikt før, og jeg skal ikke nekte at også en hypotese om at dette er gjort kalkulert og med vitende og vilje, kan passe med dette mønsteret. Det skal jeg komme tilbake til. Men poenget her er at når konteksten her er dialog, så er slike av-sjekkinger som jeg kom med umulig å unngå.

 

Mine fortolkninger kom ut av spontan intuitiv tenkning, mest sannsynlig motivert av undring. De var ikke ment hverken negativt eller positivt, og du hadde plenty av rom til oppklaringer. En parallell som slår meg her, er en «leftist»- fokus på såkalt mikroaggresjon. Dette har jeg reflektert over her. Altså kan man spekulere i at det ligger såkalt ubevisst mikroaggresjon i min måte å formulere, det jeg oppfatter som undring på? Jeg er og har alltid vært skeptisk til slike resonnementer.  Min respons er «la menneske være menneske». Vi er sårbare, vi snakker med våre nebb, og sosial omgang handler om å mobilisere kognitivt i den hensikt å leve med dette. Jeg har tidligere sagt at jeg er mye på nåler i samtaler med Goliat. Men les dette langsomt: dersom jeg skal gå konstant rundt med høye skuldre og stadig trakasseres for at jeg ikke «voktet mine ord godt nok», så kan jeg like godt være utmeldt av menneskeheten. Hvorfor da er vi ikke mennesker sammen. Mener noen virkelig at vi litt mer sosialt klossete mennesker skal gjemme oss bort eller gå med høye skuldre i enhver sammenheng hvor vi møter andre? Hallloooo? Hva gjør det med oss da? Er det virkelig ikke mulig å se man da degraderer et annet menneske, med en moral om at man ikke skal degradere andre? Er normalmennesket virkelig så blind, eller er det skuespill? Når temaet beveger seg over på Elon Musk og teknologi, så opplever jeg meg på trygg grunn. For jeg er ingen Elon Musk-kritiker, jeg er imponert, og lar meg gjerne påvirke av Goliats begeistring for ham. Så jeg er litt «off guard» her. Med andre ord jeg skvaldrer fritt med mitt nebb. Og selvsagt når man gjør det, så faller ordene som de gjør, og på ingen måte feilfritt.

Jeg er ikke redd for bommerter, det gjør jeg hele tiden, men selv jeg kan bringes ut av fatning på urettferdige karakteristikker, som forsøkes å rammes inn med scenenekt, eller kansellering, som jo det å avbryte temaet eller å legge på røret representerer.  Unnskyld, men dette er teknikker vi mest kjenner fra en side Goliat neppe ønsker å bli assosiert med.

 

Jeg hører Goliat også med negativt fortegn klandre meg for «fagutrykk», mest sannsynlig å forstå som akademiske begreper. Dette kommer gjerne i kjølvannet av slike utblåsinger. Dette har jeg reflektert over. Her må jeg også feste blikket på meg selv. Jeg har skrevet om språk og det sosiale spill her.

Bruker jeg språket til mer enn kommunikasjon? Med litt selvransakelse så aner det meg at det absolutt er mulig. Skriftlig konstaterer jeg at jeg bevisst holder meg unna «venstreside» sjargonger av type «penga», «regjeringa» osv. Jeg regnes nok litt mer av en type Aftenposten-språk, selv om her også går noen grenser. Det navnet jeg setter på det er en tanke forfengelighet. Nå er det slik at jeg rent idealistisk er anti-forfengelig. Da gjelder det klær, hårfrisyre, titler, biler, hus osv. Det gjelder også omgangskrets. Mine «valg av venner» er komplett frakoblet ideer om den andres status.  Mitt prinsipp er: Jeg går inn der jeg får innpass, og kommer sjelden opp i luksusproblemer hvor jeg må prioritere. Og jeg søker bevisst ikke å skaffe meg innpass på falske premisser. Jeg har ikke tatoveringer, ikke piercing, ikke skjegg, går ikke i solstudio, trener ikke kroppsform, går ikke på Starbucks osv.  Merker jeg dette i måten mennesker møter meg på? Mest sannsynlig ja, og det er ikke nødvendigvis positivt. På den annen side sett, hadde jeg prøvd meg på noe annet, så er risikoen høy for at jeg fremstår som latterlig eller patetisk. Som barn ble jeg latterliggjort og bebreidet for «å gjøre meg svær», et utrykk som handler om å gjøre seg til, eller søke oppmerksomhet. Det var heller ikke god tone å skryte av seg selv. Også her har jeg for meg det jeg kaller for toleransetrappen. Det har jeg skrevet om her.

Det betyr at toleransen for denne type atferd avhenger av hvem man er (etos). Du kjenner det norske «kom ikke her og komme her».  Så noen av oss balanserer jo egentlig på en knivsegg.  Null forfengelighet, og du kan regne med å bli tråkket på og komme bakerst i køen. Men det er lite å vinne på forfengelighet, fordi da er man patetisk. Resultatet kan bli enda verre. Følgelig kan man bare glemme dette. Målet er å være seg selv. Unntaket er ren utlevering. Også jeg vet at mine verste skavanker er god sosial valuta for andre å benytte sag av. Så det gir jeg ikke gratis fra meg. Men, bortsett fra det, så søker jeg å være meg selv.

Og det sparer meg selvsagt for mye innsats på dette området. Så kan jeg selvsagt slå om meg i full blomst i moralsk indignasjon over den overforfengelige kulturen vi har, riste oppgitt på hodet, og late som om jeg ikke bryr meg.

Så ubevisst er kanskje dyret, der og har funnet en kanal som glatt passerer min mentale sensur, og der er jeg med mine akademiske ord og begreper.  Og selvsagt må jeg få høre det. Men det er min selvkritiske fortolkning av meg selv. Selvsagt er det andre aspekter ved dette. Det handler selvsagt om hva jeg leser, hva jeg bruker tiden til. Jeg sliter med å bli engasjert av underholdning, jeg er interessert i vitenskap, politikk og filosofi. Så selvsagt vil det prege hva jeg beskjeftiger meg med. En annen vesentlig faktor er at jeg skriver filosofiske tekster. Jeg er etter hvert blitt kjent med meg selv som en som definerer, avgrenser og skaper begreper. Jeg likte en filosof jeg hørte på podkast her om dagen, som omtalte seg som «begrepsarbeider». Så ja, her er nok mye rart begrepsbruk i min kommunikasjon. Dette er min bevisste forståelse av dette.

Jeg tviler på at dette er Goliats fortolkning av det hele. Kanskje er det det. Men en annen hypotese er at han tenker at jeg bevisst bruker dette mot ham, som for å slå deg i hodet med akademiske ord og utrykk som han ikke forstår, for derved å markere «min høyere rang».

Hypotesen om at det er slik han tenker, er fordi det er slik jeg intuitivt oppfatter det, når utblåsningen kommer. Goliat er i kampmodus.  Denne gangen mener jeg å huske det kom i samme bolk som begrepet «hersketeknikk». Dersom denne hypotesen stemmer, så fortelle det noe om Goliat selv. For en slik fortolkning gir indikasjoner på hvordan hans eget tankesett er; man fortolker andre med utgangspunkt i seg selv. Kanskje burde jeg ta det som et komplement. Men realiteten er nok at jeg faktisk ikke er smart nok til å tenke ut slike strategier, langt mindre å bruke noe slikt aktivt.

En annen hypotese er at dette faktisk kan være sårt for Goliat. Han hadde jo intellektuelt potensiale til å nå uendelig mye lengre enn meg. Men hans mentale problemer satte en stopper for det. Jeg har fullført utdannelse ved høyskole, og er kanskje over gjennomsnittet belest på noen områder. Kanskje treffer det Goliat på en sårende måte. Samtidig har han populistens mentalitet i seg. Han er anti akademisk, stoler ikke på politikere, eliten og i stor grad heller ikke på vitenskapen.  Og den intellektuelle aktivitet som går utover dette; humaniora, fnyser han av. Hans grunnleggende læremester er StarTrek, og underholdnings-basert, kommentarfelt basert, alfabeundring, som for tiden handler om Elon Musk, og Donald Trump. De utblåsingene jeg opplever kan være fyrt opp av dette. Men samtidig kan det være at noe i ham som innser at hans plass i verden kunne ha vært en annen. På et vis, så regner jeg Goliat som en fortapt sjel opp i dette. Superintelligente mennesker blir ikke bare låst fast i religion, men også i den type folkebevegelser han er bergtatt inn i. Her virker IQ-en mot sin hensikt. Det finnes ikke et argument i verden som ikke kan knuses av superintelligente smartinger, bare de er motivert.

Men om vi skal ta summen av bebreidelsene mot meg: altså ikke trekke konklusjoner, ikke fortolke, ikke «så du sier at …», ikke «faguttrykk» og heller ikke «dikte» som også er en karakteristikk jeg har fått høre.  Skal jeg slutte å tenke? Er det det som ønskes? Hva er igjen dersom jeg ikke kan drive med noe av dette?

Reflekter over det «å dikte». Hva tror du vår hjerne er utviklet for, om det ikke var for forsøket på å forutse fremover i tid?  Ethvert forsøk på å se frem i tid er å dikte. Jeg har skrevet om den kreative prosess og fantasien her.

Er det noe som kjennetegner menneskearten, så er det nettopp forsøket på å se fremover, på kort og lang sikt og være forberedt. Skal jeg slutte å være menneske?

Men igjen: Jeg tror ikke det er det Goliat mener.  Og det at jeg setter det sånn på spissen er kanskje urettferdig, for vi har jo ikke snakket utdypende om slike utfall. Hypotesen er altså at dette handler om relasjonen vår, og at vi ser det verste av hverandre.

 

Hva er det egentlig som foregår?

En videre analyse kan være interessant her. Hva har gått galt? Det overrasker faktisk når begreper som «hersketeknikker» brukes om meg. Mener også å huske at jeg brukte det motsatt vei i denne konfrontasjonen. Men jeg synes faktisk det er interessant. Jeg, hersketeknikker liksom. Poenget er at jeg ser på meg selv som en svak, underdanig person. Ryggmargsrefleksen er altså å avvise det totalt. Men jeg må jo spørre meg selv: Blir jeg virkelig oppfattet sånn? Kan jeg være blind for sider av meg selv, og hvordan jeg fremstår utad? La nå det også være en hypotese. Kanskje oppfattes jeg arrogant, dominerende og utdeler jevnlig mine porsjoner med verbal juling, så ser jeg det ikke selv.

Kanskje har psyken min rekonstruert hele forløpet her og dullet meg inn i en tro på noe helt annet enn realiteter. Vel, man skal være åpen også for slike hypoteser. Men hvordan i all verden skulle jeg kunne komme videre i undersøkelsen av an slik hypotese. Jeg vil jo være helt avhengig av andres hjelp, som ser meg utenfra. Hvor er de? Her stopper det opp, og jeg kan ikke annet enn å anse dette som en svak hypotese.

Da går jeg videre med å reflektere generelt over Goliat, og spørsmålet om hva han egentlig driver med her.

Her er noen grunnhypoteser:

1)   Dette er gjort bevisst med overlegg
Overleggs-hypotesen kan deles opp i flere underhypoteser. Men basis her er at Goliat bevisst styrer mot konfrontasjon. Kanskje ved å styre samtalen slik at sannsynligheten for «gyldige» påskudd øker. Og når brukbare påskudd foreligger, så slår han til med dette mønsteret. Men hva er i så fall motivasjonen? Jeg har tenkt ut noen hypoteser, men generelt har jeg ikke veldig stor tro på noe av dette. Her er motivasjonshypotesene:

a.    Plaging
Les gjerne min gamle refleksjon om det plagende mennesket og om aggressivt begjær. Hovedmotivasjonen er selve plagingen og den tilfredsstillelsen det gir. Plageren kjenner mine svake punkter, og fryder seg vilt hver gang han greier å få meg ut av balanse.  Det som støtter denne hypotesen, er at mønstret ikke er unikt for Goliat. Det er gjenkjennbart fra tidligere erfaringer, særlig i barndommen, men også en del fra tidligere ekteskap.  Mønstret er altså urimelige beskyldinger, og deretter drive med former for arenakontroll, slik at jeg ikke får møtt det på noen måte, eller at jeg opplever en urokkelig vegg av uvilje til å komme meg i møte. Dette skaper selvsagt langvarig frustrasjon, som jeg brenner inne med.  I barneårene ble jeg jo kjent for og ledd av fordi jeg sladret til katten, eller til en dukke jeg hadde. Senere kom nok frustrasjonen ut i form av dagdrømmer og etter hvert i form av nysgjerrighet, dyp nysgjerrighet på mine medpassasjerer på denne merkelige livsreisen. Hva er det slags skapninger jeg egentlig har å gjøre med? Tanken om at dette er med overlegg, er selvsagt både sårende, men også til en viss grad befriende. For på ett vis så fritar det meg deler av «skylden» for elendigheten. Men samtidig så vekker jo det et raseri i meg. Virkelig? Gjort med vilje?  Med overlegg? Med ett ser jeg for meg forklaringer på skoleskytinger, og andre store ugjerninger begått av mennesker i blindt raseri.  Hva jeg møter det med: Det heter refleksjonen om kainsk raseri. Jeg etterstreber ansvar, etisk refleksjon og kanaliserer det inn i en forestilling om modenhet.  Den buldrende energien dette skaper, kan også kanaliseres konstruktivt: I viljen til å analysere, og konstruksjon av forståelse, vel vitende om at dette er det mest fryktede våpen blant plagere. Er det noe de ikke vil, så er det å bli forstått, eller at noen i det hele tatt forstår noe. Men jeg må også legge bremser på meg selv. Jeg må avstå fra fristelsen til å demonisere. Jeg må opprettholde menneskeverdet, også for dem som måtte tenne aggresjonen i meg. Jeg må mobilisere kognitivt, ta meg i sammen. Ingen mennesker fortjener demonisering, heller ikke plagere.

b.   Hat mot «venstresiden»
En litt annen variant av dette er at siden jeg ikke er helt på linje, i klima-syn eller på Trump og er litt mer vennlig innstilt til muslimer, så kanaliseres Goliats hat mot disse gruppene gjennom meg. Jeg blir et slags symbol, som han endelig kan få tak i og gi verbal juling så det holder. Det som støtter denne hypotesen er at antagonisme, er et gjennomgående trekk i Goliats tenkemåte. Han er ikke bare uenig med «venstresiden», han er også åpenbart aggressiv mot dem, og mangler evne til å se forskjell på uenighet og konflikt. Og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har prøvd å snakke om det å se forskjell på uenighet og konflikt, og det å trene seg på å handtere uenighet gjennom dialog og vilje til forståelse. Det virker ikke som det når inn. Neste gang er det på han igjen, med mistro, konspirasjonsteorier og demonisering. Jeg har også forsøkt å snakke om Jonatan Haidt, og de tre dårlige ideene han beskriver i «The codling of te american mind».  Her beskriver Haidt det tredje prinsippet i form av en tenkemåte hvor verden er en arena for kamp mellom gode og onde krefter. Med andre ord en slags sort-hvit tenkning av type «enten er du med meg eller du er mot meg». Jeg som er klassisk liberalist, bli jo bli borte fordi jeg befinner meg i en gylden middelvei, mellom ekstreme ytterpunkter, både på høyre og venstresiden. Det er på midten de fleste mennesker med analyserende tenkesett befinner seg. Det er rasjonelt basert, det er argument basert, det er intellektuelt basert. Grunnholdningen er forståelse, åpenhet, evne til å tvile, trygg på egen feilbarlighet, og et ideal om å basere seg på «logos», altså argumentene i seg selv.

c.     Leking og utprøving
En hypotese er at Goliat tester ut atferd og bruker meg som «ball». Dette kan også ha sammenheng med det jeg kaller for alfa-identifikasjon. Han identifiserer seg med Trump og ønsker å finne sammenhenger hvor han kan opptre på en måte som ligner. To trekk gjenkjennes. Det er dette med å tildele fornærmende karakteristikker, og dette å bare gå. Flere ganger gikk Trump fra pressekonferansen, og han uteble. I kjølvannet av dette demonstrerte Goliat akkurat samme atferden en gang vi var på besøk der. Han skulle «liksom» gå. Dette med å sanksjonere momentant, og resolutt er jo kjent via begrepet nulltoleranse. Det er en form for «høyreidealistisk» oppdragelsestenkning. Selvsagt kobles dette emosjonelt til den råsterke eneveldige alfa-hannen som resolutt setter tingene på plass, rydder opp og får orden i sakene.

d.   Hat mot sin egen far
Dette er en hypotese jeg kom opp med mye senere, etter at dette hadde skjedd. Hypotesen er at Goliat assosierer meg med sin egen far. Jeg har tidligere gjengitt noen av hans beskrivelser av denne relasjonen. Jeg er noen år eldre enn Goliat, og kanskje han ubevisst assosierer meg som en slags foresatt, eller autoritet. Dette er jo det mest usannsynlige med denne hypotesen. For jeg er jo liten og matcher ikke Goliat på noe område, bortsett fra de områder hvor jeg er mer belest enn han. Og disse områder er jo komplett uinteressant for ham. På den andre siden sett, når jeg får høre utsagn av type «jeg er ferdig opplært», så kan det ligge mer i dette enn jeg er klar over. Om det skulle eksistere en slik assosiasjon, så er hypotesen videre at det representerer en fristelse til å kunne utløse noe av den aggresjon han føler mot sin far.  Men uansett, jeg anser denne hypotesen som meget svak.

2)   Dette er gjort i spontan affekt
Dette er den hypotesen jeg her størst tro på. Altså selve samtalen utløser sinne, som så kanaliseres ut på denne måten.  Det er gode grunner til å tenke at dette kan være årsaken. Den viktigste grunnen er oppdagelsen av at Goliat totalt mister lytteevnen i slike situasjoner. Han blokkerer med ande ord. Det var dette jeg oppdaget under «natokonfrontasjonen».  Når affekten tar over, så tapes ikke bare lytteevnen, men også det meste av de kognitive funksjonene går med i dragsuget. Dette er ekte kampmodus, og min frustrasjon over å bli avbrutt, eller totalt fratatt det verbale virkemidlet, gir jo den samme effekten. Dermed er den urgamle kampdansen i gang.  Men hva utløser aggresjonen og hvorfor denne scenenekten? Her er noen hypoteser:

a.    Det er sykelig
Det som er vesentlig for modne mennesker, er å hele tiden minne seg selv på at alt jeg oppfatter av informasjon er fortolket. Modenheten består i å arrestere seg selv, og tvinge seg til å komme opp med alternative hypoteser. Min reaksjon i denne situasjonen er affekt. Den enkle forklaringen på affekten, er at jeg anklages, og at det føles urett. Det skaper affekten. Og affekt raderer ut, hva jeg måtte ha av modenhet i denne situasjonen. For på avstand vet jeg at alle hypotesene over har den forutsetningen at det er en rasjonell person i andre enden av anklagen. Uten denne forutsetningen, ville enhver anklage ha prellet av som vann på gåsa.
Dersom du leser konfrontasjonen over, så ser du at det som utløser Goliats utbrudd, er bagateller, helt vanlige fluktuasjoner i en fri samtale. Det er åpenbart ikke normalt å forvente utbrudd på noe slikt. Det kan være grunn til å tenke at dette er så unormalt at det er innenfor det sykelige. Det kan dreie seg om fysiske tilstander i hjernen. Goliat har helsetilstander hvor dette ikke kan utelukkes. Utviklingen har jo kommet gradvis over år. Det vi da snakker om er at normale bremser er ute av spill. Det er ikke viljestyrt. Det bare kommer. Helsetilstanden er reell nok, og Goliat har for mange år siden, bedt meg si ifra dersom jeg skulle merke noe. Det har jeg vært tilbakeholdende med, fordi det kan oppleves som et kort jeg bruker mot ham. Men, for meg er en slik mulighet også en slags lettelse. For da kan jeg få en større avstand til det. Det vil hjelpe meg i anstrengelse for å ikke ta det personlig. Det er ikke meg og mitt dette handler om, men hans sykdom. Denne hypotesen gnager meg, nettopp fordi jeg har lovet å si ifra. Utfordringen er at dersom det er sykelig, så er det neppe bare jeg som merker dette. Det er jo noen som bor sammen med ham. En bemerkning han kom med en dag, var at kona alltid måtte på do når de skulle snakke sammen. Jeg vet ikke hvor mye det kan vektlegges.  Men hva kan jeg gjøre med dette? Saken er jo den at Goliat uten tvil er oppegående, også rent kognitivt.  Han ville uten problemer ha forstått en slik risiko dersom det var andre det gjaldt. Og her har altså jeg, for flere år siden lovet å si ifra.  Jeg har bestemt meg for å gjøre det, men har foreløpig ikke mot nok. Jeg opplever meg uten evne til å forutsi reaksjonen. Det at jeg skriver og bruker mye innsats på dette, handler også om denne forberedelsen. Jeg vil gjenre støtte dette opp, med mer utfyllende innsikt, som ellers i en muntlig utveksling, er garantert å koke bort i avbrytelser. Det er ikke mulig å kommunisere dybde med Goliat. Men kanskje interessen kan være der når det er ham selv det dreier seg om. Jeg tilbyr det i alle fall. Også det er en «seismisk prøvesprengning». Måten Goliat reagerer på dette, vil inngå som del av mitt empiriske kildegrunnlag i mitt forsøk på å forstå mennesket. Jeg har jo stadig den dagdrømmen at det skal «gå et lys opp for ham». Og jeg lar den være der, som en kanskje irrasjonell form for optimisme.

b.   Goliat er overfølsom og sår
Akkurat denne konfrontasjonen er lett å koble til akkurat dette. Da handler det om at hans aller største «gud», eller alfaattraksjon, som jeg kaller det, for tiden er Elon Musk. Goliat har et religiøst forhold til Musk. Han gråter når SpaceX sender opp rakettene. Stadig får jeg høre hvor likt han og Musk tenker. - Musk tenker akkurat som meg, sier han svært ofte. De tenker og forstår verden likt. Dette er det jeg kaller alfa-identifikasjon (jeg vil bli som guden). Men Goliat har også en annen lidenskap. Det er troen på at Klima-trusselen er et bedrag. Jeg er jo ikke der, og har i tidligere tider møtt ham med motstand. Dette har jeg måttet slutte med. Faktisk har Goliat selv bedt om det. Han freaker ut av kritikk mot egen posisjon på området.  Han la «hodet på blokken» en gang i 2017 da han proklamerte «den lille istid» fra ca. 2021. Vi er nå langt ute i 2022, og ja, jeg skulle ønske at skriften på veggen for det motsatte ikke var så tydelig som de er nå. Men nok om det. Saken er at der er ikke Goliat på linje med sin gud, Elon Musk. Mitt første spørsmål «så han tror egentlig på global oppvarming», var nok en fortolkning utenfor det jeg fikk referert der og da. Men Musk er jo kjent for sin masterplan, om å kolonisere mars. Dette handler definitivt om muligheten for at menneskeheten gjør det ubeboelig for seg selv på denne planeten. Mitt inntrykk av Musk var at han definitivt var på linje med vitenskapen i spørsmålet om klimaet på kloden. Jeg har allerede vist til videoen som til de grader bekrefter hvor Musk står i den saken.
Dette åpner for at jeg gjennom mitt spørsmål, treffer et svært ømt punkt hos Goliat. Og kanskje har Musks uttalelse om 1% truffet Goliat sterkt, fordi han innerst inne vet at Musk har denne posisjonen.

c.     Narsissistisk trekk som handler om søking etter beundring
Kanskje ville Goliat ha frem hvor balansert han er i klima-spørsmålet, som lytter og tar alvorlig det Musk kommer med, selv om de ikke deler samme virkelighetsforståelse. Og når jeg glipper, ikke bekrefter poenget, men tvert imot tråkker i den vonde salaten, så var det nok til å bringe ham ut av fatning.

d.   Dette er en underhypotese av b.
Da handler det om at Goliat faktisk kan tro at dette var mørk empati fra min side. Altså de ordene som kom fra meg, var velrettede, målrettede designet til å treffe der jeg visste at de gjorde vondest. En ide om at jeg gjorde dette med overlegg leder selvsagt videre til at dette er en provokasjon. Med andre ord noe som, i Goliats tankesett, krever resolutt respons og sanksjon der og da. Men her kan vi gå litt videre. For en slik forståelse av mitt utsagn og min hensikt er i så fall en hypotese som Goliat har kommet opp med. Og det er en gyldig hypotese. Men poenget er at det er en hypotese, det er ikke sannhet. Det er noe som kan analyseres sannsynlighet på. Her kan man reflektere over dette med selvsikkerhet kontra usikkerhet. Jeg har snakket med mange, og har en hypotese om at normalmennesket er svakt på hypotesetankegang, og da særlig når man er i flyt. Kanskje forblindes usikkerheten, og man opplever at man «vet» virkeligheten, og agerer resolutt på dette. Igjen, dette er jo et alfa-trekk. Og det er selvsagt feilbarlig. For jeg tenker at Goliat kjenner meg godt nok til å vite at jeg både mangler vilje og evne til denne type atferd. Denne hypotesen gjør responsen mye mer forståelig. For da snakker vi ikke dialog lengre, men et spill eller en kamp. Og det leder jo igjen meg til at dersom dette er Goliats mest nærliggende fortolkning, så er det kanskje fordi dette er den modus han selv er i, og som han tror at alle er i, alltid. Altså projeksjon. Det at Goliat sliter med å komme seg ut av kamp-modus og over i undringens verden, er en hypotese jeg har hatt lenge. Jeg har gjort innsats i forsøk på å bevege ham ut av dette moduset. Blant annet ved å skrive, og håpe at jeg kunne få ham til å lese det. Men også ved å sende ham en av mine favoritt-videoer, nemlig denne.

e.    Trykkoker
Dette er den samme som hypotese 1.b som er «hat mot venstresiden». Men nå på en variant hvor dette ikke er planlagt eller med overlegg. Affekten utløses av det som skjer i samtalen, men når den først slipper ut, så åpnes vredens dører av oppsamlet aggresjon mot «venstresiden», mot «muslimer», mot media osv. Les gjerne her om det sinte mennesker og trykkoker-hypotesen. Et vesentlig poeng her er jo antagonismen i det hele. Et budskap jeg har prøvd å få inn er at det faktisk er forskjell på uenighet og konflikt, det er forskjell på meningsmotstandere og på fiender. Det er helt vesentlig å forstå og oppfatte at når man er uenige, så handler det ikke om «gode og onde» mennesker, men om ulike perspektiver. Måten Goliat snakker på forteller et tydelig språk i retning av antagonisme. Han «skryter» av at han snur i døra, dersom han oppdager at en kvinne med hijab, jobber i butikken. Det er stadig vare-merker han «slutter å kjøpe» fordi produsenten har gjort sånn og sånn. Og han snakker stadig om hvordan han boikotter NRK og andre «main-stream» media. Han forstår ikke at slikt ikke imponerer meg. Han forstår ikke at jeg kommer fra en adventistkultur hvor barn ble oppfordret til ikke å snakke med «verdslige» barn, og hvor man ble frarådet media, som var fordervelig påvirkning. Jeg har utviklet begrepet informasjonsmonopol her. Og jeg har beskjeftiget meg med desinformasjon her. Hovedbudskapet er dette: Oppfordring om å skjerme seg fra informasjon, er alltid en del av maktsystemers virkemidler for å få kontroll på narrativ. Får jeg en oppfordring til ikke å lese document.no, ja så gjør jeg det motsatte. Får jeg en oppfordring om ikke å snakke med den eller den, ja så snakker jeg med den eller den, så fremt anledningen byr seg. Jeg sørger bevisst for å mangle grenser for hvilken informasjon jeg lar meg selv eksponere for. Ekkokammer og informasjonsmonopoler imponerer ikke meg. Goliats forsøk på å imponere meg med dette, fungerer kontraproduktivt. Jeg har tvert imot tatt til orde for det jeg kaller for sosial punktering. Det handler om avspenning gjennom at vi møter hverandre. Det handler om vilje og innsats til å forstå de andre. Det handler om å forstå mekanismene bak tribalisme, og ikke la oss fange inn i dette. Men jeg er veldig klar over at her motsier jeg noe som er en kraftig impuls i oss alle. Og jeg sier ikke at det ikke kan være sosialt lønnsomt. Tvert imot så kan nok Goliats «sterke» holdning virke tiltrekkende og sexy på mange. Men fred i verden blir det ikke av dette.

3)   Den superskråsikre Goliat
Denne hypotesen handler om at Goliat mangler tvilsevne i denne type situasjoner. Han oppfatter og forstår situasjonen med like stor selvfølgelighet som i dyrenes livsverden. Den totale skråsikkerhet har jeg skrevet om her, og jeg lurer på hvor utbredt dette kan være hos normalmennesket. Men poenget er at Goliat opplever en umiddelbar oppfattelse av «hva jeg holder på med», og kjører nå en kampanje for å sette meg på plass. Altså praktisering av nulltoleranse. Når han avbryter så handler det både om å markere denne nulltoleransen, og ikke minst vise at her kommer jeg ikke noen veg. Mye av poenget er nettopp at tvilsevnen fremstår borte fra bevisthetsradaren. Goliat er i en tilstand av opplevelse av absolutt sikkerhet og maksimal kompetanse på det som skjer. En slik tilstand av manglende tvilsevne er neppe viljestyrt. Skulle han komme ut av det, så måtte det kanskje bearbeides av en profesjonell, som Goliat har tillit til - kanskje over lang tid.

a.    Den pedagogiske hypotesen
Dette er en under-hypotese som handler om at det Goliat holder på med er at han skal lære meg noe. Altså hele denne atferden handler om en form for oppdragelse, hvor jeg gjennom dette utvikler en form for innsikt, han har å by på. Da reiser det seg selvsagt spørsmål om hva budskapet egentlig er, og hvilken åpenbaring dette er ment å gi meg. La meg med en gang si, at særlig på det tekniske området, så er ikke Goliat så verst pedagog. Han har hjulpet meg mange ganger faglig. Han har ofte god innsikt og forklarer på en måte som jeg forstår. Det som jo er min gåte med Goliat, er at det er umulig å avskrive ham som i mangel av kognitive evner. Dette er en person som med letthet beveger seg over utallige detaljeringsnivåer, rent teknisk. Han er i stand til å tenke komplekst, og følge lengre kjeder av resonnementer. Men likevel er det nettopp han som har inspirert meg til tekster nettopp om overflatiskhet. Så det er et paradoks i dette. Dette er en person med evne til dybde, kanskje mer enn meg, likevel oppfatter jeg ham som overflatisk når det kommer til samfunn, politikk, filosofi og delvis også vitenskap. En hypotese her er at dette handler om relasjonen vår. Altså jeg ser en side av Goliat, som ikke nødvendig er hans normaltilstand. Det er vår patologiske relasjon som gjør at dybden blir borte i disse temaene. Det jeg uansett konkluderer med er at det å bedømme et menneske som overflatisk, bare på basis av en relasjon og tilfeldige tema, er ikke en gyldig konklusjon.  Dette er fordi jeg har oppfattet begge sidene hos Goliat. En annen hypotese er at, nei det har ikke så mye med vår relasjon å gjøre, men det er temaavhengig. Altså Goliat er genuint svært oppegående på det tekniske - og tro meg, det er kompleks materie og det krever veldig mye av oss - men han er som en analfabet å regne når det kommer til de andre temaene jeg nevnte.

b.   Hypotesen om autoritetsbrudd
Autoritet er beskrevet her. I denne sammenheng handler det om å ikke tåle meningsavvik. Og at meningsavvik spontant møtes med sanksjoner. Jeg har beskrevet narsissistiske trekk her. Det kan være enkelt. Goliat er hyere enn meg. Han penere enn meg. Han er smartere enn meg. Han er rikere enn meg. Dette er nok til å utløse den overlegenhetsfølelsen som i sin tur medfører narsissistisk atferd. Da vil igjen uenighet oppleves som en provokasjon, og atferden av avbrudd og det «å legge på» er spontane sanksjoner som følger av dette. Sannsynligvis er det meste her dekket av andre hypoteser.

 

Hvorfor avbrudd og hvorfor «legge på røret»?

Goliats mønster med avbrudd, det å skal «stoppe meg» og siste variant, å «legge på røret», har kommet snikende over år og etter hvert eskalert. Denne hendelsen var andre gang han la på røret. Første gang handlet om abort-debatten som jeg allerede har skrevet om.

Jeg regner det å avbryte og legge på som et svært umodent trekk. Kanskje fordi det minner meg om da jeg var barn og jeg kranglet med søstera mi. Jeg kan huske at både jeg og henne, til tider bare holdt for ørene og laget lyder for å stenge den andre ute.  Vi ser jo ikke at noen gjør noe slikt i debattsammenheng i media. Men det hender veldig sjelden at vi ser at folk går.  Men det mest markante her er jo Donald Trump som jeg mener å huske forlot pressekonferansen på den måten, mer enn en gang.

Det er jo åpenbart at denne type atferd kan fortolkes som en indikasjon på at vedkommende er gått tom for argumenter, og ikke har annet en bølle-atferd å møte det med. Med andre ord snakker vi her om det punktet hvor uenigheten eskalerer over fra dialog til konflikt. Og akkurat denne innfallsvinkelen har nok jeg brukt mer enn en gang når Goliat begynner å avbryte, skal stoppe meg eller truer med å gå. Men det er selvsagt usaklig fra min side.

I det hele tatt oppfatter jeg meg selv som nærværende nok i denne prosessen til å ha hatt så pass god metaobservasjon av dette, at jeg kan begynne å analysere meg selv og mine egne reaksjoner. Hva får meg egentlig ut av balanse? Og hvorfor har jeg ikke til dags dato klart å ri dette av, uten å komme i affekt?

Og det er klart, dette er et mål jeg har. Jeg planlegger å gjenopprette kontakten. Da handler det om to ting; Å være lojal med vennskapsrelasjonen. Med andre ord, jeg slår ikke handa av ham, og bryter. Det må det være han som gjør. Og det vil i så fall være en sorg og et tap for meg. Jeg anser fortsatt Goliat som venn av meg. Og så lange relasjonen ikke trier med å ødelegge meg, så vil jeg være lojal.

For det andre: Dette er jeg til de grader nysgjerrig og undrende på. Dette er en prosess som har stort lærepotensiale. Ubehaget ved konfrontasjonene, er noe jeg uansett har sterk nok psyke til å tåle. Med andre ord, dette gir mulighet både til å lære og til å utvikle seg. Jeg blir i stand til å lære om meg selv og egne reaksjoner, og i hvilken grad jeg vil evne å ta kontroll over dem. Men ikke minst så er det å studere et menneske som Goliat en fantastisk fin mulighet. Og jeg kommer nok til å strekke strikken så langt jeg kan, forhåpentligvis uten at han ender opp med å bryte. Det kan jo skje, og det vil være trist.

Men jeg er da også nysgjerrig på om det er mulig for meg å nå innenfor skallet til Goliat, eller kanskje å hjelpe ham på noen måte.

Men jeg må jo også si at Goliat også har vært en del av mitt inspirasjonsgrunnlag når jeg har skrevet tekster om narsissisme og narsissistiske trekk.  Men jeg er på ingen måte rotfestet i noen tro på at Goliat er såkalt «narsissist». Det er herfra jeg har hentet ideen om at det relasjonen vår som er skadet, og at narsissistiske trekk er en dynamisk atferd som kan utløses der det oppfattes maktubalanse i relasjonen.

Konkret så tenker jeg at jeg og Goliat har kjent hverandre omtrent i tre tiår. Og vi har hatt mange og lange telefonsamtaler. Med andre ord, blir dette litt som et ekteskap. Man kommer veldig nær hverandre, og da er det fort at man blir så trygg at deler av bremsemekanismene går av, og da dukker det opp sider som man ellers blokkerer i samspill med omverdenen.  Vi taper den «fryktbaserte» eller «fremmed» basert respekten for hverandre. Da snakker jeg om den type respekt som er emosjonelt basert, og som egentlig ikke er respekt i min terminologi. Se her.

Men poenget er det at vi mennesker går fra et sosialt panser i massemodus, som beskrevet her, over til høflighet, som beskrevet her. Når vi begynner å kjenne hverandre, så legges deler av høfligheten på hylla. Dette er jo en nødvendig utvikling frem mot et nært vennskap. Jeg anser det nære vennskapet som noe som åpner for at vi ser hverandres sårbarheter. Den ytterste toppen av dette, i alle fall for menn, er å kunne gråte sammen. Jeg har gråte-sperre så dit vil jeg aldri være i stand til å komme.  Men i romanen Gudene sang, dukker dette klart opp som en av dypeste lengsler som Munken har.  Men det å komme dit hen at våre sårbarheter blir tydelige, har altså den bivirkningen at her dukker også våre aggressive og mørke sider opp av esken.

Her tenker jeg at det kan være bra med litt refleksjon og innsikt. For saken er den, at når det kommer så langt, så vil nettopp dette utgjøre den største trusselen for at relasjonen skal bryte sammen. Dette er en type prosessdynamikk jeg har sett utspille seg utallige ganger. Da særlig blant jenter og kvinner. For jeg tror at kvinner har en langt lavere terskel for å komme dit. De blir lettere sårbare sammen, de åpner seg lettere, og de gråter oftere sammen. Bivirkningen er som sagt at sammen med dette, så åpnes også skyggenes sluser, og da er veien til konflikt og uvennskap ofte svært kort og brutal.

Summen av dette er altså en oppfatning om at risikoen for at relasjoner skades, ødelegges eller blir patologiske øker med tid, nærhet og intensitet i relasjonen.

Når det gjelder såkalte «narsissister» så tror jeg veien dit ofte kan være kort. Derav mange konflikter og mye uvennskap i kjølvannet av mennesker med slike trekk. Da handler det om at narsissister ofte har høy sosial- eller empatisk appell.  Det innebærer stort dynamisk kontaktnett, med utallige muligheter for relasjoner. Da går det inflasjon i relasjonene, og det koster ingenting «å forbruke» av dette. Herav sammenhengen mellomkarisma, sjarme og narsissisme.

Relasjonen mellom meg og Goliat går altså tre tiår tilbake i tid. Over den tiden har vi vært gjennom faser som fremmede, som bekjente som høflige som respektfulle, som åpne, som personlige, som private, som sårbare og herfra ligger altså veien over inn i det patologiske. Det vil si at terskelen for å vise ugreie sider ved seg selv, nå er mye lavere.

Og som en digresjon her, så tenker jeg at det å ha reflektert over dette på forhånd, bevisstgjøre oss og følge dette, så kan det være mulig å forhindre en patologisk utvikling. Dermed kan man utvikle livslang bærekraft i relasjonen.

Jeg tenker det er to strategier som blir viktige her:

1)   Å praktisere respekt
Det betyr i praksis at man bevisst praktiserer respekt på tross av at man emosjonelt kan føle impulser til noe annet. Sannsynligvis krever dette god trening.

2)   Toleranse
Nettopp fordi det foregående til tider vil svikte, så er det vesentlig å hente seg inn ved å bevisst tåle slike glipper også av det negativt ugreie. Men her er det også viktig at en praksis av å praktisere respekt, også anvendes til at man sammen bearbeider de humper som kommer. Vi snakker da om åpenhet, anerkjennelse av den andres opplevelse, ydmykhet og tilgivelse. Med andre ord, man opprettholder og vedlikeholder verdigheten i relasjonen. I den grad respekt og verdighet  svekkes signifikant så blir relasjonen patologisk. Hovedhypotesen er at jeg og Goliat har drevet inn i denne tilstanden, ubemerket og med for svakt bolverk til å forhindre bevegelse over i det patologiske.

I den patologiske tilstanden, og dette er min oppfatning, får Goliat en dominant posisjon med de svakheter det innebærer og jeg får en underdanig posisjon, med de svakheter det innebærer. Og ingen av oss kan skylde på hverandre fordi det har gått den veien. Vi har begge tillatt det. Og vi har ikke tatt «den store samtalen» tidlig nok til å forebygge det. Tidsvinduet for dette kan nå fort være passert.
Når jeg sier dette handler det ikke om hva jeg føler, men en prinsipiell åpenhet for at jeg har like mye ansvar som Goliat i at det har gått denne veien. Jeg føler det selvsagt ikke slik. For det innebærer at jeg har hatt like store muligheter til å påvirke dette som han. Har jeg det? Her forsøker jeg å utfordre meg selv. Først kan jeg utfordre meg på om det virkelig er han som er den dominante i denne relasjonen? Vil han svare annerledes? Noen ganger har han utsagn som kan tyde i den retningen. Han hevdet jo blant annet at jeg drev med hersketeknikker. Og en annen gang hevdet han at jeg pratet 90% av tiden. Jeg oppfattet det motsatt. Så om han oppfatter maktforholdene i relasjonen på samme måte som meg, er slett ikke sikkert. Det jeg tar som sterke indikasjoner er jo at det er han som avbryter. Han sier «jeg stopper deg fordi …».  Det skjer aldri motsatt vei. Jeg lar ham snakke seg ferdig, selv om jeg oppfatter at han har misforstått, eller selv om jeg oppfatter å ha tatt poenget etter den første setningen.  Det er han som beskylder, det er jeg som kommer i forsvarsposisjon, det er jeg som får forklaringsbehov, det er jeg som brenner inne med det usagte, det er jeg som brenner inne med tema, og det er han som går eller legger på røret. Så det er den virkelighetsoppfatningen jeg legger til grunn. Er den objektiv og nøytral? Det blir det nok aldri. Hvor nært eller fjernt dette er, får vi neppe inntrykk av før den dagen slike utvekslinger ble tatt opp og grundig analysert . Men jeg legger altså til grunn at han er den dominante. Hva er da min opsjon opp i dette? Hva er årsaken til at slike ubalanser oppstår i relasjoner? Her er jeg nok veldig klar over at dette har like mye med meg å gjøre. Jeg havner som regel på den undersiden i omtrent enhver relasjon. Hvorfor? Ja det må jo ha med meg å gjøre. Men er det noe jeg kan påvirke? Jeg tror at dette er svært sammensatt og komplekst.  Og i den grad jeg har opponert så reagerer som regel den dominante parten med så kraftig eskalering at jeg jeg enten ikke har mottrekk å komme med, i mitt mentale handlingsrom, eller at det som måtte være er totalt uansvarlig. Som jeg har sagt i en annen sammenheng, i slike kampsammenhenger er det som regel den mest uansvarlige som vinner.

Jeg søker med andre ord andre idealer i relasjonen; gjensidig respekt, støtte hverandre, dialog og toleranse og anerkjennelse og tilgivelse når humpene kommer. Men her er jeg i stor grad tilbake til problemstillingene jeg er inne på i starten av denne teksten. Det kan være en kode jeg ikke har knekt, eller realiteten er blant de hypotesene jeg lister opp.

Når alt det er sagt, så har jeg gladelig gått inn i prosesser med Goliat for å jobbe med relasjonen, enten styrt eller etter en eller annen plan vi utviklet. Altså at vi tar dette opp som tema sammen og bearbeider det. Her er jeg uten reservasjoner, ekstremt nysgjerrig og undrende og hadde med stor iver gått inn i dette, ikke minst for å øke innsikten i det.

Ville Goliat vært interessert i noe slikt? Tør jeg spørre? Vel, jeg har tatt det opp før, men hatt lite hell med meg. Jeg har en anelse om at han unngår problemet.  Dette er ikke uvanlig, så langt jeg forstår. Og det er mest vanlig blant menn, så langt jeg har forstått. Og jeg lurer veldig mye på hva slike sperrer egentlig går ut på. For jeg er som sagt grønn av nysgjerrighet på slike ting, og ville kastet meg inn i det så fort sjansen bød seg. Men det sier seg selv at det nesten umulig å penetrere slike mysterier, nettopp fordi den som skjermer seg, sperrer for muligheten til å undersøke.

Egentlig burde jeg ha utviklet en egen refleksjon på dette med sosial skjerming. Det har åpenbart sammenheng med det vi kaller for scenenekt, safe-spaces og cancel-kultur.

Og da er vi tilbake til Goliats atferd med å skulle «stoppe», med avbrudd og med å legge på røret. Hvorfor akkurat den strategien? Vel da er vi over på hypotesene over, som dekker dette, men jeg har lyst til å utype noen varianter spesifikt med fokus på stoppe-atferden.

1)   Angst
Min første hypotese tidligere nevnt: angst for å ta feil, angst for å komme i tvil på seg selv, angst for at en skjør selvsikkerhet skal komme i spill. Egentlig er dette med å unngå å bli eksponert for det han ikke liker, et trekk jeg synes å huske å ha sett spor av helt fra den tiden da han snakket ned Illustrert Vitenskap, samtidig som hans hoved referanse var Star Tek.  I de siste årene har jeg kommet på begrepet «Intellektuell høydeskrekk».  Det er et begrep jeg har reflektert litt over her. Det handler om at det å ane dybden i tema, rett og slett kan være angstfremkallende.  Kan det rett og slett være at når jeg kommer med mine forsiktige motforestillinger, så utløser det panikk? Det gir behov for å flykte ut av situasjonen, derav denne atferden. Ved å avbryte og legger på, skjermer Goliat seg mot skremmende motforestillinger, som truer hans dyrebare virkelighetsoppfatning. Er det religiøsitet uten religion?

2)   Raseri
Hypotesen er at Goliat blir så rasende av mine utfordringer at han får behov for å beskytte meg mot seg selv. Altså det å stoppe, der og da, handler om å forhindre at jeg blir utsatt for verbal juling av langt verre karakter enn det som allerede har lekket ut gjennom overbelastede ventiler.

3)   Rivalisering
Dette er en måte han tror han vinner debatten på. Han er i kamp-modus, mens jeg er i undringsmodus. Dette forstår han ikke og har en «den sterkeste vinner»-ide, om at det å «stoppe kjeften på opponenten» er en måte å vinne på.

Jeg har selvsagt ingen fasit på hva som kan ligge bak denne atferden. Men her har jeg i alle fall vist hvordan man kan spekulere over det.

Jonathan Haidts tre «dårlige ideer».

Se her. I det hele tatt kjenner jeg Goliat igjen på alle disse dårlige ideene. Den første ideen handler om at alt som er en belastning for meg, er skadelig for meg. Dette er en ide jeg og Goliat har snakket om, og som han bifaller er en dårlig ide. Likevel praktiserer han dette ved sine forsøk på å stenge meg av, når vi er uenige. Han ser ikke sammenheng med at han selv bedriver arenakontroll, overfor meg. Den andre ideen Haidt beskriver er «tro alltid på dine følelser». Min hypotese her er altså at Goliats atferd er en sterk indikasjon på at Goliat mangler usikkerhet på de fleste av konflikt-temaene våre. Det gjør at han mangler åpenhet. Samtidig er han dårlig eller svært overflatisk i sine begrunnelse, og det har hendt at han sier at han ikke kan forklare, han bare «vet ting», altså en sterk form for intuisjonisme.

Selvsikkerhetssyndromet har jeg utviklet videre her. Her er jeg blitt veldig klar over at en utgave av det, er at man projiserer egen oppfatning av «sannheten» over på hele verden. Da er det slik at jeg egentlig «vet» at han har rett. Og da gjelder det på alle tema; Klima, Trump, Islam, Main-stream-Media osv. Med andre ord er jeg ikke bare vrang, men også ond, fordi jeg motarbeider det «jeg vet er rett».  Her sklir altså Haitds dårlige ide nummer to, over fra «stol alltid på dine følelser» og er i dyrets livsverden, som beskrevet her. Med andre ord total blindhet for at verden kan være annerledes enn det «vi alle ser». Tar vi et slikt utgangspunkt, så kan Goliats fortolkning av main-stream-media bli veldig nærliggende. For da «vet» jo m-s-media hvordan det egentlig er, men likevel driver de med gigantisk desinformasjon motivert av lyssky onde motiver.

Jeg er som sagt i startgropen på det jeg kaller for humankritikk. Og da må jeg tvinge meg også til å ta hypoteser om at en stor gruppe «normalmennesker» faktisk befinner seg i en så endimensjonal tankeverden.  Og min vits om «det manglende mellomledd» er ikke lengre så morsom, men heller en sorg. Kan det virkelig være slik at en stor del normalmennesker rett og slett mangler fantasi-kapasitet nok til å være åpen og kunne tvile på egne forestillinger? Håper at det er en stor overdrivelse.

Men uansett. Den siste av Jonatan Haidts «dårlige ideer» er jo at verden er en arena for kamp mellom «de gode og de onde». Altså en ren dikotomisk sortering av mennesker. Dette er en åpenbar svakhet jeg ser hos Goliat. Han skiller ikke mellom uenighet og konflikt. Han er utpreget antagonistisk. Han tror at alt av journalister i redaktørstyrte media, bevisst går inn for å villede og desinformere. Samtidig lukker han alle øyne og ører for Donald Trump, som jo fullførte sin løgnkarriere med den største av dem alle: «at valget var stjålet». Med andre ord ser jeg en person som fremstår å sortere verden i sort-hvitt, nøyaktig som Haidt beskriver.  Og da er vel kanskje konklusjonen klar: Er jeg ikke med dem så er jeg imot dem. Jeg er fratatt min frihet til å være i et sentrum, «den gyldne middelvei», arenaen for rasjonalitet, realfag, matematikk, filosofi, og hardt ervervet kunnskap og kompetanse, arenaen for en verden i farger, full av mangfold, nyanser og ufattelig kompleksitet. Men også en verden hvor man gråter en skvett, reiser seg, tar det man har, gjør det beste ut av det, går videre, og sannelig der var det også mening, sier det modne mennesket. Velkommen til fornuftens verden sier jeg. Her er det god plass. Velkommen i sentrum.